Standardavtaler som rettskildefaktor
Standardavtaler som rettskildefaktor
Kandidatnummer: 761.
Leveringsfrist: 25. april 2016.
Antall ord: 16.231.
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING 1
1.1 Presentasjon av tema og avhandlingens problemstilling 1
1.2 Nærmere om temaet og avgrensninger 1
1.3 Kort om metodebruk 2
2 STANDARDAVTALER - BAKGRUNN OG FORMÅL 3
2.1 Begrepet standardavtale 3
2.2 Hensyn som taler for anvendelse som rettskildefaktor 3
2.3 Hensyn som taler mot anvendelse som rettskildefaktor 6
3 KORT OM ALMINNELIGE BEGREPER I RETTSKILDELÆREN 6
3.1 Innledning 6
3.2 Relevans og vekt 7
3.3 Harmoniseringsprosessen 8
3.4 Uskreven lov 9
3.5 Sedvane / kutyme 9
3.6 Bransjepraksis 9
3.7 Reelle hensyn 10
3.8 Avhandlingens videre oppbygning 10
4 STANDARDAVTALERS RELEVANS SOM RETTSKILDEFAKTOR 11
4.1 En rettskildefaktor må ha legitimitet 11
4.2 Legitimitet som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene 12
4.3 Legitimitet gjennom derivert relevans 14
4.4 Legitimitet ved avledet relevans fra uskreven lov 15
4.5 Legitimitet ved avledet relevans fra kutyme 16
4.6 Legitimitet ved avledet relevans fra bransjepraksis 19
4.7 Legitimitet ved avledet relevans fra reelle hensyn 20
4.8 Kort oppsummering av de lege ferenda 22
5 BRUKEN AV STANDARDAVTALER I PRAKSIS – EKSEMPLIFISERT VED ENTREPRISEFORHOLD 22
5.1 Innledning 22
5.2 Relevante dommer 23
5.3 Rettsteoretiske synspunkter 26
6 KONKLUSJON PÅ RELEVANSSPØRSMÅLET 27
6.1 Vurdering av om de lege ferenda har holdepunkter i de lege lata 27
6.2 Oppsummering 28
7 STANDARDAVTALERS RETTSKILDEMESSIG VEKT 29
7.1 Innledning 29
7.2 Standardavtalers egenvekt 30
7.3 Vekt avledet fra uskreven lov 31
7.4 Xxxx avledet fra kutyme 32
7.5 Vekt avledet fra bransjepraksis 34
7.6 Vekt avledet fra reelle hensyn 36
7.7 Oppsummering 38
8 UTVIKLING OVER TID OG VEIEN VIDERE 39
LITTERATURLISTE 41
1 Innledning
1.1 Presentasjon av tema og avhandlingens problemstilling
Bruken av standardavtaler er i stadig fremvekst. Slike avtaler benyttes oftere og oftere i da- gens samfunn hvor effektivitet er en fremtredende faktor. Innenfor flere bransjer er det i til- legg et økende behov for spesialregulering og slike avtaler benyttes derfor særlig på enkelte livsområder.1 For eksempel benyttes ofte standardformular Norsk Standard (NS) innenfor entrepriserettens område. I forbindelse med tilvirkningsoppdrag på norsk kontinentalsokkel benyttes ofte Norsk Fabrikasjonskontrakt (NF) og Norsk Totalkontrakt (NTK). Innenfor IT- sektoren brukes Statens Standardavtaler (SSA) i stor grad.2
Anvendelse av standardavtale er ikke problematisk hvis partene selv har gjort standardavtalen til del av avtaleforholdet. Situasjonen blir en annen dersom det ikke er henvist til en relevant standardavtale. Kan den relevante standardavtalen likevel komme til anvendelse på avtalefor- holdet? Dette er et spørsmål om standardavtalers status som rettskildefaktor3 under norsk rett. Hovedproblemstillingen for avhandlingen er hvilken status, om noen, standardavtaler har som rettskildefaktor under norsk rett. Dette vil eksemplifiseres med rettspraksis fra entreprisefor- hold.4 Forutsatt at standardavtaler har relevans som rettskildefaktor under norsk rett behandles også spørsmålet om hvilken rettskildemessig vekt slike avtaler kan tillegges i en harmonise- ringsprosess.5
1.2 Nærmere om temaet og avgrensninger
Som nevnt ligger avhandlingens hovedtyngde på standardavtalers relevans og vekt. Dette er omdiskuterte temaer som særlig er interessante med tanke på utviklingstendensene på livsom- råder. Bruken av standardavtaler blir stadig mer fast og strekker seg over flere og større livs- områder. At standardavtaler spiller en viktig rolle i juridisk argumentasjon er det liten tvil om. Temaet er ikke omdiskutert fordi det er tvil om den faktiske anvendelsen av standardavtaler. Det som er problematisk er at det hersker ulike syn på hvordan rettskildefaktorbegrepet skal forstås.
1 Listen er lang og en uttømmende oppramsing anses ikke nødvendig for denne avhandlingen.
2 Det finnes også standardavtaler som kan brukes til anvendelse overfor privatpersoner. Sentralt her står tariffavtaler som regulerer lønn og andre arbeidsvilkår, jf. arbeidstvistloven § 1 e).
3 Med rettskildefaktor menes et argument som er tillatt å ta i betraktning i juridisk argumentasjon. Se nærmere punkt 3.1.
4 Se kapittel 5.
5 Med harmoniseringsprosess menes en prosess hvor man foretar vekting av relevante rettskildefaktorer for å harmonisere dem til å kunne komme frem til sluttproduktet rettsregel. Se nærmere om dette i punkt 3.3 og kapittel 7.
Standardavtaler kan teoretisk sett deles inn i tre hypotetiske grupper etter hvor de hører hjemme i juridisk argumentasjon. De kan anses som (i) faktum og falle utenfor rettskildefak- torlæren, (ii) en rettskildefaktor men bare hvis de konsumeres av andre rettskildefaktorer, her- under uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn og (iii) en egen rettskildefaktor på selvstendig grunnlag. Dette er kjernen i hovedspørsmålet om standardavtalers status under norsk rett og det er nettopp disse tre problemstillingene vi skal se nærmere på i denne avhand- lingen.
Ettersom avhandlingen har et rettskildeperspektiv er det kun situasjonen hvor en standardavta- le faktisk benyttes som rettskildefaktor som er relevant. Det innebærer at tilfeller hvor partene selv har valgt å regulere avtaleforholdet med en standardavtale faller utenfor avhandlingens tema. Det avgrenses med andre ord mot avtaletolkning.
På grunn av avhandlingens størrelsesomfang vil problemstillingene analyseres med utgangs- punkt i entrepriseforhold, hvor det er svært vanlig å benytte standardavtaler.
Videre oppstiller Xxxxxx et skille mellom en klassisk rettskildelære og en egen kontraktsretts- lig rettskildelære. Han modifiserer påstanden ved at skillet skal være flytende slik at de glir over i hverandre.6 Etter mitt skjønn er det lite hensiktsmessig å foreta en slik inndeling av spørsmålene. Jeg støtter meg til Xxxxxxxx oppfatning da han uttrykker at ”eg for min del mei- ner at rettskjeldeprinsippa i kontraktsretten høyrer med i ei rettskjeldefremstilling. Elles ville ein stor sektor innanfor privatretten falla utenfor rettskjeldelæra”.7 I denne avhandlingen be- handles derfor dette under betegnelsen ”rettskildelære”.8
1.3 Kort om metodebruk
For å ta stilling til standardavtalers rettskildemessige status under norsk rett vil norsk retts- praksis på området være mest relevant. I utgangspunktet vil domsavsigelser fra Høyesterett analyseres, men også relevante avgjørelser fra lagmannsretter vil bli behandlet der dette anses nødvendig.
Ettersom det hersker en viss uenighet i juridisk litteratur angående standardavtalers rettskil- demessige status under norsk rett, vil en del av avhandlingen nødvendigvis omhandle en fremstilling og personlig vurdering av de ulike teoriene.
6 Selvig (2004) s. 243-244.
7 Nygaard (2004) s. 341-342.
8 Les nærmere om temaet i kapittel 3.
2 Standardavtaler - bakgrunn og formål
2.1 Begrepet standardavtale
En standardavtale er en avtale som på forhånd er ferdig utarbeidet. Avtalen i seg selv er et dokument som inneholder vilkår som er ”standardiserte” for det relevante livsområdet. Do- kumentet er rent teknisk ikke en avtale før det er vedtatt av partene. En standardavtale i sin helhet eller enkelte standardvilkår kan partene legge til grunn for sitt avtaleforhold hvis øns- kelig. Opptrer en standardavtale som rettskildefaktor oppstår to spørsmål. Dette er (i) om standardavtalen i sin helhet kan gis rettskildemessig status eller (ii) om enkelte standardvilkår kan gis rettskildemessig status og på denne måten fungere utfyllende på et allerede angitt rettsforhold.9
Når det skilles mellom typer standardavtaler ser man gjerne på tilblivelsesmåte. Man kan skil- le mellom standardavtaler som er ensidig utarbeidet og de som er uavhengig utarbeidet.10 En- sidig utarbeidede standardavtaler innebærer at avtalen er utarbeidet fra den ene sides ståsted og tar sikte på å ivareta dennes interesser.11 Motsetningen er avtaler som har et felles ståsted12 og som ikke skiller mellom interesseforhold. Slike standardavtaler inneholder vanligvis balan- serte løsninger og er normalt utarbeidet av uavhengige bransjeorganisasjoner. Et eksempel er standardavtaler som utarbeides i regi av Standard Norge. Det særegne med sistnevnte type standardavtale er at de ofte blir normsettende for det relevante livsområdet. På grunn av den nøytrale tilblivelsesmåten oppnår slike avtaler større legitimitet13 og blir også i større omfang brukt i praksis. Det er sistnevnte type standardavtaler det tenkes på i nærværende avhandling.
2.2 Hensyn som taler for anvendelse som rettskildefaktor
For det første foreligger det lite lovregulering på flere livsområder hvor standardavtaler er fremtredende. Ofte vil anvendelse av standardavtaler være et bedre alternativ til å regulere et spesifikt avtaleforhold enn en generell deklaratorisk lov.14 Dette kan begrunnes i at (i) stan- dardavtaler teknisk sett er enklere å endre enn formelle lover, (ii) det er ønskelig å avtale seg bort fra enkelte lovreguleringer fordi at man ikke ønsker å regulere forholdet på den måten loven tilsier og (iii) den relevante deklaratoriske loven kan være dårlig egnet til å regulere det
9 Se nærmere om dette i domsanalysene i punkt 5.2.
10 Jusleksikon (2010) s. 384.
11 Slike avtaler kan også være utarbeidet av bransjeorganisasjoner. Men i denne type tilfeller er gjerne ikke bransjeorganisasjonen helt upartisk og ensidige standardavtaler vil derfor likevel lettere inneholde en skjevhet mellom partene.
12 Også kalt ”agreed document”.
13 Med legitimitet menes ”bred aksept”. Les nærmere om legitimitet i kapittel 4.
14 Med deklaratorisk lov menes at loven kan fravikes ved avtale. Motsetningsvis har vi preseptoriske lover som er ufravikelige.
konkrete rettsforholdet – med andre ord kan aktørene ønske å anvende en standardavtale foran en relevant deklaratorisk lov for å oppnå en bedre regulering av forholdet.
På rettsområder hvor det ikke finnes relevant deklaratorisk lov kan analogisk anvendelse15 av en egnet lov fra et annet rettsområde være aktuelt. Problemet er imidlertid at flere formelle lover egner seg dårlig på analogisk anvendelse mellom rettsområder. En slik anvendelse kan føre til et uønsket og uheldig resultat. I slike tilfeller vil normalt en anvendelse av en bransje- spesifikk standardavtale som rettskildefaktor være mer heldig enn analogisk anvendelse av en uegnet formell lov.
Videre kan det anføres at standardavtaler kan ha likhetstrekk med formell lovgivning, noe som kan bidra til at de kan opptre som rettskildefaktor. Standardavtaler er utarbeidet med formål om å kunne ramme vidt og mangt og er derfor gjort generelle slik at de kan få bred anvendelse. Standardavtaler vil også vanligvis ha bakgrunnsarbeid, en form for forarbeid, slik som formelle lover har. Men riktignok er ikke disse offentlig tilgjengelig og heller ikke utar- beidet på samme måte som ved formelle lover.16
Videre foreligger det ikke noe krav til publisitet og tilgjengelighet når det gjelder standardav- taler. Grunnen til det kan være at slike avtaler normalt oppsøkes av aktørene selv når de øns- ker å anvende de på sitt avtaleforhold. Anvendes standardavtaler som rettskildefaktor bør det imidlertid stilles krav til publisitet. Standardavtaler har i praksis høy grad av publisitet innen den bransje de gjelder. Selv om det ikke foreligger krav til tilgjengelighet er flere slike avtaler lett tilgjengelig for aktørene som er kjent i bransjen. Andre potensielt interesserte kan enkelt søke de opp på internett, biblioteket eller bokhandler. Publisitet og tilgjengelighet taler for at standardavtaler kan være egnet som rettskildefaktor.
Det kan også pekes på likheter mellom lovtolkning og tolkning av standardavtaler.17 Stan- dardavtaler er normalt generelt utformet noe som videre gir rom for tolkning. At det åpnes for tolkning gjør standardavtaler generelt mer anvendelig og dette medfører at slike avtaler kan være egnet som rettskildefaktor.
15 Med analogisk anvendelse menes at en rettskildefaktor blir anvendt på et rettslikt forhold. Rettslikheten mellom to typetilfeller kan føre til at rettskildefaktoren kan anvendes selv om den ikke er tiltenkt det aktuelle rettsområdet.
16 Det samme anføres av Xxxxxxx (2012) s. 11.
17 Xxxxxxx (2001) s. 25. Se også for eksempel Rt. 1998 s. 1032, hvor det foretas en tolkning av Norsk sjøforsikringsplan.
En annen relevant faktor som kan nevnes er at det forekommer at standardavtaler inkorporeres ved lovgivning.18 Inkorporering er hensiktsmessig fordi at det teknisk sett er enklere å endre en standardavtale som loven henviser til enn å endre selve loven. Ved inkorporering får stan- dardavtalen høy anerkjennelse og det viser at lovgiver aksepterer at privat selvregulering kan være hensiktsmessig innenfor bestemte livsområder.19 Dette taler for at standardavtaler bør kunne tilkjennes rettskildemessig status.
En standardavtale vil som regel avspeile en viss enighet innenfor det relevante livsområdet. Dette åpner for at det kan argumenteres for at regler som er uavhengig fremforhandlet av nøytrale bransjeorganisasjoner burde gjelde generelt innenfor bransjen, uavhengig av om standardavtalen er vedtatt som en del av avtaleforholdet eller ikke.
Videre bidrar standardavtaler til likhet på like områder dersom det finnes en fast praksis på anvendelse av slike. Er bruken konsekvent nok kan det bidra til dannelse av normer som over tid kan utvikle seg til å bli ulovfestet rett.20
En standardavtale vil få høyere autoritet innenfor det livsområde den opererer på dersom den anvendes som en rettskildefaktor. Hvis det er klart at slike avtaler kan få rettskildemessig sta- tus vil det også være mer forutberegnelig for borgerne enn om domstolene må søke svar i andre rettskilder som kanskje ikke er like godt egnet til å besvare rettsspørsmålet.
Det kan også poengteres at oppdaterte standardavtaler er mer tidsriktige. Dette kan særlig eksemplifiseres ved NS-avtaler. Disse standardene oppdateres jevnlig for å være riktig i nåti- dens bilde og dermed ta i betraktning den stadige utviklingen innenfor entrepriseforhold. Det- te taler for at slike avtaler anses særlig godt egnet til å være gjeldende rett på områder som omfattes av en konkret NS-avtales anvendelsesområde.
Videre vil anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor bidra til å spare tid i et samfunn hvor effektivitet er en sentral faktor. Dersom partene ikke har vedtatt standardavtalen som avtalegrunnlag vil en enkel løsning for rettsanvendere være å gjøre den gjeldende likevel hvis partene ikke spesifikt har regulert det relevante rettsspørsmålet. Tidsparing vil videre også tilsi kostnadsreduksjoner.
18 Dette er for eksempel blitt gjort i sjøloven § 461. Bestemmelsen er deklaratorisk som vil si at det kan avtales annet avtalegrunnlag enn standardavtalen som er inkorporert i den formelle loven.
19 Også poengtert av Xxxxxxxxxx (2000) s. 25.
20 Se nærmere punkt 4.4.
Endelig kan det nevnes at standardavtaler kan virke preventive i forhold til unødige konfliktsi- tuasjoner. Siden standardavtaler er grundig gjennomtenkt og normalt utprøvd i praksis fra før, reduseres antall konfliktmuligheter. Dette taler for at standardavtaler som er anerkjent og brukt i stor grad innenfor en bestemt bransje gir en trygghetsfølelse for begge parter, noe som videre gjenspeiles i at det ikke like lett oppstår konflikter.21
2.3 Hensyn som taler mot anvendelse som rettskildefaktor
Et viktig hensyn som taler i mot anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor er den uklare rettstilstanden. Standardavtaler er utarbeidet av bransjer som ikke er underlagt folke- valgt regjering. Følgelig mangler de demokratisk forankring. Slike avtaler er ulovfestede og uten en spesifikk plassering i rettskildesystemet. Dette kan bidra til en viss vilkårlig anvendel- se av standardavtaler. På grunn av den uklare rettstilstanden kan det fremstå som tilfeldig om en standardavtale er gjeldende rett på det relevante livsområdet eller ikke. En slik usikkerhet vil begrense forutberegneligheten for aktørene innenfor det aktuelle livsområdet og i verste fall bidra til å svekke rettssikkerheten.
Det kan også anføres at det lettere kan oppstå ubalanse i avtaleforholdet om en standardavtale anvendes som rettskildefaktor. Selv om en standardavtale i sin helhet er utarbeidet på nøytralt grunnlag, kan den inneholde enkelte standardvilkår som er utarbeidet i favør av en av partene og på denne måten bidra til ujevnheter dersom slike anvendes som rettskildefaktor.22
3 Kort om alminnelige begreper i rettskildelæren
3.1 Innledning
Den alminnelige juridiske metode er kort forklart en juridisk argumentasjonsmetode som be- nyttes av rettsanvendere. Metoden er ulovfestet og basert på anvendelse av rettskildeprinsip- per som er utviklet av Høyesterett over tid. Metoden benyttes når det skal tas stilling til (i) fra hvor man kan hente relevante argumenter, (ii) hvilken betydning argumentene kan tillegges,23
(iii) hvordan de relevante argumentene skal vektes opp mot hverandre og (iv) hvordan de skal anvendes på et konkret rettsspørsmål. Rettskildeprinsippene er med andre ord spørsmål om relevans, tolkning og vekt. Det er disse prinsippene som gir veiledning når vi i denne avhand- lingen skal se nærmere på spørsmålet om standardavtalers rettskildemessige status under norsk rett.24
21 Xxxxxxx (2001) s. 256.
22 Selv om mothensynene er få, er de sentrale og av høy vekt. Se punkt 4.6 og 4.7 hvor mothensynene blir utslagsgivende grunnet deres tyngde.
23 Dette er av mange juridiske forfattere omtalt som slutningsprosess eller tolkningsdelen.
24 Avhandlingen avgrenser mot tolkningsspørsmål og slike vil følgelig ikke bli behandlet.
Når man anvender den juridiske metode opererer man med rettskildefaktorer som relevante rettsgrunnlag. Å være relevant vil si at det er tillatt å ta faktoren i betraktning. Jeg velger å delvis videreføre Xxxxxxxx00 tradisjonelle inndeling av faktorene som er (i) formell lov gitt av Stortinget, (ii) forskrift gitt av et departement, (iii) en rettsskapende dom, (iv) sedvane i et lokalsamfunn eller (v) kutyme i en bransje.26 Samtlige av disse er typiske selvstendige retts- kildefaktorer. Vi har i tillegg uselvstendige rettskildefaktorer27 som kan brukes argumenteren- de, herunder (i) lovforarbeider/etterarbeider/formål, (ii) myndighetspraksis, for eksempel praksis fra forvaltningen, (iii) privates praksis28 og (iv) juridisk litteratur. I en egen kategori faller folkerett og reelle hensyn. Reelle hensyn er i utgangspunktet en uselvstendig rettskilde- faktor, men som på rettstomme områder kan opptre selvstendig.29
Temaet er hvordan standardavtaler som rettskildefaktor passer inn som relevant argument når man anvender den juridiske metode på et relevant rettsspørsmål. Vi skal se på om slike avtaler kan opptre som en selvstendig rettskildefaktor som kan tas i betraktning eller om slike avtaler kan få innpass som faktor ved støtte i andre rettskildefaktorer som henholdsvis uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn.30 Forutsatt at standardavtaler kan ha status som relevant rettskildefaktor skal det også ses på vektspørsmålet i en harmoniseringsprosess.31 Før disse problemstillingene kan behandles er det nødvendig med enkelte nærmere begrepsforkla- ringer.
3.2 Relevans og vekt
Relevans og vekt kan anføres å være to sider av samme sak. Om en faktor ikke tillegges vekt når det tas stilling til et rettsspørsmål vil faktoren heller ikke være relevant i rettsforholdet. Men for at det overhodet skal være tale om at en faktor skal kunne tillegges rettskildemessig vekt er det nødvendig først å kunne fastslå at faktoren har relevans.
Når det i denne avhandlingen tales om standardavtalers relevans vil det både reises spørsmål om ”selvstendig” relevans og ”derivert” relevans. Med selvstendig relevans menes standard-
25 Eckhoff (2001) s. 23. Siden forskrift og folkerett også er relevante rettskilder nevnes de her selv om de er utelatt fra Xxxxxxxx fremstilling.
26 Xxx Xxxxxxx (2001) s. 23 går dette under samlebetegnelsen ”privates praksis”.
27 Uselvstendig rettskildefaktor vil si relevans i samvirke med andre rettskildefaktorer.
28 Her tenkes det på bransjepraksis. Xxxxxxx (2001) s. 23 benytter en annen begrepsbruk men er i praksis det samme.
29 Se eksempelvis ”To mistenkelige personer”, Rt. 1952 s. 1217. I dommen erkjente Høyesterett at saken inneholdt spørsmål som domstolen selv måtte finne løsning på uten støtte i eksisterende regler.
30 Problemstillingene behandles henholdsvis i punktene 4.2, 4.4, 4.5, 4.6 og 4.7.
31 Om begrepet harmoniseringsprosess i punkt 3.3. Se også kapittel 7.
avtaler som rettskildefaktor på selvstendig grunnlag – det vil si at standardavtalen i seg selv er rettskildefaktoren alene. Med derivert relevans menes at standardavtaler avleder relevans fra andre rettskildefaktorer. Det som er særegent med avledet relevans er at standardavtalens rettslige status normalt vil være den samme som rettskildefaktoren den avleder relevans fra.32
Når man taler om en rettskildefaktors vekt vil det si rettskildemessig vekt. Vekten vil si noe om hvor sterkt eller svakt et argument står seg når man skal finne en løsning på et konkret rettsspørsmål. Vektbegrepet deles inn i henholdsvis en rettskildefaktors egenvekt og relative vekt.33 Egenvekt går på rettskildefaktoren i seg selv – altså hvor sterkt argumentet i seg selv er, mens relativ vekt går på hvordan en rettskildefaktor vil stå seg i en argumentasjonsprosess sett opp mot de øvrige relevante rettskildefaktorer som gjøres gjeldende i rettsforholdet. Når man tar stilling til rettskildefaktorenes relative vekt går man over i harmoniseringsprosessen.
3.3 Harmoniseringsprosessen
Harmoniseringsprosessen er siste stoppested før man kommer frem til sluttproduktet rettsre- gel. Alle relevante rettskildefaktorer i det konkrete rettsspørsmålet veies opp mot hverandre for endelig å komme frem til det standpunkt eller den rettsregel som skal løse den konkrete tvisten.
Når man harmoniserer rettskildefaktorene kan to ulike typetilfeller oppstå. Rettskildefaktore- ne kan peke i samme retning eller det kan foreligge motstrid. Det som da må tas i betraktning er den relative vekten samt rettskildefaktorenes trinnhøyde.34 Når rettskildefaktorene samsva- rer med hverandre ser man på faktorenes relative vekt. Med andre ord ser man på hvilke retts- kildefaktorer som opptrer som bidrag eller som støttemoment til vurderingen og videre ser man på hvilke faktor(er) som får utslagsgivende vekt på rettsspørsmålet.35 Når rettskildefakto- rene ikke samsvarer med hverandre opereres det i alminnelig rettskildelære med å dele inn rettskildefaktorene i et hierarkisk trinnhøydesystem etter hvilket myndighetsorgan som står bak kilden. I hierarkiet er Grunnloven og videre formelle lover på topp. Det problematiske i forhold til standardavtaler er at de er ulovfestede hvor det vanskelig kan utledes noen trinn- høyde. Uansett vil standardavtaler havne langt ned i hierarkiet og dersom det finnes rettskilde- faktorer med høyere rang i rettsforholdet vil standardavtaler ved motstrid lett måtte vike under
32 Les nærmere om temaet i punkt 4.3.
33 Les nærmere om rettskildemessig vekt i kapittel 7.
34 Med trinnhøyde menes et rangsystem hvor rettskildefaktorene rangeres etter hvilket myndighetsorgan som står bak kilden.
35 Se punkt 4.1 om hvordan Xxxxxxx (2004) s. 35 inndeler rettskildefaktorenes funksjon som henholdsvis primært rettsgrunnlag, bidrag og støtte til rettsgrunnlaget.
harmoniseringsprosessen, jf. lex superior-prinsippet.36 Harmoniseringsprosessen munner vide- re ut i en rettsregel som endelig skal ses opp mot faktum og dette kalles subsumsjon.37
3.4 Uskreven lov
Under norsk rett finnes det uskrevne rettsregler med samme betydning som skreven lov. Dette er typiske rettsregler som er domstolskapte eller sedvane som har fått status som uskreven rett. Innarbeidet praksis kan få status som bakgrunnsrett. Bakgrunnsretten kan anvendes som uskreven lov. Den er imidlertid deklaratorisk som vil si at den kan fravikes ved spesifikk avta- le mellom partene. Så lenge man ikke uttrykkelig har valgt den bort, gjelder den uskrevne retten for avtaleforholdet på samme måte som ved skreven deklaratorisk lov. Bakgrunnsretten vil på denne måten komme inn og utfylle tause eller uklare avtalegrunnlag.
3.5 Sedvane / kutyme
Etter tradisjonell oppfatning er sedvanerett ensartet praksis som er blitt fulgt i lang tid og i den tro at det er gjeldende rett. Begrepet kutyme anvendes som en egen form for sedvanerett. Kutyme er kort fortalt uskrevne normer som dannes gjennom bransjepraksis. Det er en sedva- nerett som angår bestemte grupper eller yrker.38 Praksisen må ha blitt fulgt konsekvent over lengre tid.39
Begrepet sedvane favner bredere og benyttes normalt til å betegne geografisk lokal praksis. Begrepsbruken sedvane/kutyme er det ikke nødvendig å ta nærmere stilling til og det kan an- føres at de glir over i hverandre og er to sider av samme sak.40 I fremstillingen videre vil be- grepet kutyme anvendes som betegnelse på ensartet fast praksis i bransjeforhold.
3.6 Bransjepraksis
Bransjepraksis41 er som begrepet i seg selv tilsier, praksis i en bransje.42 Forskjellen fra kuty- me er at det ikke foreligger like strenge krav til ensartethet, langvarig praksis eller godtro. Dette taler for at det skal mindre til for at standardavtaler kan anses som bransjepraksis enn
36 Lex superior-prinsippet går ut på at ved motstrid mellom rettskildefaktorer vil de med lavere rang måtte vike for de med høyere rang. Kan lese nærmere om prinsippet i Xxxxxxx (2001) fra s. 349.
37 Subsumsjon betyr å anvende en rettsregel på et faktum. Subsumsjon er med andre ord en vurdering av om faktum passer på riktig fortolket regel.
38 Også kalt partikulær sedvanerett.
39 Kan lese nærmere om kutyme i Xxxxxxx (2001) fra s. 258.
40 Nygaard (2004) er av en annen oppfatning av begrepsbruken og anfører at kutyme innholdsmessig er noe annet enn det man ellers legger i ordet sedvanerett. Anførselen begrunnes ikke, se s. 311. Eckhoff (2001) anvender betegnelsen kutyme på fast kontraktspraksis, se s. 258-261. Slik jeg ser det er begrepsbruken sedvane/kutyme en smakssak.
41 Har valgt begrepsbruken bransjepraksis. Begrepet kontraktspraksis kan brukes om det samme.
42 Kan lese nærmere om bransjepraksis i Xxxxxxx (2001) fra s. 244. Her betegnet som ”privates praksis”.
som kutyme. Bransjepraksis kan for eksempel være Norsk Standard (NS) i entrepriseforhold, hvor da standardavtalens materielle innhold er bransjepraksisen.
3.7 Reelle hensyn
Reelle hensyn er en rettskildefaktor som tilhører en særegen kategori. Hensynene er rimelig- hetsbetraktninger som anvendes for å få et best mulig sluttresultat. Slik sett er det ikke en rettskildefaktor som man henter inn argumenter fra, men en rettskildefaktor som man argu- menterer ut i fra. Hvilke hensyn som kan kvalifiseres som reelle hensyn er diffust blant annet fordi begrepet er svært dynamisk. Et hensyn som ble ansett relevant for tretti år siden behøver ikke være relevant i dag og omvendt. Videre er det viktig å avgrense mot irrelevante hensyn som for eksempel egeninteresser eller religiøse hensyn. Men sett bort fra usaklige hensyn er det hensiktsmessig å ikke oppfatte begrepet for snevert.43 Det er derfor interessant å se på om standardavtaler kan anvendes som reelle hensyn.44
3.8 Avhandlingens videre oppbygning
For å besvare avhandlingens hovedproblemstilling – standardavtalers rettskildemessig status under norsk rett – skal vi først se på standardavtalers relevans for deretter å undersøke hvilken rettskildemessig vekt slike avtaler kan tillegges når det tas stilling til et konkret rettsspørsmål.
I kapittel 4 foretas en rettsdogmatisk de lege ferenda-drøftelse av hvordan statusen til stan- dardavtaler bør være. Først vil spørsmålet om slike avtaler på selvstendig grunnlag kan anses som en rettskildefaktor behandles. Deretter vurderes spørsmålet om standardavtaler kan oppnå status som rettskildefaktor ved å avlede relevans fra henholdsvis uskreven lov, kutyme, bran- sjepraksis eller reelle hensyn.45
I kapittel 5 foretas en fremstilling av de lege lata med utgangspunkt i entrepriserettens områ- de. I kapittel 6 vurderes hvorvidt de lege lata støtter eller avviser de lege ferenda-drøftelsene fra kapittel 4. Kapittel 7 omhandler standardavtalers rettskildemessig vekt. Avhandlingen av- rundes til slutt med kapittel 8 hvor utviklingsspørsmål knyttet til fenomenet standardavtaler som rettskildefaktor kort blir diskutert.
43 Nygaard (2004) s. 31.
44 Kan lese nærmere om reelle hensyn i Xxxxxxx (2001) fra s. 371.
45 Her tas det utgangspunkt i legitimeringssystemet som er særlig fremstilt i Nygaard (2004) kapittel 2, nærmere fra s. 48.
4 Standardavtalers relevans som rettskildefaktor
4.1 En rettskildefaktor må ha legitimitet
For å kunne få status som rettskildefaktor foreligger det krav om legitimering av kilden. Med legitimitet menes at noe er bredt akseptert.46 Aksepten kan være begrunnet i forankring i lov- verk eller basert på rettferdig- og rimelighetshensyn.47 Kravet om legitimitet er tradisjonelt begrunnet i demokratiske hensyn og rettslig forutberegnelighet. Kravet til at en kilde må kun- ne legitimeres for å egne seg som rettskildefaktor er grunnleggende i det norske rettssamfun- net.
Rettskildefaktorer som har konstitusjonell forankring i Grunnloven, som lovtekst i Grl. § 75a og Høyesterettspraksis i Grl. § 88, har en klar legitimering gjennom lovverket og folkevalgt regjering. Flere rettskildefaktorer vil videre utlede legitimitet fra disse. Formelle lover og for- skrifter utleder legitimitet fra Grl. § 75a. Lovers forarbeider, etterarbeider og formål utleder videre legitimitet fra den aktuelle formelle loven. Xxxxx domspraksis utleder legitimitet fra Grl. § 88.
Også faktorer som ikke kan utlede direkte eller indirekte legitimitet fra Grunnloven kan oppnå legitimitet dersom det foreligger tilstrekkelig samfunnsmessig forankring. Xxxxxxx behandler i denne sammenheng legitimeringssystemet og peker på hvilke vilkår som i slike tilfeller må være oppfylt for å tilfredsstille kravet om legitimitet.48 Det er her kompetansenormene kom- mer inn. Normene bygger på reglene om personell, materiell og prosessuell kompetanse. Med andre ord foreligger det krav til en kildes personkrets, materielle innhold og tilblivelsesmåte for at den skal kunne oppnå legitimitet og derav rettskildemessig status.
Videre opererer Xxxxxxx med en tredeling av hvilken funksjon en relevant rettskilde i ulike typetilfeller kan tilkjennes.49 Disse tre er henholdsvis (i) hvorvidt en rettskilde kan være det primære rettsgrunnlaget til løsning av et spesifikt rettsforhold, (ii) om rettskilden kan opptre som et bidrag til dannelse av rettsgrunnlaget eller (iii) hvorvidt rettskilden kan gi støtte til standpunktet som tas til løsning av rettsspørsmålet.50
Videre fremstilling vil være en selvstendig vurdering av om standardavtaler på generelt grunnlag kan egne seg som rettskildefaktor, og forutsatt et positivt svar, hvilken funksjon
46 xxxxx://xxx.xx/xxxxxxxxxxx
47 Nygaard (2004) kapittel 2.
48 Se nærmere Nygaard (2004) kapittel 2.
49 Nygaard (2004) s. 35.
50 Går grundig inn på hver enkelt rettskildefaktors funksjon i kapittel 7.
denne rettskildefaktoren har. Drøftelsen tar utgangspunkt i de tredelte fundamentale kompe- tansenormene som er nevnt ovenfor og spørsmålet er om standardavtaler bør kunne gis legi- timitet gjennom samfunnsmessig forankring.
4.2 Legitimitet som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene
Det første spørsmålet som reises er om standardavtaler på selvstendig grunnlag kan tilkjennes legitimitet som rettskildefaktor ved hjelp av kompetansenormene. Hva gjelder personell kom- petanse binder en standardavtale (dokumentet i seg selv) – ingen og vil følgelig bare ha en personkrets så fremt partene har vedtatt den. Men dersom standardavtaler opptrer som en selvstendig rettskildefaktor vil personkretsen bli alle parter som en standardavtale potensielt involverer eller rammer, uavhengig av vedtakelse. Standardavtalen som sådan rammer parter både på pliktsiden og rettssiden. Opptrer for eksempel NS 840551 som en selvstendig rettskil- defaktor vil henholdsvis byggherre og entreprenør være potensielle aktører som rammes.52 Dette taler for at slike typer standardavtaler har en bestemt personkrets og kravet til personell kompetanse blir følgelig oppfylt.
Hva gjelder materiell kompetanse foreligger det krav til at innholdet i standardavtalen er god. Standardavtalen må med andre ord oppfylle visse krav til kvalitet. Dette taler for at innholdet i en relevant standardavtale må kunne anses som god praksis. På generell basis er standardavta- ler ofte utarbeidet av godt kompetente folk hvor avtalen er nøye gjennomtenkt og også ofte utprøvd i praksis. Om det materielle innholdet i slike avtaler er kvalitetssikkert nok i forhold til å kunne tilfredsstille kravet til materiell kompetanse må vurderes særskilt for hver enkelt standardavtale. For eksempel kan man si at NS 8405 tilfredsstiller kravet til materiell kompe- tanse da standardavtalen inneholder balanserte og rimelige reguleringer mellom byggherre og entreprenør. Så fremt praksisen kan anses god er kravet til materiell kompetanse oppfylt, og motsetningsvis hvis praksisen anses ikke god er kravet følgelig ikke oppfylt.
Hva gjelder spørsmålet om prosessuell kompetanse vil det omfatte en vurdering av hvem som har utarbeidet standardavtalen, samt måten det er blitt gjort på. Dette taler for at et viktig mo- ment av betydning er hvor godt partene blir representert under utarbeidelse av en konkret standardavtale. Ofte foreligger det en ulik vekt mellom partene da den ene part fremstår som sterkere enn de(n) andre. I slike tilfeller er det vesentlig at standardavtalens innhold er utar- beidet på en måte som utjevner ulikheten i praksis slik at interessene til sterk part og interes-
51 Standardavtalen er en oppfølging av den tidligere relevante standardavtalen NS 3430. NS 8405 ble vedtatt i 2004 og delvis revidert i 2008. Standarden regulerer bygg- og anleggsforhold mellom byggherre og entreprenør.
52 Unntaket er hvis aktørene spesifikt har avtalt seg bort fra en slik regulering, jf. at standardavtale vil være deklaratorisk.
sene til svakere part ivaretas i samme grad.53 I denne sammenheng anses det viktig at stan- dardavtalene er utarbeidet på nøytralt grunnlag og gjerne av uavhengige bransjeorganisasjo- ner. Nettopp på grunn av nøytralitet vil slike avtaler oppnå større legitimitet og bli brukt i et bredere omfang. Dette taler for at slike avtaler lettere vil kunne anses egnet som rettskildefak- tor. Igjen kan det vises til NS 8405. Standardavtalen er utarbeidet i regi av Standard Norge som er en uavhengig bransjeorganisasjon. Standardavtalen er utarbeidet på en måte som fremmer balanserte løsninger mellom aktørene og som ivaretar egeninteressene til både hen- holdsvis byggherre og entreprenør. Dette taler for at tilblivelsesmåten er tilfredsstillende til at denne type standardavtaler kan være egnet som rettskildefaktor og det prosessuelle kravet er i slike tilfeller oppfylt.54
Videre må formålet med kompetansenormene tas i betraktning. Formålet er å gi ulovfestede faktorer legitimitet gjennom samfunnsmessig forankring. Samfunnsmessig forankring er be- grunnet i demokratiske hensyn og rettslig forutberegnelighet. Hva gjelder standardavtaler kan hensynet til demokratisk forankring kun anses ivaretatt i svært begrenset grad. Standardavta- ler er normalt et produkt som i utgangspunktet er fremforhandlet i et samarbeid mellom parte- ne. Ofte benytter bransjeorganisasjoner som utarbeider standardavtaler seg av stemmerett for partene, hvor simpelt flertall er avgjørende. Dette tilsier at slike standardavtaler har en viss demokratisk forankring men i svært begrenset utstrekning. Det er kun interesseparter som i slike tilfeller blir representert og ikke resten av landets befolkning, herunder potensielle aktø- rer som vil kunne bli påvirket av den konkrete standardavtalen dersom den anvendes som en rettskildefaktor.
Et hensyn som veier enda tyngre enn demokratisk forankring er kravet til rettslig forutbereg- nelighet for borgerne. Når det gjelder rettssikkerheten kan standardavtaler, hypotetisk sett, oppstå over natten noe som i tilfelle bidrar til at anvendelse av slike avtaler blir lite forutbe- regnelig for dem de angår. Særlig gjelder dette for parter som ikke har vedtatt standardavtalen eller som i ytterste konsekvens er helt uviten om dens eksistens, og hvor den likevel blir ”bin- dende” for partene som en rettskildefaktor.
Basert på vurderingene ovenfor mener jeg at enkelte typer standardavtaler på selvstendig grunnlag bør kunne innfri kravene til personell, materiell og prosessuell kompetanse.55 Like-
53 Motsetningsvis blir normalt ikke slike interesseulikheter ivaretatt ved ensidig utarbeidede standardavtaler, jf. punkt 2.1.
54 Følgelig utelukkes ensidig utarbeidede standardavtaler da disse ofte er partisk og egner seg dårlig som rettskildefaktor.
55 Som for eksempel NS 8405. En slik type standardavtale kan på selvstendig grunnlag oppfylle kravene til kompetansenormene.
vel mener jeg at anvendelse av standardavtaler på selvstendig grunnlag som en rettskildefak- tor vanskelig vil stå seg i forhold til kompetansenormenes formålsgrunnlag. Den vesentlige begrunnelsen er at hensynet til rettssikkerhet ikke anses oppfylt. Følgelig bør ikke standardav- taler på selvstendig grunnlag kunne legitimeres som rettskildefaktor ved hjelp av kompetan- senormene.
4.3 Legitimitet gjennom derivert relevans
Selv om standardavtaler ikke oppfyller kravene til forutberegnelighet og rettssikkerhet på selvstendig grunnlag, kan det tenkes at kravene kan oppfylles ved derivert relevans56 slik at standardavtaler på denne måten kan oppnå status som rettskildefaktor. Med derivert relevans menes at standardavtaler avleder relevans fra andre rettskildefaktorer.57 Man kan karakterisere dette som en form for symbiose ettersom det er et tett samspill mellom to faktorer – standard- avtalen i seg selv og rettskildefaktoren den utleder relevans fra.58 I praksis kan det være vans- kelig å se hvilke to faktorer som samspiller i ulike typetilfeller. De relevante rettskildefakto- rene å vurdere er uskreven lov, kutyme, bransjepraksis og reelle hensyn. Avledet relevans er imidlertid ikke et spørsmål om alternativ relevans. Faktorene vil ikke utelukke hverandre. Dette innebærer at en enkelt standardavtale kan avlede relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig og vil for eksempel kunne opptre både som bransjepraksis og som reelt hensyn.59
Dersom en standardavtale avleder legitimitet fra en annen rettskildefaktor vil standardavtalens rettslige status normalt bli den samme som den statusen rettskildefaktoren den avleder rele- vans fra har. Utledes det relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig vil standardavtalens status bli at den får relevans på flere måter samtidig. I relevansdelen bør imidlertid rettskilde- faktorene holdes fra hverandre. Utleder en standardavtale relevans fra henholdsvis bransje- praksis og reelle hensyn, får standardavtalen status som henholdsvis bransjepraksis og reelle hensyn. Med andre ord en slags ”dobbel status”.60 I slike tilfeller hvor en standardavtale avle- der relevans fra flere rettskildefaktorer samtidig vil det kunne ha praktisk betydning i harmo- niseringsprosessen. Standardavtalens helhetlige status vil da bero på en totalvurdering hvor standardavtalens vekt normalt vil styrkes nettopp fordi den avleder relevans fra flere rettskil- defaktorer samtidig.
56 Med derivativt erverv menes ”avledet erverv, erverv hvor erververen avleder sin rett fra en avhender”, jf. Jusleksikon (2010) s. 74.
57 Begrepet derivert relevans er også omtalt i punkt 3.2.
58 Samspillet har positiv betydning for begge involverte faktorer. Standardavtalen utnytter samspillet ved at den kan oppnå rettskildemessig status, mens uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn får gjensidig positiv nyttevirkning ved at standardavtalen kan begrunnes som rettskildefaktor nettopp i en av disse faktorene.
59 Se eksempler på dette i punkt 5.2.
60 Dette er en selvstendig vurdering basert på alminnelig rettskildelære.
4.4 Legitimitet ved avledet relevans fra uskreven lov
Når det er tale om en så etablert og innarbeidet praksis at praksisen begrunnes som ”alminne- lig prinsipp”, kan slike prinsipper anses for å være bakgrunnsrett – altså en uskreven rett. Så fremt en standardavtale har materielt innhold som er ansett å være uskreven rett vil standard- avtalen kunne anvendes fra rettskildefaktoren uskreven lov. Uskreven deklaratorisk lov vil gjelde på samme måte som ved skreven deklaratorisk lov.
Anses for eksempel NS 8405 å inneholde alminnelige entrepriserettslige prinsipper og følge- lig anvendes som uskreven lov, vil personkretsen bli de parter som NS 8405 potensielt binder
– byggherre og entreprenør. Dette taler for at kravet til personell kompetanse er oppfylt. Hva gjelder materiell kompetanse er det krav til selve standardavtalens materielle innhold. Er de standardvilkår som anses som alminnelige prinsipper rimelige og rettferdige taler dette for at det materielle kravet vil være oppfylt.61 Når det gjelder tilblivelsesmåte blir uskreven lov til når praksisen er så fast og innarbeidet at det har oppstått alminnelige prinsipper. En lang til- blivelsesprosess i sammenheng med høy grad av anerkjennelse på livsområdet taler for at de prosessuelle kravene er oppfylt.
Hva gjelder kompetansenormenes formålskrav ivaretas forutberegnelighet for borgerne gjen- nom uskreven lovs tilblivelsesmåte. Det er her tale om en lang og fast innarbeidet praksis som fører til at det skal være mulig å forutberegne sin rettssituasjon. På denne måten mener jeg at rettssikkerhetshensynet anses ivaretatt i tilstrekkelig grad. Om demokratisk forankring kan det sies at den uskrevne retten er blitt dannet gjennom fast og akseptert praksis utøvet av aktørene på livsområdet. Dette taler for at kravet til demokratisk forankring til en viss grad blir ivare- tatt.
Basert på vurderingene ovenfor kommer jeg frem til at kompetansekravene anses oppfylt når standardavtale anvendes som uskreven lov. Hensynet til demokratisk forankring og rettssik- kerhet anses tilstrekkelig ivaretatt. Dette er de vesentlige hensynene som en standardavtale på selvstendig grunnlag mangler, jf. punkt 4.2. Anvendes standardavtale som uskreven lov vil disse hensynene ivaretas. Dette taler for at standardavtaler bør kunne tilkjennes legitimitet som rettskildefaktor ved avledet relevans fra uskreven lov.
61 Motsetningsvis vil det materielle kravet ikke være oppfylt. Anses et standardvilkår å være uskreven rett vil imidlertid det materielle kravet normalt alltid være oppfylt. Anses et standardvilkår mindre rettferdig og rimelig vil det mest sannsynlig ikke oppnå status som uskreven rett i utgangspunktet.
Hva gjelder spørsmålet om hvilken funksjon en standardavtale som uskreven lov har, vil den hovedsakelig opptre som primær rettskilde.62 Dette er begrunnet i at praksisen er så fast inn- arbeidet at den anses som uskreven deklaratorisk lov, og at slik rett anvendes på lik linje som skreven deklaratorisk lov.63
4.5 Legitimitet ved avledet relevans fra kutyme
Det første spørsmålet som oppstår her er hva som skal til for at standardavtaler kan anses for å være kutyme. Deretter foretas en vurdering av om standardavtale som kutyme på et livsområ- de kan avlede legitimitet fra denne rettskildefaktoren. I hovedsak beror dette på en skjønns- messig helhetsvurdering hvor utfallet kan være betinget av flere forhold.
For det første må de grunnleggende vilkår for kutyme anses oppfylt. Vilkårene er ”ensartet praksis over tid”. Dette innebærer krav til at en standardavtale må være en fast etablert praksis som har blitt anvendt over et visst tidsrom. Dette kan for eksempel illustreres med NS 8405. Standardavtalen ”forutsettes brukt i kontraktsforhold der prosjektets omfang eller organisering tilsier behov…”.64 ”Forutsettes brukt” peker på at standardavtalen kan antas å være en etablert praksis fra den ble vedtatt i 2004. Videre må det ses hen til hvor konsekvent og hyppig praksi- sen er blitt fulgt. Intensiteten i bruken av en aktuell standardavtale vil ha betydning for om standardavtalen kan betegnes som kutyme. Er det høy intensitet på et livsområde, for eksem- pel med bruk av NS 8405 på entrepriseforhold, vil det tale for at standardavtalen er kutyme innenfor bransjen. Selv om det forekommer tilfeller hvor partene velger ikke å bruke stan- dardavtalen, bryter ikke det nødvendigvis med kravet til ensartethet. Ensartethet må vurderes i et større perspektiv. Foreligger det hundretalls tilfeller med anvendelse av en bestemt stan- dardavtale, men et titalls tilfeller avvik, vil standardavtalen likevel kunne anses som kutyme. Dette vil bero på forholdene for øvrig, som blant annet tidsperspektivet. Med tidsperspektiv menes hvor lenge en standardavtale har vært anvendt. Et lengre tidsperspektiv tilsier at det kan foreligge flere avvik enn ved et kortere tidsperspektiv. Jeg antar at et tidsrom fra år 2004 og frem til i dag kan kategoriseres som et lengre tidsperspektiv og følgelig at NS 8405 oppfyl- ler kravet til praksis ”over tid”.
Om tidsbegrepet i seg selv er det videre vanskelig å si noe konkret. Kravet til hvor lang en praksis bør være før den kan kalles kutyme vil variere etter forholdene for øvrig. Det kan være tilstrekkelig med en kortvarig praksis forutsatt at (i) begge parter har kjent til den påberopte kutymen, (ii) praksisen er fast og (iii) praksisen er god.65 Dette er blant annet begrunnet i at
62 Se punkt 4.1.
63 Se nærmere om dette i punkt 7.3.
65 En god praksis vil også lette på kravene til bevisføring av selve kutymen, se Xxxxxxx (2001) s. 258-259.
det kan være ønskelig at god praksis skal anses som gjeldende rett og at man derfor ser lempe- ligere på de øvrige vilkår.
På den annen side vil en langvarig fast praksis kunne ses bort fra. Typisk hvis praksisen anses mindre god. Det vil være vanskeligere å få anerkjent en kutyme som innebærer en praksis som ikke er god som gjeldende rett. I slike tilfeller strammes kravene til de øvrige vilkårene inn. Kravene til varighet, fasthet og utbredelse blir betydelig skjerpet. Av dette følger at det foreligger et krav om at praksisen må kunne anses som rimelig og rettferdig.66
Så fremt at det kan fastslås en faktisk kutyme og at den er innenfor rimelighetens grenser, skal det ikke så mye til for at den kan bli lagt til grunn i rettsforholdet. Som Xxxxxxx poengterer gjelder dette særlig hvis det angår ”et livsforhold hvor domstolen mangler spesialkyndig- het”.67 Begrunnelsen er at det er en bedre løsning å følge praksis enn å på fritt grunnlag68 av- gjøre hvordan rettsspørsmålet bør løses.
Forutsatt at vilkårene som er drøftet ovenfor er oppfylt, og at vi står ovenfor en standardavtale som kutyme, blir spørsmålet videre om standardavtaler kan avlede legitimitet fra denne retts- kildefaktoren. Hva gjelder kravet om personell kompetanse vil personkretsen omfatte de som kutymen rammer, uavhengig av om partene har vedtatt den relevante standardavtalen som del av sitt avtaleforhold. En kutymes personkrets vil nærmere bestemt være de handlende på det aktuelle livsområdet. For eksempel hva gjelder NS 8405 vil de handlende normalt være bygg- herre og entreprenør. Opptrer NS 8405 som rettskildefaktor kan aktørene bli bundet av stan- dardavtalen uavhengig av vedtakelse. Dette taler for at kravet til personell kompetanse i slike typetilfeller er oppfylt.
Når det kommer til materielt innhold, altså kutymens innhold, vil det være relevant å ta i be- traktning om standardavtalen som kutyme er en god praksis. Er praksisen god – den kommer med rimelige og rettferdige løsninger for alle involverte parter, bør kutymens innhold kunne anses materielt tilfredsstillende. Hvis det for eksempel antas at NS 8405 er kutyme må man se på denne standardavtalens materielle innhold. Bidrar den konkrete standardavtalens innhold
66 I denne sammenheng kan det nevnes at det finnes lovbestemmelser som henviser til god forretningsskikk, for eksempel markedsføringsloven § 25. Hvis en praksis ikke er i samsvar med god forretningsskikk bør ikke kutymen opprettholdes. I ytterste konsekvens, hvis retten finner en standardavtale som kutyme direkte uri- melig, kan den settes til side uavhengig av om de øvrige vilkår er mer enn tilstrekkelig innfridd. Dette er lov- festet og reguleres av avtaleloven § 36 som setter rammene for at urimelig handelsbruk eller annen kon- traktsrettslig sedvane ikke kan gjøres gjeldende overfor en kontraktspart.
67 Xxxxxxx (2001) s. 260.
68 Med ”på fritt grunnlag” menes typetilfeller hvor domstolen ikke har andre rettskilder å støtte seg på.
til balanserte og rimelige løsninger mellom byggherre og entreprenør har standardavtalen til- fredsstillende materielt innhold. Dette fører til at det materielle kravet anses oppfylt.
Hva gjelder de prosessuelle krav må det ses på standardavtalens tilblivelsesmåte, samt praksi- sens tilblivelsesmåte som tilsier at standardavtalen er kutyme. Standardavtalens tilblivelses- måte går i hovedsak på nøytral og uavhengig utarbeidelse, mens standardavtalens tilblivelse som kutyme går på om det foreligger en fast praksis, samt er utarbeidet over et visst tidsrom. For eksempel er NS 8405 utarbeidet i regi av Standard Norge og anses følgelig som en nøytral og uavhengig utarbeidet standardavtale. Denne standardavtalen er blitt vanlig praksis og bru- kes i stor utstrekning innenfor bransjeområdet den gjelder for. Xxxxxxxxx har eksistert i over et tiår. På bakgrunn av dette kan det anføres at standardavtaler som NS 8405 som kutyme opp- fyller prosessuelle krav.
Når det kommer til kompetansenormenes formålsbetraktninger står rettssikkerhet som forut- beregnelighet for borgerne og demokratisk forankring helt sentralt. Forutberegneligheten vil øke i takt med oppslutningen de prosessuelle verdiene har i en relevant standardavtale som kutyme. Rettssikkerheten vil øke i takt med jo lengre og fastere praksisen på et livsområde er. Om demokratisk forankring av standardavtale som kutyme kan det sies at det foreligger en aksept av alle som har vært med på å danne kutymen. De har normalt fulgt praksisen fordi de har akseptert den som gjeldende rett. Men det kan ikke hevdes noen større demokratisk for- ankring enn dette.
Basert på vurderingene ovenfor mener jeg at enkelte typer standardavtaler som kutyme vil kunne innfri kompetansekravene i tilstrekkelig grad.69 Særlig gjelder dette type standardavta- ler som NS 8405 – fordi slike standardavtaler ofte har et godt materielt innhold og er nøytralt og uavhengig utarbeidet. Når det gjelder formålet bak legitimeringssystemet finner jeg også at hensynet til demokratisk forankring i en viss utstrekning blir ivaretatt. Dette begrunnes i ak- septen av praksisen som har ført til at den er blitt kutyme. Rettssikkerhetshensynet, som er det mest sentrale, vil kunne ivaretas i ulik grad alt etter hvor lang, konsekvent og allment kjent praksisen er. Jo lengre praksisen er, jo større utbredelse den har og jo mer allment kjent den er, desto høyere forutberegnelighet for aktørene. Dette er de sentrale hensynene som en stan- dardavtale på selvstendig grunnlag mangler, jf. punkt 4.2. Ved at standardavtaler får rettskil- demessig status avledet fra kutyme vil disse hensyn ivaretas. På bakgrunn av dette kommer jeg frem til at standardavtaler bør kunne tilkjennes legitimitet som rettskildefaktor ved avledet relevans fra kutyme i typetilfeller hvor punktene som er drøftet ovenfor ivaretas på en til- fredsstillende måte.
69 Kommer imidlertid an på den enkelte standardavtales materielle innhold.
Hva gjelder spørsmålet om hvilken funksjon en standardavtale som kutyme kan ha, kommer det an på rettskildebildet for øvrig. Som poengtert i punkt 3.1 er kutyme typisk en selvstendig rettskildefaktor. Dette tilsier at kutymen kan bli primær rettshjemmel for løsning av et aktuelt rettsspørsmål.70 Foreligger det relevante rettskilder som har høyere autoritet enn kutyme kan standardavtalen som kutyme i teorien opptre både som et bidrag til løsning av rettsspørsmålet og som et støtteargument til løsningen.71
4.6 Legitimitet ved avledet relevans fra bransjepraksis
Bransjepraksis er som nevnt praksis i en bransje.72 Her stilles det ikke like strenge krav til selve praksisen som det gjøres ved kutyme. Kravet til ensartethet og tidsperspektivet er ve- sentlig svakere. Bransjepraksisen er det materielle innholdet i en konkret standardavtale. Spørsmålet blir om standardavtaler kan legitimeres som rettskildefaktor ved avledet relevans fra bransjepraksis?
Når det gjelder spørsmålet om personell kompetanse vil personkretsen være de handlende som bransjepraksisen vil ramme. På lik linje som ved kutyme vil potensielle parter rammes av bransjepraksis uavhengig av om de har vedtatt standardavtalen som avtalegrunnlag eller ikke. Er for eksempel NS 8405 bransjepraksis vil henholdsvis byggherre og entreprenør rammes av standardavtalen uavhengig av vedtakelse. Dette taler for at standardavtaler som bransjepraksis har en personkrets og at kravet til personell kompetanse følgelig blir oppfylt for slike typer standardavtaler.73
Om kravet til materiell kompetanse kan det sies at praksisen, standardavtalens materielle inn- hold, bør kunne anses som rimelig og rettferdig. Dette kravet oppfylles i NS 8405 fordi stan- dardavtalen inneholder rimelige og balanserte løsninger for aktørene.74
Hva gjelder prosessuelle krav til praksisens tilblivelsesmåte kan det sies at kravene til at en standardavtale kan anses som bransjepraksis som nevnt er lempeligere enn kravene til at den kan anses som kutyme. Kravene til fast praksis og tidsperspektivet er langt svakere. Jeg antar at man kan si at NS 8405 var bransjepraksis (de) første år(ene) etter vedtakelse og som i takt
70 Unntaket er når det foreligger preseptorisk lov.
71 De ulike funksjoner er omtalt i punkt 4.1 og behandles mer inngående i kapittel 7.
72 Se punkt 3.6.
73 Viser her til drøftelsen i punkt 4.5.
74 Det samme er påpekt i punkt 4.5.
med at praksisen stadig ble fastere og tidsperspektivet lengre – gikk over til å bli kutyme.75 Problematikken rundt disse lempeligere kravene er at rettssikkerheten ikke blir ivaretatt i samme grad som ved kutyme. Det kan anføres at kravene til selve praksisen rett og slett blir for vage til å kunne ivareta borgernes rettssikkerhet i tilstrekkelig grad i forhold til at deres rettssituasjon bør være forutberegnelig. For eksempel når det vedtas nye standardavtaler. Som nevnt i punkt 4.2 ble NS 8405 vedtatt i mars 2004 og er en oppfølger av NS 3430. Dersom en aktør har vært vant med å bruke den eldre standardavtalen og for eksempel i mai 2004 frem- deles ikke har innrettet seg etter den nye gjeldende standardavtalen, vil det være lite forutbe- regnelig for vedkommende aktør om den nye standardavtalen allerede etter så kort tid kan komme inn og regulere spesifikke bransjeforhold som en rettskildefaktor. Dette taler for at det prosessuelle kravet ikke er oppfylt.
Når det kommer til demokratisk forankring vil en standardavtale som bransjepraksis også ha snevrere oppslutning enn en standardavtale som kutyme. Siden praksisen i teorien kan ha vært svært kortvarig, som i det teoretiske eksempelet ovenfor, vil den ikke ha blitt utprøvd overfor aktørene i tilstrekkelig grad til at det kan sies noe om aksept av rettstilstanden.
På denne bakgrunn mener jeg at kravene til personell og materiell kompetanse kan anses å være oppfylt. Mine vurderinger av kravet til prosessuell kompetanse, samt formålsbetrakt- ninger om demokratisk forankring og rettssikkerhetshensyn tilsier imidlertid at standardavta- ler ikke bør legitimeres som rettskildefaktor ved avledet relevans fra bransjepraksis.76
4.7 Legitimitet ved avledet relevans fra reelle hensyn
Når anvendelse av en standardavtales materielle innhold anses nødvendig for å kunne komme frem til en rimelig og rettferdig løsning i en konkret rettstvist, tales det om at standardavtalen anvendes som et reelt hensyn. Spørsmålet blir om standardavtaler kan legitimeres som retts- kildefaktor ved avledet relevans fra reelle hensyn?
Ettersom reelle hensyn er et så særegent fenomen er det vanskelig å anføre at rettskildefakto- ren har en konkret personell kompetanse. Man kan likevel hevde at standardavtale som reelt hensyn har en personkrets ved at standardavtalen som sådan vil ramme potensielle parter som står overfor et konkret rettsspørsmål hvor standardavtalen anvendes som et reelt hensyn. An- vendes for eksempel NS 8405 som et reelt hensyn for å komme frem til en rimelig løsning på
75 Dette er hypotetiske anførsler. En konkret drøftelse av om NS 8405 er kutyme eller bransjepraksis anses ikke nødvendig i denne sammenheng.
76 Gjenspeiler mothensynet om uklar rettstilstand fra punkt 2.3. Vi ser her at mothensynet blir utslagsgivende begrunnet i mangel på rettssikkerhet som forutberegnelighet for borgerne.
en tvist mellom en byggherre og en entreprenør, vil personkretsen bli henholdsvis byggherre og entreprenør. Dette tilsier at kravet til personell kompetanse er oppfylt i slike typetilfeller.
Når det videre foretas en vurdering av materielt innhold ser man på standardavtalens innhold. Hvis anvendelse av standardavtale som reelt hensyn fører til både en innholdsmessig god ge- nerell regel og til en konkret god løsning, taler dette for at kravet til materielt innhold er opp- fylt. Et teoretisk eksempel kan være at en byggherre og en entreprenør bringer tvist inn for domstolene. Partene har vedtatt den eldre standardavtalen NS 3430. I tiden frem til tvisten kommer opp i domstolene er NS 8405 blitt vedtatt som ny gjeldende standardavtale i bran- sjen. NS 8405 er så ny på markedet at den ikke kan anvendes som kutyme eller bransjeprak- sis. Likevel finner domstolen at den nye standardavtalen inneholder gode løsninger på den hypotetiske tvisten og retten anvender derfor NS 8405 som et reelt hensyn.
Hva gjelder prosessuell kompetanse blir reelle hensyn til i takt med samfunnsmessige verdi- oppfatninger. Inneholder en standardavtale, for eksempel NS 8405, balanserte løsninger som aktørene på livsområdet aksepterer som gjeldende rett, vil det anses rimelig om standardavta- len anvendes som en rimelighets- og rettferdighetsklausul på en relevant tvist. Dette tilsier at slike standardavtaler ofte vil oppfylle kravene til prosessuell kompetanse.
Det foreligger ikke demokratisk forankring av standardavtaler som reelle hensyn. Men til gjengjeld kan det anføres at bruk av reelle hensyn generelt er allment akseptert i samfunnet. På denne bakgrunn vil det derfor normalt anses legitimt at domstolene anvender standardavta- le som reelt hensyn. Om borgernes rettslige forutberegnelighet kan det sies at hensynet ikke blir ivaretatt i tilstrekkelig grad så lenge standardavtaler ikke er tilkjent en rettskildemessig status. Uten en konstatert akseptert bruk av standardavtale som rettskildefaktor, kan bruk av standardavtaler som reelle hensyn oppfattes av borgerne som vilkårlig rettsanvendelse. Det kan oppfattes vilkårlig nettopp på grunn av den uklare rettssituasjonen.77
Basert på vurderingene ovenfor ser kompetansekravene ut til å være oppfylt. Men jeg mener likevel at det foreligger mangel på demokratisk forankring og rettssikkerhetshensyn. Disse verdiene veier tyngre enn kompetansenormene og på bakgrunn av dette mener jeg at stan- dardavtaler ikke bør legitimeres som rettskildefaktor ved avledet relevans fra reelle hensyn.
Subsidiært kan denne anførselen modifiseres ved å påpeke at selv om standardavtaler som reelle hensyn ikke ivaretar rettssikkerhetshensyn i tilstrekkelig grad, jf. vurderingen ovenfor –
77 Gjenspeiler mothensynet om uklar rettstilstand som er drøftet i punkt 2.3. Mothensynet blir her, som i punkt 4.6, utslagsgivende.
bør det poengteres at anvendelse av standardavtaler som reelle hensyn vil gi større grad av forutberegnelighet for borgerne enn om retten skulle avgjort saken med støtte i andre rettskil- der, som også kan være mindre egnet til løsning av et konkret rettsspørsmål. Selv om det teo- retisk sett ikke er den beste løsningsmetoden å gi standardavtaler utledet relevans fra reelle hensyn, er det likevel momenter som tilsier at det i praksis vil kunne være en god løsning. Dette er momenter som (i) at det er en praktisk enkel løsning for retten å begrunne anvendelse av standardavtaler i reelle hensyn, da slike avtaler ikke har blitt fastslått en selvstendig retts- kildemessig relevans og (ii) kan anvendelse av standardavtaler som reelle hensyn også være den eneste løsningen på et rettsspørsmål. Dette gjelder når man står overfor såkalte rettstom- me områder. Med rettstomme områder menes at retten ikke har andre rettskildefaktorer enn reelle hensyn å bygge vurderingen sin på. Hvis en standardavtale anvendes som reelt hensyn i en slik typesituasjon, vil standardavtalen kunne få en form for selvstendig relevans.78
4.8 Kort oppsummering av de lege ferenda
På bakgrunn av vurderingene ovenfor har jeg kommet frem til at standardavtaler som uskre- ven lov og som kutyme kan legitimeres som rettskildefaktor. Dette begrunnes i at samtlige krav til kompetanse, demokratisk forankring og rettssikkerhetshensynet som forutberegnelig- het for aktørene anses ivaretatt. Jeg mener at standardavtaler på selvstendig grunnlag ikke bør kunne legitimeres som rettskildefaktor. Anførselen begrunnes med at hensynet til rettssikker- het ikke anses oppfylt. Basert på vurderingene i punkt 4.6 og 4.7 mener jeg at standardavtaler heller ikke bør legitimeres som rettskildefaktor som henholdsvis bransjepraksis eller reelle hensyn. Også denne anførselen begrunnes vesentlig i mangel på rettssikkerhetshensyn som forutberegnelighet for aktørene og demokratisk forankring.
5 Bruken av standardavtaler i praksis – eksemplifisert ved entrepriseforhold
5.1 Innledning
I det følgende skal vi se nærmere på hvordan rettstilstanden er de lege lata. For å kunne si noe konkret om standardavtalers relevans i praksis må vi se på hvordan rettsanvendere benytter seg av kilden. I denne sammenheng vil rettsavgjørelser fra Høyesterett være av størst interes- se, men ettersom mange tvister på området avgjøres endelig av lagmannsretten vil også doms- avsigelser herfra analyseres. Som tidligere nevnt vil kun rettskildemessig anvendelse av stan- dardavtaler på entrepriserettens område vurderes.79
78 Utenfor legalitetsprinsippets område kan reelle hensyn på rettstomme områder få selvstendig relevans.
79 Omfanget av rettsavgjørelser på området er stort og fremstillingen er ikke ment som uttømmende på området.
Målet er å fremstille tilstrekkelig med dommer for å kunne belyse hvordan rettstilstanden er i praksis.
5.2 Relevante dommer
Den første relevante dommen er inntatt i Rt. 1967 s. 1248 og gjaldt tvist mellom en byggherre og en entreprenør. Grunnet uegnet fundamentering slo det sprekker i betonggrunnlaget etter at et hus var oppført. Spørsmålet i saken var om entreprenøren var ansvarlig for å unnlate å vars- le byggherren om materialets uegnethet til bruken. NS 401 A punkt 9.4 ilegger entreprenør en viss veiledningsplikt dersom han har eller burde ha forstått at utføringen av arbeidet var faglig uforsvarlig. Høyesterett kom frem til at entreprenøren burde ha forstått at betongen ikke var egnet til bruken og følgelig skulle ha varslet byggherren om forholdet. Partene hadde ikke vedtatt NS 401 A. Likevel søkte Høyesterett støtte i standardavtalen ved å uttale at ”begrun- nelsen så vidt jeg kan se har støtte i Norsk Standard (NS) 401 A, punkt 9.4”, jf. dommens side 1253. Høyesterett sier ikke noe eksplisitt om på hvilket grunnlag retten mener at NS 401 A, punkt 9.4 er relevant. Uttalelsen synes til en viss grad å bære preg av å være et obiter dictum – altså at referansen ikke er avgjørende for sakens utfall – ettersom det fremkommer som en tilføyelse til lagmannsrettens vurdering. At Høyesterett velger å henvise til det enkelte stan- dardvilkåret selv om det ikke er vedtatt av partene og til tross for at retten er enig i lagmanns- rettens vurderinger tyder likevel på at Høyesterett anser NS 401 A, punkt 9.4 som en relevant rettskildefaktor. Det er imidlertid uklart hvorvidt Høyesterett anser standardvilkåret som kutyme/bransjepraksis (siden bestemmelsen om veiledningsplikt er praksis i bransjen) eller som et reelt hensyn (siden anvendelse av denne bestemmelsen ga en rimelig løsning på for- holdet) eller begge deler. Anvendes standardvilkåret som både praksis og reelt hensyn ser man at standardvilkåret utleder en form for dobbel relevans.80
Også Rt. 1978 s. 1157 er relevant for problemstillingen. Her var saksforholdet at en entrepre- nør skulle sette opp et hybelbygg i henhold til avtalegrunnlaget ”byggherrestandarden”. Byggherrestandarden var en form for standardavtale som skulle regulere avtaleforholdet og var vedtatt av partene. I saken var det blant annet uenighet om entreprenøren ved to anled- ninger hadde hatt rett til å stanse arbeidet, begrunnet i at betalingsavdrag ikke skjedde til rik- tig tid. Høyesterett kom frem til at vedtatt standard ikke regulerte rettsforhold rundt bygges- tans. Xxxxxx måtte derfor søke svar i alminnelige kontraktsregler. I denne sammenheng benyt- tet Høyesterett seg av NS 3401 som støttemoment. Retten poengterte at det ikke forelå grunn til å tolke byggherrestandarden annerledes enn NS 3401 på gjeldende punkt. Høyesterett sier ikke noe eksplisitt om på hvilket grunnlag NS 3401 anses relevant. Det vises imidlertid til standardavtalen i sammenheng med at ”retten til å holde arbeidsprestasjoner tilbake ved for- sinket betaling, anses hjemlet i alminnelige kontraktsregler”, jf. dommens side 1160. Dette
80 Som omtalt i punkt 4.3.
tyder på at retten anser NS 3401 å inneholde alminnelige kontraktsregler og følgelig anvender standardavtalen som bakgrunnsrett.
Også i Rt. 1998 s. 1951 synes Høyesterett å benytte seg av en standardavtale som ikke var vedtatt mellom partene. Saken omhandler erstatningskrav på anbudsrettens område. Erstat- ningskravet ble reist med grunnlag i at en entreprenør ikke fikk kontrakt på snøbrøytingsopp- drag i en kommunal anbudskonkurranse. NS 3400 var ikke vedtatt som avtalegrunnlag av partene, men standarden ble likevel anvendt på rettsforholdet. Høyesterett uttalte at ”i mangel av avtalte regler legger jeg til grunn at prinsippene i NS-3400 må anvendes. De inneholder deklaratoriske regler for god anbudsskikk for slike anbudskonkurranser”, jf. dommens side 1957. Det synes som at Høyesterett i denne uttalelsen begrunner anvendelse av standardavta- len i alminnelige entrepriserettslige prinsipper. Hvis så, tyder det på at retten mener at det her foreligger bakgrunnsrett.
I sak LB-2003-19361 fra Borgarting lagmannsrett forelå det tvist om et arbeidsforholds frem- drift og kostnader som førte til at byggherren sa opp kontrakten med entreprenør. Avtaleopp- sigelsen resulterte i at entreprenør sendte ut sluttfaktura. Spørsmålet i saken gjaldt sluttfaktu- raens størrelse. Retten fant at den eksisterende avtalen måtte fylles ut med alminnelige entre- priserettslige prinsipper. Selv om standardavtalen ikke var vedtatt av partene søkte retten støt- te i NS 3430 på flere rettslige spørsmål som gjordes gjeldende. Lagmannsretten uttalte at ”selv om denne bestemmelsen ikke er inntatt i avtalen mellom partene, må dette anses som et generelt prinsipp i entrepriseforhold.”81 Denne uttalelsen peker på at retten her mener at det har utviklet seg en form for uskreven rett på entrepriserettens område.
Endelig kan det vises til dom avsagt i Frostating Lagmannsrett 11.02.2016.82 Saken gjaldt uenigheter om hva som var avtalt mellom partene om levering av masser og utføring av grunnarbeid. Retten poengterer at NS 8405 ”inneholder detaljerte bestemmelser om oppgjør i entrepriseforhold, men er ikke vedtatt av partene. Bestemmelsene om varslingsplikt ved til- leggsarbeider kommer derfor ikke til anvendelse. Ved avtaler som bygger på prisoverslag gjelder imidlertid et alminnelig prinsipp…”.83 Retten oppretter med andre ord her et skille mellom standardvilkår som anses som bakgrunnsrett – og de som ikke anses som det. Det tyder altså på at retten her forutsetter kodifisering av bakgrunnsrett for rettskildemessig an- vendelse.
81 Dommen inneholder ikke sidetall.
82 LF-2015-164295.
83 Dommen inneholder ikke sidetall.
På bakgrunn av disse analysene ser vi at domstolene viser til relevante standardavtaler selv om de ikke er vedtatt av aktørene. Standardavtalene er i samtlige dommer relevante i den rettslige vurderingen, om enn i ulik grad. Videre ser vi at domstolene ikke sier noe uttrykkelig om på hvilket grunnlag standardavtalene anses relevante. Ofte har retten en tendens til å be- grunne bruken i ulike begrepsformer for ”alminnelige prinsipper”. Hva retten mener å legge i disse begrepsvariantene fremstår imidlertid som litt uklart – jeg tolker det som at retten ved denne begrepsbruken viser til at det foreligger bakgrunnsrett på det aktuelle området, altså en uskreven rett på enkelte entrepriserettslige forhold. Det vil si at standardvilkår inntatt i NS- avtaler kan være uskreven lov. Har et standardvilkår slik rettskildemessig status kan det få direkte relevans når det er en ren kodifisering av bakgrunnsretten. Her kan det stilles spørsmål om det egentlig er selve innholdet i standardavtalen som benyttes, men i stedet selve bak- grunnsretten.
På bakgrunn av en vurdering av dommene ovenfor er jeg av oppfatningen at standardvilkår som anses som alminnelig prinsipp blir ansett som uskreven lov, mens der de ikke anses som alminnelig prinsipp, for eksempel i førstnevnte dom (Rt. 1967 s. 1248) så anvendes standard- vilkåret som kutyme/bransjepraksis og/eller som reelt hensyn.
Hvis retten med ”alminnelige prinsipper” mener å peke på bakgrunnsrett – hvorfor bruker de denne begrepsbruken istedenfor å uttrykkelig si at det relevante standardvilkåret anvendes som uskreven lov? Det kan tenkes at (i) det ikke er ønskelig med en stadfesting av uskreven lov på det konkrete forholdet, (ii) en vurdering av om det faktisk er tale om uskreven lov eller ikke både er tidkrevende og unødvendig da en teknisk bedre løsning vil være å gjøre nettopp som domstolene gjør – begrunne bruken i ”alminnelige prinsipper”. Det kan (iii) anføres at ”alminnelige prinsipper” er dels vage og flertydige betegnelser som følgelig kan opptre på en veldig dynamisk måte. Dette fører til at domstolene på en enklere måte kan endre på praksisen ved anvendelse av standardvilkår og gjør det mer åpent om slike skal anvendes som uskreven lov eller ikke. Hadde anvendelsen blitt stadfestet som uskreven lov ville dette ført til at dom- stolene hadde bundet seg til en slik uttalelse i senere saker. Når de begrunner anvendelse i ”alminnelige prinsipper” blir de ikke nødvendigvis bundet av det på samme måte i ettertid.84 Med andre ord kan bruk av standardvilkår som ”alminnelige prinsipper” tenkes begrunnet i at domstolene ikke ønsker å danne en festnet rett, men at det skal være opp til hver enkelt dom- mer å vurdere på et skjønnsmessig grunnlag om det relevante standardvilkåret bør tas inn som vurderingsmoment i den enkelte sak eller ikke – og på hvilket grunnlag, som (i) kuty- me/bransjepraksis, (ii) reelt hensyn eller (iii) en egen uskreven lov.
84 Alminnelige prinsipper bør imidlertid følges av domstolene med mindre det foreligger særlige grunner til å anvende et annet regelverk. Dette er begrunnet i hensynet til konsekvens og harmoni, jf. Selvig (2009) s. 275.
Når jeg ser på dommene i et større perspektiv virker det som at retten mener at det foreligger en ulovfestet bakgrunnsrett på flere entrepriserettslige forhold, noe som gir NS-avtaler rele- vans som uskreven deklaratorisk lov.
5.3 Rettsteoretiske synspunkter
I juridisk litteratur er det ulike oppfatninger av Norsk Standards status i entrepriseforhold. Andenæs påpeker at standardvilkår har størst betydning på ulovregulerte rettsområder, og at entreprisedokumentet NS 8405 kan fylle noe av det samme reguleringsbehovet som en lov. Det pekes på at standardvilkår er sentrale for kontraktstolkning og videre at ”et eksempel er tvister i entrepriseforhold der NS 8405 er vedtatt (min uthevning) som en del av kontrakten”. Dette tyder på at Andenæs forutsetter vedtakelse for at NS-avtale skal få betydning. Med andre ord at slike avtaler bør ha status som faktum. Likevel tyder det på at han anerkjenner standardvilkår som uskreven rett – og at når de anvendes som dette, kan få relevans selv om de ikke er vedtatt. Han uttrykker imidlertid at anvendelse av kontraktsvilkår ”vanskelig kan bli noen fullgod erstatning for lov”.85
Lilleholt viser til at standardvilkår vil gi løsninger der hvor partene ikke har avtalt noe annet. ”Utgangspunktet er at vilkåra ikkje gjeld utan at partane har vist til dei i avtalen”. Likevel poengteres det at standardvilkår ofte faller sammen med bakgrunnsretten. ”Det er ikkje alltid lett å seie om ei løysing er bakgrunnsrett fordi ho lenge har vore ein del av standardvilkåra, eller om løysinga er teken inn i standardvilkåra fordi ho var bakgrunnsrett frå før”.86 På bak- grunn av dette tyder det på at Lilleholt mener at når standardvilkår faller sammen med bak- grunnsretten anvendes de uavhengig av vedtakelse, mens når standardvilkår ikke anses som bakgrunnsrett, forutsettes det vedtakelse for anvendelse.
Når Xxxxxxxx taler om NS 3430 sier han at det ”dels dreier seg om kontraktsfesting av almin- nelige entrepriserettslige regler, som ville komme til anvendelse uavhengig av avtale”. Videre sier han at det dels er tale om avtaleskapte ordninger som gjør at NS 3430 dermed ikke kan sies å være ren kodifikasjon av ellers gjeldende regler. En slik avtale må derfor inkorporeres i partenes avtale for å bli gjeldende.87 Jeg tolker Hagstrøm på lik måte som Lilleholt – at han mener at så lenge standardavtalen er ansett som bakgrunnsrett, kan standardavtalen anvendes uavhengig av vedtakelse. Men de enkelte standardvilkår som ikke er en ren kodifikasjon må vedtas for å kunne gjøres gjeldende.
85 Andenæs (2009) s. 158-159.
86 Lilleholt (2001) s. 21.
87 Xxxxxxxx (1997) s. 14.
Selvig åpner også for at standardvilkår kan gjøres gjeldende uavhengig av vedtakelse. Her pekes det på kutymer og annen kontraktsbruk som kan føre til slik anvendelse. ”Enkelte stan- dardvilkår har oppnådd en så dominerende stilling i kontraktspraksis innenfor sitt område at spørsmålet er om ikke vilkårene må anses som bindende kontraktsbruk og legges til grunn selv om partene i det enkelte tilfellet ikke har gjort dem til en del av kontrakten”.88 I denne forbindelse nevnes særlig standardvilkårene som gjelder for bygg- og anleggsarbeider – NS 3430. Det presiseres at domstolene så langt ikke har tatt stilling til forholdet på generelt grunnlag, men at det i noen tilfeller har kommet til at enkelte bestemmelser i slike standard- vilkår nok gir uttrykk for kontraktsbruk.
Xxxxx anser standardavtaler som ”viktige rettskilder” på entrepriserettens område, men sier ikke noe mer om kildens status.89
På bakgrunn av dette kan det utledes en viss enighet i juridisk litteratur om at så lenge stan- dardvilkår er ansett som bakgrunnsrett så vil de kunne anvendes uavhengig av vedtakelse, og omvendt – dersom de ikke anses som bakgrunnsrett forutsettes det vedtakelse. Selvig åpner for at kontraktspraksis kan være tilstrekkelig for at standardvilkår kan gjøres gjeldende uav- hengig av vedtakelse.
6 Konklusjon på relevansspørsmålet
6.1 Vurdering av om de lege ferenda har holdepunkter i de lege lata
I kapittel 4 kom jeg frem til at det anses legitimt å gi standardavtaler rettskildemessig status som uskreven lov eller som kutyme. Likevel mener jeg at det ikke anses legitimt å gi stan- dardavtaler rettskildemessig status på selvstendig grunnlag eller som henholdsvis bransjeprak- sis og/eller reelle hensyn. Dette ble vesentlig begrunnet i mangel på rettssikkerhetshensyn.
I kapittel 5 kom jeg frem til at domstolene hovedsakelig anvender entrepriserettslige stan- dardvilkår som uskreven lov – begrunnet i ”alminnelige prinsipper”. En slik anvendelse de lege lata støtter delvis opp om vurderingen av at det anses legitimt å gi standardavtaler retts- kildemessig status som uskreven lov.90 Av dommene som ble analysert i punkt 5.2 utledes det imidlertid at det er konkrete enkelte standardvilkår som anses som bakgrunnsrett og følgelig avleder relevans fra uskreven lov – ikke standardavtaler i sin helhet. Dette taler for at det ty- pisk er standardvilkår som anses som uskreven lov og at standardavtalen i sin helhet kan anfø-
88 Selvig (2004) s. 274.
89 Xxxxx (1990) s. 10.
90 Inneholder en standardavtale utelukkende kodifisert bakgrunnsrett tilsier dette at standardavtalen i sin helhet kan få status som uskreven lov. Dette har jeg imidlertid ikke funnet eksempler på.
res å være kutyme/bransjepraksis eller reelt hensyn. En slik tolkning styrker vurderingen om at det anses legitimt å anvende standardavtale som kutyme, mens det svekker vurderingene om at det ikke anses legitimt å anvende standardavtale som henholdsvis bransjepraksis eller reelt hensyn.
Det kan videre anføres at i typetilfeller hvor det anvendes enkelte standardvilkår som ikke anses som uskreven lov, kan anvendelsen begrunnes i andre rettskildefaktorer som kuty- me/bransjepraksis eller reelle hensyn, som for eksempel i førstnevnte dom i punkt 5.2 (Rt. 1967 s. 1248). Anses enkelte standardvilkår som verken eller, kan det føre til at de ikke får rettskildemessig status. Et eksempel på slikt tilfelle var i sistnevnte dom (LF-2015-164295) hvor bestemmelsene om varslingsplikt ved tilleggsarbeid ikke ble anvendt på grunn av at de ikke var vedtatt av partene. Her forutsetter retten vedtakelse for at disse standardvilkårene skal kunne anvendes. Siden samme standardavtale inneholdt standardvilkår som fikk anven- delse og som følgelig ble tilkjent rettskildemessig status, medfører dette at en enkelt standard- avtale kan inneholde forskjellige enkeltvilkår som anses som (i) uskreven lov, (ii) som kuty- me/bransjepraksis og/eller reelle hensyn og (iii) som forutsetter vedtakelse og som følgelig ikke tilkjennes rettskildemessig status.
Mine vurderinger – både de lege lata og de lege ferenda – synes å ha støtte i juridisk litteratur. Jeg tolket både Lilleholt og Xxxxxxxx til å være av oppfattelsen av at standardvilkår kan være kodifisert bakgrunnsrett og følgelig anvendes uavhengig av vedtakelse av partene. Mens stan- dardvilkår som ikke anses som ren kodifikasjon av bakgrunnsretten forutsetter vedtakelse. Slik jeg anser det er ikke dette skillet så skarpt da jeg mener at anvendelse også kan begrunnes i kutyme.91 Dette synspunktet finner støtte i Selvig som åpner for at kontraktspraksis kan være tilstrekkelig for at standardvilkår kan gjøres gjeldende uavhengig av vedtakelse. Likevel ser vi at Hagstrøm har et grunnfast poeng da han anfører at enkelte standardvilkår forutsetter vedta- kelse for anvendelse. Dette ble det uttrykkelig lagt vekt på i LF-2015-164295.92 Siden standardvilkårene om varslingsplikt ikke var vedtatt, fikk de heller ikke rettskildemessig anvendelse.
6.2 Oppsummering
Den innledningsvise problemstillingen som ble fremstilt i punkt 1.2 tok sikte på om standard- avtaler (i) kan anses som faktum og følgelig falle utenfor rettskildefaktorlæren, (ii) om de kan anses som en rettskildefaktor, men bare hvis de konsumeres av andre rettskildefaktorer som
91 Jf. vurderingene i punkt 4.5.
92 Jf. analysen av dommen i punkt 5.2.
henholdsvis uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn eller (iii) om standardav- taler kan anses for å være en selvstendig rettskildefaktor.
Med grunnlag i vurderingene som er blitt foretatt i denne avhandlingen mener jeg at standard- avtaler ikke anses for å være en selvstendig rettskildefaktor. Likevel mener jeg at det er på det rene at standardavtaler har en relevans som går langt utover det å opptre som faktum.93 Med andre ord fremstår det forholdsvis klart at standardavtaler har en rettskildemessig status i norsk entrepriserett.94 Jeg mener at standardavtaler i sin helhet på entrepriserettens område har status som rettskildefaktor, da som kutyme, bransjepraksis og/eller som reelle hensyn. Enkelte standardvilkår kan ha rettskildemessig status som uskreven lov, kutyme, bransjepraksis og/eller reelle hensyn. Men slike kan også forutsette vedtakelse og følgelig opptre som faktum og falle utenfor rettskildefaktorlæren.95
7 Standardavtalers rettskildemessig vekt
7.1 Innledning
Med rettskildemessig vekt menes hvor sterkt eller svakt et argument står seg i forhold til et konkret rettsspørsmål. Skjønnsgrunnlaget her er todelt. Først ser man på hvor sterkt argumen- tet i seg selv er – rettskildefaktorens egenvekt. Deretter ser man på hvordan det står seg i det helhetlige bildet for den aktuelle sak – rettskildefaktorens relative vekt. Med andre ord foretas en rettslig vurdering av om kilden styrkes eller svekkes i forhold til de øvrige gjeldende retts- kildefaktorer.
Et typetilfelle som kan oppstå under harmoniseringsprosessen er at rettskildefaktorer peker i hver sin retning – det foreligger altså motstrid. I slike tilfeller benyttes normalt trinnhøydesys- temet. Her er det tale om rang, og ikke vekt. Det er ikke rom for skjønnsmessige vurderinger da den rettskildefaktor som har høyest rang går foran uavhengig av øvrige forhold.96 Som poengtert i punkt 3.3 kan standardavtaler, når de utleder relevans fra andre rettskildefaktorer, vanskelig utlede noen trinnhøyde. Dette er begrunnet i at standardavtaler som rettskildefaktor alltid vil være ulovfestede.97 Det blir følgelig misvisende å tale om rang når det kommer til
93 Xxxxxxxxxx (2000) kommer frem til samme vurdering. Han poengterer imidlertid at det også finnes standardavtaler som ikke kan gis rettskildemessig betydning, men at dette er basert på en helhetsvurdering som det vanskelig kan sies noe konkret om. Se nærmere avhandlingen s. 56.
94 Xxxxxxx (2012) anfører at det er flere kilder som tilsier at NS-kontrakter innenfor entrepriseretten har relevans som rettskildefaktor, men at det ikke kan utledes noe entydig svar på forholdet, se s. 26.
95 Jf. domsanalysene i punkt 5.2.
96 Delvis motstrid kan imidlertid unngås ved presiserende/utvidende/innskrenkende tolkning. Det er i nærværende avhandling avgrenset mot tolkning og vil følgelig ikke bli behandlet.
97 Jf. kapittel 4 og 5.
standardavtaler som henholdsvis uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn. På bakgrunn av dette vil kun vektspørsmålet behandles. Også ved motstridstilfeller benyttes kun begrepene høy eller lav vekt.
I kapittel 6 ble det konkludert med at standardavtaler kan ha rettskildemessig relevans som henholdsvis kutyme, bransjepraksis eller reelle hensyn. Videre kom jeg frem til at enkelte standardvilkår kan anses som uskreven lov, kutyme, bransjepraksis eller reelt hensyn. Dette reiser videre spørsmål om en standardavtales rettskildemessig vekt når den opptrer som en av disse rettskildefaktorene. Hvor sterk argumentasjonsverdi har en standardavtale i seg selv?98 Og hvilken status99 vil en standardavtale tilkjennes i en harmoniseringsprosess med andre rettskildefaktorer? Disse to problemstillingene vil bli behandlet etter hvilken type rettskilde- faktor en standardavtale avleder relevans fra. For å unngå dobbeltbehandling av standardavta- lers egenvekt behandles temaet i et eget underkapittel. Faktorene som drøftes her vil bli tatt inn i drøftelsene av standardavtalers egenvekt som henholdsvis uskreven lov, kutyme, bran- sjepraksis og reelle hensyn.
7.2 Standardavtalers egenvekt
Når vi ser på standardavtalers egenvekt ser vi på forhold ved standardavtalen i seg selv. Av størst betydning er standardavtalens tilblivelsesmåte. Om standardavtalen er ensidig eller nøy- tralt utarbeidet vil ha stor betydning for dens legitimitet og følgelig påvirke dens egenvekt.100
Det vil videre være av betydning hvem som har utarbeidet standardavtalen. Standardavtaler som er produsert av nøytrale bransjeorganisasjoner eller offentlige forvaltningsorganer vil normalt ha høyere egenvekt enn standardavtaler som er privat utarbeidet. Dette er begrunnet i at slike avtaler lettere blir allment akseptert grunnet deres nøytrale tilblivelsesmåte og vil føl- gelig oppnå en høyere grad av legitimitet.101
Hensynet til egenrådighet er også sentralt. Med egenrådighet menes om en aktuell standardav- tale står i en monopolstilling og følgelig er eneherskende på sitt fagområde. Slike standardav- taler vil normalt få høyere egenvekt enn standardavtaler som opptrer på områder hvor det hersker flere innbyrdes konkurrerende standardavtaler. Er det flere standardavtaler som regu- lerer samme forhold på ulike måter vil dette svekke egenvekten til samtlige relevante stan- dardavtaler.
98 Her tenkes på en standardavtales vekt når den opptrer som en av de aktuelle rettskildefaktorene.
99 Med status tenkes det her på hvilken funksjon (primær rettskilde, bidrag eller støttemoment) standardavtalen kan ha etter hvilken rettskildefaktor den opptrer som.
100 Blant annet i Rt. 1973 s. 737 ble det lagt vekt på at standardavtalen var felles fremforhandlet.
101 Se punkt 2.1.
En standardavtales alder vil også påvirke dens egenvekt. En standardavtales alder kan slå bå- de positivt og negativt ut. Eldre standardavtaler vil normalt ha større legitimitet, mens de på den annen side kan være utdatert og dårlig egnet til anvendelse på rettsforhold i dag. Når det gjelder nyere standardavtaler vil situasjonen bli omvendt. Standardavtalen kan være bedre egnet men ha lavere grad av legitimitet. Er det tale om en revisjon av en standardavtale kom- mer det an på hvor store endringene er når det skal tas stilling til vektspørsmålet. En revidert standardavtale kan falle litt mellom ytterpunktene og følgelig oppnå både høyere grad av legi- timitet, siden det foreligger en bruk av den originale standardavtalen, samt at den er bedre egnet til anvendelse på rettsforhold i dag siden den er oppdatert.102
7.3 Vekt avledet fra uskreven lov
En standardavtales egenvekt som uskreven lov beror på forhold ved standardavtalen i seg selv. Er den nøytralt utarbeidet og står i en monopolstilling taler dette for høy egenvekt. Om standardavtalen er ny eller eldre av alder vil ha betydning for (i) hvor godt egnet standardavta- lens innhold er til regulering av rettsforhold i dag og (ii) om standardavtalen har vært prakti- sert over lang tid. Når det tales om ”alminnelige prinsipper” eller bakgrunnsretten peker dette på at det foreligger en lang innarbeidet praksis som har ført til en egen uskreven rett. Følgelig vil de standardvilkår som anses som uskreven lov ha vært praktisert i lang tid og dette taler for høy egenvekt.103 Standardavtalen i sin helhet kan imidlertid ha lavere egenvekt enn enkeltvil- kår.104 Dette vil bero på en helhetsvurdering av standardavtalens materielle innhold. Innehol- der standardavtalen flere standardvilkår som anses som uskreven lov og få eller ingen stan- dardvilkår som forutsetter vedtakelse, vil dette bidra til å øke standardavtalens totale egen- vekt.
Hva gjelder den relative vekten må en standardavtales vekt som uskreven lov ses opp mot øvrige rettskildefaktorers vekt. Standardavtale som uskreven lov vil ha tilnærmet lik relativ vekt som skreven deklaratorisk lov. Det vil med andre ord si at det her er tale om generelt høy relativ vekt. Likevel vil preseptorisk lov alltid ha høyere vekt enn deklaratorisk lov. Standard- avtale som uskreven lov er deklaratorisk lov, og dette fører til at sistnevnte må vike ved mot- strid.105
102 For eksempel NS 8405 som ble delvis revidert i 2008 – og som er en oppfølger av den eldre standardavtalen NS 3430.
103 Hvis et standardvilkår er ren kodifisering av bakgrunnsrett taler dette for at det foreligger en lang praksis også før standardavtalen ble vedtatt. Dette tilsier at standardvilkåret vil ha høy egenvekt, selv når selve standardavtalen er ny av alder.
104 Jf. punkt 6.1 hvor det ble poengtert at en og samme standardavtale kan inneholde standardvilkår som både anses som (i) uskreven lov, (ii) andre rettskildefaktorer og (iii) uten rettskildemessig relevans.
105 Det skal imidlertid mye til for at en preseptorisk lov strider mot en uskreven regel.
Rettspraksis er på lik linje med uskreven lov – ulovfestet rett. Høyesterettspraksis er imidler- tid konstitusjonelt forankret i Grl. § 88 noe som gir rettskildefaktoren generelt høy vekt. Dette gjelder særlig de såkalte prejudikater.106 Rettspraksis fra lagmannsretter og tingretter vil ha lavere vekt. Domsavsigelser er konkrete løsninger på konkrete tvister, noe som generelt gjør dem dårligere egnet til anvendelse på andre rettsforhold. Dette taler for at standardavtale som uskreven lov vil være bedre egnet til anvendelse, på grunn av at slike har et generelt innhold. Dette taler for at dersom en domsavsigelse peker i samme retning som en standardavtale som uskreven lov vil domsavsigelsen normalt opptre som støttemoment til uskreven lov. Forelig- ger det motstrid vil en enkelt dom normalt kunne ses bort fra.107 Dette særlig hvis den uskrev- ne retten regulerer forholdet på en bedre måte enn dommen.
Når det gjelder myndigheters praksis, kutyme, bransjepraksis og juridisk litteratur vil uskre- ven lov alltid ha høyere relativ vekt. Er det harmoni mellom uskreven lov og de øvrige retts- kildefaktorene som er nevnt, vil disse rettskildefaktorene kunne opptre som bidrag eller som støttemoment til uskreven lov. Ved motstrid vil de måtte vike.
En særegen kategori er reelle hensyn. Ved harmoni med uskreven lov vil denne rettskildefak- toren opptre som bidrag eller som støttemoment på lik linje med rettskildefaktorene som er nevnt i forrige avsnitt. Men ved motstrid kan slike hensyn få utslagsgivende kraft. Anses for eksempel den uskrevne retten som utdatert og dårlig egnet til å regulere rettsforhold i dag, kan reelle hensyn sette til side uskreven lov. Men her skal det poengteres at det skal det svært sterke mothensyn til for å sette til side en så innarbeidet og festnet rett som uskreven lov.
På bakgrunn av vurderingene ovenfor kommer jeg frem til at standardavtale som uskreven lov har høy relativ vekt. Rettskildefaktoren opptrer normalt som primært rettsgrunnlag. Unntake- ne er ved preseptorisk lovgivning eller svært sterke reelle mothensyn. De øvrige rettskildefak- torer kan ved harmoni opptre som bidrag eller som støttemoment til uskreven lov.108 Ved motstrid vil de måtte vike.
7.4 Vekt avledet fra kutyme
Når det gjelder standardavtalers egenvekt som kutyme må rettskildefaktorens grunnleggende vilkår tas i betraktning. Kutymens egenvekt vil øke i takt med graden av ensartethet, samt
106 Med prejudikat menes en avgjørelse om et prinsipielt rettsspørsmål som blir lagt til grunn i lignende tilfeller.
Slike avgjørelser har høy rettskildemessig vekt.
107 Dette beror imidlertid på en helhetsvurdering hvor blant annet dommens egenvekt er et sentralt moment.
108 Se punkt 4.1.
hvor langvarig praksisen har vært.109 Videre vil det være av betydning om kutymen er en god praksis. For å kunne ta stilling til sistnevnte forhold må vi se på standardavtalens materielle innhold. Inneholder standardavtalen bestemmelser som anses rimelig og rettferdig taler dette for at kutymen er innholdsmessig god – som videre vil gi den økt egenvekt. Man må også ta forhold ved selve standardavtalen i betraktning. For at standardavtalen skal kunne anses rime- lig og rettferdig er det av betydning hvordan og hvem som har utarbeidet den. Desto høyere grad av nøytralitet, desto høyere egenvekt. Videre vil standardavtalens grad av egenrådighet på det relevante livsområdet være av betydning. Også standardavtalens alder må tas i betrakt- ning.110 Dette fører til at alle disse momenter sett i en sammenheng vil regulere standardavta- lens egenvekt som kutyme.
Når det gjelder relativ vekt vil formelle lover alltid ha høyere vekt enn kutyme.111 I denne sammenheng er det viktig å skille mellom preseptorisk og deklaratorisk lov. Preseptorisk lov er ufravikelig og vil ved motstrid skyve kutymen til side. Deklaratorisk lov vil ha høyere vekt enn kutyme, men siden loven er deklaratorisk åpnes det en mulighet for at kutymen likevel kan gå foran ved total motstrid.112 Foreligger det delvis motstrid kan kutymen bidra til å tolke og utfylle loven slik at rettskildefaktorene kan harmonisere.113 Peker rettskildefaktorene i samme retning, uavhengig av om loven er preseptorisk eller deklaratorisk, kan kutymen be- nyttes som bidrag til tolkning av loven eller som et støttemoment til den rettslige vurderingen. Hvilken funksjon kutymen er best egnet som i denne forbindelse kommer an på dens egen- vekt. Ved høy egenvekt kan den benyttes som bidrag. Ved lavere egenvekt heller som støtte- moment.
Rettspraksis er generelt av høy vekt.114 Peker kutymen i samme retning som et prejudikat vil kutymen normalt opptre som støttemoment. Peker kutymen i samme retning som en annen domsavsigelse vil dommen normalt opptre som støttemoment til kutymen. Foreligger det motstrid mellom en relevant dom og en relevant kutyme vil forholdet bli noe annet. En doms- avsigelse er en konkret løsning på et typetilfelle og ingen saker er helt identiske. Dette kan videre føre til at en relevant kutyme anses bedre egnet til anvendelse på et konkret rettsforhold enn en dom som ikke er like godt egnet. Kutyme er av mer generell karakter enn en konkret dom noe som gjør den mer anvendelig. En standardavtale som kutyme er også gjerne skred-
109 Disse fenomen er behandlet mer inngående i punkt 4.4.
110 Faktorene er nærmere behandlet i punkt 7.2.
111 Dette er begrunnet i formelle lovers autoritet og konstitusjonelle forankring.
112 Et slikt tilfelle kan oppstå i situasjoner hvor kutymen er bedre egnet til å regulere forholdet enn den relevante deklaratoriske loven. En slik situasjon er også omtalt av Xxxxxxx (2001) s. 260.
113 Behandling av tolkningsfaktorer faller utenfor avhandlingens tema.
114 Jf. drøftelsen om dette i punkt 7.3.
dersydd for løsninger på det relevante forholdet. Videre er dommens egenvekt av betydning. Særlig relevant er det om dommen er gammel av alder og løsningen lite hensiktsmessig i da- gens samfunn. Det er også av betydning hvis dommen er avsagt under dissens. Dette er fakto- rer som taler for at kutymens relative vekt kan bli høyere enn dommens og at denne følgelig ved motstrid må vike.
Om vekt i forhold til annen sedvane og bransjepraksis kan det sies at en relevant kutyme vil ha høyere relativ vekt grunnet større grad av legitimitet. Det samme gjelder i forhold til juri- disk litteratur. Juridisk litteratur er generelt av lav vekt og vil ikke kunne benyttes som annet enn støttemoment i løsning av et rettsspørsmål. Dette er begrunnet i mangel på demokratisk forankring og rettssikkerhetshensyn. Dette taler for at samtlige vil måtte vike ved motstrid med kutyme. Ved harmoni vil disse rettskildefaktorene opptre som støttemoment til kutymen.
En standardavtale som kutyme vil normalt ha høyere relativ vekt enn rettskildefaktoren reelle hensyn. Men siden reelle hensyn er en vurdering av resultatets godhet kan kutymer med lav egenvekt, fordi de anses for mindre gode, gjerne måtte vike ved motstrid. Peker rettskildefak- torene i samme retning vil reelle hensyn opptre som støttemoment til kutymen.
På bakgrunn av vurderingene ovenfor kommer jeg frem til at standardavtale som kutyme ge- nerelt har høy relativ vekt. Det vil si at rettskildefaktoren hovedsakelig opptrer som primær rettskilde ved løsning av et relevant rettsspørsmål. Unntaket er i tilfeller hvor det foreligger preseptorisk lovregulering eller sterke reelle mothensyn. Her vil kutymen måtte vike ved mot- strid. Peker preseptorisk lov og kutyme i samme retning vil kutymens funksjon være som bi- drag eller som støttemoment til løsningen av rettsspørsmålet.115
Det bør imidlertid poengteres at rettskildefaktorer med lav relativ vekt i samspill med hver- andre kan skape høy relativ vekt når de peker i samme retning. Med andre ord styrker de hverandres relative vekt. Peker for eksempel en relevant deklaratorisk lov og reelle hensyn i samme retning vil rettskildefaktorenes totale relative vekt kunne føre til at kutymen må vike ved motstrid.
7.5 Vekt avledet fra bransjepraksis
Hva gjelder standardavtalers egenvekt som bransjepraksis vil oppslutning i bruken blant bran- sjens aktører kunne få stor betydning. I tillegg til en faktisk bruk av standardavtalens materiel- le innhold, vil standardavtalens materielle innhold være av betydning i vurderingen av om praksisen kan anses for å være god. Anses bransjepraksisen som rimelig og rettferdig taler
115 Se punkt 4.1.
dette for høy egenvekt. Når det gjelder forhold ved standardavtalen i seg selv vil det være av betydning (i) hvordan og hvem som har utarbeidet standardavtalen, (ii) om standardavtalen står i en monopolstilling på rettsområdet og (iii) standardavtalens alder.116 Samtlige faktorer vil påvirke en standardavtales egenvekt som bransjepraksis.
Hva gjelder relativ vekt vil preseptorisk lov vil alltid ha høyere vekt enn bransjepraksis og vil derfor ved motstrid alltid skyve bransjepraksis til side. Ved motstrid med deklaratorisk lov vil også normalt bransjepraksis måtte vike. Selv om slike lover åpner for fravikelse vil deklarato- risk formell lov ved total motstrid svekke bransjepraksisens egenvekt, begrunnet i at loven har demokratisk forankring, noe bransjepraksis ikke har. Rettssikkerhetshensynet taler for at deklaratoriske lover bør gå foran uselvstendige rettskildefaktorer.117 Dette er begrunnet i at aktørene bør kunne forutberegne sin rettssituasjon. Foreligger det delvis motstrid kan bransje- praksis opptre som bidrag til tolkning av loven, noe som kan føre til at rettskildefaktorene likevel harmoniserer.118 Ved harmoni, uavhengig av om loven er preseptorisk eller deklarato- risk, kan bransjepraksis anvendes som støttemoment til den rettslige vurderingen.
Når det gjelder standardavtalers relative vekt som bransjepraksis sett opp mot rettspraksis, vil rettspraksis alltid ha høyere vekt. I likhet med drøftelsen av standardavtale som kutyme vil en konkret doms egenvekt påvirke dens relative vekt. Har dommen lav egenvekt mens bransje- praksis har høy egenvekt, kan det tenkes at dommen må vike ved motstrid dersom det forelig- ger flere rettskildefaktorer som peker i samme retning som bransjepraksisen. En bransjeprak- sis alene vil ikke kunne sette til side en relevant dom.119 Peker en dom og en bransjepraksis i samme retning vil bransjepraksisen opptre som støttemoment.
Den relative vekten i forhold til en annen bransjepraksis vil være lik. Hvis det i teorien fore- ligger to bransjepraksiser som strider mot hverandre vil praksisen som anses mest rimelig og rettferdig gå foran ved motstrid. Med andre ord bransjepraksisen med høyest egenvekt.120
Når det kommer til juridisk litteratur vil bransjepraksis relative vekt være høyere. Juridisk litteratur er rettsoppfatninger som ved harmoni vil fungere som støttemoment til bransjeprak- sis, mens rettskildefaktoren ved motstrid normalt vil måtte vike.
116 Jf. drøftelsen i punkt 7.2.
117 Se motsetningsvis kutyme. Dette er begrunnet i at denne rettskildefaktoren kan være en selvstendig rettskildefaktor.
118 Behandling av tolkningsfaktorer faller utenfor avhandlingens tema.
119 For at det skal være mulig for praksis alene å sette til side en relevant dom må det være tale om en godt innarbeidet praksis. I slike tilfeller er det heller tale om kutyme enn bransjepraksis.
120 Et slikt forhold kan også fordelsmessig løses med anvendelse av lex posterior-prinsippet. Prinsippet går ut på at praksisen (standardavtalen) som er yngst av alder går foran.
Om rettskildefaktoren reelle hensyn kan det sies at standardavtale som bransjepraksis normalt har lavere vekt. Rimelighetsbetraktninger vil være avgjørende for om praksisen kan anses som rimelig og rettferdig, noe som gjør at reelle hensyn vil ha utslagsgivende vekt ved motstrid mellom bransjepraksis og reelle hensyn. Peker de i samme retning vil imidlertid reelle hensyn fungere som støttemoment til bransjepraksisen.
På bakgrunn av vurderingene ovenfor kommer jeg frem til at standardavtalers relative vekt som bransjepraksis generelt vil være lav. Dette gjelder også i tilfeller hvor egenvekten er høy, jf. at bransjepraksis er en uselvstendig rettskildefaktor.121 Dette fører til at rettskildefaktorens funksjon ikke kan være som primær rettskilde. Rettskildefaktorens funksjon vil i hovedsak være som bidrag til dannelse av rettsgrunnlaget eller som støttemoment til en relevant rettslig vurdering.122 Det kan for eksempel vises til Rt. 1967 s. 1248 hvor det ble anvendt et standard- vilkår inntatt i NS 401 A som regulerer en entreprenørs veiledningsplikt i forhold til forsvarlig utførelse av arbeid. Bestemmelsen om veiledningsplikt inntatt i standardavtalen er praksis i bransjen og på denne måten ble standardvilkåret anvendt som bransjepraksis. Standardvilkåret ble følgelig tilkjent en relativ vekt i den rettslige vurderingen. Siden standardvilkåret ble an- vendt som støttemoment er det tale om lav relativ vekt.123
Får bransjepraksis støtte fra andre rettskildefaktorer, for eksempel fra juridisk litteratur og reelle hensyn, kan disse rettskildefaktorene samlet sett få høy relativ vekt. Et samspill mellom flere rettskildefaktorer kan føre til at de setter til side en rettskildefaktor som i utgangspunktet har høy relativ vekt, for eksempel en rettsavgjørelse.124
7.6 Vekt avledet fra reelle hensyn
Hva gjelder standardavtalers egenvekt som reelle hensyn må to forhold vurderes. Først for- hold ved standardavtalen i seg selv. Er standardavtalen nøytralt utarbeidet, samt forholdsvis ny av alder og egenrådig på sitt livsområde fører dette til at egenvekten styrkes.125 Når det kommer til at standardavtalen opptrer som et reelt hensyn påvirker også forhold ved selve rettskildefaktoren reelle hensyn den totale egenvekten. Reelle hensyn er som nevnt rettferdig- og rimelighetsbetraktninger som anvendes for å komme frem til en god rettsregel på et aktuelt rettsspørsmål. Egenvekten til et rimelighetshensyn reguleres av om hensynet (i) er tilknyttet
121 Som poengtert i punkt 3.1.
122 Se punkt 4.1.
123 Dommen er analysert i punkt 5.2.
124 Dette kommer imidlertid an på rettsavgjørelsens egenvekt. Er det et prejudikat eller er dommen av nyere dato vil denne gå foran selv om flere samspillende rettskildefaktorer taler i motsatt retning.
125 Jf. vurderingene i punkt 7.2.
formålet med rettsregelen, (ii) går på prosessuell rettstrygghet og lojalitetskrav eller (iii) anses allment akseptert i samfunnet. Jo større forankring en standardavtale som reelt hensyn har i disse verdiene, jo høyere egenvekt vil den aktuelle standardavtalen tilkjennes.
Når en standardavtale anvendes som et reelt hensyn er egenvekten særlig av stor betydning i typetilfeller hvor det må tas stilling til om standardavtalen kan tillegges en form for selvsten- dig relevans. Spørsmålet oppstår på de såkalte rettstomme områder.126 I slike situasjoner må det tas stilling til rettsspørsmål kun ut i fra rimelig- og rettferdighetsbetraktninger.
Hva gjelder relativ vekt vil formelle lover ha høyere vekt enn standardavtaler som reelle hen- syn. Om den aktuelle loven er preseptorisk eller deklaratorisk vil påvirke funksjonen reelle hensyn tilkjennes i den enkelte sak. Uavhengig av om loven er preseptorisk eller deklaratorisk vil standardavtalen som reelt hensyn, når rettskildefaktorene peker i samme retning, opptre som bidrag til tolkning av loven eller som støttemoment til den rettslige vurderingen. Forelig- ger det motstrid vil standardavtalen som reelt hensyn, når den står overfor en preseptorisk lov, alltid skyves til side.127 Er loven deklaratorisk vil standardavtale som reelt hensyn kunne gå foran. Dette gjelder særlig hvis standardavtalen som reelt hensyn medfører en bedre løsning på et konkret rettsspørsmål enn den deklaratoriske loven. Standardavtalens relative vekt som reelt hensyn styrkes dersom flere andre rettskildefaktorer som for eksempel rettspraksis og kutyme peker i samme retning. Rettskildefaktorenes samspill vil kunne føre til at den deklara- toriske loven fravikes.
Peker rettspraksis og standardavtale som reelt hensyn i samme retning vil dette føre til at standardavtalen får økt relativ vekt. Ved harmoni kan standardavtale som reelt hensyn opptre som støttemoment i en rettslig vurdering. Foreligger det imidlertid motstrid mellom rettskilde- faktorene vil reelle hensyns relative vekt reguleres av den aktuelle dommens egenvekt. Er det tale om en eldre dom som er dårlig egnet til anvendelse på et rettsforhold i dag vil det styrke standardavtalens relative vekt som reelt hensyn. Motsetningsvis svekkes standardavtalens relative vekt dersom dommen er av nyere dato og godt egnet til å regulere den aktuelle retts- tvisten. Dette vil kunne føre til at dommen setter til side standardavtalen som reelt hensyn.
Det kan tenkes at det foreligger annen praksis på et rettsområde hvor en standardavtale an- vendes som et reelt hensyn. Peker rettskildefaktorene i samme retning er dette uproblematisk. Da vil praksisene anvendes som støttemoment om hverandre. I motstridstilfeller vil standard-
126 Se punkt 4.7.
127 Dette er begrunnet i formelle lovers autoritet og konstitusjonelle forankring.
avtale som reelt hensyn få høyere relativ vekt nettopp begrunnet i at standardavtalen trekkes inn og anvendes som reelt hensyn.128 Dette fører til at annen relevant praksis vil måtte vike.
Ofte vil reelle hensyn være omtalt i juridisk litteratur. Juridisk litteratur vil gjerne kunne bidra til å belyse rettssituasjonen, men standardavtale som reelt hensyn i seg selv vil ha høyere rela- tiv vekt enn litteratur. Litteraturen kan brukes til å svekke eller styrke standardavtalens vekt som reelt hensyn, men standardavtalen vil ved motstrid normalt gå foran rettsoppfattelser i litteratur. Foreligger det motstrid mellom flere aktuelle hensyn, for eksempel to standardavta- ler som regulerer det samme rettsforhold, vil standardavtalenes relative vekt være utslag av deres separerte egenvekt. Standardavtalen med høyest egenvekt vil følgelig tilkjennes høyest relativ vekt som gjør at den andre aktuelle standardavtale ved motstrid må vike.129
På bakgrunn av vurderingene ovenfor kommer jeg frem til at standardavtalers relative vekt som reelle hensyn generelt vil være høy. Dette begrunner jeg i at når standardavtaler anvendes som reelle hensyn gjøres dette nettopp fordi det anses nødvendig å anvende standardavtalen på denne måten. Det vil si at når standardavtaler anvendes som reelle hensyn gjøres dette fordi standardavtalen anses å inneholde viktig informasjon som bør virke inn på vurderingen av det aktuelle rettsforholdet. Særlig høy vekt får standardavtaler som reelle hensyn på retts- tomme områder. Her kan de oppnå en form for selvstendig relevans og følgelig bli anvendt som en primær rettskilde. Ellers vil standardavtale som reelt hensyn normalt opptre som bi- drag eller som støttemoment til løsning av rettsspørsmål, jf. at reelle hensyn i utgangspunktet er en uselvstendig rettskildefaktor.130 Et eksempel på dette er Rt. 1967 s. 1248 hvor det kan utledes at retten anvendte standardvilkår inntatt i NS 401 A som et reelt hensyn siden det førte til en rimelig løsning på forholdet. Standardvilkåret anvendes kun som et støtteargument i saken. Men siden det gir utslagsgivende kraft for å komme frem til rimelig rettsregel ser vi at standardvilkåret tillegges høy relativ vekt.131
7.7 Oppsummering
Standardavtalens egenvekt i de ulike typesituasjoner regulerer videre dens relative vekt. Som nevnt i punkt 4.3 vil en standardavtales relative vekt øke dersom standardavtalen opptrer med en form for ”dobbel status” i en konkret rettsavgjørelse, for eksempel både som bransjepraksis
128 Anses annen praksis som rimelig og rettferdig vil det ikke oppstå behov for å trekke inn en standardavtale som reelt hensyn som skaper motstrid mellom rettskildefaktorene. Dette gjøres i situasjoner hvor sistnevnte trekkes inn fordi det anses viktig at denne får påvirkning på løsningen på rettsspørsmålet og vil følgelig få høyest relativ vekt.
129 Et slikt tilfelle kan også løses ved anvendelse av lex posterior-prinsippet som tilsier at standardavtalen som er yngst av alder går foran.
130 Som poengtert i punkt 3.1.
131 Dommen er analysert i punkt 5.2.
og som et reelt hensyn.132 Standardavtale som uskreven lov har generelt høy relativ vekt og vil følgelig normalt opptre som primær rettskildefaktor. Unntaket er ved preseptorisk lov eller svært sterke mothensyn. I hovedsak gjelder det samme for standardavtale som kutyme. Når en standardavtale opptrer som bransjepraksis svekkes den relative vekten og standardavtalen vil normalt måtte vike ved motstrid med andre rettskildefaktorer. Ved harmoni kan standardavta- le som bransjepraksis opptre som bidrag eller som støttemoment. I situasjoner hvor en stan- dardavtale anvendes som reelt hensyn ser vi betydningen av at den relative vekten reguleres av det totale rettskildebildet. Standardavtalen opptrer normalt i slike tilfeller som bidrag til å tolke aktuelle rettskildefaktorer eller som støttemoment til den rettslige vurderingen. Men på rettstomme områder kan standardavtalens relative vekt som reelt hensyn bli svært høy133 og opptre som en primær rettskildefaktor. På bakgrunn av dette kommer jeg frem til at standard- avtalers rettskildemessige vekt vil reguleres av134 (i) dens egenvekt, (ii) hvilken faktor den utleder relevans fra og (iii) rettskildebildet for øvrig.135
8 Utvikling over tid og veien videre
Som nevnt innledningsvis er bruken av standardavtaler blitt fremtredende i det norske sam- funnet i takt med det økende behovet for spesialregulering på særlige samfunnsområder. Standardavtaler gir nyttevirkninger blant annet ved at de fremmer effektivitet i relevante bran- sjer. Slike avtaletyper er i dag derfor et viktig verktøy for å bidra til et funksjonelt samfunn. Som vi har sett vil mer omfattende bruk av flere og flere standardavtaler kunne tilsi at de får betydning som rettskildefaktor.136 Privates praksis har ofte betydning for rettsutviklingen ved at de utgjør foranledningen til at rettsendringer finner sted. Endringer i næringslivet har ført til at det har meldt seg nye behov for rettsregler. I denne forbindelse har vi sett at retten ofte bru- ker bakgrunnsretten – som ofte anses å være kodifisert i standardavtaler. En slik anvendelse vil ikke virke inn på selvbestemmelsesretten da partene står fritt til å spesifikt avtale seg bort fra slike reguleringer siden det er tale om deklaratoriske regler. Anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor vil imidlertid føre til en konkret rettslig detaljregulering på flere livsom- råder og jeg er usikker på om dette er et tilsiktet ønsket resultat av rettsutviklingen. Detaljre- gulering er negativt i den retning at det setter visse sperrer for skjønnsutøvelse. Når det gjel- der entrepriserettslige forhold kan det likevel være fordelaktig med detaljregulering da det (i)
132 Flere slike forhold er påpekt i domsanalysene i punkt 5.2.
133 Misvisende å tale om høy relativ vekt når standardavtalen som reelt hensyn er egenrådig som rettskildefaktor på rettsområdet. Men i teorien blir den relative vekten høy nettopp begrunnet i egenrådighet på forholdet.
134 Når det kommer til enkelte standardvilkårs vekt vil den reguleres på samme måte som drøftet for standardavtalers vekt i sin helhet.
135 I et samspill mellom flere rettskildefaktorer øker den relative vekten, mens den motsetningsvis svekkes.
136 Avhandlingen eksemplifiserer utelukkende fra entrepriserettens område, men det antas at det samme også gjelder for flere rettsområder.
sjelden vil oppstå vesentlig behov for å utvise skjønn og (ii) entrepriserettslige forhold er svært komplekse, noe som bidrar til at det er et faktisk behov for mer detaljregulering enn det er på mange andre livsområder. Dette er forhold som taler for at rettsutviklingen går i riktig retning på dette området. Ønsker man som sagt en annen regulering kan man spesifikt avtale seg bort fra den deklaratoriske bakgrunnsretten. På bakgrunn av dette anser jeg at rettssikker- hetshensynet, som er det mest vesentlige, blir ivaretatt ved anvendelse av standardavtale som rettskildefaktor.
Anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor er ikke noe nytt fenomen. Som vi så i punkt 5.2 har domstolene i takt med samfunnsbehovet ført en praksis med anvendelse av standardavtaler som rettskildefaktor. Slik anvendelse kommer til å føre til at domstolene for- mer mer uskreven rett ved at de ofte henviser til standardavtaler. Det kan følgelig tales om en domstolskapt rett.137 En stadfestelse av rettssituasjonen – at standardavtaler kan opptre som rettskildefaktor – vil være viktig for rettssikkerheten og forutberegneligheten for aktørene. Lovgiverne synes å være avventende til utviklingen. Dette kan blant annet tenkes begrunnet i at en stadfestelse i lovregulering lett kan bli for stivt. Områder standardavtaler opererer på er ofte svært dynamiske. Det er enklere å revidere en gjeldende standardavtale eller å utgi en ny standardavtale, enn å endre en formell lov. Som et vektig argument for at standardavtaler hel- ler bør operere som en akseptert ulovfestet rettskilde som kan bidra til tolkning og utfylling, kan det vises til NOU 1976: 61 side 25-26 hvor det uttales at ”en viktig årsak til at næringsli- vet har kunnet klare seg med de mer generelle og etter hvert ganske gamle reglene i kjøpslo- ven og avtaleloven er formentlig at disse reglene i så stor grad har kunnet kompletteres – dels også fravikes ved bruk av standardvilkår”.
137 Når domstolene i sin rettsanvendelse legger vekt på standardavtaler som rettskildefaktor er retten med på å skape rett – uavhengig av om dette er tilsiktet eller ikke.
Litteraturliste
Formelle lover
1814 Lov av 17. mai 1814 (Grunnloven - forkortet ”Grl.”).
1918 Lov av 31. mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljes- erklæringer (avtaleloven).
1972 Lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markeds- føringsloven).
1994 Lov av 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfart (sjø- loven).
2012 Lov av 27. januar 2012 nr. 9 om arbeidstvis- ter (arbeidstvistloven).
Forarbeider
NOU 1976: 61 side 25-26 Standardkontrakter
Domsregister
Høyesterettsdommer Rt. 1952 s. 1217
Rt. 1967 s. 1248
Rt. 1973 s. 737
Rt. 1978 s. 1157
Rt. 1998 s. 1032
Rt. 1998 s. 1951
Lagmannsrettsdommer LB-2003-19361 LF-2015-164295
Litteratur
Xxxxxxx (2009) Xxxxxxx, Xxxx Xxxxx, Rettskildelære. 2. utg., 2009.
Xxxxx (1990) Xxxxx, Xxx Xxxxx, Totalentreprise – særlig om entreprenørens prosjekteringsrisiko. 1990.
Xxxxxxx (2001) Xxxxxxx, Xxxxxxxx ved Xxx X. Xxxxxxxx,
Rettskildelære. 5. utg., 2001.
Xxxxxxxx (1997) Xxxxxxxx, Xxxxx, Entrepriserett. Utvalgte emner. 1997.
Jusleksikon (2010) Xxxxx, Xxx, mfl., Jusleksikon. 4. utg., 2010.
Xxxxxxx (2012) Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxx, Byggebransjens stan- dardkontrakter som rettskildefaktor. 2012.
Xxxxxxxxxx (2000) Xxxxxxxxxx, Xxxx Xxxxx, Standardkontrakter som rettskildefaktor. 2000.
Xxxxxxxxx (2001) Xxxxxxxxx, Xxxx, Avtale om ny bustad. 2001.
Xxxxxxx (2004) Xxxxxxx, Xxxx, Rettsgrunnlag og standpunkt.
2. utg., 2004.
Selvig (2004) Xxxxxx, Xxxxxx ved Xxxxx Xxxxxxxx, ”Kon- traktsretten” Knophs oversikt over Norges rett. 12. utg., 2004, side 214-274.
Selvig (2009) Xxxxxx, Xxxxxx ved Xxxxx Xxxxxxxx, ”Kon- traktsretten” Knophs oversikt over Norges rett. 13. utg., 2009, side 218-278.
Standardavtaler
Norsk Standard (NS) NS 8405. NS 3430.
NS 3401.
NS 3400.
NS 401 A.
Nettsider
xxxxx://xxx.xx/xxxxxxxxxxx Store Norske Leksikon – xxxxx://xxx.xx/xxxxxxxxxxx (sitert
11.04.2016)
xxx.xxxxxxxx.xx – NS 8405 Standard Online –
xxxxx://xxx.xxxxxxxx.xx/xxxxxxx/xxxxxxxxxxx/xxxxxxxxxx- og-blanketter/2013/standardkontrakter-ns-8405-og-ns- 8406/ (sitert 14.04.2016)