Merknader til de enkelte bestemmelser i forskriften

Merknader til de enkelte bestemmelser i forskriften

Merknadene er en veiledning for å utdype innholdet i forskriftens bestemmelser. Merknadene er i seg selv ikke rettslig bindende. Forskriften og veiledningen bør leses i sammenheng for å få en best mulig forståelse av forskriftens bestemmelser.

Kapittel 1. Innledende bestemmelser

Til § 1 Formål

Forskrift om krav til kvalitet og sikkerhet ved håndtering av humane celler og vev implementerer direktivene 2004/23/EF og 2006/17/EF i norsk rett.

Overføring av humane celler og vev er et medisinsk behandlingstilbud som er i sterk vekst og som kanskje også kan åpne muligheten for behandling av sykdommer det i dag ikke finnes behandling for. Det er viktig at kvaliteten og sikkerheten av denne type materiale reguleres og sikres for å hindre overføring av sykdommer til mottaker av materialet.

EU har gjennom direktiv 2004/23/EF nedfelt krav til kvalitet og sikkerhet for celler og vev fra uttak hos giveren gjennom bearbeiding, testing og oppbevaring til distribusjon. Det er også stilt krav til de virksomhetene som skal håndtere humane celler og vev, herunder krav til det personale som skal utføre de ulike aktiviteter.

Til § 2 Virkeområde

Forskriften gjelder håndtering av humane celler og vev fra uttak til distribusjon i forbindelse med at materialet skal brukes i mennesker. Begrepet « humane celler og vev » omfatter bl.a. stamceller, navlestrengsblod, beinmarg, kjønnsceller (egg, sperma), hornhinner og fostervev og -celler.

Forskriften gjelder for virksomheter (f.eks. helseforetak) som har befatning med celler og vev i prosessen fra donasjon og uttak til distribusjon innen områder som assistert befruktning, beinmargstransplantasjoner og stamcelletransplantasjoner. Beinbankene ved norske sykehus vil også være omfattet.

Forskriften omfatter ikke selve pasientbehandlingen, f.eks. den avsluttende transplantasjonen eller tilbakeføringen av et befruktet egg. Pasientbehandlingen vil fortsatt være regulert gjennom den alminnelige helselovgivningen.

Dersom celler og vev skal benyttes i produksjon av legemidler eller medisinsk utstyr, gjelder forskriften kun for donasjon, uttak og testing, i den grad de fremstilte produktene er regulert av annet regelverk.

Forskriften vil omfatte celler og vev som benyttes som medium i tilknytning til prosessering av annet materiale som skal brukes på mennesker. Den gjelder også for modifiserte humane celler, samt substans produsert av humane celler. Med modifiserte humane celler forstås celler der det har skjedd en forandring, enten naturlig eller ved hjelp av teknologi.

Tredje ledd beskriver hva forskriften ikke regulerer. Den regulerer ikke autolog transplantasjon, altså bruk av celler og vev fra pasienten selv, når cellene/vevet tas ut og settes inn under samme kirurgiske inngrep. De hensyn som forskriften skal ivareta gjør seg ikke gjeldende i samme grad her. Blod og blodkomponenter er ikke omfattet, da dette reguleres av blodforskriften, men stamceller fra perifert blod omfattes av forskriften. Forskriften gjelder heller ikke forskning som benytter celler og vev fra mennesker, så lenge materialet ikke anvendes i menneskekroppen, f.eks. forskning der celler og vev anvendes in vitro eller i dyremodeller. For øvrig reguleres innsamling, oppbevaring, behandling, utlevering og destruksjon av biologisk materiale av biobankloven.

Donasjon og transplantasjon av hele organer, som hjerte og nyre, er unntatt fra forskriftens virkeområde. Dette gjelder også selv om det dreier seg om transplantasjon av en del av et organ, så lenge det transplanterte materialet skal ha samme funksjon i menneskekroppen som det hele organet. Unntatt er også celler og vev som følger med som en del av en organtransplantasjon. Overføring av biologisk materiale som inneholder humane celler (f.eks. morsmelk og avføring), men hvor cellene i seg selv ikke er formålet med overføringen, er heller ikke omfattet av forskriftens virkeområde.

Til § 3 Definisjoner

Denne bestemmelsen tar sikte på å definere og klargjøre en del av de begreper som brukes i forskriften.

Til § 4 Frivillig og vederlagsfri donasjon

Kravet om at donasjon skal være frivillig og vederlagsfri tar sikte på å hindre at mennesker avgir celler og vev ut fra økonomiske motiver. Kravet vil kunne medvirke til å hindre uønsket omsetning av celler og vev på tvers av landegrensene. Kommersiell utnytting av organer, deler av organer, celler og vev som sådan er forbudt i henhold til transplantasjonsloven § 10a.

Eventuell utdeling av håndklær, sekker eller liknende effekter med ubetydelig verdi, anses ikke som vederlag i forskriftens forstand.

Kapittel 2. Godkjenning og organisering mv.

Til § 5 Godkjenning, vilkår og tilbakekall

Den delen av virksomheten som skal utføre arbeidsoppgaver omfattet av forskriften, og som dermed må ha godkjenning, betegnes som vevsenter. En samling humant biologisk materiale i et vevsenter vil være en biobank, og således også omfattes av biobanklovens bestemmelser.

Dersom vevsenteret er tilknyttet et helseforetak, er det helseforetaket som godkjennes. Sosial- og helsedirektoratet kan gi en virksomhet godekjenning til kun å ta ut humane celler og vev. Det vil da dreie seg om uttaksvirksomhet og ikke vevsenter.

Noen aktiviteter (f.eks. stamcelletransplantasjon) har tidligere vært omfattet av bestemmelser om tilvirkertillatelse og tilsyn fra Statens legemiddelverk. For andre (f.eks. beinbanker) er kravet om særskilt godkjenning nytt.

Det presiseres at det ikke stilles samme krav for å få godkjenning ved partnerdonasjon av sædceller til direkte bruk, da den smittefare som oppstår her ikke kan anses å være større enn den som under enhver omstendighet oppstår i forbindelse med befruktning. Det er imidlertid også her et krav om godkjenning av virksomheten, jf. bioteknologiloven § 7-1.

I bestemmelsens annet ledd kreves det ny godkjenning fra Sosial- og helsedirektoratet dersom et vevsenter foretar «vesentlige endringer» i sine aktiviteter. Det regnes som vesentlige endringer hvis virksomheten går over til å behandle celler eller vev som den ikke har behandlet tidligere, eller at noen av aktivitetene som omtales i bestemmelsens første ledd blir gjort ved hjelp av nye metoder som avviker vesentlig fra de tidligere. Bruk av nye medier, annen fryseteknikk, annen dyrkningstemperatur o.l. vil også være vesentlig endring.

Til § 6 Ansvarlig person

I henhold til denne bestemmelsen, skal vevsenteret ha en ansvarlig person med medisinsk eller biologisk utdanning av høyere grad og minst to års praksis fra relevant fagområde etter avsluttet utdanning. Selve utførelsen av arbeidsoppgavene kan imidlertid delegeres til en annen person som er faglig kvalifisert for oppgaven, jf. § 7.

Den ansvarlige person vil kunne være den samme som ansvarshavende person etter biobankloven § 7. Med utdanning av høyere grad har Sosial- og helsedirektoratet i forbindelse med forvaltning av biobankloven lagt til grunn at utdanning på nivå med hovedfag, master e.l. vil være tilstrekkelig. Forskriften stiller noe strengere krav til praktisk erfaring hos ansvarlig person i forhold til biobankloven, i og med at det kreves minst 2 års praksis fra relevant fagområde etter endt utdanning.

Ved skifte av ansvarlig person, skal direktoratet straks orienteres om dette. Ved ferieavvikling, kortere permisjoner eller annet midlertidig fravær skal det være oppnevnt en midlertidig ansvarshavende person. Når forskriften omtaler midlertidig utpeking av ansvarlig person som skal meldes til direktoratet, menes det utpeking ved fravær når den ansvarlige person er fraværende for lengre tid enn 3 måneder.

Bestemmelsens siste ledd åpner for at direktoratet kan gi dispensasjon fra reglene om ansvarlig person når det er påkrevd i særskilte tilfeller. Det siktes her til at det åpnes for å vedta dispensasjon for utdanningskravet etter første ledd. Det forutsettes at et slikt vedtak ikke strider mot forpliktelser som følger av direktivet som denne forskriften implementerer, slik at den ansvarlige fortsatt må ha utdanning innen medisin og biologi, jf. merknaden til § 7. Dette vil primært være aktuelt for midlertidige ansvarlige som omtalt i bestemmelsens fjerde ledd.

Til § 7 Kompetansekrav til personalet

Med relevant kompetanse siktes det her til at personalet bør ha utdanning innen medisin, helsefag eller naturvitenskap på minimum bachelornivå (f.eks. autorisert bioingeniør). I tillegg må de ha gått gjennom adekvat opplæring før de begynner i arbeidet. Kliniske spesialister på det aktuelle materialet eller et vevsenter med godkjenning for uttak skal fastsette innholdet i opplæringen for personale som skal ta ut celler og vev. (TD1, art 2 pkt 2)

Det forutsettes at personalets kompetanse vurderes med jevne mellomrom som ledd i kvalitetsgjennomgangen, se merknad til § 8.

Til § 8 Internkontroll

Vevsentrene er en del av helsetjenesten, og skal etablere internkontroll og slik sørge for at virksomhet og tjenester planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lover og forskrifter. Bestemmelsene i denne forskriften er eksempler på slike krav.

Celler og vev som oppbevares, omfattes av gruppen behandlingsbiobanker, jf. biobankloven § 2. Behandlingsbiobanker skal meldes til Biobankregisteret ved Nasjonalt folkehelseinstitutt.

Den generelle plikten til å føre internkontroll i helsetjenesten framgår av lov 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn i helsetjenesten § 3 og forskrift 20. desember 2002 nr. 1731 om internkontroll i sosial- og helsetjenesten.

Ledelsen har ansvar for å følge opp at internkontrollen fungerer hensiktsmessig. Dette innebærer for eksempel oppfølging av avvikssystemet, interne revisjoner og ledelsens gjennomgang av internkontrollens effektivitet.

Til § 9 Årsrapport

Alle vevsentre skal sende årsberetning om sine aktiviteter til Sosial- og helsedirektoratet. Rapporten skal bl.a. inneholde informasjon som nevnt i § 11 annet ledd.

Kapittel 3. Sporbarhet, kvalitet og sikkerhet

Til § 10 Sporbarhet

Kravet om oppbevaring av opplysninger som er knyttet til sporbarhet av cellene/vevet i 30 år gjelder også sporbarhet på de produkter og materiale som har vært i kontakt med cellene/vevet.

Vevsentre skal benytte et kodeverk som gjør det mulig å oppfylle kravene til sporbarhet. Det vurderes i EU om det skal utarbeides et eget EU-kodeverk for dette formålet. Dersom et slikt kodeverk blir utarbeidet, skal det også benyttes av norske vevsentre. Inntil videre skal det benyttes et donoridentifikasjonssystem som gjør at enhver donasjon og ethvert produkt som har vært benyttet under uttak, bearbeiding eller oppbevaring, kan spores tilbake i ettertid. Identifikasjonssystemet skal også entydig identifisere vevsenteret.

Kravet til sporbarhet skal bl.a. muliggjøre kontroll av om kvalitets- og sikkerhetsstandardene overholdes, samt bedre muligheten for adekvat behandling av mottaker ved eventuelle komplikasjoner på et senere tidspunkt. Hensynet til sporbarhet går derfor foran hensynet til donor i saker der denne krever sletting av opplysninger som kan knyttes til celler og vev som er brukt. Donor kan her ikke kreve opplysningene slettet eller sperret. Donor, eller dennes nærmeste ved avdød donor, skal informeres om disse reglene i forkant av donasjonen.

Etter paragrafens tredje ledd skal opplysninger som sikrer sporbarhet oppbevares i minst 30 år i et register godkjent av Xxxxxxxxxxxx, jf. lov 18.mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger. Det forutsettes at opplysninger som er påkrevd for å oppfylle barnets rett til opplysninger om sædgivers identitet etter biotl. §§ 2-7 og 2-8 også oppbevares i mer enn 30 år, ettersom retten til disse opplysninger ikke er tidsbegrenset.

Til § 11 Donor- og mottakerregister

I andre ledd presiseres det at opplysninger i registeret skal kunne anvendes til statistiske og vitenskapelige formål i den hensikt å fremme kvalitet og sikkerhet på området uten at det kommer i konflikt med formålet i bestemmelsens første ledd, jf. § 1. Det understrekes i denne forbindelse at de alminnelige regler om personvern ved utlevering av helseopplysninger til forskning fortsatt gjelder, jf. helseregisterloven.

Til § 12 Overføring av celler og vev til og fra land utenfor EØS-området

Med tredjeland menes land utenfor EØS-området. For land innenfor EØS-området er det ikke satt særlige krav til inn- og utførsel fordi det forutsettes at materiale med opprinnelse innenfor EØS-området vil tilfredsstille de krav som stilles i direktivet. Vevsentrene skal dog etablere rutiner som sikrer at materiale som innføres tilfredsstiller direktivets krav om sporbarhet, kvalitet og sikkerhet (ved sertifikater e.l.).

I henhold til forskrift 12. september 1996 nr. 903 om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker § 5, er det forbudt å innføre smittefarlig materiale til Norge. Sosial- og helsedirektoratet kan etter samme forskrift § 6 gi dispensasjon fra innførselsforbudet.

Celler og vev som tilfredsstiller kravene i denne forskriften vil ikke regnes som smittefarlig materiale.

Til § 13 Melding om alvorlige uønskede hendelser og bivirkninger

Forskriften setter krav om at alvorlige uønskede hendelser og bivirkninger som kan ha innvirkning på kvaliteten til celler og vev, og som kan skyldes uttak, testing, behandling, oppbevaring og distribusjon av det biologiske materialet, skal meldes til Helsetilsynet i fylket.

Det samme gjelder alvorlige bivirkninger under eller etter selve anvendelsen og som kan ha sammenheng med vevets og cellenes kvalitet og sikkerhet.

Til § 14 Tilbaketrekking av produkter

Det skal foreligge standard operasjonsprosedyrer for effektiv tilbakekalling av produkt i vevsentrene. Forhold i tilknytning til meldingen til Helsetilsynet skal være inkludert i prosedyren.

Prosedyrene skal sette tidsfrister for ulike aktiviteter og må inkludere sporing av alt relevant materiale. Hva som er relevant vurderes av vevsentrene. Hensikten er å oppspore enhver donor som kan ha bidratt til å forårsake en reaksjon hos mottaker og å sørge for at det ikke benyttes ytterligere materiale fra vedkommende.

Det er viktig at det etableres gode informasjonsrutiner mellom Statens helsetilsyn og Sosial- og helsedirektoratet slik at etatene kan vurdere ev. tilsyns- eller godkjenningsmessige konsekvenser av meldingene.

Til § 15 Rapportering av relevante opplysninger

I tillegg til reglene om melding om alvorlige og uønskede hendelser og bivirkninger etter denne bestemmelsen, gjelder også de generelle meldepliktene som f.eks. melding om bivirkning fra rekvirenter av legemidler i henhold til forskrift om legemidler § 11-7 for de legemiddelprodukter der celler og vev har inngått, samt melding om skade, uhell eller svikt i forskrift om medisinsk utstyr § 8 for de medisinske utstyrsprodukter der celler og vev har inngått.

Kapittel 4 Kriterier for å velge donorer av celler og vev, bortsett fra donorer av sædceller

Til § 16 Døde donorer (V1, del 1)

Det gis i første ledd regler for når en avdød skal utelukkes fra å være donor.

Utelukkelseskriteriene skal hindre innhenting av donormateriale som kan innebære fare for smitte eller komplikasjoner i forhold til mottaker og ev. personalet.

Litra d) utelukker risiko for overføring av sykdom forårsaket av prioner. I følge tilleggsdirektivet omfatter dette bl.a. personer som har vært diagnostisert med Creutzfeldt- Jakobs sykdom eller en variant av Creutzfeldt-Jakobs sykdom, eller med tidligere tilfelle av ikke-iatrogen Creutzfeldt-Jakobs sykdom i familien, personer som har hatt hurtig framskridende demens eller degenerative nevrologiske lidelser, herunder lidelser av ukjent opprinnelse, eller personer som har mottatt hormoner som stammer fra hypofysen fra mennesker (f.eks. veksthormoner), og mottakere av transplantater av hornhinner, mv. Når det gjelder varianter av Creutzfeldt-Jakobs sykdom kan det bli anbefalt ytterligere forholdsregler.

Etter litra j) kan en avdød donor utelukkes på bakgrunn av fysiske tegn på personens kropp, dersom disse gir indikasjon på sykdomsrisiko. Det henvises her til forskriftens § 30, 2. ledd, 3. setning, som gir regler om undersøkelse etter slike tegn.

Paragrafens litra m) utelukker også personer som har mottatt transplantasjon med xenotransplantater, altså transplantater fra dyr. Slik transplantasjon er pr. i dag ikke tillatt i Norge. Imidlertid kan denne regelen være aktuell for pasienter som har mottatt slik behandling i utlandet. Det forutsettes at det innhentes informasjon om potensielle donorer med sikte på å utelukke dette.

Til § 17 Levende donorer

Reglene er her i hovedsak de samme som ved utelukkelse av avdød donor. Ytterligere utelukkelseskriterier kan legges til grunn etter en skjønnsmessig vurdering avhengig av materialet som skal doneres. Eksempler på dette som nevnes i vedlegg til tilleggsdirektivet er graviditet (bortsett fra donorer av celler fra navlestrengblod og fosterhinne, samt

søskendonorer av hematopoietiske stamceller), amming og, ved hematopoietiske stamceller, muligheten for overførsel av arvelige tilstander. Reglene om utelukkelse av døde barnedonorer etter § 16, 2. ledd gjelder tilsvarende ved levende barnedonor.

Til § 18 Valg av levende donorer (V1, Kap 2)

Paragrafen gir regler om hvilke prosedyrer som skal følges ved vurdering og utvelgelse av levende donorer. Vurderingen skal omfatte alle faktorer som kan bidra til å identifisere og utelukke personer fra hvilke en donasjon kan medføre en helserisiko for andre, særlig risikoen for overføring av sykdommer, eller der donasjonen kan utgjøre en risiko for donorens egen helse. Ved enhver donasjon skal innhentingen uansett ikke innvirke på eller svekke donors helse eller pleie, noe som gjelder både for mor og barn ved donasjon av blod fra navlestreng eller fosterhinne. Det er vevsenteret eller klinikeren som foretar transplantasjonen som skal fastsette og dokumentere kriteriene.

Etter andre ledd kan også klinikeren som foretar transplantasjonen fastsette og dokumentere kriterier for utvelgelse av donorer. Dette er praktisk når det dreier seg om direkte distribusjon til mottaker, jf. § 36, 4. ledd.

Fjerde ledd peker på at positive testresultater ikke utelukker autolog transplantasjon av celler og vev, da vurderinger med hensyn til smitterisiko ikke i samme grad gjør seg gjeldende her. I tilleggsdirektivets vedlegg 3, pkt. 3.5, pekes det på at dette også gjelder ved autolog transplantasjon, dvs. tilbakeføring, av kjønnsceller. Dette er praktisk ved uttak av ubefruktede egg eller eggstokkvev, for eksempel i forbindelse med kreftbehandling.

Kapittel 5: Krav til obligatoriske laboratorieundersøkelser for donorer av celler og vev

Til § 19 Obligatoriske laboratorieundersøkelser for donorer (V2 kap. 1)

Reglene i kapittel 5 tar i stor grad utgangspunkt i vedlegg II til tilleggsdirektivet om tekniske krav ved donasjon, innhenting og kontroll av vev og celler fra mennesker. Reglene i dette kapittel gjelder ved donasjon av sædceller i den utstrekning det ikke fremgår noe annet av forskriften. I tilleggsdirektivet er slik donasjon særskilt regulert i vedlegg 3.

Denne paragrafen gir i stor grad svært spesifikke regler om når det skal foretas tester og hvilke ulike tester som skal foretas, noe som er i samsvar med vedlegg II til tilleggsdirektivet.

Paragrafens andre ledd gir regler om særskilt testing av donorer fra såkalte ”høyrisikoområder”. Dette er et dynamisk begrep, og vevsentrene må til enhver tid definere dette på bakgrunn av sin fagkunnskap. Blodbankene har definert dette til i særdeleshet å være Afrika sør for Sahara, India, Pakistan og Sør-Øst-Asia. Disse reglene gjelder både for personer med bakgrunn fra disse områdene, samt de som har foreldre eller partnere med slik bakgrunn, og de som har vært der i et begrenset tidsrom.

I tredje ledd fremgår det at det skal foretas videre undersøkelser når anti-HBc- resultatet er positivt og HbsAg-resultatet negativt. Disse fastsettes på et faglig grunnlag av det enkelte vevsenter, som også fastslår hvilke kriterier som skal legges til grunn ved vurderingen av hvilke undersøkelser som skal foretas. Eksempler på dette kan være donors bakgrunn og de donerte celler og vevs egenskaper, og eksempler på tester som nevnes i vedlegg II til direktivet er RhD, HLA, malaria, CMV, toksoplasma, EBV eller Trypanosoma cruzi.

Siste ledd gir regler om prøvingsalgoritme for treponama pallidum. Det fremgår av direktivet at ved et ikke-reaktivt resultat av en spesifikk eller ikke-spesifikk prøve kan vevene og cellene brukes.

Til § 20 Alminnelige krav som skal være oppfylt ved fastsettelsen av biologiske markører (V2 del 2)

Det gis her regler om de praktiske prosedyrer i forbindelse med fastsettelsen av de biologiske markørene, og hvordan testene skal utføres.

Det forutsettes i første ledd at typen undersøkelse som benyttes valideres for dette formål ut fra foreliggende vitenskapelige kunnskaper. Dette gjelder også ved valideringer etter annet ledd. Eksempler på væsker som kan komme til anvendelse for biologiske undersøkelser etter denne regelen kan være kammervann eller øyevæske.

Undersøkelser utført på potensielle donorer som har mistet blod og nylig har mottatt donorblod, blodbestanddeler, kolloider eller krystalloider kan være ugyldige som følge av blodfortynning av prøven. I så fall skal det i de tilfeller som fremgår av tredje ledd brukes en algoritme for å vurdere graden av blodfortynning.

Til § 21 Tidspunkt for uttak av blodprøver eller andre prøver fra levende donor

Prøver i forbindelse med donasjon av celler og vev skal fortrinnsvis tas i forbindelse med donasjonen. I visse situasjoner vil dette imidlertid ikke være mulig, og denne paragrafen gir tidsrammer for når prøvene må tas for å være gyldige og relevante. Av praktiske grunner gjelder reglene ikke for allogene donorer av stamceller fra beinmarg og perifere blodceller.

Hensikten med å tillate at biologiske donorprøver ved nyfødt donor gjennomføres på donorens mor er å unngå at spedbarn utsettes for unødvendige medisinske inngrep.

Til § 22 Særskilt regulering ved død donor

Det synes hensiktsmessig å gi en særskilt regulering av prøvetaking og prosedyrer for donasjoner ved avdød donor. Reguleringen av når blodprøvetaking av donorer som har mistet blod eller mottatt donorblod er ugyldige tilsvarer i stor grad reglene i § 20, 3. og 4. ledd.

Til § 23 Partnerdonasjon av sædceller til direkte anvendelse

Denne regelen dreier seg om sædceller til assistert befruktning, hvor det foretas et uttak av sædceller fra mannen i et parforhold i samsvar med bioteknologiloven § 2-2, for innføring i kvinnen. Ved slik donasjon gjør ikke de samme hensyn til vern mot smittefare og sporbarhet seg gjeldende, ettersom det her dreier seg om assistert befruktning til ektefeller eller samboere i ekteskapsliknende forhold

Til § 24 Særlige regler om undersøkelser ved donasjon av sædceller

Ved donasjon av sædceller til assistert befruktning gjelder i stor grad de samme regler som ved øvrig donasjon av celler og vev. Denne paragrafen omhandler enhver donasjon av sædceller, unntatt partnerdonasjon til direkte anvendelse etter § 23.

I første ledd fremgår det at testen for syfilis ikke er et krav ved partnerdonasjon av sædceller. Imidlertid kan det også her være behov for ytterligere testing under visse omstendigheter, noe som det åpnes for i annet ledd. Eksempler som nevnes i vedlegg 4 til tilleggsdirektivet er RhD, malaria, CMV og T. cruzi.

Av fjerde ledd følger det at positive testresultater ikke er til hinder for partnerdonasjon av sædceller etter denne forskrift.

Til § 25 Tidspunkter for testing ved donasjon av sædceller

Etter første ledd skal blodprøver ved donasjon av sædceller tas på donasjonstidspunktet. Dette er i samsvar med vedlegg 3 til tilleggsdirektivet, og gir strengere regler for når blodprøven kan tas enn ved annen donasjon.

Til § 26 Genetisk screening

Ved sæddonasjon skal det i nærmere angitte situasjoner gjennomføres genetisk screening for autosomalt recessive gener. Samtykkekravet ved genetisk screening reguleres av forskriftens § 27.

Kapittel 6. Samtykke, informasjon, opplysninger og prosedyrer i forbindelse med donasjon

Til § 27 Samtykke

Utgangspunktet er at det kreves skriftlig, informert samtykke fra donor før celler og vev kan tas ut til anvendelse på mennesker. Samtykket skal dokumenteres, og dokumentasjonen skal inkludere hva cellene og vevet kan anvendes til og eventuelle spesifikke instrukser for destruering av celler eller vev som ikke brukes til det formålet det er innhentet samtykke til. Fra mindreårige under 12 år eller personer uten samtykkekompetanse kan kun fornybart vev tas ut, og det forutsettes at nærmere bestemte vilkår er oppfylt, jf. transplantasjonsloven § 1 tredje ledd. Vergen og den eller de som har foreldreansvaret og omsorgen for donor må gi samtykke til inngrepet.

Det påpekes at reglene om sporbarhet, § 10 flg., er en begrensning i muligheten til å få slettet helseopplysninger når ens biologiske materiale allerede er benyttet.

Uttak av celler og vev regnes i denne forskriften som hovedregel ikke som mindre inngrep etter transplantasjonsloven § 6. Rettstilstanden har gjennomgått store forandringer siden transplantasjonsloven ble vedtatt i 1973, og loven må forstås i lys av denne utviklingen. Bruken av humane celler og vev har økt betraktelig de siste årene, noe som også taler for en strengere regulering og større vern av både donorer og materialet som sådan. Når det gjelder samtykke, har både internasjonale konvensjoner og direktiver, nasjonal rett med bl.a. pasientrettighetsloven og den alminnelige rettsoppfatning styrket prinsippet om informert samtykke. De nye og stadig økende mulighetene for anvendelse av humane celler og vev tilsier at det skal mye til før man kan anse et uttak av biologisk materiale etter denne forskrift for å være et mindre inngrep i transplantasjonslovens forstand.

Til § 28 Informasjon

Den fagperson som gir informasjon til donor, må forvisse seg om at donor har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. Bestemmelsen korresponderer med transplantasjonslovens bestemmelser om opplysninger til den eller de som avgir samtykke til donasjon. Informasjonen skal gis på en egnet måte, som er tilpasset mottakerens forhold. Det vises til pasientrettighetsloven § 3-5 som regulerer informasjonens form.

Det skal gis informasjon om hensikten med og arten av inngrepet, dens konsekvenser og risiko for donor, eventuelle analyser som utføres på materialet, registrering og vern av donors personopplysninger, medisinsk fortrolighet, terapeutisk formål og potensielle fordeler samt opplysninger om relevante vernetiltak for å beskytte donor. Donor har også rett til å ikke bli gitt slik informasjon, dersom han eller hun foretrekker dette.

Donor eller den som samtykker på donors vegne skal opplyses om sin rett til å få bekreftede analyseresultater klart og tydelig forklart for seg.

Det må opplyses om nødvendigheten av å kreve samtykke for at uttak av vev og celler kan utføres.

Xxxxxxxx rett til å ikke vite gjelder også en rett til å ikke få vite hvorfor han ikke kan være donor, og rett til ikke å få opplysninger av vital betydning, om han har uttrykt ønske om dette.

Til § 29 Donors og mottakers identitet

Hovedregelen er at donor og mottaker ikke skal kjenne identiteten til hverandre. Dette gjelder også for deres familier. Når det gjelder barn født etter assistert befruktning med donorsæd, følger det et unntak i bioteknologiloven § 2-7. Etter fylte 18 år har disse barna rett til å få opplysninger om sædgivers identitet.

Til § 30 Prosedyrer ved utvelgelse, evaluering og testing

Reglene i §§ 30 og 31 skal i hovedsak implementere vedlegg IV til teknisk tilleggsdirektiv om donasjon, anskaffelse og testing av celler og vev. Denne paragrafen gir nærmere regler om hvilke krav som stilles til utvelgelsesprosedyren når donor skal utpekes av vevsenteret.

Andre ledd sier at det ved levende donor skal gjennomføres en samtale med donor i den hensikt å innhente informasjon, mens de øvrige måter å skaffe informasjonen til veie ikke er obligatoriske. Det forutsettes at vevsenteret foretar en selvstendig og grundig vurdering av hvilke måter informasjonen skal innhentes på. Departementet kan gi nærmere bestemmelser om rapportering av større avvik.

Til § 31 Donordokumentasjon (V4, 1.4, 2.4 og 2.5)

Etter litra b) skal donors medisinske og adferdsmessige historie oppgis. Det siktes her til tidligere sykdomsforhold, fysisk tilstand og sosiale forhold i den utstrekning dette er nødvendig og hensiktsmessig. Hvilke opplysninger det er behov for vurderes av vevsentrene, med utgangspunkt i donors bakgrunn og den type celler og vev som skal avgis.

Blodfortynningsalgoritmen etter litra d) henviser til reglene i § 20, 4. ledd, som etter § 22, 2. ledd gjelder tilsvarende for avdøde donorer.

Til § 32 Uttaksrapport (V4, 1.4.2)

Ethvert uttak av celler og vev skal protokollføres og rapporteres til vevsbanken som skal oppbevare det aktuelle materialet. Paragrafen her gir nærmere bestemmelser om hva denne rapporteringsplikten til vevsbanken konkret innebærer.

Kapittel 7. Behandling og kontroll av celler og vev

Til § 33 Prosedyrer for uttak av celler og vev.

I vedlegg 4 til tilleggsdirektivet pekes det på at fremgangsmåten for innhenting skal minske risikoen for mikrobiologisk smitte, særlig når vevene/cellene ikke kan steriliseres senere, og beskytte de nødvendige egenskapene ved celler og vevet.

Instrumenter som brukes ved uttak av celler og vev skal i følge vedlegg 4 til tilleggsdirektivet være av god kvalitet og validert eller spesifikt godkjent for formålet samt jevnlig vedlikeholdt med henblikk på uttak av celler og vev.

Til paragrafens fjerde ledd vises også til Sosial- og helsedirektoratets retningslinjer for assistert befruktning med donorsæd.

Til § 34 Særlige regler ved død donor

Etter reglene i vedlegg 4 skal personalet ved uttak fra avdød donor være hensiktsmessig kledd, noe som normalt vil innebære sterile klær og hansker, ansiktsskjerm og beskyttelsesmaske. (V4, 1.3.3) I vedlegg 4 til tilleggsdirektivet blir det også påpekt at personalet skal ha vasket seg grundig.

Obduksjonsforskriftens § 8 har en bestemmelse om at avdødes utseende skal gjenopprettes så godt som mulig. Da obduksjonsforskriften ikke nødvendigvis vil gjelde i alle

tilfelle som omfattes av denne forskriften, er bestemmelsen inntatt her og implementerer direktiv 2006/17/EF artikkel 2, pkt 9.

Til § 35 Prosessering av celler og vev

Behandlingen av cellene skal følge standardiserte operasjonsprosedyrer og prosessen, luftkvaliteten og status for benyttet utstyr skal dokumenteres. Det må videre være prosedyrer som sikrer at materialet ikke kan frigis for bruk uten at alle angitte krav er oppfylt. Frigivelsen skal dokumenteres.

Det skal være egne standard operasjonsprosedyrer for håndtering av celler og vev som kasseres. Prosedyrene skal utformes slik at risiko for kontaminering av annet materiale, omgivelsene og/eller personalet som skal håndtere det, reduseres til et minimum. Biologisk materiale fra mennesker skal håndteres som spesialavfall.

Materiale som oppbevares i påvente av kassering, skal oppbevares fysisk atskilt fra materiale som er frigitt for bruk og skal være tydelig merket slik at forveksling med materiale som er frigitt for bruk unngås.

Til § 36 Vilkår for oppbevaring og distribusjon

Det stilles krav om at maksimal oppbevaringstid angis på materialet og at kritiske transportbetingelser (som tidsbegrensninger og temperatur) blir definert.

Det må sikres at den emballasje som benyttes opprettholder materialets kvalitet ved oppbevaring og distribusjon. Med distribusjon forstås transport og utlevering av materialet.

Det skal foreligge standard operasjonsprosedyrer for behandling av etterspørsel etter materiale. Dersom materiale skal allokeres spesielle pasienter/helseinstitusjoner, må det være regler for dette som kan dokumenteres og gjøres tilgjengelig for de berørte parter.

Når det gjelder eventuell gjenbruk av materiale som er kommet i retur, må det i utgangspunktet vises stor varsomhet. Dersom slikt returnert materiale skal kunne benyttes, må det foreligge et dokumentert system for håndtering av returnert materiale inkludert kriterier for å akseptere materialet for ny bruk samt en dokumentert frigivelse av materialet for ny bruk.

Til § 37 Emballering

Bestemmelsen åpner for at vevsentre kan overlate deler av prosessen fra uttak gjennom kontroll, bearbeiding, kontroll og oppbevaring til en tredjepart. Forutsetningen for dette er at vevsenteret har vurdert at vedkommende er i stand til å oppfylle de krav som er satt i denne forskrift, og at det inngås skriftlig avtale mellom vevsenteret og tredjeparten. En slik avtale skal regulere ansvarsforholdene mellom partene og hvilke prosedyrer som skal benyttes for de aktuelle aktiviteter som skal utføres av tredjeparten.

Vevsenteret skal dokumentere hvilke avtaler som er inngått med hvem.

Til § 38 Merking

Paragrafen kommer til anvendelse ved den ordinære forsendelse av celler og vev.

Eksempel på spesifikasjon vedrørende oppbevaringsforhold etter litra h) kan være ”må ikke nedfryses”

Til § 39 Mottak av celler og vev i vevsentre

Ved mottak av celler og vev i vevsenteret skal vevsenteret sikre at det mottatte materialet er korrekt emballert og merket, at de angitte undersøkelser er gjennomført med tilfredsstillende resultat og at dokumentasjonen er fyllestgjørende i forhold til de krav som stilles i de tekniske tilleggsdirektivene.

Dersom emballasjen på merkingen av det mottatte materialet ikke tilfredsstiller forskriftens krav (f.eks. hvis emballasjen er uegnet eller beskadiget eller hvis merkingen ikke er entydig), skal materialet kasseres. Paragrafens annet ledd legger opp til at det enkelte vevsenter skal ha en politikk og tekniske spesifikasjoner som er nedtegnet skriftlig og som den enkelte forsendelse av vev og celler, herunder prøver, skal kontrolleres opp mot. Dette skal omfatte tekniske krav og andre vilkår som vevsenteret anser som vesentlige for opprettholdelsen av en akseptabel kvalitet. Vevsenteret skal ha skriftlige framgangsmåter for håndtering og isolering av leveranser som ikke oppfyller kravene, eller der det ikke foreligger fullstendige analyseresultater, for å unngå enhver risiko for smitte av andre vev og celler som behandles, preserveres eller oppbevares.

I visse situasjoner vil et tvingende behandlingsbehov innbære umiddelbar anvendelse av humane celler og vev (f.eks. ved allogen stamcelletransplantasjon). Når det av hensyn til pasienten haster å gjennomføre behandling, kan den med hjemmel i alminnelige nødrettsbetraktninger gjennomføres på tross av eventuelle mindre mangler knyttet til håndteringen av det aktuelle materiale. I nødssituasjoner må regelen ses i forhold til pasientens situasjon og viktigheten av å bruke materialet i behandlingen. Dette avgjøres av vevsenteret etter en skjønnsmessig og konkret vurdering. Sosial- og helsedirektoratet bør informeres om dette.

Inntil resultater av de undersøkelser som angis i tilleggsdirektivet foreligger og materialet kan frigis for bruk, skal materialet holdes i karantene. Med karantene menes her den status uthentede celler eller vev, eller vev som er isolert fysisk eller på annen effektiv måte, har i påvente av en avgjørelse om de skal frigis for bruk eller avvises. Materiale i karantene skal oppbevares fysisk atskilt fra materiale som er frigitt til bruk og skal være tydelig merket slik at forveksling mellom materiale i karantene og frigitt materiale forhindres. Det understrekes at vevsentrene bør ta sikte på hurtig anskaffelse av informasjon i karantenesaker, med sikte på å bevare kvaliteten på materialet.

Til 40 Avtaler med tredjepart

Dersom et vevsenter har et samarbeid med en ekstern tredjepart, altså en virksomhet som ikke er en del av samme juridiske enhet som vevsenteret, forutsettes det at det inngås skriftlig avtale i forkant. Formålet med en slik avtale er å sikre kvaliteten på de celler og vev som blir berørt av tredjeparts virksomhet. Denne regelen gjelder også for virksomhet i tredjeland, jf. § 12. Her kan imidlertid Sosial- og helsedirektoratet innvilge direkte godkjenning etter reglene i § 12, 3. ledd, for visse typer celler og vev eller i nødssituasjoner.

Annet ledd gir regler om evaluering, valg og dokumentasjon av eksterne tredjeparter, mens tredje ledd regulerer hvilket innhold avtalene som et minimum skal ha.

Siste ledd gir Sosial- og helsedirektoratet, som godkjenningsmyndighet i forhold til vevsenteret, adgang til å be om innsyn i avtaler med tredjepart.

Kapittel 8. Generelle bestemmelser

Til § 41 Tilsyn

Statens helsetilsyn skal føre tilsyn på områder som omfattes av helselovgivningen, og har det overordende tilsynet med helsetjenesten i Norge. I den grad celler og vev skal inngå som kildemateriale ved fremstilling av produkter som omfattes av legemiddelregelverket, følger det av § 27 og forskriftens virkeområde at Statens legemiddelverk skal føre tilsyn med den delen av prosessen som dreier seg om donasjon, uttak og testing.

Det vil være behov for et nært samarbeid mellom Statens helsetilsyn og Statens legemiddelverk når det gjelder tilsynet på dette området. Kopi av tilsynsrapporter bør også sendes Sosial- og helsedirektoratet som er godkjenningsmyndighet for vevsentrene.

Datatilsynet skal føre tilsyn med behandling av person- og helseopplysninger etter helseregisterloven.

Til § 42 Sanksjoner

Bestemmelsen viser til relevante straffebestemmelser i flere hjemmelslover som berører ulike sider av forskriftens virkeområde.

Til § 43 Endringer

Bestemmelsen gir departementet adgang til å foreta mindre endringer i forskriften.

Ved implementering av Kommisjonens andre tilleggsdirektiv når dette er endelig fastsatt i EU og innlemmet i EØS-avtalen vil imidlertid Kongen måtte fastsette endringene, ettersom dette vil innebære opprettelse av helseregistre, slik at lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger § 8 kommer til anvendelse.

Til § 44 Ikraftsetting og overgangsordninger

Bestemmelsen fastsetter at forskriften erstatter forskrift 7. april 2006 nr. 391, og trer i kraft 1. januar 2007. I forbindelse med tidligere forskrift ble eksisterende vevsentre, i samsvar med europaparlaments- rådsdirektiv 2004/23/EF, gitt ett års frist på å komme i samsvar med direktivet. Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå noen endring i denne fristen, ettersom det er en svært nær sammenheng mellom bestemmelsene i overnevnte direktiv og dem som følger av tilleggsdirektivet.