Lisensavtalens stilling ved patenthavers konkurs

Lisensavtalens stilling ved patenthavers konkurs

Kandidatnummer: 702

Leveringsfrist: 25.4.2015

Antall ord: 17 928

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING 3

1.1 Presentasjon av tema 3

1.2 Metode og rettskildebilde 4

1.3 Avgrensninger og forutsetninger 7

2 RETTSLIG BAKTEPPE 8

2.1 Konkursboets beslagsrett 8

2.1.1 Tidspunktet for åpningen av konkurs 8

2.2 Oppfinnelsen 9

2.3 Patentlisensavtalen 10

2.3.1 Patentlisensavtalens objekt 10

2.3.2 Enkle og avanserte lisensavtaler 12

2.3.3 Patentlisensavtalens biforpliktelser 13

2.3.4 Særlig sterkt tillitsforhold 15

2.4 Konkurs, formål og virkning 16

2.4.1 Massefordringer og dividendefordringer 17

2.4.2 Bobestyrers oppgaver 17

3 RETTSVERN 19

3.1 Rettsvirkningen av rettsvern 19

3.2 Rettsvernsakt 20

3.2.1 Endret krav til rettsvernsakt 21

3.3 Rettsvernets omfang 23

3.3.1 Rettsvernsakt og kollisjonsreglene 23

3.3.2 Det tingsrettslige utgangspunkt 26

3.3.3 Reelle hensyn 27

3.3.4 ”Lindskogs metode” 28

3.3.5 Konfidensialitet 32

3.3.6 Lisensavtalens grad av eksklusivitet 33

3.4 Lisenstakers erstatningskrav ved manglende rettsvern 36

3.4.1 Motregning 37

4 BOETS INNTREDELSESRETT 39

4.1 Innledning 39

4.2 Problemstillingens aktualitet 39

4.2.1 Rettslig utgangspunkt 40

4.2.2 Rettsvirkningen av at boet trer inn 40

4.3 Rettsvirkningen av at boet velger ikke å tre inn 41

4.4 Unntak fra boets valgfrie inntredelsesrett 41

4.5 Unntakets rettslig grunnlag 42

4.5.1 Avtaleklausuler og insolvens som relevant bristende forutsetning 43

4.5.2 Langvarige avtaler 46

4.5.3 Personlig oppfyllelse 47

4.5.4 Skjønnsmessig helhetsvurdering 49

4.6 Rettsvirkning av at boet ikke får tre inn som følge av ”avtalens art” 50

4.6.1 Delvis opphør av lisensavtalen 50

4.6.2 Delvis inntredelsesrett etter dekningsloven § 7-4 2. ledd 51

4.7 Hevingsadgang som følge av forventet kontraktsbrudd 53

5 OPPSUMMERING 55

1 Innledning

1.1 Presentasjon av tema

Avhandlingens tema er hvordan lisensavtalen påvirkes av at patenthaveren går konkurs. Av- handlingen pretenderer ikke å være en uttømmende redegjørelse for alle problemstillinger som kan oppstå i relasjon til lisensavtalen og konkurs. Til det er både ordgrensen og tiden til disposisjon for knapp. Jeg vil derimot forsøke å gi en oversikt over de problemstillingene som viser i hvilken grad lisensavtalen legger begrensninger på boets mulighet til å forvalte kon- kursdebitors patentrettigheter, herunder boets mulighet for å tre inn i lisensavtalen, samt hvil- ke av avtalens rettigheter lisenstaker kan gjøre gjeldende også under konkursen.

”Patentrett” er et flertydig uttrykk som kan vise både til en spesifikk patentrettighet, og et rettsområde. I det følgende er det patentet som en spesifikk rettighet som menes, med mindre annet presiseres. Den første hovedproblemstillingen som reises, knytter seg til lisensavtalens rettsvern. Herunder vil det bli redegjort for rettsvirkningen av at lisensavtalen får rettsvern, hvordan lisensavtalen oppnår rettsvern og hva rettsvernet omfatter. Den andre hovedproblem- stillingen omhandler boets inntredelserett i lisensavtalen. Jeg vil redegjøre for rettsvirkningen av at boet trer inn, eller ikke trer inn, hvorvidt partene kan avtale at avtalen heves ved kon- kurs, og om lisenstaker kan nekte boet å tre inn i lisensavtalen.

Situasjonen hvor lisenstaker går konkurs er til en viss grad regulert i lov1 og mer utførlig dis- kutert i forarbeider2 så vel som i teori.3 Hvordan lisensavtalen påvirkes ved patenthavers kon- kurs er mindre avklart. En samlet oversikt over de ovenfor nevnte problemstillinger finnes ikke i norsk rett. Det ser ut til at den tidligere holdningen til immaterielle rettigheter var pre- get av at slike rettigheter hadde begrenset økonomisk verdi, og det ble antatt at bobestyrer vanskelig kunne omgjøre immaterielle rettigheter til penger.4

1 Dekningsloven § 7-12

2 NOU 1972:20 side 325

3 Se blant annet Xxxxxx (1985) side 579-652

4 Brækhus (1969) side 10 og Wold (2006) side 272

I dag derimot utgjør immaterielle rettigheter en stadig større del av næringslivets verdier5 og kan utgjøre store verdier i et konkursbo.6 Samtidig kan lisenstaker ha investert som følge av lisensavtalen, og vil normalt ønske å opprettholde normal drift også under og etter xxxxxx- xxx.7 Kunnskap om lisensavtalens stilling ved patenthavers konkurs vil derfor være nyttig både for patenthaver og lisenstaker ved inngåelse av lisensavtalen, samt for bobestyrer og kreditorfelleskapet om konkurs inntreffer. Enkelte problemstillinger er endog relevante også for tredjemann som vurderer å kjøpe patentrettigheten av konkursboet. Det er derfor, etter min mening, på tide med en omfattende analyse av lisensavtalens stilling ved patenthavers kon- kurs.

1.2 Metode og rettskildebilde

Jeg vil analysere avhandlingens problemstillinger ved bruk av alminnelig juridisk metode.8 Det er imidlertid momenter som gir rettskildebildet særpreg. Det første momentet er knapphet på de mest sentrale rettskildene. Det vil si lov og forarbeider,9 samt praksis fra Høyesterett.10 Enkelte av problemstillingene som vil bli reist, er verken blitt behandlet i underrettspraksis, eller i norsk teori. Et snevert rettskildebilde innebærer at ”reelle hensyn” bør tillegges vekt når rettssituasjonen skal avklares.11 Med reelle hensyn menes de forhold som kan begrunne at en løsning er god.12 Avhandlingens tema befinner seg i grenseland mellom to rettsområder, pa- tentretten og konkursretten, som hver har sine særpreg. For flere av problemstillingene vil formålet bak konkurslovgivning trekke i retning av ett resultat, mens hensynet til lisenstaker kan tilsi det motsatte resultat. Reelle hensyn vil bli brukt både til å finne frem til løsninger på problemstillingene som drøftes, og for å vurdere om løsningene er gode, og i hvilken grad de bør anvendes også på patentlisensavtaler.

5 Prop.101L (2013-2014) side 7

6 Xxxxxx og Harrold (2009) side 1 og Koktvedgaard (2005) side 20-24

7 Xxxxxx og Harrold (2009) side 2

8 Xxxxxxx (2001)

9 Xxxxxxx (2001) side 152

10 Eckhoff (2001) side 160

11 Xxxxxxx (2001) side 380

12 Xxxxxxx (2001) side 371

I andre nordiske land derimot, er rettskildebildet noe rikere. Det finnes noe praksis fra Sveri- ge, samt svensk og dansk litteratur. Besvarelsen tar utgangspunkt i hvordan lisensavtalens stilling påvirkes av konkurs etter norsk rett. Imidlertid bør rettspraksis og teori fra de øvrige nordiske land anses som relevante rettskildefaktorer, også ved fastleggelse av den norske rettstilstanden. Dette underbygges av at både dekningsloven13 og patentloven14 kom til gjen- nom et nordisk lovsamarbeid.15 Et av formålene med lovsamarbeid mellom stater er vanligvis å skape ensartede rettsregler.16 For å oppnå dette formålet er det hensiktsmessig å se hvordan lovene er anvendt og tolket i øvrige nordiske land før den norske rettssituasjonen fastlegges.17 Jeg vil derfor se hen til nordiske rettskilder, og deres overføringsverdi, ved drøftelsen av problemstillinger som er helt eller delvis uløst i norsk rett.

Den norske konkurslovgivningen er ikke harmonisert med land utenfor Norden.18 Patentretten som rettsområde derimot, har lenge vært kraftig påvirket av internasjonal rett.19 Norge er for- pliktet til å følge praksis fra det europeiske patentkontoret (EPO)20 og har ratifisert den euro- peiske patentkonvensjonen (EPC) i 2008.21 EU-rettens regler om immaterielle rettigheter re- gulerer imidlertid ikke konkurssituasjonen,22 og patentkonvensjonen henviser til nasjonal rett, jf. konvensjonens art 74. Det finnes imidlertid internasjonale retningslinjer23 for sikkerhets- stillelse av immaterielle rettigheter, men disse er tatt høyde for i en lovendring som vil bli behandlet straks nedenfor.24

13 Lov om fordringshavernes dekningsrett av 8.6.1984 nummer 59 heretter dekningsloven

14 Lov av 15.12.1967 nummer 9 Patentloven heretter patentloven

15 NU 1963:6 side 9, NOU 1972:20 side 2, Andenæs (2009) side 4 og Ørstavik (2011) side 30

16 Xxxxxxx (2001) side 290

17 Xxxxxxx (2001) side 290

18 Andenæs (2009) side 4

19 Ørstavik (2011) side 30

20 EØS-avtalens protokoll 28, artikkel 3 nummer 4

21 Xx.xxx.xx. 33 (2006-2007)

22 Xxxxxxx, Xxxxx og Wolk (2002) side 40

23 UNCITRAL Legislative Guide: Supplement on Security Rights in Intellectual Property 2010, se artikkel 106 og artikkel 107

24 Prop.101 L side 15 og 16

Et annet moment som preger rettskildebildet er en foreslått lovendringen av patentlovens reg- ler om rettsvern og rettighetskollisjon, jf. lov om endringer i panteloven25 og lovvedtak 1926. Patentlovens gjeldende rettsvernsregel regulerer ikke når en lisensavtale får rettsvern overfor patenthavers konkursbo, jf. patentloven § 44 5. ledd.27 Siden immaterialrettigheter stadig spil- ler en større rolle i næringslivet, ønsker lovgiver å åpne for at også patentrettigheter skal kun- ne pantsettes særskilt, og ikke som driftstilbehør som i dag.28 Det er derfor foreslått endringer i reglene om hvordan en lisensavtale får rettsvern overfor utleggstakere, jf. lovvedtak 19 § 44 og § 44a. Det er antatt at disse reglene vil tre i kraft i juli 2015. Det vil bli redegjort for både dagens rettssituasjon og eventuelle endringer som følge av lovforslaget.

Endelig finner jeg grunn til å bemerke teoriens betydning som rettskildefaktor ved fastleggel- se av generelle konkursrettslige utgangspunkter. De konkursrettslige utgangspunkter for kon- kursdebitors kontraktsmessige forpliktelser, herunder reglene om boets inntredelserett, frem- går av dekningsloven kapittel 7. Konkurslovutvalget ble ledet av xx. xxxxx Xxxx Xxxxxxx. For- arbeidene bak dekningsloven kapittel 7 viser i stor grad til Brækhus’ arbeid hvor enkelte problemstillinger drøftes mer inngående enn i forarbeidene. Forarbeidene viser eksplisitt til Brækhus’ teori og gir anvisning på at denne teorien gir uttrykk for gjeldende rett. Når forar- beidene viser til Brækhus’ teori kan dette tilsi at den bør tillegges større vekt enn øvrig juri- disk teori, som ikke har samme tilslutning fra øvrige rettskilder. En kan se det slik at de nevn- te arbeidene til Brækhus nyter en slags avledet autoritet.29

25 Lov om endringer i panteloven, pant i patenter og planteforedlerretter av 23.1.2015 nummer 4

26 Lovvedtak 19 (2014-2015) heretter lovvedtak 19

27 Lilleholt (2012) side 206

28 Prop.101 L (2013-2014) side 5 og Lov om pant av 8.2.1980 nummer 2, heretter panteloven § 3-4 2. ledd litra b.

29 Monsen (2012) side 34

1.3 Avgrensninger og forutsetninger

Inngåelse av lisensavtaler er en vanlig kommersialiseringsform for immaterielle rettigheter generelt.30 Lisensavtaler på immaterialrettens område har til felles at de regulerer tilgangen til å utnytte et immaterielt rettsgode.31 Eksempelvis vil en lisensavtale til et åndsverk regulere adgangen til å stille ut verket32 og en lisensavtale knyttet til et varemerke kan regulere når og i hvilket omfang lisenstaker kan bruke varemerket.33 Som det vil bli vist nedenfor, finnes det patentlisensavtaler som også kun regulerer lisenstakers utnyttelsesrett. Patentlisensavtalen vil derimot ofte kunne ha til hensikt å videreutvikle den eksisterende oppfinnelse eller utvikle en ny oppfinnelse.34

Det er derfor vanlig at patentlisensavtaler også regulerer omfattende samarbeid hvor begge parter pålegges viktige og teknisk kompliserte biforpliktelser, herunder overføring av konfi- densiell informasjon.35 Patentlisensavtaler kan derfor sies å stå i en særstilling i forhold til andre lisensavtaler knyttet til immaterielle rettsgoder. Som følge av patentlisensavtalens om- fang og kompleksitet, aktualiseres en del problemstillinger ved konkurs, som ikke er like re- levante for andre lisensavtaler. For å finne frem til disse problemstillingene vil jeg derfor be- grense den videre fremstillingen til kun å gjelde lisensavtaler til patentrettigheter. Når jeg se- nere bruker ordet lisensavtale er det patentlisensavtalen som menes, med mindre annet frem- går eksplisitt.

For å finne frem til de problemstillinger jeg anser som mest aktuelle er det hensiktsmessig med noen forutsetninger. Det forutsettes at lisensgiver har fått medelt patent, jf. patentloven §

1. Dernest forutsettes det at lisensavtalen er gyldig inngått før lisensgiver gikk konkurs og mistet råderetten til å inngå avtaler.36 Videre forutsettes det at avtalens forpliktelser ikke fullt ut er oppfylt, samt at det ikke foreligger mislighold forut for konkursen som kan gi lisenstaker eller boet hevingsrett.37 Endelig forutsettes det at patentretten har økonomisk verdi og at kon- kursboet har en interesse av å ta beslag i denne retten. Når dette er forutsatt blir spørsmålet hvorvidt boet kan ta beslag i patentet, jf. dekningsloven § 2-2.

30 Xxxxxxxxxxxx (2005) side 442

31 Lilleholt (2012) side 114

32 Rognstad (2011) side 338

33 Lassen (2011) side 481

34 Ørstavik (2011) side 20

35 NU 1963:6 side 284

36 Konkursloven § 100

37 Dekningsloven § 7-7 1. ledd 3. punktum

2 Rettslig bakteppe

2.1 Konkursboets beslagsrett

Hovedregelen om kreditors beslagsrett fremgår av dekningsloven § 2-2. Bestemmelsen gjel- der også ved konkurs jf. dekningsloven § 2-1 1. ledd. Hovedregelen er at konkursboet kan ta beslag i ethvert ”formuesgode” som kan omgjøres til penger, og ”tilhører skyldneren” på tids- punktet for boåpningen. Dette gjelder så fremt annet ikke følger av ”lov” eller annen gyldig bestemmelse.

Når konkursboet kan ta dekning i ethvert ”formuesgode”, tilsier en naturlig språklig forståelse av ordlyden at boet kan ta dekning i enhver gjenstand eller rettighet med økonomisk verdi. En patentrettighet har gjerne økonomisk verdi og omfattes derfor av ordlyden.38 At patent er et ”formuesgode” i lovens forstand er også forutsatt i panteloven § 5-9, i forarbeidene til dek- ningsloven § 7-6,39 og av komiteen bak ”betenkning angående nordisk patentlovgivning” (heretter kalt den nordiske utredningen eller NU 1963:6).40

Forut for ikrafttredelsen av gjeldende patentlov ble det imidlertid diskutert hvorvidt det skulle inntas en regel som skulle unnta patentretter fra kreditorforfølgning, etter samme modell som i nåværende åndsverklov § 39l. Komiteen bak den nordiske utredningen fant at ”den særlige personlige interesse” som kunstnere og forfattere har av å forhindre kreditorforfølgning kun i ”begrænset grad” foreligger for oppfinneren.41 Det ble også vektlagt at en slik særregel fort kunne være til ugunst for oppfinneren, fordi muligheten for kreditforfølgning vil kunne gjøre det lettere for oppfinneren å få kreditt, og i så måte få finansiert sin virksomhet.42

På denne bakgrunn ble det ikke inntatt noen unntaksregel og hovedregelen i dekningsloven § 2-2 kommer til anvendelse. Lisensgivers konkursbo kan dermed ta dekning i patentet.

2.1.1 Tidspunktet for åpningen av konkurs

Dersom tingretten finner at vilkårene for å ta lisensgiver under konkursbehandling er oppfylt, avsier den kjennelse om åpning av konkurs, jf. konkursloven § 72(1) og dekningsloven § 1- 4(3). Det er nettopp tidspunktet for boåpningen som er avgjørende når det skal avgjøres hvil- ke formuesgoder som tilhører konkursdebitor, jf. dekningsloven § 2-2.

38 Lilleholt (2012) side 112

39 NOU 1972:20 side 317

40 NU 1963:6 side 118

41 NU 1963:6 side 118

42 NU 1963:6 side 118

Dekningslovens regler om konkursdebitors kontraktsmessige forpliktelser kodifiserer eldre regler som ble antatt å gjelde for en del ”praktisk viktige kontraktstyper”.43 Lovgiver har tatt høyde for at disse reglene ikke alltid fører til et godt resultat og har åpnet for å gjøre unntak fra de generelle utgangspunktene for mer spesielle avtaletyper.44 Sammenlignet med immate- rielle rettsgoder er de konkursrettslige utgangspunkter for avtaler knyttet til fysiske rettsgoder, for eksempel fast eiendom, mer klarlagt. For å se hva som kan ha betydning når det skal vur- deres om disse utgangspunkter også bør gjelde for patentlisensavtaler, finner jeg det hen- siktsmessig innledningsvis å redegjøre for hva en patentrettighet er og hva som kjennetegner en lisensavtale. Herunder vil det bli redegjort for lisensavtalens objekt, særegenheter og for- pliktelser.

2.2 Oppfinnelsen

Vilkårene for å få patent fremgår av patentloven § 1. Av bestemmelsen fremgår det at den som har ”gjort” eller har rett til en oppfinnelse som kan ”utnyttes industrielt”, innenfor et ”teknisk område”, kan få patent på oppfinnelsen etter søknad, jf. patentloven § 1 1. ledd. En uttømmende redegjørelse for hva som ligger i begrepet ”oppfinnelse” er det ikke plass til i denne avhandlingen, men en presisering av uttrykket vil være nødvendig for å forstå lisensav- talens objekt.

I NU 1963:6 ble det oppstilt krav om at en oppfinnelse må ha ”teknisk karakter”, og at den måtte løse en oppgave ved hjelp av ”naturkræfter”.45 Stenvik definerer en oppfinnelse som en ”praktisk løsning av et teknisk problem”.46 Rettsvirkningen av at patent blir meddelt er at oppfinneren, eller annen med rett til patentsøknaden, får enerett til å utnytte oppfinnelsen kommersielt, jf. patentloven § 1. Patentet gir dermed et vern mot at andre utnytter oppfinnel- sen. Dette vernet kalles ”industrielt rettsvern”.47 Eneretten er gjort tidsbegrenset og kan som utgangspunkt opprettholdes i 20 år fra den dag da søknaden ble inngitt, jf. patentloven § 40.

43 NOU 1972:20 side 310

44 NOU 1972:29 side 310

45 NU 1963:6 side 96

46 Stenvik (2013) side 13

47 Stenvik (2013) side 15 og Patentstyret

2.3 Patentlisensavtalen

Patentretten anses som en del av formueretten,48 og adgangen til å overdra patentet følger av alminnelige formuerettslige prinsipper.49 Muligheten til å gi andre begrensede rettigheter i patentet følger derved av en ”fra det mer til det mindre” -betraktning, og adgang til lisensie- ring forutsettes i patentloven § 43. Patenthaver står i utgangspunktet fritt til å lisensiere bort rettigheter til sitt patent, og dette gjøres vanligvis ved inngåelse av en lisensavtale.50 I Store norske leksikon defineres en lisensavtale som:

“en avtale som gir rett (lisens) til utnyttelse av oppfinnelse eller teknisk eller kommer- siell knowhow som lisensgiveren disponerer.”51

Det antas i teorien at patentlisensavtalens egenart tilsier at den bør anses som en ”sui generis” avtale og plasseres i en egen avtalerettslig kategori.52 Lisensavtalens egenart og særpreg, vil kunne ha betydning både ved fastsettelsen av rettsvernets omfang, og ved vurderingen av om dekningsloven regler om lisensgiverens kontraktsmessige forpliktelser for anvendelse, jf. dekningsloven § 7-1 og § 7-3 2. ledd 1. punktum. Jeg vil derfor redegjøre for lisensavtalens særpreg.

2.3.1 Patentlisensavtalens objekt

Det første som særpreger lisensavtalen, er avtalens objekt. Hva som er patentlisensavtalens objekt, fremgår av patentloven § 43. Her beskrives ”lisens” som det at patenthaver har ”gitt en annen rett til i nærings- eller driftsøyemed å utnytte oppfinnelsen”. Denne utnyttelsesretten kalles i teorien iblant den ”immaterielle rettighet”.53 Lisensavtalen gir altså lisenstaker en be- grenset rett til kommersielt å utnytte den patenterte løsning, mot vederlag.54 Lisenstaker kan få rett til å utnytte den patenterte løsning for å videreutvikle denne, eller til å produsere et produkt som omfattes av patentbeskyttelsen.55 Inngåelse av lisensavtale ble av Knoph beskre- vet som at lisensgiver ”løsnet” på eneretten til fordel for lisenstaker.56

48 Knoph (1936) side 627 og Wold (2006) side 272

49 Stenvik (2013) side 430

50 Lilleholt (2012) side 114

51 Store norske leksikon

52 Domeij (2010) side 17

53 Xxxxxxxxxx (2010) side 223

54 Xxxxxxxxxxxx (2005) side 444 og Ørstavik (2011) side 148

55 Domeij (2010) side 15

56 Knoph (1936) side 303

Det å gi lisenstaker denne utnyttelsesretten er antatt å være lisensgivers hovedforpliktelse,57 det vil si lisensgivers mest sentrale avtaleforpliktelse.58 Lisenstakers hovedforpliktelse er normalt å svare lisensavgift.59

Lisensavtalen er etter dette et rettslig grunnlag for en utnyttelse av patentet, som uten avtalen ville representert et patentinngrep.60 Patentloven § 43 setter ingen begrensninger i patent- havers mulighet til å inngå lisensavtaler. Patenthaver kan gi flere forskjellige aktører de sam- me eller forskjellige rettigheter, tilknyttet patentet. Det er i utgangspunktet full avtalefrihet når det gjelder innholdet, men begrensninger kan følge av andre rettsområder, som for eksempel konkurranseretten.61

Også en ordinær formuerettslig avtale, for eksempel leieavtale til fast eiendom, vil være et rettslig grunnlag til å bruke noe man ellers ikke ville hatt rettslig adgang til. Lisensavtalen kan derfor sies å ligne i det grunnleggende på ”vanlige” formuerettslige avtaler om partiell rettig- hetsstiftelse.62 Lisensavtalens objekt står imidlertid i kontrast til mer ordinære formuerettslige avtaler om bruksrett, siden slike avtaler gjerne er knyttet til et fysisk rettighetsgode.63 Ret- tighetsobjektet i patentlisensavtaler er tilgang til å bruke en beskyttet løsning, og kan derfor betegnes som mer abstrakt enn rettighetsobjektet i vanlige formuerettslige avtaler.64

En særegenhet som følger av lisensavtalens objekt, er den usikkerhet som ofte er knyttet til lisensavtalens verdi.65 Verdien av for eksempel en leieavtale tilknyttet fast eiendom, er nokså enkel å fastsette og er ofte stabil. Verdien av lisensavtalen er mer sårbar og påvirkelig, siden tilgangen til den patenterte løsning raskt kan bli verdiløs om en konkurrent finner en bedre løsning på det samme tekniske problemet.

57 Domeij (2010) side 348

58 Xxxxxxxx (2011) side 122

59 Domeij (2010) side 438

60 Ørstavik (2011) side 147 og Sund-Norrgård (2011) side33

61 Ørstavik (2011) side 85

62 Lilleholt (2012) side 114

63 Knoph (1936) side 617

64 Wold (2006) side 272

Partene kan ha mange grunner til å inngå en lisensavtale. Lisensgiver kan trenge kapital for å få fullført utviklingen av en oppfinnelse, mens lisenstaker på sin side kan ha ledig produk- sjonskapasitet.66 Lisensiering kan også gjøre foretak med kompetanse på forskning og utvik- ling lønnsomme, uten at foretaket selv må investere i markedsføring eller produksjonslinje.67 Siden lisensiering gir andre tilgang til å utnytte en patentert løsning, reduseres risikoen for dobbeltarbeid innenfor forskning og utvikling. Lisensiering sørger også for videreutvikling og at teknisk kunnskap spres. Adgang til lisensiering er derfor gunstig også rent samfunnsøko- nomisk.68

Tilgangen til den patenterte løsningen er ikke alltid tilstrekkelig for at lisenstaker skal kunne oppnå optimal utnyttelse, og lisenstaker kan være avhengig av bidrag fra lisensgiver. Det er derfor vanlig at lisensgiver forpliktes til å oppfylle til dels kompliserte og omfattende bifor- pliktelser.69 Ettersom det er avtalefrihet vedrørende lisensavtalens forpliktelser og innhold, finnes det imidlertid mange former for patentlisensavtaler.70 Et analytisk grep som ble gjort av komiteen bak den nordiske utredningen var å skille mellom enkle og mer avanserte lisensav- taler.71

2.3.2 Enkle og avanserte lisensavtaler

Etter den nordiske utredningen kjennetegnes de enkle lisensavtalene av at de kun omhandler utnyttelsesretten.72 Et praktisk eksempel på en enkel lisensavtale er avtale om patentforlik. Her har patenthaver påtalt et patentinngrep, men så blitt enig med den påståtte inngriper om at denne skal få fortsette å utnytte patentet mot en motytelse, vanligvis lisensavgift eller en engangssum.

Komiteen bak den nordiske utredningen mente imidlertid at den vanligste og praktisk viktigs- te form for lisensavtale, er en omfattende samarbeidsavtale hvor lisensavtalen kan regulere ”tillverkning och eventuellt gemensamt utvecklande av någon mera komplicerad produkt”.73 At lisensavtalen ofte regulerer et samarbeid som forplikter lisensgiver til å bidra med omfat- tende biforpliktelser er vanlig også i praksis, og dette er noe som kan særprege lisensavtalen.74

66 Ørstavik (2011) side 20 og Domeij (2010) side 15

67 Ørstavik (2011) side 161

68 Xxxxxxxxxxxx (2005) side 442

69 Xxxxxxxxxx (2010) side 300-301, Xxxxxx (1988) side 658-659

70 Stenvik (2013) side 431

71 NU 1963:6 284

72 NU 1963:6 side 284

73 NU 1963:6 side 284

2.3.3 Patentlisensavtalens biforpliktelser

Med biforpliktelser menes de forpliktelser som ikke er en del av avtalens hovedforpliktelse. Biforpliktelser kan følge eksplisitt av avtalen eller av andre rettskilder som rettspraksis eller lov.75 Det er i de fleste avtaleforhold vanlig at kontraktspartene pålegges å bidra med bifor- pliktelser. En utleier av et næringslokale kan for eksempel forplikte seg til å betale renova- sjonsgebyr eller sørge for vakthold av eiendommen. Biforpliktelsene i en lisensavtale kan imidlertid være viktigere og mer kompliserte enn de biforpliktelsene som vanligvis inntas i avtaleforhold knyttet til fysiske rettsgoder.

Hvorfor lisenstaker kan være så avhengig av at lisensgiver bidrar med kunnskap og tekniske ferdigheter, fremgår ved en nærmere vurdering av hva utnyttelsesretten gir adgang til. Lisens- avtalen gir som sagt en rett til kommersielt å utnytte den patenterte løsningen som omfattes av patentbeskyttelsen. Hva som omfattes av patentbeskyttelsen bestemmes av patentkravene, og disse tolkes ved hjelp av beskrivelsen, jf. patentloven § 38. Patentkravene skal være en be- stemt angivelse av hva som ønskes beskyttet. Patentbeskrivelsen skal være så tydelig at den skal gi en ”fagmann” nok informasjon til at denne kan ”utøve oppfinnelsen”, jf. patentloven § 8 1. ledd 3. punktum. Vilkåret om forklaring kalles ”enabling disclosure”.76

Patentkravene sier imidlertid ofte ikke mer om oppfinnelsen enn hva som er det ”nye og sær- egne” ved denne, i tråd med patentforskriften § 6 1. ledd nr. 3. Patentbeskrivelsen trenger heller ikke inneholde annet enn informasjon som ”bidrar til å forstå oppfinnelsen”, jf. patent- forskriften § 9 1. For å redusere risikoen for patentinngrep eller konkurranse fra lovlige ekvi- valenter, vil søker normalt ønske å gi så lite informasjon som mulig i patentkravene og pa- tentbeskrivelsen. Patentbeskrivelsen og patentkravene inneholder derfor sjelden nok informa- sjon til at lisenstaker kan utnytte tilgangen til den patenterte oppfinnelse optimalt eller så ef- fektivt som mulig.77

Lisenstakers formål med lisensavtalen kan derfor like gjerne være å få tilgang til oppfinnerens kunnskap, samt muligheten til å videreutvikle oppfinnelsen i samarbeid med denne, som ret- ten til å utnytte patentet.78 Lisensgivers bidrag med knowhow og kunnskap kan derfor være en sentral biforpliktelse,79 og biforpliktelsenes grad av kompleksitet og sentrale rolle kan gjøre det vanskelig å skille biforpliktelsene fra utnyttelsesretten.80

75 Hagstrøm (2011) side 122-123

76 Stenvik (2013) side 188

77 Domeij (2010) side 196-197

78 NU 1963:6 side 284

79 Ørstavik (2011) side 123

80 Möller (1988) side 659

Knowhow vil i det følgende bli brukt som en samlebetegnelse på kunnskap om den patenterte oppfinnelse som lisenstaker vil ha interesse av å få tilgang til for å få utnyttet lisensrettens fulle potensial, jf. Høyesteretts definisjon i Notflottørdommen.81 Det er i teorien antatt at en lisensavtale ikke i seg selv forplikter lisensgiver til å bidra med knowhow,82 men det er vanlig at det inntas en bestemmelse som pålegger lisensgiver dette.83 I slike avtaler inntas det gjerne også en konfidensialitetsbestemmelse for å forhindre at denne kunnskapen spres.84

Det er også vanlig at lisensgiver forpliktes til å bidra med kunnskap på andre måter enn ved bare å stille sin knowhow til disposisjon. Eksempler på dette kan være en plikt til å bidra til å videreutvikle oppfinnelsen, bidra med teknisk bistand eller plikt til å utdanne lisenstakers per- sonale.85 Oppfyllelse av slike forpliktelser fordrer gjerne en unik kunnskap om den patenterte teknikk som få andre enn lisensgiver eller eventuelt lisensgivers nøkkelpersonell innehar. Til- gang til lisensgivers kunnskap vil derfor gi lisenstaker et konkurransemessig fortrinn.86

At lisenstaker er så avhengig av lisensgiver, eller at lisensgivers bidrag kan være så avgjøren- de, kan stå i kontrast til andre formuerettslige avtaler. Ofte er økonomisk avkastning kun av- hengig av den som får en rett og ikke av den som gir. For eksempel vil leiekostnaden av et forretningslokale kunne gjøres avhengig av leietakers omsetning, men da vil det i hovedsak være leietakers innsats som er avgjørende, og ikke utleiers.

81 Rt. 1964 side 238 dommens side 243

82 Xxxxxxxxxxxx (2005) side 444 og Domeij (2010) s 197

83 NU 1963:6 side 284, Stenvik (2013) side 432, Ørstavik (2011) side 175

84 Ørstavik (2011) side 175

85 Xxxxxx (1988) side 658-659 og Xxxxxxxxxx (2010) side 300-301

86 Ørstavik (2011) side 163

2.3.4 Særlig sterkt tillitsforhold

Lisensavtalen vil etter dette ofte etablere et langvarig samarbeid med omfattende biforpliktel- ser. Dette tilsier et behov for tillitt til lojal opptreden.87 At partene er lojale og har tillitt til hverandre, vil imidlertid kunne være avgjørende også i andre langsiktige avtaler og er ikke et særpreg som kun gjelder for lisensavtalen. Lojalitetsplikten, det vil si krav til aktsom og lojal opptreden overfor medkontrahenten, 88 blir ansett som et alminnelig obligasjonsrettslig prin- sipp. Prinsippet gjelder i utgangspunktet for de fleste avtaler, og varierer etter avtalens art og innhold.89

Det er imidlertid en generell oppfatning om at tillitsforholdet og lojalitetsplikten mellom par- tene i lisensavtaler er særlig sterkt, også sammenlignet med andre langvarige avtaleforhold.90 Hvorvidt lisensavtalens parter har et slikt sterkt tillitsforhold i praksis er ikke gitt. Partene er imidlertid ofte gjensidig avhengig av hverandres innsats og kunnskap for at lisensavtalen skal gi økonomisk gevinst, og dette indikerer et særlig sterkt tillitsforhold.91 I den nordiske utred- ningen ble det forventet at lisensavtaler, på bakgrunn av avtalens kompleksitet og forutsetning om tillit, vanligvis vil bli utformet ”med stor omsorg” av forretningsforbindelser som stoler på hverandre.92

Slik jeg ser det stiller den nordiske utredningen opp ytterpunktene når den skiller mellom enkle og avanserte lisensavtaler. I praksis vil nok lisensavtalens karakter, omfang og forutset- ning om tillit ligge et sted i mellom disse to ytterpunktene. Siden det som utgangspunkt er full avtalefrihet om lisensavtalens innhold vil de overnevnte særegenhetene kunne gjøre seg gjel- dende med varierende styrke, eller ikke i det hele tatt. Det kan imidlertid sluttes at det forut- settes et tillitsforhold mellom partene, og at styrken og omfanget av dette varierer i takt med hvorvidt avtalen også omhandler samarbeid og andre forpliktelser i tillegg til utnyttelsesret- ten. Lisensavtaler bør derfor ikke alltid anses som ”sui generis” avtaler.

87 Domeij (2010) side 26-27

88 Rt.1988 side 1078, dommens side 1084

89 Hagstrøm (2011) side 77

90 Ørstavik (2011) side 168

91 Ørstavik (2011) side 169

92 NU 1963:6 side 284

Til nå er det vist at lisenstaker kan være avhengig av lisensavtalens biforpliktelser for å kunne utnytte den lisensierte rettighets potensial fullt ut. Lisenstaker vil også ofte ha foretatt store investeringer i den tro at potensialet vil oppnås. Lisenstaker vil derfor normalt være interessert i å opprettholde tilgangen til den patenterte oppfinnelse og lisensgiver kunnskap også under og etter konkursen.93 For å belyse konflikten som fort kan oppstå mellom lisenstakers interes- ser og kreditorfelleskapets interesser, finner jeg det hensiktsmessig å redegjøre for formålet bak konkursinstituttet og bobestyrers oppgaver.

2.4 Konkurs, formål og virkning

Patenthaver, eller lisensgivende foretak, vil kunne bli slått konkurs dersom det er varig beta- lingsudyktig, og gjelden overstiger egenkapitalen, jf. konkursloven94 § 61. Dersom lisensgiver blir slått konkurs er dette presumptivt fordi det ikke finnes midler til å dekke alle utestående krav. Et av formålene som begrunner konkursinstituttet er ønske om å forhindre urimelig for- fordeling mellom konkursdebitors kreditorer.95 Klare regler om fordeling er viktig for å unngå at de mest offensive kreditorene tar dekning i konkursdebitors verdier, mens øvrige kreditorer ikke får dekning overhodet.

Andenæs beskriver konkursinstituttets grunnlag som en idé om at der det ikke er verdier nok til at samtlige kreditorer kan få dekket sine fordringer, skal de bære en forholdsmessig del av tapet.96 Dette innebærer at tapet, som en følge av differansen mellom gjeld og egenkapital, fordeles på kreditorene. I tillegg til ønsket om en rettferdig fordeling kan konkursinstituttet begrunnes med samfunnsmessige hensyn. Herunder ligger ønsket om en ordnet bedriftsned- leggelse,97 og den preventive effekt ved at konkursboet har mulighet til å få myndighetenes vurdering av om det konkursrammede foretaket har vært drevet på lovlig måte.98

For å oppfylle formålet om rettferdig og effektiv fordeling av konkursdebitors verdier iverk- settes fellesforfølgning og generalbeslag.99 Fellesforfølgning innebærer at kreditorene opptrer i fellesskap, representert av bobestyrer. Konkursboet beslaglegger alt av konkursdebitors akti- va og dette kalles generalbeslag.100

93 Xxxxxx og Harrold (2009) side 2

94 Lov om gjeldsforhandlinger og konkurs av 8.6 1984 nummer 58, heretter konkursloven

95 Brækhus (1969) side 7 og Andenæs (2009) side 10

96 Andenæs (2009) side 11

97 Xx.xxx.xx. 26 (1998-1999) side 57

98 Andenæs (2009) side 12

99 Andenæs (2009) side 10

100 Andenæs (2009) side 10

2.4.1 Massefordringer og dividendefordringer

Siden tapet ved konkurs skal fordeles mellom konkursdebitors kreditorer må kreditorene nøye seg med en forholdsmessig dekning av kravet sitt. Utbetalingen den uprioriterte kreditor får, kalles dividende.101.

En massefordring er en prioritert fordring som skal dekkes før dividendefordringer, jf. dek- ningsloven § 9-2 1. ledd.102 Kreditor vil derfor være tjent med at fordringene mot lisensgiver, eller konkursboet, anses som massefordringer. Et eksempel på massefordringer er krav opp- stått etter at boet har trådt inn i avtalen, jf. dekningsloven § 7-4 1. ledd 2. punktum.

Generalbeslaget innebærer altså at råderetten over konkursdebitors formuesgoder går over til boet. Debitor er fortsatt eier av formuesgodene, men etter konkursen er det bobestyrer som forvalter disse.103 For å vurdere hvordan bobestyrer normalt vil forvalte patentet, og hvordan dette kan påvirke lisensavtalen, vil jeg redegjøre for bobestyrers oppgaver.

2.4.2 Bobestyrers oppgaver

Etter konkursåpningen skal bobestyrer oppnevnes, jf. konkursloven § 77 1. ledd 1. punkt. Bo- bestyrers hovedoppgave er å sikre kreditorenes felles interesser overfor både den enkelte kre- ditor og tredjemann, jf. konkursloven § 85 1. ledd 1. punktum. Dette innebærer at bobestyrer skal ta rede på hvilke formuesgoder som ”tilhører” konkurskreditor, jf. dekningsloven § 2-2. Bobestyrer skal også trekke inn de formuesgoder som konkursdebitor har overdratt til tredje- mann, dersom tredjemann ikke har skaffet seg ”ordinært rettsvern”.104 Dernest pålegges bobe- styrer å realisere konkursdebitors formuesgoder på en hensiktsmessig måte.105 Om mulig skal bobestyrer forsøke å øke formuesgodenes verdi, og i alle tilfeller selge disse til høyest mulig pris, jf. konkursloven § 85 (1) 3. punktum nr. 3 og § 117 1. ledd 1. punktum.

Målet med konkursbehandlingen er etter dette å avvikle boet gjennom å omgjøre verdier til penger, samt å fordele disse mellom konkursdebitors kreditorer.106

101 Andenæs (2009) side 391

102 Andenæs (2009) side 385

103 Andenæs (2009) side 30

104 NOU 1972:20 side 154

105 NOU 1972:20 side 155

106 NOU 1972:20 side 155

Siden en heftelsesfri patentrett ofte har høyere verdi enn en patentrett hvor det hefter partielle rettigheter, vil konkursboet være tjent med at lisenstakers rett etter lisensavtalen bortfaller ved konkurs. Alternativt vil kreditorfelleskapet kunne ønske å avslutte patentlisensavtalenene. På den annen side skal bobestyrer realisere patentet, og konkurs hos lisensgiver vil kunne åpne for at lisenstaker kan få kjøpe patentet.107 Lisenstakers forhandlingsposisjon vil imidlertid kunne bli forringet dersom konkursboet ikke må respektere lisensavtalen. Spørsmålet etter dette blir om, og i hvilken grad, lisenstaker har fått rettsvern for sine rettigheter etter lisensav- talen.

107 Domeij (2010) side 359

3 RETTSVERN

3.1 Rettsvirkningen av rettsvern

Med rettsvern menes beskyttelse mot etterfølgende rettsstiftelser, herunder mot konkurs- boet.108 Rettsvirkningen av rettsvern kommer særlig godt til syne om konkursboet ønsker å si opp lisensavtalen etter inntreden, jf. dekningsloven § 7-6. Etter denne bestemmelsen har boet en ekstraordinær oppsigelsesadgang. En slik oppsigelse vil imidlertid ikke påvirke lisensta- kers rett om rettigheten er ”beskyttet ved tinglysing eller på annen tilsvarende måte”, jf. § 7-6

3. ledd. En naturlig språklig forståelse tilsier at der lisensavtalen har fått rettsvern, er boet avskåret fra å si den opp. En slik forståelse legges også til grunn i teorien.109 Justisdeparte- mentets uttalelse i forarbeidene sier at bestemmelsen fastslår at boets oppsigelsesadgang ”er avskåret i den utstrekning den annen parts rett har fått rettsvern ved tinglysing eller på annen tilsvarende måte” (min understrekning).110

Konsekvensen av at lisensavtalen får rettsvern, er dermed at konkursboet må respektere avta- len. Dette gjelder så fremt konkursboet ikke kan sette hele lisensavtalen til side med hjemmel i reglene om omstøtelse, jf. dekningsloven kapitel 5. Når og i hvilket omfang lisensavtalen kan omstøtes, faller utenfor rammen av besvarelsen og problemstillingen vil ikke bli behand- let nærmere.

At boet må respektere lisensavtalen betyr for det første at boet ikke kan si opp lisensavta- len,111 og for det andre at boet må oppfylle de av avtalens forpliktelser som omfattes av retts- vernet.112 Om bobestyrer ikke respekterer rettigheter som nyter rettsvern vil lisenstaker kunne lide et tap, eksempelvis der lisenstaker nektes å utnytte den patenterte løsning, eller om bobe- styrer selger patentet videre uten å ta forbehold for lisensavtalen. Dette tapet vil oppstå som en følge av bobestyrers handling og bør kunne kreves dekket som en massefordring, etter dekningsloven § 9-2 1. ledd nummer 3, forutsatt at bobestyrer hadde kunnskap om avtalen.

108 Andenæs (2009) side 277

109 Thommesen (1993) side 320

110 Ot.prp. nr. 50 (1980-1981) side 186

111 Ot.prp. nr. 50 (1980-1981) side 186

112 Thommesen (1993) side 320

Lisensavtalens rettsvern avskjærer derfor boets adgang til å heve lisensavtalen, og boet må oppfylle de av avtalens plikter som omfattes av rettsvernet. Patentet vil også normalt synke i verdi når det må tas forbehold for lisenstakers rett etter avtalen. Før jeg drøfter hvilke av li- senstakers rettigheter etter lisensavtalen som omfattes av rettsvernet, vil jeg redegjøre for hva som etter dagens rettstilstand kreves for at avtalen skal oppnå rettsvern. Patentlovens be- stemmelser om rettsvern er som nevnt i endring, og det er foreslått nye rettsverns- og kolli- sjonsregler. Etter å ha redegjort for dagens rettstilstand, vil jeg derfor gi en oversikt over hvordan de foreslåtte reglene endrer dagens fremgangsmåte for å oppnå rettsvern.

3.2 Rettsvernsakt

En rettsvernsakt er en handling som resulterer i at lisensavtalen oppnår rettsvern. Lisenser kan registreres i patentregisteret, jf. patentloven § 44 1. ledd. Utgangspunktet om ”først i tid best i rett” gjelder også for rettighetsstiftelser i et patent. Registrering medfører imidlertid at regist- rerte rettigheter får rettsvern overfor eldre uregistrerte rettighetsstiftelser om den som registrer sin rett er i ”god tro”, jf. patentloven § 44 5. ledd. Eldre uregistrerte rettigheter, ekstingveres av den yngre registrerte rettigheten. Komiteen bak den nordiske utredningen begrunnet ad- gangen til godtroekstinksjon med at dette ga rettighetserverver sikkerhet gjennom at han ikke måtte respektere avtaler han ikke var, eller kunne gjort seg, kjent med.113

Etter ordlyden gjelder § 44 imidlertid bare for ”Xxxxxxxxx overdragelser eller meddelelse av lisens” jf. patentloven § 44 5. ledd. Dette innebærer at forholdet til lisensgivers konkursbo ikke reguleres av bestemmelsen.114 Etter loven er derfor ikke registrering et vilkår for at li- sensavtalen skal få rettsvern overfor lisensgivers konkursbo. Skoghøy har allikevel tatt til orde for at lisensavtalen må registreres i patentregisteret for at den skal få rettsvern overfor boet.115 Skoghøy sitt standpunkt er blitt bestridt av flere.116 I forbindelse med den nevnte lov- endring avga Lund en utredning som beskrev dagens krav til rettsvernsakt slik:

“Registrering av overdragelser eller lisenser i registrene for patenter, planteforedlerretter, design og varemerker har ingen betydning for å oppnå vern mot overdragerens eller lisensut- stederens kreditorer. Dette gjelder både ved konkurs og enkeltforfølging. Vern mot kreditor- beslag oppnås ved avtaleinngåelsen uten at det er nødvendig å gjennomføre noen sikrings- akt.” 117

113 NU 1963: side 288

114 Lilleholt (2012) side 97

115 Skoghøy (1997) side 943

116 Blant xxxxx Xxxxx (1936) side 139 Thommesen (1993) side 320, Wold (2006) side 287, og Lilleholt (2012)

side 277

117 Prop. 101 L (2013-2014) side 9

Videre ble det antatt at:

”overdragelser og lisensavtaler kan gjøres gjeldende overfor overdragers henholdsvis lisens- givers konkursbo, selv om de ikke er registrert i patentregisteret.”118

Mye trekker etter dette i retning av at lisensavtalen i dag får rettsvern, overfor konkursboet, fra og med avtalens inngåelse. Rettsvernsakten er således en gyldig inngåelse av lisensavtalen og boet må respektere denne, forutsatt at den er inngått før boåpningen, jf. dekningsloven § 2-

2.119 Registrering i patentregisteret sikrer imidlertid lisenstaker rettsvern overfor etterfølgende

frivillige rettsstiftelser, jf. patentloven § 44 5. ledd.120 Registrering kan derfor være et vilkår for at lisensavtalen skal stå seg overfor senere lisensavtaler inngått av den som kjøper patentet av konkursboet.

At rettsvernsakten er gyldig avtaleinngåelse er både effektivt og lettvint for avtalepartene. Løsningen kan imidlertid kritiseres. Inngåelse av avtalen gir ikke potensielle kredittgivere mulighet til å undersøke hvorvidt det er rettigheter tilknyttet patentretten eller ikke. Dagens løsning gir verken notoritet eller publisitet, noe som igjen medfører risiko for kreditorsvik. Lisensgiver kan med letthet arrangere et fiktivt avtaleforhold.121 Begrunnelsen i den nordiske utredningen, om at rettighetserververen ikke bør respektere en rett han ikke har mulighet til å få vite om,122 bortfaller også dersom alle lisenser og overdragelser må registreres, om registre- ringen sikrer publisitet og notoritet.

Som følge av at immaterielle rettigheter stadig utgjør en større del av næringslivets og bedrif- ters verdier, ønsker lovgiver å bedre rettighetenes stilling som dekningsobjekt.123 På denne bakgrunn er det foreslått å endre og klargjøre dagens regler.

3.2.1 Endret krav til rettsvernsakt

I tilknytning til innføringen av egen lovhjemmel for særskilt pantsettelse av immaterielle ret- tigheter er det foreslått nye bestemmelser som regulerer rettsvernsakten og rettighetskollisjo- ner, jf. lovvedtak 19.

118 Prop. 101 L (2013-2014) side 23

119 Wold (2006) side 287

120 Stenvik (2013) side 434

121 Wold (2006) side 287

122 NU 1963:6 side 288

I lovvedtaket foreslås endringer i § 44 og en ny 44a i patentlovens 6. kapittel. Den viktigste endringen vedrørende lisensavtaler er at rettsvirkningen av at lisensavtalens registreres i pa- tentregisteret endres. Dette kommer til uttrykk i den foreslåtte § 44a, som regulerer rettighets- kollisjonen mellom lisenstaker og utleggstaker. Bestemmelsens 1. ledd har følgende ordlyd:

”Ved kollisjon mellom rettserverv som går ut på frivillig overdragelse av patent, her- under … meddelelse av avtalelisens … og utlegg og arrest, går rettserverv der krav om anmerkning i patentregisteret eller i det særskilte registeret over europeiske pa- tentsøknader er mottatt hos Patentstyret foran rettserverv som ikke er mottatt samme dag eller tidligere.”124 (Mine understrekinger)

En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at rettsvernsakten overfor utleggstakere vil endres fra å være inngåelse av gyldig avtale, til å bli registrering i patentregisteret. En slik forståelse støttes av merknaden til § 44a 1. ledd hvor det fremgår at endringen innebærer at lisenser

“som ikke er mottatt til anmerkning når et utlegg mottas til anmerkning, vil stå tilbake for utlegget uavhengig av hvilken rett som er ervervet først, jf. annet ledd annet punktum. Dette er en endring sammenlignet med dagens situasjon der et yngre utlegg ikke går foran et eldre frivillig erverv”125

Videre fremgår det av den foreslåtte § 44a 3. ledd at tinglysingsloven § 23 skal gjelde så langt den passer. Det betyr at lisensavtalen må være registrert i patentregisteret senest dagen før konkursåpning for at den skal stå seg overfor konkursbeslaget, jf. tinglysingsloven § 23 1. ledd 1. punktum.126

Det er antatt at endringene vil tre i kraft i juli 2015. Den nye § 44a skal ikke gjelde lisensavta- ler som er inngått forut for lovens ikrafttredelse.127 Det vil derfor ikke være nødvendig å re- gistre lisensavtaler inngått før lovens ikrafttredelse, for at disse skal få rettsvern overfor kon- kursboet, men det kan komme nærmere overgangsregler.128

124 Lov om endringer i patentlov, 23.1.2015 nr. 4.

125 Lovvedtak 19 (2014-2015) § 44a

126 Prop.101.L 2013-2014) side 41

127 Lovvedtak 19 (2014-2015) VII nummer 4

128 Lovvedtak 19 (2014-2015 VII nummer 10

Nå har jeg drøftet hva som skal til for å oppnå rettsvern for lisensavtalen. I det følgende skif- tes fokus til rettsvernets omfang. Noe av det som karakteriserer lisensavtaler, er at avtalen gjerne gir lisenstaker flere rettigheter enn kun utnyttelsesretten, herunder omfattende og kompliserte biforpliktelser, som lisensgivers plikt til å bidra med knowhow, eller til videreut- vikling og utdanning av lisensgivers personell, se punkt 2.3. Videre har lisensavtaler ofte be- stemmelser om eksklusivitet. Hva som omfattes av rettsvernet, eller med andre ord, hvilke rettigheter konkursboet må respektere, vil følgelig ha betydning for hvordan bobestyrer kan forvalte patentretten og hvilke av avtalens plikter boet må oppfylle. Jeg vil derfor redegjøre for rettsvernets omfang.

3.3 Rettsvernets omfang

Spørsmålet i det følgende er hvilke av patentlisensavtalens rettigheter og bestemmelser lisens- taker har et rettsvernet krav på oppfyllelse av, selv når konkursboet ikke trer inn i lisensavta- len. Rettsvernets rekkevidde for lisensavtaler er ikke klarlagt av lovgiver eller gjennom retts- praksis, og problemstillingen er bare fragmentarisk behandlet i norsk teori. En viss støtte til vurderingen av omfanget kan imidlertid hentes fra rettsvernsakten, samt fra den gjeldende, og den foreslåtte, kollisjonsregelen i patentloven.

3.3.1 Rettsvernsakt og kollisjonsreglene

Hvilke av avtalens rettigheter som omfattes av rettsvernet overfor konkursboet, kommer ikke direkte til uttrykk i patentloven eller i annen lovgivning på immaterialrettens område. Ovenfor er det imidlertid redegjort for at lisensavtalen, i dag, får rettsvern ved avtaleinngåelse. Dette kan trekke i retning av at hele avtalen omfattes av rettsvernet, noe som ville medført at lisens- taker får et rettsvernet krav på oppfyllelse av både biforpliktelser og utnyttelsesretten.129

En annen mulig innfallsvinkel ved vurderingen av hva som omfattes av rettsvernet, er å bruke analogier fra patentlovens kollisjonsregel, § 44 5. ledd. Det ville vært naturlig om rettsvern oppnådd ved registrering beskytter de samme rettighetene mot etterfølgende lisenstakere, som rettsvern oppnådd ved avtaleinngåelser beskytter mot utleggstakere. Hensynet til reglenes indre sammenheng trekker i denne retning, noe som etter teorien bør tillegges vekt.130

129 Thommesen (1993) side 320

130 Lilleholt (2012) side 23

Etter patentloven § 44 5. ledd er det ”lisensen” som i kollisjonstilfeller går foran senere stifte- te lisenser. Hva som omfattes av rettsvernet overfor senere frivillige rettighetsstiftelser kan således bero på hvilke rettigheter som følger ”lisensen”. Hva som ligger i ordet ”lisens” frem- går av patentloven § 43. Her betegnes lisens som en ”rett” patenthaver gir lisenstaker til å ”utnytte oppfinnelsen”. En naturlig språklig forståelse av patentloven § 44 5. ledd tilsier etter dette at utnyttelsesretten omfattes av rettsvernet. Dette støttes ytterligere av utredningen gitt i tilknytning til lovendringen hvor dagens rettstilstand beskrives slik:

”Registrering av overdragelse eller lisens i respektive særskilte register er ikke et vil- kår for at rettighetsstiftelsen skal stå seg overfor overdragers henholdsvis lisensgivers konkursbo.” 131 (min understreking)

Med ”rettighetsstiftelsen” forstår jeg rettigheten stiftet i patentet. Den eneste rettigheten som er stiftet eksplisitt i patentet er utnyttelsesretten. Hvorvidt det bare er denne utnyttelsesretten som vernes fremgår verken av utredningen eller av patentloven § 44 5. ledd. Det er ikke gitt at bestemmelsen skal tolkes antitetisk, og det kan ikke utelukkes at også andre rettigheter enn utnyttelsesretten omfattes av rettsvernet.

Patentlovens regler om rettsvernsakt og rettighetskollisjon er som nevnt i endring, jf. lovved- tak 19 §§ 44 og 44a. Spørsmålet blir om disse reglene bidrar til å fastlegge rettsvernets om- fang. Den foreslåtte § 44a vil regulere rettighetskollisjonen mellom lisenstaker og konkurs- boet. Bestemmelsens første ledd sier at ”rettserverv” får rettsvern ved registrering i patentre- gisteret. Om bestemmelsen endrer eller klargjør rettstilstanden for hva som omfattes av retts- vernet, kan derfor bero på en tolkning av ordet ”rettserverv”. Med rettserverv forstås vanligvis erverv av rettigheter, eller rettighetsstiftelse. Hva som omfattes av uttrykket presiseres i sam- me ledd. Med rettserverv menes patentsøknader, beskyttelsessertifikater og ”meddelelse av avtalelisens”.

I nåværende patentlov benyttes ordet ”lisens”, jf. §§ 43 og 44 5. ledd. Når lovgiver i de nye bestemmelsene bruker ordet ”avtalelisens”, kan dette tilsi at det er hele avtalen som skal om- fattes av rettsvernet, og ikke bare utnyttelsesretten. Hvorfor lovgiver har valgt å bruke ordet ”avtalelisens”, og ikke bare ”lisens”, som i patentloven for øvrig, fremgår ikke av forarbeide- ne bak den foreslåtte § 44a.132 Ordet ”avtalelisens” blir første gang brukt når endringene i § 44 og den nye § 44a forklares, i sjette og siste kapittel. Forarbeidene sier følgende:

131 Lund (2011) side 15

132 Prop. 101 L (2013-2014)

“I dag er det kollisjonsregler i patentloven § 44 femte ledd, som gjelder forholdet mellom koll- iderende overdragelser av retten til et patent og mellom kolliderende avtalelisenser.”133

Forarbeidet bruker ordet ”avtalelisens” for å beskrive rettsvirkning av gjeldende § 44 5. ledd. Siden § 44 5. ledd bruker ordet ”lisens” kan det se ut til at ”avtalelisens” skal forstås på sam- me måte. At lovgiver i lovforslaget ikke har gitt uttrykk for at det foreligger et bevisst valg bak hvorfor ordet ”lisens” er erstattet med ”avtalelisens”, trekker i samme retning.

At ”lisens” er byttet ut med ”avtalelisens” kan etter dette ikke tas til inntekt for at hele avtalen skal omfattes av rettsvernet. Det som gir lisensavtalen rettsvern etter lovforslaget, er registre- ring i patentregisteret, jf. den foreslåtte § 44a 1. ledd. En naturlig språklig forståelse tilsier at det kun er rettigheter som kan registreres i patentregisteret, som omfattes av rettsvernet. En slik tolkning støttes også av forarbeidene til den foreslåtte § 44a, hvor det fremgår at bestem- melsen

“regulerer forholdet mellom visse kolliderende rettserverv som kan registreres i pa- tentregisteret”. 134

Det som registreres i patentregisteret i dag er om det er meddelt lisens, og eventuelt til hvem, jf. patentforskriften § 43 nummer 32 og 34. Slik patentregisteret er administrert i dag, vil li- sensavtalen bli sendt til registrering, og den vil bli anmerket som en lisens uten noen form for vurdering av Patentstyret.135 Dersom tredjemann henvender seg til Patentstyret vil hun kunne få kopi av hele lisensavtalen. Om denne ordningen videreføres, innebærer det at hele lisensav- talen gjøres både synlig og tilgjengelig, og følgelig får notoritet. Dette kan tilsi at hele avtalen omfattes av rettsvernet. Det kan imidlertid tenkes at patentforskriften vil endres for å tilpasse seg endringene i patentloven.

Etter dette kan ikke rettsvernets omfang slås fast etter lovvedtaket og dets forarbeider slik de fremstår i dag. Når lovgiver ønsker å innføre et rettighetsregister som sikrer notoritet og pub- lisitet, kan det være hensiktsmessig at rettsvernet omfatter det samme som i andre tilsvarende rettighetsregistre, herunder tinglysingsregisteret. Jeg vil derfor redegjøre for det tingsrettslige utgangspunkt, og se hvorvidt dette utgangspunktet bør anvendes også ved fastsettelsen av lisensavtalens rettsvern.

133 Prop. 101 L (2013-2014) side 41

134 Prop. 101 L (2013-2014) side 41

135 Samtale med Patentstyrets Xxxxx Xxxxxxxxx 11.3.2015

3.3.2 Det tingsrettslige utgangspunkt

Hva som omfattes av rettsvernet er drøftet generelt i forarbeidene til dekningsloven § 7-6 3. ledd. Bestemmelsen sier at konkursboets ekstraordinære oppsigelsesadgang ikke gjelder for rettigheter som er beskyttet ved tinglysing eller på ”annen tilsvarende måte”. En naturlig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd tilsier at rettigheter med rettsvern ikke kan sies opp, og denne forståelsen støttes av teorien.136 I forarbeidene blir spørsmålet om hvilke rettig- heter som omfattes av rettsvernet eksemplifisert med utleie av næringslokaler, når utleier går konkurs. Eksempelet tar utgangspunkt i en tinglyst, og følgelig rettsvernet, leieavtale som forplikter utleier til å stille lokalene til disposisjon i 10 år. I leiekontrakten har utleier også forpliktet seg til å oppfylle visse biforpliktelser, som vakthold og renhold.

I eksempelet slås det fast at leietager ved utleiers konkurs vil ha rett til å leie lokalene ut reste- rende leietid, uavhengig av om konkursboet trer inn eller ikke. Leietager får imidlertid ikke rettsvern for kravet på oppfyllelse av leieavtalens biforpliktelser.137 At det kun er leieretten som har rettsvern samsvarer med det generelle utgangspunktet for tinglysing av fast eiendom. Etter tinglysingsloven138 er det kun rettigheter som ”har til gjenstand en fast eiendom” som kan tinglyses, og følgelig få rettsvern, jf. § 12. En naturlig språklig forståelse tilsier at det bare er rettigheter som er knyttet til den faste eiendommen som kan tinglyses. Siden rett til vakt- hold er knyttet til en tjenesteyter, og ikke til den faste eiendommen, vil ikke denne retten kun- ne få rettsvern.

Når lovgiver eksemplifiserer rettsvirkningen av hvordan dekningsloven § 7-3 3. ledd skal forstås, kan dette bety at eksempelet er ment å gi utrykk for et generelt utgangspunkt. Om dette utgangspunktet overføres direkte til lisensavtalen vil det kun være rettigheter direkte tilknyttet lisensgivers enerett som omfattes av rettsvernet. Dette ville medført at det kun er utnyttelsesretten som får rettsvern, siden denne er knyttet direkte til lisensgivers patentrett. Lisensavtalens øvrige forpliktelser omfattes ikke av rettsvernet siden disse er tilknyttet lisens- givers kunnskap eller ferdigheter. Jeg vil i det følgende drøfte hvorvidt et slikt generelt ut- gangspunkt kan, og bør gjøres gjeldende også for lisensavtaler.

136 Thommesen (1993) side 320

137 NOU 1972:20 side 319

138 Lov om tinglysing 7.6.1935 nummer 2, heretter tinglysingsloven

3.3.3 Reelle hensyn

Det som ofte særpreger lisensavtaler, er omfattende og viktige biforpliktelser, se punkt 2.3. Hensynet til lisenstaker og lisensavtalens særegenheter kan følgelig trekke i retning av at lø- pende biforpliktelser burde omfattes av rettsvernet. Dette underbygges av at biforpliktelsene i lisensavtaler gjerne er av større omfang og er en mer vesentlig del av avtaleforholdet enn i andre avtaletyper.139 Komiteen bak den nordiske utredningen forutsatte at lisensgivers bidrag med knowhow og lisenstakers tilgang til denne kunne være like viktig for lisenstaker, som selve utnyttelsesretten.140 Lisenstaker kan således være avhengig av at lisensgiver oppfyller løpende biforpliktelser, som for eksempel teknisk bistand, videreutvikling eller opplæring av lisenstakers personell og generelt bidrag med knowhow.141 At konkursboet ikke forpliktes til å oppfylle biforpliktelsen, kan etter dette være det samme som at lisenstaker mister mulighet til å få fullt utbytte av utnyttelsesretten. Dette vil igjen kunne medføre at formålet med avtalen forfeiles eller bortfaller.142

Videre kan det i lisensavtaler kun være én eller et fåtall personer som kan oppfylle biforplik- telsene. Leietager av et næringslokale, som eksempelet i forarbeidene til dekningsloven § 7-6

3. ledd, kan enkelt betale noen andre enn utleier til å ta seg av biforpliktelser, som for eksem- pel renhold og vakthold. Dette er ikke alltid tilfelle for lisenstaker. Hensynet til lisenstaker kan derfor tilsi at det er mer enn kun utnyttelsesretten som bør omfattes av rettsvernet.

139 Xxxxxx, 1988, side 658-659, og Xxxxxxxxxx, 2010, side

140 Nu 1963:6 side 284

141 Xxxxxx (1997) side 30, Xxxxxxxxxx (2010) side 301 og Domeij (2010) side 227

142 Xxxxxx (1988) side 659

Formålet bak konkursinstituttet kan imidlertid begrunne at rettsvernet burde begrenses til kun å gjelde selve utnyttelsesretten. Om biforpliktelsene har rettsvern, må konkursboet oppfylle disse, selv for det tilfellet hvor det bare er lisensgiver som har reelle muligheter til å oppfylle. Dersom konkursboet ikke oppfyller, ville alternativet kunne bli at boet måtte dekke lisensta- kers erstatningskrav som massefordring, jf. dekningsloven § 9-2 3. ledd. Boet ville også måtte tatt forbehold for oppfyllelse av biforpliktelsene ved salget av patentet, noe som ville redusert patentets verdi. En løsning hvor samtlige av avtalens forpliktelser får rettsvern, ville således kunne komme i konflikt med de grunnleggende formålene bak konkursinstituttet. Om bifor- pliktelsene omfattes av rettsvernet, ville dette påført konkursboet flere oppgaver og utgifter. Dette ville vært i strid med ønsket om å tilrettelegge for rasjonell bobehandling143 og ivareta- gelse av øvrige kreditorers interesser.144 Disse formålene tilsier etter min mening at man bør være forsiktig med å pålegge konkursboet kostnader, eller oppgaver boet ikke er egnet til å løse.

Formålene bak konkursinstituttet vektlegges også i teorien. Thommesen tar til orde for at bi- forpliktelser, eksempelvis teknisk bistand, ikke bør omfattes av rettsvernet og begrunner dette slik:

”en regulær avvikling av bobehandlingen tilsier at boet ikke kan være forpliktet til å bruke sine ressurser til å oppfylle forpliktelser av denne art.” 145

Uavhengig av om man anvender patentloven § 44 5. ledd analogisk eller baserer seg på det generelle utgangspunktet etter forarbeidene til dekningsloven § 7-6 3. ledd og tinglysingslo- ven § 12, er det en rekke hensyn som med tyngde taler for at det kun er selve utnyttelsesretten som bør omfattes av rettsvernet. Rettskildene gir imidlertid ikke en klar løsning, og hensynet til lisenstaker trekker i retning av at biforpliktelsene burde være omfattet av vernet. Rettsver- nets omfang er vurdert av svensk rett og drøftet i svensk teori. For å forsøke å finne frem til en god regel under norsk rett, finner jeg det hensiktsmessig å redegjøre for hvordan rettsver- net er forsøkt fastsatt her.

3.3.4 ”Lindskogs metode”

Svensk rettspraksis gir ikke et entydig svar på om biforpliktelsene omfattes av rettsvernet. I en avgjørelse avsagt av Högsta domstolen i 2009, NJA.2009.695, lanserte imidlertid Høyeste- rettsdommer Lindskog en mulig måte å fastsette rettsvernets omfang på for immaterielle ret- tigheter.

143 Brækhus (1969) side 169

144 Andenæs (2009) side 10 og 11

145 Thommesen (1993) side 320-321

Tvisten omhandlet rettigheter til et rullestoldesign. Designeren hadde først solgt designet til kjøper B. Dernest gjorde designeren endringer i designet og solgte det til tredjemann C, som anførte at han hadde overtatt B sine rettigheter til det første designet. Høyesteretts flertall formulerte det rettslige utgangspunkt som et spørsmål om hvem som hadde best rett til desig- net. Flertallet fant at vilkåret om at de to designene utseendemessig måtte samsvare med hverandre ikke var oppfylt, og C vant ikke frem med sitt krav. Høyesterettsdommer Lindskog var uenig i flertallets utgangspunkt, og tok i sitt særvotum til orde for en annen innfallsvinkel.

Hovedspørsmålet for Lindskog var om designet til rullestolen kunne registreres. Dersom de- signet ikke kunne registreres var konsekvensen at rett til designet ikke kunne få rettsvern. Lindskog eksemplifiserte med at der B forplikter seg til å skrive en utredning for A, får A i forhold til B en enerett til innholdet og løsningen av utredningen. A vil imidlertid ikke ha rettsvern overfor tredjemann, herunder et konkursbo, dersom B selger en kopi videre. Dette ble begrunnet med at utredningen ikke er å anse som noe registrerbart immateiralrettslig ret- tighetsobjekt. Xxxxxxxx mente allikevel at en rettighet knyttet til en intellektuell prestasjon kan ha rettsvern. Han skrev følgende:

”Sakrättsligt skydd för ett förvärv av (en rätt till) en viss intelektuell prestation är dock möjligt om (rätten till) prestationen är immaterialrättsligt skyddad .”146(min un- derstreking)

I teorien har Lindskogs votum blitt tolket dit hen at rett til et immaterielt rettsgode ikke kan få rettsvern om det ikke er ”immaterialrättligst skyddad”.147 Med norsk terminologi vil dette si at det immaterielle rettsgodet må være omfattet av det industrielle rettsvern før en rett i rettsgode kan få rettsvern. Min tolkning av Xxxxxxxx er at rettsvern til en rettighet knyttet til et immate- rielt rettsgode kun kan oppnås om rettsvernet avledes fra rettighetshaverens enerett.

146 NJA 2009 side 695, dommens side 10

147 Xxxxxxxxxx (2010) side 226

Legges Xxxxxxxx sin betraktningsmåte til grunn på patentlisensavtalens område vil en rett til å utnytte lisensgivers enerett få rettsvern. Dette som en konsekvens av at lisenstakers utnyttel- sesrett er knyttet til lisensgivers enerett, som igjen er ”immaterialrättslig skyddad” gjennom patentbeskyttelsen. Jeg tolker Lindskog dit hen at rettsvern for en rett til en intellektuell pre- stasjon, for eksempel rett til lisenstakers knowhow, bare kan oppnås om knowhow omfattes av det industrielle rettsvern. Dette betyr at siden knowhow ikke omfattes av patentbeskyttel- sen, og heller ikke omfattes av andre typer av industrielt rettsvern, vil ikke lisenstaker kunne få rettsvern for sin rett til lisensgivers knowhow. Det samme kan gjøres gjeldende for alle av lisensavtalens rettigheter som knytter seg til lisensgivers kunnskap og ferdigheter, og ikke til lisensgivers enerett. Dette som en konsekvens av at lisensgivers kunnskap og ferdigheter ikke er immaterielle rettighetsobjekter, som omfattes av patentbeskyttelsen.

I svensk teori er Xxxxxxxxx særvotum tatt til inntekt for at det eksisterer et skille mellom hva som kan få rettsvern og hva som ikke kan få rettsvern, og at patentlisensavtalens biforpliktel- ser ikke får rettsvern.148 At biforpliktelser ikke omfattes av rettsvernet samsvarer med eldre svensk teori. Her ble manglende rettsvern begrunnet med at biforpliktelsene gir rett til kunn- skap eller en type immateriell tjeneste, og ikke rett til det immaterielle rettsgode, for eksempel et patent.149 Xxxxxx gikk så langt som å si at det ligger i ”sakens natur” at slike rettigheter ikke kunne gjøres gjeldende overfor tredjemann.150

Så langt trekker det generelle utgangspunktet utledet av forarbeidene til dekningsloven § 7-3

3. ledd samt norsk og svensk teori i retning av at det kun er lisenstakers utnyttelsesrett som omfattes av rettsvernet. En slik løsning innebærer at lisenstaker kun får rettsvern for utnyttel- sesretten, i den tid og det omfang som fremgår av lisensavtalen.151 Det er imidlertid et svakt rettskildebilde bestående av norsk og svensk teori, samt en svensk Høyesterettsdommers dis- sens. Det kan ikke utelukkes at en norsk domstol ville kommet til at det gjaldt en regel om at det kun er lisensavtalens utnyttelsesrett som vernes, men dette burde bli begrunnet med løs- ningens godhet, og ikke med de ovenfor nevnte rettskilders vekt.

Spørsmålet blir derfor om dette utgangspunktet bør legges til grunn, eller om det er forhold ved patentlisensavtalen som kan begrunne at det bør fravikes.

148 Domeij (2010) side 348 og Xxxxxxxxxx (2010) side 228

149 Xxxxxx (1988) side 660

150 Möller (1988) side 660

151 Möller (1997) side 29-30

Med mindre konkursboet opprettholder driften i lisensgivers foretak, og får biforpliktelsen oppfylt av foretakets ansatte, vil boet normalt ha små forutsetninger for å kunne oppfylle li- sensavtalens biforpliktelser. Dette underbygges av at biforpliktelsene på patentlisensavtalens område gjerne er omfattende og kompliserte. Formålene bak konkursinstituttet viser at man bør være forsiktig med å pålegge konkursboet oppgaver, eller plikter det i utgangspunktet ikke er egnet til å løse, eller som vil kunne påføre det kostnader. Etter min mening bør formå- lene om rasjonell bobehandling og ivaretakelse av øvrige kreditorers interesser veie tyngre enn lisenstakers ønske om å kunne kreve oppfyllelse av boet. At lisensavtalens biforpliktelser ikke omfattes av vernet er således en, etter min mening, god regel.

I svensk teori er det imidlertid tatt til orde for at det bør gjelde et unntak fra at biforpliktelser ikke omfattes av rettsvernet.152 Unntaket har sin opprinnelse fra en lære som i svensk teori antas å være gjeldende i tysk rett. Unntaket går ut på at der boet med ”letthet” kan oppfylle biforpliktelsen, skal disse biforpliktelsene omfattes av rettsvernet.153 Et eksempel på dette kan være der lisensgiver har lagt forholdene til rette for oppfyllelse, eller når konkursboet opprett- holder driften i foretaket og de ansatte enkelt kan oppfylle biforpliktelsen.

Det kan argumenteres for at unntaket også burde gjelde i norsk rett. Lisenstaker vil få oppfylt de biforpliktelser som konkursboet har forutsetninger for å oppfylle, uten å betale for dette. Løsningen ville således vært fordelaktig for lisenstaker. Den rasjonelle bobehandling vil hel- ler ikke bli utfordret av at konkursboet kun oppfyller de biforpliktelsene som det med letthet kan oppfylle.

Det finnes imidlertid argumenter som trekker i motsatt retning og det er viktig å huske på at også lisenstaker er en kreditor. Hvorvidt en biforpliktelse med letthet, eller enkelt, kan løses vil måtte bero på både juridiske og tekniske skjønnsmessige vurderinger. Dette er vurderinger konkursboet i mange tilfeller ikke er egnet til å ta. Hensynet til klare rettsvernsregler tilsier således at unntaket ikke burde gjøres gjeldende i norsk rett. I alle tilfeller, og til tross for at boet er egnet til å oppfylle biforpliktelsen, vil den tyske løsningen påføre boet kostnader, og derfor gå på bekostning av øvrige kreditorer.

152 Domeij (2010) side 359, Xxxxxxxxxx (2010) side 301

153 Stumpf (1998) side 296

Et av hovedformålene bak konkursretten er som nevnt, at tapet som følge av kreditors under- balanse skal fordeles på kreditorene, herunder lisenstaker, se punkt 2.4. Dette kan trekke i retning av at det som forut for konkursen var lisenstakers rett til en biforpliktelse, under kon- kursen, skal omgjøres til en dividendefordring, jf. dekningsloven § 6-4.154 Slik jeg ser det til- sier avveiningen av de forskjellige hensyn, i alle tilfeller, at det tyske unntaket ikke bør an- vendes i norsk rett. Hvorvidt misligholdkravet kan omgjøres til en dividendefordring vil bli vurdert i punkt 3.4.

Rettskildebildet gir ikke grunnlag for en bastant konklusjon vedrørende rettsvernets omfang. Jeg finner imidlertid at de beste grunner tilsier at det kun er lisenstakers utnyttelsesrett som bør omfattes av rettsvernet.

3.3.5 Konfidensialitet

Etter dette taler mye for at lisensgivers plikt til å bidra med knowhow ikke omfattes av retts- vernet, og dette legges til grunn i det følgende. Konkursboet kan få tilgang til knowhow og kunnskap, eksempelvis gjennom nøkkelpersonell i lisensgivers foretak.155 Slik kunnskap kan være verdifull for konkurrerende foretak og ha en økonomisk verdi. Kreditorfelleskapet ville derfor vært tjent med at boet fritt kan omgjøre kunnskapen til penger, for eksempel ved å leie ut nøkkelpersonell. At plikten til å bidra med knowhow ikke omfattes av rettsvernet trenger imidlertid ikke å bety at konkursboet fritt kan forføye over slik kunnskap.

I tillegg til de ovenfor behandlede biforpliktelsene som pålegger lisensgiver å bidra positivt, er det vanlig at det inntas negative forpliktelser, det vil si forpliktelser som forbyr lisensgiver å gjøre noe. Den mest sentrale negative forpliktelsen kan i mange tilfeller være lisensgivers plikt til konfidensialitet.156 Konfidensialitetsbestemmelser inntas nærmest alltid i lisensavtaler som pålegger lisensgiver å bidra med knowhow, og det er antatt i teorien at konfidensialitets- plikten gjelder selv om dette ikke uttrykkelig følger av lisensavtalen.157 Det konkursrettslige utgangspunktet er som nevnt at konkursboet ikke får bedre rett enn konkursdebitor. Følgelig er boet bundet av avtalens innhold og betingelser.158 Konkursboet må derfor respektere li- sensgivers plikt til konfidensialitet og kan ikke fritt omgjøre lisensgivers knowhow til penger.

154 NOU 1972:20 side 307 og Thommesen (1993) side 320-321

155 Xxxxxx og Harrold (2009) side 44

156 Stenvik (2013) side 434

157 Ørstavik (2011) side 175

158 Sandvik (1985) side 84 og Konkursrådet

Begrensninger til å forføye over knowhow kan også følge av markedsføringsloven.159 Det er antatt av sakkyndige i Notflottørdommen at knowhow kan inneholde bedriftshemmelighe- ter.160 Følgelig vil hemmeligheten kunne vernes etter markedsføringsloven § 28. I teorien er det også tatt til orde for at knowhow generelt vernes av markedsføringsloven § 29.161 En inn- gående drøftelse av vilkår og rettsvirkning av markedsføringsloven §§ 28 og 29 er det ikke plass til her. Det er imidlertid verdt å nevne at dersom boet har brutt taushetsplikten etter § 28, eller opptrådt ”rettsstridig” etter § 29 kan dette få konsekvens også for kjøperens utnyttelse av knowhow, jf. markedsføringsloven § 28 2. ledd og § 29 2. ledd.

3.3.6 Lisensavtalens grad av eksklusivitet

Etter dette omfatter lisensavtalens rettsvern, som et minimum, lisenstakers utnyttelsesrett. Dette innebærer at lisenstaker har et rettsvernet krav på å få utnytte den patenterte løsning i den periode og på den måte som lisensavtalen beskriver.162 Hvorvidt lisensavtalens grad av eksklusivitet må anses som en del av utnyttelsesretten, følger ikke klart av lov og er ikke av- gjort gjennom rettspraksis. Problemstillingen er heller ikke drøftet utførlig i teorien. Dersom eksklusiviteten omfattes av rettsvernet må boet respektere denne og ta forbehold om lisensta- kers eksklusivitet ved videresalg av patentet.

Et analytisk grep som brukes i praksis, er å skille mellom enkle lisenser, enelisenser og eks- klusive lisenser.163 En enkel lisens har ingen grad av eksklusivitet overhodet. Dersom eksklu- siviteten omfattes av rettsvernet, og lisenstaker har fått en enelisens, vil derimot boet og kjø- per av patentet, være avskåret fra å inngå andre lisensavtaler. En eksklusiv lisensavtale er eks- klusiv også til patenthavers fortrengning. Dersom lisensavtalens eksklusivitet omfattes av utnyttelsesretten vil derfor heller ikke boet eller kjøper av patentet, kunne utnytte den paten- terte løsning.

159 Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår av 9.1.2009 nummer 2, heretter markedsføringsloven

160 Rt.1964 side 238, dommens side 243 og Xxxxxx-Xxxxxx (2009) side 96

161 Xxxxxx-Xxxxxx (2009) side 98

162 Xxxxxx (1997) side 29-30

163 Stenvik (2013) side 432

En mulig fremgangsmåte for å vurdere om eksklusivitetsgraden må anses som en del av utnyt- telsesretten, er igjen å se nøyere på hva som ligger i denne. Det er tidligere redegjort for at utnyttelsesretten innebærer en rett til å bruke den patenterte løsning, se punkt. 2.3.1 og 2.3.2. Adgangen til å bruke den patenterte løsningen påvirkes ikke direkte av avtalens grad av eks- klusivitet. Lisenstaker vil ha den samme adgangen til å bruke patentet, uavhengig av om til- gangen er eksklusiv eller ikke. Det kan således argumenteres for at lisensavtalens grad av eksklusivitet ikke skal anses som en del av utnyttelsesretten, og følgelig ikke er omfattet av rettsvernet.

Det er imidlertid vist ovenfor at det også er avtalens ”rett” til å utnytte patentet som får retts- vern ved avtaleinngåelse, jf. patentloven § 43. Dette kan forsås som at det ikke bare er ad- gangen til å utnytte den patenterte løsning som vernes, men også retten til denne adgangen. Dersom denne retten er helt eller delvis eksklusiv, kan det argumenteres for at også eksklusi- viteten omfattes av rettsvernet. Selv om adgangen til å utnytte patentet ikke forandres, vil retten til å bruke den patenterte løsningen endre seg, ettersom denne ikke lenger er helt eller delvis eksklusiv.

Spørsmålet om eksklusiviteten bør omfattes av lisensavtalens rettsvern ble diskutert i en svensk betenkning angående pantsettelser av patenter.164 Her ble det tatt til orde for at lisens- avtalens eksklusivitet burde kunne gjøres gjeldende også overfor kjøper av patentet. En slik løsning ble begrunnet med hensynet til lisenstakers forutberegnelighet. Det ble vist til at li- senstaker av en ”uteslutandelicens”, det vil si en eksklusiv lisens, hadde innrettet seg og in- vestert i den tro at lisensen var eksklusiv. På denne bakgrunn ble det argumentert for at li- sensavtalens eksklusivitet måtte kunne gjøres gjeldende også overfor tredjemann. Som en konsekvens av dette ble det gitt uttrykk for at det svenske utgangspunktet, ”köp bryter legostämma”, det vil si at kjøper xxxxxxxxxx tredjemanns rett, ikke burde komme til anvendel- se.165 Det kan imidlertid argumenteres for at eksklusiviteten ikke bør omfattes av utnyttelses- retten.

164 SOU 1985:10 side 97, inntatt i prop. 1987/88:4 side 19

165 SOU 1985:10 side 97, inntatt i prop. 1987/88:4 side 19

Siden boet eller kjøper ikke kan inngå nye lisensavtaler, eller selv utnytte patentet, dersom dette er i strid med lisenstakers eksklusive rett, vil lisensavtalens grad av eksklusivitet kunne legge omfattende begrensninger på patentet og kjøperens mulighet til å utnytte dette. Som en konsekvens vil verdien av patentet vanligvis synke om eksklusiviteten omfattes av rettsvernet. Hensynet til øvrige kreditorer, og ønsket om å ivareta deres interesser, tilsier derfor at lisens- avtalens grad av eksklusivitet ikke bør omfattes av rettsvernet. I tillegg ville opphør av eks- klusivitet kunne fremme friere konkurranse, og derfor, isolert sett, være gunstig rent sam- funnsøkonomisk.

På den annen side vil ikke hensynet til lisensgivers øvrige kreditorer gjøre seg like gjeldende som tilfellet ville vært dersom biforpliktelser omfattes av vernet. Dersom graden av eksklusi- vitet omfattes av rettsvernet ville ikke dette påføre boet ekstra kostnader, men kun forhindre at patentet øker i verdi, samt begrense boets mulighet til å tjene penger ved inngåelse av nye lisensavtaler. En rettsvernet plikt til å respektere lisensavtalens grad av eksklusivitet vil såle- des ikke forringe muligheten til en rasjonell bobehandling.

Derimot kan det få fatale følger for lisenstaker om eksklusiviteten ikke anses som en del av utnyttelsesretten og omfattes av rettsvernet. Lisenstaker har mest sannsynlig betalt for eksklu- siviteten og kan ha investert i den tro at hun hadde en helt, eller delvis, eksklusiv rett til utnyt- telse av patentet. Eksempelvis gjennom markedsføring, nøkkelpersonell eller produksjonslin- je.166 Lisenstaker kan således ha budsjettert med en langvarig og enestående stilling i marke- det. At det kan komme en eller flere konkurrenter inn på markedet kan fjerne grunnlaget for lisenstakers virksomhet.

Begrunnelsen om at lisenstaker kan ha innrettet seg etter lisensavtalens grad av eksklusivitet, er kanskje enda mer aktuell i dag enn før. Dette underbygges av at en større del av næringsli- vets verdier er tilknyttet immaterielle rettigheter enn tidligere.167 Behovet for å beskytte og å skape sikkerhet for lisenstakers investeringer kan følgelig anses som enda større i dag enn tidligere. Samfunnsøkonomiske hensyn kan også trekke i retning av at graden av eksklusivitet bør omfattes av rettsvernet. Samfunnet er tjent med at lisensavtaler inngås og at lisenstaker investerer for å utvikle ny og bedre teknologi.168 Om graden av eksklusivitet omfattes av rettsvernet vil dette trygge lisenstakers investeringer, og følgelig kunne føre til økt investe- ringsvilje.

166 Xxxxxx og Harrold (2009) side 45

167 Prop.101L (2013-2014)

168 Xxxxxxxxxxxx (2005) side 442

Samfunnsmessige hensyn trekker etter dette i begge retning. Jeg mener allikevel at avtalens grad av eksklusivitet burde anses som en del av utnyttelsesretten. Dette begrunnes med at formålene bak konkursinstituttet ikke gjør seg gjeldende med full styrke, og at det for lisens- taker kan være av avgjørende betydning at eksklusiviteten vernes.

3.4 Lisenstakers erstatningskrav ved manglende rettsvern

Som tidligere nevnt er lisenstakers hovedforpliktelse å betale lisensavgift, se punkt 2.3.1. I det følgende vil jeg redegjøre for hvordan betalingsplikten påvirkes av konkursen når lisenstaker ønsker å fastholde de rettigheter som har rettsvern.

Når boet ikke oppfyller de av avtalens forpliktelser som ikke omfattes av rettsvernet, vil li- senstaker vanligvis lide et økonomisk tap. Lovgiver har åpnet for at fordringer på annet enn penger kan omgjøres til dividendefordringer, jf. dekningsloven § 6-4. Etter dekningsloven § 6-1 kan det imidlertid bare kreves dividende av fordringer som er oppstått før konkursåpning. Spørsmålet i det følgende er derfor om lisenstaker kan kreve erstatning som følge av det tap hun lider ved at avtalens biforpliktelser ikke blir oppfylt etter dekningsloven § 7-8.

Ordlyden, isolert sett, trekker i retning av at lisenstaker kun har et erstatningskrav i behold dersom avtalen i sin helhet opphører, jf. ordene ”hevet” og ”faller bort”, jf. dekningsloven § 7-8. I vår situasjon forutsettes det imidlertid at lisenstaker ønsker å fastholde avtalen og kreve oppfyllelse av rettigheter som har rettsvern. Avtalen vil derfor ikke heves, eller som helhet opphøre.

Dekningsloven § 7-8 bør imidlertid tolkes i lys av rettstilstanden bestemmelsen ble innført for å endre.169 Før dekningsloven § 7-8 trådte i kraft, var gjeldende rett at konkursdebitors med- kontrahent ikke kunne kreve erstatning for det tap hun led ved avtalebrudd som følge av kon- kursen.170 Lovgivers formål171 med bestemmelsen var å endre dette:

“paragrafen kan imidlertid naturlig oppfattes som en regel om opphevelse av det gjel- dende prinsipp om at erstatningsansvaret for kontraktsbrudd som følge av konkurs ik- ke kan gjøres gjeldende som konkurskrav”172

At bestemmelsen skal anses som en generell erstatningshjemmel forutsettes også av forarbei- dene til dekningsloven § 7-7:

169 Sandvik (1985) side 83 og Andenæs (2009) side 394

170 Rt.1892 side 546, Rt. 1897 side 864, Rt. 1911 side 28 og Rt. 1926 side 691

171 NOU 1972:20 side 320

172 NOU 1972:20 s 321

”Har han fått rettsvern for sitt krav på motydelsen, kan det lønne seg for ham å fast- holde avtalen, selv hvor boet ikke trer inn, og hvor følgelig et eventuelt krav på pris- avslag eller erstatning for mislighold bare blir et dividendekrav.”173 (min understre- king)

På denne bakgrunn er det i teorien antatt at dekningsloven § 7-8 gir en generell hjemmel for erstatning, uavhengig av om avtalen opphører i sin helhet eller om bare enkelte forpliktelser misligholdes.174 Det er ikke et vilkår at boet kan klandres for tapet, noe som Xxxxxxx beskri- ver å være i tråd med prinsippet ”om objektivt ansvar for pengemangel.”175

Etter dette trekker mye i retning av at dekningsloven § 7-8 ikke skal tolkes antitetisk, og at den gir uttrykk for en generell erstatningshjemmel.

Det som skal erstattes er det tap lisenstaker lider ved at avtalen ”ikke blir riktig oppfylt”, jf. dekningsloven § 7-8. Det er altså, som utgangspunkt, den positive kontraktsinteressen som skal dekkes.176 Der avtalen eksempelvis forplikter lisensgiver til å utføre service, vil lisensta- kers tap tilsvare det det vil koste å få en tredjemann til å utføre denne. Det fremgår av dek- ningsloven § 7-8 at erstatningskravet blir en dividendefordring, og kravet vil neppe bli dekket fullt ut. Det vil derfor være en fordel for lisenstaker å kunne motregne med erstatningskravet i boets krav på lisensavgift.

3.4.1 Motregning

Virkningen av en motregningsrett i erstatningskravet er at den sum kreditor skal betale til boet, avkortes tilsvarende erstatningskravets størrelse, jf. dekningslove § 8-1 1. ledd. Dersom lisenstaker kan motregne med erstatningskravet må skyldig lisensavgift reduseres tilsvarende det tap lisenstaker lider ved at avtalen ikke blir riktig oppfylt. Forarbeidene til dekningsloven

§ 7-6 synes å forutsette at lisenstaker har rett til å motregne med erstatningskravet:

”Hvis boet ikke trer inn, må han derfor ha valget mellom å fortsette leieforholdet uten å få disse ydelser (men da mot en tilsvarende redusert leie) og å heve avtalen”177

173 NOU 1972:20 side 319

174 Thommesen (1993) side 321

175 Andenæs (2009) side 395

176 NOU1972:20 side 321

177 NOU 1972:20 side 319

Vilkåret for motregning er imidlertid at lisenstaker må ha hatt en fordring på lisensgiver ”ved åpningen av bobehandlingen”, jf. dekningsloven § 8-1. Siden erstatningskravet etter dek- ningsloven §7-8 oppstår som følge av konkursen, tilsier en naturlig språklig forståelse av vil- kåret at erstatningen ikke kan motregnes. Verken forarbeidene til dekningsloven. § 7-8 eller § 8-1 reiser problemstillingen, og spørsmålet om motregningsrett med erstatningskrav har ikke vært oppe for domstolene i nyere tid.

Motregningsrett vil kunne gjenopprette balansen i avtaleforholdet, og reelle hensyn kan tilsi at lisenstaker bør ha en slik rett. Lisenstaker er imidlertid også en kreditor og ønske om at tapet ved konkursen skal fordeles på samtlige kreditorer trekker i motsatt retning.

Xxxxxxx mener at ”lovens system” åpner for motregning med erstatningskrav oppstått som følge av konkursen. Dette begrunnes med at den dividenderetten dekningsloven § 7-8 gir i seg selv har beskjeden verdi og at bestemmelsen bare får betydning om den også gir motregnings- rett.178 At det skal kunne motregnes med erstatningskrav etter dekningsloven § 7-8 forutsettes også i teorien, og må nok antas å være gjeldende rett.179

Jeg har til nå redegjort for rettsvernet og dets omfang og konsekvens. Nå endres igjen fokus og jeg vil redegjøre for boet inntredelserett, herunder problemstillingens aktualitet.

178 Andenæs (2009) side 230

179 Thommesen (1993) side 321, Tjaum (1996) side 412-413 og Sæbø (2003) side 432-433

4 Boets inntredelsesrett

4.1 Innledning

Jeg vil i det følgende redegjøre for hovedregelen for boets mulighet til å tre inn i avtalen og hva som begrunner denne. Dernest vil jeg redegjøre for unntaksregelen, og unntakets begrun- nelse samt om, og eventuelt i hvilke tilfeller lisenstaker kan nekte boet inntredelsesrett. Først vil jeg imidlertid redegjøre for problemstillingens aktualitet.

4.2 Problemstillingens aktualitet

Det konkursrettslige utgangspunktet er at konkursboet kan tre inn i gjensidig bebyrdende av- taler, jf. dekningsloven § 7-3 1. ledd 1. punktum. Siden rettigheter med rettsvern må respekte- res og oppfylles, er boets valgfrie inntredelsesrett etter dekningsloven § 7-3 1. ledd begrenset til å gjelde lisensavtalens biforpliktelser. Det kan argumenteres for at boet neppe ville være interessert i å tre inn i lisensavtalens biforpliktelser. Dette kan underbygges av at biforpliktel- sene gjerne er avanserte og kompliserte og det vil i mange tilfeller være krevende for boet å få dem oppfylt, se punkt 2.3.3.

En inntreden vil imidlertid opprettholde tilgangen på full lisensavgift, jf. dekningsloven § 7-4

1. ledd. Boet vil også måtte vurdere hva som er mest lønnsomt, enten å selge lisensgivers fo- retak samlet, som et ”going concern”, eller å selge lisensgivers formuesgoder hver for seg.180 Dette kan være en vanskelig og tidkrevende vurdering. Boet kan derfor ønske å tre inn i li- sensavtalen i en periode for å kjøpe seg tid, jf. dekningsloven § 7-6 1. ledd 2. punktum. Boets mulighet til inntreden vil også kunne være avgjørende for hvorvidt konkursboet overhodet kan selges som et ”going concern”, for eksempel der lisensavtaler er lisensgivers viktigste inntektskilde. Uavhengig av om boet vil selge lisensgivers rettigheter eller selge foretaket samlet, vil boet være tjent med at drift opprettholdes lenge nok til at en eventuell oppfinnelse blir ferdigutviklet, eller til at en lønnsom serviceavtale blir oppfylt.181

Forarbeidene karakteriserer konkursboet som ”uvedkomne tredjemenn” og begrunner inntre- delsesretten med at ingen av kontraktspartene vil ta hensyn til boet og dets interesser.182 For lovgiver var det derfor viktig å sikre at bobestyrer kan avvikle boet på en god og rasjonell måte. At boet tillates å tre inn i avtalen vil ofte være en forutsetning for dette.183

180 Xxxxxx og Harrold (2009) side 1

181 NOU 1972:20 side 317

182 NOU 1972:20 s 311

183 NOU 1972:20 side 311

4.2.1 Rettslig utgangspunkt

På bakgrunn av formålet om rasjonell bobehandling fant lovgiver det hensiktsmessig at kon- kursboet som hovedregel burde ha en valgfri mulighet til å tre inn i konkursdebitors avtaler, jf. dekningsloven § 7-3 1. ledd 1. punktum.184 Dette betyr at der boet ønsker å tre inn i avta- len, og kan stille tilstrekkelig sikkerhet, kan ikke medkontrahenten heve avtalen som følge av insolvensen, jf. dekningsloven § 7-3 2. ledd in fine og § 7-7 1. ledd antitetisk. Lisenstaker kan også være tjent med at boet trer inn, men har ikke noen rettslig mulighet til å kreve dette. Det stilles ingen formkrav til boets inntreden, men lisenstaker kan kreve at boet tar stilling til en eventuell inntreden ”uten ugrunnet opphold”, jf. dekningsloven § 7-3 1. ledd in fine. Boet kan også bli bundet av avtalens forpliktelser ved konkludent adferd.185

4.2.2 Rettsvirkningen av at boet trer inn

Virkningen av at boet trer inn beskrives i teorien som at ”boet kan kreve avtalen gjennomført mot den annen parts vilje”.186 Dette betyr at boet kan kreve å få oppfylt biforpliktelsene selv om lisenstaker heller vil finne en ny og mer varig avtalepartner. I de tilfeller boet trer inn blir boet forpliktet og berettiget på samme vilkår som lisensgiver var før konkursåpningen, jf. dekningsloven § 7-4 1. ledd 1. punktum. Dersom lisensavtalen forpliktet lisensgivers foretak til å medvirke til videreutvikling av oppfinnelsen, blir altså boet bundet av dette. Lisenstakers fordringer skal også dekkes som massefordringer, jf. dekningsloven § 7-4 1. ledd 2. punktum.

Om boet oppfyller avtalens forpliktelser, er lisenstaker bundet av avtalen på samme måte som før konkursen, og boet kan kreve lisenstaker for full lisensavgift. At boet trer inn i avtalens rettigheter og forpliktelser betyr på den annen side at lisenstaker må kunne gjøre gjeldende de samme misligholdsbeføyelser overfor boet som overfor lisensgiver. Dette innebærer at der boet misligholder avtalen etter inntreden, kan lisenstaker gjøre gjeldende krav på erstatning eller prisavslag.187 En slik fordring vil kunne gjøres gjeldende mot boet som en masseford- ring, jf. dekningsloven § 7-4 1. ledd 2. punktum. Endelig vil lisenstaker kunne heve lisensav- talen dersom boet ikke stiller sikkerhet eller oppfyller avtalens forpliktelser, jf. dekningsloven

§ 7-7 jf. § 7-5.

Et unntak fra at konkursboet blir bundet av avtalens vilkår, fremgår av dekningsloven § 7-6 1. ledd 2. punktum. Her gis boet en ekstraordinær oppsigelsesadgang, og boet er ikke bundet av lisensavtalens regler om oppsigelse og heving. Lisenstakers tap som følge av at avtalen heves førtidig kan kun kreves dekket som dividendefordring, jf. dekningsloven § 7-6 2. ledd.

184 NOU 1972:20 side 313

185 Rt.1915 side 850 og Andenæs (2009) side 219

186 Andenæs (2009) side 209

187 Brækhus (1969) side 174

4.3 Rettsvirkningen av at boet velger ikke å tre inn

On boet ikke vil tre inn i lisensavtalen har lisenstaker en hevingsrett, jf. dekningsloven § 7-7

1. ledd 1. punktum. Det kan allikevel tenkes at lisenstaker ønsker å fastholde den del av avta- len med rettsvern, men ønsker å kreve erstatning for lidt tap som følge av at avtalen ikke opp- fylles som forutsatt, jf. dekningsloven § 7-8. Hvorvidt det er adgang til å kreve erstatning der deler av avtalen fastholdes er drøftet i punkt 3.4.

4.4 Unntak fra boets valgfrie inntredelsesrett

Dekningslovens regler om konkursdebitors kontraktsmessige forpliktelser kodifiserer som nevnt eldre regler som ble antatt å gjelde for en del ”praktisk viktige kontraktstyper”.188 Her- under kjøpekontrakten, leiekontrakten, entreprisekontrakten, fraktavtalen og leieavtalen. Dis- se avtalene kjennetegnes av at de enten er knyttet til fysiske formuesgoder, eller relativt konk- rete tjenester. Siden lisensavtalen ikke er knyttet til noen fysisk gjenstand kan denne anses som mer abstrakt189 enn de avtaler dekningsloven er utarbeidet med tanke på. Dette kan med- føre at konkurslovgivningens regler og utgangspunkter i enkelte tilfeller bør fravikes der dek- ningsobjektet er en patentrettighet. At boet trer inn i lisensavtalen kan være spesielt ugunstig for lisenstaker siden avtalen kan regulere et nært samarbeid med et sterkt gjensidig avhengig- hetsforhold. Boet vil kunne få innsikt i bedriftshemmeligheter og lisensavtalen kan inneholde avanserte og kompliserte forpliktelser som lisenstaker er avhengig av at oppfylles på en god måte, se punkt 2.3.3-2.3.4.

Til tross for hevingsadgangen ved mislighold og muligheten til å få redusert lisensavgiften, kan det derfor være situasjoner hvor lisenstaker ønsker å nekte boet å tre inn i lisensavtalens biforpliktelser. Lisenstaker kan være i en presset situasjon hvor det haster å få en ny samar- beidspartner. Det å måtte vente på mislighold og hevingsrett etter dekningsloven § 7-7 vil derfor være lite ønskelig. Dette kan gjelde selv om boet må bestemme seg ”uten ugrunnet opphold”, jf. dekningsloven § 7-3 1. ledd in fine. Dersom boet tillates å tre inn i avtalen vil lisensgiver bli forpliktet til å betale full lisensavgift. Dette til tross for at det ofte er tvilsomt om boet på en god måte vil kunne oppfylle disse biforpliktelsene, spesielt der hvor nøkkelper- sonell forlater konkursdebitor. Lisensavtalens kompleksitet og graden av tillitsforhold kan også tilsi forsiktighet med å la generelle prinsipper og utgangspunkter komme til anvendelse. Det kan ramme lisenstaker hardt dersom en avtalepartner hun stoler på byttes ut med bobesty- rer.

188 NOU 1972:20 side 310

189 Wold (2006) side 272

Ved inntreden i mer ordinære formuerettslige avtaler vil boet i mange tilfeller kunne få en annen enn konkursdebitor til å oppfylle, for eksempel levering etter en fraktavtale. Dette vil ikke alltid være tilfelle ved inntreden i lisensavtaler. Usikkerhet rundt boets evne til å oppfylle og hensynet til lisenstaker trekker således i retning av at hovedregelen om boets valgfrie inn- tredelsesrett ikke bør gjelde konsekvent.

Lovgiver har også tatt høyde for at konkurslovgivningens regler ikke alltid vil medføre et godt resultat, og åpnet for unntak fra inntredelsesrett for mer spesielle avtaler.190

4.5 Unntakets rettslig grunnlag

Begrensning i boets inntredelsesrett kommer til uttrykk i dekningsloven §§ 7-1 1. punktum og 7-3 2. ledd 1. punktum. Etter dekningsloven § 7-1 1. punktum kommer ikke bestemmelsene i kapittel 7 til anvendelse der ”rettsforholdets egenart” tilsier at reglene ikke bør anvendes. Unntaket begrunnes med at reglene i dekningsloven kapittel 7 er en generalisering for ”en del praktisk viktige kontraktstyper”.191 Forarbeidene gir videre uttrykk for at unntakene kan være så vidtgående at hovedregelen om inntredelsesrett antas å være ”mer formell enn reell.”192 Det tas derfor et generelt forbehold om at reglene i dekningsloven kapittel 7 ikke kan anvendes på

“sterkt avvikende kontrakttyper, eller at de for slike typers vedkommende fører til klart uheldige resultater”.193(mine understrekninger)

Forarbeidene til dekningsloven § 7-1 er tause om hvilke avtaletyper som er så sterkt avviken- de at reglene ikke lar seg anvende, eller når resultatene blir klart uheldige, og lovgiver har overlatt grensedragningen til domstolen.194 Det mangler imidlertid domspraksis vedrørende boets inntreden.

190 NOU 1972:29 side 310

191 NOU 1972:20 side 310

192 NOU 1972:20 side 313 og Andenæs (2009) side 212

193 NOU 1972:20 side 310

194 NOU 1972:20 side 310

En mulig fremgangsmåte for finne frem til om dekningsloven kap 7 ikke skal komme til an- vendelse er å tolke ”sterkt avvikende” i lys av det som kjennetegner de kontraktstyper dek- ningsloven kapittel 7 er utformet med tanke på. Det vil si kjøpekontrakten, leiekontrakten, entreprisekontrakten, fraktavtalen og arbeidsavtalen.195 Det som kjennetegner slike avtaler er som nevnt at de i hovedsak omhandler spesifiserte og konkrete ytelser. Dette er ytelser som boet i de fleste tilfeller vil kunne oppfylle gjennom utbetalinger eller gjennom overføring av løsøre eller fast eiendom. Lisensavtalen derimot kan i noen tilfeller anses som en ”sui generis avtale”, som følge av avtalens særegne objekt, et særlig sterkt tillitsforhold og at biforpliktel- sene gjerne forplikter lisensgiver til å bidra med kunnskap og ferdigheter, se punkt 2.3. Sam- menlignes lisensavtalen med for eksempel en kjøpekontrakt kan lisensavtalen derfor i mange tilfeller kunne anses som en ”sterkt avvikende kontraktstype”.

Hvorvidt en avtale tilhører en ”sterkt avvikende kontraktstype”, bør forstås i lys av deknings- lovens spesialbestemmelse vedrørende boets rett til inntreden, dekningsloven § 7-3. I forar- beidene betegnes § 7-3 2. ledd som en ”spesialutforming av prinsippet i § 7-1”.196 Lovgiver har åpnet for at konkursdebitors avtalepart kan heve avtalen, selv der boet vil tre inn. Ønske om heving må imidlertid begrunnes med ”avtalens art”, jf. dekningsloven § 7-3 2. ledd. Når en avtale er av en slik ”art” er til en viss grad drøftet i forarbeidene til dekningsloven § 7-3 2. ledd.197

Jeg vil nedenfor redegjøre for de situasjoner og momenter som vurderes i forarbeidene, for å se om, og eventuelt når, konkursboet er avskåret fra å tre inn i lisensavtalen.

4.5.1 Avtaleklausuler og insolvens som relevant bristende forutsetning

Det er vanlig at lisensavtaler innehar en hevingsklausul som gir partene en gjensidig hevings- rett for det tilfelle en av partene går konkurs.198 Det første spørsmålet blir således om en slik hevingsklausul må respekteres av boet.

195 NOU 1972:20 side 310

196 NOU 1972:20 side 313

197 NOU 1972:20 side 313

198 Xxxxxxx (2002) side 41 og Domeij (2010) side 354

Det avtalerettslige utgangspunkt er at avtaler skal holdes og klausulen antas å være gyldig partene i mellom.199 Det konkursrettslige utgangspunktet er imidlertid at boet ikke behøver å respektere klausuler som gir hevingsrett ved konkurs, jf. dekningsloven § 7-3 2. ledd in fine. Forarbeidene viser til teorien hvor Brækhus slår fast at boet heller ikke må respektere klausu- ler som begrenser lisensgivers mulighet til å overdra avtalens rettigheter til andre.200 Dette er utgangspunktet også i dag.201

Falkanger er enig i at en avtalt hevingsrett ikke binder boet, men tar til orde for at slike klau- suler kan anses som ”et av flere momenter” som bør vurderes når det drøftes om en avtales art tilsier heving etter dekningsloven § 7-3 2. ledd.202 Også etter forarbeidene skal avtalens be- stemmelser om forbud mot overdragelse spille inn i vurderingen av ”avtalens art”.203

Etter dette bør ikke en avtaleklausul i seg selv hindre boet fra å tre inn i lisensavtalen. Klausu- len kan imidlertid spille inn som et moment, og trekke i retning av at avtalen sett under ett, er så spesiell at dens art tilsier at lisenstaker bør få heve avtalen. Det avgjørende er altså ikke at avtalen har en hevingsklausul, men om denne klausulen kan begrunnes med avtalens art, jf. dekningslovens § 7-3 2. ledd 1. punktum.

Det er imidlertid antatt i teorien at hevingsklausuler inntatt i enkelte entreprisekontrakter og petroleumskontrakter204 vil stå seg ved konkurs. Teoriens argumentasjon er at insolvensen må anses som en relevant bristende forutsetning.205 Også i forarbeidene til dekningsloven § 7-3 2. ledd er det forutsatt at boet ikke kan tre inn i avtaletyper hvor insolvensen er en ”relevant bris- tende forutsetning”.206

Jeg vil redegjøre for teoriens argumentasjon for å se om de argumenter som begrunner at in- solvens er en relevant bristende forutsetning for disse kontraktstypene, også gjøre seg gjel- dende for patentlisensavtaler.

199 NL 5.1.2 og Kaasen (2006) side 674

200 Brækhus (1969) side 170

201 Andenæs (2009) side 211

202 NOU 1993:16 side 15

203 NOU 1972:20 side 313

204 For petroleumskontrakter se norsk totalkontrakt 05 og norsk fabrikasjonskontrakt 05 art. 26.1 litra d og entreprisekontrakter se norsk standard 8407 punkt 29.1 1. ledd.

205 Kaasen (2006) side 674 og Xxxxxxx, Xxxxxxxxxxxx og Xxxxxxxxx (2014) side 479

206 NOU 1972:20 side 313

På petroleumskontraktens område begrunnes hevingsretten med at insolvensbehandlingen ”innebærer grunnleggende endringer i forutsetningene for kontraktsmessig oppfyllelse av leverandørens plikter”.207 Herunder nevnes at konkursen vil medføre at ledelsen skiftes ut, nøkkelpersoner forsvinner og at hensynet til ”kommersielt renommé” vil vektlegges mindre av et konkursbo.208 Når dette er forhold som i utgangspunktet vektlegges før inngåelsen av slike kontrakter, mener Xxxxxx at insolvens er en relevant bristende forutsetning og at kon- trakten bør kunne heves. Teorien som behandler entreprisekontrakter antar også at insolvens på entreprisekontraktens område er en relevant bristende forutsetning. Dette som en følge av den risiko for økonomisk tap en insolvent avtalepart medfører.209

De samme momentene vil kunne bli vektlagt også forut for inngåelse av en lisensavtale. Dette underbygges av det avhengighetsforholdet og den grad av samarbeid som gjerne preger li- sensavtaler, se punkt 2.3.4.210 Videre vil ofte hovedmotivasjonen bak lisensavtalen være å få løpende tilgang til lisensgivers kunnskap og ferdigheter for å skape profitt 2.3.3. Ved konkurs og boets inntreden vil adgangen til denne muligheten kunne bli avskåret eller redusert. I likhet med petroleumskontrakter vil insolvens kunne medføre ”grunnleggende endringer i forutset- ningene for kontraktsmessig oppfyllelse”.211 Videre kan også lisenstaker være under tidspress og være avhengig av raskt å finne seg en ny samarbeidspartner. Å la boet tre inn i avtalen, eller vente på at boet bestemmer seg vil i så måte, som på entrepriserettens område, medføre risiko for å tape penger.

Følges teoriens argumentasjon vil insolvens kunne være en relevant bristende forutsetning også for lisensavtaler.

Terskelen for når insolvens skal anses som en relevant bristende forutsetning synes imidlertid å være høyere enn antatt i overnevnte teori. En høy terskel begrunnes av Xxxxxxx med at alle avtaler om overføring av formuesgoder bygger på forutsetningen om avtalepartens solvens.212 Dersom en hevingsrett kunne begrunnes med en forutsetning om solvens, ville inntredelses- retten fort kunne bli uthulet. Derfor oppstiller forarbeidene en rekke eksempler på visse typer avtaler hvor insolvens må ses på som en relevant bristende forutsetning, herunder kredittavta- ler og garantiavtaler.213

207 Kaasen (2006) side 674-675

208 Kaasen (2006) side 674-675

209 Xxxxxxx, Xxxxxxxxxxxx og Xxxxxxxxx (2014) side 479

210 NU 1963:6 side 284

211 Kaasen (2006) side 674-675

212 Andenæs (2009) side 215

213 NOU 1972:20 s 313

Det som kjennetegner de avtaletypene som er nevnt i forarbeidene, er at debitors forpliktelse utelukkende er en betalingsforpliktelse. Lisensgivers løpende biforpliktelser er vanligvis bi- drag med kunnskap og ferdigheter. Det er tilgangen til lisensgivers enerett og noen ganger dennes kunnskap som er den viktigste forutsetning for lisensavtalen, ikke at lisensgiver er solvent. Dette trekker i retning av at insolvens ikke er en relevant bristende forutsetning for lisensavtaler. Det fremgår også av forarbeidene til dekningsloven § 7-6 at boet bør få tilgang til å tre inn i lisensavtaler, i hvert fall for en periode.214

De avtaletyper som oppstilles i forarbeidene, har i tillegg egne lovhjemler hvor det fremgår uttrykkelig at avtalen kan heves ved insolvens.215 Dette er ikke tilfellet for patentlisensavtaler. På denne bakgrunn mener jeg at insolvens, isolert sett, ikke bør anses som en relevant bris- tende forutsetning for lisensavtaler. Avtalens særpreg, herunder behovet for hemmelighold, kan imidlertid spille inn som et moment ved helhetsvurderingen, se punkt 4.6.4 nedenfor.

4.5.2 Langvarige avtaler

Det er vanlig at lisensavtaler inngås med varighet ut patentets beskyttelsestid, som utgangs- punkt 20 år, jf. patentloven § 40 1. ledd.216 Reelle hensyn kan trekke i retning av at det på generelt grunnlag skal være en hevingsadgang for langvarige avtaler, for at avtaleparten ikke skal bli ”fanget” i ugunstige avtaler. Bobestyrers mål er som nevnt å avvikle boet, og det kan presumeres at et konkursbo er lite egnet til å tre inn i langsiktige avtaler, se punkt 2.4.2. Dette kan tilsi at lisenstaker bør kunne heve langvarige lisensavtaler ved insolvens.217

214 NOU 1972:20 side 317

215 Lov om finansavtaler og finansoppdrag av 25.6.1999 nummer 46 (finansavtaleloven) §§ 52 1. ledd litra b, 69

2. ledd, 71 5. ledd og lov om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (selskapsloven) § 2-36 1. ledd litra a

216 Xxxxxxx (2011) side 19 Stenvik (2013) side 431-432

217 NOU 1993:16 side 115

Forarbeidene åpner imidlertid for at boet skal ha anledning til å tre inn også i langvarige avta- ler, og henviser til teorien.218 Brækhus begrunner inntredelsesretten med at inntreden for en periode ofte er en forutsetning for rasjonell avvikling.219 Denne løsningen må ses i sammen- heng med boets ekstraordinære hevingsrett etter dekningsloven § 7-6 1. ledd 2. punktum hvor boet etter inntreden gis anledning til å heve avtalen ved ”sedvanemessig varsel” eller for det tilfelle det ikke foreligger sedvane, med ”tre måneders varsel”. Forarbeidene begrunner he- vingsretten med boets behov for å kunne tre inn i langsiktige avtaler, i det minste for en viss periode, for at resultatet av bobehandlingen skal bli ”tilfredsstillende”.220

Xxxxxxx kan imidlertid forstås dit hen at det bør være en hevingsadgang for langvarige avta- ler.221 Begrunnelsen er imidlertid at dette skyldes den langvarige ”avtalens art”, og ikke at avtalen isolert sett er langvarig. At avtalen er langvarig kan altså ikke alene begrunne en he- vingsrett. Boet bør etter dette ha en rett til å tre inn i langvarige lisensavtaler, og en slik løs- ning begrunnes med behovet for rasjonell boavvikling.

4.5.3 Personlig oppfyllelse

Forarbeidene åpner for at lisensgiver kan nekte boet å tre inn i avtaler dersom ”kontrakten forutsetter personlig oppfyllelse”.222 Brækhus mener at der en kunstner, advokat eller revisor personlig har forpliktet seg til å utføre et oppdrag, bør kreditor tåle at konkursboet oppfyller i dennes sted.223 Rettstilstanden i Norge, på immaterielle lisensavtalers område, er i teorien tolket dit hen at boet ikke kan tre inn i avtaler som innehar et dominerende personlig ele- ment.224

Lisensavtaler særpreges av at de ofte pålegger lisensgiver omfattende og kompliserte bifor- pliktelser, for eksempel en plikt til å bidra med knowhow eller til videreutviklingen, se punkt

2.3.3. Der lisensgiver pålegges personlig å bidra med kunnskap eller ferdigheter vil avtalen kunne få et personlig preg, og det kan argumenteres for at boet ikke bør få tre inn. Støtte for en slik forståelse finnes i teorien, hvor det antas at konkursboet ikke vil kunne tre inn i en lisensavtale som forpliktet oppfinneren til personlig å ferdigutvikle oppfinnelsen.225

218 NOU 1972:20 side 313

219 Brækhus (1970) side 169

220 NOU 1972:20 side 317

221 Sandvik (1970) side 87-90

222 NOU 1972:20 side 313

223 Brækhus (1970) side 165

224 Lutnæs (2006) side 8

225 Wold (2006) side 289

Brækhus mente imidlertid at boet bør kunne nektes inntreden selv der det som gjenstår av den personlige oppfyllelse, er enkelt og lett kunne vært utført av boet.226 Her kan det spørres om ikke Brækhus gikk noe for langt.

Om boet lett vil kunne ferdigstille en oppfinnelse, for eksempel fått en tekniker til å foreta de siste justeringene, bør boet, etter min mening, få anledning til å gjøre dette, til tross for at av- talen påla, eller forutsatte at nettopp lisensgiver skulle utføre justeringene. Lisenstaker får den samme ytelse som han ville fått dersom det var oppfinneren selv som ferdigstilte oppfinnel- sen. At boet bør tillates å tre inn i avtaler de enkelt kan oppfylle støttes av formålene bak kon- kursinstituttet. Oppfyllelse av enkle forpliktelser vil neppe true den rasjonelle bobehandling- en. Samtidig vil inntreden kunne opprettholde tilgangen til full lisensavgift, eller muliggjøre gevinst ved salg av et ferdig produkt. Hensynet til øvrige kreditorer vil følgelig også tilsi at boet bør tillates å tre inn. At boet må kunne oppfylle der det som gjenstår av den personlige forpliktelse er å anse som uproblematisk, støttes også av Wold:

“I den grad disse formalitetene like godt kan tas hånd om av andre, vil det følgelig ik- ke gjenstå forpliktelser som forutsetter en personlig oppfyllelse fra oppfinneren.”227

Lutnæs trekker i samme retning når hun antar at det må stilles krav til at lisensavtalen har et dominerende personlig element før inntreden kan nektes.228 En avtaleforpliktelse som lett kan utføres av andre vil etter min oppfatning ikke medføre et dominerende personlig element. I tråd med teorien kan det etter dette utledes en generell regel om at boet ikke bør kunne tre inn i lisensavtalen der lisensavtalens ytelse er knyttet opp mot lisensgiverens person, eller lisens- givende foretaks nøkkelpersonell, og disse er en forutsetning for oppfyllelse.

Spørsmålet om det foreligger personlig oppfyllelse blir imidlertid et annet der hvor oppfyllel- se skal skje enten av en eller flere vilkårlige personer. Brækhus reiser spørsmålet om en opp- fyllelse gjort av en stab kan anses som personlig, men nøyer seg med å vise til dansk retts- praksis og formulerer ingen konklusjon.229 Den danske dommen Brækhus viser til omhandlet en konkursdebitor hvor avtalens forpliktelse skulle blitt oppfylt av staben. Retten fant at boet hadde kunne tre inn i avtalen og mente at oppfyllelse av staben eller et vilkårlig stabsmedlem, ikke var personlig. Dommens resultat synes å samsvare godt med en naturlig forståelse av utrykket ”personlig oppfyllelse”.

226 Brækhus (1970) side 165

227 Xxxx Xxxx (2006) side 289-290

228 Lutnæs (2006) side 8

229 Brækhus (1970) side 165

Etter dette bør lisenstaker kunne heve lisensavtalen dersom det er forutsatt at en eller flere nøkkelpersoner skal oppfylle, og om disse er en forutsetning for korrekt oppfyllelse.

4.5.4 Skjønnsmessig helhetsvurdering

I svensk teori er det antatt at boet bør kunne tre inn i lisensavtaler for å sikre seg lisensavgift med mindre ”licensgivarens åtaganden har en så pass unikt personlig eller komplicerad ka- raktär, att fullgörelse av ett konkursbo får anses uteslutet”230 (min understrekning). Her vekt- legges altså ikke bare at forpliktelsen har en personlig karakter, men også hvorvidt boet er egnet til å oppfylle.231

Det fremgår ikke direkte av forarbeidene til dekningsloven § 7-3 2. ledd at det skal bli vekt- lagt om boet er egnet til å oppfylle eller ikke. En naturlig språklig forståelse av uttrykkene ”rettsforholdets egenart” i dekningsloven § 7-1 1. punktum og ”avtalens art” i § 7-3 2. ledd 1. punktum indikerer imidlertid at det bør foretas en skjønnsmessig helhetsvurdering. Xxxxxxx støtter en slik forståelse og skriver at henvisningen til ”avtalens art” må ses på som en ”full- makt til domstolene til å avskjære boets inntredelsesrett hvis særlige grunner taler for det”.232

At boet ikke bør ha anledning til å tre inn i en avtale som boet ikke er egnet til å oppfylle kan også støttes av dekningsloven § 7-1 tolket i lys av forarbeidene. En avtale hvor oppfyllelse er betinget av en nøkkelpersons bidrag kan anses som en ”sterkt avvikende” avtaletype,233 holdt opp i mot de avtaler dekningsloven kapittel 7 retter seg mot. Videre vil oppfyllelse av andre enn den med forutsetninger for nettopp å oppfylle, fort kunne føre til ”klart uheldige” resulta- ter.234

I helhetsvurderingen bør det legges vekt på hvorvidt boet er egnet til å oppfylle biforpliktelsen eller ikke. For det tilfellet boet viderefører lisensgivers drift og lønner nøkkelpersonell, burde boet få tre inn i biforpliktelsene, selv om det er tale om en ”spesiell” avtaletype, med omfat- tende og kompliserte forpliktelser. Dette vil kunne gagne lisenstaker all den tid denne får opp- fylt lisensavtalens biforpliktelser på en like god måte som om det var lisensgiver som stod for oppfyllelse. En slik løsning vil også være til fordel for lisensgivers kreditorer, siden boet på denne måten opprettholder tilgangen til full lisensavgift, eller får ferdigutviklet en oppfinnel- se.

230 Möller (1988) side 662

231 Xxxxxx (1988) side 662

232 Andenæs (2009) side 215

233 NOU 1972:20 side 310

234 NOU 1972:20 side 310

Til tross for at en lisensavtale med omfattende og avanserte biforpliktelser kan anses som en ”sterkt avvikende” kontraktstype, vil altså ikke inntreden i slike forpliktelser alltid medføre ”klart uheldige” resultater.235

Et annet moment til helhetsvurderingen fremgår av forarbeidene til dekningsloven § 7-12 som i utgangspunktet regulerer tilfelle der lisenstaker går konkurs. Her gis det uttrykk for at der avtaleparten har et ønske om å hemmeligholde innholdet i lisensavtalen bør dette være et moment som trekker i retning av at boet ikke bør få tre inn i avtalen.236

På denne bakgrunn mener jeg det rettslige vurderingstema, om hvorvidt boet skal få tre inn i avtalen eller ikke, burde bli et spørsmål om boet har forutsetninger for å oppfylle lisensavta- lens biforpliktelser. Tungtveiende momenter til vurderingen bør være hvor omfattende og kompliserte biforpliktelsene er, sett i sammenheng med om driften i lisensgivende foretak opprettholdes og om lisensgivers nøkkelpersonell blir værende.

4.6 Rettsvirkning av at boet ikke får tre inn som følge av ”avtalens art” Dersom vilkåret knyttet til ”avtalens art”, er oppfylt kan lisenstaker heve lisensavtalen, jf. dekningsloven § 7-3 2. ledd 1. punktum. Rettsvirkningen av heving er at partenes gjensidige plikt til å oppfylle i fremtiden bortfaller.237 Lisenstaker vil i mange tilfeller kunne ønske å fastholde den del av avtalen som har rettsvern, men nekte boet å tre inn i resterende av avta- lens forpliktelser. Hvorvidt det er adgang til å nekte boet inntreden i deler av avtalen, eller om hele avtalen må heves vil være tema i det følgende.

4.6.1 Delvis opphør av lisensavtalen

Lisenstaker kan ha foretatt økonomiske investeringer for å få utnyttet tilgangen til den paten- terte løsningen, for eksempel i produksjonslinje eller nyansettelser. Lisenstaker vil derfor ofte være interessert i å opprettholde driften, og tilgangen til den patenterte løsningen, som før konkursen.238 Det vil derfor kunne oppstå situasjoner hvor lisenstaker vil nekte boet å tre inn i lisensavtalens biforpliktelser, men allikevel ønske å opprettholde den del av avtalen som har rettsvern, nemlig utnyttelsesretten. Spørsmålet blir således om lisenstaker kan nekte boet inn- treden i en del av avtalen, eller om dekningsloven. § 7-3 2. ledd kun åpner for å nekte boet inntreden gjennom at hele avtalen heves.

235 NOU 1972:20 side 310

236 NOU 1972:20 side 327

237 Xxxxxxxx (2011) side 425

238 Xxxxxx og Harrold (2009) side 2

En naturlig språklig forståelse av dekningsloven § 7-3 2. ledd og ordet ”opphørsgrunn” tilsier at det er hele avtalen som må heves. Kaasen legger samme forståelse til grunn og skriver: “selskapet kan på visse vilkår hindre boet i å tre inn ved å heve avtalen.”239

I svensk rett ser det derimot ut til at lisenstaker kan nekte boet å tre inn i deler av avtalen. Xxxxxx skriver at biforpliktelsene ikke har rettsvern og at ”I denna del bör konkursboet således ha rätt att inträda om inte licensgivarens åtaganden har en så pass unikt personlig eller komplicerad karaktär” 240(min understrekning). Dette kan tolkes i retning av at nektelse av inntreden, i svensk rett, ikke behøver å bety at hele avtalen opphører.

Hvorvidt det etter norsk rett er adgang til å nekte boet inntreden i en del av avtalen, men fast- holde en annen del, er usikkert og uavklart. Det kan imidlertid være naturlig at der boets valg- frie inntredelsesrett bare gjelder for en del av avtalen, det vil si for de forpliktelser som ikke har rettsvern, bør lovens adgang til å nekte inntreden kunne anvendes også bare på denne de- len. Videre åpner dekningsloven for at boet kan ha en rett til delvis å tre inn i en avtale, jf. dekningsloven § 7-4 2. ledd. Der løsningen ikke følger av lov eller andre rettskilder, bør hen- synet til reglenes indre sammenheng tillegges vekt.241 Hensynet til reglenes indre sammen- heng kan tilsi at spørsmålet om å nekte boet inntreden i deler av avtalen, bør betraktes på samme måte som boets adgang til delvis å tre inn i en avtale. En mulig innfallsvinkel er derfor å anvende dekningsloven § 7-4 2. ledd analogisk.242

4.6.2 Delvis inntredelsesrett etter dekningsloven § 7-4 2. ledd

Dekningsloven § 7-4 2. ledd åpner for at boet kan tre inn i delvis oppfylte avtaler, for den del som er uoppfylt. Vilkårene for boets delvise inntreden er at skyldnerens ytelse etter avtalen ikke er ”udelelig”, eller at forpliktelsene ikke på grunn av ”sammenhengen mellom de enkelte deler må betraktes som en enhet”, jf. dekningsloven § 7-4 2. ledd in fine.

Spørsmålet om boet kan nektes inntredelsesrett for deler av avtalen blir således et spørsmål om den del av avtalen lisenstaker ønsker å nekte inntredelse i, er ”udelelig” eller om avtalens forpliktelser på grunn av sammenhengen mellom dem må ses på som en ”enhet”, jf. deknings- loven § 7-4 2. ledd analogisk. Videre fremgår det av forarbeidene til § 7-4 2. ledd at det er arten av lisensgivers ytelse som er avgjørende for om inntredelse i bare denne forpliktelsen er mulig:

239 Kaasen (2006) side 674

240 Möller (1988) side 662

241 Lilleholt (2012) side 23

242 Xxxx Xxxxx 2015, personlig meddelelse

“Da den ene av partene vanligvis skal erlegge en pengeydelse (som alltid er delelig), blir det arten av den annen parts ydelse som blir avgjørende … Rett til delvis inntreden får boet etter dette bare hvor avtalen gjelder flere enkelt-ydelser som innbyrdes er uavhengige”243 (mine understrekinger)

Det kan med støtte i forarbeidene utledes en regel som sier at der den ene ytelsen forutsetter eller er sterkt knyttet til den andre, er ytelsene udelelige. Delvis inntreden må i slike tilfeller være utelukket. Følges en slik innfallsvinkel på vår problemstilling, må det i så fall være ute- lukket å nekte boet inntreden i en biforpliktelse som er en forutsetning for oppfyllelse av ret- tigheten som har rettsvern.

Et eksempel kan tenkes: Lisensgiver har gitt lisenstaker produksjonsrett til en ny type elek- trisk bilmotor. Her er det retten til produksjon som er omfattet av rettsvernet, se punkt 3.3. På grunn av motorens kompleksitet krever ferdigstillelse en viss grad av manuelt arbeid og dette kan kun utføres av nøkkelpersonell fra lisensgivende foretak. Her er det i utgangspunktet snakk om to ytelser, tilgang til å produsere og tilgang til lisensgivers ferdigheter. Ved konkurs kunne lisenstaker ønske å utdanne eget personell eller knytte seg til en annen samarbeidspart- ner som også kunne ferdigstilt motorene. På grunn av ytelsenes sammenheng må de allikevel betraktes som en enhet, og lisenstaker vil ikke kunne nekte boet å tre inn i avtalen for den del som gjaldt ferdigstillelse, jf. dekningsloven § 7-4 2. ledd analogisk.

Vilkåret for en rett til delvis heving kan etter være at den del av avtalen boet nektes inntreden i, ikke er for sterkt knyttet til oppfyllelse av avtalens hovedforpliktelse. Dette kan imidlertid føre til uheldige resultater. Lisensavtalen inneholder gjerne kompliserte biforpliktelser som er vanskelig å skille fra utnyttelsesretten,244 og det er gjerne disse kompliserte ytelsene lisensta- ker er avhengig av at oppfylles på en god måte, se punkt 2.3.3, 2.3.4 og 4.5.4. Følgelig er det slike forpliktelser lisenstaker kunne ønske å nekte boet å tre inn i, for å raskt finne seg nye og mer varige samarbeidspartnere.

243 NOU 1972:20 side 314

244 Xxxxxx (1988) side 659

Jeg mener derfor at lisenstaker i alle tilfeller bør kunne få fastholde en del av avtalen og nekte boet inntreden i en annen del. Lovgiver har åpnet for unntak for ”sterkt avvikende” 245 avtale- typer og en ”fra det mer til det mindre” -betraktning tilsier at dersom lisenstaker kan nekte boet inntreden ved å bringe hele avtalen til opphør, bør lisenstaker også kunne nekte boet inn- treden ved bare å bringe deler av avtalen til opphør. Dersom vilkårene er til stede for å heve hele avtalen bør altså lisenstaker, etter min mening, kunne opprettholde utnyttelsesretten men samtidig nekte boet å tre inn i andre deler av avtalen.

4.7 Hevingsadgang som følge av forventet kontraktsbrudd

Der vilkårene til dekningsloven § 7-3 2. ledd ikke er oppfylt blir spørsmålet om avtalen kan heves som en følge av forventet kontraktsbrudd, det vil si antesipert mislighold. Lisenstaker kan ha god grunn til å frykte at avtalens forpliktelser ikke blir oppfylt på en tilstrekkelig god måte av boet, og å tillate heving ved antesipert mislighold vil kunne være en fordel for lisens- taker. Dersom boet trer inn i lisensavtalen, må lisenstaker som utgangspunkt vente på et reelt vesentlig mislighold før avtalen kan heves, jf. dekningsloven § 7-4 1. ledd 1. Lisenstaker må således svare full lisensavgift og la boet forsøke å oppfylle.

Adgangen til å heve ved antesipert mislighold fremgår av kjøpsloven § 62. Kjøpsloven kan imidlertid ikke anvendes direkte på lisensavtaler, jf. kjøpsloven § 1.246 Kjøpslovens regler om heving kodifiserer imidlertid alminnelig obligasjonsrettslige prinsipper, og det er antatt at reglene bør få anvendelse for lisensavtaler.247 Videre er det antatt at også patentlisensavtaler kan heves som følge av antesipert mislighold.248

Jeg legger derfor vilkårene til kjøpsloven § 62 til grunn i den videre drøftelse. For å kunne heve lisensavtalen som følge av antesipert mislighold må det være ”klart” at det vil foreligge et kontraktsbrudd, og at dette bruddet vil gi lisenstaker ”hevingsrett”, jf. kjøpsloven § 62. Si- den det er forutsatt ovenfor at lisensgiver er konkurs, blir spørsmålet om det er ”klart” at boet vil misligholde avtalen på en slik måte at lisenstaker ville fått en hevingsrett. Etter kjøpslo- vens forarbeider er det et vilkår at den som vil heve har ”sikre holdepunkter” for at debitor ikke vil klare å oppfylle en vesentlig del av avtalens forpliktelser.249

245 NOU 1972:20 side 310

246 Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) side 48

247 Stenvik (2013) side 436 og Ørstavik (2011) side 149

248 Lutnæs (2006) side 8

249 Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) side 111

Lisensavtalens omfang og kompleksitet vil nok i mange tilfeller gi lisenstaker grunn til å tvile på om boet vil klare å oppfylle lisensavtalen. Lisenstaker vil imidlertid neppe ha ”sikre holde- punkter” for at konkursboet ikke vil klare å oppfylle avtalen før det er klart, hvorvidt og i hvilket omfang, konkursboet opprettholder driften hos lisensgiver eller ikke. Det bør derfor ikke være grunnlag for noen automatisk hevingsadgang ved konkurs. Med støtte i forarbeide- ne til kjøpsloven blir det, etter min mening, igjen et spørsmål om hvorvidt boet har forutset- ninger for å oppfylle lisensavtalen, og dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

5 Oppsummering:

Jeg innledet med at avhandlingens hovedtema var i hvilken grad lisensavtalen begrenser boets råderett over patentet. Som nevnt innledningsvis er lisensavtalens stilling ved lisensgivers konkurs ikke fastlagt av lovgiver eller gjennom rettspraksis. Videre har problemstillingen heller aldri vært gjenstand for omfattende analyse i norsk rett. Jeg vil derfor være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. Jeg finner imidlertid tilstrekkelig dekning for å slå fast at lisensavtalen i dag får rettsvern mot lisensgivers konkursbo ved avtale, og at den nye kolli- sjonsregelen i patentloven § 44a vil ende rettsvernsakten, overfor konkursboet, til å bli re- gistrering i patentregisteret.

Det kan også konkluderes med at rettsvernet, som et minimum, omfatter lisensgivers utnyttel- sesrett, det vil si tilgangen til å bruke den patenterte løsning på den måte og i den tid som av- talen beskriver. Dette begrenser bobestyrers råderett over patentet i den grad at hun må la li- senstaker utnytte den patenterte løsning og ta forbehold for lisenstakers utnyttelsesrett ved salg. Jeg mener videre at lisensavtalens grad av eksklusivitet bør omfattes av rettsvernet, mens biforpliktelsene ikke bør omfattes. Verdien av rettsvernet for lisenstaker beror derfor på biforpliktelsenes omfang og kompleksitet.

Det er ovenfor redegjort for at lisenstaker kan være helt avhengig av lisensavtalens biforplik- telser for å kunne få avkastning av sine investeringer knyttet til lisensavtalen. Når dette holdes opp i mot den usikkerhet som er vedrørende rettsvernets omfang tilsier dette, i alle tilfeller, at lisenstaker bør foreta en grundig gjennomgang av lisensgivers økonomiske tilstand.250

Siden konkursboet enten vil forsøke å selge patentretten for seg, eller forsøke å selge lisensgi- vers foretak samlet, som et ”going concern”, er det viktig å slå fast i hvilke tilfeller konkurs- boet kan tre inn i lisensavtalen. Xxxxxx ikke dette spørsmålet kan besvares klart gjennom en gjennomgang av rettspraksis eller teori, og rettstilstanden synes usikker. Slik jeg ser det burde imidlertid inntreden kunne nektes i to situasjoner. For det første der oppfinneren, eller annen nøkkelperson, er en forutsetning for korrekt oppfyllelse. For det andre, der en skjønnsmessig helhetsvurdering tilsier at boet ikke er egnet til å oppfylle på en tilstrekkelig god måte.

250 Xxxxxx og Harrold (2006) side 1

Norske lover, lovvedtak, forskrifter og protokoller fra EØS-avtalen

1687	Kong Xxxxxxxxx xxx Xxxxxx Norske lov
1935	Lov 7. juni 1935 nummer 2 om tinglysing (tinglysingsloven)
1967	Lov 15. desember nummer 9 1967 om patent (patentloven)
1980	Lov 8. februar 1980 nummer 2 om pant (panteloven)
1984	Lov 8. juni 1984 nummer 58 om gjeldsforhandlinger og konkurs (konkursloven)
1984	Lov 8. juni 1984 nummer 59 om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)
1985	Lov 21. juni 1985 nummer 83 om ansvarlige selskaper og kommandittselskaper (sel-
	skapsloven)
1988	Lov 13. mai 1988 nummer 27 om kjøp (kjøpsloven)
1999	Lov 25. juni 1999 nummer 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)
2008	Forskrift 1. januar 2008 til patentloven
2009	Lov 9. januar 2009 nummer 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (mar-
	kedsføringsloven)
2010	UNCITRAL Legislative Guide: Supplement on Security Rights in Intellectual Prop-­‐ erty
2014	Lovvedtak 00 0000-0000 om endringer i panteloven
2015	Lov 23. januar 2015 nummer 4 om endringer i panteloven
	EØS-avtalen protokoll 28 om opphavsrett

Norske og svenske forarbeider og etterkontroll

NU 1963:6 Betenkning angående nordisk patentlovgivning NOU 1972:20 Gjeldsforhandlinger og konkurs

NOU 1993:16 Etterkontroll av konkurslovgivningen

Ot.prp. nr. 50 (1980-1981) Om lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven)

Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) Om lov om kjøp (kjøpsloven) og lov om samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp

Ot.prp. nr. 26 ( 1998-1999) Om lov om endringer i konkurs – og pantelovgivningen Ot.prp. nr. 33 (2006-2007) Om lov om endringer i patentloven

Prop.101. L (2013-2014) Om endringer i panteloven

SOU 1985:10 side 97, inntatt i prop. 1987/88:4 side 19 om pantsätning av patent

Norsk og svensk rettspraksis

Rt. 1892 side 546

Rt. 1897 side 864

Rt. 1911 side 28

Rt. 1915 side 850

Rt. 1926 side 691

Rt. 1964 side 238 (Notflottørdommen)

Rt. 1988 side 1078

NJA.2009 side 695 Högsta Domstolen

Juridisk litteratur

Fotnote Litteraturregister

Andenæs (2009) Xxxxxxx, Xxxx Xxxxx, Konkurs 3. utgave, 2009

Xxxxxxxxxx (2010)

Xxxxxxx,

Xxxxxxxxxxxx og Xxxxxxxxx (2014)

Xxxxxxxxxx, Xxxx, Intellektuella resurser som kreditsäkerhet, 2010

Xxxxxxx, Xxxx-Xxxxxx, Xxxxxxxxxxxx Xxxx, Xxxxxxxxx Xxxxxx, NS 8406 med kommentarer, 2014

Brækhus (1969) Xxxxxxx, Xxxx, Konkursrett utvalgte emner,

1969

Domeij (2010) Xxxxxx, Xxxxx, Patentavtalsrätt, 2. utgave, 2010

Xxxxxxx (2001) Xxxxxxx, Xxxxxxxx, Rettskildelære, 5. utgave ved Xxx X. Xxxxxxxx, 2001

Xxxxxxxx (2011) Xxxxxxxx, Xxxxx, Obligasjonsrett, 2. utgave, 2011

Xxxxxx-Xxxxxx (2009) Xxxxxx-Xxxxxx, Xxxxxx, Bedriftens Hemmelig- het og Rettighet?, 2009

Kaasen (2006)

Xxxxxx (2011)

Lilleholt (2012)

Lund (2011)

Xxxxxx, Xxxx, Petroleumskontrakter, 2006

Xxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx og Are Stenvik,

Kjennetegnsrett, 3. utgave, 2011

Xxxxxxxxx, Xxxx, Allmenn Formuerett, 2012

Xxxx, Xxxxx M, Særskilt pantsettelse av im- materielle rettigheter, 2011

Lutnæs (2006) Xxxxxx, Xxxxxx, Aippi report Q190 Contracts regarding Intellectual Property Rights (as- signments and licences) and third parties, 2006

Monsen (2012)

Xxxxxx og Xxxxxx (2009)

Xxxxxx (1988)

Xxxxxx, Xxxx, Innføring i juridisk metode og oppgaveteknikk, 2012

Xxxxxx, Xxxxxx og Xxxxxxx, Xxxx, Managing Intellectual Property, side 44-47, 2009

Xxxxxx, Xxxxxx, Konkurs og Kontrakt, 1988

Xxxxxx (1997) Xxxxxx, Xxxxxx, Insolvensrättsligt Forum 22- 23 januari 1997, 1997

Knoph (1936) Xxxxx, Xxxxxx, Åndsretten, 1936

Xxxxxxxxxxxx (2005) Xxxxxxxxxxxx, Xxxxxx, Lærebog i Immate- rialret, 7. utgave ved Xxxx Xxxxxxxx, 2005

Xxxxxxx, Xxxxx og Wolk (2002) Person, Xxxxxx X. Xxxxx, Xxxxxxxx og Xxxx

Xxxxx, Immaterialrätt och Sakrätt, 2002

Rognstad (2009) Xxxxxxxx, Xxx-Xxxxxxx, Xxxxxxxxxxx, i samar- beid med Xxxxxx Xxxxxxxx Xxxxxx, 2009

Xxxxxxx (1985) Xxxxxxx, Xxxx, Lærebok i materiell Konkurs- rett, utdrag, 1985

Scmidt (2002) Xxxxxxx, Xxx Xxxxx, Licensaftaler, 2002

Skoghøy (1997) Xxxxxxx, Xxxx Xxxxx X. Pantsettelse av imma- terielle rettigheter, publisert i Ånd og rett – festskrift til Xxxxxx Xxxxxxxx Xxxxxx side 935- 945, 1997

Xxxxxxx (2013) Xxxxxxx, Are, Patentrett, 3. utgave, 2013

Stumpf (1998) Xxxxxx, Xxxxxxx, Der Lizenzvertrag, 7. utgave, bearbeidet av Xxxxxxx Xxxxx, 1997

Sund-Norrgård (2011)

Sæbø (2003)

Sund-Norrgård, Lojalitet i licensavtal, 2011 Xxxx, Xxxx, Motregningsrett, 2003

Tjaum (1996)

Thommesen (1993)

Xxxxx, Xxxx, Xxxxxx og Xxxxxxxxxxx, 1996

Xxxxxxxxx, Xxxxxx, Rettsvern for avtaler om immaterielle rettigheter, publisert i Vennebog til Xxxxxx Xxxxxxxxxxxx, 1993

Wold (2006

Ørstavik (2011)

Xxxx, Xxxx, Immaterialrettigheter som dek- ningsobjekt, Lov og Xxxx 2006 s. 272-297

Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxx, Xxxxxxxxxxxxxxxxxxx, 2011

Standardkontrakter

Norsk totalkontrakt (NTK) 05 Norsk fabrikasjonskontrakt (NF)05 Norsk standard (NS) 8407

Nettdokumenter

Fotnote

Store norske leksikon xxxxx://xxx.xx/xxxxxxxxxxxx (sitert 20. mars 2015)

Patentstyret xxx.xxxxxxxxxxxx.xx/xx/Xxx-­‐og-­‐ uttrykk/Industrielt-­‐rettsvern-­‐/ (sitert 20.

april 2015)

Konkursrådet xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxx.xx/xxxxxxxxx-­‐ kontrakters-­‐stilling.304779.no.html (sitert

20. april 2015)

Personlige meddelelser

Professor Xxxx Xxxxx lanserte ideen om å anvende dekningsloven 7-4 2. ledd 1. og 2. punktum analogisk ved vurderingen av om lisenstaker kan nekte boet å tre inn uten at hele avtalen heves. Se avhandlingens punkt 4.8. Møte fant sted fredag 4. februar 2015