Investeringsrådgivning og interessekonflikter

Investeringsrådgivning og interessekonflikter

1 Introduksjon

Når to parter inngår en kontrakt med et kommersielt innhold er kontraktsinngåelsen normalt motivert av helt eller delvis ulike interesser hos de to partene. Eksempelvis vil selgerens interesse i en kontrakt om salg av en bruktbil være en ganske annen enn kjøperens interesse i den samme kontrakten. Begge parter vil likevel mene at kontrakten ivaretar deres egne interesser. Henholdsvis får bilselgeren frigjort kapital og bilkjøperen dekket sitt transportbehov. Uten slike ulike interesser ville mye av den kommersielle virksomheten stoppet opp. Ulike interesser og interessemotsetninger kan derfor sees på som en av de viktigste drivkreftene innenfor et markedsøkonomisk system.1

Når to kontraktsparter har ulike interesser er det imidlertid også en fare for at disse interessene kommer i konflikt med hverandre. Eksempelet med salg av en bruktbil illustrerer også dette i sin enkleste form. Det er i bilselgers interesse å få en høyest mulig pris for bilen, samtidig som kjøperen ønsker å kjøpe bilen for en lavest mulig pris. Interessekonflikten kan øke risikoen for at kontrakten ikke blir inngått i samsvar med den grunnleggende kontraktsrettslige forutsetningen om at en kontrakt inngås mellom to jevnbyrdige parter ut fra en fri og opplyst vilje.2 Bilselgerens ønske om å oppnå høyest mulig pris kan lede til at han utelukkende fremhever bilens positive egenskaper, og det blir da opp til bilkjøperen å avdekke eventuelle negative egenskaper ved bilen. På et helt prinsipielt plan kan man hevde at kjøperen ikke har grunn til å beklage seg over at selgeren ivaretok sin egen interesse fremfor kjøperens interesse. Det er et grunnleggende utgangspunkt i norsk kontraktsrett at enhver kontraktspart bærer risikoen for sine egne forutsetninger.3 Likevel oppstår spørsmålet om interessekonflikten utløser et særlig behov for å beskytte en av kontraktspartene. I det følgende skal jeg presentere enkelte slike spørsmål i tilknytning til investeringsrådgivning og salg av finansielle instrumenter.4

2 Interessekonflikter ved investeringsrådgivning og salg av finansielle instrumenter

2.1 Innledning

Prosjektets tema har vært den rettslige håndteringen av interessekonflikter ved investeringsrådgivning. Utviklingen i rettspraksis gjennom tre dommer om bankers opplysningsplikt ved salg av investeringsprodukter til forbrukerkunder har gjort det naturlig å utvide prosjektets tema til også å omfatte interessekonflikter som kan oppstå når et verdipapirforetak selger finansielle instrumenter direkte til sine kunder.5 Som vi skal se, vil potensialet for interessekonflikter være minst like stort når et verdipapirforetak selger investeringsprodukter direkte til kunden som hva det er når foretaket kun

1 Slik også Xxx-Xxx Xxxxxxx og Xxxx Xxxxxx «Interessekonflikter och finansiella marknader» i Xxxxxx Xxxx og Xxx Xxxxxxx (red.), Interessekonflikter och finansiella marknader, Stockholm 2006 s. 238–248 på s. 243.

2 Se nærmere om denne grunntanken i Xxxxx Xxxxx, Ugyldighet ved formuerettslige disposisjoner, Oslo 2009 s. 47 jf. s. 190. Se også Xxxxx Xxxxxxxx, Avtaler, 3.utgave, Oslo 2014 s. 6 flg.

3 Se Xxxxx Xxxxxxxx, Obligasjonsrett, 2. utgave, Oslo 2013 s. 154.

4 Omfanget på inntil fem sider innebærer at artikkelen må begrenses til en kortfattet presentasjon av enkelte spørsmål. For en nærmere drøftelse av disse spørsmålene, og ytterligere spørsmål som temaet aktualiserer, viser jeg til følgende arbeider som har fremkommet gjennom prosjektet: Xxx-Xxx Xxxxxxx, «En kommentar til Høyesteretts avgjørelse i Fokus Bank-saken, Rt. 2012 s. 1926, Lov og Rett, 2013 s. 323–336; Xxx-Xxx Xxxxxxx,

«Rådgivningsaspektets betydning for bankens informasjonsplikter når den selger investeringsprodukter til forbrukere», Tidsskrift for Forretningsjus, 2014, s. 49–81; Xxx-Xxx Xxxxxxx, «Særlig om villedningsansvar i grenseområdet mellom delikt og kontrakt – eksemplifisert gjennom nyere rettspraksis om opplysningssvikt ved inngåelde av avtaler om salg av investeringsprodukter til forbrukere», i Xxx-Xxx Xxxxxxx, Erstatningsansvar for villedende informasjon, Oslo 2014, s. 340–356 og Xxx-Xxx Xxxxxxx, «Opplysningsplikt ved salg av investeringsprodukter til forbrukere» (foreløpig upublisert bokmanus). Jeg viser også til presentasjon av prosjektet holdt for styret i Finansmarkedsfondet den 11.03.2014.

5 Se nærmere Rt. 2012 s. 355 (Lognvik), Rt. 2012 s. 1926 (Fokus Bank) og Rt. 2013 s. 388 (Xxxxxxx).

opptrer som rådgiver for den samme kunden. Uavhengig av om kunden etterspør investeringsrådgivning eller kjøper investeringsprodukter er kundens hovedformål med transaksjonen i all hovedsak det samme: Vedkommende ønsker å oppnå best mulig avkastning på den investeringen han er i ferd med å foreta.

Xxxxxx økonomiske interesser verdipapirforetaket har i den samme transaksjonen kan imidlertid være noe mer uklart. Dersom foretaket mottar vederlag for rådgivningen vil en økonomisk gevinst være et åpenbart formål. I tilfeller hvor vederlaget beregnes i form av en andel av kundens avkastning er det ikke nødvendigvis noen motsetning mellom kundens og foretakets interesse i transaksjonen.6 Ofte tilbyr imidlertid ulike foretak vederlagsfri rådgivning. Særlig gjelder dette bankers tilbud om finansiell rådgivning til sine privatkunder. I slike tilfeller er det ikke opplagt hvilken interesse foretaket har i rådgivningen. Man kan tenke seg at foretakets rådgivning i slike tilfeller er motivert av et ønske om å markedsføre foretaket, og på den måten bringe inn nye kunder. Videre kan man tenke seg at foretaket ønsker å generere fortjeneste på foretakets øvrige virksomhet, f.eks. ved å tilby lånefinansiering av ulike investeringer.7 Man kan også tenke seg at foretaket ønsker å oppnå fortjeneste ved å selge investeringsprodukter de har konstruert selv, eller som de får provisjon for å formidle for andre.8

At kunden og verdipapirforetaket har ulike interesser i den transaksjonen som foretas innebærer ikke uten videre et behov for å gi kundens interesser særlig beskyttelse. I noen tilfeller kan det imidlertid foreligge omstendigheter som gjør at det er særlig vanskelig for kunden å ivareta sine egne interesser fullt ut. Dersom en eller flere av disse omstendighetene foreligger, kan kundens interesser ha behov for beskyttelse gjennom rettsreglene. I det følgende presenteres tre slike omstendigheter som er særlig aktuelle ved investeringsrådgivning og kjøp av investeringsprodukter.

2.2 Informasjonsasymmetri mellom verdipapirforetak og kunde

Det har i juridisk teori vært fremhevet at dersom det foreligger informasjonsasymmetri mellom kontraktspartene så kan det være behov for å anvende rettsreglene for å gi den kunnskapsmessig svakere kontraktspart et særlig vern.9 Dersom den ene kontraktsparten har tilgang på bedre eller mer dyptgående informasjon om transaksjonsgjenstanden enn det den andre kontraktsparten har, vil avtalefrihetens grunntanke om at en avtale inngås mellom jevnbyrdige parter ut fra en fri og opplyst vilje tilsi at den informerte kontraktsparten bør dele denne informasjonen med den mindre informerte kontraktsparten. Det er blant annet en slik tanke som ligger til grunn for reglene om opplysningsplikt som vi finner i for eksempel kjøpsloven §§ 18 og 19 og forbrukerkjøpsloven § 16.

Ved investeringsrådgivning og salg av investeringsprodukter vil man svært ofte stå overfor en situasjon med informasjonsasymmetri mellom verdipapirforetaket og kunden. Verdipapirforetaket er en profesjonell part og må forventes å ha god kunnskap, ikke bare om de produktene de selv forhandler, men om verdipapirmarkedet generelt. Normalt er det slik at kunden søker verdipapirforetakets bistand

6 Man ser likevel at interessemotsetninger også forekommer ved denne type kontrakter. Det er f.eks. lett å tenke seg en situasjon hvor verdipapirforetaket betinger seg et suksesshonorar, f.eks. 5 % av all avkastning over sammenlignbar indeks. I en slik situasjon vil verdipapirforetaket ha stor økonomisk interesse i at kunden oppnår høyere avkastning enn indeks, samtidig som foretakets vederlag blir det samme uavhengig av om kunden ender opp med samme avkastning som indeks eller med dårligere avkastning enn indeks. Vederlagsberegningen kan således lede til at verdipapirforetaket anbefaler mer risikofylte investeringer enn de ville gjort med en annen vederlagsberegning. De rådene som vil være i samsvar med foretakets økonomiske interesse er dermed ikke nødvendigvis i samsvar med kundens interesse, men det er ikke alltid lett for kunden å oppdage dette.

7 At en investering kan generere slik inntekt for foretaket finner vi eksempel på i Rt. 2012 s. 355 (Lognvik), se avsnitt 81 og i Rt. 2013 s. 388 (Xxxxxxx), se avsnitt 89.

8 Et verdipapirforetak kan etter verdipapirforskriften § 10-8 som hovedregel ikke motta vederlag fra andre enn kunden. Bestemmelsen åpner for unntak, men kunden skal i så fall informeres skriftlig om vederlaget før avtaleinngåelsen. Disse reglene er ytterligere skjerpet gjennom MiFID II, som vil gjennomføres i norsk rett fra 2017.

9 Se Xxxxxx Xxxxxxx og Xxxx Xxxxxxx, «När bör staten reglera intressekonflikter?» i Xxxxxx Xxxx og Xxx Xxxxxxx (red.) Interessekonflikter och finansiella marknader, Stockholm 2006, s. 105–125 på s. 112.

nettopp fordi foretaket besitter kunnskap som kunden ikke har selv. Denne informasjonsasymmetrien medfører en risiko for at foretaket vil bruke sitt informasjonsovertak til å ivareta egne interesser fremfor kundens interesser. Av den grunn oppstiller verdipapirloven konkrete og strenge opplysningsplikter for verdipapirforetakene.10 Hvilke kontraktsrettslige konsekvenser slik informasjonsasymmetri har kommer jeg tilbake til nedenfor under punkt 3.

2.3 Kundens problem med å identifisere verdipapirforetakets interesser

Ofte vil det være uproblematisk for kontraktspartene å oppdage at det eksisterer en informasjonsasymmetri mellom dem. Da er det en overkommelig oppgave for kontraktsparten å styrke sin posisjon ved å søke ytterligere kunnskap. Mer problematisk er situasjonen dersom den ene kontraktsparten har interesser som ikke er synlige for den andre parten, og disse interessene er i strid med interessene til denne andre kontraktsparten.11 I slike situasjoner er det vanskeligere å se for seg at kontraktsparten vil være i stand til å treffe tiltak for å verne sine egne interesser, og behovet for en rettslig beskyttelse av vedkommende vil være til stede.

Utviklingen innen finansmarkedet de siste tiårene har ledet til at det har oppstått store finanskonsern som blander alt fra tradisjonell bank- og forsikringsvirksomhet til rådgivning om kjøp og salg av finansielle instrumenter, og i mange tilfeller også konstruksjon og salg av ulike investeringsprodukter.12 I mange situasjoner opptrer også finanskonsern over landegrensene, enten ved at konsernet etablerer seg i andre land, eller ved utstrakt samarbeid med andre konsern. Både omfanget av virksomheten og sammenblandingen av ulike roller gjør det vanskelig for kunden å identifisere hvilke interesser et slikt finanskonsern egentlig har. Et illustrerende eksempel finner vi innenfor banknæringen. Historisk sett har banker hatt en posisjon i vårt samfunn der de nyter en helt spesiell tillit hos store samfunnsgrupper.13 Svært mange bankkunder møter derfor bankens representanter med en sterk forventning om at banken er opptatt av å ivareta kundens interesser. Dette er en forventning som gjerne forsterkes av at de bankansatte gjerne bærer titler som «kunderådgiver» eller tilsvarende, og inviterer kundene på

«rådgivningsmøter».14 I lys av en slik forventning kan det være vanskelig for kunden å identifisere at banken har en egeninteresse i de rådene som gis, og at det som skjer på «rådgivningsmøtene» ikke nødvendigvis er rådgivning i ordets rette forstand, men snarere markedsføring av produkter banken ønsker å selge.

2.4 Verdipapirforetakets omsorgsplikter

For det tredje vil eksistensen av eventuelle omsorgsforpliktelser i kontraktsforholdet kunne innebære at en interessekonflikt blir rettslig problematisk. Dersom det er slik at kontraktspart A plikter å ivareta interessene til kontraktspart B vil det kunne være problematisk dersom interessene til kontraktspart A er i

10 Se verdipapirhandelloven § 10-11. Den kontraktsrettslige betydningen av disse reglene drøftes nærmere i Færstad: Opplysningsplikt ved salg av investeringsprodukter (manus), kapittel 11.3. Se også nærmere nedenfor under punkt 3.

11 Blåvarg/Xxxxxxx s. 112.

12 Se Lisbeth Faurdal, «Rådgivning i et juridisk perspektiv – specielt med henblik på den finansielle sektor» i Xxxxxxx Xxxxx Xxxxxxxx (red.), 8 perspektiver på finansiel rådgivning, København 2005, 59–99 på s. 73 og Xxxx Xxxxxxx, Erstatningsretlige grænseområder, 2. udgave, København 2010 s. 117–118. Se også Færstad: Rådgivningsaspektets betydning s. 50–52.

13 Det kan pekes på flere grunner til at banker har hatt denne posisjonen. Enkelte forfattere peker på at banker historisk sett har hatt en myndighetslignende karakter, se Xxxxxxx Xxxxxxx, Finansrådgivning, Stockholm 2010 s. 79, Xxxx Xxxxxxxx, Uppsatser i bankrätt, Stockholm 2001 s. 292 og Xxxx Xxxxxx, «Finansiella institutioners rådgivningsansvar – kommentar i anslutning till nyare litteratur» i Juridisk Tidskrift, 1998–1999 s. 300–315 på s.

301. Andre har pekt på bankenes betydning for samfunnsutviklingen, se f.eks. Xxx Xxxxxxxxx, «Lender Liability

– ett skadeståndsrättslig perspektiv på 1990-tallets finansiella kris», Juridisk Tidskrift, 1992-1993 s. 289-317 på

s. 290. I Norge kan det hevdes at særlig fremveksten av sparebanker med sin sterke lokale forankring og sitt samfunnsengasjement har bidratt til at banker har fått en slik posisjon, se Færstad: Rådgivningsaspektets betydning s. 75.

14 Se nærmere om dette i Færstad: Rådgivningsaspektets betydning s. 69 flg.

konflikt med interessene til kontraktspart B. Kontraktsparten vil i slike tilfeller ha en oppfordring til å ivareta to (eller flere) interesser som er i konflikt med hverandre, og det kan da fort oppstå et behov for en rettslig beskyttelse av den andre kontraktspartens interesser.15

En rådgivningskontrakt kjennetegnes av at oppdragstakerens hovedforpliktelse er å ivareta oppdragsgiverens interesser, gjerne ved å gi vedkommende et best mulig beslutningsgrunnlag i relasjon til en konkret beslutning. Rådgiverens hovedforpliktelse er dermed en omsorgsforpliktelse.16 Ved en tradisjonell salgsavtale er derimot selgerens hovedforpliktelse å levere et nærmere spesifisert formuesgode. Når en kunde inngår en rådgivningsavtale med et verdipapirforetak er det ikke tvilsomt at verdipapirforetakets hovedforpliktelse er en omsorgsforpliktelse. Mer problematisk kan imidlertid spørsmålet være i de tilfellene hvor kunden inngår en avtale med verdipapirforetaket om å kjøpe et investeringsprodukt. Rammene rundt en slik avtale vil i mange tilfeller innebære at verdipapirforetaket driver investeringsrådgivning i verdipapirhandellovens forstand. Det er imidlertid mer uklart hvilken betydning dette får for verdipapirforetakets eventuelle omsorgsplikter i en kontraktsrettslig forstand.17

3 Verdipapirforetakets opplysningsplikter overfor kunden

3.1 Innledning

Et verdipapirforetak har opplysningsplikt etter forbrukerkjøpsloven når det selger finansielle instrumenter til sine forbrukerkunder.18 Det kan imidlertid argumenteres for at forbrukerkjøpslovens regler ikke gir et særlig godt egnet utgangspunkt for de spørsmål om opplysningsplikt som oppstår ved handel med finansielle instrumenter.19 Samtidig synes det vanskelig å tillegge rådgivningsaspektet særlig betydning for opplysningsplikten innenfor de rammene forbrukerkjøpsloven oppstiller. I praksis ser vi at slike spørsmål i all hovedsak har blitt løst gjennom en anvendelse av avtl. § 36.20 Avtl. § 36 åpner for en mer nyansert vurdering av verdipapirforetakets plikter, der det er mulig å oppstille en opplysningsplikt basert på en samlet vurdering av ulike momenter slik som f.eks. styrkeforholdet mellom partene, rådgivningsaspektet, hvem som initierte kontakten, balansen i avtaleforholdet, produktets karakter og den offentligrettslige reguleringen av verdipapirforetakets plikter.21 Av plasshensyn må denne fremstillingen begrenses til å presentere to av disse momentene noe nærmere.

3.2 Styrkeforholdet mellom partene - betydningen av informasjonsasymmetri mellom verdipapirforetak og kunde

I vurderingen av om en avtale helt eller delvis skal settes til side etter avtaleloven § 36 vil «partenes stilling» være et relevant moment. Styrkeforholdet mellom partene, herunder informasjonsasymmetri angående kontraktsobjektet og markedet transaksjonen knytter seg til, vil dermed være av betydning for vurderingen etter avtl. § 36. X Xxxxxxx-dommen slår Høyesterett fast at «[A]vtaler om komplekse finansielle instrumenter som inngås med forbrukere uten særlige forhåndskunnskaper, stiller strenge krav til den som tilbyr disse produktene.»22 Informasjonsasymmetrien mellom bank og kunde tilsier i slike tilfeller at banken får en skjerpet opplysningsplikt sammenlignet med situasjonen uten en slik informasjonsasymmetri.

15 Se Xxxxxx Xxxxx og Xxx Xxxxxxxx, «Conflict of Interest: Disclosure, Incentives, and the Market», i Xxxxxx Xxxxx og Xxx Xxxxxxxx (eds.), Conflict of Interest, New York 2007 s. 1–30 på s. 2–3.

16 Se Xxxx Xx Xxxxxxxx, Rådgiving I – det professionelle erstatningsansvar, København 2004 s. 22. Se også Færstad: Rådgivningsaspektets betydning s. 52 flg.

17 Se nærmere nedenfor under punkt 3.3.

18 Forbrukerkjøpsloven kommer til anvendelse på slike transaksjoner, se fkjl. § 1.

19 Se nærmere Færstad: Opplysningsplikt (manus) kapittel 10.

20 Dette var tilfellet i både Rt. 2012 s. 355 (Lognvik) og i Rt. 2013 s. 388 (Xxxxxxx)

21 Se nærmere om disse og ytterligere momenter i Færstad 2015 kapittel 11, hvor jeg har søkt å oppstille et verktøy for å klargjøre verdipapirforetakenes opplysningsplikt overfor sine forbrukerkunder med utgangspunkt i avtaleloven § 36.

22 Rt. 2013 s. 388, avsnitt 124.

På to punkter må dette likevel nyanseres.23 For det første er det slik at den som foretar en investeringsmotivert transaksjon i realiteten spekulerer i at medkontrahenten vurderer de underliggende markedsforholdene feil. Denne omstendigheten tilsier at kravene til kundens egne undersøkelser skjerpes noe ved slike transaksjoner, sammenlignet med transaksjoner uten en slik investeringsmotivasjon. Man må dermed sondre mellom opplysningsplikt om markedsforhold og opplysningsplikt om det finansielle instrumentet. En eventuell utstrakt opplysningsplikt om markedsforholdene må eventuelt bygge på kontraktens rådgivningsaspekt.24 Informasjonsasymmetrien kan derimot begrunne en omfattende opplysningsplikt om egenskapene ved det aktuelle finansielle instrumentet.25 For det andre følger det av høyesterettspraksis at enhver som begir seg inn på finansmarkedet forutsettes å ha en viss bakgrunnskunnskap om dette markedet.26 Det er likevel verdipapirforetakets ansvar å vurdere omfanget av kundens bakgrunnskunnskap, og å tilpasse informasjonen deretter.27

3.3 Rådgivningsaspektets betydning

I tilfeller hvor det er uklart for kunden hvorvidt hans kontraktsmotpart i realiteten er en selger eller en rådgiver vil interessekonflikter være særlig problematiske. De forventningene en kunde møter en selger med vil normalt være av en ganske annen karakter enn de forventningene den samme kunden møter en rådgiver med. Dette skyldes ikke minst at pliktene til lojal opptreden og til å ivareta medkontrahentens interesser er ganske ulike for de to gruppene.28

Som nevnt vil et verdipapirforetak i mange tilfeller markedsføre seg som rådgivere, og opptre på en måte som faller innenfor definisjonen av «investeringsrådgivning» i verdipapirhandelloven § 2-4 (1) selv om de i realiteten har en selgerrolle overfor kunden. Det har i rettspraksis vært noe uklart hvilken betydning et slikt rådgivningsaspekt har for foretakets plikter overfor kunden innenfor rammene av en salgsavtale. Et utgangspunkt finner man i Rt. 2000 s. 679 (Ideal), der Høyesterett fremhever at en bank ikke kan motsette seg å bli identifisert med sin markedsføring. Uttalelsen tilsier at dersom et verdipapirforetak driver virksomhet som fremstilles som rådgivning, så må de også måles opp mot de krav som stilles til en rådgiver når det gjelder lojalitet og plikten til å ivareta medkontrahentens interesser. Høyesterett anvender likevel ikke en slik tilnærming verken i Rt. 2012 s. 355 (Lognvik) eller i Rt. 2012 s. 1926 (Fokus Bank). Derimot ser man klare trekk i retning av å tillegge rådgivningsaspektet betydning når Høyesterett i Rt. 2013 s. 388 (Xxxxxxx) oppstiller et krav om at en bank som selger risikopregede og kompliserte produkter til forbrukere må «forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen han begir seg inn på.» Med denne formuleringen oppstiller Høyesterett en omfattende omsorgsplikt på bankens side. Tatt på ordet kan det argumenteres for at Høyesterett oppstiller en alt for omfattende omsorgsplikt. Mer hensiktsmessig kan det være å forstå omsorgsplikten i lys av det krav som kommer til uttrykk i verdipapirhandelloven § 10-11(2) om at kunden skal få «relevante opplysninger i en forståelig form.» 29

Høyesteretts indirekte vektlegging av rådgivningsaspektet i Rt. 2013 s. 388 (Xxxxxxx) har imidlertid ikke fått særlig gjennomslag i praksis på lavere nivå. En gjennomgang av de sakene Finansklagenemnda har behandlet i etterkant av dommen viser med all tydelighet at tilsvarende argumentasjon ikke vektlegges i særlig grad der. Med tanke på de særlige spørsmål om interessekonflikter som oppstår i situasjoner hvor det ikke er tydelig for kunden hvorvidt hans medkontrahent er en rådgiver eller en selger er dette problematisk. Det illustrerer også det store behovet for en grundig og sammenfattende gjennomgang av disse spørsmålene, et behov arbeidet gjennom dette prosjektet har søkt å dekke.

23 Disse spørsmålene drøftes nærmere i Færstad: Opplysningsplikt kapittel 11.3.

24 Se nærmere straks nedenfor under punkt 3.3.

25 Se Færstad: Rådgivningsaspektets betydning s. 57. Det kan trekkes en linje fra denne sondringen til sondringen mellom «investeringsrisiko» og «lojalitetsbrist» som Xxxx Xxxx, Innsidehandel med verdipapirer, Bergen 1995 s. 305-306 oppstiller.

26 Se Rt. 2012 s. 1926, avsnitt 58-60.

27 Se verdipapirhandelloven § 10-11. Tilsvarende også før loven trådte i kraft, se Rt. 2013 s. 388, avsnitt 128 jf. til en viss grad også Rt. 2012 s. 1926, avsnitt 58.

28 Se foran under punkt 2.4 og nærmere i Færstad: Rådgivningsaspektets betydning s. 52-53.

29 Se nærmere om dette i Færstad: Opplysningsplikt kapittel 12.2.