Viggo Hagstrøm - manuduksjoner Obligasjonsrett

Xxxxx Xxxxxxxx - manuduksjoner Obligasjonsrett

Kontrakters rettsvirkninger – kontraktsbrudd Forelesningsdisposisjon

I. Endel obligasjonsrettslige grunnbegreper

1. Ensidige- og gjensidig-bebyrdende kontraktsforhold

2. Engangsforpliktelser, rateforpliktelser og vedvarende forpliktelser

3. Genus- og speciesytelser

4. Resultatforpliktelser og innsatsforpliktelser

5. Avbestilling (Rt. 1933 s. 207, Rt. 1924 s. 340). Oppsigelse. Hevning

6. Vederlagsrisikoen. Ytelsesrisikoen. Eierens risiko

7. Hovedforpliktelser og biforpliktelser

II. Obligasjonsrettens rettskilder

1. Kontrakten

1.1 Kommersielle kontrakter der ordlyden må tillegges særlig vekt, slik at det er lite rom for forutsetningsbasert tolkning, jfr. Rt. 1994 s. 581: ”Avtalen er en forretningsmessig avtale utformet av personer med stor profesjonell kompetanse i slike forhold. Det ville etter mitt syn åpne for tvil og uklarhet om man ved tolkningen av slike avtaler skulle fravike ordlyden ut fra mer eller mindre klare antagelser om formålet” (s. 587). Se i samme retning Rt. 2002 s. 1155:

”Saken gjelder tolkning av en kontrakt i næring mellom profesjonelle parter. Det finnes støtte så vel i teori som i rettspraksis for at slike kontrakter bør fortolkes objektivt og at kontraktens ordlyd må tillegges stor vekt” (s. 1158). Rt. 2003 s. 1132 om en forståelse som avviker fra en objektiv fortolkning av ordlyden: ”Det kreves i slike tilfeller relativt klare holdepunkter for at partene har vært enige om en avvikende forståelse” (s. 1138)

Rimelighetstolkning

1.2 Standardkontrakter

1.2.1 Særlig om NS 3430 og 8405

1.2.2 Internasjonale standardkontrakter

ECE 188 og ECE 188 A, ICC´s rembursvilkår; INCOTERMS

2. Lover

2.1 Særlig om kjøpsloven og de lover som har kommet senere med den som modell

2.2 Særlig om gjeldsbrevloven

2.3 Fravikelige og ufravikelige lover

Deklaratorisk rett som reserveløsning eller preferert løsning

2.5. Traktater, særlig om CISG

3. Rettspraksis, voldgiftspraksis og nemndspraksis

3.1 Særlig om eldre rettspraksis

3.2 Voldgiftspraksis

3.3 Nemndspraksis

4. Xxxxxxx, sedvaner, god forretningskikk

5. Alminnelige kontraktsvilkår Rt. 1973 s. 967 og Rt. 1967 s. 1248

6. UNIDROIT Principles of International Commercial Contracts og Principles of European Contract Law

7. Alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper

Problemstillingen: Ny kjøpslovs (og annen kontraktsrettslovgivning) betydning for løsningen av tilsvarende rettsspørsmål i andre kontraktstyper

7.1 Et nøkternt blikk på rettskildebildet: Kjøpsloven av 1907 kan ha gitt grunnlag for sedvanerettsdannelser e.l. Men rettstilstanden endres ikke over natten ved at det kommer ny kjøpslov

7.2 Den nye kjøpsloven som kodifikasjon av eldre regler

7.2.1. Omfanget av erstatningen i kapittel X, reglene i § 67 (2) unntatt

7.2.2. Opplysningsheftelsen etter kjøpslovens § 18 (1), jfr. Rt. 1924 s. 1924 s. 91, Rt. 1930 s. 1462 og Rt. 1959 s. 581

7.2.3. Betydningen av kjøperens individuelle formål og forventninger, kjøpslovens § 17 (2) litra b og Rt. 1953 s. 449, Rt. 1975 s. 478 og U 1946 s. 1245 H

7.2.4. Begrensningene i adgangen til å få naturaloppfyllelse etter kjøpslovens § 23

7.2.5. Rekkevidden av alminnelige forbehold, kjøpslovens § 19 og Rt. 1982 s. 1357

7.2.6. Reklamasjonsreglene i kjøpslovens § 32

7.3. Områder der rettstilstanden før var usikker og flytende og der kjøpsloven kan ha medført endringer

7.3.1. Avbestilling etter kjøpslovens § 52. Norsk doktrin og praksis, Rt. 1924 s. 340 og Rt. 1933 s. 207

7.3.2. Reglene om hevningsoppgjøret i kjøpslovens § 65, jfr. Rt. 1965 s. 91 og Rt. 1973 s. 61 - smlgn. Rt. 1978 s. 43

7.3.3. Utformingen av retteplikt der retting er en misligholdsbeføyelse - ubetinget retteplikt og subsidiært objektivt ansvar, suspensjon av andre beføyelser

7.3.4. Direktekrav etter kjøpslovens § 84 - subrograsjon og springende regress, jfr. Rt. 1981 s. 445 og Rt. 1976 s. 1117, Rt. 1998 s. 656

7.3.5. Det gamle “genus”-ansvaret, objektivt ansvar med unntak for såkalt force majeure etter kjøpsloven 1907 § 24

7.3.5.1. “hindring ... som han ikke med rimelighet kunne ventes ... å unngå eller overvinne følgene av” sammenholdt med “muligheden af at opfylde aftalen maa ansees udelukket”, jfr. Rt. 1935 s. 122 og Rt. 1951 s. 371 (vgd.)

7.3.5.2.”ikke med rimelighet kunne ventes å ha tatt i betraktning på avtaletiden” sammenholdt med “burde taget dem i beregning”, Rt. 1962 s. 175

7.3.5.3. “utenfor hans kontroll” sammenholdt med gammel kjøpslovs § 24, Rt. 1970 s. 1059

7.3.5.4. Mot et kontrollansvar for såkalte speciesytelser?

7.4. Områder med relativt festnede oppfatninger

Det som står igjen

7.4.1. Vederlagets størrelse når pris ikke er avtalt, kjøpslovens § 45 sammenholdt med regningsprinsippet

7.4.2. Kreditormora, eksempelvis kjøpslovens § 74

7.4.3. Rettsmangler etter kjøpslovens § 41 (2) og (3)

7.4.4. Hevningsreglene - det grunnleggende vesentlighetskrav contra kjøpslovens § 25 (2)

8. Reelle hensyn

Særlig om "good faith"

9. Rettsteori

10. Annen nordisk og fremmed rett

III. Hovedforpliktelsens innhold

1. Realdebitors forpliktelse

1.1 Rett ytelse

1.1.1 Konkret bedømmelse: Avtalen. Debitors opplysninger, jfr. kjøpsloven §

18. Rt. 1959 s. 581. Innvirkningskravet, Rt. 2003 s. 612

Forsømt opplysningsplikt. Rt. 1935 s. 669, Rt. 1966 s. 996. ”Når tingen selv taler, kan selgeren tie”, jfr. Rt. 1939 s. 104. Skyldkravet, jfr. Rt. 2002 s. 696

1.1.2 Abstrakt bedømmelse Rt. 1998 s. 774 (”skjellig eller rimelig grunn til å besvære seg”. Rt. 2002 s. 1110 (”Ved en virksomhetsoverdragelse … vil det ligge visse grunnleggende forutsetninger i bunnen som kjøper må kunne påberope seg” (s. 1119). Nedre terskel? Rt. 1933 s. 1274, Rt. 2002 s. 1425

1.2 Leveringssted

1.3 Forfallstid og frigjøringstid

1.4 Rette debitor. Oppfyllelse ved tredjemann. Hjelpere

1.5 Rette kreditor. Kvitteringslegitimasjon

2. Pengedebitors forpliktelse

2.1 Betalingstid

2.2 Betalingssted

2.3 Betalingspliktens omfang

2.4 Kreditors medvirkningsplikt

IV. Oppfyllelse og oppfyllelsessurrogater. Opphør av krav

1. Oppfyllelse. Ettervirninger av oppfyllelse

2. Motregning

2.1 Gjensidighetsbetingelsen

2.2 Komputabilitetsbetingelsen

2.3 Avviklingsmodenhet

2.4 Begresninger. Hensynet til kreditor. Avtalen

3. Endringsavtaler

4. Ettergivelse

V. Kontrakters unormale forløp – ikke oppfyllelse.

1 Grunnbegreper i kontraktsbruddslæren

1.1 Kontraktsbrudd, oppfyllelsessvikt og risiko

1.2 Utelukkelse og bortfall av misligholdsbeføyelser

2 Risikoen for skade

2.1 Risikoen for skade i kjøpsforhold

2.2 Risikoen for skade i andre kontraktsforhold

3 Risikoen for andre oppfyllelseshindringer enn skade

3.1 Innledning

3.2 Betydningen av funksjonsfordelingen Rt. 1917 s. 673

4 Kreditormora. Vilkår: Produksjonsfasen, oppfyllelsesfasen, etter oppfyllelse

5 Mislighold. Grensen mot bristende forutsetninger Rt. 1898 s. 135

6 Omstendigheter som kan utelukke eller føre til bortfall av misligholdsbeføyelser

6.1 Forbehold, Rt. 1987 s. 1486, Rt. 1982 s. 1357

6.2 Undersøkelsesplikt, Rt. 1917 s. 609 og Rt. 1925 s. 615

6.3 Reklamasjon, Realitetsdrøftelser, Rt. 1949 s. 961 og Rt. 184 s. 962

6.4 Avkall, Rt. 1966 s. 1327. Passivitet; uberettigede krav, Rt. 1922 s. 6,

Rt. 1934 s. 878, sovende trusler, Rt. 1954 s. 980, passivitet ved innkreving,

Rt. 1976 s. 210. Foreldelse; Rt. 1978 s. 678, realitetsdrøftelser, Rt.

1960 s. 12 og s. 143

VI. Misligholdsbeføyelsene

1. Detensjonsrett – ikke bare en misligholdsbeføyelse, men gjelder allment ved oppfyllelse av kontrakten

1.1 Hovedregel, prinsippet om ytelse mot ytelse – samtidighetsprinsippet. Praktiske problemer ved mangler som ikke er synbare. Innebærer en suspensjon av ytelsesplikten, ikke et opphør.

1.2 Detensjonsrettens utstrekning

1.2.1. Krav om konneksitet; dette innebærer et krav om at forpliktelsene må skrive seg fra samme kontraktsforhold.

1.2.2. Proporsjonalitet; innebærer at tilbakeholdsretten ikke går lenger enn det som er rimelig For realdebitor vil forholdet ofte kunne være at ytelsen er udelelig. Vanlig oppfatning at detensjonsretten står seg. Reservasjon for helt bagatellmessige mislighold fra pengedebitor

1.2.3. Slingringsmonn – pengedebitor tilbakeholder mer enn objektivt riktig – lovreglene viser til at pengedebitor har rett til å ”sikre at han får sine krav dekket”. Se også Rt. 2006 s. 31.

1.3 Løpende levering av realytelser

Problemet her er at det ikke kan skje noen løpende utveksling i for eksempel eks. ved leieavtaler. Arbeidsavtaler, transportavtaler, forsikringsavtaler og entrepriseavtaler

Hovedregelen er at realdebitor må yte først, mot etterskuddsvis betaling. Samtidig har han adgang til å tilbakeholde senere prestasjoner inntil de allerede erlagte er betalt, jfr. Rt. 1916 s. 1337

Forholdene kan tilsi en annen løsning – spesielt der realdebitor utsettes for en særlig risiko ved å yte først, eksempelvis leieforhold

2. Rett til naturaloppfyllelse

2.1 Naturaloppfyllelse – prinsipielle betraktninger

2.2 Hovedregel og prinsipielle unntak

Som hovedregel er det adgang i et kontraktsforhold til å få dom på naturaloppfyllelse. Ved pengeforpliktelser er denne regel ubetinget. Ved realytelser, eksempelvis kjøp, eiendomskjøp, entreprise, leie av fast eiendom og løsøre, men også ved unnlatelsesforpliktelser –

eksempelvis en konkurranseklausul, jfr. U 1983 s. 157 H – kan det fås dom på naturaloppfyllelse.

Ved kontrakter som inneholder betydelige elementer av personlige arbeidsytelser kan forholdene stille seg annerledes. At det er personlige arbeidsytelser, trenger ikke utelukke dom på naturaloppfyllelse, eksempelvis gjelder dette for arkitekter og rådgivende ingeniører. Men dreier det seg om tjenester av mer personlig karakter eller som forutsetter et personlig mellomværende, vil naturaloppfyllelse regelmessig være utekket, jfr. eksempelvis Frankrikes Høyesteretts dom Cass.civ. 14. mars 1900 om maleren Whistler og portrettet av lady Xxxx.

2.3 Unntak i enkelttilfelle

2.3.1 Umulighet, hovedregel impossibilium nulla obligatio est

Eksempler: A har lånt en bok, men mistet den, eller leiet ut en leilighet, men oppfyllelse hindres ved at huset ødelegges ved brann, jfr. husleieloven §§ 2-9 og 9-5 litra b

Forbigående umulighet – utelukker ikke dom på naturaloppfyllelse, men tvangsfullbyrdelse kan ikke gjennomføres så lenge u mulighet foreligger. Dessuten må avtalen gjerne tolkes slik at det er visse tidsmessige grenser for adgang til å få dom på naturaloppfyllelse, jfr. også eksempelvis kjøpsloven § 23 (2)

Rettslig umulighet likestilles, eksempelvis at det er ulovlig å oppfylle avtalen, at oppfyllelse er straffbart eller at selger av en fast eiendom ikke har grunnbokshjemmel eller ikke er eier,jfr. Rt. 1911 s. 684

Praktisk umulighet likestilles i de fleste kontraktsforhold med fysisk umulighet, jfr. kjøpsloven § 23 som utelukker oppfyllelseskrav ”om det foreligger en hindring som selgeren ikke kan overvinne”

2.3.2 Misforhold

Misforholdsbegrensningen innebærer at dersom et krav om prestasjon in natura medfører så store oppofrelser at det sammenholdt med kreditors interesse i ytelsen ville være urimelig overfor realdebitor å gjennomføre kravet, kan naturaloppfyllelse ikke kreves.

2.3.3 Tapsbegrensningsplikt

Ved mislighold av kontrakter om fungible ytelser, eksempelvis kjøp av råvarer, har rettspraksis lagt til grunn at kreditor ikke kan fastholde og utsette dekningstransaksjonen med virkning for erstatningsberegningen når det er klart at motparten ikke kan oppfylle, se Rt.

1954 s. 482. Standpunktet forutsetter at det heller ikke er adgang til å kreve naturaloppfyllelse; ellers ville fritak for erstatningsansvaret bli et slag i luften.

2.3.4 Samfunnsmessige hensyn

I strid med alminnelig samfunnsmoral å kreve naturaloppfyllelse, eks. håndverkeren som har påtatt seg ombyggingsarbeider og det oppdages farlig asbest som må fjernes i veggene.

2.3.5 Tidsbundne ytelser (s.k. fixavtaler) Hotellet som har overbooket i en weekend.

2.3.6 Tilbaketredelsesrett (oppsigelsesrett)

For immaterielle tjenester anses det ut fra prinsippet i kommisjonsloven § 46, jfr. § 76 som fastslår kommisjonærens ubetingede rett til å frasi seg, eventuelt mot erstatning etter § 50, å gjelde en tilbaketredelsesrett. Eks.: Mellommannskontrakter, så som fullmakt, og tillitsverv. Det samme gjelder for advokater.

3. Retting og omlevering (avhjelp)

3.1 Retting – motstående hensyn

3.2 Rettekrav som misligholdsbeføyelse

Hovedregel: Ubetinget krav på retting. Misforholdsbegrensning som ved naturaloppfyllelse. Mislighold av retteplikten utløser et rent objektivt ansvar for forsvarlige kostnader (se herom Rt. 2006 s. 1076) ved å få utbedring utført av andre, jfr. kjøpslovens system i § 34 som er forbilde for nyere lovgivning

Krav på retting må anses som en videreføring av krav på naturaloppfyllelse, og er dermed underlagt tilsvarende begrensninger. Dette innebærer som utgangspunkt at det ikke kan kreves retting i kontrakter av mer personlig karakter eller i relasjoner som forutsetter et mer personlig mellomværende. Dog – advokaten som har utført en formfeil ved et testament, beregninger utført av revisor, rådgivende arkitekt eller konsulent, utvikling av edb-programmer som gjerne skjer i team. Derimot ikke slikt som kunstmalerens arbeid, med unntak for rent tekniske feil.

3.3 Rettekrav etter garantivilkår

3.3.1 Innledning. Hva garantier går ut på

3.3.2 Plikt eller bare rett for realdebitor? Ordet garanti vil normalt oppfattes som å gi kreditor en rett.

3.3.3 Hvilke feil omfattes? Begrepet feil under en garantiordning ikke nødvendigvis kongruent med mangel. Normalt foretas det bare en negativ avgrensning ved at alt som ikke skyldes transportskader, hendelige uhell etter levering og uforsvarlig bruk.

3.3.4 Bevisbyrdegaranti eller funksjonsgaranti? Uklarhetsregelen ND 1979 s. 231 Wingull (vgd. Brækhus)

3.3.5 Ansvar for reparasjonsomkostninger

3.3.6 Ureparerte mangler ved garantitidens utløp. Så lenge feilen ikke er effektivt og definitvit avhjulpet før fristens utløp, kan det heller ikke være aktuelt å avskjære kreditors krav, jfr. Rt. 1935 s. 497, Rt. 1972 s. 449

3.3.7 Fraskrivelse av andre krav normal regulering i mange kontraktsforhold. Hvis reparasjonen ikke lykkes innen rimelig tid, bortfaller imidlertid kontraktens begrensninger, jfr. Rt. 1935 s. 497 og ND 1979 s. 231 Wingull

3.4 Realdebitors rett til retting

3.4.1 Innledning. Realdebitor har en rett til å rette; hvis kreditor ikke lar ham rette, vil dette kunne innebære tap av andre krav, jfr. Rt. 2006 s. 999 og Rt. 2006 s. 1876. Retteretten

gjelder selv om kreditor har en hevningsrett, som kan falle bort ved retting som samtidig ikke er helt vellykket.

3.4.2 I hvilke kontraktsforhold kan det foretas retting? Grensene for retterett og retteplikt er ikke sammenfallende, jfr. eksempelvis avhendingslova § 4-10 (1). Når er det ikke adgang til å rette? UNIDROIT Principles (2004) art. 7.1.4 b ”cure is appropriate in the circumstances” – eksempelvis kontrakter som forutsetter en høy grad av tillit og der misligholdet har skapt mistillit.

3.4.3 Rammene for rettingsadgangen – trekkes normalt ved en urimelighetsbegrensning, jfr. eksempelvis kjøpsloven § 36 – spørsmål om det foreligger ”vesentlig ulempe”. Erstatningseksemplar. Gjentatte og resultatløse forsøk.

3.5 Retting suspenderer andre misligholdskrav, suspensjon av hevningskrav og prisavslag, jfr. eksempelvis kjøpsloven § 37, derimot ikke erstatningskrav.

3.6 Resultatet av retting. Det fremgår ikke av utbedringsreglene hvorvidt kreditor må la seg avfinne med resultatet av retting. Etter at retting er foretatt, vil kreditor kunne falle tilbake på de øvrige misligholdsbeføyelser, prisavslag, hevning, erstatning.

3.7 Omlevering

3.7.1 Innledning. Innebærer at realdebitor foretar en helt ny oppfyllelse. Dette er utelukket ved ikke-fungible ytelser, jfr. kjøpsloven § 34 (2)

3.7.2 Omlevering som misligholdsbeføyelse. Omlevering innebærer at det skal skje en helt ny oppfyllelse fra realdebitor, samtidig som realdebitor får tilbake en ytelse som vil være brukt. Dermed har omlevering samme konsekvenser for realdebitor som hevning, og vilkårene for et omleveringskrav er sammenfallende med hevningskrav, vesentlig mislighold, jfr. kjøpsloven § 34 (2). Dog, forbrukerkjøpsloven gir kjøper krav på omlevering selv om mangelen ikke er vesentlig, jfr. forbrukerkjøploven § 29, dog med en urimelighetsbegrensning. Omleveringskrav er en videreføring av naturaloppfyllelseskrav og vil være utelukket der det ikke kan kreves dom for naturaloppfyllelse, se pkt. 2.2 over.

3.7.3 Omlevering som defensiv beføyelse

4. Prisavslag

4.1 Prisavslag ved mangler. Det romerrettslige actio quanti minoris, i dag i PECL art. : 401 ”A party which accepts a tender of performance not conforming to the contract may reduce the price. This reduction shall be proportionate to the decrease in the valueof the performance at the time this was tendered compared to the value a conforming tender would have had at that time.” Det kjøpsrettslige system, jfr. kjøpsloven § 38 er at prisavslaget skal beregnet forholdsmessig. Tradisjonell lære har vært at denne bestemmelse kan anvendes analogisk så langt den passer i andre kontraktstyper.

4.2 Betingelser for prisavslag. Det stilles ingen krav om at realdebitor er erstatningsansvarlig eller at mangelen er vesentlig. Men mangelen må være verdiredusrende, og reduksjonen må gjelde omsetningsverdien Rt. 1998 s. 1510, Rt. 2000 s. 199, ikke bruksverdien. Begrunnelse: Reduksjon i bruksverdi er i realiteten et konsekvenstap som bør reguleres av erstatningsregimet. Men denne regulering er ikke gjennomført konsekvent for andre kontraktstyper, jfr. eksempelvis

håndverketjenesteloven § 25 (2) og pakkereiseloven § 6-2 tredje ledd som bygger på reduksjon i bruksverdi, som synes rimelig nok for disse kontraktstyper.

4.3 Beregning av prisavslag. Det forholdsmessige prisavslag etter kjøpsloven § 38 – prisen skal reduseres prosentuelt så mye som mangelen utgjør i verdiminus. Det presumeres at det er kjøpt til markedspris, jfr. Rt. 1954 s. 177. Skjønnsmessig ved brukte ting og unika. En ikke uvanlig løsning er å sette prisavslaget til utbedringskostnader, med fradrag for eventuell standardhevning, jfr. Rt. 1935 s. 669 og Rt. 1998 s. 1510, eventuelt med tillegg for påviselig kjøpelyte. Avhendingslova § 4-12 (2) fastsetter et krav på reparasjonsomkostninger med tillegg av eventuell kjøpelyte med mindre ”noko anna” blir godtgjort”; det siste skal etter Rt. 2000 s. 199 oppfattes som noe mer enn vanlig sannsynlighetsovervekt. På enkelte områder er det kjøpsrettslige system helt forlatt, eksempelvis håndverkertjenesteloven § 25 som fastsetter prisavslaget til utbedringskostnadene.

4.4 Kan prisavslagskrav møtes med omgjøringskrav? Som altoverveiende hovedregel nei, jfr. Rt. 1928 s. 529

4.5 «Prisavslag» ved forsinkelse er ikke prisavslag. Bare ved kontrakter om løpende ytelser, og da ikke som et forholdmessig prisavslag, men bygges utelukkende på basis av forsinkelsens lengde, jfr. husleieloven § 2-11. Eksempel: landstedet som blir leid for juli og august, men som bare stilles til rådighet i august. Selv om juli må anses for den beste måned, reduseres leiesummen bare med det halve.

5. Hevning

5.1 Hevningsbegrepet. Hevning setter en strek over partenes gjensidige plikt til naturaloppfyllelse, men setter ingen strek over kontrakten, jfr. kjøpsloven § 64. Dette innebærer at hevning ikke utelukker erstatning, og at kontraktens øvrige bestemmelser, eksempelvis lojalitetsplikter, taushetsplikt og tvisteløsning (voldgift) fortsatt består.

5.2 Hovedvilkår: Vesentlig kontraktsbrudd, jfr. eksempelvis kjøpsloven §§ 25, 39 og 54-

55. Den internasjonale regel, UNIDROIT Principles art. 7.3.1 og PECL art. 9 : 301, jfr. art. 8 : 103.

5.2.1 Innledning

5.2.2 Vesentlighetskravets innhold: ”rimelig grunn for … å si seg løst fra kontrakten”, jfr. Rt. 1998 s. 1510 (på s. 1518) og Rt. 1999 s. 408 (på s. 421). Det må skje en sammensatt helhetsvurdering, jfr, også UNIDROIT Principles art.7.3.1 Utgangspunkt må tas i avviket fra kontraktsmessig oppfyllelse, som ikke må være ubetydelig, jfr. Rt. 1998 s. 1510, Rt. 1999 s.408, Rt. 1937 s. 43 (18 % kvantitetsmangler på 100 kasser appelsiner ikke betydelig), Rt. 1999 s. 408 (salg av borettslagsleilighet solgt med garasje for en samlet sum av kr. 430.000, men der det ikke fulgte med en garasje, slik at kjøperen ble påført et tap på kr. 50.000; kontraktsbruddet kunne etter en helhetsvurdering - ikke anses vesentlig).

Kreditor har betinget seg oppfyllelse til bestemt tid eller betinget seg helt kontraktsmessig ytelse; overskridelser vil som da som hovedregel anses som vesentlig kontraktsbrudd, jfr. UNIDROIT Principles art. 7.3.1 (2) (b) ”strict compliance with the obligation which has not been performed is of essence in the contract”.

Omvendt kan kontraktsforholdet tilsi at terskelen må settes høyere, jfr. Rt. 1973 s. 375 om leiekontrakt til et forretningslokale, og der forretningslokalet ble stengt i fem måneder for oppussing m.v., mens bakeridriften fortsatte. Det ble bl.a. fremholdt at det dreide seg om et langvarig leieforhold, og at bakeriet var det vesentlige.

Flere kontraktsbrudd kan kumuleres, jfr. Rt. 1980 s. 901 der en kjøper av en eiendom både var i betalingsmislighold og urettmessig hadde flyttet inn i huset. Lagt til grunn at dette utgjorde et vesentlig mislighold ”ganske særlig når man ser disse forhold i sammenheng” (s. 910).

Betydningen misligholdet har for kreditor er et moment av viktighet, jfr. Rt. 1998 s. 1980, dog ikke for pengeforpliktelser. Individuelle forhold hos kreditor som anføres som hevningsgrunn, kommer imidlertid ikke i betraktning dersom de ikke var synbare ved kontraktsinngåelsen, jfr. Rt. 1923 I s. 468. Det gjelder altså en innsiktsrekvisitt, jfr. for så vidt kjøpsloven § 94. Dette er i samsvar med UNIDROIT Principles art.

7.3.1 (2) (a) ”the non-performance substantially deprives the aggrieved party of what it was entitled to expect under the contract unless the other party did not foresee and could not foresee such a result”.

Hvilken virkning det vil ha for misligholderen at det blir hevet, er også et moment av betydning. Det meste kjente eksempel er Rt. 1922 s. 308. Av denne grunn vil selve tidsforløpet ha betydning, jfr. Rt. 1998 s. 1510 (der det var gått seks år) og Rt. 1999 s.

408. Misligholderen kan da ha innrettet seg økonomisk på at kontraktsforholdet er avviklet. Dette er også regelen i UNIDROIT Principles art. 7.3.1 (2) (e) ”the non- performing party will suffer disproportionate loss as a result of the preparation or performance if the contract is terminated”.

Årsaken til kontraksbruddet har betydning. UNIDROIT Principles art. 7.3.1 (2) (c) foreskriver således ”the non performance is intentional or reckless”, jfr. også PECL art. 8.103 litra c. Dersom misligholderen er sterkt å bebreide, vil dette måtte tillegges særlig vekt, spesielt i langvarige kontraktsforhold som etablerer et fastere samarbeidsforhold mellom partene, jfr. Rt. 1969 s. 878 (selskapsforhold), Rt. 1919 s. 273 (agentforhold der agenten hadde interesekonflikter), Rt. 1977 s. 97 (hundehold i et borettslag med forbud mot dette; hundene ble ikke fjernet etter at laget hadde protestert). Se også UNIDROIT Principles art. 7.3.1 (d) ”the non-performance gives the aggrieved party reason to believe that it cannot rely on the other party´s future performance).

Den skønnsmessige vesentlighetsvurdering gjør det vanskelig å forutsi nøyaktig hvorvidt det foreligger hevningsgrunn; uberettiget hevning er mislighold. Av disse grunner er det i enkelte lover oppstilt regler om nach-frist, eksempelvis kjøpsloven §§ 25, 54 og 55 og avhendingslova §§ 4-3 (2) og 5-3 (3). Bestemmelsene skaper klarahet om hevningsretten. De kan ikke anvendes analogisk utenfor sitt eget område; induksjonsgrunnlaget er for spinkelt. Unntaksvis har domstolene i en meget uryddig situasjon godtatt at det ble oppstilt en bindende frist uten særskilt hjemmel, jfr. Rt.

1989 s. 659.

5.2.3 Unntak fra vesentlighetskravet

I en rekke forhold gjelder et skjerpet vesentlighetskrav, jfr. eksempelvis kjøpsloven

§ 26 om tilvirkningskjøp, som er en videreføring av Rt. 1922 s. 308 Kure dommen. Flere kontraktstyper er etter lovens bokstav, men ikke etter praksis underlagt et slikt krav, eksempelvis avskjed etter arbeidsmiljøloven § 66, jfr. Rt. 1955 s. 403. Dette er også stillingen for entreprisekontrakter, jfr. Rt. 1934 s. 763. Det kan også være at partenes avtale må tolkes slik at ethvert avvik gir hevningsrett; en avtalebestemmelse om ”time is of essence” må regelmessig oppfattes slik.

Unntaksvis er også hevningsvilkårene lempet. Et eksempel er dekningsloven § 7-7 som gjør konkursåpning til hevningsadgang. Et annet er forbrukerkjøpsloven § 32 som i mangelstilfellene gir hevningsrett unntatt når den er ”uvesentlig”, jfr. også for forsinkelse § 23 – dette signaliserer at terskelen er lavere.

5.3 Hevningskrav når avtalen allerede er oppfylt overfor misligholderen

5.3.1 Innledning

5.3.2 Kjøpsforhold

Selgeren har oppfylt, kjøpsloven § 54 (4) bestemmer ”Er tingen allerede overtatt av kjøperen, kan selgeren bare heve dersom han har tatt forbehold om det eller kjøperen avviser tingen”.

At kjøper har betalt, er derimot uten betydning for hevningsadgangen.

5.3.3 Eiendomskjøp

Avhendingslova § 5-3 (4) fastsår, at selgeren, hvor intet forbehold er tatt, i alminnelighet er avskåret fra å heve selv i tilfelle av grovt mislighold fra kjøperen, når han både har fått skjøte og er innsatt i besittelsen. Overskjøting er i seg selv tilstrekkelig. Hvis kjøperen bare har fått besittelsen, er hevningsretten også avskåret, men selger er da beskyttet av tinglysningsloven § 21 tredje ledd for sitt betalingskrav. At kjøper har betalt og overtatt besittelsen avskjærer ikke hans hevningskrav.

5.3.4 Andre kontrakter

Hovedregelen vil her være at den som blir utsatt for mislighold, er avskåret fra å heve kontrakten dersom han har ydet fra sin side og ytelsen består av annet enn penger.

I mange tilfelle vil arten av realdebitors ytelse faktisk være til hinder for at han kan få den restituert. Den ytelse fra utleierens side som ligger i at leieren har brukt leietingen, kan ikke tilbakeleveres; på samme måte må det stille seg med ytelser som består i arbeid eller unnlatelser. Dem krenkede part må her være henvist til å heve for fremtiden, og å kreve vederlaget for den periode som er forløpt.

5.4 Hevningskrav der misligholderen ikke kan få sin ytelse tilbake eller ikke i samme stand

5.4.1 Kravet om restitusjon

Hovedregelen ved hevning etter hel eller delvis oppfyllelse er at det skal skje et etteroppgjør, slik at de mottatte leveres tilbake, se for eksempel kjøpsloven § 64 (2)og avhendingslova § 4-4 (2).

For pengevederlag er restitusjonsplikten absolutt. For realytelser er det i kjøpsforhold modifikasjoner i § 66 ved at det er tilstrekkelig at tingen tilbakeleveres ”i vesentlig samme stand og mengde som han mottok den”.

Dersom forrringelsen skyldes ”annet forhold som ikke beror på kjøperen” og de andre i § 66 nevnte forhold, beholder kjøper sin hevningsrett, selv om han ikke kan tilbakelevere tingen i vesentlig samme stand og mengde. Parallellbestemmelser finnes i avhendingslova § 4-3 (3), jfr. § 4-13 (3) og i forbrukerkjøpsloven § 51.

Endelig har kjøper etter kjøpsloven § 66 (2) – og parallellbestemmelsene i avhendingslova § 4-3 i .f. og forbrukerkjøpsloven § 51 i.f. uansett sin hevningsrett i behold dersom han ”erstatter den verdireduksjon tingen har hatt”.

5.4.2 Restitusjon av berikelse

Kjøpslovens regimente klart; begge parter skal legge fra seg berikelsen, jfr. § 65. Selgeren skal gi ”rimelig vederlag for vesentlig nytte han har hatt av” tingen, jfr, § 65 (2). Slik også etter forbrukerkjøpsloven § 50 første ledd.

For pengedebitor gir kjøpsloven § 65 (2) krav på en rente beregnet etter morarente fra det tidspunkt betaling ble mottatt. Avhendingslova § 7-3 gir bare rett til rente etter at kjøper har hevet avtalen. Det er usikkert hvorvidt loven kan tolkes antitetisk, eller om den kan suppleres, og da med rentegodtgjørelse som nevnt i 5.4.3.

5.4.3 Restitusjonskrav utenfor kjøp

Realdebitor: Formelt sett er kjøpsloven § 65 (1) en nyskapning, men domstolene har i en rekke avgjørelser på ulovfestet grunnlag bygget på tilsvarende prinsipper, jfr. Rt. 1965 s. 91, Rt.1973 s. 61 samt uttalelser i Rt. 1978 s. 43. Dermed må dette prinsippet antas å gjelde utenfor kjøp.

For pengedebitor kan det neppe være aktuelt å trekke en analogi til kjøpsloven § 65 (2). Rentebestemmelser har tradisjonelt vært ansett som positivrettslige; hertil kommer at § 65 (2) rettspolitisk er en uheldig regel ved at renten er knyttet til morarenten, som er ment å ha et pønalt preg. Dette innebærer ikke at pengedebitor ikke skal restituere noen berikelse; den beste regel synes å være at renteplikten knyttes til markedsrenten, eksempelvis for bankinnskudd.

5.5 Hevning med virkning ex nunc eller ex tunc?

Når hel eller delvis oppfyllelse er skjedd for realytelser som etter sin art ikke kan tilbakeføres, blir spørsmålet om hevningen bare skal skje for fremtidige ytelser (ex nunc), eller om hevning kan skje med tilbakevirkning (ex tunc). Hovedregelen må være at det bare er adgang til å heve ex nunc, og at det for allerede erlagte ytelser må gjøres gjeldende de øvrige misligholdsbeføyelser.

Ved særlig grovt kontraktsbrudd er oppfatningen at det kan heves ex tunc, med tilbakeføring av verdien av det mottatte. De økonomiske konsekvenser av dette.

5.6 Delvis hevning, forekommer i to varianter.

5.6.1 Hevningsretten er begrenset til en del. For det første der hevningsretten er begrenset til en del av kontrakten. Eks.: B har påtatt seg å male et hus for A. A er i vesentlig betalingsmislighold. B må kunne heve for det resterende. Hevning ex nunc er allerede nevnt som eksempel. I kjøp der det skal leveres etter hvert, begrenses hevingsretten i utgangspunktet til den enkelte deloppfyllelse, jfr. kjøpsloven §§ 44 og 56. Til gjengjeld skilles den enkelte deloppfyllelse ut til særskilt vurdering og behandles dermed i praksis som et selvstendig kjøp.

5.6.2 Kan kreditor velge delvis hevning? For det annet foreligger den situasjon at kreditor har adgang til å heve kontrakten i sin helhet. Den lovregulering som foreligger trekker i retning av at debitor må avfinne seg med at kontrakten heves bare delvis, jfr. kjøpsloven § 43, så sant det ikke dreier seg om realytelser som fysisk og funksjonelt utgjør en enhet, eksempelvis en fast eiendom bestående av forskjellige bruksnumre. Loven åpner også for såkalt ”skumming”, dvs. utplukking av bedre eksemplarer av et parti for hevning av resten, dog må det dreie seg om en avsondret del, kasse, beholdere og lignende, ikke en ren utplukking

5.7 Hevning utelukker ikke erstatning

5.8 Hevningserklæringen. Hevning inntrer ikke ipso facto, menforutsetter en erklæring. Denne er et påbud, som først har rettsvirkninger fra det tidspunkt den kommer frem til debitor. Krav til innhold? Konkludent adferd som innebærer tap av hevningsrett; eks. kreditor har på tross av at han er klar over misligholdet, fastholder kontrakten og krever oppfyllelse og heller ikke krever retting. Dog, er det forsinkelse og kreditor fastholder, vil fortsatt forsinkelse kunne gi hevningsadgang

5.9 Adgang til å påberope annet hevningsgrunnlag? Rt. 1994 s. 1617. Adgang til å komme med presiseringer, muligens også innen rimelig tid å inndra andre omstendigheter.

6. Erstatningsansvar – grunnlag

6.1 Erstatning i kontraktsforhold

6.2 Culparegelen – Rt. 1988 s. 7, Rt. 1989 s. 1318, Rt. 2000 s. 679, Rt. 2001 s. 1702, -

nær sammenheng mellom faglige feil og uaktsomhet, særlig i kommersielle avtaler, såkalt profesjonsansvar. Individuell underlegenhet ikke unnskyldningsgrunn, jfr. Rt. 1994 s. 1430 rettsforliket. Forklaring: Kontraktsansvaret har andre forutsetninger enn dagliglivets handlinger: Realdebitor har frivillig påtatt seg en kontraktsforpliktelse, og krav og forventninger må ta utgangspunkt i hva kontrakten går ut på, ikke i almene normer for aktsom opptreden.

6.2.1 Den alminnelige erstatningsregel – kommer således til anvendelse i alle tilfelle der det det ikke er grunnlag for en ansvarsregel.

6.2.2 Omvendt bevisbyrde Rt. 1964 s. 132. Hva det innebærer – sannsynlighetsovervekt. Oppstilles ikke generelt, men bare der dette innebærer en rimelig byrdefordeling mellom partene. Må legges vekt på hvem som er nærmest til og har lettest for å klarlegge årsaken til misligholdet. Dette innebærer at bevisbyrden normalt er snudd ved forsinkelse, fordi realdebitor best kan dokumentere at det er foretatt tilstrekkelig ved forberedelsen og (forsøket på) oppfyllelse, jfr. Rt. 1921 s. 257. I mangelstilfellene kan det ikke oppstilles en almen regel; spørsmålet må undersøkes særskilt for de enkelte kontraktstyper og kanskje også for de særskilte mangelstilfelle. I entrepriseretten synes bevisbyrden å ligge på entreprenøren, jfr. Rt. 1972 s. 449, spesielt s. 458. En slik regel kan ikke oppstilles ved eiendomssalg, unntatt ved næringsdrivendes salg av nyoppførte hus, og for mangler oppstått ved byggearbeider selgeren har utført personlig. Også i avtaler som inneholder elementer av forvaring, vil bevisbyrden være snudd, jfr. eksempelvis U 1948 s. 771 H om renseris ansvar for skader på et teppe. Leietaker må også ha bevisbyrden når tingen han har rådighet over, skades i leietiden, jfr. Rt. 1914 s.376 og Rt. 1908 s. 424.

6.2.3 Xxxxxxx og grov uaktsomhet i kontraktsretten

6.2.3.1 Forsett, misligholderen trenger ikke å holde misligholdet for sikkert eller overveiende sannsynlig. Forsinkelsessituasjoner – tilstrekkelig med en bevisst og betydelig nedprioritering av oppdraget, jfr. Rt. 1924 s. 1065. Typiske situasjoner er overbooking. Mangelstilfellene – misligholderen tilsidesetter forsettlig forskjellige former for kvalitetssikringsprosedyrer som må følge av kontrakten

6.2.3.2 Grov uaktsomhet – skal mye til, se Rt. 1989 s. 1318: ”For at en oppførsel skal kunne karakteriseres som grovt uaktsom, må den etter mitt syn representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte. Det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende altså er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet. Dersom det faglige nivå hos vedkommende ikke holder mål, vil dette etter omstendighetene kunne utgjøre grov uaktsomhet” (s. 1322). Rt. 1995 s. 486 gjentaar dette og viser uttrykkelig til dommen.

6.3 Kontraktshjelperansvar

6.3.1 Innledning. Skadeserstatningsloven gjelder også i kontraktsforhold, men har mindre betydning fordi kontraktshjelperansvaret på en rekke punkter går lenger. Utgangspunktet i kontrakt er at realdebitor har påtatt seg en forpliktelse som han ikke blir fri for ved eksempelvis å bortdelegere dem til selvstendige oppdragstakere.

6.3.2 Personelle begrensninger. Kontraktshjelperansvaret er ikke begrenset til arbeidstakere, slik stillingen er etter Xxx. § 2-1. Rettspraksis har bygget på heftelse for meglere, jfr. Rt. 1959 s. 581 som jo ikke er fullmektiger. Rt. 1982 s. 1357 går langt idet den oppstiller et ”retroaktivt hjelperansvar”, altså for realdebitors hjelpere før avtalen

inngås. Det er mulig at det må skilles mellom hovedforpliktelser og bifoorpliktelser. Delegasjon av hovedforpliktelser vil realdebitor som hovedregel hefte for, mens stillingen kan være en annen for typiske biforpliktelser.

6.3.3 Nærmere om identifikasjon; spørsmålet er i korthet hvorvidt realdebitor hadde gjort seg skyldig i uaktsomhet dersom han selv hadde foretatt det tilsvarende: Prinsippet er kommet til uttrykk i vegfraktavtaleloven § 6 hvoretter fraktfører svarer ”som om handlingen eller unnlatelsen var hans egen.

6.3.4 Kravet om saklig tilknytning. Etter Skl. § 2-1 omfatter ikke arbeidsgiveransvaret tilfelle hvor arbeidstakeren ”går utenfor det som er rimelig å regne med”; denne begrensning gjelder ikke for kontraktshjelperansvaret, jfr. Rt. 1959 s. 849. Samtidig må det hjelperen foretar seg ha tilknytning til de oppgaver han er tildelt.

Dersom en gjest leverer bilnøklene sine til hotellets portier (”dorman”) og denne senere benytter dem til å tyvlåne bilen, vil hotellet hefte, jfr. U 1964 s. 806; derimot vil hotellet neppe svare dersom en av resepsjonistene låser seg inn på rommet og tyvlåner nøklene. Se også om disse spørsmål det store engelske prejudikat Xxxxx x. Xxxxx Xxxxx & Co. [1912] AC 716.

6.4 Objektivt ansvar med «force majeure»-unntak. Kontrollansvar

6.4.1 Innledning. Den store misforståelse – at dette er den almene erstatningsregel. I så fall hadde de senere års høyesterettsdommer om profesjonsansvar med en streng ansvarsnorm vært meningsløs.

6.4.2 Lovbestemt kontrollansvar – grunnkrav for ansvarsfritak. Behandles med utgangspunkt i kjøpsloven § 27, da alle senere bestemmelser om kontrollansvar har denne som forbilde; bestemmelsene er bygget over samme lest, og viser til dels i betydelig grad til kjøpslovsforarbeidene. Dette skyldes bl.a. ønsket om regelharmonisering.

6.4.3 Nærmere om vilkårene for ansvarsfritak etter kontrollansvaret

1. Det må foreligge en oppfyllelseshindring – en hindring som realdebitor ikke med rimelighet kunne ventes å unngå eller overvinne følgene av”; - forarbeidene fremholder at ”Det kan foreligge forhold som ikke gjør oppfyllelsen absolutt umulig, men som gjør det så ekstraordinært tyngende å oppfylle at forholdet etter en objektiv vurdering må sies å utgjøre en hindring for oppfyllelse”. Om kostnadsøkninger sier forarbeidene at slike kan være ”så omfattende at oppfyllelse av avtalen påfører selgeren en belastning som objektivt sett ligger utenfor forutsetningene ved kjøp av den aktuelle art

Dette innebærer at Rt. 1935 s. 122 og Rt. 1951 s. 371 (vgd.) fortsatt er aktuelle. En del momenter: Langvarig avtale (Rt. 1951 s. 371) eller en avtale med engangsoppfyllelse; om ytelsen normalt er utsatt for prisfluktuasjoner eller er lite

konjunkturømfiendtlige; om situasjonen er situasjonsbetinget og spontan (eksempelvis krigsutbrudd) eller skyldes ordinær prisstigning; om realdebitor har påtatt seg en regulær kommersiell risiko eller mer har en formidlerrolle (Rt. 1951 s. 371 vgd.). Det absolutte tap må være av en viss størrelsesorden.

2. Realdebitor kunne ikke med rimelighet unngå eller overvinne følgene av hindringen. Sammenhengen med hindringskriteriet viser seg særlig der følgene kan overvinnes ved bruk av alternative leveringskilder. I tråd med forarbeidenes standpunkt til kravet om hindring er det heller ikke under dette vilkåret relevant at den alternative kontrahering blir dyrere enn forutsatt. Da foreligger det heller ikke en hindring.

Selvstendig betydning har bare alternativet om at den kontrollansvarlige ikke med rimelighet kunne ventes å unngå hindringen. Dette vilkåret går først og fremst på

tilfelle der det på forhånd var mulighet for å ta forhåndsregler mot leveransehindringer, for eksempel ved å bygge opp reservelagre.

3. Hindringen må ikke med rimelighet ventes å ha vært tatt i betraktning på avtaletiden. Forskjellen mellom dette og å forutse hindringen, jfr. Rt. 1962 s. 175, Rt. 1922 s. 562, Rt. 1922 s. 568. Xxxxxx Xxxxxxxxxxx 9. mars 1994 St. Tropez ranet.

4. Hindringen må ligge utenfor kontroll. To perspektiver, årsak eller påvirkning. Problematisk avgjørelse i Rt. 2004 s. 675. Dommen harmonerer dårlig med § 27 (2); den er innført fordi selgeransvaret ved valg av leverandør ikke skal være absolutt. Dermed ble ansvaret utbygget med et leverandøralternativ i § 27 (2), som på dette punkt er i samsvar med CISG art. 79.

Den sentrale dom om kjøpsloven 1907 § 24 i etterkrigstiden er Rt. 1970 s. 1059, som ikke er forenbar med Rt. 2004 s. 675, og det på tross av at et uttalt formål med § 27 var å lempe ansvaret. Her er neppe siste ord sagt.

All klassisk force majeure vil være utenfor kontroll: Xxxxxxxxx tilfelle av force majeure etter internasjonal kontraktspraksis – ICC no 421: ”war whether declared or not, civil war, riots and revolutions, acts of piracy, acts of sabotage; natural disasters such as violent storms, cyclones, earthquakes, tidal waves, floods and destruction by lightning; explosions, fires, destructions of machines, of factories and of any kind of installations; boycotts, strikes and lock-outs of all kinds, go-slow, occupation of factories and premises, and work stoppages which occur in the enterprise of the party seeking relief; acts of authority, whether lawful or unlawful, apart from acts for which the party seeking relief has assumed the risk by virtue of other provisions of the contract…”

Innenfor kontroll – alltid ansvarlig for måten virksomheten drives på – enten misligholdes skyldes svikt svikt i omsorgen og planleggingen av den enkelte kontrakt, eller det mer alment skyldes organisasjonen eller administrasjonen av virksomheten, eller dens ressurser og effektivitet

Tenkelige unntak: Akutt mangel på arbeidskraft pga lov eller tariffestet arbeidstidsnedsettelse, og når det oppstår generell materialmangel, jfr. Rt. 1921 s. 382, Rt. 1923 I s. 197, Rt. 1927 s. 993. Ekstraordinære og inngripende driftsuhell, eksempelvis skjulte mangler i en produksjonsmaskin levert av leverandør.

Internasjonal oppfatning er at dette fritar etter CISG art. 79 (1), men dette harmonerer dårlig med den overfladisk begrunnede Rt. 2004 s. 675.

6.4.4 Videregående ansvar for leverandører o.a. – krav om «dobbel force majeure»

6.4.4.1 Innledning

6.4.4.2 Kjøpsloven § 27 (2) sammenholdt med CISG art. 79 (2) ”a third person whom he has engaged to perform the whole or a part of the contract”. Dette dekker altså såkalte ”subcontrators”, hvilket også ble brukt i utkastene til art. 79 (2), men som ble endret av rent språklige grunner. Det er velkjent at vår egen kjøpslov § 27 (2) er et flagrant brudd på den folkerettslige forpliktelsen Norge har påtatt seg ved ratifikasjonen av CISG.

6.4.4.3 Identifikasjonens utstrekning etter andre bestemmelser – varierer betydelig og følger ikke kjøpslovens system. Dermed er det ikke mulig pr. induksjon å oppstille et generelt prinsipp.

6.4.5 Mot et alment kontrollansvar?

Må skilles mellom speciesytelser (eller ikke fungible ytelser) og genusytelser (eller fungible ytelser). For speciesytelser er ansvaret fortsatt et culpaansvar, jfr. de senere års dommer om profesjonsansvar. Ved personlige tjenesteytelser, særlig dersom kontrakten gjelder innsatsforpliktelser, må regelen fortsatt være culpa. Mulig unntak

for teknisk svikt. For genusytelser er det ingen revolusjon at disse vil være underlagt et kontrollansvar, slik det er utformet i kjøpsloven § 27 (1). Etter sedvaneretten gjaldt prinsippet i kjøpsloven § 24 (1907) for kontrakter med genusforpliktelser. Med Rt.

1970 s. 1059 er det praktisk sett ingen forskjell. Derimot er det ikke holdepunkter for å anvende prinsippet i kjøpsloven § 27 (2). Lovgivningen om andre kontrakter viser her et så forskjelligartet bilde at det, som nevnt, ikke er mulig pr. induksjon å oppstille et alment obligasjonsrettslig prinsipp.

6.4.6 Kontrollansvar for mangler – problemet er de skjulte mangler som lettvint er løst i Rt. 2004 s. 675 – uten noen referanse til den omfattende og entydige internasjonale litteraturen om den tilsvarende CISG art. 79 (1).

6.5 Rent objektivt misligholdsansvar

6.5.1 Innledning. Disse prinsippene går ikke på arten av forpliktelsen, men til årsaken eller arten av kontraktsbruddet

6.5.2 Ansvar for pengemangel – gammel sikker setning om at det i disse tilfelle inntrer objektivt ansvar.

6.5.3 Uvitenhet om forpliktelsen er det objektivt ansvar for – error juris semper nocet. Se her Rt. 1994 s. 1617 om uberettiget hevning, jfr. Rt. 1983 s. 205 om mislighold av pengeforpliktelser og Rt. 1979 s. 401 om uberettiget nektelse av overføring av festerett. Først Rt. 2006 s. 372 uttaler dette som et generelt prinsipp: ”Uansett er Nordea Link ansvarlig for villfarelse vedrørende egen forpliktelse i kontraktsforhold uten hensyn til skyld…” (s. 378, avsnitt 43).

6.5.4 Vanhjemmel (rettsmangel) innebærer at det i strid med avtalen foreligger privatrettslige rettigheter på tredjemanns hånd i den gjenstand eller rettighet avtalen gjelder, så som eiendomsrett (eksempelvis etter dobbeltsalg) eller annen begrenset rett. Etter kjøpsloven § 41(2) kan kjøperen ”i alle høve kreve erstatning for tap som følge av rettsmangel som forelå ved kjøpet og som han verken kjente eller burde ha kjent til”. Bestemmelsen hjemler altså et rent objektivt ansvar. Dette gjelder imidlertid bare dersom rettsmangelen forelå da bindende avtale kom i stand, dvs. opprinnelig vanhjemmel, derimot ikke for etterfølgende vanhjemmel, dvs. rettsmangler som oppstår senere. Til gjengjeld rammer bestemmelsen både total (dvs. at en annen er rette eier eller at privatrettslige rettigheter ellers helt hindrer avtalen, eksempelvis et videresalgsforbud) og partiell vanhjemmel, dvs. at det påligger gjenstanden en heftelse som panterett eller leierett. Her har loven brutt med kjøpsloven (1907) § 59 som bare påla ansvar for total og opprinnelig vanhjemmel. Denne bestemmelse har skapt sedvanrettsoppfatninger. En vektig innvending mot å anse kjøpsloven § 41 (2) som bærer av et generelt prinsipp er avhendingslova § 4-17 (2), som bare oppstiller objektivt ansvar for total og opprinnelig vanhjemmel. Det objektive ansvaret vil nok også inntre i tilfelle som ligner den totale og opprinnelige vanhjemmel, se Rt. 1992 s. 620.

Rådighetsmangler, dvs. at det gjelder almene rettslige hindringer for rådigheten går etter reglene for fysiske mangler, jfr. Rt. 1980 s. 1586.

Med total vanhjemmel må likestilles overdragelse av ikke eksisterende rettigheter, eksempelvis en fordringsrett, patentrett eller panterett. Den eneste bestemmelse om disse tilfelle er gjeldsbrevloven § 9, som er av spesiell karakter, men det er sikker oppfatning at den kan anses som bærer av et generelt prinsipp.

6.5.5 Garantiansvar. Dersom debitor har garantert mot mislighold, det være seg forsinkelse, mangler eller annet kontraktsbrudd, utløses et rent objektivt ansvar dersom garantien blir aktuell. Garanti er et løfte om å innestå rent objektivt for kontraktsbrudd som omfattes av løftet. Kravet om et tilsagn er uttynnet ved mangler.

Garantitilsagn; uttrykket er flertydig og må tolkes. Kan være at det er innholdsløst – eksempelvis overdrevne reklameutsagn uten presiserbart innhold (”verdens beste ting”). Garanti brukes også om funksjonsgarantier, hvoretter realdebitor innenfor en viss tidsramme påtar seg å rette feil, jfr. ovenfor pkt. 3.3. Hvis det er avgitt et garantiløfte uten nærmere presisering, vil realdebitor – med støtte i tolkningslærens uklarhetsregel – holdes erstatningsansvarlig på grunnlag av garantiløfte.

Realdebitor kan ha gitt uriktige opplysninger om vesentlige egenskaper ved ytelsen, som ikke fremstår som usikre. I så tilfelle pålegges han et såkalt tilsikringsansvar også kalt ansvar for ”enuntiationer”. Den sentrale dom er Rt. 1959 s. 581 om uriktige opplysninger fra meglers side i en salgsoppgave om omsetningen i en igangværende forretning.

Hvorvidt realdebitor også har et ansvar for såkalte ”kjerneegenskaper”, dvs. egenskaper som er så vesentlige at det normalt tas for gitt at de foreligger, er mer usikkert. Fravær av kjerneegenskaper innebærer at ytelsen har fundamentale mangler. Rt. 1924 s. 59 pålegger et slikt ansvar for gjennomgripende mangler. Uttalelser i Rt. 1960 s. 1055 og Rt. 1967 s. 1059 kan trekke i retning av et slikt garantiansvar, men uttalelsene er ikke avgjørende.

7. Erstatningsansvar – utmåling

7.1 Oversikt over utmålingsprinsippene. Differenselæren, og parhesten prinsippet om compensatio lucri cum damno, utviklet i tysk rett på 1800-tallet. Den har vært utsatt for atskillig kritikk. Det er nå en almen erkjennelse at dette ikke er en rettsregel, og at årsaksproblemer som dette ikke kan baseres på rene logiske betraktninger, men må betraktes som rettsanvendelsesspørsmål. Mot denne bakgrunn kan differanselæren tjene som et utgangspunkt og som et hjelpemiddel for etterkontroll av den erstatningsberegning som er foretatt.

7.2 Årsakskravet – sondringen mellom positiv og negativ kontraktsinteresse. Denne tilsynelatende vanskelige sondringen, baseres egentlig på en ren årsaksbetraktning. Ved mislighold skal kreditor stilles økonomisk som om avtalen var riktig oppfylt; han skal som det uttrykkes i common law ha sin ”expectation interest”, forventningsinteressen. PECL art. 9 : 502 formulerer prinsippet som ”The general measure of damages is such a sum as will putt he aggrieved party as nearly as possible into the position in which he would have been if the contract had been duly performed. Such damages cover the loss which the aggrieved party has suffered and the gains of which he has been deprived”. Det siste går på tapt vinning – “luccrum cessans”.

Negativ kontraktsinteresse skal derimot stille kreditor økonomisk som om avtalen ikke var inngått, eller annerledes uttrykt dekke det tap kreditor har lidt ved å stole på kontrakten. Etter tradisjonell lære er negativ kontraktsinteresse forbehold tilfelle av ugyldige avtaler, mens kreditor etter en (gyldig) misligholdt avtale må kreve den positive kontraktsinteresse. Uttrykkene negativ og positiv kontraktsinteresse blir i dag bare oppfattet som rettsanvendelsesresultater, ikke som aksiomer for løsning av utmålingsspørsmål.

Når kreditor ved en misligholdt avtale som hovedregel ikke kan kreve den negative kontraktsinteresse dekket, har dette sammenheng med at denne dekker utgiftsposter som ikke er forårsaket av misligholdet: (1) forhandlingsutgifter; (2) slutningsutgifter (oppfyllelsesutgifter), eksempelvis frakt; (4) disponeringstap. Disse tapspostene vil som hovedregel ikke være forårsaket av en (gyldig) misligholdt kontrakt.

Disse betraktningene forklarer også at det i enkelte dommer om gyldige og misligholdte kontrakter er tilkjent erstatning for poster som hører inn under den negative kontraktsinteresse. Konsekvensen av årsaksbetraktningen må være at kreditor etter en gyldig avtale i visse tilfelle kan kreve erstatning pga mislighold av biforpliktelser, de sentrale avgjørelser i Rt. 1938 s. 602 blårevdommen (ansvar for oppfyllelsesutgifter) og Rt. 2002 s. 1110 (ansvar for forhandlings- og slutningsutgifter ved selskapskjøp – vist til ”klanderverdige” forhold av avtaleinngåelsen, på linje med blårevdommen.

7.3 Adekvanskravet, ”tapet må ikke være for fjernt, avledet eller upåregnelig”, Rt. 1983 s. 205; tapsposter må ikke etter sin art (jfr. Rt. 1912 s. 299) eller størrelse (Rt. 1972 s. 449) være upåregnelige

7.3.1 Innledning. Adekvanslæren i norsk og nordisk rett har sitt utspring i tysk juridisk teori fra det 19. århundre. Den tyske adekvanslæren ble i en sentral dom fra 1913 av Reichsgericht formulert som et krav om at den skadevoldende handling i ikke ubetydelig krad skulle ha økt risikoen for den inntrufne skade. Konkurrenter til denne læren er CC art. 1150 og common law prinsippene utviklet etter Xxxxxx x. Xxxxxxxxx, 9 Ex. 341, 156 Eng. Rep. 145 (1854). CISG art. 74 er inspirert av disse, ved å foreskrive at ”Such damages may not exceed the loss which the party in breach foresaw or ought to have foreseen at the time of the conclusion of the contract, in light of the facts and matters of which he then knew or ought to have known as a possible consequence of the breach of contract.” Dette prinsippet har også funnet veien til UNIDROIT Principles art. 7.4.4.

7.3.2 Innholdet av adekvansregelen; Hevdes enkelte steder i litteraturen at adekvansregelen er strengere i kontraktsforhold enn i deliktserstatningsretten. Rt. 1912 s. 299 om Xxxxxx Xxxxx raderplater kan kanskje utlegges i denne retning. Det kan nok være en tendens til normalisering av erstatningen (normaltap, det normalt forutseelige tap), men noe generelt prinsipp om dette kan neppe oppstilles.

I kommersielle forhold vil det ofte være påregnelig at mislighold kan utløse store tap, eksempelvis fordi misligholdet setter kreditor i en vanskelig stilling jfr. Rt. 1972 s. 449 om en byggesak der et mislighold hadde satt en part ”i en særdeles vanskelig økonomisk situasjon, og at han i realiteten ikke hadde annen mulighet enn å akseptere de vilkår som ble tilbudt ham. Og jeg kan ikke finne det upåregnelig … at [han] i denne vansskelige situasjon nødtvunget aksepterte rente- og provisjonskrav som går betydelig utover det vanlige” (s. 464). I kommersielle forhold kan det også være påregnelig at selv mindre mislighold utløser store tap, NJA 1991 s. 217 om en banks forsinkelse i to timer av en kreditt i anledning en større eiendomstransaksjon.

At det er et misforhold mellom kontraktsvederlaget og ansvaret ved mislighold er ikke tilstrekkelig for å anse tapet som inadekvat, jfr.Rt. 1972 s. 449 der kontraktsvederlaget var kr. 60.000, mens tapet var kr. 440.000. Se også Rt. 1974 s. 269 der selger av mangelfull hydratkalk til pussarbeider i 15 leiligheter i et bygg under oppføring, ble holdt ansvarlig for ”omkostningene ved å fjerne den ødelagte puss, rengjøre flatene og påføre ny puss, videre ny maling av flatene og husleietap som følge av forsinkelsen” (s. 277) med i alt kr. 255.000.

Insolvenstap kan ofte anses for for fjernt og avledet, Rt. 1959 s. 883 om urettmessig tilbakeholdelse av et forsikringsoppgjør for etter at et skip havarerte. Dette førte naturlig nok til store økonomiske problemer for et lite rederi og etterfølgende tvangssalg av dets andre skip. Selskapets tap ble ikke erstattet, og dommer har vært ansett å bygge på et prinsipp om at kreditor selv har risikoen for sin sviktende økonomi. En noe annen vurdering finnes i Rt. 1983 s. 205, igjen om urettmessig

tilbakeholdt forsikringsoppgjør, der det ble uttalt: ”Utgangspunktet må etter min oppfatning være at når den lille transportbedrift det her er tale om måtte sette bilen på verksted for omfattende reparasjoner som forsikringsselskapet nektet å betale, må det anses nærliggende og påregnelig at det ville oppstå tap ved avsavn og også etter omstendighetene annet tap ved at virksomheten for en tid måtte innstilles. Jeg finner støtte for dette syn i avgjørelsene i Rt. 1967 side 697 og Rt. 1978 side 25. På den annen side må det trekkes en grense både i tid og i forhold til skadefølgens karakter for hvor langt selskapet kan holdes ansvarlig for følgende av Xxxxxxxx økonomiske problemer. Jeg viser for så vidt til de to nettopp nevnte dommer, hvor det pekes på momenter av betydning for avgjørelsen av hva slags tap som kan kreves erstattet” (s.

212 f.).

Skyldgraden vil ha innvirkning på hvor grensen for erstatningsmessig tap skal trekkes. Som i deliktserstatningsretten vil skjødesløshet og nonchalant opptreden lettere pådra ansvar for fjernere følger enn der debitor ikke er videre å bebreide. PECL art. 9 : 503 går betydelig lenger ved å legge til grunn at prinsippet om ”foreseeability” ikke gjelder når kontraktsbruddet er ”intentional or grossly negligent”.

I siste instans bringes også rettspolitiske betraktninger inn, og vurderingen av hva som er rimelig i det enkelte tilfelle, jfr. Rt. 1972 s. 449, Rt. 1975 s. 478, Rt. 1982 s. 1357 og særlig Rt. 1980 s. 1498 der et verksted som skulle sette inn en ny motor i et fiskefartøy, fikk sitt ansvar for oppståtte brannskader lempet i medhold av dagjeldende Skl. § 2-2 nr. 1 som ”urimelig tyngende”, spesielt hensett til at brannen pga upåregnelige forhold fikk et stort omfang.

7.3.3 Tidspunktet for adekvansvurderingen. Må skilles mellom ansvar på objektivt grunnlag, der påregnelighetsvurderingen bygger på forholdene på avtaletiden, og culpaansvar, der det er tidspunktet for det ansvarsbetingende mislighold som er avgjørende.

7.3.4 Casus mixtus – i disse tilfelle har debitor ansvar også for inadekvate tap. Casus mixtus kan beskrives som hendelige følger av rettsstridig frembrakte forhold, hvor debitor må ha ansvaret for uforutseelige følger. Beskrives noen ganger som et ansvarsgrunnlag, men det er ikke treffende. Noe klart prejudikat finnes ikke – Rt. 1918 s. 680 går riktignok i denne retning – men setningen har røtter i romerretten og har vært hevdet så lenge i juridisk teori at den må anses som gjeldende rett. For de fire varianter som beskrives nedenfor er det dessuten en del norsk og nordisk rettspraksis.

Casus mixtus ansvar finnes i fire hovedvarianter:

1. Leietakers ansvar for rettsstridig bruk av leietingen, eksempelvis ulovlig fremleie;

2. Debitors ansvar for umulighet ved en tilregnelig mora, gjerne kalt perpetuatio obligationis, eksempelvis hendelig undergang av gjenstanden under en forsinkelse selgeren kan bebreides for;

3. Selgerens, eventuelt transportørens, ansvar når gjenstanden sendes med et annet transportmiddel eller for øvrig på annen måte enn avtalt;

4. Deviasjonsansvar, dvs. bortfrakters ansvar ved å iverksette transportomlegging, eksempelvis avstikkere fra reiseruten, eksempelvis av bekvemmelighetsgrunner, og ditto omlasting eller dekkslasting av gods samt fremsendelse med annet skip enn forutsatt.

Utgangspunktet er at dette strenge ansvar gjelder ved bevisste kontraktsbrudd, altså forsettslignende tilfelle, og når det er utvist grov uaktsomhet. Det kan neppe utstrekkes til alminnelig uaktsomhet, jfr. dog U 1898 s. 683.

7.4 De enkelte tapsposter. Generelt om utmålingen – den skjer konkret ved at det undersøkes hvilke inntekter som er uteblitt, hvilke utgifter som er påløpt, og hvilke tap (herunder av gevinster) som ellers direkte eller indirekte er oppstått som følge av

misligholdet. Særlig uteblitte inntektsstrømmer i fremtiden kan reise problemer, fordi disse kan være usikre. Kreditor har bevisbyrden for tapets omfang. Diskontering kan være et meget viktig punkt; selv om erstatningen gjelder fremtidige kontantstrømmer, skal de gjøres opp og forfalle ved domstidspunktet. I motsetning til personskaderetten der erstatningen er knyttet til et langt tidsrom, vil erstatningsutmålingen i kontrakt normalt gjelde for kortere og oversiktligere perioder, slik at man kan ta utgangspunkt i rentenivået på domstidspunktet. Grensen mot ikke-økomisk skade, Rt. 1992 s. 1469.

Vesentlig forringet ferie for forbruker, jfr. BKN 93027.

Xxxxxxxxxx, jfr. UNIDROIT Principles art. 7.4.3 (2) ”Compensation may be due for the loss of a chance in proportion to the probability of its occurrence.” Et slikt proposjonalitetsprinsipp synes å være I samsvar med norsk rettspraksis, se Rt. 1930 s. 685 og Rt. 1968 s. 572.

Undertiden er det bare mulig å tilveiebringe bevis for at tap er lidt, mens det nøyaktige omfang ikke kangodtgjøres. I slike tilfelle må erstatningen fastsettes skjønnsmessig, jfr. UNIDROIT Principles art. 7.4.3 (3) ”Where the amount of damages cannot be established with a sufficient degree of certainty, the assessment is at the discretion of the court.” Se i denne retning Rt. 1930 s. 685 og Rt. 1936 s. 865.

7.4.1 Innledning

7.4.2 Ekstraordinære omkostninger, eksempelvis for å konstatere misligholdet; eller kostnader som skyldes at misligholdet forrykker funksjonsfordelingen i kontrakten, eksempelvis i entrepriseforhold der en sideentreprenørs mislighold får virkninger for andre entreprenørers arbeid slik at byggherren må betale dem tilleggsvederlag; eller at et parti varer solgt fob blir forsinket slik at kjøperen må betale rederen overliggetid (demmurage) fordi innlastningen ikke skjer som avtalt, jfr. Rt. 1922 s. 31. I Rt. 1931 s. 474 ble kjøperen av en villatomt tilkjent erstatning fordi selgerens forhold førte til at byggearbeidene ble forsinket og redskaper og materialer til å begynne med måtte bæres frem til tomten. Endelig kan utgiftene være ledd i forsøk på å begrense omfanget og konsekvensene av misligholdet, eksempelvis leie av erstatningsting, jfr. UNIDROIT Principles art. 7.4.8. (2), jfr. PECL art. 9 : 504 (2): ”The aggrieved party is entitled to recover any expenses reasonably incurred in attempting to reduce the harm.” Dette gjelder selv om forsøket ble mislykket eller direkte forverrer situasjonen.

7.4.3 Prisforskjell; ofte prinsipal metode for erstatningsberegningen der kontrakten heves. Tap i form av prisforskjell kan oppstå ved prisendringer i markedet, men også ved å forskjellige leverandører har ulike priser. Detaljerte regler i kjøpsloven §§ 68 og 69, som gjelder for dekningskjøp og for dekningssalg. Kjøsploven § 69 vesentlig anvendelig ved handelsvarer med markedspris, der det er inntruffet prisfluktuasjoner, eller det er solgt/kjøpt til over/underpris. Tapsbegrensningsplikt, jfr. Rt. 1954 s. 482 ved at ”en kjøper så langt råd er i alminnelighet bør søke å motvirke de økonomiske følger av at et salg strander, og at denne hans plikt oppstår når han blir klar over at selgeren ikke vil eller ikke kan levere etter kontrakten” (s. 484). Helt alminnelige bestemmelser om erstatning etter prisforskjell finnes i UNIDROIT Principles art. 7.4.5 og 7.4.6, og tilsvarende må gjelde etter norsk rett, eksempelvis i entreprisekontrakter, leie. Certepartier for å nevne noen. Særtrekk ved kontraktsforholdene kan medføre variasjoner – eksempelvis vil dekningssalg lett kunne forekomme ved eiendomskjøp, mens dekningskjøp fremstår som problematisk pga objektets egenart. Hevning av entreprisekontrakter, særlig utfordrende pga pressituasjonen.

7.4.4 Fortjenestetap; erstatningen er subsidiær i forhold til erstatning for prisforskjell pg.a. tapsbegrensningsplikten. Blant de forhold som kan gjøre det umulig for kreditor å

gjennomføre en dekningstransaksjon og dermed kan åpne for erstatning for fortjenestetap, kan nevens 1) at det ikke er flere realytelser av samme slag å oppdrive i markedet, 2) at dekningstransaksjon ikke kan foretas tidsnok til at vidersalg o. kan gjennomføres, 3) at kreditors markedsforhold er slik at han kan videreselge ethvert innkjøpt vareparti – ”the lost volume seller”.

7.4.5 Konsekvenstap – ikke direkte oppstått ved kontraktsbruddet, men avledet av det. Disse kan reise adekvansspørsmål, selv om de i prinsippet klart er erstatningsmessige. Eksempler på konsekvenstap: 1) Driftstap hos kreditor. Dette kan lede til minsket eller bortfalt produksjon eller omsetning, jfr. Rt. 1967 s. 1059. Goodwilltap. 2) Avsavnstap hos kreditor ved at ytelsen ikke kan nyttiggjøres som forutsatt. I prinsipet erstatningsmessige og påregnelig, jfr. eksempelvis Rt. 1968 s. 1242 om forsinket strømleveranse der det ble pekt på aat abonnenten hadde ”hatt et ikke ubetydelig forgjeves arbeid med å forberede driften i 1964. Hans investering i prøvedrift og maskinere er forblitt uforrentet i et år, og hans maskineri og anlegg har vært utsatt for vær og vind uten løpende vedlikehold” (s. 1245). Voldgiftsdom om SINTEF`s mikrobrikkelaboratorium. 3) Tap pga misligholdskrav fra tredjemann – misligholdet har forplantet seg. Kreditor må eksempelvis betale konvensjonalbot til sin medkontrahent i annet ledd, jfr. NJA 1913 s. 276 og NJA 1913 s. 347. At det kan dreie seg om store beløp, vil ofte være påregnelig i kommersielle kontrakter, jfr. U 1964 s. 74 H om der det var solgt at parti kaliumklorid på 2000 tonn for en prs av USD 20,40 pr. tonntil en hollandsk kjøper K1, som videresolgte partiet til en belgisk kjøper K2 for USD 22,10 pr. tonn. Partiet ble ikke levert, og K1 måtte erstatte K2 hans fortjenestetap på ca kr. 100.000 beregnet etter den høyeste salgspris i Belgia. Selgeren hevdet forgjeves at et tap i denne størrelsesorden var upåregnelig for dem. Højesteret påpekte at selgeren ”var gjort bekendt med varens destination til Belgien, og det kan ikke anses at have været upåregneligt, at den almindelige salgspris på det belgiske marked var af en størrelse som ovenfor anført” (s. 86). 4) Skadevoldende egenskaper -

produktansvar – hvor langt rekker de kontraktsrettslige ansvarsregler, og når går man over i deliktserstatningsretten - her må de enkelte tilfellegrupper undersøkes; 1) Farlige egenskaper oppdages før det er inntruffet en fysisk skade, men det oppstår produksjonsstans og lignende; her er det ansvar, jfr. Rt. 1937 s. 323. 2) Det samme gjelder der ytelsen ødelegger seg selv, eller ødelegger den hovedgjenstand den blir inkorporert i, jfr. Rt. 1937 s. 323, Rt. 1958 s. 591 og Rt. 1962 s. 1163. 3) Mangelen utløser nettopp den hendelse ytelsen er konstruert og levert for å avverge, Rt. 1975 s.

478. Kontraktsansvaret kan etter dette sies å utstrekkes nærliggende og normale følger at at ytelsen har mangler, uten å være egentlig farlig, jfr. Rt. 1974 s. 269. Utover dette har domstolene vært ytterst tilbakeholdne med å statuere kkontraktsansvar, slik at eksempelvis skader ved bruk av farlig dyrefor, Rt. 1945 s. 388 og Rt. 1973 s. 1153, ikke er omfattet av kontraktsansvaret, med reservasjon for tilfelle der foret ikke hadde fremmede egenskaper, men manglet viktige ingredienser det skulle ha, jfr. Rt. 1972 s. 1350. Personskader faller helt utenfor.

7.5 Compensatio lucri cum damno

7.5.1 Innledning. Et mer spesielt utslag av en almen berikelsesgrunnsetning. Dersom erstatningsberegningen beskrives som en differensebetraktning, der skaden er forskjellen mellom det hypotetiske og det faktiske hendelsesforløp, følger berikelsesfradrag allerede av dette. Kreditor stilles økonomisk som om mislighold ikke var skjedd, men tjener heller ikke på misligholdet. Fastslått i UNIDROIT Principles art. 7.4.2 der erstatningen skal fastsettes ”… taking into account any gain to the

aggrieved party resulting from its avoidance of cost or harm”. Et tilsvarende prinsipp synes å gjelde etter PECL art. 9 : 502.

Den nærmere utforming av prinsippet er usikker. Prinsippet kan ikke gjelde uavkortet; det er liksom differanselæren en pedagogisk sammenfatning, ikke en rettsregel. Det må særskilt overveies i det enkelte tilfelle hvorvidt fordelsfradrag skal skje. Eks. fra praksis: En ansatt ved et kasino som hadde begått underslag, men som hadde spilt bort pengene der, kunne ikke kreve fradrag for omsetningsøkningen underslaget hadde ført til i ansvaret overfor arbeidsgiveren. Og – fra deliktserstatningsretten – etter en trafikkulykke der skadelidte også mistet sin eneste bror, kunne ikke personskadeerstatningen reduseres med fordelen av å bli enearving!

7.5.2 Minimumsbetingelser for berikelsesfradrag:

1. Fordelen må ha oppstått som følge av misligholdet, det må altså være

årsakssammenheng – trenger ingen nærmere begrunnelse.

2. Fordelen må være adekvat, eller bedre, de fordeler som skal gå til fradrag, må etter kontraktsforholdets egenart ikke være upåregnelige. Arnholm ”A har bestilt råvarer til sin fabrikk hos B for 50 000 kroner. B leverer ikke, og råvarene er nå verd 60 000 kroner. Men A skulle ha brukt dem i en leveranse av ferdigprodukter til C, og denne kontrakt ville ha brakt ham et tap på 15 000 kroner. I sin kontrakt med C har A betinget seg ansvarsfrihet for mislighold som skyldes materialmangel. Om A nå krever 10 000 kroner i erstatning av B … tror jeg ikke at B kan avvise kravet på det grunnlag at A ikke har lidt noe tap, men tvert imot spart 5000 kroner. A må kunne gjøre gjeldende at det er hans sak hvordan han garderer seg overfor C, og at det han av den grunn sparer, ikke skal trekkes inn i erstatningsoppgjøret mellom A og B”.

3. Det er kravet om komputabilitet – et det må være en viss likeartethet mellom fordel og tap, som nok kan være usikker. Det kreves nær sammenheng, kompensasjonsrelevans; fordelen må kunne sies å kompensere den skade som er voldt og gjelde de samme tapsposter, jfr. Rt. 1920 s. 427. Dette innebærer at fradragsspørsmålet må avgjøres for de enkelte erstatningsposter; i Rt. 1972 s. 449 ble således sparte driftsutgifter for et bygg fratrukket husleietapet, men ikke inndratt i de øvrige postene under konsekvenstapet, som økte rente- og lønns- og byggeplassutgifter samt egen arbeidsinnsats. Et generaloppgjør der tapsposter og fordeler uten videre utlignes, vil dermed være utelukket.

7.5.3 Utgangspunkter – navn på et resultat eller en hovedregel? Nok bare et utgangspunkt som krever nærmere overveielser i hvert enkelt tilfelle. Xxxxxxx: ”Tendensen torde vara att endast uppenbara fördeler och endast sådana som står i nära sammanhang med skadan beaktas”.

7.5.4 Misligholdet fører til bortfall av en tapbringende kontrakt. Lenge vært erkjent at fordelsfradrag må nektes for å unngå støtende resultater. 1) Xxxxxxxx har bevisst inngått en ugunstig avtale – kunstsamleren har eksempelvis bevisst betalt overpris; Når det foreligger et eget ansvarsgrunnlag for mislighold av biforpliktelser, følger det av Rt. 1938 s. 602 blårevdommen at det derav følgende tap kan kreves dekket uavkortet, selv om kontrakten ville ha vært tapbringende. 3) Dersom det er utvist uaktsomhet fra debitors side ved kontraktsslutningen (culpa in contrahendo), vil debitor kunne bebreides for selve misligholdet og for ikke å ha varslet om det på et tidligere tidspunkt. Det samme gjelder ved unnlatt varsel på et senere tidspunkt (culpa in contractu). Bildet kompliseres ved at kreditor ofte ville ha inngått en tilsvarende og like ugunstig avtale med tredjemann dersom debitor hadde gitt ham de nødvendige informasjoner. Rt. 1933 s. 1114 omhandler slike prblemstillinger. Et aksjeselskap hadde tidsbefraktet et skip, men mislighold temmelig snart pga insolvens, hvorpå rederen bortfraktet skipet til tredjemann. Misligholdet hadde påført rederen atskillige

utgifter; den nye kontrakten var imidlertid mye gunstigere enn den hevede, men denne fordelen tok Høyesterett ikke hensyn til. Xxxxxx hadde inngått kontrakten på et tidspunkt da styret visste eller burde vite at selskapet var insolvent; saken gjaldt et styreansvar, men betraktningene måtte være de samme for selskapets ansvar.

Høyesterett viste bl.a. til at ”Det ville være støtende om den som har begaatt rettsbruddet, skulde kunde kreve hele certepartitiden tatt i betraktning og saaledes benytte rederens kapital og arbeide til at oparbeide hans tap og forminske hans ansvar” (s. 1117). Det må etter dette kunne hevdes at kreditor har krav på å bli stillet som om den første kontrakten var blitt riktig oppfylt, og da ville han inngått de pådratte omkostninger. Hva som ellers ville skje mht alternativ kontrahering, er et hypotetisk spørsmål som 1933-dommen ikke lar den uaktsomme debitor nyte godt av.

7.5.5 Den legislative begrunnelse for nektelse av fordelsfradrag og de konsekvenser dette må tillegges for det prinsipielle spørsmål

1). Bevisbyrdebetraktninger kan i en viss utstrekning tilsi at fordeler ikke skal gå til fradrag. Særlig vil det gjelde der debitor hevder at tapet allikevel ville ha inntrådt;

2) Rettstekniske hensyn – fordelsfradrag kompliserer erstatningsoppgjøret;

3) Xxxxx hos debitor – dette er særlig et argument som har vært trukket frem ved spørsmålet om å gjøre fradrag for fordelen av å slippe fri en tapsbringende kontrakt; betydningen av grovere skyld;

4) Rimelighetsbetraktninger trekkes inn i vurderingen av om ”unormale” og tilfeldige fordeler skal gå til fradrag.

Det er mot denne bakgrunn at teorien om en alminnelig anvendelse av prinsippet om compensatio må vurderes. Det har et fast nedslagsfelt for tilfelle som kan karakteriseres med betegnelsen ”nytt for gammelt” og ”godt for dårlig” –eksempelvis der ytelsesgjenstanden er blitt reparert slik at den er i bedre stand enn kontraktsmessig vare.

Utenfor disse tilfelle kan det nok påvises flere sikre typetilfelle der fradrag nektes enn det motsatte. Prinsipielle dommer finnes ikke. Flere dommer særlig i arbeidsforhold går imidlertid langt i å avskjære, jfr. Rt. 1939 s. 291 under henvisning til Rt. 1909 s. 730. Løsningen er også lagt til grunn i Rt. 1921 s. 73 og Rt. 1922 s. 663. Selv om disse dommene gjelder arbeidsforhold, er det ingen spesielle holdepunkter i premissene for at det er de særlige vernehensyn i arbeidsforhold som har vært bærende for resultatet. Det man i hvert fall nokså sikkert kan konkludere med er at det ved betydelige kontraktsbrudd eller ved grov skyld ikke er aktuelt å foreta fordelsfradrag for ”unormale” fordeler.

7.6 Kreditors innvirkning på erstatningskravet

7.6.1 Innledning

7.6.2 Tapsbegrensningsplikten er generelt lovforankret i Skl. § 5-1 nr. 2 og i kjøpsloven §70

(1) samt i rekken av etterfølgende likeartede lover. Mitiogation of harm er også fastslått som et generelt prinsipp i UNIDROIT Principles art. 7.4.8. (1). Rettspolitisk begrunnelse er i første rekke rettferds- og rimelighetsbetraktninger samt ønsket om å motvirke sløsing.

Klare tilfelle – fradrag for fordeler som burde ha vært innvunnet. Dekningstransaksjoner – må gjøre et forsvarlig valg i markedet. Mulighet for å velte tapet over på kundene normalt ikke relevant.

Plikt til å gå til permitteringer av arbeidsstokken for å redusere kostnader? Tungtveiende sosiale grunner taler mot, men stillingen kan være en annen der det

dreier seg om en nødvendig omstrukturering i en bransje, jfr. ND 1975 s. 298 Aker- Reksten.

Når inntrer tapsbegrensingsplikten? Utgangspunkt er at det må foreligge et aktuelt eller antesipert mislighold, men kan ikke alltid opprettholdes. Tapsbegreningsplikten kan imidlertid bli suspendert av reglene om retten til naturaloppfyllelse, dog Rt. 1954

s. 482 ”det må antas å følge av alminnelige kontraktsmessige synsmåter at en kjøper så langt råd er, i alminnelighet bør søke å motvirke de økonomiske følger av at et salg strander, og at denne hans plikt oppstår når han blir klar over at selgeren ikke vil eller ikke kan levere etter kontrakten” (s. 484). Samtidig understrekes det at det må legges vekt på hva selgeren foretar seg; kravene må bli mindre om selgeren gjør ”litet eller nærmest intet” (s. 484).

7.6.3 Medvirkning til eget tap, jfr. Skl. § 5-1 nr. 1 og PECL art. 9 : 504. 1) Uaktsomhet ved inngåelse av avtalen; eksempelvis kan en reparatør ha blitt for dårlig underrettet om gjenstanden han skal behandle. 2) Uaktsomheten kan også foreligge ved oppfyllelsen. Kreditor unnlater eksempelvis å kontrollere om han har fått kontraktsmessig ytelse, enda han etter undersøkelse kunne ha unngått å begynne en produksjon eller påfører handlinger som medfører videre tap, jfr. Rt. 1939 s. 503 og U 1976 s. 406 H. 3) Uaktsom medvirkning kan komme etter oppfyllelsen, for eksempel ved mangelfull oppfølging eller svikende sakkunnskap ved behandling av ytelsen. Se som eksempel U 1978 s. 48 H der det var kjøpt en restaurant i tillit til oppgitte omsetningstall som var uriktige, men der erstatningskravet ble lempet grunnet uheldig drift som skyldtes mangelfull bransjekunnskap.

7.6.4 Aksept av risiko. Ingen fremtredende plass i kontraktserstatningsretten, men kan forekomme i situasjoner der kreditor ved avtaleinngåelsen bevisst tar en betydelig risiko gjennom de løsninger som velges. Se eksempelvis vegfraktloven § 29 som gjør unntak for fraktførers ansvar for skader som skyldes avtalt brukt av åpent kjøretøy (litra a), beskaffenheten ved enkelte godsslag som spesielt utsetter dem for tap eller skade (litra d), samt befordring av levende dyr (litra f). Også utenfor lovregulerte tilfelle kan det oppstilles aksept av risiko. Se eksempelvis U 1968 s. 522 VL utlånt av bil til tydelig alkoholpåvirket person, Rt. 1962 kulepennblekkdommen – to voterende fremholdt at ”begge produktet var nytt og under utprøving, at begge parter var like nær til å kjenne mulige faremomenter, at [kjøperen] presset på for å kunne utnytte øyeblikkelige gunstige konjunkturer, og at produksjonen ble satt i gang etter anmodning av [kjøperen] under en for firmaet vanskelig situasjon” (s. 1168).

7.6.5 Objektiv egenrisiko går ut på at kreditor har risikoen for skade på ting som er uventet verdifulle eller uventet sårbare. Bare en spesiell anvendelse av adekvansregelen. Uventet verdifull Rt. 1912 s. 299 Xxxxxx Xxxxx xxxxxxxxxxx; uventet sårbar U 1953s. 12 H om frimerkesamling som ble innlevert i en låst koffert og den etterfølgende oversvømmelse i bankhvelvet.

7.6.6 Lempning. Lempningsregelen i kjøpsloven § 70 (2) som har vært forbilde for senere lovgivning. Disse bestemmelsene åpner for lempning av misligholdsansvar dersom ansvaret ”vil virke urimelig ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og tilhøva ellers”. Det skal således i første rekke foretas en sammenligning med et forventet normaltap. En annen type regel er Skl. § 5-2 som er en fri skjønnsmessig lempningsregel ”når retten under hensyn til skadens størrelse, den ansvarliges økonomiske bæreevne, foreliggende forsikringer og forsikringsmuligheter og forholdene ellers finner at ansvaret virker urimelig tyngende for den ansvarlige” eller ”når det i særlige tilfelle er rimelig at den skadelidte helt eller delvis bærer skaden”. Skadeserstatningslovens lempningsregler ble anvendt allerede i Rt. 1980 s. 1498. Dommen i Rt. 2004 s. 1887 som gjaldt feil ved en molo prosjektert

av et konsulentfirma, og som ikke tålte de forutsatte påkjenninger. Flertallet (3-2) bygget en lempning direkte på den alminnelige lempningsregel i Skl. § 5-2, mens mindretallet viste til de kontraktsrettslige reglene om lempning med en annen utforming.

8 Erstatning for mislighold av pengeforpliktelser

8.1 Mislighold av pengeforpliktelser – sanksjonene i utgangspunktet se samme som ved realforpliktelser; penger er genusytelser det gjelder et kontrollansvar for, jfr. kjøpsloven § 57 (1) om ”stans i samferdselen eller betalingsformidlingen”, samt det rent objektive ansvar for pengemangel. Tapet utgjøres ofte av tapt vinning - ettersom det er vanskelig å bevise, er det reelt sett behov for forsinkelsesrente som gir en normaltapserstatning.

8.1.2 Forsinkelsesrente (Morarente) – forsinkelsesrenteloven gjelder etter § 1 bare for ”pengekrav på formuerettens område”. Gjelder dermed ikke offentligrettslige krav og familierettslige krav, jfr. Rt. 1992 s.1226 om vederlagskrav på skifte. Offentlige avgifter – spørsmål om de er av fiskalkarakter eller om de har karakter av vederlag. Tilbakesøkningskrav er et formuerettslig krav, selv om den fordring betalingen var ment å oppfylle, var offentligrettslig, jfr. Rt. 1985 s. 1221. Forsinkelsesrenteloven er deklaratorisk, jfr. § 4, det kan eksempelvis avtales en høyere rente. En ensidig fastsatt rente den annen part ikke har sluttet seg til, er ikke tilstrekkelig. Fakturaklausuler, jfr. kjøpsloven § 47. Forsinkelsesrenteloven nevnte ikke fravikelse ved handelsbruk eller annen sedvane, men hensikten har formodentlig ikke vært å utelukke sedvanrett, men å signalisere at det stilles strenge krav.

8.1.3 Vilkårene for forsinkelsesrente se lovens § 2 ”renten løper fra forfallsdag når denne er fastsatt i forveien, og ellers fra en måned etter at fordringshaveren har sendt skyldneren skriftlig påkrav med oppfordring om å betale”.

Forfallsregelen gjelder ikke bare når det er avtalt en bestemt oppfyllelsestid. I Rt. 1995 s. 1549 uttales det at forfallsregelen ”gjelder hvor det er gjort klart og tydelig på hvilken dato oppgjøret skal skje” (s. 1553), eksempelvis terminoppgjør i kredittforhold. Oppsigelsesfrist av fastsatt lengde. Hva angår forfallsdag for erstatningskrav – som prinsipielt inntrer i og med skadeforvoldelsen – har det derimot vært forutsetningen at forfallsdagen ikke skal betraktet som ”fastsatt i forveien”.

Etter påkravsregelen løper forsinkelsesrente en måned etter skriftlig påkrav. Påkrav: Kreditors inngivelse av timeoppgaver der det er debitor som deretter skal fastsette vederlaget, er ikke tilstrekkelig. Hevningserklæring kan etter omstendighetene være et påkrav. Viktigste hovedområde for påkravsregelen er deliktskrav.

Kravet om skriftlighet også etter forarbeidene oppfylt ved påkrav ved telegram eller teleks; det samme må gjelde for faks og e-mail.

Viktig: Forlanget kreditor for høyt beløp, er det lovens klare forutsetning at det løper forsinkelsesrente så langt kravet vinner fram.

Plikt til å svare regulær forsinkelsesrente gjelder også dersom kreditor beviselig ikke har noe tap. Plikten er absolutt, også der betalingsmisligholdet ikke utløser erstatningsplikt pga uovervinnelige hindringer.

8.1.4 Forsinkelsesrentens størrelse. Den pønale karakter, jfr. § 3 – styringsrenten tillagt minst sju prosentpoeng. Skal ikke beregnes rentesrente, se Rt 1994 s. 25, jfr. Rt. 1993

s. 373. Heller ikke er det krav på forsinkelsesrente på ubetalte forsinkelsesrenter når hovedstolen er helt eller delvis innfridd, jfr. Rt. 1998 s. 681.

§ 3 annet ledd om kredittrente. Oftest vil dette måtte ha avtalegrunnlag, men sedvane kan ikke utelukkes.

8.1.5 Prosessrente, vesentlig aktuelt utenfor formuerettens område, jfr. § 5.

8.1.6 Rentetap e.l. utover forsinkelsesrenten, jfr. § 3 tredje ledd som fastsetter at ”[e]rstatning for rentetap e.l. som ikke dekkes av forsinkelsesrenten, fastsettes under hensyn til partenes forhånd og omstendighetene ellers”. Typisk vil det dreie seg om tap kreditor er påført ved ikke å kunne innfri en gjeld med høyere rente eller skaffe seg en høyere rente ved utlån eller investering i rentebærende verdipapirer. Hovedregelen er at det ikke skal tilkjennes rentetapserstatning utover forsinkelsesrenten og at bestemmelsen etter forarbeidene ”er myntet på de tilfelle hvor det vil virke urimelig å avspise kreditor med morarente.” Både Rt. 1994 s. 25 (på s. 29-30) og Rt. 1998 s. 198 (på s. 202) understreker at det ”skal meget til for å vinne fram med et erstatningskrav etter denne bestemmelse”. Den bør nok bl.a. av rettstekniske grunner oppfattes som en snever unntaksregel eksempelvis forbeholdt tilfelle der debitor har spekulert i at forsinkelsesrenten ligger lavere enn renten på det aktuelle kredittalternativ; altså grovere skyld.

Hva faller inn under ”e.l.”? Gebyrer, provisjoner og rentesrente, jfr. Rt. 1998 s. 198 (på s. 202). Inflasjonstap? Klarligvis en økonomisk sammenheng mellom rentenivå og inflasjon, men det er neppe tilstrekkelig holdepunkt for at inflasjonstap skal falle inn under bestemmelsen. Uklart og omtvistet spørsmål. PECL art. 9 : 508 (2) behandler inflasjonstap på linje med andre ta ved mislighold. Ordlyden i § 3 tredje ledd: ”rentetap e.l.” – inflasjonstap ligger betydelig unna det teksten synes å dekke.

8.1.7 Erstatning for annet enn rentetap e.l. Dette er ikke omhandlet i forsinkelsesrenteloven. Ansvarsgrunnlaget vil her derfor ikke være forsinkelsesrenteloven, men de rettsregler som gjelder for mislighold av pengeforpliktelser, eksempelvis kjøpsloven § 57 (1). Her vil prinsippene om ansvar for genusforpliktelser gjelde, dog visse bestemmelser om et absolutt ansvar. Inflasjonstap vil typisk kunne dekkes etter disse regler, jfr. Rt. 1970 s. 192 og Rt. 1978 s. 25.

8.1.8 Avsavnsrente er et praktisk viktig spørsmål i de tilfelle der det ikke er avtalt noen forfallstid, og kreditor ikke er klar over kravet, slik at han ikke får fremsatt et påkrav. Spørsmålet er i disse tilfelle om kreditor kan tilkjennes en avsavnsrente inntil morarente begynner å løpe. Rt. 2002 s. 71 markerer her et brudd med tradisjonell lære og åpner for avsavnsrente etter rene erstatningsbetraktninger. Høyesterett uttalte bl.a. ”det [er] ikke grunnlag for å opprettholde den tradisjonelle lære om at renter krever særskilt hjemmel. Det tap skadelidte påføres ved å oppnå erstatning lenge etter at skaden er påført ham, kan ikke lenger avfeies med at rentekrav ikke er hjemlet, men må avgjøres utfra en vurdering av den konkrete situasjon og på bakgrunn av vanlige erstatningsrettslige regler” (s. 76). Ettersom rente ble tilkjent på erstatningsgrunnlag, måtte renten også fastsettes etter kreditors rentetap.

8.9 Erstatning for kurstap - gjeldsbrevloven § 7 som presumsjonsregel. Anvendelsen utenfor gjeld som ikke er knyttet til gjeldsbrev. PECL art. 7 : 108 (3).

8.10 Særlige regler i forbrukerforhold. Forbrukerdefinisjonen – ”skyldner i egenskap av forbruker”, jfr. § 4 første ledd; det er altså tilstrekkelig at debitor er forbruker. Loven gir forbruker et vern mot hva fordringshaver kan kreve i tillegg (jfr. litra b), og gjør loven ufravikelig til skade for skyldneren.

9. Antesipert mislighold

9.1 Forventet kontraktsbrudd

9.2 Detensjonsrett, stansningsrett og rett til å innstille oppfyllelsesforberedelser

9.3 Hevningsrett, samt rett til erstatning o.l.

10. Brudd på kreditorplikter (kreditormora – mora accipiendi, mora creditoris)

10.1 Oversikt. Kreditormora omfatter situasjoner der kreditor unnlater å yte medvirkning under avvikling av skyldforholdet. Stillingen under kjøpsloven 1907, i tråd med tysk romanistisk lære: Kreditormora var ansett som komplementært til mislighold i den forstand at kreditormora ikke kunne utløse misligholdsbeføyelser for realdebitor. Denne oppfatning lar seg ikke opprettholde i dag. Utenfor kjøp har det tradisjonelle utgangspunkt lenge vært problematisk. Ved kjøpsloven 1988 ble det innført medvirkningsplikter for kjøperen i § 50 som i hvert fall prinsipielt kan utløse kontraktsbrudsvirkninger, jfr. § 51. Grensen mot kreditorrisiko – som utelukker mislighold. Hovedlinjene er klare – bare dersom ikke-oppfyllelsen fører til tidsoverskridelser, kommer reglene om kreditormora til anvendelse, for beføyelsene er utformet for forsinkelsestilfelle, jfr. betegnelsen mora. Grensen mot avbestilling.

10.2 Vilkår for at kreditormora skal inntre. Forberedelses- eller produksjonsfasen. Oppfyllelsesfasen – tidsmessig må realdebitors frigjøringstid for det første være kommet. For det annet må ikke realdebitors oppfyllelse ikke samtidig være forhindret ved andre omstendigheter enn kreditors forhold, jfr. kjøpsloven § 13 (2): ytelsen må være ”stilt til hans rådighet” – realdebitor må være i stand til å oppfylle. Den tradisjonelle oppfatning har videre vært at det ikke inntrer kredtiromora der ytelsen er så mangelfull eller forsinket at kreditor har en hevningsrett og gjør bruk av denne, eller hvor han har krav på retting og nekter å motta ytelsen så lenge retting ikke har skjedd. Ettersom retting er kommet i en annen stilling ved kjøpsloven 1988 (samt etterfølgende lover), kan det være grunn til revurdering av kreditormora også. Vesentlige mangler vil således ikke være hevningsgrunn dersom realdebitor foretar retting, jfr. kjøpsloven § 37. At kreditor kan avvise ytelsen og kreve mangelsutbedring før han mottar den, er ikke lenger gitt. Mye tilsier at vilkårene for kreditormora må være endret. Kriteriet for en avvisningsrett som utelukker kreditormora, er ikke kommet direkte til uttrykk i kontraktslovgivningen med unntak av bestemmelsen i bustadoppføringslova § 15 tredje ledd. Etter denne kan bestilleren nekte å motta ytelsen der det ”ligg føre mangel som gjev rimelig grunn til nektinga”. Dette er i samsvar med den tradisjonelle oppfatning i entrepriseretten. En dansk Højesteretsdom om avvisningsrett i U 1995 s. 974 H av en motorseiler. Problemstillingen i dommen var hvorvidt bestilleren kunne avvise tilbudt oppfyllelse med den virkning at en avtalt siste frist for levering med fastsatt hevningsrett for bestilleren ble oversittet. Højesteret fant at bestilleren hadde avvisningsrett, ikke fordi det forelå vesentlige mangler, men fordi det var ”en række fejl af væsentlig betydning for skibets funktionsdygtighed, herunder fejl ved skibets sejl” (s. 988) Denne betraktning er på linje med ND 1974 s. 27 vgd. ”Fearnabay-saken”. Selv om det bustadoppføringslova og avgjørelsene gjelder tilvirkningskontrakter, må synspunktene formodentlig ha bærekraft også i andre kontraktstyper. Det kan i hvert fall neppe lenger oppstilles en regel om at ytelsen kan avvises så lenge mangelsutbedring ikke er foretatt. Kjøper av en fast eiendom kan således neppe nekteå overta alene fordi eiendommen har mangler, heller ikke om disse er vesentlige, når selgeren tilbyr retting, jfra avhendingslova § 4-10 (1).

Spørsmålet om realtilbud contra verbaltilbud.

Også etter oppfyllesen av hovedforpliktelsen kan det være at kreditor har en medvirkningsplikt. Etter kjøpsloven § 36 har for eksempel selgeren en vidtgående rett til å rette mangler. Tilsvarende gjelder i entreprisekontrakter. Kreditor vil i slike tilfelle plikte å holde objektet tilgjengelig for mangelsutbedring.

På kreditorsiden er det tilstrekkelig at kreditors forhold – uavhengig av årsaken – hindrer oppfyllelse. I utgangspunktet inntrer kreditormora selv om avviklingshindringen ligger i forhold helt utenfor kreditors kontroll.

Spørsmålet om kreditors mislighold av vederlagsforpliktelsen kan utløse kreditormora, dersom den annen part utøver detensjonsrett; mao. om realdebitor ved betalingsmislighold fra den annen side kan falle tilbake på reglene om kreditormora i stedet for å gjøre gjeldende ordinære misligholdsbeføyelser. Hvilken betydning har dette? Rt. 1922 s. 62 syntes å utelukke dette, men ved vedtagelsen av kjøpsloven 1988 ble det uttrykkelig fremhevet i forarbeidene at kreditormoravirkninger skal kunne inntre ved mislighold av vederlagsforpliktelsen.

10.3 Suspensjon og bortfall av debitors ytelsesplikt ved kreditormora. Hovedsynspunktet er at debitors ytelsesplikt suspenderes, men ytelsesplikten opphører ikke, og den blir aktuell igjen når kreditor vil og kan medvirke. Unntak fra dette gjelder ved sterkt tidsbundne ytelser. Videre går risikoen for tilfeldig skade på tingsytelser normalt over ved kreditormora, dersom kontraktsforholdet skal innebære en overføring av slik risiko

10.4 Debitors omsorgs- og bistandsplikter ved kreditormora. Generelt kan det sies at realdebitor i en viss rimelig utstrekning skal ivareta kreditors interesser under kreditormoraen. Dersom realdebitor forsømmer denne plikt vil han kunne bli erstatningsansvarlig. Og skal realdebitor levere en tingsytelse som skal tilfredsstillekontraktsmessige krav, vil skader oppstått ved forsømt omsorg måtte regnes som mangler.

Opphør av omsorgsplikten

Salg, jfr. kjøpsloven § 76 (1). Andre disposisjoner enn salg, jfr. kjøpsloven § 77. En tilsvarende adgang adgang til å selge for den annen parts regning, subsidiært å skaffe gjenstanden bort, må gjelde også i andre tilfelle hvor det foreligger plikt til å overdra ting, altså hvor den skulle ytes som gave, som vederlag for eksempel for leie, arbeid eller transport. Det kan imidlertid være at positive rettsregler stenger for dette; ved salgsrett må således salgsrett være avskåret ved avhendingslova § 5-1 (2); selgeren har bare adgang til å selge når han har hevningsrett. Har A bare overlatt til B gjenstanden til lån, leie, forvaring, pant eller reparasjon, kan B i alminnelighet neppe ha noen salgsadgang, fordi om han på grunn av A´s forhold ikke får levert tingen tilbake.

Unntaksvis kan saken stille seg slik at salgsrett må foreligge, særlig hvor oppbevaring vil volde B uforholdsmessige omkostninger og A tross advarsel fortsetter sitt forhold, jfr. U 1926 s. 38 H.

Overlatelse til tredjemann i forvaring, jfr. kjøpsloven § 74. Realisasjonsplikt – emergency sale – kjøploven § 76 (2)

Kostnader realdebitor pådrar seg ved omsorgs- og bistandstiltak er kedtiro i regelen ubetinget erstatningsansvarlig for. Ansvaret er altså rent objektivt uten unntak for force majeure e.l., jfr. kjøpsloven § 75. Grunnen er ata kostnadene er pådratt i kreditors interesse, slik at det er tale om en form for berikelsesregler.

10.5 Kreditormora som grunnlag for kontraktsbruddsvirkninger

10.5.1 Innledning. Den tradisjonelle oppfatning – ikke kontraktsbrudd – kan som nevnt ikke lenger opprettholdes. Ikke engang innenfor forholdsvis enkel kontraktstype som kjøp kan det tradisjonelle syn opprettholdes, idet lovens § 50, jfr. § 51 pålegger kjøperen å medvirke til oppfyllelsen under sanksjon av ordinære kontraktsbrudsvirkninger. I mer komplekse kontrakter, eksempelvis entreprise, der partenes ytelse er sterkt sammenvevet, vil realdebitor være avhengig av kreditors medvirkning for å kunne prestere kontraktsmessig. Men selv om slike forhold ikke skulle gjøre seg gjeldende, kan realdebitor bli påført ulemper og skader ved kreditormora. Når eksempelvis husleieloven § 5-1 i.f. påbyr kontinuerlig forretningsdrift, er det fordi gården blir

mindre attraktiv dersom forretningslokaler står ubenyttet; utleiers interesse er følgelig ikke ivaretatt ved at leietaker betaler husleie.

10.5.2 Dom på medvirkning ved kreditormora? Fastholdelsesrett og dom på naturaloppfyllelse? Overveiende grunner taler mot. Åpenbart urimelig om man skulle få dom for at en leietaker pliktet å flytte inn i leiligheten. Det ville også være urimelig hvis den som har engasjert en arkitekt til å forestå planleggingen av oppføringen av et bygg, skulle kunne dømmes til å la bygge oppføre, selv om han ikke lenger ser seg tjent med det. I U 2000 s. 656 H krevde en komponist som etter avtale med Det Kgl. Teater hadde skapt musikk til en ballett, dom for at teateret skulle oppføre balletten, men fikk ikke medhold. Disse tilfelle kan forstås dit hen at dom på naturaloppfyllelse ville innebære et sterkt inngrep i den personlige frihet.

I noen kontrakter skilles det ikke mellom ulike typer av kreditormoravirkninger. Etter håndverkertjenesteloven § 41 kan forbrukerens medvirkning generelt ikke gjennomføres.

I andre kontraktstyper må det skilles mellom ulike typer av medvirkning: For kjøp fremgår det av kjøpsloven § 51 (2) sammenholdt med §§ 52 og 53 at kjøperen ikke kan dømmes til å overta tingen. Bortsett fra plikten til å overta tingen, omfatter kjøpers medvirkningsplikt de aller fleste plikter som kan tenkes pålagt kjøperen etter avtalen. Bestemmelsen innebærer eksempelvis at selgeren i et tilvirkningskjøp – så som ved skipsbygging - kan få dom for at kjøperen skal utlevere spesifikasjoner. En annen mulighet kjøpsloven § 60.

10.5.3 Hevningsrett ved kreditormora. Utgangspunkt samme regler som ved debitormora- men faktisk sett betydelige forskjeller fordi kreditormora langt sjeldnere enn debitormora kan anses som vesentlig.

Pengekrav – ikke plass til rett til å heve kontrakten.

Unnlatelse fra kjøpers side fra å overta tingen, jfr. kjøpsloven § 50 litra b. Selger godt hjulpet ved §§ 76 og 77. Etter § 55 hevningsrett bare der ”selgeren har en særlig interesse i å bli av med den”

Unnlatelse av å medvirke ellers, jfr, kjøpsloven § 50 litra a. Selv om medvirkning er en biforpliktelse og følgelig bør håndheves mindre strengt enn brudd på hovedforpliktelsen, vil eksempelvis manglende medvirkning i et tilvirkningskjøp kunne påføre selgeren betydelige ulemper. Disse ulempene kan ikke avhjelpes ved den regulære vei kjøpsloven anviser ved kreditormora etter §§ 76 og 77. Det som her er sagt om tilvirkningskjøp, gjelder for tilvirkningskontrakter i sin alminnelighet. Det samme gjelder ved arbeidskontrakter, dersom arbeidsgiveren lar arbeidstakeren gå i lengre tid uten å få noe å gjøre, vil dette kunne utløse hevningsrett.

10.5.4 Erstatningsansvar eller vederlagsøkning ved kreditormora

Der det er adgang til å få dom på naturaloppfyllelse, må det også være adgang til å kreve erstatning. Eldre lære, ikke slik adgang, ingen erstatningsplikt. Dette syn er forlatt.

I enkelte kontrakter, særlig entreprise, og spørsmålet om kompensasjon for fristforlengelse, er sanksjonen en vederlagsjustering, ikke erstatning.

Reelt argument – kreditormora påfører i mange tilfelle ikke så store tap.

Det er i mange og viktige tilfelle at kreditormora ikke er erstatningsbelagt, fordi det ikke er tilstrekkelig sterke grunner til det. Pengeforpliktelser – unntaksfri regel. Kjøp av ting eller fast eiendom som selgeren ikke har en særlig interesse i å bli av med, pådrar kjøperen seg heller ikke et erstatningsansvar for manglende overtagelse, jfr. kjøpsloven § 57 (2) og avhendingslova § 5-4 (2).

Er det først tilstrekkelig grunn for å oppstille erstatningsplikt for kreditormora, er tendensen i lovgivningen at ansvarsgrunnlaget er objektivt, med innbyrdes variasjoner.

Ny kontraktslovgivning bygger ofte på et kontrollansvar, eksempelvis kjøpsloven § 57

(2) og avhendingslova § 5-4 (2). Etter begge regelsett er ansvaret kombinert med en ansvarsbegrensning for indirekte tap. Det samme gjelder etter håndverkertjenesteloven

§ 42 (3). I entrepriseforhold er byggherre kontrollansvarlig for følgene av forsinket levering av tegninger og spesifikasjon er eller arbeid av sideordnede entreprenører, bortsett fra hindringer utenfor kontroll (følger av standardene). I noen kontraktstyper er kreditors ansvar for mangelfull medvirkning objektivt, men med unntak for tilfelle av force majeure. Eksempelvis er befrakters ansvar etter sjøloven §§ 352 og 353 for frakttap han påfører bortfrakteren ved å levere last til rett tid, et slikt ansvar.

I noen tilfelle er kreditors ansvar rent objektivt – for eksempel sjørettens regler om ”demurrage” (overliggetid, jfr. sjøloven § 335. Disse tar sikte på å regulere risikoen for at innlastingen av godset tar lenger tid enn forutsatt. I avtalen mellom partene vil en viss tid være satt for innlasting, den såkalte liggetiden (”laytime”). Tidsbruk utover dette bringer befrakteren i ansvar for demurrage som han er ubetinget ansvarlig for.