Klarhetskravet i standardvilkår i forbrukerkontrakter
Klarhetskravet i standardvilkår i forbrukerkontrakter
Kandidatnummer: 562.
Leveringsfrist: 25. november 2021.
Antall ord: 16 890.
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING 1
1.1 Tema 1
1.2 Rettskildebilde og metode 2
1.3 Avgrensninger og videre fremstilling 5
2 RETTSVIRKNINGER AV AT KLARHETSKRAVET ER BRUTT ETTER FORBRUKERAVTALEDIREKTIVET 6
2.1 Betydning for direktivets anvendelsesområde 6
2.2 Moment i urimelighetsvurderingen etter artikkel 3 nummer 1 7
2.3 Tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum 9
3 INNHOLDET I FORBRUKERAVTALEDIREKTIVETS KLARHETSKRAV 12
3.1 Rettslig grunnlag 12
3.2 Formål og hensyn bak kravet 13
3.3 Vurderingstemaet 14
3.3.1 Generelle betraktninger 14
3.3.2 Relevante omstendigheter 19
3.3.3 EU-domstolen om vurderingstemaet for særskilte standardvilkår 23
3.4 Vurderingstidspunktet 31
3.5 Håndhevelse av eget tiltak (ex officio) 32
4 DEN NORSKE GJENNOMFØRINGEN OG PRAKTISERINGEN 34
4.1 Den norske gjennomføringen av klarhetskravet 34
4.2 Den norske praktiseringen av klarhetskravet 37
4.2.1 Innledende betraktninger 37
4.2.2 Rt-2013-388 (Xxxxxxx) 39
4.2.3 Rt-2014-379 (Danica) 41
4.2.4 LF-2017-160194 45
4.2.5 LB-2020-187102 46
4.3 Kritisk blikk 47
4.3.1 Hvorfor er den norske praktiseringen av direktivet nærmest ikke-eksisterende?
.......................................................................................................................... 47
4.3.2 Kritisk blikk på den norske gjennomføringen av klarhetskravet 50
4.3.3 Burde klarhetskravet lovfestes? 51
KILDELISTE 53
1 Innledning
1.1 Tema
Tema for denne oppgaven er klarhetskravet i standardvilkår i avtaler mellom forbrukere og næringsdrivende. Et krav til klare og forståelige skriftlige avtalevilkår ("klarhetskravet") følger av direktiv 93/13/EØF om urimelige vilkår i forbrukeravtaler ("forbrukeravtaledirektivet") ar- tikkel 4 nr. 2 og artikkel 5 første punktum. Direktivet gjelder avtaler som ikke har vært gjen- stand for individuell forhandling mellom næringsdrivende og forbrukere – typisk standardvil- kår.1 Direktivets kjerne er at EU- og EFTA-statene (de EFTA-statene som er med i EØS) skal fastsette at urimelige kontraktsvilkår ikke binder forbrukerne.2
Norge har vært bundet av direktivet siden 1994.3 Ved implementeringen i norsk rett var opp- fatningen at avtaleloven § 36 ga forbrukeren like godt – og i noen tilfeller bedre vern – enn direktivet.4 Gjennomføringen skjedde derfor ved små presiseringer av bruken av avtaleloven § 36, nedfelt i avtaleloven § 37.5
Direktivets klarhetskrav ble ikke lovfestet i norsk rett. Det skyldes trolig en oppfatning av at klarhetskravet ikke hadde selvstendig betydning utover å fungere som en innledning til tolk- ningsregelen i artikkel 5 annet punktum.6 Tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum ble an- sett å ha sin parallell i den norske avtalerettslige "uklarhetsregelen", men ble av hensynet til nordisk rettsenhet lovfestet i avtaleloven § 37 første ledd nummer 3.7 Lovgiver har nok likevel ment å lage fullstendig rettsharmoni, slik at klarhetskravet må ansees som gjennomført og norske bestemmelser må tolkes i samsvar med direktivet.8
Siden gjennomføringen har EU-domstolen avsagt 128 dommer om direktivet, og de siste 20 årene har det fulgt klart av EU-domstolens praksis at nasjonale domstoler plikter å håndheve
1 Forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 1 og artikkel 3 nr. 1 og nr. 2.
2 Dette følger av direktivets artikkel 6 nr. 1. Se også Giertsen (2014) s. 206 og Woxholt (2021) s. 347.
3 Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komitébeslutning nr. 7/94 av 21. mars 1994.
4 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 9.
5 Se Ot.prp. nr. 89 (1993-1994 s. 3-4. Avtaleloven § 37 ble tilføyd ved lov 6. januar 1995 nr. 1.
6 Se Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 29.
7 Se Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 10.
8 Se punkt 4.1.
direktivet av eget tiltak (ex officio).9 Det finnes imidlertid ikke et eneste eksempel på at norske domstoler vurderer klarhetskravet eller øvrige reguleringer etter forbrukeravtaledirektivet av eget tiltak. Det finnes én høyesterettsdom, én lagmannsrettsdom og én tingrettsdom hvor retten nevner direktivet og dets klarhetskrav.10 Retten går imidlertid ikke nærmere inn på rettsreglenes innhold og rettsvirkninger etter direktivet. Dette gir grunn til å stille spørsmål ved om Norge overholder sine EØS-rettslige forpliktelser tilknyttet forbrukeravtaledirektivet.
Oppgaven behandler to hovedtemaer. Det første temaet er klarhetskravet slik det følger av for- brukeravtaledirektivet. Jeg analyserer her klarhetskravet som et koblingsord mellom rettsfakta og rettsvirkning.11 Rettsfaktasiden reiser spørsmål om hva som er det nærmere innholdet i klar- hetskravet, herunder hva som skal til for at kravet er brutt. Rettsvirkningsiden reiser spørsmål om hva som er rettsvirkningene av at klarhetskravet er brutt. Det andre hovedtemaet er den norske gjennomføringen og praktiseringen av direktivets klarhetskrav.
I oppgaven tar jeg sikte på å opplyse om det nærmere innholdet og rekkevidden av klarhetskra- vet slik det følger av forbrukeravtaledirektivet. Samtidig vil jeg påvise at Norge ikke overholder sine EØS-rettslige forpliktelser med hensyn til gjennomføringen og praktiseringen av klarhets- kravet.
1.2 Rettskildebilde og metode
Oppgaven reiser rettskildespørsmål at både norsk og EØS-rettslig karakter. Analysen av inn- holdet og rettsvirkningene av klarhetskravet etter forbrukeravtaledirektivet gjøres etter EØS- rettslig metode. Analysen av den norske gjennomføringen og praktiseringen av direktivet vil følge alminnelig norsk juridisk metode. Enkelte særskilte metodiske hensyn gjør seg likevel gjeldende for norske rettsregler som gjennomfører EØS-regelverk.
9 Se punkt 3.5 om plikten til å håndheve direktivet ex officio. Det oppgitte antall EU-dommer avsagt om forbru- keravtaledirektivet er basert på søk på EU-dommer som nevner direktivet på EUR-Lex, den 14.11.2021.
10 Rt-2013-388 (Xxxxxxx), LG-2015-97037 og TSTAV-2014-52307.
11 Bruk av koblingsord er i juridisk terminologi brukt om "ord som har en rent systematiserende rolle; nemlig som formidler mellom flere alternative (sett av) rettsfakta og flere kumulative (sett av) rettsfølger", se Eng (1990) punkt 4 annet avsnitt.
EØS-avtalens hovedmålsetting er at det skal være ensartede regler i hele EØS (homogenitets- målsettingen).12 Det innebærer at EØS-reglene skal tolkes likt i EU- og EFTA-statene, og at EØS-bestemmelsene skal tolkes slik at de har samme innhold som de parallelle bestemmelsene i EU-retten.13 Jeg må derfor først fastlegge riktig fortolkning av forbrukeravtaledirektivet i EU- retten. I lys av homogenitetsmålsettingen er utgangspunktet at den samme fortolkningen gjelder i EØS-retten, men dette må særskilt vurderes.
Fastleggelsen av direktivets innhold i EU-retten må gjøres ut fra de tolkningsprinsipper som gjelder i EU-retten.14 Det er allment kjent at EU-domstolens tolkningsmetode ansees som den gjeldende metoden. Utgangspunktet er "den sædvanlige betydning i almindelig sprogbrug".15 Ettersom det finnes 24 offisielle likestilte språk må de ulike språkversjonene sammenholdes.16 Tolkningsmetoden kjennetegnes av å være kontekstuell. Det innebærer at direktivet må tolkes i lys av den sammenhengen den inngår i. 17 Fortalen kan eksempelvis tjene som rettskilde i den sammenheng. Formålsorientert tolkning er et annet kjennetegn.18 Videre er EU-domstolens tid- ligere praksis en tungtveiende rettskilde. Dette fordi domstolen som hovedregel følger sine tid- ligere dommer og tolkningsuttalelser.19 Det finnes omfattende EU-rettspraksis om forbrukerav- taledirektivets klarhetskrav. Bare siden begynnelsen av 2018 er det avsagt 10 dommer om kra- vet.20
EØS-komiteen har ikke foretatt tilpasninger som ledd i direktivets innlemmelse i EØS-avta- len.21 Ordlyden er følgelig den samme. Det er EFTA-domstolen som avgir tolkningsuttalelser om innholdet i EØS-retten.22 EFTA-domstolen har avgitt to tolkningsuttalelser om forbruker- avtaledirektivet, men disse behandler ikke tolkningen av direktivets klarhetskrav.23 Domstolens
12 Se EØS-avtalen artikkel 1 nr. 1 og fortalens punkt 16, jf. Sejersted (2011) s. 223.
13 Sejersted (2011) s. 87. Dette følger også av EØS-avtalen artikkel 6.
14 Høgberg (2019) s. 387.
15 C-201/13 Deckmyn, premiss 19.
16 C-488/11 Asbeek Brusse, premiss 26.
17 Høgberg (2919) s. 405.
18 Høgberg (2019) s. 410.
19 Sejersted (2011) s. 234 og Høgberg (2019) s. 413.
20 Se punkt 3.3.1.
21 EØS-komitébeslutning nr. 7/94 av 21. mars 1994.
22 Se ODA-avtalen artikkel 34 første ledd. ODA er en avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av en domstol og et overvåkningsorgan.
23 E-27/13 Xxxxxxxxxx og E-25/13 Xxxxxxxxxxxxx.
tolkningsuttalelser speiler likevel, i tråd med vanlig praksis, i hovedsak EU-domstolens praksis tilknyttet de parallelle reglene i EU-retten. Dette er en naturlig følge av homogenitetsmålset- tingen. Det følger dessuten av ODA-avtalen artikkel 3 nr. 2 at EFTA-domstolen skal ta "tilbør- lig hensyn til" prinsipper fastlagt av EU-domstolen ved fortolkning og anvendelse av EØS- retten. I lys av dette er det – hverken formelt eller reelt – noen grunn til å tro at forbrukeravta- ledirektivets klarhetskrav skal forstås annerledes i EØS enn i EU.
En metodisk utfordring er at det finnes svært få tradisjonelle norske rettskilder om klarhetskra- vet i norsk rett og direktivet i det hele tatt. Direktivet og dets klarhetskrav har, som nevnt inn- ledningsvis, ikke fått betydning i rettspraksis. Proposisjonen og høringsnotatet avgitt i forbin- delse med gjennomføringen av forbrukeravtaledirektivet gir ingen beskrivelse av det nærmere innholdet i klarhetskravet.24 Kravet er også i liten grad diskutert i norsk juridisk teori.25 Den grundigste behandlingen av klarhetskravet gjøres av Giertsen.26 Derfor henviser jeg relativt ofte til ham.
Høyesterett har uttalt at norske rettsregler som gjennomfører et EØS-direktiv skal tolkes i sam- svar med EU-domstolens praksis tilknyttet direktivet.27 EU-domstolens uttalelser er dermed den sentrale og tungtveiende rettskilden ved tolkningen av klarhetskravet i norsk rett. Dette må for- stås i sammenheng med at norsk rett presumeres å være i samsvar med Norges EØS-rettslige forpliktelser.28 I tillegg innebærer prinsippet om EØS-konform tolkning at norske domstoler, så
24 Se Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) punkt 4.8 og vedlegg 2 punkt 10.
25 Woxholt (2021) behandler direktivets klarhetskrav for første gang i sin 11. utgave av "Avtalerett", se særlig s. 365-371. Etter Giertsen (2014) og (2021), er dette den grundigste behandlingen av klarhetskravet i norsk ju- ridisk teori. Xxxxxxx (2017) skriver kort om klarhetskravets innhold på s. 229-230. Lilleholt (2017) omtaler kravets innhold med to setninger på s. 445. Hverken Hagstrøm (2011) eller (2015), Hov (2016), Xxxxxxxxx (2013) eller Hallsteinsen (2018) nevner direktivets klarhetskrav.
26 Den grundigste behandlingen av direktivets klarhetskrav gjøres i 4. utgave av "Avtaler" fra 2021, men også den
3. utgaven av "Avtaler" fra 2014 behandler kravet.
27 Se HR-2016-2239-A avsnitt 31 hvor førstvoterende uttaler: "Jeg fremhever her særlig at varemerkeloven § 14 er utformet i samsvar med EUs tidligere og någjeldende varemerkedirektiv, og at loven dermed skal forstås i samsvar med EU-domstolens praksis knyttet til disse direktivene. Det innebærer at avgjørelser fra denne dom- stolen blir den sentrale rettskilden ved tolkning av varemerkeloven"[mine kursiveringer]. Saken gjaldt tolk- ning av varemerkeloven som gjennomfører varemerkedirektivet, men uttalelsen må ha overføringsverdi til tolkning av gjennomførte direktiver generelt.
28 Dette følger av presumsjonsprinsippet. Prinsippet innebærer at domstolene skal unngå folkerettsstridige tolk- ningsresultater, så lenge det er mulig ut ifra anerkjente prinsipper for tolkning og anvendelse av rettsregler. Se Rt-2000-1811 (Finanger I) side 1831.
langt det er mulig, skal tolke norsk rett i tråd med EØS-retten.29 Norsk rett må derfor tolkes i samsvar med EU-domstolens tolkning av forbrukeravtaledirektivet.
1.3 Avgrensninger og videre fremstilling
En rettsvirkning av at direktivets klarhetskrav er brutt er at tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum kommer til anvendelse.30 Det er diskutert i juridisk teori om denne tolkningsregelen, som er gjennomført i avtaleloven § 37 første ledd nummer 3, har samme innhold og rekkevidde som den avtalerettslige uklarhetsregelen. Ved gjennomføringen la departementet til grunn at tolkningsreglene var parallelle.31 Giertsen argumenterer imidlertid for at direktivets tolknings- regel gir et skarpere forbrukervern enn uklarhetsregelen.32 Jeg avgrenser mot denne diskusjo- nen. Forholdet mellom forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 annet punktum og uklarhetsregelen vil derfor ikke behandles nærmere, annet enn at det kommenteres kort i forbindelse med analy- sen av Rt-2014-379 (Danica) under punkt 4.2.3.
Jeg behandler først rettsvirkningssiden av klarhetskravet etter direktivet (punkt 2). Det er fordi det er greit å vite konsekvensene av at kravet er brutt før jeg går nærmere inn på innholdet. Det er dessuten mindre å si om rettsvirkningene enn om innholdet i klarhetskravet.
I punkt 3 behandler jeg rettsfaktasiden av direktivets klarhetskrav. Med andre ord hva som er innholdet i direktivets krav til at "[i] de aftaler, hvor alle eller nogle af de vilkår, der tilbydes forbrugeren, er i skriftlig form, skal disse vilkår alltid være udarbejdet på en klar og forståelig måde.".33
Til slutt vil jeg analysere den norske gjennomføringen og praktiseringen av klarhetskravet (punkt 4).
29 E-01/07 A premiss 39 og Rt-2000-1811 (Finanger I) side 1830.
30 Se punkt 2.3.
31 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 10.
32 Giertsen (2021) s. 180.
33 Sitatet er fra dansk språkversjon av artikkel 5 første punktum. Et tilsvarende krav kan utledes av artikkel 4 nr.
2. Se punkt 3.1.
2 Rettsvirkninger av at klarhetskravet er brutt etter forbrukeravtaledirektivet
2.1 Betydning for direktivets anvendelsesområde
Dersom avtalevilkår om "definitionen af aftalens hovedgenstand" er "affattet klart og forståe- ligt", er de ikke omfattet av urimelighetsvurderingen etter direktivet, jf. artikkel 4 nummer 2. Det samme gjelder avtalevilkår om "overenstemmelsen mellem pris og varer eller mellom tje- nesteytelser og betalingen herfor". Ordlyden "affattet klart og forståeligt" er en henvisning til overholdelse av klarhetskravet.34 Overholdelse av klarhetskravet får derfor betydning for for- brukeravtaledirektivets anvendelsesområde.
EU-domstolen har uttalt at begrepet "definitionen af aftalens hovedgenstand" skal forstås som vilkår "der fastlægger aftalens hovedydelser, og som dermed er kendetegnende for aftalen".35 Det må imidlertid avgrenses mot avtalevilkår som er "underordnede i forhold til dem, der defi- nerer selve aftaleforholdets natur".36 Hva som ligger i begrepet er likevel ikke helt entydig, og det har vært gjenstand for omfattende EU-domstolspraksis.37
Begrepet "overenstemmelsen mellem pris og varer eller mellom tjenesteytelser og betalingen herfor" er mer entydig. Det sikter etter sin ordlyd til hvorvidt det er samsvar mellom pris eller betaling og markedsverdien av realytelsen.38
Hvorvidt de ovenfor beskrevne avtalevilkårene oppfyller direktivets klarhetskrav er avgjørende for hvorvidt vilkårene kan undergis en urimelighetsvurdering etter direktivets artikkel 3 num- mer 1. Dette er igjen avgjørende for hvorvidt et avtalevilkår kan sensureres etter direktivet da det er urimelighetsvurderingen i artikkel 3 nummer 1 som avgjør om det er grunnlag for sensur i tråd med artikkel 6 nummer 1. Jeg går nærmere inn på urimelighetsvurderingen og eventuell sensur nedenfor under punkt 2.2.
34 Se punkt 3.1.
35 Sist i C-609/19 BNP Paribas, premiss 29.
36 C-609/19 BNP Paribas, premiss 29.
37 Se for eksempel C-609/19 BNP Paribas premiss 30, C-621/17 Kiss premiss 32 og C-186/16 Andriciuc premiss 35-36.
38 Giertsen (2021) s. 272.
2.2 Moment i urimelighetsvurderingen etter artikkel 3 nummer 1
Xxxxx på klarhetskravet er et moment i spørsmålet om sensur av avtalevilkår etter forbrukerav- taledirektivet.
Artikkel 3 nummer 1 danner utgangspunktet for vurderingen av om et kontraktsvilkår skal an- sees urimelig etter direktivet, og eventuelt sensureres i tråd med artikkel 6 nummer 1. Etter artikkel 3 nummer 1 skal
"[e]t kontraktvilkår, der ikke har været genstand for individuel forhandling, anses for urimeligt, hvis det til trods for kravene om god tro bevirker en betydelig skævhed i parternes rettigheder og forpligtelser ifølge aftalen til skade for forbrugeren." [mine kursiveringer].
Ordlyden tilsier at "god tro" og hvorvidt det foreligger en "betydelig skævhed i parternes rettigheder og forpligtelser" er de sentrale momentene i urimelighetsvurderingen. Det følger imidlertid av EU-domstolens praksis at kriteriene i artikkel 3 nummer 1 må suppleres med kravet til "gennemsigtighed".39 Gennemsigtighed er den danske betegnelsen på klarhetskravet.
Dette ble understreket senest i C-609/19 BNP Paribas, hvor EU-domstolen uttalte
"[h]vad angår bedømmelsen af, om et kontraktvilkår er urimeligt, påhviler det den nationale ret under hensyntagen til kriterierne i artikel 3, stk. 1, og artikel 5 i direktiv 93/13 at afgøre, om et sådant vilkår under hensyntagen til omstændighederne i den konkrete sag opfylder dette direktivs krav om god tro, jævnbyrdighed og gennemsigtighed" [mine kursiveringer].40
Hvorvidt klarhetskravet er brutt er altså et moment i vurderingen av om et kontraktsvilkår skal ansees "urimeligt" etter artikkel 3 nummer 1, og eventuelt sensureres i tråd med artikkel 6 num- mer 1. EU-domstolen viste her til artikkel 5, men har tidligere uttalt at klarhetskravet i artikkel 4 nummer 2 og artikkel 5 har samme rekkevidde.41 Det betyr at domstolen like gjerne kunne vist til artikkel 4 nummer 2 i denne sammenheng.
39 Sist i C-609/19 BNP Paribas, premiss 61.
40 C-609/19 BNP Paribas, premiss 61. Det samme sies i de forente saker C-84/19, C-222/19 og C-252/19 Profi Credit, premiss 93.
41 Sist i de forente saker C-84/19, C-222/19 og C-252/19 Profi Credit, premiss 72.
Brudd på klarhetskravet vil naturligvis tale for urimelighet. Det har vært diskutert europeisk litteratur om brudd på klarhetskravet alene kan medføre urimelighet. Rott hevder et vilkår kan være urimelig utelukkende fordi det er uklart.42 Loos går enda lenger ved å påstå at et vilkår som bryter med klarhetskravet nærmest automatisk vil være urimelig.43 Uttalelsene er imidler- tid noen år gamle. En gjennomgang av nyere EU-rettspraksis tilsier at det ikke er en automatikk i at brudd på klarhetskravet medfører at vilkåret er urimelig. Senest i C-609/19 BNP Paribas understreker domstolen at hvorvidt et kontraktsvilkår er "gennemsigtigt" er "en af de faktorerer, der skal tages hensyn til ved den vurdering av dette vilkår urimelige karakter" [mine kursive- ringer].44
Dommen i sak C-609/19 BNP Paribas illustrerer imidlertid at brudd på klarhetskravet er et vektig moment som taler for urimelighet. Saken gjaldt et ektepar som opptok et lån i utenlandsk valuta, hvor standardvilkåret sa at låntakeren bar risikoen for kursendringer. Et spørsmål var hvordan klarhetskravet skal forstås når forbrukeren ikke har kjennskap til de makroøkonomiske forholdene som kan påvirke valutakursen eller risikoen tilknyttet dette. Selv om EU-domstolen kun tolker – og ikke subsumerer – indikerte domstolen at klarhetskravet var brutt i dette til- felle.45 Spørsmålet var videre om standardvilkåret var urimelig etter artikkel 3 nummer 1.
EU-domstolen understrekte at kravene til "god tro" og "jævnbyrdighed" i artikkel 3 nummer 1 må vurderes som ledd i urimelighetsvurderingen, selv om klarhetskravet ansees brutt.46 Likevel gikk domstolen langt i å indikere at standardvilkåret var urimelig når klarhetskravet var brutt i et tilfelle som dette.
42 Rott (2016) s. 301.
43 Loos (2015) s. 189.
44 C-609/19 BNP Paribas, premiss 62. EU-domstolen uttaler det samme i premiss 94 i de forente saker C-776/19- C-782/19 BNP Paribas. Dette er de siste EU-dommene som behandler direktivets klarhetskrav. En lignende uttalelse følger også av C-38/17 GT, premiss 37.
45 Se punkt 3.3.3.2 for grundigere behandling av hva som skal til for at klarhetskravet er brutt for denne typen avtaleklausuler.
46 C-609/19 BNP Paribas, premiss 62.
Domstolen viste til at låneavtaler i utenlandsk valuta, hvor låntakeren bærer risikoen for kurs- endringer, pålegger forbrukeren en stor økonomisk risiko. Når den næringsdrivende ikke opp- fyller klarhetskravet – underforstått; forbrukeren forstod ikke den økonomiske risikoen han på- tok seg – så er det å bære denne risikoen uforholdsmessig.47 Det tilsa at klausulen som påla forbrukeren å bære risikoen for kursendringer var urimelig etter artikkel 3 nr. 1. 48
Selv om EU-domstolen understreker at det er opp til den nasjonale domstolen å avgjøre både om klarhetskravet er brutt og om standardvilkåret er urimelig, så legger EU-domstolen så sterke føringer for subsumsjonen at det i realiteten er lite skjønnsrom igjen for den nasjonale domsto- len.
EU-domstolens uttalelser i C-690/19 BNP Paribas illustrerer altså at i tilfeller hvor standard- vilkåret pålegger forbrukeren en stor økonomisk risiko så vil vilkåret fort ansees urimelig når klarhetskravet er brutt. Tilnærmet tilsvarende betraktninger legges til grunn i de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas.
Selv om brudd på klarhetskravet altså er et vektig moment som taler for urimelighet, så kan et avtalevilkår ansees urimelig også når klarhetskravet er overholdt.49
2.3 Tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum
Xxxxx på klarhetskravet medfører dessuten at tolkningsregelen i forbrukeravtaledirektivets ar- tikkel 5 annet punktum kommer til anvendelse. I artikkel 5 annet punktum heter det at "[h]vis der opstår tvivl om et kontaktvilkårs betydning, gælder den fortolkning, som er mest gunstig for forbrugeren.".
Det er naturlig å lese ordlyden "hvis der opstår tvivl" i lys av direktivets artikkel 5 første punktum, som er rettsfaktasiden av klarhetskravet. I første punktum heter det at "[i] de aftaler, hvor alle eller nogle af de vilkår, der tilbydes forbrugeren, er i skriftlig form, skal disse vilkår altid være udarbejdet på en klar og forståelig måde." [mine kursiveringer]. Når ordlyden "hvis der opstår tvivl" følger rett etter dette, er det naturlig å forstå dette som at i de tilfeller et vilkår
47 C-609/19 BNP Paribas, premiss 69.
48 C-609/19 BNP Paribas, premiss 71.
49 C-342/13 Sebestyén, premiss 34.
ikke er utarbeidet på en klar og forståelig måte – da foreligger det "tvivl".50 At "tvivl" i artikkel 5 annet punktum skal forstås som en henvisning til brudd på klarhetskravet i artikkel 5 første punktum er også lagt til grunn i både europeisk og norsk juridisk litteratur.51
Rettsvirkningen av at det foreligger "tvivl" er at da "gælder den fortolkning, som er mest gunstig for forbrugeren".52 Ordlyden "den fortolkning, som er mest gunstig" taler for at man ikke bare skal velge et tolkningsalternativ som er fordelaktig for forbrukeren. Finnes det flere tolknings- alternativer som vil være til fordel for forbrukeren må det undersøkes hvilket av tolkningsalter- nativene som er mest fordelaktig – og velge dette.53 Ordlyden i den engelske direktivteksten støtter en slik tolkning med formuleringen "[w]here there is doubt about the meaning of a term, the interpretation most favourable to the consumer shall prevail" [mine kursiveringer]. Det samme gjør direktivets fortale som bruker formuleringen "i tvivlstilfælde gælder den fortolk- ning, der er mest fordelagtig for forbrugeren" [mine kursiveringer].54
Jeg har ikke funnet praksis fra EU-domstolen med uttalelser om forståelsen av tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum. Det skyldes trolig at tolkningsregelen etter sin ordlyd ikke reiser vanskelige spørsmål, så lenge klarhetskravet er brutt.
Det som kan så tvil om forståelsen av direktivets tolkningsregel er at Justisdepartementet, i sin drøftelse av artikkel 5 i forbindelse med gjennomføringen i norsk rett, la en begrensning til grunn. Begrensningen ble uttrykt slik: Tolkningsregelen innebærer ikke "at en lite nærliggende tolkning som er til fordel for forbrukeren, skal legges til grunn dersom det finnes tolkningsal- ternativer som er vesentlig mer nærliggende".55 Det fremgår imidlertid ikke hvor departementet henter dette fra. Så lenge begrensningen ikke er hentet fra noen autorative EØS-rettslige kilder, må departementets utsagn ansees uten betydning for forståelsen av tolkningsregelen i direktivet. Det er EU-domstolen og EFTA-domstolen som tolker direktivet – ikke den norske lovgiveren.56 Noe annet er at departementets uttalelser kan tillegges vekt ved tolkningen av avtaleloven § 37
50 Forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 annet punktum.
51 Xxxxxxx (2018) s. 139 og Giertsen (2021) s. 179.
52 Forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 annet punktum.
53 Det er også slik Giertsen forstår direktivet på dette punktet, se Giertsen (2021) s. 179.
54 Forbrukeravtaledirektivets fortale, avsnitt 20.
55 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 11 og 15.
56 Sejersted (2011) s. 252.
første ledd nummer 3, som er den norske gjennomføringen av direktivets artikkel 5 annet punktum.57
Jeg har ikke funnet spor av begrensningen i EU-domstolens praksis, noe som tilsier at det skal sees bort fra departementets uttalelser når det gjelder forståelsen av direktivets artikkel 5 annet punktum. Samtidig antyder departementet et godt poeng, som kan tenkes å gjelde også etter direktivet. Poenget er at det må stilles et visst minstekrav til hva som er et aktuelt tolkningsal- ternativ. Xxxxxx det tolkningsalternativer som er vesentlig mer nærliggende enn andre så skal det mest fordelaktige alternativet blant disse velges, og ikke tolkningsalternativer som er lite nærliggende. Legges dette til grunn etter direktivet er det ikke fordi departementets uttalelser har vekt for direktivets forståelse, men fordi det er en fornuftig tilnærming til en slik problem- stilling.
At det mest fordelaktige tolkningsalternativet skal velges, uavhengig av om det finnes andre tolkningsalternativer som er mer nærliggende, kan imidlertid støttes av formålet og hensynet bak klarhetskravet. Direktivet bygger på en forutsetning om at forbrukeren befinner seg i en svakere stilling i kontraktsforholdet, hva gjelder forhandlingsstyrke og informasjonsnivå.58 I slike tilfeller kan den næringsdrivende fristes til å gi vag informasjon eller innta avtalevilkår som er mest fordelaktig for en selv. Direktivet skal virke preventivt og gjenopprette asym- metrien i kontraktsforholdet ved å sanksjonere næringsdrivende som utnytter sin sterke posisjon overfor forbrukerne.59 Skal den næringsdrivende ha insentiv til å gi korrekt informasjon, og slik overholde klarhetskravet, må sanksjonen for det motsatte være hard. Dette taler for at det ikke bør tas hensyn til at enkelte tolkningsalternativer er mer nærliggende ved anvendelse av tolk- ningsregelen i artikkel 5 annet punktum. Forutsetningen for at tolkningsregelen kommer til an- vendelse er at den næringsdrivende ikke har uttrykt seg tilstrekkelig klart og forståelig slik di- rektivet krever. At en i slike tilfeller risikerer at et mindre nærliggende tolkningsalternativ leg- ges til grunn, til forbrukerens fordel, vil trolig virke preventivt. Virker det preventivt, slik at
57 Men i lys av prinsippet om EØS-konform tolkning vil man antagelig se bort ifra disse uttalelsene ved anvendelse av avtaleloven § 37 første ledd nr. 3 også. Prinsippet innebærer at norske domstoler, så langt det er mulig, skal tolke norsk rett i tråd med EØS-retten, jf. E-01/07 A premiss 39 og Rt-2000-1811 (Finanger I) side 1830.
58 Sist uttalt i sak C-609/19 BNP Paribas premiss 42 og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 82.
59 Sist i uttalt i sak C-609/19 BNP Paribas premiss 42 og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas pre- miss 82.
den næringsdrivende får insentiv til å gi korrekt informasjon, vil dette igjen være med på å opprettholde et av klarhetskravets overordnede målsettinger; at avtaleinngåelse skal bero på et informert samtykke.60
I lys av det som hittil er sagt må det legges det til grunn at direktivets tolkningsregel i artikkel 5 annet punktum kommer til anvendelse når direktivets klarhetskrav er brutt.61 Regelen inne- bærer at dersom det finnes flere tolkningsalternativer som er til forbrukerens fordel må det un- dersøkes hvilket av alternativene som er mest fordelaktig, og det mest fordelaktige alternativet skal velges. Dette gjelder med det mulige forbehold at tolkningsalternativet ikke må være for "fjerntliggende" når et klart mer nærliggende alternativ, som også er fordelaktig for forbruke- ren, foreligger. Samtidig er nok ikke terskelen så høy for å velge mindre nærliggende tolknings- alternativer, når dette er mest fordelaktig for forbrukeren.
3 Innholdet i forbrukeravtaledirektivets klarhetskrav
3.1 Rettslig grunnlag
Et alminnelig klarhetskrav fremkommer av forbrukeravtaledirektivet artikkel 5 første punktum og artikkel 4 nummer 2. I forbrukerkontrakter vil derfor klarhetskravet, slik det følger av di- rektivet, legge føringer for hvilke krav som stilles til den næringsdrivende ved utforming og anvendelse av standardvilkår.
I direktivets artikkel 5 fremkommer et krav til klare og forståelige skriftlige avtalevilkår. Det følger av artikkelens første punktum at "[i] de aftaler, hvor alle eller nogle af de vilkår, der tilbydes forbrugeren, er i skriftlig form, skal disse vilkår alltid være udarbejdet på en klar og forståelig måde."[mine kursiveringer].
Et lignende krav kan leses ut av artikkel 4 nummer 2. Der heter det at
"[v]urderingen af, om kontraktvilkårene er urimelige, omfatter hverken definitionen af aftalens hovedgjenstand eller overensstemmelsen mellom pris og varer eller mellem tjenesteydelser og betalingen herfor, for så vidt disse vilkår er affattet klart og forståeligt." [mine kursiveringer].
60 Giertsen (2014) s. 211.
61 Forbrukeravtaledirektivet artikkel 4 nr. 2 og artikkel 5 første punktum.
Artikkel 4 nummer 2 inneholder her et implisitt krav til klare og forståelige utformede avtale- vilkår ved å knytte kravet opp mot hva som er gjenstand for urimelighetsvurderingen etter ar- tikkel 3 nummer 1. Vilkår om avtalens hovedgjenstand, og vilkår om overenstemmelse mellom pris og varer eller betaling og tjenester, er altså i utgangspunktet unntatt en urimelighetsvurde- ring. Forutsetningen er at disse vilkårene er formulert på en klar og forståelig måte.
Et alminnelig klarhetskrav følger, etter min oppfatning, ikke like tydelig av ordlyden i artikkel 4 nummer 2 som i artikkel 5 første punktum. I EU-domstolens praksis henvises det imidlertid både til artikkel 5 og artikkel 4 nummer 2 som rettslig grunnlag for et alminnelig klarhetskrav etter direktivet. Domstolen har dessuten presisert at kravet har samme innhold og rekkevidde i de to artiklene.62
3.2 Formål og hensyn bak kravet
EU-domstolen har uttalt at direktivet, herunder dets klarhetskrav, tilsikter å gjenopprette asym- metrien i kontraktsforholdet mellom en næringsdrivende og en forbruker. Tanken er at forbru- keren forutsettes å befinne seg i en svakere stilling i kontraktsforholdet enn den næringsdri- vende. Dette fordi forbrukeren normalt har svakere forhandlingsstyrke samt lavere informa- sjonsnivå.63 For å avhjelpe denne asymmetrien er det nødvendig med positive reguleringer uav- hengig av kontraktspartene selv. Klarhetskravets nærmere innhold og rettsvirkninger er én av disse reguleringene.
Giertsen trekker frem at et formål med klarhetskravet er at forbrukerens aksept ideelt sett skal bero på et informert samtykke.64 Dette er ikke uttrykkelig uttalt av EU-domstolen, men som jeg vil komme tilbake til senere, følger det implisitt av klarhetskravets nærmere innhold. Direkti- vets klarhetskrav er nemlig tett knyttet opp mot hva forbrukeren forstod ved avtaleinngåelsen når det gjelder avtalens omfang og risiko.65
62 Se for eksempel de forente saker C-84/19, C-222/19 og C-252/19 Profi Credit premiss 72, og C-621/17 Kiss
premiss 36.
63 Sist i C-609/19 BNP Paribas premiss 42 og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 82.
64 Giertsen (2014) s. 211.
65 Se punkt 3.3.1.
Klarhetskravet må dessuten sies å ivareta enkelte andre hensyn – selv om disse ikke er uttryk- kelig uttalt av EU-domstolen. Lojalitet i kontraktsforhold, herunder at en part i varierende grad må å ta hensyn til kontraktsmotparten, er et slikt hensyn.66 Internasjonalt brukes gjerne beteg- nelsen "good faith" og "fair dealing" om dette fenomenet.67 Lojalitetshensynet gjør seg særlig gjeldende i kontraktsforhold hvor partene har ulikt styrkeforhold – som forbrukerkontrakter.68 I slike kontraktsforhold har rettsutviklingen vært preget av at den næringsdrivende til en viss grad plikter å ivareta den ressurssvake – eller i det minste ressurssvakere – forbrukerens inter- esser.69 Én måte å ivareta forbrukerens interesser på er å sørge for at avtalevilkårene er utformet så klart og forståelig at hun, før avtaleinngåelsen, kan overskue konsekvensen av sine forplik- telser i avtaleforholdet. Slik medvirker klarhetskravet til at den næringsdrivende opptrer lojalt i kontraktsforholdet med forbrukeren.
3.3 Vurderingstemaet
3.3.1 Generelle betraktninger
Direktivtekstens ordlyd er et naturlig utgangspunkt for å fastlegge klarhetskravets innhold. I artikkel 5 første punktum i den danske versjonen heter det at skriftlige avtalevilkår skal være "udarbejdet på en klar og forståelig måde". Artikkel 4 nr. 2 viser til at vilkårene skal være "affattet klart og forståeligt". Den engelske direktivteksten benytter ordlyden "plain intelligible language". Essensen er imidlertid den samme; skriftlige avtalevilkår skal utformes på en klar og forståelig måte.
Klarhetskravet inneholder, etter sin ordlyd, to elementer; vilkårene skal utformes klare og de skal være forståelige. Ordlyden "klar" tilsier at avtalevilkårenes ordlyd skal utformes språklig korrekt og trekke i retning av ett bestemt tolkningsresultat. Motstykket er et uklart avtalevilkår som åpner opp for flere ulike tolkningsresultater.
66 Lilleholt (2017) s. 627.
67 Se for eksempel Draft Common Frame of Reference (DCFR) I.-1:103 (1): "The expression “good faith and fair dealing” refers to a standard of conduct characterised by honesty, openness and consideration for the interests of the other party to the transaction or relationship in question" [min kursivering]. DCFR var et prosjekt støttet av EU hvor akademikere i mange land søkte å formulere felleseuropeiske kontraktsrettslige prinsipper, se Giertsen (2021) s. 28-29.
68 Giertsen (2014) s. 11.
69 Det er i nyere tid gitt flere kontraktsrettslige regler til beskyttelse av forbrukerne. Nasjonale eksempler på dette er håndverkertjenesteloven og forbrukerkjøpsloven. Et europeiske eksempel, utover forbrukeravtaledirektivet, er forbrukerrettighetsdirektivet (2011/83). Direktivet er inntatt i EØS-avtalen. For mer om utviklingstrekkene se Woxholt (2017) s. 43-50.
At vilkårene skal være "forståelig[e]" tilsier at det må være mulig for forbrukeren forstå inn- holdet og betydningen av avtalevilkåret. Det er altså ikke tilstrekkelig at vilkårene er utformet grammatisk korrekt, og gir anvisning på ett bestemt tolkningsresultat, dersom det er vanskelig for en forbruker å forstå innholdet og betydningen av vilkåret. Kravene til "klare" og "forståe- lige" vilkår må ansees å henge tett sammen da det er vanskelig å se for seg at et vilkår som åpner for flere ulike tolkningsresultater vil sette forbrukeren i stand til å forstå innholdet og betydningen av vilkåret.
Direktivets fortale gir ingen veiledning om hva som er det nærmere innholdet i klarhetskravet. EU-domstolen har imidlertid avsagt 10 dommer om kravet bare siden begynnelsen av 2018, hvorav flere av disse er forente saker.70 Domstolen gir både generelle uttalelser om innholdet i klarhetskravet, og mer konkrete uttalelser om hvordan klarhetskravet må anvendes på typetil- feller av standardvilkår. Hvordan kravet anvendes på typetilfeller av standardvilkår behandles nærmere under punkt 3.3.3.
I de to nyeste EU-dommene om klarhetskravet, C-609/19 BNP Paribas og de forente saker C- 776/19-C-782/19 BNP Paribas, behandler EU-domstolen det generelle vurderingstemaet utfør- lig.71 Domstolen uttaler følgende om det overordnede vurderingstemaet;
"Ifølge fast retspraksis vedrørende kravet om gennemsigtighed er det af afgørende betydning for forbrugeren, at denne før indgåelsen af en aftale oplyses om kontraktvilkårene og konsekvenserne af denne indgåelse. Det er bl.a. på baggrund af disse oplysninger, at forbrugeren tager stilling til, om vedkommende ønsker at indgå en aftale med en erhvervsdrivende og at være bundet af de vilkår, som denne erhvervsdrivende forinden har udarbejdet" [mine kursiveringer].72
(…)
"Det nævnte krav skal derfor forstås således, at det ikke alene indebærer, at det pågældende vilkår skal være forståeligt for forbrugeren rent formelt og i sproglig
70 I kronologisk rekkefølge fra den siste avsagte dommen; C-609/19 BNP Paribas, de forente saker C-776/19-C- 782/19 BNP Paribas, de forente saker C-84/19 C-222/19 og C-252/19 Profi Credit, de forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank, C-452-18 Ibercaja Banco, C-125/18 Guasch, C-621/17 Kiss, C-38/17 GT, C-51/17 OTP Bank og C-448/17 Slovensko.
71 Begge dommene er avsagt 10. juni 2021.
72 C-609/19 BNP Paribas premiss 41. Tilsvarende i de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 62.
henseende, men også, at en almindeligt oplyst, rimeligt opmærksom og velunderrettet gennemsnitsforbruger skal være i stand til at forstå, hvordan dette vilkår konkret fungerer, og dermed til på grundlag af klare og forståelige kriterier at vurdere, hvilke potentielt alvorlige økonomiske følger et sådant vilkår kan få for dennes finansielle forpligtelser" [mine kursiveringer].73
(…)
"Dette indebærer bl.a., at aftalen klart skal beskrive, hvordan den mekanisme, som det omhandlede vilkår henviser til, konkret fungerer, og i givet fald forholdet mellem denne mekanisme og den, der er fastsat i andre vilkår, således at denne forbruger på grundlag af klare og forståelige kriterier sættes i stand til at vurdere, hvilke økonomiske følger aftalen kan få for vedkommende" [mine kursiveringer].74
Etter dette er det ikke tilstrekkelig at avtalevilkårene er utformet gramatisk korrekt og forståelig, slik at vilkårene rent språklig trekker i retning av et bestemt tolkningsresultat. Essensen i vurderingstemaet av om klarhetskravet er brutt synes å være hvorvidt forbrukeren ble satt i stand til å forstå hvilke økonomiske følger avtalen kunne få, når det gjelder omfang og risiko, før avtalen ble inngått. Var ikke dette mulig å forstå ut ifra en gjennomsnittsforbrukers perspektiv, så er ikke avtalevilkårene tilstrekkelig klare og forståelige i tråd med artikkel 4 nummer 2 og artikkel 5 første punktum.
Domstolens henvisning til hva "en almindeligt oplyst, rimeligt opmærksom og velunderrettet gennemsnitsforbruger" ville forstått viser at det skal anvendes en objektiv norm ved spørsmålet om hvilke forventninger som stilles til forbrukeren.75 Den enkelte forbrukers individuelle forutsetninger er altså uten betydning for vurderingen.
Ettersom direktivet er et minimumsdirektiv kan likevel individuelle forutsetninger tas i betraktning dersom det er til forbrukerens fordel.76 Det innebærer at det er direktivstridig å pålegge forbrukeren et strengere oppmerksomhetskrav begrunnet i særlige kunnskaper hos forbrukeren, men det kan tas hensyn til individuelle svakheter.
73 C-609/19 BNP Paribas premiss 43. Tilsvarende i de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 64. 74 C-609/19 BNP Paribas premiss 44. Tilsvarende i de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 65. 75 C-609/19 BNP Paribas, premiss 43.
76 At direktivet er et minimumsdirektiv følger av direktivets artikkel 8.
Sitatene ovenfor er hentet fra EU-dommer som omhandler lån i utenlandsk valuta. Standardvilkårene sa at låntakeren bar risikoen for kursendringer, og et spørsmål for domstolen var hvordan klarhetskravet skulle forstås når låntakeren ikke har kjennskap til de makroøkonomiske forholdene som kan påvirke valutakursen. Selv om formuleringene i premissene er generelle, kan det spørres om det overordnede vurderingstemaet for hvorvidt klarhetskravet er overholdt vil være annerledes for andre avtaletyper eller andre standardvilkår.
En gjennomgang av EU-domstolens praksis tilsier imidlertid at sitatene ovenfor gir uttrykk for rettstilstanden for vurderingen av klarhetskravet i alle avtaletyper og for alle standardvilkår. EU-domstolens praksis tilknyttet klarhetskravet de siste årene omhandler låneavtaler. Sakene omhandler imidlertid ulike typer låneavtaler og ulike typer standardvilkår, og likevel er det overordnede vurderingstemaet det samme.
Som eksempel kan det vises til C-448/17 Slovensko som dreier seg om en forbrukerkredittavtale. Et spørsmål var om et standardvilkår om kreditomkostningene oppfylte klarhetskravet, når avtalen ikke opplyste hvor mye de samlede årlige utgiftene med kredittlånet ble. Standardvilkåret regulerte altså noe helt annet enn det omtvistede standardvilkåret i valu- talånsakene. Likevel er det overordnede vurderingstemaet også her hvorvidt forbrukeren ble satt i stand til å forstå hvilke økonomiske følger avtalen kunne få for ham;
"Endelig skal det nævnte gennemsigtighedskrav forstås således, at det ikke blot indebærer, at det omhandlede vilkår i sig selv grammatisk set skal være affattet klart og forståeligt for forbrugeren, men at denne forbruger ligeledes på grundlag af klare og forståelige kriterier sættes i stand til at vurdere, hvilke økonomiske følger aftalen kan få for ham" [mine kursiveringer].77
Et annet eksempel er C-452/18 Ibercaja Banco som dreier seg om lån med sikkerhet i fast eiendom med variabel rentesats. Spørsmålet var hvilke opplysninger den næringsdrivende må gi om mekanismen som innføres ved en minimum rentesats, for å overholde klarhetskravet. Det omtvistede standardvilkåret regulerer altså noe helt annet enn i de foregående sakene. Likevel er vurderingstemaet det samme;
77 C-448/17 Slovensko, premiss 37.
"Kravet om, at et kontraktvilkår skal være affattet klart og forståeligt, skal derfor forstås således, at det også indebærer, at aftalen klart skal beskrive, hvorledes den konverteringsmekanisme, som det omhandlede vilkår henviser til, konkret fungerer, og i givet fald forholdet mellem denne mekanisme og den, der er fastsat i andre vilkår, således at denne forbruger på grundlag af klare og forståelige kriterier sættes i stand til at vurdere, hvilke økonomiske følger aftalen kan få for den pågældende" [mine kursiveringer].78
I lys av dette må det legges til grunn at det overordnede vurderingstemaet for om klarhetskravet er brutt er hvorvidt forbrukeren ble satt i stand til å forstå hvilke økonomiske følger avtalen kunne få for ham, når det gjelder omfang og risiko, før avtalen ble inngått. Var ikke dette mulig å forstå ut ifra en gjennomsnittsforbrukers perspektiv, så er ikke direktivets klarhetskrav oppfylt.
At dette er vurderingstemaet samsvarer med et av formålene bak klarhetskravet – at avtaleinngåelsen ideelt sett skal bero på et informert samtykke.79 Forstår ikke forbrukeren de økonomiske konsekvensene av hva han samtykker til, så bygger ikke avtaleinngåelsen på et informert samtykke.
Det at den næringsdrivende skal sette forbrukeren i stand til å forstå avtalens økonomiske følger før avtaleinngåelsen, strider mot det alminnelige avtalerettslige utgangspunktet om at partene bærer risikoen for sine egne forutsetninger.80 At den næringsdrivende likevel plikter dette etter direktivet gir imidlertid mening i lys av at direktivet hviler på et premiss om at forbrukeren forutsettes å befinne seg i en svakere stilling i kontraktsforholdet enn den næringsdrivende. Dette er fordi forbrukeren normalt har svakere forhandlingsstyrke samt lavere informasjons- nivå.81
78 C-452/18 Ibercaja Banco, premiss 45.
79 Giertsen (2014) s. 211.
80 Hagstrøm (2015) s. 70.
81 Sist uttalt av EU-domstolen i sak C-609/19 BNP Paribas premiss 42 og i de forente saker C-776/19-C-782/19
BNP Paribas premiss 82.
3.3.2 Relevante omstendigheter
3.3.2.1 Enhver omstendighet som kaster lys over forbrukerens oppfatning av avtalen
Ved vurderingen av hvorvidt forbrukeren ble satt i stand til å forstå hvilke økonomiske følger avtalen kunne få for henne når det gjelder omfang og risiko (klarhetskravet), oppstår spørsmålet om hvilke omstendigheter som er relevante i denne vurderingen.
Den språklige utformingen av avtalen er en relevant omstendighet. Det følger av ordlyden "udarbejdet på en klar og forståelig måde" i artikkel 5 første punktum og det at vilkårene skal være "affattet klart og forståeligt" i artikkel 4 nummer 2, men også av EU-domstolens praksis.82 Avtalens utforming er dermed et naturlig utgangspunkt for vurderingen. Etter ordlyden skal vilkårene være utformet grammatisk korrekt og gi anvisning på et bestemt tolkningsresultat. Vilkårene må dessuten være utformet på en slik måte at forbrukeren settes i stand til å forstå innholdet og betydningen av vilkåret rent språklig.83
I denne sammenheng kan den visuelle presentasjonen av avtalevilkårene være av betydning, som for eksempel skriftstørrelsen. Videre kan det være av betydning om vilkårene er strukturert og presentert på en logisk måte, og om sentrale vilkår er gitt en fremtredende plassering i avta- len eller om de er skjult blant andre vilkår.84 Avtalevilkår som hører sammen bør dessuten fremstilles sammen.85
EU-domstolen har imidlertid uttalt at hvorvidt klarhetskravet er overholdt skal vurderes i lys av alle relevante faktiske omstendigheter som forelå ved avtaleinngåelsen, herunder reklame og opplysninger som er blitt gitt av den næringsdrivende selv.86 Det betyr at standardvilkårene ikke bare skal vurderes isolert etter sin språklige utforming, noe ordlyden i artikkel 5 første punktum og artikkel 4 nr. 2 kunne indikere.87 Vilkårene må også vurderes i lys av alle andre omstendig- heter som kan kaste lys over forbrukerens oppfatning av vilkårene.
82 Se for eksempel C-609/19 BNP Paribas, premiss 43.
83 C-609/19 BNP Paribas, premiss 43.
84 Woxholt (2021) s. 369.
85 Giertsen (2014) s. 211.
86 Se for eksempel de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 66, og de forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank premiss 68.
87 Ordlyden i den danske direktivteksten viser til at vilkårene skal være "udarbejdet paa en klar og forstaaelig maade".
EU-domstolen har uttalt at, ved siden av den rent språklige utformingen av avtalen, vil opplys- ninger gitt av den næringsdrivende selv være særlig relevant ved vurderingen av om klarhet- skavet er oppfylt.88 Det skal gis tilstrekkelige og korrekte opplysninger, slik at forbrukeren forstår det økonomiske omfanget og risikoen med sine forpliktelser.89
Klarhetskravet inneholder altså ikke bare et krav til den skriftlige utformingen av vilkårene. Kravet inneholder også en plikt til aktivt å gi enkelte opplysninger. Det innebærer at manglende opplysninger som er vesentlige i forhold til arten av varer eller tjenester avtalen regulerer kan tale for at klarhetskravet ikke er oppfylt. Dette ble uttrykkelig uttalt av EU-domstolen i de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas.90 I lys av at det overordnede vurderingstemaet for om klarhetskravet er overholdt er hvorvidt forbrukeren ble satt i stand til å forstå hvilke økonomiske følger avtalen kunne få for henne, når det gjelder omfang og risiko, så er dette ikke overraskende. Vurderingstemaet knyttes ikke til det rent språklige, men til hvilken kunnskap eller forståelse forbrukeren innehar på avtaletidspunktet. Slik kunnskap eller forståelse kan forbrukeren få enten ved å lese avtalevilkårene eller ved å motta supplerende opplysninger fra den næringsdrivende om hvordan avtalevilkårene skal forstås.
Det er tilsynelatende ikke et krav om at alle opplysninger gis skriftlig eller følger direkte av avtalen. Noe annet er at det gjerne vil være vanskelig for forbrukeren virkelig å forstå omfanget og risikoen ved avtaleinngåelsen dersom viktige opplysninger supplereres muntlig. Det reiser dessuten vanskelige bevisspørsmål ved en eventuell tvist. Derfor bør den næringsdrivende alltid sørge for å gi supplerende opplysninger eller forklaringer skriftlig.
EU-domstolen har uttalt at det ved vurderingen av om klarhetskravet er overholdt må tas hensyn til samtlige bestemmelser i EU-retten som stiller krav til opplysninger, så lenge reglene får anvendelse på avtaletypen.91 I norsk rett må dette forstås slik at øvrige EØS-regler som stiller krav til opplysninger er relevant i vurderingen av om klarhetskravet er overholdt – forutsatt at
88 Se for eksempel de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 67 og C-452/18 Ibercaja Banco
premiss 46.
89 De forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas, premiss 78.
90 Premiss 75.
91 Se C-448/17 Slovensko, premiss 62.
avtalen omfattes av EØS-regelverket. Forbrukerkredittdirektivet inneholder for eksempel regler om opplysninger, som vil være relevant i vurderingen av om klarhetskravet er overholdt i for- brukerkredittavtaler.92
3.3.2.2 Identifikasjon mellom den næringsdrivende og andre som gir opplysninger på dennes vegne?
I de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas gir EU-domstolen uttrykk for at den næ- ringsdrivende må identifiseres med opplysninger gitt av andre som har deltatt i markedsføringen av ytelsen på vegne av den næringsdrivende.93 Sistnevnte dom er den eneste hvor jeg har sett EU-domstolen påpeke at også opplysninger gitt av andre enn den næringsdrivende selv vil være relevant for å vurdere om klarhetskravet er oppfylt. Sakene gjaldt avtaler om lån i utenlandsk valuta. Domstolens uttalelser er konkrete, ved at det uttales at
"hvorvidt gennemsigtighedskravet er blevet overholdt i det foreliggende tilfælde, skal undersøges… i lyset af samtlige relevante faktiske omstændigheder, herunder den reklame og de oplysninger, som i forbindelse med forhandlingen af de i hovedsagerne omhandlede låneaftaler er afgivet af kreditgiveren selv, men også af enhver anden person, der på den erhvervsdrivendes vegne har deltaget i markedsføringen af de pågældende lån." [mine kursiveringer].94
Det er derfor usikkert om dette gjelder generelt, eller kun for avtaler om lån i utenlandsk valuta. Hvis dette gjelder generelt innebærer det at dersom den næringsdrivende benytter en tredjepart ved markedsføring av et produkt eller en ytelse, så vil eventuelle feil i markedsføringen som kan tilskrives tredjeparten, kunne medføre at klarhetskravet er brutt. Dette vil igjen gå utover den næringsdrivende da rettsvirkningene er som beskrevet i punkt 2.
Fra den næringsdrivendes perspektiv kan dette fremstå urimelig da det må ansees vanlig at den næringsdrivende benytter tredjeparter til markedsføring, og en har gjerne ikke kontroll eller innsikt i hva tredjeparter til enhver tid foretar seg.
92 C-448/17 Slovensko premiss, 64-65. Se forbrukerkredittdirektivet 2008/48/EF artikkel 4, 5, 6 og 10.
93 Premiss 66.
94 De forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas, premiss 66.
Samtidig vil en slik løsning være i tråd med direktivets formål og hensyn. Forbrukeren befinner seg i en svakere stilling enn den næringsdrivende når det gjelder informasjonsnivå og forhandlingsstyrke.95 Det tilsier at den næringsdrivende er nærmest til å bære risikoen for kommunikasjonsfeil gitt av tredjeparter, som opptrer på deres vegne. Slik er det ikke er opp til forbrukeren å forsikre seg om at informasjon gitt av tredjeparter er korrekte.
Ettersom domstolen presiserer at det bare gjelder opplysninger gitt av tredjeparter som opptrer "på den erhvervsdrivendes vegne" begrenses dessuten den næringsdrivendes ansvar.96 Dette kan imidlertid tenkes å reise vanskelige identifikasjonsspørsmål om hvem som kan ansees å opptre på vegne av den næringsdrivende. Svaret er enkelt hvis vedkommende har en fullmakt og holder seg innenfor denne. Men hva hvis en tredjepart gir uttrykk for å opptre på vegne av den næringsdrivende uten å ha fullmakt til dette, eller kanskje mer praktisk; ved å gå utenfor fullmakten. Kan klarhetskravet tenkes brutt fordi en tredjepart, ved å gå utenfor sin fullmakt, har gitt villedende opplysninger overfor forbrukeren ved bistand til markedsføring? Det gir ikke EU-domstolen meg bekjent svaret på.
Kommer dette på spissen er det naturlig å lande på de alminnelige identifikasjonsreglene som gjelder i forbrukerkontrakter etter EU- og EØS-retten. Dette fordi EU-domstolen tilsikter at de enkelte EU-rettslige bestemmelser skal tolkes i overenstemmelse med EU-retten som en helhet.97 Her kan direktiv (EU) 2019/771 kaste lys over hva som bør være løsningen, ettersom direktivet har til hensikt å harmonisere reglene om forbrukerkontrakter i EU og EØS i større grad.98 Direktivet er nylig innlemmet i EØS-avtalen, og skal gjennomføres i nasjonal rett innen 1. januar 2022.99
Hvilke opplysninger selger identifiseres med er regulert i artikkel 7. Selgeren identifiseres i utgangspunktet med offentlige opplysninger gitt av tredjeparter, som for eksempel i reklame og
95 Sist uttalt i C-609/19 BNP Paribas premiss 42 og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 82.
96 De forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas, premiss 66.
97 C-583/11 P Kanatami, premiss 50.
98 Se direktivets fortale punkt 3.
99 Se direktivets artikkel 23. Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 70/2021 av 5.februar 2021.
markedsføring.100 Selgerens ansvar begrenses imidlertid hvis selgeren ikke hadde kjennskap til eller "ikke med rimelighed kunne have haft kendskab til" opplysningene.101
Hvis lignende betraktninger kan overføres til vurderingen av klarhetskravet, så innebærer dette at den næringsdrivende ikke ubetinget identifiseres med opplysninger gitt av tredjepersoner. Dersom den næringsdrivende hverken hadde eller burde hatt kjennskap til opplysningene, vil ikke villedende opplysninger gitt av tredjepersoner kunne begrunne at klarhetskravet er brutt.
3.3.3 EU-domstolen om vurderingstemaet for særskilte standardvilkår
3.3.3.1 Generelt
EU-domstolens tolkningsuttalelser om klarhetskravet er hovedsakelig generelle. Det har sam- menheng med at EU-domstolen, etter eget valg, kun tolker direktivet.102 Det konkrete skjønnet over om klarhetskravet er brutt, eller om et vilkår er urimelig, er overlatt til de nasjonale dom- stolene.103
Et utviklingstrekk synes likevel å være at domstolen gir stadig mer detaljerte retningslinjer for subsumsjonen. De nyeste avgjørelsene om valutalån, som omtales nedenfor under punkt 3.3.3.2, illustrerer at selv om EU-domstolen ikke formelt subsumerer så er det ikke langt ifra.104 Det skjer altså en økende standardisering av kriteriene – noe som gir de nasjonale domstolene et mindre skjønnsrom enn tidligere.
I lys av denne utviklingen er det viktig å ha oversikt over særskilte standardvilkår som er be- handlet i EU-domstolen. Dette fordi det kaster lys over hvordan lignende tilfeller skal vurderes ved norske domstoler for å være i samsvar med rettstilstanden etter direktivet.105 I det følgende vil jeg derfor trekke frem typetilfeller av standardvilkår som EU-domstolen har vurdert i lys av direktivets klarhetskrav. Jeg tar utgangspunkt i de mest relevante dommene og uttalelsene blant
100 Artikkel 7 nr.1 bokstav d.
101 Artikkel 7 nr. 2 bokstav a.
102 Domstolen har full kompetanse, men har valgt å ikke subsumere. Se blant annet C-237/02 Hofstetter premiss 25.
103 C-237/02 Hofstetter, premiss 25.
104 C-609/19 BNP Paribas og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas.
105 Slik prinsippet om EØS-konform tolkning krever, jf. E-01/07 A premiss 39 og Rt-2000-1811 (Finanger I) side 1830.
EU-domstolens dommer avsagt de siste årene. Gjengangeren i domstolspraksisen er ulike låne- avtaler.
3.3.3.2 Lån i utenlandsk valuta
De to nyeste dommene tilknyttet lån i utenlandsk valuta er C-609/19 BNP Paribas og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas.106 Dommene illustrerer hva som kreves for at klarhets- kravet ansees oppfylt ved avtale om lån i utenlandsk valuta, hvor forbrukeren bærer risikoen for kursendringer.
Sakene har et ganske likt faktum. Essensen er at forbrukerne inngikk lån i utenlandsk valuta og standardvilkårene sa at låntakeren bar risikoen for kursendringer. Ugunstig valutakursutvikling siden avtaleinngåelsen medførte vanskeligheter med nedbetaling lånet. EU-domstolen ble fore- spurt hvordan klarhetskravet skal forstås når låntakeren hverken har kjennskap til de makro- økonomiske forholdene som kan påvirke valutakursen eller risikoen tilknyttet dette.
Domstolen uttaler at når det gjelder avtaler om lån i utenlandsk valuta er det relevant å se på hvilke opplysninger den næringsdrivende har gitt for å gjøre forbrukeren kjent med vekselme- kanismens funksjon og tilhørende risiko. For å oppfylle klarhetskravet skal låntakeren gis opp- lysninger som gjør en gjennomsnittsforbruker i stand til å forstå at han ved å oppta lån i uten- landsk valuta utsetter seg for en kursrisiko, som potensielt kan gjøre lånet økonomisk vanskelig å innfri, dersom det skjer en kraftig svekkelse av valutaen låntakerens inntekt betales i sam- menlignet med regnskapsvalutaen.107 Fravær av opplysninger "der udtrykkeligt advarer" for- brukeren om den særlige risikoen tilknyttet avtaler om lån i utenlandsk valuta, innebærer at klarhetskravet ikke er oppfylt.108
Opplysningene kan for eksempel gis ved bruk av tallsimulatorer. Forutsetningen er at de er basert på presise og objektive vurderinger.109 Det understrekes dessuten at klarhetskravet ikke er oppfylt hvis opplysningene om kursrisikoen videreformidles med en hypotese om at valuta- kursen mellom regnskaps- og betalingsvalutaen vil forbli stabil i hele avtalens løpetid.110 EU-
106 Dette er også de siste EU-dommene som behandler direktivets klarhetskrav. Begge avsagt 10. juni 2021.
107 C-609/19 BNP Paribas premiss 50, og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 71. 108 C-609/19 BNP Paribas premiss 54, og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 75. 109 C-609/19 BNP Paribas premiss 52, og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 73. 110 C-609/19 BNP Paribas premiss 53, og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 74.
domstolen begrunner ikke dette standpunktet, men det er antagelig fordi en slik hypotese kan gi et villedende positivt syn på låneforpliktelsen.
Det avgjørende er altså ikke hvordan opplysningene formelt formidles, men at forbrukeren set- tes i stand til å forstå hvilken negativ effekt en svekkelse av valutaen vil ha for hans finansielle forpliktelser, og at dette er en reell risiko under hele avtalens løpetid. Bare da vil klarhetskravet være oppfylt for avtaler om lån i utenlandsk valuta, hvor låntakeren bærer risikoen for kursend- ringer.
Dette er i samsvar med vurderingstemaet og de relevante omstendighetene som beskrevet i punkt 3.3.1 og 3.3.2; det er ikke konkrete formkrav som avgjør om avtalevilkårene oppfyller klarhetskravet. Det avgjørende er hva en gjennomsnittsforbruker forstår, ut ifra informasjonen som følger av ordlyden i avtalen eller av supplerende opplysninger fremkommet i forkant av avtaleinngåelsen.
3.3.3.3 Regulering av kredittomkostninger
EU-domstolens uttalelser i C-448/17 Slovensko illustrerer flere forhold av betydning for vurde- ringen av klarhetskravet i norsk rett, både for forbrukerkredittavtaler og øvrige forbrukeravtaler.
Et spørsmål for EU-domstolen var om et standardvilkår om kredittomkostninger oppfylte for- brukeravtaledirektivets klarhetskrav. Avtalen inneholdt en matematisk ligning til beregning av de samlede årlige utgiftene med kredittlånet, men ikke opplysningene som trengtes for å regne ut utgiftene. Avtalen opplyste altså ikke hvor mye de samlede årlige utgiftene med kredittlånet ble.
EU-domstolen uttalte at når avtalen kun inneholder en matematisk ligning til beregning av de samlede årlige utgiftene med lånet, og ikke opplysningene som er nødvendige for å beregne utgiftene, så skal det likestilles med manglende opplysninger om de samlede årlige utgiftene. Dette fordi forbrukeren i et slikt tilfelle ikke kan ansees å ha kjennskap til omfanget av de økonomiske følgene avtalen medfører.111
111 Premiss 66-67.
Domstolen viste til at samtlige bestemmelser i EU-retten som får anvendelse på avtalen, og som stiller krav til opplysninger overfor forbrukeren, er relevant ved vurdering av om klarhetskravet er overholdt.112 Mangel på opplysninger om de samlede årlige utgiftene med kredittlånet er et brudd på opplysningsplikten etter forbrukerkredittdirektivet.113 Videre sier domstolen at brudd på opplysningsplikt etter forbrukerkredittdirektivet kan "udgøre et afgørende element i den pågældende nationale rets vurdering af, om vilkåret i denne aftale vedrørende kreditomkostningerne er affattet klart og forståeligt".114
I lys av disse uttalelsene er det vanskelig å se for seg hvordan den nasjonale domstolen kunne komme til et annet resultat enn at klarhetskravet var brutt i denne saken. Dommen er derfor nok et eksempel på den nye tendensen til at EU-domstolen legger sterke føringer for subsumsjonen den nasjonale domstolen skal foreta.
Ettersom EU-domstolen her legger klare føringer for subsumsjonen, vil dette ha betydning for tolkningen av lignende standardvilkår i norsk rett. Standardvilkår om kredittomkostninger i for- brukerkredittavtaler vil nok være i strid med forbrukeravtaledirektivets klarhetskrav dersom avtalen kun inneholder en matematisk ligning til beregning av de samlede årlige utgiftene med lånet, og ikke opplysningene som er nødvendige for å beregne utgiftene. De samlede årlige utgiftene med kredittlånet må altså fremgå klart av avtalen for å overholde direktivets klarhets- krav.
EU-domstolens uttalelser i denne saken illustrerer også to øvrige relevante forhold.
For det første viser uttalelsene at eventuelle brudd på regler om opplysningsplikt etter forbru- kerkredittdirektivet er relevant for vurderingen av om klarhetskravet er overholdt etter forbru- keravtaledirektivet. Forbrukerkredittdirektivet er inntatt i EØS-avtalen, og gjennomført i norsk
112 Premiss 62.
113 Se premiss 64. Merk at domstolen viser til en opphevet versjon av forbrukerkredittdirektivet (direktiv 87/102/EØF). Dette er nå erstattet av direktiv 2008/48/EF, som har regler om opplysningsplikt i artikkel 4, 5, 6 og 10.
114 Premiss 65.
rett ved finansavtaleloven.115 Uttalelsene har derfor overføringsverdi til vurderinger av klar- hetskravet i forbrukerkredittavtaler i norsk rett. I følge EU-domstolen vil brudd på opplys- ningsplikten etter forbrukerkredittdirektivet tale med tyngde for at klarhetskravet er brutt etter forbrukeravtaledirektivet.116
EU-domstolens henvisning til samtlige bestemmelser i EU-retten viser dessuten at den nærings- drivendes brudd på opplysningsplikt også etter øvrige relevante rettsregler, kan tale for at klar- hetskravet er brutt.117 For norsk rett må dette forstås som at brudd på opplysningsplikt etter øvrige EØS-regler taler for brudd på klarhetskravet etter forbrukeravtaledirektivet – så lenge EØS-reglene får anvendelse på avtaletypen.
Antagelig gjelder det samme ved brudd på nasjonale rettsregler om opplysningsplikt, som får anvendelse på avtaleforholdet. I likhet med da EU/EØS-reglene ble gitt, har den nasjonale lov- giver vurdert at den næringsdrivende i et konkret tilfelle bør ha et særlig opplysningsansvar. Slik lovgivning må antas å bygge på en veloverveid balanse mellom ulike hensyn. Brudd på en slik opplysningsplikt bør derfor tale for at klarhetskravet er brutt etter forbrukeravtaledirektivet
– uavhengig av om opplysningsplikten har sin parallell i EU/EØS-retten.
3.3.3.4 Spesifikasjon av tjenesteytelser
Dommen i sak C-84/19 Profi Credit illustrerer hvilke krav som stilles til spesifikasjon av tje- nesteytelser etter klarhetskravet.118
Spørsmålet var om et standardvilkår hvor forbrukeren ble pålagt andre kostnader enn renter oppfylte klarhetskravet. Vilkåret ga hverken nærmere detaljer om arten av kostnadene eller tje- nestene kostnadene skulle dekke.
Domstolen presiserer at det ikke foreligger en plikt til å gi detaljerte opplysninger om arten av hver eneste tjeneste som leveres som motytelse for en kostnad. De faktisk leverte tjenesteytel-
115 Forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EF) er innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr.16/2009 av 5. februar 2009. Om gjennomføringen se Innst.211 L (2009-2010).
116 Se premiss 65.
117 Se premiss 62.
118 De forente saker C-84/1, C-222/19 og C-252/19 Profi Credit, fra premiss 58.
sene må imidlertid kunne forstås eller utledes av den samlede avtalen for å oppfylle klarhets- kravet. Hva som kreves av spesifikasjon må forstås i lys av at forbrukeren skal kunne forsikre seg om at det ikke er noen overlapning mellom de ulike kostnadene og tjenesteytelsene kostna- dene skal dekke.119
I likhet med i de øvrige EU-dommene trekkes vurderingstemaet opp mot forbrukerens kunn- skap rundt avtalens konsekvenser, slik at avtaleinngåelsen kan bero på et informert samtykke. Kunnskap rundt avtalens økonomiske følger er, som vi nå vet, kjernen i klarhetskravet.120 Det at avtaleinngåelsen skal bero på at informert samtykke er, som også kjent, et sentralt formål bak klarhetskravet.121 Hensynet til et informert samtykke synes imidlertid å være den mest fremtre- dende begrunnelsen for vurderingstemaet her. Forbrukeren skal kunne forstå hva hun betaler for, og hva hun mottar, for å kunne foreta en reell vurdering av om hun ønsker å inngå avtalen.
Ved vurderingen av om en tjenesteytelse er tilstrekkelig spesifisert må det derfor, i lys av C- 84/19 Profi Credit, spørres om det var mulig for forbrukeren å være sikker på hvilke tjeneste- ytelser hun betalte for samt forsikre seg om at hun ikke betalte dobbelt for noen av tjenesteytel- sene. Var det ikke mulig å forstå hvilke tjenesteytelser hun betalte for ved avtaleinngåelsen, så er klarhetskravet brutt.
Ettersom uttalelsene ikke er knyttet spesifikt til forbrukerkredittavtaler har de antagelig overfø- ringsverdi til krav til spesifikasjon av tjenesteytelser også i andre forbrukeravtaler.
3.3.3.5 Lån med variabel rentesats
Sak C-452/18 Ibercaja Banco dreier seg om lån med sikkerhet i fast eiendom med variabel rentesats. Dommen illustrerer at plikten til å sørge for at forbrukeren forstår de økonomiske konsekvensene av avtaleinngåelsen ikke er absolutt – i hvert fall ikke for denne avtaletypen.
Den omtvistede låneavtalen inneholdt et standardvilkår om at den årlige rentesatsen var på mak- simalt 9,75 % ("maksimumsrente") og minimum 2,35 % ("minimumsrente").122 Spørsmålet for
119 De forente saker C-84/1, C-222/19 og C-252/19 Profi Credit, premiss 75.
120 Se punkt 3.3.1.
121 Se punkt 3.2.
122 C-452/18 Ibercaja Banco, premiss 14 og 15.
EU-domstolen var hvilke opplysninger den næringsdrivende må gi om mekanismen som inn- føres ved en slik minimumsrente, for å overholde klarhetskravet.
Domstolen bemerker at ved avtaler om maksimums- og minimumsrente vil de økonomiske føl- gende av avtalen avhenge av utviklingen av referanseindeksen som ligger til grunn for bereg- ningen av rentesatsen.123 Rentesatsen avhenger følgelig av fremtidige uforutsigbare begivenhe- ter, som er utenfor den næringsdrivendes kontroll og innsikt. Det kan derfor ikke kreves at den næringsdrivende gir nøyaktige opplysninger om de økonomiske følgene av den variable rente- satsen i avtalens løpetid.124
Dommen illustrerer at selv om klarhetskravet i utgangspunktet innebærer en plikt for den næ- ringsdrivende til å sørge for at forbrukeren forstår de økonomiske følgende av en eventuell avtaleinngåelse, så er ikke plikten absolutt. Når de økonomiske følgene avhenger av fremtidige uforutsigbare begivenheter, som er utenfor den næringsdrivendes kontroll eller innsikt, kreves det ikke nøyaktige opplysninger om de økonomiske følgene av avtaleinngåelsen.
Dette gjelder i hvert fall for krav til opplysninger om de økonomiske følgene av at rentesatsen vil kunne endre seg i låneavtaler med variabel rentesats. Det kan argumenteres for at lignende betraktninger bør kunne overføres til andre tilfeller hvor de økonomiske følgende av avtale- inngåelsen avhenger av uforutsigbare begivenheter. I lys av det sterke forbrukervernet EU- domstolen har anlagt skal man nok likevel være forsiktig med å anvende disse resonnementene på andre standardvilkår.
Det er imidlertid viktig å merke seg at begrensingen i den næringsdrivendes plikt til å gi nøy- aktige opplysninger om de økonomiske følgene av variabel rentesats kommer med en forutset- ning. Det skal gis opplysninger om den tidligere utviklingen i referanseindeksen som ligger til grunn for beregningen av rentesatsen. Dette fordi informasjon om tidligere svingninger kan bidra til at forbrukeren innser muligheten for at hun ikke drar nytte av lavere rentesatser enn den minimumsrenten avtalen fastsetter.125 Disse opplysningene bidrar altså til at forbrukeren
123 C-452/18 Ibercaja Banco, premiss 50.
124 C-452/18 Ibercaja Banco, premiss 52.
125 C-452/18 Ibercaja Banco, premiss 53-54.
likevel gis mulighet til å overskue de økonomiske konsekvensene av avtaleinngåelsen – i tråd med klarhetskravets kjerne. Opplyses det ikke om dette, vil det tale for at klarhetskravet er brutt.
En annen sak om lån med variabel rentesats er C-125/18 Guasch. Dommen illustrerer at offent- lige lett tilgjengelige opplysninger, som kaster lys over avtalens økonomiske følger, kan bidra til at den næringsdrivendes opplysningsplikt lempes.
Spørsmålet var hvilke opplysninger den næringsdrivende pliktet å gi forbrukeren om indeksen som lå til grunn for beregningen av rentesatsen, for å overholde klarhetskravet. Standardvilkåret viste til at rentesatsen varierer avhengig av de spanske sparekassers IRPH (indice de referncia de préstamos hipotecarios) – en referanseindeks for spanske pantelån.
Domstolen viste til at hovedelementene for beregning av de spanske sparekassers IRPH var lett tilgjengelig for enhver person som vurderte å oppta lån med pant i fast eiendom. Hovedelemen- tene for beregningen var beskrevet i "cirkulære nr. 8/1990, der var offentliggjort i Boletín Oficial del Estado".126 Det er en spansk statlig publikasjon for kunngjøring av lover, forskrifter, andre vedtak og kunngjøringer.127 Denne omstendigheten kunne gjøre det mulig for forbrukeren å forstå hvordan indeksen ble beregnet og hvordan dette ga utslag i rentesatsen.128
I motsetning til i sak C-452/18 Ibercaja Banco var indeksen som lå til grunn for beregningen av rentesatsen her tilgjengelig informasjon. Når denne informasjonen er tilgjengelig slår ikke hensynene i sak C-452/18 Ibercaja Banco til, idet informasjonen i den saken var utilgjengelig og uforutsigbar. Likevel synes EU-domstolen å stille noe lempeligere krav til den næringsdri- vendes informasjonsansvar ettersom beregningen av IRPH er offentlig og lett tilgjengelig info. I slike tilfeller synes forbrukeren, i lys av denne saken, selv og ha et ansvar for å lese seg opp på den offentlige tilgjengelige informasjonen.
Det var imidlertid også av betydning at kredittinstitusjoner, ifølge nasjonal lovgivning, pliktet å opplyse forbrukeren om utviklingen i de spanske sparekassers IRPH i to kalenderår forut for inngåelsen av låneavtalen.129 I likhet med betraktningene i dom C-452/18 Ibercaja Banco var
126 C-125/18 Guasch, premiss 53.
127 Se "Boletín Oficial del Estado" på Xxxxxxxxx.xxx.
128 C-125/18 Guasch, premiss 53.
129 C-125/18 Guasch, premiss 54.
det altså relevant hvorvidt det var opplyst om tidligere utvikling av indeksen som ligger til grunn for renteberegningen.
De gjennomgåtte dommene illustrerer at for låneavtaler med variabel rentesats kreves det ikke nøyaktige opplysninger om de økonomiske følgende av mekanismen som ligger til grunn for renteberegningen. Forutsetningen for lempet informasjonsansvar er at de økonomiske følgene beror på informasjon som er utilgjengelig og uforutsigbar. Dersom renten beregnes ut ifra en mekanisme som er offentlig tilgjengelig, er det tilstrekkelig å vise til denne offentlige tilgjeng- elige informasjonen. For å oppfylle klarhetskravet må det nok likevel gis informasjon om tidli- gere utvikling av indeksen som ligger til grunn for beregning av rentesatsen – uavhengig av om informasjonen er offentlig eller ikke.
3.4 Vurderingstidspunktet
Ordlyden i forbrukeravtaledirektivets artikkel 5 første punktum kunne tilsi at vurderingstids- punktet for hvorvidt klarhetskravet etter direktivet er oppfylt er tidspunktet vilkårene forelegges forbrukeren. Artikkelens ordlyd sier nemlig "[i] de aftaler, hvor alle eller nogle af de vilkaar, der tilbydes forbrugeren, er i skriftlig form" [mine kursiveringer], skal vilkårene formuleres på en klar og forståelig måte. EU-domstolen har imidlertid fastlagt at avtaleinngåelsen er avgjø- rende.130
I lys av at klarhetskravet tilsikter å sikre at forbrukeren tar et veloverveid valg, etter å ha over- skuet konsekvensene av en eventuell avtaleinngåelse, er det naturlig at avtaleinngåelsestids- punktet er avgjørende. Antakelig vil tidspunktet for avtaleinngåelsen ofte sammenfalle med tidspunktet forbrukeren forelegges standardvilkårene, men det kan vel tenkes tilfeller hvor vil- kårene fremlegges før avtalen inngås. I slike tilfeller vil den næringsdrivende kunne oppfylle klarhetskravet ved å komme med etterfølgende supplerende opplysninger, så lenge de setter forbrukeren i stand til å forstå hvilken økonomisk betydning avtalen kan få – slik klarhetskravet krever. Men uansett må opplysningene komme før avtalen inngås.
130 Se for eksempel de forente saker C-776/19 og C-782/19 BNP Paribas premiss 67.
3.5 Håndhevelse av eget tiltak (ex officio)
EU-domstolen har fastlagt en plikt for nasjonale domstoler til å prøve spørsmål om urimelighet etter forbrukeravtaledirektivet av eget tiltak (ex officio). I C-243/08 Pannon kommer dette ty- delig frem i domskonklusjonen, hvor det sies
"Den nationale ret skal ex officio undersøge, om et kontraktvilkår er urimeligt, så snart den råder over de oplysninger om de retlige eller faktiske omstændigheder, som denne prøvelse kræver. " [mine kursiveringer].131
Det innebærer at de nasjonale domstolene plikter å undersøke om et kontraktsvilkår er urimelig i strid med direktivet – uavhengig av om dette er anført av partene.
Pannon-dommen ble avsagt i juni 2009. Plikten til å håndheve direktivet av eget tiltak har føl- gelig vært sikker rett i alle fall siden den gang. Antagelig også tidligere. I C-473/00 Cofidis, avsagt i november 2002, sa EU-domstolen at en forbruker har krav på vern også når han
"afholder sig fra at påberoåbe sig den urimelige karakter af vilkåret, enten fordi han er uvidende om sine rettigheder, eller fordi han viger tilbage for at gøre sine rettigheder gældende som følge af de omkostninger, en retssag vil medføre.".132
EU-domstolens uttalelse i Cofidis-dommen bygde på tidligere uttalelser i de forente saker C- 240/98-244/98 Océano. I Océano-dommen det ble det fastlagt at håndhevelse av direktivet ex officio er "et egnet middel" til å nå direktivets formål om at forbrukerne skal være ubundet av urimelige vilkår og at bruk av urimelige vilkår skal opphøre.133 Det kan nok likevel ikke utledes en plikt til å håndheve direktivet av eget tiltak før etter Cofidis-dommen.
I både Pannon-, Cofidis- og Océano-dommen viser imidlertid EU-domstolen til selve urimelig- hetsvurderingen i artikkel 3 nummer 1 som det som skal prøves ex officio. Spørsmålet er om også klarhetskravet i seg selv skal prøves og håndheves av eget tiltak (ex officio).
131 C-243/08 Pannon, domskonklusjonen punkt 2.
132 C-473/00 Cofidis, premiss 34.
133 De forente saker C-240/98-C-244/98 Océano, premiss 26-28.
Flere omstendigheter kan tale for det. For det første er overholdelse av klarhetskravet et relevant og vektig moment i urimelighetsvurderingen etter artikkel 3 nummer 1 jf. artikkel 5.134 Det å på eget tiltak prøve hvorvidt klarhetskravet er overholdt er dermed en viktig del av en reell prøving av hvorvidt et vilkår er urimelig etter artikkel 3 nummer 1.
Uttalelser fra EU-domstolen tilknyttet klarhetskravet kan dessuten underbygge at de nasjonale domstolene har en aktivitetsplikt tilknyttet klarhetskravet;
"Domstolen har endvidere fremhævet, at dette krav om en klar og forståelig affattelse findes i artikel 5 i direktiv 93/13, hvorefter kontraktvilkår »altid« skal opfylde dette krav (…)Heraf følger, at sidstnævnte krav finder anvendelse i alle tilfælde, herunder når et vilkår er omfattet af anvendelsesområdet for artikel 4, stk. 2, i direktiv 93/13, og selv om den berørte medlemsstat ikke har gennemført denne bestemmelse." [mine kursive- ringer].135
Selv om domstolen ikke uttrykkelig sier at klarhetskravet skal prøves ex officio, så gis det ut- trykk for at kravet får anvendelse i alle tilfeller.
I de forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank uttaler domstolen at artikkel 4 nummer 2 og artikkel 5 er
"til hinder for en retspraksis, hvorefter et kontraktvilkår i sig selv anses for at være gennemsigtigt, uden at det er nødvendigt at foretage en undersøgelse som den, der er beskrevet i den foregående præmis" [mine kursiveringer].136
Det «foregående præmis» viste til vurderingstemaet for hvorvidt klarhetskravet er oppfylt.137 Uttalelsen taler derfor for at de nasjonale domstolene plikter å aktivt undersøke om direktivets klarhetskrav er oppfylt i ethvert tilfelle, og at dette ikke bare uprøvd kan legges til grunn.
134 Se punkt 2.2.
135 C-125/18 Guasch, premiss 46.
136 De forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank, premiss 69.
137 De forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank, premiss 68.
Bakgrunnen for at nasjonale domstoler skal undersøke om et kontraktsvilkår er urimelig ex officio er at dette ansees som et egnet tiltak for å effektivt sikre forbrukernes rettigheter etter direktivet.138 Herunder sikre at forbrukerne blir ubundet av urimelige vilkår, samt virke preven- tivt for å nå målet i artikkel 7 nummer 1 om at bruk av urimelige vilkår skal opphøre.139 Disse hensynene gjør seg også gjeldende for klarhetskravet.
I C-243/08 Xxxxxx uttaler domstolen at når et vilkår prøves ex officio, og av retten blir ansett urimelig, så skal vilkåret sensureres «med mindre forbrugeren gjør indsigelse herimod».140 Dette må antagelig ha overføringsverdi til prøving av klarhetskravet. Med andre ord; dersom forbrukeren har innsigelser mot at brudd på klarhetskravet tillegges de rettsvirkninger direktivet krever så må retten akseptere forbrukerens innsigelser. Hvis forbrukeren derimot ikke har inn- sigelser, så skal retten ilegge de rettsvirkninger som følger av brudd på klarhetskravet etter direktivet.
I lys av det som hittil er sagt må det legges til grunn at klarhetskravet skal håndheves av eget tiltak (ex officio) av nasjonale domstoler. Det innebærer at det skal undersøkes om klarhetskra- vet er brutt, og at eventuelle brudd skal tillegges de rettsvirkninger direktivet krever – med mindre forbrukeren ber om at direktivets rettsvirkninger ikke skal inntre.
4 Den norske gjennomføringen og praktiseringen
4.1 Den norske gjennomføringen av klarhetskravet
Ved implementeringen av forbrukeravtaledirektivet i norsk rett var oppfatningen at avtaleloven
§ 36 ga forbrukeren like godt – og i noen tilfeller bedre - vern enn direktivet. Derfor ble avta- leloven § 36 stående som den sentrale avtalerettslige lempningsregelen i norsk rett. På noen få punkter ble imidlertid direktivets regler ansett å kunne lede til et mer gunstig resultat for for- brukeren. Disse punktene ble gjennomført ved små presiseringer av bruken av avtaleloven § 36, nedfelt i avtaleloven § 37.141 Avtaleloven § 37 gjelder bare "vilkår som ikke er individuelt forhandlet" som inngår i "en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende" – i likhet med direktivets virkeområde.142
138 De forente saker C-240/98-244/98 Océano, premiss 28.
139 De forente saker C-240/98-244/98 Océano, premiss 27-28.
140 C-243/08 Pannon, domskonklusjonen punkt 2.
141 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 3.
142 Se avtaleloven § 37 første ledd sml. forbrukeravtaledirektivet artikkel 1 nr. 1 og artikkel 3 nr. 1 og nr. 2.
Kravet til klare og forståelige avtalevilkår etter direktivets artikkel 5 første punktum og artik- kel 4 nummer 2 ble ikke lovfestet. I proposisjonen avgitt av Xxxxxx- og beredskapsdepartemen- tet i forbindelsen med gjennomføringen av forbrukeravtaledirektivet opplyses det imidlertid at artikkel 5 første punktum inneholder en regel om at vilkår skal formuleres på en klar og for- ståelig måte.143 Departementet sier ikke noe om hvorfor regelen ikke lovfestes.
I høringsnotat utsendt av Barne- og familiedepartementet inntatt som vedlegg til proposisjonen gis det uttrykk for at artikkel 5 første punktum ikke i seg selv krever implementering, da for- muleringen ble ansett som en innledning til - eller del av - tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum.144 Tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum ble ansett å ha sin parallell i den norske ulovfestede "uklarhetsregelen", slik at en lovfesting "neppe medfører endringer i forhold til det som allerede følger av uskreven norsk rett".145 Tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum ble likevel gjennomført i avtaleloven § 37 første ledd nummer 3 av hensyn til nordisk rettsenhet.146
I lys av dette må det legges til grunn at lovgiver hadde til hensikt å gjennomføre direktivets klarhetskrav. Manglende lovfesting av klarhetskravet skyldes trolig en misoppfatning av at klar- hetskravet ikke hadde selvstendig betydning utover å fungere som en innledning til tolknings- regelen i artikkel 5 annet punktum. Når artikkel 5 annet punktum ble lovfestet i avtaleloven § 37 første ledd nummer 3 antok trolig departementet at klarhetskravet følger forutsetningsvis av denne bestemmelsen. Alternativt kan kravet ha blitt ansett å følge av den avtalerettslige «uklar- hetsregelen», ettersom artikkel 5 annet punktum ble forstått som en parallell til denne tolknings- regelen.147
Til departementets forsvar fantes det ikke EU-rettslige kilder på den tiden som fastla klarhets- kravet med det omfang og den virkning vi ser i dag. Det følger ikke intuitivt av direktivets tekst eller fortale at klarhetskravet inneholder noe mer enn et rent språklig krav til at avtalevilkårene
143 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 10.
144 Se vedlegg 2 til Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) på s. 29.
145 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 10.
146 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 10.
147 Uklarhetsregelen er en ulovfestet avtalerettslig tolkningsregel. Regelen går ut på at man lar en uklar ordlyd tolkes mot den som har utferdiget vilkårene. Tanken er at denne må bære risikoen for å ikke ha uttrykt seg klarere. Se for eksempel Rt-1992-1105 s. 1108.
må trekke i retning at et bestemt tolkningsresultat. Det er heller ikke intuitivt at kravet skal vurderes – og har betydning – også ved spørsmål om et vilkår er urimelig etter artikkel 3 num- mer 1. På gjennomføringstidspunktet hadde EU-domstolen heller ikke avsagt dommer om dette.
Dersom klarhetskravet skal ansees som ikke gjennomført i norsk rett er likevel ikke norske forbrukere rettighetssubjekter for kravet. Dette er fordi Norge har et dualistisk rettssystem, som innebærer at Norges folkerettslige forpliktelser må gjennomføres i norsk intern rett for å få virkning overfor norske rettssubjekter. 148 Det ville imidlertid utgjort et brudd på Norges EØS- rettslige forpliktelser.149
Det er opp til norske myndigheter å bestemme hvordan et EØS-direktiv gjennomføres.150 Det er derfor ingenting i veien for at klarhetskravet ansees gjennomført selv om det ikke er lovfestet. Prinsippet om EØS-konform tolkning innebærer, som nevnt tidligere, at norske domstoler plik- ter å tolke norsk rett i tråd med EØS-retten – så langt det er mulig.151 Ordlyden i avtaleloven § 36 og § 37 er såpass skjønnsmessig at vi ikke får en "Finanger I-situasjon" hvor den norske ordlyden stenger for tolkning i samsvar med direktivet.152 Det at lovgiver ved gjennomførings- arbeidet synes å ha hatt til hensikt å lage fullstendig rettsharmoni taler også med tyngde for at klarhetskravet må ansees gjennomført i 1994. Følgelig er ikke norske rettskildeprinsipper til hinder for å anse direktivets klarhetskrav som gjennomført. Høyesteretts henvisning til direkti- vets artikkel 5 første punktums krav om at skriftlige avtalevilkår skal formuleres på en klar og forståelig måte x Xxxxxxx-dommen, underbygger dessuten at klarhetskravet er ansett som gjen- nomført.153
148 Det dualistiske rettssynet er lagt til grunn i flere rettsavgjørelser. Se for eksempel Rt-2007-234 avsnitt 54. Mer om forholdet mellom norsk rett og folkerett, se eksempelvis Boe (2010) s. 110 og Ruud (2018) s. 59.
149 EØS-avtalen artikkel 7 sier at rettsakter inntatt i EØS-avtalen er bindende for avtalepartene og "skal" gjennom- føres i intern rett.
150 EØS-avtalen artikkel 7 bokstav b.
151 E-01/07 A premiss 39 og Rt-2000-1811 (Finanger I) side 1830.
152 Rt-2000-1811 (Finanger I) dreide seg om en passasjer som ble skadet i en bilulykke der bilføreren hadde vært alkoholpåvirket. I tilfeller hvor passasjeren var klar over at føreren var alkoholpåvirket, noe passasjeren var her, fulgte det av bilansvarsloven § 7 at passasjeren normalt ikke tilkjennes erstatning. Bilansvarsloven § 7 viste seg her å være uforenelig med tre direktiver inntatt i EØS-avtalen. Høyesterett la likevel til grunn at bilansvarsloven § 7 måtte følges. Begrunnelsen var at ordlyden i bilansvarsloven § 7 var klar på at erstatning ikke skulle tilkjennes i tilfeller som dette, og lovgiver hadde vurdert forholdet til EØS-direktivene og likevel funnet at bilansvarsloven § 7 skulle opprettholdes uendret. I slike tilfeller kan ikke domstolen legge til grunn at den norske lovbestemmelsen likevel ikke gjelder, selv om bestemmelsen er i strid med EØS-retten.
153 Rt-2013-388 avsnitt 124.
Klarhetskravet må derfor innfortolkes i avtaleloven § 36 og § 37, og disse bestemmelsene skal tolkes i samsvar med direktivets klarhetskrav for avtaler som faller under forbrukeravtaledirek- tivets anvendelsesområde.
4.2 Den norske praktiseringen av klarhetskravet
4.2.1 Innledende betraktninger
Norske domstoler har en plikt til å håndheve direktivet av eget tiltak (ex officio).154 Som dis- kutert i punkt 3.5 omfatter nok dette også en plikt til å håndheve klarhetskravet ex officio. Det kan her omtales som en "aktivitetsplikt".
Når direktivets klarhetskrav skal håndheves ex officio innebærer det at retten skal vurdere om avtalevilkårene er i tråd med direktivets klarhetskrav – uavhengig av om dette er anført av par- tene. Videre skal domstolene tillegge et eventuelt brudd på klarhetskravet de rettsvirkninger direktivet krever.
Dette griper inn i det sivilprosessuelle utgangspunktet i norsk rett om at rettsanvendelsen skal skje innenfor rammene partene setter for tvisten.155 I dette ligger at det er partene som i utgangs- punktet avgjør hvilke krav som reises og hvilke påstander som nedlegges.156 Tvistelovens regler begrenses imidlertid av folkerettslige regler, som eksempelvis direktiver innlemmet i EØS-av- talen.157 Det er derfor sikker rett at det alminnelige sivilprosessuelle utgangspunktet må vike ved tvist om avtaler omfattet av forbrukeravtaledirektivets anvendelsesområde.
Nesten alle forbrukerkontrakter har en standardavtale, og omfattes dermed av forbrukeravtale- direktivets anvendelsesområde.158 Hver gang det oppstår tvist rundt en slik avtale plikter altså norske domstoler, av eget tiltak, å vurdere både avtalens klarhet og urimelighet etter forbruker- avtaledirektivet.159
154 C-243/08 Pannon, domskonklusjonen punkt 2.
155 Tvisteloven § 11-3 første punktum.
156 Tvisteloven § 11-3 første punktum jf. § 11-2 første ledd første og annet punktum.
157 Tvisteloven § 1-2.
158 Direktivet gjelder avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere som ikke har vært gjenstand for individuell forhandling – typisk standardvilkår. Se direktivets artikkel 1 nr. 1 og artikkel 3 nr. 1 og nr. 2.
159 Se punkt 3.5.
I lys av EU-domstolens praksis vil en slik vurdering være særlig aktuell i tilfeller hvor det opp- står tolkningstvil rundt et avtalevilkår, men også i alle tilfeller informasjonssvikt og/eller ville- dende informasjon er anført som mislighold eller som grunnlag for kontraktsrevisjon. Dette er fordi direktivets klarhetskrav ikke bare knytter seg til det rent formelle og språklige, men også til hvilken informasjon den næringsdrivende plikter å gi forbrukeren, og hva forbrukeren i for- lengelsen av dette settes i stand til å forstå hva gjelder økonomisk omfang og risiko ved for- pliktelsen.160
Til tross for at direktivet ble gjennomført for 27 år siden, finnes det kun én høyesterettsdom, én lagmannsrettsdomme og én tingrettsdom hvor retten nevner direktivet og dets klarhetskrav.161 Retten går imidlertid ikke nærmere inn på rettsreglenes innhold og rettsvirkninger etter direkti- vet i disse avgjørelsene. I lys av dette er det god grunn til å stille spørsmål ved om norske domstoler oppfyller plikten til å håndheve direktivet, og dets klarhetskrav, av eget tiltak.
Det blir for omfattende å gjennomgå alle tilfeller dette skulle vært gjort ved norske domstoler. Det vises til Xxxxxxxxx bok "Avtaler" fra 2021 for en kort redegjørelse av 17 høyesterettsdommer hvor det kan stilles spørsmål ved om Høyesterett har brutt "aktivitetsplikten" etter forbrukerav- taledirektivet.162
Jeg vil starte med å analysere Høyesteretts avgjørelse i Rt-2013-388 (Xxxxxxx) som er den eneste dommen Høyesterett nevner direktivet og dets klarhetskrav. Deretter vil jeg peke på noen utvalgte tilfeller hvor direktivets klarhetskrav burde vært drøftet av retten, og hvor det kan ten- kes at en vurdering i lys av direktivets klarhetskrav ville ført til et annet resultat. Som jeg kom- mer nærmere tilbake til under punkt 4.2.2. avsier EU-domstolen sin første utfyllende tolknings- uttalelse om rettsfaktasiden av direktivets klarhetskrav den 21. mars 2013.163 Selv om direktivet har vært bindende i lang tid før dette, er det særlig etter denne tolkningsuttalelsen en kan for- vente at norske domstoler fanger opp rettsutviklingen på europeisk plan. Jeg har derfor valgt ut dommer avsagt etter 21. mars 2013.164
160 Se punkt 3.3.
161 Rt-2013-388 (Xxxxxxx), LG-2015-97037 og TSTAV-2014-52307.
162 Giertsen (2021) s. 283-287.
163 C-92/11 RWE Vertrieb.
164 Det betyr at Rt-2011-670 (Nye Major) og Rt-2011-679 (Krusesgate) ikke analyseres. Disse er de første dom- mene som ble kritisert i juridisk teori for å ikke drøfte forholdet til forbrukeravtaledirektivet, se Lilleholt (2011) s. 458 og Giertsen (2014) s. 136-137 og 251. Kritikken dreide seg hovedsakelig om at forholdet til direktivets "gråliste" ikke ble drøftet, jf. artikkel 3 nr. 3. Det kan argumenteres for at også klarhetskravet burde
4.2.2 Rt-2013-388 (Xxxxxxx)
Rt-2013-388 (Xxxxxxx) gjaldt spørsmål om sensur eller revisjon etter avtaleloven § 36 for av- taler mellom en bank og en forbruker om investeringer i to aksjeindeksobligasjoner.
Førstvoterende sier at det følger et klarhetskrav etter forbrukeravtaledirektivet artikkel 5.165 Dette kan forstås som at Høyesterett anerkjenner at hvorvidt direktivets klarhetskavet er over- holdt er relevant i vurderingen av om en avtale er urimelig etter avtaleloven § 36. Det er i så fall i tråd med at overholdelse av klarhetskravet er relevant i urimelighetsvurderingen etter for- brukeravtaledirektivet artikkel 3 nummer 1.166
EU-domstolens uttalelser om at direktivet er "til hinder for en retspraksis, hvorefter et kontraktvilkår i sig selv anses for at være gennemsigtigt, uden at det er nødvendigt at foretage en undersøgelse som den, der er beskrevet i den foregående præmis" taler imidlertid for at Høy- esterett aktivt skulle vurdert avtalevilkårene opp mot direktivets vurderingstema for hvorvidt klarhetskravet er overholdt.167 Det er neppe tilstrekkelig å anerkjenne at direktivet inneholder et klarhetskrav og si at dette er relevant i en vurdering etter avtaleloven § 36 for avtaler omfattet av direktivet.
Det kan likevel argumenteres for at Høyesterett i realiteten legger seg på et lignende vurde- ringstema som følger av direktivets klarhetskrav ved kravene som stilles til bankens informa- sjonsplikt. Førstvoterende uttaler blant annet;
"(…)ved salg av risikopregede og komplekse produkter til ikke-profesjonelle investorer, må banken forsikre seg om at kunden forstår innholdet i den handelen han begir seg inn på, og ikke gi misvisende eller feilaktige opplysninger om viktige forhold av betydning for investeringsbeslutningen." [mine kursiveringer].168
vært drøftet i disse dommene, men etter mitt syn er dommene jeg analyserer i punkt 4.2.2. til 4.2.5. bedre eksempler på tilfeller klarhetskravet burde vært vurdert av retten.
165 Rt-2013-388 avsnitt 124.
166 Se punkt 2.2.
167 De forente saker C-224/19 og C-259/19 Caixabank, premiss 69.
168 Rt-2013-388 avsnitt 125.
Essensen i vurderingen av direktivets klarhetskrav er nettopp at den næringsdrivende må sørge for at forbrukeren settes i stand til å forstå hvilke økonomiske følger avtalen vil kunne få, hva gjelder omfang og risiko, før avtaleinngåelsen169. EU-domstolen har påpekt at en viktig del av dette er at det gis objektive og riktige opplysninger, slik at forbrukeren kan ta en veloverveid beslutning ved avtaleinngåelsen170. At Høyesterett også stiller krav til objektive og korrekte opplysninger følger implisitt av sitatet ovenfor, men det fremheves også uttrykkelig av førstvoterende i dommens avsnitt 128; "banken [har] et ansvar for å gi riktig, nøktern og realis- tisk informasjon når den inngår avtaler med småsparere og uerfarne investorer".
Det vil føre det for langt å påstå at Høyesteretts resonnementer er i strid med direktivet. Heller ikke resultatet må antas å være uriktig. Avtalen ble satt til side etter avtaleloven § 36, særlig begrunnet i misvisende og uriktige opplysninger om avkastningspotensialet samt et ensidig bilde av fortjenestemulighetene ved investeringen.171
Selv om direktivets klarhetskrav ikke direkte undersøkes, kan det altså argumenteres for at Høyesterett oppfyller direktivets krav til håndheving av klarhetskravet med det vurderingste- maet og de relevante momenter som legges til grunn. Samtidig kan det fremstå som noe tilfeldig at resonnementene var i tråd med direktivet, ettersom Høyesterett ikke synes å ha et bevisst forhold til innholdet i direktivets klarhetskrav. Når det er tilfelle, kan det anføres at det er tvil- somt om dette kan sees som en overholdelse av plikten til å håndheve direktivet av eget tiltak.
Behandlingen av saken i Høyesterett må dessuten ses i lys av at det "bare" var avsagt 30 dommer om forbrukeravtaledirektivet da Xxxxxxx-dommen ble avsagt, og i kun 2 av disse uttaler EU- domstolen seg om innholdet i klarhetskravet.172 Den første utfyllende tolkningsuttalelsen om klarhetskravet er i C-92/11 RWE Vertrieb. Dommen ble avsagt dagen før Xxxxxxx-dommen. X Xxxxxxx-dommen viser Høyesterett til at "[d]et finnes ikke relevant praksis fra EU-domstolen om forståelsen av direktivet".173 Retten hadde ikke kunnskap om at sak C-92/11 var tatt til be- handling. EU-domstolen uttaler følgende om klarhetskravet i C-92/11 RWE Vertrieb;
169 Se punkt 3.3.1.
170 Se for eksempel de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas, premiss 78. Se også punkt 3.3.2.1.
171 Rt-2013-388 avsnitt 129.
172 C-472/10 Invitel avsagt 26.april 2012 og C-92/11 RWE Vertrieb avsagt 21.mars 2013.
173 Rt-2013-388 avsnitt 57.
"Dels pålægges de erhvervsdrivende i artikel 5 i direktiv 93/13 en forpligtelse til at udarbejde vilkårene på en klar og forståelig måde. I 20. betragtning til direktiv 93/13 præciseres det i denne forbindelse, at forbrugeren skal have en reel mulighed for at gøre sig bekendt med alle vilkårene.
Det er nemlig af afgørende vigtighed for forbrugeren, at han før indgåelsen af en kontrakt informeres om kontraktbestemmelserne og konsekvenserne af denne indgåelse. Det er bl.a. på grundlag af disse oplysninger, at sidstnævnte tager stilling til, om han ønsker at lade sig binde af de vilkår, som den erhvervsdrivende forinden har udarbejdet" [mine kursiveringer].174
Essensen i klarhetskravets innhold er her veldig likt det vi ser i de nyeste EU-dommene, gjengitt under punkt 3.3.1. Forbrukeren skal settes i stand til å forstå konsekvensene av kontraktsinngå- elsen før avtalen inngås, slik at en eventuell avtaleinngåelse skjer med et informert samtykke. Det fremgår implisitt av sitatet at klarhetskravet ikke bare knytter seg til avtalens rent språklige utforming, men også en plikt til å gi opplysninger.
Til tross for den relativt beskjedne EU-domstolspraksisen da Xxxxxxx-dommen ble avsagt, kan man stille seg kritisk til at Høyesterett ikke gikk nærmere inn på det nærmere innholdet i direk- tivets klarhetskrav i dommen. Fra 2002 har det fremgått klart av EU-domstolens praksis at di- rektivet skal håndheves ex officio.175
Etter EU-domstolens relativt utfyllende uttalelse om klarhetskravet i C-92/11 RWE Vertrieb, sitert ovenfor, kan norske domstoler i enda mindre grad unnskyldes med at det ikke finnes re- levant EU-domstolspraksis om klarhetskravet. Dom i sak C-92/11 RWE Vertrieb ble, som nevnt under punkt 4.2.1, avsagt 21.mars 2013.
4.2.3 Rt-2014-379 (Danica)
Rt-2014-379 (Danica) er et eksempel på et tilfelle hvor direktivets klarhetskrav burde vært drøf- tet. Det kan stilles spørsmål ved om en vurdering i lys av klarhetskravet og direktivet ville ført til et annet resultat enn hva retten kom til.
174 C-92/11 RWE Vertrieb, premiss 43 og 44.
175 Se punkt 3.5.
Saken dreide seg om en forsikringskunde som krevde dekning under en uføreforsikring. For- sikringsavtalen var en standardkontrakt mellom en næringsdrivende og en forbruker. Avtalen var derfor innenfor forbrukeravtaledirektivets anvendelsesområde. En vurdering etter direktivet og EØS-kilder var likevel fullstendig fraværende.
Det avgjørende for forsikringsdekningen etter avtalen var hva som lå i begrepet "forsikringstil- felle". Førstvoterende viser til at "[u]ttrykket «forsikringstilfeller» vil opplagt representere en viss utfordring for de fleste forsikringskunder".176 Det ble imidlertid vist til at "det er tale om et innarbeidet bransjeutrykk" som derfor ikke ble ansett som uklart eller villedende.177 At uttryk- ket kunne være utfordrende å tyde "for de fleste forsikringskunder" fikk derfor likevel ikke betydning. Retten kom til at forsikringsvilkårene, tolket i sammenheng, tilsa at forsikringsdek- ningen var opphørt.
Ved tolkning av begreper som er utfordrende for en forbruker å forstå er vi i kjernen av klar- hetskravet. Klarhetskravet stiller, som vi nå vet, da krav til supplerende opplysninger fra den næringsdrivende slik at forbrukeren settes i stand til å forstå omfanget av avtalen – her omfanget av forsikringsdekningen.
I tråd med kravene etter klarhetskravet har imidlertid Høyesterett, tidligere i premissene, gitt uttrykk for at ikke-selvforklarende bransjeutrykk må suppleres med tilleggsinformasjon;
"innarbeidede uttrykk av for eksempel medisinsk, teknisk eller forsikringsjuridisk ka- rakter, må forstås i tråd med sitt sedvanlige innhold; at slike uttrykk ikke er selvforkla- rende for alminnelige forsikringskunder må (…) avbøtes med mer pedagogisk innrettet tilleggsinformasjon".178
Etter å ha tolket avtalen og kommet til at forsikringsvilkårene tilsa at forsikringsdekningen var opphørt, stilles det spørsmål om forsikringsselskapet har brutt sin informasjonsplikt. Videre behandles hva som er rettsvirkningen av et eventuelt brudd.
176 Avsnitt 20, fjerde punktum.
177 Avsnitt 20, femte punktum.
178 Avsnitt 16, fjerde punktum.
Førstvoterende viser til informasjonsplikten som følger av forsikringsavtaleloven § 11-1 til § 11-3. Den sammenfattes som en plikt til å opplyse om enkelte forhold, samt "krav om at infor- masjonen skal gis på en klar og forståelig måte, slik at forbrukeren har en reell mulighet til å forstå avtalen".179 Dette er jo nærmest tilsvarende innholdet i direktivets klarhetskrav.
I lys av den sammenfattede informasjonsplikten sier førstvoterende at han er
"enig med A i at bruken av blant annet forsikringsjuridiske uttrykk i vilkårene har be- tydning for de krav som stilles til selskapets øvrige informasjon (…) ikke minst når innholdet er avgjørende for om den sikrede kan kreve dekning".180
Videre uttales det at forsikringsselskapet "med enkle midler" kunne ha uttrykt seg klarere.181 I lys av den lave terskelen for brudd på klarhetskravet i EU-domstolens praksis kan dette, vurdert etter direktivet, tale for at klarhetskravet var brutt.
Xxxxxx tok ikke stilling til om informasjonsplikten var brutt. Dette fordi retten mente rettsvirk- ningen av brudd på informasjonsplikten uansett ikke ville avskjære forsikringsselskapet fra å gjøre gjeldende klausulen informasjonssvikten knyttet seg til.182
Dette resonnementet holder neppe ved en vurdering etter direktivet. Brudd på informasjons- plikten i dette tilfelle, ville nok vært sammenfallende med brudd på klarhetskravet. Høyesterett anla vurderingstemaet for informasjonsplikten så tett på vurderingstemaet etter direktivets klar- hetskrav at vurderingene kunne blitt sammenfallende.183 I lys av EU-domstolens strenge hånd- hevelse av klarhetskravet kan en uansett tenke seg at klarhetskravet var brutt etter direktivet, uavhengig av om informasjonsplikten var brutt etter forsikringsavtaleloven.
179 Avsnitt 24, første punktum.
180 Avsnitt 24, annet punktum.
181 Avsnitt 24, tredje punktum.
182 Avsnitt 26 flg.
183 Brudd på informasjonsplikt i nasjonal lov er uansett et relevant moment som kan tale for at klarhetskravet er brutt etter forbrukeravtaledirektivet, se punkt 3.3.3.3.
Rettsvirkningen av brudd på klarhetskravet ville vært at retten skulle drøftet om forsikringsvil- kåret var urimelig etter artikkel 3 nummer 1, og brudd på klarhetskravet ville vært et vektig moment i denne vurderingen.184 Rettsvirkningen av en eventuell urimelighet ville vært avtale- sensur i tråd med artikkel 6 nummer 1 – slik at forsikringsselskapet nettopp ikke kunne gjort klausulen gjeldende.
En alternativ rettsvirkning av brudd på klarhetskravet er at tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum ville kommet til anvendelse. Regelen innebærer at det tolkningsresultatet som er "mest gunstig for forbrukeren" skal velges. I denne sammenheng ville vel det innebære å se bort fra begrensningen i forsikringsdekningen. Denne løsningen er også sammenfallende med at forsik- ringsselskapet ikke kan gjøre klausulen gjeldende.
I saken var tolkningsregelen i avtaleloven § 37 første ledd nummer 3 anført. Bestemmelsen gjennomfører som kjent direktivets artikkel 5 annet punktum. Avtaleloven § 37 nevnes ikke i premissene. Høyesterett nevner kun den avtalerettslige uklarhetsregelen, som innebærer at av- talen skal tolkes mot den som burde uttrykt seg klarere.185 Førstvoterende sier at eventuell in- formasjonssvikt ikke har betydning for anvendelse av uklarhetsregelen. Uklarhetsregelen gjel- der tvil om hva som er bindene avtalt, og her var det bindende avtalt hva som var "forsikrings- tilfeller". Det skulle forstås etter bransjenormen. Følgelig var forsikringsdekningen opphørt. Informasjonssvikt rundt hva som faller inn under begrepet "forsikringstilfeller" fører ikke til at en bindende avtale ansees "uklar" etter uklarhetsregelen, slik at avtalen på grunnlag av dette kan tolkes mot den næringsdrivende.186
Her skiller i så fall den norske uklarhetsregelen seg fra klarhetskravet og tolkningsregelen etter direktivets artikkel 5. Etter direktivet vil informasjonssvikt rundt hvordan bransjeutrykk i avta- len skal forstås medføre at avtalevilkåret ansees uklart. Dette selv om avtalevilkårene fremstår klare for en profesjonell som forstår de anvendte bransjeutrykkene. Dette er fordi informasjons- plikten er en del av klarhetskravet. En lignende informasjonsplikt følger tydeligvis ikke av ters- kelen for når noe er uklart etter uklarhetsregelen. Følgelig vil direktivets tolkningsregel få an- vendelse i et slikt tilfelle, selv om den avtalerettslige uklarhetsregelen ikke får anvendelse.
184 Se punkt 2.2.
185 Se for eksempel Rt-1992-1105 s. 1108
186 Avsnitt 29.
I lys av dette kan det tenkes at resultatet kunne blitt annerledes dersom Høyesterett vurderte direktivets klarhetskrav. Uavhengig av om resultatet ville blitt annerledes taler mye for at Høy- esterett skulle foretatt en selvstendig vurdering av om direktivets klarhetskrav var overholdt – selv om dette ikke var anført.
4.2.4 LF-2017-160194
Nok et mulig eksempel på en forsømmelse av plikten til å håndheve klarhetskravet ex officio er LF-2017-160194. Saken ble anket til Høyesterett, men ankeutvalget fremmet ikke anken, jf. HR-2018-1101-U.
Saken dreide seg om et ektepar som tok opp lån i Nordea i sveitsiske franc (CHF) for å finan- siere et eiendomskjøp i Frankrike. Kursen på sveitsiske franc steg mot norske kroner, som med- førte 1,5 millioner kroner i økt belastning. Ekteparet anførte avtaleloven § 36 og hevdet seg ubundet av låneavtalen. Begrunnelsen var at de "ikke hadde fått god nok orientering om valu- tarisikoen, og fordi Nordea (…) burde ha frarådet dem å oppta lån i CHF".187
Saksforholdet er svært likt sakene om valutalån som har vært oppe for EU-domstolen, som er behandlet under punkt 3.3.3.2. EU-dommene omtalt i punkt 3.3.3.2 er avsagt i 2021, men dom- stolens uttalelser bygger på tidligere EU-dommer om valutalån avsagt før lagmannsrettens dom.188 Lagmannsretten kunne derfor ha vist til EU-domstolens praksis. Det samme gjelder Høyesteretts ankeutvalg. Men hverken lagmannsretten eller ankeutvalget nevner Norges EØS- rettslige forpliktelser.
Ekteparets anførsel om sensur etter avtaleloven § 36 førte ikke frem. Det kan imidlertid tenkes at en vurdering av klarhetskravet og urimelighet etter forbrukeravtaledirektivet ville ført til et annet resultat. Som beskrevet under punkt 3.3.3.2 har EU-domstolen stilt strenge krav til in- formasjon fra den næringsdrivende for å overholde klarhetskravet i valutalånavtaler. EU-dom- stolen har også lagt sterke føringer for subsumsjonen, ved å antyde at brudd på klarhetskravet i slike saker fort vil medføre at avtalevilkåret er urimelig etter direktivet. Det er derfor lite skjønnsrom igjen for de nasjonale domstolene i valutalånsaker.
187 Avsnitt 6.
188 Se for eksempel C-26/13 Xxxxxx og C-186/16 Andriciuc m.fl.
4.2.5 LB-2020-187102
Et siste eksempel på at retten kan ha brutt "aktivitetsplikten" etter forbrukeravtaledirektivet er LB-2020-187102. Dommen er avsagt 3. september 2021, og er anket til Høyesterett.
Saken dreide seg om en forsikringskunde som krevde dekning for skjulte vannskader som ble oppdaget etter at forsikringsavtalen var inngått. Forsikringsavtalen var en standardkontrakt mel- lom en næringsdrivende og en forbruker. Avtalen var derfor innenfor forbrukeravtaledirektivets anvendelsesområde. Spørsmålet var om forsikringen dekket skjulte skader oppdaget etter av- taleinngåelsen, eller om den bare omfattet skader oppstått i forsikringsperioden.
Flertallet viste til "at det kunne ha vært mulig å gjøre avtalens ordlyd klarere".189 Da er man nettopp inne i klarhetskravets kjerne. En vurdering etter direktivet og EØS-kilder var likevel fullstendig fraværende.
Flertallet foretok deretter en avtaletolkning som fjernet uklarheten. Avtalen ble ikke ansett å være uklar nok til at dette kunne gå utover forsikringsselskapet etter uklarhetsregelen. Skjulte skader oppdaget etter avtaleinngåelsen ble derfor ikke ansett å være dekket av forsikringen, og forsikringsselskapet vant saken.
Det kan være vanskelig å følge lagmannsrettens avtaletolkning i saken. Det kan i alle fall ikke forutsettes at den alminnelige forbruker ville kunne innse i forkant at lagmannsrettens tolkning var den mest nærliggende. Det minnes om at etter direktivet er målestokken hva en gjennom- snittsforbruker forstår.190
Det kan derfor tenkes at en vurdering av avtalevilkårene i lys av direktivet ville medført at klarhetskravet måtte ansees brutt. En rettsvirkning ville i så fall vært at tolkningsregelen i ar- tikkel 5 annet punktum jf. avtaleloven § 37 første ledd nummer 3 kom til anvendelse. Uklarhe- ten skulle i så fall gått utover forsikringsselskapet. Det kan derfor tenktes at resultatet måtte blitt annerledes dersom retten hadde anvendt forbrukeravtaledirektivet slik de pliktet å gjøre.
189 Dommen er uten sidetall eller avsnitt, men flertallet sier dette ganske tidlig i sin vurdering av saken.
190 Uttalt senest i C-609/19 BNP Paribas premiss 43 og de forente saker C-776/19-C-782/19 BNP Paribas premiss 64.
4.3 Kritisk blikk
4.3.1 Hvorfor er den norske praktiseringen av direktivet nærmest ikke- eksisterende?
Punkt 4.2 illustrerer at den norske praktiseringen av direktivets klarhetskrav, og direktivet i seg selv, er nærmest ikke-eksisterende. Direktivet har vært bindende for Norge i nesten 30 år. EU- domstolen har avsagt 128 dommer om direktivet, og det er rundt 20 år siden EU-dommen for første gang påla de nasjonale domstolene å håndheve direktivet av eget tiltak.191 Norske doms- toler forholder seg likevel ikke aktivt til direktivet. Hvordan kan det ha seg slik? Trolig har det sammenheng med flere forhold.
En del av forklaringen kan være manglende interesse for forbrukervern og forbrukerlovgivning blant norske jurister. Xxxxxxxxx varslet i 2011 at det var vanskelig å få jurister til å søke på forsk- ningsprosjekter om forbrukeravtaler, og Det juridiske fakultet i Oslo hadde vanskeligheter med å finne søkere til stipendiatstillinger tilknyttet forbrukervern. Han hevdet det var manglende akademisk interesse for forbrukerjussen.192 Dette kan ha ført til at det forskes mindre på – og skrives mindre om – forbrukerjuss. Dette medfører igjen at norske jurister blir mindre orientert om rettsutviklingen i forbrukerjussen på europeisk plan.
Forbrukeravtaledirektivet er beskjedent behandlet i juridisk litteratur. Xxxxxxxxx og Xxxxxxxx var først ute med å omtale direktivet og kritisere manglende overholdelse ved norske domstoler, men det var ikke før rundt 15 år etter innlemmelsen i EØS-avtalen.193 Selv om direktivet be- handles i noe større grad i juridisk teori i dag, er klarhetskravet i liten grad behandlet.194 Den grundigste behandlingen av klarhetskravet gjøres av Giertsen i "Avtaler" fra 2021.195
191 Se punkt 3.5.
192 Lilleholt (2011) s. 458.
193 Lilleholt (2011). Giertsen (2014).
194 Woxholt (2021) behandler direktivets klarhetskrav for første gang i sin 11. utgave av "Avtalerett", se særlig s. 365-371. Etter Giertsen (2014) og (2021), er dette den grundigste behandlingen av klarhetskravet i norsk ju- ridisk teori. Xxxxxxx (2017) skriver kort om klarhetskravets innhold på s. 229-230. Lilleholt (2017) omtaler kravets innhold med to setninger på s. 445. Hverken Hagstrøm (2011) eller (2015), Hov (2016), Xxxxxxxxx (2013) eller Hallsteinsen (2018) nevner direktivets klarhetskrav.
195 Giertsen (2021).
En annen sannsynlig faktor for den fraværende praktiseringen i norsk rett er Justisdepartemen- tets uttalelser i forbindelse med gjennomføringen av direktivet. Departementet antok at avtale- loven § 36 ga forbrukeren like godt – og i noen tilfeller bedre vern – enn direktivet.196 Direkti- vets klarhetskrav ble antatt å ikke ha selvstendig betydning utover å fungere som en innledning til tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum. Tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum ble igjen antatt i ha sin parallell i den norske avtalerettslige uklarhetsregelen.197 Disse forar- beidsuttalelsene kan ha gitt norske jurister inntrykk av at det ikke er noen grunn til å gå nærmere inn på rettstilstanden etter direktivet. Forbrukerne har jo tilsynelatende like godt – om ikke bedre – vern etter norsk rett.
Høyesteretts henvisning til forarbeidene til gjennomføringen av direktivet x Xxxxxxx-dommen har nok også styrket denne oppfatningen blant norske jurister. Høyesterett uttalte seg om for- holdet mellom avtaleloven § 37 og forbrukeravtaledirektivet, og viser til at "[d]et fremgår av forarbeidene til § 37 at direktivet var antatt å stille mindre strenge krav til avtaler enn avtalelo- ven § 36".198 Deretter siteres departementets høringsbrev:
"(..)I Justisdepartementets høringsbrev av 24. februar 1994 på side 9 het det:
«En samlet vurdering av kriteriene for å foreta lemping viser at det skal mer til for å tilsidesette eller xxxxx et avtalevilkår etter direktivet enn etter avtaleloven
§ 36. Norsk rett oppfyller derfor direktivet på dette punkt.»".199
Høyesterett synes altså å akseptere departementets oppfatning om at avtaleloven § 36 ga for- brukerne bedre vern enn direktivet. Dette kan ha bidratt til å sementere en særnorsk oppfatning om at direktivet har begrenset betydning.
196 Ot.prp. 89 (1993-1994) s. 9.
197 Ot.prp. 89 (1993-1994) s. 10.
198 Rt-2013-388 avsnitt 58.
199 Rt-2013-388 avsnitt 58.
Høyesterett viser dessuten x Xxxxxxx-dommen til at det "finnes ikke relevant praksis fra EU- domstolen om forståelsen av direktivet".200 Formelt var ikke dette riktig. Det ble avsagt en EU- dom om innholdet i klarhetskravet dagen før Xxxxxxx-dommen ble avsagt.201
Det var riktig nok betydelig mindre EU-domstolspraksis i 2013 enn det er i dag. Fra direktivet trådte i kraft i 1995 til 2013 ble det avsagt 30 EU-dommer. Fra 2013 og frem til i dag er det avsagt hele 98 EU-dommer.202 I 2013, da Xxxxxxx-dommen ble avsagt, var det derfor større grunn til å legge departementets uttalelser til grunn enn det er i dag. I dag følger det klart av EU-domstolens praksis, i lys av norsk rettspraksis tilknyttet forbrukerkontrakter, at departe- mentets uttalelser ikke lenger er en korrekt beskrivelse av rettstilstanden.203 Gjennomgangen av klarhetskravet i denne oppgaven illustrerer at direktivets klarhetskrav har selvstendig betydning
– i motsetning til hva departementet la til grunn ved gjennomføringen i 1994.
I denne oppgaven har jeg ikke undersøkt forholdet mellom urimelighetsvurderingen etter avta- leloven § 36 og urimelighetsvurderingen etter direktivets artikkel 3 nummer 1. Det er derfor ikke grunnlag for å konkludere med at departementet tok feil i sin oppfatning av at avtaleloven
§ 36 gir forbrukerne bedre vern enn direktivet.204 Analysen av LF-2017-160194 under punkt
4.2.4 tilsier imidlertid at forbrukerne kunne hatt et bedre vern dersom avtalen ble vurdert i lys av direktivet og EU-domstolens praksis om valutalån enn etter avtaleloven § 36.
I kjølevannet av uttalelsene x Xxxxxxx-dommen var det i utgangspunktet ikke påfallende at norske jurister stolte på at avtaleloven § 36 ga forbrukerne et bedre vern enn forbrukeravtaledi- rektivet, slik at direktivet på daværende tidspunkt hadde begrenset betydning i norsk rett. Det er imidlertid egnet til undring at "ingen" har stilt spørsmål ved om rettstilstanden kan ha endret seg på europeisk plan siden Xxxxxxx-dommen ble avsagt i 2013. Borgarting lagmannsretts dom
200 Rt-2013-388 avsnitt 57.
201 Dom i sak C-92/11 ble avsagt 21.mars 2013. Se dommens premiss 43 og 44 om klarhetskravet.
202 Det oppgitte antall EU-dommer avsagt om forbrukeravtaledirektivet er basert på søk på EU-dommer som nev- ner direktivet på EUR-Lex, den 14.11.2021.
203 Dette følger av gjennomgangen av rettstilstanden etter direktivet under punkt 3 sammenholdt med gjennom- gangen av den norske praktiseringen under punkt 4.2.
204 Ot.prp. nr. 89 (1993-1994) s. 9.
fra september 2021 illustrerer at norske jurister, og domstoler, fortsatt i dag er uvitende om direktivets innhold og betydning i norsk rett.205
4.3.2 Kritisk blikk på den norske gjennomføringen av klarhetskravet
Medlemslandene bestemmer selv hvordan EU/EØS-direktiver gjennomføres i intern rett.206 Det er derfor i utgangspunktet ikke problematisk at klarhetskravet ikke er lovfestet. Problemet er at gjennomgangen av den norske praktiseringen av klarhetskravet illustrerer at tilsynelatende få norske jurister er klar over kravets selvstendige betydning og nærmere innhold etter direkti- vet.207 I lys av dette kan en vel konkludere med at den norske gjennomføringen av kravet ikke har vært hensiktsmessig.
EU-domstolens praksis indikerer dessuten at den den norske gjennomføringen ikke er tilstrek- kelig for korrekt gjennomføring. Sak C-144/99 Kommisjonen mot Nederland er illustrerende. Kommisjonen anførte at Nederlands gjennomføring av direktivet var mangelfull fordi klarhets- kravet ikke var lovfestet. Nederlandske myndigheter anførte at lovfesting ikke var nødvendig, siden et tilsvarende krav fulgte av nasjonal rettspraksis og kunne innfortolkes i andre rettsregler. EU-domstolen fant at den nederlandske gjennomføringen ikke var tilstrekkelig for en korrekt gjennomføring av direktivet.
Domstolen viste til at det riktig nok ikke med nødvendighet kreves lovgivning for en korrekt gjennomføring av et direktiv. Manglende lovgivning forutsetter imidlertid at staten sikrer et sikkert rettsgrunnlag for at direktivet etterleves fult ut. Rettsgrunnlaget som gjennomfører di- rektivet må være " tilstrækkelig bestemt og klar", slik at de "af direktivet omfattede sættes i stand til at få fuldt kendskab til deres rettigheder og i givet fald kan håndhæve rettighederne ved de nationale domstole".208
Situasjonen i Nederland er sammenlignbar med den norske, hvor klarhetskravet innfortolkes i avtaleloven § 36 eller § 37. I lys av at tilsynelatende få norske jurister har fått med seg klarhets- kravets selvstendige betydning og innhold, må det antas at enda færre forbrukere er klar over
205 LB-2020-187102. Behandlet under punkt 4.2.5.
206 EØS-avtalen artikkel 7 bokstav b.
207 Se punkt 4.2.
208 C-144/99 Kommisjonen mot Nederland, premiss 17. EU-domstolens uttalelser tilknyttet dette gjentas i C-478/99
Kommisjonen mot Sverige, premiss 18.
sine rettigheter. Det er derfor tvilsomt om Norge kan ansees å ha sikret at de "af direktivet omfattede sættes i stand til at få fuldt kendskab til deres rettigheder" ved måten klarhetskravet ble gjennomført. Det er jo forutsetningen for at EU-domstolen godtar manglende lovfesting. Xxxxxxxx argumenterer også for at norsk lovfesting av klarhetskravet ville vært påkrevd for å gjennomføre direktivet fullt ut.209
4.3.3 Burde klarhetskravet lovfestes?
Dersom lovfesting av klarhetskravet er påkrevd for å gjennomføre direktivet fullt ut, så ikke bare burde kravet lovfestes – det må lovfestes for at Norge skal overholde sine EØS-rettslige forpliktelser. Uavhengig av hva Norge er EØS-rettslig forpliktet til, så kan en spørre om klar- hetskravet burde lovfestes.
For å vurdere dette er det av betydning hva man i så fall vil ha lovfestet. Hva gjelder rettsvirk- ningssiden av klarhetskravet så er tolkningsregelen i artikkel 5 annet punktum allerede lovfestet i avtaleloven § 37 første ledd nummer. 3. Det at brudd på klarhetskravet er et vektig moment i urimelighetsvurderingen etter avtaleloven § 36 for avtaler dekket av direktivet kan tenkes lov- festet. Når det gjelder rettsfaktasiden av klarhetskravet kunne man lovfestet ordlyden i artikkel 5 første punktum, herunder at avtalen skal være klar og forståelig.
Spørsmålet som oppstår i forlengelsen av dette er hvilken forskjell utgjør egentlig en slik lov- festing? Det er ikke gitt at så lenge klarhetskravet lovfestes så vil norske jurister forstå klarhets- kravets nærmere innhold og rekkevidde. Den norske gjennomføringen og praktiseringen av for- brukeravtaledirektivet og dets klarhetskrav illustrerer, på samme måte som i "Nav-saken", at det ikke alltid er like enkelt å fastlegge rekkevidden av våre EØS-rettslige forpliktelser.210 Pro- blemet er derfor kanskje ikke manglende lovfesting, men at rettskildebildet er lite tilgjengelig. Det har ført til at hverken dommere, advokater eller universitetsjurister har forstått rekkevidden av direktivforpliktelsen.
Et argument mot lovfesting er, i forlengelsen av dette, at det rettsteknisk trolig ikke utgjør store forskjellen. Det som likevel kan tale for lovfesting er at det kan ha en pedagogisk effekt.
209 Giertsen (2014) s. 211-212.
210 Nav-saken dreier seg, kort fortalt, om at Navs praktisering av reglene for trygdemottakeres adgang til å ta med seg trygdeytelser til andre EFTA- og EU-stater var i strid med EØS-retten. For en enkel oppsummering av saken, se Krekling (2019).
En tydelig lovfesting av klarhetskravet vil trolig gjøre det lettere for så vel forbrukere, som norske jurister, å bli oppmerksom på at det følger et klarhetskrav av EØS-retten. For at lovfes- ting skal utgjøre en forskjell er det nok viktig at det i forbindelse med lovgivningen gis peda- gogiske forarbeider. Forarbeidene bør angi klarhetskravets nærmere innhold og rekkevidde et- ter EU-domstolens praksis per dags dato. Samtidig bør de uttrykkelig gjøre oppmerksom på at man fremover må følge med på fremtidig praksis fra EU-domstolen. Lovfesting med pedago- giske forarbeider kunne nok dermed vært et egnet tiltak for å avhjelpe de strukturelle proble- mene Norges EØS-rettslige forpliktelser kan sies å reise.
Kildeliste
Litteratur | |
Boe (2010) | Xxx, Xxxx Xxxxxx. Innføring i juss. Juridisk tenkning og rettskildelære. 3. utgave. Oslo: Universitetsforlaget, 2010. |
Eng (1990) | Xxx, Xxxxx. "Begrepene ’kompetanse’ og ’gyldighet’ i ju- ridisk argumentasjon.". Tidsskrift for Rettsvitenskap nr. 4 (1990), årgang 144, s. 625-671. |
Giertsen (2014) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Avtaler. 3.utgave. Oslo: Universitetsfor- laget, 2014. |
Giertsen (2021) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Avtaler. 4.utgave. Oslo: Universitetsfor- laget, 2021. |
Xxxxxxxxx (2013) | Xxxxxxxxx, Xxxxxx. Kontraktsforpliktelser. Oslo: CAPPE- XXX XXXX, 2013. |
Xxxxxxxx (2011) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Obligasjonsrett. 2. utgave. Oslo: Uni- versitetsforlaget, 2011. |
Xxxxxxxx (2015) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Kjøpsrett. 2. utgave ved Xxxxxx Xxxxx- xxx. Oslo: Universitetsforlaget, 2015. |
Hallsteinsen (2018) | Xxxxxxxxxxxx, Xxxxx. Alminnelig obligasjonsrett. Oslo: Gyl- dendal Norsk Forlag, 2018. |
Hov (2016) | Xxx, Xx og Xxx Xxxxxx Xxxxxxx. Obligasjonsrett. Oslo: Pa- pinian, 2016. |
Xxxxxxx (2018) | Xxxxxxx, Xxxxxxx, Xxxxxxxxx Xxxxx-Xxxxxxx og Xxxxxx Xxxxxxxxxxx. Rethinking EU Consumer Law. London og New York: Routledge, 2018. |
Xxxxxxx (2019) | Xxxxxxx, Xxx Xxxxxx og Xxxx Xxxxxxxxx Xxxxx. Juridisk metode og tenkemåte. Oslo: Universitetsforlaget, 2019. |
Kjørven (2017) | Kjørven, Xxxxx Xxxxxxx. Ytelse av investeringstjenester til forbruker. Verdipapirrettslige, kontraktsrettslige og er- statningsrettslige krav til adferd. Oslo: Universitetsforla- get, 2017. |
Krekling (2019) | Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxxxxxx og Xxxxxx Xxxxxx. "Dette er tryg- deskandalen". 2019. xxxxx://xxx.xxx.xx/xxxxx/xxxxx-xx- trygdeskandalen-1.14760396 hentet 16.11.2021. |
Lilleholt (2011) | Xxxxxxxxx, Xxxx. "Forbrukarvernets framtid i Norden" i Xxxx, Xxxxxxxx, Förhandlingarna vid Det 39:e nordiska jurist- mötet i Stockholm 18-19 augusti 2011. Den svenska styrel- sen. s.457-458. |
Lilleholt (2017) | Xxxxxxxxx, Xxxx. Kontraktsrett og obligasjonsrett. Oslo: CAPPELEN DAMM, 2017. |
Loos (2015) | Xxxx, Xxxxx X.X. "Transparency of Standard Terms un- der the Unfair Contract Terms Directive and the Proposal for a Common European Sales Law" i European Review of Private Law, Issue 2 (2015), s.179-194. Hentet fra Kluwer Law Online. |
Rott (2016) | Xxxx, Xxxxx. «Unfair contract terms» i Research handbook on EU Consumer and Contract Law, Xxxxxxxxx Xxxxx- Xxxxxxx (red). Cheltenham: Xxxxxx Xxxxx Publishing, 2016, s. 287–313. |
Ruud (2018) | Xxxx, Xxxxxx og Xxxx Xxxxxxxx. Innføring i folkerett. 5. ut- gave. Oslo: Universitetsforlaget, 2018. |
Sejersted (2011) | Xxxxxxxxx, Xxxxxxx, Xxxx Xxxxxxx, Xxx-Xxxxxxx Xxxxxxxx og Xxxx Xxxxxxx. EØS-rett. 3.utgave. Oslo: Universitets- forlaget, 2011. |
Woxholt (2017) | Xxxxxxx, Xxxx. Avtalerett. 10. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2017. |
Woxholt (2021) | Xxxxxxx, Xxxx. Avtalerett. 11. utgave. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2021. |
Norske rettskilder | |
Lover | |
1918 | Lov 31. mai 1918 nr. 4 om avtaleslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven). |
1989 | Lov 6.juni 1989 nr.63 om håndverkertjenester m.m for for- brukere (håndverkertjenesteloven) |
1995 | Lov 6. januar 1995 nr. 1 om endring i lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyl- dige viljeserklæringer. |
2002 | Lov 21.juni 2002 nr. 34 om forbrukerkjøp (forbrukerkjøps- loven) |
2005 | Lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). |
Forarbeider | |
Ot.prp.nr.89 (1993-1994) | Om lov om endring i avtaleloven. |
Innst.211 L (2009-2010) | Innstilling fra justiskomiteen om endringer i finansavtale- loven mv. (gjennomføring av direktiv 2008/48/EF om kre- dittavtaler for forbrukere mv.). |
Rettspraksis | |
Rt-1992-1105. | |
Rt-2000-1811 (Finanger I). | |
Rt-2007-234. | |
Rt-2013-388 (Xxxxxxx). | |
Rt-2014-379 (Danica). | |
HR-2016-2239-A. | |
HR-2018-1101-U. | |
LG-2015-97037. |
LF-2017-160194. | |
LB-2020-187102. | |
TSTAV-2014-52307. | |
Internasjonale rettskilder | |
Traktater | |
EØS-avtalen | Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde. Oporto, 2.mai 1992. |
ODA-avtalen | Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et over- våkningsorgan og en domstol, med protokollene 1-7. |
Direktiver | |
Forbrukeravtaledirektivet | Rådsdirektiv av 93/13/EØF av 5. april 1993 om urimelige vilkår i forbrukeravtaler. |
Forbrukerkredittdirektivet 87/102/EØF (opphevet) | Rådets direktiv 87/102/EØF av 22. desember 1986 om til- nærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om for- brukerkreditt. |
Forbrukerkredittdirektivet 2008/48/EF | Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/48/EF av 23. april 2008 om forbrukerkredittavtaler og om oppheving av råds- direktiv 87/102/EØF. |
Forbrukerrettighetsdirektivet | Europaparlament- og rådsdirektiv 2011/83/EU av 25. ok- tober 2011 om forbrukerrettigheter som endrer rådsdirek- tiv 93/13/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF og som opphever rådsdirektiv 85/577/EØF og europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF. |
(EU) 2019/771 | Europaparlamentets- og rådets direktiv (EU) 2019/771 af 20. maj 2019 om visse aspekter af aftaler om salg af varer, om ændring af forordning (EU) 2017/2394 og direktiv 2009/22/EF og om ophævelse af direktiv 1999/44/EF. |
EØS- komitébeslutninger | |
Innlemming av forbrukeravtale- direktivet i EØS-avtalen | EØS-komiteens beslutning nr. 7/94 om endring av proto- koll 47 og enkelte vedlegg til EØS-avtalen. Publisert i EØS-tillegget nr.17/1994/s.1. |
Innlemming av forbrukerkreditt- direktivet i EØS-avtalen | EØS-komiteens beslutning nr. 16/2009 av 5. februar 2009 om endring av EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbruker- vern). Publisert i EØS-tillegget nr.16/2009, 19.mars. |
Innlemming av direktiv om visse aspekter av avtaler om salg av varer | EØS-KOMITEENS BESLUTNING nr. 70/2021 av 5. fe- bruar 2021 om endring av EØS-avtalens vedlegg XIX (Forbrukervern). Jeg kan ikke se at direktivet er publisert i EØS-tillegget (18.11.2021). |
Rettspraksis | |
EFTA-domstolen | |
Sak E-01/07 A | Criminal proceedings against A. |
Sak E-25/13 Xxxxxxxxxxxxx | Xxxxxx X. Xxxxxxxxxxxxx v Íslandsbanki hf. |
Sak E-27/14 Xxxxxxxxxx | Xxxxx Xxx Xxxxxxxxxx v Landsbankinn hf. |
Eu-domstolen | |||
C-240/98 til C-244/98 (forente saker) | Xxxxxx | Xxxxxx Grupo Editorial SA mot Xxxxx Xxxxxxxx Xxxx- tero og Salvat Editores SA mot Xxxx X. Xxxxxxx Xxxxx Xxxxxx, Xxxx Luis Copano Xxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxx- xxx og Xxxxxx Xxxxx Xxxxx. | ECLI:EU:C:2000:346 |
C-144/99 | Kommisjonen mot Nederland | Kommisjonen mot Neder- land | ECLI:EU:C:2001:257 |
C-478/99 | Kommisjonen mot | Kommisjonen mot Sverige | ECLI:EU:C:2002:281 |
Sverige | |||
C-473/00 | Xxxxxxx | Xxxxxxx SA mot Xxxx-Xxxxx Xxxxxxx | XXXX:EU:C:2002:705 |
C-237/02 | Xxxxxxxxxx | Xxxxxxxxxx Kommunalbauten GmbH Baugesellschaft & Co. KG mot Ludger Hofstet- ter, Xxxxxx Xxxxxxxxxx. | ECLI:EU:C:2004:209 |
C-243/08 | Pannon | Pannon GSM Zrt mot Erzsébet Sustikné Győrfi | ECLI:EU:C:2009:350 |
C-472/10 | Invitel | Nemzeti Fogyasztóvédelmi Hatóság mot Invitel Távközlési Zrt | ECLI:EU:C:2012:242 |
C-92/11 | RWE Vertrieb | RWE Vertrieb AG mot Ver- braucherzentrale Nordrhein Westfalen eV | ECLI:EU:C:2013:180 |
C-488/11 | Asbeek Xxxxxx | Xxxx Xxxxxxxx Xxxxxx Brusse og Xxxxxxxx xx Xxx Xxxxxxxx mot Jahani BV | ECLI:EU:C:2013:341 |
C-583/11 P | Kanatami | Inuit Tapiriit Kanatami og andre mot Parlamentet og Europarådet | ECLI:EU:C:2013:625 |
C-26/13 | Xxxxxx | Xxxxx Xxxxxx and Xxxxxxxx Káslerné Rábai mot OTP Jelzálogbank Zrt | ECLI:EU:C:2014:282 |
C-342/13 | Xxxxxxxxx | Xxxxxxx Xxxxxxxxx mot Xxxxx Xxxxx Xxxxxx og andre. | ECLI:EU:C:2014:1857 |
C-201/13 | Xxxxxxx | Xxxxx Xxxxxxx og Vrijheidsfonds VZW mot | ECLI:EU:C:2014:2132 |
Xxxxxx Xxxxxxxxxxx og andre. | |||
C-186/16 | Xxxxxxxxx | Xxxxxxxx Xxxxx Xxxxxxxxx and Others mot Banca Românească SA | ECLI:EU:C:2017:703 |
C-51/17 | OTP Bank | OTP Bank Nyrt. og OTP Faktoring Követeléskezelő Zrt mot Xxxxx Xxxxx og Xxxx Xxxx | ECLI:EU:C:2018:750 |
C-448/17 | Slovensko | EOS KSI Slovensko s.r.o. mot Xxx Xxxxx og Xxxxxxx Xxxxxxx | ECLI:EU:C:2018:745 |
C-38/17 | GT | GT mot HS | ECLI:EU:C:2019:461 |
C-621/17 | Kiss | Xxxxx Xxxx and CIB Bank Zrt. mot Xxxx Xxxx og Gyu- láné Kiss | ECLI:EU:C:2019:820 |
C-125/18 | Guasch | Xxxx Xxxxx xxx Xxxxx Guasch mot Bankia SA | ECLI:EU:C:2020:138 |
C-452/18 | Ibercaja Banco | XZ mot Ibercaja Banco, SA | ECLI:EU:C:2020:536 |
C-224/19 og C-259/19 (forente saker) | Caixabank | CY and Others mot Caixa- bank SA og Banco Bilbao Vizcaya Argentaria SA | ECLI:EU:C:2020:578 |
C-84/19, C-222/19 og C-252/19 (forente saker) | Profi Credit | Profi Credit Polska S.A. og andre mot QJ og andre | ECLI:EU:C:2020:631 |
C-776/19 til C-782/19 | BNP Paribas | VB og andre mot BNP Pari- bas Personal Finance SA, og AV og andre mot BNP Pari- bas Personal Finance SA og Procureur de la République | ECLI:EU:C:2021:470 |
C-609/19 | BNP Paribas | BNP Paribas Personal Fi- nance SA mot VE | ECLI:EU:C:2021:469 |