Skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg.
Kapittel 14. Tvangsfullbyrdelse og sikkerhetsstillelse{14}
14-1 § 14-1. Tvangsgrunnlag for utlegg{14-1}
Skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg.
14-1.1 Forarbeider{14-1.1}
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.1 og kap. 27 s. 189 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.1.
14-1.2 Generelt om § 14-1{14-1.2}
All tvangsfullbyrdelse av pengekrav må bygge på et tvangsgrunnlag. Det skilles i denne sammenheng mellom alminnelige og særlige tvangsgrunnlag. Blant de særskilte tvangsgrunnlag er krav som etter lov er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e.
Skattebetalingsloven § 14-1 slår fast at skatte- og avgiftskrav er tvangsgrunnlag for utlegg. Innkrevingsmyndighetene er med dette gitt et særskilt tvangsgrunnlag, og er ikke avhengig av å få dom eller annet alminnelig tvangsgrunnlag for disse kravene før de kan gå til tvangsfullbyrdelse. Dette forenkler innkrevingen og er tids- og arbeidsbesparende.
Hvilke skatte- og avgiftskrav, samt renter, omkostninger og gebyrer mv. som omfattes av loven, og som dermed er særskilt tvangsgrunnlag, fremgår av § 1-1.
Begrepet utleggUtlegg er en tvangsmessig stiftelse av panterett i en skyldners formuesgoder (utleggspant) eller løpende ytelser som lønn mv. (utleggstrekk). Valg av utleggsform avhenger av formuesgodets art. De generelle regler for gjennomføring av en utleggsforretning står i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7.
UtleggspantUtleggspant etableres ved at det stiftes panterett for et krav. Dette kalles sikringsstadiet. Utleggspant forutsetter at kreditor sender en begjæring om utlegg til namsmannen. Namsmannen søker så å sikre kravet gjennom en utleggsforretning.
Utleggsforretningen kan enten resultere i at namsmannen tar utlegg i skyldners eiendeler til sikring av kreditors krav, f.eks. i bolig, eller at namsmannen ikke finner noen tjenlige utleggsobjekter hos skyldner. I sistnevnte tilfelle gir utleggsforretningen «intet til utlegg». I de tilfeller kravet blir sikret ved utleggspant,
vil skatteoppkreveren eller skattekontoret kunne få oppgjør for kravet ved at utleggsobjektet selges, enten frivillig, eller gjennom tvangsrealisasjon av formuesgodet. Reglene om dette står i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 til 13. Dette kalles dekningsstadiet.
UtleggstrekkMed utleggstrekk menes at det tas utlegg ved pålegg om trekk i debitors lønnskrav eller andre pengekrav som nevnt i dekningsloven § 2-7.
Innfordring ved utleggstrekk skjer ved at namsmannen sender pålegg til f.eks. skyldnerens arbeidsgiver om å trekke i skyldnerens lønn eller andre ytelser. Ved beslutning om utleggstrekk sikres og tvangsinnfordres kravet i samme handling.
Utlegg foretas normalt av Ordinær namsmyndighetde ordinære namsmyndighetene i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18. De ordinære namsmyndighetene er namsmannen og tingretten, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-1. Skatteoppkreverne og skattekontorene er imidlertid gitt kompetanse til å operere som namsmann for egne krav, såkalt særnamsmyndighet. SærnamsmyndighetI medhold av skattebetalingsloven § 14-3 første ledd er skattekontorene gitt myndighet til å avholde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Skatteoppkreverne kan holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Det vises til
<ZREF RID="14-3.3"> for ytterligere beskrivelse av skattekontorets og skatteoppkrevers særnamsmyndighet.
Skattekontorene og skatteoppkreverne er videre gitt myndighet til å nedlegge utleggstrekk i hele landet for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for, jf. § 14-4 første ledd. Fra og med 1. januar 2016 ble innkrevingsansvaret for særavgifter mv. overført til Skatteetaten. Særnamskompetansen omfatter også disse kravstypene.
Kommunale avgifterEnkelte skatteoppkrevere innfordrer også kommunale avgifter på vegne av kommunen. Kommunale avgifter som vann og kloakkavgift, avfallsgebyr, eiendomsskatt, feieavgift og parkerings- og piggdekkgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg som følge av hjemmel i den enkelte særlov. Som følge av henvisninger til skattebetalingsloven kan disse kravene dessuten innfordres etter reglene for innkreving av skatt (særnamskompetansen kan anvendes). Forutsetningen er at kommunen har lagt innfordringen av avgiftene til skatteoppkrever. Alle eiendomsavgiftene, med unntak av engangsavgift for vann/kloakk, har dessuten lovpanterett i den aktuelle eiendom.
14-2 § 14-2. Forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven{14-2}
Tvangsfullbyrdelsesloven gjelder tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger. Dette gjelder likevel ikke §§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-1 til 7-8.
14-2.1 Forarbeider{14-2.1}
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.2 og kap. 27 s. 189 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.2.
− Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt.
23.13. (Fjernet henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 i annet punktum.)
14-2.2 Generelt om § 14-2{14-2.2}
Bestemmelsen regulerer forholdet mellom skattebetalingsloven og tvangsfullbyrdelsesloven ved gjennomføring av utleggsforretning.
Ifølge bestemmelsen gjelder tvangsfullbyrdelsesloven tilsvarende så langt den passer ved innkrevingsmyndighetenes gjennomføring av utleggsforretninger, det vil si når skatteoppkrever og skattekontoret avholder utleggsforretning eller nedlegger utleggstrekk. Fra dette utgangspunkt er det så gjort noen unntak fordi ikke alle bestemmelser i tvangsfullbyrdelsesloven passer like godt ved utøvelsen av særnamskompetansen, som for det ordinære namsapparatet. Dette gjelder i henhold til § 14-2 annet punktum tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-1 til 5-5 og §§ 7-1 til 7-8. som ifølge forarbeidene til loven ikke er anvendelige ved utøvelsen av særnamsmyndigheten.Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-1 til 5-5 Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-1 til 5-5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, blant annet regler om prosessdyktighet, hva en begjæring om tvangsfullbyrdelse skal inneholde og om foreløpig prøving av begjæringen.
Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-1 til 7-8Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-1 til 7-8 omhandler begjæring om utlegg. I forarbeidene vises det særlig til at det i forhold til
§ 7-3, som angir hvem som er kompetent namsmyndighet, vil kunne virke misvisende om kap. 7 ble gitt anvendelse i sin helhet. Reglene for gjennomføring av utleggsforretning i §§ 7-9 til 7-29 er derimot ikke unntatt og gjelder tilsvarende så langt det passer for en skatteoppkrever eller et skattekontor som gjennomfører utleggstrekk eller avholder forretning for utleggspant.
Bestemmelsene i § 7-9 om stedet for utleggsforretningen og i § 7-10 om varsel om utleggsforretningen vurderes til å være bestemmelser som ikke «passer» ved skattekontorenes eller skatteoppkreverkontorenes nedleggelse av utleggstrekk, og kommer dermed ikke til anvendelse. Dette har sammenheng med at skattekontorenes og skatteoppkrevernes nedleggelse av trekk tradisjonelt ikke har vært ansett som en
«forretning» i tvangsfullbyrdelseslovens forstand.
Spesielt om tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 3 omhandler sakskostnader, erstatning og sikkerhetsstillelse.
Kap. 3 gjelder tilsvarende ved skattekontorets og skatteoppkreverens bruk av særnamskompetansen, men slik at gjeldende praksis for at innkrevingsmyndighetene ikke krever dekning av sakskostnader ved skriving av utleggsbegjæringen skal videreføres, se Ot. prp. nr. 1 (2006–2007) s.155-156 Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt. 23.13 .
Skatteoppkrevernes og skattekontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant og til å beslutte utleggstrekk er nærmere beskrevet i henholdsvis pkt. 14- 3 og 14-4 til 14-5. Her er det også gitt en nærmere beskrivelse av særnamsmennenes gjennomføring av utleggspant og utleggstrekk, herunder reglene om varsling av tvangsfullbyrdelsen, og reglene for omgjøring og klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte.
14-3 § 14-3. Forretning for utleggspant{14-3}
(1) Skattekontorene kan holde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Skatteoppkreverne kan holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for.
(2) En skatteoppkrever kan på anmodning holde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som en annen skatteoppkrever eller et skattekontor har innkrevingsansvaret for. På tilsvarende måte kan et skattekontor holde utleggsforretninger for skatteoppkrevere.
14-3.1 Forarbeider{14-3.1}
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.3 og kap. 27 s. 190 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.3.
− Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt.
3.5.1.3 og 3.5.2.2. (Tilpasninger pga. ROS.)
14-3.2 Generelt om § 14-3{14-3.2}
Bestemmelsen samler reglene om skatteoppkrevernes og skattekontorenes kompetanse til å holde forretning for utleggspant for kravene de har innkrevingsansvar for, jf. skattebetalingsloven §§ 2-1, 2-2 og 2-6.
Formålet med at skatteoppkreverne og skattekontorene har kompetanse til å holde forretning for utleggspant, er å begrense belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet. Dessuten har praksis vist at det ofte fører til en raskere iverksettelse av innfordringen, noe som igjen øker sannsynligheten for positive resultater.
14-3.3 § 14-3 første ledd – Myndighet til å beslutte utleggspant{14-3.3}
Bestemmelsen fastsetter at skattekontorene og skatteoppkreverne har en særlig kompetanse til å holde forretning for utleggspant. Normalt er det kun den ordinære namsmannen som innehar denne kompetansen. Departementet kan i kraft av sin instruksjonsmyndighet inndra denne kompetansen i særlige tilfeller der det viser seg at et skattekontor eller en skatteoppkrever ikke har nødvendig faglig kompetanse.
Skattekontorene og skatteoppkreverne har valgfrihet med hensyn til bruken av særnamskompetansen. Dersom det er hensiktsmessig, kan de benytte det ordinære namsapparatet. Bruken og omfanget av særnamskompetansen vil derfor kunne variere fra distrikt til distrikt. Av hensyn til de ordinære namsmyndighetenes planlegging og ressursbruk, bør imidlertid skattekontorene og skatteoppkreverne ha nokså faste rutiner på hvilke områder de velger å benytte seg av særnamskompetansen og på hvilke områder de sender begjæring om utlegg til det ordinære namsapparatet.
SikringsstadietKompetansen til å holde utleggsforretning omfatter alle de tiltak som en namsmann, med hjemmel i tvangsfullbyrdelsesloven, kan foreta i tilknytning til en utleggsforretning for å stifte og sikre rettsvern for pantet. Den videre tvangsdekningen, f.eks. realisasjon av pantet, omfattes derimot ikke av kompetansen og kan kun skje gjennom en begjæring til de ordinære namsmyndighetene.
Reglene ved bruk av særnamskompetansen er i all hovedsak sammenfallende med de reglene som gjelder for de ordinære namsmennene, med de unntak som følger av § 14-2. Se mer om anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven og unntakene i
<ZREF RID="14-2.2">.
KompetanseMens den ordinære namsmyndighetens kompetanse er knyttet til geografiske distrikter og dermed er stedlig begrenset, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-3, er kompetansen til skatteoppkreverne og skattekontorenes som særnamsmenn helt eller delvis knyttet til ansvaret for innkrevingen av kravet.
Skattekontorets særnamsmyndighetBestemmelsens første punktum bestemmer at skattekontoret kan holde utleggsforretning for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Kompetansen er dermed ikke knyttet til skattekontorets distrikt, slik kompetansen er begrenset for skatteoppkreverne i bestemmelsens annet punktum. Denne forskjellen mellom skattekontorenes og skatteoppkreverkontorenes kompetanse ble etablert ved gjennomføringen av reorganiseringen av Skatteetaten (ROS) som ble iverksatt 1. januar 2008 (se Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) pkt. 3.5.2). En av grunntankene bak ROS er at skattekontorene skal ha landsdekkende kompetanse. Konsekvensen av dette var at skattekontorenes kompetanse ikke kunne begrenses til «sitt distrikt». Dette hensynet slo ikke til for de kommunale skatteoppkreverne som ikke var en del av reorganiseringen.
Kompetansebegrensningen knyttet til «sitt distrikt» er derfor opprettholdt for dem.
Særlig om skatte- og avgiftskrav fastsatt sentralt Formues- og inntektsskatt for skattytere som ikke har varig tilknytning til riket og sjømenn bosatt i utlandet fastsettes av sentralskattekontoret for utenlandssaker, som er en del av Skatt vest. I følge skattebetalingsloven § 2-2 første ledd, jf. § 2-1 fjerde ledd skal slik skatt betales til og innkreves av skattekontoret. Skattedirektoratet har i instruks om fordeling av vedtaksmyndighet mv. mellom skattekontorene bestemt at innkrevingen av slik skatt skal skje ved Skatt vest, skatteoppkrever utland.
I og med at innkrevingsmyndigheten for disse kravene er lagt til et skattekontor vil skattekontoret også ha kompetanse til å holde forretning for utleggspant i hele landet for disse kravene.
Skatteoppkrevers særnamsmyndighetIfølge bestemmelsens annet punktum kan skatteoppkreverne som særnamsmenn holde forretning for utleggspant i sitt distrikt for de skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for. Mens ordinær namsmanns kompetanse er knyttet til geografiske distrikter og dermed er stedlig begrenset, er skatteoppkrevers kompetanse knyttet til innkrevingsansvaret for det aktuelle kravet. Kompetansen påvirkes i utgangspunktet ikke av at skyldner flytter til et annet distrikt (kommune). En skyldner kan eksempelvis bli utsatt for tvangsinnfordring fra flere skatteoppkrevere for ulike inntektsår. I praksis vil likevel skyldnerens bosted kunne ha betydning for hvorvidt skatteoppkrever kan avholde utleggsforretning. Dette fordi tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 om stedet for utleggsforretningen har som utgangspunkt at en utleggsforretning skal holdes på saksøktes bopel eller forretnings- eller driftssted.
Skatteoppkreverens kompetanse til å avholde utleggsforretning er begrenset til å gjelde «i sitt distrikt», det vil si i den aktuelle kommunen eller i de kommunene som inngår i en ordning med felles skatteoppkrever. Overfor skyldnere bosatt utenfor distriktet medfører denne begrensningen at skatteoppkreveren bare kan avholde utleggsforretning hvis skyldner har formuesgoder i distriktet, eller hvis vilkårene i
§ 7-9 for å avholde utleggsforretningen som kontorforretning er oppfylt. Begrensningen «i sitt distrikt» har imidlertid liten praktisk betydning, da det er en vid adgang til å avholde utleggsforretning som kontorforretning. Se <ZREF RID="14- 3.6"> for en nærmere omtale av § 7-9.
RettsgebyrNår skatteoppkreveren eller skattekontoret avholder forretning for utleggspant, påløper det rettsgebyr for begjæringen først når utleggsforretningen berammes. I følge rettsgebyrloven § 4 inntrer gebyrplikten for tvangsfullbyrdelse når saken er ført inn i sakslisten hos namsmannen. Skatteoppkreverne og skattekontorene har i motsetning til de ordinære namsmyndighetene ingen «saksliste» i lovens forstand. Forvaltningen har tolket bestemmelsen slik at gebyret påløper ved berammelsen av utleggsforretningen. Først fra dette tidspunktet fremkommer det klart at skatteoppkreveren eller skattekontoret fungerer som namsmann og ikke kun som kreditor. Høyesteretts ankeutvalg har gitt sin tilslutning til denne rettsforståelsen, se HR-2012-1528-U og LG-2012-60427.
14-3.4 § 14-3 annet ledd – Bistandsordningen{14-3.4}
Skatteoppkreverne og skattekontorene kan anmode hverandre om å avholde utleggsforretning dersom det anses nødvendig, i stedet for å bruke den ordinære namsmannen. Bistandsordningen ble i sin tid etablert for å effektivisere innkrevingen der en skatteoppkrever ikke hadde kompetanse til å holde utleggsforretning i sitt eget distrikt, samtidig som det ville være mer hensiktsmessig å få bistand av en annen skatteoppkrever i stedet for å begjære utlegg overfor de ordinære namsmyndighetene. Utvidelsen av bistandsordningen til også å gjelde bistand fra et skattekontor, er ansett som en praktisk forenkling og samordning av innkrevingen.
Bestemmelsen sier uttrykkelig at en skatteoppkrever, på anmodning, kan holde forretning for utleggspant for skatte- og avgiftskrav som en annen skatteoppkrever eller et skattekontor har innkrevingsansvaret for. På tilsvarende måte kan et skattekontor holde utleggsforretninger for skatteoppkrevere. Et skattekontor kan også holde forretning for utleggspant for et annet skattekontor. Dette er ikke ansett nødvendig å presisere i loven da skattekontorene har landsdekkende kompetanses.
Behovet for lokal kjennskap og tilstedeværelse begrunner regelen om at et skattekontor kan anmode et skatteoppkreverkontor om å avholde utleggsforretning, i stedet for et annet skattekontor. Statens innkrevingssentral (SI) ble 1. januar 2015 en del av Skatteetaten, og ble samtidig et eget regionkontor underlagt Skattedirektoratet. Bistandsordningen vil nå derfor også omfatte SI.
Det er rekvirentkontoret, ikke bistandskontoret, som skal stå som saksøker ved utleggsforretningen, dvs. staten v/skatteoppkreveren i X kommune, når skattekravet skal betales til og innkreves av X kommune.
RettsgebyrSkyldner skal alltid belastes med rettsgebyr dersom utleggsforretning er berammet. Bistandskontoret kan derimot kun kreve rekvirentkontoret for rettsgebyr dersom det faktisk avholdes utleggsforretning eller dersom skyldner frivillig betaler kravet og gebyret for begjæring om utleggsforretning.
14-3.5 Hva det kan tas utleggspant i{14-3.5}
14-3.5.1 Hovedregelen{14-3.5.1}
Det kan tas utlegg i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren og som det kan tas beslag i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1 annet ledd. De nærmere vilkår for hvilke formuesgoder det kan tas beslag i følger av Dekningsloven § 2- 2dekningsloven kap. 2. Hovedregelen er at en fordringshaver har rett til dekning i
«ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, og som kan selges, utleies eller på annen måte omgjøres i penger», jf. dekningsloven § 2-2. Det er imidlertid gjort unntak for nærmere bestemte formuesgoder, se om dette nedenfor.
Dekningslovens § 2-2 suppleres av rettsvernsregler. Har en overdragelse ikke fått rettsvern, kan en kreditor likevel ta beslag i formuesgodet. Hva som kreves for at en overdragelse skal få rettsvern, vil avhenge av type formuesgode. Gjelder for eksempel overdragelsen fast eiendom, trenger ikke utleggstaker å respektere rettsstiftelser i eiendommen som ikke er tinglyst i grunnboken, jf. tinglysingsloven
§ 20. Blir ikke hjemmelen overført fra selgeren til kjøperen, kan utlegg tas i eiendommen selv om denne er solgt.
BevisbyrdeHvis skatteoppkreveren eller skattekontoret tar utlegg i en gjenstand som skyldneren hevder at han ikke eier, er det skyldneren som må ta initiativ til prøving av rettighetsforholdet gjennom klage til tingretten. Tvangsfullbyrdelsesloven
§§ 7-13 og 7-14 regulerer hvem som har bevisbyrden i ulike situasjoner ved tvist om eierforholdet. Disse presumsjonsreglene danner utgangspunktet for bevisvurderingen, og gir anvisning på hvem som skal anses som eier der det ikke foreligger bevismomenter som trekker i en annen retning. Er skyldneren i besittelse av ikke-realregistrert løsøre eller verdipapirer, er det han som må sannsynliggjøre et
annet eierforhold. Det samme gjelder der skyldner står registrert eller er meldt som eier av realregistrerte formuesgoder, finansielle instrumenter registrert i VPS, samt aksjer og adkomstdokumenter til leierett eller borett til husrom. Dersom skattekontoret eller skatteoppkreveren har opplysninger som tilsier at objektet tilhører skyldneren, kan de ta utlegg selv om dette besittes av eller står registrert på en tredjemann. I disse tilfellene er det imidlertid utleggstaker som må sannsynliggjøre at skyldner er reell eier av det aktuelle formuesgodet. Felles bolig ervervet i ekteskap o.l.Dersom skyldneren er gift eller lever i et ekteskapsliknende forhold som har vart i minst to år, eller hvor samboeren har, har hatt eller venter barn med saksøkte, kan utlegg tas i en ideell halvdel av felles bolig ervervet under samlivet, med mindre et annet eierforhold blir sannsynliggjort, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd. Selv om det må legges til grunn at et ektepar har boligeiendommen i sameie, skal imidlertid ikke presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd anvendes dersom det sannsynliggjøres at debitorektefellens andel er mindre enn 50 prosent, jf. Rt. 1997 s. 704. Høyesterett har i Rt. 1999 s. 901 uttalt følgende om bestemmelsen: «Dersom det er frembrakt faktiske opplysninger om eierforholdet, kan namsmyndighetene ikke uten videre bygge på at boliger som er anskaffet under samlivet, vanligvis blir eid av ektefellene eller samboerne med en ideell halvpart hver, men må ta stilling til eierspørsmålet på grunnlag av det faktum som er opplyst. Dette medfører at presumsjonsregelen i § 7- 13 tredje ledd ikke sier noe mer enn det som følger av prinsippet om fri bevisbedømmelse, og at det først og fremst er under den innledende behandling av utleggsbegjæringen hos namsmannen at bestemmelsen får betydning.« På denne bakgrunnen kan namsmannen kun anvende presumsjonsbestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd når spørsmålet rundt hvem som er eier ikke er nærmere belyst. Tilsvarende må gjelde ved anvendelse av de andre presumsjonsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven.
BevisvurderingenVed bevisvurderingen er det en rekke ulike faktorer som kan
være relevante. Sentralt vil være om skyldner har finansiert kjøpet av formuesgodet eller om xxxxxxxx alene betaler på lån som er knyttet til formuesgodet. Hvem som besitter og bruker formuesgodet vil også ha betydning for vurderingen av hvem som er reell eier. Av og til vil andre ytre omstendigheter kunne gi indikasjoner på hvem som er reell eier av det aktuelle formuesgodet. Dersom skyldner anfører at formuesgodet er solgt eller gitt i gave til tredjemann, vil det normalt ikke være nødvendig å gå nærmere inn på hvem som er reell eier. Har ikke tredjemann sikret seg rettsvern, kan kreditor ta utlegg.
Der det sannsynliggjøres at det aktuelle formuesgodet er overdratt fra skyldner ved gave til tredjemann, og rettsvern for overdragelsen er sikret, vil det ikke kunne etableres utlegg. I slike tilfeller vil imidlertid kreditor måtte vurdere om den aktuelle gaven kan omstøtes etter dekningsloven § 5-2, og i så fall vurdere å begjære skyldner konkurs. Kreditor vil i visse tilfeller også kunne rette kravet mot ektefelle som har fått gaven overført til seg i medhold av ekteskapsloven § 51.
Ektefeller kan avtale å overføre eiendeler mellom hverandre. Dersom overføringen er en gave, må dette som hovedregel skje ved ektepakt og det må fremgå klart at det er en formuesoverføring, jf. ekteskapsloven § 54 og omtalen nedenfor. Det vil da fremgå av ektepakten at eiendelen tilhører den andres ektefellens
rådighetsdel (eller er gjort til hans/hennes eneeie). En eiendel kan også gjøres til den andre ektefellens særeie. En avtale om særeie regulerer primært om en eiendel skal være gjenstand for deling ved ekteskapets opphør. Rettspraksis har likevel oppstilt som en tolkningspresumsjon at en særeieavtale også sier noe om eierforholdet under ekteskapet.
Bevisvurderingen kan i disse tilfellene være annerledes enn i andre saker. Rettspraksis har lagt til grunn at det er legitimt å overføre verdier til en ektefelle utelukkende med det formål å unngå kreditorforfølgning. Det skal derfor svært mye til for å sette til side en avtale som pro forma, jf. Rt. 1999 s 901. En formuesoverføring ved ektepakt kan heller ikke underkjennes med den begrunnelse at det på vedkommende formuesgode hefter gjeld som mottakerektefellen ikke er i stand til å betjene med sine inntekter alene, jf. Rt 1999 s. 901. Det er også svært vanskelig å nå fram med anførsler om at en ektefelle gjennom betaling på lån har opparbeidet seg sameie i et formuesgode som ifølge ektepakten tilhører den andre ektefellen.
Som følge av ovennevnte bør oppkrever være svært forsiktig med å etablere utlegg der det fremgår av ektepakten at det aktuelle objektet er overdratt til skyldnerens ektefelle. Forutsetningen er imidlertid at avtalen er inngått ved ektepakt, at øvrige krav til ektepaktens form og innhold er oppfylt, og at rettsvern er sikret gjennom tinglysing av ektepakten (se nærmere om rettsvern nedenfor).
Gaver mellom ektefeller må som hovedregel skje ved ektepakt for å være gyldige, jf. ekteskapsloven § 50. Formkrav ektepaktDet er gjort unntak for gaver som må kunne betegnes som vanlige, samt enkelte ytelser som er ment å sikre den andre ektefellen. Ektepakten må være skriftlig, og må bevitnes og underskrives av to vitner, jf. ekteskapsloven § 54.
Dersom en gaveoverføring til ektefellen skal sikre at giverens kreditorer ikke kan ta utlegg i det aktuelle formuesgodet, må det gå klart fram av ektepakten at det er tale om en formuesoverføring. At ektepakten innebærer en formuesoverføring, kan klargjøres i ektepaktens tekst og/eller ved at det krysses av for gave i egen rubrikk på standardskjema for ektepakter. Krav til innhold i ektepaktEnkelte ektepakter inneholder kun en formulering om at bestemte formuesgoder «skal være NN sitt særeie» uten å presisere at dette innebærer en formuesoverføring fra den ene ektefellen til den andre. I slike tilfeller vil ektepakten ikke gi rettsvern for gaveoverdragelsen. Dette fremgår av Xxxxxxxxxx lagmannsretts kjennelse av
25. februar 2008 (RG. 2008 s. 769) hvor det uttales:
RG. 2008 s. 769«Notoritetshensyn tilsier at kreditorene på en enkel måte skal bli klar over at det skjer en gaveoverføring og hva denne består i. Dette må derfor fremgå av ektepakten enten ved at det krysses av i ektepakten for at det skjer en gaveoverføring eller at det fremgår av ektepaktens tekst. I den aktuelle ektepakten er det kun angitt at borettslagsandelen er Bs særeie. Selv om lagmannsretten, i lys av ekteparets opplysninger om bakgrunnen for opprettelsen av ektepakten, holder det som mest sannsynlig at de i tillegg mente at hele andelen heretter skulle være Bs eneeie, skaper ikke selve ektepakten notoritet rundt at det faktisk skjedde en gaveoverføring. Ut fra teksten i ektepakten kan andelen hele tiden ha vært hennes eneeie, eller det kan være meningen at den fortsatt skal eies av ektefellene i fellesskap mens ekteskapet består.»
I en lignende sak for Xxxxxxxxxx lagmannsrett (LB-2010-161794) kommer retten med uttalelser som synes å stride med det som ble lagt til grunn i Frostating lagmannsretts kjennelse. Uttalelsene er imidlertid ikke nødvendige for å begrunne resultatet (obiter dictum), og kan derfor ikke leses som en endring av rettstilstanden på området. Skattedirektoratet legger til grunn at det som er referert ovenfor fra kjennelsen i Frostating lagmannsrett, gir utrykk for gjeldende rett.
Ektepakt får rettsvern ved tinglysing i Løsøreregisteret. Ved overdragelse av fast eiendom er utgangspunktet at det kreves dobbel tinglysing av ektepakten, jf. ekteskapsloven § 55 annet ledd. Rettsvern ektepaktFor at ektepakten skal få vern mot overdragerens kreditorer må ektepakten tinglyses både i Løsøreregisteret og på eiendommens blad i grunnboken. Den klare rettsvernsregelen i ekteskapsloven § 55 annet ledd, modereres imidlertid av kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg av
15. februar 2005 (Rt. 2005 s.143)Rt. 2005 s.143: «I den utstrekning ei ektepakt inneheld eit gåveelement, er det ingen grunn til å krevje ekstra notoritet for gåva gjennom ei ekstra tinglysing på den faste eigedommen, der grunnboka alt gir uttrykk for denne nye, reelle eigarsituasjonen.»
Rekkevidden av kjæremålsutvalgets uttalelser er noe uklare fordi det ikke sies noe om hvor lenge den nye eier må ha stått registrert som eneeier i grunnboken før det reelle eierskifte finner sted. Der ny eier alltid har vært registrert som eneeier i eiendomsregisteret, vil det klart ikke kreves tinglysing av ektepakten på eiendommens blad i grunnboken. Resultatet kan imidlertid ikke bli det samme der registreringen av det nye eierforholdet i grunnboken har skjedd i tilknytning til overdragelsen, for eksempel få dager før ektepakten tinglyses i Løsøreregisteret.
14-3.5.2 Dekningslovens regler om beslagsfrihet {14-3.5.2}
Det gjelder unntak fra hovedregelen i dekningsloven § 2-2 om beslagsrett i skyldners eiendeler. Hvilke gjenstander det ikke kan tas utlegg i følger av de øvrige bestemmelsene i dekningsloven kap. 2. Nedenfor redegjøres det for de viktigste begrensningene.
Lønn og likestilte inntekterDersom skattekontoret og skatteoppkreveren skal ta dekning i lønn og likestilte inntekter, er de henvist til å bruke utleggstrekk, med de begrensinger som følger av skattebetalingsforskriften og dekningsloven § 2-7 første ledd. Se nærmere om utleggstrekk i <ZREF RID="14-4"> og <ZREF RID="14-5">.
Personlige eiendelerDet kan ikke tas utleggspant i personlige eiendeler, f.eks. klær, innbo og løsøre, som skyldneren trenger i sitt hjem, jf. dekningsloven § 2-3 første ledd bokstav a.
Redskaper, transportmidler o.l.Redskaper, transportmidler og liknende hjelpemidler som skyldneren eller noen av dennes husstand trenger for sitt yrke eller utdanning, og hvor samlet verdi ikke overstiger 2/3 av folketrygdens grunnbeløp (G), kan det heller ikke tas dekning i, jf. dekningsloven § 2-3 første ledd bokstav b.
Stipendier o.l.Videre kan skatteoppkreveren eller skattekontoret ikke ta utlegg i stipendier, offentlige bidrag og liknende, jf. dekningsloven § 2-4. Det avgjørende er ikke betegnelsen på den aktuelle ytelsen, men dens karakter. Ytelser som har karakter av lønn vil være gjenstand for utlegg, selv om bidragsyter har definert ytelsen som for eksempel stipend.
Formuesgoder som er nødvendig til underholdDet kan ikke tas utlegg i penger, bankinnskudd og andre fordringer eller forråd av varer som er nødvendig til underhold av skyldneren og hans husstand inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller, jf. dekningsloven § 2-5.
Etter dekningsloven § 2-6 kan reglene om utleggsfrihet fravikes for krav på blant annet skatt og avgift i den utstrekning det finnes rimelig.
14-3.5.3 Private beslagsforbud etter dekningsloven{14-3.5.3}
Dekningsloven kapittel 3 gir regler om private beslagsforbud. Reglene innebærer i korthet at den som vederlagsfritt overdrar et formuesgode til en annen, kan bestemme at det som overdras skal være unntatt fra kreditorbeslag på mottakerens hånd. Det er vanlig at slike private beslagsforbud følger av testament som bestemmer at arven ikke kan tjene til dekning for mottakerens kreditorer. Et privat beslagsforbud kan også følge med forskudd på arv eller annen gave.
Private beslagsforbud er gjerne motivert av et ønske om å sikre at gaven/arven forblir hos mottaker. Giveren vil ofte ha kunnskap om betydelig gjeld på mottakerens hånd eller kjenner til at mottakeren generelt har vanskelig for å skjøtte sin egen økonomi.
For vern mot eksisterende kreditorer må beslagsforbudet besluttes senest på overdragelsestidspunktet, jf. dekningsloven § 3-1. Beslagsforbud som også skal omfatte eventuell fremtidig gjeld, må besluttes innen overdragelsen, og det må fremgå at mottaker ikke kan disponere over formuesgodet ved salg/pantsettelse eller på lignende måte, jf. dekningsloven § 3-2.
Bestemmelser om rettsvern for private beslagsforbud finnes i dekningsloven § 3-
3. Er det fast eiendom som overdras, må det private beslagsforbudet tinglyses på eiendommens blad i tinglysingsregisteret for fast eiendom. For øvrige formuesgoder må beslagsforbudet tinglyses i Løsøreregisteret.
14-3.5.4 Utleggsforbud{14-3.5.4}
En rekke bestemmelser i spesiallovgivningen gir forbud mot utlegg i bestemte formuesgoder. Nedenfor følger noen eksempler på utleggsforbud i spesiallovgivningen:
− Det er ikke anledning til å ta utlegg i en arvings rett til arv i uskiftebo mens
uskifte pågår, jf. arveloven § 22.
− Rettigheter etter en forsikringsavtale og forsikringssummen kan være unntatt fra beslag i medhold av forsikringsavtaleloven § 16-1.
− Det er i utgangspunktet ikke adgang til å ta utlegg i fordring på erstatning etter
naturskadeloven § 17.
− Skifteoppgjør mellom ektefeller har ikke innvirkning på kreditors adgang til å inndrive krav mot en ektefelle, jf. ekteskapsloven § 72. Det kan likevel ikke tas utlegg i eiendeler som skal deles, til dekning av gjeld som en ektefelle har pådratt seg etter skjæringstidspunktet for erverv, avkastning og gjeld som omfattes av oppgjøret etter § 60.
Note 1 til dekningsloven § 2-2 henviser til en rekke lovbestemmelser som gir forbud mot utlegg. Henvisningene gir ingen uttømmende oversikt over utleggsforbud i spesiallovgivningen.
14-3.5.5 Nærmere gjennomgang av aktuelle utleggsobjekter{14-3.5.5}
Valg av utleggsgjenstandSkyldneren skal ifølge tvangsfullbyrdelsesloven § 7- 11 første ledd tredje punktum få uttale seg om valg av utleggsgjenstand.
Skattekontoret og skatteoppkreveren som namsmann er likevel ikke bundet av skyldnerens uttalelse. Det bør i størst mulig utstrekning søkes dekning i objekter som debitor ikke oppfatter som uunnværlige. I den grad det finnes andre egnede objekter som vil gi dekning, bør det heller ikke tas utlegg i omtvistede eller usikre fordringer. Det samme gjelder rettigheter i fysiske eller ideelle deler av et formuesgode eller formuesgoder det vil være vanskelig å søke dekning i, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-15 første ledd. Hensynet bak regelen er at gjennomføringen av en eventuell senere tvangsdekning bør medføre så lite problemer som mulig for alle involverte parter.
RettsvernRettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret, er dessuten et vilkår for tvangsdekning. Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art. Nærmere om rettsvern under presentasjonen av det enkelte utleggsobjekt nedenfor.
I det følgende gjennomgås en rekke formuesgoder som det kan etableres utlegg i.
Det understrekes at fremstillingen ikke gir noen uttømmende angivelse av mulige utleggsobjekter:
Fast eiendomOfte vil det vesentlige av skyldnerens verdier være å finne i fast eiendom. Der det er tale om krav av betydelig størrelse, vil utlegg knyttet til verdier i eiendom ofte være den eneste muligheten for oppgjør.
Før det etableres utlegg i eiendom, må særnamsmannen undersøke om eiendommen har en friverdi. Dette innebærer at det bør gjøres en skjønnsmessig vurdering av eiendommens markedsverdi, og at denne må holdes opp mot gjelden som hefter på eiendommen. Verdien på bankens tinglyste pant gir som regel ikke svar på hvor stort lån som hefter på eiendommen, siden panteheftelser ikke nedskrives i takt med at lån nedbetales. Der det er usikkert om eiendommen har tilstrekkelig friverdi, må banken kontaktes med spørsmål om hva pantet er effektivt for (bankens utestående lån knyttet til pantet).
Også tinglyste heftelser som ikke er rene pengeheftelser skal tas i betraktning før det eventuelt etableres utlegg i eiendom. Er det for eksempel tinglyst en borett på eiendommen, vil dette kunne medføre at den senere salgsprosessen blir vanskelig/umulig. I praksis skal det en del til før fast eiendom anses som overbeheftet ved avholdelsen av utleggsforretningen. En grundigere vurdering av eiendommens friverdi vil først skje når kreditor vurderer om det skal sendes en tvangssalgsbegjæring.
Rettsvern for utlegg i fast eiendom og borettslagsandeler sikres ved tinglysing på eiendommens blad i grunnboken.
Utlegg i adkomstdokumenter til leierett til husrom (typisk aksjeleiligheter) oppnår rettsvern ved at det gis melding til vedkommende utleier eller selskap, jf. panteloven § 4-3 tredje ledd. Dersom det er knyttet innskuddsbevis til leieretten eller boretten, må dette i tillegg overleveres utleggstaker eller melding om utlegget må gis til den som besitter dokumentet, jf. reglene om håndpant i pantelovens § 3-2 annet og tredje ledd.
Utlegg i bankkonto er normalt en effektiv og enkel vei til dekning.
BankkontiUtlegg i konto kan alltid tas som kontorforretning.
Ved utlegg i lønnskonto skal det rutinemessig settes av et beløp til livsopphold, jf. dekningsloven § 2-5. Det skal avsettes til livsopphold og boutgifter slik at skyldneren og hans husstand har midler å leve for «inntil lønn eller annen inntekt neste gang forfaller», som hovedregel ikke utover to måneder. Det skal avsettes til rimelig underhold av skyldneren og skyldnerens husstand. Vurderingen er den samme som etter deknl. § 2-7 og satsene i forskrift for livsopphold ved utleggstrekk og gjeldsordning skal benyttes, se nærmere omtale under punkt 14-4.5.5.
SparekontoVed utlegg i sparekonto er utgangspunktet at alle innestående midler er gjenstand for beslag. Begrunnelsen er at slike midler som hovedregel ikke er ment å dekke løpende utgifter til livsopphold. Også ved utlegg i BSU-konto vil det kunne tas beslag i alle innestående midler.
DepositumskontoDet kan etableres utlegg i depositumskonto for husleie, se lovavdelingens uttalelse av 1. november 2013. Kreditors rett til midlene etter utlegg
må vike for eventuelle krav fra utleier, noe som innebærer at midlene først vil kunne utbetales når utleieforholdet avsluttes og kontoen frigis av utleier
Rettsvern ved utlegg i bankkonti sikres ved notifikasjon til banken.
KredittkortkontiEn annen type utlegg som kan gi god dekning er utlegg i næringsdrivendes kredittkortkonti (hos f.eks. Diners og Europay). Det kan undersøkes om skyldneren har slike konti ved henvendelse til kredittkortselskapene. Den næringsdrivende er registrert på navn hos kortselskapet. Skattekontoret og skatteoppkreveren må først ta utlegg, gjennom kontorforretning, i skyldnerens tilgodehavende hos kortselskapet. Deretter sendes et sperreskriv til kortselskapet.
Denne notifikasjonen sikrer utlegget rettsvern.
VerdipapirerMed verdipapir menes dokument som kan omgjøres i penger, som for eksempel et omsetningsgjeldsbrev (se panteloven § 4-1 nr. 2 for nærmere definisjon av verdipapir). Utlegg i verdipapir får som hovedregel rettsvern ved at skyldneren fratas rådigheten over verdipapiret, jf. panteloven § 5-7 jf. panteloven
§ 3-2. Rettsvern overfor konkurrerende kreditorer kan sikres ved registrering i Løsøreregisteret, men utlegget vil da ikke være beskyttet mot godtroende omsetningserververe, jf. panteloven § 5-7 nr. 6.
Utlegg kan etableres i aksjer registrert i verdipapirregisteret. AksjerI medhold av verdipapirregisterloven § 8-2 nr. 3 kan namsmannen (herunder særnamsmann) kreve opplysninger om finansielle instrumenter som tilhører skyldner. Utlegg i aksjer som er registrert i Verdipapirregisteret får rettsvern ved notifikasjon til Verdipapirsentralen og registrering i registeret.
Det kan også tas utlegg i aksjer som ikke er registrert i verdipapirregisteret. Ved utlegg i slike aksjer sikres rettsvern ved melding til selskapet, jf. panteloven § 5-7 tredje ledd og § 4-2 a annet ledd. Selskapet skal registrere utlegget inn i aksjeeierboken.
ArvUtlegg i arvelodd reiser enkelte særlige problemstillinger. Det er ikke anledning til å etablere utlegg i ventende arv (før arvefallet, som normalt er dødsfallstidspunktet). Før arvefallet har arvingen ingen sikkerhet for at det overhodet vil bli noe å arve, og det har således ikke oppstått noe krav på skyldnerens hånd som namsmannen kan etablere utlegg i.
Før skiftet er gjennomført og arven er fordelt, kan det ikke tas utlegg i enkeltgjenstander som tilhører boet. Utlegg må etableres i skyldnerens arvelodd. Utlegg i arvelodd innskrenker imidlertid ikke arvingens rett til å gi avslag på falt arv etter reglene i arveloven § 74, jf. RG. 2003 s. 1192. Dette innebærer at et utlegg i arvelodd vil kunne møtes med avslag på falt arv til fordel for skyldnerens livsarvinger (ev. andre – se arveloven § 74 siste pkt.), og at et slikt avslag på arv må respekteres av namsmannen og kreditorene.
Endelig kan utleggsadgangen for arv være begrenset som følge av at arvelater har bestemt at hele eller deler av arven skal være unntatt fra beslag. Dekningsloven kapittel 3 gir nærmere regler om slike private beslagsforbud, blant annet om hva som kreves for at beslagsforbudet skal oppnå rettsvern overfor skyldners kreditor.
Nærmere omtale av dekningsloven kap. 3 i <ZREF RID="14-3.5.3">.
Andre fordringerDet kan tas utleggspant i andre enkle fordringer skyldner har mot tredjemann. En slik fordring kan for eksempel ha oppstått på grunn av et lån skyldner har gitt til tredjemann, som følge av krav på erstatning, eller det kan være et
fakturakrav som refererer seg til varer eller tjenester som skyldner har levert. I utgangspunktet skiller ikke slike utlegg seg fra situasjonene hvor det etableres utleggspant i for eksempel bankkonti eller kredittkortkonti. Det er i alle tilfelle tale om utlegg i enkle krav, og fremgangsmåten for etablering av rettsvern og utleggsprossen er langt på vei lik. Enkelte fordringer skyldner har på tredjemann vil være vanskelige å identifisere. Kreditor/namsmann vil tidvis få informasjon om utestående fordringer direkte fra skyldner, men i mange tilfelle gir ikke skyldner denne informasjonen på eget initiativ. Skyldners selvangivelse eller Skattedirektoratets grunnlagsdata kan gi indikasjoner på at skyldner har utestående krav mot tredjemann, og kan gi grunnlag for nærmere undersøkelser. Ved konkret mistanke vil tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12 annet punktum i en viss utstrekning kunne gi namsmannen anledning til å kreve opplysninger fra tredjemann.
Det er ingen absolutt forutsetning for utlegg at skyldners krav på tredjemann har forfalt til betaling, men kravet må ha oppstått, jf. kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt. 1999 s. 2073. Et fakturakrav vil for eksempel først oppstå når varen eller tjenesten det skal betales for er levert. At fordringen må ha oppstått, innebærer ikke at den må være fastslått eller kommet til uttrykk på noen bestemt måte. Det er heller ikke til hinder for utlegg at fordringen er betinget eller omtvistet. Dette følger blant annet av ovennevnte kjennelse i Rt. 1999 s. 2073.
Det er ingen forutsetning for utlegg at kreditor kjenner nøyaktig beløp eller forfallsdato på fordringen, men fordringen det tas utlegg i må spesifiseres i en slik grad at det ikke er tvil om hva det tas utleggspant i. Ofte vil det foreligge et etablert forretningsforhold der skyldner på bestemte tidspunkt fakturerer en fast oppdragsgiver. I slike tilfeller må det være tilstrekkelig at det tas utlegg i for eksempel «faktura for oppdrag utført for selskap XX i måned XX».
Fakturafordringer til selvstendig næringsdrivendeAdgangen til å ta utleggspant i fordringer, må for selvstendig næringsdrivende ses i sammenheng med adgangen til å nedlegge utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid utført som ledd i næringsvirksomheten. Mange fakturakrav vil omfatte både en del som er godtgjørelse for arbeid og en del som refererer seg til salg av materialer, dekning av driftsutgifter eller lignende. Delen som refererer seg til godtgjørelse for arbeid den selvstendig næringsdrivende selv har utført, vil være gjenstand for utleggstrekk, jf. dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav a og skattebetalingsloven § 14-4.
Tvangsfullbyrdelsesloven og dekningsloven bygger på en forutsetning om at utleggstrekk og utleggspant ikke skal være alternative innfordringsmuligheter, og i forarbeidene til skattebetalingsloven er det uttalt at ny skattebetalingslov ikke bør etablere et annet system, jf. Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) s. 129. Utgangspunktet må derfor være at det ikke kan tas utleggspant i de ytelsene som det kan tas utleggstrekk i, og motsatt, jf. også Falkanger mfl., Tvangsfullbyrdelsesloven Kommentarutgave (4. utgave) s. 360.
Det tosporede systemet som lovgiver legger opp til, skaper noen særlige utfordringer ved utleggspant i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende. Det vil ofte være svært vanskelig å fastslå hvor stor del av fordringen som refererer seg til godtgjørelse for arbeid, og hvor stor del som ikke gjør det. I utgangspunktet er det kun den delen som refererer seg til annet enn den næringsdrivendes eget arbeid, som vil være gjenstand for utleggspant. Namsmannens undersøkelsesplikt med hensyn til
det nærmere innholdet i fordringen kan imidlertid ikke være vidtgående. Der det ikke er holdepunkter for at fordringen inneholder godtgjørelse for arbeid, må utleggspant kunne tas fullt ut i fordringen, uten ytterligere undersøkelser. Skattedirektoratet er videre av den oppfatning at fakturakrav som i all vesentlighet bærer preg av annet enn arbeidsinntekt, kan være gjenstand for utleggspant fullt ut. Der kun en mindre del av det samlede vederlaget refererer seg til den næringsdrivendes eget arbeid, kan det ikke være nødvendig å splitte fakturakravet i en «arbeidsdel» og en «kapitaldel». Skattedirektoratet kan ikke se at en slik praksis undergraver lovens system, eller gir noen urimelige utslag overfor skyldner. Xxxxxxxx vil være sikret midler til underhold av seg selv og husstanden i medhold av dekningsloven § 2-5.
Utleggstrekk i fordring til selvstendig næringsdrivendeVed utlegg i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende vil utleggstrekk ofte være å foretrekke. Ved utleggspant må namsmannen ta utlegg etter at fordringen har oppstått, men før utbetaling finner sted. Utleggstrekk kan tas i fremtidige krav, og man er derfor ikke avhengig av å ha samme presisjon med hensyn til utleggstidspunktet. Videre gir skattebetalingsloven § 14-4 annet ledd bokstav b en særhjemmel til skjematisk å nedlegge trekk med inntil 20 % i bruttoytelsen ved utlegg i fakturafordringer til selvstendig næringsdrivende, uten at det må beregnes eksakt hvor stor del av fordringen som knytter seg til vederlag for arbeid.
Bestemmelsen er gitt for å forenkle utleggstrekkprosessen for særnamsmennene som inndriver krav etter skattebetalingsloven. Ordinær namsmann har ingen tilsvarende hjemmel, og må derfor identifisere hvor stor del av fordringen som knytter seg til godtgjørelse for arbeid, og beregne trekket etter dekningsloven § 2-7. Se <ZREF RID="14-4.2"> for en nærmere presentasjon av bestemmelsen i skattebetalingsloven
§ 14-4 annet ledd bokstav b.
Motregning som alternativ til utleggspantDer skyldneren har en fordring mot det offentlige, vil skatte- og avgiftskrav i mange tilfeller kunne dekkes opp ved motregning i denne fordringen. Dette vil være en langt enklere vei til dekning enn utleggspant. Skatte- og avgiftskrav vil alltid kunne motregnes i tilgodebeløp på skatt og avgift, jf. skattebetalingsloven § 13-1 første ledd. For skattekrav er det gitt en utvidet motregningsrett i skattebetalingsloven § 13-1 annet ledd. Formues-, og inntektsskatt og trygdeavgift kan uoppdelt motregnes i andre krav enn skatt og avgift skyldneren har på staten, fylkeskommunen eller kommunen. Nærmere om motregning under kommentarene til <ZREF RID="13-1">.
Rettsvern ved utlegg i fordringer som beskrevet ovenfor, sikres på samme måte som for andre enkle krav, ved notifikasjon til den skyldner har et krav mot. Der det ikke lar seg gjøre å notifisere den som er forpliktet etter fordringen, kan rettsvern overfor skyldnerens øvrige kreditorer sikres ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret. Utlegget vil i slike tilfeller ikke være beskyttet mot en overdragelse til godtroende omsetningserverver.
PensjonsordningerI brev av 13. februar 2002 til Finansdepartementet vurderte Skattedirektoratet adgangen til å ta utlegg i midler i tilknytning til individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA). Direktoratet kom, under henvisning til at det gjaldt et pantsettelsesforbud for slike beløp, samt at midlene ikke kunne innløses før pensjonsalderen, til at det ikke kan være adgang til å ta utlegg i slike midler.
Skattedirektoratet legger til grunn at tilsvarende gjelder for innskudd i forbindelse med ordningen med obligatorisk tjenestepensjon (OTP).
MotorvognEt vanlig utleggsobjekt er motorvogn. Opplysninger om eierskapet til motorvognen vil normalt fremgå av Motorvognregisteret (Autosys), mens eventuelle heftelser på bilen vil være registrert i Løsøreregisteret. Rettsvern ved utlegg i motorvogn sikres ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret. I motsetning til annet løsøre gir registrering av utlegg i motorvogn også rettsvern mot godtroende rettserververe, jf. panteloven § 5-5.
BåtMange fritidsbåter har stor verdi og er derfor interessante utleggsobjekter. Fordi registrering i Småbåtregisteret er frivillig, vil ikke manglende treff i registeret nødvendigvis bety at skyldner ikke er eier av båt. Ved utlegg i båt vil det som hovedregel være vanskelig å oppnå fullt rettsvern mot godtroende omsetningserververe. Fullstendig rettsvern krever at skyldner fratas rådigheten over båten, noe som kan by på betydelige praktiske problemer. Rettsvern overfor konkurrerende kreditorer sikres, som ved annet løsøre, ved registrering av utlegget i Løsøreregisteret.
SkipsregisteretSkipsregisteret tilbyr frivillig registrering av båter ned til 7 meter, mens registrering av fartøy på over 15 meter pliktes registrert, jf. sjøloven
§ 11. Er båten registrert i Skipsregisteret, vil utlegget få fullt rettsvern ved tinglysing i registeret, jf. panteloven § 5-3 første ledd annet punktum. Krav på forskuddstrekk er sikret ved legalpant i skipet i medhold av sjøloven § 51 nr. 1, jf. § 71. Slike krav trenger derfor ikke sikres ved utlegg i skipet.
Annet løsøreI noen tilfeller kan det være aktuelt å etablere utlegg i verdifulle gjenstander som tilhører skyldneren, for eksempel i et verdifullt maleri eller lignende. Slike utlegg byr på ekstra utfordringer fordi rettsvern overfor godtroende erververe kun sikres ved håndpant etter panteloven § 3-2. Dette betyr at skyldner må fratas rådigheten over gjenstanden, og namsmannen må sørge for at gjenstanden oppbevares sikkert. Det kan også bli nødvendig å forsikre gjenstanden. Begrenset rettsvern kan imidlertid sikres ved registrering i Løsøreregisteret.
Der det ikke finnes formuesgoder å ta beslag i, avsluttes utleggsforretningen med
«intet til utlegg». Intet til utleggSelv om utleggsforretningen ikke medfører at det tas beslag i formuesgoder som kan tjene til dekning av kravet, har en forretning med
«intet til utlegg» viktige rettsvirkninger:
− avbryter foreldelse og gir ny frist på 10 år, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 3
− gir presumsjon for insolvens ved etterfølgende konkursbegjæring etter konkursloven § 62 (innen tre måneder)
− gir betalingsanmerkning.
14-3.6 Gjennomføringen av forretning for utleggspant{14-3.6}
Reglene om gjennomføring av forretning for utleggspant finnes i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 7, del II.
Varsel om tvangsfullbyrdelseFør skatteoppkreveren eller skattekontoret kan avholde en utleggsforretning må skyldneren varsles om at tvangsinnfordring vil bli iverksatt dersom kravet ikke blir betalt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Dette er en spesialregel for krav som har særlig tvangsgrunnlag, slik som skatte- og
avgiftskrav. Varslingsregelen etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 gjelder også dersom skatteoppkreveren eller skattekontoret velger å fremme begjæringen for ordinær namsmann. Ifølge bestemmelsen kan varselet om tvangsfullbyrdelse tidligst fremsettes på kravets forfallstidspunkt, og tvangsfullbyrdelse kan ikke iverksettes før det har gått to uker fra varselet, regnet fra påkravets avsendelsesdato.
Varsel om tid og sted for utleggsforretningFør utleggsforretningen holdes, skal skyldneren som hovedregel underrettes om tid og sted for utleggsforretningen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10. Varselet skal gis på den måten som skatteoppkreveren eller skattekontoret finner hensiktsmessig, jf. domstolloven § 186. Meddelelsen om tid og sted for forretningen kan således skje muntlig, f.eks. per telefon. Skattekontoret og skatteoppkreveren må kunne dokumentere at skyldneren er varslet, enten ved kopi av varselet eller ved at det noteres i saken når og hvordan skyldneren er varslet. Av notoritetshensyn bør varselet gis skriftlig. Det antas at det ikke er nødvendig at tidspunktet for utleggsforretningen angis helt eksakt. Med bakgrunn i rettspraksis vil trolig et intervall på to timer kunne aksepteres
Unntak fra varslingspliktenUnntak fra varslingsplikten om tid og sted fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-10 første ledd annet punktum. Dersom namsmannen finner debitor eller en myndig person i dennes husstand på stedet, får unnlatt varsling ingen følger. Det samme må gjelde ved utlegg overfor selskaper der daglig leder, styreleder eller andre med fullmakt til å handle på vegne av selskapet påtreffes.
Videre kan varsling unnlates hvis det vesentlig vil vanskeliggjøre fullbyrdelsen dersom tid og sted for forretning blir varslet på forhånd. Også dersom forretningen avholdes med intet til utlegg på namsmannens kontor etter tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-9 annet ledd bokstav b, kan varsling unnlates. Regelen er begrunnet med at det ofte vil være upraktisk å fastsette tidspunkt på forhånd når forretningen holdes på namsmannens kontor. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at det skal by på store praktiske problemer å fastsette tidspunkt på forhånd, og anbefaler derfor at debitor varsles i alle slike tilfeller. Vilkåret vesentlig vanskeliggjortFor at vilkårene for å unnlate varsling kan sies å være oppfylt grunnet hensynet til vesentlig vanskeliggjort fullbyrdelse, må det foreligge en konkret grunn til å tro at en gjenstand som er egnet for utlegg, vil bli fjernet eller holdt skjult dersom varsling gis. Når det gjelder Spesielt om utlegg i bankkontoutlegg i bankkonto har Skattedirektoratet tolket regelen slik at det ikke er tilstrekkelig å begrunne en unnlatelse med at det dreier seg om penger, at disse lett kan flyttes eller at de er lett realiserbare og omsettelige. Det må foretas en vurdering i den enkelte sak hvor de konkrete omstendighetene tas i betraktning. Xxxxxxx og dennes forhold er avgjørende i en slik vurdering, og aktuelle momenter er innkrevingsmyndighetenes tidligere erfaring med debitor, hans økonomiske forhold, hans atferd og betalingshistorikk. Det vises også til kjennelse av Tønsberg tingrett av 3. august 2004 angående spørsmålet om utlegg i bankkonto.
Innledning av utleggsforretningenTvangsfullbyrdelsesloven § 7-11 regulerer innledningen av utleggsforretningen. Når debitor er tilstede ved avholdelsen av utleggsforretningen, skal han oppfordres til å betale kravet. Dersom debitor betaler kravet med renter og omkostninger fullt ut, mottas betalingen og saken heves.
Betaler debitor delvis, fortsetter saken for den ubetalte delen.
Sted for utleggsforretningSkatteoppkreveren eller skattekontoret er selv ansvarlig for at utleggsforretningen holdes på rett sted når særnamskompetansen
benyttes. I de tilfeller en begjæring om utlegg er fremsatt for ordinær namsmann, er det på tilsvarende måte namsmannens anliggende å avgjøre hvor utleggsforretningen skal avholdes. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9Hvor en utleggsforretning kan og skal avholdes, reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9. Bestemmelsen kommer til anvendelse for innkrevingsmyndighetene så langt den passer, jf. skattebetalingsloven § 14-2. Tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt er at utleggsforretning skal avholdes på debitors bopel eller forretnings- eller driftssted.
Dette innebærer imidlertid ikke at utleggsforretningen må holdes her. Poenget med denne bestemmelsen er at egnede utleggsobjekter ofte vil finnes her, slik at namsmannen normalt bør holde forretningen her for å ivareta sine plikter etter loven mht. å finne fram til egnede utleggsobjekter både sett fra saksøkers, saksøktes og saksøktes pårørendes synspunkt. Begrunnelsen for tvangsfullbyrdelseslovens formelle utgangspunkt om stedlig utleggsforretning treffer imidlertid ikke like godt i dag. Namsmennene har tilgang på diverse registre med informasjon om eventuelle formuesgoder på skyldners hånd. Behovet for stedlig utleggsforretning er derfor redusert.
Der det tas utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, eller i verdipapirer, skal utleggsforretningen avholdes der formuesgodet er. I praksis vil utlegg i løsøre som ikke er realregistrert, nesten alltid være utlegg i motorvogn. Dersom det tas utlegg i andre formuesgoder (enn løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer), kan utlegget tas som Kontorforretningkontorforretning. Utover dette kan kontorforretning avholdes i tre tilfeller, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-9 annet ledd bokstav a til c. I henhold til bokstav a kan kontorforretning holdes for løsøre som ikke er realregistrert og verdipapirer når disse blir holdt skjult eller stadig flyttet, eller det allerede er tatt utleggspant i det.
Videre kan det, i henhold til bokstav b, holdes kontorforretning med intet til utlegg der skattekontoret eller skatteoppkrever finner det overveiende sannsynlig at det ikke finnes eiendeler å ta utlegg i. Dette innebærer at skattekontoret eller skatteoppkreveren må ha forholdsvis sikker informasjon om skyldners formuesforhold. Som hovedregel vil det være tilstrekkelig at det er foretatt søk i alle tilgjengelige registre med negativt resultat. Når det gjelder vilkåret i bokstav b om at
«namsmannen i anledning saken har oppsøkt saksøktes bopel eller drifts- eller forretningssted» legges det til grunn at et slikt vilkår ikke kan oppstilles for skattekontorene og skatteoppkreverne ved bruk av særnamskompetanse. Xxxxxx har sin bakgrunn i namsmannens plikt til aktivt å søke etter utleggsobjekter, og skal sikre saksøkerens interesser. Ved bruk av særnamskompetanse, hvor kreditorinteressen og den objektive namsmannskompetansen er forent på samme hånd, er det ikke naturlig å oppstille et slikt vilkår. Se også SKD-melding 9/1994 pkt. 4.5.4.3.
Endelig kan det, i henhold til bokstav c, avholdes kontorforretning når saksøkte ikke har bopel eller forretnings- eller driftssted i distriktet. Denne regelen er knyttet nært opp til ordinær namsmanns kompetanse som angitt i tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-3, og vil være aktuell der det etter § 7-3 annet ledd er begjært utlegg i et distrikt hvor saksøkte verken har bopel eller forretnings- eller driftssted, samt for tilfeller der saksøkte har flyttet fra hjemdistriktet etter at utleggsforretning er begjært.
Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse fra 28. april 1994 lagt til grunn at bestemmelsen også kommer til anvendelse i tilfeller hvor skyldner har Ukjent
bopelukjent bopel og ikke lenger bor på registrert adresse. Skattedirektoratet legger til grunn at skattekontorene og skatteoppkreverne som særnamsmenn må ha tilsvarende adgang til å holde kontorforretning i tilfeller hvor skyldner har ukjent bopel. Som det fremgår av gjennomgangen ovenfor er det en vid adgang til å avholde utleggsforretning som kontorforretning. Dette medfører at særnamsmannen kun i svært få tilfeller er nødt til å sende bistandsbegjæring for å få avholdt utleggsforretning. Behovet for bistandsbegjæringerAt en særnamsmann ikke plikter å sende bistandsbegjæring, betyr imidlertid ikke at denne skal avstå fra å sende slik begjæring i ethvert tilfelle. Ofte vil den lokale oppkreveren sitte med verdifull informasjon om skyldners formuesforhold, noe som kan resultere i at denne finner utleggsobjekter som opprinnelig oppkrever ikke kjenner.
Underretning om utleggspantEtter at utlegg er tatt, skal namsmannen gjøre debitor kjent med utlegget og med at det er forbudt å forføye over det utlagte formuesgodet i strid med saksøkerens panterett, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-19. Videre skal det opplyses om at skattekontoret eller skatteoppkreveren har rett til å begjære tvangsdekning to uker etter at utleggsforretningen er holdt. Endelig skal saksøkte gis en utskrift av namsboken, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-19. I de tilfellene hvor det er tatt utlegg i ikke-realregistrerte formuesgoder og verdipapirer som er i tredjemanns besittelse, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-14, skal slik underretning og utskrift av namsboken også gis til vedkommende tredjemann.
Avslutningen av en utleggsforretning består i at namsmannen sikrer rettsvern for utlegget, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20. RettsvernRettsvern er helt avgjørende for å sikre panthaver fortrinnsrett til dekning i utleggsobjektet i forhold til andre kreditorer og eventuelle godtroende omsetningserververe. At rettsvernet er sikret er dessuten et vilkår for tvangsdekning, jf. f.eks. tvangsfullbyrdelsesloven § 8-2 første ledd bokstav b som angir som tvangsgrunnlag; «utlegg som har rettsvern etter panteloven kap. 5» og tvangsfullbyrdelsesloven § 11-2 første ledd bokstav b som angir tvangsgrunnlaget som «registrert utlegg». Rettsvern for utlegget sikres ved at utlegget tinglyses i et offentlig register (realregister, Løsøreregisteret eller Verdipapirsentralen), ved håndpant eller ved melding til tredjeperson, avhengig av formuesgodets art.
Om registrering av utleggsforretninger i LøsøreregisteretFra og med
15. desember 2011 skal utleggsforretninger gjennomført av skattekontorene og skatteoppkreverne med utleggstrekk og utleggspant (uten registrering i realregister) samt «intet til utlegg» registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund. Denne registreringsplikten knytter seg ikke til sikring av rettsvern. Den vil imidlertid bidra til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gi verdifull informasjonen til potensielle kredittgivere.
Registreringsplikten er en følge av flere lovendringer i tvangsfullbyrdelsesloven, vedtatt i 2005, men endringene ble av systemtekniske årsaker ikke iverksatt for skatte- og avgiftskrav på det tidspunktet. Det er nå utviklet systemløsning for at slike utleggsforretninger også kan bli registrert i Løsøreregisterets utleggsdatabase gjennom Statens innkrevingssentral. Ved kongelig resolusjon av 9. desember 2011 nr. 1194, er det med virkning fra 15. desember 2011 besluttet ikrafttreden av lovendringene i tvangsfullbyrdelsesloven også for skattekontorenes og skatteoppkrevernes utleggsforretninger.
RetinglysingFor panterett som er stiftet ved utleggsforretning, faller virkningen av tinglysingen bort etter fem år, jf. tinglysingsloven § 30 og tinglysingsloven § 34 tredje ledd, jf. § 30. Skattekontoret og skatteoppkreveren må derfor påse at utlegget retinglyses før utløpet av femårsfristen dersom pantesikkerheten skal opprettholdes. Virkningen av den opprinnelige tinglysingen, herunder pantets prioritet, består dersom panteretten blir tinglyst på nytt innen fristen, jf. tinglysingsloven § 30 annet ledd. Dersom utlegget unntaksvis ikke skulle bli retinglyst innen utløpet av femårsfristen, innebærer ikke det at utleggspantet som sådan faller bort, men kun et bortfall av opprinnelig rettsvern og prioritet.
14-3.7 Angivelse av krav i utleggsforretningen{14-3.7}
Panteloven § 1-4 angir hvilke krav som stilles til angivelsen av pantekravet for at det skal kunne gjøres gjeldende overfor tredjemann hvor rettsvern oppnås ved tinglysing eller registrering. Kravet til angivelse av pantekravet er bare et rettsvernsvilkår, og ingen betingelse for gyldigheten partene i mellom, jf. Ot.prp. nr. 39 (1977–78) side 22 og Ot.prp. nr. 65 (1990–91) side 336. For forholdet mellom partene er det stiftelsesgrunnlaget for panteretten, supplert med alminnelige obligasjonsrettslige regler som avgjør hva som kan kreves dekket under pantet.
HovedkravDet er et vilkår at det kravet skattekontoret eller skatteoppkreveren har tatt utlegg for, angis med et eksakt beløp, jf. § 1-4 første ledd. Dette Spesialitetsprinsippetspesialitetsprinsippet er tradisjonelt blitt tolket slik at man må oppgi hovedkrav, renter påløpt inntil utleggsdato og eventuelt gebyr som er påløpt.
Rettsvern for senere påløpte renterEt annet spørsmål er om en kan oppnå rettsvern etter § 1-4 for renter som påløper etter at utleggsforretningen er avholdt. Spørsmålet vil ha praktisk betydning der det går mer enn to år fra utleggsforretningen til tvangssalgsbegjæring fremmes (se omtale av panteloven § 1-5 bokstav b nedenfor). Skattedirektoratet har tidligere uttalt at slike renter oppnår rettsvern ved at det i utleggsprotokollen angis grunnlag, sats og tidsrom for renteberegningen som på en gitt dato leder fram til kun ett beløp. I forrige utgave av Skattebetalingshåndboken ble det sagt at det må være tilstrekkelig for å oppfylle spesialitetskravet i § 1-4 å ta med at det løper renter fram til et eventuelt tvangssalg/frivillig salg eller kravet ellers blir gjort opp. Etter en ny vurdering av spørsmålet finner ikke direktoratet å kunne opprettholde dette standpunktet, og presiserer at en panterett bare har rettsvern når det er fastsatt et bestemt beløp eller høyeste beløp for pantekravet. Direktoratets endrede oppfatning begrunnes primært med at den tolkning som tidligere er lagt til grunn, bryter med det som uttales av Høyesterett i dom av 5. desember 2003 (Rt.
2003 s. 1722):
«Etter panteloven § 1-4 første punktum får – så lenge ikke noe annet følger av loven – en panterett bare rettsvern når det er fastsatt et bestemt beløp eller et høyeste beløp for pantekravet. Ordlyden er klar, og det er heller ikke omtvistet at beskrivelsen av rentekravet i utleggsprotokollen, som ikke anga et bestemt beløp, men bare grunnlaget for renteberegningen, er i strid med lovens ord.»
Høyesterett finner ikke holdepunkter for å akseptere løsninger som ikke er i tråd med lovens ordlyd, og lukker således muligheten for at det kan oppnås rettsvern for fremtidige renter etter panteloven § 1-4. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på
at tvisten i dette konkrete tilfellet ikke omhandlet renter som var påløpt etter utleggsforretningen, men manglende spesifisering av rentebeløp påløpt fram til utlegg. Partene var enige om at det under ingen omstendighet vil være rettsvern for renter påløpt fra utleggsforretningen og fram til to år før begjæring om tvangsdekning.
TilleggskravI følge panteloven § 1-4 første ledd annet punktum er bestemmelsen likevel ikke til hinder for rettsvern for tilleggskrav som nevnt i panteloven § 1-5.
Etter § 1-5 bokstav b vil renter som er opptjent senere enn to år før en panthaver begjærer tvangsdekning, automatisk ha rettsvern dersom dekning gjennomføres. Bestemmelsen favner også renter som påløper i perioden mellom tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen og tidspunktet for fordelingskjennelsen, jf. for eksempel RG 2006 s. 1586.
Bestemmelsen i § 1-5 bokstav b kommer kun til anvendelse der dekning gjennomføres ved tvangssalg, og ikke der realisering av panteobjektet skjer ved frivillig salg. Et frivillig salg forutsetter enighet mellom skyldner og panthaverne som ikke får dekket sine krav under pantet fullt ut. En panthaver vil ikke være forpliktet til å slette pantet ved frivillig salg, med mindre han ved oppgjøret mottar full dekning av krav som omfattes av pantet (det vil normalt si hovedstol + renter per oppgjørsdato). Som påpekt innledningsvis i dette punktet er panteloven § 1-4 kun en rettsvernsregel, og regulerer ikke hva som – i forholdet mellom partene – kan kreves dekket under pantet. I forholdet mellom partene anses panterett for hovedkravet å omfatte også renter, med mindre det er særlig grunnlag for å anse dem unntatt, jf.
Ot.prp. nr. 39 (1977–78) side 82. Normalt vil kreditorer med pant i et overbeheftet formuesgode gå med på å slette sin sikkerhet dersom salgssummen antas å utgjøre markedspris, og renter dekkes i henhold til prinsippet i panteloven § 1-5 bokstav b. Dersom en kreditor gjennom et frivillig salg tilbys en dårligere dekning enn hva et tvangssalg ville gitt, vil han neppe akseptere å slette sitt pant. Slik regulerer § 1-5 bokstav b – i alle fall indirekte – rettsvern for renter ved de frivillige salgene. I mangel av en tvangssalgsbegjæring må panthaverne enes om et skjæringstidspunkt for toårsregelen i disse tilfellene. Gjelder det salg av fast eiendom vil det naturlige skjæringstidspunkt kunne være dagen da megler ble engasjert, tidspunktet da urådighetserklæring ble tinglyst på eiendommens blad i grunnboken, eller salgstidspunktet. Der en tvangssalgsbegjæring møtes med et «frivillig» salg vil tidspunktet for tvangssalgsbegjæringen være det naturlige skjæringstidspunkt.
Renter uten rettsvernDer oppkrever har rentekrav som ikke er sikret rettsvern etter panteloven § 1-5 bokstav b, og panteobjektet fortsatt har en friverdi, bør det avholdes ny utleggsforretning for å sikre det aktuelle rentekravet.
Unntak fra spesialitetsprinsippetSpesialitetsprinsippet i § 1-4 gjelder ikke for krav som får rettsvern etter panteloven §§ 4-2 annet ledd, 4-2 bokstav a annet ledd og 4-5, det vil si innløsningspapir som ikke er verdipapir, aksjer som ikke er registrert i Verdipapirsentralen og enkle pengekrav. Selv om det ikke er noen forutsetning for rettsvern, skal namsmannen foreta en beregning av kravet i utleggstilfellene. Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-18 første ledd at namsmannen før utlegg etableres, må beregne kravet med renter og omkostninger, og føre denne beregningen inn i namsboken.
En praktisk viktig konsekvens av at pantelovens § 1-4 ikke kommer til anvendelse, er at renter som er påløpt etter utleggsforretningen har rettsvern fullt ut, uavhengig av hvor lang tid det tar før utlegget realiseres.
14-3.8 Klage på utleggspant{14-3.8}
Tvangsfullbyrdelsesloven kap. 5 inneholder alminnelige regler om saksbehandlingen i saker for namsmannen, herunder § 5-16 om klage på namsmannens avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen. Tvfbl. § 5- 16Det som kan påklages etter bestemmelsens første ledd er beslutninger (og mangler på slike) i prosessen fram til utlegg er tatt. Det foreligger ingen klageadgang for saksøkte ved «intet til utlegg», jf. Xx.xxx.xx. 65 (1990–1991) side 135 og LE-2016- 19613. Det er kun saksøkeren som har en slik adgang, jf. § 5-16 tredje ledd (kun aktuelt ved bruk av den ordinære namsmannen). Klage etter § 5-16 forutsetter at fullbyrdelsen ikke er avsluttet. Når det klages etter at utlegg er tatt, er klagehjemmelen tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26Tvfbl. § 7-26, men saksbehandlingsreglene i § 5-16 gjelder tilsvarende, jf. henvisning til «klage til tingretten etter § 5-16». Klage kan som hovedregel fremsettes inntil tvangsdekning er begjært. Klage som settes fram på dekningsstadiet må fremmes som innsigelser under tvangsdekningen. Retten kan etter tvangsfullbyrdelsesloven § 6-4 omgjøre namsmannens beslutninger, herunder oppheve utlegg i forbindelse tvangsdekning.
Dersom klagen gjelder valg av utleggsgjenstand må den fremsettes innen én måned etter at parten ble underrettet om utlegget, jf. § 7-26 tredje punktumTvfbl.
§ 7-26 tredje pkt.. Den korte klagefristen er begrunnet i kreditors behov for vern mot at valget av utleggsgjenstand angripes lenge etter at utlegg er tatt. Valg av utleggsgjenstandNår klagen defineres til å gjelde valg av utleggsgjenstand, vil § 7- 26 tredje punktum uttømmende regulere når parten kan fremsette innsigelser. Når fristen på én måned er utløpt, er muligheten til å reise innsigelser mot valg av utleggsgjenstand tapt. Dette betyr også at retten vil være avskåret fra å oppheve utlegg på dekningsstadiet i medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6-4. Rettspraksis viser at det er uten betydning om saken befinner seg på sikrings- eller dekningsstadiet når klagen fremsettes. Høyesterett uttaler i Rt. 1996 s. 73 at: «[…]
§ 7-26 3. punktum naturlig må ses som en spesialbestemmelse, slik at den regulerer uttømmende når det kan settes fram innsigelser mot valg av utleggsgjenstand som kunne vært satt fram allerede ved utleggsforretningen»
Hvilke typer innsigelser som faller inn under «valg av utleggsgjenstand» har vært drøftet i flere rettsavgjørelser. Det er i rettspraksis lagt til grunn at regelen i § 7- 26 tredje punktum omfatter innsigelser om beslagsfrihet og beslagsforbud etter henholdsvis dekningsloven kapittel 2 og 3, jf. blant annet Rt.1996 s. 73 og Rt. 2001
s. 1093. Særlig når det gjelder beslagsforbud i medhold av dekningsloven kapittel 3 kan det anføres at Høyesterett går for langt i å beskytte kreditorinteresser. Rettsvern ved beslagsforbud etableres ved tinglysning, slik at en viss publisitet og notoritet er til stede. Ved å innskrenke muligheten til å klage etter § 7-26 tredje punktum, åpnes det for at en kreditor som kjenner beslagsforbudet kan spekulere i at det ikke kommer innsigelser innen énmånedsfristen. Der beslagsforbudet er knyttet til arv kan det videre anføres at en avskjæring av klage vil være en krenkelse av testators vilje.
Slike hensyn ble anført av saksøkte i Rt. 2000 s. 93, men Høyesterett fant ikke grunn til å legge avgjørende vekt på dem.
Selv om rettspraksis åpner for det, ønsker ikke Skattedirektoratet at det ved utøvelse av særnamskompetansen tas utlegg i formuesgoder man vet er beheftet med beslagsforbud. For øvrig må det utvises skjønn der innsigelser knyttet til beslagsfrihet og beslagsforbud fremmes etter utløpet av énmånedsfristen. I enkelte tilfelle kan det være grunn til å ta hensyn til innsigelser som fremmes etter utløpet av fristen, selv om disse gyldig kan avvises med henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven
§ 7-26 tredje punktum.
En innsigelse om at utlegget ikke er tilstrekkelig spesifisert vil ikke rammes av
§ 7-26 tredje punktum, se Borgarting lagmannsretts kjennelse av 23. august 2007 (LB-2007-111025). Videre vil fristen på én måned ikke gjelde der det anføres at utleggsgjenstanden helt eller delvis eies av tredjeperson. Slike innsigelser faller utenfor § 7-26 tredje punktum, uavhengig av om innsigelsen fremmes av tredjeperson eller av saksøkte selv, jf. kjennelse i Høyesteretts kjæremålsutvalg av
5. november 1999 (Rt. 1999 s. 1782) og kjennelse i Eidsivating lagmannsrett av 16. mars 2007 (RG 2007 s. 988).
Rettslig prøving av det underliggende kravetKlager vil noen ganger anføre at utlegget er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for utleggsforretningen er feil. Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggsforretningen. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der det underliggende kravet er fastsatt etter skatteforvaltningsloven. Der skattekravet søkes innfordret ved utleggspant, vil en skattefastsetting kunne prøves selv om seksmånedersfristen (søksmålsfrist for enkeltvedtak om skattefastsetting) etter skatteforvaltningsloven § 15-4 første ledd er utløpt. Skattyter vil etter § 17-1 femte ledd alltid ha en ytterligere frist på tre måneder etter forføyning under tvangsfullbyrdelse som blir påklaget til tingretten. Dette skjer ved at skattyter klager til tingretten over utleggsforretningen og anfører som klagegrunn at skattefastsettingen er uriktig. Fristen er tre måneder regnet fra utleggsforretningen ble gjennomført. Reglene gjelder tilvarende for søksmålsfristen etter tolloven § 12-14 første ledd. Staten v/skatteoppkreveren vil være part i saken og skal sende tilsvar til tingretten. Skatteoppkreveren må i et slikt tilfelle ta kontakt med skattekontoret så snart en slik klage mottas, da det er skattekontoret som må utarbeide begrunnelsen for at skattefastsettingen er riktig.
Retten avgjør i disse sakene om utlegget skal opprettholdes eller ikke, men må i den forbindelse ta (prejudisielt) stilling til skattefastsettingen. Saksbehandlingen for tingretten er i slike saker i hovedsak skriftlig, men retten kan beslutte muntlige forhandlinger med oppmøte og partsinnlegg av partene.
Det vises for øvrig til skattebetalingshåndbokens kommentarer til <ZREF RID="17-1.8">.
Overføring til behandling ved allmennprosessI medhold av tvangsfullbyrdelsesloven § 6-6 kan retten beslutte at klagen skal overføres til behandling ved allmennprosess. Dette innebærer at en av partene pålegges å reise søksmål for tingretten.
Prejudisiell avgjørelse av skattefastsettingenEn mulighet er at påstanden i søksmålet er at utlegget oppheves med begrunnelse at fastsettingen er ugyldig/uriktig. I slike tilfeller skal tingretten på samme måte som beskrevet ovenfor, avgjøre om tvangsinnfordringstiltaket skal oppheves eller ikke. I denne forbindelse må retten prejudisielt ta stilling til om fastsettingen er gyldig/riktig eller ikke, men dette spørsmålet blir altså ikke endelig avgjort. Skattefastsettingen vil kun bli prøvet i tilknytning til spørsmålet om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes. Også her er det Staten v/skatteoppkreveren som er part i saken.
Judisiell avgjørelse av skattefastsettingenEn annen mulighet er at påstanden i søksmålet (eller en av påstandene) er at fastsettingen er ugyldig/uriktig. Retten skal da avgjøre det materielle forhold som klagen gjelder (om fastsettingen er gyldig/riktig eller ikke), jf. § 6-6 tredje ledd, og den treffer da en judisiell avgjørelse. Retten avgjør altså ikke bare om tvangsinnfordringstiltaket/utlegget skal opprettholdes eller ikke, men også fastsettingens gyldighet/riktighet. I slike tilfeller skal skattekontoret utøve partsstillingen for både gyldigheten av fastsettingen og tvangssaken, se nærmere under <ZREF RID="17-1.5">. Saken må derfor umiddelbart oversendes dem.
Klage skal fremsettes for den skatteoppkrever eller det skattekontor som er særnamsmann i det aktuelle tilfelle. Rett klageorganI bistandstilfellene er det således den som har avholdt utleggsforretningen som skal behandle klagen. I mange tilfeller vil det imidlertid være fornuftig å involvere rekvirenten ved behandling av klagen. Særlig må dette gjelde der særnamsmannen vurderer å slette utlegg som følge av klagen. Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5- 16 første ledd. Dersom særnamsmannen ikke finner klagen berettiget, skal klagen uten opphold sendes tingretten med de tilhørende dokumenter og opplysninger i saken som anses nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Saken sendes tingretten i rettskretsen til vedkommende særnamsmann jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-8. Der utleggsforretning er avholdt etter bistandsbegjæring skal klagens sendes til tingretten i rettskretsen til oppkreveren som har avholdt utleggsforretningen, ikke til tingretten i rekvirentens rettskrets. For skatteoppkreveren vil dette være tingretten i den rettskrets hvor skatteoppkreveren har sitt kontor. Tilsvarende vil gjelde for skattekontorene, slik at en eventuell klage skal sendes til tingretten i den rettskrets hvor skattekontoret (innkrevingsavdelingen) har sitt kontor. Ved interkommunalt samarbeid om skatteinnkrevingen vil det være tingretten i den rettskrets hvor den skatteoppkrever som er tillagt innkrevingsoppgavene har sitt kontor.
Ved oversendelse til tingretten vil klager bli belastet med et rettsgebyr, jf.
rettsgebyrloven § 15.
SaksomkostningerDer skyldner når fram med klagen kan det bli fremsatt krav om dekning av saksomkostninger som knytter seg til utforming av klagen med videre. Spørsmål om dekning av saksøktes saksomkostninger i forbindelse med klage på utlegg avholdt av særnamsmann, behandles etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 3-2, ikke etter forvaltningsloven § 36. Se mer om dette i kap. 3.
14-3.9 Endring og bortfall av utleggspant{14-3.9}
Begjæring fra debitorSkattekontoret og skatteoppkreveren skal etter begjæring fra debitor oppheve et utlegg dersom det kravet som er sikret ved utlegget har falt bort, eller tvangsgrunnlaget er opphevet, falt bort eller kjent ugyldig, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-28. På samme grunnlag kan det besluttes en Delvis opphevelsedelvis opphevelse av utlegget, f.eks. i form av at utlegget opprettholdes i en gjenstand og oppheves i en annen. En beslutning om hel eller delvis opphevelse av utlegget gjennomføres ved at de foranstaltningene som allerede er iverksatt etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-20 reverseres, f.eks. at registrering av utlegget i et register slettes etter panteloven § 5-14, eller at skyldneren gis rådigheten tilbake over løsøret.
14-4 § 14-4. Utleggstrekk{14-4}
(1) Skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge utleggstrekk i hele landet for skatte- og avgiftskrav som de har innkrevingsansvaret for.
(2) Det kan tas utleggstrekk i følgende ytelser:
a) lønn mv. etter dekningsloven § 2-7. Dette gjelder også der lønnstakeren selv innkrever lønnen. Lønnstakeren plikter da å innbetale trekkbeløpet til arbeidsgiveren,
b) godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet. Hvis ikke skyldneren samtykker i en høyere trekkprosent, kan innkrevingsmyndighetene bare ta utleggstrekk i inntil 20 prosent av godtgjørelsen. Begrensningene i adgangen til å ta utleggstrekk i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende.
(3) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om beregning av trekkgrunnlaget.
14-4.1 Forarbeider og forskrifter{14-4.1}
Forarbeider
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.4 og kap. 27 s. 190–191 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.4.
− Prop. 155 L (2012–2013) Endringer i gjeldsordningsloven og dekningsloven mv.
Forskrifter
− Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14-4-1 til 14-4-3
− Forskrift 13. juni 2014 nr. 724 om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og
gjeldsordning
14-4.2 Generelt om utleggstrekk{14-4.2}
Bestemmelsen i skattebetalingsloven § 14-4 regulerer skatteoppkrevernes og skattekontorenes adgang til å nedlegge trekk i lønn mv. Paragraf 14-4 annet ledd sammenholdt med dekningsloven § 2-7 regulerer hvilke typer ytelser det er adgang til å nedlegge trekk i, og hvilke begrensninger som gjelder for adgangen til å nedlegge trekk. Beregningen av utleggstrekkets størrelse er nærmere regulert i skattebetalingsforskriften § 14-4-3. Bestemmelser om gjennomføring av utleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven § 14-5.
FormålI likhet med reglene for utleggspant er skatteoppkreverne og skattekontorene gitt kompetanse til å nedlegge utleggstrekk for å begrense belastningen på det alminnelige namsmannsapparatet. Dessuten har praksis vist at det ofte fører til en raskere iverksettelse av innfordringen, hvilket igjen øker sannsynligheten for positive resultater.
Fra og med 1. januar 2016 ble innkrevingsansvaret for særavgifter mv. overført fra Tolletaten til Skatteetaten. Særnamskompetansen til å nedlegge utleggstrekk omfatter også disse kravstypene.
Statens innkrevingssentral (SI) ble 1. januar 2015 en del av Skatteetaten, og ble samtidig et eget regionkontor underlagt Skattedirektoratet. Skattedirektoratet kan som overordnet instans legge innkrevingsoppgaver til SI. I slike tilfeller vil SI ha samme innkrevingsmyndighet som et skattekontor, jf. skattebetalingsloven § 2-2 første ledd annet punktum. Det vises for øvrig til merknadene i <ZREF RID="2- 2.9">.
14-4.3 § 14-4 første ledd – Myndighet til å beslutte utleggstrekk{14-4.3}
Myndigheten til å nedlegge trekk følger innkrevingsansvaret for det aktuelle skatte- eller avgiftskravet, jf. § 14-4 første ledd. Skatteoppkreverne og skattekontorene sin myndighet til å gjennomføre utleggstrekk gjelder altså kun for de skatte- og avgiftskrav som den enkelte skatteoppkrever og det enkelte skattekontor er tillagt innkrevingsansvaret for. Men myndigheten er ikke avgrenset til skyldnere bosatt i den aktuelle kommunen eller distriktet, den gjelder for hele landet uavhengig av hvor skyldneren har sin bopel eller sitt arbeidssted, og uavhengig av hvor den som skal gjennomføre trekket er lokalisert. Denne ordningen avviker fra regelen om stedlig kompetanse i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-3. Særnamsmannen er også stedlig kompetent til å nedlegge utleggstrekk i ytelser fra NAV hos skyldnere som er bosatt i utlandet, se <ZREF RID="14-4.5.7">.
14-4.4 § 14-4 annet ledd – Hvilke ytelser kan være gjenstand for utleggstrekk{14-4.4}
Hvilke ytelser som kan være gjenstand for trekk, følger av skattebetalingsloven
§ 14-4 annet ledd. Bestemmelsen oppgir to hovedtyper ytelser. For det første kan det nedlegges trekk i lønn mv. etter dekningsloven § 2-7, jf. annet ledd bokstav a. For det annet kan det nedlegges trekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf. annet ledd bokstav b.
14-4.4.1 § 14-4 annet ledd bokstav a – Lønn mv.{14-4.4.1}
Etter § 14-4 annet ledd bokstav a første punktum kan det nedlegges utleggstrekk i «lønn mv. etter dekningsloven § 2-7». Oppregningen i dekningsloven § 2-7 er avgjørende for hvilke typer ytelser skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge trekk i.
LønnLønn som nevnt i dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum er begrenset til lønn etter fradrag av forskuddstrekk, dvs. nettolønn. Faste tillegg til lønnen som skal dekke lønnstakerens utgifter i forbindelse med arbeidet er omfattet. Det samme gjelder feriepenger. Skattefrie utgiftsgodtgjørelser vil derimot falle utenfor. Overtidsbetaling er omfattet, men man er avhengig av å være kjent med utbetalingen, og den bør bare medregnes dersom den er noenlunde fast. Det samme gjelder provisjon og foreløpig lønn. Bonuser omfattes også, men man er avhengig av å vite om dem fordi disse gjerne utbetales årlig eller halvårlig.
Paragraf 14-4 annet ledd bokstav a annet og tredje punktum sier at utleggstrekk også kan nedlegges der lønnstaker selv innkrever sin egen lønn. Et eksempel på yrkesgrupper der lønnstakeren selv innkrever lønnen, er ansatte drosjesjåfører.
Bestemmelsene har sin parallell i § 5-10 annet ledd som sier at arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale forskuddstrekket til arbeidsgiveren.
Xxxxx vederlag for personlig arbeidDet følger av dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav a at trekkadgangen også omfatter «annet vederlag for personlig arbeid, herunder tilsvarende arbeidsgodtgjørelse for utnytting av skyldnerens åndsverk, oppfinnelser mm.»
PensjonEtter § 2-7 annet ledd bokstav b omfattes også «pensjon eller vartpenger som en arbeidsgiver betaler eller har sikret sine ansatte eller deres etterlatte ved eller uten fradrag i lønnen». Med «vartpenger» (ventepenger) menes godtgjørelse i ventetiden mellom to stillinger, eller mellom fratredelse og ordinær pensjon.
Etter bokstav c omfattes videre «annen pensjon, stønad, livrente eller føderåd». Skatteoppkreveren og skattekontoret kan imidlertid ikke få utleggstrekk i rettigheter som skyldneren har ervervet mot vederlag etter at fordringshaverens krav ble pådratt. De kan derimot ta utleggspant i selve rettigheten med hjemmel i dekningsloven § 2- 2, jf. skattebetalingsloven § 14-3. Skatteoppkreveren og skattekontoret kan videre søke dekning i den løpende livrente i samsvar med dekningsloven §§ 2-7, 2-8 og 2- 11, jf. forsikringsavtaleloven § 16-1 fjerde ledd. Frivillig kapitalforsikring faller utenfor dekningsloven § 2-7. Når det gjelder frivillig ulykkes- eller sykeforsikring, må dagpenger under slik forsikring anses å dekkes av bestemmelsen, se NOU 1983: 56 s. 135.
UnderholdsbidragEtter bokstav d omfattes også «underholdsbidrag som skyldneren har krav på til seg selv». Det følger direkte av ordlyden at det ikke er adgang til å nedlegge trekk i underholdsbidrag for å dekke foreldres gjeld.
Underholdsbidrag skal imidlertid tas med i beregningen av hva som trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter § 2-7 første ledd, se <ZREF RID="14-4.5">. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse om utleggstrekk i barnebidrag datert 30. juni 1997 hvor dette fremkommer.
TrygdeytelserEtter bokstav e omfattes videre «pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller lignende». Under dette alternativet faller blant annet ytelser etter folketrygdloven, ytelser etter sosialtjenesteloven og ytelser etter
kommunale forskrifter om pensjoner og stønader i tillegg til lovbestemte ytelser. Med «ytelse» menes både løpende ytelse og engangsytelse, jf. Ot.prp. nr. 27 (1974– 1975) s. 23. Fordi utleggstrekk bare kan tas i den utstrekning inntektene overstiger det som med rimelighet trengs til underhold, vil adgangen til utleggstrekk i denne typen inntekter i praksis være begrenset.
Barnetrygd mv.I kjennelse inntatt i Rt. 1951 s. 1203 kom Høyesteretts kjæremålsutvalg til at det ikke kunne foretas utleggstrekk i barnetrygd fordi det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom den ble benyttet til dekning av foreldrenes skattegjeld. Kjennelsen omhandlet skattegjeld fra før barnet ble født. Det må imidlertid antas at det samme vil gjelde for skattekrav som er oppstått etter at barnet ble født, selv om det kan hevdes at betaling av slike skattekrav ikke ligger like langt utenfor barnetrygdens formål som skattekrav fra tiden før barnet ble født. Det vises til Justisdepartementets lovavdeling sin uttalelse av 17. september 2001 om utleggstrekk i barnetrygd og kontantstøtte hvor det konkluderes i samme retning som i kjennelsen fra 1951. Det som ble uttalt om barnetrygd må gjelde tilsvarende for stønad til barnetilsyn etter folketrygdloven § 15-11.
Det vises også til Barne- og familiedepartementet uttalelse av 23. februar 2005 (ref. 200403259-/EROFJS) hvor de tok stilling til spørsmålet om barnetrygd kan være gjenstand for utleggstrekk på grunnlag av en fordring mot barnets foreldre.
Departementet uttalte at hvorvidt det kan nedlegges utleggstrekk i barnetrygd, må avgjøres ved en konkret vurdering av kravets art og om utleggstrekket medfører at formålet med barnetrygden ikke blir oppnådd. Departementet konkluderer med at det kun er adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd når grunnlaget er gjeld som er pådratt til dekning av utgifter til forsørgelse.
Skattedirektoratet legger til grunn at rettstilstanden fortsatt er slik at det ikke kan besluttes utleggstrekk i barnetrygd. Skattedirektoratet antar, basert på uttalelsen til Barne- og familiedepartementet, at det kun i sjeldne unntakstilfeller vil være adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd for å dekke inn skatte- og avgiftskrav. Det er imidlertid akseptert at barnetrygd tas med på inntektssiden i beregningen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. § 2-7 første ledd, se mer om dette i <ZREF RID="14-4.5"> flg.
KontantstøtteSelv om formålet med kontantstøtten er at den skal komme barna til gode, er ikke dette tilstrekkelig til å tolke dekningsloven § 2-7 innskrenkende og avskjære muligheten for utleggstrekk. Det må altså være adgang til å nedlegge utleggstrekk i kontantstøtte innenfor rammen av «det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand», jf. dekningsloven § 2-7 første ledd. Det vises i denne forbindelse til ovennevnte uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling av 17. september 2001, hvor det bl.a. ble uttalt: «I motsetning til barnetrygdloven har kontantstøtteloven ingen bestemmelser som gir uttrykk for at støtten skal brukes på en bestemt måte. (...) Etter vår vurdering vil det dermed ikke være en « urett måte» å bruke kontantstøtten på om den brukes til dekning av foreldrenes skattekrav (eller andre krav) ved at det foretas utleggstrekk i støtten».
ErstatningEtter bokstav f omfattes «erstatning eller oppreisning for skade på legeme eller helse eller for tap av forsørger». Utenfor bestemmelsen faller erstatningskrav for ærekrenkelse eller krenkelse av privatlivets fred. I slike typer erstatningskrav er det således utleggspant som er aktuelt, se f.eks. Rt. 1981 s. 909.
Bestemmelsen omfatter både krav mot skadevolderen og forsikringsselskap eller andre som er ansvarlige, jf. NOU 1972: 20 s. 441 og Rt. 1990 s. 369.
Til slutt omfattes etter henholdsvis bokstav g og h «midler innsamlet offentlig til skyldneren» og «æresgaver som består i penger».
14-4.4.2 § 14-4 annet ledd bokstav b – Godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet{14-4.4.2}
Ifølge § 14-4 annet ledd bokstav b kan utleggstrekk nedlegges i «godtgjørelse for arbeid eller oppdrag utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet».
Dette kan f.eks. være aktuelt for drosjesjåfører, fastleger, artister og forfattere.
Godtgjørelsen som disse mottar fra henholdsvis drosjesentralen, HELFO, plateselskapet og forlaget, vil typisk bestå av én del som er vederlag for selve arbeidet, og én del som er vederlag for bruk av driftsmidler som drosjen, musikkinstrumentene og pc-en.
20 %-regelenEtter dekningsloven § 2–7 annet ledd bokstav a vil ordinær namsmann være henvist til den delen av vederlaget som etter en nærmere beregning utgjør lønnsdelen. Den resterende delen må ordinær namsmann eventuelt ta utleggspant i. Skatteoppkreverne og skattekontorene slipper å foreta en slik beregning, da de etter bokstav b skjematisk kan trekke inntil 20 prosent av bruttoytelsen. Bestemmelsen innebærer derfor en vesentlig forenkling for disse.
Skatteoppkreverne og skattekontorene kan velge mellom å trekke inntil 20 prosent av bruttovederlaget etter bokstav b, eller beregne lønnsdelen av godtgjørelsen og så ta utleggstrekk i denne etter bokstav a. Det følger av skattebetalingsforskriften § 14-4-3 tredje ledd siste setning at utleggstrekk i disse tilfellene skal foretas i
«bruttogodtgjørelsen uten fradrag av noen art». Dette innebærer at det ikke skal gjøres fradrag for f.eks. merverdiavgift eller andre utgifter. Se også Borgarting lagmannsretts kjennelse av 16. oktober 2007 (LB-2007–133475). Lagmannsretten sa seg her enig med tingretten i at § 9 nr. 1 siste punktum i da gjeldende forskrift medførte at det i beregningsgrunnlaget ikke skulle gjøres fradrag for merverdiavgift og andre utgifter.
Skyldneren kan samtykke i en høyere trekkprosent enn 20 prosent, jf. annet punktum.
Det kan ikke nedlegges trekk i utbetaling fra den som kun administrerer midler på vegne av skyldner, da trekket må etableres i «godtgjørelse». Trekket må etableres i "godtgjørelse"Ved franchiseavtaler er det ikke uvanlig at franchisegiver mot et gebyr administrerer økonomien til franchisetaker. Franchisegiver gis for eksempel fullmakt til å betale skyldners regninger, utføre lønns- og regnskapstjenester mv., og overskuddet utbetales deretter til franchisetaker. Der forvaltningen skjer i franchisetakers navn (midlene tilhører hele tiden franchisetaker) er Skattedirektoratet av den oppfatning at det ikke kan nedlegges utleggstrekk i de utbetalinger som går fra franchisegiver. Utbetalingene kan vanskelig defineres som
«godtgjørelse». Det skal bemerkes at slike avtaler kan være utformet på svært ulike måter, og det kan derfor ikke på generelt grunnlag utelukkes at det gyldig kan nedlegges trekk hos en franchisegiver.
Krav om innslag av lønnBestemmelsen i annet ledd bokstav b kommer bare til anvendelse når godtgjørelsen etter sin art typisk inneholder en lønnsdel. Inneholder godtgjørelsen ingen lønnsdel kan det ikke tas utleggtrekk. For eksempel vil oppgjør som utelukkende dekker materialer ikke inneholde noen lønnsdel, og kan således ikke være gjenstand for utleggstrekk. I slike tilfeller kan det derimot tas utleggspant i hele godtgjørelsen etter § 14–3, se nærmere omtale under <ZREF RID="14-3.5.5">.
LivsoppholdsbegrensningenI tredje punktum er det tatt inn en bestemmelse om at den såkalte livsoppholdsbegrensningen i dekningsloven § 2–7 første ledd første punktum gjelder tilsvarende for trekk etter § 14-4 annet ledd bokstav b.
Dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum beskytter etter ordlyden kun skyldnerens krav på lønn og lignende ytelser. Begrensningen ville således ikke fått anvendelse på trekk etter § 14-4 annet ledd bokstav b, uten at dette var bestemt uttrykkelig. En nærmere beskrivelse av den såkalte livsoppholdsbegrensningen følger nedenfor i <ZREF RID="14-4.5.1">.
14-4.5 Beregning av utleggstrekkets størrelse{14-4.5}
Bestemmelser om beregning av utleggstrekkets størrelse er gitt i dekningsloven
§ 2-7, jf. skattebetalingsloven § 14-4 og skattebetalingsforskriften § 14-4-3. I følge forskriften skal blant annet utleggstrekk gjennomføres ved siden av mulig forskuddstrekk, og trekket skal fastsettes på grunnlag av skyldnerens samlede inntekt i det tidsrom trekket regnes å ville pågå. Det kan videre tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har, og inntekt som oppebæres av hjemmeværende barn som lignes under ett med skyldneren. Det følger videre av dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum at utleggstrekk kun skal nedlegges «i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand».
14-4.5.1 Livsoppholdsbegrensningen{14-4.5.1}
Et grunnleggende vilkår for å kunne nedlegge utleggstrekk er at skyldnerens bruttolønn og/eller inntekter som er likestilt med lønn «overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand», jf. dekningsloven § 2-7. Det er skyldnerens samlede økonomiske stilling som må vurderes. For å klargjøre hvor stor del av inntekten som trengs til et rimelig livsopphold, må den totale økonomiske situasjonen for skyldnerens husstand vurderes. Den 1. juli 2014 ble det vedtatt en forskrift om livsopphold. Forskriften tjener til å sikre et felles utgangspunkt ved vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand etter dekningsloven § 2-7. Forskriften er nærmere omtalt under <ZREF RID="14-4.5.4">.
14-4.5.2 Beregning av skyldnerens økonomi – Inntektssiden{14-4.5.2}
Skyldnerens inntekter som er omfattet av dekningsloven § 2-7 skal medregnes fullt ut når trekkets størrelse skal beregnes. Det vises til punkt <ZREF RID="14- 4.4"> flg. for en nærmere gjennomgang av hvilke ytelser det kan nedlegges trekk i. Ved beregning av husstandens inntektsside er det særlig to spørsmål som er av stor praktisk betydning: I hvilken grad det skal tas hensyn til inntekter som ikke er
gjenstand for trekk (typisk kapitalinntekter), og i hvilken grad får ektefelle eller samboers inntekt betydning ved beregningen av trekket?
KapitalinntektI utgangspunktet er det ikke adgang til å ta hensyn til skyldnerens kapitalinntekter ved vurderingen av om lønnen overstiger det som med rimelighet trengs til underhold. Dette begrunnes med at kreditorene i stedet kan ta direkte beslag i kapitalen etter dekningsloven § 2-2. I en kjennelse tatt inn i Rt. 2001 s. 1402 kom Høyesterett likevel til at kapital og kapitalinntekt kan trekkes inn i vurderingen av skyldnerens økonomiske situasjon. Bakgrunnen for dette var at lagmannsretten i en straffesak fant det sannsynliggjort at skyldneren hadde en større formue i utlandet.
Formuen var gjort utilgjengelig som dekningsobjekt for kreditorene. Formuen ga grunnlag for en kapitalinntekt som fullt ut var tilstrekkelig til underhold av skyldneren og hans husstand. Skyldneren var derfor ikke avhengig av trygdeytelsen for å sikre livsoppholdet. Det ble derfor nedlagt påleggstrekk med 100 prosent i skyldnerens trygdeytelse i det denne oversteg det som var nødvendig for livsopphold.
Et spørsmål av stor praktisk betydning, er i hvilken grad ektefelle eller samboers inntekt skal innvirke på beregningen av skyldners trekk. Det oppstår spørsmål om en ektefelle eller samboer med høy inntekt skal bidra mer til underhold av husstanden enn skyldneren.
Ektefelles inntektDet følger av skattebetalingsforskriften § 14-4-3 annet ledd annet punktum at det ved fastsettelse av skyldnerens samlede inntekt kan «tas hensyn til inntekt som hans ektefelle har og inntekt som oppebæres av hjemmeværende barn som lignes under ett med skyldneren».
Rettspraksis går også langt i retning av å medta en ektefelles inntekt i beregningsgrunnlaget på inntektssiden når man skal se om det foreligger rom for trekk. I Rt. 1991 s. 1392 uttales det at det er naturlig å vurdere familiens tre personer samlet «slik at summen av deres inntekter blir å sammenligne med den sum som totalt vil medgå til nødvendige utgifter til livsopphold». Det finnes flere eksempler på at ektefelle med høy inntekt er blitt «pålagt» å bære mer enn halvparten av husstandens fellesutgifter, selv om dette medfører at ektefellen indirekte bidrar til betaling av skyldnerens gjeld. I kjennelse fra Xxxxxxxxxx lagmannsrett av 1. oktober 2003 (LB-2003-2284) uttales det at «selv om den økonomiske realitet kan bli den samme, er det en prinsipiell forskjell mellom at skyldnerens ektefelle gjøres direkte ansvarlig for skyldnerens særgjeld og at ektefellen må forsørge skyldneren med hjemmel i den gjensidige forsørgelsesplikt etter ekteskapsloven § 38, slik at skyldneren selv blir i stand til å dekke sin særgjeld.» I enkelte tilfelle kan imidlertid ektefellens forsørgelsesplikt komme i konflikt med særutgifter som kun angår denne.
I kjennelse fra Hålogaland lagmannsrett av 21. juni 2011 (LH-2011-89246) åpnes det opp for at slike utgifter i en viss utstrekning kan tas i betraktning ved den konkrete rimelighetsvurderingen etter dekningsloven § 2-7. Retten går imidlertid ikke i dybden på hvilke særutgifter som ektefellen kan betjene før forsørgelsesplikten inntrer. Skattedirektoratet mener at det må tas hensyn til enkelte særutgifter på ektefellens hånd ved vurderingen av hvor stor del denne skal bære av husstandens fellesutgifter. Om slike utgifter skal kunne betjenes før debitors livsopphold dekkes, må bero på en konkret rimelighetsvurdering. Momenter i en slik vurdering vil være om utgiften er pådratt før inngåelsen av ekteskapet, og om utgiften dekker et nødvendig behov hos skyldners ektefelle. For eksempel vil det i mange tilfelle være
rimelig om ektefellen får fortsette å betjene sitt studielån før det kreves at debitors livsopphold dekkes. Det samme antas å gjelde underholdsbidrag til særkullsbarn.
I kjennelse avsagt av Xxxxxxxxxx lagmannsrett 10. desember 2012 (LB-2012- 155072) var det spørsmål om skattyterens ektefelles underholdsplikt skulle gå foran betjening av ektefellens egen gjeld, når skattyterens manglende evne til eget underhold skyldtes utleggstrekk i hans inntekt for skyldig skattekrav.
Lagmannsretten kom til at underholdsplikten etter el. § 38 ikke kan strekkes så langt. Slik lagmannsretten så saken måtte ektefellens utgifter til betjening av egen gjeld i det aktuelle tilfelle tas med i vurderingen av ektefellenes samlede økonomiske evne, slik at disse utgiftene måtte trekkes fra i ektefellens inntekt før en tar stilling til om vedkommende har evne til å dekke en større andel av deres felles underhold. Dette spørsmål var ikke direkte behandlet i rettspraksis tidligere. Lagmannsretten fant det ikke tvilsomt at underholdsplikten i gitte situasjoner også ville gå foran plikten til å betjene egen gjeld, men i dette tilfellet var imidlertid situasjonen slik at skattyters egen inntekt i utgangspunktet ga ham mulighet til å dekke eget livsopphold. Grunnen til at han ikke evnet å dekke utgiftene til eget livsopphold var størrelsen på utleggstrekket.
SamboerparGode grunner taler for at en i høy grad likestiller ektefeller og samboerpar når det gjelder beregningen av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Dette skaper for det første likhet med den økonomiske beregningen på utgiftssiden hvor reglene er de samme for ektefeller og samboerpar. For det annet er det i dag en tendens i lovverket generelt, at samboere skal likestilles med ektefeller, jf. NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet, se særlig s. 156 flg. Se også Barne- og Familiedepartementets St.meld. nr. 29 (2002–2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap, den såkalte familiemeldingen. Høyesterett har også lagt til grunn at husstandsbegrepet i deknl. § 2-7 omfatter samboere, se Rt. 1993 s. 1316 og Rt. 1988 s. 1031.
Domstolene har imidlertid vært tilbakeholdne med å trekke inn samboers inntekt ved tvister knyttet til beregning av utleggstrekk, se for eksempel lagmannsrettsdommene LB-1999-3017 og LH-2008-152696. Begrunnelsen er at det ikke er gitt noen lovbestemmelse, tilsvarende ekteskapsloven § 38, om forsørgerplikt mellom samboere.
På bakgrunn av ovennevnte rettspraksis kan man ikke på generelt grunnlag likestille samboere og ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi. Skattedirektoratet kan imidlertid ikke se at rettspraksis utelukker at enkelte samboere behandles på samme måte som ektefeller. Samboere behandles i dag på samme måte som ektefeller på en rekke områder i lovverket, deriblant på utgiftssiden i beregningen av utleggstrekk. Det stilles imidlertid ulike krav for hvem som skal anses som samboerpar avhengig av hvilke rettigheter og/eller plikter det er snakk om. Lovverket kan likevel gi en viss veiledning når det skal avgjøres om samboerpar skal likestilles med ektefeller ved beregning av skyldnerens økonomi ved utleggstrekk, se blant annet tvangsfullbyrdelsesloven § 7-13 tredje ledd, folketrygdloven § 1-5 tredje ledd, arveavgiftsloven § 47A og gjeldsordningsloven § 4-3. I vurderingen kan det tas hensyn til blant annet samboerforholdets stabilitet og varighet. En rettesnor er om samboerskapet har vart i over to år og/eller om samboerparet har felles barn. Videre vil det kunne legges vekt på hvordan de i praksis har ordnet sin økonomi. Dersom
deres disposisjoner i stor grad bærer preg av felles økonomi, vil dette være et vektig moment for å likestille samboerparet med ektefeller ved beregning av inntektssiden i skyldnerens økonomi.
14-4.5.3 Beregning av skyldnerens økonomi – Utgiftssiden{14-4.5.3}
Skyldneren kan kreve å få beholde midler til nødvendig underhold for seg selv og sin husstand, jf. dekningsloven § 2-7. Skyldnerens husstandBegrepet «husstand» må i utgangspunktet forstås som den faktiske husstand. Enkelte faktiske husstandsmedlemmer må imidlertid falle utenfor bestemmelsens virkeområde. Det er vanskelig å trekke noen klar grense med hensyn til hvilke personer som faller utenfor, men personer som skyldneren bor sammen med i bofellesskap eller lignende omfattes ikke av husstandsbegrepet. Ektefelle og barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, vil utvilsomt omfattes. Videre er det i en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg, Rt. 1993 s. 1316, lagt til grunn at begrepet «husstand» også omfatter samboer. Foruten skyldnerens faktiske husstand omfattes også borteboende barn som skyldneren har forsørgelsesplikt for, jf. Rt. 1991 s. 811.
Hjemmeboende voksne barn vil omfattes av begrepet «husstand», men i praksis vil skyldner sjelden få beholde midler til underhold av disse. Etter norsk lov er man myndig ved fylte 18 år, og hovedregelen er at man deretter har forsørgelsesplikt for seg selv. Xxxxxxxx som er ilagt utleggstrekk anses derfor ikke for å være i en posisjon hvor han kan velge å forsørge voksne barn på bekostning av sine kreditorer. Hvor barnet etter fylte 18 år fortsetter det som må regnes som vanlig skolegang, dvs. videregående skole, er det forsørgelsesplikt så lenge skolegangen varer, jf. barneloven § 68 annet ledd.
Rekkevidden av underholdspliktenSom et utgangspunkt antas skyldner å bære halvparten av husstandens samlede utgifter der denne har samboer eller er gift.
Retten til å beholde midler til underhold av husstandsmedlemmer kan imidlertid føre til at dette utgangspunktet må forlates. Hustandsmedlemmene må imidlertid utnytte egen inntekt og inntektspotensiale før skyldner skal kunne avsette midler til underhold av disse. I praksis vil kravet til utnytting av inntektspotensiale skjerpes med graden av avvik fra det som anses å være et «normalt» husstandsmedlem. Det vil for eksempel kun unntaksvis være grunnlag for å avsette til underhold av foreldre, søsken eller annen nær familie som isolert sett kan anses omfattet av husstanden.
Xxxxxxxx har ikke juridisk underholdsplikt for dem og de må eventuelt henvises til offentlige støtteordninger. Skyldnerens ønske om å forsørge nær familie kan ikke imøtekommes på bekostning av kreditors rettigheter, jf. RG 1995 s. 1177. Det kan også kreves at ektefeller og samboere utnytter sitt inntektspotensiale, se Bunæs m.fl.; Tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning 2. utg. 2009 side 190. For eksempel vil ikke et ønske om at en av partene er frivillig hjemmeværende nødvendigvis være et alternativ når skyldner er ilagt utleggstrekk, slike ordninger må samlet sett lønne seg for husstandens økonomi sett under ett. Både lønnet arbeid og opparbeidede rettigheter hos NAV regnes som utnyttelse av inntektspotensiale.
14-4.5.4 Livsoppholdssatser ved utleggstrekk{14-4.5.4}
Tidligere var ikke livsoppholdssatsene for utleggstrekk regulert og det var i stor grad opp til den enkelte namsmannens skjønn å fastsette størrelsen på livsoppholdet. Etter endringer ved lov 14. mai 2014 nr. 17 gir dekningsloven § 2-7 Kongen hjemmel til å fastsette satser for beregning av det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og skyldnerens husstand ved gjeldsordning og utleggstrekk i forskrift. Forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning trådte i kraft 1. juli 2014. Forskriften fastsetter for første gang nasjonale standardsatser for livsopphold som utgjør utgangspunkt for vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til livsopphold etter dekningsloven § 2-7 og gjeldsordningsloven
§ 4-3.
Satsene er like ved gjeldsordning og utleggstrekk, samt for alle typer krav uavhengig av hvem som er kreditor. Dette skiller seg fra tidligere hvor det var fastsatt egne satser for gjeldsordning som i betydelig grad oversteg satsene som ble benyttet for utleggstrekk. Situasjonen for skyldnere er i stor grad den samme ved gjeldsordning og utleggstrekk, og hensynet til likebehandling tilsier at satsene skal være like. Like satser skal også hindre uklarhet hos skyldnere og kreditorer om hvilke satser som gjelder, og dermed gi større forutberegnelighet.
Det fremgår av forarbeidene (Prop. 155 L (2012–2013)) s. 78 at satsene for livsopphold kun skal være et felles utgangspunkt for vurderingen av hvor mye som med rimelighet trengs til livsopphold. Hensynet til den enkeltes særlige behov skal ivaretas gjennom særnamsmannens utøvelse av skjønn i hver enkelt sak. I hver sak må det vurderes om det foreligger forhold som taler for å fravike satsene, opp eller ned, jf. forskriften § 2 (Prop. 155 L (2012–2013) s. 82 og 84).
Forskriften regulerer ikke hvilke tilfeller som gir grunnlag for å fravike satsene. Bakgrunnen for dette er at innføringen av standardiserte satser i realiteten innebærer en reduksjon i namsmannens skjønnsutøvelse og en nærmere regulering av når satsene skal kunne fravikes, ville medført en ytterligere reduksjon i skjønnet. Det ble allikevel presisert at det ikke er tilstrekkelig å konstatere at skyldneren har høyere utgifter for å begrunne et avvik, men at det må foreligge et nødvendig behov hos skyldneren. Dette er i samsvar med tidligere praksis.
Satsenes nivåLivsoppholdssatsene fremgår av forskriften § 3. Satsene i livsoppholdsforskriften justeres årlig i samsvar med utviklingen i konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå, jf. forskriften § 6. Justeringen gis virkning fra 1. juli hvert år. Det er greitt å merke seg at satsene i forskriften har stått uendret på Lovdata siden forskriften trådte i kraft. De oppdaterte satsene er tilgjengelige på nettsidene til Barne- og likestillingsdepartementet.
Xxxxxxx for livsopphold er ment å gi en god balanse mellom hensynet til skyldneren og hensynet til kreditorene. Satsene for voksne tilsvarer satsene for midler til eget underhold som inngår i vurderingen av en persons evne til å betale barnebidrag. Bidragsevnevurderingen innebærer at en bidragspliktig skal få beholde midler til eget underhold, skatt, trygdeavgift, bolig og midler til egne barn i egen husstand, før barnebidraget fastsettes. Satsene er på et nivå som er ment å sikre skyldnere en forsvarlig og akseptabel levestandard. Satsene er høyere enn de veiledende sosialhjelpssatsene.
Satsenes innholdSatsene skal dekke alminnelige forbruksutgifter, herunder utgifter til kollektivtransport, elektrisitet og oppvarming, men ikke boligutgifter. Andre typiske forbruksutgifter vil være utgifter til mat, klær og sko, helse og hygiene, husholdningsartikler, telefon og andre utgifter til for eksempel ferie og fritid.
Skyldnerens eventuelle behov for høyere avsetning til elektrisitet, oppvarming eller transportutgifter skal ivaretas gjennom skjønnet. I enkelte tilfeller kan det for eksempel være rimelig å se utgifter til elektrisitet og oppvarming i sammenheng med nivået på boligutgiftene, slik at det kan godtas noe høyere avsetning til elektrisitet og oppvarming dersom skyldneren har en rimelig, eldre bolig. Hovedregelen er allikevel at det avsettes etter livsoppholdssatsene, og det må begrunnes særskilt hvis det avsettes ekstra.
Satsene inkluderer alminnelige utgifter til kollektivtransport. Dersom bil skal beholdes og er nødvendig, er dette en faktor som må tas hensyn til i den individuelle vurderingen av hvor mye skyldneren kan beholde. Det samme gjelder for eksempel utgifter til kollektivtransport ved lengre reiseavstand til arbeidet.
Boligutgifter er ikke omfattet av livsoppholdssatsen og må derfor avsettes i tillegg til livsoppholdet. Det fremgår av forskriftens § 3 tredje ledd at som boligutgifter regnes husleie, betjening av boligtilknyttet gjeld, boligforsikring, kommunale avgifter, festeavgift, nødvendig vedlikehold, felleskostnader i boligsammenslutninger og andre nødvendige utgifter som gjelder boligen. Utgifter til elektrisitet, oppvarming og innboforsikring regnes ikke som en boligutgift. Det tas kun hensyn til rimelige boutgifter. Hva som anses som en rimelig boutgift, må vurderes ut fra hvor mange som bor i skyldnerens husstand og gjennomsnittlige boligpriser i området han bor.
Særlige utgifter grunnet sykdom eller uførhet vil være forhold som eventuelt må tas hensyn til ved den konkrete skjønnsutøvelsen. Slike utgifter skal dokumenteres og i tilfeller hvor de omfattes av frikort, skal det i utgangspunktet avsettes et beløp begrenset oppad til egenandelstaket. Se xxx.xxxxxxxxxx.xx for nærmere informasjon om frikortordningen.
Underhold av barnForskriften har i § 4 egne satser for tillegg til underhold av barn. Det fremgår at for hvert barn skyldneren har underholdsplikt for etter barneloven § 68, gjøres det et tillegg i livsoppholdssatsen. Beløpets størrelse er justert ut fra barnets alder.
Et av hovedhensynene for at det avsettes særskilt til underhold av barn, er at det er viktig at foreldrene har tilstrekkelig ressurser tilgjengelig slik at barnas oppvekst
ikke i for stor grad preges av foreldrenes gjeldsproblemer. Barna bør sikres å kunne delta i aktiviteter på linje med andre barn.
Forskriften betegner satsene for underhold av barn som et tillegg til foreldrenes sats. Dette er gjort for å tydeliggjøre at satsene ikke er et beløp barna har krav på, men et beløp som foreldrene kan beholde av egen inntekt for å dekke utgifter knyttet til barna.
En familie vil ha enkelte «stordriftsfordeler» slik at utgiftene ikke øker like mye for hver ekstra person i husstanden. Det er derfor et fradrag i satsene i familier med mange medlemmer. Det gjøres et fradrag for «stordriftsfordeler» med 20 % per person etter tre. Dette innebærer at det i en familie med to foreldre skal gjøres et fradrag i tillegget for barn nummer to, mens det skal gjøres et fradrag for barn nummer tre dersom det kun er én forelder. Fradraget skal gjøres i tillegget for de yngste barna.
Tillegget inkluderer alminnelige forbruksutgifter slik som utgifter til mat og drikke, klær og sko, transport, skolemateriell, helsestell, ferie og fritidsaktiviteter. Utgifter til barnepass, herunder barnehage og skolefritidsordning, er ikke inkludert, det kan derfor avsettes ekstra til dette. På samme måte som for voksne inkluderer tillegget alminnelige utgifter til kollektivtransport, men ikke utgifter til boligen.
Eventuelle særlige behov hos barnet må hensyntas i skjønnet.
Tillegget forutsetter at barnetrygd og eventuelt underholdsbidrag er medtatt i skyldnerens inntektsgrunnlag.
Utgangspunktet er at foreldrenes forsørgelsesplikt gjelder til barnet er 18 år. Etter barneloven § 68 fortsetter imidlertid foreldrenes underholdsplikt i mange tilfeller etter 18 år, blant annet dersom barnet fortsetter vanlig skolegang, jf. bestemmelsens annet ledd. Vanlig skolegang vil normalt være skolegang til og med videregående skole. Satsene kan derfor benyttes så lenge foreldrene har underholdsplikt etter barneloven § 68. For barn over 18 år må det tas hensyn til at foreldrenes inntektsgrunnlag reduseres når barnetrygden faller bort.
Dersom barnet har egne midler, herunder ytelser fra Lånekassen, må det gjøres en konkret vurdering av i hvilken grad dette skal hensyntas ved fastsettelse av hva skyldneren kan beholde til underhold av barnet. Vi viser her til barneloven § 66 første ledd. Vi må kunne forutsette at barnet/ungdommen benytter seg av stipendordningen, men ikke at barnet/ungdommen tar opp lån.
Samvær med barnForskriften § 5 har satser for tillegg for samvær med barn. Ved beregning av barnebidrag er det fastsatt satser for samværsfradrag basert på samværsklasser, jf. forskrift om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 9, jf. vedlegget pkt. 4. Satsene i samværsklasse 3 og 4 inneholder også en andel av boutgiftene knyttet til samværet. Tillegget i § 5 er basert på satsene for beregning av samværsfradrag med fradrag for boutgifter.
Normalpresumsjonen er at foreldre har samvær med barna sine. Vi mener at det ikke er nødvendig at omfanget av samværet dokumenteres for at skyldneren skal få avsatt midler til dette. Dette er særlig med tanke på tilfeller hvor foreldrene har fleksible avtaler om samvær som ikke nødvendigvis er avtalefestet. Slike ordninger antas å være til barnas beste og reelle hensyn taler for at man normalt ikke bør være altfor streng med å kreve dokumentasjon for samvær.
Satsene er i forskriften omtalt som et tillegg til satsene for voksne og gjelder så lenge foreldrene har underholdsplikt etter barneloven § 68, på samme måte som med satsene i forskriften § 4.
Det må vurderes individuelt om det skal tas hensyn til barnets egne midler, jf. barneloven § 66 første ledd.
Det gjøres et fradrag for «stordriftsfordel» ved samvær med flere barn. Ettersom foreldre med samværsrett ikke bor sammen med den andre forelderen, knyttes fradraget her opp mot antall barn man har samværsrett med, og ikke antall personer i husstanden. Det gjøres fradrag i tillegget på 20 % fra og med barn nummer tre som skyldner har samvær med, jf. forskriftens § 5 tredje ledd. Fradraget gjøres for de yngste barna.
14-4.5.5 Beregningen av utlegstrekkets størrelse{14-4.5.5}
Som et hjelpemiddel ved utregning av hvor stort rom det er for trekk, kan følgende regnestykke brukes:
Skyldneren og hans husstands brutto inntekt, inkludert barnetrygd, kontantstøtte med videre) | |
- Forskuddstrekk | |
= Husstandens netto inntekt | |
- Livsopphold iht. satser fastsatt i forskrift | |
- Rimelige boligutgifter | |
- Eventuelle bedre prioriterte trekk | |
= Overskytende inntekt, som er tilgjengelig for trekk | |
14.4-5.6 Særlig om utleggstrekk ved opphold på institusjon{14.4-5.6}
Ved opphold på institusjon (f.eks. syke- og aldershjem) må det normalt betales egenandel til kommunen. Reglene om dette følger blant annet av forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester av 16. desember 2011.
Kommunen fastsetter oppholdsutgiftene ved den enkelte boform. Egenandelen er ikke et fastsatt beløp, men beregnes konkret ut i fra den enkeltes økonomiske evne.
Egenandelen skal omfatte kost, losji, medisiner mv. samt helsetjenester som kommunen organiserer etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. forskriftens § 7. Dette innebærer at når det beregnes utleggstrekk på skyldnere som har langtidsopphold på institusjon, så er det ikke nødvendig å avsette til boutgifter og livsopphold, siden dette er omfattes av vederlagstrekket (egenandelen). Det anses som klart at hele vederlagstrekket omfattes av beløpet skyldneren har krav på å beholde, jf. deknl. § 2-7.
Etter egenandelen er beregnet, skal beboeren sitte igjen med et beløp til egen disposisjon. Det er dette beløpet innfordringsmyndighetene etter omstendighetene kan nedlegge utleggstrekk i. Det vil være tilstrekkelig å avsette et mindre skjønnsmessig beløp som skal dekke utgifter av typen klær, hygieneprodukter og hobbyer. Dette er utgifter som normalt dekkes av den generelle livsoppholdssatsen
og er utgifter som skyldneren har krav på å få avsatt til etter deknl. § 2-7 og forskrift om livsoppholdssatser ved utleggstrekk og gjeldsordning § 3.
Ved beregning av utleggstrekk for beboere på institusjon skal det altså avsettes til vederlagstrekket og et skjønnsmessig beløp som skyldneren skal ha til
«lommepenger» for å få dekket nødvendige utgifter. Innfordringsmyndigheten kan deretter nedlegge utleggstrekk i et eventuelt overskytende.
14-4.5.7 Særlig om skyldnere bosatt i utlandet{14-4.5.7}
Det er avklart i rettspraksis at skatteoppkreverne og skattekontorene kan nedlegge utleggstrekk så lenge arbeidsgiveren befinner seg i Norge, uavhengig av hvor skyldneren oppholder seg eller er bosatt. Dette har særlig betydning når det gjelder skyldnere som er bosatt i utlandet og som mottar ytelser fra NAV. En avgjørelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2005 s. 750 fastslår at det er adgang til dette. Saken gjaldt spørsmålet om ordinær namsmann hadde stedlig kompetanse til å beslutte utleggstrekk i pensjon utbetalt fra Norge til en pensjonist i Spania. I avgjørelsen er det vist til at «særnamsmenn – som inndriver skatter og avgifter – og Statens innkrevingssentral, [som] kan fastsette utleggstrekk overfor personer bosatt i utlandet».
Utgangspunktet når det nedlegges trekk er at det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av hva skyldneren med rimelighet har krav på til livsopphold og boutgifter. En utfordring når det nedlegges trekk overfor skyldnere bosatt i utlandet, er at de norske livsoppholdssatsene åpenbart strekker lenger i en rekke land som følge av et lavere prisnivå i utlandet. Når skyldneren er bosatt utenfor Norge, bør man derfor regne om livsopphold og boutgifter til lokale forhold for å få en riktigere vurdering av hva som er rimelig livsopphold. Siden Norge er blant de dyreste landene i verden å bo og leve i, så vil en omregning i de aller fleste tilfeller medføre at det kan nedlegges et langt høyere trekk enn hvis skyldner hadde bodd i Norge.
Den sveitsiske banken UBS publiserer jevnlig dokumentet «Prices and Earnings», som gir en oversikt over bl.a. prisnivået i ulike land, dokumentet ligger gratis tilgjengelig på internett. Ved å bruke «Prices and Earnings», har man et utgangspunkt for den skjønnsmessige rimelighetsvurderingen når skyldneren befinner seg i utlandet.
Selve omregningen av utleggstrekkets størrelse til lokale forhold gjøres slik: Fremmed by/Oslo X livsoppholdssats (f.eks. Kiev 38,1 delt på Oslo 92,9 = 0,4101. 0,4101 ganger livsoppholdet 8048 tilsvarer 3300. Livsopphold i Ukraina er følgelig kr 3 300 for en enslig uten barn).
Tallene i eksempelet er hentet fra «Price Levels» på s. 8 i rapporten. Det er oversikt med og uten husleie. Dersom man ikke har kunnskap om faktiske boutgifter, så regner man om med tallene for «inclusive rent». I tilfeller hvor boutgiftene er kjent, benyttes tallene for «exclusive rent». Det er et visst antall byer som er brukt i tabellen. I praksis betyr f.eks. Bangkok hele Thailand. Der skyldneren bor i et land som ikke er representert på lista, kan det tas utgangspunkt i «nærmeste» by (selv om dette er i nabolandet). Her må saksbehandler bruke skjønn.
Xxxxxxxxx for å omregne livsoppholdet til lokale forhold med bakgrunn i UBS- tabellen, har blitt akseptert i rettspraksis, se bl.a. LB-2006-125840.
14-5 § 14-5. Gjennomføring av utleggstrekk{14-5}
(1) Utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne og skattekontorene gjelder også for det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kapittel 4 og sykepenger etter folketrygdloven kapittel 8. § 5-10 annet ledd gjelder tilsvarende for utleggstrekk.
(2) Ved utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreverne skal arbeidsgivere som har plikt til å ha skattetrekkskonto, følge de reglene som gjelder for oppgjør mv. for forskuddstrekk, jf. kapittel 5. Beløpene skal betales til den skatteoppkreveren som har nedlagt trekket.
(3) Det beløpet som er trukket går ikke inn i arbeidsgiverens konkursbo, og er heller ikke gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side.
(4) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av utleggstrekk etter denne paragrafen.
14-5.1 Forarbeider og forskrifter{14-5.1}
Forarbeider
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.4 og kap. 27 s. 192 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.4
− Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt.
3.5.2.2. (Tilpasninger pga. ROS.)
Forskrifter
− Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14-5-1 til 14-5-10 og § 5-10-
20.
14-5.2 Generelt om gjennomføring av utleggstrekk{14-5.2}
Hovedregelen om gjennomføring av utleggstrekk er gitt i skattebetalingsloven
§ 14-5. Nærmere regler er gitt i skattebetalingsforskriften § 14-5-1 flg. Tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-21 til 7-24 kommer også til anvendelse, jf. § 14-2. Skattebetalingsloven kap. 14 med tilhørende forskrifter inneholder også enkelte regler som er spesielle for skatte- og avgiftskrav.
14-5.3 § 14-5 første ledd første punktum – Dagpenger og sykelønn{14-5.3}
Skattebetalingsloven § 14-5 første ledd første punktum medfører at et pålegg om trekk også gjelder overfor det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kap. 4 og sykepenger etter folketrygdloven kap. 8. Dette innebærer at et løpende utleggstrekk kan fortsette uten unødig avbrudd når lønnsytelser mv. erstattes med trygdeytelser som nevnt. Utleggstrekket vil da fortsette på grunnlag av opplysninger fra den som i utgangspunktet var arbeidsgiver.
I andre tilfeller er skattekontoret eller skatteoppkreveren henvist til å overføre utleggstrekket til den nye arbeidsgiveren etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7–23 annet ledd, og trekket overføres dermed ikke automatisk, se nærmere nedenfor under
<ZREF RID="14-5.8">.
14-5.4 § 14-5 første ledd annet punktum – Arbeidstaker krever selv inn lønnen{14-5.4}
Ifølge første ledd annet punktum gjelder § 5-10 annet ledd tilsvarende for utleggstrekk. Bestemmelsen medfører at en arbeidstaker som selv krever inn sin godtgjørelse, plikter å innbetale trekket til arbeidsgiveren. En tilsvarende bestemmelse er gitt i § 14-4 annet ledd bokstav a annet punktum.
14-5.5 § 14-5 annet ledd – Innrapportering og betaling til skatteoppkrever{14- 5.5}
Ifølge annet ledd første punktum skal utleggstrekk nedlagt av skatteoppkreveren settes på skattetrekkontoen sammen med forskuddstrekket og følge de reglene som gjelder for innrapportering og betaling av dette. Etter annet punktum skal det trukne beløpet betales til den skatteoppkreveren som har nedlagt trekket. Dette gjelder selv om kreditoren for forskuddstrekket er skatteoppkrever for en annen kommune, noe som kan være tilfellet dersom skyldneren har flyttet. Sammen med oppgjør av trekkbeløpet, jf. skattebetalingsloven § 14-5 annet ledd, skal arbeidsgiver sende oppgave på fastsatt blankett (oppgjørsliste for utleggstrekk), jf. forskriften § 14-5-3. Arbeidsgiver som av bokføringstekniske grunner ikke kan benytte blanketten, kan gi oppgave på annen måte, med de samme opplysningene.
Ordningen med avsetning av trekkbeløpet på skattetrekkskonto er bare aktuell overfor arbeidsgivere som foretar forskuddstrekk og som er pliktige til å ha en skattetrekkskonto. Dersom skatteoppkreveren beslutter utleggstrekk i godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i selvstendig næringsvirksomhet, jf. § 14-4 annet ledd bokstav b, kan det være tilfeller der den trekkpliktige ikke har plikt til å ha skattetrekkskonto. I disse tilfellene er bestemmelsen i § 14-5 annet ledd første punktum ikke aktuell, og oppgjør skal skje etter skattebetalingsloven § 10-50, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22, se <ZREF RID="10-50.3">.
Utleggstrekk nedlagt av skattekontorene skal følge regelen i § 10-50 om forfall for utleggstrekk, som igjen henviser til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 første ledd. Det følger av sistnevnte bestemmelse at trukket beløp skal utbetales til «saksøkeren» når ikke annet er fastsatt. Skattekontoret som har nedlagt trekket vil være «saksøker» i denne sammenheng. Forfaller ytelsene oftere enn én gang i måneden, kan trekk
utbetales månedsvis dersom det ikke er bestemt at de skal utbetales straks. Det vanlige er at utbetalingen skjer én gang hver måned.
Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 annet ledd første punktum om underretning til arbeidsgiver kommer til anvendelse.
Tidspunkt for gjennomføringArbeidsgiveren skal foreta trekk i samsvar med det mottatte pålegget når han utbetaler eller på annen måte gir oppgjør for lønn eller annen godtgjørelse eller ytelse, jf. forskriften § 14-5-2 første ledd.
Det følger av forskriften § 14-5-2 at § 5-10-10 om forskuddstrekk gjelder tilsvarende for utleggstrekk. Dette innebærer at arbeidsgiveren kan la være å gjennomføre utleggstrekk i forskudd på lønn, dersom lønnen regelmessig blir avregnet for like lange tidsrom på høyst en måned. Bestemmelsen kommer altså ikke til anvendelse dersom lønn m.v. utbetales uregelmessig. Dette er f.eks. vanlig i fiske- og fangstnæringen, der lott eller part i oppgjøret ofte utdeles etter endt fiske eller fangst. Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse dersom lønn utbetales med lengre intervaller enn en måned. Det forutsettes at lønnsoppgjør skal foretas i samme år, og at forskuddet ikke er større enn at skattyteren etter et forsvarlig skjønn må ventes å ville ha nok til gode ved lønnsoppgjøret til dekning av forskuddstrekk og utleggstrekk i den samlede lønn mv. for tidsrommet. I disse tilfellene skal forskuddet tas med i beregningsgrunnlaget for utleggstrekk ved første lønnsoppgjør.
14-5.6 Trekkpåleggets innhold{14-5.6}
I skattebetalingsforskriften § 14-5-1 første ledd bestemmes trekkpåleggets innhold. Trekkpålegget skal inneholde opplysninger om den som har pålagt trekket, arbeidsgiveren og skyldneren. Trekkpålegget skal videre inneholde hjemmel for trekket, samt angi hvilke krav inkludert renter og omkostninger som danner grunnlag for trekket. Det skal også oppgis hvilken prosentsats eller hvilket beløp det skal trekkes med, og i hvilken periode trekket skal gjennomføres.
14-5.7 Trekkprioriteten{14-5.7}
Bestemmelser om prioritet for utleggstrekk er gitt i forskriften § 14-5-4.
Bestemmelsen må sees sammen med hovedregelen om prioriteten for utleggstrekk i dekningsloven § 2-8. Prioriteten for utleggstrekk følger i utgangspunktet av kravets karakter. Regelen om at det trekket som er nedlagt først i tid går foran, gjelder bare for krav som hører til samme prioritetskategori.
Artsbestemt prioritetTrekkprioriteten mellom de ulike kravskategoriene følger av dekningsloven § 2-8 første ledd bokstavene a til e. Prioritetsregelen fungerer slik at et krav etter en bedre prioritert kategori alltid får dekning før et krav av en lavere prioritert kategori. Nedlegges det f.eks. pålegg om trekk for bøter (bokstav c), mens det løper et tidligere nedlagt trekk for skattekrav (bokstav d), må det løpende trekket for skattekravet vike inntil bøtene er dekket inn. Hvis det i trekkperioden nedlegges trekk for krav av bedre prioritet, plikter skattekontoret eller skatteoppkreveren å kalle tilbake eller sette ned sitt trekk. Senere nedleggelse av trekk med samme eller lavere prioritet etter deknl. § 2-8 får ikke innvirkning på det løpende trekket.
Tidsbestemt prioritetDekningsloven § 2-8 tredje ledd bestemmer at når ulike krav, som etter sin art har samme prioritet, søkes innfordret ved utleggstrekk i de samme ytelsene, går det krav foran som det først er nedlagt pålegg om trekk for.
Bestemmelsen legger altså til grunn et prinsipp om «først i tid, best i rett». Dette innebærer at kravet med best tidsmessig prioritet er berettiget til full dekning før det blir aktuelt med noen dekning for kravet det sist er nedlagt trekk for. Dersom arbeidsgiveren mottar flere trekk for krav etter dekningsloven § 2-8 første ledd bokstav d, må trekket som mottas sist, vike først.
Det kan pålegges trekk i skyldners lønnskrav mv. som skal løpe parallelt med allerede pålagte trekk med bedre prioritet. Parallelle trekkDet forutsettes at ytelsen, etter fradrag av forskuddstrekk og løpende trekk med bedre prioritet, overstiger det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og hans husstand, jf. dekningsloven § 2-7. Parallelle trekk innebærer en større risiko enn ellers for at det samlede trekket blir for høyt i forhold til dekningslovens grenser. Det forutsettes at den siste kreditoren aktivt undersøker om skyldneren fra før av har et løpende trekk, samt danner seg et helhetlig bilde av skyldnerens økonomi før et eventuelt trekk vurderes iverksatt. Ansvaret for å ivareta det rettssikkerhetshensynet dekningsloven
§ 2-7 representerer, verken kan eller skal overlates til arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren er ikke part i saken ved utleggstrekk og har ikke mulighet til å påklage eller på annen måte få endret trekkets størrelse.
Ved parallelle trekk kan det oppstå spørsmål om hvorvidt kreditor med best trekkprioritet kan øke sitt trekk til fortrengsel for trekk med dårligere prioritet. Svaret på dette må være ja, uavhengig av om prioriteten er artsbestemt eller tidsbestemt. I dekningslovens § 2-8 tredje ledd er det kravet som er gitt prioritet, ikke trekket.
Forsinkelsesrenter påløpt i trekkperioden beholder hovedstolens tidsprioritet under forutsetning av at renteoppgave etter § 14-5-1 bokstav f, sendes arbeidsgiver senest en måned etter at øvrige restanser er ferdig innbetalt, jf. forskriften § 14-5-4 annet ledd.
Det følger av forskriften § 14-5-4 tredje ledd at løpende trekk beholder opprinnelig tidsprioritet ved forlengelse av trekkperioden, se nærmere om dette i
<ZREF RID="14-5.10">.
Underretning til andre kreditorerSkattekontoret og skatteoppkreveren må undersøke om andre kreditorer har nedlagt trekk i skyldnerens lønn. Dersom trekket har bedre prioritet enn andre allerede nedlagte trekk, slik at disse må vike, skal skattekontoret eller skatteoppkreveren sende underretning om sitt trekk til den namsmyndigheten som har nedlagt dette trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 annet ledd og skattebetalingsforskriften § 14-5-1 annet ledd annet punktum.
Namsmyndigheten må da tilbakekalle eller nedjustere sitt trekk, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24.
14-5.8 Overføring av utleggstrekk til en ny arbeidsgiver{14-5.8}
Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 annet ledd bestemmer at dersom skyldneren skifter arbeidsgiver i løpet av trekkperioden, kan namsmannen etter begjæring fra saksøkeren pålegge den nye arbeidsgiveren trekkplikt for resten av trekkperioden. Loven bruker betegnelsen saksøkte om skyldneren. Denne overføringen av trekket er
gitt tilsvarende anvendelse for andre ytelser som er gjenstand for trekk etter dekningsloven § 2-7. At trekket overføres på denne måten, har til hensikt å spare saksøkeren for å begjære nytt trekk, samt å spare skyldneren for ytterligere kostnader. Arbeidsgiver er etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-22 bl.a. pålagt å underrette namsmannen og den som trekkbeløpet skal utbetales til, dersom saksøktes krav mot den trekkpliktige faller bort i trekkperioden. Skyldes bortfallet at skyldneren har skiftet arbeidsgiver, skal underretningen så vidt mulig inneholde opplysning om nytt arbeidssted.
Det kan reises spørsmål om fra hvilket tidspunkt det overførte trekket skal ha prioritet i forhold til andre trekkpålegg. En kan tenke seg at skattekontoret nedlegger trekk i lønn hos ny arbeidsgiver før skatteoppkreveren overfører sitt trekk. Her dreier det seg om trekk som etter sin art har samme prioritet, slik at trekktidspunktet vil avgjøre prioriteten. Spørsmålet må avgjøres på grunnlag av en tolkning av dekningsloven § 2-8 tredje ledd og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23. Dersom flere krav i samme gruppe etter dekningsloven § 2-8 første ledd søkes inndrevet samtidig ved utleggstrekk, er hovedregelen etter dekningsloven § 2-8 tredje ledd første punktum at tidsrekkefølgen blir avgjørende. Tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 annet ledd første punktum gir en alminnelig hjemmel for i samme sak å pålegge en ny arbeidsgiver trekkplikt for resten av trekkperioden. Ved overføring av utleggstrekk etter denne bestemmelsen videreføres prioriteten til det første trekket. Det er her snakk om å overføre et eksisterende trekk til ny arbeidsgiver, og det er ikke rettslig grunnlag for at utleggstrekket skal få dårligere prioritet som følge av denne overføringen.
Som nevnt i <ZREF RID="14-5.3"> medfører skattebetalingsloven § 14-5 første ledd første punktum at utleggstrekk skal overføres automatisk til det organet som utbetaler dagpenger under arbeidsløshet etter folketrygdloven kap. 4 og sykepenger etter folketrygdloven kap. 8. også i disse tilfellene videreføres utleggstrekkets prioritet.
14-5.9 Arbeidsgivers ansvar{14-5.9}
Dersom arbeidsgiveren ikke gjennomfører trekk i henhold til pålegget, kan ansvaret for unnlatt trekk rettes direkte mot arbeidsgiveren, jf. skattebetalingsloven
§ 16-20. Det kreves at unnlatelsen skyldes forsømmelse eller mangel på tilbørlig aktsomhet hos arbeidsgiver eller noen som er tilsatt i hans tjeneste. For øvrig vises det til det som er skrevet om arbeidsgivers trekkansvar i <ZREF RID="16-20">.
14-5.10 Trekkperioden{14-5.10}
Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd annet punktum at trekkperioden ikke kan overstige to år regnet fra dagen for beslutningen om utleggstrekk, dersom ikke annet følger av dekningsloven § 2-7 tredje ledd.
Dekningsloven § 2-7 tredje ledd første punktum bestemmer at utlegg i lønnskrav bare kan tas i krav som har forfalt eller forfaller innen to år. Paragraf 2-7 tredje ledd tredje punktum bestemmer at utlegg likevel kan tas i skattekrav som forfaller inntil fem år etter utgangen av det inntektsåret skatten gjelder, eller i tilfelle endring av
fastsettingen fem år etter utgangen av det kalenderår da endringsvedtak ble truffet. Begrepet «skattekrav» i denne sammenheng antas, foruten kravene som er nevnt i skattebetalingsloven § 1-1 annet ledd bokstav a til c, også å omfatte skattetrekkansvar etter § 16-20, og ansvar for xxxxxx xxxxx etter reglene i skattebetalingsloven §§ 16-10 til 16-14. Det forhold at arbeidsgiveravgift, merverdiavgift, arveavgift, toll og særavgifter nå er omfattet av virkeområdet for den nye skattebetalingsloven kan imidlertid ikke medføre at begrepet «skattekrav» brukt i dekningsloven kan utvides til også å omfattes disse.
Om et krav som innfordres ved utleggstrekk ikke blir dekket innen utløpet av trekkperioden for det opprinnelige pålegget om trekk, skal nytt pålegg om trekk for kravet ikke gis før mot slutten av perioden. Trekkperioden vil da være to år fra utløpet av opprinnelig trekkperiode. Dette utleggstrekket vil ha prioritet fra det opprinnelige trekkpålegget. Det vil si at det gis dekning foran krav av samme kravskategori (dekningsloven § 2-8 bokstav d) som er nedlagt mellomtiden. Dette følger av skattebetalingsforskriften § 14-5-4 tredje ledd.
Angivelse av periodenNår det nedlegges pålegg om trekk for et krav, skal perioden for trekket angis, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21 første ledd første punktum og skattebetalingsforskriften § 14-5-1 første ledd bokstav h. Poenget med regelen er at den gir et grunnlag for vurderingen av utleggstrekk for andre krav og når disse eventuelt kan få anledning til å oppnå dekning gjennom utleggstrekk. Har andre krav dårligere trekkprioritet enn det først etablerte trekket, bør det vurderes å foreta andre innfordringsskritt. Perioden bør i prinsippet angis så nøyaktig som mulig. Det må tas hensyn til renter og omkostninger som skal dekkes. Dersom utleggstrekkets størrelse angis som prosentandel av ytelsene, kan det være vanskelig å fastsette perioden helt nøyaktig. Perioden bør derfor i disse tilfellene fastsettes med en viss sikkerhetsmargin.
14-5.11 Endring av utleggstrekk{14-5.11}
Regler om endringer i utleggstrekk er gitt i skattebetalingsforskriften § 14-5-6. Endring kan gjøres av skatteoppkrever eller skattekontoret av eget tiltak, eller etter begjæring fra skyldner eller arbeidsgiver.
Eget tiltakSkatteoppkreveren og skattekontoret plikter i enkelte tilfeller å endre trekket av eget tiltak uten at skyldneren har krevd det. Dette vil være aktuelt når vedkommende blir gjort oppmerksom på at det er nedlagt et nytt trekk med bedre prioritet. Skatteoppkreveren eller skattekontoret må da selv vurdere hvorvidt trekket kan opprettholdes helt eller delvis, avhengig av om det er rom for begge trekkene.
Plikten til å gjøre dette følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-24 og dekningsloven
§ 2-8 fjerde ledd.
Begjæring fra skyldnerDet fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-23 første ledd at partene kan begjære regulering av utleggstrekket dersom det har oppstått vesentlige endringer i skyldnerens økonomiske forhold etter at det løpende utleggstrekket ble besluttet. Dette vilkåret må ikke tolkes for strengt. Slike endringer kan f.eks. være en reduksjon av ytelsen det trekkes i, en økning av skyldnerens utgifter eller at skyldneren blir ilagt trekk med bedre prioritet. Etter skattebetalingsforskriften § 14-5-6 annet ledd skal eventuell søknad om stansing,
nedsetting eller annen endring av utleggstrekk sendes den skatteoppkreveren eller det skattekontoret som har gitt pålegget.
Arbeidsgiver er ikke part i saken og kan ikke begjære endring etter bestemmelsen.
SaksgangenEn begjæring om endring fra skyldner, må behandles som en klage etter tvangsloven § 7-26, se omtalen av bestemmelsen under punkt 14-5.13.
14-5.12 Om registrering av utleggstrekk i løsøreregisteret{14-5.12}
Utleggstrekk nedlagt av skattekontorene og skatteoppkreverne registreres i Løsøreregisteret i Brønnøysund. Dette skjedde ved kongelig resolusjon av 9. desember 2011 nr. 1194 med virkning fra 15. desember 2011. Registreringen bidrar til publisitet om skyldnerens betalingsvansker og gir verdifull informasjonen til potensielle kredittgivere.
14-5.13 Klage over utleggstrekk{14-5.13}
Skyldneren kan klage til tingretten over pålagt trekk så lenge trekkperioden ikke er utløpt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26. Klagen settes fram for den skatteoppkreveren eller det skattekontoret som har nedlagt trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16.
Klagen kan fremsettes skriftlig eller muntlig. Skriftlige klager skal være undertegnet av klageren, mens muntlige klager skal skrives ned av saksbehandleren som et eget dokument og underskrives av klageren, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 5- 16 første ledd. Klagen fra skyldneren bør inneholde en dokumentert redegjørelse om den økonomiske situasjonen for skyldneren og hans husstand.
Enhver beslutning og avgjørelse som namsmyndigheten har tatt, kan påklages. Det er ikke noe vilkår at namsmannen har gjort en feil. Dette innebærer at også nye forhold som kunne gitt grunnlag for begjæring om endring eller opphevelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §§ 7-23 eller 7-28, kan være grunnlag for klage.
Klagen skal være rettet til tingretten, men fremsettes for den skatteoppkreveren eller det skattekontoret som har besluttet trekket, og forberedes av denne for senere behandling i tingretten. Den namsmyndigheten som mottar klagen har adgang til å omgjøre sitt trekkpålegg. Det må derfor vurderes om klagen er berettiget eller ikke, før den oversendes til tingretten.
Omgjøring av eget tiltakAnses klagen berettiget, skal det påklagede trekkpålegget omgjøres dersom det er adgang til det, tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 annet ledd, jf. § 5-15. Skattekontoret og skatteoppkreveren kan omgjøre avgjørelsen dersom tredjepersoners rett ikke er til hinder for omgjøringen, jf. forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven § 5-16 annet ledd (Ot.prp. nr. 65 (1990–1991) s. 135). Vi kan ikke se at dette forbeholdet er særlig praktisk ved utleggstrekk.
Dersom trekket ikke omgjøres av skattekontoret eller skatteoppkreveren, sendes klagen uten opphold til tingretten. Oversendelse til rettenSaken sendes tingretten i rettskretsen til særnamsmannen som har nedlagt trekket, jf. tvangsfullbyrdelsesloven
§ 2-8. For skatteoppkreveren vil dette være tingretten i den rettskrets hvor skatteoppkreveren har sitt kontor. Tilsvarende vil gjelde for skattekontorene, slik at
en eventuell klage skal sendes til tingretten i den rettskrets hvor skattekontoret (innkrevingsavdelingen) har sitt kontor. Ved interkommunalt samarbeid om skatteinnkrevingen vil det være tingretten i den rettskrets hvor den skatteoppkrever som er tillagt innkrevingsoppgavene har sitt kontor.
Klager over Statens innkrevingssentrals avgjørelser og handlemåte under tvangsfullbyrdelsen avgjøres av tingretten for det distrikt der Statens innkrevingssentral til enhver tid ligger, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 2-15. Statens innkrevingssentral har kontor i Mo i Rana og ligger i rettskretsen til Rana tingrett.
Oversendelsen til tingretten vil medføre at klager blir belastet med et rettsgebyr, jf. rettsgebyrloven § 15. Dette utgjør for tiden kr 1 025. Rettsgebyret må være betalt av klageren før tingretten behandler klagen. Sakens dokumenter oversendes i den utstrekningen det er nødvendig for at tingretten kan realitetsbehandle saken. Det bør også redegjøres for hendelsesforløpet, samt opplyses om hvorfor det nedlagte trekket bør fastholdes.
Berostillelse av trekkEn eventuell klage har ikke oppsettende virkning. Det vil si at utleggstrekket ikke stilles i bero ved klagebehandlingen, med mindre skattekontoret, skatteoppkreveren eller tingretten bestemmer det. For at saken skal stilles i bero kreves normalt at det kan være tvil om avgjørelsen som er truffet, og at det vil ha svært negative konsekvenser om trekket fortsetter å løpe uten å avvente utfallet av klagebehandlingen.
Dersom saken er komplisert, eller det av andre grunner kan komme til å ta over tre uker før klagen vil bli behandlet, bør en uansett vurdere å stille trekket i bero.
Trekket skal ikke kalles tilbake, da det vil medføre at trekket eventuelt mister sin tidsbestemte prioritet.
KlagerRettslig prøving av det underliggende kravet vil noen ganger anføre at utleggstrekket er ugyldig fordi kravet som ligger til grunn for trekket er feil.
Skattebetalingsloven § 17-1 femte ledd åpner for at skyldner i enkelte tilfeller kan få prøvet gyldigheten av det underliggende kravet gjennom klage på utleggstrekket. Det fremgår av lovbestemmelsen at dette gjelder der det underliggende kravet er fastsatt etter skatteforvaltningsloven.
Der skattekravet søkes innfordret ved nedleggelse av utleggstrekk, vil en skattefastsetting kunne prøves selv om seksmånedersfristen (søksmålsfrist for enkeltvedtak om skattefastsetting) er utløpt, jf. § 17-1 femte ledd og skatteforvaltningsloven § 15-4. Dette skjer ved at skattyter klager til tingretten over utleggstrekket og anfører som grunn at skattefastsettingen er uriktig. Fristen er tre måneder regnet fra utleggstrekket ble nedlagt. Reglene gjelder tilvarende for søksmålsfristen etter tolloven § 12-14 første ledd. Se fremstilling under punkt
<ZREF RID="14-3.8"> (klage på utleggspant) og håndbokens kommentarer til
<ZREF RID="17-1.8"> for en bredere behandling av spørsmålet.
Tilbakebetaling av innbetalttrekkDer utleggstrekket settes ned eller stoppes som følge av klage, kan det oppstå spørsmål om tidligere innbetalinger skal tilbakebetales til skyldneren. Om trukket beløp skal tilbakebetales helt eller delvis, må blant annet bero på hvem som er nærmest til å bære risikoen for at trekk ble nedlagt med for høy prosentsats. Xxxxxxxx vil som regel oppfordres til å sende inn opplysninger om husstandens inntekter og utgifter i tilknytning til etablering av utleggstrekket. At skyldner ikke har besvart en slik henvendelse, kan tale for at
trukket beløp ikke tilbakebetales til skyldner. Der særnamsmannen kan bebreides for at trekket er nedlagt med for høy sats, og det er tale om et åpenbart lovstridig utleggstrekk, bør den klare hovedregel være at tilbakebetaling foretas.
SaksomkostningerDer skyldner når fram med klagen, kan det bli fremsatt krav om dekning av saksomkostninger som knytter seg til utforming av klagen mv.
Saksomkostningskrav fra saksøkte i forbindelse med klage på utleggstrekk behandles etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-2. Det samme gjelder ved klage på utleggspant.
Sakskostnadsansvaret fastsettes av tingretten.
14-5.14 § 14-5 tredje ledd – Forholdet til arbeidsgiveres konkursbo{14- 5.14}
Det følger av tredje ledd at det beløpet som er trukket ikke går inn i arbeidsgiverens konkursbo, og heller ikke er gjenstand for utlegg eller andre tvangsforføyninger fra enkeltforfølgende fordringshaveres side. Bestemmelsen gjelder både for utleggstrekk besluttet av skattekontorene og skatteoppkreverne. Bidragsinnkrevingsloven § 18 har en tilsvarende regel som gjelder for utleggstrekk for bidragskrav.
14-5.15 § 14-5 fjerde ledd – Forskriftshjemmel{14-5.15}
I fjerde ledd er det gitt hjemmel for departementet til i forskrift å kunne gi nærmere regler om gjennomføringen av utleggstrekk. Slike regler er gitt i skattebetalingsforskriften § 14-5-1 til § 14-5-10 og i § 5-10-20. Sistnevnte bestemmelse regulerer arbeidsgivers plikt til å gi kvittering for foretatt utleggstrekk, herunder hva en slik kvittering skal inneholde av opplysninger.
14-5.16 Forholdet mellom utleggstrekk og foreldelse{14-5.16}
Det følger av foreldelsesloven § 2 at den alminnelige foreldelsesfristen er tre år.
Etter foreldelsesloven § 17 nr. 1 avbrytes foreldelse av et krav ved begjæring om tvangsfullbyrdelse. Når offentlig myndighet selv kan innfordre sine krav ved å holde utleggsforretning, avbrytes foreldelse ved berammelse av utleggsforretning eller pålegg om trekk jf. § 17 nr. 2. Slikt pålegg må på bakgrunn av foreldelsesloven § 29 nr. 3 anses å være gitt i det utleggstrekket er kommet fram til den trekkpliktige eller når det er postlagt.
Det følger av foreldelsesloven § 21 nr. 1 at kravet ikke foreldes så lenge pålagt trekk hos den trekkpliktige opprettholdes. Videre følger det av foreldelsesloven § 21 nr. 3 at det løper en ny frist på ti år regnet fra «tvangsfullbyrdelsens slutning» dersom det er nedlagt utleggstrekk eller holdt forretning for utleggspant og skattekontoret eller skatteoppkreveren ikke har fått full dekning for sin fordring.
Foreldelsesfristen løper fra det tidspunktet den trekkpliktige underrettes om trekket, jf. Innst.O. nr. 128 (1992–1993) og tvangsfullbyrdelsesloven § 7-21. Det er på dette tidspunktet tvangsforretningen for utleggstrekk anses avsluttet.
14-5.17 Utleggstrekk ved gjeldsforhandlinger etter gjeldsordningsloven{14-5.17}
Åpning av gjeldsforhandling medfører at skyldneren gis betalingsutsettelse i en gjeldsforhandlingsperiode på fire måneder regnet fra åpningen, jf. gjeldsordningsloven § 3-4. Dette betyr at kreditorer ikke kan igangsette eller opprettholde innkreving overfor skyldneren i denne gjeldsforhandlingsperioden.
Det fremgår av bestemmelsens femte ledd at eventuelle utleggstrekk opphører å gjelde. Dette innebærer at utleggstrekk for skatte- og avgiftskrav som løper på tidspunktet for åpning av gjeldsforhandling, vil opphøre på samme måte som trekk for annen gjeld. Eventuelle utleggstrekk må derfor stanses umiddelbart når man mottar melding om at det er åpnet gjeldsforhandlinger.
Gjeldsordningsloven § 3-4 femte ledd åpner for at utleggstrekk basert på bidragskrav og krav med grunnlag i straffbar handling kan opprettholdes i gjeldsforhandlingsperioden.
14-5.18 Utleggstrekk ved skyldners konkurs{14-5.18}
Der boet får beslag i lønnsmidler eller lignende ved rettens kjennelse etter dekningsloven 2-11Dekningsloven § 2-11, må utleggstrekk vike for boets rett. Der boet ikke benytter seg av sin rett til å trekke lønnsinntektene inn i boet, har spørsmålet vært mer åpent. Dekningsloven gir ikke noe klart svar på om utleggstrekk etablert før konkursåpning løper videre etter konkursåpning, eller om det kan etableres utleggstrekk i debitors inntekt etter boåpningen.
Dekningsloven § 6-7 kan ved første øyekast synes å løse spørsmålet.
Dekningsloven § 6-7Det følger av denne bestemmelsen at «Når ikke annet er bestemt, kan dividendefordring så lenge konkursbehandlingen varer ikke kreves dekket ved utlegg i midler som tilhører skyldneren, men som ikke blir trukket inn i boet». Begrepet utlegg vil normalt omfatte både utleggspant og utleggstrekk, men i NOU 1972:20 (på side 308) sies det at utlegg etter denne bestemmelsen ikke omfatter lønnstrekk. Bestemmelsen i dekningsloven § 6-7 er ikke omtalt i senere forarbeider til dekningsloven eller i forarbeidene til tvangsfullbyrdelsesloven.
Tidligere lovreguleringFør tvangsfullbyrdelsesloven av 1992 trådte i kraft, var forholdet mellom utleggstrekk (påleggstrekk) og konkurs regulert i dekningsloven. Det fulgte av dekningsloven § 2-7 fjerde ledd at lønnstrekk bortfalt dersom retten fattet beslutning om beslag med hjemmel i § 2-11. Regelen ble forstått slik at lønnstrekk ville løpe videre etter konkursåpning i de tilfeller boet ikke tok beslag i midlene etter § 2-11. Bestemmelsen i dekningsloven § 2-7 fjerde ledd ble opphevet med tvangsfullbyrdelsesloven av 1992, uten at forholdet mellom utleggsstrekk og konkurs ble kommentert i forarbeidene.
RettspraksisI en kjennelse i LH-2012-83190 drøfter lagmannsretten dette spørsmålet, og kommer til at det er adgang for kreditor til å nedlegge utleggstrekk i skyldners lønn selv om konkurs var åpnet på tidspunktet trekket ble nedlagt.
Skattedirektoratet legger etter dette til grunn, såfremt ikke bostyrer tar beslag etter dekningsloven § 2-11, at det er rettslig adgang til å opprettholde eller nedlegge utleggstrekk selv om det er åpnet konkurs i skyldnerens bo. Vi vektlegger særlig
nevnte lagmannsrettsavgjørelse og at opphevelsen av dekningsloven § 2-7 fjerde ledd ikke synes å være gjort med sikte på å endre tidligere rettstilstand.
14-6 § 14-6. Begrensninger i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift{14-6}
(1) Skattyter som har fått utskrevet eller fastsatt skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt i flere kommuner, kan unngå tvangsinnfordring ved å innbetale den høyeste utskrevne skatt og trygdeavgift etter hvert som den forfaller, til skatteoppkreveren for den kommunen han mener kravene skal utskrives i. Er deler av kravet betalt, kommer det betalte beløpet til fradrag.
(2) Første ledd fritar ikke for plikten til å betale naturressursskatt som ikke er medregnet ved fastsetting av den skatt som blir betalt. Skattyteren kan kreve at skattekontoret beregner størrelsen på det beløpet som skal betales.
(3) Personlige skattytere kan i tilfeller som nevnt i første ledd, kreve at skatteberegningen foretas på nytt. Den nye beregningen skal foretas som om formue og inntekt bare blir lignet i én kommune, og formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.
(4) Har en av skatteoppkreverne satt i verk utleggstrekk etter § 14-4, kan en annen skatteoppkrever ikke iverksette tvangsinnfordring til dekning av skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt.
14-6.1 Forarbeider{14-6.1}
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.1 og kap. 27 s. 192 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.1.
− Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer pkt.
3.5.2.2. (Tilpasninger pga. ROS.)
14-6.2 Generelt om § 14-6{14-6.2}
Bestemmelsen regulerer de tilfellene der en skattepliktig har fått utskrevet eller fastsatt skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt i flere kommuner.
Deposisjonsreglene Bestemmelsen har tradisjonelt blitt omtalt som
«deposisjonsreglene». Begrepet kommer av at innbetaling av den høyeste utskrevne skatten til en av kommunene fra den skattepliktige, blir ansett som deponert inntil spørsmålene om skatteplikt og tilordning av skatten er avgjort. Innbetalingen blir så omfordelt i etterkant når dobbeltbeskatningstvisten er løst.
Personlige og upersonlige skattytere som omfattes av bestemmelsen kan unngå tvangsinnfordring ved å innbetale den høyeste utskrevne skatt og trygdeavgift til skatteoppkreveren der skattyter selv mener skatten skal innbetales. Dette gjelder imidlertid ikke for naturressursskatt som ikke er medregnet ved fastsettingen. Har en skatteoppkrever satt i verk utleggstrekk etter § 14-4, kan en annen skatteoppkrever ikke iverksette tvangsinnfordring til dekning av skatt og trygdeavgift av samme formue og inntekt, se fjerde ledd.
Personlige skattytere kan i dobbeltbeskatningstilfellene som er nevnt i første ledd, kreve at skatteberegningen skal foretas på nytt. Den nye beregningen skal foretas som om formue og inntekt bare blir fastsatt i én kommune, og formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.
Første til fjerde ledd gjelder også for selskap eller andre som er ansvarlige for skatten etter ansvarsreglene i kap. 16.
14-6.3 § 14-6 første ledd – Begrensning i utleggsadgangen for skatt og trygdeavgift{14-6.3}
Første ledd gjelder både når det foreligger en dobbelt fastsetting som skyldes en bostedstvist og når det foreligger dobbeltbeskatning som følge av en fordelingstvist. Ved Bostedstvistbostedstvist vil det være tvist mellom to eller flere kommuner om hvor skattyter anses bosatt etter skattereglene. I bostedstvister vil det foreligge en total dobbeltbeskatning, mens det i fordelingstvister normalt bare er dobbeltbeskatning for enkelte formues- og inntektsposter. En Fordelingstvistfordelingstvist innebærer at det er tvist om i hvilken av to eller flere kommuner en inntekts- eller formuespost helt eller delvis skal skattlegges.
Utgangspunktet er at formue og inntekt fastsettes av fastsettingsmyndigheten for den kommune som etter skattelovens regler om skattestedet (kap. 3) skal ha skatten.
Kommuner som er uenige om hvor skattyters inntekt og formue skal beskattes, kan i fellesskap kreve at Skattedirektoratet skal avgjøre tvisten med bindende virkning, jf. skatteforvaltningsloven § 15-7
Både personlige og upersonlige skattytere er omfattet av bestemmelsen. Det er imidlertid gjort unntak for fritaket til å bare betale den høyeste utskrevne skatt for naturressursskatt som ikke er medregnet ved fastsettingen av den skatt som blir betalt.
For å unngå tvangsinnfordring må skattyter innbetale den høyeste utskrevne skatt til den kommunen vedkommende mener seg skattepliktig til. Kravet til innbetaling medfører at det ikke er tilstrekkelig at skattyter stiller sikkerhet for kravet. For å unngå tvangsinnfordring er det tilstrekkelig at den høyeste skatten innbetales etter hvert som den forfaller.
Beløp som er innbetalt i henhold til § 14-6 første ledd skal anses som deponert inntil spørsmålet om skatteplikt er avgjort, jf. § 8-4 første ledd. Den skatteoppkreveren som mottar en slik innbetaling skal straks melde fra om dette til skatteoppkreverne for de berørte kommuner. For ytterligere kommentarer til skattebetalingsloven § 8-4 vises det til <ZREF RID="8-4">.
Skattyter kan klage til Skattedirektoratet over avgjørelser som medfører at samme inntekt eller formue blir skattlagt til flere kommuner i fylket, jf. hovedregelen
i skatteforvaltningsloven § 13-3 første ledd. Generelt kan antas at det med dagens systemer og organisering skal svært mye til før en slik «dobbelbeskatning» av samme inntekt eller formue skal kunne forekomme. Skulle det mot formodning oppstå slike tilfeller for kommuner innen samme region, må det kunne legges til grunn at det ordinært vil forhindres gjennom skattekontorets samordning. For øvrige tilfeller vil Skattedirektoratet være klageinstans dersom samme inntekt eller formue skulle bli skattlagt til flere kommuner.
14-6.4 § 14-6 annet ledd – Naturressursskatt{14-6.4}
Annet ledd bestemmer at plikten til å betale naturressursskatt som ikke er medregnet ved fastsetting av den skatt som blir betalt, gjelder på tross av bestemmelsene i første ledd. For selskaper som eier kraftverk i andre kommuner enn kontorkommunen, blir naturressursskatt skrevet ut som en særskilt forhåndsskatt som skal betales til kommunen hvor kraftverket ligger.
14-6.5 § 14-6 tredje ledd – Ny skatteberegning{14-6.5}
Bestemmelsen gir personlige skattytere, i motsetning til upersonlige skattytere, jf. definisjonene § 4-1, en rett til å kreve at skatteberegningen foretas på nytt i de tilfeller som nevnt i første ledd. Bestemmelsen gir videre anvisninger for hvordan en slik ny beregning skal foretas, nemlig som om formue og inntekt bare blir lignet i en kommune. Videre skal formue og inntekt fastsettes til det høyeste beløp.
14-6.6 § 14-6 fjerde ledd – Iverksatt utleggstrekk etter § 14-4{14-6.6}
Fjerde ledd fastslår at dersom en skatteoppkrever har satt i verk utleggstrekk etter reglene i § 14-4 kan en annen skatteoppkrever ikke iverksette tvangsinnfordring til dekning av skatt og trygdeavgift av den samme formuen og inntekten. Bestemmelsen tar med andre ord sikte på å hindre samtidig tvangsforfølgning fra flere kommuner for samme skattekrav. Den er derimot ikke til hinder for at det fremmes konkursbegjæring på grunnlag av et skattekrav selv om det er iverksatt utleggstrekk for det samme kravet, se Rt. 1998 s. 906.
14-6.7 § 14-6 femte ledd – Ansvarlige etter lovens kap. 16{14-6.7}
I femte ledd fastslås det at de foregående leddene i bestemmelsen også gjelder for den som er ansvarlig for krav på skatt eller trygdeavgift etter reglene i <ZREF RID="16-1">.
14-10 § 14-10. Tvangssalg av varer mv. etter tolloven{14-10}
(1) Salg av varer mv. etter tolloven §§ 4-2, 4-31, 16-12 og 16-14 skal skje gjennom namsmyndighetene etter reglene om tvangssalg i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 så langt de passer.
(2) Skattekontoret kan begjære varen solgt 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt tollskyldneren. Ved salg etter tolloven § 4-2 tredje ledd og § 16-14 skal tollskyldneren om mulig varsles. Har tollskyldneren ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varene er hentet inn eller tilbakeholdt etter tolloven §§ 4-2 og 16-12, eller når fristen tollregionen har satt for tollekspedisjon av varene er utløpt.
(3) Skattekontoret kan angi om varene skal selges i fortollet eller ufortollet stand.
(4) Salget avsluttes ved at salgssummen utbetales til de berettigede. Kostnadene ved tvangssalget dekkes forlodds av salgssummen. Deretter dekkes kravet på toll, særavgifter og merverdiavgift før omkostningene ved lagerholdet. Panthavere og andre innehavere av begrensede rettigheter skal deretter ha dekning etter prioritet. Ved salg etter tolloven § 16-12 skal inndragningsbeløpet eller boten dekkes før krav etter tredje og fjerde punktum. Rettigheter som er rettsgyldig sikret i varen, skal likevel dekkes før de beløp tilbakeholdelsen gjelder, hvis ikke rettighetshaveren forsto eller burde forstått at varen skulle brukes til en overtredelse som nevnt i tolloven kapittel 16.
(5) Etter at samtlige krav er dekket, skal tollskyldneren ha et eventuelt overskytende beløp dersom han melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen.
(6) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne paragrafen, herunder om skattekontorets adgang til å kreve dekket omkostninger.
14-10.1 Forarbeider{14-10.1}
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) kap. 27 s. 192–193 og Innst. O. nr. 130 (2004–
2005) s. 67.
− Ot.prp. nr. 58 (2006–2007) Om lov om toll og vareførsel (tolloven) s. 140. (Endringer som følge av ny tollov.)
− Prop. 120 LS (2014–2015) Endringar i skatte-, avgifts- og tollovgivninga s. 83
og Innst. 355 L (2014–2015) s. 11.
14-10.2 Generelt om tollauksjon{14-10.2}
Skatteetaten er på visse vilkår gitt adgang til å tvangsselge varer som er i Tolletatens varetekt. Tvangssalg etter skattebetalingsloven § 14-10 gjennomføres i stor grad som et ordinært tvangssalg via de ordinære namsmenn etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer. Slike salg omtales som tollauksjon, men begrepet tollauksjon er ikke brukt i skattebetalingsloven.
Grunnlaget for tvangssalget er ikke en utleggsforretning, men følger av bestemmelser i tolloven.
Tolloven §§ 4-2, 4-31, 16-12 og 16-14 inneholder bestemmelser som direkte hjemler tvangssalg etter skattebetalingsloven § 14-10.
Tolloven § 4-2 gjelder de tilfellene hvor Tolletaten har innhentet eller tilbakeholdt en vare. Bestemmelsen gjelder også i de tilfeller hvor varene befinner seg på Tolletatens lager når varene ikke blir tatt ut innen en gitt frist satt av Tolletaten, eller lagerleie ikke blir betalt. Dette blir betegnet som overliggende varer. Tolloven § 4-31 gjelder de tilfellene varer befinner seg på privat tollager når varene ikke blir tatt ut innen en frist satt av Tolletaten eller lagerleien ikke blir betalt. Dette blir betegnet som overliggende varer på privat tollager. Tolloven § 16-12 gjelder de tilfellene hvor salget går til dekning av inndratt beløp eller ilagt bot. Tolloven § 16- 14 gjelder lite holdbare beslaglagte vare. Varen er i alle disse tilfellene fortsatt å anse som tollskyldners eiendom.
Tolletaten har også hjemmel til å inndra varer etter tolloven § 16-9 eller straffeloven § 69 og tollskyldner vil i noen tilfeller kunne avstå varen etter tolloven
§ 4-26, jf. §§ 4-2 og 4-27. Avståtte og inndratte varer tilhører staten og selges av Tolletaten etter «Instruks for utrangering, kassasjon og avhending av materiell og fast eiendom som tilhører staten», fastsatt ved kgl.res. av 17. mars 1978 (Normalinstruksen). Disse tilfellene omtales også som tollauksjoner, men er ikke tvangssalg og det er ikke et toll- og avgiftskrav knyttet til disse varene.
Det er utarbeidet en egen samarbeidsrutine mellom Tolletaten og Skatteetaten som klargjør ansvaret de to etatene har for prosessen med tvangsrealisasjon av varer som er tilbakeholdt, beslaglagt mv. Når det er aktuelt å tvangsrealisere en vare, overtar Skatteetaten det formelle ansvaret for varen og sørger for at varen blir tvangssolgt til dekning av toll og avgifter. Dersom varen ikke kan selges, vil Tolletaten destruere den.
14-10.3 § 14-10 første ledd – Tvangssalg skal skje gjennom namsmyndighetene{14-10.3}
Etter første ledd skal salg av varer mv. etter tolloven §§ 4-2, 4-31, 16-12 og 16- 14 skje gjennom namsmyndighetene etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven kap. 8 så langt de passer. Det følger av tolloven § 4-2 første ledd at Tolletaten har rett til å tilbakeholde eller hente inn varer «som ikke blir tollekspedert innen fastsatte frister». Et eventuelt salg skal skje etter reglene i skattebetalingsloven § 14-10. Lite holdbare varer eller varer som holder på å bli ødelagt og som er tilbakeholdt eller innhentet, kan også tas hånd om på annen måte, herunder tilintetgjøres, jf. tolloven § 4-2 tredje ledd.
Bestemmelsen i tolloven § 4-31 annet ledd gjelder varer som er lagret på privat tollager, og vil omfatte forskjellige lagringsformer. Slike varer kan selges etter reglene i skattebetalingsloven § 14-10 dersom de ikke er tatt ut fra lageret innen den frist Tolletaten har satt i det enkelte tilfellet.
Det følger av tolloven § 16-12 første ledd at transportmiddel og andre ting som har vært brukt ved overtredelse av tolloven kap. 16, kan tilbakeholdes etter denne bestemmelsen, for eventuelt å tjene til dekning for et inndragningsbeløp eller en bot som eieren eller noen «i tjeneste på transportmiddelet» kan tenkes å få. Slikt tilbakehold kan også gjøres gjeldende for korrekt fortollede varer. Videre følger det av tolloven § 16-12 annet ledd at tvangssalg av slike ting finner sted etter skattebetalingsloven § 14-10.
Der det foreligger skjellig grunn til mistanke om overtredelse etter tolloven kap.
16, kan Tolletaten i henhold til tolloven § 16-13 første ledd beslaglegge ting det senere kan bli tale om å inndra. Varer som er utsatt for hurtig bedervelse og levende dyr kan utleveres eieren dersom denne betaler toll og avgifter, samt deponerer et beløp eller stiller sikkerhet tilsvarende varens verdi. Der vedkommende selv ikke vil frigjøre varen på den forskrevne måte, eventuelt er ukjent, er Tolletaten gitt hjemmel i tolloven § 16-14 annet ledd til å selge varen i henhold til skattebetalingsloven § 14- 10.
14-10.4 § 14-10 annet ledd – Skattekontorets plikt til å varsle tollskyldneren om at tvangssalg vil bli gjennomført{14-10.4}
Annet ledd regulerer skattekontorets plikt til å varsle tollskyldneren om at tvangssalg vil bli gjennomført. Hovedregelen i første punktum er at skattekontoret kan begjære salg 14 dager etter at skriftlig varsel er sendt tollskyldneren. Dette vil tilsvare et varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18.
Salg av varene kan måtte skje snarlig pga. hurtig bedervelse eller lignende, og i disse tilfellene bør skattekontoret ikke måtte vente med salget i 14 dager. Ved salg etter tolloven § 4-2 tredje ledd og § 16-14, følger det derfor av skattebetalingsloven
§ 14-10 annet ledd annet punktum at tollskyldner om mulig skal varsles.
Tredje punktum regulerer de tilfellene der det ikke er mulig å varsle tollskyldneren. Bestemmelsen innebærer at dersom tollskyldner har ukjent adresse, kan salget skje 14 dager etter at varen er hentet inn eller tilbakeholdt etter tolloven
§ 4-2 og § 16-12, eller fristen som tollregionen har satt for tollekspedisjon av varene, er utløpt.
14-10.5 § 14-10 tredje ledd – Skattekontorets adgang til å velge å selge varene i fortollet eller ufortollet stand{14-10.5}
Tredje ledd bestemmer at skattekontoret kan velge mellom å selge varene i fortollet eller ufortollet stand. I utgangspunktet vil varen frembys som ufortollet ved tvangssalget, slik at kjøperen i tillegg til kjøpesummen også må betale toll- og avgiftskravet. Da bør det totale toll- og avgiftsbeløpet spesifiseres i auksjonsvilkårene, til hjelp for kjøpere på auksjonen. Det vises i den forbindelse til tvangsfullbyrdelsesloven § 8-15. Ved salg må også kjøper gjøres oppmerksom på at
vedkommende ikke kan disponere over varen før vilkårene i tolloven § 4-10 er oppfylt.
I enkelte tilfeller er det helt klart at det ikke vil komme inn bud på varen dersom den selges ufortollet pga. varens beskaffenhet/verdi. Skattekontoret vil i disse tilfellene ikke forsøke salg som ufortollet vare, men vil selge varen som fortollet.
Ved salg som fortollet vare, må kjøperen ikke betale ordinære toll og avgifter på varene, men kjøper varene som om toll og avgifter allerede var betalt. Dette innebærer et unntak fra hovedregelen om at det skal betales toll og avgifter på alle varer som innføres til landet før varene kan nyttiggjøres. Toll og avgifter skal likevel dekkes inn så langt det lar seg gjøre i kjøpesummen, jf. <ZREF RID="14-10.6">.
Alternativet er å destruere varen, noe som ville gitt et dårligere resultat for tollskyldneren.
Det opprinnelige kravet mot tollskyldneren vil bestå uavhengig av tvangssalget, men netto salgssum vil komme til fradrag i kravet. Dette vil gjelde uavhengig av om varen selges ufortollet eller fortollet.
14-10.6 § 14-10 fjerde ledd – Avslutningen av tvangssalget, dekningsrekkefølgen{14-10.6}
Etter fjerde ledd første punktum skal salget avsluttes ved at salgssummen utbetales til de berettigede. Annet til sjette punktum regulerer hvordan salgssummen skal fordeles mellom de ulike rettighetshaverne.
Kostnader ved salget dekkes forlodds. Dette vil blant annet omfatte rettsgebyr, eventuelt utgifter til annonsering og godtgjørelse til oppnevnt medhjelper.
Etter at kostnadene ved tvangssalget er dekket, skal krav på toll, særavgifter og merverdiavgift dekkes. Begrunnelsen for det følger av hovedprinsippet i tollovgivningen om at toll og avgifter må betales før en vare kan nyttiggjøres i Norge. Uten at varen er fortollet vil den derfor i praksis være verdiløs.
Avgifter som Skatteetaten innkrever på vegne av andre offentlige myndigheter som f.eks. forskningsavgift, gis på samme måte som toll- og avgiftskrav, prioritet ved fordeling av salgssummen.
Etter at toll- og avgiftskravene er betalt skal eventuell tollageravgift dekkes, jf.
§ 14-10 fjerde ledd tredje punktum. Dette gjelder uavhengig av om varene har ligget på offentlig eller privat lager.
I en kjennelse fra Fredrikstad tingrett av 13. mars 2006 gjaldt det spørsmålet om dekningsrekkefølgen ved et tvangssalg (tollauksjon). Toll- og avgiftsetaten hadde tilbakeholdt en bil som ble innlagt på et privat tollager. Tollagerholder mente at krav på lagerleie måtte dekkes før selve toll- og avgiftskravet. Retten kom til at prinsippet om at toll og avgifter skal dekkes før andre krav måtte slå igjennom.
Andre rettighetshavere skal så ha dekning etter prioritet etablert ved vanlige rettsvernsregler, jf. § 14-10 fjerde ledd fjerde punktum. Her kan man tenke seg varer som innføres hit til landet hvor utenlandske panthavere har sikkerhet i varen – det være seg salgspant eller annen panterett. Et annet eksempel er varer som har tinglyste heftelser i norske registre. Et tredje eksempel er der hvor verksteder og andre håndverkere har tilbakeholds- og salgsrett etter håndverkertjenesteloven, jf. lov om rett for handverkarar o.a. til å selja ting som ikkje vert henta.
En godtroende avtalepanthaver som har fått rettsvern etter innførselstidspunktet vil etter § 14-10 fjerde ledd sjette punktum kunne kreve dekning før toll- og avgiftskravet i henhold til prinsippene om godtroerverv slik disse fremgår av godtroervervloven.
Det fremgår av femte punktum at ved salg etter tolloven § 16-12 skal inndragningsbeløpet eller boten dekkes før de kravene som er nevnt over.
Sjette punktum gjør unntak fra de foranstående prioritetsreglene. Bakgrunnen for at krav på toll, særavgifter og merverdiavgift er gitt prioritet, er som nevnt at varene ikke kan brukes lovlig i Norge før de er fortollet. Denne begrunnelsen slår ikke nødvendigvis til ved et tvangssalg etter tolloven § 16-12. For eksempel kan et norsk kjøretøy som tvangsselges fordi det er brukt til å smugle varer inn til Norge, fullt ut benyttes lovlig i Norge. Det er da urimelig at et inndragningsbeløp, en bot ilagt føreren av kjøretøyet eller et eventuelt toll- og avgiftskrav går foran en godtroende tredjemanns rett i kjøretøyet. Det er ikke grunn til å behandle rettighetshaverne annerledes ved salg etter tolloven § 16-12 enn ved inndragning etter straffeloven § 69 Det er derfor inntatt en bestemmelse i sjette punktum om at rettighetshaverne skal ha dekning før de øvrige kravene, dersom vedkommende var i god tro. Han vil ikke være i god tro dersom han forsto eller burde forstått at varen skulle brukes til en overtredelse som nevnt i tolloven kap. 16. Bestemmelsen er utformet i tråd med straffeloven § 73.
14-10.7 § 14-10 femte ledd – Overskytende beløp{14-10.7}
Femte ledd første punktum bestemmer at tollskyldneren, etter at samtlige krav er dekket, skal ha et eventuelt overskytende beløp dersom han melder seg innen tre måneder etter at salget fant sted. Etter utløpet av denne fristen tilfaller beløpet statskassen, jf. annet punktum.
Der tollskyldnerens adresse er kjent for Skatteetaten, bør vedkommende tilskrives umiddelbart etter auksjonen og informeres om resultatet av denne, samt eventuelt anmodes om å melde seg for å få utbetalt det overskytende beløp.
14-10.8 § 14-10 sjette ledd – Hjemmel for å gi forskrifter og utfyllende bestemmelser{14-10.8}
Det fremgår av sjette ledd at departementet kan gi nærmere regler i forskrift til utfylling og gjennomføring av denne paragrafen, herunder om skattekontorets adgang til å kreve dekket omkostninger.
Det følger av § 14-10-1 i skattebetalingsforskriften at skattekontoret kan kreve dekket omkostninger knyttet til gjennomføring av tvangssalg av varer.
Ved ikrafttredelsen av denne forskriften 1. januar 2016, trådte det også i kraft endringer i tolloven § 4-31 andre ledd ved at henvisningen til tollmyndighetene når det gjelder adgangen til tvangssalg, ble tatt ut av bestemmelsen. Fra samme tidspunkt trådte det også i kraft endringer i tolloven § 4-2 femte ledd ved at henvisningen til tollmyndighetene når det gjelder adgangen til å tilbakeholde, innhente, lagre, selge eller tilintetgjøre vare, ble tatt ut av bestemmelsen.
14-11 § 14-11. Stansning av kjøretøy{14-
11}
(1) Dersom krav på årsavgift, vektårsavgift, engangsavgift, omregistreringsavgift eller avgift for urettmessig bruk av merket mineralolje ikke betales til rett tid, kan skattekontoret bestemme at bruken av det motorkjøretøyet som kravene knytter seg til, skal stanses inntil avgiftene er betalt. Det samme gjelder dersom påbud eller bestemmelser gitt i medhold av lov 19. juni 1959 nr. 2 om avgifter vedrørende motorkjøretøyer og båter § 1, ikke etterkommes.
(2) Dersom krav som nevnt i første ledd ikke betales til rett tid, kan registreringsmyndigheten nekte på- eller omregistrering i Statens vegvesens motorvognregister.
(3) Kjøretøy som er bestemt stanset i medhold av første ledd, kan avskiltes. Skattekontoret kan be tollmyndighetene, politi, lensmann eller annen offentlig myndighet om å gjennomføre avskiltingen.
(4) Skattekontorets stansningsrett kan bortfalle ved rettsvinning etter lov
2. juni 1978 nr. 37 om godtroerverv av løsøre. Dette gjelder likevel ikke overfor personer som er ansvarlige for avgiften etter §§ 16-40 og 16-41.
(5) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om betaling av gebyr til dekning av utgifter påløpt ved avskiltingen, og om fremgangsmåten for stansning.
14-11.1 Forarbeider og forskrifter{14-11.1}
Forarbeider
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 8.5 og kap. 27 s. 193–194 og Innst.O. nr. 130 (2004–2005) s.67.
− Ot.prp. nr. 1 (2006–2007) Skatte- og avgiftsopplegget 2007 – lovendringer, pkt.
23.14. (Endring i fjerde ledd annet punktum.)
− Prop. 38 L (2015–2016) Lov om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) og Innst. 231 L (2015–2016).
Forskrifter
− Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14-11-1 til 14-11-6.
14-11.2 Generelt om § 14-11{14-11.2}
Skattebetalingsloven § 14-11 regulerer skattekontorets rett til å stanse bruken av motorkjøretøy. Stansningsretten omfatter retten til å avskilte kjøretøyet og/eller nekte
på- eller omregistrering. Isolert sett er et vedtak om stansning kun en beslutning om bruksbegrensning. Bestemmelsen gir ikke Skatteetaten legalpant i kjøretøyet, og innfordringen av selve avgiftskravet som hjemler stansningsretten må følge de alminnelige regler om tvangsinnfordring. Rent faktisk er imidlertid stansningsretten et effektivt middel for tvangsinnfordring. Etter at avskilting er gjennomført, må eieren betale kravet for å kunne bruke kjøretøyet igjen. Videre vil et avregistrert kjøretøy ikke kunne påregistreres, og et registrert kjøretøy ikke kunne omregistreres på ny eier, før det skyldige er betalt. Dette innebærer en kraftig oppfordring til å betale.
14-11.3 § 14-11 første ledd – Anvendelsesområdet{14-11.3}
For krav som ikke er betalt til rett tid, gis skattekontoret rett til å bestemme at bruken av motorkjøretøyet som kravene knytter seg til, skal stanses inntil kravene er betalt. Stansning kan utføres for skyldige krav på årsavgift, vektårsavgift, engangsavgift, omregistreringsavgift eller avgift for urettmessig bruk av merket mineralolje. Bestemmelsen får etter annet punktum tilsvarende anvendelse dersom påbud eller bestemmelser gitt i medhold av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven § 1, ikke etterkommes. Disse bestemmelsene er knyttet til pålegg om bruk og godkjenning, montering og kontroll av avgiftsmerker, telleapparater mv. Sistnevnte er en «hvilende bestemmelse». Pålegg som nevnt inngår ikke i gjeldende bestemmelser for motorvognavgiftene.
Vedtak om stansning skal varsles, jf. skattebetalingsforskriften § 14-11-1.
Varselet sendes sist registrerte eier i motorvognregisteret eller ny eier i henhold til gyldig salgsmelding. Varsel om stansning kan gis samtidig med utsendelse av påkrav. Sistnevnte praktiseres for utskrivingsavgiftene (årsavgift og vektårsavgift).
Bestemmelsen i skattebetalingsloven er som nevnt knyttet til at betaling av angjeldende avgifter ikke har skjedd i rett tid. Når det gjelder stansning av kjøretøy, kan Tolletaten, politiet eller Statens vegvesen utføre avskiltingsoppdrag på vegne av bl.a. Skatteetaten.Tolletaten, politiet eller regionvegkontoret kan inndra kjennemerker og vognkort, blant annet der det er fattet vedtak om bruksforbud for kjøretøy som ikke er omregistrert eller for kjøretøy som ikke er i forsvarlig stand, jf. vegtrafikkloven § 36 tredje ledd.
14-11.4 § 14-11 annet ledd – Nektelse av på- og omregistrering{14-11.4}
Dersom et krav som nevnt i første ledd ikke betales til rett tid, er Vegdirektoratet delegert myndighet til å nekte på- eller omregistrering i Statens vegvesens motorvognregister. Skatteetaten anmoder vegmyndighetene jevnlig om bistand til å etablere en registreringssperre i motorvognregisteret (Autosys). Dette skjer som hovedregel ved maskinelle filoverføringer fra Skatteetatens systemer til motorvognregisteret.
14-11.5 § 14-11 tredje ledd – Avskilting{14-11.5}
Motorkjøretøy som er besluttet stanset, kan avskiltes. Som hovedregel utføres avskilting med bakgrunn i skyldige avgifter av Xxxxxxxxxx. Politi/lensmann, eller annen offentlig myndighet, kan også anmodes om å gjennomføre avskiltingen.
Praksis er at avskiltingsoppdrag utføres av politi/lensmann og vegmyndighetene i forbindelse med deres løpende kontrolloppgaver. Oppdrag gjennomføres også for enkeltkjøretøy på konkret oppdrag.
Når Skatteetaten har fattet vedtak om stansning, kan Tolletaten eller den som er gitt avskiltingsoppdrag, avskilte kjøretøyet når det påtreffes. Dette er uavhengig av om kjøretøyet er i bruk eller står parkert. Kjennemerkene skal deretter straks sendes nærmeste regionvegkontor, jf. skattebetalingsforskriften § 14-11-2.
Kjøretøyets eier/bruker skal yte den hjelp som er nødvendig for avskiltingsarbeidet og ikke hindre utføringen, jf. skattebetalingsforskriften § 14-11-5. Den som ikke yter den hjelp som er nødvendig, risikerer å bli anmeldt for forholdet.
14-11.6 § 14-11 fjerde ledd – Regler om godtroerverv{14-11.6}
Stansningsretten kan utøves overfor eieren av kjøretøyet. Det er eieren som er ansvarlig for at avgiftene omfattet av motorkjøretøy- og båtavgiftsloven blir betalt, jf. loven § 6 første ledd. Ved overdragelse av motorkjøretøyet blir også erververen solidarisk ansvarlig med tidligere eier for siste termin av avgiften, jf. skattebetalingsloven § 16-40. For avgift ilagt for urettmessig bruk av merket mineralolje er registrert eier og bruker solidarisk ansvarlige, jf. skattebetalingsloven
§ 16-41. Motorkjøretøyet kan stanses også overfor de solidarisk ansvarlige. Stansningsretten går imidlertid videre enn dette, slik at skattekontoret i utgangspunktet kan vedta stansning av kjøretøyet uavhengig av hvem som er eier eller bruker av kjøretøyet.
Dette utgangspunktet må imidlertid modifiseres noe overfor godtroende erververe. Etter fjerde ledd skal godtroervervloven anvendes tilsvarende ved en eventuell ekstinksjon av stansningsretten. Bestemmelsen om godtroerverv er en lovfesting av tidligere praksis.
Vilkårene følger av godtroervervloven § 1. Etter første ledd kreves for det første at kjøretøyet har blitt solgt til markedspris, for det annet at den som selger kjøretøyet har rett til å gjøre det (gyldig overdragelse) og for det tredje at kjøretøyet må ha blitt overlevert erververen. At vilkårene er oppfylt, må kunne dokumenteres. Erververen må dessuten ha vært i god tro, jf. godtroervervloven § 1 annet ledd. Av ordlyden fremgår det at mottakeren ikke må forstå at «avhenderen mangler rett og heller ikke burde ha forstått det om han hadde vært så aktsom som det må kunne kreves etter forholdene, tingens art og omstendighetene ellers». Bestemmelsen pålegger erververen en undersøkelsesplikt. Utgangspunktet er hva en normal og redelig person i en tilsvarende situasjon ville foretatt av undersøkelser, basert på tilsvarende foreliggende fakta.
Det bør som et minimum kreves at Skatteetaten eller vegmyndighetene kontaktes. For krav som ligger som skyldige i motorvognregisteret (Autosys), vil således stansningsretten aldri kunne ekstingveres ved godtroerverv for noen part. Det er en skjerpet grad av aktsomhet for profesjonelle parter.
Reglene om godtroerverv gjelder uansett ikke overfor personer som er solidarisk ansvarlige for avgiften etter skattebetalingsloven § 16-40 og § 16-41, slik at solidarisk ansvarlige erververe/brukere aldri vil kunne ekstingvere disse avgiftskravene.
14-11.7 § 14-11 femte ledd – Avskiltingsprosedyrer{14-11.7}
Finansdepartementet har med hjemmel i skattebetalingsloven § 14-11 femte ledd gitt nærmere regler for betaling av gebyr til dekning av utgifter påløpt ved avskiltingen, og om fremgangsmåten for stansning.
For å forhindre avskilting, kan skyldig avgift, tilleggsavgift ved forsinket betalt årsavgift og renter betales på stedet til den som skulle forestå avskiltingen, jf. skattebetalingsforskriften § 14-11-3. Kravet kan betales kontant eller med betalingskort. I tillegg må det betales et gebyr som har påløpt i forbindelse med inndragningsarbeidet. Per 1. januar 2017 utgjør gebyret kr 900. Det er kun Tolletaten som kan motta betaling på stedet.
Dersom kjøretøyet blir avskiltet, må skyldig avgift, tilleggsavgift ved forsinket betalt årsavgift og renter være betalt før det kan søkes om å få utlevert inndratte kjennemerker og vognkort, jf. skattebetalingsforskriften § 14-11-4. Det er regionvegkontoret som fortar utleveringen. Før utlevering kan skje må det betales et gebyr til vegmyndighetene. Gebyret utgjør per 1. januar 2017 kr 1 540, jf. forskrift 25. januar 1990 nr. 92 om bruk av kjøretøy § 2-34.
Skattedirektoratet og Tolldirektoratet kan med hjemmel i skattebetalingsforskriften § 14-11-6 gi nærmere bestemmelser til presisering, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene om stansning av kjøretøy. Det er gitt en egen arbeidsinstruks til tolltjenestemennene til bruk i avskiltingsarbeidet.
14-20 § 14-20. Tollkreditt og dagsoppgjørsordningen{14-20}
(1) Skattekontoret kan innvilge kreditt for toll og merverdiavgift og særavgifter som oppstår ved innførsel.
(2) Speditører som forestår fortolling på vegne av andre, kan innvilges kreditt for fortollinger som foretas i løpet av samme dag (dagsoppgjør).
(3) Skattekontoret kan stille vilkår om sikkerhet før kreditt innvilges, eller senere.
(4) For bruk av tollkreditt skal det betales en særskilt godtgjørelse til statskassen. Departementet gir forskrift om gebyrets størrelse.
(5) Departementet kan i forskrift gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av denne paragrafen, herunder om vilkår for kreditt, opphør av kreditt og vilkår for sikkerhetsstillelse.
14-20.1 Forarbeider og forskrifter{14-20.1}
Forarbeider
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.5 og kap. 27 s. 194–195 og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.5.
− Prop. 120 LS (2014–2015) om lov om endringar i lov 17. juni 2005 nr. 67 om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) og Innst. 355 L (2014–2015).
Forskrifter
− Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14-20-1 til 14-20-14.
14-20.2 Generelt om § 14-20 – Tollkreditt og dagsoppgjør{14-20.2}
Toll og avgifter som oppstår ved innførsel skal som utgangspunkt betales kontant
– dvs. i form av norske sedler og mynt, bank- og kredittkort, sjekk eller bankremisse til Tolletaten. Fra dette utgangspunktet har man gjort flere unntak. TollkredittNæringsdrivende kan få tillatelse til å inneha tollkreditt, hvilket innebærer at toll og avgifter betales den 18. i måneden etter at varene er innført, jf. skattebetalingsloven § 10-41 annet ledd. Den skatte- og avgiftspliktige slipper da å betale toll og avgifter for hver enkelt vare på deklarasjonstidspunktet.
For å få tillatelse til å inneha tollkreditt, er det et vilkår at vedkommende er kredittverdig. Skatteetaten foretar en kredittvurdering i den forbindelse.
Ordningen kan bare benyttes for de deklarasjoner som utveksles via det elektroniske TVINN-systemet.
Innvilget kreditt er rentefri, men det påløper en godtgjørelse til statskassen. Per
1. januar 2017 utgjør denne kr 100 per måned i måneder der tollkreditten er benyttet ved innførsel av varer. Det vises til nærmere omtale av dette under <ZREF RID="14- 20.8">.
DagsoppgjørVidere har man gjort et unntak for speditører som kan få tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Dagsoppgjør innebærer at man foretar samlet oppgjør for de deklarasjoner som er innlevert i løpet av en dag og som ellers skal betales kontant samme dag. Innbetalingen skal skje ukrevet til Skatteetaten senest innen en nærmere fastsatt frist første virkedag etter fortolling. Dersom varene blir fortollet på en fredag skal innbetalingen finne sted innen en nærmere fastsatt frist på mandag. Det vises forøvrig til forfallsbestemmelsen i skattebetalingsloven § 10-41 tredje ledd.
Opprinnelig skulle dagsoppgjøret alltid betales kontant ved oppmøte. Man kan betale kontant ved oppmøte hos Tolletaten i dag også, men det er kun et fåtall kunder som gjør det. De fleste betaler nå elektronisk via bank.
For å få tillatelse til å inneha dagsoppgjør er det et vilkår at vedkommende er kredittverdig. Skatteetaten foretar en kredittvurdering i den forbindelse.
Ordningene med tollkreditt og dagsoppgjør innebærer forenklinger i prosedyrene ved innførsel og er ressursbesparende både for den skatte- og avgiftspliktige og for Skatteetaten.
14-20.3 § 14-20 første ledd – Søknad, innvilgelse og bruk av tollkreditt{14- 20.3}
Bestemmelsen angir hjemmelen for skattekontoret til å innvilge kreditt for toll, merverdiavgiftt og særavgifter som oppstår ved innførsel. Av skattebetalingsforskriften § 14-20-1 første ledd, fremgår det at kreditt også kan innvilges der avgifter oppstår i forbindelse med utførsel.
Tollkredittordningen omfatter ikke bare toll, men også andre avgifter som Skatteetaten innkrever. Fra 1. januar 2017 kan tollkreditten omfatte merverdiavgift dersom kunden ikke er registrert i Merverdiavgiftsregisteret. Det innkreves særavgifter som oppstår i medhold av særavgiftsloven. Det vises i den forbindelse til skattebetalingsloven § 1-1. Med «krav» menes også renter og omkostninger, jf. skattebetalingsloven § 1-1 tredje ledd bokstav a. Tilsvarende vil gjelde for avgifter som oppkreves på vegne av andre offentlige etater, slik som forskningsavgift på landbruksprodukter og eksportavgift på fisk og fiskevarer. Det vises i den forbindelse til skattebetalingsloven § 1-2 som angir at det kan gis bestemmelser om at loven skal gjelde også for andre offentlige krav. I skattebetalingsforskriften § 1-2-1 første ledd fremkommer de nevnte avgiftene.
Vareførsel i eget navnTollkreditt kan bare tilstås foretak som innfører og/eller utfører varer i eget navn. Tollkreditt kan ikke tilstås representanter for importøren som f.eks. kommisjonærer eller speditører. Speditørene er henvist til eventuelt å søke om tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Se nærmere omtale av disse bestemmelsene nedenfor.
SøknadsblankettFor å få innvilget tollkreditt må det søkes elektronisk til skattekontoret via Altinn. I søknaden skal det bl.a. angis kredittbehovet for en to- måneders periode, jf. § 14-20-1 annet ledd.
RegistreringspliktDet fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-20-1 tredje ledd at det er et vilkår for å få innvilget tollkreditt at foretaket er registrert i Foretaksregisteret og registrert for merverdiavgift.
Registreringspliktig for merverdiavgift blir alle som driver omsetning av de varer og tjenester som er nevnt i merverdiavgiftsloven. Se bl.a. merverdiavgiftsloven § 3-1.
Visse omsetningsformer og yrkesgrupper er imidlertid unntatt, jf. bl.a. merverdiavgiftsloven § 3-12. Unntakene gjelder f.eks. veldedige organisasjoner og offentlig virksomhet. Unntatt er også de næringsdrivende som har en omsetning under kr 50 000 i løpet av en 12-måneders periode.
Hensynet bak regelen om registrering i Foretaksregisteret og Merverdiavgiftsregisteret er bl.a. at foretaket skal kunne la seg identifisere. Det vises i den forbindelse også til §§ 14-20-1 annet ledd og 14-20-10 annet ledd hvor det heter at foretaket i søknaden skal gi visse opplysninger slik at skattekontoret kan identifisere søkeren. Det vil være mulig å identifisere foretaket dersom det er registrert i et offentlig register. Registreringen bringer også ansvarsforholdene på det rene. Det fremgår av foretaksregisterlovens kap. II hvilke foretak som er registreringsberettiget og hvilke foretak som er registreringspliktige.
Dispensasjon fra registreringspliktenDet fremgår av § 14-20-1 tredje ledd annet punktum at skattekontoret kan dispensere fra kravet om registrering på bestemte vilkår eller når særlige omstendigheter tilsier det.
Norske foretakDispensasjonsadgangen er tolket strengt. Det er sjelden det søkes om dispensasjon fra registrering i Merverdiavgiftsregisteret. Slik dispensasjon vil det dessuten sjelden være aktuelt å gi. Dispensasjon vil imidlertid kunne gis der søker ikke er registreringspliktig i Merverdiavgiftsregisteret.
Det kan tenkes tilfeller hvor foretaket ikke er registrert i Foretaksregisteret.
Skattekontoret må i slike tilfeller foreta en skjønnsmessig vurdering av om det skal dispenseres. I denne vurderingen må det bl.a. ses på hvorvidt foretaket kan identifiseres på annen måte – f.eks. om det er registrert i Enhetsregisteret.
Videre må følgende Momentermomenter tas med i vurderingen av om det skal dispenseres: Det må vurderes om det foreligger forhold som gjør det særlig tyngende for foretaket ikke å få innvilget tollkreditt. Det må også vurderes om det er en vesentlig større ulempe for foretaket ikke å få innvilget tollkreditt enn det er for Skatteetaten med tanke på økt risiko for tap. Videre må det ses hen til hvorvidt søkeren har et stort transaksjonsvolum, størrelsen på foretaket/foretakene, hvorvidt en underavdeling har selvstendig regnskapsføring i forhold til morselskapet osv.
Dersom skattekontoret skulle komme til at det foreligger slike «særlige omstendigheter» som nevnt, kan det dispenseres mot at det stilles sikkerhet, med mindre det er ubetenkelig å innvilge kreditt uten sikkerhetsstillelse.
Når det gjelder vurderingstemaet knyttet til om det er ubetenkelig å innvilge kreditt uten sikkerhetsstillelse, skal det i slike tilfeller svært mye til for å unnlate krav om sikkerhet. Denne muligheten skal kun anses som en sikkerhetsventil i spesielle tilfeller. Et typisk eksempel på tilfeller hvor dette kan anses ubetenkelig, er når man står overfor stat og kommune.
Utenlandske foretakDispensasjon til utenlandske foretak fra registreringsplikten i Foretaksregisteret i henhold til skattebetalingsforskriften § 14- 20-1 tredje ledd, skal gis der foretaket gjennom den norske filialen ikke kan registreres i Foretaksregisteret. Dersom foretaksregisterloven stiller krav om at foretaket har en registreringsplikt, kan det ikke dispenseres.
I henhold til foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd, skal utenlandske foretak som driver næringsvirksomhet her i landet registreres i Foretaksregisteret.
Brønnøysundregistrene har tidligere uttalt til Tolldirektoratet at det ikke foreligger noen faste unntak fra registreringsplikten. Videre vil det, ifølge Brønnøysundregistrene, ikke være avgjørende om foretaket har en merverdiavgiftsrepresentant eller ikke. De uttaler at registreringsplikten må vurderes i hvert enkelt tilfelle.
Erfaring tilsier imidlertid at utenlandske foretak som kun har merverdiavgiftsrepresentant i Norge, som regel ikke vil oppfylle kravet om slik tilknytning til Norge som følger av begrepet næringsvirksomhet i foretaksregisterloven § 2-1 annet ledd. For de utenlandske foretakene som er registrert i Norge gjennom merverdiavgiftsrepresentant, se pkt. 14-20.3 over, vil det derfor normalt ikke være registreringsplikt i Foretaksregisteret. Man skal her kunne dispensere fra kravet om registrering for disse foretakene uten at det stilles krav om at foretakene dokumenterer et avslag på søknad om registrering fra Foretaksregisteret. Forutsetningen for at det kan dispenseres er uansett at skattekontoret vurderer det dithen at foretaket er tilstrekkelig identifisert ved registrering i Enhetsregisteret.
For øvrige utenlandske foretak skal det ikke dispenseres uten at det foreligger en konkret avgjørelse fra Brønnøysundregistrene om at foretaket ikke er registreringspliktig.
Alle utenlandske foretak skal være registrert i sitt hjemlands foretaksregister eller tilsvarende register. Dersom det utenlandske foretaket ikke har en plikt til å være registrert i sitt hjemlands foretaksregister eller tilsvarende register, skal det dispenseres fra registreringsplikten. Tilsvarende skal skattekontoret ikke dispensere fra registreringsplikten i utlandet dersom foretaket har en registreringsplikt.
Skattekontoret kan kredittvurdere foretaket, herunder foretakets ledelse/tillitsmenn, i forbindelse med søknaden og så lenge kreditt er aktuelt. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-20-1 annet ledd og § 14-20-2 fjerde ledd. Kredittvurdering er særskilt omtalt i <ZREF RID="14-20.7">.
KredittgrenseDet følger av § 14-20-2 annet ledd i skattebetalingsforskriften at deklarasjoner kan avvises dersom den fastsatte kredittgrensen overskrides. I dag fastsettes det en kredittgrense på bakgrunn av foretakets kredittbehov. Dette fordi ingen skal ha ubegrenset kreditt. Deklarasjoner som medfører en overskridelse av kredittgrensen avvises i dag i TVINN-systemet.
StraffDet følger av skattebetalingsforskriften § 14-20-2 tredje ledd, at tollkreditten ikke må benyttes i strid med kredittvilkårene, herunder ved innførsel av varer til, eller utførsel av varer fra, andre enn den som er innvilget slik kreditt.
Overtredelse av denne bestemmelsen er straffbar etter skattebetalingsloven § 18- 2 annet ledd hvor det heter at den som på annen måte enn nevnt i § 18-1 eller denne paragrafs første ledd gir uriktige opplysninger til fastsettings- eller innkrevingsmyndighetene, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom overtredelse av første punktum. Se nærmere omtale av straffebestemmelsen i <ZREF RID="18-2.3">.
I en dom fra Oslo byrett av 16. mai 2001 ble tre personer dømt for å ha forledet Toll- og avgiftsetaten til å yte selskapet A og B tollkreditt for varepartier som i realiteten ble importert av selskapet C. De angjeldende personene var riktignok ikke tiltalt etter tolloven av 1966 § 35, jf. tollovforskriften pkt. 5.5.1 femte ledd, men etter bedrageribestemmelsene i straffeloven § 271, jf. 270 første ledd nr. 1. Det er mulig at retten anså dette for et konkurrensspørsmål. Uansett slår dommen fast at bortlåning av tollkreditt kan medføre straff. Etter anke ble byrettens dom opprettholdt overfor tre av personene.
Plikt til å melde fra om endringer i foretaketDet er videre et vilkår at endringer i foretakets navn, adresse, styresammensetning eller forhold som det er opplyst om i søknaden, omgående skal meldes til skattekontoret. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-20-2 femte ledd.
Nektelse av kredittI medhold av skattebetalingsforskriften § 14-20-1 fjerde ledd, kan kreditt nektes innvilget bl.a. i de tilfeller som er nevnt i § 14-20-3. De tilfellene som er nevnt her gjelder bl.a. der foretaket har disponert over en vare i strid med lovgivningen, det er tidligere disponert over en tollkreditt i strid med lovverket, foretaket mangler styreleder eller revisor, årsoppgjør og revisjonsinnberetning er ikke sendt inn i samsvar med fristen, aksjekapital er ikke innbetalt eller foretaket anses ikke kredittverdig. For øvrig vises det til nærmere omtale av dette i <ZREF RID="14-20.6"> der tilsvarende regler knyttet til tilbakekallelse av kreditt omtales.
Når det gjelder regler om sikkerhetsstillelse, vises det til <ZREF RID="14- 20.5"> Kredittvurdering er omtalt i <ZREF RID="14-20.7">.
14-20.4 § 14-20 annet ledd – Søknad, innvilgelse og bruk av dagsoppgjør{14-20.4}
Bestemmelsen angir hjemmelen for skattekontoret til å innvilge tillatelse til å inneha dagsoppgjør. Ordningen omfatter kun speditører.
SøknadsblankettFor å få innvilget dagsoppgjør må det søkes elektronisk til skattekontoret via Altinn. I søknaden skal det bl.a. angis forventet kredittbehov for en periode på fire dager, jf. § 14-20-10 annet ledd.
RegistreringspliktDet fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-20-10 tredje ledd at det er et vilkår for å få innvilget dagsoppgjør at foretaket er registrert i Foretaksregisteret og registrert for merverdiavgift. Skattekontoret kan dispensere fra kravet om registrering. Dette vil som hovedregel kun gjelde mht. registrering i Foretaksregisteret og f.eks. være knyttet til en praktisk håndtering av speditørforetakets underavdelinger. Normalt vil det bli stilt krav til registrering i Enhetsregisteret og at søknaden fremsettes av hovedforetaket. Vilkårene for å dispensere fra registrering i Foretaksregisteret er lempeligere for dagsoppgjørsordningen enn for tollkredittordningen. Dette er først og fremst fordi kredittrisikoen er vesentlig lavere ved dagsoppgjør enn ved tollkreditt pga. vesentlig kortere kredittid.
Skattekontoret kan kredittvurdere speditøren, herunder foretakets ledelse/tillitsmenn både i forbindelse med søknaden og deretter så lenge kreditt er aktuelt. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-20-10 femte ledd og § 14- 20-11 fjerde ledd. Kredittvurdering er særskilt omtalt i <ZREF RID="14-20.7">.
KredittgrenseDet følger av § 14-20-11 første ledd i skattebetalingsforskriften at deklarasjoner kan avvises dersom en fastsatt kredittgrense overskrides. Xxxxxxxxxxxxx fastsettes på bakgrunn av foretakets kredittbehov. Dette fordi ingen skal ha ubegrenset kreditt.
StraffInnvilget tillatelse til dagsoppgjør må ikke benyttes i strid med de vilkår som er stilt, jf. skattebetalingsforskriften § 14-20-11 annet ledd, f.eks. feil i forbindelse med deklarering, forsinket betaling osv. Brytes vilkårene i noen av disse handlingene vil dette kunne være straffbart i medhold av skattebetalingsloven § 18-2 annet ledd. Se nærmere omtale av dette i <ZREF RID="14-20.3"> og omtale av straffebestemmelsene i skattebetalingsloven <ZREF RID="18">.
Plikt til å melde om endringerDet er videre et vilkår at endringer i foretakets navn, adresse, styresammensetning eller forhold som det er opplyst om i søknaden, omgående skal meldes til skattekontoret. Dette fremgår av skattebetalingsforskriften
§ 14-20-11 tredje ledd.
Nektelse av kredittI medhold av skattebetalingsforskriften § 14-20-10 fjerde ledd, kan kreditt nektes innvilget bl.a. i de tilfeller som er nevnt i § 14-20-12. De tilfellene som er nevnt her gjelder bl.a. der foretaket har disponert over en vare i strid med lovgivningen, tillatelse til dagsoppgjør er tidligere benyttes i strid med lovverket, foretaket mangler styreleder eller revisor, årsoppgjør og revisjonsinnberetning er ikke sendt inn i samsvar med fristen, aksjekapital er ikke
innbetalt eller foretaket anses ikke kredittverdig. For øvrig vises det til nærmere omtale av dette i <ZREF RID="14-20.6">.
Når det gjelder regler om sikkerhetsstillelse, vises det til <ZREF RID="14- 20.5">. Kredittvurdering er omtalt i <ZREF RID="14-20.7">.
14-20.5 § 14-20 tredje ledd – Vilkår om sikkerhetsstillelse for tollkreditt og dagsoppgjør{14-20.5}
Bestemmelsen sier at det kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse før kreditt innvilges. Videre at det på et senere tidspunkt kan stilles krav om sikkerhetsstillelse for å opprettholde en kreditt eller ved gjenåpning av stengt kreditt. Bestemmelsen er felles for tollkredittordningen og dagsoppgjørsordningen.
KredittverdighetHvorvidt det skal avkreves sikkerhet; helt eller delvis, avhenger av foretakets kredittbehov sammenholdt med dets kredittverdighet. Kredittverdighet kan ses på som den generelle tillit Skatteetaten har til foretaket. Tillit vurderes ut fra betalingsevne, betalingsvilje, overholdelse av skatte-, toll- og avgiftsregelverket samt etatens inndrivelsesmuligheter. Kredittvurdering omtales mer inngående i <ZREF RID="14-20.7">.
I skattebetalingsforskriften § 14-20-4 er det gitt bestemmelser om sikkerhetsstillelse for tollkreditt. Tilsvarende bestemmelser er gitt i § 14-20-13 når det gjelder dagsoppgjør.
Garantiens størrelseDersom kredittverdigheten tilsier et krav om sikkerhet, skal størrelsen på en garanti for tollkreditten minimum tilsvare summen av de to månedene med høyest avgiftsbelastning i løpet av de siste 12 måneder, uavhengig av om de to månedene med høyest belastning kommer etter hverandre eller ikke.
Når det gjelder sikkerhetsstillelsens størrelse på dagsoppgjøret, skal den fastsettes ut fra tidligere deklarert beløp under dagsoppgjøret og skal som utgangspunkt dekke fire dagers deklarert beløp.
StandardgarantiDet er forskriftsfestet krav om bruk av standard garantitekst utarbeidet av Skattedirektoratet. Krav om standard garantitekst sikrer ensartet praksis og utelukker private garantifabrikasjoner som vil være egnet til å svekke skatteetatens kreditorposisjon. Når sikkerhet kreves, fremgår det av annet ledd i de respektive bestemmelsene hvorledes dette skal skje.
GarantitypeSkattebetalingsforskriften § 14-20-4 annet ledd og § 14-20-13 annet ledd har ensartede regler knyttet til den type sikkerhetsstillelse som skal kreves. Det fremgår her at i de tilfeller sikkerhet skal kreves, skal dette være en selvskyldnerkausjon fra bank, forsikringsselskap eller annet finansforetak som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller en annen stat som omfattes av EØS. Også annet kredittselskap kan godkjennes av Skattedirektoratet.
Utenlandske garantisterDet er tre forskjellige måter kredittinstitusjoner, finansieringsforetak og forsikringsselskaper fra EU/EØS-land kan tilby sine tjenester, herunder sikkerhetsstillelse, i andre land enn i sitt eget hjemland. Først og fremst kan de etablere et (selvstendig) datterselskap (AS) (finansforetaksloven § 5-1), dernest kan de kun melde grenseoverskridende virksomhet til vertslandets tilsynsmyndighet
(finansforetaksloven § 5-5) og til sist kan de etablere en (uselvstendig) filial i vertslandet (NUF) (finansforetaksloven §§ 5-2, 5-3 og 5-6).
Når en finansinstitusjon fra EU/EØS, uten filialetablering her i Norge, stiller sikkerhet for en tollkredittkunde, er dette å anse som grenseoverskridende finansieringsvirksomhet. Dette utløser en meldeplikt til tilsynsmyndigheten i finansinstitusjonens hjemland som tilsvarer det norske Finanstilsynet.
Tilsynsmyndigheten i finansinstitusjonens hjemland skal melde fra til Finanstilsynet om at finansinstitusjonen driver med grenseoverskridende virksomhet i Norge, jf. finansforetaksloven § 5-5.
På Finanstilsynets hjemmeside xxx.xxxxxxxxxxxxxx.xx, finnes en oversikt over hvilke finansinstitusjoner som har meldt om grenseoverskridende finansieringsvirksomhet eller filialetablering i Norge i medhold av EØS-reglene. Skattekontorene skal først og fremst benytte Finanstilsynets hjemmeside for å avklare om finansinstitusjonen har meldt om slik grenseoverskridende virksomhet. Hvis dette ikke er tilfelle, tas det kontakt med tollkredittkunden slik at denne via den utenlandske banken, kan be om en erklæring fra garantiutsteders hjemland som attesterer at utsteder er en kredittinstitusjon etter det nevnte regelverket. Det vil være i strid med EØS-avtalen ikke å akseptere en slik erklæring selv om meldeplikten til det norske Finanstilsynet ikke er overholdt.
Dersom en utenlandsk finansinstitusjon er organisert ved filialetablering her i Norge (NUF), kommer finansforetaksloven §§ 5-2, 5-3 og 5-6 til anvendelse.
Bestemmelsene angir blant annet at dersom en kredittinstitusjon har fått en autorisasjon i sitt hjemland, skal autorisasjonen også måtte legges til grunn i Norge. Finanstilsynet har utarbeidet: «Liste over virksomhet som omfattes av gjensidig anerkjennelse» og under listens pkt. 6 fremgår garantier og sikkerhetsstillelse.
Etter § 5-2 første ledd bokstav a skal Finanstilsynet motta en virksomhetsplan fra tilsvarende tilsyn i hjemlandet. Virksomhetsplanen skal angi hvilken type virksomhet, jf. nevnte liste, kredittinstitusjonen skal utøve i Norge. På Finanstilsynets hjemmeside vil man til enhver tid finne oppdatert informasjon over hvilke filialer av utenlandsk finansinstitusjon som finnes i Norge og hvilken virksomhet de har tillatelse til å drive i Norge. Skattekontorene skal ved mottak av garantier fra utenlandsk finansinstitusjon organisert ved filial (NUF) her i landet, sjekke på Finanstilsynets hjemmeside at virksomheten er godkjent for håndtering av garantier og sikkerhetsstillelser.
Disse bestemmelsene vil forbli uendret etter at Norge har blitt tilsluttet EUs finanstilsyn.
Skattedirektoratet har uttalt seg i en sak hvor det viste seg at det foretaket som ønsket å stille garanti hadde fått konsesjon av Finanstilsynet til å drive inkassovirksomhet og virksomhetens krav om konsesjon ble utledet direkte av inkassoloven. Foretaket drev ikke finansieringsvirksomhet etter finansforetaksloven som pålegges krav om konsesjon etter denne loven. Direktoratet godtok derfor ikke sikkerhetsstillelse utstedt fra foretaket.
I skattebetalingsforskriften §§ 14-20-4 annet ledd i.f. og 14-20-13 annet ledd, er Skattedirektoratets kompetanse angitt. Disse bestemmelsene gjør det mulig å godta garantier fra institusjoner utenfor EU/EØS-området. Skattedirektoratet har ønsket at
det skal angis klare bestemmelser på hvilke typer garantier som kan godtas. Dette vil gjøre reglene enklere å praktisere.
14-20.6 Tilbakekallelse av tollkreditt og tillatelse til dagsoppgjør{14-20.6}
Skattebetalingsforskriften § 14-20-3 omhandler tilbakekallelse av tollkreditt.
Tilsvarende bestemmelser følger av § 14-20-12 for så vidt gjelder tilbakekallelse av tillatelse til dagsoppgjør. ForhåndsvarselDet følger av § 14-20-3 første ledd at innvilget tollkreditt omgående kan stoppes og tilbakekalles uten varsel i de tilfellene som er nevnt i bokstav a–f. Tilsvarende bestemmelser følger av § 14-20-12 første ledd for så vidt gjelder dagsoppgjør. Selv om forskriften hjemler tilbakekallelse uten varsel, er det praksis for å vurdere dette opp mot forvaltningsloven § 16 og kun unnlate varsel dersom dette utløser en fare for ytterligere belastning av tollkredittkontoen og/eller manglende betaling.
Grunnlag for tilbakekallelseI det følgende omtales tilfellene som er nevnt under § 14-20-3 første ledd bokstav a–f (tollkreditt) og § 14-20-12 første ledd bokstav a–f (dagsoppgjør):
Bokstav aBokstav a. Rettsstridig adferd knyttet til vareførselen sier noe om den generelle tillit til foretaket. Det gir grunn til å ta kredittforholdet opp til vurdering. Grovt uaktsomt eller forsettlig brudd på lovgivningen vil klart peke i retning av at kredittforholdet må avbrytes. Rettsstridig adferd som fremkommer av en domfellelse hos foretakets ledelse/tillitsmenn vil også kunne føre til at kredittforholdet avbrytes. Er foretakets kredittverdighet i tillegg redusert, vil dette påvirke beslutningen.
Dersom nevnte adferd er knyttet til innehaver av enkeltpersonforetak eller ansvarlig selskap, er det enda større grunn til å sette dette i sammenheng med foretakets kredittforhold.
Med «ledelse/tillitsmenn» forstås først og fremst daglig leder, styrets leder og styremedlemmer. I tillegg kan prokuristen vurderes.
Bokstav bBokstav b. Det å disponere over en gitt tillatelse til tollkreditt/dagsoppgjør i strid med regelverket, vil omfatte bortlåning, men også andre typer urettmessig disposisjon av tillatelsen. Det vises for øvrig til det som er sagt i <ZREF RID="14-20.3"> i tilknytning til forskriften § 14-20-2 tredje ledd.
Disponering «i strid med skattebetalingsloven med forskrifter eller meddelt tillatelse», vil også omfatte Skattedirektoratets utfyllende bestemmelser.
Med «meddelt tillatelse» siktes det mer konkret til kredittvilkår som følger av andre meddelelser enn skattebetalingsloven med forskrifter, f.eks. de vilkår som fremgår av innvilgelsesbrevet, sml. § 14-20-2 tredje ledd og formuleringen «i strid med kredittvilkårene» omtalt i <ZREF RID="14-20.3"> for så vidt angår tollkreditt.
«Mislighold av forfallsbestemmelsene» er hjemmelen for å stenge tollkreditten ved betalingsmislighold. Hovedregelen er at kreditten stoppes uten forhåndsvarsel og uten ytterligere vurdering utover at betaling har uteblitt. Se nærmere om dette under tilknytning til omtale av kredittvurdering i <ZREF RID="14-20.7">.
Bokstav cBokstav c. Dette er hjemmelen for å si opp tollkreditten pga. misligholdt opplysningsplikt. Plikten er knyttet til å melde fra om endringer i foretakets navn, adresse og styresammensetning. Videre er plikten knyttet til endring i andre forhold som er opplyst i kredittsøknaden. Dersom vi eksempelvis står overfor
en fusjon, vil det overtakende selskapet være ansvarlig for at vilkårene for tollkreditt overholdes. Det overtakende selskap plikter å gi slike opplysninger som fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-20-2 fjerde ledd. Dersom slike opplysninger ikke gis, kan dette medføre at tillatelsen kan tilbakekalles.
Bokstav dBokstav d. Det følger av aksjelovgivningen de krav som ligger på foretaket knyttet til å ha styreleder og revisor. Xxxxxxx gjør at foretaket står i fare for å bli tvangsoppløst. Xxxxxxxxx styreleder/revisor kan være et signal på manglende styring, dårlig økonomi mv.
Bokstav eBokstav e. Også i tilfeller der årsoppgjør og revisjonsinnberetning ikke sendes i samsvar med regelverket, står foretaket i fare for å bli tvangsoppløst. Det vises i den forbindelse til aksjeloven § 16-15 og allmennaksjeloven § 16-15.
Aksjeloven § 3-1 og allmennaksjeloven § 3-1 stiller minstekrav til aksjekapitalens størrelse.
Bokstav fBokstav f. Der foretaket ikke lenger anses kredittverdig. Begrepet
«kredittverdig» er nærmere forklart i <ZREF RID="14-20.7">.
14-20.7 Kredittvurdering{14-20.7}
Det er anledning til å kredittvurdere ved søknad og kredittovervåke så lenge kreditten består. Det er presisert i forskriften at det også er adgang til å kredittvurdere foretakets ledelse/tillitsmenn. Slik utvidet kredittvurdering benyttes i praksis ved søknad fra nyetablerte foretak og bare unntaksvis for andre foretak. Der det er begrenset med historikk for foretaket, er det særlig relevant å vurdere den tillit Skatteetaten kan ha til at ledelsen/tillitsmennene vil drive foretaket i tråd med relevant regelverk. En utvidet kredittvurdering kan også ses i sammenheng med ledelsens ansvar etter aksjelovgivningen.
Begrepet kredittverdigBegrepet kredittverdig er beskrevet nærmere i skattebetalingsforskriften § 14-20-3 annet ledd for tollkreditten og § 14-20-12 annet ledd for dagsoppgjøret. Bestemmelsen gir ytre rammer for hva skattekontoret kan legge vekt på i sin vurdering av om foretaket er å anse som kredittverdig.
Kredittverdighet er beskrevet som en vurdering ut ifra den generelle tillit skattekontoret har til foretaket. Egendeklarasjonssystemet bygger nettopp på et tillitsforhold mellom staten og den skatte- og avgiftspliktige. Svekket tillit vil naturlig måtte tas med i en vurdering i forhold til risiko for at betaling av utestående forpliktelser ikke skal skje i rett tid. I vurderingen av om foretaket har tilstrekkelig tillit, henviser nevnte bestemmelse i skattebetalingsforskriften til følgende fire Kriterierkriterier: Betalingsvilje, betalingsevne, overholdelse av pliktene etter skatte-, toll- og avgiftsregelverket, og inndrivelsesmuligheter.
Når det gjelder Betalingsviljebetalingsvilje er det først og fremst Skatteetatens egen betalingserfaring med foretaket som er avgjørende. Foretakets betalingserfaring overfor andre offentlige kreditorer tillegges også betydelig vekt. For eksempel vil restanser overfor skatteoppkreveren være et viktig moment for å nekte å innvilge tollkreditt eller dagsoppgjør, og tas med i vurderingen når et kredittforhold vurderes endret. For så vidt gjelder andre kreditorers betalingserfaring vil opplysningene være relevante som et moment i en skjønnsmessig totalvurdering.
Hva angår Betalingsevnebetalingsevne kan foretakets økonomiske situasjon analyseres ved hjelp av en kredittvurdering hvor man ser på regnskapstallene.
Foretakets økonomi vurderes i forhold til lønnsomhet, soliditet og likviditet.
Videre må det undersøkes om foretaket Overholdelse av plikteroverholder de plikter som fremgår av skatte-, toll- og avgiftsregelverket. Det kan f.eks. tenkes at foretaket selv ikke overholder sine forpliktelser knyttet til angjeldende tillatelse. I forbindelse med søknad vil det også være relevant å se på foretak som ledelsen tidligere har drevet. Det kan også være relevant å se på overtredelser knyttet til noen i ledelsen som privatpersoner; et typisk eksempel vil være overtredelser smugling som fremkommer av en domfellelse. Her må det foretas en skjønnsmessig vurdering av om dette er å anse som et relevant moment.
InndrivelsesmuligheterTil slutt vil det måtte legges vekt på Skatteetatens inndrivelsesmuligheter.
Norske foretak For norske foretak vil som regel inndrivelsesmulighetene være en oppsummering av den vurderingen som gjøres av betalingsevne, betalingsvilje og overholdelse av relevant regelverk.
Utenlandske foretakEFTAs overvåkningsorgan ESA har i «letter of formal notice» uttalt at Tolletatens tidligere praksis for behandling av søknad om tollkreditt for utenlandske selskaper hjemmehørende innenfor EU/EØS-området og selskaper hjemmehørende her i landet, innebar en forskjellsbehandling og restriksjon på den frie bevegelse av varer mellom landene. En slik forskjellsbehandling kan tillates dersom allmenne hensyn tilsier det.
ESA mener at beskyttelse av statens proveny er et lovlig hensyn som kan begrunne forskjellsbehandling. ESA er imidlertid av den oppfatning at slik forskjellsbehandling ikke kan omfatte land Norge har inngått en tilfredsstillende bistandsavtale med. Tolletaten endret praksis i tråd med dette med virkning fra 1. november 2013.
Utenlandske foretak fra EU/EØS som Norge ikke har inngått bistandsavtale med og øvrige utenlandske foretakFor foretak som ikke omfattes av EU/EØS-land vi har bistandsavtale med, opprettholdes det et krav om full sikkerhet begrunnet i manglende inndrivelsesmuligheter. Dersom et offentligrettslig krav ikke betales frivillig, er det ikke mulig å tvangsinnfordre krav i et land som Norge ikke har bistandsavtale med. Se nærmere om dette nedenfor.
At Skatteetatens innfordringsmuligheter i utlandet mangler, fører således til at et foretak ikke anses for å være kredittverdige jf. skattebetalingsforskriften § 14-20-3 første ledd bokstav f. Et krav om sikkerhet kan avhjelpe den manglende kredittverdigheten slik at tollkreditt likevel kan innvilges eller opprettholdes.
Etter at registreringsforholdene er brakt på det rene og man har konkludert med at foretaket tilhører et land vi ikke har tilfredsstillende avtale med, er det ikke behov for å undersøke andre forhold under tillitsbegrepet for disse foretakene.
Tillitsforholdet er nærmere omtalt under begrepet «kredittverdig» over.
Ovenstående gjelder tilsvarende for alle land utenfor EU/EØS selv om vi har bistandsavtale med det angjeldende landet. Innkreving i utlandet er generelt ressurskrevende. Det særskilte vern offentligrettslige krav har etter vår nasjonale lovgivning får ikke anvendelse i et annet land. Som eksempler på slikt særskilt vern
kan nevnes tvangsgrunnlag i lov, prioritet ved konkurs, prioritet ved utlegg i lønn og ytelser, utvidet beslagsrett osv.
Utenlandske foretak fra EU/EØS-land som Norge har inngått bistandsavtale medFor disse landene kan man ikke argumentere med at bistandsavtalen ikke gir oss en fullgod erstatning for utøvelse av egen kreditorposisjon i Norge. Foretak hjemmehørende i disse landene må få anledning til å dokumentere om de er kredittverdige eller ikke og skattekontoret må foreta en fullstendig kredittvurdering av disse foretakene.
Gjennom Skatteetatens kredittopplysningsleverandør vil man kunne få ulike kredittrapporter fra leverandører i Europa. Man vil i utgangspunktet kunne sammenligne foretakenes kredittverdighet på tvers av landegrensene. Disse rapportene gjør da at man kan foreta en konkret kredittvurdering av det enkelte foretak.
I noen tilfeller vil det kunne være nødvendig å forholde seg til regnskap og annen informasjon som foretakene fremlegger for Skatteetaten for å dokumentere sin kredittverdighet.
I skattebetalingsforskriften § 14-20-1annet ledd er det hjemmel for å pålegge foretak å fremlegge de opplysninger skattekontoret finner nødvendig for å vurdere kredittverdigheten. Dette kan typisk være regnskap, skatteattest eller lignende.
14-20.8 § 14-20 fjerde ledd – Godtgjørelse til statskassen ved bruk av tollkreditt{14-20.8}
Bestemmelsen angir at det ved bruk av tollkreditt skal betales en særskilt godtgjørelse til statskassen. Gebyrets størrelse fastsettes av departementet i forskrift. Det følger av § 14-20-5 i skattebetalingsforskriften at det skal betales en godtgjørelse til statskassen. Per 1. januar 2017 utgjør denne kr 100 per måned der tollkreditten er benyttet ved innførsel av varer. Videre heter det i forskriften at godtgjørelsen forfaller til betaling samtidig med tollkreditten.
14-20.9 § 14-20 femte ledd – Hjemmel for å gi forskrifter og utfyllende bestemmelser{14-20.9}
Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om vilkår for kreditt, opphør av kreditt, vilkår for sikkerhetsstillelsen og om godtgjørelse til statskassen. Slike nærmere regler er gitt i skattebetalingsforskriften §§ 14-20-1 til 14- 20-14.
Av skattebetalingsforskriften § 14-20-6 følger det at Skattedirektoratet kan gi nærmere bestemmelser til presisering, utfylling og gjennomføring av bestemmelsene om tollkreditt. Tilsvarende bestemmelse er gitt i § 14-20-14 når det gjelder dagsoppgjør.
Skattedirektoratet har behov for å ha bestemmelser som til enhver tid tilkjennegir hvilke vurderinger skattekontoret skal foreta f.eks. ved krav om sikkerhetsstillelse.
Videre fastsettes kriterier for skattekontorets vurderinger knyttet til kredittrisiko og inndrivelsesmuligheter for ulike norske og utenlandske foretak mv.
14-21 § 14-21. Sikkerhetsstillelse for særavgiftene{14-21}
(1) Skattekontoret skal ved registrering av avgiftspliktige kreve at det stilles sikkerhet for skyldig engangsavgift på motorvogn. De nærmere kravene til sikkerheten, herunder sikkerhetens omfang, fastsettes av tollregionen ved registreringen, og kan senere endres.
(2) Skattekontoret kan kreve at virksomheter som er registrert som avgiftspliktige etter særavgiftsloven, stiller sikkerhet for fremtidig skyldig avgift. Krav om sikkerhetsstillelse kan stilles ved registrering av virksomheten eller senere. De nærmere kravene til sikkerhet, herunder sikkerhetens omfang, fastsettes av skattekontoret i det enkelte tilfellet.
(3) Departementet kan i forskrift sette nærmere vilkår for sikkerhetsstillelsen og angi hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen av om sikkerhet skal kreves.
14-21.1 Forarbeider og forskrifter{14-21.1}
Forarbeider
− Ot.prp. nr. 83 (2004–2005) Om lov om betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) pkt. 18.5 og kap. 27 s. 195. og Innst. O. nr. 130 (2004–2005) pkt. 18.1.5.
− Prop 38 L (2016–2017) Lov om skatteforvaltning (skatteforvaltningsloven) og Innst. 231 L (2015–2016)
− Prop. 120 LS (2014–2015) om lov om endringar i lov 17. juni 2005 nr. 67 om
betaling og innkreving av skatte- og avgiftskrav (skattebetalingsloven) og Innst. 355 L (2014–2015) s. 13
Forskrifter
− Forskrift 21. desember 2007 nr. 1766 til utfylling og gjennomføring mv. av skattebetalingsloven (skattebetalingsforskriften) §§ 14-21-1 og 14-21-2.
− Forskrift 19. mars 2001 nr. 268 om engangsavgift på motorvogner §§ 7-1–7-4.
− Forskrift 11. desember 2001 nr. 1451 om særavgifter §§ 5-1–5-6.
14-21.2 Generelt om § 14-21{14-21.2}
Skattebetalingsloven § 14-21 første ledd inneholder regler om sikkerhetsstillelse for engangsavgift for motorvogn og annet ledd inneholder regler om sikkerhetsstillelse for særavgiftene for øvrig. For engangsavgift på motorvogn skal skattekontoret kreve sikkerhetsstillelse, mens det for de øvrige særavgifter er en
«kan-regel».
Det er skattekontoret som i hvert enkelt tilfelle avgjør hvorvidt en registrert særavgiftspliktig virksomhet skal stille sikkerhet. Skattekontoret fastsetter også de nærmere krav til sikkerheten, herunder sikkerhetens omfang, både for engangsavgiften og for de øvrige særavgiftene. For engangsavgiften har Skattedirektoratet utarbeidet retningslinjer for beregning og fastsettelse av sikkerhetens størrelse. For øvrige særavgifter er det gitt nærmere presiseringer av
§ 14-21 annet ledd og skattebetalingsforskriften § 14-21-2 i Skattedirektoratets årlige rundskriv om den enkelte avgift.
14-21.3 Kort om registrering av den avgiftspliktige{14-21.3}
For engangsavgiften kan virksomheter søke om å bli registrert avgiftspliktig.
Fordelen virksomheten oppnår, er at avgiften forfaller til betaling den 18. i måneden etter at avgiftsplikten oppstod, jf. § 10-40. Virksomheten innvilges således en kreditt. Alternativet er kontant betaling før registrering av kjøretøy i det sentrale motorvognregisteret.
En slik registreringsadgang gjelder også de virksomheter som importerer særavgiftspliktige varer som nevnt i særavgiftsforskriften § 5-2. Alternativet til å være registrert, er å betale særavgiftene ved innførsel. For enkelte særavgiftspliktige foreligger en registreringsplikt, jf. særavgiftsforskriften § 5-1. Dette gjelder f.eks. de fleste produsenter av avgiftspliktige varer, virksomheter som produserer eller innfører teknisk etanol med alkoholstyrke over 2,5 volumprosent og virksomhet som driver deponi eller forbrenningsanlegg for sluttbehandling av avfall.
For engangsavgiften er vilkårene for registrering av virksomheter, samt skattekontorenes adgang til å nekte eller tilbakekalle registrering, gitt i engangsavgiftsforskriften kap. 8. For de øvrig særavgiftspliktige fremgår reglene om registrering av særavgiftsforskriften kap. 5 del I.
For avgiftspliktige med kreditt for engangsavgift, oppstilles det i utgangspunktet et vilkår om at virksomheten er registrert i Foretaksregisteret, jf. engangsavgiftsforskriften § 8-1 annet ledd. Det kan, etter bestemmelsens annet punktum, dispenseres fra kravet om registrering dersom det foreligger særlige omstendigheter som tilsier dispensasjon. En søknad om dispensasjon som kun er begrunnet ut ifra praktiske hensyn alene, kan ikke gi grunnlag for dispensasjon fra registreringsplikten i Foretaksregisteret. Tilsvarende vil i praksis også kreves for de øvrige særavgiftspliktige virksomheter.
Virksomheten skal registreres hos skattekontoret, jf. engangsavgiftsforskriften
§ 8-1 og særavgiftsforskriften § 5-4.
14-21.4 § 14-21 første ledd – Sikkerhet for skyldig engangsavgift{14-21.4}
For å bli registrert som avgiftspliktig virksomhet for engangsavgift på motorvogn og oppnå kreditt, er det et vilkår at det blir stilt sikkerhet, jf. skattebetalingsloven § 14-21 første ledd. GarantitypeSikkerheten skal stilles i form av selvskyldnerkausjon fra bank, forsikringsselskap eller annet finansforetak som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i, og er underlagt myndighetstilsyn i Norge eller
en annen stat som omfattes av Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS),
jf. skattebetalingsforskriften § 14-21-1 første ledd. Xxxxx kredittselskap kan godkjennes av Skattedirektoratet. Skattedirektoratet har utarbeidet en Standardgarantistandard garantitekst som skal benyttes. Dersom den avgiftspliktige er en bank, et forsikringsselskap eller et finansforetak, skal det ikke avkreves garanti, jf. skattebetalingsforskriften § 14-21-1 tredje ledd. Institusjonen må imidlertid fremsette søknad om å bli registrert som avgiftspliktig virksomhet på vanlig måte.
Garantiens størrelseBeregning av garantibeløpet foretas i utgangspunktet på bakgrunn av de opplysninger virksomheten oppgir i søknaden. Dersom virksomheten er registrert med flere underenheter som ikke er egne juridiske subjekter, må beregningsgrunnlaget for garantiens størrelse ta utgangspunkt i de totale avgiftsbelastninger som er ventet registrert for samtlige underenheter i løpet av en måned.
Normalt skal sikkerheten til enhver tid dekke avgiftskravet for én måned, jf. skattebetalingsforskriften § 14-21-1 annet ledd. Beregningen bygger på høyeste månedsbelastning siste seks måneder. Tidligere ble den måned med høyest utkreditering siste tolv måneder lagt til grunn ved beregning av garantibeløpet, men for å imøtekomme bransjens behov for reduserte garantibeløp ble beregningsperioden redusert. For virksomheter med sesongomsetning er imidlertid beregningsperioden fortsatt tolv måneder.
KredittgrenseDet fastsettes alltid en kredittgrense tilsvarende garantiens størrelse. Kredittgrensen må ikke overskrides uten skattekontorets samtykke. Belastningene på kreditten er ofte forskjellig fra måned til måned. Kravene til sikkerhet kan derfor endres dersom virksomhetens belastninger forandres, jf. § 14-21 første ledd annet punktum. Kredittgrensen vil endres i takt med garantiens størrelse.
Dersom omstendighetene eller opplysninger tilsier at garantibeløpet i tråd med den standardiserte beregningsmåte ikke er tilstrekkelig, er det i skattebetalingsforskriften § 14-21-1 annet ledd tredje punktum hjemmel for å stille krav om ytterligere sikkerhet for registrerte virksomheter. I praksis vil dette tilsi krav om garanti tilsvarende to måneders belastning av kreditten.
FellesgarantiSom en praktisk løsning er det gitt en mulighet for generalimportører og deres forhandlernett til å søke om å benytte en fellesgaranti som sikkerhet for engangsavgift kreditt. En fellesgaranti innebærer at en tredjemann stiller sikkerhet i form av en selvskyldnerkausjon fra finansinstitusjon for en gruppe forhandlere. Tilgang av forhandlere til forhandlerlisten skal skriftlig meddeles det skattekontoret hvor generalimportøren er hjemmehørende. Det skal fremgå av erklæringen at garantisten har akseptert at nevnte forhandler skal omfattes av fellesgarantien. Fordelen for skatteetaten med fellesgarantier er at risikoen for tap er mindre. Samtidig ligger forhandlerens gevinst i at det åpnes for at garantibeløpet kan settes noe lavere enn det summen av samtlige forhandleres avgiftsomsetning skulle tilsi. Dersom virksomheten er under en fellesgarantiordning, skal det også beregnes en kredittgrense. I dette tilfellet vil beregnet avgiftsomsetning være grunnlaget for fastsettelse av kredittgrense. For øvrig gjelder tilsvarende regler som for andre virksomheter med kreditt.
14-21.5 § 14-21 annet ledd – Sikkerhet for avgiftspliktige etter særavgiftsloven{14-21.5}
Skattekontoret kan kreve at virksomheter som er registrert som avgiftspliktig etter særavgiftsloven, stiller sikkerhet for fremtidig skyldig avgift. Kravet kan stilles både ved registrering eller ved en senere anledning. Det er opp til skattekontoret å fastsette de nærmere krav til sikkerhet, herunder sikkerhetens omfang, jf. siste punktum i bestemmelsen.
Vurderingskriteriene for når sikkerhet skal kreves, fremgår av skattebetalingsforskriften § 14-21-2. I hovedsak skal sikkerhet kreves dersom virksomheten gjentatte ganger har betalt for sent i henhold til skattebetalingsloven
§ 10-40 eller ved annen overtredelse av avgiftsbestemmelsene, der virksomheten har uoppgjorte restanser med hensyn til skatter, avgifter eller toll, eller der virksomheten, styret eller ledelsen ikke kan anses kredittverdig.
KredittverdighetVed kredittverdighetsvurderingen vil Skatteetaten benytte seg av egne erfaringer etaten har med virksomheten herunder opplysninger knyttet til betaling av andre avgifter og skatt, samt de opplysninger som kan fremskaffes gjennom kredittopplysningsselskaper. I første rekke stilles det krav til rettidig betaling samt økonomisk soliditet og likviditet. Dersom virksomheten er registrert med betalingsanmerkinger eller dersom etatens inndrivelsesmuligheter er svake, anses virksomheten i utgangspunktet ikke som kredittverdig.
Garantiens størrelseDer sikkerhet kreves, skal den til enhver tid dekke avgiftskravet for to terminer med utgangspunkt i de to terminene som har høyest avgiftsbelastning siste 12 måneder, jf. skattebetalingsforskriften § 14-21-2 siste ledd.
Dersom omstendighetene eller opplysninger tilsier at garantibeløpet i tråd med den standardiserte beregningsmåte ikke er tilstrekkelig, er det for registrerte avgiftspliktig etter særavgiftsloven hjemmel for å stille krav om ytterligere sikkerhet for registrerte virksomheter, jf. skattebetalingsforskriften § 14-21-1 annet ledd tredje punktum.
GarantitypeSikkerheten skal stilles i form av selvskyldnerkausjon fra bank, forsikringsselskap eller tilsvarende annet finansforetak, jf. skattebetalingsforskriften
§ 14-21-2 tredje ledd, jf. § 14-20-4 annet ledd.
Krav om kortere leveringsfristerFor å sikre rettidig betaling kan det i tillegg vurderes å stille krav om kortere leveringsfrister for skattemeldingen. Som det fremgår av skatteforvaltningsforskriften § 8-4-2 fjerde ledd, er vurderingstemaet knyttet til sannsynligheten for at betaling ikke vil skje rettidig.
14-21.6 Kort om adgangen til å nekte eller trekke tilbake tillatelse{14- 21.6}
Skattekontoret kan nekte eller trekke tilbake tillatelsen til å være registrert avgiftspliktig virksomhet. For engangsavgiften er hjemmelen engangsavgiftsforskriften § 8-2 og for øvrige særavgiftspliktige er hjemmelen særavgiftsforskriften § 5-6.
Etter begge bestemmelser er vurderingstemaet for det første om virksomheten, styret eller ledelsen ikke anses kredittverdig. Vurderingen blir i hovedsak tilsvarende som omtalt under <ZREF RID="14-21.5">. Videre ses det på om virksomheten har
uoppgjorte restanser med hensyn til skatter, avgifter eller toll eller har overtrådt regelverket om særavgifter, toll eller merverdiavgift. Tillatelsen kan også trekkes tilbake dersom virksomhetens karakter endres. Dette gjelder både ved endring av selskapsform og av vedtektsfestet formål. Siden virksomheter som søker om å bli registrert med engangsavgift kreditt skal stille sikkerhet, praktiseres vilkårene for å nekte registrering noe mer lempelig for disse virksomhetene enn overfor øvrige særavgiftspliktige virksomheter. For sistnevnte er det sentrale vurderingstemaet ved søknaden, hvorvidt sikkerhet skal avkreves eller ikke.
For engangsavgiften oppstilles det som nevnt vilkår om at tilstrekkelig sikkerhet etter skattebetalingsforskriften § 14-21-1 stilles og at bestemmelsene i engangsavgiftsforskriften § 8-3 annet ledd til og med § 8-4 overholdes. Disse bestemmelsene knytter seg til en del plikter virksomheten har. Blant annet å melde fra til skattekontoret om adresseendring, om opphør og stans av drift og om at tilsendt månedlig avgiftsspesifikasjon ikke stemmer overens med virksomhetens egen oversikt. Vedtak blir å treffe etter en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak, hvor ett eller flere av de nevnte vilkår kan begrunne at søknad avslås eller at tillatelsen trekkes tilbake.
Adgangen til å trekke tilbake tillatelsen for registrerte virksomheter må ses i sammenheng med at skattekontoret i skattebetalingsforskriften §§ 14-21-1 annet ledd tredje punktum og § 14-21-2 fjerde ledd tredje punktum, kan kreve ytterligere sikkerhet.