Direkte kontraktsrettslige misligholdskrav på ulovfestet grunnlag
Direkte kontraktsrettslige misligholdskrav på ulovfestet grunnlag
Kandidatnummer: 555
Leveringsfrist: 25.11.18
Antall ord: 16912
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING 1
1.1 Avhandlingens tema 1
1.2 Direkte misligholdskrav 1
1.3 Presisering av problemstillingene 2
1.4 Rettskildebruk 4
1.5 Avgrensning og veien videre 6
2 ULOVFESTET DIREKTEKRAVSADGANG FOR KONTRAKTSRETTSLIGE MISLIGHOLDSKRAV I DAG 7
2.1 Historisk utviklingen av direkte misligholdskrav 7
2.2 Kravsgrunnlagene 9
2.2.1 Kontraktsgrunnlaget 9
2.2.2 Deliktsgrunnlaget 10
2.2.3 Kvasikontraktuelt grunnlag 10
2.3 Hvilke hensyn taler for og imot direkte misligholdskrav? 11
2.3.1 Fra hjemmelsmannen sitt perspektiv 11
2.3.2 Fra debitor sitt perspektiv 12
2.3.3 Fra kreditor sitt perspektiv 12
2.4 Hvilken modell skal benyttes ved et ulovfestet direkte misligholdskrav? 13
2.5 Ulovfestet direktekravsadgang for kontraktsrettslige misligholdskrav i dag 16
2.6 Hva utgjør vurderingsmomentene i den ulovfestede adgangen? 18
3 KAN KONTRAKTSRETTSLIGE MISLIGHOLDSKRAV FREMMES DIREKTE PÅ DELIKTSGRUNNLAG? 21
3.1 Erstatning utenfor og innenfor kontrakt 21
3.2 Informasjonsansvaret 23
3.3 Bori-dommene 25
3.4 Er utgangspunktet om et fritt valg for kreditor en god løsning? 26
4 KAN HJEMMELSMANNEN MOTREGNE MOT KREDITOR VET ET DIREKTE MISLIGHOLDSKRAV PÅ ULOVFESTET OMRÅDE? 31
4.1 Problemstilling 31
4.2 Motregningsinstituttet 31
4.3 Betydning av konnekse krav 34
4.4 Begrensninger i motregningsretten ved direkte misligholdskrav som følger av lov 35
4.5 Kan det oppstilles en rett til motregning på ulovfestet område? 36
4.6 Konsekvensen av delikts- eller kontraktsgrunnlag på direktekravet for motregningsadgangen til hjemmelsmannen 40
5 SAMMENFATNING 41
LITTERATURLISTE 43
1 Innledning
1.1 Avhandlingens tema
Avhandlingen skal analysere adgangen til å fremme et direkte kontraktsrettslig misligholds- krav på ulovfestet grunnlag. Selv med en omfattende kontraktslovgivning vil det oppstå tilfel- ler som ikke er regulert av lovgivningen. Derfor er det av interesse å forsøke og konkretisere innholdet av et ulovfestet rettsgrunnlag for direkte kontraktsrettslige misligholdskrav. I tillegg til å forsøke og konkretisere innholdet av en ulovfestet adgang til direkte kontraktsrettslige misligholdskrav vil jeg analysere to problemstillinger nærmere. En problemstilling er om kon- traktsrettslige krav kan fremmes direkte på deliktsgrunnlag og hvilke konsekvenser dette kan medføre for partene. Den andre problemstillingen er om hjemmelsmannen kan motregne mot et ulovfestet kontraktsrettslig direkte misligholdskrav.
1.2 Direkte misligholdskrav
Det alminnelige utgangspunktet er at en avtale stifter rettigheter og plikter for de partene som inngår den og partenes autonome viljeserklæringer gir avtalen bindende virkning. At en kon- trakt kun gis virkning mellom partene betegnes i litteraturen som relativitetsgrunnsetningen og dette har vært et sentralt prinsipp i kontinental kontraktsrett.1 Relativitetsgrunnsetningen kan utledes av prinsippet om kontraktsfrihet og partenes viljeserklæringer som binder dem frivillig sammen. Relativitetsgrunnsetningen har historisk stått sterkt og dermed blokkert for adgangen til å fremme et direkte misligholdskrav og står fortsatt sterkt i noen europeiske land.2 For eksempel doktrinen om «privity of contract» som utledes av relativitetsgrunnset- ningen står fortsatt sterkt i engelsk rett og har derfor medført, at direkte misligholdskrav anses for å bygge på et deliktsgrunnlag fremfor kontraktsgrunnlag i engelsk rett.3 Relativitetsgrunn- setningene har derfor tradisjonelt utgjort en skranke i mulighetene for å fremme et direkte misligholdskrav. Dette medfører at den som skal handle utenfor utgangspunktet etter relativi- tetsgrunnsetningen må ha et særskilt rettsgrunnlag for dette.4 For de tilfellene som ikke regu- leres av bakgrunnsretten eller kontrakten blir dette særlig aktuelt.
I tråd med vanlig terminologi vil betegnelsen kreditor bli brukt for den som har krav på en ytelse og debitor for den som har som har en forpliktelse å oppfylle. Et direkte misligholds- krav er forsøkt illustrert med modellen under. En forutsetning for et direkte misligholdskrav
1 Ulfbeck (2000) s. 39
2 Hagstrøm (2013) s. 816
3 Ulfbeck (2000) s. 153
4 Xxxxxxxx (2018) s. 394
vil være at H har misligholdt overfor D, noe som er lagt til grunn videre i avhandlingen. I mo- dellen under beveger en kontraktsytelse seg fra hjemmelsmannen (H) til debitor (D) og så til kreditor (K) i en kontraktskjede. Den blå pilen viser hvordan misligholdskravet rettes mot H i stedet for kontraktsparten til K, som er D.
Modell 1:
Hjemmels- mann (H)
Debitor (D)
Kreditor (K)
Kontraktskjeden H-D-K
Som det fremgår av modellen over vil et direkte misligholdskrav stride mot relativitetsgrunn- setningen ettersom K retter et misligholdskrav mot H, som ikke er hans egen kontraktspart.
1.3 Presisering av problemstillingene
Det alminnelige utgangspunktet er at innholdet av kontrakten er styrende for hva debitor og kreditor kan utlede av rettigheter og forpliktelser.5 På områder hvor avtalen er taus vil bak- grunnsretten utfylle partenes intensjoner. På kontraktsområder som omfattes av lovgivning vil naturligvis respektive lovbestemmelser angående direkte misligholdskrav komme til anven- delse.
I nyere tid har en stor del av adgangen for å fremme et direkte misligholdskrav blitt regulert blant annet i store deler av kontraktsretten.6 Ved fremveksten av lovbestemmelser angående temaet har det dukket opp et spørsmål i juridisk teori og rettspraksis om lovfestingen har vært en annerkjennelse av en tidligere ulovfestet rett til direkte misligholdskrav.7 Dette fordi et støtteargument i oppsettelsen av ulovfestet rett ofte er å lage en syntese av bestemmelser som angår likelydende problemstillinger fra lovgivningen. Ved en økende lovfesting av adgangen til direkte misligholdskrav kan dette gi et inntrykk av en oppmykning av lovgivers holdning til relativitetsprinsippet. Den ulovfestede adgangen er av interesse siden denne kan utgjøre et
5 Xxxxxxxx (2013) s. 135
6 Kjøpsloven § 84, Forbrukerkjøpsloven § 35, Håndverkertjenesteloven § 27, Avhendingslova § 4-16 og Busta-
doppføringslova § 37.
7 Rt. 1998 s. 656
primært rettsgrunnlag for en rettslig forpliktelse i kontraktsretten.8 I Rt. 1998 s. 656 summerte Høyesterett at rettskildene var uklare i tilknytning om lovgiver hadde lovfestet en tidligere ulovfestet rett til direkte misligholdskrav og rettspraksis ga ikke uttrykk for at det forelå en generell ulovfestet adgang for direktekrav. Allikevel mente Høyesterett at det var grunnlag for å fremme et direkte misligholdskrav i den aktuelle saken. Fra rettspraksis finnes det også si- tuasjoner som viser at til og med på områder som er nøye regulert gjennom lov kan det foretas en supplering av lovverket innenfor kontraktsretten.9
Avhandlingen vil analysere den ulovfestede adgangen for direkte misligholdskrav og dette vil bli presentert i pkt. 2. Adgang benyttes her som en samlebetegnelse for hjemmel og vilkår for det direkte misligholdskravet. På lovfestede områder vil en vurdering av direkte misligholds- krav bestå av om det er hjemmel for direktekravet og så om vilkårene for bestemmelsen er oppfylt. På ulovfestet område fremstår det som at hjemmel og vilkår for et direkte mislig- holdskrav foretas i en vurdering. Dette kan ha sin bakgrunn i at Høyesterett som prinsippdom- stol tar utgangspunkt i den konkrete situasjonen og avgjør saken. Det har derfor ikke fore- kommet et tilfelle hvor man har konkludert med at det foreligger hjemmel for et krav, men at vilkårene for et direkte misligholdskrav ikke er oppfylt. Derfor vil samlebetegnelsen adgang bli benyttet for hjemmel og vilkår på ulovfestet grunnlag.
Et direkte misligholdskrav vil som et alminnelig krav være avhengig av å ha et grunnlag. En alminnelig inndeling av kravsgrunnlagene er å foreta et skille mellom kontrakt, delikt og kva- sikontraktuelt.10 Nyere ansvarsformer som informasjonsansvaret og ansvaret som følger av Bori-dommene er med på å utfordre det tradisjonelle skillet mellom delikt og kontrakt som grunnlag for et krav. Noe som medfører at det kan foreligge situasjoner hvor begge grunnlag kan gjøres gjeldende. Det er derfor spennende å se nærmere på om den som har et direkte misligholdskrav med grunnlag i kontrakt kan tenkes å fremme det på et deliktsgrunnlag og hvilke implikasjoner dette har for partene. Dette vil bli nærmere analysert i pkt. 3.
I forlengelsen av spørsmålet om innholdet av en ulovfestet adgang til direkte misligholdskrav på kontraktsrettslig grunnlag oppstår det nærliggende problemstillinger. Et spørsmål som opp- står er hvorvidt H har mulighet til å motregne mot K med et krav han har mot D og dette vil bli behandlet i pkt. 4. Problemstillingen oppstår naturlig da det i en situasjon som omhandler direkte kontraktsrettslige misligholdskrav kan ses som et tilfelle av et kreditorskifte for H. Derfor vil den nærliggende problemstillingen om H kan motregne sitt krav på D mot K sitt direkte misligholdskrav på ulovfestet grunnlag bli nærmere undersøkt.
8 Monsen (2012) s. 321
9 Hr-2018-648-A og Rt. 1995 s. 486
10 Hagstrøm (2013) s. 680
1.4 Rettskildebruk
Avhandlingen vil ta sikte på å være rettsdogmatisk. For å få en nærmere forståelse av gjel- dende rett vil alminnelig rettskildebruk være utgangspunktet. Det vil derfor bli gjennomgått relevant lovgivning, rettspraksis, forarbeider, teori og reelle hensyn for å belyse de rettslige problemstillingene. Selv om rettsvitenskapelig teori etter generell rettskildelære selvstendig har noe mindre vekt blir den ofte benyttet av domstolene når de skaper ny rett.11 Dette for å bedre kunne argumentere for endringen og som støtteargumenter. Det vil derfor bli forsøkt å vise til tankene og hensynene bak det som har båret fremveksten av adgangen til direkte mis- ligholdskrav i lovgivningen. Direkte misligholdskrav har vært behandlet i nordisk juridisk teori. Særlig aktuelt for oppgaven er Tørum sin doktoravhandling om temaet.12 Det er også utgitt en doktoravhandling angående temaet i svensk rett og innenfor dansk rett.13 Disse er naturligvis sentrale verk som inneholder relevant argumentasjon tilknyttet spørsmålet om grunnlaget for å fremme et ulovfestet direkte misligholdskrav.
I Norden har det vært en tradisjon for omfattende samarbeid, derfor vil annen nordisk rettsfor- ståelse av direkte misligholdskrav også bli presentert der det er aktuelt.14 Dette for å få en bredere forståelse av hensyn som kan tale for og imot å ha en adgang til å fremsette et direkte misligholdskrav. Løsninger fra Sverige og Danmark kan ofte være av interesse siden man innenfor obligasjonsrettens område har hatt en viss lignende utvikling.
En av de mest sentrale kontraktslovene vi har er kjøpsloven av 1988. Den gamle kjøpsloven av 1907 sitt hovedformål var å få kodifisert gjeldende handelspraksis på den tiden.15 Dette var handelspraksis som hadde fått utviklet seg over en lang tid. Den nye kjøpsloven av 1988 har fungert som en retningslinje for annen kontraktslovgivning ved at nærliggende lover som for- brukerkjøpsloven, avhendingslova, bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven har ty- delige likheter.16 Kjøpsloven var også der man først fikk direkte misligholdskrav inn i kon- traktslovgivningen og dette vil bli nærmere presentert. Senere har dette blitt innført i busta- doppføringslova (buofl.), forbrukerkjøpsloven (fkjl.), håndverkertjenesteloven (hvtjl.), avhen- dingslova (avhl.) og burettslagslova (brl.). Lovgivning fra forskjellige kontraktsområder gir bedre muligheter for en god syntese som gir uttrykk for en mer underliggende generell regel som kan anvendes på ulovfestet område.
11 Xxxxxxx (2001) s. 275
12 Tørum (2007)
13 Xxxxxxxxxxxx (1999) og Xxxxxxx (2000)
14 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 5 og NU 1984: 5
15 Xxxxxx (1999) s. 24
16 Xxxxxxxx (2013) s. 48
FN-konvensjonen om internasjonale løsørekjøp (CISG) gjelder som norsk rett jf. kjl. § 87. Rettskilder som knytter seg til CISG ville kunne være av betydning for å si noe om en ulov- festet adgang for kontraktsrettslige direkte misligholdskrav. Når CISG ikke har noen bestem- melser som direkte knytter seg til reguleringen av direkte misligholdskrav vil det ikke bli gjennomgått.17
Innenfor EU-systemet har det blitt debattert hvorvidt det er nødvendig med en adgang for forbrukeren til å rette et direkte misligholdskrav overfor tidligere salgsledd, kalt direct produ- cers liability (DPL). Det er ikke gitt noen regulering av spørsmålet gjennom forbrukerkjøpsdi- rektivene. Det nærmeste man kommer er at det er gitt en rett for D til å søke regress hos H gjennom forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 4, men direktivet legger opp til nasjonal lovgivning å bestemme under hvilke vilkår dette kan gjøres.18 Som nevnt tidligere står relativitetsprinsip- pet sterkere i andre europeiske rettslige tradisjoner og dette medfører blant annet at det ikke er en samlet europeisk praksis angående direkte misligholdskrav ved kjøp. Noe som fører til en vanskeligere prosess ved å samkjøre de rettslige systemene. Det er også anerkjent fra EU sin kommisjon at dette kan utgjøre et problem for det indre markedet selv om de ikke vil konklu- dere med at det er tilfellet.19 For øyeblikket medfører dette at direktivet kun gir medlemslan- dene mulighet for å regulere spørsmålet om forbrukerens adgang.
Konstruksjonen av en rettsregel med ulovfestet grunnlag på obligasjonsrettens område kan gjøres på forskjellige metoder. Det sentrale er at man kan utlede en rettsregel basert på almin- nelige rettskilder som gir regelen forankring. Forskjellige metoder for dette kan være som Monsen har kategorisert de i sin artikkel: «1. Ulovfestet rett som er autorisert av Høyesterett (prejudikat), 2. sedvanerett og festnet rettsoppfatning, 3. analogisk anvendelse av lovregel, 4. regeldanning basert på induksjon fra flere lovsteder (og annet positivt rettsrofl), 5. regeldan- ning (uten slik rettskildeforankring som nevnt i 3 og 4).»20.
Som det fremgår ovenfor er det altså flere rettskildeforankringer for en ulovfestet rettsregel. En metode er å konstruere en regel ved hjelp av induksjon fra flere lover som ikke regulerer det samme, men som fremstår å bygge på samme bakenforliggende hensyn.21 Når oppgaven skal ta for seg den ulovfestede adgangen for direkte kontraktsbaserte misligholdskrav medfø- rer dette at lovgivningen ikke er direkte aktuelt, men det vil være aktuelt ut ifra et rettskilde-
17 Tørum (2007) s. 388
18 1999/44/EF jf. artikkel 4
19 COM (2007) 210 final s. 12
20 Monsen (2012) s. 329
21 Monsen (2012) s. 339
perspektiv ved konstruksjon av en ulovfestet adgang. Dette vil også gjelde for de nærliggende problemstillingenes som oppstår angående kreditor sin mulighet for å fremme et kontrakts- krav direkte på deliktsgrunnlag og motregningsspørsmålet for hjemmelsmannen. Dette fordi det er vanskelig å argumentere for at en ulovfestet adgang skal være videre og mer anvendelig enn en lovfestet adgang.
1.5 Avgrensning og veien videre
Ved ulovfestet adgang menes at man ikke kan utlede en rett til å fremme et direkte mislig- holdskrav ut ifra vilkår i kontrakten mellom partene eller den utfyllende bakgrunnsretten. I tilknytning til spørsmålet om den ulovfestede adgangen for kreditor oppstår det ofte nærlig- gende rettslige spørsmål som for eksempel virkningen av ansvarsklausuler mellom H og D, vernetingsproblematikk, reklamasjonsfrister og hvilken type misligholdsbeføyelse K kan gjø- re gjeldende blant annet. Avhandlingen vil ikke gå i dybden på disse nærliggende spørsmåle- ne, men i hovedsak fokusere på rettsgrunnlaget for det ulovfestede direkte misligholdskravet og hvilke momenter som er av betydning for adgangen.
Som tidligere nevnt er direkte misligholdskrav regulert gjennom lov på en rekke kontraktsom- rådet. Disse vil ikke direkte bli presentert i avhandlingen, men vil indirekte spille en rolle ved nærmere undersøkelse av den ulovfestede adgangen.
Rettspraksis har i flere saker behandlet spørsmål angående direkte misligholdskrav. Disse kravene har knyttet seg til misligholdsbeføyelser som er gjort gjeldende som følge av en mangel ved kontraktsytelsen eller basert seg på delikt. Et spørsmål som fremstår uavklart er K sin mulighet for å fremme et direkte misligholdskrav mot H som følge av forsinkelse. Lov- givningen gir som regel kun rett til direkte misligholdskrav for mangler. Det er bemerket i forarbeidene til kjøpsloven at en mulig adgang for direkte misligholdskrav som følge av for- sinkelse ville kunne gi vanskelige problemstillinger knyttet til årsakssammenheng.22 Fra an- nen lovgivning som brl. § 5-14 fremkommer det at retten til direktekrav avhenger av at det foreligger et «mishald». Her har man likestilt adgangen for mangels- og forsinkelsestilfellene. Av forarbeidene følger det at forsinkelsestilfellene bare «unntaksvis» antas å være aktuelle, men at regelen kan anvendes for dette.23 Selv om et direkte forsinkelseskrav i utgangspunktet her vil omfattes av problemstillingen vil det ikke bli nærmere behandlet i avhandlingen.
22 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 138
23 Ot.prp. nr.30 (2002-2003) s. 277
2 Ulovfestet direktekravsadgang for kontraktsrettslige misligholdskrav i dag
2.1 Historisk utviklingen av direkte misligholdskrav
Den første reguleringen av direkte misligholdskrav innenfor kjøp ble gjort når § 49a ble til- føyd kjøpsloven (1907) den 14.juni 1974.24 Før dette tidspunktet fantes det ingen regler i kjøpsloven angående direkte misligholdskrav. Selv om spørsmålet var uregulert i kontraktsret- ten hadde man på denne tiden lenge behandlet lignende problematikk innenfor den dynamiske tingsretten. Innenfor kontraktsretten stod spørsmålet åpent før reguleringen i lov, men disku- sjonen i teorien trakk i begge retninger.25 Hvor for eksempel Xxxxxxxx var av den oppfatning at det i vanhjemmelstilfellene var mest hensiktsmessig at kjøperen forholdt seg til egen selger, siden hjemmelsmannen burde kunne anse seg ferdig med handelen.26 Derimot var andre av den oppfatning at rettspraksis pekte mot en adgang for direktekrav i vanhjemmelstilfellene.27
Bestemmelsen som ble innført i 1974 gjaldt for forbrukerkjøp og ga forbrukeren en rett til å rette mangelskravet mot yrkesselgeren sin tidligere kontraktspart. Noe som tok sikte på å for- sterke forbrukerens rettigheter. Av uttalelsene i forarbeidene fremgår det at utvalget i ut- gangspunktet forbeholdt bestemmelsen for et direkte avhjelpskrav mot hjemmelsmannen. Et av de bærende hensynene bak bestemmelsen fremgår av forarbeidene å være: «At heimels- mannen ikke bør slippe ansvar for en mangel som kan tilbakeføres til ham, dersom kjøperen av en eller annen grunn ikke kan nå selgeren med sitt krav.»28
Adgangen for direkte misligholdskrav ble senere styrket ved kjøpsloven av 1988 da kjl. § 84 ble vedtatt og utvidet grunnlaget i lov for direkte misligholdskrav for mangler fra forbruker- kjøp til også å gjelde mellom private parter. I forarbeidene til kjl. § 84 fremheves det at det er
«tvilsomt om det eksisterer en generell rett til å gjøre krav gjeldende mot kontraktmotpartens heimelsmenn.».29 Utsagnet viser til at oppfatningen på denne tiden angående det generelle grunnlaget for et direkte misligholdskrav var nokså usikkert. Etter vedtakelsen av kjl. § 84 fulgte en rekke andre lover på kontraktsrettens område etter ved at det ble vedtatt bestemmel- ser angående direktekrav blant annet i hvtjl. § 27, fkjl. § 35, buofl. § 37, avhl. § 4-16 og bur- ettslaglova (brl.) § 5-14. Denne brede gjennomføring av adgangen til å fremme direkte mis-
24 Krüger (1999) s. 487
25 Xxxxxx og Xxxxxxxx (2008) s. 391
26 Xxxxxxxx (1965) s. 217
27 Xxxxx (1942) s. 183
28 Ot.prp. nr.25 (1973-1974) s. 49.
29 Ot.prp. nr.40 (1986-1987) s. 136
ligholdskrav kan gi et uttrykk fra lovgiver om at det finnes gode grunner for å ha en slik ad- gang. Samtidig finnes det også områder av kontraktsretten som ikke har regulert spørsmålet, for eksempel husleieloven (husll.). Allikevel fremstår det som at lovgiver stiller seg positiv til direkte misligholdskrav ut ifra forarbeidene hvor det uttrykkes at: «spørsmålet må løses på grunnlag av alminnelig ulovfestede regler om direktekrav».30
Domstolene har også behandlet tvister knyttet til adgangen for å fremme et direkte mislig- holdskrav på ulovfestet område. En sentral dom i utviklingen av adgangen til direkte mislig- holdskrav er Rt. 1976 s. 1117 (Siesta). Her skulle en båt fraktes og så sjøsettes. Ved sjøset- tingen skjedde det en ulykke og båten ble skadet. Forsikringsselskapet som hadde forsikret båten ble gitt en direktekravsadgang for å fremme et krav mot selskapet (H) som hadde utført selve sjøsettingen. Dette ble begrunnet med at H ikke hadde noen «beskyttelsesverdige inter- esser» for å motsette seg kravet og de fant støtte for løsningen i tilgrenset lovgivning.31 Spørsmålet om H skulle gis en ulovfestet adgang for et direkte misligholdskrav ble behandlet igjen i Rt. 1981 s. 445 (Davanger) og i Rt. 1998 s. 656 (Veidekke). I førstnevnte sak ble en kjøper (K) av en bolig gitt en rett til å fremme et direktekrav mot byggmesteren (H), siden kjøpekontrakten mellom D og K ble ansett å medføre en overdragelse av misligholdsbeføyel- sene mot H.32 I den sistnevnte saken var spørsmålet om en byggherre (K) kunne rette et direk- te misligholdskrav om erstatning mot en underentreprenør (H). I denne saken tok Høyesterett stilling til om det på dette tidspunktet eksisterte en generell ulovfestet regel om en rett til di- rektekrav. Selv om dommen kan tolkes som et forsøk på rettsavklaring fikk den kanskje ikke på dette tidspunktet den tiltenkte virkningen.33 I denne saken konkludere Høyesterett med at det gjeldende rettskildebildet var uklart, men at det ikke forelå en generell rett til å fremme et direkte misligholdskrav.34 Allikevel fant man at etter en konkret vurdering at H i dette tilfellet hadde en adgang til å fremme et direkte misligholdskrav, men at kravet var foreldet.35 En an- nen dom som behandlet spørsmålet om ulovfestet adgang for direkte misligholdskrav er Rt. 1995 s. 486 (Nordland). Saken gjaldt skade på en maskin som ble forårsaket under et frakt- oppdrag. Her ble det gitt en rett til direktekrav med bakgrunn i vegfraktloven og alminnelige prinsipper om tredjemannsløfter. Dommene samlet sett illustrerer at direkte misligholdskrav har blitt tillatt på relativt forskjellige kontraktsområder.
30 NOU 1993: 4 s. 69 og s. 138
31 Dommens side 1122
32 Dommens side 451
33 Lilleholt (2002) s. 73
34 Dommens side 661
35 Dommens side 663-664
En av de nyeste dommene som har behandlet problemstillingen er HR-2018-648-A. I denne saken var spørsmålet om en privatperson (K) kunne fremme et direkte misligholdskrav med bakgrunn i en feilaktig reparasjon av en bil mot verkstedet (H) som hadde utført den mangel- fulle reparasjonen. Dommen vil bli nærmere presentert i pkt. 2.6. Sammen gir rettspraksis og lovgivningen et bilde av en oppmykning av relativitetsprinsippet og en gradvis åpning av mu- lighetene for K til å fremme et ulovfestet direkte misligholdskrav i gitte situasjoner.
Mange av avgjørelsene fra rettspraksis holder ikke nødvendigvis kravsgrunnlagene for det direkte misligholdskravet klart adskilt.36 Det vil derfor kort bli redegjort for hvilke betrakt- ninger de forskjellige kravsgrunnlagene hviler på, ettersom de også fremstår å være aktuelle som tolkningsmomenter i den ulovfestete adgangen.
2.2 Kravsgrunnlagene
Det foretas ofte en kategorisering av hvilke grunnlag en kreditor har for å fremsette et krav. Etter romerrettslig tradisjon er disse kontrakt, delikt og kvasikontraktuelt.37 Hvorav den sist- nevnte kan betegnes å være en samling av kravsgrunnlag som ikke hører til under kontrakt eller delikt. Disse kravsgrunnlagene er også et utgangspunkt for direkte misligholdskrav. Si- den oppgaven skal se nærmere på den ulovfestede adgangen for direkte kontraktsrettslige mis- ligholdskrav er ikke delikt og ugrunnet berikelse som grunnlag direkte relevant. Samtidig fremgår det av rettspraksis på ulovfestet område i tilknytning til direkte misligholdskrav at grunnlagene ikke alltid holdes atskilt, men også benytter andre grunnlag som supplerende momenter i vurderingen. Dette fremkommer både i Davanger og HR-2018-648-A hvor man bruker H sin ugrunnede berikelse som et argument for direkte misligholdskrav.38 De andre kravsgrunnlagene vil derfor bli gjennomgått ettersom de kan spille inn som momenter ved en helhetsvurdering for om et direkte misligholdskrav på kontraktsrettslig grunnlag kan fremmes etter ulovfestet rett. Slik får grunnlagene en dobbeltfunksjon ved at de er et selvstendig grunn- lag, men også en del av en konkret helhetsvurdering.
Kontraktsgrunnlaget tar utgangspunkt i at K gis en rett etter avtalen med D til å tre inn i D sitt misligholdskrav mot H, eller at en slik rett innfortolkes for K. K sin rett til å fremme et krav mot H kan beskrives med to modeller. Disse modellene er subrogasjon og springende regress. Overordnet ligger det en forskjell i modellene ved at subrogasjon baserer seg på at enkle krav
36 Xxxxxxxx (2013) s. 840
37 Xxxxxxxx (2013) s. 680
38 Davanger s. 451 og HR-2018-648-A avsnitt 57
i all alminnelighet kan overdras som andre formuesgoder etter norsk rett.39 Springende regress bygger derimot på en overordnet tanke om styring av ansvaret dit det hører hjemme. Selve modellene vil bli nærmere presentert i pkt. 2.4.
Grunnlaget utenfor kontrakt baserer seg på det alminnelige deliktsansvaret. Noe som betyr at skal det kunne fremmes et direktekrav gjeldende med grunnlag i delikt må H må ha brutt de alminnelige handlingsnormer som påhviler han. Ansvaret han pådrar seg er derfor uavhengig av hvilke normer som følger av kontrakten med D. Noe som betyr at H sin uaktsomme opp- treden overfor D ikke gir K et grunnlag for et direktekrav i seg selv.40 For ved en vurdering av H sin handlemåte etter kontrakten vil det være et kontraktsansvar og ikke et deliktsansvar.
Et grunnlag som har vært oppe til nøye behandling de siste årene er informasjonsansvaret.41 Informasjonsansvaret ligger i grenselandet mellom delikt og kontrakt, men vil som et ut- gangspunkt være å anse som et deliktsgrunnlag.42 Dette grunnlaget sammen med ansvaret som ble konstruert i Bori-dommen (Rt-2015-276) vil senere bli gjennomgått i forbindelse med at oppgaven skal se nærmere på mulighetene for K til å fremme et kontraktsrettslig direkte misligholdskrav på deliktsgrunnlag i pkt. 3.
2.2.3 Kvasikontraktuelt grunnlag
Grunnlaget «ugrunnet berikelse» har sitt utgangspunkt i berikelsesgrunnsetningen og hører til under det som betegnes som et kvasikontraktuelt krav. Berikelsesgrunnsetning gir uttrykk for at den som har fått en økonomisk berikelse på bekostning av en annen part må tilbakeføre denne.43 Tankegangen bak grunnlaget som direktekrav er at H vil motta en ugrunnet berikelse hvis K er avskåret fra å rette kravet mot han. Hvis K ikke har en direktekravsrett vil H bli ugrunnet beriket og K vil lide et tap. Norsk Høyesterett har ikke utelukkende basert seg på ugrunnet berikelse som grunnlag i en direktekravssak.44 Det foreligger derfor usikkerhet hvorvidt dette er et eget grunnlag for direktekrav etter norsk rett, men det blir ofte vist til som et mulig grunnlag. Xxxxxxx Xxxxx argumenterte for at dette under dansk rett var et eget grunn-
39 Rt. 1994 s. 492
40 Xxxxxxxx (2013) s. 831 og Tørum (2007) s. 499
41 Rt. 2008 s. 1078, Rt. 2015 s. 556, HR 2016-2264-A og HR-2016-2344-A
42 Xxxxxxxx (1989) s. 214
43 Monsen (2005) s. 163
44 Hagstrøm (2013) s. 840
lag for å fremme et direktekrav.45 Dette grunnlaget kan ikke sies å ha fått fotfeste i Norge si- den det ikke finnes en sak for Høyesterett hvor grunnlaget for et direktekrav har vært ugrunnet berikelse. Samtidig har grunnlaget blitt brukt i Høyesterett som et ekstra argument for ad- gangen til å gjøre et direktekrav gjeldende for eksempel i Davanger-dommen.46
2.3 Hvilke hensyn taler for og imot direkte misligholdskrav?
I juridisk teori har det som tidligere nevnt vært uenighet knyttet til hvorvidt man kunne frem- me et direkte misligholdskrav.47 Status per i dag er litt annerledes da det har blitt en vid lov- festing av retten til direkte misligholdskrav og dette kan gi uttrykk for lovgivers holdning til spørsmålet. Juridisk teori har vært med på å utpensle reelle hensyn og hvilke momenter som taler for og imot at K skal ha en adgang til å gjøre et direkte misligholdskrav gjeldende mot H. Hvilke hensyn som gjør seg gjeldende vil nødvendigvis være avhengig av fra hvilket perspek- tiv i kontraktskjeden det benyttes. De forskjellige hensynene som gjør seg gjeldende vil derfor bli gjennomgått under de respektive partene som er involvert (H-D-K).
2.3.1 Fra hjemmelsmannen sitt perspektiv
Et grunnleggende argument for K sin rett til et misligholdskrav mot H er, at H ikke har noen grunn til å motsette seg dette såfremt D kunne gjort det samme misligholdskravet gjeldende.48 Under denne begrensningen vil ikke hjemmelsmannen havne i noen dårligere situasjon enn det han ellers kunne forvente. Det er med bakgrunn i dette hensynet det fremstår som at dom- stolene har formulert sin vurdering av «beskyttelsesverdige interesser», som fremstår å være et sentralt moment ved vurderingen.
En generell rett for K til å fremme et krav mot H vil ikke ved første øyekast nødvendigvis føre til en større pågang av kreditorer som kan gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende. Dette fordi K sitt krav uansett er avhengig av at det foreligger et mislighold mellom H og D uavhengig av hvilken modell som benyttes for kravet. Det kan derimot tenkes å være en belastning for H og måtte forholde seg til sluttbrukere som for eksempel en forbruker.49
Hvis K er en sluttbruker og har manglende erfaring med gjennomføring av et misligholdsopp- gjør vil det kunne tenkes å medføre økt ressursbruk sammenlignet med et misligholdsoppgjør
45 Xxxxxxx Xxxxx (1952) s. 183
46 Dommens side 451
47 Grette (1959) s. 99-100
48 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 136
49 Tørum (2007) s. 335-336
med en profesjonell (D). Dette vil kunne utgjøre en belastning på H som produsent ved og måtte forholde seg til sluttbrukere av produktet. Denne type betraktning ble også løftet frem som et hensyn imot direkte misligholdskrav av noen europeiske land ved vurderingen av kon- sekvensene med å innføre en adgang for forbrukeren etter forbrukerkjøpsdirektivet.50
En overordnet rett for K til å fremme kravet mot H vil også muligens kanskje forminske mu- lighetene for at det blir et mislighold mellom H og D.51 Dette ettersom H vet at et eventuelt mislighold overfor D vil kunne forplante seg videre i kontraktskjeden. Samtidig er det ikke sånn at H i dag misligholder med vilje, men siden hans ansvar kan gjøres gjeldende av D sine etterfølgende kontraktsparter kan dette øke bevisstheten til H angående kontraktsytelsen.
2.3.2 Fra debitor sitt perspektiv
For debitor sin del vil en rett for K å gå direkte på H være en fordel. Det vil bety at D slipper å ta stilling til misligholdsbeføyelser fra K som kan være vanskelig. I de tilfellene det foreligger en mangel ved en gjenstand vil H også kunne tenkes å ha bedre forutsetninger for å forholde seg til kravet. Dette hvis D kun er en forhandler eller en privat part uten inngående kjennskap til produktet. Det kan derfor virke mer tidsbesparende og effektiviserende om ansvaret umid- delbart rettes mot H. Dette ble også benyttet som et reelt hensyn i HR-2018-648-A hvor det fremheves at en direktekravsadgang kan være ressurssparende.52
Hagstrøm viser også til at debitor av spesielle årsaker kan være interesser å disponere kravet sitt over H selv som et ledd i en større avregning.53 Generelt sett er det få argumenter og hen- syn som knytter seg til D sin posisjon ved et direkte misligholdskrav.
2.3.3 Fra kreditor sitt perspektiv
En åpenbar fordel for kreditor er at misligholdskravet potensielt kan rettes mot flere og der- med øke dekningsmuligheten. Hvis K fritt kan velge hvem han retter misligholdskravet vil han for eksempel kunne velge den med best økonomi. For K vil det være det samme om han må rette kravet mot H eller D og det innebærer derfor kun en fordel på K sin hånd. Et sentralt argument er derfor at en slik rett for K vil styrke hans posisjon som kreditor. I visse tilfeller kan det også tenkes situasjoner hvor H er den mest nærliggende til å behandle et direkte mis- ligholdskrav. Hvis det for eksempel gjelder avhjelp i tilknytning et produkt som H har laget,
50 COM (2007) 210 final s. 11-12
51 Kjønstad (1978) s. 186
52 Dommens avsnitt 51
53 Xxxxxxxx (2013) s. 818
vil H muligens ha bedre forutsetninger for å foreta en korrekt og ressurssparende utbedring fremfor D.
Det at K sitt krav er avhengig av D sitt krav mot H fordrer at det foreligger informasjon om misligholdet mellom H og D. Nettopp dette betyr at D i noen tilfeller sitter på informasjon som er meget viktig for K. Når D får en utslagsgivende rolle angående informasjon kan hans rolle bli avgjørende for utfallet, selv om D ikke har noen interesse i saken.54 Dette kan føre til at saken drar ut i tid og det blir brukt unødvendig med ressurser hvis D forholder seg passiv og ikke bidrar med informasjon. Dette argumentet er til ulempe for både H og K fordi det kan medføre at saken drar ut i tid, men det vil være mest til ulempe for K som fremmer kravet. Siden den som fremmer et krav innenfor obligasjonsretten som et utgangspunkt har bevisbyr- den for sitt påstandsgrunnlag. Det vil spesielt være en stor ulempe i de tilfellene D er util- gjengelig eller konkurs som også er de tilfellene hvor K får mest nytte av en rett til direkte misligholdskrav.
2.4 Hvilken modell skal benyttes ved et ulovfestet direkte misligholdskrav?
Et direkte misligholdskrav på kontraktsgrunnlaget er i lovgivningen satt opp etter to modeller, henholdsvis subrogasjon og springende regress. Kjl. § 84 og avhl. § 4-16 gir uttrykk for mo- dellen som kalles «subrogasjon». Fkjl. § 35 første ledd, buofl. § 37 og hvtjl. § 27 gir uttrykk for springende regress. Selv om oppgaven skal se nærmere på den ulovfestede adgangen for et kontraktsrettslig misligholdskrav vil modellene være aktuelle fordi det blir et spørsmål om hvilken modell som eventuelt skal benyttes på ulovfestet grunnlag. Først vil subrogasjonsmo- dellen bli forklart med et utgangspunkt i ordlyden fra kjl. § 84 (1):
«Kjøperen kan gjøre krav som følge av mangel gjeldende mot et tidligere salgsledd, for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren».
Ordlyden tilsier at kjøperen direkte overfor hjemmelsmannen kan gjøre gjeldende det «tilsva- rende» mangelskravet selgeren hadde. Dette viser både til kravets art og omfang som forar- beidene påpeker.55 Vilkåret for at kjøper kan fremme misligholdskravet direkte overfor hjemmelsmannen er at det foreligger en mangel ved gjenstanden i transaksjonen mellom H og
D. K er derfor ikke avhengig av å ha et eget krav mot D. Modellen forutsetter at det fore- kommer en slags overdragelse av misligholdskravet. Dette kan betegnes som en cesjon i kraft av loven.56 Det kan fremstå som at K erverver en tilfeldig fordel ved at han i tillegg til gjen- standen erverver et misligholdskrav for noe som i hans kontraktsforhold ikke nødvendigvis utgjør en mangel. Samtidig kan argumentet snus og det kan sies at H vil få en tilfeldig fordel
54 Aas (2008) s. 197
55 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 137
56 Xxxxxxxx (2013) s. 822.
om han skal slippe unna et eventuelt ansvar som følge av avtaleforholdet mellom D og K. Det fremstår derimot som naturlig at H sin tilfeldige fordel er mer urettmessig ettersom han tross alt vil være ansvarlig for mangelen. Modellen hindrer også at K kan fremme et misligholds- krav basert på påvirkning av gjenstanden fra D. Dette siden han kun kan gjøre gjeldende «til- svarende krav» som selgeren D. Denne begrensningen beskytter H mot eventuelle påvirk- ninger på gjenstanden fra D som kan medføre en mangel i kontrakten mellom D og K. K kan derfor aldri påføre H et større misligholdsansvar enn det han ville hatt overfor D.
For å illustrere springende regress som modell for et direkte misligholdskrav vises det til ord- lyden i fkjl. § 35 (1):
«Forbrukeren kan gjøre sitt mangelskrav mot selgeren gjeldende mot et tidligere yrkessalgs- ledd for så vidt tilsvarende krav på grunn av mangelen kan gjøres gjeldende av selgeren eller en annen som ervervet tingen fra det tidligere leddet»
Modellen om springende regress for direktekrav kommer her til uttrykk i ordlyden gjennom at det er en forutsetning for K sitt direktekrav, at han har et eget krav mot D jf. «sitt mangels- krav». Modellen legger derfor opp til at K sitt krav mot H er begrenset i to ledd. For det første må K ha et mangelskrav mot D og for det andre må D ha et «tilsvarende krav» mot hjem- melsmannen. På denne måten skiller direktekrav etter springende regress seg fra subrogasjon ved at det foreligger to begrensninger ved det direkte misligholdskravet til K.
På samme måte som for subrogasjon gir ordlyden «tilsvarende krav» uttrykk for at K sitt krav må holde seg innenfor de rammene D kunne gjort gjeldende mot H. Dette fremkommer av forarbeidende hvor «tilsvarende krav» betyr at kravet begrenses i art og omfang til det selger kunne gjort gjeldende.57 Dette betyr at hvilken misligholdsbeføyelse og eventuell størrelse på kravet vil avhenge av forholdet mellom H og D. Noe som kan bety at K ikke vil få dekket hele sitt krav om restitusjon ved heving, hvis vederlagssummen mellom H og D er lavere enn det K betalte. Det kan derimot godt argumenteres for at H må finne seg i at K gjør gjeldende det «tilsvarende kravet» og det eventuelle regresskravet H ville mottatt fra D. Det fremstår ut ifra forarbeidene at det ved subrogasjon ikke stilles et like strengt krav til «tilsvarende krav» som ved springende regress og at H under subrogasjonsregelen muligens vil måtte akseptere at K tar ved D sitt eventuelle regresskrav.58
Rettspraksis viser at domstolene har valgt å benytte seg av begge modellene i avgjørelse på ulovfestet grunnlag. I Davangerdommen anså man at misligholdsbeføyelsene ble overdratt til K sammen med gjenstanden og det fremstår derfor som at man bygde på subrogasjonsmodel-
57 Ot.prp. nr.44 (2001-2002) s. 151
58 Ot.prp. nr.44 (2001-2002) s. 152
len. Dette kan også ha hatt en sammenheng med at D i denne konkrete saken hadde inntatt en ansvarsklausul mot skjulte feil og mangler. Noe som ville medført vanskeligheter med å be- nytte springende regress. Derimot i Veidekkedommen som er nyeste av disse to dommene baserte avgjørelsen seg på springende regress som modell.59
Fra lovgivningen på kontraktsområdet er begge de forskjellige modellene benyttet som nevnt ovenfor. Et overordnet skille er at reglene som knytter seg til forbrukerlovgivningen benytter seg av springende regress og er av nyere dato. Noe som i praksis medfører en strengere regu- lering av adgangen for forbrukeren. Dette er for øvrig avdempet i fkjl. § 35 femte ledd hvor forbrukeren kan benytte seg av kjl. § 84 (1) hvis dette stiller han bedre.
Overordnet er subrogasjon den letteste modellen å anvende ettersom den kun forutsetter en mangelsvurdering mellom H og D. Samtidig medfører modellen at K mottar et misligholds- krav uten å ha et krav mot sin kontraktspart D, men motsatt så vil H slippe unna sitt mislig- holdsansvar. Som nevnt tidligere fremstår det som at K sin rett bør prioriteres fremfor H, si- den H er ansvarlig for mangelen. Noe som må anses å være en mindre beskyttelsesverdig po- sisjon. Hov er derimot av den oppfatning at det ikke er noe overordnet mål om at den som har forårsaket en mangel bør holdes ansvarlig for den og viser til at mellomleddet må vurdere kravet selv.60
Denne «utenkte fordelen» for K vil avdempes hvis modellen springende regress benyttes, men modellen medfører også at regelen blir rettsteknisk vanskeligere å vurdere.61 I subrogasjons- tilfellene kan det også oppstå en situasjon hvor det blir et spørsmål om hvem av D og K som har førsterett på et krav mot H. Hvis D omsetter varen og så i ettertid fremmer et misligholds- krav mot H på samme tidspunkt som K oppstår det et spørsmål om hvem som kan gjøre kra- vet gjeldende.
59 Dommens s. 662
60 Hov (2012) s. 340
61 Tørum (2007) s. 219-220
62 Tørum (2007) s. 330
den oppfatning av at subrogasjon vil være en bedre modell sett hen til, at det er enklere retts- teknisk og hvis kontraktskjeden ikke gjelder den samme kontraktsytelsen fra H til K.63
Mange av de faktiske situasjonene hvor det kan tenkes å oppstå spørsmål om en ulovfestet adgang vil i noen tilfeller skje som følge av det ikke foreligger en lik kontraktsytelse mellom partene. Som når H har solgt en ytelse, men D kun har leid den til K. Dette vil medføre vans- keligheter ved springende regress som modell fordi mangelsvurderingen blir forskjellig i kon- traktskjeden. Et generelt argument imot subrogasjon er at det kan føre til en «tilfeldig fordel» for K. Dette hvis K inngår en avtale med D om nedsatt pris om at han overtar kontraktsytelsen til tross for at det har mangler og etterpå retter et direkte misligholdskrav mot H for manglene. For at noe slikt skal fungere er det en del forutsetninger som må være tilstede.64 D må ha et krav mot H og reklamasjonsretten må være i behold for D. Det er derfor ikke nødvendigvis så lett for K å slå mynt på situasjonen. På et overordnet nivå kan det også være et argument at man bør tilstrebe at rettsreglene gjøres så lette som mulig ved en ulovfestet adgang av hensyn til partene som kan rammes. Det fremstår heller ikke å ha vært et problem innenfor kjøps- og avhendingsloven som benytter seg av subrogasjonsmodellen. Samlet sett kan det derfor argu- menteres for at subrogasjon bør benyttes som et utgangspunkt for de ulovfestede direkte mis- ligholdskravene på kontraktsgrunnlag.
2.5 Ulovfestet direktekravsadgang for kontraktsrettslige misligholdskrav i dag
For å si noe om den ulovfestede direktekravsadgangen for kontraktsrettslige misligholdskrav i dag er det hensiktsmessig å ta utgangspunkt i den nyeste dommen angående temaet. HR- 2018-648-A gjaldt hvorvidt en bileier (K) kunne fremme et direkte misligholdskrav mot et verksted (H) som hadde utført en reparasjon på bilen under selger (D) sin eiertid. Salget av bilen var mellom privatpersoner og tolkning av kjøpsloven § 84 var utgangspunktet for saken. Det rettslige problemet var om henvisningen fra kjl. § 84 (2) til fkjl. § 35 skulle gjelde hele bestemmelsen eller om det kun gjaldt «tidligere yrkessalgsledd» etter fkjl. § 35. Problemstil- lingen oppstod fordi det var utført en reparasjon og dette var en tjenesteyter og ikke et «yrkes- salgsledd». For etter fkjl. §35 fjerde ledd kan forbrukeren også rette et direktekrav mot «yr- kesutøvere».
63 Hagstrøm (2013) s. 820
64 Tørum (2007) s. 210-211
Høyesterett uttaler at de finner «god rettskildemessig dekning for å supplere kjøpsloven § 84 med ulovfestet rett»65. Uttalelsen kan forstås som en avklaring om at det eksisterer en ulovfes- tet rett til å fremme et direkte misligholdskrav, men de uttaler seg ikke hvorvidt dette er et generelt prinsipp eller ikke. Ettersom Høyesterett i denne saken supplerer et lovfestet område med ulovfestet rett fremstår det som at det tas enda et steg nærmere i å godta direkte kon- traktsrettslig misligholdskrav på ulovfestet område. Samtidig knytter de suppleringen av kjl. § 84 med ulovfestet rett til dette konkrete tilfellet da det begrunnes i god rettskildemessig dek- ning.
Avgjørelsen i HR-2018-648-A er interessant fordi man i utgangspunktet her befinner seg på et område som er styrt av kjøpslovgiving og det er gitt konkrete regler for direkte misligholds- krav. Høyesterett har en nøye gjennomgang av forarbeider og ser ut til å konkludere med at problemstilling er oversett siden uttalelsene spriker, og med bakgrunnen i dette suppleres et lovregulert område med ulovfestet rett.66 Det blir også nærmere vektlagt at lovgiver tidligere har uttrykt:
«I forarbeidene til bestemmelsen i kjøpsloven 1907 § 49a, som kom inn i 1974, ble det uttryk- kelig presisert at bestemmelsen ikke skulle hindre videre utvikling av ulovfestede direkte- kravsregler»67
Høyesterett bruker dette for å begrunne at lovgiver ikke har gitt uttrykk for at lovgivningen skal stenge for videre utvikling av en ulovfestet direktekravsadgang og at de ikke finner grunnlag for å fravike fra dette utgangspunktet. Dette legger til rette for å bygge på analogibe- traktninger fra nærliggende lovgivning i buofl. § 37, hvtjl. 27 og avhl. § 4-16, hvor man ikke skiller mellom «salgsledd» og «yrkesutøvere».68 Man tolker lovgivningen som har funnet sted innenfor forskjellige kontraktsområder som et uttrykk for lovgivers vilje på et grunnleggende plan og viser til at de samme grunnleggende hensyn gjør seg gjeldende i dette tilfellet. Der- med brukes innføringen av direktekravsbestemmelser innenfor kontraktsretten som et vektig argument for å supplere et lovfestet område med ulovfestet rett, ettersom tilgrensede kon- traktsområder ville gitt en annen løsning.
Et sentralt element som gjør noe for vekten av uttalelsene fra denne dommen angående den ulovfestete adgangen er at avgjørelsen i stor grad underbygger adgangen med systembetrakt- ninger. I dette tilfellet var situasjonen så nærme et lovregulert tilfelle som det var mulig å komme, samtidig som den havnet utenfor lovens rekkevidde. Et interessant aspekt ved dom- men er også at grunnlaget for misligholdskravet ikke blir nærmere redegjort for. Om det er
65 Dommens avsnitt 47
66 Dommens avsnitt 38
67 Dommens avsnitt 42
68 Dommens avsnitt 53-56
med grunnlag i transport fra D til K eller lignende betraktninger. Dette kan ha sin bakgrunn i at situasjonen lå svært nærme en lovregulert situasjon og det ville fremstå som unaturlig å problematisere dette nærmere. Sett hen til at i lovens situasjoner skjer denne transporten ved
«lovens kraft».
En spennende videreføring av å anvende analogibetraktninger fra lovbestemmelser som grunnlag for den ulovfestede adgangen er LA-2011-145599. Etter min kunnskap finnes det ikke en Høyesterettsdom som omtaler direktekrav som et eget generelt grunnlag, men som nevnt tidligere har det forekommet at flere grunnlag har blitt benyttet som støtteargumenter. I den nevnte dommen uttales det:
«Lagmannsretten anser at direktekrav kan forekomme som en egen ansvarsform eller eget kravsgrunnlag uten å behøve å knytte det til begrepene springende regress eller subrogasjon. Grunnlag for direktekrav, som selvstendige krav kan være lovregler, ulovfestede bakgrunns- regler eller bygge på synspunkter om ugrunnet berikelse for den garantiansvarlige dersom direktekrav ikke kan fremmes. Momenter i avgjørelsen av om man bør akseptere et direkte- krav er at det kan være eneste mulighet for å gjøre krav gjeldende.»
Denne uttalelsen ble ikke fulgt opp videre eller kommentert av Høyesterett siden de avgjorde saken på et annet grunnlag. Uttalelsen fra lagmannsretten fremstår å gi uttrykk for at et direk- tekrav ikke nødvendigvis må forankres i et gitt grunnlag, men kan forstås som at spørsmålet er om grunnlagene samlet sett kan gi rett for et direktekrav. Skulle man tillate et slags kombi- nasjonsgrunnlag vil det nødvendigvis på samme måte som i grenselandet mellom delikt og kontrakt oppstå spørsmål om regulering av tilstøtende forhold som reklamasjon, foreldelse og ansvarsklausuler. Innenfor dansk juridisk teori har det blitt fremholdt at det vil kunne være forenklende å forholde seg til et generelt grunnlag for direktekrav for å forhindre følgepro- blemer med tanke på reklamasjon, foreldelse og ansvarsfraskrivelser som vil kunne oppstå.69 Ettersom det ikke foreligger noen autorative rettskilder for et kombinasjonsgrunnlag er det på dette tidspunktet ikke så aktuelt.
2.6 Hva utgjør vurderingsmomentene i den ulovfestede adgangen?
HR-2018-648-A er som de tidligere avgjørelsene en konkret avgjørelse for situasjonen som har oppstått. Samtidig gir det samlede rettskildebildet et uttrykk for at man på ulovfestet om- råde har et rettsgrunnlag for å fremme et direkte misligholdskrav på kontraktsgrunnlaget. Det- te siden rettspraksis har anerkjent retten til direkte misligholdskrav på ganske forskjellige rettsområder. Det har også funnet sted en utvikling av forskjellig kontraktslovgivning som i større grad enn tidligere gir uttrykk for en rett til direkte misligholdskrav. For eksempel hus-
69 Ulfbeck (2000) s. 188
leielovens forarbeider gir også uttrykk for at lovgiver på generelt grunnlag har en positiv holdning til utviklingen som har funnet sted, selv om det ikke er regulert i loven. Dette da man anerkjenner en rett på ulovfestet grunnlag til å fremme et direkte misligholdskrav.70 Det er derimot større usikkerhet knyttet til hva som er de konkrete momentene som avgjør hvor- vidt en slik adgang skal tillates i et konkret tilfelle.
I Tørum sin doktoravhandling av 2007 presenterer han et analyseverktøy som et hjelpemiddel for å vurdere i hvilke situasjoner et ulovfestet direkte misligholdskrav skal tillates.71 Dette er basert på omfattende analyser av rettskilder tilknyttet problemstillingen og vil bli anvendt underveis.
I HR-2018-648-A gir Høyesterett ikke noen helt klare vilkår for anvendelse av den ulovfeste- de retten, men viser til vurderingsmomenter som har vært oppe i tidligere rettspraksis. Her trekkes det blant annet frem om hjemmelsmannen har noen «beskyttelsesverdige interesser». Dette var også en del av Høyesterett sin vurdering i Siesta og Davanger. Disse linjene viser også Høyesterett til i HR-2018-648-A hvor de uttrykker at det «særlig» har blitt ilagt tidlige- re.72 Beskyttelsesverdige interesser etter en naturlig språklig forståelse gir rom for en vid skjønnsmessig vurdering av hvilke interesser H kan ha av å motsette seg et direkte mislig- holdskrav. Et annet sentralt hensyn som har spilt en rolle ved tidligere avgjørelser er det Tø- rum i sitt analyseverktøy betegner som K sitt behov for direktekrav.73 Dette fremstår å være sentralt både i Davanger og HR-2018-648-A hvor K av ulike årsaker hadde et klart behov for et direktekrav. Selv om det ikke etter en naturlig språklig forståelse faller inn under en vurde- ring av H sine beskyttelsesverdige interesser.
Beskyttelsesverdige interesser ble ikke fremhevet i Veidekkedommen, men i HR-2018-648-A kobles vurderingene som ble foretatt i Veidekkedommen inn under beskyttelsesverdige inter- esser. Dette gjøres ved at det utrykkes at: «Et element i denne vurderingen er om den direkte- kravet rettes mot, kommer dårligere ut enn det han hadde grunn til å regne med ved inngåel- sen av kontrakten, se Rt-1998-656 på side 663 (Veidekke). Hvis han ikke kommer dårligere ut, vil fravær av muligheten for direktekrav kunne føre til en ugrunnet berikelse for ham.»74 Denne uttalelsen kan også ses på som en nærmere presisering av hva som kan anses å utgjøre
«beskyttelsesverdige interesser», nemlig de berettigede forventningene som H ved inngåelsen av kontrakten kunne ha om hans ansvar overfor D. Samtidig gir det uttrykk for et aspekt av
70 Ot.prp. nr.92 (1997-1998) s. 181
71 Tørum (2007) s. 293-337
72 Dommens avsnitt 48
73 Tørum (2007) s. 324
74 HR-2018-648-A avsnitt 48
hva som kan anses å være K sitt behov for et direkte misligholdskrav. Når en berikelse omta- les som ugrunnet gir jo dette uttrykk for at berikelsen er ugrunnet overfor enn annen part (K). På denne måten kan det ses på som en formulering som relaterer seg til K sine behov for et direkte misligholdskrav.
Den mest naturlige forståelsen av utsagnet er at begrensninger i H sitt ansvar overfor D som følger av kontrakten utgjør en «beskyttelsesverdig interesse». Motsetningsvis kan det også forstås som at etterfølgende praksis av avtalen mellom partene ikke skal kunne utgjøre «be- skyttelsesverdige interesser», siden forventningsvurderingen kobles til tidspunktet for inngå- elsen av kontrakten. Hvis partene over tid har utviklet en praksis som kommer D til gode vil ikke K kunne nyte like godt av disse forutsetningene ved et direkte misligholdskrav på ulov- festet grunnlag. Etter alminnelige kontraktsrettslige betraktninger vil også eventuell skyld hos H være av betydning for hvilken risiko han tar på seg. Etter en alminnelig betraktning må hjemmelsmannen anses å ha mindre beskyttelsesverdig posisjon hvis misligholdet har ut- gangspunkt i uaktsomme forhold på hans side. Tørum viser også til at dette utgjør en retnings- linje i hans analyseverktøy.75 Uaktsomhet har også i tidligere avgjørelser vært påpekt som et moment for at K skal gis en rett til direktekrav. Både i Davanger og Siesta er utsagnene der- imot å regne som et obiter dictum da saken ble avgjort uavhengig av uaktsomheten som forelå.76
Det fremstår som at det gjøres et forsøk på å samle rettspraksis angående den ulovfestede ad- gangen for et direkte misligholdskrav ved å koble de sammen gjennom momentet «beskyttel- sesverdige interesser». Uttrykket beskyttelsesverdige interesser som et vurderingsmoment kan også godt forankres i forarbeidene bak kjl. § 84, fkjl. § 35 og tidligere rettsavgjørelser.77 Dette har også i juridisk teori vært et bærende argument for K sin rett for direktekrav. Det at dom- stolene anvender ganske så generelle retningslinjer for vurderinger er ikke noe nytt ved retts- skapende virksomhet fra domstolene.78
Hvis lovgivningen fortsetter sin utvikling ved å tillate direkte misligholdskrav på tvers av for- skjellige kontraktsområder vil dette kanskje i større grad åpne for å vektlegge et hensyn om konsekvente regler. Dette er i Tørums analyseverktøy betegnet som en sentral retningslinje for vurderingen.79 Dette ble også fremhevet som et viktig moment i HR-2018-648-A avsnitt 54-
57. Ved en videre utvikling av lovgivning på kontraktsområdet for direkte misligholdskrav vil
75 Tørum (2007) s. 331-332
76 Davangerdommen s. 451 siste avsnitt og Siestadommen s. 1123 andre avsnitt
77 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 136 og NOU 1993: 27 s. 102
78 Xxxxxxx (2001) s. 207
79 Tørum (2007) s. 323
det kunne tenkes færre tilfeller som faller utenfor lovgivningen, men samtidig vil det gi et bedre grunnlag for å vektlegge konsekvente regler som et hensyn.
En anvendelse av beskyttelsesverdige interesser på H sin hånd som utgangspunkt for vurde- ring vil også være godt anvendelig på ulovfestet område hvis man ikke holder grunnlagene for et direkte misligholdskrav klart atskilt. Dette fordi det gir en bred skjønnsmessig vurdering uavhengig av kravets grunnlag ut ifra hvilke berettigede forventninger H har for risikoen sin etter kontrakten med D. Slik sett vil det godt kunne harmonere med at de forskjellige grunnla- gene kan benyttes som støtteargumenter. Ved en slik inngangsvinkel vil man kunne få med seg de forskjellige hensynene som de forskjellige kravsgrunnlagene bygger på og få et godt vurderingsgrunnlag for om et direkte misligholdskrav skal tillates fremmet.
Innenfor entrepriseretten har det etter Veidekke-dommen blitt avsagt en rekke domsavsigelser angående direktekrav hvor H sin «særlige stilling» har vært et sentralt vurderingsmoment.80 Dette med bakgrunn i at Veidekke-dommen la «avgjørende vekt på den særlige stilling som Veidekke hadde under gjennomføringen av entreprisen».81 Hvorvidt dette kan brukes som et selvstendig vurderingsmoment utenfor entrepriseretten fremstår å være usikkert, men at det innenfor entrepriseområdet er et sentralt vurderingsmoment fremstår å være praksis i domsto- lene. Momentet kan nok tenkes å bli benyttet utenfor entreprisetilfellene som et hensyn, men mye taler for at det ikke kan betraktes som et vilkår på et generelt grunnlag.
3 Kan kontraktsrettslige misligholdskrav fremmes direkte på deliktsgrunnlag?
3.1 Erstatning utenfor og innenfor kontrakt
I norsk rett oppstilles det et skille mellom erstatning utenfor og innenfor kontrakt.82 Erstatning utenfor kontrakt betegnes ofte som deliktsansvar for å skille det fra ansvaret som oppstår etter kontrakten mellom partene.83 Deliktsansvaret kjennetegnes derfor ved at en skadevoldende handling kan pådra ansvar for skadevolder overfor en tredjepart han ikke har inngått en kon- trakt med. Deliktsansvaret behandles innenfor den alminnelige erstatningsretten, mens erstat- ning med utgangspunkt i en kontrakt behandles innenfor obligasjonsretten.
80 LB-2016-86441, LA-2013-18783 og LB-2006-26899
81 Dommens s. 662
82 Hallsteinsen (2018) s. 579
83 Hagstrøm (2013) s. 466
Innholdet av erstatningsansvaret utenfor og innenfor kontrakt er ganske likt utformet.84 Begge forutsetter at det foreligger et ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og en adekvat årsakssam- menheng mellom den skadevoldende handlingen og det økonomiske tapet som oppstår. Ut- over dette er de to forskjellige grunnlagene for erstatning bygget på forskjellige bakenforlig- gende hensyn. Innenfor kontrakt er erstatning en av flere misligholdsbeføyelser som kan be- nyttes for å kreve kontrakten oppfylt etter dens innhold. Erstatning som misligholdsbeføyelse er også i store deler av kontraktsretten regulert som kontrollansvar, noe som skiller seg fra det alminnelige culpaansvaret siden skyld ikke er en forutsetning for erstatningsansvar.85 I obli- gasjonsretten utgjør derfor erstatning en sanksjon som etter sin mening skal sikre at medkon- trahenten oppfyller sin ytelse. Innenfor den alminnelige erstatningsretten fungerer erstatning mer som en mulighet for at ansvar kanaliseres dit det hører hjemme og sånn sett har det mer en gjenopprettelsesfunksjon.86 I tillegg til dette baserer erstatningsretten seg på et hensyn om prevensjon. Hensynet bygger på antakelsen om at mulighetene for å bli erstatningsansvarlig gjør at man anstrenger seg ekstra for ikke å bli erstatningsansvarlig.87 Kontrakts- og delikts- ansvaret fyller dermed til dels forskjellige formål og baserer seg på forskjellige bakenforlig- gende hensyn.
Rettsreglene knyttet til de to ansvarsformene er også forskjellig utviklet med tanke på forel- delse og krav til reklamasjon. Et ansvar innenfor kontrakt vil avhenge av at det reklameres overfor motparten. Dette kan enten styres gjennom avtalen mellom private parter, bakgrunns- retten eller gjennom preseptorisk lovgivning på forbrukerområdet. Vanligvis skilles det mel- lom en relativ og en absolutt reklamasjonsfrist. De absolutte reklamasjonsfristene setter en grense for hvilket tidsrom debitor svarer for eventuelle mangler. Den relative reklamasjons- fristen setter en grense for hvor fort kreditor må varsle debitor fra det tidspunktet han burde kjenne til mangelen. Innenfor erstatningsretten er det ingen bakgrunnsrett eller prinsipper som omhandler reklamasjon. Det gis også forskjellige utgangspunkt for når foreldelsesfristen star- ter basert på om kravet har sitt grunnlag i delikt eller i kontrakt jf. foreldelsesloven (fl.) §§ 3 og 9.
I forhold til et direkte misligholdskrav sitt grunnlag blir også oppstillingen av partenes kob- ling i kontraktskjeden annerledes. Når det fremmes et direktekrav med bakgrunn i kontrakt tar den et utgangspunkt i kontraktskjeden som foreligger fra H-D-K. For disse tilfellene konstrue- res ofte adgangen rundt at K trer inn i D sitt krav og H forholder seg dermed til sin «egen» kontraktspart. Ved et direkte misligholdskrav basert på delikt i en kontraktskjede vil K sitt
84 Hagstrøm (2013) s. 466
85 Kjl. § 27, buofl. § 35 og avhl. § 4-5
86 Lødrup (2009) s. 110
87 Lødrup (2009) s. 112
grunnlag ikke være en inntredelse i D sitt krav, men basert på om K med grunnlag i H sin skadevoldende handling kan holde han ansvarlig for det tapet han er påført. Samtidig i en kontraktskjede vil ofte H sin uaktsomhet overfor D forplantes seg å få konsekvenser for K og det vil også deliktstilfellene foreligge en slags forbindelse mellom H og K gjennom D.
Dette medfører at kreditor og hjemmelsmannen sin rettslige posisjon vil kunne variere ut ifra hvilket kravsgrunnlag som benyttes for å fremme direktekravet. Selv om disse to grunnlagene for å rette et direkte misligholdskrav er forskjellige og tilhører forskjellige rettsområder opp- står det tilfeller hvor begge kan gjøre seg gjeldende i samme situasjon. Den rettslige betegnel- sen når en situasjon medfører at forskjellige rettsregler kommer til anvendelse på samme fak- tum betegnes som konkurrens.88 I disse tilfellene oppstår det et spørsmål om kravstiller fritt kan velge grunnlag for sitt krav.
3.2 Informasjonsansvaret
Informasjonsansvaret som erstatningsansvar har sitt grunnlag i rettspraksis og teori.89 Infor- masjonsansvaret er en videreutvikling av det alminnelige skyldansvaret og det strenge profe- sjonsansvaret. Vilkårene for anvendelse har blitt utviklet gjennom domstolene samt teori. Det vises ofte til fire dommer for å klargjøre innholdet av informasjonsansvaret. Disse er Rt. 2008 s. 1078, Rt. 2015 s. 556, HR-2016-2264-A og HR-2016-2344-A. Ved utviklingen av informa- sjonsansvaret kan det tenkes å oppstå situasjoner hvor de faktiske omstendighetene i en sak gir mulighet for K å fremme et krav på flere grunnlag. Dette kan medføre at den rettslige si- tuasjonen for K og H kan være ulik avhengig av hvilket grunnlag K fremmer kravet sitt på. Dette vil nærmere bli behandlet under pkt. 3.5.
Informasjonsansvaret er som navnet tilsier at en part kan bli holdt ansvarlig for informasjon han avgir, og han kan bli ansvarlig overfor tredjeparter som han ikke har noen kontrakt med selv. Denne type ansvar har en likhet med et alminnelig direkte kontraktsrettslig misligholds- krav ved at H sin feilaktige informasjon overfor D også får konsekvenser for K som innretter seg etter informasjonen. I HR-2016-2264-A forsøker Høyesterett å sammenfatte vilkårene for anvendelse av ansvarsgrunnlaget ved å vise til tidligere avgjørelser og spesielt avsnitt 43 i Rt. 2015 s. 556:
«For det første må informasjonen ha vært villedende, og dette må skyldes uaktsomhet hos den som har avgitt informasjonen i en profesjonell sam- menheng. For det andre må skadelidte ha hatt en rimelig og berettiget
88 Hallsteinsen (2018) s. 565
89 Ristvedt (2017) s. 35
grunn til å stole på og innrette seg etter informasjonen. For det tredje må informasjonen ha vært ment for skadelidte eller i det minste for en begren- set gruppe som skadelidte tilhørte».90
Som det fremkommer av vilkårene knytter ansvaret seg til erstatningsrettslige vurderinger angående aktsomheten hos den som har avgitt informasjon. Samtidig knyttes den uaktsomme handlingen opp mot skadelidte gjennom deres innrettelse og bruk av informasjonen. Denne bruken av informasjonen vil ofte være gjennom et kontraktsforhold med en part i mellom. Noe som medfører at i visse saker kan det oppstå tilfeller som ligger tett opp til direkte mis- ligholdskrav med grunnlag i kontrakt.91 Den mangelfulle informasjonen kan også ses som en mangel i kontraktsforholdet mellom H og D, altså et krav som K kan tre inn i etter subroga- sjonsmodellen.
Et tilfelle som illustrerer likheten mellom informasjonsansvaret og et direkte kontraktsrettslig misligholdskrav er Rt. 2008 s. 1078. Her rettet et eierskifteforsikringsselskap et direktekrav mot en takstmanns forsikringsselskap. Takstmannen hadde utført en arealoppmåling i forbin- delse med salget av en bolig. Arealmålingen som takstmannen utførte var feil og dette med- førte at selger av boligen måtte dekke et prisavslagskrav fra kjøper, som selger sitt forsik- ringsselskap dekte. I denne saken vant forsikringsselskapet frem med sitt krav mot takstman- nen og hans forsikringsselskap. Xxxxxx sitt forsikringsselskap anførte prinsipalt at de hadde et
«selvstendig direktekrav» basert på informasjonsansvar mot takstmannens forsikringsselskap, og dernest et regresskrav. Årsaken til at man baserte seg på informasjonsansvar kan tenkes å være situasjonen. Takstmannen (H) hadde uaktsomt gitt selger (D) en høyere salgspris siden man var enig i at prisen gjenspeilet arealfeilen som var utført. Prisavslaget som ble gitt dekket uansett eierskifteforsikringen (K). Xxxxxx satt derfor igjen med overskuddet som fulgte av den feilaktige taksten. K ville derfor i denne situasjonen som et utgangspunkt tre inn i D sitt krav, men problemet var at D ikke hadde lidt et tap som følge av H mangelfulle tjeneste. Det forelå derfor ikke en mangel i den forstand mellom H og D.
I denne aktuelle saken kunne det godt tenkes at kjøper av boligen, som fikk utbetalt et prisav- slagskrav fra D sitt forsikringsselskap likeså godt kunne fremmet et direkte misligholdskrav mot takstmannen. Dette med bakgrunn i at det forelå en mangelfull ytelse i kontraktsforholdet mellom H og D. For hvis D ikke hadde hatt eierskifteforsikring måtte han nødvendigvis selv dekke prisavslagskravet fra kjøper og derfor lidt et tap som følge av et mangelfullt takst- mannsoppdrag. Det problematiske med å kategorisere tilfellet som et direkte kontraktsrettslig
90 Rt. 2015 s. 556 avsnitt 43
91 Lødrup (2009) s. 56
misligholdskrav er at D ikke har noe tap før han mottar kravet fra K. Som nevnt under pkt. 2.4 kan det derimot argumenteres for at K i et slikt tilfelle bør kunne tre inn regresskravet som oppstår hos D. Det er derfor ikke vanskelig å se at grensen mellom informasjonsansvaret og et direkte kontraktsrettslig misligholdskrav er hårfin ved et slikt tilfelle. I LF-2016-114800 kom for eksempel lagmannsretten til at det kunne reises et direktekrav fra K mot H både etter in- formasjonsansvaret og avhl. § 4-16.92 Noe som klart viser at det foreligger en overlapp mel- lom kravsgrunnlagene.
3.3 Bori-dommene
Med Bori-dommene siktes det til HR-2017-1834-A og Rt. 2015 s. 276 (Boridommen). Den sistnevnte av disse dommene avgjorde om et boligbyggelag kunne holdes erstatningsrettslig ansvarlig som utførende og kontrollerende i forbindelse med et ombyggingsprosjekt. Bolig- byggelaget påtok seg etter en kontrakt ansvaret for ombygging av et eldre bygg til leiligheter. De påtok seg videre ansvar for utførelse og kontroll av prosjektet. Etter ferdigstillelsen av prosjektet ble det oppdaget store feil med bygningen. Man fant at Bori hadde opptrådt uakt- somt i sin rolle som utførende og kontrollerende. Dette medførte at borettslaget som kjøpte bygningen reiste sak mot Bori og Xxxx, Xxxx som selger og Bori som utførende og kontrolle- rende. I Høyesterett ble saken avgjort med skarp dissens, men de fant Bori ansvarlig etter skl.
§ 2-1 og derfor heftet de for utbedringskostnadene på deliktsgrunnlag.
Bori-dommene sitt anvendelsesområde forstås best ut ifra den siste dommen i rekkene. I HR- 2017-1834-A foretas et forsøk i en avklaring av rekkeviddene til Rt. 2015 s. 276 (Bori 1). Dette gjøres gjennom uttalelsene i avsnitt 35 og 36:
«For det første slås det fast at selv om pliktene for den ansvarlige etter plan- og bygningsloven i første rekke gjelder overfor tiltakshaveren og det offentlige, kan feil som den ansvarlige begår under utførelsen av sitt opp- drag, også gi grunnlag for ansvar overfor tredjemann.
For det annet innebærer dommen at den ansvarlige etter plan- og bygnings- loven kan ha erstatningsansvar for slike feil etter reglene om erstatning utenfor kontrakt. Det gjelder selv om skadelidte også kan ha mulighet til å gjøre krav gjeldende overfor sin kontraktspart eller tidligere kontraktsledd etter kontraktsrettslige regler, se Bori-dommen avsnitt 36»
92 LF-2016-114800
Det første avsnittet knytter seg til at den første Bori-dommen gir uttrykk for at offentligrettsli- ge plikter også kan håndheves av private parter gjennom for eksempel et direkte deliktskrav, som det ble gjort. Dette er en årsak til at ansvaret fra disse dommene beveger seg over i kon- traktsansvaret. Noe som fremkommer av dissenterende dommer Xxxx sitt votum i HR-2017- 1834-A: «I stor grad vil de offentligrettslige forpliktelsene som den ansvarlige har overfor kommunen, korrespondere med de kontraktsrettslige forpliktelsene overfor tiltakshaver»93. Når det foreligger en sammenheng mellom de offentligrettslige pliktene og de kontraktsretts- lige forpliktelsene vil det kunne oppstå et tilfelle hvor et krav kan reises på begge grunnlag. For denne avhandlingen er det andre avsnittet av mest interesse. Dette ettersom uttalelsene retter seg mot mulighetene for å fremme et krav både etter kontrakts- og deliktsgrunnlag for samme forhold.
Situasjonen i Bori-dommen ligger nært opp til et tradisjonelt direkte misligholdskrav med grunnlag i kontrakt. Borettslaget som kjøper (K) var interesserte i å fremme et krav mot Bori
(H) med bakgrunn i at de hadde foretatt kontroll av bygget for selger (D). For at direktekravs- reglene skulle komme til anvendelse måtte H være å anse som en «tidligera avtalepart» jf. avhl. § 4-16. Tørum er av den oppfatning at det er tvilsomt om Bori ville være å anse som
«tidligera avtalepart», men at tilfellet lå så nært opp til lovens regulering at man kunne benyt- tet seg av direkte misligholdskrav på kontraktsmessig grunnlag.94 I HR-2018-648-A var også tilfellet at Høyesterett valgte å «supplere» kjl. § 84 med ulovfestet rett med bakgrunn i sys- tembetraktninger. I Bori saken kunne det også blitt argumentert for at man burde supplert lov- givningen sett hen til at man befant seg tett opp til en lovregulert situasjon. Samtidig ble Høy- esterett etter sin kompetanse begrenset til kun å behandle om det forelå ansvarsgrunnlag etter skl. § 2-1.95
3.4 Er utgangspunktet om et fritt valg for kreditor en god løsning?
Utgangspunktet for kreditor og hans valg av regelsett å påberope seg følger av Rt. 2015 s.
276.96 Her fremgår det at den som har et krav basert på flere grunnlag kan selv velge på hvil- ket han vil gjøre det gjeldende. Dette ble også gjentatt i HR-2017-1834-A. En begrensning i denne retten må eventuelt gjøres med «noenlunde klare holdepunkter» i rettskilder. Høyeste- rett har derfor gjort det ganske klart hva utgangspunktet er i en situasjon hvor det kan tenkes flere grunnlag for et direkte misligholdskrav, nemlig at kreditor har et fritt valg mellom de-
93 Avsnitt 62 i dommen.
94 Tørum (2017) s. 17
95 Lie (2016) s. 609
96 Avsnitt 36.
likts- og kontraktsgrunnlaget med mindre det foreligger holdepunkter fra rettskilder om en annen løsning. For å begrunne dette synspunktet viser Høyesterett til en rekke av dommer.
Sånn sett er det klart at det innenfor norsk rett er et utgangspunkt om valgfrihet ved tilfeller når et krav kan fremmes på flere grunnlag. Årsaken til dette viser Tørum til at kan være som følge av at delikts- og kontraktsgrunnlaget tidligere sjelden har innvirket på hverandre. Dette ettersom deliktsgrunnlaget generelt har omhandlet person- og tingsskade og kontraktsgrunn- laget generelt sett formuestap som for eksempel tapt omsetning.97 Det har også skjedd en ut- vikling av hvilke interesser som anses å være erstatningsrettslig vernet under det alminnelige deliktsansvaret. Et rent formuestap vil kunne være erstatningsrettslig vernet, men dette må avgjøres nærmere etter en «nyansert interesseavveining».98 For eksempel innføringen av pro- duktansvaret er et godt eksempel på et ansvar som kan medføre overlappende kravsgrunnlag. Her fremgår det av forarbeidene at det kan oppstå tilfeller med en «skjønnsmessig overgang» mellom kjøpsrettens mangelsbegrep og produktansvaret sitt krav til sikkerhet.99 Det fremgår videre av forarbeidene at det er lagt til grunn at den som blir skadelidende skal kunne velge hvilken type regelsett han påberoper seg hvis det foreligger overlapp mellom kjøpsretten og produktansvaret.100 Dette i sammenheng med ansvar som følger informasjonsansvar og Bori- dommene medfører at deliktsgrunnlaget kommer nærmere kontraktsgrunnlaget og det kan derfor i økende grad oppstå overlappende tilfeller.
Det kan fremstå som at begrunnelsen er noe snudd på hodet fra Høyesterett i Rt. 2015 s. 276 siden man krever «noenlunde klare holdepunkter» i rettskilder for å fravike utgangspunktet om konkurrens.101 Dette fordi om man skal ta utgangspunkt i rettskildene som forelå tidligere vil de mest sannsynligvis være ganske snaue angående problemstillingen om direkte mislig- holdskrav og grensen mellom delikts- og kontraktsgrunnlag. Nettopp på grunn av det tidligere ikke har vært et like godt grunnlag for problemstillingen til å oppstå. Fordi mye av rettsutvik- lingen som har medført at grensene mellom kontrakts- og deliktsgrunnlaget har nærmet seg hverandre har kommet som følge av rettsutvikling fra domstolene. Det vil derfor muligens være lite materiale fra lovgiver som uttaler seg angående problematikken som oppstår etter- som domstolene utvikler retten, i alle fall rettskilder som er fra et tidspunkt før utviklingen fant sted.
97 Tørum (2017) s. 3
98 Xxxxxxxx og Xxxxxxx (2015) s. 54
99 NOU 1980: 29 s. 186
100 NOU 1980: 29 s. 109
101 Dommens avsnitt 36
En kort kommentar berører problemstillingen i forarbeidene til kjøpsloven angående kjl. § 84. Her uttales det at man: «…utelukker ikke et annet grunnlag for krav mot tidligere salgsledd, f eks krav etter alminnelige erstatningsregler.».102 Kommentaren er meget kort, men som det fremgår holdes døren her åpen for at man etter alminnelig erstatningsregler kan fremme et direktekrav. Det ble også fremholdt i HR-2018-648-A at Høyesterett ikke mente at lovgiver har ment å begrense utviklingen av direktekrav på ulovfestet område. Det er ikke knyttet noen nærmere bemerkninger til selve problemstillingen angående følgene av et fritt valg for kredi- tor. Kommentarene fra forarbeidene kan forstås som at hvis man er avskåret etter loven å fremme et direkte misligholdskrav vil man fortsatt kunne fremme det etter alminnelige erstat- ningsregler om det er et grunnlag for det. Den kan også forstås som at begge grunnlagene skal kunne benyttes i konkurrens. Uansett er forarbeidene ganske gamle og problemstillingen var ikke like aktuell på dette tidspunktet.
For kreditor vil et utgangspunkt om fritt valg av grunnlag i en direktekravssituasjon naturlig- vis være en fordel. Dette vil som en adgang for direkte misligholdskrav i utgangspunktet gjør, gi økte dekningsmuligheter for kravet. Samtidig fører dette nødvendigvis til en mer utsatt po- sisjon for hjemmelsmannen. Denne ekstra risikoeksponeringen for hjemmelsmannen kommer for eksempel til uttrykk gjennom «floodgate» argumentet som ofte fremmes imot et allment informasjonsansvar. Dommer Xxxxxxx uttrykte de uheldige virkningene av informasjonsan- svaret i saken Ultramares mot Touche i 1931. Her ble det påpekt at et informasjonsansvar gjør at hjemmelsmannen er utsatt for et ansvar: «In an indeterminate amount for an indeterminate time to an indeterminate class». Sitatet gir uttrykk for den uoversiktlige ansvarssituasjonen som er betenkelig fra hjemmelsmannen sin posisjon.
Årsaken til at grunnlaget for direktekravet utgjør en forskjell er som forklart under pkt. 3.1 at kontraktsgrunnlaget i stor grad baserer seg på cesjonstanke, men deliktsgrunnlaget baserer seg på om H sin uaktsomme handling får konsekvenser for K. En likhet er allikevel at begge grunnlagene faller utenfor kontraktens hjemmelsgrunnlag, men de bindes sammen av kon- traktskjeden. For å undersøke det overordnede spørsmålet nærmere legges det til grunn en situasjon hvor det i en kontraktskjede foreligger en situasjon slik at K kan fremme et direkte misligholdskrav mot H både etter kontrakts- og deliktsgrunnlaget.
Konsekvensen av at et krav fremmes på deliktsgrunnlag vil som et utgangspunkt være at eventuelle ansvarsbegrensninger mellom H og D ikke kan gjøres gjeldende overfor K. Dette betyr at H eventuelt mister sin «beskyttelse» som han hadde overfor D. Dette kan naturligvis fremstå som noe spesielt, men det er et utslag av skillet mellom delikt og kontrakt. Samtidig
102 NU 1984: 5 s. 387
vil det medføre en økning i risikoeksponering for H som trodde han var sikret gjennom an- svarsklausuler i kontrakten. Dette kan for eksempel bety ekstra utgifter til forsikring som må dekke for eventuelle direktekrav fra skadelidende tredjemenn, som også kan føre til en høyere forsikringspris.103
Som Xxx nevner i sin artikkel vil det også forekomme forandring av risikoreguleringen mel- lom partene.104 Dette ved at reklamasjonsreglene settes ut av spill hvis et krav flyttes fra kon- trakts- til deliktsgrunnlaget. Reklamasjonsreglene har til hensikt å gi debitor en mulighet til å oppfylle kontrakten etter dens innhold. Hvis kreditor ikke gir debitor beskjed om at det ikke er oppfylt etter kontrakten vil han også miste kravet sitt. Plikten hviler derfor på kreditor om å få gjennomført avtalen som planlagt. Ved at et deliktskrav unngår reklamasjonsreglene forandrer dette risikoforholdet mellom partene slik det er regulert gjennom avtalen eller bakgrunnsret- ten.
Akkurat dette ble belyst gjennom den dissenterende dommeren sitt votum i HR-2017-1834-
A.105 Her blir det fremhevet at av hensyn til skadevolder bør mulighetene for å fremme et krav ha en avgrensning. Det ble vist til kontraktslovgivningen og reklamasjonsreglene som setter tidsgrenser for kravet fra kreditor. Samtidig kan ikke dette gis positiv virkning på de- liktsområdet, men den dissenterende dommeren mener det kan tillegges vekt i en adekvans- vurdering av erstatningskravet. Videre vises det til at skadevolder i denne saken hadde opp- trådt grovt uaktsomt. Noe som innenfor kontraktslovgivningen medfører at blant annet rekla- masjonsbestemmelsene settes til side.106 Dette brukes som et argument for å utvide adekvans- vurderingen ved årsakssammenhengen. Det at dette trekkes frem fremstår som en bevissthet rundt at man har beveget seg over i et grenseområde til kontrakt. Samtidig er uttalelsen fra den dissenterende dommeren og det vil derfor ha mindre vekt som rettskilde.
På samme måte som ved reklamasjonsreglene vil det at kravet kategoriseres som et delikts- krav føre til at andre foreldelsesregler kommer til anvendelse på forholdet. Noe Xxx viser til som enda et argument for at balanseforholdet etter kontrakten xxxxxxxxx.000 Dette siden krav med grunnlag i kontrakt vanligvis vil bli foreldet før krav med grunnlag i delikt. Forskjellen ligger i at utgangspunktet for starten på foreldelsesfristen for kontraktskrav er tidspunktet mis- ligholdet inntraff jf. fl. § 3 nr. 2. Direkte kontraktsrettslige misligholdskrav på lovfestet områ- de gjelder hovedsakelig for mangler, utenom forarbeidene til burettslaglova som gir uttrykk
103 Lie (2016) s. 608
104 Lie (2016) s. 613
105 Dommens avsnitt 76
106 Kjl. § 33, avhl. § 4-19 (3), buofl. § 30 fjerde avsnitt og fkjl. § 27 fjerde avsnitt
107 Lie (2016) s. 612
for en mulig adgang for forsinkelsestilfellene.108 Dette vil innebære at i de tilfellene det fore- ligger en mangel som utgjør et mislighold vil fristen starte uavhengig om mangelen er oppda- get eller ikke. Ved et deliktskrav starter fristen først fra det tidspunktet hvor skadelidte «fikk eller burde skaffe seg nødvendig kunnskap» jf. fl. § 9.
Det samme argumentet om at deliktsgrunnlaget kan være med å endre risikoforholdet uttryk- kes også av dommer Xxxx i HR-2017-1834-A.109 Her uttales det:
«Et omfattende ansvar på deliktsgrunnlag for brudd på offentligrettslige forpliktelser vil der- for i praksis undergrave de vilkårene som er satt i loven for å kunne fremme direktekrav mot tidligere selger og hans avtaleparter. Disse vilkårene gir uttrykk for det lovgiver har ment er en rimelig balanse mellom på den ene siden hensynet til kjøper og hans behov for å få dek- ning av sitt tap, og på den andre siden hensynet til selger og hans avtaleparter og deres behov for forutberegnelighet og risikokontroll.»
Det fremstår derfor som at Høyesterett er klar over den eventuelle problemstillingen og virk- ningene av at kreditor kan velge grunnlag for sitt krav. Allikevel ble det i HR-2017-1834-A opprettholdt at utgangspunktet etter norsk rett er at grunnlagene kan benyttes i konkurrens.110 Dette selv om beslutningen fra Bori-dommen i ettertid har mottatt kritikk i juridisk teori for løsningen om å avgjøre saken på deliktsmessig grunnlag, blant annet. 111
Med en motsatt løsning hvor kontraktsgrunnlaget eliminerte deliktsgrunnlaget ville det vært spesielt om en skadelidt skal måtte få sitt direktekrav avskåret bare med det grunnlag i at det foreligger en kontrakt mellom H og D, som faktisk er K helt uvedkommen. Spesielt for de tilfellene det ikke foreligger en mulighet for å nå frem med et kontraktsrettslig direkte mislig- holdskrav. Dette ville jo stride med utgangspunktet om gjenoppretting som deliktsgrunnlaget hviler på, samt prevensjonshensynet. Uttalelser fra forarbeidene til kjøpsloven angående for- holdet til produktansvarsloven gir også uttrykk for at begge grunnlag kan benyttes. Her kom- menteres det bare kort, at:
«I den utstrekning et ansvar vil kunne bygges dels på kjøpsloven og dels på produktansvaret, synes det naturlig at kjøperen kan velge hvilket grunnlag han vil gjøre ansvar gjeldende på, forutsatt at ikke annet er gyldig avtalt.
108 Ot.prp. nr.30 (2002-2003) s. 277
109 Dommens avsnitt 62
110 Avsnitt 36
111 Lie (2016) og Skoghøy (2016)
Videre er forutsetningen at hele det valgte rettsgrunnlag må legges til grunn, bl a reklamasjons- og foreldelsesregler.»112
Man kan derfor til en viss grad forstå utgangspunktet om at skadelidte må ha en valgmulighet, men i disse tilfellene når man beveger seg i grenseområdet mellom delikt og kontrakt som ved informasjonsansvar og ansvaret fra Bori-dommene vil en valgfrihet få uoversiktlige virk- ninger for hjemmelsmannen. Når dette medfører at risikoer som man regulerer gjennom kon- trakt og bakgrunnsrett potensielt kan forbigås. En slik virkning er et innhugg både i betrakt- ninger som ligger til grunn for den konkrete avtalen mellom H og D og nøye overveide risiko- reguleringer som gjøres gjennom bakgrunnsretten. Det grunnleggende hensynet bak direkte misligholdskrav med grunnlag i kontrakt om at H ikke har noen grunn til å motsette seg et krav som er innenfor det han kan forvente fra D taler også mot løsningen. Hensynet kan ikke direkte overføres til deliktsgrunnlaget, men ved en situasjon med overlapp bør det kunne spil- le inn. Det fremstår derfor samlet sett som at utgangspunktet om konkurrens ikke er en opti- mal løsning som medfører betenkelige virkninger. Slik sett er floodgate-argumentet i aller høyeste grad relevant i dette tilfellet.
4 Kan hjemmelsmannen motregne mot kreditor vet et direkte misligholdskrav på ulovfestet område?
4.1 Problemstilling
Som nevnt tidligere bygger et direkte kontraktsrettslig misligholdskrav på ulovfestet område på en tanke om at K trer inn i kravet til D og dermed overtar D sitt krav mot H. Hvorvidt dette skjer ved en «stilltiende cesjon», i kraft av loven eller en uttrykkelig overdragelse er det grunnleggende at K gis en rett til å benytte seg av kravet til D. Ved denne forståelsen av et direkte misligholdskrav skjer det i realiteten et kreditorskifte. Under denne forutsetningen kan det oppstå et spørsmål om hjemmelsmannen har en mulighet til å motregne et eventuelt mot- krav han hadde mot D, men mot K som fremmer et direkte misligholdskrav.
4.2 Motregningsinstituttet
Motregning karakteriseres ofte som en forenkling av et oppgjør fordi fordringene mellom partene blir dekket uten at det foretas en reell transaksjon. I et løpende avtaleforhold mellom to parter kan det være en praktisk oppgjørsmetode. For eksempel om D krever innbetaling av et pengekrav han har mot H kan H ønske å motregne med et krav fra et tidligere forhold mot
112 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 26
D som er uoppgjort. Dette kan gjøres frivillig av praktiske årsaker, men en part kan også for- lange at skal foretas motregning. Betegnelsen på dette er tvungen motregning og som et klart utgangspunkt kan den ene parten kreve dette etter norsk rett.113 Terminologien er at den som krever betaling for en forpliktelse har hovedfordringen, mens den som krever motregning gjør gjeldende en motfordring.
Den alminnelige adgangen for å foreta motregning er ulovfestet i Norge.114 Dette betyr at grunnlaget og vilkårene for motregningsadgangen er utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori. Selv om den alminnelige adgangen til å motregne følger av ulovfestet rett har man også oppstilt lovbestemmelser på visse områder angående motregning jf. gjeldsbrevlova (gbl.) § 26, arbeidsmiljøloven § 14-15 og dekningsloven § 8-1.
Det oppstilles tre vilkår for at det skal kunne foretas motregning. Disse er at fordringene må være komputable, de må være mellom samme parter og fordringene må være «oppgjørsmod- ne».115 I tillegg til vilkårene er det et krav om at den som krever motregning gjør dette med en motregningserklæring.116 Med komputable fordringer menes at fordringene må gjelde et likt betalingsmiddel. Man kan ikke motregne et krav på bananer med pærer. Vilkåret om at for- dringen må være mellom samme parter er ikke mer enn et utgangspunkt. Noe som for eksem- pel kommer til uttrykk i gbl. § 25 hvor den som erverver en fordring ikke får en bedre rett enn avhenderen. Til gjengjeld balanseres forholdet med at motregningsadgangen til H innskrenkes gjennom vilkårene i gbl. § 26. Det siste vilkåret om at fordringene må være «oppgjørsmodne» refererer seg til når oppgjøret etter alminnelige regler mellom partene skal finne sted. Noe som betyr at frigjøringstiden for hovedkravet må være kommet og motkravet må være for- falt.117 Den som erklærer motregning må derfor være i en posisjon hvor kravet mot motparten er forfalt og kravet han skal betale kan innfris.
Når det fremmes et direkte misligholdskrav kan man anse dette som et kreditorskifte. Dette ettersom forpliktelsen til H overfor D nå gjelder overfor K. Etter norsk rett det alminnelig antatt at kreditor som utgangspunkt fritt kan overdra sitt krav på debitor. Utgangspunktet om fritt kreditorskifte er bekreftet gjennom Rt. 2008 s. 385 avsnitt 61: «Utgangspunktet i norsk rett er at formuesrettslige krav kan overdras». Dette uttrykkes også i forarbeidene til inkasso- loven: «Etter gjeldende rett er den klare hovedregelen at fordringer fritt kan overdras. Dette følger av et ulovfestet obligasjonsrettslig prinsipp. Adgangen til fri overdragelse kan likevel
113 Bergsåker (2015) s. 238
114 Hov og Høgberg (2017) s. 442
115 Hov og Høgberg (2017) s. 443 og Bergsåker (2015) s. 250-254
116 Sæbø (2003) s. 87
117 Hov og Xxxxxxx (2017) s. 445 og Bergsåker (2015) s. 253
være avskåret eller innskrenket ved lov eller avtale.».118 Dette er naturlig siden det ikke fører til noen forandring av forpliktelsen debitor har plikt til å oppfylle, men kun et bytte av hvem han skal oppfylle overfor.
Gjeldsbrevlova gjelder i utgangspunktet for gjeldsbrev. Xxxxx har ingen definisjon av hva som utgjør et gjeldsbrev, men det følger av forarbeidene at et gjeldsbrev må være skriftlig, det må gjelde penger og det må være ytre selvstendig.119 Med ytre selvstendig menes at beta- lingsplikten ikke må være betinget. Gjeldsbrevloven er antatt å gjelde analogisk for enkle for- dringer, som ikke er et gjeldsbrev etter lovens vilkår. Dette uttrykkes blant annet i Rt. 1992 s. 504: «Saken gjelder enkle fordringer oppstått i forbindelse med to tilvirkningskontrakter. Det er alminnelig antatt at gjeldsbrevlovens regler om enkle gjeldsbrev også gjelder slike for- dringer, herunder lovens § 26 om motregning.» 120. Forarbeidene til loven ga også uttrykk for at loven kunne tenkes å bli anvendt analogisk for enkle fordringer, og spesielt kapittel 3 om enkle gjeldsbrev som ga uttrykk for alminnelig rettslig oppfatning på rettsområdet.121 Et di- rekte misligholdskrav om erstatning/prisavslag som rettes mot hjemmelsmannen vil kunne anses som en enkel fordring og gjeldsbrevslova sine bestemmelser for kapittel en og tre vil derfor kunne tenkes og benyttes analogisk for disse tilfellene. Noe som fremstår naturlig da de gir uttrykk for den alminnelige rettslige oppfatningen om reguleringen av pengekrav.
I de tilfellene det foretas et kreditorskifte forutsetter gbl. § 25 at den nye kreditoren ikke opp- når noen bedre rett enn sin avhender. Utgangspunktet er at K må finne seg i motregning fra H såfremt det kunne blitt gjort gjeldende mot D. I gbl. § 26 følger det en videre innskrenkning av H sin motregningsrett mot K. Her stilles det krav om at H må være innehaver av et krav på D før han «fekk veta om avhendinga». H sin motregningsrett begrenses etter dette til de situa- sjonene hvor H hadde et motkrav mot sin originale kreditor D før han fikk kjennskap til over- dragelsen til K. Det er kun derfor den motregningsretten H berettiget har forventet å ha mot D han beholder overfor K. Videre begrenses motregningsretten til H ved at motkravet senest må forfalle, være oppgjørsmodent, samtidig som hovedkravet til K. Årsaken til denne andre be- grensningen er at H ikke skal ha en oppfordring om å misligholde seg til en motregnings- rett.122 Hvis kravet ikke er forfalt senest samtidig med hovedkravet har han ingen legitim grunn til å forvente motregningsrett siden kravet ikke kan forventes å bli betalt.
118 Ot.prp. nr.26 (2000-2001) s. 10
119 NUT 1935: 1 s. 13
120 Rt. 1992 s. 504
121 NUT 1935: 1 s. 16
122 Rt. 2014 s. 883 avsnitt 38
4.3 Betydning av konnekse krav
Hvis to krav springer ut av samme rettsforhold faller de inn under betegnelsen konnekse krav. Det at kravene er konnekse fører til en utvidet adgang til å foreta motregning, men at to krav er konnekse er ikke et vilkår for motregning.123 Et eksempel fra lovgivningen med konnekse krav er gbl. § 18 annet ledd som sier: «Motkrav som reiser seg frå samme rettshøvet som gjeldsbrevet, fylgjer likevel dei reglene som gjeld om motsegner frå dette høvet». Som det fremgår av ordlyden gjør man her unntak fra gbl. § 18 som stiller krav om kunnskap hos er- ververen av et krav for å beholde motregningsadgangen i de tilfellene motkravet er fra «sam- me rettsforhold».
Det at konnekse krav gir en utvidet motregningsrett er bekreftet av domstolene gjennom Rt. 1992 s. 504, at: «Selv om det ikke fremgår direkte av gjeldsbrevloven § 26, må det utfra etab- lerte rettsoppfatninger legges til grunn at det gjelder særregler ved såkalte konnekse krav…». Denne dommen tas til inntekt for at gbl. § 26 sine begrensninger i motregningsretten for debi- tor (H) ikke kan gjøres gjeldende når det foreligger konnekse krav. Man må derfor falle tilba- ke på utgangspunktet om at erververen av kravet ikke får noen bedre rett enn avhenderen jf. gbl. § 25. En annen fordel ved konnekse krav er at den som vil motregne også kan ha mulig- het til å motregne med en foreldet fordring jf. fl. § 26 bokstav b.
Uttrykket konnekse krav har ingen klare avgrensninger. Hva som kan sies å være samme rettsforhold er flytende og må underlegges en konkret vurdering. Det er på det rene at et krav om kjøpesum og erstatning springer ut av samme rettsforhold, men det kan tenkes å oppstå andre tvilsspørsmål. I disse tilfellene må det avgjøres konkret ut ifra hvilken tilknytning kra- vene kan anses å ha.124 I Rt. 1992 s. 504 gjaldt saken to krav som kom fra to forskjellige kon- trakter, men var mellom de samme partene. Her uttalte Xxxxxxxxxxx: «Når det foreligger flere avtaler, mener jeg det må påvises et tilknytningsforhold mellom dem som gjør det rimelig å si at krav etter avtalene er oppstått i samme rettsforhold.» Så selv om krav springer ut av for- skjellige kontrakter vil de kunne anses å være konnekse krav hvis de har en sterk nok tilknyt- ning. Hva som skal anses å være en tilstrekkelig tilknytning vil måtte bero på en konkret vur- dering av flere forhold. Blant annet vises det i dommen til tidspunktene for avtaleinngåelse og forretningsforholdet mellom partene som vurderingsmomenter.125
123 Øyen (1998) s. 716
124 Bergsåker (2015) s. 246
125 Dommens s. 507 siste avsnitt
4.4 Begrensninger i motregningsretten ved direkte misligholdskrav som følger av lov
På samme måte som for ulovfestede direkte misligholdskrav vil rettslige løsninger som er gitt på likelydende spørsmål kunne gi en retningslinje for løsning på ulovfestet grunnlag. Etter forbrukerkjøpsloven § 35 sjette ledd er det gitt et uttrykkelig forbud for tidligere salgsledd å motregne overfor forbrukeren ved et direkte misligholdskrav. Ved en så klar ordlyd er det åpenbart at hjemmelsmannen ved et forbrukerkjøp er avskåret fra å kunne kreve motregning mot forbrukeren. Det fremgår videre av forarbeidene at det har eksistert en usikkerhet hvor- vidt hjemmelsmannen etter lovgivningen på det tidspunktet kunne fremme et krav om mot- regning, spesielt ved konnekse krav.126 Løsningen i forbrukerkjøpsloven fremstår å være pre- get av et ønske om å skape en klarhet for forbrukere samt beskytte de mot et eventuelt mot- regningskrav.127 For øvrig har ingen av de øvrige lovene som er gitt i forbrukerøyemed for eksempel bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven lignende bestemmelse som ut- trykkelig avviser motregning.
Siden forbrukerkjøpsloven sitt formål er å ivareta forbrukeren gir ikke nødvendigvis uttalelser knyttet til lovgivningen her så stor overføringsverdi til andre kontraktsforhold. Det er kanskje dette som er årsaken til at regelen er lite kommentert i forarbeidene.
Ordlyden i kjøpslovens § 84 gir ikke uttrykk for at hjemmelsmannen er frarøvet muligheten til å foreta motregning mot kreditor. Derimot gir forarbeidene uttrykk for at hjemmelsmannen ikke kan motregne overfor kreditor: «Heimelsmannen kan derimot ikke motrekne overfor kjø- perens krav med krav mot selgeren.».128 Setningen alene taler for at hjemmelsmannen ikke skal kunne motregne. Dette vil derimot ikke være overens med underliggende hensyn fra for- arbeidene om at ansvaret til hjemmelsmannen uansett er det han har overfor D. Det frem- kommer ingen begrunnelse av forarbeidene for dette standpunktet. En kunne kanskje forvente en kommentar om hvorfor det legges til grunn en lignende løsning som etter forbrukerkjøps- loven siden de bakenforliggende hensynene om forbrukervern ikke gjør seg gjeldende etter kjøpsloven.
Uttalelser fra kjøpslovens forarbeider gir derfor ikke en helt tydelig anvisning på hvordan situasjonen skal løses. Dette siden uttalelsene er gitt uten noen analyse eller begrunnelse og det er ikke i sammenheng med andre hensyn som adgangen for direkte misligholdskrav hviler på. Hensynet om at H ikke har noen grunn til å motsette seg ansvaret han uansett har overfor
126 Ot.prp. nr.44 (2001-2002) s. 154
127 Xxxxxxxx (2005) s. 297
128 Ot.prp. nr.80 (1986-1987) s. 137
D. Det er derfor flere i teorien som mener at motregning etter kjl. § 84 (1) bør kunne finne sted for konnekse krav.129 På forbrukerkjøpsområdet kan avvisningen av hjemmelsmannen sin motregningsadgang forstås ut ifra det bakenforliggende hensynet for loven, men for kjøpslo- ven fremstår det ikke så selvsagt at dette skal være løsningen. De øvrige forarbeidene i til- knytning til for eksempel avhl., buofl. og hvtjl. fremstår å være tause angående problemstil- lingen.130
4.5 Kan det oppstilles en rett til motregning på ulovfestet område?
Adgangen til å motregne er utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori. Siden reglene er utpenslet gjennom rettspraksis og juridisk teori vil reelle hensyn også spille en rolle når det oppstår spørsmål om motregning kan tillates.131 Mange av hensynene bak en motregningsad- gang baserer seg på rimelighetsbetraktninger. For den som krever motregning vil det utgjøre en fordel å få oppgjør for et eventuelt krav man ikke har fått oppgjør for og dermed utgjøre en lettere inndrivelse av kravet. Dette fremstår på andre siden for den som mottar motregnings- kravet som en avspisning av kontantstrømmen man får inn selv om man blir kvitt en forplik- telse. Denne tankegangen er bakgrunnen for regler som gjør unntak fra retten til å kreve tvungen motregning, som for eksempel i arbeidsmiljøloven § 14-15 annet ledd. Her gjøres det unntak for motregningsretten til arbeidsgiver for å sikre arbeidstakeren sin økonomi. Hensyn fra litteraturen tar ofte sikte på en annen situasjon enn den som oppstår ved et direkte mislig- holdskrav, men de vil fortsatt være av relevans for vurderingen.
For å vurdere hvorvidt noen hensyn gjør seg gjeldende og tilsier at hjemmelsmannen skal gis en adgang for motregning er det fornuftig med et eksempel. Hvis hjemmelsmannen utfører en reparasjon på bilen til D. D selger så bilen videre til K. Det viser seg senere at reparasjonen som hjemmelsmannen utførte ikke var fagmessig utført og feilene materialiserer seg først når K er eier av bilen. Det er derfor på det rene at D også har hatt et misligholdskrav mot hjem- melsmannen. K retter derfor et erstatningskrav mot hjemmelsmannen med bakgrunn i retts- praksis som gir K en rett til å fremme kravet mot tjenesteyteren.132 Hjemmelsmannen erkjen- ner at det foreligger en mangelfull ytt tjeneste, men han har ikke mottatt betaling for repara- sjonen av D. Hjemmelsmannen vil derfor motregne med kravet han har på vederlag mot K sitt krav på erstatning, og sånn vil K sitt direkte misligholdskrav i helhet falle bort.
129 Tørum (2007) s. 603, Jervell (1994) s. 955 og Hagstrøm (2015) s. 302
130 Ot.prp. nr.66 (1990-1991), Ot.prp. nr.21 (1996-1997) og Ot.prp. nr.29 (1988-1989)
131 Bergsåker (2015) s. 239 og Kjønstad (2011) s. 148
132 HR-2018-648-A
Vilkårene for at det skal foretas motregning anses å være oppfylt ettersom det er komputable ytelser, fordringene er oppgjørsmodne og siden det er konnekse krav gis hjemmelsmannen en utvidet motregningsrett som et utgangspunkt. Det rettslige spørsmålet blir nærmere hva man kan utlede av lovgivningen på tilgrensede felter og reelle hensyn med tanke på om det fore- ligger en motregningsrett ved ulovfestete kontraktsrettslige direkte misligholdskrav.
Fra hjemmelsmannen sitt perspektiv fremstår det som urimelig å måtte betale et erstatnings- krav knyttet til en tjeneste han ikke har mottatt oppgjør for. Det vil også ramme kontant- strømmen knyttet til næringsvirksomheten som drives fordi man utbetaler misligholdskrav før man har mottatt oppgjør for tjenesten. På den andre siden hvis D er betalingsdyktig vil det ikke innebære noen risiko for ikke å få dekket vederlaget. Et av de grunnleggende hensynene bak K sin adgang for et direkte misligholdskrav er at hjemmelsmannen ikke har noen grunn til å motsette seg det ansvaret han allerede har overfor D. Dette er et hensyn som gir grunnlag for et direkte misligholdskrav og er nok vanskelig å direkte overføre til motregningsinstituttet som et argument for motregning. Samtidig er det sentrale vurderingsmomentet ved en ulov- festet adgang for direkte misligholdskrav hvilke «beskyttelsesverdige interesser» H er beretti- get til å ha. En alminnelig motregningsrett må kunne sies å være en beskyttelsesverdig inter- esse.
For K som fremmer et direkte misligholdskrav vil en motregningsadgang for hjemmelsman- nen avspise hele poenget, hvis motkravet til H er av tilstrekkelig størrelse. Dette fordi en av- spisning av hele erstatningskravet mot vederlagskravet medfører at han må på nytt henvende seg til D ettersom han har dekket deler av hans forpliktelse overfor hjemmelsmannen. En mot- regningsadgang for hjemmelsmannen her vil uthule en fordel ved å tillate direkte mislig- holdskrav for K, nemlig den økte dekningsmuligheten. Xxxxxx mener derfor at hvis H gis en motregningsrett vil dette utgjøre en innskrenking av det direkte misligholdskravet som er ut- formet med sikte på å sikre K en rett der D er insolvent. Han mener derfor at dette bør avvi- ses.133 Dette hjemler han i en analogi fra datidens kredittkjøpslov § 8, som nå er opphevet.
Det fremstår derfor som at de to ulovfestede adgangene kollidere med hverandre, spesielt i de situasjonene hvor D er konkurs eller ikke betalingsdyktig. Ettersom det først her vil oppstå en tapssituasjon for de involverte partene. Det er ikke rart siden de begge kan være å anse som dekningsprivilegier for den som utøver sin rett. For den som fremmer et direktekrav er det et dekningsprivilegium ved at man får flere debitorer å forholde seg til. For motregningsadgang- en er det et privilegium i den forstand at det sikrer et praktisk oppgjør av en fordring man har, som ennå ikke har blitt betalt. Hvem som skal gis gjennomslagskraft av motregningsadgangen
133 Xxxxxx (1991) s. 358
og det direkte misligholdskrav må vurderes ut ifra tilgrensede rettskilder og rimelighetsbe- traktninger.
Det følger av HR-2018-648-A at et av de bærende hensynene bak direktekravsadgangen er om hjemmelsmannen har «beskyttelsesverdige hensyn» og et moment ved dette er om hjem- melsmannen kommer dårligere ut enn han kunne forvente. Dette mener jeg kan tale for at hjemmelsmannen skal ha en adgang for motregning. At den alminnelige motregningsretten ikke skulle foreligge vil medføre at hjemmelsmannen kommer dårligere ut enn han kunne forvente. Så lenge «beskyttelsesverdige interesser» i hovedsak knytter seg til hvilke forvent- ninger H kunne ha på avtaletidspunktet vil motregning utgjøre en slik mulig interesse for hjemmelsmannen, spesielt når det er konnekse krav. Siden det alminnelige innenfor kontrakts- retten vil være å tillate motregning bør det også foreligge klare holdepunkter i rettskilder for å nekte det. Det fremstår derfor på ulovfestet område som at hjemmelsmannen ved konnekse krav bør ha motregningsadgangen i behold.
Fra dansk teori kan det nevnes at Xxxxxxx stiller seg positiv til at H kan motregne når det fore- ligger konnekse krav.134 Hennes tanker om temaet er for øvrig satt frem i sammenheng med at hun argumenterer for at direktekrav skal være et eget grunnlag, slik at man slipper skillet mel- lom delikt, kontrakt og berikelse. Fordi hun påpeker at dette vil medføre at man slipper tilfel- dig kategorisering av kravet får videre følger for slikt som reklamasjon, foreldelse og motreg- ning.
Hvis H har et krav som ikke er konnekst blir den rettslige situasjonen annerledes. Fordi det kun er ved konnekse krav at H har en utvidet motregningsrett. Hvis man forutsetter at gjelds- brevlovens bestemmelser kan benyttes analogisk for tilfellet vil gbl. § 26 være utgangspunktet for vurderingen. Gbl. § 26 oppstiller to vilkår for H sin motregningsadgang. H må ha blitt eier av motkravet før han fikk kunnskap om avhendelsen eller hadde en anelse om avhendelsen. Hvis motkravet ikke var forfalt på avhendelsestidspunktet må det senest forfalle samtidig med hovedkravet, altså kravet til D, som er overtatt av K. Det bærende hensynet bak denne be- stemmelsen er beskyttelse av H sine berettigede interesser. Dette ettersom H vil kunne ha hatt en forventning om å kunne motregne med et motkrav i et eksisterende gjeldsforhold, hvis han ikke har hatt en forventing om å motregne lider han ikke noe tap.135
134 Ulfbeck (2000) s. 199
135 NUT 1935: 1 s. 48
Tørum har innvendinger mot at gbl. § 26 benyttes analogisk for å gi løsning på problemstil- lingen angående ikke konnekse krav.136 Blant annet er innvendingene basert på at subrogasjon ikke har noe mer konkret innhold enn at det gir uttrykk for et resultat, at K sitt krav kun er avhengig av at D har et krav mot H. Innvendingene er også basert på at subrogasjon på direk- tekravsområde ikke er det tiltenkte feltet for gjeldsbrevsloven § 26. Han er derfor av den for- mening at det ikke kan motregnes ved ikke-konnekse krav, både når D solvent og ikke sol- vent.137
Hov er derimot av en annen oppfatning og mener at gbl. § 26 bør anvendes analogisk for di- rekte misligholdskrav siden hensynene bak § 26 gjør seg like mye gjeldende som ellers i til- fellene for subrogasjon.138 Han argumenterer videre for at et av de bærende hensynene bak direkte misligholdskrav er at hjemmelsmannen ikke kommer noe dårligere ut enn han ville ellers. Xxxxxxxxxxxx mener også at lege ferenda for svensk rett at hjemmelsmannen bør ha en motregningsrett etter den svenske Skuldebrevslagen § 28.139
For de tilfellene hvor B er betalingsdyktig blir det et spørsmål om direktekravsadgangen eller motregningsadgangen skal få prioritet. På samme måte som for de konnekse kravene er jeg av den oppfatning at det bør tillates motregning også for ikke konnekse krav, såfremt vilkårene fra gbl. § 26 er oppfylt. Når mye av tankegodset bak direkte mislighold bygger på tanken om at K gis en rett til å forholde seg direkte til H betyr dette i praksis at det forekommer et kredi- torskifte. Dette ettersom H ikke vil måtte forholde seg til misligholdsbeføyelser fra både D og K samtidig. Derfor fremstår det også nærliggende å anvende gjeldsbrevlovens bestemmelser analogisk for løsningen. Dette også begrunnet med at et sentralt hensyn ved direkte mislig- holdskrav og motregning er hvilke berettigede forventninger hjemmelsmannen kan ha angå- ende sin posisjon.
Spørsmålet kommer naturligvis mest på spissen i de tilfellene hvor D er insolvent og ellers umulig å oppdrive. I disse tilfellene oppstår det en situasjon hvor enten H eller K må lide et tap på bekostning av den andre. De samme underliggende hensynene foreligger som når D er betalingsdyktig og dette taler for at hjemmelsmannen har en adgang til motregning. Samtidig er jeg av den formening at analogien fra gbl. § 26 muligens bør begrenses ved de tilfeller kre- ditor er en forbruker, men opptrer på ulovfestet område. Siden man i de tilfellene beveger seg inn på et rettsområde hvor det finnes et uttrykkelig motregningsforbud i tilgrensede rettsom- råder jf. fkjl. § 35 sjette ledd. Selv om regelen er positivrettslig og derfor begrenser mulighet-
136 Tørum (2007) s. 604-605
137 Tørum (2007) s. 608
138 Hov (2012) s. 336
139 Xxxxxxxxxxxx (1999) s. 384
ene for analogi vil det underliggende hensynet om forbrukervern være like gjeldende på ulov- festet område.
4.6 Konsekvensen av delikts- eller kontraktsgrunnlag på direktekravet for motregningsadgangen til hjemmelsmannen
Som nevnt tidligere i oppgaven har det i nyere tid blitt utviklet ansvarsformer som utfordrer det tradisjonelle skillet mellom delikts- og kontraktsansvar. Dette tradisjonelle skillet har også virkning for den eventuelle adgangen til hjemmelsmannen som mottar et direktekrav til å mot- regne.
Et direktekrav som har sitt grunnlag i delikt vil medføre at kravet ikke lenger springer ut av samme rettsforhold og kravene vil derfor miste sin konneksitet. Når kravet på deliktsgrunnlag ikke går an å forene med tankegangen om at kravet overføres sammen med kontraktsytelsen og at det foretas et kreditorskifte mister kravene sin gjensidighet og H mister derfor også sin motregningsrett basert på et motkrav mot D.140 Som nevnt i pkt. 3.1 medfører nettopp kravet sitt grunnlaget i delikt at kravet har sitt stiftelsesgrunnlag utenfor kontrakt.
Ved vurderingen om motregningsadgangen til H bør det spille inn i at kravet kan tenkes å bli fremmet på begge grunnlag. Når et likt krav kunne tenkes fremmet på kontraktsrettslig grunn- lag fremstår det som noe urimelig om kreditor sitt valg av grunnlag eventuelt skal frata hjem- melsmannen mulighet for å få dekket sin fordring. Spesielt hvis dette gjøres med hensikt til å omgå en eventuell mulighet for hjemmelsmannen til å motregne med det som ville anses å være et konnekst krav. Et mulig argument for motregningsadgang er «misbruksreservasjonen» som etter juridisk teori og rettspraksis utgjør en begrensning i motregningsretten.141 Ut ifra misbruksreservasjonen kan motregning nektes hvis det fører til rettsmisbruk. Selv om mis- bruksreservasjonen retter seg mot forhold hos parten som vil motregne kan det tenkes at rime- lighetshensyn tilsier at den kan få betydning ved vurdering av forhold hos innehaveren av hovedfordringen. Samtidig kan det være vanskelig å kategorisere kreditor sitt frie valg av grunnlag for fordringen som «rettsmisbruk» all den tid dette er i tråd et rettslig prinsipp som er opprettholdt av Høyesterett.
Det kan tenkes å være mer hensiktsmessig å løse problemstillingen med bakgrunn i tilknyt- ningsvurdering av kravene etter retningslinjer fra Rt. 1992 s. 504. Dette ettersom kravet som en forutsetning her kan tenkes å bli fremmet på et kontraktsmessig grunnlag. Selv om kreditor
140 Sæbø (2003) s. 121
141 Rt. 2014 s. 883 avsnitt 39 og Rt. 2008 s. 385 avsnitt 92
velger å fremme kravet på et erstatningsgrunnlag vil nok kravene anses å ha en sterk tilknyt- ning ettersom det samme kravet kunne vært fremmet på kontraktsmessig grunnlag. Gode grunner taler nok for at vurderingen av «tilknytningsforholdet» mellom kravene jf. Rt. 1992 s. 504 bør føre til at hjemmelsmannen beholder sin motregningsadgang. Dette uavhengig av kreditor sitt valg av grunnlag for sitt direkte misligholdskrav, under forutsetning av at et di- rekte misligholdskrav kunne vært fremmet på kontraktsgrunnlag.
5 Sammenfatning
I pkt. 2 ble problemstillingen om det finnes en ulovfestet adgang for å fremme et direkte mis- ligholdskrav behandlet. Ut ifra rettspraksis og utvikling i lovgivning fremstår det som at det foreligger et grunnlag for å fremme et ulovfestet direkte misligholdskrav, men innholdet av retten er mer uklar. Det fremstår som at Høyesterett forsøker til en viss grad å koble sammen rekken av høyesterettsdommer som har behandlet den ulovfestede adgangen for direkte mis- ligholdskrav. Disse bindes sammen gjennom at det vises at hjemmelsmannen sine «beskyttel- sesverdige interesser» særlig har blitt ilagt vekt tidligere. Dette momentet kan også forankres i forarbeidene til kjøpsloven, som også har vært et utgangspunkt for flere andre lover på kon- traktsområdet som regulerer direkte misligholdskrav. «Beskyttelsesverdige interesser» frem- står derfor å være et sentralt moment ved vurderingen. Som et moment kan det forstås som en skjønnsmessig vurdering, men «et element i denne vurderingen er om den direktekravet rettes mot, kommer dårligere ut enn det han hadde grunn til å regne med ved inngåelse av kontrak- ten».142 Dette utsagnet konkretiserer delvis innholdet av hjemmelsmannen sine «beskyttelses- verdige interesser». Denne begrensningen peker til at rettighetene og forventningene som H kan utlede angående sin risikoeksponering etter kontrakten vil være sentrale ved vurderingen. Hvis en ulovfestet adgang vil medføre at dette risikoeksponeringen forandres vil dette kunne utgjøre «beskyttelsesverdige interesser» som kan tilsi at det ikke bør gis en adgang for et di- rekte misligholdskrav. Videre taler utsagnet for at etterfølgende praksis mellom H og D ikke vil kunne utgjøre en begrensning eller forbedring for K, ettersom forventningstidspunktet for H settes til inngåelsestidspunktet. At det foretas en avskjæring av hvilke forventninger H kan ha angående sitt ansvar til inngåelsestidspunktet vil også rettsteknisk være en enklere regel enn å inkludere etterfølgende håndheving av avtalen. Når det gjelder hvilken modell som skal benyttes på ulovfestet grunnlag fremstår den rettsteknisk enkleste løsningen at subrogasjons- modellen blir benyttet. Dette selv om man kan tenke seg situasjoner hvor K kan slå mynt på dette, men som poengtert under pkt. 2.4 avhenger dette av forutsetninger som K ikke rår eller nødvendigvis har kunnskap om. Noe som gjør at det ikke er så aktuelt.
142 HR-2018-648-A, som igjen viser til Veidekke s. 663
I pkt. 3 ble problemstillingen om K kan fremme et kontraktsrettslig direkte misligholdskrav på deliktsgrunnlag i de tilfellene det foreligger overlapp mellom kravsgrunnlagene analysert. Utgangspunktet for dette fremstår å være at K har en valgfrihet om hvilket grunnlag han vil fremme et direkte misligholdskrav på, hvis det foreligger overlappende kravsgrunnlag. Det har ikke meg bekjent oppstått et spørsmål om kreditor bevisst kan omgå begrensninger som følger av kontraktsgrunnlaget. Som for eksempel å komme seg rundt en ansvarsbegrensnings som gjør seg gjeldende mellom D og H eller unngå foreldelse av kravet. Skulle et slikt spørs- mål oppstå måtte det i første omgang nok løses i retningslinjene som følger av Rt. 2015 s. 276 om at det må foreligge: «noenlunde klare holdepunkter i rettskildematerialet» for å fravike utgangspunktet. Fra et kritisk synspunkt er ikke den valgfriheten til kreditor nødvendigvis en hensiktsmessig løsning. Dette sett hen til den utilsiktede påvirkningen dette har for risikoeks- poneringen til hjemmelsmannen. I de tilfellene det foreligger konkurrens vil en valgfrihet medføre at momentet om beskyttelsesverdige interesser undergraves fordi hjemmelsmannen vil få et ansvar utenfor det han berettiget kunne forvente overfor D.
I pkt. 4 ble problemstillingen om H kan motregne mot K sitt direkte misligholdskrav på ulov- festet grunnlag med et krav han har mot D behandlet. Ut ifra de underliggende hensynene som underbygger en rett til direkte misligholdskrav på ulovfestet område taler mye for at H kan motregne ved konnekse krav. Dette selv om uttalelser fra forarbeidene til kjøpsloven fremstår å være negative til en slik adgang er kommentaren ikke sammenhengende med øvrige hensyn som vektlegges og løsningen fremstår ikke være nærmere vurdert eller analysert.
Når det gjelder ikke-konnekse krav er det større uenighet i teorien til hvordan situasjonen skal løses. Uenigheten knytter seg i stor grad til innfallsvinkelen til problemstillingen, om man fult ut skal likestille subrogasjonsbegrepet som benyttes ved direkte misligholdskrav til og tolkes å være en reell inntredelse av K i kravet til D. Eller om det skal oppfattes som å være et hjel- pebegrep som gir uttrykk for resultatet av situasjonen fremfor det faktiske. Etter min forståel- se er det mest nærliggende å se situasjonen ved direkte misligholdskrav med et kontraktsmes- sig grunnlag som et kreditorskifte og det taler for at K anses å tre inn i D sitt krav. Slik at for vurderingen ved ikke konnekse krav vil gbl. § 26 kunne anvendes analogisk for å løse situa- sjonen.
Aas (2008) | Xxx, Xxxxxx. «Direkte mangelskrav i entrepriseretten», Tids- skrift for erstatningsrett, 2008 s. 187-200 (Sitert fra lovdata) |
Xxxxxxxx (1965) | Xxxxxxxx, Xxxxxxx. Kjøpsrett, 2. opplag, Oslo: Xxxxx Xxxxxx Xxxxx Forlag, 1965 |
Xxxxxx og Xxxxxxxx (2009) | Xxxxxx, Xxxx Xxxx og Xxxxx Xxxxxxxx. Kjøpsloven og FN- konvensjonen om internasjonale løsørekjøp med kommentarer, 3.utg., Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2008. |
Bergsåker (2015) | Xxxxxxxxx, Xxxxxx. Pengekravsrett, 3. utg., Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS, 2015 |
COM (2007) 210 final | Communication from the Commission to the Council and the European Parliament on the implementation of Directive 1999/44/EC of the European Parliament and of the Council of 25 May 1999 on certain aspects of the sale of consumer goods and associated guarantees including analysis of the case for introducing direct producers’ liability. xxxxx://xxx-xxx.xxxxxx.xx/xxxxx- content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:52007DC0210&from=EN |
Xxxxxxx (2001) | Xxxxxxx, Xxxxxxxx. Rettskildelære, 5. utg. ved Xxx Xxxxxxxx, Oslo: Universitetesforlaget, 2001 |
Grette (1959) | Xxxxxx, Xxxxxx. «Kjøpers krav mot selgers hjemmelmann». I Festskrift til professor Xxxx Xxxxx Xxxxxxx: Fra de juridiske studenter ved Universitet i Oslo. Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx xx., Xxxxxx Xxxxx, Xxxxxx Xxxxxxx (red.), Oslo: Universitetsforla- get, 1959 s. 95-114. Elektronisk reproduksjon: xxxxx://xxx.xx.xx/xxxxx/XXX:XXX:xx- nb_digibok_2008050604074 |
Xxxxxxxx (1989) | Xxxxxxxx, Xxxxx. «Informasjonsansvar – om villedning av annen en kontraktspart», Tiddskrift for rettsvitenskap, 1989 s. 196-220 (Sitert fra lovdata) |
Xxxxxxxx (2005) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Kjøpsrett, 3. opplag., Oslo: Universitetsfo- relag, 2005 |
Xxxxxxxx (2013) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Obligasjonsrett 2.utg. 2. opplag, Oslo: Uni- versitetsforlaget, 2013. |
Xxxxxxxx (2015) | Xxxxxxx, Viggo. Kjøpsrett, 2.utg ved Xxxxxx Xxxxxxxx., Oslo: Universitetsforlaget, 2015 |
Xxxxxxxx og Xxxxxxx (2015) | Xxxxxxxx, Xxxxx og Are Stenvik. Erstatningsrett, Oslo: Uni- versitetsforlaget, 2015 |
Hallsteinsen (2018) | Xxxxxxxxxxxx, Xxxxx. Alminnelig obligasjonsrett, 1.utg., Gyl- dendal Norske Forlag AS, 2018 |
Hov (2012) | Xxx, Xx. Avtalebrudd og partsskifte – Kontraktsrett II, 2.utg. 4.oppl. Oslo : Papinian AS, 2012 |
Xxx og Xxxxxxx (2017) | Xxx, Xx og Xxx Xxxxxx Xxxxxxx. Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo: Papinian, 2017 |
Jervell (1994) | Xxxxxxx, Xxxxxxx X. «Misligholdskrav mot tidligere salgsledd», Tidsskrift for rettsvitenskap, 1994 s. 905-1007 (Sitert fra lov- data) |
Kjønstad (1978) | Xxxxxxxx, Xxxxxxx. «I hvilken utstrekning kan misligholdsbe- føyelser gjøres gjeldende mot medkontrahentens hjemmels- mann», Jussens Venner, 1978 s. 166-189 (Sitert fra lovdata) |
Kjønstad (2011) | Xxxxxxxx, Xxxxxxx. «Motregning og tilbakebetaling av penge- krav, i obligasjonsretten og i trygderetten», Jussens Venner, 2011 s. 131-164 (Sitert fra lovdata) |
Xxxxxx (1991) | Xxxxxx, Xxx. Norsk kjøpsrett, 3. utg., Bergen: Alma Mater For- lag, 1991. |
Xxxxxx (1999) | Xxxxxx, Xxx. Norsk kjøpsrett 4. utg., Bergen: Alma Mater For- lag AS/Fagbokforlaget, 1999. |
Lie (2016) | Lie, Xxxxxx Xxxx. «Mellom delikt og kontrakt – en analyse og vurdering av dommen publisert i Rt-2015-276 (Bori boligbyg- gelag)», Lov og rett, 2016 s. 594-614 (Sitert fra lovdata) |
Lilleholt (2002) | Xxxxxxxxx, Xxxx. «Argumentasjonsmønsteret i høgsterettsprak- sis frå seinare åra», Xxxxxxx venner, 2002 s. 62-75 (Sitert fra lovdata) |
Lødrup (2009) | Xxxxxx, Xxxxx med bistand av Xxxxxx Xxxxxxxx. Lærebok i er- statningsrett, 6. utg., Gyldendal Norske Forlag AS, 2009 |
Monsen (2005) | Xxxxxx, Xxxx. «Om restitusjonskrav på ulovfestet grunnlag», Jussens Venner, 2005 s. 157-197 (Sitert fra lovdata) |
Monsen (2012) | Xxxxxx, Xxxx. «Primært rettsgrunnlag i kontraktsretten», Jus- sens Venner, 2012 s. 319-345 (Sitert fra lovdata) |
Ristvedt (2017) | Xxxxxxxx, Xxx X. «Informasjonsansvarsdom III og IV – ytterli- gere utvikling og avklaring av rettstilstanden», Lov og rett, 2017 s. 35-44 (Sitert fra lovdata) |
Skoghøy (2016) | Xxxxxxx, Xxxx Xxxxx X. «Forholdet mellom ansvar overfor kommunen etter plan- og bygningsloven og ansvar overfor private i og utenfor kontrakt», Xxxxxxx venner, 2016 s. 189-211 |
(Sitert fra lovdata)
Xxxxx (1942) | Xxxxx, Xxxx. Av kontraktsrettens spesielle del – gave, kjøp, avbetalingskjøp, bytte – Professor Xxxxxx forelesninger, Oslo: H. Aschehoug & CO, 1942. Elektronisk reproduksjon: xxxxx://xxx.xx.xx/xxxxx/XXX:XXX:xx- nb_digibok_2007020901040 |
Sæbø (2003) | Xxxx, Xxxx. Motregning, Bergen: Fagbokforlaget, 2003. |
Xxxxxxxx (2018) | Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxx. «Voldgiftsavtaler i direktekravssitua- sjoner og ordre public» fra boken Norsk Orde public som skranke for partsautonomi i internasjonale kontrakter. (Sitert fra idunn) |
Tverberg (2008) | Xxxxxxxx, Xxxxxx. Forbrukerkjøpsloven – med kommentar, 1. utg., Gyldendal Norsk Forlag AS, 2008 |
Tørum (2007) | Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxxxx. Direktekrav – særlig om direkte- krav ved kjøp, tilvirkning og entreprise. Formuerettslige ana- lyser i komparativ belysning. Oslo: Universitetsforlaget, 2007. |
Tørum (2017) | Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxxxx. «Forholdet mellom kontrakts- og deliktsansvar» Nordisk juristmøte Helsinki, 2017. xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxxx.xx/@Xxx/0000000/Xxxxxxxx- +T%C3%B6rum+Amund+Bj%C3%B6ranger+- +Forholdet+mellom+kontraktsansvar+og+deliktsansvar.pdf 23.10.18 |
Xxxxxxx Xxxxx (1952) | Xxxxxxx Xxxxx, Xxxxxx. «Kan en erhverver gere misligholdel- sesbeføjelser gældende mod overdragerens hjemmelsmand», Ugeskrift for Retsvæsen, 1952 s.177-196 (Sitert fra karnov) |
Xxxxxxxxxxxx (1999) | Xxxxxxxxxxxx, Xxxxx. Direktekrav – om rätt att rikta anspråk mot gäldenärens gäldenär, Uppsala : Iustus Förlag, 1999 |
Øyen (1998) | Xxxx, Xxxxxx. «Kravet til konneksitet ved utøvelse av deten- sjonsrett, retensjonsrett og utvidet motregningsrett», Tidsskrift for rettsvitenskap, 1998 s. 711-762 (Sitert fra lovdata) |
Lovregister:
1907 | Lov 24. Mai 1907 nr. 2 Lov om kjøb |
1939 | Lov 17. Februar 1939 nr. 1 Lov om gjeldsbrev (Gbl.) |
1988 | Lov 13. Mai 1988 nr. 27 Kjøpsloven (Kjl.) |
1988 | Lov 23. Desember 1988 nr. 104 Lov om produktansvar (prodansvl.) |
1989 | Lov 16. Juni 1989 nr. 63 Håndverkertjenesteloven (Hvtjl.) |
1992 | Lov 03. Juli 1992 nr. 93 Lov om avhending av fast eiendom (Avhl.) |
1997 | Lov 13. Juni 1997 nr. 43 Bustadoppføringslova (Buofl.) |
1999 | Lov 26. Mars 1999 nr. 17 Lov om husleieavtaler (Husll.) |
1999 | Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (Forbrukerkjøpsdirektivet) |
2002 | Lov 21. Juni 2002 nr. 34 Forbrukerkjøpsloven (Forbrkjl.) |
2003 | Lov 06. Juni 2003 nr. 39 Lov om burettslag (Brl.) |
2005 | Lov 17. Juni 2005 nr. 62 Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (Aml.) |
Forarbeidsregister
NU 1984: 5 | Nordiska köplager |
NUT 1932: 1 | Utkast til Lov om Gjeldsbrev |
NOU 1980: 29 | Produktansvaret |
NOU 1993: 4 | Lov om husleieavtaler |
NOU 1993: 27 | Forbrukerkjøpslov |
Ot.prp. nr.25 (1973-1973) | Om lov om endring i kjøpsloven 24 mai 1907 nr.2, særlig med sikte på forbrukervern |
Ot.prp. nr.80 (1986-1987) | Om A Kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjon av FN- konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11 april 1980 |
Ot.prp. nr.29 (1988-1989) | Om lov om håndverkertjenester m.m for forbrukere |
Ot.prp. nr.66 (1990-1991) | Om lov om avhending av fast eigedom (avhendingslova) |
Ot.prp. nr.21 (1996-1997) | Om lov om avtaler med forbrukar om oppføring av ny bu- stad m.m (bustadoppføringslova) |
Ot.prp. nr.26 (2000-2001) | Om lov om endringer i inkassoloven |
Ot.prp. nr.44 (2001-2002) | Om lov om forbrukerkjøp (forbrukerkjøpsloven) |
Ot.prp. nr.30 (2002-2003) | Om lov om bustadbyggjelag (bustadbyggjelagslova) og lov om burettslag (burettslaga) |
Domsregister
Høyesterettsdommer Rt. 1976 s. 1117 (Siesta) |
Rt. 1981 s. 445 (Davanger) |
Rt. 1992 s. 504 (Factoring Finans) |
Rt. 1995 s. 486 (Nordland) |
Rt. 1998 s. 656 (Veidekke) |
Rt. 2008 s. 385 |
Rt. 2008 s. 1078 (Informasjonsdom I) |
Rt. 2014 s. 883 |
Rt. 2015 s. 276 (Bori-dommen) |
Rt. 2015 s. 556 (Informasjonsdom II) |
HR-2016-2264-A |
HR-2016-2344-A |
HR-2017-1834-A |
HR-2018-648-A Underrettsdommer |
LB-2006-26899 |
LA-2013-18783 |
LB-2016-86441 |
LF-2016-114800 |