Oslo tingrett - TOSLO-2007-63604
Oslo tingrett - TOSLO-2007-63604
Instans Oslo tingrett - Dom.
Dato 2007-12-04
Publisert TOSLO-2007-63604
Xxxxxxxx Xxxx korrupsjon. Straffeloven § 276b, jf. § 276a. Straffeloven § 166. Straffeloven
§ 189. Helsepersonelloven § 4, § 15 og § 40, jf. § 67.
Sammendrag En psykiater og en psykolog var tiltalt for ved flere anledninger å ha utstedt bevisst uriktige lege- og psykologerklæringer mot betaling. Dette ble gjort i den hensikt å påvirke soningsforhold for domfelte eller å oppnå utsettelse av rettssaker.
Xxxxxxxxxx dømte de to til 2 år og 6 måneders fengsel. (Sammendrag ved Lovdata.)
Saksgang Oslo tingrett TOSLO-2007-63604 (07-063604MED-OTIR/08). Anket til Borgarting lagmannsrett LB-2008-28434.
Parter Den offentlige påtalemyndighet (xxxxxxxxxxxxxxxxxx Xxxx Xxxxxx Xxxxxx, xxxxxxxxxxxxx Xxxx Xxxxx Xxxxxxxx) mot psykiater A (advokat Xxx Xxxxxx Xxxxxxxx) og psykolog B (advokat Xxx Xxxxxx Xxxxx v/xxxxxxxxxxxxxxxxx Xxxxx Xxxxxxx- Xxxxxx).
Forfatter Tingrettsdommer Xxxxxxx Xxxxxxx. Meddommere: Xxxxxxxx Xxxx. Xxx Xxxxxx.
A, er født 0.0.1948 og bor i ---veien --,.0000 X. B, er født 0.0.1948 og bor i Oslo.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av Oslo statsadvokatembeter 19. februar 2007 er de tiltalte satt under tiltale ved Oslo tingrett for overtredelse av
I. Straffeloven § 276b, første ledd, jf annet ledd, jf § 276a, første ledd bokstav a
for seg eller andre å ha krevet, mottatt eller akseptert et tilbud om utilbørlig fordel i anledning av stilling, verv eller oppdrag. Korrupsjonen ansees som grov fordi den er forøvd av eller overfor noen ved brudd på den særlige tillit som følger hans stilling, verv eller oppdrag eller om den har gitt betydelig økonomisk fordel.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Xxxxxxx begge a)
I tiden fra 4. juli 2003 krevet, mottok og/eller aksepterte han ved én eller flere anledninger, betaling i form av penger eller på annen måte, i anledning utferdigelse av erklæring, attest eller uttalelse vedrørende pasienten C, skriftlig og/eller muntlig, i sitt virke som lege eller psykolog. Godtgjørelsen oversteg egenandel eller annen rimelig betaling og/eller erklæringen, attesten eller uttalelsen hadde et uriktig innhold.
b)
I november 2004 krevet, mottok og/eller aksepterte han ved én anledning, betaling i form av penger eller på annen måte, i anledning utferdigelse av erklæring, attest eller uttalelse vedrørende pasienten D, skriftlig eller muntlig, i sitt virke som lege eller psykolog. Godtgjørelsen oversteg egenandel eller annen rimelig betaling og/eller erklæringen, attesten eller uttalelsen hadde et uriktig innhold.
c)
I tiden fra september 2003 til mai 2004 krevet, mottok og/eller aksepterte han betaling i form av penger eller på annen måte, i anledning utferdigelse av erklæring, attest eller uttalelse vedrørende pasienten E, skriftlig eller muntlig, i sitt virke som lege eller psykolog. Godtgjørelsen oversteg egenandel eller annen rimelig betaling og/eller erklæringen, attesten eller uttalelsen hadde et uriktig innhold.
II. Straffelovens § 189 første straffalternativ
for i offentlig dokument eller i legeerklæring å ha avgitt uriktig erklæring angående noen begivenhet eller omstendighet, og erklæringen var bestemt til å avgi bevis.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder begge
I tiden fra 1998 i Osloområdet utferdiget han ved en eller flere anledninger legeuttalelser eller psykologuttalelser med et uriktig og/eller villedende innhold.
III. Straffeloven § 166 første og annet ledd
for å ha bevirket til at en vitterlig usann forklaring ble avgitt til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder begge
I tiden fra 1998 i Osloområdet utferdiget han ved en eller flere anledninger legeuttalelse og/eller psykologuttalelse med et uriktig og/eller villedende innhold som ble sendt til eller var ment å bli forelagt for retten eller offentlig myndighet for å være en del av rettens eller den offentlige myndighets beslutningsgrunnlag.
IV. Helsepersonelloven § 67, jf § 4
for som helsepersonell å ha unnlatt å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og å gi den omsorgsfulle hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig, eller ikke å ha innhentet bistand eller henvist pasienter videre der dette var nødvendig og mulig.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette: Xxxxxxx begge
I tiden fra 2001 i Osloområdet under utførelsen av sin virksomhet som lege eller psykolog, tok han ved en eller flere anledninger imot pasienter uten å benytte den nødvendige tid til diagnostisering og/eller behandling og/eller utferdigelse av uttalelser.
V. Helsepersonellovens § 67, jfr. § 15
hvoretter den som utsteder attest, legeerklæring og lignende skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o.l. skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet.
Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6 skal ikke utstede attest, legeerklæring og lignende.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Gjelder begge
I tiden fra 2001 i Osloområdet under utførelsen av sin virksomhet som lege eller psykolog, utferdiget han ved flere anledninger attester, legeerklæringer eller lignende uten å gjøre forsvarlige undersøkelser for å kontrollere opplysningene som ble gitt ham, herunder å vurdere mulighet for simulering/overdrivelser og/eller være tilstrekkelig nøyaktig ved beskrivelser av symptomer og/eller identifisere seg med pasienten eller på annen måte ikke være tilstrekkelig objektiv, herunder unnlate å vurdere om pasientens plager er større enn hva man må regne med utfra situasjonen.
VI. Helsepersonellovens § 67, jfr. § 40
hvoretter den som yter helsehjelp skal føre journal i samsvar med god yrkesskikk og hvor journalen skal inneholde relevante og
Hovedforhandling ble holdt i perioden 31. oktober til 14. november. De tiltalte møtte. Tiltalte A erkjente seg ikke skyldig etter tiltalebeslutningen. Tiltalte B erkjente seg skyldig etter tiltalen post IV-VI, for øvrig ikke skyldig.
Xxxxxx mottok forklaring fra 31 vitner, og det ble foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Aktor nedla slik påstand:
1. A, f. 0.0.1948 dømmes for overtredelse av strl. § 276, b første ledd, jf annet ledd, jf § 276a, første ledd bokstav a, strl. § 189, første straffalternativ, strl. § 166, første og annet ledd, helsepersonelloven § 67, jf § 4, § 15 og § 40, jf strl. § 62, første ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år.
2. B, f. 0.0.1948 dømmes for overtredelse av strl. § 276, b første ledd, jf annet ledd, jf § 276a, første ledd bokstav a, strl. § 189, første straffalternativ, strl. § 166, første og annet ledd, helsepersonelloven § 67, jf § 4, § 15 og § 40 og ligningsloven § 12-1 nr 1 a) og § 12-1 nr 1 b), jf strl. § 62, første ledd, til en straff av fengsel i 3 - tre - år, samt en bot stor kroner 100.000 - etthundretusen 00/100, subsidiært fengsel i 20 - tyve- dager.
3. A fradømmes i medhold av strl. § 29 nr 2 for alltid retten til å praktisere som psykiater og til å skrive erklæringer, attester og lignende som lege, herunder ikke innbefattet sykemeldinger og resepter.
4. A dømmes i medhold av strl. § 34 til å tåle inndragning av inntil kr 225.000,- til fordel for staten.
5. B dømmes i medhold av strl. § 34 til å tåle inndragning av inntil kr 225.000,- til fordel for staten.
6. B dømmes i medhold av strl. § 34, jfr § 37d til å tåle inndragning av kr 678.482,- til fordel for Oslo likningskontor.
7. A dømmes til å dekke sakens omkostninger med kr 25.000,- i tillegg til hans forsvarers salær.
8. B dømmes til å dekke sakens omkostninger med kr 25.000,- i tillegg til hans forsvarers salær.
********
Det påstås avsagt kjennelse for at politiet i medhold av strpl. § 217 kan ta heftelse i kr 1.036.000,- i formuesgjenstander tilhørende B inntil denne saken er rettskraftig avgjort.
As forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at han anses på mildeste måte.
Bs forsvarer nedla påstand om at tiltalte frifinnes med unntak av tiltalen post IV-VI, subsidiært at han anses på mildeste måte.
Rettens bemerkninger:
1. Innledning:
A er utdannet lege og psykiater. I tillegg har han utdanning i gruppepsykologianalyse. Han har gjennom mange år jobbet i ulike stillinger i Forsvaret og var fra 2000 ansatt ved, og senere leder av, Oslo militære legekontor. Han ble pensjonert fra Forsvaret sommeren 2007. Ved siden av befalsstillingen i Forsvaret har A drevet privat praksis som psykiater i Drammen med kommunalt driftstilskudd. Han driver privatpraksisen fortsatt.
B er utdannet psykolog og psykologspesialist. Han har bl.a. jobbet som fengselspsykolog i 5 år og har også vært ansatt som psykolog på Dikemark sykehus. Fra 1993 startet han egen psykologpraksis med kommunalt driftstilskudd og har også hatt bijobb som lærer på politihøyskolen.
Utgangspunktet for saken er et førstesideoppslag i Dagens Næringsliv (DN) 29. oktober 2005 med en 10 siders artikkel i avisens lørdagsmagasin. I følge avisen hadde de tiltalte solgt falske legeerklæringer til kjente kriminelle. Flere straffedømte som hadde kjøpt uriktige erklæringer stod fram i avisen. En av journalistene hadde utgitt seg for å være en straffedømt med falsk identitet som var innkalt til soning og ønsket soningsutsettelse. Journalisten ringte og oppsøkte først A og noen dager senere B. Under møtene, og i telefonsamtalene, med A og B opptrådte journalisten med falsk identitet og utstyrt med skjult lydopptaksutstyr (walraffing). Bakgrunnen for avisens undersøkende journalistikk var at avisen gjennom ulike kilder hadde fått informasjon om at flere kriminelle hadde kjøpt seg uriktige legeerklæringer og psykologuttalelser for å oppnå soningsutsettelser, soningsavbrudd, utsettelser av rettssaker og benådninger.
På bakgrunn av de alvorlige anklagene i DNs reportasje anmeldte Statens Helsetilsyn umiddelbart forholdet og politiet iverksatte etterforskning 31. oktober 2005. Det ble iverksatt en bred etterforskning med gjennomgang av et stort antall saker. Etterforskningen har resultert i tiltalebeslutningen i denne saken, som knytter seg til 6 personer. A har skrevet erklæringer vedrørende alle disse personene, mens B har vært involvert i forhold til 5 av personene.
Saken har også vært gjenstand for undersøkelser av andre offentlige myndigheter, bl.a. Statens Helsetilsyn. Helsetilsynet har stilt spørsmålet om fratakelse av As autorisasjon i bero inntil det foreligger rettskraftig dom i straffesaken. Bs autorisasjon ble suspendert kort tid etter at saken ble kjent gjennom DNs reportasje.
Bakgrunnen var et uanmeldt kontrollbesøk på Bs kontor hvor han var beruset med en klient til stede og manglende journalføring. Suspensjonen ble senere forlenget og lisensen deretter fratatt B 21. august 2006.
De tiltalte har forklart at de traff hverandre i 1997/98 på et fagseminar og at de etter dette har hatt profesjonell, men ikke privat, kontakt på forskjellige plan. De har samarbeidet som rettsoppnevnte sakkyndige i noen saker. Videre har de hatt samarbeid eller kontakt vedrørende pasienter, typisk ved at de har henvist pasienter til hverandre. En del av de personene de har henvist til hverandre knytter seg til soningsspørsmål og utsettelser av soning eller rettssaker. B har også forklart at har lånt fagbøker av A og har prøvd å skolere seg ytterligere gjennom kontakten md A. I tillegg til dette har A ved noen anledninger bistått B i en rådgivnings/behandlerrolle i forbindelse med at B har opplevd vanskelige perioder på det personlige plan. Dette gjelder bl.a. i forbindelse med at B opplevde dødsfall i nær familie (høst 2000 og høst 2004) og at han opplevde et stygt overfall i egen leilighet (julen 2001). Retten legger til grunn at kontakten mellom de tiltalte har vært relativt hyppig. A har gitt uttrykk for at hyppigheten har variert en del i tiden 98-05, men at den i perioder har vært opp til to ganger i uka. B har anslått at kontakten i gjennomsnitt har vært 4-5 ganger i måneden. I tillegg personlige møter tidlig om morgenen på As militære legekontor ved Akershus Festning, har B forklart at de utvekslet opplysninger og dokumenter på faks og telefon. B har for øvrig bekreftet opplysninger i DNs artikkel om at han på sitt kontor, over faksmaskinen, hadde to posthyller med As navn og faksnummeret til kontorene i Oslo og Drammen, og en posthylle med faksnummeret til Oslo politidistrikt.
2. Skyldsspørsmålet
Før retten tar stilling til de enkelte tiltalepostene, er det grunn til omtale DNs lydopptak nærmere. Lydopptaket er et redigert utdrag av samtalene mellom avisens journalist og de tiltalte som er publisert i artikkelen i DN. Opptaket er avspilt under bevisførselen og journalisten som oppsøkte de tiltalte, med falsk identitet, har forklart seg for retten. A har også forklart seg om lydopptaket, mens B har benyttet seg av sin rett til å nekte å svare spørsmål knyttet til dette. Bs forsvarer har forsøkt å få utlevert de resterende delene av lydopptaket som er gjort av møtene og telefonsamtalene mellom DN-journalisten og de tiltalte, men har så lagt ikke lykkes. Retten viser til Oslo tingretts beslutning 12. oktober 2007, Borgarting lagmannsretts kjennelse 24.
oktober 2007, Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 6. november 2007 og Borgartings kjennelse 9.
november 2007.
Journalisten i DN (Xxxxxxx, men som opptrådte under navnet Xxxxx Xxxx), tok først kontakt med A per telefon og fikk avtalt et møte på As kontor ved Festningen. Ut fra de tiltaltes forklaringer legger retten til grunn at journalisten refererte til E, som A kjente fra tidligere, jf. tiltalen post Ic, da han henvendte seg til A. Han ba om hjelp og opplyste at han var straffedømt og hadde fått en soningsinnkalling som passet dårlig. I møtet redegjorde journalisten for personalia, familiesituasjon, herunder at han hadde en sønn på 14 måneder, straffedommen og det framkom at verken han eller kona/familien hadde noen sykehistorie. Siden det var tale om en relativt kort dom (6 mnd fengselsstraff for økonomisk kriminalitet) og det ikke forelå noen sykehistorie, ga A etter 5-10 minutter uttrykk for at det ikke var grunnlag for å søke soningsutsettelse, men at det kunne søkes om innsetting i en så åpen soning som mulig. Xxxxxxxx ga uttrykk for at det var usikkert om det lot seg gjøre, fokuserte på familiesituasjonen og ba Skog tenke gjennom grunner som kunne legitimere en søknad. De ble enige om at Skog skulle ta kontakt igjen.
Xxxx tok kontakt igjen noen dager senere, 13. september 2005. I følge vitnet varte møtet i ca. 10-15 minutter. Han har forklart at de innledningsvis snakket om de samme forholdene som i det første møtet og de begrensningene som lå der. De diskuterte muligheten for å «bygge» en historie i forhold til en søknad, om systemet med politi og fengselsvesen og at det kunne søkes begge steder. Det framgår videre av opptaket at A ga uttrykk for at det gikk an å lage en erklæring, «legge litt arbeid i formuleringene», slik at advokaten i neste uke kunne skrive en søknad. Videre sa han at «det er så nær jeg kommer med å være kreativ på å lage på en måte en mulighet til å få sone på en ålreit måte». Skog sa han var veldig interessert i dette og spurte om opplegget da var å lage en erklæring, for så å komme til A imens han satt inne. A sa at de måtte ta en ting av gangen; først søke i forkant, hvis ikke gjenomslag så «...må vi ta stilling til det etter at du har kommet inn, for da har du allerede dokumentert at du har en kontakt». A fant fram en standardmal for sykehistorie (anamnese) der Skog bl.a. ble bedt om å beskrive litt kort om slekt, barndom, utdanning og arbeidsliv, seksualliv og ekteskap og alkoholbruk, slik at de kunne spare litt tid. Xxxx ble bedt om å ta med seg malen hjem, skrive noe ned selv og levere det til A neste dag, slik at han hadde «noen objektive data» når han skulle skrive erklæring.
Neste dag kom Skog til As kontor og leverte det han hadde skrevet om sine bakgrunnsopplysninger («egenerklæring»). De avtalte at A skulle prøve å skrive erklæringen ferdig i løpet av dagen og at Skog kunne hente den dagen etter. Etter at dette var avklart ble betaling et tema. Skog spurte om det «praktiske ellers?». A ga uttrykk for gjerne ville ha «oppgjør for dette, da», noe Skog var enig i. A sa deretter at dette var todelt; den delen/timene det var brukt tid nå og det andre var hva de kunne få til i framtiden. A ga uttrykk for at han var
«innstilt på å prøve å få dette til», at det ikke var noe poeng at «du sitter i lukket fengsel», og at det ikke var noen «som har noen stor glede av det». A tok også opp med Skog om han kunne få hilse på Skogs kone og sa at det hadde vært «ryddig når det jeg skriver omhandler henne». På spørsmål fra Skog om han ville hilse på kona dagen etter eller en annen gang, svarte A «ja, ... eller over helgen, slik at jeg bare har hilst på henne». Skog sa at det var greit og at kona var «fullt inneforstått med alt». Samtalen vendte så over på betaling igjen og A viste til en person som av kildehensyn er redigert bort i opptaket DN har utlevert, men som retten ut fra bevisførselen legger til grunn er E, og spør om han hadde «... sagt noe om hva han - jeg støtte jo han i sin tid med noe...».
Xxxx svarte at han ikke sa så mye om det og at det var «mer opp til deg og meg, så jeg har egentlig ikke hatt så mye tanker om det sjøl». A viste så til at man i forhold til trygdekontoret eller retten beregner seg 740-800 kroner timen, men at det nå blir «litt mer enn som så» og at det «blir jo ikke akkurat bare på timene». På spørsmål om hva Skog tenkte kunne være rimelig, sa Skog at alt mellom 5.000 og 10.000 kroner var ok. A foreslo da 7.000-8.000 kroner som betaling, noe Skog aksepterte. A sa videre at det da «blir sånn at det blir faglig greit», at det ikke blir «noe kluss med det og at det ...blir allikevel tungt nok til at dette vil være en god argumentasjonsrekke å støtte seg på». Vitnet har anslått at møtet varte 10-15 minutter.
Neste dag kom Skog på nytt til As kontor ved Festningen. A viste til erklæringen han hadde skrevet og sa til Skog: «Altså det jeg har gjort med vilje her, det er. .jeg har sagt at dette er en depressiv plage, som har å gjøre med soningssituasjonen din. Det åpner nemlig for å introdusere noe nytt, altså, det som, det som er min erfaring her, ... som regel så må man ha flere veier ut. Man må alltid komme opp igjen med noe nytt». I samtalen kom A også inn på ulike scenario. Han sa at det kunne være at de må gå en runde til og at det i «worst case», hvis ikke Skog fikk noe noen steder, «da er det en fordel hvis jeg har hilst på kona di, for da kan jeg skrive noe når du har sittet et sted et par uker, to uker, og si at nå er det blitt sånn som jeg var redd for i utgangspunktet, sånn og slik, så nå må vi gjøre noe her». Etter et bekreftende svar fra Xxxx fortsatte A slik: «Hehe, det er lov å være lur, og her må vil være lur og så må vi gjøre som reven og ha flere utganger, altså» og fortsetter med latter.
Avslutningsvis i samtalen nevnte Skog oppgjøret og tok opp 8.500 kroner i kontanter og sa at han ville at A
skulle være fornøyd. A ga uttrykk for at det var hyggelig. På spørsmål fra Skog om hva hvis de måtte ta en runde til, sa A at det i så fall ikke ville koste noe. Xxxxxx har forklart at han ikke mottok kvittering for pengebeløpet han betalte.
I spesialisterklæringen 14. september 2005 skrev A at vitnet på depresjonsskjemaet MADRS skåret til en
«moderat depresjon». Det ble også opplyst at kona var «henvist til lokalt DPS». Ved vurderingen ble det lagt til grunn at vitnet hadde en «moderat depresjon», men at forholdet til kona og hennes evne til å ivareta sønnen var betydelig mer betenkelig. Det ble konkludert med at vitnet «personlig har en depressiv plage indirekte relatert til ektefellens sykdom (fødselsdepresjon?) og egen situasjon». Videre ble det konkludert med at «han (og kone) vil trenge psykiatrisk oppfølgning» og at det syntes mest hensiktsmessig med en «direkte innsetting i åpen soning i Oslo», noe A ville «sterkt anbefale».
I sin forklaring til retten har A gitt utrykk for at han ikke var opptatt av å finne på objektive holdepunkter for en erklæring som kunne gi grunnlag for direkte innsetting i åpen soning. Han har benektet at han bevisst har skrevet noe uriktig og at han forsøkte å identifisere Xxxxx og familiens reelle problemer. Skog alene hadde ikke så gode grunner, men sett i sammenheng med en vanskelig familiesituasjon og særlig konas problemer, som i følge A ga grunnlag for mistanke om en fødselsdepresjon, forelå en større risikosituasjon enn det Skog selv skjønte.
Retten finner ikke As forklaring troverdig. Lydopptaket, sammenholdt med erklæringen A skrev og journalistens vitneforklaring, viser etter rettens syn klart at A mot betaling har søkt å være kreativ og i samarbeid med Xxxx har «laget» en historie som skulle gi faglig legitime grunner for en åpen soning. A fokuserte på familiesituasjonen og ba Xxxx selv tenke på grunner som kunne legitimere en søknad. A formulerte problemstillingen slik; hvordan oppnå åpen soning når det ut fra samtalen framkom at vitnet ikke hadde noen psykiatrisk sykehistorie eller objektive grunner å vise til.
Journalisten har forklart at det ikke ble foretatt noen undersøkelser av ham og hans psykiske tilstand utover det han selv skrev om sin bakgrunn og familieforhold i egenerklæringen. A spurte aldri hvordan han helsemessig hadde det utover dette. I følge vitnet opplyste han aldri noe om at kona var henvist til lokalt DPS. Noe holdepunkt for dette har retten heller ikke funnet i det skriftlige materiale i saken, verken i egenerklæringen, As notater eller av journalopplysningene. I følge vitnet opplyste heller ikke A om at det ble gjennomført en MADRS test. Det framgår av den skriftlige dokumentasjonen at A delvis har utfylt en slik test. Han har markert utenfor punktene 1-9, men har bare delvis krysset av i rubrikkene, i punkt 10 om suicidaltanker er det satt spørsmålstegn. Personalia, testdato, underskrift og total score er ikke utfylt. Det har heller ikke framkommet noe som gir holdepunkter for at A reelt oppfattet konas situasjon som mer risikofylt, og familiesituasjonen som klart vanskeligere, enn Xxxx selv hadde skrevet og forstått.
Retten finner også grunn til å bemerke at journalføringen har vært mangelfull, jf. helsepersonelloven § 40. Av journalen fremkommer bare et journalnotat den 9. september hvor det står at det har vært en konsultasjon 8. september. Øvrige konsultasjoner framkommer ikke verken av journalen eller spesialisterklæringen. Det fremgår heller ikke at det er gjennomført en MADRS test av Skog.
Etter at DN journalisten hadde vært i møtene med A, kontaktet han B per telefon 20 september 2005. Han avtalte å møte B på Bs kontor senere samme dag. Etter bevisførselen legger retten til grunn han også overfor B hilste fra E: Journalisten opptrådte nå under den falske identiteten Xxxxxxxxx Xxxx og opplyste han var straffedømt og hadde fått innkalling til soning (fengselsstraff på 1 år og 6 måneder). Under samtalen blir det etter kort tid avklart at Xxxx ikke hadde noen sykdomshistorie. Skau sa han har veldig lite å vise til og spurte om «vi kan bygge opp et eller annet» ved søknad om utsettelse eller lignende. B spurte tilbake; «har vi noe særlig valg da?». B spurte videre om Xxxx hadde noen fastlege og etter å ha konstatert at han ikke hadde noen
«backing den veien» sa han; «vi må vel da forsøke å se om vi kan få en henvisning på deg, hvor du sliter med søvnproblemer, angst og depresjon...og en annen ting, at du .. ser ikke meningen med livet. Punktum. Ikke sant?», noe Skau svarte bekreftende på. Av bevisførselen fremgår det at B kontaktet lege Bornau, opplyste om Xxxxx helseproblemer og avtalte konsultasjon med ham samme ettermiddag. B skrev for hånd på et ark at Skau hadde «angst, depresjon og søvnproblemer», samt at han hadde «hodepine, konsentrasjonsvansker» og at han bl.a. trengte utredning og hadde selvdestruktive tanker. Skau tok med det B hadde skrevet til Xxxxxx.
I samtalen tok B også opp hva det ville koste. Etter at B har snakket litt om prosessen, bl.a. med å kople inn spesialist i psykiatri, og muligheten for å søke benådning etter en soningsutsettelse m.v., ble Skau bedt om å foreslå en pris. Skau spurte hva B tenkte om 10.000 kroner. B ga uttrykk for at det vanligvis holder, men endte opp med å foreslå 15.000 for i første omgang å prøve selv uten å trekke inn psykiater, noe som var greit for Skau. B ga så uttrykk for at «vanligvis hadde jeg tatt 20, og så hadde psykiateren fått 10 og så hadde jeg tatt 10,
for da har jeg vanligvis dekt ham...». B henviser så til en person, som retten etter bevisførselen legger til grunn er E, som kjenner «han psykiateren jævlig godt» og viste til at han var rettspsykiater og en «tung kapasitet». B foreslo at Skau i så fall kom med 20.000 kroner, og at B ga psykiateren 10.000 kroner. Skau spurte om han måtte til psykiateren også, men B svarte at det ikke var nødvendig i denne omgangen, men at han sendte Skau til psykiateren etterpå hvis han ble for vanskelig for B. Det fremkommer videre av samtalen, med referanse til E, at psykiateren det var tale om var A. B gir uttrykk for at han «er tung ham, han er tung ham altså». I følge vitnet varte samtalen med B ca. 10-15 minutter.
Skau oppsøkte så Bornau som avtalt og fikk etter konsultasjonen en henvisning til B. Av henvisningen framgikk det at Skau hadde hatt en langvarig periode med angst, depresjon og var behandlingstrengende.
Skau kom deretter tilbake til Bs kontor. B fikk henvisningen fra Xxxxxx og opplyste at han skulle fakse henvisningen til X. Xxxx fikk lese en faks fra A til B datert samme dag, som B hadde fått etter å ha vært i kontakt med A. I faksen fra A stod det: «Vedrørende forespørsel om bistand ny pas. Tid og utgifter til omplassering vil beløpe seg høyere stipulert». Skau spurte hva dette innebar, og av den videre samtalen framgår det at A overfor B hadde gitt uttrykk for at hvis B laget en «deal» med Skau, så skulle de følge ham opp det de kunne. Da skulle Skau betale 30.000 kroner, og den dagen han eventuelt slapp alt skulle han betale 20.000 kroner til. B gir uttrykk for at det «ikke var verst .. 50 lapper for alt». Skau sa det er greit for ham hvis han slapp alt, men at han var litt bekymret fordi det var «litt mye up front her». B sa da at alternativet var 15.000 til ham, så kunne han gjøre det alene, men at sjansene var noe mindre ved å «kjøre alene» enn å «kjøre med» A. B viste til at han ikke hadde det «nettet» som A hadde. I samtalen viste han videre til at A var «stor sjef blant de grønnkledde» og at han hadde en kontakt sentralt plassert som han hadde jobbet med tidligere som «gikk til de blåkledde». B sa at de hadde kontakt og var på fornavn når de ringte, at man ikke kunne «misbruke» dette, men at man «bruker det av og til og sånn og sånn, ikke sant».
B fikk aldri noen betaling av Skau. Om lag en uke etter offentliggjorde DN saken i lørdagsmagasinet.
B har nektet å svare på spørsmål knyttet til lydopptaket. Retten viser til at innholdet av samtalene vanskelig kan misforstås og klart gir uttrykk for korrumperende adferd. Ved å framskaffe psykologuttalelse/legeerklæring og dokumentere en behandlingssituasjon på uriktig grunnlag, mot betaling, søkes det urettmessig å påvirke soningsforholdene. Lydopptaket påviser også kontakten og samarbeidet mellom B og A. Faksen A sendte til B kan etter rettens syn ikke forstås på annen måte enn det B selv forklarer til Skau i samtalen, jf. det som er nevnt ovenfor. A har ikke bestridt at faksen knytter seg til samtalen på lydopptaket mellom B og Skau. Han har forklart at faksen gjaldt en forespørsel fra B om hva det ville koste for en pasient som måtte utredes hos psykiater og kanskje hos nevropsykolog. Pasienten ville ha et overslag fra en psykiater. A ville ikke gi noe eksplisitt svar, men bekreftet at det ville være «høyere stipulert», noe som betydde høyere enn trygderefusjonssatsene. Retten fester ikke lit til dette og kan vanskelig se denne forklaringen gir noen rasjonell mening.
Retten går etter dette over til de enkelte tiltalepostene i saken.
Post I a, post II, post III og post IV-VI:
C ble i Bergen tingrett 30. mai 2002 dømt til fengsel i 2 år og 6 måneder for grovt tyveri. Dommen ble rettskraftig ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse 29. januar 2003. I august 2002, før dommen var rettskraftig, fikk C innkalling fra Hordaland politidistrikt til konferanse ved domskontoret vedrørende soning. I den forbindelse tok C kontakt med B. Det var I, som C kjente fra hestemiljøet i Bergen, som satte C i kontakt med B. I fortalte C at B kunne hjelpe han med å få utsatt soningen. Bs kontakt med C i august 2002 er også dokumentert i Bs journal.
Etter at dommen var rettskraftig, kontaktet Hordaland politidistrikt i slutten av februar på nytt C angående soning av dommen. Han ble bedt om å ta kontakt med domskontoret innen 15. mars 2003. C tok på nytt kontakt med B, som skrev til domskontoret ved Hordaland politidistrikt 3. og 10 mars 2003. I brevet 3. mars skrev han at C var til psykiatrisk utredning hos B og spesialist i psykiatri A. Det ble bedt om at domskontoret avventet innkallelse fordi resultatet av den psykiatriske evalueringen kunne ha betydning for søknad om egnet soningssted for C. Den totale rapport ville foreligge innen kort tid. I brevet 10. mars ba B om at C fikk utsettelse med å møte til samtale 15. mars 2003 fordi dette «ikke passer med de undersøkelsesavtaler som er gjort». Ved brev 3. april 2003 fra advokat X Xxxxxxx til domskontoret, ble det vist til tidligere kontakt mellom psykolog B og domskontoret vedrørende C og vedlagt en udatert spesialisterklæring fra A. På bakgrunn av As spesialisterklæring ble det bedt om at en søkte å «tilrettelegge et tilpasset soningsopplegg for domfelte ut fra de vansker han sliter med». Resultatet ble at soningen ble utsatt.
I As udaterte spesialisterklæring, som ifølge As forklaring antakelig ble skrevet/konsultasjon foretatt 20. mars 2003, ble det innledningsvis vist til C var henvist fra advokat Xxxxxxx og at det var bedt om en utredning «da det skal ha fremkommet opplysninger om psykologisk/psykiatriske vanskeligheter». I erklæringen ble det vist til at C ved MADRS-test skåret 26, tilsvarende en moderat depresjon. Under punktet «vurdering» påpekte A tre problemområder; for det første betydelig angst/uro og stor unngåelsesadferd pga «6-7 år med systematisk seksuelt misbruk», for det andre at han hadde en «åpenbar psykosomatisk lidelse» som var rimelig mestret med en «liten dose psykofarmaka», og for det tredje at C er deprimert, noe han hadde vært i alle fall i ¾ år, og at tilstanden er «uforandret (komparentopplysninger) og vil neppe bedre seg før en får en avklaring i forhold til soningsforhold». Det ble konkludert slik:
« C har en mangeårig psykologisk lidelse som har medført at han her skjermet seg for nær kontakt med menn i et tett miljø. Han har allerede aktive symptomer som i noen grad har vært mestret. Pr. i dag har han i tillegg en depresjon. Det er klart at tillempet soning vil kunne bidra til fortsatt rimelig psykisk stabilitet, da konsekvensene av innsetting i regulært fengsel vil medføre økende angst og høy risiko for dekompansering.»
A har forklart at han ikke oppfattet C som en pasient han hadde til aktiv behandling, men at han bisto B kollegialt og ga en «second opinion». I forkant av konsultasjonen hadde han Bs journalopplysninger og muntlige opplysninger fra ham, i tillegg til det C selv fortalte i samtalen. A har antatt at konsultasjonen varte ca. 45 minutter. Opplysninger om dette framkommer ikke i journalen. Opplysningen om langvarig seksuelt misbruk og Cs vanskelige forhold til menn, mener A han hadde fått muntlig av B eller C. Han tror uttrykket
«liten dose psykofarmaka» ble brukt fordi C ikke husket hva salgs medisin eller doser det var tale om. A har forklart at han innestår for det som står i erklæringen; slik han den gang oppfattet C mener det som er skrevet er faglig riktig.
B har forklart at han oppfattet at C slet med mye; han hadde problemer i forhold til familien og var redd for at den ville gå i oppløsning hvis han måtte sone i fengsel, han hadde økonomiske krav mot seg, mestret motgang dårlig og opplevde at han var rammet av urettferdighet. Han har forklart at det var han som etablerte Cs kontakt med A, og at han fulgte C til As kontor ved Festningen. B mener As erklæring i det vesentlige er dekkende også for hvordan han oppfattet C. At det ikke står noe i Bs journalnotat fra august 2002, eller i brevene fra primo mars 2003, om at C hadde vært utsatt for seksuelt misbruk i en årrekke, har han forklart med at det var vanskelig å få C til å snakke om dette og at han iallfall i senere samtaler snakket med dette temaet. B har ikke kunnet gi noen rimelig forklaring på hvorfor C ikke kunne møte til samtale med domskontoret 15. mars 2003, jf. opplysningen i Bs brev 10. mars 2003. Han har ikke kunnet redegjøre for at han eller A hadde noen undersøkelsesavtale med C denne dagen.
A har benektet at han har mottatt betaling fra C og har vist til at han bisto B. B har forklart at han krevde (en egenandel) på 200 kroner. Det er ikke opplysninger om at han innsendte refusjonskrav til trygden.
Retten fester ikke lit til de tiltaltes forklaringer. Retten viser til at C har forklart at han traff B første gang sensommeren/august 2002, og at det var I som satte han i kontakt med B for å få hjelp i forbindelse med soningsinnkalling. I fulgte han opp på kontoret og sa at han måtte ta med seg penger til B. C hadde med seg
5.000 kroner som han ga B i hånden da de hilste på hverandre. Han fortalte om familiesituasjonen med barn hjemme og at han ikke ønsket å sone. I følge C sa han ikke noe om seksuelt misbruk og et vanskelig forhold til menn. Han har også benektet at han opplyste noe om medisinbruk for sine psykosomatiske problemer. B ga uttrykk for at han skulle hjelpe til med å få en utsettelse og eventuelt fritak hvis de var heldige. Det ble avtalt at B skulle ta kontakt med en psykiater ved Akershus Festning for å få inn mer «tyngde» i saken. C ville få nærmere beskjed av B om når han skulle komme tilbake. I møtet, eller senere på telefon, sa B at det ville koste mer å bringe inn psykiateren og at han skulle ha med 25.000 eller 30.000 kroner neste gang han kom til Oslo.
Neste gang han kom til Oslo hadde han med pengene. C har i retten vært usikker på om det var 25.000 eller 30.000, i politiavhør har han opplyst at det var 30.000. B hadde avtalt møte med A og fulgte ham til As kontor ved Festningen. Før C møtte A, gikk B inn på As kontor og snakket med ham mens C ventet utenfor. C har i retten vært noe usikker på om han betalte pengene til B eller til A. I politiavhør har han forklart at ga en konvolutt til A med 30.000 kroner under møtet, og at B på veien til As kontor spurte om det var i orden med pengene. Han har i retten opplyst at dette kan stemme, men at han ikke husker sikkert. Han har uansett gitt uttrykk for at han betalte pengene og oppfattet det slik at B og A samarbeidet og at de skulle dele det han betalte. Han fikk ingen kvittering for kontantbeløpet han betalte verken av B eller A.
C har videre forklart at opplysningene i As erklæringen om langvarig seksuelt misbruk og et vanskelig forhold til menn, og at han tok psykofarmika (medisiner), var uriktige. Han har forklart at han fikk beskjed av B
om å «smøre tykt på» før han var til samtale hos A. Samtalen med A varte ca. 25-30 minutter. A stilte spørsmål til ham om helsetilstand ut fra en mal og tok en MADRS test. I følge C opplyste han ikke til A at han tok medisiner, men han kan ha fått beskjed av B å ta ut, men ikke bruke medisin før de fikk vite hvordan det gikk med saken. A skrev ikke ut resept på medisin til ham. Han sa ikke direkte til A at opplysningene var gale, men mener det er klart at dette «lå i kortene» og at A var klar over hvordan det forholdt seg. C har vist til hvordan møtet kom i stand, kontakten med B og pengene som ble betalt. A stilte heller ikke spørsmål om riktigheten av opplysningene. Etter samtalen gikk C tilbake til B, som forklarte litt om den videre prosessen og at erklæringen fra A skulle sendes til domskontoret.
Retten finner ingen grunn til å betvile Cs forklaring og finner det bevist utover rimelig tvil at de tiltalte, mot betaling, skrev brev og erklæring med et uriktige opplysninger for å påvirke fengselsmyndighetenes beslutningsgrunnlag. Videre finner retten det klart at dette ble gjort forsettlig.
Høsten 2003 var det ny kontakt mellom C og B/ A. Bakgrunnen for kontakten var at C var saksøkt i et sivilt erstatningssøksmål etter den tidligere nevnte straffedommen, og var innkalt til hovedforhandling 17. november 2003 i Bergen tingrett. Cs advokat, advokat Xxxxxxxx, sendte 13. november 2003 et prosesskriv til tingretten der det bl.a. ble opplyst at C var sykemeldt på grunn av sin mentale helsetilstand og at han ikke var i stand til å ivareta egne interesser under hovedforhandlingen. Vedlagt var en sykemelding og en spesialisterklæring datert
13. november 2003 fra A. Advokat Tangedal viste også til at hans egne observasjoner trakk i retning av As konklusjon og viste til at det ut fra forliksdiskusjoner som hadde pågått var grunn til å tvile på om C var i
«disposisjonshabil tilstand». Ved telefaks fra tingrettsdommeren 14. november ble det meddelt at saken i første omgang ikke ble utsatt, men at C kunne ta med en hjelper under hovedforhandlingen som mental støtte. Da hovedforhandlingen startet 17. november 2003 møtte ikke C, jf. rettsbok for Bergen tingrett. Advokat Tangedal viste til spesialisterklæringen fra A og opplyste at C var for syk til å møte. På bakgrunn av opplysningene i spesialisterklæringen og fra advokat Xxxxxxxx, la retten til grunn at C var så syk at han ikke var i stand til å møte i retten og besluttet å utsette hovedforhandlingen inntil videre.
I spesialisterklæringen 13. november 2003 (skrevet på brevark med As kontoradresse i Drammen) viste A innledningsvis til at erklæringen ble laget som tillegg til sykemeldingsblankett «pga. behov for utvidet presisering av funksjonsbeskrivelse». I erklæringen ble det vist til at A kjente C fra «multiple konsultasjoner». Videre ble det vist til at han tidligere var henvist som følge av manglende mestring etter dom og for å forberede seg til soning, noe som hadde vært et betydelig problem, og at «han har hatt hjelp av så vel klinisk psykolog som undertegnede for å få en mer rasjonell forståelse av egen emosjonalitet knyttet til angst og depressive forstemninger.» Videre het det i erklæringen:
«Etter at han akutt tar kontakt og får time i dag fremstår han motorisk urolig, psykofysiologisk reaktiv (svetter, med hjertebank etc) med svær angst dit at han disassosierer omkring betydningen av egen opplevd virkelighet og den situasjonen han står i ovenfor motpart i rettssak.
TS fremstår videre så utydelig og utflytende at han får oppfølgning individuelt (psykologsepesialist) og psykofarmakologisk (medikamenter) samtidig som han sykemeldes i 14 dager. Han er pt. ikke i stand til å ivareta egen disposisjoner eller redegjøre for dette».
Konklusjon:
C er pt. så psykiatrisk dårlig at han ikke av medisinske grunner vil kunne møte i retten førstkommende mandag.»
I sykemeldingsattesten pkt. 2.2. opplyste A at første konsultasjon skjedde 13. november 2003 og i pkt. 2.3. opplyste han at det hadde vært en telefonkonsultasjon 11. november 2003. Under pkt. 4.1 om diagnose skrev han «F 43.0 Akutt belastningslidelse».
Tingrettsdommeren skrev 20. november 2003 til A på bakgrunn av opplysninger han hadde mottatt i etterkant av rettsmøtet. I brevet viste dommeren til at et viktig moment ved avgjørelsen om å utsette rettssaken 17. november, var As spesialisterklæring, og at han hadde mottatt opplysninger som var uforenlige med As beskrivelse av Cs psykiske helse. I brevet ble det vist til følgende:
- Tirsdag 18.11.2003 ble jeg oppringt og fortalt at C «kjører bil i --- og snakker i mobiltelefon som vanlig».
- C var på Bergen travpark søndag 16.11.2003.
- C fungerer som normalt som fotballtrener for et fotballlag, og det var tillyst trening tirsdag 18.11.2003 kl. 16:00 på --- kunstgress.»
Dommeren ba på den bakgrunn A opplyse (1) om C var til konsultasjon/undersøkelse hos A 13. november 2003 på hans kontor i Drammen, og (2) om hans uttalelse til den informasjonen dommeren hadde fått.
I svarbrev 1. desember 2003 opplyste A at C hadde vært hos ham «flere ganger» og at konsultasjonene «i all hovedsak har ... skjedd i Oslo, der jeg også har kontor.» Da C tok kontakt med A 13. november redegjorde han i følge A for at «han er i Oslo, og har kjørt hvileløst rundt siden de tidligste morgentimer». Bakgrunnen for dette var i følge A en voldsom motorisk uro, dårlig konsentrasjon og betydelig angst.» I As svar het det videre bl.a:
«Han fremsto som det fremgår av min opprinnelig erklæring psykiatrisk så dårlig at han av meg ble sykemeldt. I tillegg ble det instituert psykofarmakologiske tiltak (medisiner). Senere samme dag hadde jeg telefonisk kontakt med ham.
...
I denne sammenheng er det betimelig å opplyse at det i all hovedsak er hans angst igjen knyttet til den foreliggende sak og dissossative opplevelser som for undertegnede var en betydelig indikator på hans psykologisk/psykiatriske plager.
I henhold til det som fremkommer i ditt skriv, er det slik jeg ser det, ikke uforenlig med min beskrivelse at han kan ha vært kortvarig på travbanen og/eller fulgt sin sønn, deltatt i andre arrangementer.
Jeg kan imidertid bekrefte at C var til konsultasjon hos undertegnede torsdag den 13. november, men da ikke i Drammen, men i Oslo.
Han er like ens tilsett av meg så vel 17. som 18. november.»
A har i retten forklart at han hadde sett C en gang før (ifm. erklæringen fra mars 2003) og at andre gangen de møttes var ifm. erklæringen 13. november. Han har vært usikker på om det er riktig at han også tilså C 17. og
18. november 2003, slik han skrev i svaret til dommeren i Bergen tingrett, men mener han kan ha møtt C 17. november og snakket med han på telefon 18. november. I følge A var det B som tok kontakt med ham og spurte om han kunne sykemelde C. C hadde da akutt tatt kontakt med B. B har forklart at C kom nedkjørt og fortvilet til hans kontor og at han tok kontakt med A. Han husker ikke hvor C ble tilsett av A, men tror det kan ha vært på Bs kontor, noe også A har antatt.
Journalopplysninger som bekrefter As og Bs konsultasjoner med C finnes ikke. De har begge benektet at de har mottatt betaling fra C i forbindelse arbeidet som ble gjort for ham.
Etter bevisførselen, herunder Cs forklaring, legger retten til grunn som bevist utover rimelig tvil at As erklæring, sykemelding og brev til tingretten inneholder uriktige opplysninger på vesentlige punkter. C har forklart at han kontaktet B for å få hjelp til å få saken utsatt. B tok videre kontakt med Xxxxxxxxx, som skrev sykemeldingen og erklæringen som ble sendt til tingretten. Etter råd fra B reiste han også til Oslo tidlig om morgenen den dagen han skulle møte i hovedforhandlingen i Bergen tingrett. Senere på dagen dro han til en kamerat (i travmiljøet) i Drammen, hvor han overnattet. Neste dag reiste han tilbake til Oslo og fløy hjem til Bergen. C har forklart at han møtte B i Oslo, men at han ikke møtte A verken i Oslo eller da han var i Drammen. Han kan ha snakket med A i forbindelse med sykemeldingen og utsettelsen av rettssaken, men har gitt klart uttrykk for at han ikke var til noen konsultasjon hos A verken den 13. november eller da han var i Oslo/Drammen 17. og 18. november. Han har også forklart at det A skrev om hans psykiske tilstand, hjertebank, medisinbruk og medisinsk oppfølgning, var feil og ble skrevet for å få saken utsatt. C har også avvist advokat Xxxxxxxxx opplysninger om hans helsetilstand. Med hensyn til betaling ved denne anledningen for hjelpen han fikk, har C vært noe usikker og har henvist til at han har betalt penger til de tiltalte ved flere anledninger. Han har imidlertid vist til at politiforklaringen nok stemmer, nemlig at han betalte 30.000 kroner i tusenlapper som lå i en konvolutt. I retten har han forklart at han betalte pengene til B fordi det var han C traff ved denne anledningen.
Retten legger etter dette til grunn at det ikke medfører riktighet at A hadde hatt «multiple konsultasjoner» med C, at han ikke hadde konsultasjon med C i forbindelse med sykemeldingen 13. november eller at han ble tilsett 17. og 18. november, slik han skrev til Bergen tingrett. Retten finner det også bevist at sykdomsbeskrivelsen og henvisningen til den medisinske oppfølgningen av C, var uriktig. I erklæringen står det at C var så psykisk dårlig at han ikke kunne xxxxxxx egne disposisjoner eller redegjøre for dette, og at han fikk oppfølgning individuelt av psykologspesialist og psykofarmakologisk (med medikamenter). Dette gir et uriktig inntrykk av et pågående behandlingsopplegg og at A har skrevet ut medisiner. Erklæringen og sykemeldingen framstår som et falsum sett på bakgrunn av at det ikke er holdepunkter for at A har hatt C til undersøkelse.
Retten finner det videre bevist at C betalte 30.000 kroner til B, som B og A har delt. At A ikke har mottatt noen betaling for arbeidet han gjorde, men bare hjalp B som en vennetjeneste, fester retten ikke tiltro til. Retten viser i denne sammenheng også til at C hadde penger til å betale for seg, jf. bl.a. en tippegevinst på 5.2 millioner kroner som han vant i 2002, jf. tiltalen post VII og VIII.
Neste gang C oppsøkte B og A for å få hjelp, var i november/desember 2004 i forbindelse med at han på ny mottok innkalling til soning av fengselsstraffen i januar 2005. I den forbindelse skrev både A og B erklæringer vedrørende Cs helsetilstand henholdsvis 8. og 10. desember 2004, som Cs advokat framla for domskontoret ved Hordaland politidistrikt.
I As erklæring 8. desember 2004, som har overskriften «spesialistuttalelse til bruk ved soningsutsettelse/soningstilpasning», viste han innledningsvis til tidligere utarbeidet erklæring «mht. anamnestiske data». I erklæringen ble det opplyst at C hadde vært til «oppfølging og behandling hos spesialist i psykologi» og at det «fremkommer her at hans problemer er blitt noe mindre invaderende, men at det skal lite til for forverring av tilstanden». Videre heter det bl.a.:
«Han er sårbar og tåler lite før særlig hans sosialfobiske plager blir betydelige invaderende og angst/panikk kommer.
I denne sammenheng har TS vært til konsultasjoner for å få råd/veiledning mht. bruk av psykofarmakolgiske agens. I denne sammenheng har han også vært vurdert av undertegnede og det godgjøres (feilskrift for godtgjøres) at hans plager fremdeles er alvorlige og medfører betydelige adferds belastning. Han har i perioder opplevd kontrollbrist.»
A konkluderte med at han sterkt ville anbefale en kortere utsettelse på ca. 3 måneder «for ytterligere konsolidering av det psykoterapeutiske arbeidet som er gjort». Det ble påpekt at frigangssoning ville være mest hensiktsmessig og utsettelse ble anbefalt fordi «hans psykiatrisk/psykologiske plager er av en slik karakter at konsekvensene for TS vil kunne bli betydelige.»
I Bs uttalelse 10. desember 2004 ble det anmodet om at C ble framstilt for politilegen for undersøkelse og vurdering av midlertidig soningsutsettelse, eventuelt vurdering av om soning kunne påbegynnes i et frigangshjem. Det ble vist til at «soning i ordinært fengsel vil representere en uforholdsmessig sykdomsbelastende faktor». B viste i sin uttalelse til As erklæring fra mars 2003 og opplyste at C «ved flere anledninger har vært i Oslo og fått konsultasjoner», primært i forhold angst og at han «også ... er blitt undersøkt av Dr. A i forhold til medikamentell behandling/rådgivning.» B opplyste at soningsinnkallingen i «vesentlig grad hadde forsterket Cs angst og uro», og at han hadde «konsentrasjonsproblemer og sover dårlig, samt har påtrengende destruktive tanker». Under «status presens» het det bl.a.:
I Dr. As uttalelse antok man at klienten ville få en vesentlig spenningsreduksjon og noe bedring når soningsspørsmålet ble avklart. Dette har dessverre ikke skjedd og han trenger mer oppfølgning. Han er nå tilbudt regelmessige samtaler/medikamentell hjelp.
Gjennom det tilbud klienten nå har vil en anta at han kan vurderes til å begynne soning om ca. 4-6 måneder, f.eks. i et frigangshjem, etter undersøkelse av politilegen.»
Før dette skrev B også en uttalelse 18. november 2004 med i det vesentlige samme innhold. Det ble her imidlertid ikke bedt om politilegens vurdering av soningsdyktighet hvis C ble innsatt i ordinært fengsel. I denne uttalelsen ble det opplyst at C «i høst har blitt underlagt mer aktiv behandling (samtaler/medikamentelt)» og at han «i høst har gått inn i et aktivt behandlingsopplegg.» B har forklart at han antar at brevet 18. november ikke ble besvart av domskontoret, og at han derfor skrev en ny uttalelse 10. desember 2004.
Etter å ha vurdert uttalelsene anbefalte politilegen utsettelse til 1. april 2005, slik at C fikk tid til å avslutte behandlingsopplegget.
A har forklart at han møtte C i lobbyen på Hotell Norge i Bergen i forbindelse med den siste erklæringen. Han var i Bergen fordi han var rettsoppnevnt sakkyndig i en rettssak og i den forbindelse møtte han også C. Han har bl.a. forklart at han ga C råd og veiledning om medisinbruk og at han oppfattet C som noe bedre. I følge A fortalte C at han hadde fått utskrevet medisiner og tok dette. Han sa til C at han ville anbefale en soningsutsettelse på ca. 3 måneder for å konsolidere arbeidet som var gjort. A oppfattet ikke samtalen som en konsultasjon og tok ikke betaling for erklæringen han skrev. Han har vist til at han uansett var i Bergen på annet oppdrag og at han gjorde dette som hjelp for B, som personlig hadde en vanskelig situasjon på denne tiden.
Heller ikke denne gang ble det journalført noe i As eller Bs journaler.
Retten finner det bevist utover rimelig tvil at opplysningene i As og Bs erklæringer om Cs sykdomstilstand, medisinbruk og at han hadde et reelt behandlingsopplegg hos dem, var uriktige. Det vises til Cs forklaring, som retten ikke finner grunn til å betvile. Han har forklart at han ikke var psykisk syk slik det står beskrevet i erklæringene, at han fortsatt ikke tok medisiner og fortsatt ikke fikk noen reell behandling/oppfølgning av B og
A. I følge C har han møtt A en gang på Hotell Norge, men han er usikker på når det var og kan ikke huske at det var tale om at A skulle skrive en erklæring da. C har uansett gitt uttrykk for at han ikke var til medisinske konsultasjoner hos verken A eller B i forbindelse med erklæringene høsten 2004, eller at han hadde et medisinsk behandlingsopplegg. C har forklart at han tok kontakt med B og reiste til Oslo for å treffe ham for å få hjelp i forbindelse med soningsinnkallingen. B ba ham ta med 60.000 kroner før han kom til Oslo, men C reiste til B uten penger. B ringte til A mens C satt på Bs kontor og overhørte samtalen. C oppfattet samtalen slik at A var i tvil om han ville skrive en ny erklæring fordi C ikke hadde med penger. Det endte med at det skulle skrives erklæringer fra A og B mot at C tok med 70.000 kroner neste gang han kom til Oslo. C har forklart at han følte seg presset til å betale; hvis han ikke betalte fikk han ikke de erklæringene han ville ha. Neste gang han kom til Oslo hadde han med seg 70.000 kroner i kontanter som han leverte til B. B ringte til A da C var på Bs kontor og A kom dit. A undersøkte han ikke og C fikk et klart inntrykk at grunnen til at A kom, var at ha skulle ha sin andel av pengene. C satt utenfor å ventet en liten stund imens B og A var inne på Bs kontor. Han oppfattet det slik at de delte pengene.
Retten finner det bevist utover rimelig tvil at de tiltalte ved denne anledningen delte pengene. At A gjorde arbeidet gratis for å hjelpe B i en personlig vanskelig periode fester retten ikke lit til. Det vises bl.a. til at de begge i omtrent samme periode skrev erklæringer for D, jf. nedenfor under post Ib.
I forbindelse med ny soningsinnkalling 1. april 2004, tok C på ny kontakt med B. B skrev 30. mars en ny uttalelse til domskontoret ved Hordaland politidistrikt, med kopi til Bergen fengsel og politilegen. I uttalelsen viste B innledningsvis til telefonsamtale med fengselslegen. Det ble videre opplyst at det hadde oppstått uforutsette behandlingsmessige komplikasjoner hvor Cs plager i forhold til tidligere seksuelt misbruk var aktivisert slik at han hadde bl.a. hadde fått «sterke angstgjennombrudd». Det ble vist til at det nå ble jobbet med
«terapi» for å bearbeide problemene, som ble gjort «samtalemessig/medikamentelt». Videre ble det bedt om at fengselsmyndighetene utarbeidet et konkret tilbud for å påbegynne soning i et frigangshjem. Det ble det bedt om en utsettelse på en måned «da vi behandlingsmessig trenger dette og vi regner også med at fengselet trenger ytterligere tid for å behandle denne henvendelse». Avslutningsvis ble det påpekt at en innsettelse i fengsel nå ville bli «uforholdsmessig nedbrytende sett hen til det arbeid som er nedlagt i klienten».
A skrev ikke noen ny erklæring i denne runden. Resultatet ble at soningen ble utsatt med 1 måned, slik det var bedt om, og at C fikk ny innkalling til å møte til soning 2. mai 2005.
Etter at C ble innsatt til soning, skrev B brev til Bergen fengsel 21. juli, 16. august og 18. oktober 2005. Det ble igjen vist til og bygget på tidligere erklæringer bla. om seksuelt misbruk, behandlingstilbud m.v. og i det siste brevet, som gjaldt søknad om fremskutt permisjonstid, at det «jobbes med familiesituasjonen» og at fremskutt permisjon skal brukes i «behandlingsmessig sammenheng». Retten finner ikke grunn til å kommentere dette nærmere utover å vise til det som har framkommet tidligere.
Retten finner det videre klart at forholdet må anses som grovt, både på grunn av størrelsen på pengebeløpene C har betalt og ikke minst på grunn av det særlige tillitsbrudd som følger av de tiltaltes stillinger, jf. straffeloven § 276b. Forholdet må karakteriseres som kvalifisert utilbørlig. Begge de tiltale har handlet forsettlig. Etter rettens syn har de begge uten tvil vært klar over eller holdt det overveiende sannsynlig at de mot betaling har skrevet erklæringer med uriktige og villedende opplysninger om Cs helseforhold.
De tiltalte har ved å skrive uriktige og villedende erklæringer som har blitt framlagt overfor offentlige myndigheter også overtrådt straffeloven § 189 og § 166, jf. tiltalen post II og III. Legeerklæringene og psykologuttalelsene har etter rettens syn klart ment å være en del av rettens og politi/fengselsmyndighetenes beslutningsgrunnlag og således bestemt til å avgi bevis i lovens forstand. As erklæringer rammes av straffeloven § 166 første ledd og § 189 første straffalternativ. Bs psykologuttalelser rammes også av straffeloven § 166 første ledd. I forhold til straffeloven § 189 legger retten, i motsetning til påtalemyndigheten
og forsvarer, til grunn at psykologuttalelser ikke kan forstås som «legeerklæring» i lovens forstand. Bs forhold rammes derfor ikke av § 189 første straffalternativ. Retten finner det imidlertid klart at hans forhold rammes av annet straffalternativ idet han gjennom samarbeidet med og utveksling av opplysninger til A, har medvirket eller bevirket til As uriktige legeerklæringer. Også i forhold til straffeloven § 189 og § 166 finner retten det klart at de tiltalte har handlet forsettlig.
Retten finner det videre klart at begge de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post IV-VI og at forholdet rammes av helsepersonelloven § 4, § 15 og § 40. B har også erkjent skyld for disse tiltalepostene. Skylderkjennelsen styrkes av de øvrige bevis i saken. Erklæringene er klart uriktige på viktige punkter og framstår i flere tilfeller som rene falsum. Retten finner det åpenbart at kravet til faglig forsvarlighet som følger av § 4 og kravet til varsomhet og objektivitet som følger av § 15, ikke er overholdt. Likeledes finner retten det åpenbart at kravet til forsvarlig journalføring i lovens § 40 ikke er overholdt. Retten viser bl.a. til at det verken i pasientjournal eller erklæringene framgår noe om når undersøkelser har funnet sted, hva slags medisiner og medisindosering det er tale om eller hvem som har forordnet medisinene. Det framgår heller ikke når As første erklæring ble skrevet. Retten finner det klart at skyldkravet i lovens § 40, forsett eller grov uaktsomhet, er oppfylt.
Post I b, post II, post III og post IV-VI:
D kom våren/sommeren 2004 i kontakt med B i forbindelse med en investeringsavtale. Kontakten skjedde via en aksjemegler som B kjente. Xxxxxxxxxx var at B ønsket å investere penger. I denne forbindelse underskrev B
7. juni 2004 en investeringsavtale med D. I følge avtalen skulle Tromdsal innbetale 500.000 kroner til D på klientkonto i xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxxx Xxxx. Som avkasting for investeringen skulle B motta 25.000 kroner per måned. D forpliktet å gi Bs rådgiver (aksjemegleren) innsyn i avtalens innhold og skulle betale et honorar til rådgiveren på 5.000 kroner pr. måned. D pliktet å betale tilbake investeringsbeløpet ved endt avtaleperiode, den
10. desember 2004 eller 10. juni 2005, til B. Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxxx Xxxx skulle ha oppgjørsfunksjonen. Investeringsbeløpet falt til betaling 10. juni 2004, men ble ikke innbetalt av B. D sendte en faks til B 20. juni 2004 der innbetaling av beløpet ble etterspurt og en avtale om å møte en advokat i Wikborg Xxxx ble bekreftet. B innbetalte imidlertid aldri beløpet og trakk seg fra avtalen. D forfulgte ikke forholdet videre.
I forbindelse med tiltale fra Økokrim for vitnepåvirkning i den såkalte Aker Brygge Invest (AIB) saken, som var berammet 6. desember 2004 i Oslo tingrett, kontaktet D en lege i Sandefjord (Hagelund) og litt senere B og A for å få saken utsatt på grunn av sykdom. Samtidig med at han var under straffeforfølgning av Økokrim for vitnepåvirkning, ble D høsten 2004 benyttet som politiinformant av politiet i forbindelse med etterforskningen av NOKAS-saken. D ønsket å få utsatt vitnepåvirkningssaken og har forklart at han følte at Oslo politikammer støttet dette. Xxxxxxx ønsket imidlertid i utgangspunket ikke at straffesaken ble utsatt. D har forklart at han fikk tips om å «bli syk» og kontaktet i den forbindelse lege Hagelund og fikk utstedt en legeattest 29. oktober 2004 som han framla for Økokrim. I følge legeattesten var han 100 prosent arbeidsufør/sykemeldt og kunne ikke møte i rettsmøte før tidligst på nyåret 2005. Som diagnose ble angitt «andre og uspesifiserte åndedrettsanamolier» og som bidiagnose «posttraumatisk stresslidelse».
D har forklart at legeerklæringen/sykemeldingen var «som bestilt», hadde et uriktig innhold og kostet 5.000 kroner. D sendte legererklæringen til Xxxxxxx med følgeskriv der han beskrev dette som en «ønsket sykdomsbekreftelse» og at han hadde hatt en kostnad med å skaffe «sykemeldingen/uttalelsen» på 5.000 kroner. Xxxxxxx fant på denne bakgrunn grunn til å tro at sykemeldingen ikke var riktig og ba om å få politilegens vurdering av om D var i stand til å gjennomføre den planlagte hovedforhandlingen. Han mener
«politiet» betalte legeerklæringen, men det framstår som uklart om det i så fall var Oslopolitiet eller Økokrim. Xxxxxx finner uansett ikke grunn til å ta stilling til dette forholdet, som faller utenfor tiltalen.
D tok videre kontakt med B og ble av B også henvist videre til A. D kjente B fra tidligere, jf. den tidligere nevnte investeringsavtalen, og har også forklart at han hadde hatt kontakt med B noen ganger i forbindelse med utsettelse av forliksrådsmøter han har vært innkalt til. B skrev uttalelse 15. november 2004 og A skrev uttalelser 24. og 25. november 2004. Ds forsvarer, Xxx Xxxxxxxxxxxxxx, vedla Bs uttalelse og As uttalelse 25. november i forbindelse med begjæring til Oslo tingrett om utsettelse av hovedforhandlingen. Erklæringen fra Hagelund ble ikke benyttet av forsvareren.
I Bs uttalelse 15. november 2004, ble det vist til Hagelunds legeerklæring. B opplyste at D «i perioder, over lengre tid har konsultert undertegnede for råd og veiledning» når han hadde møtt veggen og vært i en tilstand av fortvilelse, og at han nå «på nytt var tatt inn til vurdering av undertegnede.» Han skrev videre at D slet med
«høyt indre spenningsnivå, siter med stressbelastning, hyperventilerer og har psykosomatiske problemer
(magesmerter, skulder-/nakkesmerter og hodepine).» Det ble også vist til at D slet med at samboeren var innlagt på psykiatrisk akuttavdeling. B konkluderte slik:
«Klienten fremstår som svært mestrende, men ut fra en totalvurdering vurderer en dette som kompensasjon for en mestringsevne som stadig blir svakere. Klienten har ikke overskudd på det nåværende tidspunkt til å klare å gå inn i egne problemer. Hans samboer er syk, og han sliter med også med andre vansker som reduserer hans totale funksjonsevne. Han forteller at han har svært store søvnproblemer og slik han fremstår vurderes han som marginalt fungerende og som en person som kan trenge mer omfattende hjelp enn den jeg kan gi på det nåværende tidspunkt.
Jeg vil si meg enig med konklusjonene til Xx. Xxxx Xxxxxx Xxxxxxxx.»
B har ikke ført noen journal for D med nærmere opplysninger om tidspunkt for konsultasjoner m.v. A avga først en spesialistuttalelse 24. november 2004. Uttalelsen var adressert til advokat Xxx
«Chriphoffersen» og Ds etternavn var angitt som « D I uttalelsen ble det vist til D hadde vært utsatt for meget
store påkjenninger, og at det mest sentrale var at hans samboer var alvorlig syk og at det var påvist ondartet kreft i tarmen. Det ble vist til at samboeren for en måned siden hadde begått alvorlig suicidalt forsøk og for tiden var innlagt Ullevål sykehus, psykiatrisk avdeling. Under aktuelt ble det bl.a. opplyst:
CT har de siste mnd. blitt tiltagende rastløs, urolig og springende. Han fremstår som hypoman, snakker som en foss eller er helt taus. Blir da urolig i kroppen og har problemer med å sitte rolig. Er stadig på farten fra det ene til det andre, men opplever at han ikke får «gjort» noe.
Xxxxxxxxxxxx bekymret for samboer, hun er uten familie og han «kretser» rundt henne samtidig som han plager av perserverende tanker om hennes sykdom og deres fremtid.
Han fremstår med betydelig mangel på evne til å holde tråden i det han sier/forteller, med en mengde innskutte bisetninger og springende sammenhenger.
CT har betydelige søvnproblemer, sovner sent, våkner flere ganger i løpet av natten med «restless leg» og marerittlignende drømmer om xxxxxxx død.
Han klarer i meget liten grad å ta inn nye ting og fremstår betydelig kognitivt påvirket.» A konkluderte slik:
« D fremstår ikke i stand til å forfølge resonomanger/forklare seg adekvat. Han synes behandlingstrengende, da han kognitivt er utflytende/ustrukturert og ikke kan ta vare på eget forsvar.
Rettssak bør derfor av medisinske grunner utsettes.»
Dagen etter, 25. november 2004, skrev A en ny, mer avdempet uttalelse til advokat Xxxxxxxxxxxxxx, hvor det ble konkludert med at en rettssak ville bli en «betydelig belastning». I denne erklæringen, som Xxxxxxxxxxxxxx framla for Oslo tingerett i forbindelse med begjæringen om utsettelse, var Xxxxxxxxxxxxxxx og Ds etternavn skrevet korrekt. Det ble på nytt vist til samboerens ondartede tarmsykdom og at hun var innlagt på Ullevål sykehus etter suicidforsøk («alvorlig» ble nå ikke brukt), og tilføyd at dette hadde redusert hans muligheter til å forberede forestående rettssak. Under aktuelt het det nå at han «de siste ukene var blitt tiltagende urolig, angstpreget og ukonsentrert» og at D «anfører selv at dette er sammenfallende med samboers sykdomsutredning med derav følgende psykiske vansker, og neppe uttrykk for grav patologi». Videre het det bl.a.:
«CT fremstår i tale springende og med vansker for å holde tråden i samtalen. Han roer seg ned etter hvert, men sporer fort av.
Selv anfører han at det er vanskelig å ta inn nye ting og konsentrere seg over tid. Han har i tillegg betydelige søvnproblemer.
Konklusjon:
D har pt. vansker med å holde konsentrasjonen over lang tid. Han fremstår som kognitivt noe påvirket og er ustrukturert og utflytende.
En rettssak nå vil bli en betydelig belastning.»
I As pasientjournal for Tromdsal er skrevet « D». I journalen er det bl.a. opplyst at han var henvist fra B, at kona hadde alvorlig malign sykdom, at han skulle til avhør/rettssak og at A skulle lage en erklæring som det ble
henvist til. Opplysning om tidspunkt for konsultasjon/undersøkelse framgår ikke, eller at den første erklæringen ble trukket tilbake. Heller ikke av erklæringene framgår tidspunktet for konsultasjon/undersøkelse.
Erklæringene fra B og A ble også mottatt av Økokrim fra Ds forsvarer. De ble imidlertid ikke vektlagt og D ble undersøkt av politilegen 2. desember 2004 (Ikdahl), som konkluderte med at det ikke var forsvarlig at han møtte til hovedforhandling. Det ble vist til at han var ukonsentrert og til dels noe usammenhengende i oppfatningsevne, og at de symptomer han presenterte ved undersøkelsen var uttrykk for en bestående stressituasjon knyttet til rettssaken og sterke belastningsfaktorer i familien.
Både B og A har benektet at det de har skrevet noe i erklæringene som er bevisst uriktig. B har forklart at han bygde på Hagelunds erklæring og det D opplyste som grunnlag for sin uttalelse. A har forklart at han fikk Xxxxxxxxx erklæring og en erklæring fra lege Xxxx Xxxx Xxxxxx vedrørende samboeren, da D kom til konsultasjonen. I erklæringen fra Grytli framgikk det at samboeren var sykemeldt og innlagt på sykehus, men ikke noe om påvist kreft. I tillegg bygde han på muntlige opplysninger fra B og det D fortalte. Grunnen til at den første erklæringen ble trukket tilbake, var i følge A at konklusjonen var for bastant. Det var ikke tilstrekkelig faglig grunnlag for å utsette saken - han har vist til at spørsmålet om utsettelse bygger på et skjønn som det ikke var opp til ham å avgjøre. A mener han var i kontakt med advokat Xxxxxxxxxxxxxx og B før han skrev den modererte erklæringen, men er usikker på hvem som tok initiativet. Han har imidlertid fastholdt at det han skrev under «aktuelt» i den første erklæringen var riktig ut fra hans observasjoner, og han innestår for konklusjonen om at D ikke var i stand til å forfølge resonnementer og var behandlingstrengende. I følge A varte konsultasjonen 30-45 minutter og det ble gjort avtale med D om at han skulle komme tilbake senere. Planen var å gi beroligende medisin og utrede han videre for å finne riktig dosering for å stabilisere stemningsleiet.
I forhold til betaling for arbeidet som ble gjort, har B forklart at D betalte en egenandel på 200 kroner, men at han ikke sendte inn refusjonskrav til folketrygden. A har forklart at han ikke fikk noe betalt av D, men at han sendte en bankgiro til D, antakelig pålydende 1.500 kroner, da han ikke kom tilbake for ny konsultasjon. I følge A ble giroen aldri betalt. Han purret ikke på betaling og tok ikke kopi av giroen. Beløpet står heller ikke som en utestående fordring i regnskapet.
Retten fester ikke lit til de tiltaltes forklaringer, verken når det gjelder riktigheten av innholdet i erklæringene eller når det gjelder hva de har mottatt i betaling.
D har gitt klart uttrykk for at han ikke var til noen reell undersøkelse/medisinsk konsultasjon da han var hos B og A. Han har forklart at det ikke har vært noe vanlig pasient - psykolog/psykiaterforhold mellom ham og de tiltalte. Han kontaktet B og ba om å få en erklæring for å få utsatt straffesaken. Han var hos B i 10-15 minutter i forbindelse med uttalelsen som ble skrevet og hadde med seg erklæringen fra Hagelund. I følge D var han ikke syk slik det framgikk av Xxxxxxxxx sykemelding/erklæring, noe B var fullt ut klar over. B foretok ingen undersøkelse av ham. D har framholdt at det som står i Bs uttalelse om samboeren er riktig og han har ikke lagt skjul på at det selvfølgelig preget ham. Det B har skrevet om hans egne helseproblemer, så som hyperventilering, psykosomatiske plager og at han fremstod som marginalt fungerende, var imidlertid uriktig.
Det er heller ikke riktig at han var, eller hadde vært, i noe behandlingsforhold hos B. Det var B som foreslo at A skulle kontaktes for å få inn «mer tyngde». B fortalte ham at A hadde et bredt kontaktnett, hadde legestilling i Forsvaret og var en faglig ressursperson. D hadde ikke truffet A tidligere.
D har videre forklart at det var B som avtalte møte med A. B fulgte med D til As kontor ved Festningen. Hos A hadde han et raskt møte på 10-15 minutter hvor personalia og familieforhold ble klarlagt. D hadde med seg erklæringen fra Hagelund og antakelig også Bs uttalelse. Hans psykiske helsetilstand ble ikke diskutert og det ble ikke foretatt noen undersøkelse eller vanlig lege - pasient samtale. Han har videre forklart at han hadde med seg penger etter å ha fått beskjed av B om hva det ville koste, og at han betalte 5.000 - 8.000 kroner kontant til A på hans kontor. Han betalte ikke noe direkte til B i tillegg, og fikk et klart inntrykk av at de samarbeidet og skulle dele pengene. D fikk ingen kvittering og har benektet at har mottatt noen faktura fra A i ettertid. Han har betegnet møtet hos A som en «cash and carry deal». Også i forhold til As erklæringer har D forklart at opplysningene om samboeren i hovedsak var riktige, derimot ikke opplysningene om hans egen helsetilstand. D har også forklart at advokat Xxxxxxxxxxxxxx reagerte på As første erklæring, blant annet på grunn av at både Xxxxxxxxxxxxxxx og Ds navn var skrevet feil og beskrivelsen knyttet til samboerens kreft. Han har også antatt at Xxxxxxxxxxxxxx reagerte på den sterke konklusjonen i den første erklæringen.
Når det gjelder undersøkelsen hos politilegen har D forklart at dette var en reell undersøkelse, men at han gjorde det han kunne for å manipulere politilegen. I forkant av undersøkelsen inntok han 20 koffeintabletter etter å ha blitt tipset om at det ville være virkningsfullt. I tillegg til inntaket av koffeintablettene, som medvirket til at han snakket usammenhengende, overdrev og løy han det han klarte for å virke som dårlig som mulig
overfor politilegen, slik at han ble sykemeldt. Noen tilsvarende manipulasjon og overspill var det ifølge D ikke behov for overfor B og A.
Forsvarerne har anført at Ds troverdighet er svært lav og at det ikke er grunn til å feste tillit til hans forklaring i retten. Det er bl.a. vist til hans informantrolle overfor politiet i NOKAS-saken der han løy om sin kontakt med Xxxxxx Xxxxxx og hans rolle i et Brennpunktprogram som bl.a. gjaldt hans virksomhet som politiinformant. Han kom i konflikt med redaksjonen og ble beskyldt for å ha forfalsket kontrakter. Dette gir etter rettens syn ikke tilstrekkelig grunn til å se bort fra Ds rettslige forklaring i denne saken. Han har forklart seg under vitneansvar og har innholdsmessig i forhold til sin egen rolle forklart at han har begått en straffbar aktiv korrupsjonshandling. Viktigere er det etter rettens syn at det ikke kan sees at D reelt sett vil kunne oppnå noen fordel ved å forklare seg usant i denne saken, snarere tvert om. Videre finner retten grunn til å legge vekt på at Ds forklaring på sentrale punkter stemmer overens med det som har fremkommet i DNs lydopptak og i Cs forklaring, jf. bl.a. måten samarbeidet mellom B og A har foregått, innholdet av konsultasjonene og betaling for erklæringene. Hans forklaring framstår også på flere punkter som nyansert, bl.a. har han framholdt at det som er skrevet i erklæringene om samboerens helsetilstand er riktig. Retten legger til grunn, slik D bare har antydet, at Xxxxxxxxxxxxxx reagerte på den sterke beskrivelsen og konklusjonen i As først erklæring og ba ham skrive en ny, mer avdempet erklæring.
Retten finner det bevist utover rimelig tvil at de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post I b. Mot betaling av iallfall 5.000 kroner har de skrevet erklæringer som har ett uriktig innhold når det gjelder beskrivelsen av Ds helsetilstand. Erklæringene bygger heller ikke på reelle konsultasjoner eller undersøkelser av D. De tiltalte har mottatt en utilbørlig fordel i tilknytning til sine stillinger som psykolog og psykiater.
Forholdet må anses som klart klanderverdig og rammes av korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven § 276a første ledd bokstav a. Retten finner det videre klart at forholdet må anses grovt på grunn av det særlige tillitsbrudd som følger av de tiltaltes stillinger, jf. straffeloven § 276b. Forholdet må karakteriseres som kvalifisert utilbørlig. Begge de tiltale har handlet forsettlig. Begge har etter rettens syn uten tvil vært klar over eller holdt det som overveiende sannsynlig at de mot betaling har skrevet erklæringer med uriktige og villedende opplysninger om Ds helsetilstand.
De tiltalte har ved å skrive uriktige og villedende erklæringer som har blitt framlagt, eller var ment å bli fremlagt, for overfor offentlige myndigheter også overtrådt straffeloven § 189 og § 166, jf. tiltalen post II og
III. Legeerklæringene og psykologuttalelsene har etter rettens syn klart ment å være en del av rettens beslutningsgrunnlag og således bestemt til å avgi bevis i lovens forstand. As erklæringer rammes av straffeloven § 166 første ledd og § 189 første straffalternativ. Bs psykologuttalelse rammes også av straffeloven
§ 166 første ledd. I forhold til straffeloven § 189 legger retten til grunn at Bs forhold rammes av § 189 annet straffalternativ, jf. det som er lagt til grunn under post Ia om tolkningen av denne bestemmelsen. Han har gjennom samarbeidet med og utveksling av opplysninger til A medvirket eller bevirket til As uriktige legeerklæringer. Også i forhold til straffeloven § 189 og § 166 finner retten det klart at de tiltalte har handlet forsettlig.
Retten finner det videre klart at begge de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post IV-VI og at forholdet rammes av helsepersonelloven § 4, § 15 og § 40. B har også erkjent skyld for disse tiltalepostene. Skylderkjennelsen styrkes av de øvrige bevis i saken. Erklæringene er uriktige på viktige punkter når det gjelder beskrivelsen av Ds helsetilstand. Retten finner det åpenbart at kravet til faglig forsvarlighet som følger av § 4 og kravet til varsomhet og objektivitet som følger av § 15, ikke er overholdt i dette tilfellet. Likeledes finner retten det åpenbart at kravet til forsvarlig journalføring i lovens § 40 ikke er overholdt. Retten viser bl.a. til at B overhodet ikke har ført noen journal og at opplysningene som framgår av hans uttalelser ikke sier noe om tidspunktet for undersøkelser m.v. A har ført pasientjournal, men denne er klart mangelfull. Verken i journalen eller i erklæringene framgår for eksempel når konsultasjonen med D fant sted. Retten finner det klart at skyldkravet i lovens § 40, forsett eller grov uaktsomhet, er oppfylt for begge de tiltalte.
Post I c, post II-III og post IV-VI:
E ble kjent med A på begynnelsen av 1990-tallet i forbindelse med at A var på legevaktbesøk hos moren, som hadde en arvelig nervesykdom, Charcot-Marie-Tooth sykdom (CMT). Sykdommen medfører bl.a. muskelsvakhet, muskelsvinn, balanseproblemer og gangvanskeligheter m.v. E oppsøkte A i etterkant av dette og fikk ved flere anledninger råd og veiledning bl.a. i forhold til risiko og belastning med å ha en mor med denne sykdommen. Også andre i Es familie hadde fått påvist denne sykdommen. A hadde også en viss forretningsmessig kontakt med E på 90-tallet i forbindelse med at E hadde startet et firma (Gum-Teck AS) som skulle importere tyggegummi som skulle ha effekt i forhold til å slutte å røyke og spiseforstyrrelser. A var en
periode aktiv som medisinsk rådgiver og styremedlem, men har forklart at han tror han trakk seg ut av selskapet i 1995/1996.
E ble etter anke til Xxxxxxxxxx lagmannsrett i juni 2003 dømt til fengsel i 3 år og 6 måneder, hvorav 2 år var gjort betinget for økonomisk kriminalitet. Han har forklart at han tok kontakt med advokat Xxxxxxx Xxxxxx Xxxxxxx fordi han ønsket å komme i gang med soningen og få en best mulig tilrettelagt soning. I den forbindelse kontaktet han bl.a. A og fikk innhentet en spesialisterklæring fra ham 25. september 2003. I spesialisterklæringen skrev A under «anamnestisk» bl.a. om morens alvorlige arvelige muskulære sykdom (CMT). Om E skrev han bl.a.:
«Han har ikke avtjent verneplikten pga. hans arvelige sykdom. Xxxxxxxxx fikk han selv ca. 20 år gammel.»
For øvrig ble det også under dette punktet opplyst at Es startet Gum-Teck AS «fra 1996», noe som tyder på at A trakk seg ut av denne virksomheten senere enn 95/96, slik han har antatt i sin forklaring. Under punktet
«psykologisk/psykiatriske forhold» ble det bl.a. vist til at plager, uro og engstelighet som E gjennom årene hadde slitt med på grunn av den arvelige sykdommen, var velbegrunnet da «svært mange i hans slekt hadde begått suicid og også homocid». Det ble vist til at forløpet av sykdommen var særegent og henvist til «skriv fra genetiker xx. Xxxxxxxx.» Videre ble det vist til at Es angst hadde medført at han trente systematisk og omfattende, noe som ville være avgjørende for å stå best mulig rustet mot den familiære sykdommen. Videre het det i erklæringen:
«E er på ettersommeren blitt noe økende deprimert, men ikke verre enn at han vil kunne starte soning. Hans angst er imidlertid vært økende, primært som følge av uro for mulighet til noe tilrettelegging av soningsform. Denne må legges opp slik at han fortsatt kan trene og ivareta det han opplever som «sitt liv». Med dette forstås at han nettopp gjennom trening i noen grad kan forebygge en sykdomsdebut av en særdeles destruktiv sykdomsprosess (henviser til skriv fra xx. Xxxxxxxx). Marginene hos PMH er små til tross for et tilsynelatende offensivt ytre.
Konklusjon:
E oppebærer en rekke somatiske risikofaktorer og psykiatriske plager. Han vil trenge en soningsform som gir mulighet til bred systematisk somatisk trening.»
Det framgår ikke av erklæringen om/når E var til konsultasjon/undersøkelse hos A. Noen pasientjournal som viser dette er heller ikke framlagt. A har opplyst at han fant Es pasientjournal i forbindelse med opprydding etter flytting fra hans militære legekontor i sommeren 2007, men at han ikke har oversendt den til påtalemyndigheten/Helsetilsynet forut for hovedforhandlingen.
I spesialisterklæring 19. september 2003 fra spesialist i nevrologi og medisinsk genetikk, Xxxx Xxxxxxxx, som E hadde innhentet, ble gitt uttrykk for at det var ønskelig at soningssituasjonen ble tilrettelagt ut fra hans Es
«egen medisinske risikosituasjon» og av hensyn til hans familiesituasjon, slik at han fortsatt kunne hjelpe sin mor. Det ble gitt en beskrivelse av sykdommen CMT og morens sykdomshistorie og situasjon ble gjennomgått. Det ble også vist til at sykdombildet i slekten var uvanlig da «de affiserte nærmest uten unntak har hatt tilsvarende sykdomsutvikling som hans mor». Xxxxxxxx viste til at «ifølge hans familie foretok hans tante suicid (selvmord) 40 år gammel den gang hun registrerte tegn på sykdommen» og at det i en «drapssak i en annen gren av hans familie var diskutert om motivet til mannen som skjøt sine uføre foreldre var bitterhet over en arvelig sykdom (VG 15.01.1998).» Det ble også påpekt at den arvelige sykdommen «har medført meget uro blant risikopersoner (barn av syke) i slekten. Videre skrev Braathen bl.a.:
«CMT er arvelig. Han har betydelig risiko for denne tilstanden.
Han trener regelmessig for å ha et best mulig fysisk grunnlag dersom sykdommen skulle bryte ut hos ham.»
E ble i mai 2004 innkalt til soning ved Bastøy fengsel 21. juni 2004. På vegne av E søkte advokat Xxxxxx Xxxxxxx Oslo politidistrikt/statsadvokaten om utsettelse av soningen til 1. september. I den forbindelse tok E på nytt kontakt med A, som utarbeidet en ny spesialisterklæring 12. mai 2004. I erklæringen viste A til den tidligere spesialisterklæringen og skrev bl.a.:
«Siden siste erklæring er forholdene omkring hans somatiske sykdom vesentlig forverret. Han er blitt dårligere, og da med hensyn til at han nå hver morgen har problemer og bruker lengre tid på å komme seg ut av sengen og i aktivitet. Dette er nytt siden siste erklæring.
Problemet har økt hans angst og uro for fremtiden, noe som er vel fundert. Som referanse for dette henvises til spesialistuttalelse for nevrolog/spes. i medisinsk genetikk. I tillegg har han som tidligere ansvar for datter, med de praktiske vansker det medfører.»
Det ble også opplyst at E var innstilt på soning, men at han hadde «behov for å forberede dette» som følge av omsorgssituasjonen og hans egne somatiske plager. Avslutningsvis ble det vist til at det var en «fin balansegang mellom Es psykiatrisk/psykologiske evne til å så (feilskrift for stå) i hverdagen og på den andre siden bli overveldet av konsekvensene av hans langsomt progredierende sykdom.»
Heller ikke i denne erklæringen fremgår det om/når E var til konsultasjon/undersøkelse. Det er heller ikke framlagt pasientjournal som viser dette, jf. det som er nevnt ovenfor.
Før søknaden om soningsutsettelse til 1. september var avgjort, søkte advokat Xxxxxx Xxxxxxx 4. juni på vegne av E til kriminalomsorgen om overføring fra Bastøy, slik at hele straffen kunne sones ved Evangeliesenteret i medhold av straffegjennomføringsloven § 12. Vedlagt søknaden var bl.a. erklæringene fra
A. I forbindelse med denne søknaden tok E også kontakt med en annen spesialist i psykiatri, Xxxx Xxxxx. I Tanums legererklæring 2. juni 2004 framgikk det at han hadde foretatt en legeundersøkelse av E 26. mai 2004. I erklæringen ble det opplyst at E «allerede i 20 årene fikk bekreftet at han led av den arvelige og invalidiserende nevrologiske sykdom Charcot-Xxxxx-Xxxxx sykdom». Det ble vist til at mange pasienter med sykdommen, i tillegg til de muskulære og fysiske følgene, også utviklet ustabil psyke med lav terskel for utvikling av depressive reaksjoner. Det ble videre opplyst at E i sin psykiatriske historie bare hadde hatt «to definerte depressive episoder»; den ene var da han fikk diagnosen, den andre i forbindelse med domsavsigelse for bedrageri. I Tanums erklæring ble det også opplyst at E trolig hadde en «udiagnostisert inflammatorisk tarmlidelse» og «muligens et irritabelt tarmsyndrom». På bakgrunn av helseplagene framholdt Xxxxx at Bastøy fengsel måtte tilrettelegge soningen i betydelig grad dersom han skulle sone der, og at en soning på Evangeliesenteret ville være en «mer medisinsk elegant løsning» på grunn av Es omfattende somatiske plager.
Søknaden om overføring til Evangeliesenteret ble 16. juni 2004 avslått av Bastøy fengsel. Advokat Xxxxxx Xxxxxxx skrev på denne bakgrunn 17. juni 2004 en søknad til Oslo statsadvokatembeter om utsettelse av soningstidspunket med 14 dager, slik at det ble tid til å påklage avslaget. I den forbindelse ble B koplet inn for å hjelpe E med å få søknaden innvilget. E tok kontakt med B og hadde med seg søknaden om 14 dagers utsettelse da han møtte B. B tok telefonisk kontakt med statsadvokat Vale ved Oslo statsadvokatembeter, redegjorde for saken og fakset over søknaden om 14 dagers utsettelse forfattet av advokat Xxxxxx Xxxxxxx. Statsadvokat Vale innvilget 18. juni søknaden. Den tidligere søknaden om soningsutsettelse til 1. september, ble avslått av xxxxxxxxxxxx Xxxx 14. juni 2004, men synes ikke å ha vært meddelt advokat Xxxxxx Xxxxxxx da han skrev søknaden 17. juni 2004.
Retten legger etter bevisførselen til grunn at det var A som formidlet kontakt med B. E har forklart at A anbefalte kontakten med B i forbindelse med søknaden om utsettelse. Han forstod på A at B var den som best kunne håndtere den videre oppfølgningen og at han hadde best kjenneskap/kontakt i forhold til statsadvokatembetet. Videre legger retten til grunn at B hadde 1-2 møter med E etter at utsettelsen var besluttet for å følge opp soningsspørsmålet videre, men dette resulterte ikke i noe skriftlig uttalelse fra B. B har forklart at det var tale om at E skulle innlegges frivillig på Vinderen psykiatriske og at dette ville kollidere med soning ved Bastøy fengsel. Den videre oppfølgning synes imidlertid ut fra bevismaterialet i saken i hovedsak å være gjort av psykiater Xxxxx. Xxxxxx fester ikke lit til As forklaring om at han henviste E til B fordi han hadde større kunnskap om fengselssystemet og kunne fortelle E mer om, og berolige hans bekymring for, forholdene ved Bastøy fengsel.
Når det gjelder opplysningen om at E fikk CMT-diagnosen som 20 åring, har A forklart han fikk den fra E selv. Han oppfattet det slik at E hadde diagnosen, men at det ikke var en «aktiv, men en langsomt utviklende sykdomsprosess». Xxxxxx bemerker at det ikke framgår direkte av erklæringen at dette bygger på opplysninger fra pasienten selv. Samtidig henviser A også til erklæring fra Braathen, som er spesialist på området, noe som også gir inntrykk av at A bygger på Braathen som kilde. På bakgrunn av bevisførselen finner retten det klart at opplysningen om at E allerede hadde diagnosen (sykdommen), var uriktig. Det vises til spesialisterklæringen fra Braathen, som E hadde konsultert i 13-14 år, der det framgår at E ikke hadde fått konstatert sykdommen (diagnosen) slik som hans mor, men at sykdommen var arvelig og at han hadde en betydelig risiko for tilstanden. Braathens erklæring ble skrevet bare 6 dager før As erklæring. At E ikke hadde fått konstatert
sykdommen på dette tidspunkt, underbygges også av erklæringer fra seksjonsoverlege Langberg ved Ullevål universitetssykehus. I en uttalelse 16. september 2003 til fengselsvesenet vedrørende soning av fengselsstraff, framgår det at E var redd for å få morens sykdom og hadde behov for regelmessig oppfølgning av eventuelle symptomer på utvikling av den arvelige sykdommen av lege. Det framgår imidlertid ikke at han hadde fått sykdomsutbrudd. Det gjør det heller ikke i en senere uttalelse fra seksjonsoverlege Xxxxxxxx fra 19. mai 2004 i forbindelse med anbefaling om frisoning ved Evangeliesenteret. Opplysningen i As erklæring synes også ha forplantet seg videre til Tanums erklæring 2. juni 2004. Det framgår av Tanums senere erklæring 18. juni 2004 at han var kjent med As erklæring. Slik Tanums erklæring er formulert, ser imidlertid ikke retten bort fra at han også bygget på opplysninger fra E selv.
Retten finner det klart at A var klar over, eller holdt det overveiende sannsynlig, at det var uriktig at E fikk diagnosen da han var ca. 20 år gammel. Han var kjent med og hadde lest Braathens spesialisterklæring, som på dette punkt vanskelig kan misforstås. På bakgrunn av Es forklaring legger retten til grunn at A har bygd på opplysninger fra E, men at E har gitt mer nyanserte opplysninger. E har i retten forklart at han som 20 åring var på en undersøkelse på Akershus sentralsykehus der det ble konstatert at han hadde legning for sykdommen; han kunne få sykdommen (sykdomsutbrudd), men behøvde ikke nødvendigvis det. I følge E har han også opplyst dette til A. For øvrig bemerker retten at det ikke kan sees at As opplysninger og vurderinger under punktet
«psykologisk/psykiatriske forhold» inneholder noe vesentlig uriktig i forhold til det som ellers har framkommet under bevisførselen.
I den neste erklæringen 12. mai 2004 bygger imidlertid A videre på den feilaktige forutsetningen om at E hadde fått sykdommen (sykdomsutbrudd) for ytterligere å underbygge behovet for utsettelse/tilpasset soning. A viste her til at «hans somatiske sykdom er vesentlig forverret» og faren for at E kunne bli «overveldet av konsekvensene av hans langsomt progredierende sykdom».
E har for øvrig i det vesentligste forklart seg i samsvar med det A har skrevet i erklæringene. E har gitt uttrykk for at han har hatt et langvarig og godt forhold til A og at han har fått god hjelp av ham bl.a. i forhold til mestring. Han har bekreftet opplysninger om frykt og engstelse for sykdommen, behovet for mye fysisk trening og selvmord og drap i familien, noe retten ikke finner grunn til å betvile. E har også forklart at han har vært flere ganger på As kontor ved Festningen. I forhold til erklæringen 12. mai 2004 har han også bekreftet opplysningen om han hadde problemer med å komme seg opp om morgenen og brukte lenger tid på å komme i aktivitet, noe han formidlet til A. Retten kan likevel ikke, på bakgrunn av Es forklaring og øvrig bevisførsel, ikke se at det er holdepunkter for As konstatering av at «forholdene omkring hans somatiske sykdom er vesentlig forverret». E har særlig forklart at han merket at han lettere tråkket over når han gikk på gaten og at han var redd for at han også skulle merke noe på armene. As konstatering framstår som en udokumentert medisinsk opplysning av en som ikke er spesialist på sykdommen. Opplysningen bygger på en uriktig forutsetning om at sykdomsutbrudd (CMT) var konstatert, jf. As tidligere erklæring. Selv om E opplyste at han følte seg dårligere og hadde problemer om morgenen, kan retten ikke se at det på dette tidspunktet forelå nye opplysninger av en slik karakter at det ga medisinsk grunnlag for å konstatere sykdomsutbrudd og vesentlig forverring. Dersom A mente at sykdomsutbrudd forelå og nå var vesentlig forverret, ville det vært nærliggende at han hadde opplyst at E var henvist til en spesialist i nevrologi for videre oppfølgning. Retten finner det klart at A var klar over, eller iallfall holdt det for overveiende sannsynlig, at opplysningen om vesentlig sykdomsforverring var uriktig og villedende.
A har benektet at han har fått noen betaling for arbeidet han gjorde for E. B har forklart han E betalte en egenandel på 200 kroner og at han ikke har betalt noe til A. E har imidlertid forklart at han betalte 20.000 kroner kontant til B den dagen statsadvokaten ga utsettelse. Han fikk ingen kvittering for beløpet. Det var B som instruerte han om hva det kostet dersom han fikk innvilget utsettelsen. Han har forklart at han opplevde dette som ille, men følte han ikke hadde noe valg. Retten finner ingen grunn til å betvile Es forklaring på dette punkt og finner det bevist at E betalte 20.000 kroner til B forbindelse med at soning på Bastøy ble utsatt.
E har ikke opplyst noe om at han har betalt penger til A. Retten finner det likevel bevist utover rimelig tvil at de tiltalte har delt pengene E betalte til B. Det var A som henviste E videre til B slik at han også ble involvert i arbeidet med Es sak. At A har mottatt sin andel av pengene underbygges av det samarbeidsforholdet som er bevist gjennom post Ia og Ib, samt det som framkommer i DNs lydopptak om samarbeid og pris. Retten tilføyer også at det ut fra bevisførselen må legges til grunn at E var en kilde for DN og at han er den personen det vises til i de avspilte samtalene når A og Skog kom inn på spørsmålet om hva Xxxx skulle betale for erklæringen.
Selv om retten ikke betviler at A har hatt enkelte gratispasienter, anses det utelukket at E har vært en av disse.
Retten finner det etter dette bevist utover rimelig tvil at de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post I c. Mot betaling av 20.000 kroner har de tiltalte hjulpet E med å prøve og få soningslettelser og soningsutsettelser. A ved å skrive erklæringer som hadde et uriktig innhold når det gjelder beskrivelsen av Es helsetilstand, og B ved å ta en telefon og videreformidle en søknad han selv ikke hadde skrevet per faks til statsadvokaten. De tiltalte har mottatt en utilbørlig fordel i tilknytning til sine stillinger som psykolog og psykiater. Forholdet må anses som klart klanderverdig og rammes av korrupsjonsbestemmelsen i straffeloven § 276a første ledd bokstav a. Retten finner det videre klart at forholdet må anses grovt på grunn av det særlige tillitsbrudd som følger av de tiltaltes stillinger, jf. straffeloven § 276b. Forholdet må karakteriseres som kvalifisert utilbørlig. Begge de tiltale har handlet forsettlig. Begge har etter rettens syn uten tvil vært klar over eller holdt det overveiende sannsynlig at det var utilbørlig å kreve 20.000 kroner for det de hadde gjort, og eventuelt planla å gjøre framover, for E.
A har ved å skrive uriktige og villedende erklæringer som har blitt framlagt overfor offentlige myndigheter også overtrådt straffeloven § 189 og § 166, jf. tiltalen post II og III. Legeerklæringene har etter rettens syn klart ment å være en del av fengselsmyndighetenes beslutningsgrunnlag og således bestemt til å avgi bevis i lovens forstand. Retten finner det klart at A har handlet forsettlig. Han har vært klar over eller iallfall holdt det overveiende sannsynlig at erklæringene inneholdt uriktige eller villedende opplysninger og at de skulle være en del av fengselsmyndighetens beslutningsrunnlag. B forhold rammes ikke av tiltalens post II og III. Han har ikke gitt opplysninger til A som har medvirket til de uriktige opplysningene i As legeerklæringer, jf. straffeloven §
189. Han har heller ikke avgitt skriftlige uttalelser vedrørende E, og det er etter bevisførselen ikke tilstrekkelige holdepunkter for at han har gitt uriktige muntlige opplysninger til statsadvokaten som rammes av straffeloven § 166.
Retten finner det videre klart at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post IV-VI og at forholdet rammes av helsepersonelloven § 4, § 15 og § 40. Erklæringene er uriktige på viktige punkter når det gjelder beskrivelsen av Es helsetilstand. Retten finner det åpenbart at kravet til faglig forsvarlighet som følger av § 4 og kravet til varsomhet og objektivitet som følger av § 15, ikke er overholdt i dette tilfellet. Likeledes finner retten det klart at kravet til forsvarlig journalføring i lovens § 40 ikke er overholdt. Retten viser bl.a. til at det ikke foreligger journalopplysninger vedrørende E, og at det av erklæringene ikke framgår når E var til konsultasjon hos A. Retten finner det klart at skyldkravet i lovens § 40, forsett eller grov uaktsomhet, er oppfylt. Bs forhold rammes ikke av tiltalen post IV-VI i det han ikke har skrevet noen uttalelser i saken og for øvrig synes å ha hatt en begrenset rolle i forhold til E.
Post II - III og post IV - VI - H:
H (tidligere H) ble i januar 1996 dømt til 320 timer samfunnstjeneste for økonomisk kriminaliet. Etter at han flere ganger uteble fra avtjening av samfunnstjenesten, ble dommen i 29. mai 1997 omgjort til ubetinget fengselsstraff i 10 måneder. Etter at søknad om soningsutsettelse var avslått påbegynte han soning 6. mars 1998 ved Vestre Slidre arbeidskoloni. H søkte 16. mars 1998 om utvidet permisjon på grunn av arbeidsforhold (møter og styremøter), men dette ble avslått. På vegne av H søkte så advokat Xxxxxxxx 22. mars 1998 om soningsavbrudd på grunn av vanskelige familieforhold (samboers forhold). Vedlagt søknaden var en uttalelse
20. mars 1998 fra B. I Bs uttalelse ble det vist til at samboeren ventet tvillingfødsel med termin i august 1998. Videre het det bl.a.:
«Klienten er testet med Xxxxxxxx personlighetsdiagnostisk test, ingen psykotiske symptomer, men fremstår som mimikkfattig og noe nedstemt.
Samboer ... fremstår som deprimert og har hatt en traumatisk barndom og oppvekst, alkoholproblemer i hjemmet, kastet ut 15 år gammel og mishandlet i et tidligere forhold.
Hun forteller at hun bl.a. har hatt to suicidalforsøk og har vært til behandling hos diverse psykologer. Har ingen nære pårørende rundt seg. Sliter i tillegg med søvnproblemer, nedsatt matlyst og opplever generell sykdomsfølelse (se vedlegg fra henne lege ...). Klientens tilstand er nært knyttet til samboers fravær og hun trenger sakkyndig bistand samt tilstedeværelse av samboer.»
Avslutningsvis ba B om at soningsavbrudd ble innvilget av hensyn til parets psykiske helse og forestående fødsel. Av hensyn til at samboeren «fungerer marginalt» ble det bedt om at soningsavbrudd i først omgang ble innvilget «umiddelbart».
Østre fengselsdistrikt innvilget 27. mars soningsavbrudd i 2 uker under henvisning til forholdet ble ansett som noe akutt.
På vegne av H søkte advokat Xxxxxxxx 1. april 1998 om ytterligere soningsavbrudd i to brev. I det ene søknaden ble det søkt om soningsavbrudd i 2 måneder, i den andre ble det søkt om avbrudd inntil søknaden om avbrudd i 2 måneder var behandlet. Som begrunnelse ble bl.a. Hs egne helsemessige problemer oppgitt.
Vedlagt søknadene var en uttalelse fra A datert 31. mars 1998. I uttalelsen, adressert til advokat Xxxxxxxx, skrev A at han hadde undersøkt H samme dag i forbindelse med soningsavbrudd «grunnet familiære/psykiske problemer». I uttalelsen ble det bl.a. opplyst:
«Han har siden hjemkomst dekompensert, fremstår som deprimert, fortvilet og på grensen til kontrollbrist.
Han er tidligere testet av psykolog hvor en ikke har funnet psykotiske symptomer, men etterreaksjon har fremprovosert alvorlige marginale symptomer.
...
...
Klienten og hans samboer trenger nå, over tid, hjelp sammen og individuelt, og H trenger hjelp for ikke å gå inn i en massiv selvdestruktiv tilstand hvor suicidalitet ikke kan utelukkes.
Klienten trenger og kan få behandling nå, og en ber derfor om at De hjelper han med å få forlenget soningsavbruddet, slik at livsnødvendig behandling kan iverksettes.
Det er videre grunn til å understreke at en graviditet med tvillinger, til og med eneggede, er en betydelig påkjenning (ref. uttalelse) som han samboer hvis hun var frisk måtte mobilisere myr (feilskrift for mye) for å mestre.
Dette vil indirekte være sykdomsprovoserende hos H å aggravere hans hjelpesløshet og suicidalitet.» Som diagnose anga A «Reaktiv depresjon, selvdestruksjon, fare for suicidalitet».
Østre fengselsdistrikt innvilget ytterligere to uker soningsavbrudd for å undersøke saken nærmere. På bakgrunn av As uttalelse ønsket fengselsdistriktet å se nærmere på sakens dokumenter for å se om det var noe som bekreftet Hs helseproblemer. Saksdokumentene ble innhentet fra Oslo politikammer og det ble innhentet uttalelse fra
Vestre Slidre arbeidskoloni. I uttalelse fra arbeidskolonien fremgikk det at H fram til soningsavbruddet hadde fungerte upåklagelig og det var ikke noe spesielt å bemerke når det gjaldt hans psykiske tilstand. Av saksdokumentene som ble innhentet framgikk det at H før innsettelse i soning hadde søkt om utsettelse av soningen fram til mars 1999, primært på grunn av hans arbeidsforhold, subsidiært fordi samboeren ikke oppebar inntekt. Også den først søknaden om utvidet permisjon etter at han kom til arbeidskolonien var begrunnet med arbeidsforhold. Xxxxxxxxxxxxxxxxxx fant på denne bakgrunn ikke noe i saksdokumentene som underbygget de helsemessige problemene som framgikk av As uttalelse, og avslo 15. april 1998 søknaden om ytterligere soningsavbrudd i 2 måneder.
Advokat Xxxxxxxx påklaget 21. april 1998 avlaget og vedla en ny uttalelse fra A datert 17. april 1998. På bakgrunn av As erklæring ble det bedt om at soningsavbrudd ble innvilget fram til 1. september 1998. I As nye uttalelse, nå med overskriften «Spesialisterklæring», het det innledningsvis:
«Det utarbeides fornyet erklæring i tillegg til tidligere uttalelse da det synes som enkelte punkter ikke har vært tilstrekkelig presisert, og at det derfor har blitt rom for manglende klarhet mht. såvel anamnese, behandlingsalternativer og behandlingsprognose. Etter fornyede konsultasjoner fremstår bildet klarere og mer nyansert en det som tidligere er fremstilt.»
Etter en gjennomgang av Hs bakgrunn og samboerens kompliserte svangerskap og forestående fødsel, konkluderte A med at han hadde en behandlingstrengende depresjon. Videre het det bl.a. i As konklusjon:
«3. Det er grunn til å understreke at hans evne til mestring er dårlig og at han vil trenge en kombinasjon av personlig oppfølgning med psykofarmakologi og familieterapi. Det sistnevnte er muliggjort gjennom en kontakt samboer har med Klinisk Psykolog B.
Han har verbalisert suicidale trusler tidligere, og det er ved fornyet undersøkelse også tydelig at hans evne til å skille enkeltelementer i opplevelse subjektivt er dårlig, slik at jeg oppfatter han som såpass truet at fortsatt soning nå er uhensiktsmessig og innebærer ikke ubetydelig risiko.
Ytterligere kompliserende er at hans samboer to ganger har gjort suicidale forsøk.»
A konkluderte etter dette med at Hs evne til å tåle soning var slik at han ikke måtte tilbake til en soningssituasjon før etter samboers fødsel og barselperiode, og at han «således pr. nå (er) å anse som soningsudyktig».
I brev 23. april 1998 til Fengselsstyret opprettholdt Østre fengselsdistrikt sitt avslag og anbefalte at klagen ikke ble tatt til følge. I brevet uttalte fengselsdistriktet bl.a.:
«Under soningsavbruddet oppsøkte domfelte lege A, som har stilt en sterk diagnose. Uten å være fagmann på området har erfaringen vist oss at disse uttalelser kan relateres til svært mange innsatte uten at det er grunn for soningsavbrudd. Vi har merket oss at domfelte nå ønsker soningsavbrudd fram til september. Vi har også merket oss at han i søknad om soningsutsettelse søkte fram til mars 1999.
På bakgrunn av at det hevdes at domfelte er soningsudyktig samt at han muligens trenger terapi kan han ikke sone i Vestre Slidre Arbeidskoloni og han er bedt om å møte ved Oslo kretsfengsel når avbruddstiden er over. Arbeidskolonien har ikke den utbygde helsetjenesten som Oslo kfr. har. Vi kan yte bistand gjennom Psyk. Team og har vært i kontakt med nevnte angående saken. Vi har tillit til at domfelte her vil få en adekvat behandling. Vi har helsetjeneste døgnet rundt som vil stå til rådighet i særlige tilfelle. Dersom det viser seg nødvendig kan permisjoner til behandling utenfor anstalt innvilges.»
I vedtak 29. april 1998 tok Xxxxxxxxxxxxxx ikke klagen til følge. Det ble vist til at soningsavbrudd bare kan finne sted når det er påkrevd av hensyn til den innsattes helsetilstand eller når andre vektige grunner tilsier det, jf. dagjeldende fengselslov § 33. Det ble også vist til at H hadde fått 4 ukers soningsavbrudd for å avhjelpe familiesituasjonen. Fengselsstyret påpekte også at en hadde merket seg at A anså H for å være soningsudyktig. På den bakgrunn ble det bedt om at det «snarest innhentes uttalelse fra offentlig lege - som ikke er domfeltes behandlende lege - med vurdering av hans soningsdyktighet.»
H møtte i Oslo fengsel 28. april 1998, 4 dager etter avbruddtidens utløp fordi han og samboeren hadde reist til Danmark for å ta seg av samboerens mor, som skulle innlegges på psykiatrisk avdeling på sykehus i København. Da H kom til Oslo fengsel oppsøkte han umiddelbart Psykiatrisk fagteam. I uttalelse 30. april 1998 uttalte Psykiatrisk fagteam ved psykiater Xxx Xxxxx at H befant seg i en «reaktiv stressituasjon med tegn på angst, fortvilelse og nedstemt sinnsstemning» grunnet i soning 5 år etter dommen, gravid samboers forventede tvillingfødsel og samboers langvarige nervøse problemer. Etter Stangs vurdering var H ikke «psykotisk eller tilnærmet selvmordstruet». Det ble opplyst at psykiatrisk fagteam ikke hadde kapasitet til å gi «regelmessig psykoterapi slik klienten synes å ha behov for» og at behandlingen dessuten burde «forstsette hos den legen som hadde startet behandlingen», ved fremstillinger eller soningsavbrudd. Soningsavbrudd syntes å framstå som det beste helesmessige alternativet. Psykiatrisk fagteam hadde ikke grunnlag for å ta stilling til om H ved fortsatt lukket soning ville pådra seg alvorlig helseskade.
A skrev en ny spesialistuttalelse 13. mai 1998, adressert til saksbehandler ved Oslo fengsel. Han opplyste at han ved to anledninger hadde tilsett H, sist 12. mai 1998, i fengslet. Årsaken var at det ikke hadde lykkes å få transport for å framstille H på hans kontor. A opplyste at han ikke hadde mulighet til å fortsette med organisering besøk i fengslet. I uttalelsen fokuserte A både på somatiske og psykiske plager H slet med.
Somatisk ble det bl.a. vist til at han hadde gått betydelig ned i vekt etter innsettelse, og at det måtte iverksettes vektkontroll og undersøkelse av lege for mage/tarmplager. I forhold til psykiske tilstand opplyste A at status var «omtrent som tidligere» når det gjaldt Hs suicidalitet. Han mestret denne så vidt, men det ble understreket at «marginene er meget små for utagering». I konklusjonen het det:
«Det er igjen grunn til å understreke at en står ovenfor en personlighet med et tynt og dårlig forsvar mot intrapsykiske problemer. Særlig blir han angst og realitetstruet når han ansvarliggjøres av samboer.
Denne situasjonen er en betydelig belastning for ham da han også vet at hans samboer selv har nervøse problemer som vil være skadelig for tvillingene dersom de persisterer.
Slik situasjonen har utviklet seg er det slik jeg ser det ikke mulig å tilby han et terapeutisk tilfredsstillende tilbud så lenge han sitter inne.
Den situasjonen han er i blir for kompleks til at han selv kan mester den, og jeg har derfor også sett dissassosiasjoner hos han.
Jeg anser han fremdeles soningsudyktig, men vil i tillegg igjen peke på hans behov for legetilsyn.»
Oslo kretsfengsel ba i brev 13. mai 1998 politilegen vurdere om H var soningudyktig på bakgrunn av As erklæringer. H ble framstilt for soningsundersøkelse hos politilegen (Ystad) 25. mai 1998 og politilegen avga
uttalelse 26. mai til Oslo fengsel. Politilegen fant ikke at H var soningsudyktig, verken av hensyn til egen helsetilstand eller på grunn av samboerens tvillinggraviditet og psykiske vansker, jf. straffeprosessloven § 459. Politilegen fant at H hadde en moderat reaktiv depresjon og at han antakelig hadde et pågående vekttap som burde objektiviseres ved måling. Det ble anbefalt at soningen fortsatte, men på betingelse av at H fikk minimum en ukentlig fremstilling til fortsatt behandlingskontakt hos sin faste psykiater og at det ble foretatt regelmessige målinger av kroppsvekt.
Etter at politilegens vurdering forelå, skrev A ytterligere en erklæring datert 2. juni 1998 til Oslo fengsel. Med henvisning til politilegens vurdering ble det vist til at to forhold måtte påaktes, vekttapet og samboerens forhold. A viste til at H hadde gått ned 12 kg på de 5 ukene han hadde sonet ved fengslet og at dette skyldes en kombinasjon av «mavesårlignende smerte med kvalme». Videre ble det vist til at samboeren opplevde å være hjelpeløs og deprimert. Hun var uten arbeid og inntekt og bodde i en leilighet hun økonomisk ikke klarte alene. A mente at disse to forholdene tilsa at straffeprosessloven § 459 kom til anvendelse og at det ble innvilget soningsavbrudd.
Dette ble ikke etterkommet av Oslo fengsel.
Etter søknad fikk H 3. juni 1998 innvilget 1 dags velferdspermisjon av Xxxxxxxxxxxxxx for å kunne møte hos psykiater og være med samboer til jordmor. Ved søknaden lå bl.a. en uttalelse fra B 5. mai 1998 vedrørende samboerens psykiske problemer. Uttalelsen har ikke vært framlagt under hovedforhandlingen. H fikk 30. juni 1998 innvilget ett døgns velferdspermisjon i forbindelse med samboerens nedkomst. Han gjennomførte den siste tiden av soningen ved Elevator.
B har ikke ført journal for sin kontakt med H og samboeren. A har ført elektronisk pasientjournal fra 17. august 1998 vedrørende H, som viser at de har hatt kontakt under soningen og etter løslatelse. Han har opplyst at han før dette førte en manuell journal, men at denne har gått tapt antakelig i forbindelse med flytting fra hans militære kontor ved Festningen.
Etter bevisførselen legger retten til grunn at det var B som først etablerte kontakten med H gjennom hans samboer, som tok kontakt med B da H sonet ved Vestre Slidre arbeidskoloni. B var i kontakt med H på telefon og B og samboeren oppsøkte også H på Vestre Slidre arbeidskoloni før B skrev uttalelsen 20 mars 1998. Som det framgår av Bs uttalelse, var søknaden begrunnet i samboerens psykiske problemer og forestående fødsel. Bs uttalelse, blant annet med opplysningen om at samboeren hadde hatt «to suicidalforsøk», at hun var
«deprimert» og «fungerte marginalt», gjorde at fengselsdistriktet oppfattet situasjonen som noe akutt og innvilget avbrudd. Slik uttalelsen var formulert var det etter rettens syn god grunn for fengselsmyndighetene til å oppfatte det slik. Etter bevisførselen finner retten det imidlertid klart at samboerens suicidalforsøk lå langt tilbake i tid, da samboeren var ca. 15 år gammel (dvs. om lag 8 år tidligere), og at uttalelsen ga et uriktig inntrykk av samboerens og Hs aktuelle helsemessige situasjon. Retten viser også til at H har forklart at samtalene med B ikke hadde behandlingsmessig karakter.
I erklæringen fra A 31. mars 1998, som ble framlagt i forbindelse med ny søknad om ytterligere soningsavbrudd, var hovedfokus Hs egne alvorlige psykiske problemer, ikke samboerens. Dette ble også fulgt opp i As påfølgende uttalelse 17. april 1998, men nå også med større vekt på samboerens forhold/familieforholdene, bl.a. at med opplysning om at «ytterligere kompliserende er at hans samboer to ganger tidligere har gjort suicidale forsøk». Situasjonen var altså at B opplyste om samboerens suicidaliet, men ikke at H var i suicidalfare, mens A 11 dager senere opplyste at H var i suicidalfare og trengte livsnødvendig behandling, men ikke sa noe om samboerens suicidalitet. Uttalelsene gir et klart inntrykk at de tiltalte samarbeidet fra hver sin kant for å oppnå soningsavbrudd for H. A har i sin forklaring nedtonet kontakten med B i forbindelse med arbeidet med H. Han har gitt uttrykk for at han ikke kan huske at han positivt visste at B var koplet inn som psykolog da han skrev erklæringen 31. mars 1998. Dette fester ikke retten lit til. Retten finner det klart at det har vært kontakt og informasjonsflyt mellom B og A i forbindelse med erklæringene.
Både innhold og henvisninger i erklæringene viser dette.
Etter bevisførselen finner retten det bevist utover rimelig tvil at As erklæringer inneholder uriktige opplysninger på flere punkter. I den første erklæringen (31. mars) er det opplyst at han «i dag (har) undersøkt» H, og i den neste erklæringen (17. april) er det opplyst at han har hatt «fornyede konsultasjoner» med H. Senere i erklæringen heter det også «ved fornyet undersøkelse». Dette tyder på at han hadde mer enn to konsultasjoner med H da han hadde soningsavbrudd, før han kom til Oslo fengsel 28. april 1998. Slik erklæringene er formulert, gir de et klart inntrykk av at A har gjennomført iallfall to fysiske undersøkelser, antakelig flere, eventuelt telefonisk kontakt i tillegg. Retten finner det klart at dette ikke er riktig.
Retten viser til at A har vært noe uklar på når han første gang møtte H. I politiavhør forklarte han at møtte H først gang i Oslo fengsel. Etter å ha blitt konfrontert med dette under hovedforhandlingen, har han forklart at dette er uriktig og at han møtte H i forbindelse med erklæringen 31. mars 1998. Retten fester ikke lit til dette. Det vises til at H forklart at første gang han kan huske at han traff A, var da han sonet i Oslo fengsel. H har forklart at han husker A kom i militær uniform første gang han traff ham, og at dette var på et møterom i Oslo fengsel. Avtalen hadde kommet i stand gjennom B og samboeren. Også i sin politiforklaring har H forklart det samme. Retten fester lit til dette. H har betegnet A som en «venn», og har forklart at As var «hans viktigste støttespiller i den vanskeligste perioden i hans liv». Han har i den forbindelse vist til at han hadde det tungt i Oslo fengsel og at han ble «proppet full» av medisiner av fengselslegen. H har også holdt kontakt med A etter at han var ferdig med soningen. Det er grunn til å tro at H på denne bakgrunn ville husket det dersom hans første møte med A var før perioden i Oslo fengsel, da han hadde soningsavbrudd for å være sammen med sin gravide samboeren. I den sammenheng nevnes også at H har forklart at han husker at han og samboeren møtte B flere ganger i forbindelse med soningsavbruddet, og at A overtok det meste av kontakten da han måtte inn å sone i fengslet. Xxxxxx finner det underlig at H skal ha fortrengt at han møtte A til flere konsultasjoner i avbruddsperioden, men husker flere møter med B. Det er heller ikke framlagt journalnotater som kan bekrefte dette.
Det er framlagt ett regningskort for medisinsk konsultasjon vedrørende H som A har innsendt for trygderefusjon. Her er det skrevet at det 6. april kl. 0900 var en konsultasjon, ikke 31. mars, slik det er opplyst i den første erklæringen. Etter rettens vurdering bekrefter ikke dette annet enn at det har blitt innsendt et refusjonskrav i etterkant av erklæringen 31. mars. Dette gir ikke holdepunkter for at det reelt sett har vært en konsultasjon utover det som allerede er opplyst av A i erklæringene. Heller ikke et notat fra saksbehandler i Fengselsstyret om telefonhenvendelse til A 24. april 1998 eller uttalelsen fra psykiatrisk fagteam 30. april 1998, som forsvarer har vist til, gir etter rettens vurdering holdepunkter for at det har vært undersøkelser i forbindelse med de to første erklæringene. Opplysningene i disse dokumentene bygger på opplysninger fra As erklæringer og forutsetter at konsultasjoner har funnet sted, slik A selv har opplyst i erklæringene.
Retten finner det uansett bevist utover rimelig tvil at As erklæringer også utover dette inneholder uriktige opplysninger. Selv om retten ikke finner grunn til å betvile at H slet og hadde en tung og vanskelig tid i forbindelse med soningen i Oslo fengsel, og at han hadde bekymringer knyttet til samborens psykiske helse, har bevisførselen vist at det ikke var grunnlag for As sterke vurderinger av Hs helsetilstand. Retten finner det således klart at H ikke 31. mars 1998 var i en tilstand hvor han trengte «livsnødvendig behandling» for ikke å gå «inn i en massiv selvdestruktiv tilstand hvor suicidalitet ikke kan utelukkes». Videre var det ikke grunnlag for 17. april 1998 å konkludere med at han hans «evne til mestring er så dårlig at han ville trenge en kombinasjon av personlig oppfølgning med psykofarmakologi og famileterapi», at han har «verbalisert suicidale trusler tidligere» og oppfattes som «såpass truet at fortsatt soning nå er uhensiktsmessig og innebærer ikke ubetydelig risiko.» Retten viser til de gjennomgangen foran av dokumentopplysninger i saken. Verken psykiater Stang eller politilegen fant grunnlag for suicidalitetsfare. Retten tilføyer også at heller ikke H eller B i sine forklaringer har kunnet bekrefte at de kjenner seg helt igjen i As beskrivelse. H har gitt uttrykk for at han ikke helt kan skjønne at han var, eller har gitt uttrykk for at han var, i suicidalitetsfare i en perioden da han hadde soningsavbrudd og ventet barn. Han har forklart at han var mest bekymret for samboeren. Han hadde det i utgangspunket bra på Vestre Slidre arbeidskoloni. I følge H var det i første rekke var samborens forhold som gjorde at det ble søkt om soningsavbrudd.
At han i denne situasjonen ble innsatt i Oslo fengsel, og av fengselsmyndighetene ble ansett som for psykisk syk til å sone resten av straffen i arbeidskolonien på bakgrunn av erklæringene fra A, må betegnes som
«uheldig konsekvens» som antakelig verken H eller de tiltalte hadde regnet med.
Når det gjelder betaling for arbeidet, har A forklart at han har krevd trygderefusjoner for konsultasjonene med H, men at han ikke har krevd noe for erklæringene han har skrevet verken av trygden eller av H. Han har benektet at han har mottatt penger fra B som H har betalt. B har også benektet at han har mottatt betaling fra H. Han har heller ikke sendt inn refusjonskrav til folketrygden og har vist til at H var «fengselstilhørende». Retten betviler ikke at A har innsendt refusjonskrav til folketrygden, jf. fremlagte dokumentopplysninger i saken, men fester ikke lit til de tiltaltes forklaring om at de ikke har mottatt noen betaling fra H. H har både i forbindelse med DNs artikkel og i politiavhør forklart at han betalte 25.000 - 50.000 kroner i to omganger. I retten har han forklart at han betalte til sammen 50.000 kroner for «hele pakka», og at det omfattet både den hjelpen han og samboeren fikk. Han har gitt uttrykk for at han fikk god hjelp og at han ikke synes det var urimelig å betale dette. Pengene ble betalt til B, og H mener de ble betalt kontant. Xxxxxx finner ingen grunn til å betvile det H har forklart. Videre finner retten det bevist utover rimelig tvil at B og H har delt beløpet. Det vises til det
samarbeidet mellom de tiltalte som er avdekket i Hs tilfelle, som også har klare likhetstrekk med de andre tilfellene i saken. Videre vises det til at H har forklart at han oppfattet det slik B og A samarbeidet, og at det var B som satt han i kontakt med A.
I forhold til H omfatter ikke tiltalen korrupsjonsbestemmelsene i staffeloven § 276a og § 276b da disse bestemmelsene først trådte i kraft i juli 2003, etter at det straffbare forholdet opphørte. Tiltalen omfatter derfor straffeloven § 189 og § 166. Retten finner det bevist utover rimelig tvil at de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post II og III. A har avgitt legeerklæringer med et uriktig eller villedende innhold som var bestemt til avgi bevis i lovens forstand i forhold til fengselsmyndighetene, jf. § 189. Forholdet rammes også av straffeloven § 166. Retten finner det utvilsomt at A har handlet forsettlig. Retten finner det videre klart at Bs forhold rammes av begge straffebestemmelsene. Han har i sin psykologuttalelse oppgitt opplysninger med et uriktig/villedende innhold, som var ment å være en del av fengselsmyndighetenes beslutningsgrunnlag.
Forholdet rammes av straffeloven § 166. I forhold til straffeloven § 189 kan psykologuttalelsen ikke anses som en «legeerklæring», jf. det som er sagt tidligere, men han har ved å formidle uttalelsen og muntlige opplysninger til A medvirket/bevirket til at uriktige legeattester er utstedet. Retten finner det klart at også B har handlet forsettlig.
Selv om det ikke er anført verken av aktor eller forsvarerne, har retten kommet til forholdet for begge de tiltale er foreldet for straffansvar, jf. straffeloven § 67, jf. § 68 og § 69. Foreldelsesfristen for overtredelse av § 189 og § 166 er 5 år. Forholdet fant sted i 1998 og ble da i utgangspunktet foreldet i 2003, dvs. lenge før det ble iverksatt rettergangsskritt som medførte at de tiltalte fikk stilling som siktet, jf. § 69 første ledd. Retten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å vurdere forholdet som et fortsatt straffbart forhold og viser til det lange tidsrommet det er mellom Hs tilfelle og de øvrige forholdene i tiltalen. Retten finner imidlertid grunn til å trekke forholdet inn ved straffeutmålingen fordi det belyser de andre straffbare handlingene de tiltalte har begått, som ikke er foreldet.
Forholdet rammes ikke av tiltalen post IV-VI. Retten viser til at helsepersonelloven ble vedtatt i 1999 og trådte i kraft 1. januar 2001. Tiltalen gjelder ikke brudd på lov om leger og lov om godkjenning av psykologer, som gjaldt før helsepersonelloven ble vedtatt. Uansett er forholdet foreldet i forhold til disse bestemmelsene.
Post II - III og post IV - VI - F:
F ble i dom 23. oktober 2000 dømt til fengsel i 5 måneder for flere tilfeller av vold mot en tidligere kjæreste. F er medeier i F Eiendom AS og har en stor formue. Etter at dommen ble rettskraftig søkte advokat Xxxxxxx Xxxxxxx på vegne av F om § 12-soning, men søknaden ble avslått av Kriminalomsorgen i februar 2002. I forbindelse med soningsinnkalling søkte advokat Xxxxxxxx i februar 2003 på nytt om § 12-soning. Vedlagt søknaden var erklæringer og uttalelser fra A og B.
F oppsøkte B høsten 2002 i forbindelse med soningsspørsmålet. I uttalelse fra B 28. oktober 2002, adressert til advokat Xxxxxxx Xxxxxxx, ble det vist til at F hadde et stort alkoholproblem, søvnproblemer og at etter et ran påsken 2002 hadde «utviklet angst med sterke etterpåfølgende depressive vansker». Det ble også vist til at han var «innlagt på en institusjon for alkoholikere/nervøse og har vært det over lengre tid». Under punktet
«vurdering» skrev B:
«Ingen manifeste psykotiske symptomer hos jeg svak person lidende av en stor personlighetsforstyrrelse. Han har over lengre tid brukt alkohol som «medisin», noe som har gjort saken betydelig verre. Han fungerer i dag i en paranoid tilstand hvor han ikke våger å presentere seg med navn, ei heller i særlig grad bevege seg utendørs.
Når det gjelder venner/nettverk må man gi han rett i at han ikke har noe, men han har et «haleheng» av mennesker som ønsker å dra nytte av de goder hans formue kan gi dem.
Hans marginale funksjon gjør han behandlingstrengende, og han trenger mer behandling enn det han får på den institusjon han i dag oppholder seg på. ...
Min personlige mening er at han, slik situasjonen er, fremstår som soningsudyktig. Han bør av rette myndigheter undersøkes med tanke på å få klarlagt dette, da jeg har mistanke om at han store deler av tiden fungerer i en paranoid psykotisk tilstand hvor angstnivået er svært høyt og hans redsel for andre hindrer han i å få den behandling han trenger. Hvis en kunne ta utgangspunkt i det sted han nå er, hvor han opplever noe trygghet, ville det kanskje være mulig å gå et skritt videre og få gitt han omfattende psykiatrisk behandling.
Han er i en slik posisjon at han kan få dette. (Se bilag fra psykiater A).»
Det fremgår ikke av uttalelsen når F var til samtale med B. Noen journal for Bs kontakt med F finnes ikke.
Bilaget fra A som B viste til, var en erklæring datert 27. oktober 2002. Erklæringen var ikke adressert til noen, men A har forklart at den ble skrevet etter kontakt med B og sendt til ham. Retten legger dette til grunn. I overskriften på erklæringen het det: «Ad.: Min pas. F f. 0.0.45 ». A viste innledningsvis i erklæringen til at F var «henvist av psykolog G B for vurdering av mulighet for med./psykofarmakologisk behandling». Etter en anamnestisk gjennomgang, som inneholdt vesentlig de samme, men en noe mer detaljert gjennomgang av hans personlige forhold enn i Bs uttalelse, viste også A til at F hadde en «personlighetsforstyrrelse av paranoid karakter med alkoholmisbruk». Videre het det under punket aktuelt:
«Han er dømt til 5 mnd. fengsel for legemsbeskadigelse.
Han har pga. sine psykiske og alkoholmessige problemer fått plass på et behandlingshjem hvor han forsøkes strukturert. Dette fungerer nogenlunde, men ikke fullt ut tilfredsstillende. Omfanget av oppfølgning er åpenbart ikke omfattende nok, han er klart psykiatrisk behandlingstrengende, men ikke så dårlig at han kan tvangsbehandles.
Han fremstår ved undersøkelsen orientert i alle kvaliteter, men dysforisk og ustrukturert. Xxxxx mistenksom og selvhenførende, men ikke psykotisk. Åpenbart behandlingstrengende. Lite motivert etter en konsultasjon for medikamentell behandling, men en burde åpenbart prøvd noe.»
A konkluderte slik:
« F er psykiatrisk så dårlig at hans soning må foregå på en institusjon hvor oppfølgning og behandling er tilgjengelig. Hans psykiske lidelse er også så alvorlig at han pt. fremstår som soningsudyktig.»
A skrev en ny erklæring 19. november 2002, denne gang med overskriften «Spesialistuttalelse. Ad.: Min pas. F, f. 0.0.45 ». Heller ikke denne gang var noen adressat oppgitt. Retten legger til grunn at uttalelsen i første omgang ble sendt til B, for deretter å brukes overfor myndighetene i forbindelse med soningsspørsmålet. I uttalelsen ble det vist til anamnestiske opplysninger i erklæringen 27. oktober. Det ble videre opplyst at F siden forrige uttalelse hadde vært «innlagt i alkoholomsorgen», noe som hadde fungert rimelig tilfredsstillende både somatisk og psykiatrisk. Videre het det:
«Hans grunnleggende problemer, en alvorlig personlighetsforstyrrelse grensende opp mot en paranoid psykotisk tilstand, er uforandret. Der han nå er innlagt får han for første gang oppfølgning også i noen grad på den psykologisk/psykiatriske side, noe som har blitt høyst nødvendig, men som tidligere ikke har vært iverksatt.
Det fremgår fra konsultasjonene at han er svært labil emosjonelt med betydelig forhøyet angst. Han fungerer sosialt helt marginalt, men kan tilsynelatende «flyte» rundt i det miljø han plasseres i. ..
Konklusjon:
Etter en fornyet evaluering fremstår DS som en pasient med behov for lengre tids oppfølgning. Han er svært sårbar for forandring og profiterer åpenbart betydelig på opphold i den institusjon han nå er. Det er for han psykiske helse meget viktig at han får kontinuitet i en oppfølgning han allerede er i, og hvor han har funnet seg tilfredsstillende til rette, og det vil således av psykologisk/psykiatriske grunner være avgjørende at han får sone sin dom under § 12 der han nå er innlagt.»
B skrev deretter 4. februar 2003, kort tid før advokat Xxxxxxxxx søknad om § 12-soning, en «Psykologisk evalueringsrapport». B viste til sin tidligere uttalelse 28. oktober 2002 og at F hadde vært innlagt på institusjon over lengre tid. Videre het det:
«Han er nå i ferd med å dekompensere, utvikle ytterligere depresjon, og parnaoide forestillinger han fremstår som mestrende, men dette er en overflatefunksjon som ikke gir et reelt bilde av hans tilstand.
Ventetiden i forhold til å få avgjort soningsform tar svært på han. Av hensyn til klientens psykiske helse ber en om at saken vurderes med tanke på at han kan sone dommen i sin helhet på Kjønnerud gård.
Klienten vurderes som soningsudyktig.»
I ny uttalelse fra A 28. april 2003, adressert til domskontoret ved Oslo politidistrikt, ble det vist til hans tidligere legeerklæringer. A viste også til «gode erklæringer fra behandlende psykolog som klart dokumenterer en marginal fungering og en betydelig psykiatrisk lidelse.» Videre het det i As uttalelse:
«Siden siste erklæring ultimo 2002, har situasjonen for D.S.S. gradvis aggravert seg. Han er nå svært isolert i sin leilighet, misbruker alkohol i betydelig grad og har etter hvert avvist alle som har forsøkt å komme med et så vel behandlingsmessig tilbud som sosialt tilbud til han.
Hans personlighetsforstyrrelse aggravert med svært abusus ethylicus (misbruk av alkohol) at han nå framstår så psykisk ustabil og patologisk i tenkning og handling at en direkte innsetting i fengsel åpenbart vil kunne medføre en svær dekompensering.»
A vurderte det slik at det burde vurderes innleggelse på en psykiatrisk institusjon, men F selv ønsket ikke dette. A fant det riktigst at han umiddelbart ble framstilt for politilegen for å få vurdert hans soningsdyktighet, og tilføyde: «Den psykiatriske lidelse er slik jeg vurderer det nå av en så alvorlig karakter at han må anses soningsudyktig.»
Oslo politidistrikt anmodet etter dette om en poltilegens vurdering av Fs soningsdyktighet. Politilegen (Xxxxxxx) foretok 15. mai 2003 en vurdering av F. I politilegens uttalelse 22. mai ble det vist til erklæringene fra A og B. Politilegen reagerte bl.a. på at det i As vurdering fra april 2003 ikke stod noe om når han hadde sett pasienten eller hva han bygget sin vurdering på. Han viste også til at F selv hadde opplyste at han ikke hadde sett A i 2003, dvs. de siste 5-6 månedene. B hadde han imidlertid hatt jevnlig kontakt med. Av uttalelsen framgikk det også at F hadde opplyst til politilegen at han i minst ett års tid hadde gått på Campral mot alkoholisme, og at han hadde hatt god nytte av det. Under punktet «vurdering» het det:
«Undersøkte var i mars 2001 til en prejudisiell observasjon etter at han i Oslo byrett hadde fått en dom på flere tilfeller av vold i 1999. Som det fremgår av vedlagte kopi av prejudisiell observasjon fra 22.03.01 var min konklusjon at han var strafferettslig tilregnelig. Han har hatt et mangeårig alkoholmisbruk. Egentlig en ensom person. Det foreligger psykolog- og legeerklæringer på undersøkte som ikke synes å samstemme med mitt bilde av ham i det jeg synes at de erklæringer som foreligger gir et bilde av at undersøkte er dårligere, enn slik som jeg vurderer ham. Det er en erklæring fra psykiater A 22.04.03 som beskriver en nokså marginell fungering, men undersøkte selv sier at han ikke har sett A siden slutten av 2002. På grunn av medisinering mot alkoholisme med Campral har han ikke å lenger lyst på å drikke de store mengder.
Han har etter det overfall før påsken 2002 blitt mistenksom og redd for å få ut.
Umiddelbart som jeg ser undersøkte vil jeg vurdere ham til å være soningsdyktig, men da det er såpass stor forskjell i vurderingene fra meg til psykolog- og psykiatererklæringene som foreligger i saken vil jeg innhente litt flere opplysninger før jeg endelig tar stilling til saken.»
Politilegen skrev deretter til A og ba om å få opplyst når han sist undersøkte F forut for erklæringen datert 28. april 2003. I As svarbrev 27. mai 2003 het det:
«Ovennevnte ble tilsett og undersøkt av meg nov/des 002.
Senere har jeg snakket med han på telefon og har også blitt holdt «oppdatert» på hvordan han fungerer av psykolog B samt av en av Fs medhjelpere.
I etterkant av hans kontroll undersøkelse hos dere har jeg snakket telefonisk med han. Han er da vesentlig mer klar, men virker dog bisarr med henvisning til at det er «hestens år» og at han må agere derefter.»
I sin endelige vurdering 12. juni 2003 viste politilegen til at Fs opplysning om at han ikke hadde sett A på nesten seks måneder, stemte med As svarbrev. Politilegen fant F soningsdyktig og uttalte:
«Jeg må si jeg finner det meget merkverdig at A skriver en erklæring som erstatning for en gammel erklæring uten at han i mellomtiden har sett undersøkte. Med beskrivelsen som psykiater A nå gir i det nye brevet styrker det meget min vurdering at jeg finner undersøkte soningsdyktig.»
Etter dette skrev B 25. juni 2003 til Oslo politidistrikt i forbindelse med at F var innkalt til soning i Oslo fengsel 21. juli 2003. B opplyste at en forsøkte å finne en alternativ åpen soningsform (§ 12-soning) og det ble bedt om 3-4 ukers utsettelse slik at soningsforholdene kunne legges til rette, slik at F «ikke ytterligere utvikler alvorlige psykiske problemer». B begrunnet anmodningen slik:
«En viser til innsendte legeerklæringer samt vurdering av politilegen avser dennes dom som ukjent for undertegnede. Klienten sliter nå med depresjon, isolasjon, alkoholproblemer og en jobber for å få han innlagt på instituasjon. Han er etter vurdering ikke i stand til å sone ovennevnte dom ved Oslo fengsel avd.
B. De soningsforhold som der hersker, vil med stor sannsynlighet øke hans paranoide forestillinger og øke hans psykiske vansker.»
Kopi av brevet ble sendt til A og advokat Xxxxxxx Xxxxxxx.
I nytt brev fra B 17. juli 2003 til advokat Xxxxxxx Xxxxxxx skrev han at F nå hadde vært til samtaler («to forvern») ved Trasoppklinikken i Oslo og at han hadde fått plass for innleggelse. B ba advokat Xxxxxxx Xxxxxxx formidle disse opplysningene til domskontoret ved Oslo politidistrikt, «slik at han eventuelt kan sone etter fengselsloven § 12.» Det ble også vist til at F «er på det nåværende tidspunktet fullstendig avhengig av hjelp han kan få der, og vi snakker om et langvarig behandlingsopplegg med oppfølgning.»
Noen innleggelse på Trasoppklinikken ble ikke gjennomført og F sonet straffen i Oslo fengsel.
Retten legger etter bevisførselen til grunn at F oppsøkte B for å forsøke å få en åpen soning. Han har ikke lagt skjul på at han ønsket det på grunn av sitt alkoholmisbruk. F har forklart at B ga uttrykk for «dette skulle de få til», og han koplet i den forbindelse inn A. B ringte A da F var på Bs kontor. Han har videre forklart at ikke var til noen undersøkelse hos B, men fortalte om alkoholproblemet og ga opplysninger om personlige forhold. Han husker ikke hvor lenge det første møtet hos B varte, men har anslått at det kan ha vært opp mot 1 time. I politiavhør har F anslått at møtet varte ca. 30 minutter. F har videre forklart at han betalte 20.000 kroner kontant til B for at han skulle kople inn A og for at de sammen skulle jobbe videre for å få han inn til åpen soning. Han mottok ingen kvittering for pengene han betalte. Det var B som avtalte møte med A på As kontor ved Festningen. A stilte i følge F en del av de samme spørsmålene som B. Heller ikke hos A var det tale om noen reell undersøkelse. Også A sa at han skulle gjøre det han kunne for at F fikk en åpen soning. F er usikker på hvor lenge møtet hos A varte, men har anslått at det kan ha vart mellom 30 minutter og en time. I politiavhør har han forklart at det varte ca. 30 minutter. F har videre forklart at han mener han traff A en gang, maksimalt to, og at han traff B to ganger, maksimalt tre. Utover alkoholmisbruket mener F han ikke hadde spesielle psykiske/psykiatriske problemer. Han var ikke så opptatt av formuleringene som ble brukt i erklæringene så lenge han oppnådde åpen soning. F har opplyst at han gjorde det han kunne for å få til dette og at han fulgte
«sine rådgivere», B og A, som «kunne formuleringene».
Retten finner ingen grunn til å betvile Fs forklaring, som også støttes av øvrig bevisførsel. Retten finner det bevist utover rimelig tvil at erklæringene på viktige punkter har et uriktig og villedende innhold, både når det gjelder beskrivelsen av Fs psykiske problemer og når det gjelder beskrivelse av undersøkelser og medisinsk behandling/oppfølgning.
For det første peker retten på at det ikke er gjennomført reelle medisinske undersøkelser/konsultasjoner som erklæringene bygger på. Videre fremgår det ikke av journalopplysninger eller av erklæringene når konsultasjonene har funnet sted. Retten legger til grunn at F møtte B og A før de skrev erklæringene 27. og 28. oktober 2002. I As neste erklæring 19. november 2002 gis det et klart inntrykk av at A har undersøkt F flere ganger etter forrige erklæring, i en periode da F i følge erklæringen skal ha vært innlagt i alkoholomsorgen.
Etter bevisførselen finner retten at dette ikke er riktig. Iallfall har det ikke funnet sted reelle undersøkelser. A har også i sin forklaring vært uklar på dette, og har forklart at han tror han kan ha hatt to konsultasjoner med F før første erklæring og telefonisk kontakt senere. Han har vært klar på at han ikke møtte F da han var innlagt på institusjon i rusomsorgen. Også erklæringen 28. april 2003 gir et klart inntrykk av at A siden forrige erklæring på nytt har undersøkt F, slik også politilegen antok men F benektet. Som gjennomgangen av dokumentbevisene foran viser, var dette feil. A hadde da ikke sett eller undersøkt F og bygde bare på opplysninger fra B. Det framgår overhodet ikke av erklæringen og var klart egnet til å villede.
Bs uttalelse 4. februar 2003, der F ble vurdert som soningsudyktig, bygget heller ikke på noen reell undersøkelse av F. Videre har B forklart at han ikke møtte F i forbindelse med uttalelsen han skrev 25. juni 2003, men at de hadde telefonkontakt. Til tross for dette beskrev han en situasjon med bl.a. depresjon og isolasjon, og at Fs paranoide forestillinger og psykiske vansker med stor sannsynlighet ville øke ved soning i fengsel. B har for øvrig forklart at han ikke hadde møter med F etter uttalelsen 4. februar 2003. Samtidig opplyste A i brevet til politilegen 27. mai 2003 at han hadde blitt oppdatert av B om hvordan han hadde fungert ifm. erklæringen han skrev 28. april 2003, hvor han vurderte F som soningsudyktig. Situasjonen var altså at ingen av de tiltalte hadde møtt - enn si undersøkt - tiltalte da A 28. april skrev at han fremstod «så psykisk ustabil og patologisk i tenkning og handling» at innsetting i fengsel kunne medføre en «svær dekompensering». En slik konklusjon på dette grunnlaget framstår som åpenbart uforsvarlig.
Retten finner det videre klart at As og Bs beskrivelse av Fs sykdomstilstand var uriktig og klart villedende. Retten viser til det som er sagt ovenfor om manglende undersøkelser. Videre vises til politilegens vurdering, som ble foretatt bare 17 dager etter at A skrev at situasjonen for F hadde forverret seg siden siste erklæring fra november 2002. Retten viser også til forklaringen fra psykiater Xxxxxxx, som foretok undersøkelsen av F hos politilegen. Han har forklart at han ved undersøkelsen fant flere forhold i erklæringene ikke stemte. Av
erklæringene ble det gitt inntrykk at F var nær en psykose, noe som overhodet ikke stemte med hvordan F var ved undersøkelsen, og som heller ikke stemte med Fs opplysning om at han minst ett års tid hadde brukt Campral for dempe alkoholforbruket, noe han hadde hatt god nytte av. Xxxxxx ikke opplysningene om at han var innlagt i alkoholomsorgen høsten 2002 stemte med det F opplyste. Psykiater Xxxxxxx har forklart at han også kjente F fra en tidligere undersøkelse i 2001 (prejudisiell observasjon), og at hans inntrykk av F i 2003 stemte godt overens med inntrykket fra 2001. Xxxxxxx reagerte sterkt på at A fortok en slik klinisk vurdering av F som han gjorde i april 2003, uten å ha undersøkt ham og uten å opplyse at dette bygget på en «oppdatering» fra B. Han tok forholdet opp med sin sjef ved politilegens kontor, Xxxxx Xxxxxx, noe han opplevde at Ikdahl var ukomfortabel med. I likhet med Xxxxxxx ser ikke retten bort fra dette hadde sammenheng med at A og Xxxxxx hadde vært kollegaer ved Oslo militære legekontor inntil Xxxxxx ble pensjonert kort tid før (mars 2003). A var Xxxxxxx administrative sjef ved Oslo militære legekontor.
Forsvarerne har framhevet opplysninger om at F pådro seg en hjerneskade etter en bilulykke i 1979, jf. spesialisterklæring fra overlege Xxxxxxxxx 20. mai 1984, opplysninger fra Fs fetter og behandlende lege, Xxxx Xxxxxxxxxxx, om Fs helseforhold og opplysninger fra epikriser om at han ved flere anledninger har vært innlagt med delerium på grunn av sitt alkoholmisbruk. Alt dette var opplysninger som forelå da politilege Xxxxxxx foretok den prejudisielle undersøkelsen i 2001, men var ikke opplysninger som A og B bygget på, eller henviste til, da de skrev sine erklæringer i 2002/2003. Retten kan ikke se at opplysningene i disse dokumentene gir holdepunkter for de tiltaltes sterke beskrivelse av Fs psykiske helsetilstand i 2002/2003.
Når det gjelder betaling har B forklart at han mottok 600 kroner fra F. A har benektet at han har mottatt betaling fra F eller B. Retten viser til Fs forklaring, som også stemmer overens med modus i de andre sakene som er omfattet av tiltalen, og finner det bevist utover rimelig tvil at B har mottatt 20.000 kroner fra F og at de tiltale har delt pengene med en halvpart hver.
Tiltalen omfatter ikke korrupsjonsbestemmelsene i straffeloven § 276a og § 276b da det straffbare forholdet fant sted før bestemmelsene trådte i kraft i juli 2003. Retten finner det klart at de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post II og III, og at de har handlet forsettlig. Retten finner det utvilsomt at uttalelsene var bestemt til å avgi bevis i lovens forstand. Forholdet rammes av straffeloven § 166. I forhold til straffeloven § 189 rammes As erklæringer direkte av første straffalternativ. Bs uttalelser er ikke «legeerklæring» i lovens forsand, jf. det som er sagt foran, men han har gjennom sine uttalelser og opplysninger til A bevirket eller medvirket til at uriktige legeerklæringer er utferdiget av A.
Retten finner det videre klart at begge de tiltalte har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post IV-VI og at forholdet rammes av helsepersonelloven § 4, § 15 og § 40. B har også erkjent skyld for disse tiltalepostene. Skylderkjennelsen styrkes av de øvrige bevis i saken. Erklæringene er uriktige på viktige punkter når det gjelder beskrivelsen av Fs helsetilstand. Retten finner det åpenbart at kravet til faglig forsvarlighet som følger av § 4 og kravet til varsomhet og objektivitet som følger av § 15, ikke er overholdt i dette tilfellet.
Post II - III og post IV - VI - G:
G ble etter å ha blitt dømt til fengsel for økonomisk kriminalitet innkalt til soning våren 2004. Han tok i den forbindelse kontakt med A i februar 2004. I Herlofens pasientjournal for G fremgår det i notat 16. februar 2004 bl.a. at G hadde vært til konsultasjon 14. februar og at han var henvist fra lege Xxxxx Xxxxxxxxx. I journalnotatet het det også:
«Svær depressiv plage som har utviklet seg i forbindelse med at han er innkalt til soning. Dette har ikke vært forberedt, han er nå desperat og oppløst.
Jeg lager en omfattende erklæring for at han skal få utsettelse i 3 mnd. Det burde være tid til å forberede han på soning.
F 32.2
....»
Erklæringen det ble vist til i journalen, var datert 13. februar 2004, dagen før konsultasjonen i følge journalen fant sted. Legeerklæringen var på over 6 sider og konkluderte slik:
« G. har en pågående betydelig depresjon som er av eldre dato. Han har gjennom de siste år åpenbart hatt en tilbakevendene depressiv plage rubrisert i ICD-10 som F 33, tilbakevendende depressiv lidelse. Slik han fremstår pt. vil denne å være finne innefor kategorien alvorlig da han skårer på MADRS over 30 (psykometrisk instrument for måling av depresjonsplager). Han har ikke startet med antidepressiv behandling inntil nylig og han vil åpenbart trenge en kortere tids utsettelse av soningen for å:
Forberede han og familien på soningen.
Sørge for en hevning av depressive grunnstemningen som pt. er så alvorlig at han har aktive suicidale tanker.
G, født 0.0.73, fremstår i dag som soningsudyktig.
Det er min vurdering at denne situasjonen ikke er av en slik karakter at den vil persistere, men det vil være absolutt nødvendig å komme i gang med behandling av hans depresjon da denne er særdeles alvorlig.
Jeg vil således anbefale en utsettelse av innkallingen til soning for en periode på 3 måneder.»
Kort tid senere, 20. februar 2004, skrev A en ny erklæring som var adressert til Gs advokat i xxxxxxxxxxxxxx Xxxxx. Han refererte innledningsvis til «undersøkelse på mitt kontor med utarbeidelse av omfattende psykiatrisk spesialisterklæring» og henviste til denne for «anamnestiske opplysninger». Videre het det:
«Situasjonen for G har den siste uken aggravert seg. Han har etter at han ikke møtte til soning vært utflytende, gråtende og til dels hjelpesløs. Han har ved gjentatte anledninger hatt kontakt med undertegnede og fremstår som dypt deprimert med sterke suicidale impulser, samt angst og svære søvnproblemer. Han sover nå avbrutt, våkner opp med marerittlignende opplevelse med fantasier om ikke noen gang å bli bra igjen.
Det er bare en uke siden jeg avga en erklæring hvor jeg klart uttrykte at hans psykiske helse så dårlig at han fremstår som soningsudyktig.
Denne situasjonen persisterer om mulig enda mer aggravert enn ved siste undersøkelse. Det vil være av avgjørende viktighet at han enten får ro eller kommer i gang med mer systematisk behandlingstrening, eller at en vurderer innleggelse på psykiatrisk sykehus.
Etter en periode med psykofarmakologisk og systematisk psykoterapeutisk oppfølgning vil situasjonen være vesentlig forandret.
Min vurdering er at han på sikt klart vil kunne bli soningsdyktig, men at han nå fremstår udyktig.» Om lag en måned senere, 18. mars 2004, skrev A for tredje gang en erklæring vedrørende G, nå kalt
«Spesialisterklæring», adressert til advokat Xxxxxx kontor. I denne erklæringen stod det også «Ad.: min pas. G», mens det i de to tidligere erklæringene stod «Ad. G». I erklæringen het det bl.a.:
«Siden siste avgitte erklæring har jeg hatt G i behandling. Dette har vært nødvendig både fordi han har en alvorlig depressiv lidelse med suicidale impulser, men også fordi han venter på soning og trenger å forberede seg til mestre/klare å gjennomføre soningen.
Hans psykiske presens er vesentlig uforandret. Han er mimikkfattig, fortvilet og fremstår som hjelpesløs.
...»
Det ble vist til at G trengte en periode på 3-4 måneder før han ble innkalt til soning slik at han kunne få hjelp til forberede seg. A konkluderte slik:
« G er pt. soningsudyktig. Dette er ikke en permanent tilstand, men vil være forbigående. Han vil trenge en periode på 3-4 mnd. før innkallelse til soning vil være uproblematisk.»
I As pasientjournal er det ikke noen notater som viser når konsultasjoner eller telefonkontakt med G i forbindelse med erklæringene 20. februar og 18. mars 2004, fant sted. Journalen inneholder kun ett notat i tillegg notatet 16. februar 2004 (referert tidligere), nemlig et journalnotat fra 16. april 2004. Av dette notatet framgår det at G da satt i Kongsvinger fengsel og at han «står på Cipralex».
G måtte møte til soning ved Kongsvinger fengsel i april 2004 og sonet straffen.
G var 17. januar 2005 stevnet til ny rettssak. På dette tidspunket hadde han sonet ferdig straffen idømt i den tidligere dommen. Det har ikke framkommet opplysninger om at han hadde spesielle helsemessige problemer under soningen. Han tok på nytt kontakt med A, som utarbeidet en erklæring 12. januar 2005, adressert til advokat Xxxxx. Erklæringen hadde overskriften «Spesialisterklæring». Under punktet «vurdering» skrev A bl.a.:
«Det dreier seg om en mann som tidligere har gjennomgått depressive perioder, samt også gjort alvorlige suicidalforsøk. Han har av undertegnede vært behandlet både psykofarmakologisk og psykoterapeutisk. I noen grad har en hatt mulighet til å stabilisere han og løfte han noe.
Ved undersøkelse den 11.01.05 er han igjen dårlig og er igjen syk og har en klar og alvorlig depresjon. Det fremgår slik han fremstår åpenbart at han ikke pt. er i stand til å ivareta egne interesser i en rettssak. Til dette er han åpenbart ustrukturert, utflytende, famlende i sin fremstillinger og fremstår med manglende interesse for egen situasjon.»
A har ikke journalført noe i pasientjournalen vedrørende kontakten med G i forbindelse med erklæringen 12. januar 2005.
B har ikke vært involvert i arbeidet som er gjort i forhold til G.
G er etter det opplyste flyttet utenlands og påtalemyndigheten har ikke klart å få ham lovlig stevnet til hovedforhandlingen. Retten har derfor ikke mottatt noen vitneforklaring fra G.
A har forklart at G ble henvist fra fastlege Xxxxxxxxx og at han hadde iallfall en konsultasjon med G før han skrev erklæringen. I følge A er datoen for konsultasjon i journalen (dagen etter erklæringen) antakelig feil. I politiavhør har han forklart at han hadde 1-2 konsultasjoner med G i forbindelse med den første erklæringen, og i tillegg telefonisk kontakt. A har vært uklar på hva som ble gjort i forhold til medisinering/behandling av Gs alvorlige depresjon og suiciale tanker/fare. Han har forklart at han tror G stod på antidepressiva som fastlegen hadde foreskrevet før han kom til ham, og at han (A) doblet eller tredoblet medisindosen G skulle ta. En slik økning av medisindosen framgår imidlertid ikke av erklæringene eller journalen, noe A i ettertid ser at skulle vært gjort. Det framgår for øvrig av de framlagte dokumentene, og er bekreftet av A, at G hadde med seg en omfattende «egenerklæring» på over 6 sider om sin bakgrunn og personlige forhold (anamnestiske forhold). A bygde på «egenerklæringen» da han skrev sin første erklæring. A har bekreftet at G fikk en standarmal der temaene som skulle omtales framgikk, slik også DN-journalisten («Skog») fikk. Han har forklart at han la til grunn at opplysningene som framgikk av «egenerklæringen» var riktige og at det ikke ble stilt kontrollspørsmål eller bedt om ytterligere opplysninger (komparentopplysninger). A vet ikke om egenerklæringen ble skrevet av G selv eller om noen andre hadde skrevet det for ham. Han spurte ikke om dette, men har i retten forklart at han tror at G fikk hjelp av en som stod han nær.
A har vært uklar på om han hadde nye undersøkelser av G i forbindelse med det to neste erklæringene (20. februar og 18. mars 2004). I forhold til erklæringen 20. februar har han forklart at han hadde telefonisk kontakt med G, men er usikker på om de også møttes fysisk. Han mener uansett at det var forsvarlig å bygge på telefonisk kontakt siden det var så kort tid siden forrige konsultasjon. A har også vist til at han følte han hadde god oversikt over Gs situasjon, jf. den omfattende egenerklæringen G hadde levert. I forbindelse med erklæringen 18. mars har A forklart at han ikke kan huske noen fysisk konsultasjon/undersøkelse, men at det var telefonkontakt. I forhold til opplysningen om at han hadde hatt G til behandling, har han vist til at han hadde økt medisindosen og ga rådgivning om «kognitive mestringsteknikker». A har benektet at han bevisst har skrevet noe uriktig og mener han hadde tilstrekkelig grunnlag for å skrive det han gjorde i erklæringene.
Når det gjelder betaling har A forklart at han har krevd trygderefusjon for arbeidet han gjorde i forbindelse med konsultasjon/erklæringen i februar 2004. De andre erklæringene fra februar og mars 2004 krevde han ikke refusjon for. Han har vist at han er usikker på om det kan kreves refusjon for erklæringene spesielt, og at han anså dette som «psykiatrisk service». Konsultasjonen/erklæringen fra januar 2005 hadde han til hensikt å kreve trygderefusjon for, men glemte dette. I følge A har han ikke mottatt noen betaling utover dette fra G, men mener han kan ha sendt en bankgiro til G som ikke ble betalt.
Retten fester etter bevisførselen ikke lit til As forklaring om Gs psykiske tilstand og at han var undergitt et reelt behandlingsopplegg. I følge As erklæringer fra 13. februar hadde G en «alvorlig depressiv lidelse» (F 32.2 etter ICD-10) og «aktive suicidale tanker». En uke senere hadde situasjonen forsterket seg ytterligere; han var
«utflytende, gråtende og til dels hjelpesløs» og hadde «sterke suicidale impulser». I den samme perioden har DN i sin artikkel skrevet at G levde et «Jetset liv». Han reiste rundt i utlandet med innleid privatfly bl.a. i forbindelse med The 5% Community (T5PC) og hadde et høyt pengeforbruk. Opplysningene i DNs artikkel er
bekreftet i DN-journalistens vitneforklaring. Journalisten har forklart at DN, bl.a. gjennom å få innsyn i en utleggsforretning fra et privat flyselskap, kartla Gs bevegelser i utlandet. I følge utleggsforretningen hadde G leid et privat fly fra selskapet. Flyet ble leid i januar/februar 2004, og G var bla. på Seychellene i januar og på Kypros i februar. Retten viser også til Hs vitneforklaring. H har forklart at han hadde kontakt med G på denne tiden i forbindelse med T5PC og reiste sammen med ham. Han har bekreftet opplysningene i sin politiforklaring om at han var med G i forbindelse med møter på bl.a. Kypros, i Dubai og i London i desember 2003/januar 2004, og at han ikke merket noe som tydet på at G var deprimert eller slet med psykiske problemer.
Retten bemerker også at verken journalen eller erklæringene inneholder noen konkrete opplysninger om dosering av medisin eller at A har foretatt seg noe i denne forbindelse. Erklæringene gir videre et klart inntrykk av at G har vært til nye reelle undersøkelser hos A siden forrige erklæring, noe retten legger til grunn ikke er tilfelle. Det foreligger heller ikke noen journalopplysninger eller trygderefusjonskrav som tyder på dette. I erklæringen fra mars 2004, som A selv har forklart bygget på telefonkontakt, ble det vist til at situasjonen var relativt uforandret og at G var «mimikkfattig, fortvilet og fremstår som hjelpesløs», noe som åpenbart gir et inntrykk av en fysisk undersøkelse. Erklæringene, og da i særlig grad den fra mars 2004, gir også et klart inntrykk av at G var i et aktivt behandlingsopplegg hos A, og at soningen av den grunn måtte utsettes. Noen nærmere opplysninger om hva behandlingen skal ha bestått av, fremgår verken av erklæringene eller journalen. Retten legger til grunn som bevist at heller ikke dette var riktig, men at erklæringen ble formulert slik for legitimere en soningsutsettelse. Retten finner grunn til å peke på at framgangsmåten i denne saken har klare likhetstrekk (modus) med de andre sakene i tiltalen og det som framkommer i DNs lydopptak. Erklæringene framstår etter rettens syn som rene bestillingsverk.
Retten betviler også sterkt at A ikke har mottatt betaling fra G for erklæringene han har skrevet. Selv om han til enhver tid har hatt noen gratispasienter, fester ikke retten særlig tiltro at G har vært en av disse. I den forbindelse nevner retten at A betalte en sekretær ved Oslo militære legekontor 500 kroner for hjelp til å skrive erklæringen 12. januar 2005. På bakgrunn av vitneforklaringen fra sekretæren, legger retten til grunn at betalingen spesifikt gjaldt skrivearbeidet for denne erklæringen. Hun har forklart at dette var arbeid som falt utenfor hennes arbeidsoppgaver i Forsvaret og ble gjort som overtid. Refusjonskravene fra folketrygden som A har innsendt, beløper seg til i underkant av 2.000 kroner. Noe sikker bevis for om, og eventuelt hvor mye, G har betalt for erklæringen, foreligger imidlertid ikke, jf. at det ikke foreligger noen forklaring fra G.
Tiltalen for dette forholdet gjelder ikke overtredelse av korrupsjonsbestemmelsen i § 276a. I forhold til tiltalen post XX og III finner retten det imidlertid bevist utover rimelig tvil at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalepostene. Han har ved flere anledninger skrevet erklæringer som har hatt et uriktig og villedende innhold. Erklæringene har vært bestemt til å avgi bevis i straffeloven i lovens forstand, jf. straffeloven § 198 og § 166. Retten finner det videre klart at A har handlet forsettlig.
Retten finner det videre klart at A har forholdt seg som beskrevet i tiltalen post IV-VI, og at forholdet rammes av helsepersonelloven § 4, § 15 og § 40. Erklæringene er uriktige på viktige punkter når det gjelder beskrivelsen av Gs helsetilstand og psykiatrisk behandling han har fått. Retten finner det klart at kravet til faglig forsvarlighet som følger av § 4 og kravet til varsomhet og objektivitet som følger av § 15, ikke er overholdt i dette tilfellet. Det vises bl.a. til det i erklæringene gis et klart inntrykk av at G var suicidal og at han var undergitt behandling uten at det står noe om at det ble foreskrevet medisiner, eller at medisindosen ble doblet eller tredoblet, slik A har forklart, eller hva slags behandling han fikk. Likeledes finner retten det åpenbart at kravet til forsvarlig journalføring i lovens § 40 ikke er overholdt. A har ført pasientjournal, men denne er klart mangelfull. Retten viser bl.a. til at det i flere tilfeller verken framgår av journalen eller erklæringene når undersøkelse eller telefonkontakt fant sted eller noe om hva slags behandling G fikk fram til erklæringen 18. mars 2004. Det framkommer heller ikke noe om MADRS-test i journalen og retten kan heller ikke se at testen er vedlagt journalen. Retten finner det klart at skyldkravet i lovens § 40, forsett eller grov uaktsomhet, er oppfylt for begge de tiltalte.
Post VII og VIII:
Denne tiltaleposten gjelder bare B og berører Bs forhold til C, jf. tiltalen post Ia. B har benektet straffeskyld. Han har forklart at han ble kjent med C i februar/mars 2002 gjennom I og at han begynte å være med på spillelag som C organiserte. Det var C som satt opp spillekupongene, som B fikk en eierandel i. Flere ganger fikk han kreditt av C ved at C la ut innsatsen, som de ble enige om at skulle gjøres opp på et senere tidspunkt, eventuelt ved avregning mot gevinster. Spillelagene varierte i følge B i størrelse, normalt 5-6 personer eller mer. B har videre forklart at en V-75 kupong som C hadde satt opp gikk inn med stor gevinst i mai 2002
(nesten 5,2 millioner kroner). Han har vært usikker på hvor stor innsatsen var, men har antydet at totalinnsatsen var 5000-6000 kroner. I følge B hadde han en 20 prosent eierandel, noe som ga han en gevinst på 1 036.000 kroner. Han har videre forklart at han mener de møtte hverandre 20. og 21. mai i forbindelse med at det ble skrevet en bekreftelse, datert 20. mai 2002, hvor det framgikk at han hadde deltatt med en 20 prosent eierandel i V-75 kupongen, og en kvittering, datert 21. mai 2002, hvor det framgikk at han hadde mottatt 1 036.000 kroner fra C. Dokumentene ble vedlagt Bs selvangivelse for 2002. Han har forklart at han, til tross for kvitteringen, ikke mottok hele beløpet på dette tidspunktet, men at han mottok 500.000 - 600.000 kroner kontant av C i mai 2002 som delbetaling. I følge B satt han ikke pengene på bankkonto, men oppbevarte dem i en kasse i et skap under trappa i leiligheten. Det resterende beløpet mottok han senere i rater av C.
Retten fester ikke lit til Bs forklaring. Forklaringen er ikke troverdig og framstår som tilpasset øvrige bevis i saken. To forhold støtter opp om Bs forklaring. For det første har I i sin vitneforklaring forklart at han satte C i kontakt med B om hestespill og at de spilte sammen i tippelag før vinnerkupongen. I har forklart at han har hørt at B var med på vinnerkupoengen og at han skal ha fått dette bekreftet både B og C. Retten fester ikke lit til denne forklaringen. Forklaringen samsvarer ikke med Is politiforklaring, hvor han ikke opplyste noe om at B hadde en andel i vinnerkupongen. Videre vises det til at Is forklaring i retten framstår som tilpasset Bs forklaring under hovedforhandlingen, som er første gang B har forklart seg om forholdet. I var således ikke kjent med Xx forklaring da han forklarte seg til politiet om forholdet. I har for øvrig også i sin vitneforklaring bekreftet at han har vært i kontakt med B kort tid før hovedforhandlingen.
Det andre forholdet som støtter Bs forklaring, er bekreftelsen, som C har undertegnet, og kvitteringen på beløpet ble mottatt, som B har undertegnet. På bakgrunn av Xx forklaring og øvrige bevis i saken, fester ikke retten tiltro til riktigheten verken av dateringen eller opplysningene som framgår av disse dokumentene.
C har klart avvist at B hadde noen eierandel i V-75 kupongen. Han har forklart at han ikke kjente B på det tidspunktet han vant gevinsten på nesten 5,2 millioner, den 11. mai 2002, og at han var alene om å vinne gevinsten. I følge C introduserte I han for B etter at han fikk straffedommen 30. mai 2002, jf. det som framgår av rettens merknader under post Ia foran. C har forklart at kvitteringen og bekreftelsen vedrørende beløpet på 1
036.000 kroner ble skrevet på et senere tidspunkt, etter at de hadde blitt kjent, og at datoene 20. og 21. mai 2002 er antedateringer og ikke reelle datoer. C har forklart at B ikke mottok noe av gevinsten fra vinnerkupongen. B ønsket kvitteringen for sin andel i vinnerbongen for å bruke den i forbindelse med selvangivelsen, og C har forklart at han underskrev en falsk bekreftelse til B fordi han ønsket å få erklæringer uten å betale mer penger en tid framover. Han sa til B at en slik kvittering hadde en stor økonomisk salgsverdi. Bs kvittering på at beløpet var betalt, ville C ha slik at B ikke senere kunne kreve han for pengene. B fikk også kopi av selve utbetalingskvitteringen C mottok da han vant gevinsten, slik at dette kunne vedlegges selvangivelsen. På utbetalingskvitteringen framgår Cs personnummer og innsatsen, som var 2062 kroner.
Xxxxxx finner ingen grunn til å betvile Cs forklaring, som også stemmer med det han tidligere har forklart til DN og til politiet.
At B har forholdt seg som beskrevet i tiltalen bekreftes også av dokumentbevis i saken. Retten viser bl.a. til at hele gevinstbeløpet er oppført i Cs og ektefellens selvangivelser for 2002. Videre viser bankkontoutskrifter og bankbilag at C tok ut hele gevinsten og satt den inn på egen konto, og at han fram til 16. mai 2002 tok ut gevinsten i det vesentlige ved bankremisser lydende på C eller personer i Cs familie. I tillegg ble et banklån innfridd samt at det ble satt inn penger på et spareprodukt i Sparebank 1 Fondsforsikring. Utbetalinger til B framkommer ikke, og det er heller ikke innkomne beløp på Bs konto som korresponderer med noen av utbetalingene. Retten viser også til at innhentede transaksjonsbilag fra Cs konto viser at han 20. og 21. mai 2002 tok ut penger fra sin bankkonto forskjellige steder i Bergensområdet, ikke i Oslo der han i følge B angivelig var da bekreftelsen og kvitteringen ble skrevet.
En enkel privatforbruksberegning basert på inntektene B har oppgitt til ligningsmyndighetene, viser at han uten den oppgitte V-75 gevinsten ville gått med et underskudd på iallfall ca. er 100.000 kroner. Dersom det også legges til utgifter til livsopphold, strøm og husleie etc, ville han ha hatt et underskudd i disponibel inntekt til privatforbruk på flere hundretusen kroner, noe som tyder på at B har hatt inntekt som ikke er oppgitt til beskatning.
Retten finner det etter dette bevist utover rimelig tvil at tiltalte har forhold seg som beskrevet i tiltalen post VII og VIII. Ved uriktig å oppgi V-75 gevinsten sørget han for at en del av hans inntekt kunne unndras beskatning. Retten finner det klart at han har handlet forsettlig.
3. Straffutmåling, rettighetstap, inndragning, saksomkostninger
§ 166 og helsepersonelloven. Også i forhold til flere andre personer har de tiltalte gjort det samme, men de straffbare forholdene fant sted før korrupsjonsbestemmelsen i § 276a fikk sin nåværende ordlyd og rammes derfor av straffeloven § 189 og § 166 og helsepersonelloven. I forhold til H har retten for øvrig kommet til at det straffbare forholdet er foreldet, jf. s. 42-43 foran. A skal i tillegg dømmes for å ha skrevet uriktige og villedende legeerklæringer vedrørende G, jf. straffeloven § 189 og § 166. B skal i tillegg dømmes for forsettlig overtredelse av ligningsloven § 12-1 nr. 1 a og b. Straffeloven § 62 kommer til anvendelse.
De tiltaltes utferdigelse av uriktige og villedende legeerklæringer og psykologuttalelser mot betaling for å søke å påvirke offentlige myndigheters beslutningsgrunnlag, er meget alvorlig. Saken har avdekket at dette har skjedd i en rekke tilfeller over flere år, og i forhold til forskjellige personer som har hatt økonomisk evne til å betale for å oppnå goder. I de fleste tilfellene har de tiltalte samarbeidet nært og benyttet en relativt fast framgangsmåte for å påvirke myndighetenes beslutningsgrunnlag.
Som påpekt av Høyesterett i Rt-2001-227 (Statoilsaken) er korrupsjon en forbrytelse av sterk samfunnskadelig karakter. Det ble påpekt at det avhengighetsforhold som oppstår i forbindelse med korrupsjon, kan gi grobunn for utpressing og annen kriminalitet langt utover det som direkte ville følge av bestikkelsen. Det ble også påpekt at korrupsjonen foregår svært fordekt, med utvisning av stor oppfinnsomhet og liten oppdagelsesrisiko.
Dette har også relevans i denne saken. Det er grunn til å bemerke at oppdagelsesrisikoen har vært relativt liten, noe de tiltalte har utnyttet. De tiltalte har i kraft av sine stillinger og fagekspertise i utgangspunktet hatt autoritet og nytt tillit hos beslutningstakerne hos politi/fengselsmyndigheter og domstoler. De fagligmedisinske vurderingene de tiltalte har foretatt i erklæringene, er vanskelig å overprøve for beslutningstakerne. Derfor vil de normalt uten nærmere overprøving bli lagt til grunn som et viktig premiss når den skjønnsmessige beslutningen om soningsutsettelse, soningslettelser og utsettelse av rettssaker skal treffes. Offentlige myndigheter er i stor grad avhengig av at det eksisterer et tillitsforhold mellom leger og psykologer som premissleverandører og offentlige myndigheter som beslutningstakere. Offentlige myndigheter må kunne stole på at det som er skrevet i erklæringene bygger på et korrekt grunnlag og at de helsemessige vurderingene er basert på et faglig forsvarlig skjønn. Det er vanskelig å ta forholdsregler for offentlige myndigheter mot at privatpraktiserende helsepersonell skriver uriktige legeerklæringer mot betaling. I stor grad er en avhengig av at vedkommende opptrer faglig forsvarlig og følger kravene i helsepersonelloven og profesjonsetiske retningslinjer i sin virksomhet.
At oppdagelsesrisikoen i utgangspunket er liten har også sammenheng med at det er liten sannsynlighet for at
«pasientene» som har betalt for erklæringene for å oppnå et gode, vil forklare seg for politiet om forholdet og risikere straffansvar. De tiltalte og de straffedømte har en felles interesse i å holde forholdet skjult. I tillegg kommer at «pasientene» er tidligere straffedømte som i utgangspunktet har en svekket troverdighet. I denne sammenheng er det også grunn til å peke på at de straffedømte «pasientene» har vært i en sårbar situasjon. De har på ulike måter vært under stort press, og har gjort det de har kunnet for å oppnå fordeler i forhold til soning og utsettelse av rettssaker. Dette har de tiltalte har utnyttet ved å henvise til hverandre og kreve betaling for virksomheten. Uten DNs undersøkende journalistikk, er det ikke grunn til å tro at forholdene i tiltalen hadde blitt avdekket.
Det må på denne bakgrunn av allmennpreventive grunner reageres strengt mot den virksomheten de tiltalte har drevet. De tiltalte har begått et alvorlig tillitsbrudd overfor offentlige myndigheter. Virksomheten undergraver tilliten til rettsapparatet og straffehåndhevingen og representerer en trussel mot viktige rettsstats- og demokratiprinsipper som vår samfunn bygger på. Det skal være likhet for loven. Dersom det fester seg et inntrykk av at det er mulig å kjøpe seg fri fra plikter som er pålagt i lov og avgjørelser av offentlige myndigheter bare man har tilstrekkelige ressurser og kontakter, vil tilliten til rettsstaten bli undergravet. Dette er svært alvorlig og gir grunn til å markere at de tiltaltes virksomhet i de tilfellene denne saken gjelder, er helt uakseptabel.
Xxxxxx finner imidlertid også grunn til å peke på at de tiltalte ikke bare har drevet slik virksomhet som denne saken har avdekket. Saken gjelder 6 personer, noe som er et lite mindretall i forhold til alle de pasientene/klientene de tiltalte har behandlet og hjulpet på en faglig forsvarlig måte gjennom årene. Retten viser i denne sammenheng til forklaringer fra flere vitner fra forsvaret som har forklart seg om den hjelpen og oppfølgningen de har fått fra A og B.
Retten kan ikke se at tidsmomentet får noen særlig betydning i formildende retning. Forholdene i post I har skjedd i perioden 2003-2005. Også forholdet med G, som bare A skal dømmes for, skjedde i 2004-2005. De to øvrige forholdene har skjedde i 2002-2003 og i 1998. Retten viser til det som er sagt foran om den lave oppdagelsesrisikoen i slike saker. Forholdene i saken ble først avdekket gjennom DNs artikkel i slutten av oktober 2005, og en bred etterforskning i saken ble umiddelbart igangsatt. Etterforskningen i en sak som denne vil nødvendigvis måtte ta en del tid. DNs artikkel gjorde det påkrevd med en omfattende etterforskning. Et stort antall saker har vært gjennomgått og rekke personer har vært avhørt. Tiltalen i saken ble tatt ut i februar 2007 og hovedforhandlingen startet 2 år etter at etterforskningen ble iverksatt. Retten kan på denne bakgrunn ikke se at saksbehandlingstiden har vært spesielt lang.
Forsvarerne har anført at den offentlige medieomtalen av saken har vært svært omfattende og en betydelig merbelastning for de tiltalte. Som påpekt av Høyesterett i «Statoilsaken» må de siktede i saker som dette være forberedt på medieomtale dersom forholdene blir avdekket. Retten finner det klart at de tiltalte måtte være forberedt på meget omfattende medieomtale dersom deres virksomhet ble avdekket. De straffbare handlingene i saken er åpenbart foretatt i den tro at oppdagelsesrisikoen var meget liten. Selv om medieomtalen har vært massiv og utvilsomt har vært en merbelastning for de tiltalte, kan retten ikke se at dette får særlig betydning for straffutmålingen. Retten viser også til at dette er i samsvar med Høyesteretts praksis.
Et særlig spørsmål ved straffutmålingen er om, og i så fall hvilken, betydning Bs skylderkjennelse i forhold til tiltalepostene som gjelder helsepersonelloven skal få. Påtalemyndigheten har anført at skylderkjennelsen ikke bør få noen betydning for straffutmålingen fordi dette ikke har hatt noen betydning for saken verken prosessøkonomisk eller på annen måte. Etter straffeloven § 59 annet ledd skal retten, når tiltalte har avgitt en uforbeholden tilståelse, ta dette i betraktning ved straffutmålingen. I dette tilfellet kan retten ikke se at Bs skylderkjennelse har hatt særlig betydning. Skylderkjennelsen for dette forholdet har først kommet under hovedforhandlingen og har ikke hatt noen reell betydning i forhold til bevissituasjonen for øvrig i saken, som B har vært kjent med. Erkjennelsen har heller ikke hatt nevneverdig prosessøkonomisk betydning. Tiltalepostene i forhold til helsepersonelloven er et underordnet forhold sett i forhold til de alvorligste tiltalepunktene i saken.
Som følge av dette har verken gjennomgangen av dokumentbevis, avhør av B eller vitneførsel blitt redusert. Retten kan derfor heller ikke se at det foreligger noen prosessøkonomisk gevinst ved iretteføringen som gir grunn til tilståelsesrabatt.
Etter en samlet vurdering har retten kommet til at straffen for de tiltalte fastsettes til fengsel i 2 år og 6 måneder. Xxxxxx har ikke funnet grunn til å skille straffverdigheten av handlingene de tiltalte har foretatt i forhold til post I - VI fra hverandre.
B skal i tillegg dømmes for forsettlig overtredelse av ligningsloven § 12-1 nr. 1 a) og § 12-1 nr. 1 b), jf. tiltalen post VII og VIII. Påtalemyndigheten har påstått at det idømmes en bot på 100.000 kroner for dette forholdet. Det er i den sammenheng vist til Rt-2005-129. Retten tar påstanden til følge og fastsetter boten til
100.000 kroner, subsidiært fengsel i 20 dager.
Påtalemyndigheten har påstått at A i medhold av straffeloven § 29 nr. 2 for alltid fradømmes retten til å praktisere som psykiater og til å skrive erklæringer og attester som lege, men at dette ikke omfatter utskriving av sykemeldinger og resepter. Bakgrunnen er at en vil forhindre at A på nytt får mulighet til å skrive erklæringer til offentlige myndigheter slik som han har gjort i denne saken. Det er ikke ansett nødvendig å kreve rettighetstap i forhold til å praktisere som allmennlege. Påtalemyndigheten har lagt til grunn at det er § 29 slik den lød for en lovendring som trådte i kraft i 2006 som kommer til anvendelse. Retten slutter seg til dette, jf. straffeloven § 3, men bemerker at lovendringen uansett ikke innebærer neon realitetsendring av betydning for bedømmelsen av rettighetstapet i denne saken. For B er det ikke påstått rettighetstap idet han allerede er fratatt autorisasjonen av Helsetilsynet.
Rettighetstap etter § 29 er en hovedstraff, jf. straffeloven § 15. Et sentralt hensyn ved vurderingen av om det skal idømmes rettighetstap er de allmennpreventive hensyn som gjør seg gjeldende. Retten har kommet til at allmenne hensyn tilsier at A blir idømt rettighetstap. De forhold A er funnet skyldige i innebærer et grovt tillitsbrudd i forhold til offentlige myndigheter og underminerer det tillitsforhold en psykiater må ha i forhold til omverdenen. Retten viser til det som er sagt foran under straffutmålingen. Etter rettens syn har A ved sin virksomhet mistet den allmenne tillit som er nødvendig for utøve virksomhet som psykiater og skrive spesialistuttalelser. De straffbare forholdene i saken er begått direkte i forbindelse under utøvelsen av hans psykiaterpraksis. Når det gjelder varigheten av rettighetstapet, har retten - under tvil - blitt stående ved at rettighetstapet fastsettes for en periode på tre år, og at det ellers begrenses slik påtalemyndigheten har nedlagt påstand om. Ved vurderingen har retten lagt vekt på at rettighetstap er en meget streng reaksjon og at også et
begrenset rettighetstap for alltid, slik påtalemyndigheten har krevd, innebærer et vesentlig inngrep og fratar As mulighet for å drive sin privatpraksis som psykiater i all framtid. Retten viser i den sammenheng til at A fortsatt driver privatpraksis som psykiater uten at dette har medført spesielle anmerkninger. Det er etter rettens syn liten grunn til å tro at han vil fortsette med den type straffbare handlinger som denne saken har avdekket. Det vises også til at han er idømt en lang ubetinget fengselsstraff.
Påtalemyndigheten har påstått inndragning av utbytte de tiltalte har mottatt i forbindelse med erklæringene de har skrevet, til sammen 225.000 kroner, jf. straffeloven § 34. Retten tar inndragningskravet til følge. Etter straffeloven § 34 skal utbytte av en straffbar handling inndras. Lovens hovedregel er at det er bruttovinningen som skal inndras, jf. § 34 annet ledd. Formålet med inndragningsbestemmelsen er at ingen skal tjene på å begå straffbare handlinger. Retten viser til det som er funnet bevist under post I-III og legger til grunn at de tiltalte har oppnådd et utbytte på til sammen 225.000 kroner som følge av de straffbare handlingene de har begått. Når det gjelder fordelingen av utbyttet legger retten til grunn at de tiltalte sammen har mottatt 125.000 kroner fra C,
5.000 kroner fra D, 20.000 kroner fra E, 50.000 fra H og 20.000 fra F. Dette utgjør til sammen 220.000 kroner. Retten legger til grunn at de tiltalte har delt disse pengene likt og at en halvpart, 110 000 kroner, inndras fra hver av dem. I tillegg inndras 5.000 kroner fra B som retten har funnet bevist at han mottok fra C da de møttes første gang, jf. rettens merknader om dette under post Ia. Xxxxxx har ikke funnet det bevist at A mottok noe av dette beløpet fra B. Retten har etter dette kommet til at det skal inndras 110.000 kroner fra A og 115.000 kroner fra B. Det bemerkes for øvrig at selv om straffansvar er foreldet i forhold til H, er foreldelsesfristen for inndragning ikke overskredet. Etter straffeloven § 70 er foreldelsesfristen for inndragningskrav etter straffeloven § 34 10 år.
I forbindelse med Bs overtredelse av ligningsloven, jf. post VII og VIII, har påtalemyndigheten fremmet krav om inndragning for beregnet skatt av et inntekstillegg på 1.036.000 kroner (merskatt av inntektstillegget) med tillegg av renter i 3 år til dekning av erstatningskrav fra Oslo ligningskontor, jf. straffeloven § 34, jf. § 37 annet ledd. Inndragningskravet er basert på en beregning foretatt av Oslo ligningskontor. Merskatt av inntektstillegget uten tilleggsskatt og renter utgjør 560 729. I tillegg kommer et rentekrav 117 753 kroner, slik at inndragningskravet totalt er 678 482 kroner. Forsvarer har ikke hatt innvendinger mot beregningen av kravet.
Retten viser til det som er funnet bevist under post VII-VIII og tar inndragningskravet til følge til fordel for Oslo ligningskontor, jf. § 37 d annet ledd.
Påtalemyndigheten har krevd at hver av de tiltalte skal idømmes saksomkostninger med 25.000 kroner i tillegg til dekning av forsvarers salær. Det er vist til at påtalemyndigheten har hatt nødvendige ekstrautgifter knyttet til bisitter under hovedforhandlingen og overtid på ca. 150.000 kroner. Retten viser til at siktede etter straffeprosessloven § 436 første ledd i regelen «bør» ilegges omkostningsansvar hvis han blir dømt. Etter § 436 er det nødvendige saksomkostninger som skal idømmes. Vurderingen vil bero på en skjønnsmessig rimelighetsvurdering som må sees i sammenheng med bl.a. de tiltaltes betalingsevne, jf. § 437 tredje ledd.
Retten finner det ikke rimelig at de tiltalte skal idømmes omkostningsansvar for forsvarernes salær, men idømmer hver av de tiltalte skjønnsmessig et omkostningsansvar på 25.000 bl.a. for nødvendige omkostninger som påtalemyndigheten har hatt i forbindelse med pådømmelsen av saken. Ved vurderingen har retten lagt vekt på at begge de tiltalte har tilstrekkelig betalingsevne.
Dommen er enstemmig.
---
Når det gjelder påtalemyndighetens begjæring om heftelse overfor B etter straffeprosessloven § 217 har retten, etter kontakt med aktor, bedt om at begjæringen fremmes som egen sak til tingretten.
Domsslutning:
1. A, f. 0.0.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven § 276, b første ledd, jf annet ledd, jf. § 276a, første ledd bokstav a, straffeloven § 189, første straffalternativ, straffeloven § 166, første og annet ledd, helsepersonelloven § 67, jf. § 4, § 15 og § 40, sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder.
2. B, f. 0.0.1948, dømmes for overtredelse av straffeloven § 276, b første ledd, jf. annet ledd, jf § 276a, første ledd bokstav a, straffeloven § 189 annet straffalternativ, straffeloven § 166, første og annet ledd, helsepersonelloven § 67, jf. § 4, § 15 og § 40 og ligningsloven § 12-1 nr 1 a) og § 12-1 nr 1 b), sammenholdt med straffeloven § 62 første ledd, til en straff av fengsel i 2 - to - år og 6 - seks - måneder, samt en bot på 100.000 - etthundretusen - kroner, subsidiært fengsel i 20 - tjue - dager.
3. A fratas i medhold av straffeloven § 29 nr. 2 retten til å praktisere som psykiater og til å skrive erklæringer, attester og lignende som lege, herunder ikke innbefattet sykemeldinger og resepter, for et tidsrom av 3 - tre
- år.
4. I medhold av av straffeloven § 34 inndras 110.000 - etthundreogtitusen - kroner fra A.
5. I medhold av straffeloven straffeloven § 34 inndras 115.000 - etthundreogfemtentusen - kroner fra B.
6. I medhold av straffeloven § 34, jf. § 37d inndras 678.482 - sekshundreogsyttiåttetusenfirehundreogåttito - kroner fra B til fordel for Oslo likningskontor.
7. A dømmes til å betale sakens omkostninger med 25.000 - tjuefemtusen - kroner.
8. B dømmes til å betale sakens omkostninger med 25.000 - tjuefemtusen - kroner.