KOMMENTAR OG DEBATT
KOMMENTAR OG DEBATT
Praksiskonsulentordningen ved et veiskille
Praksiskonsulentordningen skal bedre samarbeidet mellom allmennleger og sykehusleger og forbedre pasientforløpet. For å unngå at ordningen kun blir et talerør for sykehusene, er en revitalisering nå nødvendig.
Praksiskonsulentordningen (PKO) er et nettverk av leger som har til oppgave
å forbedre pasientforløpet innen og mellom delene av helsetjenesten (1). Hovedopp- gaven er å bedre samarbeidet mellom leger om diagnostikk, behandling og oppfølging, og pasientperspektiv og -behov skal ivare- tas. Konsulentordningen skal dekke hele pasientforløpet, ikke bare enkeltdeler.
Modellen er hentet fra Danmark, der den ble startet i 1992 og innført til Norge i 1995 i forbindelse med intervensjonsforskning på samhandling mellom allmennleger og syke- husleger (2). Senere har ordningen spredt seg til mange norske sykehus. Fastleger
i små konsulentstillinger er tilknyttet ledelse og kliniske avdelinger i helseforetakene,
og de arbeider systematisk med å forbedre samarbeidet.
Praksiskonsulentordningen arbeider bl.a. med logistikk, kliniske retningslinjer, for- bedring av henvisninger og epikriser, IT- kommunikasjon og avtaler mellom kom- muner og helseforetak. Konsulentene får innspill både fra ledelse og leger i sykehus og kommuner om samarbeidsproblemer som oppstår mellom fastleger og sykehus.
I noen grad driver de med forskning og fag- utvikling. De holder kontakt med fastleger gjennom informasjonsbrev og allmennlege- utvalg.
Legeforeningen la fra 2002 ned et stort engasjement i praksiskonsulentordningen etter at Allmennlegeforeningen, og senere Sentralstyret, engasjerte seg for å utvikle ordningen. Det er min opplevelse at Lege- foreningens innsats har vært mindre synlig de siste årene. Sentralstyret har opprettet et rådgivende organ for spørsmål om praksis- konsulentordningen, men aktiviteten har vært lav også der.
Veiskille
Jeg har arbeidet med å utbre og utvikle praksiskonsulentordningen siden 1995 og mener at vi er ved et veiskille i utvikling og drift av ordningen. Min erfaring er at syke- husene i større grad enn før krever eierskap til ordningen. Den som «eier», vil definere arbeidsoppgavene. Jeg frykter at praksis- konsulentordningen er i ferd med å bli et talerør for helseforetakene til fastleger og kommuner, og at den ikke lenger fungerer som bindeledd mellom likeverdige samar- beidsparter.
Praksiskonsulentordningen skal fungere som et selvstendig organ for samarbeids- utvikling i de grensesnitt der samhandlings- problemene oppstår og blir synlige. En av oppgavene er å utøve systemkritikk overfor helseforetak, kommuner og fastleger. For-
ankring, ledelse og formulering av oppdrag må muliggjøre en slik funksjon.
Ordningen har til nå vært drevet frem av entusiastiske fastleger. Pionertiden er
over, nå trenger vi en bærekraftig organisa- sjonsmodell, en ny plattform. Helsemyn-
«Praksiskonsulent- ordningen skal fungere som et selvstendig organ for samarbeids- utvikling»
dighetene bør derfor bli involvert i pro- sessen, slik at konsulentordningen blir for- ankret på et sentralt myndighetsnivå som kan sikre likeverdig eierskap og felles mål.
Kommunale erfaringer
Jeg har ledet et prosjekt for å bedre kvalitet og sikkerhet for hjemmeboende eldre
i Stord kommune, og i 2013 prøvde vi ut modellen på samarbeid mellom fastleger og hjemmesykepleien (3). Erfaringene var positive, vist ved at samarbeidet ble for-
bedret på tre av fire målepunkter: Xxxxxxx- xxxx, Xxxxxx xxxxxxxxxxx og Relasjon/Mel- lommenneskelige forhold. Prosjektet fikk Legeforeningens kvalitetspris for 2015.
Erfaringer fra prosjektet er at modellen anvendt på intrakommunalt nivå er en virksom lavkostnadsmetode for å bedre samhandling, kvalitet og sikkerhet i helse- tjenesten, med fastlegene som den sentrale part i samarbeidsutviklingen.
Organisering og utvidelse Spørsmålet om organisering og ledelse av praksiskonsulentordningen bør etter min mening ha noen ufravikelige mål, som er å holde fast ved pasientperspektivet som ledetråd, arbeide med hele pasientforløp på tvers av linjegrenser og innen første- og andrelinjen, sikre uavhengig ledelse og
motvirke partsinteresser, sikre likeverdighet mellom samarbeidsparter og i større grad vektlegge kvalitetsaspektet ved ordningen.
Helsedirektoratet har faglig ansvar for at samhandlingsreformen skal lykkes. Den nye stortingsmeldingen om primærhelse- tjenesten setter krav til bedre samordning og ledelse, der samhandling og lagarbeid er nøkkelpunkt (4). Praksiskonsulentord- ningen er et virkemiddel for å få dette til.
I lys av dette er det nærliggende å foreslå en modell der helseforetak og kommuner opp- når likeverdig eierskap i ordningen, slik den opprinnelige tanken var. Helsedirektoratet bør ha overordnet ansvar. Legeforeningen kan bidra til faglig innhold og er en for- handlingspart om lønns- og arbeidsvilkår.
Samtidig bør praksiskonsulentordningen utvides til å omfatte samarbeidsutvikling innen kommunal helsetjeneste og i inter- kommunale ordninger. Kommuner bør opp- rette stillinger for «samarbeidsleger» som har til oppgave å utvikle helsesamarbeidet internt i kommunen og interkommunalt.
Arbeidet kan bli en ny kommunal allmenn- legeoppgave.
Det bør opprettes et organ for praksis- konsulentordningen med representanter fra Helsedirektorat, regionale helseforetak, Kommunenes sentralforbund og Legefor- eningen. Jeg tror en slik løsning vil mot- virke sterk dominans fra en part, og ord- ningen blir så robust og selvstendig at den kan beholde pasientsøkelyset og sin frie samarbeidsskapende rolle.
Xxx Xxxxxx
Xxx Xxxxxx (f. 1950) er fastlege ved Leirvik legekontor i Stord og praksiskonsulent i Stord kommune. Han innførte praksiskonsulentord- ningen i Norge i 1995 og har siden arbeidet med utbredelse og utvikling av den.
Forfatter har fylt ut ICMJE-skjemaet og oppgir ingen interessekonflikter.
Litteratur
1. Legeforeningens veileder for Praksiskonsulent- ordningen (PKV) i Norge. Oslo: Legeforeningen, 2014. xxxx://xxxxxxxxxxxxxx.xx/XxxxXxxxx/000000/ Veileder%20Praksiskonsulentordningen%20(PKO)
%20i%20Noerge.pdf (5.8. 2015).
2. Kvamme OJ. Samarbeid mellom legar – ei studie av intervensjonar i samarbeid mellom allmenn- legar og sjukehuslegar ved akuttinnleggingar
i somatisk sjukehus. Doktoravhandling. Oslo: Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisin, Universitetet i Oslo, 2000.
3. Kvamme OJ, Xxxxx MY. Kommunale praksiskon- sulentar gjev betre samhandling for kronisk sjuke. Utposten (nr. 4) 2014.
4. St. meld. nr. 26 (2014 – 15). Fremtidens primær- helsetjeneste – nærhet og helhet.
Mottatt 12.6. 2015, første revisjon innsendt 5.7.
2015, godkjent 15.7. 2015. Redaktør: Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx.
Publisert først på nett.
1440 Tidsskr Nor Legeforen nr. 16, 2015; 135