Nytt risikobilde for leverandøren. De forandringer i prosjektgjennomføringen som fant sted, og iverksettelsen av totalleveranser, medførte noen endringer i hovedleverandørens risikobilde. Kortere gjennomføringstid av prosjektene førte til en større grad av parallellitet mellom aktivitetene. Dermed ble leverandøren ekstra sårbar dersom det skulle oppstå endringer eller problemer under utbyggingen. Feil eller endringer i den ene fasen, medførte ofte forsinkelse og økte kostnader i den neste fase. Det foregikk også samtidig strukturelle endringer i virksomheten. I 1980-årene hadde selskapene en mer aktiv rolle i prosjektene. De utarbeidet de grunnleggende tekniske beskrivelsene selv, som ingeniørselskaper deretter anvendte for å få til mer detaljerte beskrivelser for anleggsbyggingen. Disse beskrivelsene ble anbudsgrunnlaget som leverandørene måtte ta stilling til. I tillegg utøvet selskapene mye mer kontroll med selve prosjektgjennomføringen, gjennom detaljert styring og oppfølging. Men i 1990-årene gikk utviklingen mot et mye større og mer komplett ansvar for leverandørene. En gikk over fra separate kontrakter til totalkontrakter på hovedkomponenter i utbyggingen; med det menes at selskapene gikk over til å anskaffe komplette produkter, beskrevet ut fra krav til ytelse og funksjon. Dette innebar at store deler av ansvaret for prosjekteringen og gjennomføringen av utbyggingen ble overført på leverandøren, som også måtte involveres tidligere i prosjektet. Samlet sett ble dermed risikobildet noe forandret, i og med at totalleverandøren fikk overført en stor del av estimerings- og gjennomføringsrisikoen i prosjektene. Overgangen til totalleveranser utsatte derfor leverandøren for en økt kontraktuell eksponering; økt kontraktsansvar som følge av økt kontraktsverdi, og økning i risikoen ved inngåelse av kontrakter når prosjektene var så ”umodne” at det ble vanskelig å foreta korrekte estimater. Dette medførte en ekstra belastning for leverandøren hvor selskapet ønsket å fremforhandle en fastsumkontrakt.9
