PROSJEKT ”BO FOR LIVET”

PROSJEKT ”BO FOR LIVET”

I KIRKENS SOSIALTJENESTE 2008-2012

SLUTTRAPPORT

Skrevet av prosjektleder Xxxxxxxx Xxxxx Xxxxxxx Juni 2012

INNHOLDSFORTEGNELSE

1. Introduksjon/ Bakgrunn for ”Bo for livet” 3

1.1 Bostedsløshet og rusavhengighet 3

1.2 Avtalen mellom Kirkens Sosialtjeneste og Husbanken 3

1.3 Om sluttrapporten til ”Bo for livet” 3

1.4 ”Bo for livet”: Prosjektplan 4

1.5 Utgangspunkt: De lokale tiltakene 4

2. Teoretisk utgangspunkt og beskrivelse av ”Bo for livet modellen” 5

2.1 Boligsosialt arbeid 5

2.2 Fokus på deltakermedvirkning 5

2.3 Fokus på frivillighet 7

2.4 Fadderordning 7

2.5 Fokus på samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner 8

2.6 Fokus på andre faktorer 9

2.7 ”Bo for livet modellen” 10

3. De organisatoriske rammene 10

3.1 Implementering og forankring 10

3.2 De økonomiske rammene 10

3.3 Prosjektleder i permisjon 10

4. Vurdering av måloppnåelse 11

4.1 Oversikt over fasene og de nasjonale aktivitetene 11

4.2 Erfaringer fra de ulike nasjonale aktivitetene i prosjektet 12

4.3 Det lokale arbeidet 14

5 Erfaringer fra det individuelle boligsosiale arbeidet 14

5.1 Samtaler med deltakere og ansatte 14

5.2 Om deltakerne i de lokale prosjektene/ tiltakene 15

5.3 Frivillighet 17

5.4 Fadderordning 18

5.5. Samarbeid mellom kommuner og en frivillig organisasjon 19

5.6 Arbeid/ Aktivitet 20

5.7 Sosialt nettverk 21

5.8 Betydningen av andre faktorer 22

6 Evaluering av prosjektets innhold, framgang, resultat 25

6.1 Effekten av prosjektet for deltakerne 25

6.2 Effekten av kompetanseheving for ansatte 26

6.3 Manglende effekt 26

7. Konklusjoner og anbefalinger 28

7.1 Kompetansebehov 28

7.2 Rus og boligsosialt arbeid 28

7.3 Deltakermedvirkning i prosjektet 28

8. Avslutning 29

8.1 Svar på de tre spørsmålene i prosjektet 29

8.2 Revidert modell 30

LITTERATURLISTE 32

Vedlegg "Bo for livet modellen" 33

1. Introduksjon/ Bakgrunn for ”Bo for livet”

1.1 Bostedsløshet og rusavhengighet

I følge den siste kartleggingen av bostedsløse er det 6200 bostedsløse i Norge i dag. Av disse er 59 prosent avhengige av rusmidler (Johannesen/Dyb 2009: 128). Denne andelen har vært relativt stabil over tid. Vi ser altså at koblingen mellom rusavhengighet og bostedsløshet er sterk. ”En god bosituasjon har betydning for rusmiddelavhengiges mulighet til bedre helse og et verdig liv, og for tidligere domfeltes sjanse til å leve et liv utenfor kriminalitet” (NOU:11: 15). For de som ønsker seg ut av rusavhengighet er en god og trygg bolig helt essensielt. Dette framheves også i NOU 11: 15: ”Å sikre en god bosituasjon for personer som skrives ut fra spesialisthelsetjenesten, har betydning for vellykket rehabilitering etter endt behandling”.

1.2 Avtalen mellom Kirkens Sosialtjeneste og Husbanken

Kirkens Sosialtjeneste er en landsomfattende diakonal stiftelse med 17 virksomheter innen helse- og sosialfeltet. Arbeidet spenner fra spesialiserte tjenester innen barnevern, psykiatri og rusbehandling, til oppfølgingstjenester etter endt soning eller behandling, samt tilbud til utviklingshemmede. Kirkens Sosialtjeneste har drevet boligsosialt arbeid siden deltakelse i Prosjekt Bostedsløse fra 2002 til 2005 da to boligtiltak ble opprettet. Etter dette ble det opprettet noen lokale prosjekter under den nasjonale strategien ”på vei til egen bolig” (2005- 2007).

Ved Kirkens Sosialtjeneste sine åtte oppfølgingssentre for de som har en bakgrunn med rus og/ eller kriminalitet, så man i 2008, at mange som var i kontakt med dem med et ønske om et xxxxxxxx liv slet med å finne en egnet bolig. Mangel på kommunale boliger førte til at flere fikk tilbud om en bolig der andre ruset seg, og dermed var dette et dårlig utgangspunkt for å klare den rusfrie tilværelsen. Kirkens Sosialtjeneste så også et behov for å samle og utvikle den boligsosiale kompetansen i organisasjonen for å sørge for god oppfølging i egnede boliger.

I november 2008 skrev Kirkens Sosialtjeneste under på en nasjonal samarbeidsavtale med Husbanken (2008-2011) om at organisasjonen skulle arbeide sammen med kommunene for etablering og oppfølging i varige boliger for vanskeligstilte. Kirkens Sosialtjeneste skulle ved sine tiltak arbeide med metode og modellutvikling og kompetanseheving i forhold til frivillighet og brukermedvirkning. For å utføre dette arbeidet søkte organisasjonen om midler til prosjekt ”Bo for livet”. Midlene skulle lønne prosjektleder og bidra til finansiering av ulike fora for erfaringsutveksling.

1.3 Om sluttrapporten til ”Bo for livet”

Denne rapporten består av 8 kapitler. Etter å ha sett på bakgrunn for prosjektet i kapittel 1, vil rapporten se på det teoretiske utgangspunktet og de organisatoriske rammene i henholdsvis kapittel 2 og 3. Kapittel 4 vil se på resultater og måloppnåelse på nasjonalt nivå, mens kapittel 5 vil se på resultater av fra den individuelle oppfølgingen av våre deltakere. Kapittel 6 vil videre vurdere effekten av prosjektet, mens kapittel sju og åtte vil konkludere og gi videre anbefalinger.

Rapporten vil gjennomgående bruke begrepene ”deltakere” om tjenemottakerne i prosjektet og ”ansatte” eller ”oppfølgere” om tjenesteyterne som følger opp deltakerne i bolig.

Prosjektgruppa bestemte seg tidlig for at vi skulle snakke om ”deltakere” istedenfor ”brukere” eller beboere, ettersom denne gruppa ikke er passive mottakere av tjenester. Dermed er dette det begrepet rapporten vil bruke videre. Dette gjelder også i forhold til det kjente uttrykket ”brukermedvirkning” som vi har erstattet med ”deltakermedvirkning”. Begrepene kan være andre når det er sitater fra kilder.

1.4 ”Bo for livet”: Prosjektplan

1.4.2 Prosjektmål

Hovedmålsettingen for prosjektet ble som følger: ”Utvikle og implementere en modell for etablering og oppfølging av vanskeligstilte i varige boliger der brukermedvirkning og frivillighet står sterkt”. Prosjektleder skal være koordinator og veileder for det lokale boligsosiale arbeidet, og skal samle erfaringer nasjonalt.

Følgende spørsmål skulle besvares i prosjektet:

1. Hvordan kan frivillige være en ressurs i det boligsosiale arbeidet?

2. Hvordan kan brukerne (nå deltakerne) være en ressurs i det boligsosiale arbeidet?

3. Hvordan kan frivillige organisasjoner best samarbeide med kommunene i det boligsosiale arbeidet?

1.4.3 Målgruppa

Hovedfokuset for prosjektet har vært våre virksomheter innenfor ”Seksjon oppfølging”. Hovedmålgruppa har dermed vært Kirkens Sosialtjeneste sine deltakere som har en bakgrunn med rus, og/eller kriminalitet og som trenger oppfølging etter soning/behandling på veien mot et rusfritt liv. For å skaffe og beholde en egnet bolig trenger de god oppfølging fra våre ansatte. For å sikre denne oppfølgingen ble ansatte indirekte også en målgruppe for prosjektet i forhold til kompetanseheving på området.

1.4.4 Organisering

Prosjektledelse

Prosjekteiere har vært Kirkens Sosialtjeneste, på oppdrag fra Husbanken. Prosjektansvarlig har vært seksjonssjef oppfølging, og prosjektleder har vært Xxxxxxxx Xxxxx Xxxxxxx (rådgiver). Begge har vært tilknyttet hovedkontoret i Oslo.

Andre roller

Styringsgruppen har bestått av generalsekretær i Kirkens Sosialtjeneste (Xxxx Xxxx Xxxxx- Xxxxxxxx, senere Xxxxxxx Xxxxxxx) og seksjonssjef oppfølging (Xxxxx Xxxxx og senere Xxxx Xxxxxx Xxxxxxx Xxx) og Xxxxx Xxxxxx Xxxxxxxxx, fagsjef oppfølging. Gruppa skulle ta beslutninger fortløpende om prosjektets framgang.

Prosjektgruppen har bestått av fem lokale prosjekt/ tiltaksledere, samt én til to deltakere. Gruppa skulle sammen med prosjektleder gjennomføre og rapportere på prosjektet fra virksomhetene våre.

Referansegruppen har bestått av Xxxxxxxxx Xxxxxxxxx fra KS, Xxx Xxxxxxx fra Frelsesarmeen, Xxxxx Xxxxxxx fra Boligtiltaket Folkestadsgate og Xxxx Xxxxxx/ Xxxxx Xxxxxxxxx, Husbanken region øst, samt prosjektleder. Gruppen skulle ta faglige diskusjoner rundt prosjektet og komme med anbefalinger på retningen i prosjektet. Brukernes stemmer skulle være retningsgivende her.

1.5 Utgangspunkt: De lokale tiltakene

Kirkens Sosialtjeneste hadde som sagt to boligsosiale tiltak ved oppstarten av ”Bo for livet”. Dette var Boligtiltaket Hørløcksveg (Trondheim) og Boligtiltaket Folkestadsgate (Hamar).

Disse tiltakene ble opprettet under Prosjekt Bostedsløse. Tiltakene er hovedsakelig for de som kommer fra fengsel/ behandling og er motiverte til å leve rusfritt. I tillegg til disse boilgtiltakene var det startet opp noen boligsosiale prosjekter med tilskudd fra Husbanken. Disse var ”Prosjekt Erobring” ved Jarlegården oppfølgingssenter i Steinkjer, og prosjekt ”Gode Naboer” ved Huset oppfølgingssenter i Tromsø. I 2008 startet vi også opp ”Min egen bolig” under Hamartiltakene.

2. Teoretisk utgangspunkt og beskrivelse av ”Bo for livet modellen”

2.1 Boligsosialt arbeid

Ulfrstad: ”Boligsosialt arbeid er å bistå individene i å erverve nødvendige ressurser og redusere hindringene i boligsituasjonen, slik at flest mulig kan skaffe og opprettholde en god bolig og en god bosituasjon”. I denne delen av rapporten skal vi se på hvordan vi kom fram til de ulike faktorene vi tenker kan ha effekt på at deltakerne klarer å opprettholde en god bo og livssituasjon. Dermed vil det være teoretiske betraktninger og innspill fra alle fora for erfaringsutveksling vi har hatt i prosjektet. Dette gjelder prosjekt, referansegruppemøter samt idédugnaden i 2009, og boligfora for Kirkens Sosialtjeneste.

Hva er viktig for deltakerne i forhold til oppfølging i bolig?

”God oppfølging er helhetlig, forholder seg til brukerens behov gjennom hele døgnet og brukerens totale livssituasjon”. Dette kan handle om praktisk hjelp, økonomi, medisiner men like viktig er sosial støtte og livsinnhold (Xxxx Xxxxxx/Øveraas i Bordkorb/Xxxxxxxx: 07:103). Fleksibilitet fra oppfølgerne i forhold til å hjelpe hele mennesket er viktig her blant annet i forhold til tilgjengelighet. I følge Xxxx Xxxxxx/Øveraas er det for mange av brukerne viktig med faste tjenesteytere og tillitsfulle hjelperelasjoner. I mange tilfeller er dette en helt avgjørende forutsetning for å klare å komme i posisjon til å yte den støtte som den enkelte bruker faktisk har behov for (Ibid; s 104).

2.2 Fokus på deltakermedvirkning

2.2.1 Hvorfor deltakermedvirkning?

I ”Bo for livet” tok vi utgangspunkt i at deltakermedvirkning i forhold til etablering og oppfølging i bosituasjonen var sentralt. Det finnes mange gode grunner til at deltakerne skal være med på å bestemme hva de får av bolig og tjenester for å mestre boforholdet. Her er noen som organisasjonen Feantsa (2007) henviser til:

Demokratitankegang: alle bør ha retten til å ha innflytelse på beslutninger som påvirker dem. Dette er en grunnleggende tanke i vårt samfunn. ”Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, og er dermed ikke noe tjenesteapparatet kan velge å forholde seg til eller ikke”

(Kilde: Helsedirektoratet)

”Empowerment”. Medvirkning er viktig for personers selvutvikling, deltakelse og for å ta ansvar for eget liv. Helsedirektoratet sier følgende: ”Dersom brukeren i større grad kan påvirke omgivelsene gjennom egne valg og ressurser, vil det kunne påvirke selvbildet på en positiv måte og dermed styrke brukerens motivasjon. Dette vil dermed kunne bidra positivt til brukerens bedringsprosess, og således ha en terapeutisk effekt. I motsatt fall kan den hjelpeløsheten mange brukere opplever bli forsterket”.

Kvalitetsforbedring: Kvaliteten på tjenestene bedres (tjenestene tilpasset brukerens behov). ”Brukermedvirkning kan bidra til økt treffsikkerhet i forhold til utformingen og gjennomføringen av både generelle og individuelle tilbud” (Kilde: Helsedirektoratet).

Vi ser at alle disse tre elementene er viktige argumenter for å få inn stor grad av deltakermedvirkning i boligsosialt arbeid. For å få gode resultater sitter deltakerne selv på mye informasjon om hva de trenger for å skaffe og beholde en egnet bolig. Samtidig kan prosessen med involvering av deltakerne skape mulighet for selvutvikling hos den enkelte som tar mer ansvar for sitt eget liv, noe som også øker sannsynligheten for et vellykket resultat. I tillegg må kvaliteten på tjenestene sikres gjennom tilbakemelding fra brukere/ deltakere. Med dette utgangspunktet har ”Bo for livet” gjennom sin modell valgt ut noen konkrete måter å jobbe med deltakermedvirkning på. Se mer under punkt 2.7.

2.3.2 Hvordan deltakermedvirkning?

Hvordan skal deltakerne medvirke i forhold til etablering og oppfølging i bolig? Hvilke verktøy finnes deti for medvirkning? Det finnes ulike grader for medvirkning, fra ingen deltakelse til

selvmobilisering (the participation ladder). Se her for mer informasjon: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxx.xx/xxx/x_xxxxxxxx/xx/xXxx_000/xXXxx_0000/xXxxxxx_000/xXXxx_ 1

Her er noen råd fra Løken (2006) om hvordan man bør inkludere deltakerne i arbeidet som man også kan tenke seg er nyttig i det boligsosiale arbeidet:

• Ha myndighet i saker som angår en selv

• Være med på å definere behovet for informasjon, kommunikasjon, tilbud og tjenester

• Kunne uttale seg om kvaliteten på tilbud og tjenester

• Være representert i styrer, råd og utvalg

• Delta i beslutningsprosesser fra start til mål

Strukturer for deltakermedvirkning:

Når man skal finne strukturer for medvirkning er det også viktig å huske på at: ”Ikke alle bostedsløse ønsker å medvirke og at man må tilpasse strukturene til målgruppa: de som ikke er vant med å få innflytelse av betydning, og skape en kultur for deltakelse (Feantsa:2007).

Dermed er det viktig at man vet hvorfor man ønsker medvirkning, at man finner gode strukturer for medvirkning og at deltakerne ser konsekvensene av medvirkningen.

2.3.3 Deltakermedvirkning i den individuelle oppfølgingen

I følge Helsedirektoratet må de ansatte som følger opp gå i dialog med deltakeren for at de sammen skal finne ut hva som er hensiktsmessig og ønskelig, basert både på en faglig vurdering og på deltakerens kompetanse om seg selv og sitt liv. Slik kan man i fellesskap komme fram til løsninger som begge parter er fortrolig med (xxx.xxxxxxxxxxx.xx).

Helsedirektoratet sier også at det viktigste i møtet mellom deltaker og ansatt er god kommunikasjon. For å få til dette må begge være åpne og lydhøre for hverandre. Ansatt har fagkunnskap - deltaker kjenner problemene på kroppen, og vet mest om sine egne vansker. Kanskje må man tenke nytt for å få til et likeverdig samarbeid? ”Brukererfaring og fagkunnskap må være likeverdige grunnpilarer både i kommunene og i spesialisthelsetjenestene” (www.helsedirektoratet). Når deltakerne trenger hjelp til å mestre hverdagen er det noen få, men viktige momenter å huske på: å bli tatt på alvor, bli behandlet med respekt, føle tillit og trygghet og få hjelp når behovet er der (Xxxx.xxxxxxxxxxx.xx).

2.3.4 Strukturer for deltakermedvirkning i prosjektet

Prosjekt ”Bo for livet” har kommet fram til noen strukturer vi tenker kan være bra for medvirkning. I modellen tok vi som utgangspunkt at deltaker må være med i hele prosessen rundt etablering og oppfølging i bolig: han/ hun skal være deltaker i eget liv!

Etablering i egen bolig:

Deltakermedvirkning er å ha reelle valg i forhold til hvordan man skal bo ut fra ressurser og ønsker/ behov, og hvordan man skal innrede/ gjøre det til sitt eget hjem. Vi tenker at når deltakerne er med i prosessen får de et større eierforhold til hjemmet sitt og de har det bedre med egen livs- og bosituasjon.

Oppfølging rundt bosituasjonen

I prosjektet har det vært fokusert på deltakermedvirkning i forhold til individuelle behov som en viktig del av motivasjonsarbeidet, for å få folk til å ”ta ansvar for sitt eget liv og egne valg” og for å bli bevisst både plikter og rettigheter rundt eget boforhold. Her må man tørre å stille krav, og få deltakerne til å ta konsekvensene av de valgene de gjør underveis. Man bør unngå at deltaker/bruker mister kontrollen over eget liv og at ansatte ”tar over prosessen” rundt etablering og oppfølging i bolig. I tillegg har det vært fokus på medvirkning i forhold til hvordan oppfølgingen skal være. Prosjektet har sagt noe om at deltaker må bestemme over egne planer som individuell plan, og eventuelt oppfølgingsavtaler med prosjektet/ tiltaket. I tillegg er det viktig at deltaker blir hørt og får bestemme over det som foregår i ansvarsgruppen. I tillegg bør deltakeren få innflytelse på utviklingen av et boligprosjekt/ tiltak i form av for eksempel husmøter og prosjektmøter der de har reell innflytelse.

2.3 Fokus på frivillighet

2.3.1 Hvorfor fokus på frivillighet i boligsosialt arbeid?

Det er gjort lite forskning på effekten av frivillighet for folk som er i rehabilitering, men Wollebæk sier at frivillige kan ”bidra til (re)integrering i samfunnet for de som har vært utenfor på grunn av rus og kriminalitet: bygge tilhørighet, mening og fellesskap med andre mennesker”.

Kirkens Sosialtjeneste har erfaringer fra oppfølgingssentrene på at frivillige er viktige ressurspersoner i forhold til deltakerne. I evalueringen av oppfølgingssentrene fra 2008 gir deltakerne uttrykk ”for at de frivillige er brukernes inngang til ”normalitet” ved at de representerer sider ved samfunnet som mange har følt seg ekskludert fra i sin posisjon som klient/bruker i hjelpeapparatet. Frivilliges forankring utenfor den tradisjonelle hjelperrollen vurderes som positiv” (Brænne: 08). Vi ser her at de frivillige er viktige for deltakerne i kraft av den sosiale relasjonen de får seg i mellom.

Behovet for frivillige har blitt utdypet underveis i prosjektet gjennom ulike fora. Oppsummert går det ut på følgende:

• Hindre sosial stigmatisering og unngå sosial isolasjon.

• Øke sosial kompetanse og hjelpe til med integrering i nye sosiale nettverk.

• Frivillige er viktig som ”medmennesker” og er en viktig ressurs som tilfører anerkjennelse av deltakerne som reelle deltakere i samfunnet. De bidrar dermed med et annet perspektiv enn ansatte.

• Frivillige kan formidle ”sunne interesser” – som gjør at deltakeren selv får knyttet kontakter og etter hvert kan gjøre den frivillige overflødig

• Xxxxxxxxxx tilfører kunnskap som alminneliggjør livet, noe som er viktig for de sårbare målgruppene som trenger bolig. Hverdagslivskompetanse er viktig her.

2.3.2 Frivillighet i ”Bo for livet”

”Bo for livet” valgte i utgangspunktet å fokusere på at deltakerne skal ha kontakt med en frivillig ut fra tanken om at dette kan bidra til et meningsfylt rusfritt liv og en mer stabil bo- og livssituasjon. Kontakt med frivillige kan bidra til at folk som har vært ”på siden av samfunnet” kan få sosial trening og hindre ensomhet/isolasjon.

2.4 Fadderordning

Fadderordning handler både om deltakermedvirkning og frivillighet! Det handler om at tidligere eller nåværende brukere/deltakere som har kommet lengre i prosessen mot rusfrihet kobles på én som trenger veiledning fra noen som har vært i gjennom dette. Her ser vi på ”deltakerkompetansen” som et viktig bidrag i det boligsosiale arbeidet.

Det ligger mye ressurser og muligheter i fadderarbeid. Det er viktig både for å heve kvaliteten på arbeidet og for at deltakere med mye erfaring som har kommet lenger skal oppleve mestring og økt selvfølelse. For faddernes del får man et fokus på andre og litt bort fra seg selv, og det skaper engasjement. Kirkens Sosialtjeneste har fått noen innspill på dette blant annet fra besøk på WayBack, men også i andre fora.

• Fadderne er der selv om noen ”blir borte”. Du kan kontakte de selv om du har ”havnet utpå” igjen og dummet deg ut.

• Man tar én dag av gangen. Faddere vet dette og bruker egne erfaringer som en støtte for den enkelte.

• Det er lettere å si fra når du har ”vært der før”

• Faddere eller såkalte ”likemenn” har en annen posisjon til å ”nå inn” til den enkelte og er viktige rollemodeller for at det går an å forandre livet sitt til noe positivt.

• Det er viktig å bryte kontakten med rusvenner og erstatte dem med andre venner. Her trenger mange hjelp.

• Man må ha eierskap til problemene selv og spørre ”hva ønsker du”, slik at den enkelte kan få mestringsfølelse og oppturer underveis

2.5 Fokus på samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner

Utgangspunktet for prosjekt ”Bo for livet” var at et godt boligsosialt arbeid forutsetter et godt samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner både på tiltaks- og individnivå.

Gjennom ulike fora har prosjektet fått innspill på at det er viktig med godt samarbeid rundt den enkelte for å få til gode boligsosiale løsninger. Frivillige organisasjoner og kommuner har ulik type kompetanse og ressurser og trenger hverandre for å få til godt boligsosialt arbeid.

Det vektlegges at så lenge det er god kommunikasjon, tillit og felles faglig plattform kan vi få til mye sammen i samarbeid med deltakerne! For eksempel kan frivillige organisasjoner bidra både til å etablere og følge opp i bolig, og kan spille på andre krefter enn kommunen ofte kan: det private engasjementet i samfunnet. De kjenner ofte deltakeren på en annen måte og har muligheten for å tilby mer helhetlig fokus der nettverk og aktiviteter står sentralt. I dette samarbeidet kan man si følgende i forhold til ansvarsområdene til partene (Kilde: Idédugnad i ”Bo for livet” 2009):

Kommunens ansvar

• Kommunene har lovverket å forholde seg til.

• De skal gi tilbud om individuell plan, informasjon om rettigheter og utarbeidelse, har ansvar for innkalling og gjennomføring av ansvarsgruppemøter.

• Kommunen kan inkludere og bidra til deltakermedvirkning i kommunale boligsosiale handlingsplaner og framskaffe høringsuttalelser

Frivillige organisasjoners ansvar:

• Kan drive med kartlegging av oppfølgingsbehov.

• De har ofte stor kjennskap til ”hvor skoen trykker” og kan formidle dette til kommuner.

• De kan tilby kontakt med frivillige

• De kan kartlegge og kontakte private utleiere, delta i ansvarsgruppemøter, tilby bo- oppfølging i form av hjemmebesøk, boligskole, veiledning.

• De kan tilby kartlegging og mobilisering av trygge sosiale nettverk og aktiviteter, bidra til å utvikle holdinger i samfunnet, nærmere grasrota. De ønsker å integrere de vanskeligstilte inn i private ”normale” bomiljø, unngå kommunale ghettoer. De ønsker mindre fokus på effektivisering, mer kvalitetsfokus enn kvantitet.

Tiltaksnivå

For å få til et vellykket boligsosialt tiltak tenker Kirkens Sosialtjeneste at et godt samarbeid mellom en frivillig organisasjon og en kommune er helt essensielt både på individ- og tiltaksnivå. Det er ulik teori og ulike rapporter som viser hvordan dette best kan oppnås. For at man skal få satt i gang et boligsosialt arbeid i en kommune er det viktig å etablere felles mål og enighet om hva tiltaket skal være i en tidlig fase der det er mulig. P. E. Torp (2005) har sett på dette i sin mastergrad i statsvitenskap. Her har han brukt implementeringsteori og kommet fram til noen avgjørende variabler for et godt samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner i boligsosialt arbeid som viser til et godt resultat mellom partene.

Samarbeidet mellom frivillige organisasjoner og kommuner kan ha ulike former. Et sentralt spørsmål er om de to partene har tydelige roller?

• Arrangør: Bestemmer hva som skal produseres, hvor mye som skal produseres, hvilke kvalitet produktet skal ha og hvem produktet skal stilles til rådighet for.

• Finansierer: betaler produsenten

• Produsenten har ansvaret for den praktiske produksjonen av tjenesten og har ansvaret for at tjenesten stilles til rådighet.

Klassisk modell: Ved et tradisjonelt kjøp av tjenester vil det typisk være:

• Kommunen: arrangør og finansierer.

• Den frivillige organisasjonen: produsent av de tjenester kommunen bestiller og betaler for.

Samarbeidsmodell: kompleksitet (Prosjekt Bostedsløse)

• Det vil ikke i like stor grad som i et tradisjonelt bestiller – utfører forhold være klare skiller mellom arrangør, produsent og finansierer.

Blant annet med utgangspunkt i dette har vi kommet fram til noen tips som kan hjelpe i prosessen med å starte opp et boligsosialt prosjekt eller tiltak som sikrer en god forankring og et godt samarbeid med kommunen. Se mer om dette i Håndboka i boligsosialt arbeid som ble laget under prosjektet: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx.xx/xxxxx/XXXXXXX,%00Xxxxxxxxxx%0000.00.00.xxx

2.6 Fokus på andre faktorer

2.6.1 Sosialt nettverksarbeid

Ensomhet kan være en stor utfordring for mange som prøver å leve i et stabilt rusfritt liv. ”Ensomhet er kanskje et av rehabiliteringens eller normaliseringens viktigste hindre. Boligen må inngå i en meningsfull tilværelse der beboeren kan etablere et nettverk og skaffe arbeid, utdannelse eller være med på andre aktiviteter” (Ulfrstad: 11: 101). I følge Ytrehus/Drøpping (Fafo, 2004) sine brukerintervjuer så legger alle som er rusfri i dag vekt på ensomheten og brutte bånd. Mangel på sosialt nettverk kan føre til at man ikke klarer å holde seg rusfri (Ibid). Dette bekrefter også Stoltenbergutvalget: ”Å komme ut av et rusmisbruk kan være billetten til et bedre liv, men det er ingen garanti. Ensomhet og problemer med å etablere et nytt liv utenom rusmiljøet kan være vanskelig, og faren for tilbakefall til rus stiger med lav sosial integrasjon og ensomhet” (Stoltenbergutvalget 2010:31). I Rokkanrapporten fra 2006 sier deltakerne selv: ”Ensomheten i egen leilighet er overveldende hos de fleste som forteller om slike erfaringer”. En av dem mente at: (…) ”svært mange oppsøker lavterskeltilbud i byen selv om de har egen leilighet, og at en grunn er ensomhet” (Taksdal m.fl 2006:64).

Arbeid med faddere og frivillige i tiltakene bidrar som tidligere nevnt også til å hindre ensomhet. Men vi har i ”Bo for livet” også sett på sosialt nettverksarbeid som metode. Vi har oppfordret de lokale tiltakene til å jobbe systematisk med deltakerens sosiale nettverk gjennom kartlegging av reelt og ønsket nettverk for å se hvilke ressurser som finnes, og som man kan mobiliseres rundt deltakeren (Eilertsen 2008). Å arrangere nettverksmøter handler dels om å få konkret hjelp i hverdagen, dels om en gjenopprettelse av et nettverk som kan gi sosial støtte (Ulfrstad 11:124). ”Å bidra til at brukeren kommer i gang med aktiviteter, kan være en vei til å utvikle nettverk” (Ibid).

2.6.2 Arbeid/aktivitet

I tillegg til å ha et sted å bo er også jobb eller faste aktiviteter på dagtid sentralt for at rusavhengige og tidligere avhengige skal komme inn i et nytt miljø. Dagene må fylles av noe annet enn rusen, og aktivitet gir dagliglivet struktur. Aktivitet og jobb handler ikke bare om å kunne tjene egne penger, det handler like mye om verdien av å bli sett av noen utenfor rusmiljøet, om sosial støtte og livsinnhold (Stoltenbergutvalget 2010:31). Evalueringen av arbeidstreningstreningstiltak i frivillige organisasjoner viser at for noen kan dette representere starten på en prosess mot et liv med økt livskvalitet (Xxxxxxxx & Fløtten: 2008). Arbeid kan være et virkemiddel for etablering av sosiale nettverk, og det kan gi opplevelse av mening.

Det samme kan andre aktiviteter som deltakelse i frivillige organisasjoner eller i frivillig arbeid (Stoltenberg-utvalget). Informantene i Xxxxxx-rapporten fra 2006 (..) ”fortalte om gledene ved turgåring, trening, fiske, data, musikk og skolegang, og om betydningen av å få økonomisk, praktisk og sosialt støtte til å engasjere seg i dette” (Taksdal m.fl 06: 59).

Målgruppa: overgang fra fengsel/ institusjon

Xxxxxxxx forklarer i sin bok om boligsosialt (sam)arbeid noe om utfordringer fra institusjon/ fengsel til livet etterpå: ”Å gå inn og ut av et institusjonsliv er brudd. Brudd representerer alltid tap, enten det gjelder rusmidler, nettverk, et ordnet og trygt institusjonsliv eller noe annet. Det store spørsmålet er hva du vinner isteden. For mange vil kanskje det enkleste og tryggeste være å falle tilbake til livet før institusjonsopphold” (Xxxxxxxx: 2011:11). Det er dette vi ønsker å forhindre i vår modell. Livet uten rus må erstattes med et liv med mening der man har

mulighet til å gjøre noe som gir mestring gjennom arbeid/aktivitet og positive sosiale relasjoner som gir økt følelse av egenverd. Det er viktig med gode overganger mellom institusjoner og egen bolig. Modellen i ”Bo for livet” beskriver også dette.

2.7 ”Bo for livet modellen”

Mål: ”å støtte den enkelte deltaker til å etablere seg i en egnet bolig og til å beholde denne”.

Se vedlegg for en mer utfyllende modell om prosessen på vei til en varig, stabil bosituasjon

Modellen:

Utgangspunkt	Modell/kjernefaktorer	Resultat
Personer uten egnet bolig (fra fengsel/inst/UFB)	Frivillige Faddere Sosialt nettverksarbeid Aktiviteter/ Arbeid	Personer i en egnet, varig bolig (etablering og oppfølging i bolig)
	Deltakermedvirkning Samarbeid med kommunen

3. De organisatoriske rammene

I den opprinnelige prosjektplanen ble noen trekk ved organiseringen trukket fram som avgjørende i forhold til om vi ville lykkes med prosjektet. Dette handlet om implementering og forankring, samt godt samarbeid mellom lokalt og nasjonalt nivå. I tillegg fikk vi en uforutsett hendelse med prosjektleder i fødselspermisjon. Vi ser at det har vært noen utfordringer for prosjektet som vi har prøvd å jobbe med underveis. Mer om effekten av dette i kapittel 6.

3.1 Implementering og forankring

Samarbeid mellom lokalt og nasjonalt nivå i organisasjonen ble i den opprinnelige prosjektplanen oppfattet som helt essensielt for utvikling og implementering av prosjektet. Kirkens Sosialtjeneste er en nasjonal organisasjon med tiltak over hele Norge. Dette er en utfordring når man skal sikre forankring av prosjektet og implementering av modellen.

Kommunikasjon er nøkkelen her.. For å sikre en lokal forankring ble det fra prosjektleders side brukt en del tid ute i virksomhetene, samt mye samtaler på telefon og mailer underveis. Prosjektleders opplevelse er at dette samarbeidet har vært godt gjennom hele prosjektperioden. De lokale tiltakene har alle deltatt i prosjektgruppa og andre fora vi har hatt underveis. De har vært positive i forhold til samarbeid på tvers av tiltakene og mellom sentralt og lokalt nivå. De har kommet med gode innspill til utviklingen av prosjektet, og vært positive i forhold til samarbeid. De har i noe varierende grad brukt prosjektleder som rådgiver i det daglige arbeidet sitt.

3.2 De økonomiske rammene

Det var utfordringer i forhold til at vi prøvde å etablere flere prosjekter samtidig på lokalt nivå med støtte av Husbanken ulike regionkontorer med sikte på å prøve ut en modell. Dette var ikke mulig. Noen prosjekter som skulle vært en del av det overordnede prosjektet ”Bo for livet” måtte legges ned før prosjektperioden var over. Dette skjedde både med prosjektet under Jarlegården oppfølgingssenter, og med prosjektet under Hamartiltakene. Vi ser mer på effekten av dette i kapittel 6.

3.3 Prosjektleder i permisjon

Prosjektleder gikk ut i fødselspermisjon i februar 2011, og var ikke tilbake før januar 2012. Kombinert med stor usikkerhet i forhold til tilskudd fra Husbanken i 2011 ble ikke prosjektleder erstattet med en vikar. Dette var spesielt utfordrende i forhold til

implementeringen av modellen og for å følge opp de lokale tiltakene i 2011. Lanseringen av håndboka i desember 2010 og framlegging av ”Bo for livet modellen” ble dermed det siste prosjektleder gjorde før permisjonen. Heldigvis gjorde en overføring av midler fra 2011 til 2012 det mulig for prosjektleder å fullføre prosjektet i form av å få formidlet erfaringer og utvikle en nettside for deltakere som har et boligbehov.

4. Vurdering av måloppnåelse

Vi skal nå se på hva som har blitt gjort i prosjektet både på nasjonalt og lokalt nivå. På nasjonalt nivå vil vi ta utgangspunkt i de tidligere rapportene som er skrevet til Husbanken, samt ny informasjon fra prosjektleder om aktiviteter fra januar 2011 til juni 2012.

Når vi skal beskrive hva som er gjort på lokalt nivå i arbeid med deltakerne vil denne informasjonen ta utgangspunkt i rapporter fra lokalt til nasjonalt nivå i løpet av de årene prosjektet har vart, samt samtaler med ansatte og deltakere våren 2012 (se kapittel 5 for mer informasjon).

4.1 Oversikt over fasene og de nasjonale aktivitetene

4.1.1 Idéfasen: 2008-2009

Mål for fasen: Få kunnskap/ kompetanse om målgruppas behov og hvordan arbeide med deltakermedvirkning, frivillighet og samarbeid med kommunene. I denne fasen var det viktig med utvikling av idéer og arbeid rundt oppstart av nye lokale tiltak der vi kunne prøve ut en ny modell, samt videreutvikling av allerede eksisterende tiltak. Dette førte ved slutten av året til et uttrykt større behov i organisasjonen for mer felles ressurser.

Hovedtiltakene

Samlinger:

• Boligforum november 2008 med ansatte i Kirkens Sosialtjeneste. ”Bo for livet” prosjektet ble presentert og de første tankene rundt hvordan vi kunne jobbe.

• Idédugnad 27.april 2009 med 45 deltakere. Her deltok ansatte, frivillige og deltakere fra Kirkens Sosialtjeneste samt ulike samarbeidspartnere som Husbanken, samarbeidskommuner, brukerorganisasjoner, kriminalomsorgen, frivillige organisasjoner og KS. Dagen ga mange idéer til, og innsikt i, hvordan man skulle arbeide videre med problemstillingene i prosjektet og de tre temaområdene frivillighet, deltakermedvirkning og samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner.

• Samling for alle ansatte i Kirkens Sosialtjeneste ”Seksjon oppfølging” i juni 2009. Her satt vi fokus på frivillighet og deltakermedvirkning. Vi fikk samlet erfaringer fra de lokale tiltakene, samt at RIO og Kirkens Bymisjon i Drammen deltok med innspill.

• Lokale idédugnader for ansatte, deltakere og samarbeidspartnere ble arrangert på Hamar og Steinkjer med fokus på temaene i ”Bo for livet”. Hvordan jobber vi lokalt med dette?

• Gjennomføring av fem møter i prosjektgruppa, samt fire i referansegruppe og to i styringsgruppa.

Intern kommunikasjon:

• Utarbeidelse av internettsider for prosjektet

• Boligsosiale nyheter formidlet gjennom internavisa ”Sosialkanalen”

• Kompetanseinnhenting, erfaringsformidling i ulike boligsosiale fora (prosjektleder)

Kompetanseheving

• Håndbok i boligsosialt arbeid: oppstart av dette arbeidet. Etter at det ble uttrykt et behov hos lokalt ansatte for mer felles ressurser ble det besluttet at dette skulle gjøres.

4.1.2 Utviklingsfasen: 2010

Hovedmålet for fasen: Komme fram til en modell for etablering og oppfølging i bolig, se på muligheter for å utvikle nye tiltak og utvikle ansattes kompetanse i boligsosialt arbeid

Hovedtiltakene

Intern kommunikasjon

• ”Boligsosialkanalen” ble utgitt i fire utgaver (vår)

• Utvikling av egne boligsider på intranett (høst): med maler, tips, rapporter etc.

Samlinger

• Boligforum i Oslo, juni med involverte i prosjektet: ansatte, deltakere og samarbeidspartnere.

• Møter i prosjektgruppe, referansegruppe og styringsgruppe

Utvikling av en boligsosial håndbok for Kirkens Sosialtjeneste sine ansatte. Ferdig desember 2010. Her ble det samlet sammen og utviklet felles maler, tips, sjekklister, til hvordan jobbe med utvikling av boligsosiale prosjekter/ tiltak og hvordan jobbe med den enkelte. Innspill til håndboka kom gjennom prosjektgruppe, referansegruppe og styringsgruppe, samt boligforum i juni.

Utarbeidelse og ferdigstillelse av ”Bo for livet modellen” gjennom ulike møter og innspill fra prosjektgruppe, referansegruppe og styringsgruppe til prosjektet.

Arbeid med utvikling av nye lokale tiltak/prosjekter.

• Etablering av ”Bo for livet, avd. Huset (Tromsø) og ”Bo for livet”, avd. Jarlegården (Steinkjer).

• Samtaler med Skien kommune, Sandnes kommune rundt et eventuelt boligsosialt samarbeid

• Samtaler med Øvre Eiker kommune rundt opprettelse av et boligtiltak for rusavhengige.

4.1.3 Utprøvingsfasen: 2011-juni 2012

Mål for fasen: Det ble bestemt i styringsgruppa at modellen skulle prøves ut i de to ”Bo for livet” prosjektene i Tromsø og Steinkjer, og i Boligtiltaket Folkestadsgate på Hamar. I tillegg var det et fokus på kompetanseutvikling for deltakere/ brukere gjennom utvikling av nettside for deltakere/ brukere som kompetanseverktøy. Prosjektleder skulle også samle erfaringer. I 2011 var prosjektleder i barselpermisjon.

Hovedtiltakene:

• Utprøving av modellen i det lokale boligsosiale arbeidet i Tromsø, Steinkjer og Hamar

• Etablering av en ”boligside” for deltakere på xxx.x-xx.xx. Denne ligger her: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx.xx/xxxxxxx.xxx?X_XXX_XXx0000

• Seminar i ”Bo for livet” for prosjektgruppa og referansegruppa: januar 2011

• Boligforum for ansatte (høst 2011, vår 2012 på Hamar)

• Skriftlige rapporteringer om erfaringer fra 2011 fra virksomhetene til prosjektleder

• Samtaler med deltakere og ansatte om erfaringene med modellen

• Erfaringskonferanse 19.juni 2012 for ansatte og deltakere i Kirkens Sosialtjeneste, samt samarbeidspartnere i ”Bo for livet”.

4.2 Erfaringer fra de ulike nasjonale aktivitetene i prosjektet

4.2.1 Erfaringsutveksling og utvikling av prosjektet

Prosjektgruppa

Prosjektgruppa har møttes til sammen rundt 10 ganger. Det har vært noen få utskiftinger, men det har stort sett vært de samme folkene. Fra 2011 har gruppa vært lite brukt ettersom prosjektleder var i permisjon det året. Prosjektgruppa har sammen med prosjektleder

utarbeidet modellen for ”Bo for livet” og jobbet med håndboka. Gruppa har hatt mange samtaler som har vært viktig både for prosjektleder og for prosjektgruppemedlemmene i sitt daglige arbeid. Det har vært helt nødvendig å ha en prosjektgruppe som kunne dra sammen det organisasjonen tenker lokalt og nasjonalt for at arbeidet skulle være mer helhetlig. Det har også gitt deltakerne mye gode innspill og en fellesskapsfølelse som prosjektleder tenker har vært nødvendig for å få i land prosjektet. En deltakerrepresentant har sittet fast i prosjektgruppa, og en annen har vært med litt. Dette har vært veldig nyttig. De som mottar tjenestene må selvfølgelig bli hørt og det er viktig for kvaliteten på prosjektet. Utfordringen her har vært at personer faller inn og ut av målgruppa og dette ble etter hvert et hinder for deltakelse i prosjektgruppa.

Referansegruppa

Referansegruppa har stort sett bestått av eksterne aktører. Det har vært viktig å ha med referansegruppen underveis i prosjektet for å få ”noen øyne utenfra” til å se på det arbeidet vi driver i organisasjonen. Det er viktig å knytte bånd med andre organisasjoner for å se på felles utfordringer. To personer med brukererfaring har sittet i denne gruppen og den kompetansen har vært uvurderlig underveis! Spesielt viktig har denne gruppen vært for å gi innspill til temaene deltakermedvirkning og frivillighet og hvordan vi som en frivillig organisasjon best kan samarbeide med kommunen. I tillegg har det vært viktig å få innspill til håndboka.

Styringsgruppa

Styringsgruppa har vært viktig for å ta beslutninger underveis i prosjektet. Generalsekretær har sittet her, noe som har hjulpet på synliggjøringen og forankringen av prosjektet i organisasjonen. Prosjektleder tenker imidlertid at utskifting av flere ledere på ulike nivå underveis i prosjektet har svekket prosjektet noe i forhold til synliggjøring internt og eksternt i organisasjonen. For mer om utfordringer i prosjektet se kapittel 7.

Utviklingen av konkrete verktøy

1) Håndboka: Hvordan drive boligsosialt arbeid i Kirkens Sosialtjeneste?

Dette arbeidet ble startet opp etter at det ble lagt fram et behov hos ansatte om å samle kompetanse på det boligsosiale feltet til bruk i organisasjonen. I tillegg så prosjektleder at det var flere av våre oppfølgingssentre som vurderte å starte opp noe på det boligsosiale feltet. Denne håndboka ble utviklet i et samarbeid mellom prosjektleder og de lokale virksomhetene, gjennom boligfora og ikke minst gjennom møter i de ulike gruppene til ”Bo for livet”.

2) Boligsiden for deltakere: I prosjektgruppa ble det uttrykt et behov for at de ressursene som var i håndboka skulle bli tilgjengelig for deltakere. Prosjektleder hadde i begynnelsen av 2012 møter med deltakere lokalt på de tre stedene der det var bestemt at man skulle implementere modell. Hvilken type informasjon trengte man og hvordan var det best å formidle denne informasjonen? Det ble dermed bestemt at man skulle lage en ”boligside” tilgjengelig for alle på internett. Prosjektleder arbeidet med disse sidene mars-april 2012.

3) ”Bo for livet modellen”: Vi kom fram til en modell som skulle brukes ved tre av våre tiltak fra starten av 2011. Både prosjektgruppen og referansegruppen var involvert i å lage denne modellen i tillegg til at styringsgruppa tok en gjennomgang før den ble endelig bestemt.

4.2.2 Intern kommunikasjon

Boligsamlinger, idédugnader etc: Ansatte og deltakere har uttrykt et behov for å utveksle erfaringer gjennom hele prosjektperioden. Dette har vært både store og små samlinger. Det har vært viktig og møtes. Kirkens Sosialtjeneste er en spredt organisasjon og man trenger faglig fellesskap for å trives og sikre utvikling av tjenestene våre. Det er besluttet at boligsosiale samlinger for ansatte vil fortsette selv om prosjektet nå er avsluttet.

Bruk av intranett: Intranett ble opprettet i organisasjonen i 2010. Vi har arbeidet og arbeider fortsatt med å få de ansatte til å bruke det aktivt: henvende seg der for maler etc. Dette er en

pågående prosess hvor vi har kommet et stykke på vei. Utfordringen er å følge opp dette med oppdatert informasjon, med begrensede ressurser på hovedkontoret.

4.2.3 Ekstern kommunikasjon

Det var et mål i prosjektbeskrivelsen at frivillige organisasjoner skulle ha en sterk stemme i boligsosialt arbeid. Her har vi som organisasjon ikke vært nok synlig i forhold til hva vi kunne tenkt oss. Det er lagt ut informasjon på internett som har blitt oppdatert innimellom med årsrapporter etc. Men sidene er ikke nok ”aktive” i forhold til å formidle hva vi har drevet med i prosjektet og resultatene. Prosjektleder har deltatt på en del seminarer. Det har vært bra for erfaringsutveksling og for å synliggjøre organisasjonen i det boligsosiale miljøet.

Organisasjonen ved hovedkontoret har hatt få innlegg på slike konferanser. I forhold til å styrke stemmen til frivillige organisasjoner var vi med på å opprette et nettverk for frivillige organisasjoner på det boligsosiale feltet som skulle jobbe sammen framover. Nettverket var nyttig en periode, men var ikke godt nok forankret i systemet og veldig personavhengig på fagnivå. Dermed ble det etter hvert ikke prioritert fra noen av organisasjonene. Dette er etter vår mening beklagelig.

4.3 Det lokale arbeidet

På system/ tiltaksnivå i de lokale tiltakene har man hatt:

• Fokus på temaene i ”Bo for livet” underveis i utviklingen av ulike lokale tiltak og prosjekter. Det ble blant annet holdt to lokale idédugnader i samarbeid med prosjektleder for å se på hvordan man lokalt kunne utvikle det boligsosiale arbeidet etter fokuset i ”Bo for livet”.

• Lokale prosjektgruppemøter ble avholdt der man hadde etablert prosjekter under ”Bo for livet” for å følge opp fokuset nasjonalt og tilpasse det lokale forhold (Huset, Jarlegården og Hamartiltakene).

• Utvikling av ”boligskole” under prosjekt ”Min egen bolig”, Hamartiltakene.

• Erfaringsutveksling av informasjon internt via de ulike foraene som ble etablert under ”Bo for livet” samt eksterne fora. Prosjekt Bo for livet i Tromsø hadde blant annet hatt et innlegg på KBL sin boligkonferanse i 2010 og 2011.

• Rapportering til prosjektleder i forhold til det boligsosiale arbeidet etter mal utarbeidet nasjonalt (særlig fokus på de tre temaområdene)

Individnivå: Det største arbeidet som har blitt gjort lokalt er selvfølgelig det direkte boligsosiale arbeidet med etablering og oppfølging av den enkelte deltaker/ beboer. I neste kapittel skal vi se på erfaringene fra dette.

5 Erfaringer fra det individuelle boligsosiale arbeidet

Utgangspunktet for arbeidet med etablering og oppfølging i bolig under de lokale tiltakene har vært å bistå de som kommer fra rusbehandling og fengsel inn i en god og trygg bolig som de klarer å beholde. I denne delen av rapporten vil vi se nærmere på hva de tre tiltakene/ prosjektene har gjort i forhold til ”Bo for livet modellen” fra begynnelsen av 2011 til mai 2012. Vi vil også forsøke å se hvilken virkning det har hatt på deltakerne. Har de faktorene vi gikk ut fra i oppstarten av ”Bo for livet” vært viktige for at folk skulle få og beholde en egnet bolig? Informasjonen som blir lagt fram bygger på tre ulike kilder:

• Intervjuer med deltakere og ansatte

• Tidligere nasjonale rapporter til Husbanken

• Xxxxxx rapporter til nasjonal prosjektleder og lokale årsmeldinger

5.1 Samtaler med deltakere og ansatte

Prosjektleder har hatt individuelle samtaler med til sammen 9 deltakere fra de tre tiltakene som ble plukket ut til å prøve ut modellen. I tillegg har det vært to samtaler med beboere i Boligtiltaket Xxxxxxxxxxx for å fange opp erfaringer herfra i prosjektperioden. Prosjektleder har også snakket med to ansatte på hvert sted for å få enda bedre oversikt over hva som har

skjedd i de ulike prosjektene. Her ble det også spurt etter de samme temaene. Det er viktig å påpeke at disse intervjuene ikke er vitenskapelige undersøkelser, men kun inntrykk prosjektleder har fått gjennom samtalene. Det kan derfor ikke erstatte en fullverdig evaluering, men det er et viktig bidrag til å vite mer om vellykketheten av prosjektet, og for å se på behovet for å revidere modellen til ”Bo for livet”.

Utgangspunktet for samtaler

Det ble i samtalene spurt etter hva som er viktig for å få en stabil bo- og livssituasjon. I forkant gjennom ulike fora har det vært mye snakket om koblingen mellom rusfrihet og det å klare å beholde boligen sin. Vi ser gjennom samtalene også at alle er opptatt av at for å beholde boligen er det viktig å holde seg rusfri. Dette er viktig for å klare å overholde økonomiske forpliktelser og omgås andre. Dermed blir det å klare å beholde boligen og det å klare å holde seg rusfri for mange to sider av samme sak. Temaene vi var inne på gikk på de tenkte elementene i ”Bo for livet modellen” og om de har hatt noen effekt på deltakernes situasjon. Det ble satt fokus på deltakermedvirkning, frivillighet, fadderordning, samarbeid mellom Kirkens Sosialtjeneste og kommunen, sosialt nettverksarbeid, arbeid/aktivitet, og eller hva annet som har hatt betydning for en stabil bo- og livssituasjon.

5.2 Om deltakerne i de lokale prosjektene/ tiltakene

Til sammen fra januar 2011- mai 2012: 17 personer

• Jarlegården oppfølgingssenter: 5 personer (hvorav to personer ble fulgt opp utenfor boligene)

• Folkestadsgate: 6 personer

• Huset oppfølgingssenter: 6 personer.

Opptak i prosjekt/ tiltak fra:

• Rusbehandling: 13 personer

• UFB: tre personer

• Fengsel: én person

Utskriving av prosjektet til (noe usikre tall her):

• Egen privatleid bolig: fire personer

• Kommunal bolig: én person,

• Behandling: tre personer

• Fengsel: én person

• UFB: én person

• Fortsatt i tiltaket: 7 personer

5.2 Deltakermedvirkning

5.2.1 Etablering i bolig: Hva fikk de bestemme?

Plassering

De færreste fikk bestemme hvor de skulle bo, men deltakerne sier de var glad for å få tilbudet de fikk. Noen få fikk en mulighet til å velge litt i forhold til privat utleiemarked. Det var for deltakerne en prosess i forkant i forhold til om tilbudet med bolig og oppfølging ”var noe for meg”. Etter kontakt/samtale med prosjekt/ tiltaksleder, flyttet de inn. I boligtiltaket på Hamar får de som har bodd en stund valget om ny leilighet hvis de fineste leilighetene er flyttet ut fra. De ansatte uttrykker at hvis det er mulig får de et valg.

Innredning. Deltakerne har stort sett med seg egne møbler inn i boligen. Noen har dette fra før, men de fleste har kjøpt møbler enten på bruktbutikk, IKEA eller lignende. Noen få ”tok det som stod der” fordi de var fornøyd med det, men de fleste steder var det ingenting.

Mange har handlet inn selv sammen med ansatte eller venner. Flere har fått penger i etableringsstønad fra kommunen for å kjøpe møbler. Deltakerne uttrykker at det har vært viktig å ha sine egne møbler og kunne innrede som de ville.

5.2.2 Oppfølgingen i egen bolig: Hva fikk de bestemme?

Alle deltakerne har en form for oppfølging rundt bosituasjonen. Noen har nedskrevet dette i Individuell Plan og/ eller oppfølgingsavtale med prosjektet/ tiltaket der man har blitt enige om hva man skal jobbe med og noen har bare ukeplaner. I ”Bo for livet, avdeling Huset” har alle oppfølgingsavtaler, mens de andre tiltakene fokuserer på ukeplaner der de går gjennom hver uke hva som skal skje.

Deltakerne uttrykker at de selv bestemmer mye eller det meste av oppfølgingen, men at dette skjer sammen med de ansatte! Det er en dialog i forhold til ønsker og muligheter hos begge parter. Deltakerne uttrykker at alt er frivillig, ingenting er tvang men oppleves som gode tilbud og støtte for den enkelte. Ofte blir de ansattes kompetanse etterspurt mer og mer etter hvert som relasjonen kommer på plass sier de ansatte. Det stilles noen krav i forhold til prosjektet på Jarlegården i forhold til hva uken skal inneholde. Dette gjelder deltakelse i arbeidsgruppe to-tre ganger i uka, husvask onsdag, og gruppesamtaler rundt ulike temaer på fredager.

Individuell Plan (IP): De som har det sier det er bra og at de føler det er deres plan. Noen som ikke har IP ville gjerne hatt det, og noen har en ”sovende IP” som en ansatt uttrykker det. Dette er et uttrykk for at planen ikke har vært oppdatert eller ikke er i bruk. Mange deltakere har tro på denne planen fordi at det man har bestemt blir fulgt opp. Det fører til at ”alle jobber mot de samme målene” som en uttrykker det, og at man ikke er alene.

Ansvarsgruppe: De aller fleste har en ansvarsgruppe der Kirkens Sosialtjeneste sitter som én av aktørene sammen med NAV/ruskonsulent og gjerne fastlegen. Noen har flere aktører med i ansvarsgruppa også. Deltakerne sier noe om ansvarsgruppa og mange er fornøyde. De sier de blir hørt på møtene og at de hører på de andre som sitter her også! De synes det er bra at gruppa vet hva målene er og at de ”går veien sammen”. Noen snakker om at det kan bli for mange mennesker og at det er vanskelig å forholde seg til så mange. Da blir ikke uttellingen veldig stor. Dette bekreftes av de ansatte. Når det blir for mange aktører går diskusjonen over hodet på deltakeren og de får ikke med seg alt. Det er ikke bra, og noen ansatte uttrykker det så sterkt som at det er ”nesten et overgrep”. Ansatte sier at noen ganger kan det også være litt negativt fokus. Ansvarsgruppemøtene kan legge vekt på det negative som har skjedd siden sist og som både deltaker/ beboer og de ansatte ofte er ferdig med, istedenfor det positive. I følge deltakerne prosjektleder har snakket med er det beste å ha en ansatt fra Kirkens Sosialtjeneste (booppfølger), en fra NAV/ruskonsulent og eventuelt fastlege/ psykolog med i ansvarsgruppa. Det er disse aktørene som trekkes fram. Men viktigst for ansvarsgruppa er at våre ansatte og den sentrale personen i kommunen er tilstede og at det er en god relasjon mellom de og deltaker. Ansatte nevner at det er bra at noen få følger dem over tid. En deltaker sier noe om betydningen av ansvarsgruppa: ”Jeg har fått rydda opp i en del ting”.

Deltakelse i prosjektgruppe/ husmøter etc

Noen steder har de hatt det, noen steder ikke. Deltakerne synes det er bra med husmøter (der det er). De får snakket om ting i fellesskap og de åpner seg mer og mer. I boligtiltaket på Hamar tar de en runde der hver enkelt kan fortelle hvordan det går med dem. Det blir oppfattet som veldig positivt. Folk føler de blir tatt på alvor og at grensene blir respektert når man ikke ønsker å fortelle, noe som er bra! Noen sier det er en trygghet å høre på de andre. ”Det er bra å få ryddet opp hvis det er tull” uttrykker noen, men at det er litt opp og ned i forhold til om dette blir fulgt opp etterpå. Ansatte fokuserer på at husmøtene har blitt bedre etter at man besluttet å starte møtene med mat. Dette er en naturlig og ”ikke skremmende start”, noe som fører til at alle som regel deltar. Husmøtene bygger miljøet og deltakerne bruker hverandre/ speiler seg i hverandre sier de ansatte! Det ene av prosjektene har hatt noen prosjektgruppemøter der deltakere skulle være med. Dette var positivt de gangene de kom.

5.2.3 Viktigheten av å være med å bestemme over etablering og oppfølging i bolig

Deltakerne framhever at det å ha en bra bolig er viktig for hele livssituasjonen, noe som prosjektene/ tiltakene har hjulpet dem med. Vi vil se mer på viktigheten av bolig i punkt 5.8.

Det er også viktig å være med på å bestemme i forhold til innholdet i booppfølgingen. Imidlertid framhever alle som prosjektleder har snakket med at det er viktig at både deltaker og oppfølger bestemmer. Flere er inne på at det valgene de har tatt tidligere i livet ikke alltid har vært så bra. Da er det godt med korreksjon ved at man blir utfordret på nye måter å tenke på og løse situasjoner på som er bedre for dem. Det er likevel viktig å bli tatt på alvor og være med gjennom hele prosessen, men det er også viktig å gå veien sammen, og ikke være alene. Deltakerne sier at de har lyst til å følge opp det som er bestemt videre! Ansatte framhever at det er deltakers prosess, men at de går sammen med dem. Mange sier de ikke hadde klart seg (så bra) uten den tette oppfølgingen de har fått der de blir tatt på alvor.

Her er noen sitater fra betydningen av deltakermedvirkning i oppfølgingen

o Vi må gjøre jobben selv, men de går sammen med oss!

o Jeg klarer å ta tak selv gjennom at de har troen på oss og stiller gode spørsmål om de valgene vi tar.

o Det er viktig at ting ”ikke blir tredd nedover hodene på oss”

o Det er viktig at når jeg setter grenser: at det blir respektert i forhold til oppfølging for eksempel (hvor mange som skal involveres etc).

5.2.4 Analyse: Deltakermedvirkning som faktor

Det er ingen tvil om at deltakermedvirkning er helt sentralt i etablering og oppfølging i boligsituasjonen. Det betyr noe å få velge selv hvordan man skal bo. Det virker ikke som deltakerne er skuffet over mangel på valgmuligheter i forhold til boforhold. Ettersom boligmarkedet er så trangt er de fornøyde med å ha fått det tilbudet de har fått.

De fleste sier at det har vært stor deltakermedvirkning i booppfølgingen og at det har vært viktig å ”eie sin egen prosess”. Dette er noe de har vokst på og som har økt deres selvfølelse og tro på et godt rusfritt liv i egen bolig. Her ser vi veldig klare paralleller til teorien om ”empowerment” der medvirkning er viktig for personers selvutvikling, deltakelse og for å ta ansvar for eget liv. Som vi så i kapittel 2 sier Helsedirektoratet følgende: ”Xxxxxx brukeren i større grad kan påvirke omgivelsene gjennom egne valg og ressurser, vil det kunne påvirke selvbildet på en positiv måte og dermed styrke brukerens motivasjon”. Dette bekreftes i våre funn.

Deltakermedvirkning er noe av nøkkelen til god boligsosial oppfølging. Der det er for lite av det, har oppfølgingen liten virkning. Dette ser vi for eksempel i noen ansvarsgrupper når det er for mange aktører tilstede som ”prater over hodet på deltakeren”. Da slutter deltakeren å forholde seg til ansvarsgruppen og dermed kan det virke litt bortkastet. Måten deltakerne har innvirket på her har vært særlig etter det Xxxxx (2006) sier om å ”ha myndighet i saker som angår en selv”. I tillegg vil vi si at deltakerne har ”deltatt i beslutningsprosesser fra start til mål i stor grad” (Ibid). Deltakelse i prosjektgruppe og husmøter har også vært tilstede i noen tiltak som strukturer på tiltaksnivå.

Det som kan være litt overraskende er hvordan deltakerne selv sier at de ikke skal bestemme alt, til og med ikke over eget liv! De stoler ikke på seg selv og egne valg fordi de ser at de har tatt valg før som ikke har vært bra for dem. Her kan oppfølger korrigere og stille spørsmål underveis, noe som oppfattes som omtanke. Dette tar ikke teoriene om ”empowerment” hensyn til. Helsedirektoratet sier derimot noe om hvordan dette bør være et partnerskap av likeverdige partnere og at man sammen skal finne ut hvordan oppfølgingen bør være. Et slikt partnerskap er noe vi ser mye av i ”Bo for livet”. Dette vil bli satt fokus på nærmere i punkt 5.8.

5.3 Frivillighet

5.3.1 Kontakt med frivillige

Flere av de prosjektleder har snakket med har hatt kontakt med frivillige, men ikke alle. Det er stor grad av kontakt i hverdagen, og relasjonen er ikke én til én.

Deltakerne og de ansatte uttrykker at kontakten de har med frivillige:

• Handler om sosiale aktiviteter, trening m/Røde kors og andre. Noen frivillige har konkrete oppgaver som matlaging.

• Handler om den sosiale relasjonen de har med deltakerne.

• I et av tiltakene har de én som jobber som frivillig men har vært ansatt tidligere. Dette oppfattes som ”litt annerledes” ettersom relasjonen er tilstede fra før.

• Må være ”naturlig”. Noen vil ikke ha kontakt med frivillige fordi de synes det er ”unaturlig”.

• I Boligtiltaket Folkestadsgate har man hatt en frivillig inne som er nabo som har hatt ulike oppgaver som har blitt litt ”til underveis”, i tillegg til at de har noe kontakt med de frivillige på oppfølgingssenteret til Kirkens Sosialtjeneste.

5.3.2 Viktigheten av kontakten med frivillige

Gjennomgående sier deltakere og ansatte at kontakten med frivillige er positiv, men er av begrenset viktighet for personens bo- og livssituasjon. Det er ikke de frivillige som er tett på, men det oppfattes som positivt å møte dem via aktiviteter etc. Det blir også uttrykt at det er ”inspirerende at noen ønsker å være sammen med meg”. Der man har en nabo som frivillig uttrykker personalet at deltakerne får ”positiv respons på seg selv” fra en helt ”vanlig person”. Deltakerne synes det er hyggelig, men det er ikke viktig for deres liv.

5.3.4 Analyse: Frivillighet som faktor

I prosjekt ”Bo for livet” har frivillighet vært en positiv, men begrenset faktor, for folks livs og bosituasjon. Frivillighet har ikke vært så viktig i den individuelle oppfølgingen som først tenkt. Selv om mange har hatt kontakt med frivillige er det ikke det som er avgjørende for folk. Det virker som at relasjonen må være sterkere for at det skal ha noen reell effekt på livs- og bosituasjonen. Nær familie og nære relasjoner som de kan få med Kirkens Sosialtjeneste sine ansatte har en helt annen innvirkning. Kontakt med frivillige er et positivt tilskudd for å se og omgås ”vanlige folk” når det er naturlig i aktiviteter for eksempel. Men i disse sammenhengene ser vi at det er store endringsprosesser folk er i gjennom i eget liv, og at de frivillige ikke er i posisjon til å ha innvirkning på deltakerne i noen særlig grad. Den tilgangen til ”normalitet” som Brænne snakker om i sin evaluering fra 2008 oppfattes å ha begrenset viktighet selv om det absolutt er positivt å få kontakt med ”vanlige folk” for de som har det.

Wollebæk sier at ”frivillige kan bygge tilhørighet, mening og fellesskap med andre mennesker”. Dette ser vi kanskje ikke i våre tiltak i så stor grad, fordi frivilligheten ikke har vært så inkludert i boligtiltakene. Denne samhørigheten er det også mange som får med de andre deltakerne i boligtiltaket eller på oppfølgingssenteret med eller uten frivillige.

Deltakerne setter pris på kontakten som en positiv opplevelse i det ”rusfrie livet”, men ser den ikke som viktig for egenutvikling og livs- og bosituasjon. Vi ser at en frivillig medarbeider ikke kan erstatte en ansatt i forhold til innflytelse på deltakernes liv, men kan være et godt fint supplement.

5.4 Fadderordning

5.4.1 Bruk av fadder

Fadderordningen har vært veldig begrenset under utprøvingen av ”Bo for livet modellen”. Det er kun to deltakerne i ”Bo for livet” som har hatt en fadder (én i hver av de to prosjektene). I boligtiltaket har det ikke vært prøvd ut å bruke faddere ettersom det ble tatt opp med beboerne, og de ikke ønsket/ så noe behov for dette. Kun én av de prosjektleder har snakket med har hatt fadder. En annen har fått tilbud om fadder men ønsket ikke dette fordi han syntes det ble kunstig/ unaturlig. Han synes det holder med kontakt med de andre i prosjektet. En av deltakerne sier han kunne tenkt seg og vært det selv for ”å gi noe tilbake”.

5.4.2 Viktigheten av kontakt med ”fadder”

I det ene prosjektet prøvde de ut at den som hadde bodd lengst i boligen skulle være fadder for den nye. Men det var ikke så vellykket fordi de ”trakk hverandre ned”. Kontakten mellom

dem var derfor ikke positiv. Personen prosjektleder har snakket med som har fadder setter pris på det fordi den andre ”skjønner veldig godt hva jeg går igjennom, og fadderen kan ”fortelle hvordan hun/han har taklet ulike situasjoner jeg står oppi”.

Det trekkes fram både av deltakere og av ansatte at de som er i prosjektet/ tiltaket har kontakt med hverandre selv om man ikke har noen ”fadderordning”, noe de setter pris på og som er naturlig for dem. De møtes og har noe kontakt, om enn i ulik grad. Noen betrakter hverandre som ordentlige venner mens andre har lite med hverandre å gjøre, og har litt mer ”overfladisk” kontakt når de møtes på terrassen for en kaffekopp eller lignende. Mer om dette under 5.7. om sosialt nettverk.

5.4.3 Analyse: Fadder som faktor

Fadderordningen har ikke blitt så omfattende som vi først hadde tenkt i prosjektet, men det er gjort noen erfaringer som kan sies og ha vært litt ulike. For den som hadde en positiv relasjon erstatter på en måte ”fadder” en ”frivillig”, men i tillegg har denne personen personlig erfaring som vi så i teorikapittelet at kunne være et positivt bidrag til utvikling. Hvor stor innvirkning den har hatt på livet til personen er vanskelig å si, men vi tenker at det er en positiv, om enn noe begrensende faktor. Fadderen blir en rollemodell og et godt eksempel på at man kan få det til! Der man har opplevd at fadderordning har hatt en negativ effekt tenker vi at man ikke har truffet i forhold til at personen har ”kommet langt nok” på sin egen vei i rehabiliteringen til å være fadder.

5.5 Samarbeid mellom kommuner og en frivillig organisasjon

5.5.1 Grad av samarbeid mellom kommuner og Kirkens Sosialtjeneste

De fleste er stort sett fornøyd med oppfølging fra kommune/ NAV, og med samarbeidet mellom kommunen/ NAV og Kirkens Sosialtjeneste. Det uttrykkes både fra deltakere og ansatte at det stort sett er god kommunikasjon mellom Kirkens Sosialtjeneste og kommunen, hvor de aller fleste sier de har fått mye hjelp. De som ikke er fornøyde har hatt mye utskifting av saksbehandlere. I slike tilfeller ønsker deltakerne ikke å forholde seg så mye til de fra kommunen/ NAV fordi man ”må begynne på nytt hver gang”, og Kirkens Sosialtjeneste har vært den stabile gjennom alt. Men deltakerne skryter også av kommunen og de ansatte som følger opp og er der over tid (er tettest på). Her er det en god relasjon med deltaker og mellom frivillig organisasjon og kommune. Ansatte forklarer at man samarbeider på en ”uformell måte”, mailer og har telefonkontakt der det blir naturlig hvem som gjør hva. Det er en løsningsorientert relasjon der man kjenner hverandre.

Deltakere og ansatte beskriver hvordan kommunen og Kirkens Sosialtjeneste har ulike roller. Kommunen har ansvar for det økonomiske/ det formelle (søknader etc), økonomisk rådgiving, er ”innsøkende innstans” til ulike støtteordninger, behandlingsinstitusjoner etc (AAP, KVP etc). Det er viktig for deltakerne at kommunen ordner opp i det økonomiske (eller gir hjelp til det). De er også koordinatorer for IP for de som har det, og koordinerer ansvarsgruppa. Det er viktig med en god relasjon i ansvarsgruppa og ikke utskiftinger av folk som man stoler på. Det handler om hvem man møter og måter å bli møtt på. Det er viktig at oppfølgerne kjenner dem og at samarbeidet fungerer. Mest skryt får kommunen. På Hamar handler dette om rusteamet og i Tromsø om Sosialmedisinsk senter. De gir stort sett god oppfølging. NAV er ikke så tett på for mange og sitter ofte ikke i ansvarsgruppa. Dette er annerledes på Steinkjer der NAV er tettere på og ofte sitter i ansvarsgruppa.

5.5.2 Viktigheten av et godt samarbeid mellom Kirkens Sosialtjeneste og kommunen

Deltakerne framhever at et godt samarbeid mellom Kirkens Sosialtjeneste og kommunen er veldig viktig. En ansatt nevner også at dette er viktig for å synliggjøre systemsvikt. Ved rusepisoder er det ”vi som er tettest på og kan mobilisere (deler av) ansvarsgruppa med én gang”. Ansatte framhever at det er viktig med et større apparat som bryr seg over lengre tid og bidrar til å holde deltakerne ”på en mer stabil vei”. Hvis historikken er bra er viljen til å prøve ut litt lenger bedre. Ansatte på Jarlegården sier at kommunen ser på

oppfølgingssenteret som en stor ressurs i oppfølgingen av deltakerne. Dermed får kommunen ”mye gratis” hvis deltakerne har en tilknytning til tiltaket. Flere ansatte sier at de snakker bra om NAV/kommunen og at det også er viktig for tilliten deltakerne har til det offentlige, og for samarbeidet mellom kommune, Kirkens Sosialtjeneste og deltaker.

5.5.3 Analyse: Samarbeid mellom frivillige organisasjon og kommune som faktor

Det ser ut som at der Kirkens Sosialtjeneste og de i kommunen kjenner hverandre, går samarbeidet best og man har tillit til hverandre. Det handler også her om den relasjonen de ansatte på hvert sitt felt har som mennesker, som gjør at man samarbeider bra. Det oppfattes da av alle tre partene at alle i relasjonen ønsker deltakeren vel og gjør alt de kan for å bidra til dette. Her ser vi at Kirkens Sosialtjeneste gjør det mer uformelle som trengs for at personene skal klare å gjøre nytte av systemet rundt. Det er et motiveringsarbeid hele veien. Organisasjonen er mer fleksibel enn kommunen kan være i forhold til arbeidstid og hjemmebesøk. Det er også en lavere terskel for å ta kontakt. Det ser ut som at vi som frivillig organisasjon gjør det som forventes at deltakeren skal klare selv, men som han/ hun i praksis ikke alltid klarer. Ansatte gir deltakerne støtte og hjelp på veien til mer uformelle ting: motivere den enkelte til å ta tak i egne utfordringer, for eksempel til å ordne opp i økonomien. Ansatte påminner, finner personen hvis han ikke dukker opp på møter, forbereder folk før møter, bearbeider i etterkant og ser på veien videre. Ansatte sier at de er ”tett på” noe som kommunen ikke har muligheten for. Se mer om ansattes rolle under punkt 5.7

5.6 Arbeid/ Aktivitet

5.6.1 Omfang av arbeid/ aktivitet

Mange av deltakerne er, eller har vært, i en arbeidspraksissituasjon og får stønad via AAP, KVP med kurs el.l. først. En av de jeg har snakket med har tatt skole. Flere har vært i arbeidspraksis ved våre egne tiltak (Føniks bruksbutikk-Hamar, og snekkergruppa på Jarlegården). Flere er i arbeidspraksis i ”vanlig bedrift” og får AAP. De som ikke er det, er på gang og det er grunner for at de ikke har kommet dit. For noen har det tatt lengre tid enn for andre. Alle tiltakene har aktiviteter for deltakerne som de er med på om enn i varierende grad. Dette går på ulike turer, trening, teaterbesøk, kino etc.

5.6.2 Viktigheten av arbeid

Deltakerne sier at det er viktig for dem å ”ha noe å drive med eller noe å gå til”. De uttrykker viktigheten av å fylle det rusfrie livet med noe meningsfylt. Å føle seg samfunnsnyttig, gjøre andre ting, og ikke kjede seg. De som arbeider en del sier at arbeid er det viktigste for å ”få dagene til å gå”. Flere ønsker å bli uavhengig av NAV systemet. Det er tungt å sitte hjemme alene, man blir lei og rastløs og da kan man få russug. Derfor er arbeid/ aktivitet viktig for å klare å holde seg rusfri. Man skaffer seg en ny livsstil som man skal trives med. Flere uttrykker at det tar lang tid. Det er viktig å utfordre seg selv og skape nye nettverk, men det er ikke så lett gjennom jobb, synes flere. Flere uttrykker også at det er godt å ”lage ting sammen”. Det gir sosial selvtillit! Noen er flinkere til å aktivisere seg selv uten jobb enn andre. Noen blir lett ensomme og isolerte. Flere sier at det er viktig å få gode tilbakemeldinger som bygger opp selvtillit på jobb. De som ikke får noe særlige respons uttrykker ønske om at det burde vært mer av det. Det er litt vanskelig å delta i sosiale settinger på jobb for målgruppa, for eksempel lønningspils. Det blir lange dager uten arbeid og aktivitet. Man må fylle dagene med nyttige ting med verdi! Viktigheten av å ha noe å drive med bekreftes av de ansatte. ”Drømmen om sysselsetting har de alle” uttrykker én av dem.

5.6.3 Viktigheten av aktivitet

Deltakerne uttrykker at det er godt å komme seg ut, utfordre seg selv for eksempel på hyttetur eller bare gåturer hvis man ikke er vant til det, sykkelturer, trening eller lignende. Dette er godt både sosialt og for den fysisk helsen, og så er det billig. Deltakerne uttrykker at aktiviteter bidrar til det sosiale og i forhold til å ha noe å gjøre, hindre isolasjon og ensomhet. De sier at de blir motivert til å delta på aktiviteter av oppfølgingssenteret eller boligtiltaket, påminnelser etc. Å være sosial med andre rusfrie tar tid. Deltakelse i aktiviteter er spesielt

viktig for de som ikke har arbeid. Flere er veldig glad i å trene, holde seg aktiv for fysisk og psykisk velvære. En deltaker uttrykker at det er ”viktig å gjøre morsomme ting sammen, ikke bare snakke om rus. Jeg må se for seg at man kan ha det gøy uten rus”.

5.6.4 Analyse: Arbeid/ Aktivitet som faktor

Det ser ut som at arbeid og aktivitet er essensielt for å fylle det nye rusfrie livet med mening og mestring. Dermed tenker vi at dette er en viktig faktor for folks bo- og livssituasjon, som til en viss grad kan hindre ensomhet og isolasjon. Det krever mye av folk å stå i et arbeidsforhold, noe ikke alle klarer. Dermed er en viktig del av oppfølgingen fra våre ansatte å hjelpe folk til å klare å stå i slike ansvarsforhold over tid. Aktivitet er i tillegg til å gi mestring og mening også viktig for det sosiale fellesskapet med andre i samme situasjon: som man da får naturlig gjennom oppfølgingssenteret eller boligtiltaket som arrangerer aktiviteter. Dette har en del å si for dem i det daglige livet. Dermed bekreftes det Stoltenbergutvalget uttrykte i kapittel to ”arbeid kan være et virkemiddel for etablering av sosiale nettverk, og det kan gi opplevelse av mening. Det samme kan andre aktiviteter som deltakelse i frivillige organisasjoner eller i frivillig arbeid”. Vi har sett at aktiviteter, mer enn arbeid bidrar til sosiale nettverk. På de ”utenforstående bedriftene” deltakerne er i tar det nok lengre tid å skape sosiale relasjoner enn de ”interne arbeidstiltakene” og aktivitetene.

5.7 Sosialt nettverk

5.7.1 Omfang av arbeid med sosialt nettverk

Xxxxx har arbeidet systematisk med det sosiale nettverket til deltakerne i prosjektet. Noen av deltakerne har kommet lenger enn andre i den prosessen. Jarlegården og Folkestadsgate har noe kontakt med spesielt mødrene til deltakerne/ beboerne hvis de er bekymret for dem. De setter fokus på det gjennom å snakke på husmøter om dette som tema, men det er ingen systematisk kartlegging eller bruk av nettverksmøter i Boligtiltaket Folkestadsgate.

5.7.2 Viktigheten av sosialt nettverk

Personen som har gjennomført nettverksmøter sier at dette har vært kjempeviktig for de nærmeste relasjonene. Personen har gjennom dette kunnet være åpen om problemet med rus og funnet andre aktiviteter sammen der ikke rusmidler er involvert. De er nærmere hverandre og alle har større forståelse for situasjonen nå. Personen valgte selv hvem av sine nærmeste som skulle være med på møtet. Personen føler seg også viktig: ”Alle måtte høre på meg”. Viktigheten av sosialt nettverksarbeid bekreftes av de ansatte på Huset: De nærmeste ønsker å bli inkludert og være en ressurs for den enkelte. De er der uansett og må trekkes inn i arbeidet for at deltakerne skal få støtte og komme seg videre i livet. Samtidig kan deltakeren få bidra selv inni andres liv og være en støtte for andre. Dette skaper vekst og bygger selvtillit”.

Mange sier noe om behov for støtte fra sitt nærmeste nettverk for å ha en stabil bo- og livssituasjon. Flere sier de ikke hadde klart seg uten familien, selv om det ikke har vært jobbet så konkret på dette feltet. Mange har ”noen som har tro på dem”. De er opptatt av å ha kontakt med spesielt unger, de som har det. De som har opplevd tilbakefall sier at årsaken til det ofte var for liten sosial kontakt. ”Tiden i leiligheten var lang” og det var lett å ta kontakt med ”gamle venner”. De hadde lite å gjøre før de fikk jobb. Deltakerne uttrykker at det tar tid å få seg venner, og at de ønsker å ha et sosialt liv utenom jobben.

Relasjoner deltakerne/ beboere i mellom

• Huset: Relasjonen mellom beboerne: ”Godt å prate med naboene”. De sier de har ”gode samtaler”. Naturlig å ta en kaffekopp og prate på terrassen, hjelper hverandre ved behov. Tilfeldige møteplasser: kun ett møte har vært organisert, men noe deltakelse på aktiviteter på senteret kan være felles. Glede av hverandre. Viktig å ”hjelpe hverandre”. Samlokalisering: må ta hensyn til hverandre.

• Boligtiltaket Folkestadsgate: mer organiserte aktiviteter i forhold til beboerne og husmøter. Det vil si at det både blir ”organisert” og ”uorganisert” sosial kontakt

mellom beboerne: på terrassen. Noen har veldig nær relasjon og snakker om at de har en god venn, andre snakker om gode samtaler over kaffekoppen, andre igjen har et greit men mer ”bekjent forhold” til de andre deltakerne. Viktig å ”hjelpe hverandre”. Samlokalisering gjør at det å ruse seg blir vanskeligere, spesielt siden man kjenner hverandre og bryr seg om hverandre.

• I det ene tiltaket snakker man om at det ikke bare har vært positivt med kontakt mellom beboerne fordi de har hatt en tendens til å ”trekke hverandre ned”-spesielt gjelder det de som har bodd sammen.

5.7.3 Analyse: Sosialt Nettverk som faktor

Alle mennesker trenger noen nære relasjoner for å ha det bra! Det er ulikt hva deltakerne våre har, men det ser ut som at det som har mest å si er de få nærmeste venner og familie som alltid har vært der. Noen har faktisk erstattet disse med profesjonelle hjelpere. Dette skal vi se mer på under kapittel 5.8.

Hvis man klarer å jobbe videre med at de skal bli en positiv ressurs tenker vi at det er mer å hente i forhold til den enkeltes bo- og livssituasjon. Der man har gjennomført nettverksmøter er dette veldig tydelig! Her har dette gitt personen en slik støtte som Xxxxxxxx snakker om: Å arrangere nettverksmøter handler dels om å få konkret hjelp i hverdagen, dels om en gjenopprettelse av et nettverk som kan gi sosial støtte (Xxxxxxxx 11:124). Det ser ut som at det er viktig å komme i gang med det arbeidet raskt slik at ikke man føler på ensomheten i egen leilighet og faller tilbake til ”gamle rusvenner” som noen av deltakerne beskrev at de hadde gjort. Når vi snakker om sosialt nettverk kan dette også innebære sosiale relasjoner deltakerne i mellom. Disse relasjonene er mer eller mindre nære og hva det har å si for dem er derfor veldig individuelt. Her kan vi som organisasjon legge til rette for at det kan skape tette bånd mellom deltakerne på en naturlig måte. Dette er en veldig flott ting bare det ikke tvinges på dem. Det med at bekjentskaper skal ”komme naturlig” ser vi generelt er viktig for deltakerne, derfor må man ha det i bakhodet i dette arbeidet.

5.8 Betydningen av andre faktorer

I samtaler med deltakere og ansatte er det tre faktorer som vi ikke spurte etter spesifikt men som går igjen når de skal forklare hva som er viktig for å beholde boligen og ha en relativt stabil bo- og livssituasjon. Disse faktorene er:

1) Egenskaper ved det profesjonelle nettverket (ansatte i Kirkens Sosialtjeneste spesielt)

2) Egen motivasjon

3) Økonomi

4) Betydning av boligen i seg selv

5.8.1 Egenskaper ved det profesjonelle nettverket

Egenskaper ved de ansatte er ikke nevnt som en egen faktor i ”Bo for livet modellen”. Men i samtalene prosjektleder har hatt med deltakere ser vi at det legges størst vekt på egenskaper ved oppfølgerne og oppfølgingen de får i Kirkens Sosialtjeneste. Ansatte sier også selv at den tette oppfølgingen de har hatt med deltakerne har vært veldig viktig for deres bo- og livssituasjon. Oppfølgingen av ansatte i organisasjonen blir av flere betraktet som ”helt avgjørende” for at mange har klart seg så bra. Det trekkes frem spesielle personlige egenskaper som er viktige for dem at de ansatte besitter, og egenskaper ved oppfølgingen de gir som er viktig.

De ansatte blir oppfattet som:

• ”Vanlige mennesker”, jordnære

• ”Fleksible og tilgjengelige”

• ”Har humor og glede”

• ”Er ærlige og tydelige i forhold til forventninger”

• Noen som bryr seg, viser omsorg og ”går utover det de trenger å gjøre”

• ”Bra folk som strekker ut en hånd”

• ”Får god kontakt med dem”

• ”Positive i forhold til hva jeg kan få til”!

• ”Har troen på meg og hva jeg kan bidra med”!

Det er også egenskaper ved oppfølgingen som de sier er viktig:

• Lav terskel for å ta kontakt: ikke skummelt å kontakte dem, kontakt om små og store ting via telefon, stikke innom.

• Stiller spørsmål som får folk til å se konsekvenser av egne handlinger

• Det er viktig å få praktisk hjelp og samtaler

• Det er ”tillit mellom ansatt og deltaker/ beboer”: En god og for mange også en nær relasjon.

De ansatte bekrefter hva som er viktig for ”å komme i posisjon til å påvirke”. Det er viktig å være direkte, positiv, tilgjengelig og fleksibel framhever mange. De er opptatt av å ha en positiv tone, bli kjent og de sier at ”relasjonen har alt å si”. Ærlighet og åpenhet er viktig for begge parter. Flere ansatte sier at de er rollemodeller for mange som ikke har hatt gode rollemodeller i livet. Det må derfor være sammenheng mellom det man sier og det man gjør!

Viktigheten av ansattes egenskaper

1) Deltakerne sier at disse egenskapene er viktig for dem for at de skal:

• ”Se ting annerledes”, tørre å ta tak i ting og se at det går greit.

• ”Bygge selvtillit og troen på at man kan og vil noe!”

• ”Klare å gjøre jobben selv”

• ”Få til å tenke på egne valg og hva som er bra for meg”.

Flere deltakerne uttrykker at den oppfølgingen de har fått fra Kirkens Sosialtjeneste sine ansatt har alt å si for dem, en hjelp de hadde klart seg uten! Det at de er ”der hele tida” gjør at man vet at man alltid har noen å snakke med og som kan hjelpe til med praktiske ting.

2) Ansatte framhever at:

• Deltakerne må gjøre jobben selv, men at de hjelper dem til å se konsekvensene av handlingene sine: stiller spørsmål i forhold til valg man må ta. Man kan ”pushe de litt til å tørre å ta andre valg”. At man klarer å ta andre valg og at det går bra gir mestringsfølelse og økt selvtillit.

• Relasjonen de har til deltakerne er viktigst for de som ikke har så mange andre som er ”tett på”. Noen har (nesten) bare dem og da blir de spesielt viktige som rollemodeller, noe som av noen sammenliknes så tett som et familieforhold.

Analyse av ”Det profesjonelle nettverket” som faktor

Effekten av relasjonen til de profesjonelt ansatte (her primært i Kirkens Sosialtjeneste) er stor, i følge både deltakere og ansatte på livs- og bosituasjon. Vi ser i høy grad at det handler om relasjoner og tillit, og at det må brukes tid på å opprette denne gode relasjonen før man har mulighet til å ”nå inn” til deltakerne og kan støtte de på veien mot et bedre liv. Samtalene bekrefter i stor grad det Skog Xxxxxx/Øveraas sier i Bordkorb/Xxxxxxxx (07:104) at det er viktig med faste tjenesteytere og tillitsfulle hjelperelasjoner for å klare å komme i posisjon til å yte den støtte som den enkelte bruker faktisk har behov for. Vi ser her også paralleller til det vi tok opp i forhold til deltakermedvirkning i kap.5.3. når det gjelder relasjonen mellom hjelper og deltaker. Det er viktig for deltaker (…) ”å bli tatt på alvor, bli behandlet med respekt, føle tillit og trygghet og få hjelp når behovet er der (xxxxxxxxxxxxxxxxx.xx). Det ser ut som at deltakerne i prosjektene våre føler at de blir sett slik av de ansatte og at dette bidrar til en ”indre endring” der mange bygger selvtillit, motiveres og fyller livet med mening! Det handler om komplekse liv med mange brutte relasjoner, tillitsbrudd og for mange mye dårlige erfaringer både med det private nettverket og det profesjonelle hjelpeapparatet. Vi ser at det profesjonelle nettverket kan ha en veldig stor innvirkning, spesielt for de som har få andre nære relasjoner.

Det ser også ut som at de egenskapene det profesjonelle nettverket (og særlig med fokus på ansatte i Kirkens Sosialtjeneste er (..) ”helhetlig, forholder seg til brukerens behov gjennom hele døgnet og brukerens totale livssituasjon”. Dette kan handle om praktisk hjelp, økonomi, medisiner men like viktig er sosial støtte og livsinnhold (Xxxx Xxxxxx/Øveraas

i Bordkorb/Xxxxxxxx: 07:103). Fleksibilitet fra hjelper i forhold til å se og støtte hele mennesket er viktig her blant annet i forhold til tilgjengelighet og hvordan man møter folk. Det handler om ”å bygge mennesker”: å lære de å se konsekvenser av egne handlinger, å gå ved siden av. Å stille åpne spørsmål, å ta gode valg!

5.8.2 Deltakers motivasjon

Både ansatte og deltakere trekker fram nødvendigheten av motivasjon hos den enkelte som må være der hvis man skal lykkes med dette arbeidet. Deltakerne sier de er motiverte nå av ulike grunner:

• Mange sier at de aldri har vært så motiverte som de er nå: stabile over tid! De har for mye å miste, er lei av ”ruslivet”, har vært så langt nede det går an å komme, er slitne og har familie som trenger dem.

• De vil ikke ødelegge muligheten de har fått! Føler seg heldige. Ser at mange ikke har samme mulighet til å bo så bra og få så tett oppfølging.

• Men livet uten rus må være greit: ikke isolasjon og ensomhet. Da er det lett å ta kontakt med de ”gamle vennene” fra rusmiljøet. Noen har fortsatt få rundt seg.

• En av de som har hatt tilbakefall snakker om at han ikke var så motivert da han var inne i prosjektet som han er nå. Grunnen til det er blant annet at han har fått seg kjæreste og ser for seg å leve et godt og sosialt rusfritt liv.

Analyse av ”deltakers motivasjon” som faktor

Egen motivasjon vil alltid være en faktor i det boligsosiale arbeidet. Finnes det ikke motivasjon vil man heller ikke lykkes med oppfølgingen rundt. Men det går selvfølgelig an for hjelperne å påvirke motivasjonen, og alle de andre faktorene som gir ”det rusfrie livet mening” påvirker også motivasjonen til å leve slik videre. Likevel kan det i dette arbeidet være tungt for mange ansatte som ser at ”de har gjort alt” for å hindre deltakere å begynne å ruse seg igjen. Da kan det være godt å høre på han som ”havnet utpå igjen, men som det nå går bra med. Han sa at ”det var ikke noe de ansatte kunne gjort annerledes da. Jeg var ikke nok motivert, men det er jeg nå og da vil jeg ha med meg dere på laget videre”. Vi ser at mye handler om motivasjon, og det å ønske sterkt nok å leve på en annen måte. Veien ut av rusavhengighet er en tung, tøff og kronglete vei for mange og man må være motivert og sterk for å klare det.

5.8.3 Orden i økonomi

Det har vært viktig for mange å få orden på økonomien i forhold til å klare å betale husleie. Da er det også lettere å tenke at man kan takle det rusfrie livet. Økonomien er en stor bekymring for mange, og bidrar til mer ”indre uro”. Flere har fått hjelp til å ”rydde opp i økonomien”, noen har fått hjelp til å komme inn under gjeldsordning. Dette har ofte skjedd gjennom et samarbeid med kommunen som har ansvaret for økonomisk rådgiving.

Viktigheten av arbeid med økonomi

• Alle er opptatt av det, mange vet ikke hva de skal gjøre for å ha kontroll.

• Viktig for å sikre seg innbetaling av husleie som etter hvert kan gi grunnlag for utkastelse.

• Det er viktig for å sikre betaling men alle ordninger kan manipuleres med men det gjør det lettere å ”slippe å bekymre seg” for dette. Dermed ordnes det med autogiro eller frivillig forvaltning som er litt vanskeligere å ordne.

• Direkte trekk i husleie for de som har sosialstønad er greit, men dette går ikke i forhold til Kvalifiseringspenger eller Arbeidsavklaringspenger.

• De som ruser seg, slutter å bry seg og tar disse pengene. Kun tvungen forvaltning av inntekt kan forhindre dette

• Får mer ”ro i sinnet”, slipper å tenke/bekymre seg for det.

• Er noe både deltaker og alle i det profesjonelle nettverket er opptatt av.

5.8.4 Egenskaper ved boligen

Det er noen egenskaper ved boligen som deltakere og ansatte framhever som viktig for å klare å beholde boligen.

• Det sosiale miljøet: trygghet og ro i boligen

• Mulighet til ”å stenge ute rusmiljøet”: en privat sfære

• Godt og trygt miljø blant beboerne (særlig ved samlokalisering) der man må ta hensyn til hverandre og ikke vil svikte hverandre.

Viktigheten av en god og trygg bolig

Det har vært vanskelig for deltakerne å finne en god og trygg bolig på egen hånd med oppfølgingen de trenger for å klare å bli boende. Her sier de at de setter pris på våre tiltak/ prosjekter. Nødvendigheten av å ha en egen bolig for et godt liv og for rehabilitering blir framhevet! En god og trygg bolig oppfattes som selve grunnlaget for å klare rehabiliteringen. Boligen er den nødvendige rammen rundt livet man skal leve! Deltakerne og de ansatte framhever at å klare å beholde boligen handler om å klare å holde seg rusfri! Uten dette bryr du deg ikke om boligen eller bomiljøet. En stabil bosituasjon minsker kaoset og øker tryggheten. Regler er bra å ha i en bolig der man må ta hensyn til hverandre. Dette gjør at man tenker seg om noen ekstra ganger før man for eksempel sprekker i forhold til bruk av rusmidler. Booppfølging handler om mye mer enn å lære å betale husleie, lage mat og vaske. Det handler om fylle et hjem med et liv!!

5.9 Noen utfordringer på veien videre: ”Hvor er hullene?

Gjennom samtalene satte deltakerne fokus på noen utfordringer i arbeidet vi driver. Oppsummert er det som følger:

• Mange opplever fortsatt isolasjon/ ensomhet: ”få nye venner tar tid”. Det er viktig å begynne å jobbe med nettverk med en gang! Tiden i leiligheten blir lang i begynnelsen når man ikke har noe å gjøre.

• Se på mulighet for å kjøpe egen bolig tidlig for at dette skal bli en oppnåelig drøm: å se på skrittene på veien! Flere drømmer om å kjøpe bolig, noe vi kan jobbe mer med

• Det kan arrangeres flere ulike felles aktiviteter!

• Man kan gi deltakerne mer ansvar over i forhold til vaktmesteroppgaver

• Flere bør ha en ”aktiv” Individuell Plan og/ eller en oppfølgingsavtale

6 Evaluering av prosjektets innhold, framgang, resultat

6.1 Effekten av prosjektet for deltakerne

Det er vanskelig å si hvilken betydning prosjektet har hatt å si for den direkte individuelle oppfølgingen av målgruppas boligsituasjon. Kanskje hadde oppfølgingen vært lik uavhengig av prosjektets eksistens? Vi tenker at prosjektet har hatt litt betydning her, og fortsatt vil ha noe å si framover ettersom det ”ligger noe igjen” fra prosjektet. Gjennom samtalene vi har hatt, og i rapportene fra de lokale tiltakene ser vi tendenser til at spesielt fokuset på temaene deltakermedvirkning og frivillighet har vært gjeldene i prosjektene/ tiltakene i løpet av prosjektperioden. Samtaler med ansatte og deltakere i det boligtiltaket som ble definert utenfor prosjektet viser at fokuset på frivillighet og brukermedvirkning er lavere enn det er hos de andre tre tiltakene. Kanskje viser det en viss effekt av prosjektet? De ulike boligsosiale tiltakene/ prosjektene har fulgt ”Bo for livet modellen” i varierende grad. Se mer om dette i punkt 6.4.

Det er for tidlig å si om nettsidene for deltakerne vil bli brukt ettersom disse ble opprettet våren 2012, men det må organisasjonen sikre seg framover. De deltakerne som har vært med i ulike fora i prosjektet uttrykker at deltakelse her har noe å si for egenverd og selvutvikling. Se mer om dette under punkt 5. Det er også sannsynlig at det har vært en indirekte effekt av prosjektet for våre deltakere via kompetansehevingen av de ansatte.

6.2 Effekten av kompetanseheving for ansatte

Det er gjort flere kompetansehevende tiltak underveis i prosjektet som utviklingen av håndbok og utviklingen av nettsider. Gjennom samtaler med prosjektleder og på erfaringskonferansen i juni uttrykte de ansatte at dette har gitt dem inspirasjon og ressurser til fagutvikling innenfor det de driver med. Det samme sier de i forhold til de ulike foraene for erfaringsutveksling med prosjektgrupper og boligfora med fokus på det boligsosiale. Felles fokus i organisasjonen er viktig for fellesskapsfølelsen i det arbeidet vi gjør. Vi ser at det er planer om at boligfora i organisasjonen vil bestå selv om prosjektet avsluttes. På erfaringskonferansen for prosjektet uttrykte flere viktigheten av at man skal fortsette å møtes og utveksle erfaringer på det boligsosiale feltet. Seksjonssjefen ved hovedkontoret sa noe om at disse samlingene skal fortsette. Vi ser at håndboka har blitt brukt i varierende grad hos de ulike prosjektene/ tiltakene. Men det ble nok undervurdert av prosjektet at det tar litt tid å ”gjøre om” på allerede innarbeide måter å arbeide på og tenke rundt boligsosialt arbeid.

En viktig del av prosjektet var også at prosjektleder skulle være rådgiver for de lokale boligsosiale tiltakene. Dette har vært vellykket slik de lokale prosjekt/ tiltakslederne beskriver det i erfaringskonferansen i juni 2012. Selv om det har vært ulik kommunikasjon med de enkelte tiltakene/ prosjektene i forhold til hyppighet og behov, ser alle behovet for å ha en på hovedkontoret som kan følge dem opp og veilede dem i det boligsosiale arbeidet.

6.3 Manglende effekt

6.3.1 Utprøving av modell

Vi kan si at det er en del likheter i måter å jobbe på i det boligsosiale arbeide. Dette er en styrke for organisasjonen. Vi kan derfor identifisere viktige faktorer i forhold til en stabil bo og livssituasjon for vår målgruppe. Men det er også en del forskjeller på det tiltakene har gjort, og ikke alt er gjort ”etter modellen”. Vi kan ikke si at x antall personer har gått gjennom modellen og kommet ut igjen!

Modellen var ikke nok lokalt forankret? Prosjektleder vurderte det slik at deltakelse av de lokalt ansatte i prosjektgruppa og andre fora samt et møte på slutten av 2010 var nok for at de lokale tiltakene skulle klare å ta modellen videre i sitt lokale arbeid. Men vi ser i etterkant at det nok skulle vært brukt mer tid ute i tiltakene for å se på hva konkret dette hadde å si for deres daglige arbeid med å sikre at man implementerte modellen i 2011-2012. I forhold til Boligtiltaket Folkestadsgate ser vi at virksomhetsleder for Hamartiltakene kunne vært mer inkludert i prosjektet, og dermed kunne fulgt opp implementeringen av modellen. Det ble brukt mye tid våren 2012 på fagdiskusjoner i boligtiltaket sammen med virksomhetsleder, og samtaler om hvordan man jobber etter en felles modell i hverdagen og bruker de ressursene som finnes der i form av maler etc i håndboka. Vi ser at det ble undervurdert i forhold til at ”forandring tar tid”. Men nå ser vi at de absolutt er på vei!

Prosjektleders permisjon

Prosjektleders permisjon i 2011 førte til at de tiltakene som skulle starte å implementere modellen i 2011 fikk lite oppfølging underveis i implementeringsfasen. Dette gjorde nok at ikke alle var like klare til å følge opp dette i hverdagen, og kanskje ikke visste helt hvordan man skulle gjøre det. Dette ser vi i alle tiltakene, om enn i noe varierende grad. Ikke alle har brukt de malene og systemene som ble utviklet, men samtidig har de likevel fulgt opp mye av fokuset i prosjektet.

Tiltakene og ansatte er forskjellige

De boligsosiale tiltakene våre og de ansatte er forskjellige og da blir det naturlige forskjeller mellom dem. For eksempel bestemte beboerne i boligtiltaket at de ikke ville ha fadderordning. Det bestemte de selv, og dermed er dette ”deltakermedvirkning i praksis”, mens i prosjektene hadde man mer mulighet til å prøve ut ”noe med noen”.

Målgruppa er uforutsigbar

Ikke alt gikk ”etter planen” med de som skulle inn i prosjektet og modellen. Noen forsvant ut raskere enn man fikk gjennomført det man hadde tenkt. Men sånn er det å jobbe med mennesker og spesielt en uforutsigbar gruppe som har en rusbakgrunn: mye er uforutsigbart og passer ikke inn i et system. Se mer under punkt 7.2.

6.3.2 Tidsaspekt

Det er for tidlig å se hele effekten av flere av de kompetansehevende tiltakene selv om ansatte sier noe om verdien av det. Vi vil nok se flere resultater på litt lengre sikt i forhold til både utprøving av håndbok, bruk av ”boligsiden på nett” og i forhold til videre arbeid med modellen. Mange er nå et stykke på vei og er mer klare nå til å ta i bruk håndboka med de maler og muligheter som ligger her. Spesielt gjelder dette for Boligtiltaket Folkestadsgate.

6.3.3 Mindre omfang av prosjektet

Seksjon oppfølging var hovedfokus for prosjektet fra begynnelsen av, men prosjektet skulle også vurdere å arbeide med barnevernsinstitusjonene. Etter boligrapporten ”Den sårbare overgangen” fra Xxxxx Xxxx fikk denne institusjonen store utfordringer i forhold til videre drift, og måtte legge om mye av sin virksomhet. Dermed ble det ikke prioritert å arbeide med bolig. Etter samtaler mellom Kirkens Sosialtjeneste og Husbanken vurderte organisasjonen også underveis å søke Husbankens regionkontorer ut fra en felles ”rammesøknad” på boligsosialt arbeid ved flere av våre oppfølgingssentre. Hvis vi hadde fått midler til kunne vi prøvd ut en felles modell. Denne planen gikk man etter hvert bort fra blant annet etter nye signaler fra Husbanken i forhold til mulighetene som lå i det.

Oppstart av nye lokale boligsosiale tiltak

Det å starte opp nye boligsosiale tiltak/ prosjekter i løpet av ”Bo for livet” har vært en ”tung prosess” og mer ressurskrevende enn først tenkt. Prosjektleder har brukt en del tid og ressurser på samtaler i forhold til å opprette boligsosialt arbeid i Skien i samarbeid med vår lokale virksomhetsleder. Der har vi allerede et oppfølgingssenter, og tenkte å starte opp et boligprosjekt i samarbeid med Borgestadklinikken. Men da det skulle sendes inn søknad om penger til Arbeids og Velferdsdirektoratet var prosjektet ikke nok forankret i kommunen, og søknaden ble ikke sendt. Det ble i 2011 opprettet et boligtiltak for mennesker i aktiv rus i Øvre Eiker. Dette har prosjektleder vært med i forberedelse til i flere år, en prosess som tok lengre tid enn forventet på grunn av interne forhold i kommunen. Det har også vært samtaler rundt boligsosialt arbeid i Sandnes kommune der vi har et oppfølgingssenter. Kommunen har store utfordringer i forhold til bolig, men bestemte etter hvert at de ikke ville ha med seg frivillige organisasjoner inn i dette arbeidet.

Samarbeid med kommuner og Husbanken

En av faktorene som ble sett på som grunnleggende for å lykkes i den opprinnelige prosjektplanen var et godt samarbeid med de ulike kommunene og et godt samarbeid med de lokale regionkontorene til Husbanken. I forhold til kommunene har vi sett hva som er viktig og det vil vi også svare på under kapittel 7. Vi har et veldig godt forhold til kommunene der vi driver boligsosialt arbeid i dag, noe som gir seg utslag i mye godt boligsosialt arbeid som tidligere nevnt i rapporten. Men det å opprette nye tiltak krever som sagt mye i forhold til lobbying internt i kommunen noe som er veldig ressurskrevende. I forhold til Husbankens regionkontorer ser vi at det er utfordrende å prøve ut noe nasjonalt når Husbanken ikke gir tilskudd til felles utprøving på lokalt. Regionkontorene har stor selvråderett og dermed er det lite ”nasjonal tenkning” og helt opp til det enkelte regionkontor hva man ønsker å finansiere. Dette har skapt utfordringer for prosjektet underveis, ettersom flere prosjekter ikke ble finansiert ut tiden, noe som skapte uforutsigbarhet for den felles utprøvingen i ”Bo for livet”.

På nasjonalt nivå har det vært et godt samarbeid mellom Kirkens Sosialtjeneste og Husbanken underveis i prosjektet. Den eneste utfordringen vi har møtt er at det har tatt lang tid i forhold til avklaring på midler hvert år. Denne uvissheten tenker vi er en risiko for frivillige organisasjoner generelt.

Ressurser

Få ressurser lokalt i form av få ansatte har gjort det vanskelig å starte opp nye boligsosiale tiltak i noen av kommunene, jfr. Punkt 6.3. Avstand til prosjektleder er også en faktor her i

forhold til for eksempel hvor mye ”lobbying” som kan gjøres inn mot kommunene. I tillegg har uforutsigbarhet i forhold til prosjektmidler lokalt ført til at noen av de prosjektene som man underveis tenkte skulle jobbe med dette måtte avsluttes. Dette førte til mindre ressurser. Det er viktig å påpeke at dette gjaldt både i Hamartiltakene og på Jarlegården. Likevel har man klart å følge opp mye av det som var tenkt.

7. Konklusjoner og anbefalinger

7.1 Kompetansebehov

Erfaringene fra prosjektet viser at kompetanseheving ble gitt mer plass enn det opprinnelig var tiltenkt i prosjektet. Årsaken til dette var todelt. Dels er dette et resultat av et behov som lokalt ansatte og deltakere formidlet gjennom prosjektgruppemøter, lokale idédugnader for å samle ressurser, maler osv som verktøy i arbeidet med etablering og oppfølging i bolig. Det var også et behov for mer felles tenkning rundt ulike problemstillinger. Ettersom prosjektet har en slutt var det viktig for organisasjonen som helhet å få samlet dette så det ble tilgjengelig for organisasjonen framover. Det med å etablere en nettside for deltakerne var også noe som kom opp i forbindelse med møter i prosjektgruppe og boligforum. Dermed har vi to ”leveringer” som har samlet kompetanse og som ligger der etter at prosjektet er avsluttet.

7.2 Rus og boligsosialt arbeid

Tilstander i forhold til rus må man jobbe mye mer med enn det som var tenkt. Hvordan takler man dette? Modellen som vi skal legge fram i kapittel 7 er derfor ikke en lineær modell. Man går inn og ut av det å være i målgruppa og skal fanges opp uansett. Våre tiltak er slik at man etter hvert kan falle ut av prosjektet/ tiltaket når man har falt ut av målgruppa. Men her er vi bevisste på å samarbeide med kommunen om å sikre oppfølging videre. Samtidig er det viktig at våre ansatte holder på relasjonen man har opparbeidet seg med deltakeren videre, slik at man kan samarbeide igjen når personen er klar for det. Vi har flere eksempler på deltakere ved som har ”havnet utpå igjen”, som har tatt kontakt igjen når de er motiverte og ønsker oppfølging fra våre tiltak videre.

7.3 Deltakermedvirkning i prosjektet

En av suksesskriteriene for å lykkes med prosjektet var: ”Høre brukernes stemmer hele veien” i forhold til å fange opp behovene som fantes der ute. Vi tenker at prosjektet har både positive og negative erfaringer i forhold til å få til dette.

Deltakelse i ulike fora

Personen som satt lenge i prosjektgruppa nasjonalt sa at det ga han mye å være her. Han følte seg sett og hørt på, og innspillene hans var viktige for prosjektets utvikling. Men det har også nasjonalt vært utfordringer i forhold til at folk faller ut og inn av målgruppa og ut og inn av rusen og dermed også deltakelse i prosjektgruppa. Erfaringen vår viser dermed at det er sårbart å ha med bare én deltaker. XXX har også sagt noe om at det er viktig at man har med to for at man skal ha en reell innflytelse i ulike fora. Konklusjon: ha alltid med minst to deltakerrepresentanter i en prosjektgruppe! Det er viktig å si at vi tenkte også på dette på forhånd og hadde som mål å øke antallet deltakere i prosjektgruppa. Det var imidlertid vanskelig å få flere til å inngå slike forpliktelser. I flere av de nasjonale foraene derimot har vi har hatt med flere deltakere. Dette gjelder idédugnaden vi hadde i 2009, boligforumet i 2010 og erfaringskonferansen i juni 2012. Deltakerne uttrykker selv at dette har vært positive opplevelser for dem. Ansatte og samarbeidspartnere i prosjektet sier også noe om verdien av å ha med deltakere på slike samlinger! Det å få personer som er berørt av det vi gjør til å si noe om hva som er viktig har vært helt essensielt for utviklingen av prosjektet.

Prosjektleders samtaler med deltakere

Prosjektleder hadde samtaler med ulike deltakere i forkant av utviklingen av nettsiden. Det var viktig å vite hva folk var opptatte av i forhold til informasjon rundt å skaffe og beholde egen bolig før vi samlet informasjonen. Samtalene foregikk ute i virksomhetene siden det er lettere å nå deltakerne der! I tillegg har samtaler med deltakerne vært helt essensielle i forhold til utviklingen av denne rapporten. De er den viktigste kunnskapskilden til å kunne vurdere om vi har nådd våre mål!

Hvorfor har det vært viktig med deltakermedvirkning på det nasjonale nivå i prosjektet?

Det er tydelig at deltakermedvirkning har gitt flere av de som er målgruppen for prosjektet en en ”mestringsfølelse” slik empowerment teorien snakker om. Samtidig tenker vi at deltakelse fra våre deltakere har forbedret tjenestetilbudet til Kirkens Sosialtjeneste på det boligsosiale området.

8. Avslutning

8.1 Svar på de tre spørsmålene i prosjektet

1) Hvordan kan frivillige være en ressurs i det boligsosiale arbeidet?

Ut fra de erfaringer som er gjort i prosjektet kan frivillige være en nyttig ressurs i det boligsosiale arbeidet. Men relasjonen mellom frivillig og deltaker må være en ”naturlig relasjon”. Det å bygge relasjoner mellom frivillige og deltakere tar tid. Deltakere vegrer seg for å ha én til én relasjon til én frivillig. Dermed tenker vi at de frivillige bør ha en rolle inn i konkrete aktiviteter på oppfølgingssenteret der deltakerne er tilknyttet, eller som kompetansepersoner i forhold til konkret veiledning på for eksempel økonomi. For de frivillige er det også viktig at de har en konkret oppgave. Rollen må være tydelig for alle parter.

Det å bringe frivillige inn i folks bolig kan oppfattes som uheldig i forhold til folks personlige sfære, og skape usikkerhet i forhold til rolle. Xxxxxxxxx innsats kan dermed være et supplement, men oppfattes ikke på noen måte som avgjørende, for folks liv. Men det er jo egentlig greit tenker vi! Deltakerne ønsker ikke at så mange skal delta direkte i oppfølgingen. Dermed er den frivillige mer ”på siden av” oppfølgingen og ikke kan erstatte en relasjon med ansatt. Det er viktig at deltakers kobling til en frivillig ikke blir påtvunget, men er en naturlig og ønsket relasjon.

2) Hvordan kan deltakere være en ressurs i det boligsosiale arbeidet?

Ut fra de erfaringene som er gjort i ”Bo for livet” er deltakerne en stor ressurs i det boligsosiale arbeidet. I sin egen prosess er det de som ”driver denne” og de profesjonelle rundt bør legge til rette for at deltakeren skal ”eie sin egen prosess” og at deres ressurser skal bli brukt og bygget opp om på best mulig måte. Det er en utfordring å inkludere deltakere i utviklingen av tilbudet i ”organiserte fora”. Det er ikke alltid dette oppfattes som så aktuelt eller viktig for dem, i tillegg til at de ofte er ”inn og ut av målgruppa” og har vanskelig for å binde seg. Men det er viktig å påpeke her at deltakerne selv er opptatt av at de profesjonelle som kjenner dem godt også bør ha noe å si for de valgene som gjøres, ettersom de ikke alltid har tatt gode valg selv på veien dit de er i dag.

I forhold til at deltakere kan være en ressurs for hverandre viser erfaringene fra fadderarbeid at dette er noe vi kan utvikle mer. Det er en utfordring å kunne gjøre nytte av kompetansen til ”tidligere rusavhengige” som har kommet litt lenger enn de som kommer til senteret.

Erfaringer viser at de nettopp bør ha kommet lenger for at relasjonen skal være positiv for begge parter. Men mange av deltakerne ønsker ikke å ha en fadder. Kanskje man kan samarbeide med brukerorganisasjoner? Alt handler også her om relasjon. Kobling til faddere bør ikke på noen måte gå i mot deltakerens opplevde behov og ønsker.

3) Hvordan kan frivillige organisasjoner og kommuner best samarbeide i det boligsosiale arbeidet?

I forhold til å følge opp den enkelte viser erfaringene i ”Bo for livet” at et godt samarbeid mellom kommune, frivillig organisasjon og deltaker er avgjørende for utviklingen. Dette samarbeidet handler også om gode relasjoner. Der det er gjensidig tillit mellom de tre partene, fleksibilitet og handlekraft fungerer samarbeidet best. Der personer kjenner hverandre og gjør det de kan for å hjelpe deltakeren på veien fungerer det best. Når dette samarbeidet går bra, sier de aller fleste deltakere at dette er avgjørende for at de skal klare seg! I forholdet mellom kommunen og Kirkens Sosialtjeneste handler det om tydelighet i rollefordeling og anerkjennelse av hverandres styrker og svakheter. Det er viktig å være løsningsorienterte og høre på deltakers ønsker og behov. Kirkens Sosialtjeneste gjør mer av den ”uformelle jobben” som hjelpeapparatet tenker at man skal klare selv, mens kommunen og offentlige institusjoner gjør den mer formelle biten for å ”få på plass alt rundt”: arbeid, bolig, økonomiske ordninger etc. Hvis man anerkjenner nødvendigheten av det arbeidet frivillige organisasjoner gjør hver eneste dag for å følge opp deltakerne og bistå dem til å kunne benytte seg av alle tiltakene som finnes, har vi kommet langt! Men da bør det være en forutsigbarhet og tydelighet i rammer og avtaler partene imellom.

8.2 Revidert modell

Et godt og meningsfylt liv i egen bolig

På bakgrunn av de erfaringene vi har gjort med etablering og oppfølging rundt bosituasjonen under ”Bo for livet” legger vi nå fram en revidert modell som kan brukes i det videre boligsosiale arbeidet i Kirkens Sosialtjeneste. Vi håper at det kan være et innspill til debatten rundt boligsosialt arbeid generelt.

Vi startet med en modell i forhold til at deltakermedvirkning og frivillighet skulle mer inn i det boligsosiale arbeidet vårt i tillegg til noen andre faktorer vi tenker er viktig for å tenke helhetlig med oppfølging både med tanke på arbeid/aktivitet og nettverk. Erfaringene fra det individuelle arbeidet som det henvises til i kapittel 5 viser at vi også må inkludere personers ”indre liv” i modellen. Det vil si at faktorene som kan sies å ha effekt i forhold til at målgruppa klarer å ha en stabil bo og livssituasjon, har effekt også fordi det har effekt på personens indre liv. Xxxx personlige relasjoner, mestringsfølelse gjennom jobb/ aktivitet og en god bosituasjon bygger selvfølelse og motiverer personen til å leve et godt rusfritt liv hver eneste dag! Vi snakker ofte om at folk trenger arbeid, bolig og et nettverk for å klare seg og hvis man har dette på plass ”bør det gå bra”. Men ansatte og deltakere uttrykker på ulike vis at det å leve som rusfri er en enorm jobb for dem hver dag!

Det er en krevende omstilling å ”leve et rusfritt liv” i forhold til å ta nye gode valg hver dag og få meningsfulle relasjoner til andre personer. Denne prosessen kan ikke denne rapporten gå videre inn i, men det handler om at de som har levd i et rusmiljø og med normer i ruskulturen, må ”(re)sosialiseres” inn i ”det normale samfunnet”. Dette kan ta tid og går ikke av seg selv. God støtte og gode rollemodeller som kan vise vei, er nødvendig for og lykkes. Relasjoner man har til de som følger opp tettest, er dermed viktige. Det handler om å la folk få tid på seg til å finne roen og ”lande” før man legger alle planene: ta en dag av gangen å forsøke å få noe positivt ut av hverdagen. Mange har ikke et personlig støtteapparat rundt seg og trenger tid før de kan stole på folk og la andre være ressurser i sin egen prosess. Har vi tid til det? Tid til å la folk ”ta de små skrittene” på veien mot et bedre liv?

Alle faktorene i modellen har innvirkning på personens indre liv og er en prosess fra et liv preget av mye indre uro og utrygghet til et meningsfullt rusfritt liv preget av trygghet, ro, mestring og god selvfølelse. Boligen er en viktig ramme rundt det livet man skal leve og samtidig er det trekk ved boligen som påvirker om du klarer å beholde boligen å få et stabilt rusfritt liv.

NY MODELL FOR ETABLERING OG OPPFØLGING I BOLIG

Et mål: ”å støtte den enkelte deltaker til å etablere seg i en egnet bolig og til å beholde denne”. Modellen er ikke linær, og må ta hensyn til at mange går fram og tilbake mellom de ulike fasene.

Utgangspunkt Personer uten egnet bolig		Modell/ kjernefaktorer Ytre faktorer Indre faktorer		Mulig resultat I egnet varig bolig
Lever ”ruslivet” Uten motivasjon til å bli rusfri	Kommer fra institusjon el.l. Motivasjon for et rusfritt liv	Egen trygg bolig • Ro i bomiljø • Rusfrihet • Privat sfære • Støttende sosialt miljø
God og trygg bolig er viktig, og kan bidra til bedre livskvalitet (Housing First)	Personlig usikkerhet/ utrygghet i det rusfrie livet	Støttende profesjonelt nettverk • Noen personer man har tillit til som er tett på • Godt samarbeid mellom NGO og kommune • Deltaker- medvirkning Støttende private nettverk • Familie/ venner • Andre deltakere • Frivillige	Økt selvtillit og selvbilde, mestring/ mening, trygghet/ro, Mindre ensomhet/ isolasjon Stor motivasjon, framtidstro Gode valg	Personer har et godt og meningsfylt rusfritt liv i en stabil bo- og livssituasjon i en egnet bolig
		Meningsfylt arbeid/ aktivitet • Samfunnsnytting • Samhørighet
		Økonomisk trygghet • Betale husleie • Orden i gjeld

LITTERATURLISTE

Xxxxxx, Xxxxx-Xxxxx: ”Med rom for livet”. Evaluering av Kirkens Sosialtjenestes oppfølgingsarbeid. Diakonhjemmet Høyskole. Rapport nr.03/2008

Dyb/Johannessen: Bostedsløse i Norge 2008- en kartlegging. NIBR rapport 2009:17

Løken, K.H: ”Å lykkes med brukermedvirkning” i I X. Xxxxxx & X. Xxxxx (Red.)Psykisk helsearbeid i nye sko (s.287 - 200). Bergen: Fagbokforlaget 2006

NOU 2011: 15: ”Rom for alle. En sosial boligpolitikk for framtiden”. Departementenes servicesenter. Informasjonsforvaltning. Oslo 2011

Xxxx Xxxxxx/Øveraas: ”Bolig for personer med psykisk lidelse og rusproblematikk” i Brodtkorb/Xxxxxxxx (red): ”Under tak, mellom vegger”. Perspektiver på boligens betydning for velferdsstaten. Gyldendal Norsk Forlag AS. 2007

Xxxxxxxx & Fløtten (2008): ”Et trappetrinn opp i livet. Evaluering av aktiviserings- og arbeidstreningstiltak i regi av frivillige organisasjoner”. Fafo rapport 2008:28

Stoltenbergutvalget (2010): Rapport om Narkotika.

Taksdal m.fl: ”På randen av å bo. Erfart kunnskap om livet og flyttingene mellom psykiatri, rusomsorg, gater, hospitser og egne boliger”. Rokkansenteret Rapport 1: 2006.

Xxxx, Xxx-Xxxx (2005): ”Sammen mot et felles mål. En studie av samarbeid mellom frivillige organisasjoner og kommuner”. Universitetet i Oslo, Institutt for Statsvitenskap.

Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx: ”Velferd og bolig. Om boligsosialt (sam)arbeid”. Kommuneforlaget AS 2011.

Ytrehus m.fl: ”På rett vei. Evaluering av prosjekt bostedsløse to år etter”. Fafo rapport 2008:06.

Internettsider

Feantsa: “Participation Toolkit: ”Redestributing the Power!”- oct.2007: xxxx://xxx.xxxxxxx.xxx/xxxxx/Xxxxxxxxxxxxx/xxxxxx%00xxxxxxxxxx/XX-Xxxxx_xxxxxxx.xxx

Helsedirektoratet: xxx.xxxxxxxxxxxxxxxxx.xx, xxx.xxxxxxxxxxx.xx

VEDLEGG: ”Bo for livet modellen” En modell for etablering og oppfølging i bolig for personer med bakgrunn i rus og kriminalitet (den opprinnelige)

Ut fra teori, erfaringer og diskusjoner i Bo for livets prosjektgruppe, referansegruppe, idédugnader og boligfora har prosjektet kommet fra til en modell med ulike aktiviteter/verktøy. Dette er en modell som prøves ut i Tromsø, Steinkjer og Hamar. For mer informasjon rundt de ulike punktene se Kirkens Sosialtjeneste sin håndbok i boligsosialt arbeid.

Mål: ”å støtte den enkelte deltaker til å etablere seg i en egnet bolig og til å beholde denne”.

Modellen:

Utgangspunkt	Modell/kjernefaktorer	Resultat
Personer uten egnet bolig (fra fengsel/inst/UFB)	Frivillige Faddere Sosialt nettverksarbeid Aktiviteter/ Arbeid	Personer i en egnet, varig bolig (etablering og oppfølging i bolig)
	Deltakermedvirkning Samarbeid med kommunen

Trinn 1: Rekruttering og kartlegging av deltakere til prosjektene/ tiltakene under fengsel eller behandling

a) Få en henvendelse fra fengsel/ rusbehandling eller kommunen om en aktuell person for prosjektet/ tiltaket (senest 2-3 mnd før utskriving/ løslatelse).

b) Kontakt med kommunen for å avgjøre om personen er riktig som deltaker. Dette kan diskuteres i inntaksteam eller lignende.

c) Avklare forventninger og motivasjon for deltakelse i prosjektet gjennom et intervju som prosjektleder/ tiltaksleder har med den enkelte (eventuelt sammen med én fra kommunen). Se Håndboka Del B, punkt 5.2.1 for intervjuskjema.

d) Kartlegge behov for støtte til etablering og oppfølging rundt boligsituasjonen på deltakers premisser: samtaler (fokus på ulike livsområder). Se Håndboka del B, punkt 5.2.

e) Det besluttes om deltaker skal være en del av prosjektet/ tiltaket og det skrives deltakerkontrakt og eventuelt husleiekontrakt med deltaker der dette er mulig. Deltaker bør også skrive under på samtykkeerklæring i forhold til fritak fra taushetsplikt. Se maler i Håndboka, del B, punkt 5.8.1.

f) Ansvarsgruppe etableres, hvis det ikke er gjort, gjennom et samarbeid med kommunen og andre samarbeidspartnere og det utarbeides en individuell plan. Dette er et kommunalt ansvar, men Kirkens Sosialtjeneste kan være med å sikre deltakers rettigheter. Prosjektet/ tiltaket bør delta her med mindre dette er imot deltakers ønsker.

Trinn 2: Etablering i egnet bolig

a) Bruk en praktisk sjekkliste for hva som skal være på plass når personen skal flytte fra fengsel/ institusjon til egen bolig (alt fra husleieavtale til flyttemelding, økonomi etc). Se håndboka del B, punkt 5.6.

b) Finne en egnet bolig i samarbeid med den enkelte og kommune: privat eller kommunal ut fra behov og muligheter lokalt og finne en god løsning for husleieinnbetaling. Se håndboka del B, punkt 5.4. og 5.5.

c) Innredning, møblering, flytting der deltakeren tar egne valg og får støtte av ansatte og eventuelt frivillige. Se håndboka del B, punkt 5.4.1.

Trinn 3: Oppfølgingen: deltakermedvirkning hele veien.

a) Bruk ”smørbrødlisten for oppfølging” for å gi alternativer til den enkelte om hva vi kan bistå personen. Se håndboka del B, punkt 5.8.1.

b) Se på behovene for oppfølging i samarbeid med deltaker blant annet gjennom ansvarsgruppa der hver deltaker skal ha en Individuell Plan. Se håndboka del B, punkt 5.3.

c) Lag en oppfølgingsavtale som revideres jevnlig (cirka én gang i måneden) og en ukeplan med aktiviteter. Se håndboka del B, punkt 5.8.1.

d) Kartlegge personens sosiale nettverk, og se på muligheten for å avholde nettverksmøter for å øke det støttende sosiale nettverket rundt personen. Se håndboka del B, punkt 5.8.2 (nr.3).

e) Xxxxx på kontakt med én frivillig (én til én eller en gruppeaktivitet) på huset eller i prosjektet. Deltaker skal være med å bestemme hvem dette skal være og hva personen skal gjøre. Se håndboka del A, punkt 3.2, og del B punkt 5.8.4.

f) Personen blir koblet til en ”fadder” (en ”erfaren” deltaker). Deltaker kan være med å bestemme hvem dette skal være. Se håndboka del A, punkt 3.2.1 og del B, punkt 5.8.4.

g) Personen blir involvert i prosjektets/ tiltakets deltakerforum el. l. der man kan påvirke utviklingen av prosjektet, og kan i tillegg være en ressurs i en prosjektgruppe. Se håndboka del A, punkt del 3.2.1.

h) Ut fra egne interesser kobles personen på et miljø med aktiviteter eksternt eller internt. Her kan man etter hvert også se på muligheten for brukerstyrte aktiviteter.

i) Se på mulighet for arbeid/aktivitet for deltakeren eksternt eller internt (arbeidstrening i virksomheten) i samarbeid med kommunen. Se håndboka del B, punkt 5.4.

j) Deltaker får mulighet til å bli med på kurs eller annen type opplæring/trening innenfor temaer etter behov eksempelvis: ernæring/ matlaging, nettverksbygging, få pengene til å strekke til, økonomiske og sosiale rettigheter, tips til visning, skatt og selvangivelse etc. Se håndboka del B, punkt 5.8.2. og 5.8.3.

k) Det avholdes jevnlige ansvarsgruppemøter med de viktigste involverte rundt personen som etter hvert ledes av deltaker der prosjektet/ tiltaket deltar.

l) Ved tilbakefall, utfordringer med rus/kriminalitet eller betalingsvansker: skal man ha en rask reaksjon, se på mulighet for bruk av faddere, samle ansvarsgruppen

for å ”huke personen inn igjen” og herunder ha et tett samarbeid med saksbehandler i kommunen. Det er også fint å se på mulighet for reinnleggelse i institusjon.

Trinn 4: Gradvis overgang og utskriving fra prosjektet/ tiltaket

a) Personen får sporadisk oppfølging når han/ hun har behov for en annen bolig (eks. overgang til egen eid bolig/ eller kommunal bolig) eller når personen generelt ikke har behov for så tett oppfølging.

b) Personen har ikke lenger behov for eller ønsker ikke mer oppfølging fra prosjektet/ tiltaket. Personen har opparbeidet et eget nettverk, fått et stabilt liv, har stabil inntekt eller aktivitet/arbeid. Se håndboka del B for rutiner for utskriving av prosjekt/ tiltak.

c) Personen ønsker ikke eller klarer ikke, etter gjentatte forsøk, å være innunder målgruppen for prosjektet/ tiltaket og i samarbeid med kommunen må deltakeren finne et annet bo og/eller oppfølgingstilbud.