9Internasjonalt samarbeid
9Internasjonalt samarbeid
– Deltakelse i EUs energiprogrammer
– Nordisk samarbeid
– Østersjøsamarbeidet
– Den økonomiske kommisjon for Europa (ECE)
– Det europeiske energicharter
– Samarbeid med Russland
– Det internasjonale energibyrå (IEA
– Bistand og forvaltningsteknisk assistanse
9.1 EØS-avtalen
Avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen) trådte i kraft 1. januar 1994. Formålet med EØS- avtalen er å sikre et enhetlig økonomisk samarbeidsområde grunnlagt på felles regler og like konkurransevilkår. Gjennom EØS-avtalen deltar EFTA-landene i EUs indre marked, og i samarbeid på tilgren- sende områder. Fra 1. mai 2004 blir EØS- avtalen utvidet til også å omfatte de ti nye medlemslandene i EU.
For å sikre en balansert regelverksutvik- ling innenfor EØS-området, er Norge for- pliktet til å innlemme ny relevant EU-lovgiv- ning i EØS-avtalen. EU er på sin side for- pliktet til å ha kontakt med EFTA-landene underveis i beslutningsprosessen. Informa- sjons- og samrådingsfasen skal dekke fasen der EU-kommisjonen har fremmet sitt for- slag og saken er oversendt Rådet. EØS- avtalen gir imidlertid ikke rettigheter til å delta i de forhandlinger som pågår om direktivene i Rådet.
Den formaliserte kontakt i EØS på ener- giområdet skjer under EØS-komitéen og mellom EFTAs arbeidsgruppe for energi- spørsmål og EU-kommisjonens Generaldi- rektorat for Transport og Energi (DG TREN).
9.1.1 Regelverk for det indre energimarked
På energiområdet er det vedtatt en rekke forordninger og direktiver som er innlem- met i EØS-avtalen. Dette omfatter blant annet bestemmelser for elektrisitetsmarke- det, gassmarkedet, elektrisitet fra fornybare energikilder, energimerking av produkter og energieffektivitet i enkelte produkter.
Det har over flere år pågått et arbeid for å åpne elektrisitetsmarkedene i EU for kon- kurranse. Rådsdirektiv 96 / 92 EF om felles regler for det indre elektrisitetsmarked (elektrisitetsdirektivet) var lenge sentralt i denne forbindelse. Kommisjonen og med- lemslandene erkjente imidlertid at dette opprinnelige elektrisitetsdirektivet ikke var
tilstrekkelig i forhold til målet om å skape ett enhetlig indre marked for elektrisitet. Viktige spørsmål i denne sammenheng var harmoniserte regler for handel over lande- grensene og håndtering av flaskehalser (knapphet på overføringskapasitet). Kom- misjonen initierte i 1998 en uformell pro- sess, den såkalte Firenze-prosessen, der disse spørsmålene ble diskutert mellom representanter for bl.a. medlemslandenes
regulatorer, systemansvarlige nettselskaper og bransjeorganisasjoner. Også Norge har vært representert i diskusjonene i Firenze.
I mars 2001 la Kommisjonen fram en pakke med tiltak, kalt energimarkedspak- ken. For det første ble det fremmet et endringsdirektiv med forslag til endringer i elektrisitetsdirektivet, og tilsvarende et endringsdirektiv for gassmarkedsdirektivet fra 1998. For det andre ble det fremmet et forslag til en forordning om betingelsene for adgang til grensehandel med elektri- sitet. Forordningen tar i stor grad opp i seg de forslag som har vært drøftet under Firenze-prosessen.
Energimarkedspakken ble vedtatt i EU
26. juni 2003. Det nye elektrisitetsdirektivet (Kommisjons- og Rådsdirektiv
2003 / 54 / EF) innebærer en forsert mar- kedsåpning, der markedet for industri- kunder åpnes fra 1. juli 2004, mens marke- det for husholdningskunder åpnes fra 1. juli 2007. Direktivet inneholder minstekrav om et juridisk skille mellom transmisjonsfunk- sjoner og oppgaver som kan konkurran- seutsettes. I tillegg er det visse krav til separat administrasjon av nettselskaper og konkurranseutsatt virksomhet. Det åpnes likevel for at medlemslandene kan velge å unnta selskaper med mindre enn 100 000 kunder fra disse kravene til juridisk og funksjonell adskillelse. Direktivet krever ikke et eiermessig skille mellom nettselska- per og selskaper som driver konkurranseut- satt virksomhet.
Markedsadgangen skal organiseres ved regulert tredjepartsadgang. Dette innebæ- rer et krav om at metoden som ligger til
grunn for nettariffene må offentliggjøres og godkjennes av nasjonale regulatorer før de trer i kraft. Samtidig gis medlemslandene anledning til å pålegge kraftselskapene ster- kere forpliktelser med hensyn til de tjenes- ter de tilbyr overfor allmennheten, såkalte
«public service obligations». Videre er det satt minstestandarder for å ivareta forbru- kernes rettigheter, gjennom blant annet krav til å ta hensyn til sårbare kundegrup- per og krav til å spesifisere på kundens fak- tura hvilke energikilder som er benyttet til elektrisitetsproduksjonen.
Forordningen om betingelsene for adgang til grensehandel med elektrisitet
((EF) 1228 / 2003) innfører en oppgjørsme- kanisme mellom de systemansvarlige i EU ved grenseoverskridende handel. Forord- ningen medfører også et utgangspunkt for harmonisering av prinsippene for fastset- telse av tariffer og prinsippene for adgang til overføringsforbindelsene mellom land. Detaljerte retningslinjer for dette vil bli utferdiget av kommisjonen i samarbeid med en komité bestående av medlemmer som medlemslandene utpeker. Forordning- en trer i kraft i EU 1. juli 2004.
Gassmarkedsdirektivet (2003 / 55 / EF) har i stor grad samme type bestemmelser som eldirektivet. Felles for elektrisitetsdi- rektivet 2003 / 54 / EF, gassmarkedsdirekti- vet 2003 / 55 / EF og forordningen om betingelsene for adgang til grensehandel med el (EF) 1228 / 2003 er at det kan anmo- des om unntak fra hovedregelen om regu- lert tredjepartsadgang ved investeringer i ny infrastruktur for overføring av elektri- sitet og gass.
Et direktiv om fremme av fornybare energikilder i det indre elektrisitetsmarke- det ble vedtatt 27. september 2001. Det overordnede målet for direktivet er å øke andelen fornybar elektrisitet av totalt el-for- bruk i EU. Direktivet setter som mål at for- nybare kilder i 2010 skal stå for 22 prosent av elektrisitetsproduksjonen mot om lag 13,9 prosent i 1997(EU-15). Oppfyllelsen av disse målene anses som viktige for at EU-
landene samlet skal kunne oppfylle sine miljøforpliktelser gjennom ulike typer vir- kemidler. Direktivet inneholder bestem- melser om at produsenter av elektrisitet basert på fornybare energikilder kan få opp- rinnelsesgaranti for elektrisitet som er pro- dusert. Norge er sammen med de andre EFTA-landene i dialog med Kommisjonen om innlemmelse av direktivet i EØS-avta- len.
Rådsdirektiv 92 / 75 / EØF er et rammedi- rektiv om angivelse av husholdningsappara- ters energi- og ressursforbruk ved hjelp av merking og standardiserte vareopplysning- er. De nærmere bestemmelser for hver enkelt apparattype fastsettes i gjennomfø- ringsdirektiv. Norge har implementert en del av disse direktivene slik at energimer- keordningen i dag omfatter kjøleskap, fry- sere og kombinasjoner av slike, vaskemas- kiner, tørketromler og kombinasjoner av slike, stekeovner, oppvaskmaskiner og lys- stoffrør. I tillegg jobbes det med å imple- mentere gjennomføringsdirektivene som omhandler klimaanlegg, i tillegg til et endringsdirektiv for merking av kjøleskap og frysere og kombinasjoner av disse.
Europaparlaments- og Rådsdirektiv 96 / 57 / EC omhandler energieffektivitets- krav til elektriske husholdningskjøleskap og frysere og kombinasjoner av slike.
Direktivet må sees i sammenheng med energimerkedirektivene, men direktivet går et stykke videre i forhold til energimerke- ordningen for husholdingsapparater ved at det stiller opp en øvre grense for tillatt elek- trisitetsbruk (energieffektivitet). Appara- tene tillates kun omsatt dersom elektrisi- tetsbruken er mindre eller lik største tillatte energibruk for apparatkategorien.
Europaparlamentet- og Rådsdirektiv 2000 / 55 / EF omhandler energieffektivitets- krav til ballaster i lysstoffrør. Ballastene deles inn i ulike klasser der de minst ener- gieffektive skal fjernes fra markedet 18 måneder etter direktivets ikrafttredelse.
Direktivet er også implementert i norsk rett gjennom forskrift.
EU-kommisjonen la 10. desember 2003 fram en pakke med forslag vedrørende infrastruktur og forsyningssikkerhet for energi. Pakken inneholder blant annet et forslag til direktiv om forsyningssikkerhet og investeringer i infrastruktur for elektri- sitet, et forslag til direktiv om energitjenes- ter og energieffektivitet hos sluttbruker og et forslag til forordning om adgang til trans- misjonssystemer for gass. Forslagene er nå til behandling i EU-parlamentet og Rådet. Direktivene vurderes parallelt i EØS.
9.1.2 EUs vanndirektiv
EUs rammedirektiv for vann som trådte i kraft 22. desember 2000 vil være retningsgi- vende og bestemmende for vannressursfor- valtningen i hele Europa. Direktivet skal bidra til å bevare, beskytte og forbedre vannkvaliteten og det akvatiske miljøet og sikre en bærekraftig vannbruk. I direktivet legges det stor vekt på at ulike faktorer som påvirker vassdrag og grunnvann skal ses under ett. Det skal derfor tas utgangspunkt i en nedbørsfeltbasert forvaltning av vann- ressursene.
Det miljømessige målet som minimum skal oppnås betegnes som “god vannstatus” og skal nås senest 15 år etter at direktivet er trådt i kraft. Økologisk og kjemisk vann- status samt mengde skal defineres, klassifi- seres og overvåkes. Det skal utarbeides for- valtningsplaner og tiltaksprogram.
Direktivet vil legge viktige føringer for den framtidige vannressursforvaltningen. Kravene i direktivet antas å berøre forvalt- ningen etter flere lovverk og må iakttas av ulike myndigheter og brukere av vannres- sursene. Direktivet skal være implementert i det enkelte lands lovverk senest 3 år etter at det er trådt i kraft. Vanndirektivet vurde- res nå for vedtak i EØS-komiteen.
9.2 Deltakelse i EUs energi- programmer
Fra 1996 har Norge deltatt i programmene for energieffektivisering og fornybare ener- gikilder, SAVE og ALTENER. 26. juni 2003 vedtok EU å opprette et nytt, overgripende energiprogram for perioden 2003-2006,
«Intelligent Energy Europe». Programmet viderefører SAVE og ALTENER, og intro- duserer STEER, et program rettet mot transportsektoren, og COOPENER, rettet mot samarbeid om energispørsmål med utviklingsland. «Intelligent Energy Europe» ble innlemmet i EØS-avtalen i november 2003. COOPENER har foreløpig blitt holdt utenfor, men dette delprogrammet vil også kunne bli innlemmet i EØS-avtalen.
Norge bidrar finansielt og er med i sty- ringen av programmene. Norske interes- senter har anledning til å søke om prosjekt- støtte fra disse programmene. Slik støtte må søkes i samarbeid med en eller flere partnere innenfor EU-området.
9.3 Nordisk samarbeid
De nordiske landene har lange tradisjoner for samarbeid på energiområdet. På myn- dighetsnivå er det etablert et samarbeid under Nordisk Ministerråd. Det er også et utstrakt samarbeid mellom de systeman- svarlige nettselskapene i hvert enkelt land, jf. kapittel 5.4.
De nordiske energiministrene møtes årlig. Mellom ministermøtene ledes energi- samarbeidet av en embetsmannskomité.
Samarbeidet konsentrerer seg om tre kjer- neområder: elektrisitet, klima og regionalt samarbeid.
For ytterligere informasjon vises det til Nordisk Ministerråds hjemmesider på xxx.xxxxxx.xxx.
9.4 Østersjøsamarbeidet
Bergen-erklæringen om bærekraftig energi- forsyning rundt Østersjøen ble avgitt av de nordiske statsministrene i 1997. Erklæring- en danner utgangspunktet for energisamar- beidet i Østersjøregionen og har i ettertid blitt fulgt opp av energiministrene.
Etter energiministermøtene i Stavanger i 1998 og Helsingfors i 1999 ble det etablert et fastere energisamarbeid mellom landene i regionen. Samarbeidets navn er Baltic Sea Region Energy Co-operation (BASREC) og er organisert som en del av samarbeidet innenfor Østersjørådet. Elleve land (Russ- land, Tyskland, Polen, Estland, Latvia, Litauen, Sverige, Finland, Danmark, Island og Norge) samt EU-Kommisjonen, deltar i samarbeidet. Estland har formannskapet fram til 1. juli 2004. Formannskapet vil der- etter bli overtatt av Polen.
Det er etablert arbeidsgrupper innenfor områdene klimaendringer, energieffekti- vitet, bioenergi, gassmarkeder og elektrisi- tetsmarkeder. En embetsmannsgruppe (Group of Senior Energy Officials, GSEO) leder arbeidet. Mandatet for dagens virk- somhet ble gitt ved energiministermøtet i Vilnius i 2002 og gjelder ut 2005.
For ytterligere informasjon vises det til BASRECs hjemmesider på xxx.xxxx.xx.
Kraftselskapene i Østersjøregionen har opprettet et eget samarbeid, Baltrel. Målet er å bidra til et felles marked i Østersjøregi- onen. Baltrel samarbeider med en tilsva- rende organisasjon for gasselskapene, Bal- tic Gas.
9.5 Den økonomiske kommisjon for Europa (ECE)
Den økonomiske kommisjonen for Europa er en av FNs fem regionale kommisjoner. Den ble opprettet i 1947 og har en komité for bærekraftig energibruk der Norge del- tar. Komitéen er en møteplass for 55 land. Her deltar både USA, Canada og Europa inkludert de fleste tidligere sovjetrepublik-
kene (CIS-land). Komitéen har arbeids- grupper for energieffektivisering, gass og kull. I tillegg til at komitéen diskuterer sen- trale energipolitiske spørsmål av felles interesse, arbeider gruppene med informa- sjonsspredning og kunnskapsoverføring mellom landene med særlig vekt på tiltak for energieffektivisering i Sentral-Europa.
For ytterligere informasjon vises det til xxx.xxxxx.xxx
9.6 Det europeiske energicharter
Det europeiske energicharter danner den politiske rammen rundt et all-europeisk energisamarbeid som inkluderer republik- ker i det tidligere Sovjetunionen og i de sentral-europeiske landene, samt Japan og Australia.
Det europeiske energicharter ble under- tegnet i desember 1991. Formålet for char- teret er å bidra til langsiktig energisamar- beid, basert på prinsippene om markeds- økonomi og ikke-diskriminering.
Traktaten om Det europeiske energi- charteret ble undertegnet i Lisboa i 1994. 51 land har undertegnet traktaten og en protokoll om energieffektivisering. Etter at 30 land hadde ratifisert avtalen om energi-
charteret og protokollen om energieffektivi- sering, trådte hele avtaleverket i kraft våren 1998. Norge har undertegnet konferansens sluttakt og undertegnet traktaten i 1995, men har ikke ratifisert traktaten.
For ytterligere informasjon vises det til xxx.xxxxxxxxx.xxx
9.7 Samarbeid med Russland
I 1996 undertegnet Norge en energieffekti- vitetsavtale med Russland. Avtalen, som skal legge forholdene til rette for gjennom- føring av prosjekter for energieffektivise- ring og for utnyttelse av nye fornybare energikilder i Nordvest-Russland. Fire ener- gieffektivitetssentre er opprettet under
energieffektivitetsavtalen mellom Norge og Russland i den russiske delen av Barentsre- gionen. Etter at avtalen utløp i 2002 har samarbeidet mellom landene på dette områ- det fortsatt. I 2003 ble et femte senter opp- rettet. Kompetanseoverføring, demonstra- sjonsprosjekter, utvikling av finansierings- modeller og informasjonsspredning er viktige elementer i det bilaterale samarbei- det.
I 1998 vedtok Barentsrådet en hand- lingsplan for forbedring av energisituasjo- nen i den russiske delen av Barentsregio- nen. Barentsrådet besluttet i den anledning å etablere en energiarbeidsgruppe (EWG) som skal arbeide for å nå målene i hand- lingsplanen. Gruppen består av represen- tanter fra ulike sektorer og regioner fra Norge, Finland, Sverige og Russland. Dan- mark og Island deltar sporadisk og EU del- tar som observatør.
XXX har konsentrert arbeidet om eta- blering av nettverk og informasjonsspred- ning. Samarbeidet har fokusert særlig på energieffektivisering og bruk av fornybare energikilder. De norskstøttede energieffek- tiviseringssentrene i Nordvest-Russland har fått offisiell status som Barents Energy Focal Points gjennom EWG. I 2002 ble det nedsatt en egen ekspertgruppe for bioener- gi som leverte sin sluttrapport våren 2004. Norge har hatt formannskapet i denne gruppen. I perioden 2001–2004 har Norge også hatt formannskapet for EWG.
For ytterligere informasjon vises det til xxx.xxxxxxxxxxxxx.xxx
9.8 Det internasjonale energibyrå (IEA)
Energisamarbeidet i IEA omfatter 26 av OECDs 30 medlemsland. EU-kommisjonen deltar også i IEAs arbeid. IEA ble etablert som et resultat av oljeforsyningskrisen i 1973 / 74 som en selvstendig organisasjon knyttet til OECD, og har siden den gang utviklet seg til å bli en vesentlig del av det
politiske og faglige internasjonale energi- samarbeid mellom medlemslandene. Norge deltar i IEA-samarbeidet gjennom en egen medlemsskapsavtale. Avtalen innebærer at Norge ikke kan pålegges de samme forplik- telser som andre land i en eventuell oljefor- syningskrise. Norge deltar for øvrig på lik linje med andre land i samarbeidet, i styret og dets underkomitéer.
Energiproduksjon og -forsyning, energi- bruk og energieffektiviseringsspørsmål, drøftes hovedsakelig i komitéen for langsik- tig energisamarbeid (SLT). Videre gjennomføres det analyser av produksjons- og etterspørselsforhold knyttet til ulike energibærere som elektrisitet, gass, kull og kjernekraft. Energiforskning og utvikling utgjør også en del av samarbeidet i IEA, jf kapittel 8.3.
Energi- og miljøspørsmålene er blitt mer framtredende på den energipolitiske dags- orden i IEA, og IEA har blitt en viktig faglig bidragsyter i ulike internasjonale fora.
For ytterligere informasjon vises det til xxx.xxx.xxx
9.9 Bistand og forvaltnings- teknisk assistanse
I utviklingsland er mangel på tilgang til moderne energitjenester et av de største hindrene for økonomisk utvikling og forbe- dring av levestandarden for befolkningen. Eksisterende energibruk baseres ofte på lite bærekraftige produksjonsmåter som blant annet fører til avskogning, og til for- urensning ved brenning av kull av lav kva- litet. Distribusjon av elektrisitet er en annen stor utfordring som krever både kunnskap og kapital.
For å skape en fungerende elektrisitets- sektor og en god vannressursforvaltning, har mange utviklingsland behov for hjelp til utvikling av et godt lovverk og administra- tivt apparat. God vannressursforvaltning er viktig, da vannet ofte har større verdi brukt til jordvanning enn til kraftproduksjon. I
noen land forekommer ofte ødeleggende flommer som også tar menneskeliv, og da er effektiv flomkontroll en stor utfordring.
Det meste av den utøvende virksomhe- ten når det gjelder bistand på disse områ- dene utføres av Norges vassdrags- og ener- gidirektorat (NVE). Arbeidet er regulert gjennom en egen samarbeidsavtale mellom NVE og NORAD. Blant oppgavene er råd- givning til NORAD og direkte assistanse til utviklingsland når det gjelder utvikling av lovgivning og administrativt apparat innen- for vannforvaltning og energi. NVE bistår også innenfor områdene hydrologi, damsik- kerhet og databehandling. I det sørlige Afri- ka har NVE bistått med rådgivning blant annet i forbindelse med å etablere nasjonale regulatorer for el-sektoren.
NVEs samarbeid med utviklingsland er vesentlig organisert som direkte forplik- tende samarbeid med tilsvarende institusjo- ner i forvaltningen, basert på bindende kontrakter som definerer begge parters ansvar og arbeidsoppgaver.
I de senere år har NVE arbeidet med assistanse innenfor lovgivningsområdet og
med institusjonsbygging i blant annet Angola, Mosambik, Namibia, Uganda, Viet- nam og Bhutan. Det siste landet det er eta- blert samarbeid med er Timor-Leste (Øst- Timor). Dette arbeidet bidrar til at disse landene kan etablere et moderne lovverk og en hensiktsmessig administrasjon. Nor- ske erfaringer med energilov og vassdrags- lovgivning legges til grunn. Det trekkes i stor grad også på erfaringer fra andre utvik- lingsland som har vært i en tilsvarende situ- asjon. Dette gir grunnlag for en mer effek- tiv forvaltning som skal sikre vertslandenes interesser når det gjelder utnyttelse av energiressurser, samtidig som det stimule- res til investeringer og bærekraftig utvik- ling.
Institusjonskontraktene åpner også for betydelige oppgaver for norsk næringsliv, både for norske konsulentselskaper og leverandører. Dette skjer som oftest etter anbudskonkurranser i Norge eller interna- sjonalt. I den senere tid er flere norske kon- sulentfirmaer blitt involvert i studier av vannkraftprosjekter i både Afrika og Asia.