Innholdsfortegnelse
Kontraktshjelperansvaret ved tingskade
Kandidatnummer: 550
Leveringsfrist: 18.05.21
Antall ord: 15 754
Innholdsfortegnelse
1 INNLEDNING 1
1.1 Tema og problemstilling 1
1.2 Aktualitet 2
1.3 Presentasjon av HR-2020-1120-A 3
1.4 Avgrensning og begrepsbruk 4
1.5 Metode og rettskildebildet 5
2 GENERELT OM KONTRAKTSHJELPERANSVARET 6
2.1 Presentasjon av kontraktshjelperansvaret 6
2.2 Rettslig plassering 8
2.3 Oversikt over rettskildegrunnlaget 9
2.3.1 Innledning 9
2.3.2 Kontraktshjelperansvaret i lovgivningen 9
2.3.3 Kontraktshjelperansvaret i kontrakt 12
2.3.4 Kontraktshjelperansvaret i rettspraksis 12
2.3.5 Kontraktshjelperansvaret i juridisk teori 13
2.4 Forholdet til arbeidsgiveransvaret (skl. § 2-1 nr. 1) 14
2.5 Forholdet til andre problemstillinger i flerleddede kontraktsforhold 15
3 SÆRLIG OM ANSVAR VED TINGSKADE I KONTRAKT 16
3.1 Innledning 16
3.2 Skadebegrepet 17
3.3 Skillet mellom kontraktsansvar og deliktsansvar ved tingskade 18
3.4 Forholdet mellom kontraktshjelperansvar og kontrollansvar ved tingskade 20
4 HVILKE MEDHJELPERE DET KAN KNYTTES KONTRAKTSHJELPERANSVAR TIL 21
4.1 Begrepet «medhjelper» 21
4.2 Særlig om den personelle tilknytningen ved tingskade 22
4.3 Intet krav om styringsrett 22
4.4 Medhjelperens bistand må inngå som del av yterens kontraktsforpliktelse 23
4.5 Tilbydere av regulære/generelle varer og tjenester 24
4.5.1 Innledning 24
4.5.2 Tilbydere av regulære transporttjenester 25
4.5.3 Tilbydere av generelle varer og tjenester 28
4.6 «Retroaktive» medhjelpere 29
4.7 Særlig om «under-medhjelpere» 32
5 KRAV TIL NÆRHET MELLOM SKADEFORVOLDELSE OG KONTRAKTSFORHOLD (TILKNYTNINGSKRAVET) 33
5.1 Innledning 33
5.2 Tilnærmingsmåte – kontraktsbrudd eller konkret tilknytning? 33
5.3 Årsaksperspektivet – en forutsetning for ansvar 35
5.4 Momenter i tilknytningsvurderingen 37
5.4.1 Tilknytning mellom skaden og kontraktshjelperens tildelte oppgaver 38
5.4.2 Nærheten mellom skadetilføyelsen og kontraktsgjenstanden 39
5.4.3 Betroelse 39
5.4.4 Geografisk nærhet 41
5.4.5 Funksjonell nærhet 43
5.5 Skyldgradens betydning 44
6 OPPSUMMERENDE BETRAKTNINGER 46
LITTERATURLISTE 48
1 Innledning
1.1 Tema og problemstilling
Det er et alminnelig kontraktsrettslig prinsipp at den som benytter en kontraktshjelper ved oppfyllelsen av sin kontraktsmessige forpliktelse, «som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv.»1 Dette prinsipp omtales som kontraktshjelperansvaret.
Tema for avhandlingen er kontraktshjelperansvarets rekkevidde ved tingskade som skyldes kontraktshjelperens handlinger. Kontraktshjelperansvarets rekkevidde har vært behandlet av Høyesterett i flere tidligere avgjørelser, og ble ytterligere aktualisert ved Høyesteretts dom avsagt 27. mai 2020, HR-2020-1120-A Kystverket. I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at kontraktshjelperens skadeforvoldelse lå utenfor kontraktshjelperansvarets rekkevidde. På grunnlag av denne avgjørelsen og øvrige rettskilder, drøfter avhandlingen om det kan utledes noen alminnelige retningslinjer for hvilke betingelser som må være oppfylt for å bli holdt ansvarlig for egen kontraktshjelpers skadeforvoldelser på bestillerens faste eiendom eller løsøre.2
Ved fastleggelsen av kontraktshjelperansvarets rekkevidde ved tingskade, står særlig to problemstillinger sentralt. Den første problemstillingen er et krav om personell tilknytning mellom yter og kontraktshjelper. Den andre problemstillingen er et krav om saklig tilknytning mellom kontraktshjelperens skadeforvoldelser og hovedkontrakten.
Skadeforvoldelsene er i avhandlingen delt inn i to ulike typetilfeller. Inndelingen bygger på Høyesteretts sondring i Kystverket.3 På den ene siden har vi kontraktshjelpers skadeforvoldelser på objektet for kontraktsoppfyllelsen. Slik skade resulterer typisk i et kontraktsbrudd (forsinkelse eller mangel) under hovedkontrakten, og omtales som mislighold i snever forstand. Bestillerens misligholdsbeføyelser i slike tilfeller følger som hovedregel allerede av den inngått avtalen, eventuelt av lov eller bakgrunnsretten.
På den annen side finner vi skade påført bestillerens annen eiendom enn kontraktsgjenstanden. Dette omtales i det følgende som skadeforvoldelse utenfor kontraktens hovedgjenstand. Skadeforvoldelsen i slike tilfeller utgjør sjeldent mislighold i snever forstand, og den konkrete tilknytningen til kontraktsforholdet fremstår svakere. Den fremforhandlede eller lovbestemte risiko- og ansvarsfordelingen i kontraktsforholdet gjør seg ikke gjeldende på
1 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
2 Bestillerens faste eiendom eller løsøre omtales i det følgende som «eiendom»
3 HR-2020-1120-A, i avsn. 63 og 64
samme måte, og grunnlaget for kontraktshjelperansvar blir noe mer usikkert. Disse skadetilfeller er avhandlingens hovedfokus.
I det følgende vil jeg redegjøre generelt om kontraktshjelperansvaret (punkt 2). Deretter vil jeg knytte noen særlige bemerkninger til ansvar for tingskade i kontrakt (punkt 3). Videre drøftes hvilke medhjelpere det kan knyttes kontraktshjelperansvar til (punkt 4) og kravet til nærhet mellom skadeforvoldelse og kontraktsforhold – tilknytningskravet (punkt 5). Avslutningsvis vil jeg gi noen oppsummerende betraktninger (punkt 6).
1.2 Aktualitet
Bruk av kontraktshjelpere i oppfyllelsen av en kontraktsmessig forpliktelse, bygger på ulike og til dels sammensatte behov. Først og fremst handler det om å sikre den ønskede fagkunnskap og kompetanse. For eksempel ser man at større byggeprosjekter ofte kan kreve ulikeartet kompetanse som entreprenøren ikke kan dekke med egne ansatte. Videre kan det være et spørsmål om kapasitet. En entreprenør har fått mange oppdrag til utførelse samtidig, og har ikke tilstrekkelig bemanning innenfor egen organisasjon. Økonomiske vurderinger kan også spille inn – å engasjere kontraktshjelpere kan være rimeligere enn en stor egen bedriftsorganisasjon.
I dagens spesialiserte og komplekse samfunn vil det ofte være behov for kontraktshjelpere under oppfyllelsen av en kontraktsforpliktelse. Samfunnet er stadig under utvikling, modernisering og effektivisering. Spesialiseringen kan føre til lange og komplekse kontraktskjeder. En effekt av utvikling er at flere involverte parter medfører en økt risiko for at kontraktshjelperenes handlinger eller unnlatelser påvirker kontraktsforpliktelsen. Som eksempel kunne Aftenposten melde at AstraZeneca skylder på produksjonsproblemer hos underleverandør for manglende levering av millioner av vaksinedoser til Europa.4 Dette illustrerer at forsinkelse, mangel eller skade som følge av forhold hos en kontraktshjelper er en høyst aktuell situasjon.
Fra entrepriseretten er et eksempel på bruk av kontraktshjelpere at en hovedentreprenør for oppføringen av et administrasjonsbygg engasjerer en underentreprenør til å foreta grunnarbeidene,5 eller at en totalentreprenør for et rehabiliteringsprosjekt engasjerer et arkitektfirma som rådgivere for prosjekteringen.6 Tilsvarende vil det være for andre større prosjekter som dreier seg om jernbane, skipsbygging eller andre tjenestekontrakter.
4 Andreassen (2021)
5 Eksempel basert på saksforholdet i HR-2020-228-A
6 Eksempel basert på saksforholdet i HR-2018-2256-A
1.3 Presentasjon av HR-2020-1120-A
Rekkevidden av kontraktshjelperansvaret var nylig oppe for vurdering av Høyesterett i Kystverket. Jeg finner det hensiktsmessig å gi en presentasjon av dommen – som får særlig betydning for drøftelsen av tilknytningskravet under punkt 5. Dommen gjaldt et typisk entrepriseforhold, og partene benyttet NS-standard i regulering av forholdet. Det er verdt å merke seg at underkontrakten – forholdet mellom hovedentreprenøren og underentreprenøren
– gjaldt et alminnelig transportoppdrag. Det må legges til grunn at dommen kan få betydning også utenfor de rene entrepriseforhold.
I Kystverket kom en enstemmig Høyesterett til at hovedentreprenøren ikke kunne holdes erstatningsansvarlig på grunnlag av det ulovfestede kontraktshjelperansvaret. Sakens bakgrunn var i korthet at entreprenøren Xxx Xxxxxxx og Sønner AS («Brekken»), hadde fått i oppdrag av Kystverket å utføre utbedringsarbeider på to frittliggende moloer. Brekken engasjerte en underleverandør, Polar Tugs AS, for sjøtransporten av steinmassene ut til arbeidsstedet. Under slepet av lekteren med steinmassene, mistet slepebåten kontrollen over lekteren, som kolliderte med og skadet et sjømerke eiet og driftet av Kystverket. Spørsmålet for Høyesterett var om «[...] Brekken etter kontrakten [var] ansvarlig overfor Kystverket for skade på Kystverkets varslingslys som skyldes uaktsomhet hos Xxx Xxxxxxxx kontraktshjelper
– Polar Tugs.»7 NS 8406:2009, som var benyttet mellom partene, inneholdt ingen direkte regulering av spørsmålet. Høyesterett avgjorde spørsmålet ved en drøftelse av kontraktshjelperansvaret. Det spesielle i saken var at den skadevoldeldende handling var foretatt som ledd i kontraktsoppfyllelsen, samtidig som skaden ble påført bestillerens annen eiendom enn kontraktsgjenstanden. Høyesterett formulerte spørsmålet som om Brekken «[...] også i et slikt tilfelle skal kunne identifiseres med medhjelperen.»8
Noe av det som gjør dommen interessant, er førstvoterendes henvisning til et sitat fra Xxxxxx Xxxxxxxxx doktoravhandling «Erstatningsrettslig identifikasjon», som etter førstvoterendes syn gir uttrykk for et for omfattende kontraktshjelperansvar. I tillegg til at kontraktsgjennomføringen må være en nødvendig betingelse for skadens inntreden, må skadene ifølge førstvoterende også ha en nærmere tilknytning til kontraktshjelperens tildelte oppgaver.9 I den forbindelse viser førstvoterende til Rt. 2007 s. 1665 Vekterdommen, og at det var nærheten mellom kontraktsgjenstanden og skadetilføyelsen som begrunnet ansvar i den
7 HR-2020-1120-A, i avsn. 45
8 Ibid., i avsn. 64
9 Ibid., i avsn. 74
konkrete saken.10 Avslutningsvis tydeliggjør Høyesterett at kontraktshjelperansvarets rekkevidde beror på en «konkret vurdering fra tilfelle til tilfelle».11
I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at det nærmest fremstod tilfeldig at det skadete sjømerket hadde samme eier som kontraktsgjenstanden, og konkluderte med at det ikke var grunnlag for ansvar.12
Avgjørelsen bidrar til en viss avklaring av rekkevidden av kontraktshjelperansvaret – særlig for skade som ikke utgjør mislighold i snever forstand. Men dommen lar visse spørsmål fortsatt stå delvis uavklart. Dommen illustrerer at det for yterens ansvar ikke er tilstrekkelig at kontraktshjelperens handling ble utført som en del av kontraktsgjennomføringen, og at handlingen medførte skade på bestillerens eiendom. Det kan diskuteres om avgjørelsen kun representerer en presisering av normen oppstilt i Block Watne hvor yteren hefter for
«kontraktsbrudd», eller om avgjørelsen innebærer en videreutvikling av ansvaret. Kravet til nærhet mellom skadehendelsen og kontraktsforholdet står sentralt i Høyesteretts argumentasjon. Til slutt knyttes det usikkerhet til om de angitte momentene er uttømmende, og eventuelt hvilken vekt de skal gis i den konkrete ansvarsvurderingen.
1.4 Avgrensning og begrepsbruk
Bestiller vil normalt ha adgang til å rette erstatningskrav direkte mot kontraktshjelper for skadeforvoldelsen. Kontraktshjelperansvaret og direktekravsadgangen er ikke gjensidig utelukkende grunnlag for erstatningskrav. Spørsmålet kan heller formuleres som om bestiller bør nyte fordelen av å ha to ansvarlige å forholde seg til for skadeforvoldelsen. Bestillerens direktekravsadgang mot kontraktshjelper ligger utenfor avhandlingens ramme.
Dersom yter holdes ansvarlig for kontraktshjelperens skadeforvoldelse overfor bestiller, vil yteren normalt ha et regresskrav mot kontraktshjelperen. Regress krever ikke særskilt hjemmel, jf. Rt. 1997 s. 1029. Tapet vil derfor ikke nødvendigvis bli liggende hos yter med endelig virkning selv om yter blir ansvarlig basert på kontraktshjelperansvaret. De nærmere vilkår for et slikt regresskrav ligger utenfor avhandlingen.
Når det gjelder avhandlingens begrepsbruk, anvendes samlebegrepene «bestiller», «yter» og
«kontraktshjelper» om de involverte parter i kontraktskjeden. Med «yter» menes den som er forpliktet til å prestere realytelsen etter hovedkontrakten. Den skadelidte – og parten som har
10 Ibid., i avsn. 78
11 Ibid., i avsn. 81
12 Ibid., i avsn. 84-85
krav på realytelsen – omtales som «bestiller». Begrepene «kontraktshjelper» eller
«medhjelper» betegner den part yteren benytter under oppfyllelsen av hovedkontrakten.
De enkelte parter i kontraktskjeden omfatter ulike betegnelser avhengig av kontraktstypen. Avhandlingens begrepsbruk er basert på hensiktsmessighetsbetraktninger, og representerer ingen avgrensning som det kan trekkes rettslige konsekvenser av. For eksempel omfatter begrepet «bestiller» en kjøper i et kjøpsforhold, en byggherre i et entrepriseforhold og en avsender i et transportforhold.
Avhandlingen avgrenses mot særskilte grunnlag som bestiller kan ha for å fremme krav mot yter, f.eks. basert på utvist uaktsomhet hos yter fra kontraktsinngåelsen til oppfyllelsen. Det kan nevnes utvist uaktsomhet fra yter ved valg av kontraktshjelper (culpa in eligendo), ved instruksjonen av disse (culpa in instruendo) eller uaktsomt tilsyn (culpa in custodiendo).
Kontrakten i forholdet mellom bestiller og yter betegnes som «hovedkontrakt», og kontrakten i forholdet mellom yter og kontraktshjelper betegnes som «underkontrakt».
1.5 Metode og rettskildebildet
Ved bruk av en rettsdogmatisk metode13, drøftes i det følgende om det kan utledes noen
alminnelige kontraktsrettslige prinsipper for anvendelsen av kontraktshjelperansvaret. Med
«alminnelige kontraktsrettslige prinsipper» sikret jeg til betingelser som er felles for og gjelder alle eller de fleste kontraktstyper når annet ikke er særskilt avtalt, eller følger av lov eller sedvane.14 Et kontraktsrettslig prinsipp er mindre tvingende enn en rettsregel, og representerer kun en forankring av bestemte hensyn som skaper en presumpsjon for en løsning i kontraktsforhold hvor man ikke har andre holdepunkter.
Kontraktshjelperansvaret er rotfestet som et alminnelig prinsipp i norsk rett, men de nærmere betingelser og rekkevidden av kontraktshjelperansvaret er derimot ikke lovregulert i sin alminnelighet. Dette har resultert i et delvis fragmentert rettskildebilde med spredte og lite veiledende lovbestemmelser. Som følge av lite detaljerte lovbestemmelser om ansvarets personelle og saklige omfang, har jeg i avhandlingen lagt vesentlig vekt på Høyesteretts rettspraksis.
En nærmere oversikt over kontraktshjelperansvarets rettskildegrunnlag gis under punkt 2.4.
13 Skoghøy (2018) s. 25
14 Se Alvik (2017) for nærmere om alminnelige kontraktsrettslige prinsipper
2 Generelt om kontraktshjelperansvaret
2.1 Presentasjon av kontraktshjelperansvaret
I Rt. 1986 s. 1386 Block Watne formulerte Høyesterett kjernen i det alminnelige kontraktshjelperansvar slik:
«Etter alminnelige kontraktsregler må det gjelde at den som bruker en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse, som hovedregel hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger på samme måte som om disse var foretatt av ham selv.»15
Høyesterett benyttet liknende formulering av kontraktshjelperansvarets vilkår og virkning i Kystverket.16 Formuleringen i Block Watne er også direkte sitert av Xxxxx Xxxxxxxx (heretter Hagstrøm) i «Obligasjonsrett»,17 og vist til i øvrig juridisk teori. Det må utvilsomt legges til grunn at Høyesteretts formulering i Block Watne gir uttrykk for en generelt akseptert og anerkjent juridisk norm for kontraktshjelperansvaret.
Kontraktshjelperansvaret har lange tradisjoner i kontraktsretten, og oppfattes som et alminnelig identifikasjonsgrunnlag. Historisk er kontraktshjelperansvaret knyttet til det opphevde husbondsansvar i Kong Xxxxxxxxx Xxx Xxxxxx Norske Lov 15. april 1687 i 3-21-2. Xxxxxx Xxxxxx (heretter Selvig) lanserte begrepet «kontraktshjelper-ansvar» i sitt verk «Det såkalte husbondsansvar» fra 1968.18 Departementet uttalte i lovforarbeidene til lov om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) (heretter skl.) fra 1969 at det i norsk rett eksisterte et ansvar i kraft av alminnelige obligasjonsrettslige regler.19
Av normen oppstilt i Block Watne og som er sitert ovenfor, kan det utledes at det gjelder tre vilkår for anvendelse av kontraktshjelperansvaret. For det første må yteren ha benyttet en
«medhjelper». For det andre må denne medhjelperen ha vært benyttet til «å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse». For det tredje må det foreligge et [ansvarsbetingende]
«kontraktsbrudd» under hovedkontrakten som følge av kontraktshjelperens handlinger. Dersom vilkårene er oppfylt er virkningen at yteren som hovedregel hefter for kontraktshjelperens handlinger «på samme måte som om disse var foretatt av ham selv.»20
15 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
16 HR-2020-1120-A, i avsn. 62
17 Xxxxxxxx (2011) s. 487
18 Selvig (1968) s. 80-86
19 Ot.prp. nr. 48 (1965-1966) s. 82
20 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
Utgangspunktet i norsk kontraktsrett er at det er adgang til å benytte kontraktshjelper til oppfyllelsen av en forpliktelse,21 med mindre noe annet er avtalt, lovregulert eller følger av omstendighetene for øvrig. Kontraktshjelperansvaret hviler nettopp på dette premiss – yter har rett til og har faktisk satt bort deler av kontraktsoppfyllelsen til en kontraktshjelper. Benyttes kontraktshjelper i strid med avtalen eller øvrige forutsetninger, foreligger det mislighold under hovedkontrakten. Dette utløser andre problemstillinger enn vurderingen av kontraktshjelperansvar, og faller utenfor avhandlingens tema.
Kontraktshjelperansvarets motstykke er at kontraktshjelperens ansvarsbetingende handlinger tilordnes yter som om de var utført av ham selv, og etablerer ansvar i tråd med hovedkontraktens normsett.22 På denne måten er kontraktshjelperansvaret en form for aktiv identifikasjon. I Block Watne angir Høyesterett anvendelsesområdet til å gjelde
«kontraktsbrudd», og bekrefter at identifikasjonsansvaret gjelder for oppfyllelsessvikt i alminnelighet – fra kontraktsinngåelsen til oppfyllelsen. Hovedregelen i kontraktsforhold er at yterens kontraktsforpliktelse forblir uendret, selv om han benytter en kontraktshjelper til oppfyllelsen. At yteren i alminnelighet ikke kan unnskylde forsinket eller manglende oppfyllelse med forhold som kan føres tilbake til kontraktshjelperen, følger allerede av kontraktsforpliktelsen og det grunnleggende prinsippet om pacta sunt servanda. Skyldes oppfyllelsessvikten en kontraktshjelper, utgjør forholdet fortsatt et kontraktsbrudd under hovedkontrakten som yter hefter for, og gir bestiller grunnlag for å påberope de alminnelige misligholdsbeføyelser.
Kontraktshjelperansvarets rasjonelle bærebjelke er at delegering av oppgaver i kontraktsoppfyllelsen ikke endrer den fremforhandlede eller lovbestemte risiko- og ansvarsfordelingen i kontraktsforholdet. Vurderingstemaet er i hvilken utstrekning yteren hefter i lys av kontrakten som er inngått, dersom han selv hadde foretatt kontraktshjelperens handlinger.
Kontraktshjelperansvarets kjerneområdet er kontraktshjelperens handlinger som medfører mislighold i snever forstand. Ansvaret er likevel ikke begrenset til disse tilfeller. Slik kjernen i kontraktshjelperansvaret er formulert i Block Watne, hefter yter for alle former for
«kontraktsbrudd» som skyldes en kontraktshjelper. Høyesterett presiserer ikke nærmere hva de legger i begrepet kontraktsbrudd, men etter alminnelig terminologi omfatter kontraktsbrudd både brudd på hovedforpliktelser og brudd på biforpliktelser.23
21 Se f.eks. Xxxxxxxx (2011) s. 119
22 Tilsvarende forståelse følger av Xxxxxxxx (1997) s. 272
23 Ibid. s. 327
Dersom kontraktshjelperens handlinger ikke opplagt utgjør et kontraktsbrudd under hovedkontrakten, må utgangspunktet basert på normen oppstilt i Block Watne (og tradisjonell kontraktsrett) være at det heller ikke foreligger grunnlag for kontraktshjelperansvar. Brudd på allmenne biforpliktelser (f.eks. «[...] krav til aktsom og lojal opptreden»24 i kontraktsforhold), aktualiserer særskilte problemstillinger som drøftes under punkt 5 basert på tilnærmingen til problemstillingen Høyesterett har valgt i Kystverket.
2.2 Rettslig plassering
Kontraktshjelperansvaret bygger på kontraktsmessig grunnlag.25 Anvendelse forutsetter at det foreligger et avtaleforhold mellom bestiller og yter og et annet avtaleforhold mellom yter og kontraktshjelper. Ansvar for yter etableres allerede på grunnlag av de krav som kan utledes av hovedkontrakten. Det er av denne grunn tradisjon for å behandle spørsmålet om kontraktshjelperansvar som en del av kontraktsretten. Dette er særlig klart i de praktiske tilfeller hvor kontraktshjelpers skadeforvoldelse rammer objektet for kontraktsoppfyllelsen, og utgjør en mangel under hovedkontrakten.
I andre tilfeller har den aktuelle skadehendelse en svakere tilknytning til kontraktsforholdet, og den rettslige plasseringen blir for disse tilfellene noe mer tvilsom. Saksforholdet i Kystverket er illustrerende. Skaden rammet bestillerens eiendom som ikke var en del av hovedkontrakten. For disse og liknende skadetilfeller med svakere tilknytning til hovedkontrakten, aktualiseres grensen mellom erstatningskrav som bygger på alminnelige kontraktsrettslige regler og erstatningskrav utenfor kontrakt. Spørsmålet er om ansvaret skal behandles som en del av kontrakten eller som et rent deliktsansvar.
Som Xxxxxxxx påpeker, er håndteringen av forholdet mellom kontrakts- og deliktsansvar i grensetilfellene på mange måter del av en større kontekst – vurderingen av hvor langt man kan strekke ansvar under kontrakt for handlinger som har svakere tilknytning til kontraktsforholdet.26 I enkelte relasjoner er kontrakts- og deliktsansvaret til dels overlappende, mens i andre relasjoner har skillet av avgjørende betydning.27 I lys av denne problemstillingen er en drøftelse av kontraktshjelperansvarets rekkevidde av stor interesse. Rekkevidden vil markere yttergrensene for det ansvar som bygger på et kontraktsforhold. I Kystverket tydeliggjorde Høyesterett at anvendelse av kontraktshjelperansvaret beror på en
24 Rt. 1988 s. 1078, på s. 1084
25 Ot.prp. nr. 48 (1965-1966) s. 82
26 Askeland (2000) s. 189
27 Se eksempelvis Rt. 2007 s. 1665, hvor vaktselskapet ikke ble pålagt ansvar etter arbeidsgiveransvaret (delikt), men på grunnlag av kontraktshjelperansvaret
konkret vurdering fra tilfelle til tilfelle.28 I Block Watne bemerket riktignok førstvoterende:
«Nå kan det vel diskuteres hvor langt det alminnelige kontraktshjelperansvar er en gitt størrelse som det kan trekkes sikre slutninger fra.»29 Om det i det hele tatt er mulig å trekke opp et konkret skille mellom kontrakts- og deliktsansvar basert på kontraktshjelperansvarets rekkevidde kan diskuteres, og er etter mitt syn heller tvilsomt.
2.3 Oversikt over rettskildegrunnlaget
Utgangspunktet for avhandling er det alminnelige kontraktshjelperansvar. Kontraktshjelperansvaret er ikke lovfestet i sin alminnelighet. For enkelte rettsområder har kontraktshjelperansvaret kommet til uttrykk i formell lov og i kontraktspraksis, mens for andre rettsområder er man henvist til ulovfestede prinsipper. Jeg finner det hensiktsmessig å gi en oversikt over det aktuelle rettskildegrunnlag for kontraktshjelperansvaret.
2.3.2 Kontraktshjelperansvaret i lovgivningen
Kontraktshjelperansvaret er i stor grad lovbestemt for transporttjenester. I lov om vegfraktavtaler (vegfraktloven) (heretter vegfrl.) § 6 heter det:
«Fraktføreren svarer for handling eller unnlatelse i tjenesten av hans ansatte eller andre han bruker til utføring av befordringen, som om handlingen eller unnlatelsen var hans egen.»
Lovteksten gir uttrykk for et kontraktshjelperansvar, og vil være utgangspunktet for å vurdere kontraktshjelperansvar innenfor vegfraktavtalelovens anvendelsesområde30. Lovteksten er imidlertid knapp, og gir liten veiledning når det gjelder ansvarets nærmere rekkevidde. Det er forøvrig interessant å merke seg at bestemmelsenes ordlyd er ganske lik Høyesteretts formulering av kontraktshjelperansvarets kjerne i Block Watne og Kystverket. Rettspraksis og øvrige rettskilder knyttet til vegfrl. § 6, vil være relevant for avhandlingens problemstilling.
Prinsippet om kontraktshjelperansvar har også kommet til uttrykk i lov om sjøfarten (sjøloven) (heretter sjøl.) § 275 første ledd, som lyder:
«Transportøren er ansvarlig for tap som følge av at gods går tapt eller kommer til skade mens det er i transportørens varetekt om bord eller i land, med mindre
28 HR-2020-1120-A, i avsn. 81
29 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1394
30 Vegfraktloven § 1
transportøren godtgjør at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse av transportøren selv eller noen transportøren svarer for.»
Selv om ordlyden her avviker noe fra ordlyden i vegfrl. § 6, gir den uttrykk for det samme prinsipp. Transportøren hefter i betydelig utstrekning for feil begått av hans kontraktshjelpere i forbindelse med omsorgen for godset. Xxxxxx ikke her gir ordlyden særlig veiledning for hvorledes rekkevidden av kontraktshjelperansvaret for sjøtransport skal bestemmes.
Ansvar for kontraktshjelpere er forutsatt også i andre deler av kontraktslovgivingen. For mislighold i snever forstand som skyldes en kontraktshjelpers handlinger, er regler om et vidtgående kontrollansvar innført i kontraktslovene – betegnet som «dobbel force majeure». Et eksempel er i lov om kjøp (kjøpsloven) (heretter kjl.) § 27 (2) om erstatningansvar for forsinkelse. Beror forsinkelsen på en kontraktshjelper, er selgeren kun fri for ansvar dersom forsinkelsen skyldes en hindring også utenfor dennes kontroll. Tilsvarende ansvar finnes i kjl.
§ 40 (1), lov om håndverkertjenester m.m for forbrukere (håndverkertjenesteloven) (heretter hvtjl.) § 28 (2), lov om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) (heretter buofl.) § 35 annet ledd og lov om avhending av fast eigedom (avhendingslova) (heretter avhl.) §§ 4-5 (2) og 4-15 (1). Forholdet mellom kontraktshjelper- og kontrollansvar er behandlet under punkt 3.4.
Når det gjelder kretsen av medhjelpere som det knyttes ansvar til, inneholder bestemmelsen i kjl. § 27 (2) den mest vidtgående identifikasjonsregelen sammenlignet med de øvrige kontraktslovene. Bestemmelsen knytter uttrykkelig ansvar også til «en leverandør som selgeren har brukt, eller på noen annen i tidligere salgsledd.» Men i det vesentlige er ansvarskretsen identisk med det alminnelige kontraktshjelperansvar og egentlige kontraktshjelpere – ansvar for medhjelpere som yter «har gitt i oppdrag helt eller delvis å oppfylle kjøpet.»31 (min kursiv)
Har kontraktsgjenstanden skadevoldende egenskaper som gir utslag i skade på annet enn salgstingen selv eller annet enn det som har nær og direkte sammenheng med dens forutsatte bruk – såkalt indirekte tap – gjelder et uaktsomhetsansvar i kontraktslovgivning. For eksempel kan en kjøper etter kjl. § 27 (5) «i alle høve» kreve erstatning for tap som skyldes uaktsomhet «på selgerens side». Det er forutsatt i forarbeidene til kjøpsloven at kontraktshjelpere dekkes av formuleringen «på selgerens side»,32 og at selgeren identifiseres med kontraktshjelperens uaktsomhet. Prinsipielt sett tilsvarende ansvar for skade finnes i
31 Kjl. § 27 (2) første punktum
32 Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) s. 75
hvtjl. § 28 (3), buofl. § 35 tredje ledd og avhl. §§ 4-5 (4) og 4-14 (2), men med omvendt bevisbyrde i forbrukerentrepriselovene33.
For kontraktshjelperens skade på annet enn kontraktsobjektet som ikke skyldes en mangel, er ansvaret noe ulikt regulert i kontraktslovgivningen.
Som nevnt ovenfor, hjemler kjøpsloven et strengt kontrollansvar for kontraktsbrudd (forsinkelse, mangel eller andre kontraktsbrudd) som skyldes en kontraktshjelper, jf. kjl. §§ 27 (2) og 40 (1). Loven inneholder ingen særskilt regulering av skade utover de alminnelige kontraktsbruddstilfeller. Spørsmålet kan oppstå for såkalte kombinerte kjøpekontrakter (tjenesteavtale)34, hvor for eksempel selgers kontraktshjelper skal montere eller installere tingen hjemme hos kjøper og påfører skade på kjøpers eiendom i den forbindelse.
Ansvaret er også ulikt regulert i forbrukerentrepriselovene. Buofl. § 6 første ledd annet punktum regulerer uttrykkelig at «allmenne skadebotreglar» skal gjelde for «tap som ikkje er følgje av avtalebrot». «Allmenne skadebotreglar» må naturlig forstås som erstatningsansvar utenfor kontrakt – delikt.35 Reguleringen skulle tilsi at kontraktshjelperansvaret ved tingskade som ikke opplagt utgjør et kontraktsbrudd ikke får anvendelse under buofl., og at forbrukeren kun kan fremme erstatningskrav basert på alminnelige erstatningsregler – typisk mot den direkte skadevolder (kontraktshjelper). Det er vanskelig å forstå hensynet bak at ansvaret skal være snevrere for en forbruker, enn det ellers ville vært dersom man kunne anvendt kontraktshjelperansvaret. Noe sikkert svar kan ikke gis, men jeg heller mot at loven ikke innebærer en begrensning i det ansvaret en forbruker kan påberope, og at forbrukeren må stå fritt til også å påberope kontraktshjelperansvar. Loven må på dette området ikke oppfattes som uttømmende, men forstås som en «ordensforskrift» og til informasjon om at man også kan kreve ansvar utenfor kontrakt.
Håndverkertjenesteloven på sin side, utvider ansvaret for skade sammenlignet med den øvrige kontraktslovgivningen, og regulerer ansvar for tingsskade som ikke skyldes en mangel, jf.
«for tap ellers». Etter hvtjl. § 29 (2) identifiseres tjenesteyteren i ethvert tilfelle med kontraktshjelperens culpøse skadeforvoldelse «i forbindelse med tjenesteoppdraget». Dersom den skadete ting eller eiendom var i tjenesteyterens «varetekt eller [...] kontroll», hvilket også omfatter i kontraktshjelperens varetekt eller kontroll,36 gjelder et skjerpet ansvar om kontrollansvar etter hvtjl. § 28, jf. § 29 (1).
33 Håndverkertjenesteloven og bustadoppføringslova
34 Se kjl. § 2 (2)
35 Sandvik (1977) s. 143-145 og Rt. 1986 s. 1386, på s. 1394
36 Ot.prp. nr. 29 (1988-1989) s. 93
2.3.3 Kontraktshjelperansvaret i kontrakt
Hovedregelen om identifikasjon med sin kontraktshjelpers handlinger, har også kommet til uttrykk i kontraktspraksis.37 Særlig er ansvaret regulert entreprisekontraktene. De mest sentrale kontraktsstandardene for entreprise er NS 8405, NS 8407 og NS 8406, som alle gjelder forholdet mellom byggherre og hovedentreprenør/totalentreprenør.
I de nevnte kontraktsstandardene er entreprenørens rett til å bruke og ansvaret for kontraktshjelpere omfattende regulert. Entreprenørens erstatningsansvar for kontraktshjelperens skadehandlinger som medfører, eller skyldes en, mangel er regulert i NS 8405 pkt. 36.5 første ledd, NS 8407 pkt. 42.5 første ledd og NS 8406 pkt. 27.4 første ledd.
Når det gjelder entreprenørens ansvar for skade på byggherrens eiendom som ikke omfattes av kontrakten, regulerer NS 8405 pkt. 42.2 og NS 8407 pkt. 49.2 slik skadeforvoldelse. Bestemmelsene viser at entreprenøren er ansvarlig overfor byggherren for skade medført under «utførelsen av kontraktarbeidet» i den utstrekning dette følger av «alminnelige erstatningsregler». I Block Watne uttalte Høyesterett, i tilknytning til NS 3401 pkt. 14.1, at formuleringen må forstås som «en henvisning til erstatningsreglene utenfor kontraktsforhold»38. For kontraktshjelperansvaret utelukker reguleringen at det gis plass for et kontraktsrettslig ansvar for skade på byggherrens eiendom (unntatt kontraktsgjenstanden) voldt av en kontraktshjelper.
Jeg påpeker at det mellom profesjonelle kontraktsparter eksisterer en alminnelig avtalefrihet. Det er opp til partene om de ønsker å regulere ansvar for kontraktshjelpere i det individuelle kontraktsforholdet. Dersom ansvaret er videre eller snevrere i kontrakten enn det som følger av kontraktshjelperansvaret, må dette legges til grunn mellom partene.
2.3.4 Kontraktshjelperansvaret i rettspraksis
En rekke høyesterettsdommer har – direkte eller indirekte – behandlet det vi i dag kaller for kontraktshjelperansvaret.39 En tidlig dom er Rt. 1911 s. 417 Visergutkontor, som i all enkelthet gjaldt spørsmålet om et viserguttkontor sitt ansvar overfor en kunde for tyveri begått av et av deres bud. Viserguttkontoret ble pålagt erstatningsansvar for skadeforvoldelsen, under henvisning til at tyveriet representerte mislighold av kontraktsforpliktelsen. Høyesterett
37 Se for eksempel standardkontraktene NS 8405 pkt. 15.1 første ledd, NS 3401 pkt. 6.1 første ledd og NTK15 pkt. 8.2
38 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1394
39 Det kan vises til Rt. 1959 s. 849 Læregutt, Rt. 1982 s. 1349 Rengjøringsbyrå, Rt. 1996 s. 000 Xxxxxxxxxx, Xx.
2007 s. 1665 Vekter og Rt. 2008 s. 755 Hjemmehjelp
sluttet seg i det vesentlige til byrettens begrunnelse, og uttalte at «erstatningspligten følger af det mellem visergutkontoret og indstevnte bestaaende kontraktsforhold».40 Tilsvarende forståelse ble lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 1959 s. 849 Læregutt, hvor erstatningsansvaret for verkstedets læregutt sin skadeforvoldelse på kundens bil syntes å følge av en naturlig tolkning av reparasjonsavtalen mellom verkstedet og bileieren.41
Kystverket er den nyeste høyesterettsavgjørelsen om kontraktshjelperansvaret, presentert under punkt 1.3. Førstvoterende viser til avgjørelsen i Rt. 1986 s. 1386 Block Watne, som gjaldt en underentreprenør som hadde påtatt seg å utføre sprengningsarbeider. Som følge av sprengningen oppstod det skader på hus på en del av byggherrens byggefelt som ikke var omfattet av hovedkontrakten. Byggherren rettet erstatningskrav mot hovedentreprenøren for underentreprenørens skadeforvoldelse, men fikk ikke medhold i kravet. I avgjørelsen ble kjernen i kontraktshjelperansvaret for første gang uttrykkelig formulert og fastslått at det gjelder som et alminnelige kontraktsrettslig prinsipp.42
2.3.5 Kontraktshjelperansvaret i juridisk teori
Xxxxxx Xxxxxx introduserte begrepet kontraktshjelperansvar («kontraktshjelper-ansvar») i sitt verk «Det såkalte husbondsansvar». Selvig uttrykte at det var vesentlige forskjeller mellom ansvar for medhjelpere i og utenfor kontraktsforhold, og behovet for en rettslig og terminologisk sondring.43 At kontraktshjelperansvaret bør behandles som et særskilt ansvarsgrunnlag, har han senere fått rett i, jf. blant annet Vekterdommen. Selvig sitt verk er fortsatt aktuell i dag.
Xxxxxx Xxxxxxxx (heretter Xxxxxxxx) behandlet kontraktshjelperansvaret ved skade i sin doktoravhandling «Erstatningsrettslig identifikasjon» utgitt i 2000. Siden utgivelsen har vi fått to sentrale høyesterettsdommer om kontraktshjelperansvaret: Vekterdommen og Kystverket. I Kystverket er Høyesterett tilsynelatende avvisende til deler av Askelands behandling, men dommens videre drøftelser bygger likevel på mye av tankegodset i avhandlingen.
Kontraktshjelperansvaret er også grundig behandlet i øvrig kontraktsrettslig teori.44
40 Rt. 1911 s. 417, på s. 417
41 Rt. 1959 s. 849, på s. 851
42 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
43 Se Selvig (1968) s. 80-86
44 Se eksempelvis Hagstrøm «Obligasjonsrett» (2011) s. 486-496, Xxxxxxxxx «Obligasjonsrett» (2017) s. 166- 167, Hov og Høgberg «Obligasjonsrett» (2017) s. 256-262, Lilleholt «Kontraktsrett og Obligasjonsrett» (2017) s. 343-345 og Simonsen «Prekontraktuelt ansvar» (1997) s. 272-278
2.4 Forholdet til arbeidsgiveransvaret (skl. § 2-1 nr. 1)
Arbeidsgivers ansvar for skade som en arbeidstaker volder forsettlig eller uaktsomt, er lovfestet i skl. § 2-1 nr. 1 som lyder:
«Arbeidsgiver svarer for skade som voldes forsettlig eller uaktsomt under arbeidstakers utføring av arbeid eller verv for arbeidsgiveren, idet hensyn tas til om de krav skadelidte med rimelighet kan stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Ansvaret omfatter ikke skade som skyldes at arbeidstakeren går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten eller saksområdet og karakteren av arbeidet eller vervet.»
I situasjoner hvor arbeidsgiver har inngått avtale med skadelidte (bestiller) foreligger det kontraktuelt samme konstellasjon som ved kontraktshjelperansvaret. Det foreligger en arbeidsavtale mellom arbeidsgiver (yter) og arbeidstaker (kontraktshjelper), og det foreligger en avtale mellom arbeidsgiver (yter) og skadelidte (bestiller). For arbeidsgiveransvaret er det etter annet punktum trukket opp en begrensning i ansvaret for skader som skyldes at arbeidstakeren «[...] går utenfor det som er rimelig å regne med etter arten av virksomheten [...]». Den konkrete anvendelsen av begrensningen i ansvaret har vært til behandling av Høyesterett ved flere anledninger.45
Forholdet mellom arbeidsgiveransvaret og ansvar i kontrakt, kom opp i Rt. 2007 s. 1665 Vekterdommen hvor «[e]n vekter anstiftet brann i bygning som han hadde til oppgave å føre tilsyn med.»46 Det spesielle ved saksforholdet var at det forelå en forsettlig brannstiftelse under utførelsen av tilsynsoppdraget. Skaden skyldtes følgelig en atypisk og uforutsigbar hendelse, såkalt abnorm skadeforvoldelse47. Spørsmålet var om vaktselskapet var erstatningsansvarlig overfor oppdragsgiver også for slik skadeforvoldelse.
Høyesterett kom til at den skadevoldende handling fremstod som fjern og ekstraordinær, og utenfor arbeidsgiveransvarets anvendelsesområde.48 Deretter drøftet Høyesterett ansvar etter kontrakt. Høyesterett understreket at den begrensningen som følger av skl. § 2-1 nr. 1 annet punktum om hva «som er rimelig å regne med», ikke gjelder for erstatningsansvar etter kontrakt.49 Høyesterett kom til at den forsettlige skadetilføyelsen representerte et kontraktsbrudd som vekterselskapet måtte svare for. Det ble vist til at skadeforvoldelsen skjedde i tilknytning til oppdraget, og rammet nettopp de formuesverdier som vekteren skulle
45 Rt. 1959 s. 849, Rt. 1982 s. 1349, Rt. 1996 s. 385, Rt. 2008 s. 755, Rt. 2012 s. 1420, HR-2017-2292-A
46 Rt. 2007 s. 1665, i avsn. 1
47 Xxxxxx (2010) s. 6
48 Rt. 2007 s. 1665, i avsn. 38-39
49 Ibid., i avsn. 44
føre tilsyn med.50 Høyesterett viste ikke til noe konkret bestemmelse i avtalen som var brutt, men dommen må forstås slik at tilknytningen mellom tilsynsoppdraget og skadeforvoldelsen var så nær at dette måtte vurderes som et kontraktsbrudd.
Selv om arbeidsgiveransvaret når det er inngått kontrakt med skadelidte har likhetstrekk med kontraktshjelperansvaret, er det etter denne dommen ikke tvilsomt at arbeidsgiveransvarets begrensning i annet punktum ikke stenger for ansvaret som følger av kontrakt. I Vekterdommen brukte ikke Høyesterett betegnelsen kontraktshjelperansvar, og det er det heller ikke tradisjon for når «kontraktshjelper» er en ansatt. Man kan også merke seg at Høyesterett konkluderte med at det forelå kontraktsbrudd, selv om det ikke forelå brudd på særskilte avtaleforpliktelser.
En annen variant av forholdet mellom arbeidsgiveransvaret og ansvar i kontrakt er behandlet i LA-2019-142881. Saken er anket, og sluppet inn for behandling i Høyesterett.51 Lagmannsretten fant at tre bygninger var beheftet med feil og mangler slik at byggherren i utgangspunktet kunne gjøre erstatningskrav gjeldende overfor entreprenøren. For kravene som knyttet seg til vinduene, kom lagmannsretten til at erstatningskravet basert på kontrakt var foreldet, jf. fl. § 10 første ledd. Byggherren hadde subsidiært anført at entreprenøren var erstatningsansvarlig for vindusskadene basert på arbeidsgiveransvaret. Lagmannsretten la til grunn at det var adgang til å påberope seg «dobbelt erstatningsgrunnlag», og at arbeidstakeren hos entreprenøren som hadde montert vinduene hadde opptrådt uaktsomt. Det forelå grunnlag for arbeidsgiveransvar for entreprenøren. Etter mitt syn er det grunn til å kritisere dommen. Det kan virke forvirrende at arbeidsgiveransvaret skal fortrenge det balanserte og forutsigbare system som kontraktsretten har etablert, og som partene har akseptert ved forhandling og inngåelse av kontrakt.
2.5 Forholdet til andre problemstillinger i flerleddede kontraktsforhold
Bruk av kontraktshjelper etablerer et flerleddet kontraktsforhold. I flerleddede kontraktsforhold kan det også oppstå andre rettslige problemstillinger enn spørsmålet om kontraktshjelperansvar og identifikasjonsproblematikk.
Adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet grunnlag har vært oppe for Høyesterett flere ganger de senere år.52 Problemstillingen er i disse sakene på mange måter den motsatte av avhandlingens problemstilling. For direktekrav er spørsmålet om man kan avvike fra kontraktskjeden og gjøre misligholdsbeføyelser gjeldende direkte mot medkontrahentens
50 Ibid., i avsn. 45
51 HR-2021-632-U
52 Se Rt. 1998 s. 656 Veidekke, HR-2018-648-A Bruktbil og HR-2018-2256-A Midtbygningen
hjemmelsmenn. For kontraktshjelperansvar er spørsmålet om bestilleren kan holde seg til sin kontraktspart for kontraktsbrudd eller skade som er begått i andre deler av kontraktskjeden.
Den nyeste avgjørelsen om direktekrav er HR-2018-2256-A Midtbygningen. Saken gjaldt hvorvidt en entreprenør hadde adgang til å fremme erstatningskrav for mangelfull prosjektering direkte mot to underrådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. Etter en grundig gjennomgang av rettskildene, oppsummerte flertallet sitt syn på rettstilstanden vedrørende direktekrav i avsnitt (80) slik:
«Generelt står nok adgangen til å fremme direktekrav noe sterkere i dag enn da Veidekke-dommen ble avsagt i 1998. Men det er fortsatt ikke grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold. Tilfeller som faller utenfor det lov- eller avtaleregulerte må fremdeles vurderes konkret ut fra de momenter som er fremhevet i rettspraksis.»
Rettsutviklingen av kontraktuelle direktekrav samsvarer på mange måter med den utviklingen vi ser for kontraktshjelperansvaret, jf. Kystverket. Rettstilstanden utvikles i samsvar med samfunnsutviklingens nye utfordringer. For tilfeller som ikke er lov- eller avtaleregulert, beror ansvaret fremdeles på en konkret helhetsvurdering.
I flerleddede kontraktsforhold vil informasjon utveksles mellom aktørene i kontraktskjeden. Dette har resultert i spørsmål om ansvar for uriktig informasjon overfor en skadelidt tredjemann (informasjonsansvar).53 Dette har også en parallell i de såkalte «Bori»-sakene54 som Høyesterett har tatt stilling til de siste årene. Informasjonsansvar behandles som ansvar for rene formuestap utenfor kontrakt, og har liten overføringsverdi til spørsmålet for kontraktshjelperansvar for tingskade. Det illustrer imidlertid ulike ansvarsformer som kan oppstå i komplekse kontraktskjeder.
3 Særlig om ansvar ved tingskade i kontrakt
3.1 Innledning
Det oppstår særskilte problemstillinger knyttet til ansvar ved tingskade i kontrakt. Tingskade er i utgangspunktet ikke underlagt de samme hensyn og regulering som for misligholdsansvaret. Det er derfor grunn til å isolere problemstillingen, og behandle problemstillingen som et eget tema under kontraktshjelperansvaret.
53 Se Rt. 2008 s. 1078 Informasjonsansvar I, Rt. 2015 s. 556 Informasjonsansvar II, HR-2016-2344-A
Informasjonsansvar III og HR-2016-2264-A Informasjonsansvar IV
54 Se Rt. 2015 s. 276 Xxxx X, HR-2017-1834-A Bori II og HR-2020-312-A Bori III
Kontraktsretten beskjeftiger seg med misligholdsbeføyelser dersom en kontraktsforpliktelse ikke er oppfylt etter sitt innhold, f.eks. erstatningskrav. Kontraktsansvarets erstatningskrav kan beskrives som såkalte «forventningstap» eller «rene formuetap» som har sitt utspring i mislighold av kontraktsforpliktelsen.55 Det kan vises til kjl. § 67 (1), som fastsetter full erstatning for «det tap [...] som den annen er påført ved kontraktbruddet.»
Ansvaret for direkte skadeforvoldelse, på ting eller person (såkalte integritetskrenkelser), hører tradisjonelt under den alminnelige erstatningsrettens problemområde.56 Erstatning for slik skade bygger på hensynene som bærer deliktsansvaret; prevensjons- og reparasjonshensyn.57 Deliktsretten hjemler også ansvar for rene formuetap, selv om dette krever en særskilt vurdering.58 For eksempel regulerer skadeserstatningsloven kapittel 4 ansvaret for tingskade og annen formuesskade utenfor kontraktsforhold.
For skadeforvoldelse som ikke rammer kontraktens hovedgjenstand, eller det som er nær og direkte forbundet med dette, reguleres ansvaret tradisjonelt ikke av kontrakten. Spørsmålet om ansvar blir dermed mer usikkert.
I det følgende gjøres noen særlige bemerkninger om ansvaret ved tingskade i kontrakt. Først presiseres avhandlingens skadebegrep (punkt 3.2). Videre drøftes skillet mellom kontraktsansvar og deliktsansvar (punkt 3.3) og forholdet mellom kontraktshjelperansvar og kontrollansvar ved tingskade (punkt 3.4).
3.2 Skadebegrepet
Det er behov for en presisering av begrepet «skade». Begrepet kan ha noe ulik anvendelse i dagligtalen. Det finnes heller ingen legaldefinisjon av begrepet. I erstatningsretten er det tradisjon for å dele skade inn i kategoriene tingskade, personskade og ren formuesskade,59 og skade brukes undertiden synonymt med skadelidtes økonomiske tap.60 I avhandlingen har jeg valgt å fokusere på tingskade. Avhandlingens skadebegrep omfatter kontraktshjelperens fysiske og direkte skadeforvoldelse på bestillerens eiendom.
55 Xxxxxxxx (2011) s. 466
56 l.c.
57 Hagstrøm (2019) s. 21
58 Rt. 1991 s. 1335, på s. 1342
59 Xxxxxxxx (2019) s. 473, jf. Rt. 2006 s. 690, i avsn. 45
60 Koch (2010) s. 254
I Kystverket omtalte Høyesterett skadeforvoldelse som rammer objektet for kontraktsoppfyllelsen for «mislighold i snever forstand».61 Dette beror selvsagt på innholdet i den enkelte hovedkontrakt. Motsetningsvis, er det nærliggende at kontraktshjelperens skadeforvoldelse som rammer annet enn kontraktens hovedgjenstand omtales som
«mislighold i vid forstand». For eksempel skade som medfører mislighold av biforpliktelser som ikke er reflektert i hovedkontrakten og basert på mer generelle «[...] krav til aktsom og lojal opptreden»62 i kontraktsforhold.
3.3 Skillet mellom kontraktsansvar og deliktsansvar ved tingskade
I norsk rett er det tradisjon for å skille mellom to ulike kategorier av erstatningskrav. På den ene siden har vi erstatningskrav som bygger på kontraktens normsett, og som dermed er omtalt som erstatning i kontrakt. På den annen side finner vi erstatningskrav etter alminnelige erstatningsregler utenfor kontrakt. Skillet mellom regelsettene får avgjørende betydning for spørsmålet om kontraktshjelperidentifikasjon, siden regelsettene gir ulike løsninger.63 I den alminnelige kontraktsretten er identifikasjon med kontraktshjelper forutsatt, mens deliktsretten ikke gir grunnlag for slik identifikasjon.
Xxxx Xxxxxxx foretar sondringen mellom erstatningsansvar i og utenfor kontraktsforhold på denne måten:
«Ansvar i kontraktshøve kjem av at avtalen ikkje blir oppfylt. Altså først og fremst eit mishaldsansvar. Ansvar mellom partane ut over dette synest i hovudsak å bli rekna for ansvar utanfor kontrakt.»64
Det tradisjonelle vilkår for kontraktsansvar er et kontraktsbrudd – typisk forsinkelse eller mangel. Dersom man legger Xxxxxxx sin tankegang til grunn, vil kontraktshjelperens skadeforvoldelse som ikke opplagt medfører, eller skyldes et, kontraktsbrudd under hovedkontrakten aktualisere et deliktsansvar, hvor det ikke er grunnlag for kontraktshjelperidentifikasjon. Tankegangen samsvarer med den tradisjonelle systematiseringen av erstatningskrav i teorien og i rettspraksis. Buofl. § 6 første ledd sier uttrykkelig at «allmenne skadebotreglar»65 skal gjelde for «tap [typisk tingskade] som ikkje er følge av avtalebrot». Kontraktshjelperansvaret ved tingskade ligger dermed i grenselandet
61 HR-2020-1120-A, i avsn. 63
62 Rt. 1988 s. 1078, på s. 1084
63 Skillet mellom ansvar i og utenfor kontrakt får også betydning i relasjon til reglene om reklamasjon, foreldelse, lovvalg og verneting
64 Nygaard (2007) s. 7
65 Definert som deliktsansvar, jf. Xxxxxxx (1977) s. 143-145 og Rt. 1986 s. 1386, på s. 1394
mellom kontraktsansvar og deliktsansvar, og aktualiserer yttergrensene for det ansvar som kan oppstå under kontrakt.
Selv om det i norsk rett er tradisjon for å skille mellom erstatningskrav i og utenfor kontraktsforhold, eksisterer det ikke nødvendigvis en enhetlig løsning eller konkret grense som det kan trekkes rettslige konsekvenser av. Xxxx Xxxxxxxxx beskriver utfordringene med å foreta et slikt skille på en treffende måte:
«Skiljet mellom skadebotreglar i og utafor kontraktsforhold er eitt av desse faglege såpestykka som vi av og til trur vi har fått tak på, men som smett ut av hendene på oss når vi skal feste grepet.»66
Tvert imot er regelsettene i stor grad overlappende, og må ikke forstås som to konkurrerende og gjensidig utelukkende systemer. Blant annet stilles de samme grunnvilkår for erstatningsansvar både i og utenfor kontraktsforhold; ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og erstatningsmessig skade.67 Det alminnelige utgangspunkt i teori og praksis er at skadelidte har valgrett når det foreligger flere grunnlag for et krav.68 Utgangspunktet er kommet til uttrykk av flertallet i Rt. 2015 s. 276 Bori I i avsnitt (36):
«Derimot vil jeg fremholde, som et mer gjennomgående prinsipp, at den som har flere grunnlag for et krav kan velge hvilket av disse han vil gjøre gjeldende, jf. for eksempel Rt-1976-1117, Rt-1991-1335, Rt-1993-1201, Rt-1998-579, Rt-2002-1331 og Rt-2012-
1444. En begrensning av denne valgfriheten må, slik jeg oppfatter hovedlinjen i Høyesteretts praksis, bygge på noenlunde klare holdepunkter i det samlede rettskildematerialet. Jeg viser her også til Ot.prp.nr.48 (1965-66) side 84 om forholdet mellom skadeserstatningslovens alminnelige regler og ansvarsregler i spesiallovgivningen, og til Ot.prp.nr.38 (1977-78) side 26 om foreldelse.» (min understrekning)
Tilsvarende fremkommer også av Vekterdommen som behandles nærmere under punkt 2.5. I denne sammenheng innebærer valgretten at der kontraktshjelperens skadevoldende handling rammer bestillerens eiendom, vil bestilleren ha valgrett mellom å kreve kontraktshjelperen direkte basert på ansvar utenfor kontrakt eller yteren under kontraktshjelperansvaret. På denne måten nyter den skadelidte bestiller fordelen av å ha to ansvarlige å forholde seg til for skaden, til forskjell fra det alminnelige utgangspunkt om kun én ansvarlig.
66 Lilleholt (2002) s. 171
67 Xxxxxxxx (2011) s. 466
68 Hagstrøm (2019) s. 20
3.4 Forholdet mellom kontraktshjelperansvar og kontrollansvar ved tingskade
Kontrollansvaret ble innført i kontraktslovgivningen ved kjøpsloven av 13. mai 1988, og videreført i de fleste nyere kontraktslovene. På denne måten er kontrollansvaret lovfestet som det alminnelige ansvarsgrunnlaget for erstatningskrav i kontraktsforhold. Kontrollansvaret gjennomfører også et alminnelig ansvar for sine kontraktshjelpere ved regler om såkalt
«dobbel force majeure».69 Det er grunn til å diskutere om det er behov for et eget alminnelige kontraktshjelperansvar på områdene der kontrollansvaret er innført.
For det første er det usikkert om kontrollansvaret, slik det har kommet til uttrykk i kontraktslovgivningen, gjelder utenfor de lovregulerte områdene. Innføringen av kontrollansvaret i de nyere kontraktslovene, også for typiske specieytelser som håndverkertjenester70, kan tale for at kontrollansvaret gjelder som et allment ansvarsgrunnlag i kontraktsforhold uavhengig av forpliktelsens innhold, med mindre det er faste holdepunkter for det motsatte. I Rt. 2008 s. 537 Linsedommen ønsket mindretallet (3-2), ved dommer Skoghøy i spissen, å reservere kontrollansvaret på ulovfestet grunnlag til å gjelde generisk bestemte forpliktelser.71 Spørsmålet er ikke avgjort. Det er usikkert om kontrollansvaret gjelder på ulovfestet området, og det vil følgelig være behov for et alminnelige kontraktshjelperansvar.
For det andre er kontrollansvaret i kontraktslovgivningen knyttet til forsinkelse, mangel eller annet kontraktsbrudd. I lys av drøftelsen over, vil det være behov for et særskilt kontraktshjelperansvar utenfor de tilfeller hvor det opplagt foreligger et kontraktsbrudd – typisk ved tingskade.
For det tredje gjelder kontrollansvaret bare for direkte tap, jf. kjl. § 27 (4) tolket antitetisk. Etter kjl. § 67 (2) (d) unntar kontrollansvaret fra omfanget av erstatningsansvaret «skade på annet enn salgstingen selv» og «gjenstander [...] som har nær og direkte sammenheng med dens forutsatte bruk». En tingskade på bestillerens eiendom gir seg typisk utslag i indirekte tap, og faller følgelig utenfor kontrollansvarets alminnelige rekkevidde i kjøpsloven og de tilnærmet like reguleringene i den øvrige kontraktslovgivningen. Problemstillingen er behandlet i Rt. 2004 s. 675 Agurkpinnedommen. I praksis strekkes det kjøpsrettslige ansvaret
69 Se behandlingen under punkt 2.4.2
70 Hvtjl. § 28 (2)
71 Rt. 2008 s. 537, i avsn. 58
til visse tingsskader, men et slikt ansvar for indirekte tap kan bare bygges på culpa fra
«selgerens side», jf. kjl. § 27 (5), jf. § 67 (2) (d).72
Oppsummeringsvis, selv om ansvar for sine kontraktshjelpere etter kontraktshjelperansvaret og kontrollansvaret til dels er overlappende, vil det fortsatt være behov for begge ansvarsgrunnlagene.
4 Hvilke medhjelpere det kan knyttes kontraktshjelperansvar til
4.1 Begrepet «medhjelper»
Kontraktshjelperansvaret forutsetter at yter benytter «en medhjelper til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse»73. Liknende formulering er kommet til uttrykk i lovgivningen og kontraktspraksis,74 og gjelder utvilsomt som en allmenn akseptert forutsetning for anvendelse av kontraktshjelperansvaret. I utgangspunktet vil enhver som har inngått avtale med yteren i forbindelse med oppfyllelsen av en kontraktsmessig forpliktelse regnes som
«medhjelper». I det følgende drøftes om det likevel er visse medhjelpere som faller utenfor kontraktshjelperansvarets identifikasjonskrets. Dette omtales som kontraktshjelperansvarets personelle begrensning.
Som nevnt innledningsvis vil dagens spesialiserte samfunn med komplekse kontraktskjeder medføre et sammensatt risikobilde. Som Xxx Xxxxxxx uttrykte i «Den norske obligasjonsretts almindelige del» vil det «å opstille som helt almindelig regel at en kontraktspart svarer for feil fra medhjelperens side [...] derimot føre for vidt.»75 Men som også Xxxxxxxx bemerker, er det riktignok «[...] ikke lett å uttrykke [de personelle] begrensningene i almene setninger.»76
Behovet for en begrensning av ansvaret basert på den personelle tilknytningen, kan illustreres med et eksempel fra et tenkt byggeprosjekt. Hovedentreprenøren engasjerer en underentreprenør til å utføre sprengningsarbeidene, og denne underentreprenøren vil klart nok falle innenfor medhjelperbegrepet. Hovedentreprenøren inngår i tillegg avtale med en rekke andre medhjelpere for oppfyllelsen av byggeprosjektet. For eksempel leie av toaletter og trafikkdirigering, levering av isolasjon og betongelementer og ulike transportkontrakter. Samtlige av medhjelperne har på en eller annen måte medvirket til avviklingen av kontraktsforholdet. Medhjelpernes konkrete forbindelse til hovedkontrakten vil variere, og det
72 Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) s. 26
73 HR-2020-1120-A, i avsn. 62, jf. Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
74 F.eks. vegfrl. § 6 og NS 8405 pkt. 15.1
75 Augdahl (1978) s. 226
76 Hagstrøm (2011) s. 489
er ikke gitt at det er rimelig at yteren skal holdes ansvarlig for samtlige av medhjelpernes skadeforvoldelser.
I det følgende omtales medhjelperen for «kontraktshjelper» i situasjoner hvor der et klart at det knyttes kontraktshjelperansvar til denne. «Medhjelper» anvendes generelt i situasjoner hvor det fortsatt må vurderes om det kan knyttes kontraktshjelperansvar til vedkommende.
4.2 Særlig om den personelle tilknytningen ved tingskade
Ved tingskade på annet enn kontraktsobjektet og som ikke opplagt utgjør et kontraktsbrudd under hovedkontrakten, blir begrensningen av medhjelpere det knyttes kontraktshjelperansvar til særlig interessant. For mislighold i snever forstand som skyldes en kontraktshjelpers handlinger, hefter yteren som hovedregel for skaden allerede i kraft av den kontraktsforpliktelsen som foreligger.
Utenfor kjernen av misligholdsansvaret, vil tingskaden typisk ha en mer perifer tilknytning til hovedkontraktens forpliktelser. Ofte vil det være en mer avledet tilknytning mellom kontraktsforholdet og medhjelperens skadeforvoldelse. Kravet til tilknytning mellom skadeforvoldelsen og kontraktsforholdet er særskilt behandlet under punkt 5 (tilknytningskravet), men også for den personelle begrensning, vil tilknytning være et relevant moment. Det er derfor grunn til å se problemstillingen om personell tilknytning i sammenheng med den saklige tilknytning. Sondringen i avhandlingen mellom personell tilknytning og saklig tilknytning er gjort for å få en hensiktsmessig behandling, men som påpekt av Høyesterett i Kystverket må det gjøres en samlet og konkret vurdering.77
4.3 Intet krav om styringsrett
Det generelle begrepet «medhjelper», benyttet i Block Watne, indikerer at ansvaret ikke er betinget av at medhjelperen stod i et underordningsforhold til yter på tidspunktet for skadeforvoldelsen. Tolkningen er bekreftet i vegfrl. § 6, hvoretter fraktførerens ansvar omfatter «ansatte eller andre» som han bruker til utføringen av befordringen. Følgelig spiller det ingen rolle for ansvarsvurderingen om medhjelperen på skadetidspunktet var underlagt bestillerens instruks- og styringsrett, eller om medhjelperen var selvstendig i sin planlegging og gjennomføring av arbeidet. Her skiller kontraktshjelperansvaret seg fra arbeidsgiveransvaret i skl. § 2-1 nr. 1.78 Et kjennetegn ved arbeidsavtaler er at det foreligger et over/underordningsforhold.79
77 HR-2020-1120-A, i avsn. 81
78 Se om forholdet mellom kontraktshjelperansvar og arbeidsgiveransvar under punkt 2.5
79 Ot.prp. nr. 48 (1965-66) s. 79
4.4 Medhjelperens bistand må inngå som del av yterens kontraktsforpliktelse
Høyesterett forutsetter både i Block Watne og Kystverket at medhjelperen benyttes til oppfyllelse av yterens kontraktsmessige forpliktelse.80 Kontraktshjelperansvarets konstellasjon er basert på at det foreligger to avtaleforhold med en viss sammenheng. Medhjelperens oppfyllelse av sin forpliktelse under avtalen med yter må inngå som et ledd i kontraktsgjennomføringen mellom yter og bestiller.
Motsetningsvis knyttes det ikke ansvar til medhjelpere som opptrer på en annen måte, for eksempel ved oppfyllelse av sine egne forpliktelser etter avtale med bestiller. Enten ved selvstendig avtaleinngåelse med bestiller eller dersom medhjelperen har overtatt yterens forpliktelse. Dette må gjelde selv om det tilfeldigvis eksisterer parallelle avtaleforhold mellom medhjelper og yter.
Rt. 1978 s. 1019 Tippedommen er et godt eksempel på at det ikke knyttes ansvar til kontraktshjelpere som oppfyller sine egne kontraktsforpliktelser. Bakgrunnen for saken var en tipper som hadde fylt ut en tippekupong som ville gitt ham en samlet premie på 109.080 kroner, men på grunn av forsinkelse under transporten av postgangen ble kupongen diskvalifisert i henhold til tippeselskapets spilleregler. Xxxxxxxx rettet erstatningskrav tilsvarende premiebeløpet mot blant annet Norsk Tipping («tippeselskapet»).
Høyesterett konkluderte med at det ikke forelå grunnlag for at tippeselskapet skulle hefte for feil begått av Postverket og dets hjelpere under henvisning til at i kontraktsforholdet «mellom Tippeselskapet og tipperne [kunne] det ikke innfortolkes noen forutsetning om at transporten [skulle] utføres av selskapet selv eller på dets ansvar.»81 Transporten av tippekupongen inngikk ikke som en del av tippeselskapets kontraktsforpliktelse, og tippeselskapet hadde heller ikke påtatt seg risikoen for transporten. Postverket og dets hjelpere opptrådte ikke som kontraktshjelpere for tippeselskapet.
Kontraktshjelperansvaret kan som nevnt ovenfor, begrunnes direkte i det ansvaret en kontraktspart har for kontraktsmessig oppfyllelse. Fordi transporten av tippekupongen i dette tilfellet ikke inngikk som en del av forpliktelsen, tilsa heller ikke hensynene bak kontraktshjelperansvaret at tippeselskapet skulle pålegges ansvar for tipperens tap. Avgjørelsen er også et godt eksempel på at det er den konkrete risikofordelingen i kontrakten som i siste instans vil være utslagsgivende for ansvarets rekkevidde.
80 HR-2020-1120-A, i avsn. 62, jf. Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
81 Rt. 1978 s. 1019, på s. 1028
Det legges til grunn at det heller ikke knyttes ansvar i tilfeller hvor yter bare har formidlet avtalen mellom bestiller og medhjelper.82 Rt. 1921 s. 529 illustrerer problemstillingen. Saken gjaldt et f.o.b.-salg83 fra Stockholm til New York, «hvorfor det saaledes ogsaa var kjøperens sak at sørge for varernes befordring.»84 Når det gjaldt forsendelsen fra Oslo over til New York, henvendte kjøperen seg til et spedisjonsfirma med anmodning om å underrette spedisjonsfirmaets forbindelse i New York med konkrete instrukser for forsendelsen. Spørsmålet for Høyesterett var om spedisjonsfirmaet kunne holdes ansvarlig for det forhold at hans forbindelse i New York hadde handlet i strid med de gitte instrukser.
Høyesterett sluttet seg til handelsrettens resultat, og fant at speditøren «maate være ansvarsfri for dets handlinger.» Det ble lagt til grunn at speditøren hadde «nøiagtig og korrekt meddelt denne forbindelse» de instrukser kjøperen hadde gitt, og «paa tilstrækkelig og forsvarlig maate utført det opdrag, som han av [kjøperen] hadde faat.»85 Den utenlandske forbindelsen opptrådte ikke som kontraktshjelper for speditøren, men hadde et selvstendig ansvar overfor kjøperen hva angikk godset. Det må foreligge de facto bindende avtaler mellom partene i to ledd som omfatter forpliktelsen for å pålegge kontraktshjelperansvar.
4.5 Tilbydere av regulære/generelle varer og tjenester
Juridisk teori har gitt uttrykk for at kontraktshjelperansvaret må avgrenses mot medhjelpere som leverer regulære eller generelle tjenester. Noen alminnelig definisjon av hvilke ytelser dette omfatter finnes ikke. Man tenker typisk på ytelser som er åpne for allmennheten, skjer ved regelmessige intervaller og uavhengige av hovedkontrakten. Særlig sterkt er preget av en regulær ytelse hvor den utøves under et monopol86. Det typiske eksempelet er postens ombæring av brev. Men også utenfor de rene monopolsituasjoner kan ytelser ha et generelt og regulært preg.
Fra juridisk teori vises det til et mye brukt sitat fra Xxxxxxx:
«Å opstille som helt almindelig regel at en kontraktspart svarer for feil fra medhjelperens side, vil derimot føre for vidt. [...] Og en avsender kan neppe være ansvarlig for feil (forsinkelse, uforsiktig behandling) som skyldes postvesenets
82 Hagstrøm (2011) s. 488
83 «Free on Board», jf. Incoterms 2020
84 Rt. 1921 s. 529, på s. 532
85 Ibid., på s. 530
86 «[M]arkedssituasjon hvor det bare opptrer én bedrift på tilbudssiden», jf. Store norske leksikon (2014)
funksjonærer og overhodet ikke for hvad der måtte hende underveis når han sender med regulære befordringsmidler – jernbane, dampskib, rutebil o.s.v.»87
I det følgende drøftes begrensning av ansvar mot tilbydere av regulære transporttjenester (punkt 4.5.2). Videre behandles tilbydere av øvrige generelle tjenester (punkt 4.5.3).
4.5.2 Tilbydere av regulære transporttjenester
Transport- og grunnleggende infrastrukturtjenester kan inngå som et naturlig ledd i oppfyllelsen av en kontraktsforpliktelse. Ved bruk av tilbydere av regulære transporttjenester oppstår spørsmålet om Xxxxxxxx generelle unntak fra kontraktshjelperansvaret gir uttrykk for gjeldende rett, slik at yteren «overhodet ikke [hefter] for hvad der måtte hende underveis når han sender med regulære befordringsmidler».88
Først og fremst må det skilles mellom tilbydere av regulære transporttjenester og tilbydere av transporttjenester som benyttes for øvrig i oppfyllelsen. For eksempel ble en selvstendig underleverandør engasjert for sjøtransporten i Kystverket, men han utgjør ingen tilbyder av en regulær transporttjeneste. Videre må man ved bruk av grunnleggende infrastrukturtjenester skulle ut sakene hvor ansvaret følger allerede av en tolkning av kontraktsforpliktelsen. Dersom yteren har påtatt seg å levere til en bestemt tid og leveransen blir forsinket under ombæringen med Posten, er det nærliggende at yteren må bære risikoen for forsinkelsen. Ved tingskade som ikke opplagt utgjør mislighold under hovedkontrakten, blir utgangspunktet trolig et annet. Dersom Postens representant for eksempel skader bestillerens port i det han skal inn i oppkjørselen for å levere yterens leveranse i bestillerens postkasse, pålegges neppe yteren kontraktshjelperansvar overfor bestilleren for Postens skadeforvoldelse.
Juridisk teori har gitt enkelte eksempler på transporttjenester som omfattes av Xxxxxxxx formulering «regulære befordringsmidler». Xxxxxxxx viderefører Xxxxxxx sine eksempler med en tidsoppdatert formulering.89 Simonsen tilføyer øvrige eksempler som tog, fly og rutebåt.90 Allikevel kan det vanskelig utledes en klar og presis definisjon av samlebegrepet
«regulære befordringsmidler».
En selvsagt forutsetning for at problemstillingen skal komme på spissen, er her som ellers at transporttjenesten inngår i yterens kontraktsmessige forpliktelse. I Norsk Tipping avviste Høyesterett ansvar for tippeselskapet under henvisning til at det i kontraktsforholdet mellom
87 Augdahl (1978) s. 226
88 l.c.
89 Xxxxxxxx (2011) s. 488
90 Simonsen (1997) s. 277
tippeselskapet og tipperen ««ikke [kunne] innfortolkes noen forvtsetning om at transporten skal utføres av selskapet selv eller på dets ansvar.»91
Som et argument for at regulære transporttjenester kommer i en særstilling, viser Xxxxxxxx til at «det i realiteten ikke er valgfrihet eller kontrollmulighet med oppfyllelseshjelpere».92 De hensyn som kontraktshjelperansvaret bygger på, gjør seg ikke gjeldende på samme måten.93 Xxxxxxxx er av samme oppfatning, og vil som «et generelt begrensningsprinsipp [...] holde utenfor de tilfeller hvor debitor har vært uten reell innflytelse på valg av medhjelper.»94
Samfunnet er i stadig utvikling, og konkurranseutsetting har gitt valgmuligheter i transporttjenester hvor det tidligere var et rettslig eller faktisk monopol. For transport av varer har man i dag flere valgalternativer; Posten/Bring, PostNord, Porterbuddy, Helthjem osv. En slik utvikling gjelder generelt for flere transporttjenester. Valgmulighetene i transporttjenester er ikke særlig ulikt fra hovedentreprenørens valg mellom A eller B som kontraktshjelper til kontraktsoppfyllelsen. Det kan, som Xxxxxxxx er inne på, reises tvil om det i dag er like sterke hensyn for å sette transporttjenester i en særstilling.95
Xxxxxxxx fremhever dessuten av disse transporttjenestene ofte vil være standardiserte, og at prestasjonen ikke er preget av hovedkontrakten.96 Det eksisterer ingen konkret sammenheng mellom tilbyderens prestasjon og oppfyllelsen av hovedkontrakten. Dersom partene benytter seg av tilbydere av regulære transporttjenester, vil ikke kontraktsoppfyllelsen være spesielt knyttet til tilbyderens prestasjon. Tilbyderens prestasjon skjer ved regelmessige intervaller uavhengig av kontrakten. Det kan vises til at postens ombæring av varer vil bli forsinket eller ikke forsinket uavhengig av om kontraktspartene benytter seg av tilbudet for kontraktsgjennomføringen.
En dom fra Borgarting lagmannsrett, LB-2012-88290 Schenker, er av interesse for problemstillingen. I saken fremsatte Tine BA («Tine») erstatningskrav mot fraktfører Xxxxxxxx AS («Schenker») for skade av last i forbindelse med en togavsporing under transportutførelsen.
91 Rt. 1978 s. 1019 s. 1028
92 Hagstrøm (2011) s. 488
93 Se om «Sentrale hensyn bak kontraktshjelperansvaret» under punkt 2.5
94 Simonsen (1997) s. 277
95 Askeland (2000) s. 176
96 Simonsen (1997) s. 277
Bakgrunnen for saken var en transportkontrakt mellom Schenker som fraktfører etter vegfraktloven og Tine om frakt av meieriprodukter mellom Tine sine sentrallagre. I den anledning engasjerte fraktføreren CargoNet AS («CargoNet») for deler av transportoppdraget med Tine. Den delen av transporten som CargoNet skulle besørge, foregikk på jernbane. Under jernbanetransporten, sporet toget av og lasten ble totalskadet. Det var enighet mellom partene om at togavsporingen skjedde som følge av solslyng, og at solslyngen skyldtes feil i sveisearbeidet utført av Norsk Jernbanedrift AS etter oppdrag fra Jernbaneverket. Lagmannsretten formulerte sakens hovedspørsmål slik: «[...] om Xxxxxxxx, som fraktfører, svarer for handlinger eller unnlatelser begått av ansatte i Jernbaneverket.»97
Spørsmålet var om det var grunnlag for å forstå Jernbaneverkets ansatte som noen Schenker benyttet «til utføringen av befordringen» etter vegfrl. § 6. Lagmannsretten tok utgangspunkt i lovens ordlyd, og uttalte at Jernbaneverket, som forvalter og drifter skinnegangen, hadde en passiv rolle i utøvelsen av den konkrete transporten. Etter deres syn havnet forholdet litt på siden av den naturlige forståelsen av lovens ordlyd.
Partene var enige i at vegfraktloven regulerte transportforholdet, men likevel viet lagmannsretten mye plass til alminnelig kontraktsrettslig teori i tilknytning til den konkrete forståelsen av vegfrl. § 6. På bakgrunn av Xxxxxx og Xxxxxxxx sin behandling av kontraktshjelperansvaret, viser lagmannsretten til at «det ikke er naturlig å si at Schenker [...] har «engasjert» Jernbaneverket til å ta del i transporten. Det er ikke inngått noen kontrakt med Jernbaneverket angående denne konkrete transporten, og det er heller ikke knyttet noen betaling til den». Videre kunne ikke lagmannsretten se at Xxxxxxxx hadde «satt bort» deler av sin hovedforpliktelse overfor Tine til Jernbaneverket. Etter en samlet vurdering konkluderte lagmannsretten med at det ikke var grunnlag for å identifisere Xxxxxxxx med Jernbaneverkets ansatte.98
Dommens omfattende henvisning til alminnelig kontraktsrettslig teori indikerer at avgjørelsen bygger på mer allmenne prinsipper. Begrunnelsen i dommen vil være illustrerende for den personelle begrensning også utenfor vegfraktlovens anvendelsesområde.
Til tross for at en samstemt juridisk teori vil avgrense kontraktshjelperansvaret mot identifikasjon med tilbydere av «regulære befordringsmidler» (jf. Augdahls formulering
«overhodet ikke» og Xxxxxxxxx formulering «et generelt begrensningsprinsipp»), savner unntaket en klar rettskildemessig forankring. I tråd med nåtidens praksis med
97 LB-2012-88290
98 l.c.
konkurranseutsetting og valgmuligheter, er det god grunn til å diskutere om det er grunnlag for fullt ut å opprettholde de konkrete unntakene fra kontraktshjelperansvaret for tilbydere av regulære transporttjenester som tidligere har vært angitt i juridisk teori.
4.5.3 Tilbydere av generelle varer og tjenester
En videreføring av synspunktet for tilbydere av regulære transporttjenester (behandlet under punkt 4.5.2), gjelder for tilbydere av generelle varer og tjenester. I norsk teori har Xxxxxxxx, med henvisning til den svenske teoretikeren Xxx Xxxxxxx,99 anført et «allment avgrensningskriterie» mellom tilbydere av «kontraktsspesifikke» ytelser og tilbydere av
«generelle» ytelser. Videre gjør Xxxxxxxx gjeldende at «[i] det minste må rent perifere ytelser i forhold til hovedforholdet, så som levering av strøm, vann, olje, o.l., falle utenfor medhjelperansvaret.»100 (min kursiv)
Et naturlig utgangspunkt er Høyesteretts formulering av kontraktshjelperansvaret i Block Watne og Kystverket. Formuleringen forutsetter at medhjelperen benyttes «til å oppfylle en kontraktsmessig forpliktelse»101 for å aktualisere identifikasjonsansvaret. Etter mitt skjønn gir formuleringen grunnlag for en antitetisk fortolkning med det resultat at identifikasjonen ikke omfatter tilbydere av generelle varer eller tjenester uten direkte sammenheng med oppfyllelsen med vedkommende kontraktsforpliktelse.
Xxxxxxxx viser i sin behandling til en nærliggende generalisering hvor ansvaret avgrenses mot tilbydere av tjenester «hvor prestasjonen som forbedrer selgerens (yterens) produksjonsanlegg».102 Askelands synspunkt kan grovt og upresist oppsummeres med at ansvaret begrenses mot yterens alminnelige medkontrahenter i hans daglige drift. I slike tilfeller er tilbyderens ytelse nettopp rent perifer i forhold til hovedkontrakten, slik Xxxxxxxx treffende formulerte det.103
Bedrifter er daglig avhengig av ulike eksterne tilbydere av alminnelige produksjonsmidler eller tjenester, for optimalt å levere egne varer eller tjenester. I tråd med tidens utvikling er det naturlig å vise til tilbydere av internett, datalinjer og telenett som leveres av selskaper som f.eks. Telenor. Videre kan det vises til tilbydere av kopipapir, tilbydere av eksterne kantineordninger eller tjenester knyttet til den faste eiendom. Felles for disse tilbyderne er at
99 Hellner (1996) s. 202
100 Simonsen (1997) s. 277-278
101 HR-2020-1120-A, i avns. 62, jf. Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
102 Askeland (2000) s. 181
103 Simonsen (1997) s. 277-278
de ikke innehar noen aktiv rolle i utøvelsen av hovedkontrakten,104 og spørsmålet er om det i det hele tatt er naturlig å kalle disse medhjelperne for kontraktshjelpere. De skisserte eksempler representerer på mange måter det motsatte av forutsetningen for ansvar, og rettskildene gir ikke grunnlag for å statuere et så vidt identifikasjonsansvar for denne gruppen av medhjelpere.
4.6 «Retroaktive» medhjelpere
Et særskilt spørsmål er om kontraktshjelperansvaret skal avgrenses mot et såkalt «retroaktivt hjelperansvar». Xxxxxx lanserte begrepet «retroaktivt hjelperansvar» i boken «Norsk kontraktsrett» fra 1989.105 Selve begrepet «retroaktiv» medhjelper har ikke noe presist juridisk innhold. I sin behandling av «retroaktivt hjelperansvar», sikter Xxxxxx til medhjelpere som har oppfylt sin forpliktelse før yteren inngår kontrakt med bestilleren.106 Askeland på sin side, forbeholder begrepet til medhjelpere som er engasjert før hovedkontrakten inngås.107
Hensynet veier trolig tyngst for å avgrense ansvaret mot «retroaktive» medhjelpere som både er engasjert og har oppfylt før hovedkontrakten inngås. I slike tilfeller vil medhjelperens konkrete forbindelse til oppfyllelsen av kontraktsforpliktelsen være relativt svak. Synspunktet er i tråd med Hagstrøm som uttrykker at ansvaret trolig trekkes for langt dersom yteren identifiseres med «hans underleverandører, særlig når disse har oppfylt før avtale inngås».108 Xxxxxx viser til at det sentrale anvendelsesområdet er der yteren delegerer bort oppfyllelsen til medhjelpere i samvirke med kontraktsforpliktelsen. De tilfeller der medhjelperen har oppfylt før hovedkontrakten inngås faller litt på siden av dette mønsteret.109
Dersom medhjelperens kontrakt eller oppfyllelse har skjedd før yterens inngåelse av hovedkontrakten, foreligger ikke den samme direkte årsakssammenhengen mellom hovedkontrakten og medhjelperens skadeforvoldelse. Tilknytningen til kontraktsforholdet blir nettopp svakere fordi det er retroaktivt – medhjelperen tar ikke en direkte del i selve oppfyllelseshandlingen og hensynet bak kontraktshjelperansvaret slår ikke til på samme måten.
104 Tilsvarende forståelse lagt til grunn i LB-2012-88290
105 Xxxxxx (1989) s. 795
106 Ibid. s. 794
107 Askeland (2000) s. 184
108 Hagstrøm (2011) s. 488
109 Xxxxxx (1989) s. 794
For kjøp er kontrollansvarets ansvarskrets videre, og omfatter uttrykkelig retroaktive medhjelpere, jf. kjl. §§ 27 (2) og 40 (1).110 Som nevnt tidligere omfatter kontrollansvaret kun kontraktsbruddstilfeller (forsinkelse, mangel eller andre kontraktsbrudd). I slike tilfeller er man innenfor kjerneområdet av det kontraktsansvaret yteren har påtatt seg, og da er det mer nærliggende at yteren bærer risikoen også for retroaktive hjelpere. For skadeforvoldelse, som ikke opplagt medfører et kontraktsbrudd under hovedkontrakten, må utgangspunktet være det motsatte. Yteren identifiseres ikke med retroaktive hjelpere.
Dommen i Rt. 1940 s. 503 er et eksempel på at det i norsk rett ikke knyttes ansvar til kontraktshjelpere som har oppfylt sin forpliktelse før kontraktsinngåelsen. Spørsmålet var om en gårdeier kunne holdes ansvarlig for skade påført en leietaker som følge av bruk av en elektrisk rulle som befant seg i leiligheten. Ulykken skyldtes en forsømmelse under monteringen av rullen utført av selger av rullen allerede før inngåelsen av det eksisterende leieforhold. På denne bakgrunn uttalte Xxxxxxxxxxx at det gjaldt «en forsømmelse som ikke hadde noen som helst forbindelse med gårdeierens forhold»111, og gårdeieren ble frifunnet for ansvar overfor leietakeren. Det var klart at selgeren av rullen måtte «bære ansvaret for den feil som hans folk her har begått»112, og leietakeren ble nødt til å forholde seg til selgeren av rullen og ikke gårdeier, når det gjaldt erstatningskravet.
Dersom vi endrer på saksforholdet i Rt. 1940 s. 503, slik at montering fant sted under det eksisterende leieforhold, og som et ledd i oppfyllelsen i krav til leieobjektet, kan det tenkes at det ville vært grunnlag for å knytte kontraktshjelperansvar til selgeren som kontraktshjelper for gårdeieren.
En avgjørelse som tilsynelatende går i motsatt retning, og pålegger yteren et vidt ansvar for sine «retroaktive» kontraktshjelpere, er Rt. 1982 s. 1357 Nortexdommen. I 1976 kjøpte selskapet Nortex et allerede oppført lagerbygg av Vest-Telemark Næringsbygg («VTN»). VTN hadde engasjert entreprenøren Buer & Buer til prosjekteringen av takkonstruksjonen på lagerbygget. Kort tid etter avtaleinngåelsen, tidlig i 1978, brøt lagerbygningen sammen på grunn av snøbelastning. Overbelastningen skyldtes en utilfredsstillende konstruksjon av Xxxx & Buer. En enstemmig Høyesterett konkluderte med at VTN kunne holdes erstatningsansvarlig for entreprenørens uaktsomme skadeforvoldelse overfor Nortex, selv om entreprenøren hadde prestert sin ytelse før kjøpsavtalen ble inngått.
110 «[...] en leverandør som selgeren har brukt, eller på noen annen i tidligere salgsledd.»
111 Rt. 1940 s. 503, på s. 507
112 Ibid., på s. 506
Avgjørelsen har voldt hodebry i det juridiske miljø,113 og det er stilt spørsmål ved dommens konkrete prejudikatsverdi. Det er nødvendig å ta i betraktning dommens særegne omstendigheter for vurderingen av resultatet.
Førstvoterende vektlegger i begrunnelsen «den klare forbindelseslinje det er mellom Nortex etablering i Drangedal og oppførelsen, og senere salget av lagerbygget»114. VTN anmodet Nortex om å etablere avdeling i distriktet, og det forelå en opsjonsavtale mellom partene med rett til å kjøpe eiendommen allerede ved etableringen av leieforholdet. Et senere kjøp av lagerlokalet representerte slik en aktuell og akseptert mulighet for begge parter. Dette særegne forhold mellom VTN og Nortex innebar at entreprenørens ytelse stod i sammenheng med kjøpekontrakten. På denne bakgrunn kom Høyesterett til at det var grunnlag for å holde VTN ansvarlig for «den uaktsomhet Buer & Buer viste som medhjelper ved oppfyllelsen av VTNs forpliktelser overfor Nortex»115.
Den nære sammenhengen mellom skadeforvoldelsen og kjøpekontrakten i Nortexdommen, kan forklare hvorfor resultatet ble motsatt i Rt. 1940 s. 503. I Rt. 1940 s. 503 forelå det i mindre grad en, eventuelt ikke-eksisterende, sammenheng mellom skaden og kontraktsforholdet som må sees i sammenheng i vurderingen av ansvarskretsen.
For øvrig, i tråd med Askeland116, taler Høyesterett sitt valg av terminologi i Nortex-dommen mot at det i norsk rett stenges for et retroaktivt hjelperansvar. Høyesterett oppfatter Buer & Buer som «medhjelpere ved oppfyllelsen av VTNs forpliktelser overfor Nortex»117, selv om entreprenøren ubestridelig har oppfylt sin forpliktelse før VTN sin kontraktsinngåelse med Nortex.
Oppsummeringsvis må det etter mitt syn utvises forsiktighet med å oppstille en absolutt skranke mot et «retroaktivt hjelperansvar». Avgjørelsen i Nortexdommen uttrykker at det ikke er grunnlag for å utelukke ansvar for «retroaktive» medhjelpere i tilfeller hvor det ellers er tilstrekkelig tilknytning mellom medhjelperens skadeforvoldelse og den kontraktsmessige forpliktelse. Det kan diskuteres om begrepet «retroaktive hjelpere» handler mer om en hensiktsmessig systematisering, enn et forhold det kan trekkes rettslige konsekvenser av.
113 Se f.eks. Xxxxxx (1989) s. 795, Xxxxxxxx (2011) s. 489 og Askeland (2000) s. 185-186
114 Rt. 1982 s. 1357, på s. 1365
115 l.c.
116 Askeland (2000) s. 186
117 Rt. 1982 s. 1357, på s. 1365
4.7 Særlig om «under-medhjelpere»
I praksis kan kontraktshjelpere inngå i flere ledd i kontraktskjeden. Man kan tenke seg en entreprenør (yter) som setter bort grunnarbeidene til en underentreprenør (kontraktshjelper), som igjen setter bort sprengningsarbeidene til en under-underentreprenør («under- medhjelper»).
Når forpliktelsen til å levere rett ting til rett tid følger av avtalen, er det helt klart at svikt (forsinkelse, mangel eller andre kontraktsbrudd) som kan føres tilbake til «under-medhjelper» fortsatt er yterens ansvar. Dette følger direkte av kontraktsforpliktelsen, og krever ingen ytterligere begrunnelse. Situasjonen er ikke like klar ved «under-medhjelper» sin skadeforvoldelse som ikke opplagt utgjør et kontraktsbrudd under hovedkontrakten. Spørsmålet er om yteren også skal identifiseres med slike «under-medhjelpere» når en slik identifikasjon ikke kan begrunnes i kontraktsforpliktelsen?
Et utgangspunkt for drøftelsen av problemstillingen, kan være formuleringen av kontraktshjelperansvarets kjerne i Block Watne og Kystverket. I Block Watne er kontraktshjelperansvaret knyttet til det å bruke en kontraktshjelper og Kystverket forutsetter at man benytter en kontraktshjelper. «Under-medhjelpere» er ikke direkte engasjert av yteren, men av kontraktshjelperen selv, og det er et åpent spørsmål om man bruker/benytter «under- medhjelperen» i oppfyllelsen av den kontraktsmessige forpliktelse.
I Vekterdommen er det lagt vekt på at det var vaktselskapet som avgjorde hvilke medhjelpere de ønsket å benytte til utførelsen av oppdraget, og vaktselskapet var nærmere til å bære tapet enn oppdragsgiveren. Dette hensyn slår ikke til på samme måte når «under-medhjelperen» ikke er direkte engasjert av yteren, men av yterens kontraktshjelper. I slike tilfeller har yteren mindre kontrollmuligheter med medhjelperen. Og dersom yteren ikke vet hvem forpliktelsen skal utføres av, kan han heller ikke på samme måte vurdere den risiko som er forbundet med å sette bort deler av forpliktelsen til denne medhjelperen. Dette taler mot at yteren skal identifiseres med «under-medhjelperens» skadeforvoldelse.
I tilknytning til behandlingen av kjøpslovens kontrollansvar, viser Hagstrøm til at identifikasjonskretsen ikke strekker lengre enn til «selgerens egne avtaleparter, dvs. «det første bakenforliggende ledd.»118 Xxxxxxxx hjemler forståelsen i en henvisning til den fellesnordiske utredningen NU 1984:5.119 En slik forståelse av identifikasjonskretsen har også
118 Xxxxxxxx (2011) s. 518
119 NU:1984:5 s. 264
støtte direkte i lovteksten («en tredjemann som selgeren har gitt i oppdrag helt eller delvis å oppfylle kjøpet», jf. kjl. § 27 (1) første punktum).
På den annen side inngår også «under-medhjelpere» i oppfyllelsen av yterens totale kontraktsforpliktelse, og man skal ikke se bort ifra at man i helt spesielle tilfeller kan akkumulere denne identifikasjonen. En synsmåte er at «under-medhjelperen» må identifiseres med kontraktshjelperen, og at kontraktshjelperen må identifiseres med yteren. Ved å identifisere partene oppover i kontraktskjeden på denne måten, kan yteren likevel risikere å bli ansvarlig overfor bestilleren.
Problemstillingen synes ikke å være uttrykkelig løst i rettspraksis eller direkte behandlet i juridisk teori. Etter mitt syn vil utgangspunktet være at det ikke knyttes kontraktshjelperansvar til en eventuell «under-medhjelper» annet enn i ekstraordinære tilfeller. «Under-medhjelperens» skadeforvoldelse vil i det minste inngå som et moment som taler mot ansvar i den konkrete tilknytningsvurderingen120.
5 Krav til nærhet mellom skadeforvoldelse og kontraktsforhold (tilknytningskravet)
5.1 Innledning
Forårsaker kontraktshjelper skade på bestillerens eiendom, oppstår spørsmålet om yter skal identifiseres med kontraktshjelperens handlinger og holdes ansvarlig for skadeforvoldelsen overfor bestiller.
Vi holder fast på forutsetningen om at skadeforvoldelsen rammer annet enn kontraktens hovedgjenstand, og at det ikke foreligger mislighold i snever forstand. Basert på denne forutsetningen blir forbindelsen mellom skadeforvoldelsen og kontraktskjeden mer perifer, og grunnlaget for kontraktshjelperansvaret mer usikkert.
5.2 Tilnærmingsmåte – kontraktsbrudd eller konkret tilknytning? Formuleringen av kontraktshjelperansvarets kjerne i Block Watne er at yteren «[...] hefter for kontraktsbrudd som følge av medhjelperens handlinger»121 (min kursiv). På grunnlag av dommen må det som alminnelig hovedregel være tilstrekkelig for anvendelse av kontraktshjelperansvaret at skadeforvoldelsen medfører et kontraktsbrudd under hovedkontrakten. Det er nettopp kontraktsbruddet som utløser beføyelser i kontraktsretten.
120 Behandlet under punkt 5
121 Rt. 1986 s. 1386, på s. 1393
Spørsmålet er om det også er nødvendig at skadeforvoldelsen representerer et kontraktsbrudd under hovedkontrakten.
Problemstillingen er tatt opp av Xxxxxxxx, som viser til at det i teorien kan utledes to ulike tilnærmingsmåter til spørsmålet om kontraktshjelperansvar. Den første tilnærmingsmåten er basert på hovedkontraktens normsett, og spørsmålet er om skadeforvoldelsen innebærer et brudd på kontraktsforpliktelsen. Den andre tilnærmingsmåten er et spørsmål om skadehendelsen står i tilstrekkelig sammenheng med kontraktsforholdet.122
For den første tilnærmingsmåten er kontraktens normsett det naturlige utgangspunkt, og man vurderer om den aktuelle skadeforvoldelse utgjør et brudd på kontraktsforpliktelsen. Kontraktsbrudd forutsetter at det foreligger et avvik fra riktig oppfyllelse av kontrakten (riktig tolket), og at avviket kan føres tilbake til forhold som yteren svarer for.123 En slik tilnærmingsmåte fremstår nærliggende basert på kontraktsrettens tradisjonelle perspektiv og begrepsbruk. Både i kontraktslovgivningen og kontraktsretten for øvrig, er kontraktsbrudd et koblingsbegrep for å komme til ulike beføyelser, blant annet krav om erstatning.
Rettslige konsekvenser ved brudd på biforpliktelser reiser særskilte problemstillinger. Problemstillingen kan illustreres med hvtjl. § 5 og buofl. § 7 som pålegger yteren å utføre tjenesten på en fagmessig måte og ellers vise tilbørlig omsorg for forbrukerens interesser. Brudd på disse forpliktelsene kan representere en mangel, og utløse misligholdsbeføyelser så langt de passer, jf. hvtjl. § 17 og buofl. § 25.124
Xxxxxxxx påpeker visse svakheter ved denne tilnærmingsmåten. Innfallsvinkelen blir særlig skjev når skadeforvoldelsen har en svak eller perifer tilknytning til hovedkontrakten, i følge Askeland.125 Særlig ved brudd på biforpliktelser som ikke er reflektert i hovedkontrakten, og basert på mer generelle «[...] krav til aktsom og lojal opptreden»126 i kontraktsforhold. I slike tilfeller kan det virke anstrengt og nærmest som en fingert argumentasjon å omtale handlingen som et kontraktsbrudd. Hendelsesforløpet i Kystverket er illustrerende for et slikt tilfelle. Argumentasjonsmessig kan det i slike tilfeller fremstå som en unødvendig omvei ifølge Xxxxxxxx å vurdere om kontraktshjelperens skadeforvoldelse representerer et kontraktbrudd under hovedkontrakten.
122 Askeland (2000) s. 190
123 Xxxxxxxx (2011) s. 327
124 Se NOU 1992: 9 s. 30
125 Askeland (2000) s. 191
126 Rt. 1988 s. 1078, på s. 1084
I Kystverket var kontraktshjelperens sjøtransport av steinmassene klart uaktsom, og kunne vært vurdert som brudd på en biforpliktelse om fagmessig utførelse og aktsom opptreden. Til tross for det formulerte ikke Høyesterett problemstillingen som et spørsmål om skadeforvoldelsen på sjømerket utgjorde et kontraktsbrudd under hovedkontrakten. I dommens avsnitt (63) og (64) skiller Høyesterett som nevnt mellom «mislighold i snever forstand», som også omfatter skade som rammer objektet for kontraktsoppfyllelsen, og skade som er påført et annet objekt enn kontraktsgjenstanden. For det sistnevnte skadetilfellet var spørsmålet for Høyesterett om hovedentreprenøren (yteren) skal identifiseres med medhjelperen (kontraktshjelperen). Som en oppfølging av spørsmålet heter det i avsnitt (74) at skadene for identifikasjon «i det minste [må] ha en nærmere tilknytning til de oppgavene hjelperen er tildelt.» Når Xxxxxxxxxxx velger å formulere problemstillingen som et spørsmål om tilstrekkelig tilknytning istedenfor et spørsmål om kontraktbrudd, må det kunne tolkes som en bevist tilnærming fra Høyesteretts side.
Høyesteretts tilnærmingsmåte og problemformulering peker klart i retning av at kontraktsbrudd ikke er en nødvendig betingelse for anvendelse av kontraktshjelperansvaret. Kontraktshjelperansvaret hører tradisjonelt under kontraktsretten, og det kan virke litt overraskende at ansvaret ikke nødvendigvis må utløses av et kontraktsbrudd. Lilleholt viser til at kontraktsansvar kan favne videre enn ansvar for kontraktsbrudd (misligholdsansvar). Kontraktsansvar kan også omfatte ansvar hvor kontrakten er relevant, selv om ansvaret ikke direkte bygger på kontraktens forpliktelser.127
På grunnlag av Kystverket legger jeg til grunn at den mest hensiktsmessige tilnærmingsmåten for kontraktshjelperansvar ved tingskade er en vurdering av tilknytningen mellom skaden og hovedkontrakten. Dette er også i tråd med Xxxxxxxx sin oppfatning.128
5.3 Årsaksperspektivet – en forutsetning for ansvar
I den konkrete drøftelsen av kontraktshjelperansvar, siterer Høyesterett i Kystverket herunder følgende fra Askeland:
«Utgangspunktet i norsk rett bør etter dette være at debitor hefter for hjelperens uaktsomme skadeforvoldelser når kontraktsgjennomføringen er conditio sine qua non for skadens inntreden.»129 (min understrekning)
127 Lilleholt (2002) s. 171
128 Askeland (2000) s. 192-193
129 HR-2020-1120-A, i avsn. 73
I denne sammenheng tar førstvoterende uttrykkelig avstand fra Xxxxxxxxx syn, og presiserer at slik årsakssammenheng mellom kontraktshjelperens skadeforvoldelse og kontraktsgjennomføringen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for kontraktshjelperansvar. Betingelsen danner bare «ytterpunktet for den identifikasjon det er mulig å gjøre» under kontraktshjelperansvaret.130
I den konkrete saken konkluderte førstvoterende med at skadeforvoldelsen skjedde som et ledd i kontraktsgjennomføringen, da skaden på sjømerket inntraff under kontraktshjelperens sjøtransport av steinmassene.131 Slik jeg leser dommen, var kontraktsgjennomføringen en nødvendig betingelse for skaden og den grunnleggende forutsetningen for kontraktshjelperansvar oppfylt.
Uttrykket «conditio sine qua non» er latin for «betingelse uten hvilken (noe) ikke (kan skje)».132 Uttrykket benyttes gjerne i erstatningsretten, og har sitt utspring i filosofen Xxxx Xxxxxx Xxxx sitt årsaksbegrep som senere har blitt omtalt som betingelsesteorien i norsk rett.133 I norsk rettspraksis er betingelsesteorien formulert på denne måten: «Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte.»134
Det kan umiddelbart virke overraskende at Askeland referer til erstatningsrettslige prinsipper for vurderingen av kontraktshjelperansvar. Høyesterett synes heller ikke å ha særlig sans for tilnærmingen, annet enn at det må kunne oppstilles som en forutsetning for kontraktshjelperansvar. Heller ikke Xxxx Xxxxxxxxx i sin artikkel «Om tingsskade og kontrakt», synes tilnærmingen basert på betingelsesteorien er særlig fruktbar.135 Etter mitt syn gir det heller ikke mening å skulle avgrense kontraktshjelperansvaret basert på årsaksperspektivet hentet fra erstatningsretten.
Et klassisk eksempel fra engelsk teori som illustrerer årsaksperspektivet, er «søndagstur»- eksempelet.136 A engasjerer B for oppføringen av et påbygg til huset hans. En søndag ettermiddag er både A og B uavhengig av hverandre ute på kjøretur, og B kjører på A's bil. Modifiserer vi eksempelet til at B engasjerer C som kontraktshjelper for byggeprosjektet, og
130 Ibid., i avsn. 74
131 Ibid., i avsn. 83
132 Store norske leksikon (2020)
133 Fleischer (1967) s. 19
134 Rt. 1992 s. 64, på s. 69
135 Lilleholt (2002) s. 177
136 Cane (1996) s. 308
at det var C som kjørte på A's bil, aktualiseres spørsmålet om kontraktshjelperansvar. I et slikt tilfelle kan det godt tenkes at nettopp kontraktsgjennomføringen var grunnen til at partene befant seg i området. For eksempel fordi kontraktshjelperen var en tilreisende håndverker. På denne måten er kontraktsgjennomføringen en nødvendig betingelse for skadeforvoldelsen, men det vil likevel grunnlag for identifikasjon og ansvar for B for C's påkjørsel av A's bil.
Et annet spørsmål er om det fremstår som tilfeldig at det eksisterer en entreprisekontrakt i forholdet mellom A og B, og at skadeforvoldelsen fremstår uten forbindelse med kontraktsforholdene ellers. Tilfeldige skadeforløp ble vektlagt i Kystverket, jf. avsnitt (84), hvor ansvar ikke ble ilagt da øvrige momenter pekte i en annen retning.
5.4 Momenter i tilknytningsvurderingen
I Kystverket oppstiller Høyesterett følgende norm for vurderingen av kontraktshjelperansvaret for kontraktshjelperens skadeforvoldelse utenfor kontraktens hovedgjenstand:
«Dersom kontraktsparten [yteren] skal hefte, må de skadene kontraktshjelperen påfører byggherrens [bestillerens] eiendom, i det minste ha en nærmere tilknytning til de oppgavene hjelperen er tildelt.»137 (min understrekning)
Uttrykket «nærmere tilknytning» gir ingen umiddelbar indikasjon på hvor sterk eller svak grad av tilknytning mellom skaden og kontraktshjelperens tildelte oppgaver som kreves for å etablere ansvar. Ordet «tilknytning» gir i seg selv ingen nærmere føring, og tilknytning er ingen etablert rettslig standard i norsk kontraktsrett. Tilføyelsen av ordet «nærmere» gir heller ingen presis anvisning av terskelen for ansvar. Leser man dommen i sammenhengen, gir denne grunn for å se tilknytningskravet som en glideskala.138 En helt perifer tilknytning mellom skaden og kontraktshjelperens tildelte oppgaver er neppe tilstrekkelig for å pålegge ansvar, men på den annen side gir ikke normen grunnlag for å oppstille et vesentlighetskrav.
En mulig treffende beskrivelse av kravet er at tilknytningen må være tilstrekkelig nær for å begrunne et identifikasjonsansvar for yteren. Alt i alt må det fremstå som rimelig at bestilleren kan holde seg til yteren for kontraktshjelperens skadevoldende handlinger.
For å etablere den nærmere terskelen for om skaden har tilstrekkelig tilknytning til kontraktshjelperens tildelte oppgaver, er man henvist til en «konkret vurdering fra tilfelle til
137 HR-2020-1120-A, i avsn. 74
138 Se Sande (2020) pkt. 3.4
tilfelle, hvor de momenter [førstvoterende] har vært inne på, vil ha betydning».139 Jeg skal nedenfor gjennomgå aktuelle momenter i tilknytningsvurderingen, trukket frem av førstvoterende i Kystverket.
5.4.1 Tilknytning mellom skaden og kontraktshjelperens tildelte oppgaver
Det følger uttrykkelig av avsnitt (74) i Kystverket at utgangspunktet for tilknytningsvurderingen er tilknytningen mellom skadene og kontraktshjelperens tildelte oppgaver. Begrepet «skade» må her omfatte den fysiske tingskaden.
De konkrete forholdene i Kystverket ga imidlertid ikke foranledning til en videre drøftelse av tilknytningen mellom skaden og kontraktshjelperens tildelte oppgaver. Det var klart nok at skadeforvoldelsen skyldtes sjøtransporten, som nettopp var underentreprenørens (kontraktshjelperens) tildelte forpliktelse.
I denne sammenheng gir førstvoterende en relativt omfattende henvisning til saksforholdet i Vekterdommen. Dommen illustrerer et tilfelle hvor Høyesterett etter en konkret vurdering kom til at det eksisterte en slik nærmere tilknytning mellom skaden og kontraktshjelperens tildelte oppgaver. I sitatet fra Vekterdommen, gjengitt i Kystverket i avsnitt (77), fremheves det «[...] at ildpåsettelsen skjedde i tilknytning til at vekteren utførte sitt oppdrag for vaktselskapet». Vekterdommen gjaldt riktignok en skadeforvoldelse begått av en ansatt, påført objektet for kontraktsoppfyllelsen og som medførte et kontraktsbrudd under hovedkontrakten. Det må utvises forsiktighet med å trekke likhetsslutninger.
Et annet spørsmål er om man i tilknytningsvurderingen skal vektlegge omfanget av oppgavene som kontraktshjelperen er delegert. Momentet er fremhevet av Høyesterett i avgjørelsene om adgangen til å fremme direktekrav på ulovfestet grunnlag, jf. HR-2018-2256 Midtbygningen.140 Førstvoterende viste til at forholdene i denne saken atskilte seg nokså klart fra situasjonen i Rt. 1998 s. 656 Veidekke. Det bærende for resultatet i Veidekke var den
«særlige stilling» som Veidekke hadde under gjennomføringen av entreprisen, ved at de reelt sett hadde overtatt det totale ansvaret for byggeprosjektet. I Midtbygningen hadde kontraktshjelperen bare noen få prosent av kontraktssummen, og således ikke den samme sentrale stillingen i kontraktsforholdet. Det forelå heller ikke avgjørende reelle hensyn som tilsa at entreprenøren skulle tillates å fremme direktekrav mot kontraktshjelperene.
139 HR-2020-1120-A, i avsn. 81
140 Saksforholdet presentert under punkt 2.3
Problemstillingen for direktekravsadgangen og kontraktshjelperansvaret er imidlertid ulik. For direktekravsadgangen er spørsmålet om man i tillegg til sin kontraktspart, kan fremme krav mot et tidligere kontraktsledd. For kontraktshjelperansvar er spørsmålet om man i tillegg til krav mot kontraktshjelperen direkte, også kan holde seg til yteren. Forskjellene i problemstillingen gjør at forholdene ikke uten videre er sammenlignbare, og etter mitt syn bør det utvises varsomhet med å trekke likhetsslutninger. Jeg finner heller ikke synspunktet i praksis eller juridisk teori som støtter at omfanget av delegering har betydning. Prinsippet om at man kan delegere oppgaver men ikke ansvar, kan likevel etter min mening indikere at omfattende delegasjon av kontraktsforpliktelser senker terskelen for kontraktshjelperansvar.
5.4.2 Nærheten mellom skadetilføyelsen og kontraktsgjenstanden
I den konkrete tilknytningsvurderingen i Kystverket viser førstvoterende til Vekterdommen. Etter førstvoterendes syn var begrunnelsen for ansvaret i denne saken knyttet til «den nærheten det var mellom kontraktsgjenstanden og skadetilføyelsen».141 Slik jeg leser Kystverket, taler en slik nærhet for identifikasjonsansvar. Selv om momentet ikke fremgår direkte av normformuleringen i avsnitt (74), er det forsvarlig å legge til grunn at momentet inngår i tilknytningsvurderingen når det er klart trukket frem av Høyesterett.
I flerleddede kontraktsforhold vil det være naturlig å foreta en tilknytningsvurdering mellom skadehendelsen og kontraktsforholdet i begge ledd. For at yteren skal hefte for kontraktshjelperens skadeforvoldelse, er det rimelig at det kreves både tilknytning til kontrakten mellom bestiller og yter på den ene siden (punkt 5.4.1), og tilknytning til kontrakten mellom yter og kontraktshjelper på den andre siden (punkt 5.4.2).142
Påføres bestillerens eiendom skade mens den er betrodd yteren, i yterens varetekt eller på annen måte gitt tilgang til av bestilleren, gir dette grunnlag for en særskilt behandling. Med uttrykket «betroelse», og de lignende uttrykkene, sikter jeg til tilfeller hvor yteren har overtatt den faktiske kontrollen over bestillerens eiendom.
Xxx Xxxxxxx (yteren) anførte i Kystverket at kontraktshjelperansvaret ved skade på annet enn kontraktsgjenstanden må begrenses til objekter som yteren «er betrodd eller på annen måte gitt tilgang til» av bestilleren.143 Ettersom sjømerket ikke var betrodd i Kystverket, tok ikke førstvoterende endelig stilling til om en slik begrensning i ansvaret må oppstilles generelt. Førstvoterende bemerket likevel at hvorvidt den skadete eiendom er betrodd, «vil være av
141 HR-2020-1120-A, i avsn. 78
142 Sande (2020) pkt. 3.3
143 HR-2020-1120-A, i avsn. 79
betydning i ansvarsvurderingen».144 Slik jeg leser førstvoterendes resonnement, vil det faktum at kontraktshjelperens skadeforvoldelse rammer et objekt i yterens eller kontraktshjelperens kontroll tale sterk for å pålegge yteren identifikasjonsansvar.
Bakgrunnen for at betroelse gjelder som et sentralt moment i ansvarsvurderingen, er at betroelsessituasjonen medfører en skjerpet aktsomhetsplikt for yteren til å ivareta bestillerens interesser. Betroelsen statuerer en form for direkte sammenheng mellom skadeforvoldelsen, som er relevant i vurderingen av om det er rimelig at yteren skal bli ansvarlig for kontraktshjelperens skadeforvoldelse.145
I denne forbindelse kan det vises til at man i lovgivningen ser enkelte utslag av et skjerpet ansvar for betroelsestilfeller. For eksempel opererer hvtjl. § 29 (1) med et objektivt ansvar for tjenesteyteren, med unntak for forhold utenfor både tjenesteyterens og kontraktshjelperens kontroll. Hvtjl. § 29 (1) lyder slik:
«Reglene i § 28 gjelder tilsvarende dersom ting eller eiendom er påført skade mens den var i tjenesteyterens varetekt eller for øvrig under tjenesteyterens kontroll.» (min understrekning)
Av forarbeidene til hvtjl. § 29 (1) fremgår det at «[e]n ting er selvfølgelig også å anse for å være i tjenesteyterens varetekt eller under dennes kontroll om den for en tid overlates til en kontraktsmedhjelper.»146
Forutsetningen om at betroelseselementet også gjelder for objekter som overlates fra yteren til kontraktshjelperen («dobbel-betroelse»), må antakelig gjelde generelt. I praksis vil det være vanskelig for bestiller å bevise om det var yter eller kontraktshjelper som påførte den aktuelle skadeforvoldelse – bestiller har jo nettopp overlatt objektet til deres kontroll. Men ansvarsformen i hvtjl. § 29 (1) er meget streng, og bør nok forstås som en spesialregulering av identifikasjonsansvaret.
Betroelsestilfellene har elementer som etter norsk rett gir assosiasjoner til forvaringsansvar (tingskade). Det alminnelige forvaringsansvaret er lovhjemlet allerede i Kong Xxxxxxxxx Xxx Xxxxxx Norske Lov fra 1687 i 5-8-17 (heretter NL), og lyder slik:
144 Ibid., i avsn. 80 og 81
145 Tilsvarende synspunkt vektlagt i Rt. 2007 s. 1665, i avsn. 45
146 Ot.prp. nr. 29 (1988-1989) s. 93
«Annammer nogen anden Mands Gods i Forvaring og til at giemme, da bør hand det at giemme som sit eget Gods. End kommer der Ild i xxxx Xxxx og opbrænder det, eller Tyve bortstiæle det, eller det af anden Ulykke forkommer tillige med hans eget Gods, da være hand angerløs. End vorder hans eget Gods bevaret, og det bevisis, at hand hafde Xxx og Lejlighed det betroede Gods med sit at frelse, da gielde hand igien det, som hand i Forvaring annammet hafde.»
Ordlyden i NL-5-8-17 er vanskelig tilgjengelig. Derimot kan det utledes fra juridisk teori og praksis at forvaringsansvaret i sin alminnelighet krever culpa med omvendt bevisbyrde.147
Et praktisk beslektet ansvar til forvaringsansvaret, er transportansvaret for gods i fraktførerens varetekt under sjøloven. I transportkontrakten vil objektet som transporteres typisk være i transportørens forvaring under utførelsen av transportoppdraget. Transportkontraktens særegne forhold er avspeilet i ansvarsbestemmelsen i sjøl. § 275, som lyder slik:
«Transportøren er ansvarlig for tap som følge av at gods går tapt eller kommer til skade mens det er i transportørens varetekt om bord eller i land, med mindre transportøren godtgjør at tapet ikke skyldes feil eller forsømmelse av transportøren selv eller noen transportøren svarer for.» (min understrekning)
Bestemmelsen pålegger transportøren et skjerpet uaktsomhetsansvar med omvendt bevisbyrde. Uttrykket «transportøren selv eller noen transportøren svarer for» omfatter undertransportører (kontraktshjelpere) som transportøren benytter for å utføre transporttjenesten.
I betroelsestilfellene vil det som regel være grunnlag for kontraktshjelperansvar. Det kan etter mitt syn likevel diskuteres om det i betroelsestilfeller i det hele tatt er nødvendig å diskutere et særskilt kontraktshjelperansvar, eller om forvaringsansvaret gjelder som et eget anvendelig ansvarsgrunnlag.
Dersom kontraktshjelperens skadeforvoldelse rammer bestillerens eiendom som står plassert
«i anleggsområdet eller i umiddelbar nærhet» til området for kontraktsgjennomføringen, vil plasseringen få betydning i tilknytningsvurderingen.148 Førstvoterendes henvisning til sjømerkets plassering i Kystverket utgjør den geografiske dimensjonen av
147 Xxxxxx (2010) s. 18
148 HR-2020-1120-A, i avsn. 83
tilknytningsvurderingen, og viser at skadetilføyelsens faktiske plassering i forhold til området for kontraktsgjennomføringen er relevant.149 Xxxxxxxx har formulert momentet treffende som et spørsmål om skadens nedslagsfelt.150
Vurdering av geografisk nærhet aktualiseres først og fremst for kontraktsforpliktelser som gjennomføres i en viss fysisk nærhet til den skadete eiendom, og hvor skaden springer ut av kontraktsgjennomføringen. En ytterligere konkretisering, er spørsmålet om den skadete eiendoms geografiske nærhet til kontraktsgjennomføringen er kausal.151
Dersom den skadete eiendom står i kausal geografisk nærhet med kontraktsgjennomføringen, taler dette for å pålegge yteren identifikasjonsansvar. I slike tilfeller fremstår skaden nærmest som en realisering av en påregnelig skaderisiko ved kontraktsgjennomføringen som yteren er nærmest til å vurdere og innkalkulere i kontraktsprisen ved kontraktsinngåelsen. I tillegg fremstår det som rimelig at yteren bærer ansvaret for kontraktshjelperens skadeforvoldelse som skjer i direkte eller umiddelbar nærhet til et område som er kontrollert av yteren selv.
På den annen side vil det være en glidende overgang til de tilfeller der den geografiske nærheten fremstår som mer eller mindre tilfeldig. Fremstår nærheten mellom skadeforvoldelsen og hovedkontrakten som svak, kan det diskuteres om plasseringen av den skadete eiendom var så tilfeldig at skaden ikke skiller seg nevneverdig fra en ren deliktsskade (skade påført av en tilfeldig tredjemann). Tilfeldige skadeforløp er vektlagt i Kystverket, hvoretter førstvoterende vanskelig kunne se at «Kystverket i en slik situasjon skal stå sterkere enn om skaden var blitt påført av en annen som ferdes i havnen.»152
Geografisk nærhet til kontraktsgjennomføringen, må vurderes konkret for den aktuelle skadehendelse basert på kontraktsforpliktelsen. Drøftelsen i Kystverket er illustrerende. Den skadete eiendom var ikke lokalisert i direkte geografisk nærhet til kontraktsgjennomføring, da sjømerket «ikke [stod] plassert i anleggsområdet [...] til de moloene som skulle utbedres.»153 I tillegg omfattes skadeforvoldelser på eiendom i umiddelbar nærhet til kontraktsgjennomføringen. I Kystverket konkluderte Høyesterett med at sjømerket heller ikke stod plassert «i umiddelbar nærhet til de moloene som skulle utbedres.»154 Ut ifra situasjonskartet presentert i lagmannsretten, kan man se at sjømerket bare lå ca. 100 meter fra
149 Askeland (2000), på s. 206
150 Simonsen (2020)
151 Askeland (2000) s. 206
152 HR-2020-1120-A, i avsn. 84
153 Ibid., i avsn. 83
154 l.c.
den ene moloen, og ca. 50 meter fra slepebåtens planlagte rute. I tillegg var lekteren nesten 70 meter lang og 20 meter bred.155 På bakgrunn av avgjørelsen, må det være grunnlag for å tolke kravet til geografisk nærhet rimelig strengt.
Høyesterett fremhever avslutningsvis, som et relevant moment i tilknytningsvurderingen, hvorvidt den skadete eiendom på annen måte står i nærhet til kontraktshjelperens tildelte oppgaver.156 Askeland formulerer momentet som et spørsmål om den skadete eiendom står i funksjonell sammenheng med kontraktsgjennomføringen. Uttrykket «funksjonell» betyr i denne sammenheng forbindelsen mellom den skadete eiendom og kontraktsgjennomføringen. Spørsmålet er hvor nær denne forbindelsen må være.
De konkrete forholdene i Kystverket er retningsgivende. Som vist til ovenfor, konkluderte Høyesterett med at sjømerket ikke stod i direkte eller umiddelbar geografisk nærhet til moloene.157 Sjømerket var likevel en del av den offentlige infrastrukturtjenesten i området, og måtte passeres for å utføre sjøtransporten. I og med at kontraktsforpliktelsen ikke kunne gjennomføres uten å eksponere sjømerket for den skaderisiko det medfører å passere den med en lekter, stod sjømerket i en funksjonell nærhet med kontraktsgjennomføringen. Til tross for den funksjonelle nærhet, konkluderte Høyesterett med at det ikke var tilstrekkelig til selvstendig å begrunne identifikasjonsansvar for yteren.
Hadde skaden i Kystverket heller rammet den indre havn («NATO»-kaien), som moloene går ut fra, kunne muligens resultatet stilt seg annerledes.
Xxxxxxxx gir uttrykk for at det generelt kan tenkes skadehendelser som står i tilstrekkelig funksjonell nærhet til kontraktsgjennomføringen til å begrunne identifikasjonsansvar.158 Det er hensiktsmessig å skille mellom situasjoner hvor den skadete eiendom var utsatt for en generell skaderisiko, og situasjoner hvor kontraktsgjennomføringen var den kausale årsaken til eksponeringen av skaderisiko.159
Som vist til ovenfor, rammet skaden i Kystverket et sjømerke utsatt for en generell skaderisiko. Sjømerket var en del av den offentlige infrastrukturen åpen for allmennheten, og eksponert for skaderisiko fra alle og enhver som ferdes sjøveien. Dersom skaderisikoen
155 LH-2019-6049
156 Askeland (2000) s. 206
157 Se behandling under punkt 5.3.3.4
158 Askeland (2000) s. 206
159 Simonsen (2020)
realiseres, vil skaden likne på ren deliktsskade. Det fremstår som mer eller mindre tilfeldig at det var sjøtransporten i forbindelse med kontraktsgjennomføringen, og ikke en tilfeldig tredjemanns handling, som påførte sjømerket skade. I den konkrete drøftelsen viste Høyesterett til at kontraktsforbindelsen fremstod som «tilfeldig», og at Kystverket i en slik situasjon vanskelig kunne stilles sterkere enn om det hadde gjaldt en deliktsskade.160
Askeland gir et eksempel på et tilfelle hvor den funksjonelle nærhet kan tale for ansvar for kontraktshjelper. Et billakkeringsfirma leier inn en billakkerer (kontraktshjelper) for et spesialarbeid på en bil. I forbindelse med lakkeringsarbeidet skader kontraktshjelperen bilens understell. Her eksisterer det en direkte funksjonell nærhet mellom kontraktsgjenstanden (bilens karosseri) og den skadete eiendom (bilens understell), og nærheten er en kausal følge av kontraktsgjennomføringen.161
5.5 Skyldgradens betydning
I det følgende drøftes skyldgradens betydning som moment under tilknytningskravet. Drøftelsens fokus er på kontraktshjelperens skadevoldende handlinger, og hvilken grad av skyld disse er forbundet med. Som angitt i Kystverket i avsnitt (74), er identifikasjonsspørsmålet for yter betinget av at skaden har en nærmere tilknytning til kontraktshjelperens tildelte oppgaver. Skyldgraden vil ikke være avgjørende for ansvar, men skal vurderes som et moment i den konkrete tilknytningsvurderingen.
Et eksempel kan illustrere problemstillingen: Hva hvis slepet av steinmassene i Kystverket hadde blitt overrasket av et plutselig og uforutsigbart uvær (force majeure), og som følge av uværet skadet sjømerket? Et mer usannsynlig eksempel i motsatt retning: Hva hvis kapteinen på slepebåten Polar Tugs hadde seilt inn i sjømerket med viten og vilje (forsett)? Hvilken betydning ville graden av skyld utvist av kontraktshjelperen hatt for identifikasjonsspørsmålet?
I en forenklet form kan skyldgraden graderes etter en glideskala, hvor man i den ene enden har hendelige uhell deretter uaktsomme handlinger, grovt uaktsomme handlinger og forsettlig skadeforvoldelse i den andre enden. En nærmere beskrivelse av de enkelte skyldformer ligger utenfor avhandlingens tema.
Hendelige uhell utløst av kontraktshjelper eller force majeure-hendelser, etablerer normalt ikke ansvarsgrunnlag i norsk kontraktsrett. Eksempelet ovenfor om uværet løses av sjøl. §
160 HR-2020-1120-A, i avsn. 84
161 Askeland (2000) s. 206
151, hvor ansvaret er betinget av at det foreligger klanderverdige forhold («feil eller forsømmelse i tjenesten»). Uten særskilte holdepunkter for noe annet, må utgangspunktet være at kontraktshjelperansvaret er et culpaansvar. Dette betyr at yter ikke identifiseres med og blir holdt ansvarlig for skadeforvoldelse som skyldes hendelige uhell eller force majeure, uavhengig av tilknytningen mellom skadeforvoldelse og kontraktsforhold.
Kontraktshjelperens uaktsomme skadeforvoldelse på bestillerens annen eiendom enn kontraktsobjektet, er den neste skyldformen som skal behandles. Uaktsomhet er et etablert ansvarsgrunnlag både i og utenfor kontraktsforhold.162
I Kystverket var det klart at skadeforvoldelsen skyldtes uaktsomhet hos kontraktshjelperen.163 Førstvoterende nevner i avsnitt (63) uaktsomme skadeforvoldelser særskilt i tilknytning til mislighold i snever forstand, men sakens problemstilling gjaldt som presisert i avsnitt (64) skade på et annet objekt enn kontraktsgjenstanden. Utgangspunktet må derfor være at ved kontraktshjelperens uaktsomme skadeforvoldelse vil det skje en identifikasjon dersom den personelle- og saklige tilknytningen for øvrig er oppfylt. Noe Høyesterett konkluderte med at den ikke var i den konkrete saken.164
Argumentasjonslinjer fra Xxxxxxxxx behandling bygger på det grunnlag at hvor kontraktshjelperen ved uaktsomhet volder skade på bestillerens annen eiendom har yter typisk en kausal tilknytning til kontraktshjelperens gjøremål. Skaden er et utslag av skaderisikoen som yteren kunne forutse, og som yteren i utgangspunktet har ansvar for.165 Argumentasjonen slekter på den overordnede tilknytningsvurderingen.
Neste spørsmålet er om grov uaktsomhet fra kontraktshjelperens side kan være et moment i retning av utvidet identifikasjonsansvar for yter, eller et moment som innebærer et strengere tilknytningskrav.
Kontraktshjelperens forsettlige skadeforvoldelse skaper særskilte problemstillinger. Et tilfelle av denne art er Vekterdommen. Slik skade, såkalt abnorm skadeforvoldelse166, er vanskelig for både bestiller og yter å gardere seg mot ved valget av kontraktshjelper og innkalkulering av skaderisikoen i kontraktsprisen. I Vekterdommen uttalte Høyesterett på generelt grunnlag at
162 Se f.eks. Xxxxxxxx (2011) s. 468 om at «[c]ulparegelen er den alminnelige erstatningsregel også i kontraktsforhold.»
163 HR-2020-1120-A, i avsn. 45
164 Ibid., i avsn. 84
165 Askeland (2000) s. 208
166 Xxxxxx (2010) s. 6
det likevel var Securitas (yter) som «avgjør hvilke medarbeidere selskapet ønsker å benytte til utførelse av vekteroppdragene, og vaktselskapet er etter min oppfatning i et slikt tilfelle nærmere til å bære tapet enn oppdragsgiveren.»167 Uttalelsen gir inntrykk av at Høyesterett legger lite vekt på den abnorme skadeforvoldelse, og innskrenker ikke kontraktshjelperansvaret som følge av kontraktshjelperens forsett. Tilknytningen for øvrig var tilstrekkelig i og med at skadeforvoldelsen representerte et kontraktsbrudd. Tilsvarende synspunkt bør kunne gjøres gjeldende hva gjelder valget av kontraktshjelper generelt. Et motsatt standpunkt krever etter mitt syn særskilt begrunnelse.168
Vekterdommen gjaldt riktignok skade påført objektet for kontraktsoppfyllelsen. Skadeforvoldelsen representerte et kontraktsbrudd under tilsynsoppdraget.169 Det forelå i tillegg et moment av betroelse i saksforholdet, i og med at objektet for tilsynsoppdraget nettopp var de bygninger som vekteren skulle overvåke. Spørsmålet er om skade på annen eiendom enn kontraktsobjektet gir grunnlag for et annet standpunkt. Det som skiller slik skadeforvoldelse fra tilfellet i Vekterdommen, er nettopp den svakere nærhet og tilknytning til kontraktsforholdet. Abnorm skadeforvoldelse blir vanskeligere for yter å kontrollere og ta i betraktning. Hvilket kan medføre at identifikasjon fremstår som urimelig eller upåregnelig for yteren.
Et tilfelle der kontraktshjelperen grovt uaktsomt eller forsettlig volder skade på annet enn kontraktsobjektet, har ikke vært behandlet av Høyesterett. Rettstilstanden og skyldgradens betydning må derfor anses usikker. Jeg vil likevel anta at uttalelsen i Vekterdommen også kan få betydning for skadeforvoldelse utenfor kontraktens hovedgjenstand. Så lenge tilknytningen mellom skaden og kontraktsforholdet for øvrig er sterk, vil nok også kontraktshjelperens grovt uaktsomme eller forsettlige skadeforvoldelser falle inn under kontraktshjelperansvaret. Men jeg tror nok i den grad det har noen betydning må det tale for at det kreves en strengere tilknytning ved grovere skyldgrader.
6 Oppsummerende betraktninger
I avhandlingens innledning (punkt 1.1) reiste jeg spørsmålet om hvorvidt rettskildene gir grunnlag for å utlede noen alminnelige retningslinjer for rekkevidden av kontraktshjelperansvaret.
167 Rt. 2007 s. 1665, i avsn. 45
168 En særskilt begrunnelse kan f.eks. være at bestiller ikke har iverksatt nødvendige sikkerhetstiltak for å beskytte seg mot skade. I Rt. 1973 s. 1268 Flymanøverdommen, vurderte Høyesterett «[...]hvem som i alminnelighet er nærmest til å bære risikoen for skader av den omhandlede art [...]», og konkluderte med at skadelidte var nærmest til å ta foreliggende skademuligheter i betraktning og treffe egnede sikkerhetstiltak.
169 Rt 2007 s. 1665, i avsn. 44
I Kystverket har Høyesterett satt fokus på tilknytningskravet som det avgjørende vurderingstemaet for om yter blir holdt ansvarlig for egen kontraktshjelpers skadeforvoldelse på bestillerens eiendom. I denne avhandlingen har jeg skilt mellom kravet om personell tilknytning og kravet om saklig tilknytning. For den personelle tilknytningen er utgangspunktet at kontraktshjelperansvar inntrer ved inngått avtale, men det kan stilles spørsmål ved særskilte grupper av medhjelpere. For den saklige tilknytningen har jeg angitt aktuelle momenter, uten at disse momentene på noen måte er uttømmende.
Det må likevel påpekes at Høyesterett i Kystverket har understreket at spørsmålet om kontraktshjelperansvar beror på en konkret individuell helhetsvurdering. Det må foretas en avveining av den totale graden av tilknytning mellom skadeforvoldelsen og kontraktsforholdet hvor man ser den personelle- og saklige tilknytningen i sammenheng. Etter mitt syn sikrer en slik konkret og individuell tilknytningsvurdering et rimelig resultat i hvert enkelt tilfelle. Samtidig står man igjen med en mer uforutsigbar rettstilstand for rettsanvenderen.
Til tross for at kontraktshjelperansvaret tradisjonelt er en del av kontraktsretten, synes ikke Høyesterett i Kystverket å oppstille kontraktsbrudd som en nødvendig betingelse for ansvar for kontraktshjelperens skadevoldende handlinger. Høyesteretts bruk av tilknytningskravet har innslag av tradisjonell erstatningsrettslig tankegang.
Litteraturliste
Litteratur
Alvik (2017) | Xxxxx, Xxxx. «Alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og kontraktstyper i norsk rett» Xxxxxxx venner årg. 52, nr. 6 (2017) s. 378-405 |
Xxxxxxxx (2020) | Xxxxxxxx, Xxxx. conditio sine qua non, Store norske leksikon, xxxxx://xxx.xx/xxxxxxxx_xxxx_xxx_xxx hentet 01.04.2021 |
Xxxxxxxxxx (2021) | Xxxxxxxxxx, Xxx Xxxx. «Livsviktig vaksine blir trolig forsinket: - Vi har sluttet å regne med 1,8 millioner doser» Aftenposten, 27. januar 2021, xxxxx://xxx.xxxxxxxxxxx.xx/xxxxxx/x/xXx0xx/xxxxx- zeneca-vaksinen-er-svaert-viktig-for-norge-men- problemene-har-taa hentet 08.04.21 |
Xxxxxxxx (2000) | Xxxxxxxx, Xxxxxx. Erstatningsrettslig identifikasjon. Bergen: Det juridiske fakultet, Universitetet i Bergen, 2000. |
Xxxxxxx (1978) | Xxxxxxx, Xxx. Den norske obligasjonsretts almindelige del. 5. utg., Oslo: H. Aschehoug & Co, 1978 |
Cane (1996) | Xxxx, Xxxxx. Tort Law and Economic Interest, 2. utg., Oxford: Clarendon Press, 1996. |
Fleischer (1967) | Xxxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx. «Noen betraktninger om årsakssammenheng som erstatningsrettslig grunnvilkår» Xxxxxxx venner årg. X, nr. X (1967) s. 3-48 |
Xxxxxxxx (1989) | Xxxxxxxx, Xxxxx. «Informasjonsansvar – Om villedning av annen enn kontraktspart.» Tidsskrift for rettsvitenskap årg. 102, nr. 2 (1989) s. 196-220 |
Xxxxxxxx (2011) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Obligasjonsrett. 2. utg., Oslo: Universitetsforl., 2011. |
Xxxxxxxx og Xxxxxxxx (2014) | Xxxxxxxx, Xxxxx og Xxxxxxxx, Xxxxxx. Entrepriserett, Oslo: Universitetsforl., 2014. |
Xxxxxxxx og Xxxxxxx (2019) | Xxxxxxxx, Xxxxx og Xxxxxxx, Are. Erstatningsrett. 2. utg., Oslo: Universitetsforl., 2019. |
Xxxxxxx (1996) | Xxxxxxx, Xxx. Speciell avtalsrätt II: Kontraktsrätt. H.2, Allmänna ämnen, 3. utg., Stockholm: Juristförlaget, 1996 |
Hov og Xxxxxxx (2017) | Xxx, Xx og Xxxxxxx, Xxx Xxxxxx. Obligasjonsrett, 2. utg., Oslo: Papinian, 2017. |
Xxxxxxxxx (2017) | Xxxxxxxxx, Xxxxxx. Obligasjonsrett, Oslo: |
Universitetsforl., 2017. | |
Incoterms (2020) | Incoterms 2020, published by the International Chamber of Commerce, Paris |
Xxxxxxxx (2019) | Xxxxxxxx, Xxxxxx. Erstatningsrett, 2. utg., Oslo: Universitetsforl., 2019. |
Xxxx (2010) | Xxxx, Xxxxx. «Det erstatningsrettslige skadebegrepet – en sammenligning mellom tysk og norsk rett.» Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett årg. 7, nr. 4 (2010) s. 250-281 |
Xxxxxx (1989) | Xxxxxx, Xxx. Norsk kontraktsrett, Alma Mater forlag, 1989. |
Xxxxxx (2010) | Xxxxxx, Xxx. «Pyroman i vekterklær» Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og velferdsrett årg. 7, nr. 1 (2010) s. 5-28 |
Lilleholt (2002) | Xxxxxxxxx, Xxxx. «Om tingsskade og kontrakt.» Nybrott og Odling, festskrift til Xxxx Xxxxxxx (2002) s. 171-180 [Lest på xxxxxxx.xx] |
Lilleholt (2017) | Xxxxxxxxx, Xxxx. Kontraktsrett og obligasjonsrett. Oslo: Cappelen Damm akademisk, 2017. |
Xxxxxxx (2007) | Xxxxxxx, Xxxx. Skade og ansvar. 6. utg., Bergen: Universitetsforl., 2007. |
Sande (2020) | Xxxxx, Xxxx. «Tingsskade og kontrakt: Kontraktshjelperansvarets grenser – HR-2020-1120-A Kystverket.» Nytt i Privatretten nr. 3, 2020. [Lest på xxxxxxxxx.xx] |
Sandvik (1977) | Xxxxxxx, Xxxx. Kommentar til NS 3401, Oslo: Universitetsforl., 1977. |
Selvig (1968) | Xxxxxx, Xxxxxx. Det såkalte husbondsansvar: Studier i ulike typer av ansvar for hjelpere, herunder rederansvaret efter sjøl. § 8., Oslo: Universitetsforl., 1968. |
Xxxxxxxx (1997) | Xxxxxxxx, Xxxxx. Prekontraktuelt ansvar: det alminnelige prekontraktuelle ansvar, ansvar ved gjennomføring av anbudskonkurranser. Oslo: Universitetsforl., 1997. |
Xxxxxxxx (2020) | Xxxxxxxx, Xxxxx. HR-2020-1120-A Kystverket, foredrag i regi av Senter for Kommersiell rett, UiO, 21. august 2020. |
Skoghøy (2018) | Xxxxxxx, Xxxx Xxxxx X. Rett og rettsanvendelse, Oslo: Universitetsforl., 2018. |
Xxxxxx og Xxxxxxxx (2014) | Xxxxxx, Xxxxxxx og Xxxxxxxx, Xxxxxx X. Monopol, Store norske leksikon, xxxxx://xxx.xx/Xxxxxxx hentet |
03.03.2021
Lover
1687 | Lov 15. april 1687 Kong Xxxxxxxxx Xxx Xxxxxx Norske Lov (Norske Lov) |
1969 | Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) |
1974 | Lov 20. desember 1974 nr. 68 om vegfraktavtaler (vegfraktloven) |
1988 | Lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven) |
1989 | Lov 15. juni 1989 nr. 63 om håndverkertjenester m.m for forbrukere (håndverkertjenesteloven) |
1994 | Lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) |
1997 | Lov 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova) |
Forarbeider
Ot.prp. nr. 48 (1965-1966) | Om lov om skadeserstatning i visse forhold |
Ot.prp. nr. 80 (1986-1987) | Om A Kjøpslov B Lov om samtykke til ratifikasjon av FN- konvensjonen om kontrakter for internasjonale løsørekjøp, vedtatt 11 april 1980 |
Ot.prp. nr. 29 (1988-1989) | Om lov om håndverkertjenester m.m for forbrukere |
NU 1984:5 | Nordiska Köplagar. Forslag av den nordiska arbetsgruppen för köplagstiftning |
NOU 1992: 9 | Forbrukarentrepriselov |
Rettspraksis
Rt. 1911 s. 417 |
Rt. 1921 s. 529 |
Rt. 1940 s. 503 |
Rt. 1973 s. 1268 Flymanøverdommen |
Rt. 1978 s. 1019 Tippedommen |
Rt. 1982 s. 1357 Nortexdommen |
Rt. 1986 s. 1386 Block Watne |
Rt. 1988 s. 1078 |
Rt. 1991 s. 1335 |
Rt. 1992 s. 64 |
Rt. 1997 s. 1029 |
Rt. 2004 s. 675 |
Rt. 2007 s. 1665 Vekterdommen |
Rt. 2008 s. 1078 Informasjonsansvar I |
Rt. 2008 s. 537 |
Rt. 2015 s. 276 Bori I |
Rt. 2015 s. 556 Informasjonsansvar II |
HR-2016-2264-A Informasjonsansvar IV |
HR-2016-2344-A Informasjonsansvar III |
HR-2017-1834-A Bori II |
HR-2018-2256-A Midtbygningen |
HR-2020-1120-A Kystverket |
HR-2020-228-A |
HR-2020-312-A Bori III |
LB-2012-88290 |
LH-2019-6049 |
Standardkontrakter
NS 8405:2008 | NS 8405 Norsk bygge- og anleggskontrakt |
NS 8406:2009 | NS 8406 Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt |
NS 8407:2011 | NS 8407 Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalentrepriser |
NTK15 | NTK 15 Norsk Totalkontrakt 2015 |