NÆRINGSLIVETS KONKURRANSEUTVALG

UTTALELSER FRA

NÆRINGSLIVETS KONKURRANSEUTVALG

HEFTE NR. 52

SAKER INNKOMMET I 2011

Næringslivets Konkurranseutvalg

Postboks 5250, Majorstuen, 0303 Oslo

Tlf. 00 00 00 00

Telefaks: 23 08 80 01

Effektiv løsning av

tvister om markedsføring mellom næringsdrivende

ISSN 0806-7201

Næringslivets Konkurranseutvalg

Postadresse: c/o NHO, Postboks 5250, Majorstuen, 0303 Oslo Besøksadresse: Næringslivets Hus, Xxxxxxxxxxx xxxx 00, 0000 Xxxx e-post: xxxx@xxxxxxxxxxxxxxxxxxx.xx

Tlf. 00 00 00 00

Telefaks: 23 08 80 01 xxx.xxxxxxxxxxxxxxxxxxx.xx

Representanter og vararepresentanter til Næringslivets Konkurranseutvalg pr. 31/12-2011

Formann: Advokat Xxxxxxxx Xxxxx

Xxxxxxxxxx Advokatfirma, Oslo

Nestformann: Xxxxxx Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx

Oslo tingrett, Oslo

Oppnevnt av: Næringslivets

Hovedorganisasjon (NHO):

Representant: Xxxxxx Xxxxxxxx

Statoil Fuel & Retail, Oslo

Direktør Xxxx Xxxxxx Orkla Brands AS, Oslo

Vararepr.: Advokat Xxxxxxx Xxxxxx

Xxxxx Foods, Oslo

Oppnevnt av: Hovedorganisasjonen Virke: Representant: Advokat/HR-sjef Xxxxxxxx Xxxxxx

Ica Norge AS, Oslo

Representant: Markedsdirektør Xxxx Xxxx

Xxxxxxxxxxx-Vækerø AS, Vækerø

Vararepr.: Advokat Xxxx Xxxxx

Hovedorganisasjonen Virke, Oslo

Oppnevnt av: Coop Norge SA

Representant: Direktør Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx

Coop Norge SA, Oslo

Representant: Advokat Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx,

Coop Norge SA, Oslo

Vararepr.: Ass. markedsdir. Xxxxxxx Xxxx

Coop Norge Handel SA, Oslo

Oppnevnt i fellesskap av:

ANFO Annonsørforeningen Kreativt Forum Mediebedriftenes Landsforening TV 2 AS

Representant: Konsulent Xxxx Xxx

Dinamo Norge AS, Lysaker

Representant: Advokat Xxxxxxxx Xxxxxx,

Mediebedriftenes Landsforening, Oslo

Vararepr.: Adm.dir. Xxxxxxx Xx

Dr Xxxxxx Norge AS, Kolbotn

Posten

(oppnevner ikke egne representanter)

VEDTEKTER for NÆRINGSLIVETS KONKURRANSEUTVALG

SIST ENDRET 01.06. 2009

§ 1. Utvalgets mandat

Næringslivets Konkurranseutvalg gir, etter klage fra en part, uttalelse i tvister mellom næringsdrivende om anvendelsen av bestemmelsene i lov av 1. juni 2009 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår, dens kapittel 6 (§§ 25-31).

Utvalget behandler ikke saker som fortrinnsvis gjelder forholdet mellom næringsdrivende og forbrukere, og heller ikke saker som er eller kan ventes å bli brakt inn for Markedsrådet.

Deltakende organisasjoner er: Næringslivets Hovedorganisasjon(NHO) Hovedorganisasjonen Virke

Coop Norge SA

ANFO Annonsørforeningen Kreativt Forum

TV2 AS

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) Posten Norge AS

Utvalgets uttalelse er rådgivende, men partene kan avtale at Utvalgets uttalelse skal være bindende for dem.

Utvalget kan avvise saken helt eller delvis dersom det finner at saksforholdet ikke er tilstrekkelig opplyst eller klarlagt, eller at avgjørelsen i vesentlig grad vil bero på anvendelsen av rettsregler utenfor markeds- føringsloven. Utvalget kan også ellers avvise en sak eller deler av den som det finner uegnet for behandling i Næringslivets Konkurranse- utvalg.

§ 2. Utvalgets sammensetning og funksjonstid

Næringslivets Konkurranseutvalg skal ha følgende sammensetning:

To representanter med en vararepresentant for industrien, oppnevnt av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO).

To representanter med en vararepresentant for handelen, oppnevnt av Hovedorganisasjonen Virke.

To representanter med en vararepresentant for den kooperative handel, oppnevnt av Coop Norge SA.

To representanter med en vararepresentant for markedsføring, herunder reklame, oppnevnt i fellesskap av ANFO Annonsørforeningen,

Kreativt Forum, Mediebedriftenes Landsforening (MBL) og TV2 AS.

Posten Norge AS oppnevner ikke egne representanter.

Formannen oppnevnes i fellesskap av de nevnte organisasjoner. For formannen oppnevnes på tilsvarende måte en nestformann. Formann og nestformann fordeler sakene seg imellom. Formannen eller nestformannen har - når begge møter - begge rett og plikt til å uttale seg og avgi stemme.

Utvalget er beslutningsdyktig når enten formannen eller nestformannen og minst 4 medlemmer er til stede. Ved ugildhet hos både formann og nestformann oppnevner Utvalget sekretæren eller ett av sine medlemmer til å fungere som formann i vedkommende sak.

Utvalgets representanter og vararepresen- tanter har en funksjonstid på inntil 4 år, dog således at halvparten av dem er på valg hvert annet år. Ved første gangs oppnevnelse av Utvalget skjer oppnevnelsen av halvparten av dem for 2 år. Utvalgets formann og nest- formann kan gjenoppnevnes flere ganger, mens de øvrige representantene og vara- representantene kan gjenoppnevnes én gang i samme funksjon. Ingen kan fungere etter fylte 70 år.

§ 3. Saksbehandlingsregler

En sak bringes vanligvis inn for Næringslivets Konkurranseutvalg ved skriftlig klage fra den part som ønsker Utvalgets uttalelse. Klagen med bilag innsendes i 15 eksemplarer, om ikke annet avtales. Klagen må angi den eller de næringsdrivende den er rettet mot, og den eller de bestemmelser i markedsføringsloven som hevdes å være overtrådt eller som klagen ellers knytter seg til. Den bør munne ut i en påstand eller et spørsmål som Konkurranse- utvalget bes ta stilling til.

Samtidig med innsendelsen av klagen betales et behandlingsgebyr. Dette fastsettes av Utvalget etter samråd med organisasjonene. Xxxxxxx blir ikke refundert om klagen senere blir trukket tilbake eller saken blir forlikt eller avvist.

Den eller de oppgitte motparter gis anledning til å besvare klagen i et skriftlig tilsvar innen en fastsatt frist. Vanligvis har hver av partene anledning til å avgi ett skriftlig innlegg til.

Ytterligere innlegg kan bare mottas med samtykke av Utvalgets formann.

Fristforlengelse kan gis når behovet for dette er klart opplyst og hensynet til sakens fremdrift ikke taler mot det. Formannen påser for øvrig at saksforberedelsen skjer så raskt som mulig.

Utvalgets vurdering av saken skjer på grunnlag av de skriftlige innlegg, som bør utformes mest mulig presist og kortfattet. Vareprøver o.l. kan fremlegges. Hvis de skriftlige innlegg inneholder opplysninger av fortrolig eller bedriftshemmelig art, bes partene gjøre Utvalget oppmerksom på dette.

Når saksforberedelsen er avsluttet, drøfter Utvalget saken i møte. Utvalgets uttalelse avgis skriftlig og skal inneholde en kort saksfremstilling med angivelse av hovedpunkter i partenes anførsler, samt en redegjørelse for Utvalgets vurdering og konklusjon.

Utvalget kan ikke pålegge en part å foreta seg eller avstå fra noe.

Utvalget tilkjenner ikke saksomkostninger.

Utvalgets sekretær sørger for behørig informasjon om Utvalgets uttalelse til partene og til øvrige egnede fora.

Konkurranseutvalgets uttalelser utgis i trykte hefter som er offentlig tilgjengelige.

Saksdokumentene er ikke offentlig tilgjengelige, men passende illustrasjoner av produktprøver, reklame og markedsføring kan gjengis i eller sammen med uttalelsene.

§ 4. Ugildhet. Taushetsplikt Bestemmelsene om ugildhet i lov om domstolene av 13. august 1915, 6. kapittel, får anvendelse på Utvalgets representanter, så langt de passer.

Konkurranseutvalgets representanter skal bevare taushet om forhandlingene i Utvalget og om drifts- og forretningshemmeligheter som de blir kjent med under saksbehandlingen.

§ 5. Sekretariat

Om ikke annet avtales av organisasjonene, er Næringslivets Hovedorganisasjon ansvarlig for sekretariatsfunksjonen for Utvalget.

Sekretæren forestår den praktiske saksforberedelse og korrespondanse med partene, i samråd med Utvalgets formann eller nestformann. Sekretæren fører referat fra møtene. De faglige sekretariatsfunksjonene forestås av Utvalgets formann og nestformann, som også utarbeider forslag til saksfremstilling og uttalelse.

Sekretæren utarbeider i samråd med Utvalgets formann og nestformann årsberetning og regnskap for behandling på årsmøtet.

Sekretæren besørger trykking og publisering av Utvalgets uttalelser. Sekretæren besørger videre utarbeidelse av periodiske saksregistre, i samarbeid med Utvalgets formann og nestformann.

§ 6. Bestemmelser om årsmøte m. m Ordinært årsmøte avholdes innen utgangen av april hvert år. Forslag som ønskes behandlet på årsmøtet må være innkommet Utvalget innen 1. april hvert år. Sekretæren innkaller alle deltakende organisasjoner til møtet med minst 14 dagers varsel. Årsberetning, regnskap og eventuelle forslag til endring av vedtektene oversendes sammen med innkallingen. Årsmøtet skal godkjenne årsberetningen og regnskapet og votere over forslag til endring av vedtektene, som må ha tilslutning av 2/3 av de deltakende organisasjoners samlede stemmer.

De deltakende organisasjonene stemmer i forhold til kostnadsfordeling.

På årsmøtet gis en orientering av foregående års virksomhet av Utvalgets formann og/eller nestformann.

Dersom minst to av de deltakende organisasjonene krever det, skal sekretæren innkalle de deltakende organisasjonene til ekstraordinært møte med minst 14 dagers varsel.

§ 7. Uttreden

De deltakende organisasjonene er forpliktet til å delta i Næringslivets Konkurranseutvalg inntil deltakelsen bringes til opphør ved skriftlig oppsigelse. Uttreden kan kun skje med virkning fra et årsskifte, og oppsigelsestiden er på minimum seks måneder regnet fra det tidspunkt sekretariatet mottar oppsigelsen.

SAKSOVERSIKT 2011 SIDE

Sak nr. 01/2011 …………………………………………………… 8

Partenes navn: I Sparmax AS, II Xxxxx Xxxx Xxxxxxx, III Xxxxx Xxxxx - MaxHjem AS Saken gjelder: Spørsmål om bruk av foretaksnavn som samlebetegnelse for en

gruppe egne produkter er i strid med markedsføringsloven § 25.

Sak nr. 02/2011 …………………………………………………… 11

Partenes navn: Specsavers Norway AS – Interoptik AS

Saken gjelder: Spørsmål om markedsføring av progressive brilleglass er villedende og i strid med markedsføringsloven §§ 26 og 25.

Sak nr. 03/2011 …………………………………………………… 17

Partenes navn: Warm Systems AS – 1. Xxxxx.xxx Nordic AB, 2. Mediehuset Nettavisen AS Saken gjelder: Spørsmål om markedsføring av dating-nettsted som Norges største

dating-nettjeneste er villedende i strid med markedsføringsloven § 26.

Sak nr. 04/2011 …………………………………………………… 20

Partenes navn: SandnesGarn AS – Viking of Norway AS

Saken gjelder: Spørsmål om innklagedes mønster for strikkegenser og andre produkter er i strid med markedsføringsloven § 25.

Sak nr. 05/2011 …………………………………………………… 27

Partenes navn: Hafslund Strøm AS – Telinet Energi AS

Saken gjelder: Spørsmål om overtredelse av markedsføringsloven § 30 og § 25 i forbindelse med markedsføring av strøm.

Sak nr. 06/2011 trukket tilbake

Sak nr. 07/2011 ………………………………………………………. 33

Partenes navn: Arbesko AB – Biltema AS

Saken gjelder: Spørsmål om etterligning av arbeidssko i strid med mfl §§ 30 og 25

Sak nr. 08/2011 ……………………………………………………… 37

Partenes navn: Tracerco Ltd. – Halliburton AS

Saken gjelder: Spørsmål om innklagedes sporingsenhet er så lik klagers produkt at det er i strid med markedsføringsloven § 25

Sak nr. 09/2011 …………………………………………………… 43

Partenes navn: Almanakkforlaget AS – Kalenderforlaget AS

Saken gjelder: Spørsmål om innklagedes salg og markedsføring av kalendarier og lommekalendere er i strid med markedsføringsloven § 30 og/eller § 25

Sak nr.	10/2011	……………………………………………………	50
Partenes navn: Saken gjelder:	Media Saturn Shared Services, Sweden – Lefdal Elektromarked AS Spørsmål om etterligning av annonser er i strid med mfl §§ 30 og 25
Sak nr. Partenes navn: Saken gjelder:	11/2011…………………………………………………….……... Skjæveland Cementstøperi AS – Xxxxxxxx Xxx AS Etterligning og markedsføring av klagers belastningslodd i strid med markedsføringsloven §§ 30 og 25.		56

SAKSOVERSIKT 2011 SIDE

Sak nr. 12/2011…………………………………………………………. 58

Partenes navn: Skarpenord Corrosion AS – Cathwell AS

Saken gjelder: Spørsmål om brudd på markedsføringsloven §§ 25 og 30 ved etter- ligning av klagers anoder og varekatalog/typebetegnelse for produktene

Sak nr. 13/2011 …………………………………………………… 62

Partenes navn: Procter & Gamble Sverige AB – SCA Hygiene Products AS Saken gjelder: Spørsmål om sammenlignende reklame/markedsføring i strid med

mfl.§ 25 og bruk av miljøpåstander i strid med mfl. § 26

Sak nr. 14/2011 …………………………………………………… 68

Partenes navn: Volvo Trademark Holding AB – Hebei Aulion Heavy Industries Co. Ltd. Saken gjelder: Påstått ulovlig etterligning av kjennetegn i strid med mfl. §§ 30 og/eller 25.

Sak nr. 15/2011 ………………………………………………………. 71

Partenes navn: Renas AS – Elretur AS

Saken gjelder: Spørsmål om overtredelse av markedsføringsloven. §§ 25 og 26.

Sak nr. 16/2011 ……………………………………………………… 76

Partenes navn: Saint-Gobain Ecophon AB – Proso AS

Saken gjelder: Spørsmål om villedende markedsføring i strid med mfl §§ 25 og 26

Sak nr. 17/2011 ……………………………………………………… 81

Partenes navn: Jotun A/S – Løvenskiold Handel

Saken gjelder: Spørsmål om etterligning av design for forpakning til maling, i strid med markedsføringsloven §§ 25 og 30

Sak nr. 18/2011 ……………………………………………………… 87

Partenes navn: Unil AS – Nordfjord Kjøtt AS

Saken gjelder: Spørsmål om etterligning av designprofil i strid med mfl. §§ 25 og 30.

Sak nr. 19/2011 ……………………………………………………… 94

Partenes navn: Stabburet AS – Xxxx Xxxxx AS

Saken gjelder: Villedende markedsføring i strid med markedsføringsloven §§ 26 og 25

Sak nr. 20/2011 ……………………………………………………… 101

Partenes navn: Brynild Gruppen AS – LEAF Norge AS

Saken gjelder: Spørsmål om overtredelse av markedsføringsloven §§ 25 og 30.

Sak nr.	21/2011	………………………………………………………	107
Partenes navn: Saken gjelder:	Specsavers Norway AS – Brilleland AS Villedende markedsføring av brilleglass i strid med mfl. §§ 26 og 27
Sak nr. : Partenes navn: Saken gjelder:	22/2011……………………………………………………………… Xxxxxxxxxxxxxx.xxx – Nett-teori Larsen Spørsmål om brudd på markedsføringsloven §§ 25 og 30		113
Sak nr. : Partenes navn: Saken gjelder:	23/2011……………………………………………………………… Lilleborg AS – ICA Norge AS Hylleplassering av vaskemidler i strid med markedsføringsloven § 25		118

Sak nr. 01/2011

Den 07.04. 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxx Xx

Bruk av klagers foretaksnavn som samlebetegnelse for en gruppe egne produkter i strid med markedsføringsloven § 25. Kritikkverdige forhold på klagers side kunne ikke endre den rettslige vurdering av innklagedes forhold.

Klager I: Sparmax AS

Postboks 109 Sentrum

3502 Hønefoss

Klager II: Xxxxx Xxxx Xxxxxxx Tverrveien 9

3515 Hønefoss

Klager III: Xxxxx Xxxxx Xxxxxxxxxxx 000

3517 Hønefoss

Prosessfullmektig: Advokat Xxxxxxx Xxxxxx-Xxxxxxx Acapo AS

Postboks 1276 Sluppen

7462 Trondheim

Innklaget: XxxXxxx AS Xxxxxx xxxx 0

3510 Hønefoss

Selvprosederende: Daglig leder Xxxxx Xxx Xxxxxxxxx

MaxHjem AS

Klagen gjelder:

Spørsmål om urettmessig bruk av varekjennetegnet Sparmax.

Sakens parter:

Klager, Sparmax AS (”Sparmax”), har gjennom fem år drevet bad- og velværebutikk på nett, xxx.xxxxxxx.xx, der de bl.a. selger forskjellige dusj- og badekarløsninger og baderomsmøbler.

Innklagede, XxxXxxx AS (”MaxHjem”), selger blant annet dusj, badekar og baderomsmøbler fra utsalg i Hønefoss og på nett og markedsfører sine produkter på hjemmesiden, xxx.xxxxxxx.xx.

Sakens bakgrunn:

Høsten 2010 ble klagerne kjent med at MaxHjem samlet en del av sine produkter under betegnelsen Sparmax-serien, for eksempel massasjedusj Anello 1591 og Nordbad Capri 1581. Så vidt Konkurranseutvalget forstår, kommer betegnelsen ikke fra leverandører, men MaxHjem benytter betegnelsen Sparmax og Sparmax-serien for en del av sine produkter, iallfall på egen hjemmeside og i forbindelse med annonsering på xxxx.xx.

Sparmax protesterte mot MaxHjems bruk av betegnelsen Sparmax/Sparmax-serien. MaxHjem på sin side har protestert mot at Sparmax benytter betegnelsen Nordbad AS for et datterselskap og betegnelsen Nordbad for baderomsprodukter.

Klagerne, Sparmax m.fl., har i det vesentlige anført:

Klagen gjelder bruken av kjennetegnet Sparmax, som klagerne har rettighetene til. Det er innarbeidet for Sparmax’ virksomhet og også søkt varemerkeregistrert. MaxHjem mener at de har rettigheter til betegnelsen Nordbad, og forsvarer sin bruk av Sparmax med at Sparmax AS har registrert selskapet Nordbad AS og tatt i bruk betegnelsen Nordbad for sine baderomsprodukter.

Uenigheten om bruken av kjennetegnet Nordbad er imidlertid et forhold som ikke omfattes av klagen, og som ikke er relevant for utvalgets avgjørelse.

Partene driver konkurrerende virksomhet, og begge er lokalisert i Hønefoss. Sparmax har hatt virksomhet i 5 år og hadde i 2009 en omsetning på 31 millioner kroner. Selskapet sponser Hønefoss Ballklubb og blir markedsført ved TV-overføring av deres kamper. Det kan ikke være tvil om at MaxHjem kjente til Sparmax da de tok i bruk betegnelsen Sparmax for en del av sine produkter.

Markedsføringen av Sparmax og MaxHjem skjer til dels gjennom samme kanaler; på Internett via hjemmeside og ved annonsering for eksempel på xxx.xxxx.xx.

Det er åpenbart at innklagede bruker betegnelsen ”Sparmax” for bevisst å utnytte den innsats og de verdier som klagerne står bak. Det er svært stor sannsynlighet for at forbrukerne vil ledes til å tro at varer solgt av MaxHjem AS, stammer fra Sparmax AS.

MaxHjems bruk av varemerket Sparmax er i strid med markedsføringsloven § 30 som forbyr etterligning av andres frembringelser.

Det foreligger også brudd på ”god skikk”-regelen i markedsføringsloven § 25. MaxHjem har tatt i bruk betegnelsen Sparmax, vel vitende om klagernes rettigheter. Hensikten er å forsøke å presse Sparmax til ikke å benytte kjennetegnet Nordbad, mot at MaxHjem opphører med å bruke merket Sparmax. Å benytte en ikke dokumentert rettighet som pressmiddel for å oppnå egne fordeler, er i seg selv i strid med kravet til god forretningsskikk næringsdrivende imellom, markedsføringsloven § 25.

Innklagede, XxxXxxx, har i det vesentlige anført:

Sparmax er et for generelt begrep til at noen kan få enerett til å benytte det i sin markedsføring.

MaxHjem har samlet de rimeligste og enkleste dusjene i en serie som markedsføres under betegnelsen Sparmax med tanke på at kundene sparer maksimalt ved å velge ett av disse produktene, og med adresse til de som er mest opptatt av pris. Klagerne ønsker åpenbart ikke konkurranse.

Bruken av det beskrivende uttrykket Sparmax representerer ingen etterligning i markedsføringsloven

§ 30s forstand. Den logoen som MaxHjem benytter er forskjellig fra den Sparmax bruker, og det foreligger ikke andre forhold som kan gi grunnlag for å anvende markedsføringsloven § 25.

MaxHjem har i over to år markedsført alle sine baderomsmøbler i Norge under merket Nordbad og med xxxx.xx som fremste markedsføringskanal. Dette må Sparmax ha vært kjent med, blant annet har representanter for Sparmax besøkt XxxXxxxx showroom ved flere anledninger. Siden mai 2010 har innklagede benyttet Nordbad som overskrift på alle sine pris- og informasjonsplakater, og butikk- fasaden og inngangspartiet har vært tydelig merket med Nordbad. Høsten 2010 begynte Sparmax å markedsføre sine rimeligste produkter under betegnelsen Nordbad, endret navnet på et datterselskap til Nordbad AS og søkte om varemerkeregistrering av Nordbad. Dette er relevant for avgjørelsen av klagen til NKU. Xxxxxxx har ikke vært villig til å løse saken i minnelighet ved at XxxXxxx avstår fra å benytte Sparmax, og at Sparmax på sin side avstår fra å benytte Nordbad.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Konkurranseutvalget tar ikke standpunkt til om betegnelsen Sparmax oppfyller varemerkelovens krav til distinktivitet og dermed kan registreres som varemerke. Det denne saken gjelder, er MaxHjems bruk av Sparmax som fellesbetegnelse for produkter som er særlig prisgunstige.

Sparmax og MaxHjem er direkte konkurrenter og holder til i samme område. Innklagede har valgt å bruke konkurrentens foretaksnavn, Sparmax, som samlebetegnelse for de produktene som er prisgunstige. Det er mange andre måter å uttrykke dette på. Å velge konkurrentens foretaksnavn er unødvendig, og fremtrer som et angrep på Xxxxxxx’ foretaksnavn. Det er en uakseptabel konkurransehandling i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf. markedsføringslovens § 25.

MaxHjem har vist til at Sparmax betegner sin ”billigkrok” med navnet Nordbad, et navn som MaxHjem benytter i sin virksomhet. Dette gir imidlertid ikke XxxXxxx rett til selv å opptre i strid med markedsføringslovens regler og endrer heller ikke den rettslige bedømmelsen av XxxXxxxx forhold.

Sparmax’ bruk av betegnelsen Nordbad for sin ”billig krok”, er ikke brakt inn for Næringslivets Konkurranseutvalg.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 02/2011

Den 7. april 2011: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Konkurranseutvalget fant at en påstand om å ha ”markedets beste” brilleglass ville bli oppfattet som om produktet var bedre enn konkurrentenes. Påstanden ble funnet å være i strid med markedsføringsloven § 26, da innklagede ikke hadde fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon for at påstanden var riktig. For at en dokumentasjon skal ha tilstrekkelig beviskraft, kreves vanligvis at påstandene kan underbygges av uttalelser eller undersøkelser utført av nøytrale instanser med anerkjent faglig kompetanse og på en faglig forsvarlig måte. Utvalget fant ikke at det var forhold ved den innklagede annonsering som tilsa at markedsføringsloven § 25 skulle anvendes i tillegg til § 26.

Klager: Specsavers Norway AS Postboks 727 Sentrum

0105 Oslo

Prosessfullmektig: Advokat Xxxxxxxxxx Xxxxxxxx Xxxxxx

Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxxxxxx AS Postboks 1484 Vika

0116 Oslo

Innklaget: Interoptik AS Postboks 77

1300 Sandvika

Prosessfullmektig: Advokat Xxxx Xxxxxx

Xxxxxxxxx, Mellbye & Bech, advokatfirma AS Postboks 1400 Vika

0115 Oslo

Saken gjelder:

Spørsmål om overtredelse av markedsføringsloven § 26, villedende markedsføring, og av markedsføringsloven § 25, god forretningsskikk, i forbindelse med markedsføring av progressive brilleglass.

Sakens parter:

Klager, Specsavers Norway AS (Specsavers), er en del av en britisk kjede som utgjør verdens største privateide optikerforretning. Specsavers etablerte seg i Norge i juni 2005 og har i dag 68 butikker over hele landet. Kjeden har hatt fokus på lave priser.

Innklagede, Interoptik AS (Interoptik), er også en optikerkjede med en rekke butikker i Norge. Selskapet eies av Synoptik Norge AS som også eier optikerkjeden Brilleland.

Partene er konkurrenter. Det er opplyst at de ledende optikerkjedene i Norge er Specsavers, Interoptik, Brilleland og Synsam.

Sakens bakgrunn:

Høsten 2010 gjennomførte Interoptik en markedsføringskampanje for å fremme salget av sine progressive brilleglass. Kampanjen besto av annonser trykket i aviser, på boards, i nettannonser, på

Interoptiks hjemmesider og i markedsføringsmateriell på utsalgsstedene. Kampanjen ble også vist på TV. I kampanjen fremkom følgende to utsagn som er klaget inn for Næringslivets Konkurranseutvalg:

”Vi vet at våre progressive glass er markedets beste” og

”For at du også skal være trygg gir vi deg 6 måneders tilvenningsgaranti”.

Under sakens behandling har klager frafalt klagen hva gjelder det siste utsagnet.

Klager, Specsavers Norway AS, har i det vesentlige anført:

Påstandene i Interoptiks markedsføring er udokumenterte og uriktige og representerer en ”villedende fremstilling”. Påstandene er angitt på en måte som gjør at de vil bli oppfattet av forbrukerne i en kjøpsituasjon, og de er utvilsomt ”egnet til å påvirke etterspørselen” etter progressive brilleglass. Det foreligger således en overtredelse av markedsføringsloven § 26. Det villedende inntrykket som skapes ved reklamen, får direkte betydning for Specsavers og de øvrige konkurrentene, og representerer også et brudd på forskrift om sammenlignende reklame, særlig § 3.

Interoptiks betoning av at egne produkter er ”best”, innebærer en sammenligning med konkurrenter av tilsvarende produkter. En slik sammenligning må være fullt ut korrekt, relevant og balansert.

Påstandene gir et klart inntrykk av at Interoptiks progressive brilleglass har blitt testet og sammenlignet med andre optikerkjeders progressive glass, og at Interoptiks brilleglass innehar spesielle egenskaper som gjør at de skiller seg positivt fra de øvrige optikeres sammenlignbare produkter. Videre impliserer påstandene at andre optikere, herunder Specsavers, ikke kan tilby samme grad av kvalitet. Påstanden om at Interoptik har ”markedets beste” progressive glass, inneholder ingen dokumentasjon eller forbehold. Når Interoptik hevder å være ”best” uten å spesifisere hva begrepet refererer seg til, innebærer det at Interoptik i tråd med Forbrukerombudets praksis må kunne dokumentere at påstanden gjelder samtlige områder som er av sentral betydning for forbrukeren.

Den studie som Interoptik har fremlagt, oppfyller på ingen måte de strenge dokumentasjonskravene som regelverket oppstiller. Studien omfatter ikke samtlige områder som er av sentral betydning for forbrukeren. Det er en rekke forhold som ikke er berørt i sammenlikningen, f. eks. pris. Undersøkelsen sammenligner også kun glass fra tre ulike leverandører. Undersøkelsen er dermed selektiv, og den er ikke representativ. Studien er dessuten fra 2008, og det har skjedd en betydelig utvikling på markedet for progressive brilleglass i den senere tid som det ikke er tatt høyde for. Produktsammenligningen innklagede viser til er ikke utført av en nøytral instans, og også denne utelukker en rekke merker/glass. Den er dermed heller ikke representativ.

Når det gjelder den fremlagte danske dommen, gir den ikke holdepunkter for en så vidtrekkende og generell påstand som Interoptik har fremsatt i sin markedsføring. Tvert i mot viser dommen at det ikke var dekning for Interoptiks påstand om å selge ”Markedets beste” progressive brilleglass og å være ”Markedets beste” på alle områder av betydning. Dommens uttalelser knyttet til kampanjen i 2009 er heller ikke relevant, fordi det, i perioden mellom juni 2009 og frem til Interoptik lanserte sin kampanje høsten 2010, ble lansert en rekke nye progressive brilleglass.

Interoptiks annonse

Markedsføringen er i tillegg i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf. markedsføringsloven § 25. Det er ikke forenlig med kravet til god forretningsskikk å reklamere for sine produkter på en slik måte at det vil ha negative konsekvenser for de øvrige konkurrenter på markedet.

Det vises også til at det etter norsk rett stilles svært strenge krav for påstander som fremsettes i forbindelse med bruk av garantier. Disse kravene er heller ikke oppfylt. Specsavers har imidlertid valgt å frafalle denne del av klagen.

Når det gjelder den fremlagte danske dommen, gir den ikke holdepunkter for en så vidtrekkende og generell påstand som Interoptik har fremsatt i sin markedsføring. Tvert i mot viser dommen at det ikke var dekning for Interoptiks påstand om å selge ”Markedets beste” progressive brilleglass og å være ”Markedets beste” på alle områder av betydning. Dommens uttalelser knyttet til kampanjen i 2009 er heller ikke relevant, fordi det i perioden mellom juni 2009 og frem til Interoptik lanserte sin kampanje høsten 2010 ble lansert en rekke nye progressive brilleglass.

Faksimile av Interoptiks annonse i Trønder-Avisa 25.10.2010

Innklagede, Interoptik AS, har i det vesentlige anført:

Markedsføringen oppfylte kravene i markedsføringsloven og forskrift om sammenlignende reklame på det tidspunkt kampanjen ble gjennomført. Interoptik er av den klare oppfatning at man har solgt markedets beste progressive glass, nemlig Impression FreeSign. I tillegg til å lage et glass som er optimalisert til styrker og innfatning, har man mulighet til å endre designen/oppbygging på glasset fritt etter kundens behov.

Markedsføringspåstanden er dessuten tilstrekkelig dokumentert. Det vises til den omfattende studien av sammenliknbare glass fra det anerkjente Swiss Federal Institute of Technology fra 2008. I tillegg foretok leverandøren Rodenstock også en produktsammenlikning i 2010. Sammenlikningen har senere vært oppdatert av Interoptik selv, sist i februar 2010.

Det vises også til den danske dommen fra Sø- og Handelsretten av 22. mars 2011 mellom Synoptik A/S og Xxxxx Xxxxxxx A/S. Synoptik eier den norske optikerkjeden Interoptik, og Xxxxx Xxxxxxx er Specsavers’ danske optikerkjede. For alle praktiske formål føres de samme progressive glassene i de respektive danske og norske optikerkjedene. Xxxxxx konkluderte i denne saken med at Louis Nielsens sammenlignende reklame var misvisende og villedende og dermed ulovlig. En sentral begrunnelse var at Synoptiks glass kvalitetsmessig er bedre enn Louis Nielsens progressive glass.

Interoptik bestrider for øvrig Specsavers tolkning om at markedsføringspåstanden ”impliserer [...] at andre optikere, herunder Specsavers, ikke kan tilby samme grad av kvalitet”. Dette har aldri blitt hevdet, og det kan heller ikke være slik den alminnelige omsetningskretsen har oppfattet påstanden.

Når det gjelder markedsføringsloven § 25, vises det til at klager ikke har vist til omstendigheter ved markedsføringen som ikke er et vurderingstema etter § 26 og forskriften om sammenliknende reklame. Det er derfor ikke rom for en supplerende anvendelse av markedsføringsloven § 25.

Når det gjelder Interoptiks bruk av en seksmåneders tilvenningsgaranti, er dette vanlig i bransjen. Dette er en forpliktelse som Interoptik påtar seg i forhold til kunden, og som stiller kunden i en bedre rettsstilling enn det som følger av bakgrunnsretten. Spørsmål om lovmessigheten av å bruke ”garanti” i markedsføringen, reguleres dessuten i utgangspunktet av forbrukerkjøpsloven. Tvisten faller derfor under enhver omstendighet ikke under Konkurranseutvalget.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Slik saken har utviklet seg under saksforberedelsen, er det utelukkende følgende utsagn som skal vurderes av Konkurranseutvalget:

”Vi vet at våre progressive glass er markedets beste”

I henhold til markedsføringsloven § 26 er det i næringsvirksomhet forbudt å anvende uriktig eller av annen grunn villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer. Konkurranseutvalget finner det klart at en påstand om at man selger ”markedets beste” progressive brilleglass er egnet til å påvirke etterspørselen.

Konkurranseutvalget er enig med klager i at utsagnet gir inntrykk av at Interoptiks progressive brilleglass er bedre enn konkurrentenes. Påstanden impliserer dermed også at andre optikere, herunder klager, ikke kan tilby samme kvalitet. Formuleringen ”Vi vet” svekker ikke inntrykket av utsagnet. Tvert i mot gir bruk av ordet ”vet” inntrykk av at glasset er testet og funnet best.

Påstanden er generell, og utsagnet er fremsatt uten reservasjon eller begrensning. Den omfatter dermed alle egenskaper som gjelder glassets kvalitet og som er av betydning for det brillekjøpende publikum. Dette vil bl.a. omfatte brillens komfort, synsfeltets kvalitet, glassets tilpasningsmuligheter, glassets antirefleksegenskaper og ripebeskyttelse. Utvalget finner imidlertid ikke at det er naturlig å tolke utsagnet slik at det også angir at Interoptiks glass nødvendigvis er det billigste eller rimeligste i forhold til kvaliteten.

I henhold til lovens § 3 skal påstander i markedsføring om produkters egenskaper kunne dokumenteres. Dokumentasjonen skal foreligge på annonsørens hånd når markedsføringen skjer. Partene er uenige om hvorvidt slik dokumentasjon forelå her. Som dokumentasjon har Interoptik vist til en studie fra Swiss Federal Institute of Technology fra 2008, samt en produktsammenligning foretatt av leverandøren Rodenstock i 2010, oppdatert av Interoptik selv sist i februar 2010. Det er også vist til en dom fra den danske Sø- og Handelsrett av 22. mars 2011.

Når det gjelder studien fra Swiss Federal Institute of Technology, bemerker Konkurranse- utvalget at denne studien er foretatt et par år før den innklagede markedsføringen fant sted. Klager har anført at det er skjedd en utvikling siden undersøkelsen ble foretatt i 2008, hva gjelder kvaliteten på brilleglass. Dette er ikke motsagt av innklagede. Det legges følgelig til grunn at studien dermed ikke er dekkende for situasjonen på annonseringstidspunktet. Det bemerkes også at studien bare omfatter glass fra tre ulike leverandører, mens progressive brilleglass fra andre betydelige leverandører er utelatt. Undersøkelsen omfatter heller ikke samtlige områder av vesentlig betydning ved vurdering av kvaliteten på et brilleglass. Studien dokumenterer følgelig ikke en generell påstand om at Interoptiks progressive brilleglass ”er markedets beste”.

Heller ikke produktsammenligningen fra 2010 dokumenterer Interoptiks påstand på en tilfredsstillende måte. Sammenligningen er gjort av en produsent som har en egeninteresse i resultatet, og oppdateringen er gjort av Interoptik selv. For at en dokumentasjon skal ha tilstrekkelig beviskraft, kreves vanligvis at påstandene kan underbygges av uttalelser eller undersøkelser utført av nøytrale instanser med anerkjent faglig kompetanse og på en faglig forsvarlig måte, jf. ot.prp. nr. 55 (2007-2008) side 27. Dernest kommer at også denne sammenligningen er begrenset til noen typer glass og merker. Den er dermed heller ikke en tilfredsstillende dokumentasjon på at Interoptiks brilleglass er ”markedets beste”.

Interoptik har fremlagt en dansk dom fra Sø- og Handelsretten av 22. mars 2011. Den vesentligste del av dommen er en gjengivelse av bakgrunnen for saken og av partenes anførsler. Rettens premisser utgjør kun noen få sider av dommen, og i den utstrekning det gjøres en sammenligning her, gjelder det kun en sammenligning mellom glass som markedsføres av de to partene i saken. Det foretas således ikke noen sammenligning mellom Interoptiks glass i forhold til andre produkter på markedet. Det foretas heller ingen generell sammenligning av de forskjellige forhold som har betydning for et brilleglass’ kvalitet. Utvalget kan følgelig ikke se at denne dommen er en tilfredsstillende dokumentasjon på at Interoptiks glass er ”markedets beste”.

Det blir etter dette Konkurranseutvalgets konklusjon at det ikke er fremlagt tilfredsstillende dokumentasjon, og utsagnet ”Vi vet at våre progressive glass er markedets beste” er dermed i strid med markedsføringsloven § 26.

Konkurranseutvalget har ikke funnet at det er spesielle forhold ved innklagedes markedsføringskampanje som tilsier at markedsføringsloven § 25 kommer til anvendelse utover det forhold som alt er behandlet og som rammes av markedsføringsloven § 26.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 03/2011

Den 12.05. 2011: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Utvalget fant at Xxxxx.xxx’s markedsføring som ”Norges største dating-tjeneste” og ”Norges største dating-nettsted” var villedende. Da det ikke er noen entydig oppfatning om hva som ligger i betegnelsen ”størst” på dette området, kan en slik betegnelse ikke anvendes uten nærmere presisering.

Klager: Warm Systems AS Forskningsveien 1B oppgang A 0373 Oslo

Prosessfullmektig: Selvprosederende

Innklaget nr. 1: Xxxxx.xxx Nordic AB

Xxxxxxxxxxxxxx 00

11124 Stockholm / Sverige

Prosessfullmektig: Bugge Xxxxxx-Xxxxxx og Xxxxxxxxx

v/xxxxxxxxxxxxxxxxx Xxxxx Xxxxxxx Postboks 1524 Vika

0117 Oslo

Innklaget nr. 2: Mediehuset Nettavisen AS

v/Xxx Xxxxxxxx Xxxxx Urtegata 9

0135 OSLO

Prosessfullmektig: Selvprosederende

Klagen gjelder:

Spørsmålet om markedsføring av dating-nettsted som ”Norges største dating-nettjeneste”.

Sakens parter:

Klager, Warm Systems AS (Warm), og innklaget nr. 1, Xxxxx.xxx Nordic AB (Match), driver begge internettsider for ”dating i Norge”. Warm har nettsiden xxxxxx.xx, og Match har nettsiden xxxxx.xxx.

De som besøker nettsidene, får tilbud om å registrere seg som medlem av nettsamfunnet. Den som registrerer seg, får en profil som består av de bilder og den informasjon som vedkommende har registrert om seg selv.

Som medlem i nettsamfunnet får man tilgang til basen med profilene til nettsamfunnets øvrige medlemmer av det motsatte kjønn. Mot betaling kan man få tilgang til flere funksjoner/ tjenester og bedre mulighet til å kommunisere.

Innklagede nr. 2, Mediehuset Nettavisen AS (Nettavisen), er markedsføringspartner for Match. Ved å klikke på banneret for Match på Nettavisen, kommer man inn på Match’ nettside. Det markedsføringsmateriell som Nettavisen tar inn, er utarbeidet av Match til bruk på Nettavisens

nettsider. Både her og på Match sin egen nettside omtales Xxxxx.xxx som Norges største dating- tjeneste eller største dating-nettsted.

Klager, Warm Systems AS, har i det vesentlige anført:

Dating-tjenester gir muligheten til å kontakte andre brukere, og tjenestens verdi for en forbruker er avhengig av antall aktive brukere. Utsagnet ”Norges største dating-tjeneste” må oppfattes som det dating-nettstedet som har flest norske single og som er aktive.

Med aktive brukere menes de som jevnlig bruker en tjeneste og kan for eksempel måles over en uke. Hvis man med utgangspunkt i 28. oktober 2010 ser på antall innloggede forutgående uke, og som har sitt bilde i basen, viser det at Xxxxxx.xx er større enn Xxxxx.xx. Det samme er situasjonen hvis man bare ser på antall kvinner logget inn samme uke med bilde. Også om man ser på brukere uten bilde, med den fare det skaper for ”dobbeltgjengere”, er Xxxxxx.xx størst.

Match har referert til målinger foretatt av amerikanske Comscore for å dokumentere at de er størst. Comscore har imidlertid ikke statistisk grunnlag for å måle situasjonen i Norge, og gir dermed ikke korrekt resultat.

Heller ikke undersøkelser gjort for Match av TNS Sifo viser hvilket nettsted som i dag er størst. Match har fremlagt måling fra TNS der spørsmålet er ”Have you ever used any of these Internet sites”.

Resultatet viser andel ”ever used” og ”used past two years” i 2009. Resultatet er foreldet og baserer seg for øvrig på statistikk over for lang periode. Panelet utgjør også en så liten del av befolkningen at resultatet ikke er representativt for hvem som er medlem av nettsamfunn for dating-tjenester, eller hvilket nettsted de bruker. Det er illustrerende at Match har fremlagt dokumentasjon som plasserer Match i forhold til tre andre dating-tjenester i perioden 2008-Q3 2009, hvorav den ene ble avviklet i 2009.

Hvis man skal benytte tredjepartsmålinger, kan det best gjøres gjennom Google trends og Google adplanner. Svakheten er at de ikke skiller mellom klikk inn fra omtale og annonser og klikk fra normale brukere. Sukkers reklamebudsjett ligger langt under konkurrentenes og vil derfor ha forholdsvis færre klikk inn fra annonser. Likevel viser Google trends at Sukker ligger over Match på kurven over daglig besøkende. Også antall påloggede siste måned frem til 16. mars 2011, viser at Xxxxxx.xx er størst, og det gjelder uansett hvordan man teller. Dersom Match og Nettavisen likevel vil hevde at Xxxxx.xxx er størst, bør de oppgi bekreftede tall fra sin database.

Match har to tjenester, Xxxxx.xxx og Xxxxxxxxxxxxx, som til sammen har flere brukere enn Warm. Det gir imidlertid ikke grunnlag for å hevde på Xxxxx.xxx at de er størst.

Nettavisen er samarbeidspartner for Match og plasserer ”lureartikler” for Match som redaksjonelt stoff. Også bannerne har redaksjonell plassering.

Påstanden om at Xxxxx.xxx er Norges største nettsted for dating er udokumentert og villedende. Markedsføringen skader Warm, blant annet taper Warm store beløp i konkurransen om annonser til sitt nettsted.

Innklagede nr. 1, Match, har i det vesentlige anført:

En undersøkelse foretatt av TNS Sifo blant norske internettbrukere viser at blant de som ble spurt, er det flest som har brukt nettdating-tjenesten Xxxxx.xxx. Xxxxx.xxx har flest positive svar, både når det gjelder ”ever used” og når det gjelder ”used past two years”. Denne undersøkelsen er foretatt i 2010.

Også Comscore Q3 2009 viser at Xxxxx.xxx kommer best ut for Norge de siste 18 månedene, men denne undersøkelsen er utdatert. Det er nettopp grunnen til at TNS’ undersøkelse ble gjennomført, og det er den dagens markedsføring bygger på.

Partene har en ulik forståelse av hva som regnes som en ”bruker” av en nettdating-tjeneste. Den enkeltes bruk av tjenesten vil variere fra aktiv og hyppig deltagelse til helt passiv bruk som kun aktiveres ved henvendelse fra andre brukere. Det finnes ikke noen objektive eller definerte kriterier for måling av bruken på en nettdating-tjeneste. Warms tilnærming innebærer en for snever definisjon av hva som er ”bruker” av en nettdating-tjeneste og gir et skjevt bilde som slår fordelaktig ut for dating- tjenester med en yngre profil.

Match anser antall registrerte brukere som det mest sammenlignbare kriteriet for nettdating-tjenester, og det er dette som er TNS-rapportens utgangspunkt. Resultatet av markedsundersøkelsen er tilstrekkelig til å omtale Match som Norges største ”nettdating-tjeneste”.

Matchs markedsføring er godt dokumentert, og strider ikke mot markedsføringslovens § 25 eller § 26.

Innklagede nr. 2, Xxxxxxxxxx, har i det vesentlige anført:

Nettavisen har ikke brutt markedsføringslovens regler.

Det dreier seg om en sak mellom Warm og Match, og klagen mot Nettavisen må avvises fordi det fra Nettavisens side ikke har skjedd noe brudd på markedsføringslovens regler. Nettavisen står i samme stilling som andre som har godtatt markedsføringsmateriell som bygger på tall fra seriøse analyseselskaper. Match' markedsføringsmateriell bygger på en undersøkelse gjennomført av Norges største analyseselskap for media.

Påstanden om at en nettsides størrelse forstås som antall aktive brukere av tjenesten, og at ”Norges største dating-nettside” må forstås som det dating-nettstedet som har flest norske single, er påstander som må stå for klagers regning. Det er forøvrig stor forskjell på hva forskjellige nettsteder vil regne som ”aktive” brukere. Nettavisen har ingen annonser med ”redaksjonelle plasseringer”. Annonsene er plassert på egne områder på nettsiden, klart skilt fra det øvrige innholdet.

Google trends viser bare hvor mange som har søkt etter et begrep eller en side i Google, og er ingen måling av faktiske besøk på en side.

Nettavisen har ikke opptrådt i strid med markedsføringslovens regler ved å ta inn markedsføringsmateriell som bygger på undersøkelser foretatt av anerkjente analyseselskaper.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Bakgrunnen for klagen er at Xxxxx.xxx markedsfører seg som ”Norges største dating-tjeneste” og ”Norges største dating-nettsted”.

I henhold til markedsføringsloven § 26 er det i næringsvirksomhet forbudt å anvende uriktig eller av annen grunn villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser. Å betegne sin tjeneste og sitt nettsted som ”Norges største”, er utvilsomt egnet til å påvirke etterspørselen. Det er tydelig at det nettopp er derfor betegnelsen er brukt her. Spørsmålet er dermed om Xxxxx.xxx kan dokumentere at tjenesten og nettstedet virkelig er ”Norges største”.

Partene har ulik forståelse av hva som regnes som en bruker av en nettdating-tjeneste. Hvilken av partenes tjenester som er ”størst”, vil avhenge av hvilken tolkning man legger til grunn.

Begge parter har argumentert utførlig for sine tolkningsalternativer.

Dating-tjeneste og dating-nettsted er et relativt nytt område i Norge. Forbrukerne vil dermed ikke ha en entydig oppfatning av hvordan man måler hvilken tjeneste som er størst. På et område som her, vil det derfor være villedende å benevne seg selv som størst, uten samtidig å presisere nærmere hva som ligger i dette. Det blir derfor Konkurranseutvalgets konklusjon at Xxxxx.xxx’s markedsføring som ”Norges største” er villedende og i strid med markedsføringsloven § 26.

Nettavisens ansvarsforhold ved plassering av annonser med villedende innhold, vil i vesentlig grad bero på anvendelsen av rettsregler utenfor markedsføringsloven. Utvalget finner også at dette spørsmålet er uegnet for behandling i Næringslivets Konkurranseutvalg, og denne del av klagen blir derfor å avvise, jf. Konkurranseutvalgets vedtekter § 1 siste ledd.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 04/2011

Den 12.05. 2011: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Utvalget fant at selv om Xxxxxx-xxxxxxxx er basert på tradisjonelle mønstre og farger, er det gjennom en omfattende markedsføring i 60 år, opparbeidet en goodwill knyttet til mønsteret. Konkurrentene plikter da å holde nødvendig avstand og utnytte de variasjonsmuligheter som finnes. Etter en konkret helhetsvurdering fant Konkurranseutvalget enstemmig at fire av de innklagede strikkemønstre ga et helhetsinntrykk som var så likt Xxxxxx-xxxxxxxx at de var egnet til å bli oppfattet som en variant av denne. Dette innebar en urimelig utnyttelse av klagers innsats som var i strid med markedsføringsloven

§ 25. Når det gjaldt den innklagede barnegenseren, var utvalget noe mer i tvil. Flertallet, seks medlemmer, fant at også denne modellen var i strid med markedsføringsloven § 25, mens et mindretall på tre medlemmer fant at innklagede ved denne modellen hadde utnyttet variasjonsmulighetene på en måte som gjorde at genseren holder tilstrekkelig avstand til Xxxxxx-xxxxxxxx.

Klager: SandnesGarn AS Postboks 143

4302 Sandnes

Prosessfullmektig: Kluge Advokatfirma DA

v/advokat Xxxxxxx Xxxxxx Postboks 1548 Vika

0117 Oslo

Innklaget: Viking of Norway AS Xxxxxxxxxx 00

4333 Oltedal

Prosessfullmektig: Xxxxx & Co Advokatfirma AS

v/advokat Xxx Xxxx Xxxxxxxx Postboks 3214

4398 Sandnes

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagedes mønster for strikkegenser og andre produkter er i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf markedsføringsloven § 25.

Sakens parter:

Klager, SandnesGarn AS, driver egenproduksjon og salg av håndstrikkegarn, og virksomheten har en historie som går tilbake til 1888. Siden 1950-tallet har virksomheten gitt ut hefter med strikke- oppskrifter for å fremme salg av eget garn.

Innklagede, Viking of Norway AS, ble etablert av Xxxx Xxxxxxxx i 2006. Selskapet driver med salg av garn og strikkeoppskrifter.

Sakens bakgrunn:

Xxxxxx-xxxxxxxx ble designen av Xxx Xxxxxxx Xxxx i 1953, som en bearbeidet utgave av den tradisjonelle Setesdalskoften. Xxxxxxx Xxxxxxxxxxxxx AS, og senere SandnesGarn, overtok retten til å utnytte mønsteret i strikkeoppskrifter. Øvrige rettigheter knyttet til mønsteret ligger hos Lillunn AS Design of Norway.

I forbindelse med 120-års jubileet for virksomheten i 2008 designet SandnesGarn en rekke nye strikkeoppskrifter basert på Xxxxxx-xxxxxxxx, som hettejakke, vest, tunika og hodeplagg. Disse nye modellene ble markedsført i katalogen ”Klassikere”. 350 strikkede modeller ble brukt i utstillingsvinduer i butikker rundt om i landet, og det ble også laget brosjyrer og plakater for å profilere Xxxxxx-xxxxxxxx og de nye strikkeproduktene basert på Xxxxxx-xxxxxxxxx.

Høsten 2010 kom Viking med to kataloger med strikkeoppskrifter til fire forskjellige produkter, der det er benyttet en strikkebord som SandnesGarn mener ligger for tett opp til Xxxxxx-xxxxxxxxx og SandnesGarns strikkemodeller med Xxxxxx-xxxxxxxxx. Senere har Viking kommet med en femte strikkeoppskrift der borden avviker fra den borden som er brukt i de fire modellene klagen gjelder. Også denne femte modellen mener klager ligger for tett opp til Xxxxxx-xxxxxxxxx og slik det er benyttet i modeller fra SandnesGarn.

Klager, SandnesGarn, har i det vesentlige anført:

Det mest karakteristiske ved den klassiske Marius-genseren er strikkeborden øverst på brystet, fortrinnsvis i hvitt og rødt på den blå Xxxxxx-xxxxxxxx og i blått og rødt på den hvite Xxxxxx-xxxxxxxx. Xxxxxx har sin bakgrunn i mønsteret på den tradisjonelle Setesdalskoften, men har et klart særpreg og skiller seg vesentlig fra Setesdalsmønsteret. Fargesammensetningen og strikkeborden utgjør de sentrale elementene i den klassiske Xxxxxx-xxxxxxxx og gjør genseren svært lett gjenkjennelig. Dette er videreført i de nye oppskriftene.

Klager har gjennom nesten 60 år nedlagt betydelige ressurser i markedsføringen av Xxxxxx-xxxxxxxx gjennom skiftende motetrender. Gjennom de nye modellene har SandnesGarn skapt et større marked for salg av strikkeoppskrifter basert på Xxxxxx-xxxxxxxxx og har skapt Xxxxxx-baserte plagg for flere anledninger og kundegrupper, f eks hettegenseren med trender fra snowboard-miljøet.

Mønsteret på Xxxxxx-xxxxxxxx og Viking-modellene er svært like og gir samme helhetsinntrykk. Selv om man på detaljnivå kan se at det er enkelte forskjeller, er likhetstrekkene så mange at intensjonen må være å etterligne Xxxxxx-xxxxxxxxx.

Xxxxxx-xxxxxxxx og dens markedsposisjon er resultat av en selvstendig og skapende innsats og av betydelig markedsføringsinnsats. Dette er derfor vernet mot etterligning, slik Utvalget har fastslått i sin avgjørelse 1992-22 Sandnes Uldvarefabrik AS – Gjestal Spinneri AS.

De nye modellene bygger videre på Xxxxxx-xxxxxxxxx og må anses vernet av markedsføringslovens regler. Det er opparbeidet en betydelig goodwill for Xxxxxx-xxxxxxxxx, som utgjør det mest populære strikkemønster, Xxxxxx-xxxxxxxx, gjennom tidene. SandnesGarn har lagt grunnen for en ny

popularitetsbølge ved sin løpende markedsføring og gjennom utviklingen av nye modeller. Kundene vil tro at Vikings strikkemønstre er varianter av Xxxxxx-xxxxxxxx, og Viking utnytter på denne måte den goodwill som SandnesGarn har opparbeidet.

Partene selger sine mønstre og sitt garn til faghandelen. Næringsdrivende som opererer innenfor samme markedssegment, har plikt til å skape avstand til konkurrentenes eksisterende produkter. Viking har ikke i tilstrekkelig grad utnyttet de utallige variasjonsmuligheter som ligger i et strikkemønster innen tradisjonsbasert strikk.

Vikings nye småbarnsgenser med lue er en etterligning av SandnesGarns modell av Xxxxxx-xxxxxxxx for småbarn. Etterligningene blir for øvrig mer urimelige, jo flere modeller det er der Marius-mønsteret er etterlignet, og SandnesGarns markedsinnsats utnyttes. Det er også uheldig for SandnesGarn at Vikings modeller fremstår som mindre vellykkede i uttrykk og utførelse, noe som er egnet til å svekke de positive assosiasjoner knyttet til Xxxxxx-xxxxxxxx.

Xxxx Xxxx markedsfører et par modeller der enkeltelementer fra Marius-mønsteret inngår. Dette er imidlertid andre mønstre, basert på en humoristisk videreutvikling, og kan ikke sammenlignes med Vikings bruk av Xxxxxx-xxxxxxxxx.

Andre typer produkter med Marius-mønster produseres og markedsføres etter avtale med Lillunn AS Design of Norway, som har rettighetene til Xxxxxx-xxxxxxxxx for produkter som ikke er strikk.

Daglig leder i Viking, Xxxx Xxxxxxxx, var administrerende direktør for Gjestal Spinneri i 22 år, og mens bedriften var klaget inn for Næringslivets Konkurranseutvalg for ulovlig etterligning av Xxxxxx- xxxxxxxx. Dette viser at Ullebust/Viking har et bevisst ønske om og vilje til å utnytte potensialet i Xxxxxx-xxxxxxxx. Det er vanskelig å se annen begrunnelse for likheten mellom Vikings fire modeller og Xxxxxx-xxxxxxxx i sine ulike varianter enn at Viking har ønsket å dra fordeler av den goodwill som XxxxxxxXxxx har opparbeidet.

Innklagede, Viking of Norway, har i det vesentlige anført:

Mønsteret til design 1011-4 er skapt av en freelance designer og kjøpt inn av Viking. De tre øvrige mønstrene er bygget opp omkring dette. Det er Vikings oppfatning at denne designen har tilstrekkelig særpreg og originalitet i forhold til den tradisjonelle Xxxxxx-xxxxxx fra SandnesGarn.

Gamle mønstre blir stadig omarbeidet og laget på nye måter av norske garnprodusenter. Ved å sammenligne et tradisjonelt Setesdals-mønster, som er fritt for alle produsenter å bruke, den nyutviklede utgaven som Viking har kjøpt inn og Xxxxxx-xxxxxxxx, ser man at det er fargene som er avgjørende for om designen minner om Xxxxxx-xxxxxxxx eller ikke. Illustrasjonen viser:

• Bord 1 – sikksakkbord med marine lus - var vanlig brukt i tradisjonell strikk, og det finnes et ukjent antall mønstre som begynner med denne borden.

• Bord 2 – ”diamant” og kryssmønster i rødt – kommer også fra Setesdalsmønsteret.

• Bord 3 – store hvite kryss midt på mønsteret – er i all hovedsak tatt fra Setesdalsmønsteret.

• Bord 4 – som avslutter genseren - er ulik. På Xxxxxx-xxxxxxxx er avslutningen røde firkanter med en markant bred stripe i rødt, mens Vikings design avsluttes med røde lus, så hvite lus, før det felles av med en rød omgang. Modell 1011-4 avsluttes med et bredt stykke ensfarget rødt.

• På enkelte modeller benyttes rød hals, som også finnes hos andre aktører.

Viking valgte å benytte nasjonale farger i forbindelse med at VM i Oslo sto for døren. Begrensninger i adgangen til å benytte de nasjonale farger i forbindelse med tradisjonsbasert strikk, kan vanskelig aksepteres.

Barnemodellen som er trukket inn, benytter såkalt 8-blads roser som ikke har likhetstrekk med det som kjennetegner Xxxxxx-xxxxxxxx, nemlig store kryss med firkanter. Det er også flere andre ulikheter.

De innkjøpte mønstrene har særpreg og originalitet i forhold til andre mønstre, og det foreligger ingen urimelig utnyttelse av klagers innsats og resultater. SandnesGarn har da også akseptert at Xxxx Xxxx og Gjestdal Spinneri selger modeller der elementer fra Marius-mønsteret inngår, og som ligger nærmere Xxxxxx-xxxxxxxx enn de påklagede modellene fra Viking. Marius-mønsteret benyttes også av andre enn SandnesGarn for andre typer produkter.

Vikings design er ingen rettsstridig etterligning av Xxxxxx-xxxxxxxxx. Hvis man skal betrakte Vikings mønster som variant av annet mønster, måtte det være det tradisjonelle Setesdals-mønsteret. Nettopp på grunn av Xxxx Xxxxxxxxx bakgrunn fra Gjestal Spinneri har Xxxxxx vært bevisst at det ikke skulle kunne påstås at Viking har utnyttet SandnesGarns rettigheter og innsats.

Klassisk Xxxxxx-xxxxxx fra SandnesGarn

Viking of Norway, modell 1011-2 og 1011-3

Viking of Norway, modell 1011-4

Viking of Norway, modell 1012-1

Viking of Norway, modell 1101-1

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Mønsteret til Xxxxxx-xxxxxxxx er utviklet med bakgrunn i den tradisjonelle Setesdalskoften. Disse tradisjonelle enkeltelementer kan fritt benyttes også av andre. Klager har heller ingen enerett til bruk av spesielle farger eller av fargekombinasjoner av rødt, hvitt og blått.

Til tross for at Xxxxxx-xxxxxxxx er basert på tradisjonelle mønstre og tradisjonelle farger, har den imidlertid et klart særpreg. Kombinasjonen av mønstersammensetning og fargevalg skiller den fra tradisjonelle strikkemønstre og gjør genseren lett gjenkjennelig. Gjenkjennelsen skyldes også særlig den omfattende markedsføringsinnsatsen som har vært foretatt gjennom 60 år.

Konkurranseutvalget legger til grunn at klager gjennom dette har opparbeidet en betydelig goodwill knyttet til Xxxxxx-xxxxxxxxx som er beskyttelseverdig. Konkurrentene plikter da å holde nødvendig avstand og utnytte de variasjonsmuligheter som finnes.

Konkurranseutvalget har foretatt en konkret helhetsvurdering av de innklagede mønstre. I denne vurderingen er både fargevalg og mønstersammensetning hensyntatt. Utvalget har videre også sett hen til de tradisjonelle Setesdalsmønstrene som det ikke hefter noen enerettigheter til.

Klagen gjaldt opprinnelig mønstrene 1012-1, 1011-2, 1011-3 og 1011-4. Disse mønstrene har alle en hovedbord med kryss og ruter som er tilnærmet identisk med den som finnes i Xxxxxx- xxxxxxxx. Denne hovedborden er på samme måten som i Xxxxxx-xxxxxxxx rammet inn av forskjellige border over og under. Selv om det er detaljer her som er forskjellige, er helhets- inntrykket svært likt. Også fargevalget er tilnærmet likt. For modellene 1012-1, 1011-2 og 1011-3 ligger den vesentlige fargeforskjellen i at en av de tynne bordene under hovedborden er gjort rød. Dette er også en svært liten detalj som ikke er egnet til å skille modellene fra Xxxxxx- xxxxxxxx. Når det gjelder modellen 1011-4, er det et repeterende mønster med innsatte fargefelt. Utvalget finner imidlertid at helhetsinntrykket også for denne modellen er så likt at den er egnet til å bli oppfattet som en variant av Xxxxxx-xxxxxxxx.

Konkurranseutvalget legger til grunn at Xxxxxx-xxxxxxxx er så kjent i Norge, at det er utenkelig at en designer av strikkemønstre ikke er kjent med denne. En likhet vil derfor ikke være tilfeldig og kan ikke være annet enn et bevisst forsøk på å utnytte den goodwill som er knyttet til Xxxxxx- xxxxxxxx.

Når det gjelder mønstrene 1012-1, 1011-2, 1011-3 og 1011-4, er det Konkurranse-utvalgets enstemmige oppfatning at Viking ikke i tilstrekkelig grad har utnyttet de variasjonsmuligheter som foreligger for et strikkemønster innen tradisjonsbasert strikk. Det foreligger dermed en urimelig utnyttelse av klagers innsats som er i strid med markedsføringsloven § 25.

Klagen er utvidet til også å gjelde mønsteret til en barnegenser som har nummer 1101-1. Hovedborden på denne genseren er endret noe mer i forhold til Xxxxxx-xxxxxxxx ved at det er satt inn stjerner mellom kryssene i stedet for ruter. Den markerte stripen under og over hovedborden er også utelatt. Bordene for øvrig fremstår som svært like klagers barnegenser. Halsen og fargekombinasjonen er tilnærmet lik den klassiske Xxxxxx-xxxxxxxx. Genseren er strikket slik at mønsteret på ermene er en fortsettelse av mønsteret på brystet. Dette finnes også igjen i modeller av Xxxxxx-xxxxxxxx fra SandnesGarn.

Konkurranseutvalget har ved vurderingen av dette mønsteret vært noe mer i tvil, og utvalget har delt seg i et flertall og et mindre tall.

Flertallet, Konkurranseutvalgets medlemmer: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx og Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx finner at også mønsteret til

barnegenseren 1101-1 er for likt mønstrene til Xxxxxx-xxxxxxxx og i strid med markedsføringsloven § 25. Flertallet har vektlagt det helhetsinntrykk som skapes ved kombinasjonen av fargevalg og border.

Mindretallet, Konkurranseutvalgets medlemmer: Xxxxxxx Xx, Xxxxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxxx Xxxxxx, finner under noe tvil at Viking i denne modellen har utnyttet variasjonsmulighetene på en måte som gjør at genseren holder tilstrekkelig avstand til Xxxxxx-xxxxxxxx. Mindretallet vektlegger den endringen som er gjort i hovedborden ved at rutene er erstattet av stjerner. Dette skaper assosiasjoner til andre tradisjonelle strikkemønstre og gjør at genseren ikke like sterkt assosieres med Xxxxxx-xxxxxxxx.

Sak nr. 05/2011

Den 12. mai 2011: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Utvalget fant at Telinet ved sin annonse for strøm hadde overtrådt reglene for god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf. markedsføringsloven § 25. Annonsen var en tilnærmet kopi av Xxxxxxxxx annonse. At Telinet spilte på humor ved å endre overskriften, var ikke i seg selv tilstrekkelig til at det ikke forelå en urimelig utnyttelse av den innsats Xxxxxxxx hadde nedlagt gjennom en omfattende annonsekampanje. Utvalget kom under tvil til at det ikke forelå forvekslingsfare. Markedsføringsloven

§ 30 ble dermed ikke funnet anvendelig.

Klager: Hafslund Strøm AS 0247 Oslo

Prosessfullmektig: Advokat Xxxxxxx Xxxx-Xxxxxxx

Advokatfirmaet NORDIA DA Postboks 1807 Vika

0123 Oslo

Innklaget: Telinet Energi AS Xxxxxxxxxxx 00

1366 Lysaker

Prosessfullmektig: Advokat Xxx Xxxxxx Xxxxxx

Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx DA Postboks 1397 Vika

0114 Oslo

Saken gjelder:

Spørsmål om overtredelse av markedsføringsloven § 30, urimelig utnyttelse av en annens innsats med fare for forveksling, og av markedsføringsloven § 25, god forretningsskikk, i forbindelse med markedsføring av strøm.

Sakens parter:

Klager, Hafslund ASA, er et norsk selskap notert på Oslo Børs. Det er et av de største børsnoterte kraftkonsern i Norden. Hafslund er, etter det opplyste, Norges største netteier, størst innen strømsalg og en stor produsent av fornybar energi.

Innklagede, Telinet Energi AS, ble etablert i begynnelsen av 2003. Selskapet har en målsetning om å bidra til økt priskonkurranse i det norske strømmarkedet. Organisasjonen er liten, og selskapet kan dermed drive med lave kostnader. Selskapet har i løpet av kort tid blitt en betydelig aktør i det norske kraftmarkedet.

Sakens bakgrunn:

Hafslund Strøm AS hadde høsten 2010 en annonseserie i avisene Aftenposten, Romerikes blad, Sarpsborg Arbeiderblad, Østlandets blad og Asker og Bærum Budstikke. I annonsene ble Hafslunds priser på strøm pr. kWh sammenlignet med konkurrentenes priser for ukene 39 til 48. Det ble opplyst at sammenligningen var basert på Konkurransetilsynets liste over standard variabel pris ved årlig forbruk på 10 000 kWh.

Hafslunds annonse uke 43-45 2010 - priser for Oslo og Akershus

I samme periode hadde Telinet Energi også annonser som sammenlignet prisen til Telinet med andre konkurrenter for ukene 41 til 43. Det ble opplyst at sammenligningen var basert på Konkurransetilsynets liste over standard variabel pris ved årlig forbruk på 20 000 kWh.

.

Telinets annonse uke 42-44 2010 – priser for Oslo og Akershus

Klager, Hafslund Strøm AS, har i det vesentlige anført:

Annonsen Telinet Energi har benyttet, har et utseende som er påfallende likt de annonser Xxxxxxxx hadde i de samme medier i samme tidsrom. Innklagede har opptrådt særlig påfallende og nærgående med hensyn til den idé som ligger til grunn for Hafslunds reklame. Annonsen innebærer en urimelig utnyttelse av Xxxxxxxxx innsats med fare for forveksling, og den er dermed i strid med markedsføringslovens § 30.

Hafslund har nedlagt stor innsats i markedsføringen av seg selv som den rimeligste strømleverandøren til forbrukere, og Telinet Energi utnytter den goodwill som Xxxxxxxx har skapt ved sin enkle, men uttrykksfulle annonse. Telinet Energi har ikke hatt tilsvarende kostnader eller nedlagt ressurser i utviklingen av annonsen, men har utelukkende kopiert Hafslunds idé. Det foreligger dermed også en reell forvekslingsfare. Forbrukerne vil ikke se at prisene som sammenlignes refererer seg til to ulike forbruk og vil dermed bli forvirret. Hvis forbrukerne skal ha mulighet til å avgjøre hvilken aktør som har de ulike annonsene, må forbrukeren i praksis ha begge annonsene foran seg for å se forskjellene. Det er dermed ikke snakk om at innklagede har laget en videreføring av annonsen til klager, men har kopiert den og kun gjort mindre ubetydelige endringer.

Telinet Energis bruk av annonsen er også i strid med god forretningsskikk. Telinet Energis bruk av en annonse som er så påfallende lik Hafslunds annonse, gjør at dette innebærer en utnyttelse og snylting på de ressurser og kostnader som Hafslund har brukt i forbindelse med utviklingen av annonsen og innrykk av annonsen i media for til sammen i overkant av 3 millioner kroner.

Klager vil også på det sterkeste tilbakevise innklagedes påstand om at Hafslund gir et uriktig bilde av strømprisene i Norge. Prisene ved 10 000 kWh er av prisintervallene som Konkurransetilsynet bruker når de offentliggjør strømprisene på sin nettside.

Dersom innklagede ønsket å lage en annonse som fremhevet egne strømpriser for et gitt intervall, burde de gjort dette på en annen måte enn å kopiere klagers annonse. Klager kan heller ikke se at innklagede spiller på humor. Tvert i mot savner annonsen ethvert anstrøk av godlynthet eller preg av humoristisk vri.

Innklagede, Telinet Energi AS, har i det vesentlige anført:

Det bestrides ikke at innklagedes markedsføringskampanje bygger på Hafslunds tilsvarende kampanje. Det bestrides imidlertid at det er en etterlikning, til det er variablene i annonsen for ulike. Slagordene er forskjellige, tabellene vedrører andre tall og andre aktører, og målingene er ved et annet forbruk.

Telinet har tatt utgangspunkt i de samme oversiktene fra Konkurransetilsynet som Xxxxxxxx har gjort i sine annonser, og – med et humoristisk perspektiv – bygget videre på Hafslunds kampanje. Dette er følgelig ikke tilstrekkelig for å oppfylle vilkåret om etterlikning i § 30.

Under en hver omstendighet foreligger det ikke en urimelig utnyttelse. Hafslund har ikke selv nedlagt en tilstrekkelig egeninnsats i sin markedsføringskampanje. Annonsene er kun en sammenlikning av aktørers priser, med et påsatt slagord. Den innsats som er lagt ned i utformingen av selve tabellen, er det Konkurransetilsynet som har stått for, og friholdelsesbehovet tilsier at også andre næringsdrivende må kunne benytte seg av slike tabeller/oversikter.

Det foreligger heller ingen forvekslingsfare. Telinets logo er tydelig plassert nede i høyre hjørne i annonsen. Det er ingen tvil om at kundene vil oppdage denne. Hafslunds annonse er tilsvarende tydelig merket. Også i tabellene har selskapene uthevet sine egne selskaper. Forbrukerne vil derfor heller ikke tro at det foreligger noen kommersiell sammenheng mellom selskapene. Også overskriften understreker at selskapene ikke har noe med hverandre å gjøre.

Når det gjelder markedsføringsloven § 25, vises det til at Høyesterett har uttalt at det må vises forsiktighet med å anvende generalklausulen ”på forhold av lignende karakter som omhandlet i spesialbestemmelsene når vilkårene etter disse ikke er oppfylt”.

Det må også vektlegges at Hafslund i sin kampanje har sammenlignet seg med andre aktører. Dette har skapt et behov for Telinet som konkurrent å veie opp for dette utspillet. Xxxxxxxx har gjennom sin markedsføring skapt et uriktig bilde av strømprisene i Norge. Dette gjelder særlig siden Xxxxxxxx har valgt 10 000 kWh som utgangspunkt, hvilket ikke er normalforbruket. Ved å ta utgangspunkt i normalforbruket, dvs. 20 000 kWh, vil Telinet fremstå som den rimeligste leverandøren.

Telinets annonse i Aftenposten 23.10.2010, forsiden

Xxxxxxxxx annonse i Aftenposten 23.10.2010, side 3

Det vises også til at Telinet ikke direkte har kopiert Xxxxxxxxx annonse, og det foreligger ingen ”snyltesituasjon”. Det må være spillerom for å gi en markedsføring et uskyldig humoristisk tilsnitt. Det er vanskelig å se at Hafslund kan være påført noen skade ved dette.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Hafslunds annonse består av en enkel tabell som viser sammenligning av strømpriser basert på tall og data fra Konkurransetilsynet. Annonsen som sådan har ikke et spesielt stort særpreg.

Xxxxxxxx har imidlertid gjort sitt eget utvalg av informasjon og har gjengitt informasjonen i sin egen utforming. Tabellene er således ikke tatt direkte fra Konkurranseutvalgets oppsett.

Xxxxxxxx har valgt å ta med de tre billigste leverandørene, og har valgt å vise en sammenstilling av tre uker som skifter fortløpende. Selskapet har videre valgt å sette en sirkel rundt egen plassering. Videre er det gjort valg med hensyn til layout m.v. Xxxxxxxx har oppgitt å ha anvendt betydelige ressurser på kampanjen som har vært kjørt i flere aviser over flere uker. Gjennom dette har Xxxxxxxx søkt å skape en gjenkjennelseseffekt og dermed forsterke budskapet som søkes formidlet. Etter Konkurranseutvalgets syn har Xxxxxxxx gjennom dette skapt en beskyttelsesverdig interesse.

Xxxxxxx har foretatt en nærmest slavisk kopiering av annonseutformingen. Tabelloppsett og layout er kopiert. Det samme er utformingen som gir inntrykk av at det er en faksimile. Til og med bakgrunnsfargen er den samme. De eneste vesentlige forskjeller er overskriftene og selskapenes logo i nedre høyre hjørne. Telinet har også anvendt tall vedrørende et større antall KWh strøm, men dette fremkommer i små bokstaver i en fornote, og er neppe noe leseren vil merke seg.

Telinet har erkjent at Hafslunds annonse er utgangspunkt for egen annonse. Det fremstår også som åpenbart at Telinet nettopp har ønsket å henlede lesernes oppmerksomhet på Hafslunds annonseserie, for deretter å meddele at Telinet er billigere. Telinets annonse er rykket inn i samme avis, og mens Xxxxxxxx har sin annonse på side 3, har Xxxxxxx satt sin annonse på første side.

Telinet har anført at selskapet spiller på humor. Hvorvidt humoren i annonsen oppfattes, vil nok kunne variere fra leser til leser. Det står enhver fritt å benytte Konkurransetilsynets data.

Telinet kan også markedsføre seg som billig i den utstrekning det er dekning for det. Telinets annonse fremstår imidlertid ikke som annet enn en ren kopi av Xxxxxxxxx annonse med unntak av overskriften. Det foreligger ikke noen egen innsats fra Telinets side. Poenget med å ta en konkurrents poeng og omskrive til egen fordel er ikke i seg selv et nytt kreativt element. Dette har vært gjort i markedsføringssammenheng tidligere. Etter Konkurranseutvalgets syn har Xxxxxxx her utnyttet effekten av Xxxxxxxxx kampanje på en måte som klart er i strid med god forretningsskikk, jf. markedsføringsloven § 25.

Klager har også vist til markedsføringsloven § 30. Som alt påpekt, er det Konkurranseutvalgets syn at Telinet har utnyttet Xxxxxxxxx innsats på en urimelig måte. Under tvil har utvalget imidlertid kommet til at det ikke foreligger forvekslingsfare, og at markedsføringsloven § 30 dermed ikke er anvendelig. Det vises til at annonsene nettopp henspiller på de enkelte selskaper og konkurransen dem i mellom. Det vises også til at selskapenes logo fremkommer tydelig i høyre hjørne av annonsene.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 07/2011

Den 14.09. 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxxx Xxxxxx.

Innklagede hadde benyttet designelement som særpreget klagers vernesko i strid med markedsføringsloven § 30. Partenes varemerke var festet på fremsiden av pløsen, men dette ble ikke funnet tilstrekkelig til å hindre forvekslingsfare.

Klager: Arbesko AB

Postboks 1642 Ørebro Sverige

Prosessfullmektig: Xxx Xxxxxx Xxxxxx

Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx DA Postboks 1397 Vika

0114 Oslo

Innklaget: Biltema Norge AS Postboks 74

3401 Lier

Prosessfullmektig: Xxxxxx Xxxxxx

Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx & Co DA Postboks 63

2001 Lillestrøm

Klagen gjelder:

Spørsmål om det foreligger etterligning av arbeidssko i strid med markedsføringsloven §§ 30 og 25.

Sakens parter

Arbesko AB (”Arbesko”) er svensk produsent og leverandør av arbeidssko, herunder vernesko, og tilbehør til industri, bygg- og anleggsbransjen og helse- og servicesektoren. Selskapet ble etablert i 1952, og har vært i det norske markedet siden 1972. De har gjennom årene solgt 72 millioner verne- og arbeidssko, og har en markedsandel på 35-40 % i Sverige og 10-12 % i Norge.

Det var opprinnelig svenske interesser som stod bak Biltema Norge AS (”Biltema”), men selskapet er nå nederlandsk eiet. Selskapet driver handelsvirksomhet og står bak ca 60 Biltema-varehus i Norden. Biltema markedsfører et bredt spekter av produkter innenfor områdene bil- og båtutstyr, elektronikk, byggutstyr, verktøy osv. Blant produktene er verneskoen Safety Shoe S1P SRC, som Arbesko mener er for lik Arbeskos modell 889 i strid med markedsføringsloven § 30 eller § 25.

Klager, Arbesko AB, har i det vesentlige anført:

Arbeskos modell 889 har vært markedsført i Norge siden 2005, slik det fremgår av fremlagt faktura. På Safety Shoe S1P SRC fra Biltema brukes de samme fargene og designmessige aspektene som på Arbeskos modell 889. Med de oransje ”flammene” og den oransje ”tungen” mot skoens svarte bakgrunn, fremstår den som en kopi av Arbeskos modell 889. Biltema har lagt seg så tett opp til Xxxxxxxx design som mulig, uten å være identisk. Når et produkt har påfallende likheter med originalproduktet, må man legge til grunn at originalproduktet har vært forbilde.

Det dreier seg om samme type produkter rettet mot samme kundegruppe. Mange kjøp skjer ofte hurtig og rutinemessig, og ofte er selvbetjeningsprinsippet dominerende. I kjøpssituasjonen, med en relativt overfladisk betraktning, vil bruken av varemerke ikke være tilstrekkelig til at kundene skiller produktene fra hverandre. Varemerket er relativt diskret og plassert på pløsen og hindrer ikke risiko for forveksling. Det vises f.eks. til NKUs avgjørelse i sak 11/2005.

Markedsføringen av de to skoene retter seg både mot forbrukere og yrkesutøvere og har overlappende kundekrets. Faktisk har Biltema en annen vernesko som spesielt sikter seg inn mot forbrukere. Uansett vil det for et produkt av denne type ikke være grunnlag for å tillegge skille mellom salg til forbrukere og salg til næringsdrivende rettslig betydning.

Det er uten rettslig betydning at Biltema ikke selv har designet og produsert Safety Shoe, men importert skoen gjennom sitt utenlandske morselskap, som igjen har anskaffet skoene fra en utenlandsk leverandør.

Biltemas vernesko utnytter Arbeskos markedsinnsats og den opparbeidede kjennskap til produktet i markedet. Dette nyter Biltema godt av, samtidig som etterligningen innebærer at selskapet slipper utgifter til produktutvikling og design.

Biltemas vernesko representerer snylting av den type som markedsføringsloven § 30 nettopp er ment å ramme.

Dersom Biltemas logo og navn etter utvalgets vurdering er tilstrekkelig til å unngå forvekslingsfare, vil forholdet likevel rammes av markedsføringsloven § 25. Det finnes mange muligheter for å distansere seg fra designen for Arbeskos vernesko modell 889. Biltema kunne enkelt valgt en utforming der variasjonsmulighetene utnyttes for å skape avstand. Når det ikke gjøres, er markedsføringen og salget av Safety Shoe S1P SRC i strid med markedsføringsloven § 25.

Innklagede, Biltema Norge AS, har i det vesentlige anført:

Det er betydelige og lett synlige forskjeller mellom Safety Shoe og modell 889:

• Lestkonstruksjonene er betydelig forskjellige og har ulik utforming.

• Nedre del av Safety Shoe er laget i blankt sort skinn, mens modell 889 er laget av semsket skinn, noe som i seg selv gir skoene ulikt utseende.

• Det er store forskjeller på sålene på skoene: Modell 889 har en iøynefallende oransje kappe på hælen, noe Safety Shoe ikke har. Mønsteret i sålen er ulikt både foran, bak, på sidene og under.

• Stoffene i overdelen er av ulik type: Safety Shoe har oransje stoff, mens modell 889 har mørkere farge med hvite prikker i.

Arbeskos sko, modell 889 til venstre. Biltemas Safety Shoe til høyre

• Tungen på skoene er forskjellig: På modell 889 har tungen er stort felt med skinn øverst og nederst, mens Safety Shoe har et lite felt med skinn øverst. Safety Shoe har en gul stripe på hempen på tungen, og et gult merke. På modell 889 er hempen svart, og tungen har ikke noe gult merke.

• Hempen bak på skoene har ulik farge på de to modellene.

• Det er ulikt stoff i snørene på de to modellene.

• Stoffet rundt ankelen er grålig på modell 889, og svart på Safety Shoe.

• Begge skoene er tydelig merket med selgers logo.

På grunn av de konkrete forskjellene, gir de to modellene forskjellig helhetsinntrykk, og det foreligger ikke fare for forveksling av produktene. For øvrig er også innpakningene svært forkjellige. Produktene retter seg i realiteten heller ikke mot samme kundegruppe: Arbesko selges i byggvareforretninger for proffmarkedet og i spesialbutikker som selger arbeidsklær til entreprenører og håndverkere. Biltema derimot retter seg i hovedsak mot forbrukermarkedet.

Xxxxxxx har forøvrig ikke dokumentert at modell 889 forelå før Safety Shoe, og at modell 889 er originalproduktet. Det fremgår ikke av de fremlagte fakturaer for 2005 hvilken modell de gjelder. Det kan derfor ikke legges til grunn at Safety Shoe er en etterligning av modell 889.

Det er heller ikke dokumentert at modell 889 har en sterk posisjon. Biltema har ikke funnet forhandler i Oslo-området som hadde skoen på lager, og det er intet i det omfattende reklamematerialet som er

skrevet på norsk. Dette vitner om at Arbesko overdriver både selskapets generelle og den aktuelle skomodellens spesielle markedsposisjon i Norge.

Det foreligger ingen urimelig utnyttelse av andres innsats og resultater: Xxxxxxx har ikke dokumentert å ha hatt store utviklingskostnader eller markedsføringskostnader knyttet til modell 889. Biltema står ikke bak produksjonen av Safety Shoe – den er kjøpt fra uavhengig utenlandsk leverandør. Salget av Safety Shoe har gått dårlig og blir derfor faset ut i alle Biltemas forretninger både i Norge og i utlandet. Det svake salget viser også at den påstått sterke markedsposisjonen for modell 889 ikke har smittet over på Safety Shoe, og bekrefter at det ikke foreligger noen utnyttelse av Xxxxxxxx innsats eller resultater.

Ingen av de kumulative betingelser for å anvende markedsføringslovens § 30 er oppfylt.

Det er ikke forhold som gir grunnlag for å hevde at Biltema har opptrådt i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf markedsføringsloven § 25. Safety Shoe er tilbudt fra produsent, og uten at Biltema har vært kjent med modell 889. Det foreligger ikke subjektivt klanderverdig forhold fra Biltemas side.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Arbeskos modell 889 og Biltemas modell Safety Shoe S1P har vært fremlagt for Konkurranseutvalget.

Det som designmessig særpreger Arbeskos vernesko modell 889 er de oransje flammene, som også er kombinert med oransje pløse. Biltemas modell har det samme designelementet – flammene – og kombinert med oransje pløse. Begge skoene har også varemerke mot sort bakgrunn på pløsen, men på Biltemas sko utgjør dette en større del av pløsen enn på Arbeskos sko.

Biltemas sko fremstår som en klar etterligning av Arbeskos modell 889, som har vært markedsført i Norge i hvert fall siden 2005, og således lenge før innklagedes sko kom på markedet. De to produktene er forvekselbare – forskjellen på pløsen med varemerke er etter Konkurranseutvalgets oppfatning ikke egnet til å hindre forvekslingsfare mellom de to skoene. Når skoen er knyttet, vil forøvrig forskjellen på pløsene være enda mindre synbar. Forholdet representerer også en urimelig utnyttelse av Xxxxxxxx innsats.

Det er Konkurranseutvalgets enstemmige syn at Biltemas sko er en etterligning av Arbeskos modell 889 i strid med markedsføringslovens § 30.

Sak nr. 08/ 2011

Den 8. november 2011: Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Utvalget tok utgangspunkt i at produktets tekniske og funksjonelle egenskaper ikke var vernet. Når det gjaldt produktenes utseende og design, var det forskjeller både i detaljutforming og i helhetsinntrykk. Det var ikke forvekslingsfare, og det var ikke spesielle forhold knyttet til utvikling og produksjon eller til markedsføring av innklagedes produkt som tilsa at markedsføringsloven § 25 skulle komme til anvendelse.

Klager: Tracerco Limited

Pavilion 00, Xxxxxxx Xxx Belasis Hall Business Park Billingham, Cleveland TS23 4EA UK

Prosessfullmektig: Advokatfirma Grette DA

v/advokat Xxxxx Xxxxx Xxxxxxxx Postboks 1397, Vika

0114 Oslo

Innklaget: Halliburton AS Eldfiskvegen 1

4065 Stavanger

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxx Xxxxxxxxx Advokatfirma

ved advokat Xxx-Xxxx Xxxxxxxxx Postboks 16

4046 Stavanger

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagedes sporingsenhet er så lik klagers produkt at salg og markedsføring av den utgjør en overtredelse av markedsføringsloven § 25, god forretningsskikk næringsdrivende i mellom.

Sakens parter

Klager, Tracerco Limited, er et industrielt teknologiselskap med ca. 300 ansatte. Selskapet er et datterselskap av Johnson Matthey PLC, hvis kjerneområde er innenfor katalyse, edelt metall, kjemikalier og fremgangsmåte teknologi.

Innklagede, Halliburton AS, er en del av Halliburton-gruppen. Halliburton er en av verdens største leverandører av produkter og tjenester til energiindustrien. Gruppen har mer enn

55 000 ansatte i ca. 70 land, og betjener olje- og gassindustrien oppstrøms.

Produktene

En ”pig” er et verktøy for inspeksjon av rørledning. Den settes inn i rørledningen og beveger seg enten ved å følge væskestrømmen, eller ved bruk av en mekanisk propell.

”Pig tracking” er prosessen der ”pigs” sendes inn i en rørledning og spores slik at man får oversikt over hvor den har gjennomført jobben den var ment å gjøre, og/eller for å kunne bestemme dens eksakte plassering ut fra drifts- eller sikkerhetshensyn.

GAMMATRAC™ er Tracercos sporingsenhet. Inntil 2003 anvendte Tracerco en tidligere versjon benevnt Mk1. I juli 2003 lanserte Tracerco den nye og forbedrede versjon Mk2 som er grunnlaget for denne sak. Tracerco har fremlagt tegninger av Mk2 fra oktober 2002. Tracerco har opplyst at designarbeidet fortsatte frem til lanseringen.

Halliburton har i flere år hatt et kommersielt samarbeid med Tracerco ved at Halliburton leide Tracercos produkt. Halliburton har oppgitt at selskapet benyttet seg av ”pig tracking”-enheter fra en rekke ulike leverandører, og at valg av leverandør ble foretatt på bakgrunn av hvilket produkt som var best egnet for det konkrete prosjektet, men også med bakgrunn i tilgjengelighet og pris. I 2002 leide Halliburton den tidligere versjonen av GAMMATRAC (Mk1). I 2003 fikk Halliburton utviklet sin egen ”pig tracker” og ”counter”, 2003 Tracker og 2003 Counter. Housing design ble kjøpt fra Imenco, og innmaten ble kjøpt fra Labarell. Halliburton har opplyst at med bakgrunn i den teknologiske utvikling og nye krav fra oljeselskapene, ønsket Halliburton å oppgradere sitt produkt. Dette ledet til produktet Subsea RAI som er bakgrunnen for klagen.

Klager, Tracerco Limited, har i det vesentlige anført:

Tracerco har nedlagt en betydelig innsats og ressurser i utvikling og markedsføring av produktet GAMMATRAC. Klager har derfor en beskyttelseverdig interesse knyttet til produktets design, selv om det ikke foreligger registrerte rettigheter til produktet.

Halliburtons produkt Subsea RAI har en design som er påfallende lik klagers produkt GAMMATRAC. Design av en sporingsenhet med så mange karakteristiske trekk som svarer til dem i klagers verktøy, innebærer en etterlikning som er i strid med kravene til god forretningsskikk næringsdrivende i mellom. En rekke detaljer er like, men det er særlig helhetsinntrykket av Subsea RAI som gjør at Halliburton opptrer i strid med markedsføringsloven § 25 ved markedsføring og salg av Subsea RAI. Innklagede har ikke anvendt de variasjonsmuligheter som foreligger. En sammenligning med andre produkter på markedet viser at det er flere måter å designe et slikt sporingsverktøy på. Å kommersialisere et så likt produkt, innebærer en snylting på Tracercos innsats og resultater.

Det sentrale i denne saken er særlig den illojale beslutningen Halliburton tok om å lansere Subsea RAI på det norske markedet til tross for at selskapet var vel vitende om Tracercos tilsvarende produkt.

Uavhengig av om produktet var blitt utviklet av en underleverandør på oppdrag fra Halliburton, burde Halliburton ha forstått at deres Subsea RAI var for likt Tracercos tilsvarende produkt.

Det faktum at partene tidligere hadde hatt et forretningssamarbeid, forsterker forventningene som må kunne stilles til at Halliburton burde ha innsett dette. Samtidig senkes terskelen for hva som anses som illojalt, nettopp fordi partene gjennom sitt samarbeid tidligere hadde hatt en forbindelse bygget på gjensidig tillit og lojalitet. Det tidligere samarbeidet forsterker også risikoen for at kundene vil tro at produktene tilbys av samme selskap. Likheten gjør at dersom Subsea RAI skulle feile på noe vis, vil det kunne medføre betydelig skade på klagers og klagers produkts omdømme.

Innklagede, Halliburton AS, har i det vesentlige anført:

Innklagede har ikke utnyttet betrodde hjelpemidler, og Subsea RAI er ikke noen etterlikning av GAMMATRAC. Det foreligger uansett ikke noe illojalt eller utilbørlig ved Halliburtons handlinger, og vilkårene for anvendelse av markedsføringsloven § 25 er ikke til stede.

Halliburton har ikke selv utviklet designen av Subsea RAI, og ingen dokumenter eller opplysninger hva gjelder GAMMATRAC har blitt utlevert fra Halliburton til leverandøren av designen. Halliburtons 2003 Tracker var dessuten lansert i markedet før den aktuelle GAMMATRAC-enheten (Mk2) som kom på markedet sommeren 2003. At det forelå tegninger av Mk2 fra oktober 2002, endrer ikke på dette. Tracercos tidligere versjon Mk1 har ingen likhetstrekk med verken Halliburtons 2003 Tracker, GAMMATRAC (Mk2) eller Subsea RAI, foruten å være sylinderformet. Subsea RAI er en oppgradering av, og en fusjon mellom, 2003 Tracker og 2003 Counter, og for øvrig basert på idé og gjennomføring av tredjepart. Klager har ikke beskrevet hvilke trekk ved Subsea RAI som har mer til felles med GAMMATRAC (Mk2) enn med Halliburton 2003 Tracker. Klager synes da ikke å ta konsekvensene av at Halliburtons 2003 Tracker ble lansert i markedet før GAMMATRAC (Mk2).

Innklagedes produkt

Klager har heller ikke dokumentert å ha en beskyttelseverdig interesse. Det er ikke dokumentert at GAMMATRAC (Mk2) var en nyhet i markedet og har blitt en suksess.

Halliburton er uenig med klager med hensyn til graden av likhet og forvekslingsfare. I og med at funksjonene til enhetene er bestemmende for designen, og Halliburton har benyttet sin tidligere 2003 Tracker som utgangspunkt, foreligger det ikke noen variasjonsplikt.

Under enhver omstendighet foreligger det ingen forvekslingsfare da potensielle kunder vil gjøre seg kjent med informasjonsmaterialet før det foretas en bestilling. Enhetene presenteres så ulikt i markedet med hensyn til produsent og produkt, at kundene, uansett om de er profesjonelle eller ikke, vanskelig kan ta feil av Subsea RAI og GAMMATRAC (Mk2).

Innklagedes Isotope Tracker

Klagers produkt

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Klagen gjelder produktetterligning av sporingsverktøy eller såkalt ”tracker” til bruk i bl.a. oljeindustrien. Dette er tekniske, funksjonelle produkter som selges på et profesjonelt marked til profesjonelle aktører. I tillegg til pris, antas produktenes funksjonalitet og tekniske egenskaper å være avgjørende for omsetningen. Produktenes utseende eller design spiller liten eller ingen rolle i seg selv, men kan ha en betydning i markedsføringssammenheng, dersom det er fare for forveksling med et anerkjent produkt.

Ved vurderingen må det tas utgangspunkt i at tekniske og funksjonelle løsninger ikke er vernet gjennom markedsføringsloven. Slike egenskaper må eventuelt vernes ved patentering, eventuelt indirekte gjennom en registrert design. Hvis det ikke er gjort, er det i utgangspunktet fritt for andre å benytte den tekniske eller funksjonelle løsningen.

Det er på det rene at Tracerco ikke har registrerte rettigheter i form av patent eller design knyttet til sitt produkt. Klager har heller ikke vist til spesielle forhold knyttet til innklagedes markedsføring som skulle være i strid med god forretningsskikk.

Spørsmålet for Konkurranseutvalget er utelukkende om Halliburtons produkt Subsea RAI har et utseende eller design som er så likt klagers produkt GAMMATRAC Mk2, at det vil være i strid med god forretningsskikk å markedsføre produktet.

Det er fra klagers side vist til at det har vært et tidligere samarbeid mellom partene. Dette har gått ut på at Halliburton har leid sporingsverktøy av klager.

Konkurranseutvalget oppfatter dette som et kunde/leverandørforhold. Halliburton har gjennom dette fått utlevert produktet og instruksjoner, men det er ikke anført at det er utlevert konfidensiell informasjon som skal være misbrukt i forbindelse med utvikling av Halliburtons produkter. Utvalget kan ut fra det opplyste ikke se at det er forhold knyttet til den tidligere kontakten mellom partene som tilsier at Halliburton må holde en spesiell avstand til klagers produkter. Det er heller ikke forhold ved Halliburtons handlemåte i forbindelse med utviklingen av produktet som er klanderverdig. Det vises til at Halliburton har redegjort for at den informasjonen som er mottatt fra klager ikke er gitt videre til det selskap som har utviklet Subsea RAI.

Halliburton har vist til at det ved utviklingen av Subsea RAI er tatt utgangspunkt i Halliburtons egne tidligere produkter Isotope Tracker og Isotope Counter. Ut fra det som er anført og dokumentert, legger Konkurranseutvalget til grunn at disse produktene i tid kom før klagers produkt GAMMATRAC Mk2. Tracerco har ikke anført at disse produktene er en etterligning av den tidligere utgaven av GAMMATRAC. Ved vurderingen må derfor også Isotope Tracker og Isotope Counter trekkes inn.

Tracerco har særlig vist til likheter hva gjelder den generelle formen og den overordnede design. Klager har videre vist til at det er likhet i størrelse og lokalisering av displayet og at det er samme plassering av måleinstrumentet, samt av klammer og håndtak.

Konkurranseutvalget viser til at Halliburtons Isotope Tracker også var sylinderformet. Dette er den mest benyttede løsningen for produkter av denne typen, og anses å være funksjonelt bestemt. Isotope Tracker hadde også et håndtak som var festet med bånd rundt sylinderen.

Hankene var riktignok ikke festet på innsiden av båndene slik de er på GAMMATRAC Mk2 og Subsea RAI, men denne plasseringen anses også først og fremst å være funksjonelt bestemt.

Under en hver omstendighet utgjør ikke dette et vesentlig element i designen når det tas utgangspunkt i Halliburtons tidligere modell.

Displayet var plassert annerledes på Isotope Tracker. På Halliburtons Isotope Counter var displayet imidlertid plassert på enden. Dette er også en løsning som er valgt av andre konkurrenter og antas også først og fremst å være funksjonelt bestemt.

Konkurranseutvalget viser videre til at det er flere forskjeller mellom produktenes utseende. For det første er Subsea RAI ikke ubetydelig lengre enn GAMMATRAC. Dernest har produktene ulike farger, og det er forskjeller i designen på displayet.

Både på grunnlag av en helhetsvurdering av produktene og med bakgrunn i en sammenligning av detaljutformingen, er det Konkurranseutvalgets konklusjon at det ikke foreligger en etterligning som er i strid med markedsføringslovens regler. Det foreligger ikke forvekslingsfare, og det er ikke særlige forhold som tilsier at markedsføringsloven § 25 skal gis anvendelse.

Utvalget finner heller ikke at det er forhold knyttet til måten produktene er utviklet på som er i strid med reglene for god forretningsskikk næringsdrivende i mellom.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 09/ 2011

Den 14. september 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxxx Xxxxxx.

Innklagede markedsførte tre forskjellige lommekalendere, som i størrelse og i oppsettet av kalendariet systematisk fulgte klagers lommekalendere. Selv om det også var forskjeller, var dette i strid med markedsføringsloven § 25.

Klager: Almanakkforlaget AS Xxx Xxxxxxxx vei 22 C 0582 Oslo

Prosessfullmektig: Oslo Patentkontor AS

v/advokat Xxxxxx Xxxx Xxxxxxxxx Postboks 7007 M

0306 Oslo

Innklaget: Kalenderforlaget AS Postboks 1480, Vika

0116 Oslo

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxxxxx & Haaland DA

v/advokat Xxx Xxxx Xxxxxxxxx Rådhusgaten 24

0151 Oslo

Klagen gjelder:

Spørsmål om innklagedes salg og markedsføring av kalendarier og lommekalendere er i strid med markedsføringsloven § 30 og/eller § 25.

Sakens parter

Klager, Almanakkforlaget AS (”Almanakkforlaget”) og dets rettsforgjengere har drevet produksjon av kontortrykksaker og kalendere siden 1883. I 75 år fra 1912 hadde de enerett til produksjon og utgivelse av Almanakk for Norge etter avtale med Universitetet i Oslo. I 1918 utga Almanakkforlaget for første gang en lommekalender, kalt ”Den 7de Sans”.

Innklagede, Kalenderforlaget AS (”Kalenderforlaget”), ble stiftet i 2010, men virksomheten går lengre tilbake. Kalenderforlaget produserer og markedsfører først og fremst større kalendere, og almanakker utgjør bare en mindre del av virksomheten. En av selskapets ansatte, Xxxx Xxxxxx, var i perioden 1998 til 2009 ansatt i Almanakkforlaget, blant annet som salgssjef. Han ble ansatt i Kalenderforlaget i forbindelse med at den tidligere daglig leder døde.

Almanakkforlaget utgir lommekalendere i tre varianter, Ad notam, Datum og Futurum. Kalenderforlaget utgir tre tilsvarende lommekalendere, henholdsvis Pocket, Slim og Wide.

Klager, Almanakkforlaget AS, har i det vesentlige anført

Almanakkforlaget har benyttet sin kalenderdesign for de tre lommekalendrene siden medio 1990, og med kun en marginal endring av fonter fra og med 2005. Kalenderforlaget har gitt ut lommekalendere for 2011 der kalendersidene er endret fra 2010-utgavene, da Kalender-forlaget første gang ga ut lommekalendere. Kalendersidene og omslaget er det vesentlige for en lommekalender, og lommekalenderens øvrige informasjon, som Norges-kart og avstands-tabeller, er verken egnet til å skille en kalender fra en annen eller å påvirke etterspørselen.

Kalendersidene i 2011-utgavene er i størrelser, utforming, innhold, font og fontstørrelser nær identisk med – og forvekselbare med – Almanakkforlagets tre lommekalendere. Likheten kan ikke være tilfeldig, og ulikhetene er kun detaljer som ikke påvirker et svært sammenfallende helhetsinntrykk.

Selv om kalendersidene, som er den vesentlige del av en lommekalender, er bundet av den informasjon de skal inneholde, lar det seg godt gjøre å utforme sidene med relativt sett store variasjoner i designuttrykk. Det ser man f eks fra Grieg Kalenderforlag, og av Kalender-forlagets forslag til utformingen av kalendersidene for 2012.

Lommekalendrene presenteres også med et sammenfallende format og med relativt beskjeden forside/omslag, der det ikke er elementer som kan forhindre forvekslingsfare. F eks er identifiseringen av utgiver gitt en lite iøynefallende plassering.

De forskjellene som eksisterer, påvirker ikke helhetsinntrykket.

Det foreligger en bevisst etterligning der hensikten har vært å utnytte den posisjon Almanakkforlaget har opparbeidet for sine produkter. Kalenderforlaget har sagt seg villig til å endre Pocket, som har et begrenset salg, men har ikke erkjent at det foreligger etterligning i strid med markedsføringslovens regler.

Som salgssjef hos Almanakkforlaget fikk Xxxx Xxxxxx god kjennskap til hvilke produkter som er mest etterspurt. Endringen i Kalenderforlagets design for lommekalendere er tilsiktet, og foretatt med kunnskap om Almanakkforlagets arbeidsmetoder, know-how og kunde-preferanser. Etter 11 år hos

klager kan Xxxxxx nå henvende seg til så vel nye som gamle kunder med et nær identisk produkt og utnytte dette til sin nye arbeidsgivers fordel.

Det er for øvrig verd å merke seg at Kalenderforlaget har inntatt henvisning til navnedager. Dette er nytt av året. Den nyere tids navnedagsrekke er utarbeidet av Almanakkforlaget, som har betalt Universitetet i Oslo for innsamlet og sammenstilt statistisk informasjon, navnebruksfrekvens, og navnehistoriske omstendigheter. Selv om spørsmålet om navnerekkens status og eiendomsforhold ikke er gjenstand for behandling i saken, er Kalenderforlagets bruk av navnedagsrekken et tilleggselement som må hensyntas ved vurderingen av Kalenderforlagets forhold.

Dersom betingelsene for å anvende markedsføringsloven § 30 ikke er til stede, representerer den slaviske etterligning og Xxxxxxx rolle i saken en utilbørlig opptreden i strid med markedsføringsloven

§ 25.

Kalenderforlagets handlemåte er urimelig overfor Almanakkforlaget og i strid med markedsføringslovens bestemmelser.

Innklagede, Kalenderforlaget AS, har i det vesentlige anført:

Xxxxxx har gjennom en lang periode opparbeidet en betydelig kompetanse innenfor utarbeidelse av kalendere. Dette er en kunnskap som han kan benytte også hos andre.

Det er likheter mellom kalenderopplegget til Almanakkforlaget og til Kalenderforlaget, som viser at begge er moderne og har fulgt med i de trender som for tiden gjelder. I det norske markedet er det f eks en trend at kalendariet på høyre side speiler den venstre siden og at sidene får et symmetrisk utseende. Det er for øvrig viktige forskjeller. En sammenligning av ”Datum” og ”Slim” viser følgende forskjeller:

• Det er forskjell på bokstavstørrelse.

• Det er forskjell i minikalender: Almanakkforlaget benytter en rød understreking av den aktuelle uke, mens Kalenderforlaget bruker en tynn gul strek.

• Perforeringen er forskjellig (rett og buet).

• Bare Almanakkforlaget angir rentedager.

• Bare Kalenderforlaget angir utenlandske fridager.

• Bare Kalenderforlaget har bibelhenvisninger.

• Kalenderforlaget har to linjer etter kl 16, og Almanakkforlaget har en linje. Forskjellene er i det vesentlige de samme mellom ”Futurum” og ”Wide”.

Det er begrensede muligheter for variasjon når man skal fremstille en kalender. Det er vanskelig å forstå at den grafiske utforming av kalenderdelen er vesentlig for kunders valg av lommekalender. Det er også internasjonale trender som viser hvordan en kalender bør se ut, slik kalenderen som Nordisk kalenderfabrikk har laget for Norsk Radiografforbund viser.

Kalenderforlaget har utnyttet variasjonsmulighetene, og har ikke handlet i strid med markedsføringsloven § 30 eller § 25.

Klagers ”Adnotam”

Innklagedes ”Pocket”

Klagers ”Datum”

Innklagedes ”Slim”

Klagers Futurum

Innklagedes ”Wide”

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Almanakkforlaget utgir tre lommekalendere i forskjellige størrelser, og der oppsettet av kalendariet er noe forskjellig. I den ene er ukedagene mandag – fredag samlet på venstre side, mens det på høyre side er satt av god plass til notater, og med søndag og lørdag plassert nederst på siden. En annen har månedskalender øverst på hver venstre side. Antall linjer knyttet til hver ukedag varierer mellom de tre kalendrene. Font og fargebruk er den samme for alle tre.

Kalenderforlaget gir også ut tre lommekalendere, som systematisk følger Almanakkforlagets lommekalendere i størrelse og i oppsettet av kalendariet, men det er noen mindre forskjeller i font og fontstørrelser og i farge på skillestreker mv.

Det er den systematiske likheten mellom lommekalendere en for en, som dominerer, og som bare kan forklares med at Kalenderforlaget bevisst har lagt seg etter Almanakkforlaget når det gjelder størrelser og ikke minst oppsettet for kalendersidene. Selv om kalendersidene er bundet av den informasjon de skal inneholde og dessuten ha plass for notater, er det etter Konkurranseutvalgets oppfatning helt unødvendig og uakseptabelt å legge seg etter en etablert konkurrent, slik Kalenderforlaget her har gjort. At det er mulig å utforme sidene med variasjoner i designuttrykk, fremgår også av de eksempler som er fremlagt for utvalget. Det gjør heller ikke saken bedre at Kalenderforlagets nærgående opptreden nettopp har skjedd etter ansettelse av Almanakkforlagets tidligere salgssjef.

Det dreier seg om produkter der elementene i det vesentlige er generiske. Det synes da mindre naturlig å snakke om direkte forvekslingsfare. Kalenderforlaget har imidlertid på en systematisk og nærgående måte lagt seg etter Almanakkforlagets lommekalendere, og dette er i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf. markedsføringsloven § 25.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 10/ 2011

Den 8. november 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Klager var i ferd med å etablere seg i det norske markedet. Innklagede endret da sine annonser slik at de fremsto som en nærgående etterligning av den design klager hadde benyttet over flere år og i mange land. I strid med mfl § 25. Uttalelse om forståelsen av mfl § 4. Xxxxxxxx uttalelse om fremleggelse av tredjemannsvurdering av saken og om konsentrasjon i saksfremstilling og argumentasjon.

Klager: Media-Saturn Shared Services Sweden XX Xxxxxxxxxxxxxx 0

SE 182 76 Stocksund

Prosessfullmektig: Advokat Xxxxxxxx Xxxxxxxxx

Advokatfirman Konsultbyrån för Marknadsrätt AB Box 3079

SE 111 34 Stockholm

Innklaget: Lefdal Elektromarked AS Postboks 153

1471 Lørenskog

Prosessfullmektig: Advokat Xxxx Xxxxxx Xxxxxxx

v/xxxxxxxxxxxxxxxxx Xxx Xxxxxx Xxxxxxxx Xxxxx Advokatfirma DA

Postboks 1752 Vika

0122 Oslo

Klagen gjelder:

Spørsmål om innklagede har etterlignet klagers annonser for sine produkter ved å legge seg for tett opp til den oppbygging/reklamespråk som klager anvender, jf markedsføringsloven § 30 og § 25.

Sakens parter

Den tyske elektronikk- og hvitvarekjeden Media Markt ble etablert i Tyskland i 1979, og inngår i Media-Saturn-konsernet, som er etablert i 16 land i Europa med 863 elektronikkvarehus. Det første Media Markt-varehuset i Norden ble åpnet i Sverige i september 2006, og det er i dag 19 slike varehus i Sverige. I det følgende omtales både virksomheten til varehusene og klager, administrasjonsselskapet for den svenske delen av virksomheten, Media-Saturn Shared Services Sweden AB, for Media Markt. Konseptet for Media Markt er store butikker med et stort utbud av produkter, og som markedsfører seg med lave priser.

Innklagede, Lefdal Elektromarked AS (”Lefdal”), inngår i det norske Elkjøp-konsernet, som eies av det britiske hjemmeelektronikkonsernet DSG International Plc. Lefdal har siden 1936 solgt elektriske produkter i Norge, og har i dag 22 varehus i Norge og er en betydelig aktør innenfor PC/data, mobil og brune- og hvitevarer.

Klager, Media Markt, har i det vesentlige anført:

Etter at Media Markt etablerte seg i Sverige for 5 år siden, har det vært planer om etablering også i de øvrige nordiske land. Våren 2011 ble de første ansettelser i Norge foretatt, og det ble opprettet et norsk selskap. Man leter for tiden etter egnet tomt eller lokaler for etablering i Oslo-området.

Våren 2010 oppdaget Media Markt at Lefdals annonser hadde et formspråk som er en kopi av det formspråk Media Markt anvender i sin reklame, og som er vel kjent og særpreget for Media Markt. Nærmere undersøkelser har vist at Lefdal de senere årene gradvis har forandret sitt formspråk. Mens de i 2006 anvendte et formspråk som skilte seg klart fra Media Markt, er annonsene i 2010 og 2011 nærmest en kopi av det formspråk som Media Markt anvender for sin reklame. Dette gjør at det er umulig for Media Markt å benytte i Norge det formspråk som de har brukt konsekvent siden 1979, og som anvendes i alle land hvor selskapet er etablert. Det eneste unntaket er Russland, der man har måttet foreta endringer.

Media Markts reklamespråk karakteriseres med en klar rød bakgrunnsfarge, noen gule detaljer, store bilder av produktene og prisangivelser i kursiv med særskilt font og med svarte tall og hvit ramme. Det brukes piler inn mot produktene med detaljinformasjon. En svært bred pil med tekst på oversiden av annonsen peker ned mot de aktuelle produktene, og annonsen avsluttes med et sort felt nede der Media Markt er skrevet i hvitt og med logo. I annonsebilag mv som går over flere sider, finnes den store pilen med tekst og det sorte feltet med Media Markt på førstesiden. Det er disse komponentene som, til sammen og gjennom langvarig og konsekvent bruk, har skapt et særpreget uttrykk.

Lefdal har i flere år benyttet rødt som bakgrunnsfarge i sine annonser og med bilder av produktene. Tidligere har prisene vært oppgitt i gult med sort kant rundt, eventuelt i rødt med sort kant mot gul bakgrunn. Først i 2010 begynte de med en bred pil vendt nedover fra toppen av annonsen og med tekstpiler inn mot produktene med produktinformasjon skrevet i pilene, og en sort avsluttende del nederst med Lefdals varemerke. Det som i dag skiller partenes annonser er logoene med Lefdal, respektive Media Markt. For øvrig er annonsene i sin oppbygging, fargesetting og valg av fonter temmelig identiske.

Gjennom den konsekvente bruken i mange land og i ca. 30 år har Media Markts annonser oppnådd særpreg og har stor gjenkjennelsesverdi. Ved å bruke samme oppbygging og øvrige elementer og farger i sine annonser, har Lefdal siden 2010 lagt seg etter Media Markt. Hensikten må ha vært dels å ”ta luften ut av” Media Markts særpregede annonser, dels å skape forvirring hos forbrukerne med den risiko at det oppstår forvekslingsfare. Det er derfor ikke mulig for Media Markt å benytte sitt formspråk for annonser når de nå etablerer seg i Norge. Om det ikke skjer direkte forveksling, skjer det forveksling gjennom erindring over tid, og forbrukeren kan gjennom erindringsbildet tro at han kan finne varen hos den andre leverandøren. Og i alle fall vil forbrukeren kunne tro at det foreligger en kommersiell forbindelse mellom selskapene.

Det at begge parter har sine varemerker på annonsene, hindrer ikke risikoen for forveksling, og særlig ikke i et tilfelle som dette hvor varemerkene er plassert på samme sted i et tverrgående sort felt nederst på siden.

Forbrukerelektronikkmarkedet er et marked med konkurranse, og der aktørene i bransjen har god kjennskap til hverandre. Det kan ikke være tvilsomt at Lefdal har hatt god kjennskap til Media Markt og det formspråk som selskapet benytter i sin markedsføring. I Sverige er for øvrig Media Markts største konkurrent Elgiganten, som inngår i samme konsern som Lefdal.

Alle kriteriene for anvendelse av markedsføringsloven § 30 er oppfylt.

Selv om man skulle mene at det ikke er grunnlag for å anvende markedsføringsloven § 30, rammes forholdet av markedsføringsloven § 25. Det er i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom å vanskeliggjøre en konkurrents inntreden i det norske markedet ved å legge seg etter konkurrentens etablerte formspråk, og på den måten dels dra fordel av den posisjon konkurrenten har i andre land, og dels ta ”vinden ut av” konkurrentens gjenkjennelige og særpregede formspråk.

Annonsene som benyttes av andre aktører i markedet, atskiller seg tydelig fra Media Markt.

Uansett innebærer markedsføringsloven § 25 at Lefdal har plikt til å holde avstand til sine konkurrenter. Det samme følger av ICCs regler for reklame og markedskommunikasjon, artikkel 15, som forbyr markedskommunikasjon som medfører at andre selskapers goodwill blir utnyttet på en utilbørlig måte, derunder å utnytte det renommé som konkurrenten har opparbeidet gjennom kampanjer.

Markedsføringslovens regler kommer til anvendelse selv om Media Markt ennå ikke har etablert seg med virksomhet i Norge. Næringslivets Konkurranseutvalg har i flere avgjørelser anvendt markedsføringslovens regler i saker hvor den utenlandske klager har vært på vei til å lansere sin virksomhet eller produkter i Norge. Det har de siste årene vært forventet at Media Markt skulle komme til Norge, slik forskjellige klipp fra media viser.

Eksempel på klagers reklame Eksempel på innklagedes reklame

Innklagede, Lefdal Elektromarked AS (”Lefdal”), har i det vesentlige anført:

Det er ikke grunnlag for å anvende markedsføringslovens regler i forholdet mellom Media Markt og Lefdal. Det følger av § 4 i markedsføringsloven av 2009 at loven gjelder for handlinger og vilkår som er rettet mot forbrukere eller næringsdrivende her i riket. Dette innebærer at lovgiver har avgrenset loven til å gjelde handlinger som krenker næringsdrivende eller forbrukere i Norge. Media Markt har ikke virksomhet her i riket, og har i alle fall ikke hatt noen virksomhet her før de overtok et hylleselskap i mai 2011. At markedsføringslovens regler ikke kan anvendes i den foreliggende tvist, støttes av uttalelser i forarbeidene til markedsføringsloven, og lovens formål er nettopp å oppstille et vern for forbrukere og næringsdrivende som handler på det norske markedet. NKUs mandat er begrenset til å anvende markedsføringslovens regler på korrekt måte, jf vedtektenes § 1. Praksis, der den tidligere markedsføringsloven ble anvendt, også når den næringsdrivende som påstod seg krenket ikke hadde virksomhet i Norge, er ikke lenger aktuell.

Dersom NKU skulle legge tidligere praksis til grunn om virkeområdet for markedsføringsloven, vises til at det i slike saker har vært krevet at utenlandske virksomheter kunne dokumentere aktuelle planer om å starte virksomhet i Norge, og at etableringen av virksomhet var nær i tid da handlingen ble foretatt. Det har aldri vært på tale at en utenlandsk næringsdrivende skulle kunne ”holde av” et formspråk i noen nevneverdig tid før etablering på det norske markedet.

Media Markt har i sin replikk fremlagt en juridisk utredning som gjelder markedsføringslovens regler og anvendelsen av den. Betenkningen bør tas ut av sakens dokumenter. Det er et grunnleggende saksbehandlingsprinsipp for norske domstoler at juridiske betenkninger bare kan fremlegges dersom begge parter samtykker, jf tvisteloven § 11-3 siste punktum. Det er partenes prosessfullmektiger som skal presentere de rettslige anførsler, og det er ikke tvilsomt at sakens rettslige spørsmål kan belyses forsvarlig uten en slik juridisk betenkning, jf Rt. 2011 side 435. Dette grunnleggende saksbehandlingsprinsipp må også gjelde for Næringslivets Konkurranseutvalg, som er ment å være et organ som raskt, kostnadseffektivt og på forsvarlig og faktisk grunnlag skal avgi uttalelser i konflikter mellom næringsdrivende basert på markedsføringsloven. Der en part i en sak for utvalget fremlegger en juridisk betenkning, vil det normalt være nødvendig at motparten gjør det samme. Det vil innebære en vesentlig fordyring og medfører at den tar lenger tid, noe som antas uønsket. Lefdal er ikke gitt nødvendig tid til å innhente egen betenkning, og har derfor ikke fått tilstrekkelig grunnlag for kontradiksjon.

Lefdal har for øvrig ikke opptrådt i strid med markedsføringsloven § 30 eller § 25.

Lefdals nåværende formspråk innebærer ingen urimelig utnyttelse av Media Markts innsats eller resultater. Media Markts formspråk er bransjetypisk, og består av velkjente, generiske elementer. Disse generiske elementene har ikke ved sin bruk og sammensetning oppnådd noe som kan karakteriseres som originalt eller særpreget. Media Markt kan ikke ha nedlagt nevneverdig innsats i å utvikle et formspråk – det består av en sammenstilling av et begrenset antall enkeltkomponenter der samtlige er helt alminnelige, og nær samtlige er i utstrakt bruk av andre aktører i markedet. Media Markt har ikke utvist noen aktivitet i Norge, og det eksisterer således verken noen ”innsats” eller ”resultater”. Når Media Markt verken har utvist nevneverdig innsats ved utformingen eller har kunnet vise til noen resultater av dette i Norge, skal det svært mye til for å si at det foreligger en urimelig utnyttelse av innsatsen eller resultatene. Media Markt har ikke påvist noen urimelig utnyttelse. Det foreligger heller ingen fare for forveksling. Forveksling er langt på vei utelukket når en av partene og dennes virksomhet er ukjent og uten tilstedeværelse i det aktuelle markedet. Forutsetningene for å anvende markedsføringsloven § 30 er ikke til stede.

Det foreligger ikke fra Lefdals side noen kopiering, og det er da ikke grunnlag for å anvende markedsføringsloven § 25.

For Lefdal er situasjonen at selskapet har en markedsføringsstrategi der annonsene bygger på de samme elementene, og som over tid gradvis tilpasser seg utviklingen, slik at de alltid fremtrer med moderne appell selv om de i bunn og grunn følger samme tilnærming. Lefdal har således gjennom en årrekke nettopp benyttet rød bakgrunn og med innslag av gule elementer. Tydelig prisangivelse og store bilder av produktene er en selvfølge. I tillegg er annonsene tydelig merket med Lefdals logo, som er godt kjent i det norske markedet.

For øvrig har Lefdal ikke handlet i strid med ICC artikkel 15, som beskytter mot urettmessig bruk av andre virksomheters foretaksnavn, kjennetegn, initialer, logoer og/eller varemerker. Det er uomtvistet at Lefdal ikke har gjort dette. Lefdal har heller ikke utnyttet noen goodwill som Media Markt har oppnådd gjennom markedsføringskampanje. Media Markts formspråk er ingen ”kampanje” i ICCs forstand, jf ICC artikkel 16.

Lefdal har ikke på noen måte forsøkt å hindre Media Markt å tre inn på det norske markedet. Lefdal har modernisert sitt formspråk og posisjonert seg for den potensielle konkurransesituasjon i den hensikt å beskytte sitt eget originale formspråk. Bruk av et formspråk i ett eller flere land gir ikke krav på å få dette ”fredet” i andre land i påvente av mulig fremtidig inntreden der, jf for eksempel avgjørelsene fra NKU nr 2 for 1993 og nr 10 for 1998.

Oppsummert er situasjonen at Media Markt ikke nyter vern etter markedsføringsloven, jf lovens § 4. Lefdals formspråk innebærer uansett ingen urimelig utnyttelse verken av Media Markts innsats eller resultater, og det foreligger heller ingen fare for forveksling. Vilkårene for å anvende markedsføringsloven § 30 er derfor ikke oppfylt. Det foreligger ikke særskilte øvrige omstendigheter som ikke fanges opp av markedsføringsloven § 30, og det er da ikke grunnlag for anvendelse av markedsføringsloven § 25.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Spørsmålet om anvendelsen av markedsføringsloven når klager ikke er representert i Norge eller markedsfører sine produkter i Norge

Lefdal hevder at markedsføringsloven overhodet ikke kommer til anvendelse i denne saken, og viser til markedsføringsloven § 4 som gjelder ”handlinger og vilkår som er rettet mot forbrukere eller næringsdrivende her i riket, med de begrensninger som følger av annen lovgivning”. Når Media Markt ikke har noen form for tilstedeværelse i Norge, og heller ikke driver markedsføring i Norge, kan Lefdals markedsføring heller ikke være rettet mot Media Markt, og forholder faller således utenfor markedsføringslovens anvendelsesområde.

Konkurranseutvalget er ikke enig i denne lovforståelsen. Klagens gjenstand er Lefdals markedsføring rettet mot forbrukere i Norge, og det kan ikke være tvilsomt at den faller innenfor markedsføringslovens anvendelsesområde. Spørsmålet i saken er om denne markeds- føringen – i forhold til Media Markt – er i overensstemmelse med markedsføringsloven § 30 og

§ 25. Ved den vurderingen må utvalget ta stilling til hvilken betydning det har at Media Markt ikke har opptrådt på det norske markedet, verken gjennom markedsføring eller på annen måte.

Konkurranseutvalget finner ikke støtte for den lovforståelse som innklagede påberoper i forarbeidene til den nye markedsføringsloven. Markedsføringsloven av 2009 er en harmonisering med EUs regler på området, og gir ikke grunnlag for en begrensning i lovens anvendelsesområde i forhold til den tidligere markedsføringsloven av 1972.

Erklæringen fra Xxxxxx Xxxxx Xxxxx

Media Markt fremla i sin replikk en uttalelse fra tidligere leder i Næringslivets Servicekontor for Markedsrett, Xxxxxx Xxxxx Xxxxx, som inneholder en vurdering av Lefdals innklagede annonser i forhold til Media Markts annonsedesign. I uttalelsen kommenterer han også forståelsen av markedsføringslovens § 4 og anvendelsen av lovens § 30 eller § 25.

Xxxxxx Xxxxx Xxxxx er ikke jurist, og Konkurranseutvalget oppfatter hans uttalelse som en juridisk vurdering. Uansett kan utvalget ikke se at det er grunnlag for å nekte partene å fremlegge denne type utredninger ved å anvende en analogi til tvistelovens regler. Utvalget vil likevel understreke at det normalt ikke er ønskelig at det fremlegges betenkninger av den type som her er fremlagt. Behandlingen for utvalget er ment å være enkel og effektiv. Faktum bør fremstilles på en klar og oversiktlig måte, og med angivelse av vurderingstema. Den juridiske argumentasjonen vil i de aller fleste saker være vel kjent for utvalget, og det vil være lite vunnet ved utbrodering. Utvalget vil også understreke at saksfremstilling, argumentasjon og bevistilbud så langt som mulig skal skje i klagen og klagetilsvaret, og at replikk og duplikk bør begrenses.

Av hensyn til kontradiksjonen, bør man unngå at det fremlegges nye bevis i forbindelse med replikk og duplikk.

Sakens realitet

Når det gjelder realiteten i saken, har Konkurranseutvalget lagt til grunn at Media Markt over lang tid og i mange land har benyttet et formspråk der hovedelementene er en bred pil med tekst på oversiden av annonsen, og som peker ned mot det aktuelle produktet. Det er horisontale, hvite piler inn mot produktet, og som inneholder detaljinformasjon. Prisangivelsen er en bestemt font med svarte tall og hvit ramme. Annonsene avsluttes med et sort felt nede der Media Markt er skrevet i hvitt og med logo. Bakgrunnsfargen er rød, og har ofte enkelte detaljer i gult. Hver for seg er dette velkjente generiske elementer. Etter utvalgets syn er elementene satt sammen og benyttet på en måte som ifølge dokumentasjonen for utvalget skiller Media Markts annonser fra konkurrentenes annonser. Media Markt har benyttet denne designen konsekvent over flere år og enhetlig i de aller fleste europeiske land.

I begynnelsen av 2011 (eventuelt slutten av 2010) endret Lefdal sine annonser, slik at annonsene nå har samme design som Media Markts annonser; en bred pil med tekst øverst og som i form og størrelse er sammenfallende med den tilsvarende pilen som Media Markt benytter. Pilen peker ned til produktet, og annonsen har horisontale, men gule, piler med detaljinformasjon vannrett inn mot produktet. Prisangivelsen er skrevet med font og farge som ligger svært tett opp til det Media Markt benytter. Annonsen avsluttes med et svart felt nede med Lefdals navn og logo. Bakgrunnsfargen er som for Media Markt klar rød, og Lefdal benytter noen gule elementer.

Det er etter Konkuranseutvalgets syn klart at Lefdal ved sin endrede annonsedesign har lagt seg helt opp til den design som Media Markt benytter for sine annonser, og representerer en etterligning. Det er et spørsmål om Lefdals etterligning ville være i strid med markedsførings- lovens regler dersom det hadde skjedd på en tid hvor Media Markt ikke hadde konkrete planer om å gå inn i det norske markedet, iallfall ikke i nær fremtid. Ved avgjørelsen av klagesaken legger imidlertid Konkurranseutvalget til grunn at Media Markt har konkrete planer om å gå inn i det norske markedet, slik opprettelsen av datterselskapet i Norge og ansettelse av medarbeidere viser. Lefdals endring av annonsedesign slik at de nå ligger helt opp til Media Markts annonsedesign, skjedde i begynnelsen av 2011 (eventuelt sent 2010), på et tidspunkt da Lefdal måtte være klar over at Media Markt var på vei inn i det norske markedet. Hensikten kan heller ikke ha vært annen enn å ”ta luften ut av” Media Markts annonser og utvanne annonseprofilen i det norske markedet. Utvalget anser at Lefdals etterligning av Media Markts annonseprofil er svært nærgående, og når det skjer nettopp når Media Markt er på vei inn i det norske markedet, er dette i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf markedsføringsloven § 25.

I og med at Media Markt ennå ikke er i det norske markedet, anser Konkurranseutvalget det ikke naturlig å si at etterligningen, selv om den er nærgående, medfører forvekslingsfare.

Markedsføringsloven § 30 er derfor ikke anvendelig på forholdet. Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 11/ 2011

Den 8. november 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Utformingen av belastningslodd var basert på rent funksjonelle hensyn, og derfor ikke vernet for klager, jf mfl § 30. Det forelå ikke forhold som tilsa anvendelse a § 25.

Klager: Skjæveland Cementstøperi AS Fabrikkveien 164

4323 Sandnes

Prosessfullmektig: Advokatfirma Xxxxx & Co AS

v/advokat Xxx Xxxx Xxxxxxxx Postboks 3214

4393 Sandnes

Innklagede: Xxxxxxxx Xxx AS Xxxxxxxxxxxxx 00

4308 Sandnes

Prosessfullmektig: Selvprosederende

v/xxxxxxxxxxx Xxxxx X. Xxxxxxx og Xxxxx Xxxxxxxxx

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagede markedsfører belastningslodd for senkning av ledninger som representerer en etterligning av klagers belastningslodd i strid med markedsføringsloven § 30 og § 25.

Sakens parter

Klager, Skjæveland Cementstøperi AS (Skjæveland) produserer betongprodukter for bygg- og anleggsvirksomhet, derunder belastningslodd. Bedriften ble stiftet i 1987 og har en omsetning på ca. 120 millioner kroner.

Innklagede, Xxxxxxxx Xxx AS (ØR) har tradisjoner tilbake til 1873 og inngår i Østraadt Rør-gruppen, som tilhører Xxxxx X. Xxxxx AS. ØR produserer og selger betongprodukter for bygg og anlegg. De har produsert og solgt belastningslodd siden 1960-tallet på prosjektbasis i begrenset omfang. Selskapet har en omsetning på ca. 70 millioner kroner. Begge selskaper holder til i Sandnes kommune.

Klager, Skjæveland Cementstøperi AS, har i det vesentlige anført:

Skjæveland markedsfører belastningslodd under betegnelsen Capone 1 og 2 og Capone 1 og 2 Duplo. Det er boltefrie lodd som er enkle og raske å montere rundt rør som skal senkes, og har ingen korroderende materialer.

ØR markedsfører nå et belastningslodd som er en fullstendig etterligning av Skjævelands Capone 2. Gjennom Capone-produktene har Skjæveland funnet en løsning som fungerer optimalt, og som er bakgrunnen for at produktene har fått en unik markedsposisjon. ØR har valgt en identisk løsning, uten noen form for særpreg eller egenutvikling. Tvert imot viser ØRs fremlagte presentasjon for Status og veivalg/belastningslodd at de i valget mellom flere alternativer bevisst har valgt den løsning som

nettopp er en etterligning av Capone 2. Presentasjonsmaterialet, som for øvrig er udatert, viser til Skjævelands produkter (SC), og Capone 2 er også avbildet på materialet som en annen konkurrent.

Den eneste forskjellen mellom produktene er at ØR bruker en rund låsebolt, noe som er uten betydning både utseendemessig og funksjonelt. De kommentarene som ØR har gitt til presentasjonen, er ikke relevante i forhold til spørsmålet om det foreligger urimelig etterligning etter § 30 eller for øvrig om produksjonen og markedsføringen er i strid med § 25.

I konkurranseøyemed er det legitimt å la seg inspirere av andre produkter, men det er rettsstridig å basere seg på en direkte kopi av et produkt som konkurrenten har brukt store ressurser på å utvikle og som har vært revolusjonerende i markedet. Det fremlagte presentasjonsmaterialet fra ØR etterlater et klart inntrykk av at ØR har vært seg helt bevisst at det dreier seg om en produktetterligning, men man har forsøkt å gi inntrykk av noe annet ved å foreta helt marginale og ubetydelige justeringer som er uten selvstendig betydning både utseendemessig og funksjonelt.

Innklagede, Østraadt Rør, har i det vesentlige anført:

I forbindelse med at ØR ønsket å gå inn i markedet for belastningslodd i 2009, ble det startet en utviklingsprosess der man også undersøkte hva brukerne av belastningslodd ønsket. Det var viktig å utvikle lodd som var bedre og lettere å montere enn det som var tilgjengelig i markedet.

Presentasjonen for utvikling og valg av løsning viser to ulike løsningsforslag for små lodd og ti ulike løsningsforslag for større lodd. ØR har vært bevisst på at de ikke skulle kopiere Skjæveland. Det ble lagt arbeid i å finne riktig form og vekt på betongloddet. ØR har valgt en av flere standard løsninger for festemiddel og for mellomlegg mellom rør og betong for å hindre at loddene sklir på ledningen. ØRs boltefrie belastningslodd har flere ulikheter fra Capone 2, bl.a. har ØR avfasing av alle ytterflater, noe Capone ikke har. Betongdelene på ØR boltefrie lodd låses sammen med sylindriske låsebolter, mens Capone 2 bruker flate kiler av EDPM-gummi. Dette er en forskjell som gjør at betongdelene og låsemekanismen er totalt forskjellig mellom ØRs lodd og Capone 2. Også størrelsen på låsene er vesentlig for skjellig. I tillegg er det flere andre forskjeller, bl.a. er prinsippet for armering av større lodd svært ulike Capone 2, låsebolten er av materiale som flyter i vann, og låsen har betydelig bedre kraftopptak enn låsen på Capone 2.

Innenfor bygg og anlegg vil man se en mengde produkter og løsninger som brukes om hverandre og ser til forveksling like ut. Bruk, standardisering og funksjon for produktene fremkommer til dels etter kundeønsker. Skjæveland og ØR har mange produkter, for eksempel innen belegningsstein og hageprodukter, som må oppleves som ”meget like”. Likevel kan kvaliteten oppleves som veldig forskjellig.

ØR har ikke opptrådt i strid med markedsføringslovens § 30 eller § 25.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Konkurranseutvalget har i en rekke avgjørelser vist til at markedsføringsloven ikke tar sikte på å beskytte et produkt mot at konkurrenter anvender samme funksjonelle løsning. Det vises for eksempel til utvalgets avgjørelse i sak nr 8 for 1993, armeringsstol i plast. Derimot beskytter markedsføringsloven et produkt hvis en konkurrent har etterlignet særtrekk uten funksjonell betydning, dvs uten betydning for bruk eller produksjon m.v., og som like gjerne kunne være utformet på annen måte. I slike tilfeller kan det for eksempel oppstå fare for at konkurrenten snylter på en annens renommé i markedet, eller gjør konkurransesituasjonen unødvendig vanskelig.

Formen på klagers belastningslodd synes i det alt vesentlige å ha funnet sin form gjennom produktutvikling bestemt av funksjonskrav. Det er da ikke i strid med markedsføringslovens

regler at innklagede anvender samme tekniske løsning og samme utforming for sine belastningslodd. Det foreligger således ikke etterligning i strid med markedsføringsloven § 30.

Det er i denne saken ikke opplysninger om andre forhold som skulle tilsi anvendelse av markedsføringsloven § 25. Det er således ikke opplyst at det skulle være noe ved innklagedes måte å presentere seg og sine produkter på i markedet som tilslører konkurranseforholdene eller som for øvrig er kritikkverdige.

På denne bakgrunn er Konkurranseutvalget enstemmig kommet til at det ikke foreligger grunnlag for å si at innklagede har opptrådt i strid med markedsføringsloven § 30 eller § 25.

Sak nr. 12/2011

Den 5. desember 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx og Xxxx Xxx.

Klagers anode-produkter var ikke i seg selv beskyttet av markedsføringslovens regler. Bl.a. sammenfallende produkter og produktbetegnelser, opplysninger på hjemmesiden m.v, ledet samlet til at konkurranseforholdene ble tilslørt, i strid med § 25.

Klager: Skarpenord Corrosion AS Postboks 46

3993 Langesund

Prosessfullmektig: Advokat Xxx Xxxxxx

Xxxxxxxxx & Helset Advokatfirma AS Xxxxxxxxxx 00

3947 Langangen

Innklaget: Xxxxxxxx AS Postboks 68

3993 Langesund

Prosessfullmektig: Advokat Xxx Xxxxxxx

Advokatene Xxxxxxxxxxx, Xxxxxxx, Sætre, Xxx, Xxxxxxx & Serkland Postboks 1113

3905 Porsgrunn

Saken gjelder:

Spørsmål om brudd på markedsføringsloven §§ 25 og 30 ved etterligning av klagers anoder og ved varekatalog/typebetegnelser for produktene.

Sakens bakgrunn:

Anoder benyttes for å begrense korrosjon i metaller og støpes i kjemiske blandinger, hovedsakelig sink og aluminium, og festes til den metallgjenstand som skal beskyttes, for eksempel en skipsside eller en rørledning. Nedbrytningsprosessen angriper primært anoden (offeranode) i stedet for metallet i for

eksempel skipssiden eller rørledningen, som på denne måten får forlenget levetid. En annen form for beskyttelse oppnås ved å tilføre anoden strøm fra ekstern kilde.

Skarpenord Corrosion AS produserer og selger offeranoder til landbasert industrivirksomhet, offshoreinstallasjoner og skip. Skarpenord Corrosion ble stiftet i 1994 og endret senere navn til Jotun Cathodic Protection AS. I 2003 solgte Jotun AS aksjene i Jotun Cathodic Protection til ledergruppen i selskapet med den del av virksomheten som gjaldt anodevirksomheten, og selskapet tok tilbake navnet Skarpenord Corrosion AS. Teknologien knyttet til ICCP ble solgt til Cathelco Ltd., men slik at teknologien for ICCP landbasert sektor ble solgt til innklagede. Innklagede utvidet virksomheten til også å omfatte offeranoder og ble forhandler av BACs anodeprodukter i det norske markedet fra 2004.

Klager, Skarpenord Corrosion, har i det vesentlige anført:

Produsentene av anodeprodukter tilbyr ekvivalente produkter, men med forskjellig design og typebetegnelser. Typebetegnelsen består av bokstavangivelse for metallet (f eks AL for aluminium eller Z for sink), og siffer som er en vektangivelse. Bokstavbetegnelsene varierer mellom de forskjellige leverandørene.

Klager bruker varemerket Coral for sine anoder, og typebetegnelsene har vært de samme iallfall siden 1970-tallet. Partene i bransjen respekterer hverandres typebetegnelser som et opprinnelsesmerke, og kundene er godt kjent med betegnelsene og vet på den bakgrunn hvilket land produktet stammer fra.

Skarpenord Corrosion mottar i underkant av 1000 anode-bestillinger årlig, og selskapets betegnelser er særlig godt innarbeidet.

Konkurrenter lager ekvivalente anoder, men det vil alltid være forskjeller i vinkler og millimetermål, plassering av skruehull m.v., selv om vekt og generell utforming gjør at de har samme anvendelsesområde. Cathwells anoder er imidlertid fullstendig kopi av Skarpenord Corrosions anoder, ikke bare i form og størrelse, men endog ned til detaljer som plassering av skruehull, og med Skarpenord Corrosions typebetegnelser. Også tegningene er kopiert fra klagers varekatalog.

Cathwells etterligning av Skarpenord Corrosions produkter med tilhørende typebetegnelser er i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Bruken utnytter den goodwill Skarpenord Corrosion har opparbeidet i markedet og representerer en urimelig utnyttelse av Skarpenord Corrosions innsats og resultater. Likhet i utseende og typebetegnelser medfører også at det er fare for forveksling med Skarpenord Corrosions produkter. Det fremgår av det materialet som er fremlagt av Cathwell, at det ikke er andre som benytter eksakt samme produktbetegnelser som konkurrenter på identiske produkter.

Forvekslingsfaren er stor fordi Cathwell til dels også benytter Skarpenord Corrosions varemerke Coral. For øvrig fremgår det bare på to av sidene med anodeoppstillinger at det er BAC som er leverandør av anodene. Bruken av varemerket Coral bekrefter også at klagers produktnavn og varelister ligger til grunn for Cathwells egne varelister og produktnavn/betegnelser.

Forholdet er særlig kritikkverdig fordi Cathwell har kopiert iallfall 18 av anodene med varebetegnelse. Cathwell har opplyst at noen dimensjoner er endret fordi de ikke var presise i forhold til de mål mv. som var angitt. Slike minimale endringer uten funksjonell betydning, er uten betydning for avgjørelsen av saken.

Når Cathwell på sin hjemmeside viser til tidligere virksomhet i Jotun Cathodic Protection/Skarpenord Corrosion, er det nettopp i forsøk på å oppnå effekt av den angivelige tilknytningen, og dette bidrar til forvekslingsfaren. Cathwell ervervet bare en svært liten del av den virksomhet som ble drevet i Jotun,

nemlig 3 av 39 områder. Cathelco har overtatt 12 av 39 områder, og de resterende, 24 av 39 områder, lå igjen i Skarpenord Corrosion AS.

Begge selskaper holder til i Langesund og opererer i et internasjonalt marked med både norske og internasjonale kunder. Dette forsterker forvekslingsfaren. I denne sammenheng må det også tas i betraktning at Cathwell benytter en logo som er svært lik Skarpenord Corrosions logo, og henvisningen til Jotun Cathodic Protection og Skarpenord Corrosion forsterker risikoen for forvekslingsfare ytterligere.

Innklagede, Xxxxxxxx AS, har i det vesentlige anført:

Cathwell har levert offeranoder fra selskapet ble startet i 2003. De forskjellige leverandørers ulike anodeprodukter er ekvivalente, og har i stor grad lik vekt, lengde og innhold. Anodene som Skarpenord produserer, er således uten særpreg. Produktene fra ulike leverandører har også samme eller tilsvarende typebetegnelser.

Når det finnes flere leverandører av de samme produkter og med tilsvarende typebetegnelser, har ikke klagers typebetegnelse særskilt vern mot at andre selger tilsvarende produkter med tilsvarende typebetegnelser. For eksempel produserte BAC anodetype A50 og A116 osv. før Cathwell ble kunde i 2003.

Cathwell har aldri kopiert klagers tegninger eller mål, men har siden 2003 fått levert ulike typer anoder fra BAC, basert på tegningsmateriell og anodeformer som BAC da hadde fra tidligere.

På bakgrunn av tvisten med klager har Cathwell kontrollert de omtvistede anodene og avdekket avvik mellom BACs tegninger og eksakte mål på de leverte anodene. Dette er nå korrigert.

Anodetypebetegnelsene er generelle og har ingen særegenhet. Betegnelsen AZ50/A50 eller 50A er betegnelser som går igjen på en anode i aluminium på 5 kilo, og det ene er ikke mer særpreget enn det andre. Disse typebetegnelsene har vært anvendt i mange tiår. Det foreligger ingen ”nøyaktig kopiering” av klagers varekatalog, men en vanlig angivelse av produktene, og der tegningene er forskjellige og dimensjonene er angitt i ulik rekkefølge.

På hjemmesiden fremgår det tydelig at produsenten av anodene er ”mainly” BAC i Danmark.

Det er historisk korrekt at Cathwells virksomhet har sin opprinnelse i Jotun Cathodic Protection AS, som før dette utgjorde det ”opprinnelige” Skarpenord Corrosion AS. Når Skarpenord sier at Cathwell bare dekker 3 av 39 områder fra den tiden Jotun var eier av anodevirksomheten mv, er det misvisende. Personer fra Jotun, bl.a. den tidligere tekniske sjef, gikk over til Cathwell, og Cathwell har hele tiden hatt meget høy kompetanse når det gjelder anoder, derunder offeranoder. F eks service og engineering for ulike markeder, som Skarpenord angir som syv områder, ble ledet og utført av personell som i dag er ansatt i Cathwell.

Oppsummert er situasjonen at Cathwell kjøper produkter som BAC har produsert i en årrekke, og bruker betegnelser som er i samsvar med det som er vanlig for denne type produkter.

Verken når det gjelder form eller betegnelser, skiller klagers produkter seg fra det helt vanlige.

Det foreligger hverken etterligning, urimelig utnyttelse av klagers innsats eller forvekslingsfare, jf markedsføringsloven § 30. Det foreligger heller ikke forhold fra Xxxxxxxxx side som er i strid med markedsføringsloven § 25.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Næringslivets Konkurranseutvalg vil først gi noen generelle kommentarer knyttet til de enkelt- elementer som er trukket frem fra klager:

Skarpenords aluminiumsanoder har en form som er bestemt ut fra hva som er hensiktsmessig og funksjonelt, og har ikke designmessige elementer som tilfører produktene noe utover dette.

Produktene som sådan er da ikke beskyttet mot at konkurrenter produserer aluminiumsanoder med tilsvarende størrelse og form. Dette gjelder også praktiske detaljer som plasseringen av hullene for innfesting av anodene – f.eks. må hullene kunne tilpasses slik at skipets eksisterende festeanordninger kan benyttes. Konkurranseutvalget viser også til at partene henvender seg til aktører i det profesjonelle markedet, og der faktorer som kvalitet og pris vil være viktige konkurranseparametre.

Typebetegnelser. De forskjellige produsenter av anoder benytter typebetegnelser som enkelt angir materialtype ved hjelp av bokstav(er) og med tall for størrelse/vekt. Det kan variere om materialtypen angis foran eller bak tallet, og for eksempel om aluminium forkortes til A eller Al. Skarpenord har etter det opplyste benyttet forkortelsen A for aluminium og med tallet for anodestørrelsen bak i flere tiår. Det finnes eksempler på at også andre benytter betegnelsen A med tall bak som angir størrelsen. Konkurranseutvalget kan ikke se at Skarpenord kan ha enerett til sin måte å beskrive produktets type og størrelse på.

Varefortegnelse. Skarpenord hevder at Cathwell har kopiert deres varefortegnelse. Varefortegnelsen er imidlertid en enkel oversikt over anodetyper/størrelser og som i seg selv eventuelt bare kan ha en svært begrenset beskyttelse. Selv om varefortegnelsene er ganske like, er det også noen forskjeller mellom dem.

Det er i seg selv ikke noe i veien for at en virksomhet for eksempel på sin hjemmeside informerer om sin historie og tidligere tilknytning. Men det må da gjøres på en måte som ikke er i strid med markedsføringslovens regler, og for eksempel ikke tilslører den aktuelle situasjonen. Cathwell har etter henvendelsen fra Skarpenord endret opplysningene på hjemmesiden. Forholdet kan likevel tas i betraktning ved vurderingen av om Cathwell har opptrådt i strid med markedsføringslovens regler.

Den konkrete vurderingen

Som det fremgår av det som er sagt ovenfor, er det etter Konkurranseutvalgets syn ikke i seg selv i strid med markedsføringsloven å markedsføre offeranoder i samme utførelsesform som klager benytter for sine anoder. Det er heller ikke i seg selv i strid med markedsføringsloven å benytte samme typebetegnelser som klager benytter. Den konkrete vurdering av om Cathwell har opptrådt i samsvar med markedsføringslovens regler, beror imidlertid på en samlet vurdering av alle de relevante forhold i saken. Ved denne vurderingen er utvalget – under tvil – kommet til at Cathwell har opptrådt i strid med kravet til god forretningsskikk næringsdrivende i mellom, jf. markedsføringslovens § 25. Begrunnelsen er at Cathwell etter utvalgets syn har opptrådt på en måte som tilslører og dermed unødig vanskeliggjør konkurranseforholdet mellom partene.

Konkurranseutvalget viser til at Cathwell etter det opplyste, er den eneste aktøren som markedsfører anoder som i form og størrelse tilsvarer Skarpenords offeranoder, og som samtidig benytter de samme betegnelser som Skarpenord gjør. Selv om Cathwells leverandør BAC tidligere har produsert enkelte av disse anodene, forstår utvalget det slik at Cathwell nå systematisk tilbyr samme varianter som Skarpenord, og altså i samme form og størrelse og med de samme produktbetegnelser. Dette kan skape uklarheter i markedet. Med referansen til Jotun

og det som er den tidligere virksomheten Skarpenord Corrosion på hjemmesiden, samt at begge virksomhetene holder til i Langesund, tilsløres forholdet mellom Skarpenord og Cathwell og deres produkter. Cathwell kunne enkelt ha unngått en slik uklarhet.

Konkurranseutvalget har ikke vurdert påstanden fra Cathwell om at deres anoder har større kapasitet enn den tilsvarende anoden fra Skarpenord, men bemerker at en slik påstand vil være villedende dersom den ikke kan dokumenteres på tilfredsstillende måte.

Det er uklart for Konkurranseutvalget hva som er bakgrunnen for bruken av varemerket CORAL i ordrebekreftelse fra Cathwells leverandør BAC til Cathwell; om det er initiert av Cathwell, i hvilket omfang/grad varemerket er benyttet og i hvilke sammenhenger. Utvalget har derfor ikke tatt bruken av varemerket i betraktning ved vurderingen av Cathwells forhold.

Det er Konkurranseutvalgets enstemmige konklusjon at Cathwell har opptrådt i strid med god forretningsskikk næringsdrivende i mellom, jf. markedsføringslovens § 25.

Sak nr. 13/ 2011

Den 5. desember 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxxx Xxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxx Xx.

Påberopelse av Svanemerking i markedsføring av bleier gikk lenger enn det var dekning for, og i strid med § 26. Sammenlignende reklame, selv om konkurrenten ikke var nevnt. Det å skape og spille på foreldres usikkerhet, er i strid med markedsføringsloven § 25.

Klager: Procter & Gamble Sverige AB X.X.Xxx 27303

SE 10254 Stockholm / Sverige

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx DA

v/advokat Xxxxxx Xxxxxxxx Xxxx Postboks 1324 Vika

0112 Oslo

Innklagede: SCA Hygiene Proucts AS

Postboks 6227 Etterstad

0603 Oslo

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx DA

v/advokat Xxxxx Xxxxxxx

v/Rettslig medhjelper Xxx Xxxxxx Dølvik Postboks 1397 Vika

0114 Oslo

Klagen gjelder:

Spørsmål om det foreligger sammenlignende reklame eller markedsføring i strid med markedsføringsloven § 25 og bruk av miljøpåstander i strid med markedsføringsloven § 26.

Sakens parter

Procter & Gamble Sverige AB (P&G) er en del av Procter & Gamble-konsernet som produserer et bredt utvalg av forbrukervarer i en rekke land, deriblant alle land i Europa. Procter & Gamble står blant annet bak produktene som markedsføres og selges under varemerket Pampers, hovedsakelig bleier og våtservietter til spedbarn. Bleiene markedsføres i fire ulike serier, tilpasset barnets alder og vekt.

SCA Hygiene Products AS (SCA) er et globalt selskap som produserer og markedsfører diverse hygieneprodukter under forskjellige varemerker. For bleier, våtservietter, lotion og andre produkter tilpasset baby- og småbarnshygiene, benyttes varemerket Libero.

Sakens bakgrunn

I Norge og i andre land selger Pampers bleier som er tilsatt lotion for å beskytte barnets hud og hindre irritasjon, og bleier som ikke er tilsatt lotion. SCA markedsfører Libero bleier med og uten lotion. I Norden markedsfører SCA likevel bare Svanemerkede bleier, som er uten lotion. P&G og SCA er de to dominerende aktørene når det gjelder bleier i det norske markedet, med til sammen ca. 90 % av markedet og er hovedkonkurrenter.

I sin markedsføring av Libero bleier har SCA benyttet følgende utsagn gjengitt fra Liberos nettsider:

1

”Hvorfor inneholder ikke Libero verken lotion eller parfyme? Vi vil at bleiene skal være så ”naturlige” som mulig. Allergi blant barn brer om seg, og derfor synes vi det er unødvendig med flere tilsetningsstoffer i form av parfyme eller lotion. En mening vi deler med 3 av 4 foreldre. Foreldrene skal selv kunne bestemme hva barnet har på huden. Det er du som forelder som vet hvilke produkter barnet ditt tåler.”

(Fra Stellebordets ABC)

2

”I Libero arbeider vi ut fra en rekke verdier. De to viktigste handler om ansvaret for natur og mennesker. Derfor kan dere være helt sikre på at det ikke finnes kjemiske tilsetningsstoffer i form av lotion, optiske blekemidler eller parfyme i en Liberobleie. Når det gjelder lotion, mener vi at det er dere foreldre som skal bestemme hva dere smører barna med – og når. Dere er ekspertene på deres barn.”

(Fra Våre verdier)

3

”Her ser du barselgruppens forskjellige uttalelser om helse og miljø når det gjelder bleier: Det viktigste for meg er at barnets bleie verken inneholder lotion, parfyme eller salve.”

(Fra Dette mener de)

4

”Svanemerket er det trygge valget for kvalitet mot barnets hud. Vi har valgt Svanemerket fordi dette merket står for sikkerhet – ikke bare for miljøet, men i like stor grad for barnet.

Svanemerket: Er din garanti for at bleiene ikke inneholder parfyme, lotion, salve eller andre stoffer som er kjent for å fremkalle allergi eller irritasjon …… Det viktigste handler om ansvaret for natur og mennesker. Derfor kan dere være helt sikre på at det ikke finnes kjemiske tilsetningsstoffer i form av lotion, optiske blekemidler eller parfyme i en Libero bleie … og at Svanemerket ”er det tryggeste valget for kvalitet mot barnets hud”. ”

(Fra Kjenner du Svanemerket?)

5

”Uten Lotion, salve og parfyme.

Lukten er ren siden bleien verken inneholder lotion, parfyme, salve eller andre unødvendige stoffer som er kjent for å kunne fremkalle allergi eller irritasjon. Svanemerket tillater heller ingen kjente allergifremkallende eller irriterende stoffer. Alle de vanlige bleiene og buksebleiene til Libero er Svanemerket. Vi mener at Svanemerket sikrer deg det beste for barnet."

(Fra Bruk nesen!)

Ifølge P&G har SCA benyttet tilsvarende eller lignende utsagn i e-poster, i produktpakker og i andre markedsføringskanaler.

Svanemerket er et offisielt miljømerke som brukes i de nordiske land. I årsrapporten for 2010 sies det bl.a. at ordningen ”fungerer som en kjøpsveiledning for store og små innkjøpere”, og at du kan ”unne deg god miljøsamvittighet når du har kjøpt et Svanemerket produkt”.

Ifølge informasjonen "Svanemerking av hygieneprodukter" kan ikke produkter tilsatt medikamenter/medisin, desinfiserende stoffer og lignende bli merket med Svanemerket. Det følger av Xxxxxxxxx for å bli Svanemerket at lotion, hudpleiende og/eller bløtgjørende preparater ikke må inngå i produktet. Bakgrunnsdokumentet for ”Svanemerking av hygieneprodukter” viser til at det i lotionpreparater kan forekomme allergene og kreftfremkallende stoffer. Fordi lotion og hudpleiende eller bløtgjørende preparater ikke er nødvendig for hygieneprodukters funksjon, utelukkes hygieneprodukter med slike tilsetninger fra Svanemerking av helsemessige årsaker.

Klager, Procter & Gamble, har i det vesentlige anført:

Selv om SCA utenfor Norge også selv tilbyr bleier tilsatt hudpleieprodukter, deriblant lotion og oljer, kritiserer de dette sterkt i sin markedsføring i Norge.

SCAs markedsføring av Libero er i realiteten en sammenlignende reklame som retter seg mot Pampers. Sammenlignende reklame er enhver reklame som direkte eller indirekte viser til en konkurrent eller til varer og tjenester som tilbys av en konkurrent, jf. forskrift om sammenlignende reklame § 2. En reklame viser indirekte til en konkurrent når konkurrenten eller dens vare blir gjenkjent, og selv om det kun skjer gjennom ”insinuasjon”.

De fleste forbrukere som kjøper bleier, må antas å vite at det finnes bleier på markedet som inneholder lotion, og – markedsandelen tatt i betraktning – må forbrukerne antas å forstå at det er Pampers som selger disse.

Fast praksis fra NKU stiller strenge krav til sakligheten og riktigheten av innholdet i sammenlignende reklame. Opplysningene skal være korrekte, uttømmende så langt sammenligningen rekker, og objektive i den forstand at konkurrentens fordeler ikke underslås. Jo sterkere og mer ømtålig budskapet er, desto strengere krav stilles til dokumentasjon, jf. NKUs avgjørelse i sak nr. 03 for 1997.

SCAs markedsføring gir inntrykk av at all slags lotion i bleier utgjør unødvendige tilsetningsstoffer og gir sterke antydninger om at bruk av lotion leder til allergi og/eller irritert hud, samt er miljøfarlig.

Uttalelsene om at Liberos bleier skal være ”så naturlig som mulig”, eller at lotion osv. er ”kjent for å fremkalle allergi eller irritasjon”, spiller på foreldrenes frykt for barnets helse. Dette er klart usaklig og diskrediterer konkurrentene i sterk grad på at bleier, som for eksempel inneholder lotion er miljøskadelige, og det gis inntrykk av at det ikke finnes kjemiske tilsetningsstoffer i Libero bleier.

P&G har en omfattende database med sikkerhetsstudier, inkludert studier omkring hudens følsomhet. Verken studiene eller erfaringene gjennom 15 års bruk av lotion i bleier, viser at dette gir negative helseeffekter, men tvert imot at det har en beskyttende effekt og motvirker bleieeksem. Pampers har

oppnådd Norges Astma og Allergiforbunds merke, et merke som stiller strenge helserelaterte krav og miljøkrav.

SCAs markedsføring gir også uriktig inntrykk av at det ikke finnes kjemiske tilsetningsstoffer i Libero bleier. Ved å fokusere på Svanemerket, forsøker SCA å dreie fokus bort fra det reelle innholdet i markedsføringen og det inntrykk dette skaper. Markedsføringen skal bedømmes ut fra det helhetsinntrykket det gir forbrukeren, og det er viktig at helhetsinntrykket blir riktig og basert på fakta. Det vises til de nordiske forbrukerombudenes veiledning om ”Bruk av etiske og miljørelaterte påstander i markedsføringen (2005)”.

Det er ingen unnskyldning at det som gjengis i reklamen, er uttalelser fra andre. Den som reklamerer har en selvstendig kontrollplikt og et selvstendig ansvar for at utsagnene som gjengis er korrekte, jf. NKUs avgjørelse nr 15 for 1992. Det vises også til NKUs avgjørelse nr 8 for 1998, der det uttales at spørsmålet om sunt kosthold er et meget følsomt og viktig tema for mange mennesker, og at det derfor kreves stor grad av oppmerksomhet og aktsomhet i markedsføringen når man beveger seg inn på dette området. Det samme må gjelde området for hygieneprodukter for barn.

Det forhold at Libero-produktene er Svanemerket, gjør ikke villedende sammenlignende reklame rettmessig. SCAs gjentatte kobling mellom lotion, allergi og kjemiske tilsetningsstoffer osv., samt de angivelige farene ved dette, er i strid med markedsføringslovens regler. Dette er også fastslått i avgjørelse fra det finske Board of Business Practice. Både den finske og den norske markedsføringsloven bygger på EUs direktiv om villedende og sammenlignende reklame.

Pampers’ bleier inneholder verken parfyme eller blekemidler, og det er vanskelig å se hvorfor SCA fremhever disse stoffene sammen med lotion, dersom det ikke nettopp er for å skape inntrykk av at Libero – i motsetning til konkurrenten Pampers – ikke inneholder optiske blekemidler og kjemiske tilsetningsstoffer som er kjent for å fremkalle allergi eller irritasjon. Pampers’ bleier har oppnådd Astma- og Allergiforbundets NAAF-merke. NAAF-merket stiller meget strenge krav til produktets helse- og miljøvennlighet.

Det bildet SCA danner av lotion i bleier som allergifremmende, helseskadelig og miljøfarlig, er uriktig, villedende og udokumentert. Samtidig skapes inntrykk av at Libero-bleiene ikke inneholder kjemiske tilsetningsstoffer. Markedsføringen innebærer nedvurdering av Pampers’ bleier. Det direkte konkurranseforholdet mellom Libero og Pampers gjør markedsføringen særlig graverende. SCAs markedsføring bryter med reglene om sammenlignende reklame og er villedende, jf. markedsførings- loven § 26, og er også i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom, jf. markedsførings- loven § 25.

Innklagede, SCA Hygiene Products, har i det vesentlige anført:

SCA bestrider at markedskampanjen og de påklagede reklameutsagn er illojale eller villedende.

Libero bleier er miljømerket med Svanemerket, og SCA har dokumentert at alle kravene for miljømerking er oppfylt. Dette er relevant informasjon for forbrukerne, og bruken av Svanemerket og markedsføringen om dette er i overensstemmelse med markedsføringslovens regler. Uttalelsene er sannferdige, og markedsføringen innebærer ingen diskreditering av SCAs konkurrenter. Det foreligger ikke øvrige elementer i SCAs markedsføringskampanje som gjør markedsføringen illojal og i strid med god forretningsskikk.

SCA er et selskap som tilstreber å bidra til bærekraftig utvikling og ble kåret til nummer 2 på listen over de mest grønne bedrifter i verden i 2007 av Official Investment Research Services.

Svanemerket er et miljømerke med absolutte krav og baseres på miljøvurdering gjennom hele varens livsløp, fra råvare til avfallshåndtering. Svanemerket tar sikte på at produktene skal ha lav påvirkning på miljøet og på forbrukernes helse. Kravene som gjelder for tilsetningsstoffer i produktene, er spesielt strenge.

SCA foretok i 2009 og 2011 markedsundersøkelse på sin hjemmeside blant Libero Klubbens medlemmer. Resultatene fra undersøkelsene underbygger påstandene om ”barselgruppens preferanser”.

Det er ikke relevant for saken at Libero tilbyr bleier tilsatt hudpleieprodukter i andre markeder.

Uttalelsen fra The Board of Business Practice i Finland kan ikke legges frem uten samtykke og har for øvrig heller ikke rettslig verdi i nærværende sak. Markedsføringen i den saken skiller seg vesentlig fra nærværende sak, og Libero produktene var den gang ikke Svanemerket. Finland er også en annen jurisdiksjon med andre rettsregler og praksis.

Det foreligger ikke sammenlignende reklame. En produsent må kunne fremheve sine egne produkter, deres kvalitet og andre positive forhold knyttet til produktene uten at det oppfattes som sammenlignende reklame, og selv om det bare er to hovedaktører på markedet. Fremhevelsen av de positive miljøsider ved bleier uten lotion, er ikke begrenset til å gjelde Libero-bleier, men gjelder også for andre bleier uten lotion, derunder klagers bleier uten lotion.

Svanemerket setter strenge kriterier for hva som kan tilsettes produktene, bl.a. at krem, hudpleie og bløtgjørende preparater ikke er nødvendige for hygieneprodukters funksjonalitet, og at slike tilsetningsstoffer ikke godtas av helsemessig årsaker, idet det i lotionpreparater ”kan forekomme allergene og kreftfremkallende stoffer”. Det følger av Xxxxxxxxxxx at de påklagede påstander i SCAs markedsføringskampanje er oppfylt. Det er intet i utsagnene som går ut over det som er dokumentert gjennom Svane-merkingen. Det er ikke riktig at SCA gir inntrykk av at det ikke finnes kjemiske tilsetningsstoffer i Libero bleiene. Det markedsføringen sier, er at det ikke finnes tilsetningsstoffer i form av lotion, optiske blekemidler eller parfyme. I motsatt fall ville Libero ikke blitt Svanemerket.

Det er ikke hevdet at Xxxxxx er det tryggeste valget for kvalitet mot barns hud, men SCA har korrekt uttalt at ”Svanemerket er det trygge valget for kvalitet mot barnets hud”. Pampers utpekes ikke som et dårligere valg enn Libero, og markedsføringen er ikke diskrediterende.

Det gis ikke inntrykk av at Pampers eller andre produkter som ikke er Svanemerket, er skadelig for mennesker og miljø, slik P&G antyder. Men SCA har et legitimt ønske om å fremheve at de er blitt tildelt Svanemerket, som er kjent for miljøhensyn og som legger spesielt stor vekt på helse.

Det forhold at P&G er tildelt Norges Astma og Allergiforbunds merke, rokker ikke ved SCAs grunnlag for å vise til Svanemerket og hva det står for. Det er omdiskutert i fagmiljøer hvilken merkeordning som er best, men det kan ikke få betydning ved vurderingen av om det strider mot markedsførings- lovens bestemmelser å vise til sin egen merking.

Det foreligger ikke brudd på markedsføringsloven § 26. Det foreligger heller ikke brudd på markedsføringsloven § 25. Det er ikke slik at SCA spiller på frykt hos foreldrene.

Bakgrunnsdokumentet for Svanemerking sier at det i lotionpreparater kan forekomme allergene og kreftfremkallende stoffer. Det er foreldrene selv som best vet hva barnet tåler, og om den aktuelle lotion barnet utsettes for, gir allergiske reaksjoner. Det er en viktig verdi for SCA at foreldrene selv kan bestemme. Dette kan ikke være i strid med markedsføringsloven § 25.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Næringslivets Konkurranseutvalg vil bemerke at den som har et svanemerket produkt, kan vise til det i sin markedsføring og i den forbindelse også referere til de krav som stilles til svanemerking for den aktuelle typen produkter. Men som ellers må dette gjøres på en måte som er i samsvar med reglene i markedsføringsloven.

Ved vurderingen av den påklagede markedsføringen, legger Konkurranseutvalget til grunn den forståelsen og det inntrykket som markedsføringen umiddelbart skaper hos en vanlig forbruker.

Slik SCA uttrykker seg, skapes det hos forbrukerne inntrykk av at bleier med lotion lett fremkaller allergi eller irritasjon. For eksempel vil utsagnet som er gjengitt som nr. 5 ovenfor, oppfattes på denne måten. Det er ikke gitt noen dokumentasjon for at bleier med lotion lett fremkaller allergi eller irritasjon. Det er heller ikke det som ligger bak kriteriene for svanemerking av hygieneprodukter. I krav K32 sies det at det i lotionpreparater kan forekomme allergener og kreftfremkallende stoffer, og at slik tilsetning utelukker svanemerking fordi tilsetningen ikke er nødvendig for hygieneprodukters funksjon. Denne tilnærmingen, som ligger til grunn for svanemerking av hygieneprodukter, gir ikke grunnlag for å si at Svanemerket er det trygge valget for kvalitet mot barnets hud, og derved implisere at bleier med lotion ikke er et trygt valg for kvalitet mot barnets hud.

Selv om det ikke er avgjørende for vurdering av om markedsføringen er villedende, vil Konkurranseutvalget understreke at det her dreier seg om sammenlignende reklame. Markedsføringen vil nettopp ramme konkurrenten, Pampers, som sammen med Libero har ca. 90 % av det norske markedet. Sammenlignende reklame stiller særlige krav til nøkternhet ved valg av ord og uttrykksform, slik at det ikke skapes et annet inntrykk av konkurrenten og konkurrentens produkter enn det er saklig grunnlag for. SCA har ordlagt seg slik at innholdet i markedsføringen går ut over det som Svanemerket gir støtte for, og skaper det inntrykk at Pampers-bleier med lotion lett fremkaller allergi eller irritasjon. Som nevnt, har SCA har ikke dokumentert at Pampers-bleier med lotion ikke er et trygt valg.

I markedsføringen henviser SCA også til uttalelser fra ”barselgruppen” og at 3 av 4 foreldre er enig i at det er unødvendig med tilsetningsstoffer i form av parfyme eller lotion (i bleier). SCA påberoper her undersøkelser og respons Libero har fått fra brukere fra Liberos nettsted. SCA har ikke sannsynliggjort at dette er uttrykk og synspunkter som ville vært representative dersom det var gjennomført en balansert og saklig markedsundersøkelse. SCA har da ikke dokumentert at det er grunnlag for disse påstandene.

Basert på ovenstående, er det Konkurranseutvalgets vurdering at markedsføringen er villedende og i strid med markedsføringslovens § 26.

Når en næringsdrivende i sin markedsføring påberoper verdier som er viktige for forbrukerne, som f. eks. miljø og helse, blir kravet til nøkternhet og etterrettelighet i markedsføringen særlig fremtredende. SCAs markedsføring er egnet til å skape usikkerhet hos småbarnsforeldre, som bare ønsker å gjøre det beste for sine barn. SCA har bevisst valgt å uttrykke seg på en måte som gir inntrykk av at det er uansvarlig å velge bleie med lotion. Det å spille på foreldrenes usikkerhet på denne måten, er etter Konkurranseutvalgets syn, i strid med god forretningsskikk næringsdrivende i mellom, jf. markedsføringslovens § 25.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 14/ 2011

Den 5. desember 2011: Xxxxxxxx Xxxxx, Xxxxx Xxxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxxxx Xxxxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxxx Xxxxxx.

Konkurranseutvalget viste til at tvisten i det vesentlige gjaldt varemerkerettslige problemstillinger, og at det hadde vært svært begrenset markedsføringsaktivitet i Norge. På denne bakgrunn fant utvalget enstemmig at saken ikke egnet seg for behandling i utvalget på nåværende tidspunkt. Saken ble følgelig avvist, jf. vedtektene § 1 siste ledd.

Klager: Volvo Trademark Holding AB, c/o AB Volvo, VHK SE-405 08 Gøteborg

Sverige

Prosessfullmektig: Advokatene x Xxxx Xxxxxxx AS

v/advokat Xxxxxxxx X. Xxxxxx Postboks 449 Sentrum

0104 Oslo

Innklaget: Hebei Aulion Heavy Industries Co. Ltd

Xuanhua High-Development Zone Hebei Province

Kina

Prosessfullmektig: Zacco Advokater AS

v/advokat Xxxxx Xxxxxxxx Xxxxx Postboks 2003 Vika

0125 Oslo

Saken gjelder:

Spørsmål om ulovlig etterligning av kjennetegn i strid med markedsføringsloven §§ 30 og/eller 25.

Sakens parter

Klager, Volvo Trademark Holding AB, er et svensk selskap som er innehaver av en rekke verdenomspennende registreringer av varemerket VOLVO i forskjellige varianter for en rekke varer og tjenester. Selskapet lisensierer ut bruken av varemerket til Aktiebolaget Volvo og til Volvo Car Corporation for bruk i selskapenes forretningsvirksomhet. Volvo Car Corporation har siden mars 1999 vært et heleid datterselskap av Xxxx Xxxxx Xxxxxxx. Selskapet har eksportert biler under varemerket VOLVO siden 1928.

Innklagede, Hebei Aulion Heavy Industries Co. Ltd., er et kinesisk selskap som produserer og selger blant annet traktorer, lastebiler og anleggsmaskiner merket FOTON LOVOL/LOVOL. Selskapets produkter omsettes over hele verden.

Klager, Volvo Trademark Holding AB, har i det vesentlige anført:

Varemerket Volvo er et distinktivt varemerke som er sterkt innarbeidet gjennom mange år. Varemerket har en betydelig goodwill og representerer enorme investeringer og verdier. Merket har såkalt Kodak- status, jf. varemerkeloven § 4 annet ledd.

Volvo-konsernet innehar et stort antall registreringer for sine varemerker både i Norge og ellers i verden. Volvo-konsernet bruker bare i Norge flere millioner kroner årlig på profilering og markedsføring av sitt navn og sine produkter/virksomhet. Dette gjelder ikke bare personbiler, men også lastebiler, anleggsmaskiner, busser og båter, samt tilbehør og deler til slike varer. Samlet sett har klager en svært høy omsetning i det norske markedet, hvilket betyr at konsernet også har stor markedsandel og en veletablert posisjon her.

Klager ble i 2008 kjent med at innklagede hadde startet opp konkurrerende virksomhet under varemerket LOVOL. Klager fremsatte umiddelbart innsigelser mot innklagedes registreringer av varemerket LOVOL i Norge. Disse innsigelsene er nå til behandling hos Patentstyrets annen avdeling.

Klager gjør gjeldende at innklagedes bruk av kjennetegnet LOVOL er en etterligning som rammes av markedsføringsloven § 30. Utgangspunktet for vurderingen er klagers kjennetegn sammenlignet med innklagedes kjennetegn. Det må anses som utvilsomt at innklagede var særdeles godt kjent med klagers varemerke da selskapet valgte å starte opp sin konkurrerende virksomhet. Det må dermed legges til grunn at likheten mellom kjennetegnene er tilsiktet med den hensikt å snylte på klagers innsats og resultater.

Kjennetegnene retter seg mot samme kundekrets, de består av samme bokstaver, og ordene er like lange. Det eneste som skiller kjennetegnene, er en omstokking på bokstavrekkefølgen. VOLVO og LOVOL vil derfor oppleves som like innenfor det relevante markedet. LOVOL vil også kunne bli oppfattet som en feilstavelse av VOLVO. Innklagede har ingen selvstendig identitet i markedet, og dette bidrar til å forsterke faren for forveksling. Videre bruker innklagede sitt kjennetegn på en måte som ytterligere skaper forvirring i markedet, jf. fargevalg og logobruk. Det foreligger en etterligning, det foreligger forvekslingsfare, og det er en urimelig utnyttelse av klagers innsats og resultater.

Under enhver omstendighet har innklagede opptrådt i strid med god forretningsskikk næringsdrivende i mellom, jf. markedsføringsloven § 25. Det vises til at innklagede ikke har utnyttet de eksisterende variasjonsmuligheter. Det dreier seg om et særlig sterkt og kjent varemerke, og da har konkurrenter en plikt til å skape ekstra stor avstand siden risikoen for assosiasjon vil være desto større. Innklagedes forsøk på å tåkelegge og skape forvirring med hensyn til valget av navnet XXXXX, gjør dette forholdet særlig klanderverdig. Uansett hvordan man vurderer forvekselbarheten mellom VOLVO og LOVOL isolert sett, så må klagers opparbeidede markedsposisjon og 84 års konsekvent og omfattende bruk, gi grunnlag for en særlig beskyttelse.

Når det gjelder innklagedes anførsel om avvisning, bemerkes at utvalgets vedtekter ikke utelukker at Konkurranseutvalget behandler saker som også har vært forelagt et annet organ for uttalelse. Det er dessuten en helt annen vurdering som gjøres av Patentstyret. Patentstyret vurderer spørsmålet om LOVOLs registrerbarhet etter varemerkeloven, mens Konkurranseutvalget skal gjøre en vurdering etter markedsføringslovens bestemmelser. Det vises særlig til at subjektive elementer, som for eksempel illojalitet, er svært viktig ved en vurdering etter markedsføringsloven.

Det forhold at innklagede ikke har en særskilt tilknytning til Norge, fratar heller ikke dette forholdet karakter av å være en aktuell tvist mellom partene. LOVOLs produkter eksisterer allerede i markedet, og hjemmesiden retter sin markedsføring mot det europeiske marked. Det vises også til at innklagede har forsøkt å varemerkeregistrere kjennetegnet i det norske varemerkeregisteret. Klagen må derfor fremmes til realitetsbehandling.

Innklagede, Hebei Aulion Heavy Industries Co. Ltd., har i det vesentlige anført:

Klagen må avvises. Den foreliggende saken er en ren varemerketvist som for tiden verserer for Patentstyret. Patentstyret har nylig konkludert med at de to merkene ikke er forvekselbare. Patentstyret er også av den oppfatning at det ikke foreligger noen assosiasjonsrisiko, og at bruken av merket

LOVOL dermed ikke innebærer noen urimelig utnyttelse av eller skade på VOLVO-merkets særpreg eller anseelse (goodwill) i strid med varemerkerettens kodak-vern. Tvisten inneholder ingen andre elementer enn de som reguleres gjennom varemerkelovgivningen, og den faller derfor utenfor utvalgets mandat.

Innklagede tar sterkt avstand fra den påståtte illojaliteten. Den fremlagte ekspertuttalelsen er ikke korrekt, og den er ikke egnet for behandling i NKU. Det vises også til at nærværende tvist er en internasjonal varemerketvist mellom to utenlandske selskaper om varemerke-rettslige spørsmål, som enten er avgjort eller verserer for kompetente juridiske myndigheter / domstoler flere steder i verden. Tvisten har ingen særskilt tilknytning til Norge, og den er således uegnet for behandling i NKU.

Når det gjelder markedsføringsloven § 30, anføres at ingen av lovens tre kumulative vilkår er oppfylt. Varemerket LOVOL er ingen etterlikning av varemerket VOLVO. Merkene er ikke like, verken visuelt, fonetisk eller begrepsmessig. Det foreligger ingen fare for forveksling, og det foreligger ingen urimelig utnyttelse av klagers innsats eller resultater. Når de to merkene ikke ligner, utløses det ingen risiko for assosiasjoner. Bruken av merket LOVOL vil da ikke innebære noen urimelig utnyttelse av klagers innsats eller resultater. Det vises til Patentstyrets begrunnelse.

Når det gjelder markedsføringsloven § 25, anføres at det ikke stemmer som anført at merket er valgt for å snylte på klagers velkjente merke. Varemerket LOVOL er utviklet av innklagede med utgangspunkt i det kinesiske språk og i selskapets kinesiske merke LEIWO. Varemerket VOLVO har ikke fungert som en modell eller forbilde for innklagede. Det foreligger ingen subjektive klanderverdige aspekter slik klager prøver å konstruere.

Det vises til at det skal vises varsomhet med å anvende markedsføringsloven § 25 på tilfeller som ikke rammes av varemerkeloven. Tilsvarende gjelder for forholdet til markedsføringsloven § 30. Det foreligger ingen særlige forhold i denne sak som gjør at § 25 kan gis selvstendig anvendelse.

Kjennetegnbruken her i Norge er tvert i mot skjedd i god tro i henhold til Patentstyrets beslutning om å beslutte merket registrert i Norge.

Klagers logo VOLVO Innklagedes logo LOVOL

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Næringslivets Konkurranseutvalg behandler tvister mellom næringsdrivende om anvendelsen av bestemmelsene i markedsføringsloven. I henhold til vedtektene § 1, siste ledd kan utvalget avvise en sak helt eller delvis, dersom saksforholdet ikke er tilstrekkelig opplyst eller klarlagt, eller avgjørelsen i vesentlig grad vil bero på anvendelsen av rettsregler utenfor markedsføringsloven. Næringslivets Konkurranseutvalg kan også ellers avvise en sak eller deler av den som Utvalget finner uegnet for behandling i utvalget.

Klagen gjelder spørsmål etter markedsføringsloven, og markedsføringsloven kan i prinsippet anvendes uavhengig av varemerkeloven. Tvisten gjelder imidlertid i det alt vesentlige varemerkerettslige spørsmål. Det vises til at saken ble brakt inn for Patentstyret allerede i 2008 og er fremdeles til behandling der, nå som klagesak i Patentstyrets 2. avdeling. Saken har også internasjonale forgreninger, og det pågår parallelle varemerketvister i en rekke land.

Konkurranseutvalget viser videre til at den markedsføringen klager har vist til i Norge er svært begrenset. Det er følgelig tilsvarende begrenset grunnlag for å vurdere de markedsførings- messige sider isolert fra de varemerkerettslige problemstillinger.

Konkurranseutvalget finner på denne bakgrunn at saken på nåværende tidspunkt ikke er egnet for behandling i Konkurranseutvalget. Saken blir dermed å avvise.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 15/ 2011

Den 2. februar 2012: Xxx Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxx X. Xxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxx Xx

Innklagede returselskap hadde tilskrevet konkurrents kunder og gitt uttrykk for at kundene ikke overholdt avfallsforskriften, og at de burde tegne avtale med innklagede for å unngå tvangsmulkt. Ansett villedende og i strid med markedsføringsloven §§ 25 og 26.

Klager: Renas AS Xxxxxxxxxx Xxxx 0 X 0000 Xxxx

Prosessfullmektig: Høyesterettsadvokat Xxxxxx Xxxxxxx-Xxxxxxxx

Xxxxxxx-Xxxxxxxx & Co Advokatfirma Akersgaten 35

0158 Oslo

Innklaget: Elretur AS

Postboks 0000 Xxxxxxxxx

0605 Oslo

Prosessfullmektig: Advokat Xxxxxxxxx Xxxx

Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxxxxxx Xxxxxxxxxx DA Postboks 1829 Vika

0123 Oslo

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagedes brev til klagers forbindelser om mangelfull oppfyllelse av plikten til å delta i returordning er i strid med markedsføringslovens § 25 om god forretningsskikk og § 26 om villedende forretningsmetoder.

Sakens parter:

Klager, RENAS AS (RENAS), er et selskap som på vegne av sine kunder administrerer en landsdekkende innsamlings- og behandlingsordning for elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall). RENAS eies 50 % av Elektroforeningen (EFO) og 50 % av Elektro og Energi – en bransjeforening i Norsk Industri.

Innklagede, Xxxxxxx AS (Elretur), driver tilsvarende virksomhet. Elretur er eid av Stiftelsen Elektronikkbransjen med 30 %, Norske Elektroleverandørers Landsforening (NEL) med 30 %, IKT Norge med 30 % og Abelia med 10 %.

Returordningen finansieres gjennom inntekter fra et såkalt miljøgebyr som de tilknyttede bedriftene betaler for nye EE-produkter som importeres eller produseres. Begge selskapene er godkjent av Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) etter forskrift av 1. juni 2004 nr. 930 (avfallsforskriften).

Kort om sakens bakgrunn og den påklagede markedsføring:

EE-registeret er opprettet i medhold av avfallsforskriften, og skal identifisere og følge opp produsenter som ikke oppfyller forskriftens § 1-10 som pålegger produsentene å være organisert i kollektivt eller individuelt finansiert returselskap for innsamling og behandling av EE-avfall. Ved gjennomgang av importstatistikk avdekket EE-registeret i desember 2010 at en del produsenter ikke var fullt ut dekket gjennom avtaler med de respektive returselskap.

Noen av RENAS’ medlemsbedrifter hadde en viss import av forbrukerelektroprodukter, mens medlemskapet kun dekket produsentansvaret for næringselektroprodukter. Den 6. desember 2010 sendte EE-registeret brev til disse bedriftene med oppfordring om å utvide sitt medlemskap.

Returselskapene fikk i den forbindelse en e-post fra EE-registeret med en oversikt over hvilke av returselskapets egne medlemmer som var tilskrevet. I en e-post datert 1. februar 2011 orienterte EE- registeret samtlige el-returselskap om forholdet, herunder hvilke produsenter som EE-registeret hadde sendt ut brev til, omtalt som ”gratispassasjerer”.

Elretur sendte brev til medlemsbedrifter i RENAS den 24. mai 2011, under overskriften ”Er hele ditt produsentansvar ivaretatt?”, blant annet med følgende innhold:

I. ”Elretur har fra myndighetene fått informasjon om at din bedrift IKKE tar sitt fulle produsentansvar,...”

II. ”For å ikke motta en tvangsmulkt fra EE-registeret sender vi dere et tilbud om å signere en avtale med Elretur, slik at dere tar det fulle og hele produsentansvaret for EE-produktene...”

Med henvendelsen fra Elretur fulgte en avtale med Elretur og en fullmakt.

Klager, RENAS AS, har i det vesentlige anført:

RENAS er av den oppfatning at brevet er utformet på en slik måte at markedsføringslovens bestemmelser om god og lojal forretningsskikk er overtrådt, jf. markedsføringsloven § 25 og 26. Brevet er i strid med sannhetsprinsippet og saklighetsprinsippet, og inneholder en aggressiv markedsføring.

Påstanden i brevet er feilaktig. Ved at bedriftene er medlemmer hos RENAS, oppfyller de fullt ut sitt produsentansvar. Elretur påstår motsetningsvis at hvis bedriftene blir medlemmer hos Elretur, vil de ivareta produsentansvaret. At bedrifter som i hovedsak driver innen næringselektro ikke hadde tegnet tilleggsavtale for forbrukerelektro er ikke graverende, men kun en liten feil. Elretur spesifiserer ikke i brevet på hvilke punkter mottaker eventuelt ikke oppfyller myndighetenes krav, og markedsføringen er derfor upresis og villedende.

Med henvendelsen fra Elretur fulgte vedlagt en egen medlemsavtale med Elretur og en fullmakt, hvilket indikerer at salgsstuntet bærer preg av ”medlemsnapping”, med utilbørlige midler.

Avtaleforholdet mellom produsent og returselskap omtales i bransjen som medlemskap og innebærer et tettere forhold. Dette tilknytningsforholdet må man ha i bakhodet ved vurderingen av brevets innhold og karakter.

RENAS opplever brevet som meget aggressivt, og det bærer preg av å ville ”skremme” mottakeren til å melde seg inn hos Elretur. De fremsatte påstander er villedende og egnet til å skade RENAS' renommé og omdømme. Mange av RENAS medlemmer som har mottatt brevet, har reagert svært negativt på brevets form og innhold.

Elreturs brev har en klar og tydelig henvisning til sanksjoner som tvangsmulkt, noe som gjør at brevet fremstår mer som et trusselbrev enn et tilbudsbrev. EE-registeret har ingen sanksjonsmyndighet, mens myndighet til å utstede tvangsmulkt i stedet tilligger Klif. Elreturs henvisning til tvangsmulkt er en utidig form for ”skremselspropaganda”, og er villedende og åpenbart egnet til å påvirke etterspørselen etter de relevante tjenestene.

Brevet ville være en villedende markedsføring i strid med markedsføringslovens § 26, også om det var sendt kort tid etter at produsentene hadde mottatt henvendelsen fra EE-registeret om mangelfull deltakelse i returordning. Det forhold at Elretur tilskrev de aktuelle kundene lang tid etterpå, medfører at brevets innhold virker enn mer villedende. Koblingen til EE-registerets brev er ikke klar, og mange av RENAS’ kunder hadde rettet opp i forholdet innen Xxxxxxxx brev ble mottatt. Det kan ikke forventes at produsentene har detaljkunnskap om avfallsforskriften, belyst ved at Elretur selv heller ikke korrekt omtaler begrepet tvangsmulkt.

Selv om RENAS ikke nevnes direkte i Elreturs brev, var mottagerne av brevet RENAS-medlemmer. Det er derfor sannsynlig at enkelte av mottagerne ville få det inntrykket at RENAS ikke oppfylte sine forpliktelser etter avtalen dem i mellom, særlig de medlemmene som hadde oppfylt sine medlemsforpliktelser. Indirekte kan brevet derfor oppleves som en negativ omtale av RENAS.

På denne bakgrunn fremgår det samlet sett at Elretur ved sin henvendelse til RENAS' medlemsbedrifter har opptrådt i strid med god forretningsskikk næringsdrivende i mellom og således brutt markedsføringslovens § 25.

Innklagede, Xxxxxxx AS, har i det vesentlige anført:

Brevets innhold er korrekt og ikke villedende. Det er ikke noe som kan begrunne at brevet skulle være i strid med markedsføringsloven § 25 og/eller § 26. Det er både tillatt og ønskelig for å sikre sunn konkurranse, med de fordeler det innebærer for kundene og samfunnet som helhet, at en tjenesteleverandør kan henvende seg til konkurrenters kunder.

Alle produsenter/importører er som nevnt forpliktet til å være kunde hos et returselskap, men dette kundeforholdet kan naturligvis sies opp, og det er adgang til å bytte returselskap. Det kan ikke være slik at fordi en bedrift har et eksisterende kundeforhold hos et returselskap, skal de øvrige returselskap være forhindret fra å kontakte disse med informasjon om sine tjenester og priser. En slik praksis ville sementere kundetilknytningen for alle returselskapene, og forhindre slik konkurranse mellom returselskapene som forutsatt fra myndighetenes side.

Aggressiv konkurranse er i utgangspunktet tillatt. Økt konkurranse er ønskelig i returmarkedet som fra før er preget av lav kundemobilitet. Det er uten betydning om forholdet betegnes som et kundeforhold eller et medlemskap.

Elretur ble som følge av EE-registerets brev 6. desember 2010 oppmerksom på at noen av Elreturs egne kunder, samt bedrifter i de øvrige returselskapene, ikke overholdt sine plikter i henhold til avfallsforskriften fullt ut for alle produktkategorier. Elretur kontaktet samtlige av sine egne kunder som dette gjaldt, og en del andre bedrifter. Før mottak av e-posten av 1. februar 2011, hadde Elretur ikke kunnskap om hvilke bedrifter forholdet gjaldt.

Når det gjelder den første innklagede påstanden, er den verken ukorrekt eller misvisende. Påstanden er direkte begrunnet i EE-registerets informasjon, hvilket det også er henvist til i umiddelbar sammenheng med det påklagete avsnittet, ved tilføyelsen; ” og at det er sendt ut informasjon til dere fra EE-registeret om at dere må sørge for at det kommer i orden”.

Kundekretsen er profesjonell, og det må derfor antas at de selv kjenner sine forpliktelser etter avfallsforskriften. En mer presis angivelse er derfor ikke nødvendig. Brevet kan ikke forstås som en kritikk av RENAS, men kun eventuelt at den enkelte bedrift ikke har sørget for å ivareta sitt produsentansvar i henhold til avfallsforskriften for alle produktkategorier. Dersom noen av bedriftene som mottok Xxxxxxxx brev allerede hadde rettet opp i sitt forhold, må det legges til grunn at disse selv var klar over dette, og at Elreturs brev ville bli forstått i lys av det.

Når det gjelder den andre påstanden, er denne ikke helt presis, idet det fremstår som om en tvangsmulkt kan ilegges av EE-registeret. Dette medfører ikke riktighet, idet tvangsmulkt i en situasjon som dette ikke ilegges av EE-registeret, men av Klif, jf. avfallsforskriften § 17-6, jf. forurensningsloven § 73.

Elretur kan imidlertid ikke se at denne upresise opplysningen kan være egnet til å påvirke etterspørselen etter Elreturs tjenester. Poenget er at de bedrifter som ikke har sørget for tilstrekkelig avtale med et returselskap, risikerer å bli ilagt tvangsmulkt. Om dette formelt ilegges av Klif eller EE- registeret, kan i denne sammenhengen ikke ha noen betydning. Risikoen er reell, og det vises til at Klif har ilagt slike bøter, og at Xxxxxxx også har utstedt forelegg i slike saker.

Det foreligger ikke brudd på markedsføringslovens §§ 25 eller 26.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Det er et tillatt instrument i sunn konkurranse å tilskrive konkurrenters kunder i markeds- føringsøyemed. I nærværende sak er det opplyst at kundelisten var gjort tilgjengelig via EE- registeret. Slik direkte markedsføring må imidlertid være i samsvar med god forretnings-skikk næringsdrivende imellom, herunder forbudet mot villedende forretningsmetoder.

Konkurranseutvalget kan ikke se at det gjelder noen annen norm for god forretningsskikk i et marked preget av få aktører på tilbydersiden og lav kundemobilitet. Selv om økt konkurranse kan være ønskelig i et slikt marked, må konkurransen fortsatt være sunn.

Markedsføringslovens § 26 setter forbud mot å ”anvende uriktig eller av annen grunn villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen”. All den tid brevet er sendt til konkurrentens kunder med et tilbud om å inngå avtale, må reklamen anses for egnet til å påvirke etter- spørselen. Forbudet mot uriktig eller villedende fremstilling innebærer at reklamen skal være redelig og pålitelig. Spørsmålet i nærværende sak er om brevet som ble sendt fra Elretur, er i samsvar med prinsippet om at all reklame skal være redelig og pålitelig.

Utsagnet i brevet om at Elretur er blitt informert fra myndighetene om at ”din bedrift IKKE tar sitt fulle produsentansvar”, vil for mange av mottakerne ikke være korrekt. Det kan tenkes tilfeller der intet var å rette, men dette er ikke nærmere klarlagt. Det må imidlertid uansett

antas at flere av mottakerne rettet de forhold som skulle rettes kort tid etter mottak av EE- registerets brev av 9. desember 2010 gjennom å tegne nødvendige tilleggsavtaler. Elreturs brev ble imidlertid først sendt den 24. mai 2011. Det vil si at kundene mottok Xxxxxxxx brev over fem måneder etter at informasjonen fra myndighetene var sendt dem. RENAS tok umiddelbart kontakt med egne kunder for å etablere nødvendige tilleggsavtaler. På det tidspunkt RENAS’ kunder mottok Xxxxxxxx brev, ville situasjonen mest sannsynlig være at produsentansvaret fullt ut var brakt i orden. Dette burde være påregnelig for Elretur da de sendte brevet. Selv om brevet fra Elretur viser til informasjon som kunden har fått tilsendt fra EE-registeret, kan det ikke forventes at kunden oppfatter at dette dreier seg om myndighetsinformasjon gitt for lang tid tilbake, og at Elretur viser til forhold som allerede kan være rettet opp.

Det kan i denne sammenhengen ikke være av betydning at Elretur først den 1. februar 2011 ble kjent med kundelisten fra EE-registeret og derfor ikke hadde kunnet sende et tilsvarende brev tidligere. Avgjørende er om påstandene i brevet er villedende for mottaker, idet brevet fra Elretur mottas.

Det er på denne bakgrunn Konkurranseutvalgets oppfatning at den første innklagede påstanden i brevet ikke er pålitelig og redelig, og derfor er i strid med forbudet mot villedende forretningsmetoder i markedsføringslovens § 26.

Det andre klagepunktet i brevet retter seg mot oppfordringen om å tegne avtale med Elretur for ”å ikke motta en tvangsmulkt fra EE-registeret”. Konkurranseutvalget vektlegger ikke feilen med hensyn til at det er Klif og ikke EE-registeret som utsteder tvangsmulkt. Det må antas at feil angivelse av sanksjonerende myndighet ikke påvirker etterspørselen.

Det er imidlertid ikke sannsynliggjort overfor Konkurranseutvalget at kundene ville motta noen tvangsmulkt dersom de ikke tegnet avtale med Elretur. Selv om kundekretsen er nærings- drivende, kan det ikke forventes at de har slik innsikt i avfallsforskriften og egne avtaler samt sanksjonspraksis at de forstår at Elreturs henvisning til automatisk tvangsmulkt er uriktig. Det er Konkurranseutvalgets syn at henvisning til at tvangsmulkt unngås ved avtale med Elretur ikke er en redelig og pålitelig reklame. Videre utvisker utsagnet rollen som kommersiell tilbyder og gir et inntrykk av en samarbeidende rolle med EE-registeret som overvåker av returord- ningen. Utvalget finner derfor at også klagepunkt nr. 2 er i strid med markedsføringslovens § 26.

Det er i nærværende sak ikke anført at reklamen er i strid med forskrift om sammenliknende reklame, og Konkurranseutvalget går derfor ikke inn på disse bestemmelsene.

Kravet til redelig markedsføring er et grunnprinsipp i markedsføringsretten. Det er Konkurranseutvalgets oppfatning at brevet fra Elretur ikke er i tråd med dette grunnprinsippet. Konkurranseutvalget finner at forholdet også faller inn under markedsføringslovens § 25.

Konkurranseutvalgets uttalelse er enstemmig.

Sak nr. 16/ 2011

Den 2. februar 2012: Xxx Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxx X. Xxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxx Xx.

Betegnelsen ABSORB A for lydisolasjonsplater ikke ansett som villedende angivelse av kvalitetsbetegnelse etter markedsføringslovens §§ 26 og 25. Vektlagt at produktet etterspørres av profesjonelle brukere. Summen av informasjon i markedsføringen er avgjørende for å bedømme om fremstillingen er villedende og egnet til å påvirke etterspørselen.

Klager: Saint-Gobain Ecophon AB Box 500

26503 Hyllinge / Sverige

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx DA

v/advokat Xxxxx Xxxxxxx Postboks 1397 Vika

0114 Oslo

Innklaget: Proso AS

Luramyrveien 40 (bygg 2, 2. etg.)

4313 Sandnes

Prosessfullmektig: Selvprosederende

v/daglig leder Xxxx Xxxxxxxxxx

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagedes markedsføring på sine hjemmesider av lydisolasjonsplater under navnet ABSORB A er villedende og derfor i strid med markedsføringsloven § 26, eventuelt § 25 som stridende mot god forretningsskikk.

Sakens parter:

Klager, Saint-Gobain Ecophon AB (heretter Ecophon) er en ledende global leverandør av bl.a. lydabsorberende materiale, herunder plater til undertak/ himlinger og vegger. Selskapet inngår i Saint- Gobain konsernet, som også driver formgivning, produksjon og distribusjon av funksjonelle materialer, så som glass for bil- og byggeindustrien, rør, fasademateriale mv. Konsernet er etablert i mer enn 50 land.

Innklagede, Proso AS/Tripplex Scandinavia (heretter Tripplex) er leverandør av akustiske løsninger – inklusive lydabsorberende plater – både til alminnelige forbrukere og til byggebransjen. Selskapet har kompetanse innen produktutvikling, kvalitetssikring og forskning vedrørende akustikkens betydning for et godt innemiljø i kontorer, sykehus, skoler og barnehager. Selskapet har kontorer i Norge, Sverige og Danmark.

Sakens bakgrunn:

Det lydisolasjonsmateriell denne saken gjelder er isolasjon med absorberende effekt. Det vil si at lyden absorberes slik at gjenklang reduseres eller blir helt borte. Det finnes ulike typer lyddempende isolasjon med ulike formål. Noen kan for eksempel fortrinnsvis dempe lyden, mens andre, som det her angjeldende produkt, har som hovedformål å absorbere gjenklang.

Det foreligger standardiserte krav til lydisolasjon, der klasse A representerer høyeste kvalitet og klasse D laveste kvalitet.

De standardiserte kravene fremgår av Norsk Standard ISO 11654 Akustikk – Lydabsorbenter til bruk i bygninger. Visse nærmere krav må være oppfylt for at lydisolasjonsmaterialet skal tilfredsstille kravene til klasse A.

Tripplex har markedsført lydisolasjonsplater tilhørende klasse D, under navnet ABSORB A på sine hjemmesider, der det også er gitt en produktbeskrivelse.

Klager, Ecophon, har i det vesentlige anført:

For å beskrive den type absorberende lydisolasjon det her er snakk om, brukes betegnelsen ABSORB i bransjen. I tillegg foreligger det standardiserte krav til lydisolasjon, der klasse A representerer høyeste kvalitet og klasse D representerer laveste. Når Tripplex markedsfører lydisolasjon tilhørende klasse D under navnet ABSORB A, gis et uriktig og misvisende inntrykk av at de aktuelle platene er lydisolasjon av høyeste kvalitet (klasse A) til tross for at det er snakk om lydisolasjon av betydelig lavere kvalitet (klasse D). Ettersom Tripplex er leverandør av akustiske løsninger, antas de å kjenne godt til standarden for kvalitet på lydisolasjon. Det har formodningen mot seg at det er helt tilfeldig at de har valgt navnet ABSORB A på lydisolasjon med kvalitet D.

Navnet ABSORB A oppfattes som lydisolasjon av bedre kvalitet enn det som er tilfellet. Dette er villedende markedsføring som er i strid med reglene i markedsføringsloven. Tripplex selger produkter både til næringsdrivende og forbrukere. Det antas at det er en lavere terskel for hva som regnes som villedende når det er snakk om forbrukere. Det må imidlertid også være en grense i forhold til profesjonelle parter. I dette tilfellet er det snakk om innkjøpere fra byggebransjen. Det antas at de godt kjenner til de ulike klassifiseringene av isolasjon. Navnet ABSORB A bringer klare assosiasjoner til lydisolasjon av beste kvalitet og er derfor også villedende for profesjonelle aktører.

Det faktum at det i underteksten i markedsføringen står at den aktuelle lydisolasjon er av kvalitet D, fritar ikke Tripplex for ansvar. All den tid det står ABSORB A øverst i annonseringen, gis en uriktig forståelse av reklamebudskapet, idet dette umiddelbart vil bli oppfattet som lydisolasjon av beste kvalitet. Det er villedende å fremstille et produkt med formuleringer som gir inntrykk av at produktet er av en viss kvalitet, så lenge det åpenbart ikke er samsvar mellom forbrukerens reklameskapte forventning og produktets reelle kvalitet. I samsvar med bransjepraksis kommuniserer navnet, herunder bokstaven A, beste kvalitet og enhver annen bruk vil bli ansett som misvisende og dermed villedende hva gjelder kvaliteten.

Ecophon anser det som en innrømmelse fra innklagedes side at de har tatt produktet ut av sitt sortiment og også har erkjent at navnevalget var uheldig.

Ecophon er av den oppfatning at innklagedes markedsføring for det første rammes av markedsførings- loven § 26 som stridende mot det såkalte sannhetsprinsippet, dvs. prinsippet om redelig og pålitelig reklame. Det vises blant annet til uttalelser fra NKU 1986-10 og 1992-7 som har paralleller til nærværende sak. Det vises også til praksis fra Markedsrådet, herunder sak 3/75 der det blant annet fremgår at det er ” avgjørende om utsagnene, uansett om de er riktige, kan anses villedende”.

Videre påpekes også at ved vurderingen av om markedsføringen mot næringsdrivende er villedende etter markedsføringsloven § 26, vil vurderingstema, normer og momenter nedfelt i markedsførings- loven § 7 om villedende handlinger mot forbruker, kunne gi bidrag til rettsanvendelsen. Videre vises også til begrepet ”villedende” i varemerkeloven som tar sikte på å forby registrering av merker som er egnet til å fremkalle uriktige oppfatninger om de varer eller tjenester merket knytter seg til.

Ecophon er dessuten av den oppfatning at bruken av navnet ABSORB A under enhver omstendighet rammes av markedsføringsloven § 25 som stridende mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom. Å velge et misvisende navn som for kundegruppen gir klare assosiasjoner til høy kvalitet, er uredelig. Det er illojalt å fremstille produktet i markedsføringen som noe det ikke er. Dersom slik markedsføring tillates, vil det ødelegge kvalitetssikringen på markedet for lydisolasjon ved at det blir uklarhet om hva som er hva. Ecophon ønsker en uttalelse fra Næringslivets Konkurranseutvalg, selv om produktet ikke lenger finnes på markedet.

Innklagede, Tripplex, har i det vesentlige anført:

Produktet er gått ut av deres sortiment for en god stund siden, noe som fremgår på hjemmesiden. Grunnen til at produktet ikke selges lenger, har ikke noe med denne saken å gjøre, men skyldes at produktet er utsolgt, og andre produkter har erstattet dette produktet for over 6 måneder siden. De avviser uansett klagers påstander.

Tripplex selger varer og tjenester til bedrifter, ytterst sjelden til privatpersoner. De kjenner ikke til at private har kjøpt akustikkprodukter hos dem. Deres kunder er byggmestre, arkitekter og entreprenører, dvs det som kalles proff markedet. Deres erfaring er at disse alltid forholder seg til produktenes datablad og myndighetens krav. Det fremgår klart av så vel hjemmesiden som av databladet for produktet at det er i klasse D. De har ikke på noe tidspunkt gjort noe for å villede sine kunder og har heller ikke fått noen tilbakemeldinger på at dette har ført til misforståelser eller at noen har blitt villedet.

A’en i navnet henspeilet i sin tid på at produktet har en A kant, dvs. en rett kant. I bransjen henvises det til A, B, C, D, E, F kant på platene. Det vises til produktbeskrivelse CE-EN13964-2003 Edges A-F. Navnet i sin helhet var ment å fortelle at platen var en enkel absorbent med A kant. For kjøper er valg av kant på platen helt avgjørende for hvorvidt platen vil passe kjøpers behov. Denne platen ble levert utelukkende med A kant.

Tripplex påpeker at det dem bekjent ikke finnes noen ”bransjepraksis” for hvordan himlingsplater skal navngis. Alle produsenter viser stor kreativitet for å navngi sine respektive produkter. Ecophons beskrivelse av bransjepraksis er feil. Produksjon og salg av denne typen varer er langt mer kompleks enn det klager antyder. Varen kjøpes av sakkyndige som vet hva de skal ha.

Tripplex forholder seg til CE-EN regulativene for alle produktene de selger. I dette tilfellet er det regulativ CE-EN 13964 med tilliggende standarder som gjelder.

Innen regulativet (CE) opereres med en rekke lydklasser, en rekke brannklasser samt en rekke forskjellige kantutførelser, stort sett alle betegnet med A, B, C etc. Bokstaven henviser ikke til god eller dårlig kvalitet, men til rett produkt til et spesifisert behov. Behovet er i sin tur spesifisert av en bygningssakkyndig som har beskrevet materialene som skal benyttes i en gitt bygning, som regel en arkitekt som forholder seg til norsk byggeforskrift. Platene saken gjelder, har rett kvalitet i henhold til det de skal brukes til, og det fremgår av databladet.

Kopi av innklagedes hjemmeside

Tripplex erkjenner at navnevalget kan ha vært uheldig, men har aldri opplevd at dette har blitt misforstått. De har heller aldri bevisst forsøkt å villede sine kunder. De har en rekke andre produkter (absorbenter) som holder klasse A, og de har ikke behov for å prøve å ”lure” noen.

Tripplex mener at Ecophon enkelt kunne tatt kontakt med dem direkte vedrørende dette. De er dessuten av den oppfatning at Ecophon har ekstrem markedsmakt som de prøver å beskytte, men påpeker at ”vi tror ikke at det bør skje på denne måten”.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Konkurranseutvalget legger til grunn at navnet ABSORB A ikke lenger benyttes som navn på lydisolasjonsplater som markedsføres av Proso/Tripplex. Proso har erkjent at navnevalget kan ha vært uheldig, men at årsaken til at dette produktnavnet ikke lenger benyttes, er at produktet er utgått fra deres sortiment for en stund siden. Etter Konkurranseutvalgets oppfatning innebærer dette ikke noen innrømmelse av overtredelse av markedsføringslovens regler fra Prosos side.

Ecophon ønsker en uttalelse fra Konkurranseutvalget, selv om produktet ikke lenger er på markedet.

Markedsføringsloven § 26 har forbud mot ” å anvende uriktig eller av annen grunn villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser." Bestemmelsen knesetter det såkalte ”sannhetsprinsipp”.

Spørsmålet er om bruken av produktnavnet ABSORB A i markedsføringen av de aktuelle lydisolasjonsplater er i strid med dette prinsippet. Konkurranseutvalget må basere sin avgjørelse på en vurdering av den markedsføring som er beskrevet, og det markedsføringsmateriell som er fremlagt, i dette tilfellet en produktbeskrivelse som lå på hjemmesiden xxx.xxxxxxxxxxxxxx.xx.

Etter Konkurranseutvalgets oppfatning kan navnet ABSORB A lede tankene hen til at dette er et produkt med høyeste absorberende effekt, nemlig klasse A. Det er imidlertid ikke dokumentert noen klar bransjepraksis som tilsier at denne type absorberende lydisolasjon alltid beskrives med betegnelsen ABSORB. Det er heller ikke slik at kvalitetsangivelsen alltid følger av produktnavnet direkte og dermed heller ikke utelukket at benevnelsen A kan vise til andre egenskaper ved produktet, for eksempel kanttypen. Det må derfor være summen av informasjon i markedsføringen som må være avgjørende for å bedømme om fremstillingen er villedende og egnet til å påvirke etterspørselen etter produktet.

Selv om det kan tenkes unntak, vil denne type produkt stort sett etterspørres av profesjonelle brukere. Disse må forventes å sette seg godt inn i produktets ulike kvaliteter og vil naturlig forholde seg til produktets datablad i sin helhet. Produktet er uansett så vidt spesielt at det er grunn til å tro at kjøpere setter seg godt inn i hvilke kvaliteter og egenskaper produktet har.

Slik platene er markedsført på hjemmesiden, er det lite som tilsier at en kjøper vil velge dette produktet utelukkende ved å se på produktnavnet alene uten å sjekke produktbeskrivelsen i sin helhet. Det skal i den forbindelse påpekes at informasjonen som gis om produktet er kort, oversiktlig og lett tilgjengelig, og det fremgår tydelig at dette er et produkt i kvalitetsklasse D. Dette er ikke forsøkt gjemt bort på noen måte i presentasjonen av produktet. Det fremgår at produktet har kanttype A, som også er en standardisert betegnelse. I beskrivelsen av produktet står under overskriften ”Sortiment og klasse” først målene på platen, deretter ”A-kant: akustikk klasse D”. Absorbsjonsfaktoren og kvalitetsklassen er også fremstilt grafisk. Etter Konkurranse- utvalgets syn kommuniserer derfor markedsføringen i sin helhet i tilstrekkelig grad hvilken kvalitet produktet har. Markedsføringen av produktet kan derfor etter Konkurranseutvalgets syn ikke anses å være villedende og i strid med prinsippene om redelig og pålitelig reklame og rammes ikke av markedsføringsloven § 26.

Basert på opplysningene i saken om bransjepraksis, og at det utelukkende er markedsføringen av produktet på den aktuelle hjemmeside som er til vurdering for utvalget, er Konkurranse- utvalget av den oppfatning at bruken av navnet heller ikke rammes av markedsføringsloven § 25 som stridende mot god forretningsskikk.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 17/ 2011

Den 2. februar 2012: Xxx Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxxxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxx X. Xxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxx Xx

Emballasje for miljøvennlig maling ikke ansett stridende mot markedsføringslovens §§ 25 og 30. Produktene ga et forskjellig helhetsinntrykk, idet særpregete elementer ikke var ettergjort, og generiske elementer var ulikt utformet.

Klager: Jotun A/S Postboks 2021

3248 Sandefjord

Prosessfullmektig: Advokat Xxxxx Xxxx Xxxx

v/Xxxxxxxxxxxxxxxxx Xxx Xxxxx Xxxxxx Xxxxx A/S

Postboks 2021

3248 Sandefjord

Innklaget: Xxxxxxxxxxx Xxxxxx AS Postboks 38 Skøyen

0212 Oslo

Prosessfullmektig: Xxxxx, Xxxxxx-Xxxxxx & Xxxxxxxxx

v/advokat Xxxxxxx Xxxxxxxxx Saksansvarlig advokat: Xxxx X. Xxxxxxx Postboks 1524, Vika

0117 Oslo

Saken gjelder:

Spørsmål om etterlikning av emballasjedesign for malingsprodukt er i strid med markedsføringslovens

§ 25 om god forretningsskikk og § 30 om produktetterlikninger.

Sakens parter:

Klager, Jotun A/S (Jotun), er Norges ledende produsent av maling og pulverlakker. Konsernet er innenfor en rekke av sine områder blant de ledende selskaper, både i Europa og på verdensbasis.

Jotunkonsernet hadde i 2010 en total omsetning på NOK 13 452 millioner. På verdensbasis har Jotun 7 800 ansatte og 38 produksjonsanlegg fordelt på alle kontinent.

Innklagede, Xxxxxxxxxxx Xxxxxx AS (Løvenskiold Handel), er en del av Løvenskiold Vækerø- konsernet som har virksomhet innen en rekke områder, derunder handel i bo- og byggevarer. Løvenskiold Handel har en sisteleddsomsetning på NOK 5,4 milliarder og omsetter via Maxbo en rekke produkter, både fra tredjepartsleverandører og under egne varemerker.

Kort om produktene:

Jotun har siden 2008 markedsført malingsproduktet SENS. Jotun SENS er det eneste malingsproduktet som i dag er godkjent av Norges Astma og Allergiforbund (NAAF).

I 2011 lanserte Løvenskiold Handel gjennom MAXBO-forretningene malingsproduktet UTEN som et helse- og miljøvennlig produkt i HARMONI-familien.

Produktenes emballasje er slik:

Sens fra Jotun Uten fra Løvenskiold Handel

Klager, Jotun, har i det vesentlige anført:

Emballasjen som Løvenskiold Handel benytter, representerer en urimelig utnyttelse av Jotuns innsats eller resultater, og medfører slik fare for forveksling at emballasjen er i strid med markedsførings- lovens § 25 om god forretningsskikk næringsdrivende imellom og markedsføringslovens § 30 om etterlikning av annens produkt. Den kvalitative forskjellen på produktene begrunnet i NAAF’s godkjenning, tilsier at SENS bør nyte et sterkere vern mot etterlikning enn konkurrerende produkter.

Jotun har siden lanseringen av SENS-serien i 2008 brukt flere titalls millioner kroner i markedsføring av produktene og har en klar ledende markedsposisjon i Norge.

Jotun testet SENS-produktene både gjennom profesjonelle malere og vanlige forbrukere og i hjem med allergiske beboere samt i barnehager, skoler og sykehjem. Denne omfattende testingen krevde også mye ressurser i form av oppfølging fra Jotun. Etter tre års utviklingsarbeid var alle reseptene og formuleringene godkjent av NAAF, og SENS var klar til lansering.

Jotun skapte ved lanseringen av SENS et nytt markedssegment for løsemiddelfrie malinger og er i dag en klar markedsleder i segmentet helse/inneklima. Denne ledende markedsposisjonen medfører at SENS har en spesielt beskyttelsesverdig posisjon i malingsbransjen.

Hos forbrukerne vil mye av gjenkjennelsen og identifiseringen av Jotuns produkt være knyttet til varemerket SENS, men i en omsetningssituasjon er det vel så mye den visuelle fremtoningen og bruken av farger og design som er avgjørende.

Den aktuelle forbruker av maling vil lett kunne forveksle disse to kjennetegnene i den alminnelige omsetning, og kunne tro at det var en kommersiell forbindelse mellom eierne av produktene fordi produktene er så like.

Det er helhetsinntrykket av de to emballasjene som er avgjørende i forhold til vurderingen av om de er egnet til å forveksles. I dette tilfellet er helhetsinntrykket svært likt, og det er de samme hovedelementene som går igjen i de to emballasjene:

• Det er brukt løv og blader som motiv på begge emballasjene.

• Fargene som er brukt er svært like. På begge produktene er det brukt en hvit bakgrunn, tilnærmet lik grønnfarge og sorte/mørk brune streker.

• Skrifttypen som Løvenskiold Handel har brukt er svært lik Jotuns, med de samme avrundede formene og har den samme skyggeleggingen.

• Det er like mange bokstaver i navnet på begge malingene.

• Varemerkene SENS og UTEN er plassert på samme sted på malingsboksen.

Selv om formen på malingsbokser er relativt like i sin utforming, og grønt er gjennomgangsfargen for emballasje for miljøvennlige produkter, er dette likevel ikke avgjørende i forhold til vurderingen etter markedsføringsloven.

Nesten alle har fargen grønt i en eller annen variant, men helheten fremstår likevel fullstendig ulik fordi andre aktører på markedet har valgt å bruke andre elementer i sin design som til sammen fører til at helhetsinntrykket blir ulikt. Dette illustrerer at det er fullt mulig å benytte design som skiller seg fra Jotuns produkter, selv med grønt som den dominerende fargen.

Løvenskiold Handel har i sin produktdesign uendelige variasjonsmuligheter både når det gjelder valg av farge, motiv og fonter, og det er da ikke nødvendig å skape en emballasje som i sitt helhetsinntrykk legger seg så tett opptil Jotuns suksessprodukt som i dette tilfellet.

På bakgrunn av Jotuns langvarige, møysommelige og kostnadsintensive innarbeidelse av SENS i markedet, fremstår Løvenskiold Handel sin lansering av malingen Harmoni Uten i egne hyller som en urimelig utnyttelse av Jotuns innsats og resultater.

Det anføres derfor at Løvenskiold Handels produktemballasje for malingen Harmoni Uten er en etterlignende frembringelse som må anses som en urimelig utnyttelse av klagers innsats, og som medfører fare for forveksling med klagers produkter og dermed er i strid med markedsføringsloven

§ 30. Løvenskiold Handels bruk av farger, designelementer og figurer på Harmoni Uten-emballasjen er så lik at det foreligger en etterligning som medfører fare for forveksling med Jotuns produkt.

Maxbo/Løvenskiold Handels bruk av produktdesignen på malingen Harmoni Uten er i strid med markedsføringsloven §§ 25 og 30.

Innklagede, Løvenskiold Handel, har i det vesentlige anført:

Korrekt rettslig utgangspunkt må være å vurdere om emballasjen er en produktetterlikning etter markedsføringslovens § 30, for deretter eventuelt å ta stilling til om emballasjen er i strid med markedsføringslovens § 25 om god skikk næringsdrivende imellom.

Det er udokumentert i saken hvilke krav som stilles av NAAF og hvor strenge disse er, sammenliknet med andre godkjenningsordninger. Det bestrides at godkjenningen fra NAAF skal gi produktet et sterkere vern enn hva tilfellet er for andre konkurrenter.

Design og navn for det helse- og miljøvennlige malingsproduktet ble valgt etter en forutgående prosess hvor det ikke har vært noen intensjon urimelig å utnytte Jotuns produktdesign.

Likhetstrekkene mellom produktene kan henføres til generiske elementer for malingsprodukter av denne type. Forskjellene mellom produktene er slik at produktene gir et ulikt helhetsinntrykk. Det er særlig de mer individualiserende designtrekk som må vurderes.

Designen skiller seg fra NKU sak 13/2010 (Dream/Please) blant annet ved at begge hadde fotografiske motiver knyttet til smak/innhold, samt at fargenyansene lå svært nære hverandre. Videre skiller nærværende sak seg fra NKU 20/2010 ved at produktene der hadde svært likt fargevalg både på skrift og bakgrunn og med likt grafisk uttrykk og intet fotografisk uttrykk.

De konkurrerende produktene innen helse- og miljøvennlig maling fremhever grønt og/eller naturelementer sammen med Svane-/EU-merking for å fremheve det miljøvennlige. Grønn er en gjennomgangsfarge for miljøvennlige produkter.

De fleste konkurrerende produktene markedsføres i hvite beholdere, som regel av plast og som regel med en sylindrisk form som egner seg for stabling og fremvisning av en frontside i hyller og reoler i butikker.

Begge spannene har hvite lokk som er en generisk lokkfarge, og begge designene presenteres med store islett av grønnfarger. Grønnfargene er imidlertid svært ulike. Plassert i en fargeskala er de to grønnfargene svært langt fra hverandre. Jotuns grønnfarge er av en naturlig dypgrønn farge, mens Harmonis grønnfarge er av en ikke-naturlig lys grønn karakter. Grønt er for øvrig, som tidligere nevnt, erkjent av Jotun som en standard signalfarge for miljøprodukter.

Videre har begge produktene et element fra naturen, men disse er helt ulike. Naturelementene er ulike både i form og i fremstilling.

Jotuns design fremstiller i nærbilde et fotografisk inntrykk av et frodig blad med tydelige tagger, muligens et lønneblad. Bladet synes å ha sin stilk nederst i høyre del av bildet, og løvets tagger strekker seg mot øvre venstre hjørne. Det er ingen grener i bildet, men kun løvets riller som nederst til venstre og mot midten er noe mørkere enn ellers, uten at fargen kan fastslås helt.

Harmonis design fremstiller naturelementet med vektorbasert grafikk, det vil si nærmere et tegnet preg fremfor et fotografisk inntrykk. Grafikken presenterer to svarte grener som strekker seg ned fra venstre i bildet og mot venstre side og over midten. Grenenes ytterpunkter har seks hvite avrundinger eller ”dotter” som kan gi assosiasjoner til ”gåsunger”. Nederst mot bunn og over hele designen har Harmoni ”Uten” en lysere grønn bue. Designuttrykket henger for øvrig sammen med produktets prisprofil.

Begge produktene har varemerke og produktnavn plassert på de steder det er vanlig for slike produkter. Ved valg av generisk plassering av elementer er det ikke grunnlag for å kreve at konkurrenter skal holde avstand fra dette. Plassering av produktnavnet er fra kundens perspektiv

relativt standard sentrert, både horisontalt og vertikalt. Dog står Jotuns SENS noe høyere plassert enn Harmonis Uten.

Skrifttypene i produktnavnet er ulike, og det er feil at de har ”samme avrundede former”. SENS har en ”n” som har en krokete avrunding i venstre rygg, mens Uten er fullstendig uten kant, som en omvendt

U. SENS har en ”e” som har en liten avslutning i ”munnen”, som svakt vender ned mot venstre med en lignende kurve som i ryggen på ”n”. På den andre siden har Uten, en ”e” med en ”munn” som gaper skarpt oppover mot høyre. Øvrige bokstaver har ingen sammenligningsverdi, og det foreligger verken fare for fonetisk eller visuell forveksling av de to produktnavnene.

Utformingen av varemerkene på de to produktene er svært ulike og gir produktene ulike fremtoninger. Jotuns varemerke i store blå bokstaver mot en gul bakgrunn som er rammet inn av et svært bredt og tydelig fargebånd i magenta/vinrødt er svært tydelig og gjenkjennelig. Fargebåndet utstrekker seg også over baksiden og gir spannet sett fra siden eller baksiden et inntrykk av å være hvitt og magenta/ vinrødt. Varemerket Harmoni er skrevet i hvitt på en liten oransje ramme og har ingen likhetstrekk med Jotuns varemerke. Fra sidene, eller baksiden av spannet, fremstår for øvrig spannet som grønnaktig. De to varemerkenes utforming og ramme alene har sterkt distingverende trekk som reduserer eller eliminerer forvekslingsfaren mellom produktene.

Det foreligger alene ut fra emballasjene verken fare for forveksling, en etterligning eller en urimelig utnyttelse av Jotuns innsats og resultater.

Salg av malingsprodukter involverer regelmessig kyndig butikkpersonale som blander de ønskede produktene for kunden. Dette reduserer enn videre enhver eventuell forvekslingsfare.

En produsent kan ikke under markedsføringsloven i praksis gis enerett på et bredt spekter av grønnfarger, et bredt spekter av naturelementer, og et spekter av uttrykksformer som spenner fra fotografiske uttrykk til vektorgrafikk.

Det er intet i måten Løvenskiold gjennom Maxbo markedsfører og selger de to produktene som tilsier økt forvekslingsfare, urimelig utnyttelse av Jotuns innsats og resultater, eller brudd på god forretningsskikk.

Bruk av designen for ”Harmoni Uten” innebærer ikke krenkelse av ”Jotun SENS”, verken etter markedsføringsloven § 30 eller § 25.

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

Det er omforent mellom partene at hvit bøtte og grønn farge er generiske elementer som det står enhver fritt å anvende for et miljøvennlig malingsprodukt. Konkurranseutvalget deler dette syn.

Det kan stilles spørsmål ved om bruken av bladverk som illustrasjon er en etterlikning. Naturelementer på et miljøvennlig produkt er imidlertid til dels beskrivende for miljøprofilen. Bruk av bladverk er derfor i seg selv ikke en etterlikning, men stiller krav til at den konkrete utforming gir et forskjellig inntrykk.

Dersom en ser vekk fra de generiske elementene, er det Konkurranseutvalgets vurdering at Harmoni Uten har utnyttet variasjonsmulighetene. Det er valgt en vårgrønn farge som står frem i hyllen fremfor den dypgrønne fargen på Jotun Sens sitt blad. Emballasjen er gitt et annet grafisk uttrykk, med klare kontraster mellom svart stilk, hvite blad av mindre størrelse og lys grønn bakgrunn, i motsetning til Jotun Sens’ mer duse preg av et stort, naturlig blad utvisket i kantene mot hvit bakgrunn. Konkurranseutvalget anser emballasjene for Jotun Sens og

Harmoni Uten som mer forskjellige enn tilfellet var mellom klagers og innklagedes produkt i sakene 20/2010 (Omo/Shiny) og 13/2010 (Dream/Please).

Det er videre valgt et varemerke som er forskjellig fra Xxxxx Xxxx, nemlig Xxxxxxx ledsaget av Uten. Skrifttypen for elementet Uten er noenlunde lik skrifttypen for Sens, men valget av skrifttype er for begge produkters vedkommende i takt med tidens trend.

Det er ikke påberopt i saken at elementene Sens og Uten kan ha en felles assosiasjon for den delen av omsetningskretsen som behersker fransk. Konkurranseutvalget går ikke nærmere inn på dette.

Det distinktive elementet ved Jotuns malingsserie, nemlig det brede og fargesterke båndet øverst på emballasjen i kombinasjon med de distinktive varemerkene Jotun og Sens, bidrar til at Jotun Sens bevarer sin identitet. De distinktive elementene i Jotuns produkt er ikke ettergjort, og de mer generiske trekkene som produktene har felles er ulikt utformet. Produktemballasjene gir derfor et annerledes helhetsinntrykk. Jotun Sens vil fortsatt stå godt posisjonert som et produkt med adskillende evne etter introduksjonen av Harmoni Uten. Det er Konkurranseutvalgets oppfatning at det ikke foreligger noen fare for forveksling i en ikke uvesentlig del av omsetningskretsen, og at markedsføringslovens § 30 derfor ikke er overtrådt.

Det er videre Konkurranseutvalgets oppfatning at det ikke foreligger noen urimelig utnyttelse av Xxxxxx innsats eller resultater. Emballasjen er ikke særskilt nærgående. Konkurranseutvalget kan derfor heller ikke se at markedsføringslovens § 30 er overtrådt på dette punkt.

Det forhold at Jotun Sens nyter en særskilt posisjon som eneste malingsprodukt godkjent av NAAF, er etter utvalgets syn, slik denne saken står, ikke et særegent forhold som kan medføre at emballasjen rammes av markedsføringslovens § 25.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 18/ 2011

Den 02.02. 2012: Xxx Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxx X. Xxxxxxx, Xxxx Xxx og Xxxxxxx Xx.

Emballasjeutforming for kjøttprodukter var ikke en ulovlig etterlikning etter markedsføringsloven § 30. Utover sammenfallende generiske elementer ga emballasjene et ulikt totalinntrykk, og det forelå derfor etter utvalgets syn ingen forvekslingsfare. Emballasjedesignen var heller ikke så nærgående at den rammes av markedsføringslovens § 25.

Klager: UNIL AS

Karenslyst allé 12-14

0213 Oslo

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxx DA

v/advokat Xxxxx Xxxxxxx v/advokat Xxxxxx X. Xxxxxxxx Postboks 2944 Solli

0230 Oslo

Innklaget: Nordfjord Kjøtt AS 0000 Xxxxx

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxxxxx & Haaland DA

v/advokat Xxxxx Xxxxxxx Rådhusgaten 24

0151 Oslo

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagedes designprofil er en etterlikning av klagers designprofil for konseptet under navnet Jacobs Utvalgte, i strid med markedsføringsloven § 30 og § 25.

Sakens parter:

Klager, Unil AS (Unil) eies av NorgesGruppen ASA og er ansvarlig for utvikling, innkjøp, salg og markedsføring av produkter under NorgesGruppens egne merker.

Innklagede, Nordfjord Kjøtt AS (Nordfjord) driver tradisjonelt med produksjon og foredling av kjøttprodukter innenfor rødt kjøtt. De siste årene har selskapet også begynt satsing på ferdigprodukter. Produktene selges under merkenavnet Nordfjord og leveres kun til Rema 1000 butikkene.

Sakens bakgrunn:

I september 2009 lanserte Unil et nytt konsept under navnet Jacobs Utvalgte – et såkalt premium merke. Ved utviklingen av produktserien hentet Unil inspirasjon fra delikatessebutikken Jacobs på Holtet. Produktserien omfatter et bredt utvalg matvarer og kjennetegnes av høy kvalitet. Produktserien omfatter i dag ca. 150 ulike varer. Unils høykvalitetsprodukt har blitt godt mottatt i markedet, og i 2010 ble det omsatt Jacobs Utvalgte produkter for over 100 millioner kroner. I oktober 2010 ble Xxxxxx Utvalgte tildelt Norsk Designråds ”Design Effekt” pris.

Unil er av den oppfatning at Nordfjord foretok en endring på sine etiketter etter introduksjonen av Xxxxxx Utvalgte, og at dette utgjør en bevisst og urimelig etterlikning av deres design i strid med markedsføringsloven § 30 og/eller § 25 og må opphøre.

Klager, Unil, har i det vesentlige anført:

Emballasjen og designprofilen til Xxxxxx Utvalgte er utviklet i samarbeid med designbyrået Strømme Throndsen Design AS, og det er nedlagt betydelige ressurser i å komme frem til en særpreget og god design som signaliserer budskapet høy kvalitet på en effektiv og god måte.

Utmerkelsen ”Design Effekt” prisen tildelt av Norsk Designråd i oktober 2010 tildeles designprosjekter der det er tydelig dokumentert årsak og virkning mellom det nye designet og prosjektets suksess. Norsk Designråd har trukket frem enkelte elementer, herunder designen på etiketten som sentrale for suksessen.

Våren 2011 ble det gjennomført en kundeundersøkelse der 1000 kunder som hadde kjøpt et eller flere Jacobs Utvalgte produkter deltok. Av de spurte var 85-90 % fornøyd/svært fornøyd med kvaliteten, 70- 80 % var fornøyd i forhold til pris/kvalitet og 70-82 % opplyste at de ville anbefale Xxxxxx Utvalgte til andre.

Xxxxxx Utvalgte har en lett gjenkjennelig og særpreget designprofil. Det er benyttet en sort glanset bakgrunn med et innbydende produktbilde på siden. Videre er det gjennomgående lagt til et designelement i form av en farget kort stripe mellom bilde og tekst.

Etter at Unils design vant ”Design Effekt” prisen i oktober 2010 forsterkes bruken av tilsvarende design hos Nordfjord utover i 2011, helt frem til de, høsten 2011, kommer med en etikett som benytter de sentrale elementene fullt ut:

• glanset svart bakgrunn

• bruk av produktbilde på siden

• vertikal deling av bilde og tekstfelt

• bruk av fargestripe som designelement

• proporsjoner og layout er også etterliknet fullt ut

Xxxxxxxxxx design er svært lik Xxxxxx Utvalgtes design og ved en sammenlikning fremstår det helt klart at det foreligger en bevisst etterlikning i den hensikt å utnytte den goodwill og markedsinnsats som ligger bak Xxxxxx Utvalgtes prisbelønte og velkjente profil.

Nordfjord har i sitt tilsvar lagt frem en rekke eksempler på etiketter fra den angjeldende serien. Alle disse med unntak av ”Krydret svinekoteletter” og ”Strimlet Svinekjøtt” er til forveksling like Unils etiketter og omfattes også av klagen. Bilagene 7, 8, 9 og 10 er imidlertid et helt annet design og er ikke relevante og omfattes ikke av klagen.

Det kan uten videre legges til grunn at Nordfjord som en betydelig profesjonell aktør innenfor relatert bransje har hatt kunnskap om Xxxxxx Utvalgtes designprofil.

Xxxxxx Utvalgte har vært på markedet i 2 år, og merkevareprofilen har vært omfattende kommunisert til forbrukerne.

Det foreligger en bevisst etterlikning. Det forhold at merkenavnene er ulike, er ikke tilstrekkelig egnet til å skille designene nevneverdig fra hverandre.

Nordfjords etterlikning er en urimelig utnyttelse av Unils innsats og resultater. De har ikke utnyttet de variasjonsmuligheter som finnes. Det er store muligheter for variasjon, selv om man velger å bruke ganske generiske elementer. Det fremstår som særlig klanderverdig at Nordfjord først etter at Xxxxxx Utvalgte har opparbeidet seg en posisjon som markedsleder, velger å kopiere designprofilen fullt ut.

Det foreligger en klar forvekslingsfare. Det forhold at omsetningskretsen ikke nødvendigvis blir eksponert for produktene på samme sted, forsterker bare forvekslingsfaren. Det er en betydelig fare for at kundene til Rema vil oppfatte at den nye produktserien fra Nordfjord har kommersiell sammenheng med produktene fra Jacobs Utvalgte.

Unil er uenig i at etikettene fra de ulike kjøttprodusentene i relativt beskjeden grad skiller seg fra hverandre. Det er helhetsinntrykket som er avgjørende, og det er ikke ønskelig at produkter fra ulike produsenter skal bli likere av hensyn både til forbrukerveiledning og konkurransen i markedet. Alle vilkår i markedsføringsloven § 30 om ulovlig produktetterlikning er dermed oppfylt. Nordfjords designprofil er også i strid med markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk næringsdrivende i mellom. Unil har investert betydelige beløp og nedlagt store ressurser for å bygge opp Xxxxxx Utvalgte. Det er sikker rett at markedsføringsloven gir slike investeringer og interesser vern mot den type bevisst snylting som Nordfjord har iverksatt for å fremme egne interesser. Dette er illojal konkurranse.

Nordfjords etikettdesign som er fremlagt som bilag 12, ble kjent stridende mot markedsføringsloven § 25 i sak 15/2010 for Næringslivets Konkurranseutvalg. Etiketten synes fortsatt å være i bruk, og under enhver omstendighet må en slik tidligere krenkelse innen det samme segmentet tillegges vekt i skjerpende retning ved vurderingen av hvorvidt det foreligger en krenkelse.

Innklagede, Nordfjord, har i det vesentlige anført:

Fremstillingen i klagen fra Unil gir et uriktig bilde av hvor like etikettene er. Dette skyldes blant annet at Unil har fremlagt etiketter der varedeklarasjonen med mer er kuttet bort. Etiketten må bedømmes ut fra helheten slik den faktisk ser ut.

Etikettene på Xxxxxx utvalgte har konsekvent alle utfyllende opplysninger om næringsinnhold, vekt med mer på pakningens bakside. For mange av produktene benytter Xxxxxx Utvalgte ikke en påklistret etikett, men et pappomslag som er festet utenpå pakningen, og som er lett å ta av.

Nordfjords etiketter ligger ikke fast, de er i kontinuerlig utvikling. I tillegg til at etikettene designes av selskapet selv, pålegger Rema 1000 dem tidvis hvordan etikettene skal se ut, for eksempel i forbindelse med ulike kampanjer. Nordfjord-etikettene har derfor flere ulike designer. Det er derfor ikke riktig å hevde, slik Unil gjør, at Nordfjord nylig har lansert ny designprofil for kjøttprodukter.

Nordfjord brukte en periode et rødt fjell med fjellbakgrunn, men de har beveget seg langsomt bort fra dette, da det viste seg at kundene ikke oppfattet fjellene i det røde feltet. Noen produkter med slik design finnes imidlertid fremdeles.

Selv om etikettene fortløpende er endret, har varemerket/logoen – bokstavene NORDFJORD med en slakter i midten – vært temmelig uforandret.

For å vise design og variasjon på Nordfjords etiketter, legges frem en rekke eksempler på slike.

Etikettene til Xxxxxx Utvalgte skiller seg ikke i vesentlig grad fra det som for øvrig benyttes i markedet.

Det må tas utgangspunkt i at etiketter på kjøttprodukter i relativt beskjeden grad skiller seg fra hverandre. Selv om det finnes variasjonsmuligheter, har de fleste etikettene sterke likhetstrekk.

Følgende elementer går igjen på de fleste etiketter:

• Bilde av produktet

• Bevisst bruk av farger, herunder bakgrunnsfarge som ikke skal ta fokus bort fra bildet og teksten

• Ett eller to tydelige hovedord i produktnavnet, for eksempel ”Kjøttkaker” og lignende

• Ett eller to hjelpeord over hovedordet i produktnavnet, for eksempel ” Håndstekte”, ”Grove” og lignende

• Noenlunde lik størrelse

Det er lenge siden Nordfjord begynte med glanset/glosset svart som underlagsfarge på sine etiketter, dette skjedde lenge før lanseringen av Xxxxxx Utvalgte.

Også skrifttypen Helvetica ble benyttet på Nordfjords etiketter lenge før lanseringen av Xxxxxx Utvalgte. Dette er dessuten den mest alminnelige skifttypen i slike sammenhenger, særlig fordi den er tydelig på avstand.

Nordfjord benytter ofte ”hjelpeord” i formskrift i farge som er identisk med fargestripen under. Xxxxxx Utvalgte synes ikke å ha en slik konsekvent fargebruk.

Bruken av gjennomgående farger er langt mer konsekvent på Nordfjord-etikettene enn på etikettene fra Xxxxxx Utvalgte.

Nordfjord har benyttet produktbilder på etikettene lenge før lanseringen av Xxxxxx Utvalgte. Plasseringen av disse er ikke konsekvent verken for Nordfjord eller Xxxxxx Utvalgte. Nordfjord har for øvrig lang praksis for bruk av ”hovedord” og ”hjelpeord” i noenlunde lik størrelse, noe de har benyttet lenge før Xxxxxx Utvalgte. Dette er også elementer som benyttes av andre aktører.

Nordfjord er enig i at den av Unils påpekte fargestripen fremstår som et element som er relativt likt på de to emballasjene, men det er bare et fåtall av Nordfjords logoer som har dette fargefeltet.

Xxxxxxxxx har ikke etterliknet og har heller ikke noe ønske om å etterlikne designet til Xxxxxx Utvalgte. Beskyldningene om bevisst etterlikning har også en subjektiv side. Nordfjords etiketter er utarbeidet av en ung medarbeider i bedriften bosatt i Stryn. Utgangspunkt er tatt i elementer som i lang tid har vært benyttet i Nordfjords etiketter, og i grunnleggende prinsipper om oppbygging av etiketter.

Det foreligger ingen forvekslingsfare. Nordfjords og Xxxxxx Utvalgte produkter befinner seg rent fysisk i forskjellige butikker, i hvert sitt markedssegment og med ulik kundegruppe.

Nordfjord er en sterk merkevare, noe som blant annet er dokumentert i en markedsundersøkelse gjennomført sommeren 2008. Nordfjord produserer og leverer utvalgte produkter - ofte volumprodukter - av høy kvalitet til lav pris og befinner seg utelukkende i Rema 1000 butikkene. Nordfjords image er knyttet til lavpris, distrikts-Norge og naturen i motsetning til Xxxxxx Utvalgte som spiller på eksklusivitet og urbanitet.

Xxxxxx Utvalgte er en eksklusiv varelinje som kun finnes i Norgesgruppens fullsortimentsbutikker.

Totalinntrykket av etikettene, sammenholdt med den praktiske virkelighet etikettene forekommer i, tilsier at det ikke foreligger forvekslingsfare. Det foreligger derfor ingen urimelig utnyttelse av Xxxxxx Utvalgte eller noe som er knyttet til den produktlinjen.

Nordfjord har ikke opptrådt i strid med god forretningsskikk eller foretatt ulovlig etterlikning.

Xxxxxx Utvalgte Nordfjord

Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

For å kunne bedømme om en produsents emballasjedesign krenker en konkurrents kjennetegn eller frembringelser, eller på annen måte er i strid med god forretningsskikk, må emballasjen, slik denne fremtrer i sin helhet for forbrukeren, vurderes. Konkurranseutvalget vil derfor påpeke at det ikke er tilstrekkelig å bedømme saken kun ut fra en beskåret del av etiketten på Nordfjords produkter, slik Unil legger opp til i sin klage. Dette er å tildekke fakta som er en nødvendig del av totalvurderingen. Nettopp helheten i etikettene på Nordfjords produkter gjør at disse på mange områder adskiller seg fra etikettene på produktlinjen Jacobs Utvalgte. En vesentlig forskjell er at Nordfjords etiketter ikke fremstår som så ”rene” som etikettene på Xxxxxx Utvalgte, nettopp fordi Nordfjords etiketter også inneholder et relativt stort felt med opplysninger om holdbarhet, pris, vekt, næringsinnhold og gjerne også strekkoden.

Konkurranseutvalget legger til grunn som uomtvistet at på produktene fra Jacobs Utvalgte finnes denne type informasjon andre steder på emballasjen enn på hovedetiketten, der blant annet navn på produktet og bilde fremgår. Dette er en adskillende effekt, men spørsmålet er om Nordfjord likevel har lagt seg for nær opptil den prisbelønte designen for Xxxxxx Utvalgte.

Det er en viss grad av likhet. For etikettene som synes å være av de nyeste fra Nordfjord blant annet for karbonader, er den sorte fargen som bakgrunn for Nordfjords logo og benevnelsen på produktet markert i et felt som utgjør den største delen av etikettens lengde. Den resterende del utgjør et delikat bilde av produktet. Som en markering mellom disse delene, lagt nærmest ”utenpå” er en fargestripe der vekten er angitt. Produkttypen er angitt i hvit skrift av typen Helvetica, mens det er brukt en annen skrifttype for å markere andre opplysninger som ”mager” og ”okse”.

Disse elementene gjenfinnes i emballasjen på Xxxxxx Utvalgte selv om fargestripen der benyttes til å angi hvilket kjøttprodukt dette er.

Nordfjord har ulike etiketter på sine produkter, og beskrivelsen over gjelder de etiketter som ligger nærmest opptil Jacobs Utvalgte. Selv om mange elementer er like, er det likevel ikke slik at Nordfjord nødvendigvis har lagt seg for nær designen til Xxxxxx Utvalgte.

Sort farge på emballasjen er ikke noe nytt. Nordfjord benyttet sort farge på deler av sin emballasje allerede før Xxxxxx Utvalgte kom på markedet. Sort brukes i dagligvarehandelen gjerne for å gi inntrykk av kvalitet. Det er en trendy og tidsriktig fargebruk og er ikke noe enestående for Xxxxxx Utvalgte. Innbydende bilder av produktet er også blitt svært vanlig å benytte. Hvit skrift på sort bunn er et naturlig valg, og bruk av forskjellige fonter på ulike angivelser på etiketten er vanlig. Mye er derfor generiske elementer.

Etter Konkurranseutvalgets syn har Nordfjord utnyttet de variasjonsmuligheter som finnes. Emballasjen fra Xxxxxx Utvalgte har en viss grad av eksklusivitet som Nordfjords emballasje ikke har. Nordfjord benytter sitt navn og logo konsekvent på emballasjen. Denne er uforandret og har en sentral plass på etiketten. Dette er et viktig adskillende element, all den tid begge produkter har innarbeidede og relativt velkjente merkenavn. Det er vanlig i bransjen å endre emballasje og design over tid, og Nordfjord synes å ha foretatt en endring i tråd med hva som er tidsriktig.

Konkurranseutvalget er av den oppfatning at valget av den omtalte fargestripen på etiketten fra Nordfjord er påfallende lik den som finnes på Xxxxxx Utvalgte. Dette er likevel ikke tilstrekkelig til å konstatere at Nordfjord har lagt seg unødvendig nær opptil designprofilen til Xxxxxx Utvalgte. Det er helhetsinntrykket som er avgjørende for vurderingen, og etter utvalgets syn gir produktemballasjene et ulikt totalinntrykk.

Det er Konkurranseutvalgets oppfatning at det ikke foreligger noen urimelig utnyttelse av Xxxxxx Utvalgtes innsats og resultater.

Selv om det er en viss grad av likhet, legger Konkurranseutvalget til grunn at det ikke foreligger forvekslingsfare. Emballasjedesignene gir et ulikt helhetsinntrykk. Nordfjords produkter selges kun hos Rema 1000. Xxxxxx Utvalgte selges ikke der overhode, men kun i Norgesgruppens forretninger.

Konkurranseutvalgets oppfatning er at markedsføringsloven § 30 ikke er overtrådt.

Den øvrige emballasjen fra Nordfjord som er omtalt i klagen, er enda mer ulik designen på Xxxxxx Utvalgte og rammes etter utvalgets syn helt klart heller ikke av bestemmelsen.

Konkurranseutvalget har flere ganger slått fast at konkurrenter også i dagligvarehandelen har plikt til å utnytte de variasjonsmuligheter som foreligger og ikke unødvendig legge seg for tett opp til andre næringsdrivendes kjennetegn og andre frembringelser, for å holde seg innenfor rammene for god forretningsskikk næringsdrivende i mellom.

Konkurranseutvalget er av den oppfatning at Nordfjord i dette tilfellet har holdt tilstrekkelig avstand til Xxxxxx Utvalgte. Emballasjedesignen er ikke så nærgående at den rammes av markedsføringsloven § 25.

Uttalelsen er enstemmig.

Sak nr. 19/ 2011

Den 12.03. 2012: Xxxxx Xxxxxxxx, Xxxxxx Xxxxxxxx, Xxxxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxx, Xxxx Xxxxx, Xxxxxxx Xxxx, Xxxx X. Xxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxx og Xxxxxxx Xx.

Innklagedes annonser for sardiner ikke ansett som sammenlignende reklame med klagers makrell i tomat. Verken direkte eller indirekte sammenligning konstatert, og annonsene ble derfor ikke ansett stridende mot markedsføringsloven § 26 og tilhørende forskrift om sammenlignende reklame. Heller ikke markedsføringsloven § 25 overtrådt. Uttalelse om helsepåstander i reklame. Enstemmig.

Klager: Stabburet AS Postboks 1418

1602 Fredrikstad

Prosessfullmektig: Xxxxxxxxxxxxxx Xxxxxx DA

v/advokat Xxxxxx Xxx Xxxxxxxx Postboks 1397 Vika

0114 Oslo

Innklaget: Xxxx Xxxxx AS Postboks 987 Sentrum c/x Xxxxxx & Søn ASA 5808 Bergen

Prosessfullmektig: Acapo AS

v/advokat Xxxxxxx Xxxxx Postboks 1880 Nordnes

5817 Bergen

Saken gjelder:

Spørsmål om innklagedes reklameannonser for Xxxx Xxxxx xxxxxxxx, der annonsen viser produktemballasjen sammen med teksten ”Helt reseptfritt” i kombinasjon med ”Verdens sunneste pålegg”, og ”Xxxx Xxxxx Xxxxxxxx inneholder ikke bare Omega 3 og vitamin D – men også Kalsium og god smak”, er i strid med markedsføringsloven § 26 og § 25.

Sakens parter:

Klager, Stabburet AS (Stabburet), er en del av Orkla ASAs merkevarevirksomhet, Orkla Brands. Stabburet er en ledende produsent og leverandør av matvarer i Norge, herunder Stabbur-Makrell og andre typer pålegg.

Innklagede, Xxxx Xxxxx AS (Xxxx Xxxxx), er en stor konkurrent for Stabburet innen markedet for fiskepålegg.

Klager, Stabburet AS, har i det vesentlige anført:

Xxxx Xxxxx markedsfører sine Xxxx Xxxxx xxxxxxxx gjennom blant annet annonser i dagspressen. I oktober 2011 hadde de følgende annonser i henholdsvis VG og Aftenposten:

Annonsen i Aftenposten 27. oktober 2011 er som følger:

King Oscars reklameannonser er ulovlig sammenlignende reklame i strid med markedsføringsloven

§ 26 og tilhørende forskrift, ved at King Oscars sardiner presenteres som et sunnere pålegg enn Stabbur-Makrell, uten at dette kan dokumenteres.

King Xxxxxx påstand om ”verdens sunneste pålegg” gir inntrykk av at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx er sunnere og bedre enn konkurrentenes. Når King Xxxxx x praksis konkurrerer med en konkurrent, Stabburet, som har 88 % markedsandel i produktkategorien makrell i tomat, tilsier dette at det skal svært lite til før forbrukerne får bare en mistanke om at Stabbur-Makrell ikke er like sunt. Også fordi innklagede i sine annonser for Xxxx Xxxxx xxxxxxxx utelukkende spiller på sunnhet og helse, fremstår annonsene som en indirekte sammenligning med Stabbur-Makrell. Stabburet har i en årrekke kommunisert sunnhet i sin markedsføring av Stabbur-Makrell. Makrell i tomat er i markedet, i henhold til utførte undersøkelser, oppfattet som det sunneste pålegget. Hensett til Stabburets markedsandel i produktkategorien makrell i tomat, er Stabbur-Makrell i praksis den eneste konkurrenten til Xxxx Xxxxx xxxxxxxx. Slik bevisst sammenlignende reklame tilsier at Xxxx Xxxxx søker å kapre markedsandeler fra Stabburet, ved å gi inntrykk av at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx er sunnere enn Xxxxxxx-Xxxxxxx.

Stabburet er av den klare oppfatning at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx er en direkte konkurrent til Stabbur- Makrell. Det er nærliggende å anta at forbrukerne vil anse makrellpålegg som substituerbart med sardinpålegg, selv om de profesjonelle aktørene kan dele produktene opp i ulike kategorier.

Uttalelser fra NKU i sakene10/2007 og 02/2011 underbygger at King Oscars annonser må anses som stridende mot markedsføringsloven § 26 som ulovlig sammenlignende reklame.

Stabburet har tidligere reagert på King Oscars markedsføring. Dette gjaldt King Oscars reklamefilmer på riksdekkende TV for et annet produkt i direkte konkurranse med Stabbur-Makrell, nemlig Xxxx Xxxxx sardinpostei. Også disse filmene var etter Stabburets oppfatning i strid med markedsførings- loven §§ 26 og 25. Xxxx Xxxxx valgte å stanse reklamefilmene etter oppfordring fra Stabburet, slik at dette spørsmål er ikke prøvet for NKU. Reklamefilmene vil heller ikke nå bli brakt inn som eget klagepunkt i nærværende sak, men presenteres likevel fordi de anses å ha betydning for hvordan omsetningskretsen forstår de innklagede avisannonsene som den aktuelle saken knytter seg til.

Stabburet har siden 2006 brukt sangen ”Har du hørt historien om de tre små fisk”/” De tre små fisk” i seks reklamefilmer, samt i radioreklame for Stabbur-Makrell. Reklamefilmene vises fortsatt på riksdekkende TV.

Xxxx Xxxxx lanserte høsten 2010 Xxxx Xxxxx xxxxxxxxxxxx i tomat. Produktet ble blant annet markedsført gjennom to reklamefilmer. Begge reklamefilmene fremstiller en rødkledd og en gulkledd person som bryter håndbak og innledes med følgende presentasjon av de konkurrerende: ”I gult: Makrell. I rødt: Sardines!” I reklamefilmens opprinnelige versjon benytter Xxxx Xxxxx sangen ”Har du hørt historien om de tre små fisk”/”De tre små fisk” når den gule parten leder. Når den røde leder, avspilles en annen lite tydelig melodi, hvor ordene ”Sardines” synges gjentatte ganger. Til slutt vinner den røde parten, og filmen går over til en plakat hvor det står ”Kalsium og vitamin D i tillegg til 100 % naturlig Omega 3. Da blir du sterk da”. Filmen avsluttes med en plakat som viser ”Xxxx Xxxxx” med underteksten ”det beste for deg” på rød bakgrunn.

Reklamefilmene var en del av et større markedsføringsfremstøt og ble vist en rekke ganger på riksdekkende TV før de ble stanset. Det var også en nettkampanje og radioreklame for Xxxx Xxxxx xxxxxxxxxxxx.

King Xxxxxx massive visning av ulovlig sammenlignende reklame medfører at forbrukerne lett vil assosiere komparative påstander som en posisjonering på bekostning av Stabbur-Makrell. De nye annonsene må derfor ses i lys av dette. Xxxx Xxxxx kan sies å ha ”myket opp” et betydelig antall forbrukere på forhånd og gjort de lett mottakelige for senere sammenligninger med King Xxxxxx hovedkonkurrent. Forbrukerne kan oppfatte de aktuelle reklameannonsene for King Xxxxx x relieff til Stabbur-Makrells markedsposisjon.

Xxxx Xxxxx kan ikke dokumentere at deres sardiner er ”verdens sunneste pålegg”. Påstanden etterlater et budskap om at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx er sunnere enn andre pålegg, herunder markedslederen, Stabbur- Makrell.

Innklagedes reklameannonser er å betrakte som sammenlignende reklame i henhold til forskriftens § 2. Den sammenlignende reklamen er ulovlig.

I henhold til flere avgjørelser fra Markedsrådet skal spørsmålet om et markedsføringstiltak er egnet til å villede forbrukerne, vurderes på grunnlag av hvordan en alminnelig opplyst, rimelig oppmerksom og velunderrettet gjennomsnittsforbruker vil oppfatte tiltaket.

Påstanden om at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx skal være ”verdens sunneste pålegg”, indikerer at påstanden er dokumenterbar og vil av forbrukerne ikke oppfattes som en typisk, åpenbar overdrivelse. Påstanden må også ses i sammenheng med de øvrige påstandene i annonsene som kan anses som helsepåstander og påstander om ernæringsinnhold.

Faktum er at Stabbur-Makrell har mer Omega 3-innhold enn Xxxx Xxxxx xxxxxxxx. Omega 3 er oppfattet som en driver for sunnhet, og det faktum at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx inneholder betydelig mindre Omega-3, understøtter ikke King Oscars reklamebudskap. Både makrell og sardiner er kilder til vitamin D. Begge produkter er gode kilder til vitamin D, og heller ikke vitamin D er således et konkurransefortrinn for Xxxx Xxxxx xxxxxxxx. Det er dessuten villedende å vektlegge innholdet av vitamin D i markedsføringen når vitamin D ikke deklareres på emballasjen.

Ved at King Xxxxx x annonsene bruker ordlyden ”ikke bare…, men også Kalsium og god smak”, vil en gjennomsnittsforbruker kunne bli villedet til å tro at Stabbur-Makrell verken har kalsium eller god smak.

Det bestrides ikke at Xxxx Xxxxx xxxxxxxx i likhet med Stabbur-Makrell, objektivt sett er sunt, men det er ingen objektivt målbare elementer som tilsier at Xxxx Xxxxx-sardiner er sunnere enn Stabbur- Makrell.

Det stilles strenge krav til dokumentasjon av helseargumenter i markedsføring. En påstand om at et bestemt matprodukt skal være ”verdens sunneste” innen sitt produktmarked er etter klagers syn klart ikke nøktern markedsføring. Jo vanskeligere det er å dokumentere en sunnhetspåstand, desto mer varsom bør man være med å bruke den. Xxxx Xxxxx burde la være å bruke påstanden og legge seg på en mer nøktern linje i sin helseargumentasjon. Når den udokumenterte påstanden ”verdens sunneste pålegg” ses i sammenheng med de øvrige elementene i annonsene og forhistorien mellom partene, er dette en villedende fremstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen.

I saken for Oslo tingrett mellom Oslo Taxi AS og Bytaxi AS tok tingretten ikke stilling til hvorvidt det forelå en sammenlignende reklame, ettersom reklamen var så overdrevet og karikert at den uansett ikke ville vært i strid med forskriftens § 3 bokstav c og d. Denne er derfor ikke direkte sammenlignbar. Heller ikke NKUs uttalelser i sakene 2/2011 eller 4/2010 kan gi innklagede støtte for at annonsene for Xxxx Xxxxx ikke utgjør sammenlignende reklame.

Annonsene er å anse som negativ sammenlignende reklame, og de utgjør ikke en fullstendig, saklig eller lojal sammenligning med Stabbur-makrell. Reklameannonsene er derfor i strid med markedsføringsloven § 26, jf forskrift om sammenlignede reklame.

Forholdet rammes under enhver omstendighet av markedsføringsloven § 25 som stridende mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom.

I vurderingen av annonsene må også innholdet i reklamefilmene for Xxxx Xxxxx xxxxxxxxxxxx vektlegges i tillegg til de øvrige momentene. Det vises spesielt til Mozelldommen, Rt. 1995 s. 1908 og Rt. 2000 s. 110, samt NKUs avgjørelse 2003-08, som alle viser at forhistorien mellom partene har relevans for vurderingen av om markedsføringsloven § 25 er overtrådt.

Skadepotensialet for Stabbur-Makrell er stort, hensett til at reklamefilmene for Xxxx Xxxxx sardinpostei er vist i stort omfang og fortsatt kan lastes ned på Internett, og spredningen er svært vanskelig å kontrollere. Markedsføringen er derfor under enhver omstendighet å betrakte som illojale konkurransehandlinger i strid med markedsføringsloven § 25.

Innklagede, Xxxx Xxxxx, har i det vesentlige anført:

For at det skal foreligge en sammenlignende reklame i lovens forstand, må det foreligge en henvisning, enten direkte eller indirekte, og dernest må det foreligge en konkurransesituasjon.

Saken gjelder Stabburets makrell i tomat og King Oscars sardiner. Dette er to forskjellige produktgrupper, og det er ikke gitt at disse er i direkte konkurranse med hverandre. Det bestrides imidlertid ikke at Stabburet er en av King Oscars konkurrenter.

Når man ser på innholdet i King Oscars annonser, fremgår at ingen av annonsene inneholder noen av Stabburets varemerker, derunder ”Stabbur-Makrell". Det er heller ingen henvisning til makrell i tomat, eller xxxxxxx i sin alminnelighet.

Det vises til Oslo tingretts kjennelse av 18/02-2010 og NKUs uttalelser av 07/04-2011 og 06/06-2010 som alle gir retningslinjer for hva som kan anses som indirekte sammenligning. Det er ikke noe som tilsier at King Oscars annonser kan anses som indirekte sammenligning. Det faktum at Xxxx Xxxxx fremhever sitt eget produkt, er ikke tilstrekkelig for å anse reklamen for sammenlignende i lovens forstand. På samme måte som i saken mellom Oslo Taxi og By taxi må Xxxx Xxxxx på samme måte som Oslo Taxis annonse kunne sies å ligge innenfor grensen for det lovlige for å gi en reklame et humoristisk preg.

Det fremgår dessuten av flere avgjørelser, blant annet fra Markedsrådet, at det er et viktig prinsipp ved vurderingen av lovligheten av reklame at det skal tas utgangspunkt i hvordan reklamen oppfattes av gjennomsnittsforbrukeren. Det er innklagedes klare oppfatning at gjennomsnittsforbrukeren, som jo er både alminnelig opplyst og velinformert, ikke vil oppfatte de omstridte annonsene med blant annet ordlyden ”verdens sunneste pålegg” som henvisninger ” til en konkurrent eller til varer og tjenester som tilbys av en konkurrent”, jf forskrift om sammenlignende reklame § 2. Annonsene utgjør heller ingen sammenlignende reklame.

Det faktum at det i King Oscars annonser spilles på sunnhet og helse, kan ikke medføre at det er en indirekte sammenligning med Stabbur-Makrell. Stabbur-Makrell har ikke monopol på å spille på helse i markedsføring. Det skal også påpekes at det må fremstå som klart at ordet ”sunt” ikke er noen objektiv og målbar standard i den sammenheng det er brukt i annonsene. Hva som er sunt er noe det til stadighet er vekslende synspunkter på.

Xxxxxxx-Xxxxxxx hevder å ha 88 % markedsandel i produktkategorien makrell i tomat og derfor i praksis den eneste konkurrenten til Xxxx Xxxxx. Anførselen er uforståelig. Sardiner er en annen produktkategori, og på sardinmarkedet konkurrerer Xxxx Xxxxx med andre sardinleverandører. Siden det verken direkte eller indirekte vises til Stabburets produkter i den omstridte reklamekampanjen, foreligger ikke sammenlignende reklame.

Påstanden om at de tidligere reklamefilmene for Xxxx Xxxxx xxxxxxxxxxxx styrker inntrykket av sammenligning, avvises. Dette fremstår som svært spekulasjonspregede gjetninger om kundepsykologi. Gjennomsnittsforbrukeren antas knapt å huske reklamefilmene ett år etter at de ble sendt, og de kan ikke på noen måte sies å ha ” myket opp et betydelig antall forbrukere på forhånd og gjort de lett mottakelige for senere sammenligninger”.

Anførselen om at fargen gul vil gi assosiasjoner til Stabbur-Makrell fremstår også som spekulativ og avvises. Gul er den fremherskende fargen på makrellemballasje, og det vises til en rekke andre produsenters emballasje som nettopp bruker gulfarge på sine makrell-produkter. Xxxx Xxxxx xxxxxx og markedsfører selv xxxxxxx i tomat i emballasje som er delvis gul.

Gjennomsnittsforbrukeren vil forstå at påstanden ”verdens sunneste pålegg” er en åpenbar overdrivelse, og ikke er ment å være en dokumenterbar påstand. Det er helt usannsynlig at man kan analysere all verdens pålegg for å konkludere med hvilket som er det sunneste. Sett i sammenheng med teksten for øvrig, ”helt reseptfritt”, ”oppbevares tilgjengelig for barn” og ”den eneste fisken som rimer på vitamin” er det klart at gjennomsnittsforbrukeren vil oppfatte dette som markedsføring med et humoristisk preg og ikke kan tas bokstavelig. Ordet ”verdens” er et ord som ofte brukes som superlativ, og gjennomsnittsforbrukeren vil oppfatte dette som noe som er ”veldig” bra eller lignende, og at et slikt ord brukt i reklame-sammenheng har som formål å gjøre de aktuelle varene mest mulig attraktive. I den sammenheng det her er brukt, vil forbrukeren oppfatte det som en åpenbar overdrivelse og som humoristisk fremhevelse av gode egenskaper ved produktet.

Stabbur-Makrell markedsføres for øvrig som ”Norges sunneste pålegg”, og det er da litt vanskelig å se at Xxxx Xxxxx kan kritiseres for sin markedsføring. Det er uten betydning at denne reklamen angivelig retter seg mot handelen, dvs. grossister og dagligvarebutikker.

Det er ikke i strid med god forretningsskikk næringsdrivende imellom å fremheve positive egenskaper ved ens produkter. Det er heller ikke i strid med dette prinsipp å bruke humoristiske reklamekampanjer.

Denne saken er ikke analog med faktum i Mozelldommen og får derfor ikke anvendelse her. Saken gjaldt der utforming av emballasje og etiketter, hvilket ikke er tilfelle her. Heller ikke dommen inntatt i Rt. 2000-110 er relevant. Xxxx Xxxxx har ikke tidligere krenket Stabburet med sine reklamemidler.

Selv om det ble påstått en krenkelse tidligere, ble dette tilbakevist fra King Oscars side. Avisannonsene innebærer ingen krenkelse verken av markedsføringsloven § 26 eller § 25. Næringslivets Konkurranseutvalg vil uttale:

I forskrift om sammenlignende reklame fremgår at ” Som sammenlignende reklame anses enhver reklame som direkte eller indirekte viser til en konkurrent eller til varer og tjenester som tilbys av en konkurrent”.

Det legges til grunn at Stabburet og Xxxx Xxxxx er konkurrenter. Spørsmålet er imidlertid om King Xxxxxx annonser er å anse som sammenlignende reklame i henhold til nevnte definisjon.

Ingen av annonsene inneholder noen direkte henvisning til Stabburet, heller ikke til makrell i tomat eller xxxxxxx i sin alminnelighet. Noen direkte sammenligning foreligger ikke. Det blir da spørsmål om annonsene kan anses som indirekte sammenligning.

Ved vurderingen av reklamen skal det tas utgangspunkt i hvordan reklamen oppfattes av gjennomsnittsforbrukeren, som er alminnelig opplyst og velinformert.

Etter Konkurranseutvalgets syn må Stabburets makrell i tomat og King Oscars sardiner anses som to forskjellige produkter som ikke er i direkte konkurranse med hverandre. Det antas at forbrukerne ikke anser makrell i tomat som substituerbart med sardiner. Begge er fiske- produkter og som sådan oppfattes å være sunne pålegg. De har imidlertid forskjellig smak og konsistens og er to forskjellige pålegg. Det faktum at King Xxxxx x sine annonser sterkt frem- hever den helsemessige gevinst ved å spise sardiner, kan ikke anses som noen sammenligning av sunnheten ved å spise xxxxxxx i tomat. Ingen av de påstander som fremkommer i King Oscars annonser kan knyttes direkte eller indirekte opp til Stabbur-makrell eller markedsføringen av dette produktet, selv om også Stabburet i lang tid sterkt har fremhevet de helsemessige fordeler ved å spise makrell i tomat.