Ansvar- og forsikringsreguleringen i Norsk Fabrikasjonskontrakt 2015

Ansvar- og forsikringsreguleringen i Norsk Fabrikasjonskontrakt 2015

Kandidatnummer: 575

Leveringsfrist: 25.04.2016

Antall ord: 17405

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING 1

1.1 Kort presentasjon av temaet 1

1.2 Avgrensning 2

1.3 Det videre opplegget 2

2 BAKGRUNN / UTGANGSPUNKT 3

2.1 Noen kontraktsrettslige prinsipper 3

2.1.1 Innlending 3

2.1.2 Avtalefrihet og prinsippet om at avtaler skal holdes 3

2.1.3 Hensynet til forutberegnelighet for partene 5

2.1.4 Hensynet til rasjonelle forsikringsløsninger 5

2.1.5 Hensynet til prevensjon 6

3 KONTRAKTEN 7

3.1 Standardkontrakter 7

3.2 NF 15 8

3.3 Kort om NS 8405 og Skip 2000 9

3.3.1 Standardkontrakten i entreprise 9

3.3.2 Standardkontrakten innen skipsbygging 9

4 ANSVARS-OG FORSIKRINGSREGULERINGEN I NF 15 11

4.1 Innledning 11

4.2 Tap av eller skade på kontraktsgjenstanden 13

4.2.1 Leverandørens utbedringsplikt 13

4.2.2 Fordeling av kostnader ved utbedringsarbeider 14

4.3 Kontraktens ansvarsregulering ved skade på leverandørgruppen, selskapsgruppen og tredjemannskrav 17

4.3.1 Innledning 17

4.3.2 Leverandørens ansvar 17

4.3.3 Selskapets ansvar 20

4.3.4 Ansvar overfor tredjemann 21

4.3.5 Forsikringsreguleringen 23

4.4 Partenes indirekte tap og begrensning av leverandøransvaret 25

4.4.1 Indirekte tap 25

4.4.2 Globalbegrensningen 26

5 SAMMENLIGNING MED ANDRE STANDARDKONTRAKTER 27

5.1 Xxxxxx og forsikringer i skip 2000 27

5.1.1 Tap av eller skade på kontraktsgjenstanden 27

5.1.2 Ansvar ved skade på person eller ting tilhørende den annen part og tredjemannskrav 29

5.1.3 Indirekte tap 31

5.1.4 Sammenfatning 31

5.2 NS 8405 32

5.2.1 Tap av eller skade på kontraktsgjenstanden 32

5.2.2 Ansvar ved skade på person eller ting tilhørende den annen part og tredjemannskrav 35

5.2.3 Indirekte tap 38

5.2.4 Sammenfatning 38

5.3 Sammenfatning 39

6 ENKELTE PROBLEMSTILLINGER KNYTTET TIL ANSVARSREGULERINGEN 40

6.1 Innledning 40

6.2 Gyldigheten og rekkevidden av ansvarsreguleringen i standardkontraktene 41

6.2.1 Innledning 41

6.2.2 Rettspraksis 41

6.2.3 Juridisk teori 42

6.2.4 Sammenfatning 45

7 AVSLUTNING 47

LITTERATURLISTE 49

Juridisk litteratur 49

Rettsavgjørelser 50

Lovgivning 50

1 Innledning

1.1 Kort presentasjon av temaet

I petroleumsvirksomheten er det betydelig fare for at det under kontraksgjennomføring kan inntreffe skader og tap av forskjellige arter. Alt fra småskader og uhell til katastrofelignende ulykker. Kontraktene går over lang tid og det er mange involverte i gjennomføring av arbei- det. Dette har ført til at det har utviklet seg en nøye og detaljregulert ansvarsfordeling i kont- raktene som anvendes i slik virksomhet.

Ansvarsreguleringen i petroleumskontraktene er basert på ”knock for knock”- prinsippet som innebærer en inndeling i risikosoner hvor ansvaret for risikosonene fordeles mellom partene. Kort sagt skal ansvaret for skader eller tap etter dette prinsippet bli der skaden eller tapet rammer. Det legges også opp til at partene skal forsikre sine risikoområder slik at tap dekkes av forsikringer. Dette fører til en nær sammenheng mellom ansvarsreguleringen og forsik- ringsreguleringen i kontrakten. Ansvarsreguleringen etter dette systemet er en sammenkob- ling av kontraktsrett, erstatningsrett og forsikringsrett da kontrakten ikke bare regulerer an- svarsfordelingen men også stiller krav til partenes tegning av forsikringer og klausuler om regressfraskrivelse ovenfor hverandre ved noen typer erstatningsansvar.

Denne avhandlingen tar for seg ansvars- og forsikringsreguleringen som gjelder skade eller tap på kontraktsgjenstanden, materialer, personer eller andre gjenstander under kontraktsfor- holdet i petroleumskontraker. Det er tatt utgangspunkt i reglene i den nyeste utgaven av stan- dardkontrakten Norsk Fabrikasjonskontrakt 2015 (NF 15) som gjelder kontrakter om fabrika- sjon av større komponenter til petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Avhand- lingen tar sikte på å gi en grundig gjennomgang av ansvars- og forsikringsreguleringen i NF 15 og gjøre rede for bakgrunnen og hensynene bak reguleringen.

Kontraktstypen har mange likheter med kontrakter innenfor andre bransjer. To eksempler er kontrakter innenfor entreprisretten og innenfor bygging av skip. Dette er også kontrakter som går over lang tid og det vil også i disse kontraktene være mange involverte parter. Også i disse bransjene har det utviklet seg systemer for ansvarsregulering av tap og skader som kan oppstå underveis i kontraktsforholdet.

Det gjøres også rede for hovedtrekk i ansvars- og forsikringsreguleringen i disse to typer standardkontrakter, henholdsvis Norsk Standardkontrakt for entreprisekontrakter 8405 (NS 8405) og Norsk Standard Skipsbyggingskontrakt 2000 ( Skip 2000) . Dette vil primært bli gjort for å etablere et sammenligningsgrunnlag for løsningene valgt i NF2015. De vil bli

sammenlignet med NF 15 for å se nærmere på forskjeller og likheter ved ansvarsfordelingen, bakgrunnen og hensynene bak reguleringene.

1.2 Avgrensning

Det vil bli lagt hovedvekt på ansvars- og forsikringsreguleringen ved tap eller skade på kon- traktsgjenstanden, ved skade på person eller ting tilhørende den annen part eller tredjemann og indirekte tap. Ansvar ved mangler og forsinkelse blir ikke behandlet på grunn av begrens- ninger i oppgavens omfang. Jeg har også valgt å ikke redegjøre for ansvarsfordelingen ved skade som følge av inngrep i patentrettigheter eller andre immaterielle rettigheter som regule- res i NF 15 art. 30.4. Grunnen til det er at dette ligger litt på siden av det sentrale temaet for denne oppgaven med en egen regulering i kontrakten.

Standardkontrakten benyttes i er veldig internasjonale bransje. Det kunne derfor vært interes- sant å tatt opp sammenligninger med blant annet den engelske varianten ”Logic”, eller se på internasjonal påvirkninger. Behandling av dette temaet blir dessverre for omfattende i tilligg til temaene som blir tatt opp og blir derfor ikke belyst i det følgende.

Ansvarsfordelingen i standardkontraktene NS 8405 og Skip 2000 blir behandlet på et mer overfladisk nivå og som referanse og sammenligning til NF 15. Avhandlingen gjør rede for hovedtrekk ved ansvar og forsikringsreguleringen, disse vil ikke bli gjennomgått like omfat- tende som NF 15.

1.3 Det videre opplegget

Avhandlingen tar i kapittel 2 for seg noen alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og hensyn som er av betydning for denne type kontrakter og særlig for ansvars- og forsikringsregule- ringen i kontrakten. I kapittel 3 gis det kort presentasjon av standardkontraktene NF 15, NS 8405 og Skip 2000, med størst vekt på NF 15. Videre behandles ansvarsreguleringen og for- sikringsreguleringen i NF 15. Her gjøres det først rede for ansvarsfordelingen med følgende forsikringsregulering ved tap og skade på kontraktsgjenstanden, så ansvar for skade på person eller ting som tilhører den annen part eller tredjemann med følgende forsikringsregulering og til slutt kort om ansvar ved indirekte tap og om den totale begrensningen for leverandøransva- ret. I kapittel 6 sammenlignes denne reguleringen opp mot reguleringen for tilsvarende an- svarsområder i NS 8405 og Skip 2000. Det neste kapittelet tar opp noen problemstillinger med ansvarsreguleringen hovedsakelig i NF 15. Her drøftes tolkning av standardkontraktene

og rekkevidden av ansvarsfraskrivelsene i NF 15 ved en eventuell rimelighetssensur etter av- taleloven §36. Til slutt er noen avsluttende bemerkninger.

2 Bakgrunn / utgangspunkt

2.1 Noen kontraktsrettslige prinsipper

2.1.1 Innlending

Kontraktsretten bygger på enkelte sentrale prinsipper, deriblant grunnprinsippene om avtale- frihet, prinsippet om at avtaler skal holdes. Under er det også gjort rede for noen hensyn som gjør seg særlig gjeldende i standardkontraktene, særlig i petroleumsvirksomheten. Disse er hensynet til forutberegnelighet for kontraktspartene, hensynet til en rasjonelle forsikringsløs- ninger og preventive hensyn.

2.1.2 Avtalefrihet og prinsippet om at avtaler skal holdes

Prinsippet om avtalefrihet er et av grunnprinsippene i avtaleretten. Det er et ulovfestet prin- sipp i norsk rett som går på at alle har fri rådighet til å inngå avtaler av ethvert innhold, såfremt det ikke strider mot ærbarhet, jf. NL 5-1-21. Ifølge NOU 1979:32 s. 37 sies det at vår rettsorden bygger på kontraktsfrihetens prinsipp. Dette betyr at det i utgangspunktet og hoved- regelen er at det ikke er noen restriksjoner på verken hvem man kan inngå eller unnlate å inngå avtale med og at innholdet av avtalen er opp til avtalepartene å bestemme. Videre i NL 5-1-2 fremgår det at avtale skal holdes etter sitt innhold så lenge de ”ikke er imot Loven, eller Ærbarhed”. Dermed er hovedregelen at man kan inngå avtaler med hvem man vil og med det innholdet man vil, og unntak fra dette må ha hjemmel i lov eller ulovfestet rett. Kjøpsloven og andre lover som har betydning ved kjøpsforhold inneholder stort sett deklaratoriske regler med formål å regulere områder som ikke er særlig avtalt i den enkelte kontrakt eller å beskytte en eventuell svakere part. Jo mer detaljerte kontraktene er og jo mer profesjonelle og jevnbyr- dige partene er jo videre er avtalefriheten.2

Dette prinsippet har derfor stor betydning i kommersielle kontraktsforhold der begge kon- traktspartene er profesjonelle. Dette fremgår av blant annet Rt. 2002 s. 1155 der Høyesterett ilegger kontraktens ordlyd stor vekt og begrunner dette med at kontrakten er inngått i næring

1 Kong Xxxxxxxxx Xxx Femtes Norske Lov, art. 5-1-2

2 Hagstrøm (2011) s. 44

av profesjonelle parter og med forretningslivets behov for sikkerhet og forutberegnelighet.3 Ved anvendelsen av standardkontrakter som er fremforhandlet mellom profesjonelle parter eller deres respektive organisasjoner vil avtalefriheten gå langt og det skal mye til for at avta- ler eller avtalevilkår tilsidesettes eller bortfaller. Dette er både fordi kontraktspartene og par- tene som har vært med på å lage standardene er meget profesjonelle og kontraktene er ofte svært detaljregulerte på de fleste områder, spesielt områder som er av betydning for den type kontrakt.4

Det neste grunnprinsippet er prinsippet om at avtaler skal holdes. Dette prinsippet anses som selve grunnpilaren i avtaleretten og gir en felles forventning til partene om både gjennomfø- ring av avtalen og at avtalen oppfylles i henhold til sitt innhold. Det at avtaler er rettslig for- pliktene er selve grunnlaget for at vi har kontraktsrett, uten ville det ikke vært noen mening med avtaler. Rettsfølgene er også viktig for at avtalene i realiteten blir bindende for partene, ved at mislighold fører til rettslige sanksjoner. Dette prinsippet går igjen i alle siviliserte retts- samfunn.5

Det finnes noen unntak fra disse prinsippet blant annet dersom avtalen har et slikt innhold som etter avtaleloven kapittel 3 fører til ugyldighet. Av relevans for denne avhandlingen er særlig Avtaleloven (avtl.) § 36. Avtl. § 36 er en generell lempningsregel som gir adgang til å tilsidesette hele eller deler av avtaler som er urimelige eller strider mot god forretningsskikk. Avtl. §36 er en formuerettslig generalklausul. Det skal foretas en konkret rimelighetsvurde- ring av det samlede resultat av kontrakten og kontrakten skal dermed vurderes som en helhet. Bestemmelsen er ikke ubetydelig ved kommersielle kontrakter og blir ofte i rettspraksis an- vendt på forretningsforhold selv om innføring av den hovedsakelig tok sikte på å bygge ut forbrukervernet. Denne kan ha betydning for ansvarsreguleringen i standardkontrakten denne avhandlingen tar for seg, men som nevnt over er avtalefriheten vidtrekkende når det gjelder kommersielle kontrakter mellom profesjonelle parter særlig ved anvendelse av standardkon- trakter. Dette temaet drøftes i punkt 6 i avhandlingen.6

3 Rt. 2002.1155 s. 1158-1159

4 Xxxxxxxx (2011) s. 136

5 Woxholdt (2009) s.24

6 Hagstrøm (2011) s. 290-293

2.1.3 Hensynet til forutberegnelighet for partene

Kontraktsforhold i petroleumsvirksomheten varer ofte i mange år, det er snakk om store summer og stor risiko for omfattende skader eller tap. Dette medfører stort behov for forutbe- regnelighet for kontraktspartene.

Anvendes alminnelige kontraktserstatningsregler, hvor erstatning følger av vilkårene om øko- nomisk tap, ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng,7 vil det føre til en betydelig usikkerhet til hvem som vil måtte bære økonomiske tap for eventuelle skader og tap. Prosessen, som ofte vil måtte gå gjennom rettssystemet, for å plassere ansvar for forskjellige skader og tap og eventu- elt fordeling av ansvar hvor det er delt skyld er både tidkrevende og kostnadsfull. Slike pro- sesser vil også kunne skape misnøye hos kontraktspartene og dermed føre til dårligere samar- beid som ikke er gunstig særlig i denne type kontraktsforhold.

I fabrikasjonskontrakter og andre store tilvirkningskontrakter vil det ofte være mange invol- verte parter, som forskjellige samarbeidsparter og underleverandører både på selskapet side og på leverandørens side. Dette vil komplisere forholdet og prosessen ytterligere ved anven- delse av de alminnelige erstatningsreglene.

Et viktig formål med kontraktenes ansvarsregulering er derfor å unngå slike tid- og kostnads- krevende prosesser og usikkerheten vedrørende hvem som skal bære kostandene ved forskjel- lige tap og skader. Ansvarsfordelingen har også til formål å ha oppgjørsteknisk enklere og praktiske løsninger.

2.1.4 Hensynet til rasjonelle forsikringsløsninger

Som nevnt over et det snakk om meget store verdier og store risikoer i petroleumsvirksomhe- ten. Dette fører til et omfattende forsikringsbehov for partene. De store verdiene medfører også at forsikringskostnadene kan komme opp i betydelige summer som gjør det helt nødven- dig for partene å ha et rasjonelt forsikringssystem.8 Ansvars- og forsikringsreguleringen i kon- trakten tar derfor sikte på å unngå dobbeltforsikring, hvor samme person eller ting forsikres på flere hold, for å unngå unødvendige forsikringsutgifter. På den annen side er det også viktig at det ikke oppstår hull i dekningen og at visse risikoområder blir stående uten forsikring. Dette gjøres ved at kontrakten deler opp i risikosoner hver av partene har ansvar for og er pålagt å forsikre. Det er også viktig for partene at forsikringsordningene er ryddige og oversiktlige rent

7 Se punkt 2.1.2

8 Bull (1988) s. 349, 418

praktisk da det ofte er mange involverte parter. Slikt forsikringssystem vil føre til en oversikt- lig og ryddig forsikringsløsning som dekker alle risikoområder uten overlapping og dermed vil partene ikke betale mer for forsikringene enn nødvendig. Dette går gjennomgås senere i oppgaven.9

2.1.5 Hensynet til prevensjon

Etter et alminnelig samfunnsrettslig syn er det ønskelig å forhindre skader og ulykker inntref- fer, særlig skade på person og alvorlige skader til store verdier. Det kan hevdes at en ansvars- fordeling uavhengig av skyld kan ha en svakhet ved seg at det gir dårlig preventiv effekt da partene ikke får noen ansvarsmessige følger selv der tapet eller skaden er en følge av uakt- somhet. Endel velger derfor en ansvarsfordeling der den som har voldt en skade ved uaktsom- het må bære konsekvensen av tapet eller skaden enten i begge risikosoner eller i den ene parts risikosone.10

Flere forhold taler for at det i slike kontraktsforhold vil være andre ting som vil gjøre at kon- traktspartene vil ønske å unngå å påføre den annen kontraktspart skade. Blant annet er det strenge krav til sikkerhet gjennom kontrollrutiner, og myndighetskontroll av sikkerheten in- nenfor denne type virksomhet. Alvorlige skadetilfeller vil føre til en negativ belastning og prestisjenederlag for partene. Et annet moment er partens ønsket om å gjøre en god jobb for å kvalifisere seg til senere jobber. Kontraktene utføres gjennom et nært og langvarig samar- beidsforhold så mye tilsier at partene har mest ut av å unngå skadetilfeller selv om de etter kontrakten ikke nødvendigvis må bære de økonomiske konsekvensene av det. Det vil ofte være mange involverte i prosjekter i petroleumsvirksomheten noe som fører til at det ofte er mange personer og utstyr blandet sammen som tilhører de forskjellige partene. Skade- og tapssituasjoner kan derfor være uoversiktlige og det vil ofte være mer hensiktsmessig om alle tar vare på og har ansvar for sine ansatte og sitt utsyr. Dette kan også føre med seg gode opp- følgings- og sikkerhetsrutiner som igjen kan føre redusert fare for slike skader og tap.11

9 Se punkt 4.3

10 Bull (1988) s. 355

11 Bull (1988) s. 355, Ness (2014) s. 9-11

3 Kontrakten

3.1 Standardkontrakter

Det blir mer og mer vanlig at kontrakter sluttes på grunnlag av mer eller mindre standardiserte vilkår, altså kontraktsvilkår som er utarbeidet på forhånd og er tilsiktet og anvendes på konk- rete kontraktsforhold av en bestemt type. Den type standardvilkår som tas sikte på i denne avhandlingen er de fremforhandlede vilkår, såkalte ”agreed documents”, som blir fremfor- handlet mellom parter eller deres respektive organisasjoner. Løsningen vil derfor stort sett være et resultat av en fornuftig interesseavveining.12

Standardkontraktene er alminnelige kontraktsvilkår som anvendes i næringslivsbransjer som ofte gir en mer hensiktsmessig regulering på dette bestemte område enn bakgrunnsretten. Dis- se gir fleksibilitet og mulighet for å tilpasse skiftende behov. Standardkontraktene har særlig stor betydning på noen rettsområder, to viktige eksempler er entrepriseretten og kontrakter om fabrikasjon av større komponenter til petroleumsvirksomheten.13

Standardkontrakten blir ofte inkorporert i og gjort til en del av kontrakten, da inngår standard- vilkårene i avtalegrunnlaget og kan dermed bli bestemmende for partenes respektive rettighe- ter og plikter.14 Også i de kontraktsforholdene innenfor disse områdene hvor ikke kontrakten blir benyttet kan den ha rolle som rettskilde på et mer allment grunnlag, særlig der det mang- ler annen regulering. Dette kommer tydelig frem i Rt.1973 s. 967 om standardkontrakten Nordisk Speditørforbunds Alminnelige Bestemmelser (NSAB) som ikke var inkorporert i partenes avtale. Høyesterett utalte: ”…jeg mener at når det-som her-foreligger innarbeidede bransjeregler, og disse verken kan anses uvanlige eller urimelige… må kontrakten i mangel av annen avtale anses inngått på bransjens vanlige vilkår…”15 Rt.1967 s. 1248 må oppfattes på samme måte, der Høyesterett i en entreprisekontrakt legger til grunn Norsk Standard 401 i sin vurdering selv om standarden ikke var gjort til del av partenes avtale.16

I kommersielle kontraktsforhold er de fleste lovfestede reglene deklaratoriske. Dermed har standardkontrakten en viktig rolle i disse kontraktsforholdene. I avtaler der en standardkon- trakt er lagt til grunn vil alminnelige kontraktsrett blir anvendt som bakgrunnsrett, altså der kontrakten er taus, der det er usikkerhet hva som menes eller der kontrakten strider mot pre-

12 Haaskjold (2013) s. 380

13 Xxxxxxxx (2011) s. 46

14 Xxxxxxxxx (2013) s 409

15 Rt. 1973 s. 967, side 971.

16 Rt. 1967 s. 1248, side 1253

septoriske regler. Standardkontraktene er ofte godt utarbeidet over mange år av parter med god erfaring og kunnskap innen feltet og er derfor stort sett veldig omfattende og dekkende.

3.2 NF 15

Norsk Fabrikasjonskontrakt 2015 er avtalte standardvilkår eller ”agreed document” for fabri- kasjon av større komponenter til petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Vilkå- rene er forhandlet frem mellom Norsk Industri og Norsk Olje og Gass, og er siste ledd av en utvikling fra slutten av 1970-årene i retning standardisering og balansering av vilkårene i dis- se kontraktene. Disse har hatt stor betydning helt siden første utgave NF 87. Standarden har som formål å forenkle kontrahering og kontraktadministrativt arbeid og gi teknisk gode og kommersielt balanserte kontraktsvilkår. NF 87 ble laget med stor innflytelse fra kontraktene MVL/NIFO, Statoil 83 og Hydro 83. NF 92 var en direkte videreføring av NF 87, og NF 05 er mye lik denne igjen. Det kom en revidert utgave i 2007 og den nyeste utgaven kom i 2015. Disse bygger på hverandre og det er stort sett små endringer og tilpasninger som skiller dem fra hverandre. Derfor kan gamle avgjørelser og teori fremdeles være av interesse ved tolkning og anvendelse av standarden. Bruken av standardene er regulert av en protokoll som gir stan- dardene status som ”agreed document”. ”Agreed document” er standarder som er fremfor- handlet mellom representanter fra begge sider.17

NF 15 regulerer tilvirkningskontrakter hvor kontraktsgjenstanden skal benyttes på norsk sok- kel og det må gjelde petroleumsvirksomhet, jf. Pkt 1. Norsk Industri og Norsk Olje og Gass anbefaler at standarden benyttes ved større oppdrag om fabrikasjon for leveranse til norsk sokkel. Partene i denne kontrakten er selskapet som er kjøper og leverandør som skal utføre arbeidet.. Når det kommer til justeringsadgangen er utgangspunktet at det er en ubetinget ad- gang til å foreta hensiktsmessige, individuelle tilpassinger men at disse bør markeres tydelig. Dette gjelder særlig de regler som har stor betydning for balanseforholdet i kontrakten.18

Rettskilder som har stor betydning ved tolkning av standarden i denne type kontrakter er kon- traktspraksis, juridisk litteratur og skrevet teori innenfor område. Kjøpsloven vil lett oppfattes som et utrykk for mer generelle kontraktsrettslige prinsipper som kan gis anvendelse ved be- hov for utfylling eller tolkning av kontrakten. Også den alminnelige rimelighetssensur i avtl.

§36 kan være relevant i disse kontraktene men terskelen vil være mye større, da partene er svært profesjonelle og at standarden er laget av representanter for begge parter nettopp for å

17 Kaasen (2013) s.19-23

18 NF 15 Forord

sørge for balanse i kontraktsforholdet. Det er svært få dommer på dette området men det fin- nes noen få ekspertavgjørelser enten voldgiftsdom eller underrettsdommer. Relevante mo- menter vil ha betydning som alminnelig rettskildebetrakting.19

3.3 Kort om NS 8405 og Skip 2000

3.3.1 Standardkontrakten i entreprise

Standardkontrakter innen entrepriseretten har eksistert i nærmere 50 år og har utviklet seg gjennom reviderte utgaver frem til dagens standard NS 8405 (Norsk Bygg- og Anleggskon- trakt 8405). Den første standard i alminnelig bruk var NS 401 som senere er blitt fulgt opp av NS 401 A, NS 3401, NS 3430 og tilslutt dagens standard NS 8405. Standardkontraktene er et resultat av samarbeid mellom organisasjoner på byggherresiden og på entreprenørsiden. Entreprisekontrakter er tradisjonelt inndelt i to grupper: utførelsesentreprise, også kalt hoved- entreprise, og totalentreprise hvor hovedforskjellen ligger i plasseringen av prosjektansvaret. I de tradisjonelle utførelsesentrepriskontraktene ligger risikoen for feil i prosjekteringen hos byggherren, mens i totalentreprisekontraktene ligger risikoen hos totalentreprenøren siden han også skal utføre prosjekteringen i disse kontraktene. Det er utførelsesentreprisekontraktene som reguleres av NS 8405.

Entreprisekontrakter er en del av den alminnelige obligasjonsretten og alminnelige prinsipper og regler vil derfor være relevant ved fortolkningsproblemer. Bustadsoppføringslova og håndverkertjenesteloven og deres forarbeider og teori er av særlig interesse da disse har mange bestemmelser med tilsvarende innhold som NS 8405. En av de viktige formålene med standardkontraktene er å begrense entreprenørens ansvar ut over det som ville vært tilfelle etter alminnelige regler. Standardkontrakten har som formål å etablere balanse mellom parte- nes rettigheter og plikter.20

3.3.2 Standardkontrakten innen skipsbygging

Innen skipsbygging har det siden 1962 eksistert ”agreed documents” som er forhandlet frem mellom norske redere og verft. Disse har vært noe enklere enn offshorekontraktene særlig når det kommer til endrings- og varslingssystemene som er svært omfattende i offshorekontrakte- ne. Den siste utgaven av denne type kontrakter er Skipsbygging 2000. Denne viser at også

19 Kaasen (2012) s. 42-44

20 Xxxxxxxxxxxx, Xxxxxxxxx og Xxxxxxx (2010) s.45-54

denne typen kontrakter har utviklet seg mot en mer kompleks og formalisert regulering enn tidligere.21

Skipsbyggere og rederier har siden 1950 årene vært enige om kontraktsformular for bygging av skip ved norske verksteder og den første standardkontrakt mellom partene er fra 1955. Denne ble avløst i 1962 av en forbedret utgave forhandlet frem av den gang Norges Rederfor- bund og Mekaniske Verksteders Landsforbund som igjen ble erstattet av en forbedring, etter særlig Norges Rederforbunds ønske, i 1981. Dette skjedde etter Høyesterettsdommen Rt. 1991 s.719 hvor et verksted ble pålagt ansvar for konsekvensskader ved mangel på et nybyg- get skip der konsekvensskadene var mye større enn verkstedet hadde forutsatt ved bruk av kontrakten.22 Dette førte til at verkstedet ønsket å forta noen endringer i kontrakten, som vide- re førte til en prosess mot en ny forbedring av kontrakten. Siktemålet var å lage en klarere, mer presis og balansert kontrakt som også kunne anvendes i eksportsammenheng. Derfor ble kontrakten laget på engelsk og ble knyttet opp mot engelsk kontraktstradisjon redigeringsmes- sig. Dette førte til standarden Norsk Skipsbyggingskontrakt 2000 (Skip 2000) som nå anbefa- les av begge parters organisasjoner.23

Som i de andre standardkontraktene er det ikke ofte kjøpsloven blir anvendt da standarden, i dette tilfelle Skip 2000, er såpass omfattende og detaljregulert og ofte vil de fravike de dekla- ratoriske reglene til mer hensiktsmessige løsninger for denne type kontrakter. Det er lite for- arbeider til skipsbyggingskontrakten, men juridisk litteratur om emnet og doms- og voldgifts- praksis har betydning som rettskilder. Også analogier fra andre rettsområder, rettspraksis, alminnelige kjøpsrettslige prinsipper og kjøpsloven har betydning som rettskilde og anvendes ved utfylling og tolkning av kontrakten. Ettersom standarden også er ment som et hjelpemid- del ved eksportvirksomhet kan utenlandsk rett også ha betydning, særlig engelsk doms- og voldgiftspraksis ettersom engelsk rett har hatt stor innflytelse på utformingen av skipsbyg- gingskontrakten.24

21 Kaasen (2013) s. 48

22 Rt. 1991 s. 719

23 Meland (2006) s. 13-14

24 Meland (2006) s. 22-25

4 Ansvars-og forsikringsreguleringen I NF 15

4.1 Innledning

I det følgende vil det foretas en gjennomgang av hovedtrekkene i kontraktens ansvars- og forsikringsregulering ved tap av eller skade på kontraktsgjenstanden, person eller ting under kontraktsforholdet.

På grunn av den betydelige risikoen ved denne type virksomhet, både for skade på kontrakts- gjenstanden, på person og ting, er det behov for en omfattende og detaljert regulering av an- svars- og forsikringsfordeling i kontrakten. Den betydelige skaderisikoen i bransjen medfører behov for forutsigbarhet for partene gjennom en kalkulerbar og regulert ansvarsfordeling og et stort behov for forsikringer som dekker risikoområdene.

Kontraktens regulering av ansvar og forsikring er nedfelt i art. 29, 30 og 31. Art. 29 regulerer tap av eller skade på kontraktsgjenstanden og materialer, art. 30 regulerer ansvarsfordelingen ved tap eller skade på person eller eiendom tilhørende den annen part eller tredjemann og art. 31 reguler hvilke forsikringer partene er pålagt å tegne.

Reguleringen løsriver seg fra tradisjonell erstatningsrettslige ansvarsvilkår ved at det er et enkelt og konstaterbart kriterium utover saklig og tidsmessig tilknytning til kontrakts arbeidet; hvem som er skadelidt. Kontrakten opererer med risikosoner som fastlegger hvilke risikoom- råder som tilhører hvem av partenes risikosone. Dette systemet baserer seg på ”knock for knock” prinsippet og fordeler risikoen slik at selskapet bærer risikoen for han selv eller noen han selv står i slikt kontraktsforhold til og leverandøren bærer risikoen for hans egen skader og skader som rammer hans direkte eller indirekte kontraktsparter. Tredjemannsskader forde- les mellom partene. Det vil si at partene gir avkall på å kunne kreve erstatning av hverandre, regress mot hverandre og de påtar seg å holde den annen part skadesløs der denne har måtte dekke et tredjemannskrav.25

”Knock for knock” prinsippet bygger på en tanke om risikofordeling frigjort fra alminnelige erstatningsrettslig tankegang, der samspillet mellom ansvarsfordeling og forsikringsdekning er viktig. Prinsippet dekker nå tre elementer; at partene i kontraktsforholdet gjensidig gir av- kall på å kunne kreve erstatning av hverandre på tap eller skade på eiendom eller person som følge av den annen parts forhold, ved pådratt ansvar for bestemte tredjemenn frafaller retten til å gjøre regress gjeldende overfor hverandre, og kontraktspartene plikter å holde den annen

part skadesløs hvor han har pådratt seg et ansvar overfor bestemte tredjemenn. Disse tredje- mennene fordeles i risikosoner hvor selskapet har ansvar for tredjemenn som er plassert i hans risikosone og leverandøren har ansvar for tredjemenn plassert i hans risikosone. Fabrikasjons- kontrakene bygger på en såkalt ”storfamilie” hvor det er vide risikosoner. Leverandørens risi- kosone dekker leverandøren selv med egne ansatte og underleverandører og deres ansatte, selskapets risikosone innebærer også sideentreprenører og deres underleverandører med ansat- te. Tredjemenn som er utenfor disse risikosonene der ”knock for knock” prinsippet ikke gjel- der har en egen regulering i kontrakten. Også selve kontraktsgjenstanden har egen ansvarsre- gulering som fraviker ”knock for knock” prinsippet i fabrikasjonskontrakten. To sentrale po- eng med ”knock for knock” prinsippet er hovedtanken om gjensidighet mellom kontraktspar- tene, og at tap eler skade som faller innenfor en av partenes risikosone blir liggende der den rammer uten hensyn til ansvarsbetingende forhold på den annen parts side.26

Systemet begrunnes med at det er en ordnet tapsfordeling gjennom forsikring, oppgjørstek- niske fordeler og hovedtanken om at reguleringen skal føre til en balansert løsning mellom kontraktspartene. Ulemper med systemet er at det kanskje ikke alltid vil bli en balansert løs- ning, men at det i realiteten etter denne ansvarsfordelingen ofte vil være slik at leverandøren får større belastingen enn uten denne reguleringen. En annen ulempe er at systemet gir en dårlig preventiv effekt da det ikke er noen ansvarsmessige konsekvenser av uaktsomhet eller slurv. Reguleringen kan også virke mindre rettferdig enn vanlig regler for erstatning der den som har skyld i tapet må bære de økonomiske konsekvensene av det.27

Skaderisiko skaper behov for forsikringer for å sikre at ansvarsreguleringen i kontrakten blir fulgt og for å gjøre gjennomføring av kontrakten sikrere. Forsikringsreguleringen er nedfelt i kontraktens art. 31 med hensikt å gi grunnlag for å finne hensiktsmessig forsikring for ansvar, ting- og personskade. Reguleringen tar sikte på mest mulig rasjonell forsikring der det er minst mulig overlapping samtidig som den dekker alle risikoområdene. Hovedtrekkene i for- sikringsreguleringen er at partene plikter å tegne visse forsikringer, gi annen part posisjon som medforsikret under disse og sørge for at regress ikke kan gjøres gjeldende mot den andre part. I kontrakten angis dekningstype som kreves, størrelse og tidsrom for forsikringen.28

Fabrikasjonskontrakten har egen bestemmelse for indirekte tap der partene avtaler å holde hverandre skadesløse ved egne indirekte tap. Dette er nedfelt i art. 32.1. I art 32.2 setter kon- trakten en begrensning for leverandørens totale ansvar.

26 Bull (1988) s. 337-339 og s. 346-357

27 Bull (1988) s. 346-357

Ansvarsfraskrivelsen kan virke å stride mot rimelighetssensuren i avtl. §36, men i prinsippet er ansvarsreguleringen gjensidig og begge partene fritar hverandre for ansvar. Også forsik- ringsreguleringen taler for at det ikke er snakk om en ansvarsfraskrivelse men heller en ordnet tapsfinansiering, da forsikringene dekker skaderisikoen. Kontrakten detaljregulerer obligato- riske forsikringer som sikrer partene mot store økonomiske konsekvenser de selv må bære. Også den tradisjonelle forsikringsreguleringen i Fal. §4-9 blir tilsidesatt i denne kontrakten. I denne bestemmelsen er hvem som har voldt skade, hvilken skyld som er utøvd, innsikt i kon- sekvenser og type tap viktige faktorer.29 I rimelighetsvurderingen bør det ilegges stor vekt at kontrakts- og forsikringssystemet fremstår som hensiktsmessige løsninger for kontraktsparte- ne både kommersielt og rettslig. Graden av partenes profesjonalitet taler også for en vid til- gang til å fraskrive seg fra alminnelige kontraktsregler uten inngripen av en rimelighetssensur. Denne problemstillingen drøftes videre i punkt 6.2 i avhandlingen.30

4.2 Tap av eller skade på kontraktsgjenstanden

4.2.1 Leverandørens utbedringsplikt

Ansvar og risiko for skade på eller tap av kontraktsgjenstanden og materialene som skal in- korporeres i denne er regulert i art. 29.1 hvor det står: ”Oppstår det tap av eller skade på kon- traktsgjenstanden fra Arbeidets start til Leveringsprotokoll opprettes eller skulle ha vært opp- rettet etter art. 19.1 og 19.2, skal Leverandøren gjennomføre de nødvendige tiltak for å sikre at Arbeidet blir fullført i henhold til Kontrakten. Tilsvarende gjelder om det oppstår tap eller skade på Materialer eller Selskapets Leveranser mens de befinner seg i Leverandørgruppens varetekt og under Leverandørgruppens kontroll.”31

Leverandøren har altså en ubetinget utbedringsplikt til å treffe nødvendige tiltak for å levere kontraktsmessig. I dette ligger plikt til at leverandøren gjennomfører nødvendige tiltak for å sikre kontraktsmessig levering, utbedrer eventuelle skader på kontraktsgjenstanden og iverk- setter tiltak for å opprettholde fremdriftsplanen. Den samme plikten gjelder for materialer og selskapets leveranser så lenge de befinner seg i leverandørens besittelse.

Denne plikten har sin naturlige bakgrunn i at risikoen for kontraktsgjenstanden ligger hos le- verandøren frem til leveringstidspunktet og at leverandørens plikt i kontraktsforholdet er å levere kontraktsmessig. Utbedringsplikten gjelder tap og skade som måtte oppstå før levering

29 Forsikringsavtaleloven §4-9

30 Kaasen (2013) del VIII

31 NF 05 art. 29.1

eller når leveringsprotokoll skulle vært utstedt. Leveringsprotokoll opprettes av partene når ”Leveringsdato er nådd, Kontraktsgjenstanden er ferdig, har gjennomgått de tester som Kon- trakten foreskriver og er klar for levering”32 jf. art. 19.1. Det avgjørende er om vilkårene for levering foreligger, derfor har det etter kontrakten ingen betydning om fysisk overdragelse har funnet sted eller ikke.33

Leverandørens utbedringsplikt gjelder uansett hva som forårsaker skaden eller tapet. Dette fremgår av art. 29.1 2. Ledd ”Leverandørens plikt til å gjennomføre tiltak som her nevnt, gjel- der uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form fra Selskapsgruppens side.”34 Plik- ten gjelder altså uansett om leverandøren selv kan bebreides, om skaden eller tapen skyldes forhold på selskapets side eller om ingen av partene kan bebreides. Det at ansvarsbetingende forhold ikke påvirker ansvarsplasseringen er som i den øvrige ansvarsfordelingen i kontrakten og begrunnes med partenes behov for forutsigbarhet og av hensyn til forsikringsreguleringen som oppgaven kommer tilbake til i de følgende kapitlene.

Leverandøren vil imidlertid ha krav på justering av fremdriftsplanen dersom skaden eller tapet skyldes forhold på selskapets side, jf. art. 27.1, eller ved force majeure situasjoner, jf. art.

28.3. Ett annet unntak fra ferdigstillelsesplikten er hvis leverandøren unntaksvis ikke får dek- ket det vesentlige av sine omkostninger ved utbedring av skaden, som kalles ”offergrensen” der det tenkes oppstått et vesentlig misforhold mellom leverandørens omkostninger og den nytte selskapet vil ha av kontraktsmessig levering. Denne ”offergrensen” kommer til uttrykk i kjl. § 23. Dette er en lite praktisk situasjon som sjelden er aktuell i denne typen kontrakter på grunn av art. 29.2.35

4.2.2 Fordeling av kostnader ved utbedringsarbeider

Kostnadene for leverandørens tiltak reguleres av art. 29.2. Hovedregelen er at: ”Omkost- ningene ved å gjennomføre tiltak som nevnt i art. 29.1 skal bæres av Leverandøren med min- dre skaden er forvoldt av Selskapsgruppen eller skaden skyldes krig, atomskade eller ter- ror.”36

Hovedregelen er at leverandøren skal bære omkostningene, men første ledd oppstiller også noen unntak fra dette. Det ene er at leverandøren ikke skal dekke utbedringskostnadene der-

32 NF 15 art. 19.1

33 Kaasen (2013) s. 760-765

34 NF 15 art. 29.1 annet ledd

35 Se punkt 4.2.2, Xxxxxx (2013) s. 667

36 NF 15 art. 29.2

som skade eller tap skyldes krig, atomskade eller terror. Før 07 standarden var ikke dette unn- taket med i NF da var leverandøren eksponert for en ubegrenset utbedringskostnad ved disse tilfellene. Det andre unntaket i første ledd er der skaden er forvoldt av selskapsgruppen uav- hengig av forsikringsdekninger. Vilkåret ”forvoldt” er en ren kausalitet og innebærer ikke at selskapets forhold må være ansvarsbetingende. Leverandøren må utbedre skaden eller tapet i disse tilfellene men selskapet må bære kostnadene for utbedringen.37

Art. 29.2 andre ledd oppstille ytterligere unntak fra leverandørens ansvar for utbedringsom- kostningene. ”Leverandørens omkostningsansvar for øvrige ulykkeshendelser er begrenset til egenandelen under forsikringer tegnet av Selskapet i henhold til art. 31.1, dog maksimalt NOK …. millioner, dersom: a) tapet eller skaden dekkes av forsikringer som nevnt, eller B) tapet eller skaden ikke dekkes av nevnte forsikringer som følge av forhold på Selskapet side.”38

Leverandøren må dekke utbedringskostnadene fult ut ved andre skadeårsaker enn de nevnt i første ledd med mindre selskapets byggrisikoforsikring dekker denne skadeårsaken eller at den ikke dekker det på grunn av forhold på selskapets side. I realiteten er derfor leverandørens omkostningsansvar ved utbedringen begrenset, og det er i praksis ofte selskapet som må dek- ke den vesentlige delen av kostnadene. Det første vilkåret for begrensningen av leverandøran- svaret i annet ledd er dersom tapet eller skaden dekkes av forsikring. Det vil si at skadeobjek- tet må være forsikret, skadetilfellet må falle inn under de tilfeller forsikringen dekker og for- sikringsbeløpet må dekke skaden, jf. annet ledd bokstav a). Den neste begrensningen er der- som skaden eller tapet ikke dekkes av forsikringen på grunn av selskapets forhold, som for eksempel kan det være at selskapet ikke har betalt forsikringspremien, jf. annet ledd bokstav b). Når vilkårene i andre ledd foreligger er leverandørens ansvar for omkostninger begrenset til egenandelen som skal gjelde under byggerisikoforsikringen i henhold til art. 31.1. Ettersom denne egenandelen kan variere var det tidligere oppsatt en maksimumsgrense på NOK 100.000, i 2015 utgaven er maksgrensen satt åpen til utfylling av kontraktspartene slik at den- ne maksgrensen kan tilpasses den enkelte kontrakt.39

Leverandørens ansvar om å bære kostnadene for utbedringer modifiseres i andre ledd der kostnadene gjelder en ”ulykkeshendelse”40 som enten dekkes av forsikringene til selskapet eller der tapet ikke dekkes av selskapets forsikring på grunn av forhold på selskapets side. Her

37 Kaasen (2013) s. 766-770

38 NF 15 art. 29.2 annet ledd

39 Kaasen (2013) s. 766-772

40 NF art. 29.2 andre ledd

fravikes prinsippet om en ansvarsfordeling uavhengig av skyld, som ellers er gjennomgående i kontraktens ansvars og risikoregulering. Art. 29.2 gjelder kun for kostnadene for eventuelle utbedringen og påvirker hverken leverandørens utbedringsplikt eller gjeldende fremdrifts- plan.41

Art 29.2 ble forandret i 2007 da den ble mye likere tilsvarende regulering i NTK (Norsk Total Kontrakt) art. 29.2. Dette gjelder både innføringen av skader som følge av force majeure lig- nende forhold som krig og atomskader (terror er også tatt med), og det som tidligere var i andre ledd c) er nå flyttet opp i første ledd og forandret fra ”ansvarsbetingende forhold på selskapsgruppens side”, til ”forvoldt av selskapsgruppen” som er et mindre strengt krav. 2015 utgaven har som nevnt ovenfor også fjernet den fastsatte beløpsgrensen slik at denne fylles ut av partene selv.

Etter art 22.1 går eiendomsretten til kontraktsgjenstanden over til selskapet etter hvert som den blir til. Dette har med å gjøre at selskapet betaler underveis og derfor både med hensyn til deres trygghet. Dersom en av underleverandørene for eksempel går konkurs har selskapet krav på å få utlevert kontraktsgjenstanden og materialer de eier foran underleverandørens øv- rige kreditorer. Etter ansvarsreguleringen i art. 30.2 vil egentlig ansvar for kontraktsgjenstan- den også før levering tilhøre selskapets risikosone da det er selskapet som sitter på eiendoms- retten.42 Leverandørens utbedringsplikt fraviker kontraktens alminnelige ansvarsfordeling. Begrunnelsen for dette er at det etter de alminnelige ansvarsreglene i kontrakten ville stride med leverandørens grunnleggende forpliktelser om å levere kontraktsmessig og at oppretthol- delse av fremdriftsplan og kontraktsmessig levering er helt sentralt for selskapet. Av hensyn til selskapets interesse er det derfor viktig at nødvendige tiltak treffes og at tap eller skade på kontraktsgjenstanden utbedres slik at fremdriftsplan og kontraktsmessig levering oppretthol- des. Leverandøren gis økonomisk sikkerhet ved slike tilfeller ved at deres økonomiske ansvar ved utbedring er begrenset til egenandeler hvis beløpet overstiger grensen i art 29.2. Skades kontraktsgjenstanden etter levering anvendes ikke art. 29, da vil forholdet gå inn under den alminnelige ansvarsfordelingen etter kontrakten i art. 30.2. som behandles nedenfor.43

Byggerrisikoforsikringens nærmere innhold og omfang er av vesentlig betydning for leveran- døren ettersom denne i stor grad påvirker omfanget av hans ansvar og risiko for omkostninge- ne ved utbedring av skade og tap på kontraktsgjenstanden, materialer og selskapets leveran-

41 Kaasen (2013) s. 763-769

42 Se punkt 4.1.3

43 Kaasen (2013) s. 534-536 og 787

ser. Denne vil derfor ofte være vedlagt kontrakten eller lignende slik at leverandøren har til- gang til innholdet av denne.44

4.3 Kontraktens ansvarsregulering ved skade på leverandørgruppen, selskapsgruppen og tredjemannskrav

4.3.1 Innledning

Art. 30 regulerer prinsippene om partenes avtalte ansvarsfrihet og skadesløsholdelse ved ska- de eller tap på person eller gjenstander tilhørende den annen part eller tredjemann under kon- traktsperioden. Art. 30.1, 30.2 og 30.3 sammen utgjør hovedelementene i ”knock-for-knock” reguleringen som er selve kjernen i kontraktens ansvarsregler. Kontrakten deler i denne be- stemmelsen inn i risikosoner og fordeler ansvar og risiko mellom kontraktspartene. Det deles inn i tre risikosoner henholdsvis selskapsgruppen, leverandørgruppen og tredjemannssonen. Bestemmelsen fastsetter hvem som har ansvar for hvilke risikosoner uavhengig av skyld. Det avgjørende i denne ansvarfordelingen er innenfor hvilken risikosone tapet eller skaden ram- mer.

4.3.2 Leverandørens ansvar

Art. 30.1 regulerer ansvar for ting- og personskader hos leverandørgruppen. Det står i art. 30.1 at: ”Leverandøren skal holde Selskapsgruppen skadesløs for ethvert krav som knytter seg til:

a) personskade eller tap av menneskeliv blant ansatte hos Leverandørgruppen, og b) tap av eller skade på eiendom som tilhører Leverandørgruppen, og som måtte oppstå i forbindelse med Arbeidet eller som er voldt av Kontraktsgjenstanden i dens levetid. Dette skal gjelde uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form fra Selskapsgruppens side.”45

Bestemmelsen regulerer risikofordelingen ved skader eller tap som rammer leverandørgrup- pen. Leverandøren fraskriver seg retten til å kreve erstatning fra selskapsgruppen ved slike skader eller tap, samtidig plikter leverandøren etter denne reguleringen å holde selskapsgrup- pen skadesløs for slike krav fra andre som inngår i leverandørgruppen.

Hvem som inngår i leverandørgruppen er definert i art. 1-15 og er leverandøren og tilknyttede selskaper som deltar i arbeidet, deres leverandører og underleverandører, deltagere i foretak

44 Kaasen (2013) s. 809

45 NF 05 art. 30.1 første ledd

som er etablert for å utføre arbeidet og ansatte i nevnte selskaper og foretak. Selskapsgruppen er selskapets tilknyttede selskaper, selskapets leverandører og deres leverandører og underle- verandører som er involvert i prosjektet og deres ansatte, jf. art. 1.24.

Kjernen i bestemmelsen er hvilke typer skader og tap som omfattes av risikofordelingen og krav til hvordan de må ha oppstått. I tillegg til at skaden eller tapet må ha rammet medlemmer av leverandørgruppen, altså i leverandørens risikosone, må skaden eller tapet også oppstå ”i forbindelse med arbeidet” eller ”voldt av kontraktsgjenstanden”. Disse vilkårene krever at det foreligger en viss årsaksforbindelse mellom tapet eller skaden og kontraktarbeidet eller kon- traktsgjenstanden. Vilkårene setter grenser for tidsmessig rekkevidde og saklig tilknytning mellom kontrakt og skadevolder og kontrakt og skadelidte. ”I forbindelse med arbeidet” gjel- der alt arbeid leverandøren skal utføre etter kontrakten, også endringsarbeider og utbedring av mangler etter levering. Arbeidet trenger ikke å være årsaken til skade eller tap ettersom kon- trakten anvender uttrykket ”i forbindelse med” fremfor et strengere uttrykk. Det er ifølge Xxxx (1988) nok at det foreligger ”en naturlig og rimelig sammenheng mellom skade og tap og gjennomføring av kontraktsforholdet”.46 Hvem som har voldt skaden eller tapet har ingen betydning, jf. første ledd, siste punktum. Tidsavgrensningen i utrykket ”oppstår i tilknytning til arbeidet” blir følgelig at leverandøren er ansvarlig for sin risikosone fra kontraktarbeidet er påbegynt til det avsluttes ved godkjennelsesattest som er ”når Arbeidet inklusive garantiarbei- der er fullført”.47

Art. 30.1 omfatter også skader og tap ”voldt av kontraktsgjenstanden”. Den selvstendige be- tydningen av dette er plassering av produktansvar ved skader som skyldes feil eller mangler ved kontraktsgjenstanden. Parallell bestemmelsen som regulerer selskapet ansvar for skader og tap voldt av kontraktsgjenstander er i praksis mer aktuell da leverandøren og de som inngår i leverandørgruppen bare i en begrenset utstrekning vil være i kontakt med kontraktsgjenstan- den etter utferdiget godkjennelsesattest.48

Tap og skader gjelder personskader så langt de går inn under ”ansatt hos leverandørgruppen”, dette gjelder alle personer som inngår i leverandørgruppen som etter art. 1.15 er ” Leverandø- ren, hans Tilknyttede Selskaper som deltar i arbeidet, hans Underleverandører og dere leve- randører og underleverandører, deltagere i et foretak som er etablert for å utføre Arbeidet, og de ansatte i de nevnte selskaper og foretak.”49 Har de ikke denne tilknytning gjelder ikke den- ne bestemmelsen, men art. 30.3 om tredjemannskader. Art. 30.1 gjelder også tingskade på

46 Bull (1988) s. 385

47 NF 15 art. 23 og Kaasen (2013) s. 780, Bull (1988) s. 385-387

48 Kaasen (2013) s. 781

49 NF 05 art. 1.15

eiendom som tilhører leverandørgruppen og konsekvenstap, ettersom regelen gjelder ”ethvert krav”, jf. første ledd.

Ansvarsreguleringen i art. 30.1 gjelder uavhengig av kravets grunnlag, dette følger av formu- leringen ”ethvert krav” forutsatt at kravet ”knytter seg til” tap eller skade av angitt type opp- stått på en måte som følger av skadeårsakstilknyttingen som beskrives ovenfor. Både størrel- sen og kravets grunnlag er uten betydning, så lenge det kan sies å være oppstått i forbindelse med arbeidet eller av kontraktsgjenstanden. Det spiller altså ingen rolle om kravet kan føres tilbake til ansvar pådratt på grunnlag av alminnelige erstatningsregler eller en kontraktsfor- pliktelse. Denne forståelsen går langt tilbake i tid og i følge Bull (1988) skulle ”knock for knock” systemet og reguleringen i Statoil kontrakten, Hydro kontrakten og i NF 87 også an- vendes uten hensyn til ansvarsbetingende forhold.50

Resultatet av reguleringen blir at skaden eller tapet blir i den risikosone den rammer, og par- tene fraskriver seg dermed retten til å kreve dekning av hverandre dersom de påføres skader av den annen part selv om andre ansvarsregler gir grunnlag for det. Ansvarsreguleringen føl- ges opp av at art. 31.2 pålegger leverandøren å tegne forsikring som dekker tilfellene som de har ansvar for etter ansvarsfordelingen i art. 30.1, bortsett fra det som dekkes av selskapets forsikringer hvor leverandørgruppen er medforsikret.51

Det står i andre ledd at: ”Leverandøren skal så langt praktisk mulig sørge for at andre selska- per i Leverandørgruppen fraskriver seg retten til å gjøre gjeldende krav som av Leverandørens plikt etter bestemmelsen i denne art. 30.1.”52

Annet ledd pålegger altså leverandøren å videreføre ”knock-for-knock” systemet så langt praktisk mulig i sitt kontraktspyramide. Dette gjøres ved at underleverandører også fraskriver seg retten til å gjøre gjeldene krav som leverandøren etter hovedkontrakten skal bære. Dermed skal underkontraktene pålegge underleverandørene å avstå fra å reise slike krav og å pålegge sine underleverandører det samme. Gjennomføres dette fult ut oppnås hensikten med ”knock for knock” reguleringen uten omveier.53

Regelen innebærer ikke en plikt for leverandøren og derfor heller ikke sanksjoner ved over- tredelse av plikten siden bestemmelsen er begrenset til ”så langt praktisk mulig”. Men etter artikkelens første ledd vil selskapet kunne kreve at leverandøren holder selskapet skadesløs

50 Bull (1988) s. 362-363

51 Kaasen (2013) s. 763-764, NF 05 art. 31,1 første ledd bokstav a) og b)

52 NF 05 art. 30.1 andre ledd

53 Kaasen (2013) s. 774 og 782-783, Bull (188) s. 341

for eventuelle krav fra leverandørgruppen og selskapets eventuelle tap der leverandøren ikke har sørget for å videreføre knock-for-knock systemet vil han selv måtte bære kostnadene for.54

4.3.3 Selskapets ansvar

Art. 30.2 er en parallell til art. 30.1 og regulerer risikofordelingen ved skade som rammer sel- skapsgruppen. Likt som i art. 30.1 fraskriver selskapet seg retten til å fremme disse kravene mot leverandøren eller leverandørgruppen og forplikter seg til å holde leverandørgruppen skadesløs ved krav fra andre medlemmer av selskapsgruppen. Ansvarsreguleringen her er altså identisk med ansvarsreguleringen i art. 30.1 for leverandøren. Likt som leverandøren gjør i art. 30.1, fraskriver også selskapet seg retten til å fremme erstatning i anledning skader på personer eller ting tilhørende noen medlem av selskapsgruppen, og forplikter seg til å hol- de leverandørgruppen skadesløs dersom slikt krav skulle blitt reist. Også andre ledd er lik art.

30.1 der selskapet plikter, så langt det er praktisk mulig, å videreføre denne reguleringen i underkontraktene med medlemmene av selskapsgruppen.

Det er også nær sammenheng mellom ansvarsreguleringen i art 30.2 og forsikringsregule- ringen i 31.1, som pålegger selskapet å tegne forsikringer for de viktigste delene av sin risiko- sone altså på skade på kontraktsgjenstanden og selskapets leveranser. Skader og tap som vol- des av kontraktsgjenstanden i selskapets risikosone er en mer aktuell bestemmelse enn paral- lellen i art. 30.1, da det er selskapet som stort sett har med kontraktsgjenstanden etter levering og i garantiperioden. Dette gjelder skader eller tap ”voldt” av kontraktsgjenstanden og må inngå i selskapets risikosone (selskapsgruppen).55

I tilfeller der en skade i selskapets risikosone skyldes mangel ved kontraktsgjenstanden kom- mer denne i konflikt med art. 25.3 tredje ledd som regulerer mangelstillfeller. I motsetning til i art. 30.2 hvor selskapet bærer risikoen pålegger art. 25.3 tredje ledd leverandøren å betale erstatning for mangler. Både Xxxxxx (2013) og Bull (1988) hevder i sine drøftelser av problemstillingen at ansvarsreguleringen i art. 30 bør gis forrang. Dette begrunner de med at det ellers ville stride med den grunnleggende ideen bak ansvarsreguleringen nemlig hensynet til forutsigbarhet.56 Kaasen trekker også inn argumentet at ordlyden trekker i samme retning da den sier at ansvarsreguleringen gjelder når skade voldes av kontraktsgjenstanden i dens levetid, altså forutsetningsvis av feil og mangler. Leverandørens alminnelige erstatningsan-

54 Kaasen (2013) s. 782-784

55 Kaasen (2013) s. 784-786

56 Bull (1988) s. 401, Kaasen (2013) s. 786-787

svar får også en mer begrenset betydning som følge av at ansvarsreguleringen i art. 30.3 går foran mangelsansvaret.57

Eiendomsretten til kontraktsgjenstanden går etter art. 22.1 over til selskapet underveis som den blir til og dermed skulle egentlig selskapet holde leverandøren skadesløs for eventuelle skader på kontraktsgjenstanden også under arbeidet i følge ansvarsreguleringen i art. 30. An- svarsreguleringen må derfor modifiseres til å ikke gjelde risikoen for skade på kontraktsgjen- standen som leverandøren plikter å utbedre før levering i følge art. 29.58 Dermed bærer leve- randøren risikoen for kontraktsgjenstanden frem til levering på tross av at det egentlig er i selskapets risikosone etter ”knock for knock” systemet. Som nevnt over i punkt. 4.1.1 plikter leverandøren å dekke omkostningene ved denne utbedringen, selv om det ofte i realiteten dreier seg om en egenandel, jf. art. 29.2.

Etter levering derimot gjelder ikke art. 29 men ansvarsreguleringen i art, 30. Etter levering kommer problemet med at reguleringen krysses av mangelsansvaret til leverandøren. Er ska- den en mangel i seg selv er løsningen i følge Xxxx og Kaasen at leverandøren plikter å utbedre skade på kontraktsgjenstanden i samme utstrekning som med primærmangelen så lenge ska- den inntreffer i garantitiden og at selskapet reklamerer i tide, mens indirekte tap aldri skal dekkes av leverandøren selv ved mangler, jf. 32.1.59

Kontraktens regulering skiller seg vesentlig fra alminnelig kontraktsrett og tradisjonell erstat- ningsrett fordi reguleringen innebærer at partene avtaler en ansvarsfraskrivelse og sier fra seg retten til å kreve erstatning og regresskrav fra hverandre i tilfellene reguleringen dekker. Ho- vedprinsippet i tapsfordelingen er at partene selv bærer de tap eller skader som rammer i deres risikosone og partene fraskriver seg retten til å kreve erstatning fra hverandre og plikter å hol- de hverandre skadesløs for tap den ene blir holdt ansvarlig for men som etter kontrakten skal bæres av den annen part.

4.3.4 Ansvar overfor tredjemann

Art. 30.3. regulerer ansvarsfordelingen mellom selskapet og leverandøren ved alle type krav fra tredjemenn vedrørende skader eller tap som oppstår i forbindelse med kontraktarbeidet eller av kontraktsgjenstanden, altså skader og tap utenfor leverandør- eller selskapsgruppen. Denne regelen gjelder alle typer krav fra tredjemenn unntatt de krav som utelukkes av an- svarsbegrensningen og ansvarsfraskrivelsen i art. 32 eller gjelder patentinngrep som er regu-

57 Kaasen (2013) s. 786-787

58 Se punkt. 4.1.2

59 Bull (1988) s. 401, Kaasen (2013) s. 789

lert spesielt i art 30.4. Tredjemenn er ifølge art. 1.26 ”alle andre enn Leverandøren og Sel- skapet”60 Ettersom ansvar for leverandørgruppen og selskapsgruppen er regulert i art. 30.2 og

30.3 er tredjemenn i dette tilfelle alle andre enn leverandørgruppen og selskapsgruppen.

Leverandøren skal etter første og annet avsnitt holde selskapsgruppen skadesløs for forskjelli- ge tredjemannskrav som er nevnt i artikkelen, det vil si at leverandøren har ansvaret for alle tredjemannskader frem til utstedelse av godkjennelsesattest, altså frem til levering og eventu- elle garantiarbeider er avsluttet, jf. art. 23.5. Annet ledd setter en begrensing på tap eller skade som leverandøren skal dekke. Tidligere var denne fastsatt til inntil 2.000.000 utenom det som dekkes av leverandørens forsikringer etter art. 31.2 a) og b), men i NF 15 er denne xxxxxxxx- xxx satt åpen for utfylling av kontraktspartene. Denne maksgrensen vil da kunne tilpasses den enkelte kontrakt. Ofte vil leverandøransvaret i realiteten være mye mer begrenset enn det ser ut som etter første ledd.

Selskapets ansvar fremgår av tredje og fjerde avsnitt hvor det refereres til tredjemannskravene som oppstilles i første avsnitt. Etter tredje avsnitt skal selskapet holde leverandørgruppen ska- desløs for de kravene nevnt over i den grad de overskrider begrensningen i leverandørens an- svar. Etter fjerde avsnitt skal selskapet også holde leverandøren skadesløs for alle krav som nevnt i første avsnitt etter utstedelsen av godkjennelsesattest. Det vil si at etter levering og eventuelle garantiarbeider er avsluttet ligger ansvaret for alle krav fra tredjemenn hos selska- pet. Selskapet plikter også etter kontrakten å tegne forsikring for sitt tredjemannsansvar på minst 0,5 mrd. NOK, jf. art 31.1 første ledd c).61

Art. 30.3 skiller mellom utgifter i forbindelse med bruk av fartøy, herunder fjerning av vrak og forurensning , og krav ved tap eller skade på tredjemann, jf. art. 30.3 a) og b). Vilkåret i a) er at leverandørgruppen har ”stilt fartøyet til rådighet for bruk i forbindelse med arbeidet”. Dette vilkåret stiller krav til fartøyets saklige tilknytning til kontraktsarbeidet, at bruken av fartøyet skal ha en rimelig tilknytning til kontraktsarbeidet og at leverandøren har stilt fartøyet til rådighet.62 Art. 30.3 b) gjelder alminnelige tredjemannsskader. Det vil si alle krav en tred- jemann har mot leverandør- eller selskapsgruppen hvor vilkårene om at tredjemann er påført tap eller skade ”i forbindelse med arbeidet eller av kontraktsgjenstanden”63 er oppfylt.64

60 NF 05 art. 1.26

61 Kaasen(2013) s. 790

62 Kaasen (2013) s. 791-792

63 NF 15 art. 30.3, første avsnitt bokstav b)

64 Kaasen (2013) s. 791-793

Det fremgår uttrykkelig flere steder i artikkelen at ansvarsreguleringen gjelder slik den står ”uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form”65 fra den annen parts side. Det spiller altså ingen rolle om hvem som har skyld i tapet eller skaden på tredjemann eller hvordan ska- den eller tapet har oppstått. Ansvarsregulering i art. 30.3 er rent objektivt så lenge skaden eller tapet oppstår i forbindelse med arbeidet eller av kontraktsgjenstanden. Dette er i tråd med ansvarsreguleringen generelt i kontrakten og hovedformålet med ansvarsreguleringen hvor hensynet til en oversiktlig fordeling av ansvar og hensynet til forutberegnelighet står sterkt.

Partene plikter å varsle den annen part ved tilfeller der den annen part skal holde han skades- løs for og plikter å gi hverandre nødvendige opplysninger og annen hjelp ved slike krav, jf. Art. 30.5. Denne bestemmelsen gir utrykk for partenes generelle plikt til lojalitet overfor hverandre, partenes varslingsplikt og opplysningsplikt.

4.3.5 Forsikringsreguleringen

Ansvarsreguleringen i NF 15 står i nær sammenheng med tilhørende forsikringsregulering. Kontrakten legger opp til at skader og tap skal dekkes av partenes forsikringer istedenfor at den som har forårsaket skaden bærer det økonomiske tapet. Partene plikter derfor etter kon- trakten å tegne de nødvendige forsikringer. Reglene om fordelingen av forsikringer fremgår av art. 31.

Selskapets forsikringsplikter reguleres av art. 31.1. Selskapet plikter å ha følgende førsikring- er; Etter første ledd a) plikter selskapet å ha byggerisikoforsikring eller tilsvarende forsikring som skal dekke tap av eller skade på kontraktsgjenstanden, materialer og selskapets leveran- ser. Etter første ledd bokstav b) skal selskapet tegne transportforsikring for tilsvarende gjen- stander som i bokstav a), og etter bokstav b) plikter selskapet å tegne ansvarsforsikring for selskapets ansvar i tredjemannssonen. Normalt dekkes disse kravene ved tegning av en enkelt byggerisikopolise som dekker alle de nevnte tapsposter.

Forsikringenes varighet er etter annet avsnitt hvor det står at ” Forsikringene skal være i kraft på det tidspunkt Arbeidet påbegynnes og utløper i samsvar med forsikringsvilkårene.”.66 Tid- ligere var denne annerledes. Da skulle forsikringen vare frem til utstedelse av godkjennelses- attest. Nå gis det ingen frist utenom en henvisning til forsikringsvilkårene. Dermed plikter selskapet å ha forsikringene kontrakten pålegger dem fra undertegning av kontrakt frem til det som følger av forsikringsvilkårene i den enkelte kontrakt. Ofte vil forsikringens dekningstid

65 NF 15 art. 30.3 første avsnitt annet ledd, tredje avsnitt og fjerde avsnitt.

66 NF 15 art. 31.1 annet avsnitt

være betydelig lengre enn som var fastsatt før på grunn av krav som kan oppstå som er knyttet til begivenheter forut for utstedelse av godkjennelsesattest. Forsikringsvilkårene vil ofte også dekke garantiperioden gjennom en ”maintenance” dekning hvor varigheten vil variere.67 Sel- skapet plikter etter tredje ledd å sørge for at assurandøren også fraskriver seg regressrett over- for leverandørgruppen og at både leverandørgruppen og selskapsgruppen er medforsikret. Kravet til regressfraskrivelse fra assurandørens side og kravet til at leverandørgruppen er medforsikret gir egentlig samme resultat. Bull (1988) uttaler at regressfraskrivelsen egentlig er ”smør på flesk” og at det samme vernet oppstår ved at den annen part er medforsikret, men at dette er uttrykkelig sagt fordi regressvernet er det mest sentrale for kontraktspartene.68 Hen- sikten med regressfraskrivelsen er å sikre at ansvarsfordelingen i kontrakten også blir respek- tert av assurandørene.69

Leverandørens forsikringsplikt reguleres av art. 31.2 hvor leverandøren plikter å tegne fire typer forsikringer: Kaskoforsikring for fartøy leverandørgruppen stiller til rådighet for bruk i forbindelse med arbeidet, P&I forsikring, ansvarsforsikring for hans ansvar ved tredjemanns- krav etter art. 30.3 og personforsikring som dekker tap i forbindelse med sykdom, skade eller dødsfall hos leverandørgruppen. Kravene til leverandørens forsikringer innebærer at han teg- ner slik forsikring at det er mulig for han å dekke de risikoområder han er ansvarlig for etter kontrakten. Leverandøren plikter ikke å ha forsikring for skade på leverandørgruppens ting, for eksempel forskjellig utstyr, utenom i tilknytning til fartøy. I realiteten vil han nok ofte ha slik forsikring men han blir ikke pålagt det etter kontrakten. Det fremgår uttrykkelig av art.

31.2 at assurandøren skal fraskrive seg ”enhver regressrett” overfor selskapsgruppen under forsikringene leverandøren er pålagt å tegne, jf. tredje ledd og gi selskapet rett til ”direct ac- tion” til assurandøren ved forsikringstilfeller, jf. fjerde ledd. Bestemmelsens femte ledd på- legger leverandøren å tegne klausul om at assurandøren plikter å gi selskapet beskjed i god tid før forsikringene går ut. Disse bestemmelsene sikrer at ansvarsfordelingen i art. 30 ikke vans- keliggjøres på grunn av forsikringene.70

Art. 31.3 regulerer opplysningsplikt som pålegger selskapet og leverandøren plikt til å frem- legge bekreftende polisekopier eller forsikringssertifikater med nødvendige opplysninger. Dette er viktig ettersom forsikringene har en så stor betydning i ansvarsfordelingen. Forsik- ringsvilkårene og forsikringens varighet er av stor betydning for den annen part og det er der- for viktig at partene har denne retten til å få innsikt i den andre parts forsikringer. Også ved forsikringstilfeller har partene varslingsplikt og plikt til å opptre lojalt overfor kontraktsparte-

67 Bull (1988) s. 427

68 Bull (1988) s. 487-488

69 Kaasen (2013) s. 804-808 og Bull (1988) s. 412

70 Kaasen (2013) s. 811-814

ne gjennom å bistå med nødvendig assistanse ved behandling av slike krav. Dette følger av art. 31.4.

4.4 Partenes indirekte tap og begrensning av leverandøransvaret

NF 15 art. 32.1 regulerer hvordan risikoen for indirekte tap som leverandørgruppen eller sel- skapsgruppen selv lider skal fordeles. Art. 32.2 inneholder en såkalt globalbegrensning som setter et øvre tak for leverandørens ansvar.

4.4.1 Indirekte tap

Art. 32.1 regulerer ansvarsfordelingen ved indirekte tap. ”Selskapet skal holde Leverandør- gruppen skadesløs for Selskapsgruppens egne indirekte tap, og Leverandøren skal holde Sel- skapsgruppen skadesløs for Leverandørgruppens egne indirekte tap:”71 Ingen av partene kan holde den annen part ansvarlig for sine egne indirekte tap i tilknytning til kontrakten og parte- ne plikter å holde den annen part og medlemmer av den annen parts risikosone skadesløs der- som medlemmer av egen risikosone har grunnlag for å holde den annen gruppe ansvarlig for indirekte tap.72 Det vil si at indirekte tap skal forbli hvor de rammer og partene skal holde hverandre skadesløse for indirekte tap som rammer innenfor egen risikosone. Skader på tred- jemann er regulert i art 30.3 og omfattes ikke av art. 30.1 da denne kun gjelder for ”egne indi- rekte tap”.73

Indirekte tap er ikke definert i kontrakten men i art. 32.1 annet ledd er det eksemplifisert til- feller som omfattes av begrepet: ”tapt inntekt, tapt fortjeneste, tap forårsaket av forurensning og tapt produksjon”.74 Dette er ingen uttømmende liste. Hva som går inn under indirekte tap må fastlegges ved på grunnlag av alminnelige erstatningsregler. Kjl. 67 (2) definerer indirekte tap i kjøpsforhold slik: ”tap som følge av skade på annet enn salgstingen selv og gjenstander som… har nær og direkte sammenheng med dens forutsatte bruk” 75, og kan tas utgangspunkt i ved tolkning av hva som går inn under begrepet i kontrakten. Det må tas hensyn til at regule- ringene ellers er forskjellige på dette punktet men selve definisjonen kan anvendes.76

71 NF 15, art 32.1 1. ledd

72 Kaasen (2013) s 821

73 kaasen (2013) s. 822

74 NF 15, art. 32.1 2. ledd

75 Kjøpsloven § 67 (2)

76 Kaasen (2013) s. 824

Tap forårsaket av forurensning har en særstilling siden denne artikkelen ikke gjelder for tred- jemannsskader. Forurensningen må derfor ramme leverandørgruppen eller selskapsgruppen og det er de indirekte tapene som følger av forurensningen som omfattes av denne regelen og som derfor ikke kan veltes over på den annen kontraktspart men blir liggende der de rammer. Fordelingen av ansvar for indirekte tap hos selskapsgruppen eller leverandørgruppen gjelder også uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form fra noen av gruppene, jf. art. 32.1 første ledd. Artikkelen nevner to unntak fra dette, det ene er art. 17.3 som gjelder avbestil- lingsgebyr og den andre er art 24.2 om dagmulkt.77

Den alminnelige kontraktsrettslige regel om compensatio lucri cum damno, som betyr at kre- ditor ved mislighold ikke gjennom erstatning skal stilles bedre enn om misligholdet ikke had- de skjedd,78 gjelder ikke i NF 15. Xxxxxx (2013) begrunner dette med at partene i kontrakten uttrykkelig har fraskrevet seg retten til å kreve erstatning og det derfor ikke vil være naturlig at fordeler vunnet på denne måten skal trekkes inn i oppgjøret. Dette kommer frem i Xxxxxx dommen der det uttales at det ville ”være inkonsekvent om man i kontraktsforholdet skulle se bort i fra tap, men ikke fra fordeler av tilsvarende art og årsak.”79

4.4.2 Globalbegrensningen

Art. 32.2 inneholder en absolutt grensene for leverandørens ansvar. Denne grensen kalles glo- balbegrensningen. Før 2015 utgaven av Norsk Fabrikasjonskontrakt var bestemmelsen slik: ”Leverandørens samlede ansvar skal ikke overskride 25% av kontraktspris som gjelder på hevningstidspunktet”80. Denne grensen gjelder totalen av leverandørens ansvar og grensene i art 24.2 for forsinkelse og i art. 25.4 for mangler gjelder uavhengig av globalbegrensningen. Altså gjelder globalbegrensningen summen av ansvarstakene ved forsinkelse og mangler. Denne artikkelen er gjort om i den nyste utgaven av standarden til å være ”begrenset til [25%]2 av kontraktsprisen. Dette globale ansvar skal imidlertid under ingen omstendigheter overstige NOK …. Millioner.”81 Der det tidligere var fastsatt 25% er dette nå kun satt som et forslag til grense og partene kan justere denne tilpasset den enkelte kontrakt. Det er også satt en beløpsgrense som er ny men som flere steder i den nyeste utgaven er denne satt åpen for utfylling av partene. Dette kan tyde på at det har vært ønske om å ha en friere adgang for par- tene å selv sette disse grensene.82

77 Kaasen (2013) s. 824

78 Hagstrøm 2011 s. 549

79 Stavanger tingrett 30. Juli 2003 s. 609, Kaasen (2013) s. 826

80 NF 15 art. 32.2

81 NF 15 art. 32.2

82 Kaasen (2013) s. 821-828

Denne begrensningen er for å beskytte leverandører mot ansvar som ville være umulig for leverandørene å kunne bære. Kontrakten er så store og går over så lang tid at det nesten er å regne med at det vil inntreffe noen skader eller tap underveis, dermed må summene på disse være mulig å bære for leverandørene. Som nevnt kan skadebeløpene i petroleumskontraktene bli svært høye og det er derfor behov for forhåndsbestemte ansvarsgrenser. Leverandøren skal som følge av reguleringen ellers i kontrakten også skånes for uoverkommelige erstatnings- summer ved at disse begrenses til en maksgrense, enten i beløp eller prosent av det opprinne- lige kontraktsbeløpet, eller ved at forsikringer dekker store deler av beløpene.

5 Sammenligning med andre standardkontrakter

5.1 Xxxxxx og forsikringer i skip 2000

5.1.1 Tap av eller skade på kontraktsgjenstanden

I Skip 2000 artikkel XI reguleres eierforholdet, risiko og forsikringer. Det er naturlig og ta for seg eierforholdet også da dette har en nær sammenheng med hvordan risikoen og forsikringe- ne er fordelt.

I art. XI 1. Om eierforhold og registrering står det i 1. ledd ”Kjøperen skal bli eier av Skipet ved Levering og Aksept av dette.”83 Det er verkstedet som har eiendomsretten til skipet under bygging og kjøperen blir ikke eier av skipet før han tar levering og aksept av skipet. Dette er en viktig bestemmelse ettersom det påvirker resten av ansvarsfordelingen og forsikringsforde- lingen. Det gir verkstedet mulighet til å pantsette skipet under byggingen, og verkstedets eventuelle kreditorer rett til å foreta beslag i skipet under bygging.84 For at kjøper skal få be- skyttet sin kontraktsfestede rett til å overta skipet etter kontrakten må kontrakten registreres i skipsbyggingsregisteret som skal signeres av begge parter. Dersom kjøper oppfyller sine kon- traktsforpliktelser vil da kjøpers rett bli beskyttet overfor eventuelt konkursbo eller andre kre- ditorer på verkstedets side, da panthaver aldri får større rett enn det pantsetter selv har. Mot- satt har kjøper ikke denne rettighet hvis kontrakten ikke registreres på denne måten, dette ble

83 Skip 2000, art XI 1 1.ledd

84 Sjøloven §31

slått fast i ”Bomek” saken ND 1982 side 264 hvor de refererte til siste ledd i art. XI (1). Dette eksemplet viser hvor viktig registreringen er.85

Eiendomsovergangen i denne standarden skiller seg fra NF 15 og NS 8405, da det i Skipskon- trakten er verkstedet, tilsvarende leverandør eller entreprenør i de andre kontraktene, som har eiendomsretten til skipet frem til levering. Etter de andre kontraktene ville kjøper overtatt eiendomsretten til skipet etterhvert som det ble til. Grunnen til at eiendomsretten overføres etter hvert som kontraktsgjenstanden blir til i blant annet NF 15 er at kjøper betaler underveis og kjøper får derfor sikkerhet ved å ha eiendomsretten til kontraktsgjenstanden. I Skipsbyg- gingskontrakten betaler kjøper delvis ved forskuddsbetaling som ofte skjer ved en delbetaling ved kontraktsinngåelsen og deretter terminbetalinger underveis i byggingsprosessen som en- der med sjøsettingstermin og sluttermin. Dermed reduseres verkstedets finansieringsbehov og begge parter bidrar til finansieringen i byggetiden.86

Dermed betaler kjøper for skipet underveis i byggeprosessen også i denne kontrakten men det verkstedet som har eiendomsrett til skipet. Kjøpers sikkerhet er i Skip 2000 løst ved at kjøpers rett etter kontrakten blir beskyttet ved at kontrakten registreres i skipsbyggingsregisteret. Som oppgaven går igjennom nedenfor skal verkstedet etter kontrakten ha forsikring som minimum dekker kjøpers innbetalinger. Et tilfelle der det kan oppstå problemer med retten kjøper får gjennom registrering i skipsbyggingsregisteret er hvis deler blir bygd i utlandet, da kjøpers rett ikke gjøres gjeldende før den ankommer Norge. For at kjøper skal få disse delene beskyt- tet er de avhengig av at det kan registreres i det aktuelle lands skipsbyggingsregister. Også da vil det være en periode det vil være uklart om delene er beskyttet og det gjelder slepeperioden som kan være på flere uker.87

Art. XI 2 inneholder kontraktens regulering av risiko og forsikringer. Hovedregelen fremgår av a) ”Inntil Levering og Aksept har Verkstedet den fulle risiko for tap av og skade på skipet, materiell, deler, maskineri, kjeler og utstyr.”88 Ettersom det er verkstedet som har eiendoms- retten under bygging av skipet, ligger naturlig nok også risikoen hos verkstedet frem til leve- ring. Verkstedet bærer også primæransvaret overfor tredjemenn i denne perioden.

Forsikringsreguleringen fremgår av artikkelens b) til e) hvor det blant annet er krav til at leve- randøren tegner byggerisikoforsikring som blant annet skal inkludere kjøpers utstyr og nød- vendige brann- og transportforsikringer. Det er her tatt utgangspunkt i at byggerrisikoforsik-

85 Meland (2006) s. 174-176, ND 1982 s. 264

86 Meland (2006) s. 60-61

87 Meland (2006) s. 176

88 Skip 2000, art. XI 2 a)

ring for bygging av skip i Norge stort sett skjer i henhold til Norsk Sjøforsikringsplan (NSPL) kapittel 19. Kjøper har etter reguleringen i NSPL et ansvar for å sjekke vilkårene i forsikring- en og at assurandøren er akseptabel for kjøper. Hvis kjøper ønsker å være medforsikret må han selv sørge for at dette er medtatt i forsikringen. Forsikringssummen skal til enhver tid minimum dekke det kjøper har innbetalt i tillegg til renter av beløpet og verdien av kjøpers utstyr, som også er førsteprioritet ved forsikringsutbetaling. Kjøper har i utgangspunktet ikke rett på noe mer enn de betalte terminer pluss renter med mindre han sørger for bedre dekning i forsikringen, som for eksempel forsikring som dekker hele tapet hans hvis det skjer noe. Slik ekstraforsikring må han stort sett selv ta kostnadene for. Verkstedet må selv sørge for bedre forsikringsdekning hvis han ønsker videre dekning av for eksempel utstyr.89

Artikkelen inneholder detaljerte bestemmelser om hvordan utbetalinger skal skje ved partiell eller totalskade og disse er i overensstemmelse med bestemmelsene i NSPL. For å unngå pro- blemer ved totaltap, hvor det kan oppstå konflikt om hvem av eventuell panthaver eller kjøper som går foran hverandre, er det lurt at kjøper presiserer i kontrakten at hans samtykke til at verkstedet kan pantsette skipet under bygging ikke innebærer at kjøper samtykker til at pant- haver har forrang ved totaltap.

Byggerisikoforsikringen skal gjelde frem til levering og aksept, og dermed er ikke verkstedet forsikret for garantiarbeider bortsett fra hvis disse skyldes forhold før levering og aksept som er dekket av forsikringen. Reguleringen i art. XI 2 gjelder også for ansvar overfor tredjemann som verkstedet kan bli ansvarlig for, for eksempel underleverandører. Dette er dekket under den norske byggerisikoforsikring som en subsidiær dekning.90

Skip 2000 tar sikte på alt arbeidet som om verkstedet utfører alt arbeidet selv og derfor, hvis deler av skipet produseres av underleverandører som ofte holder til i utlandet, må Skip 2000 tilpasses dette individuelt. Det er blitt vanlig at skroget helt eller delvis produseres av andre ofte i utlandet. Verkstedet forblir fullt ansvarlig overfor kjøper selv om deler av arbeidet utfø- res av andre, jf. Art. V.91

5.1.2 Ansvar ved skade på person eller ting tilhørende den annen part og tredjemannskrav

Når det gjelder personskader eller skade på gjenstander under arbeidet fremgår det av artikkel V (5) at representanter fra kjøper og han assistenter skal anses å være ansatt hos kjøper og at

89 Meland (2006) s. 176-177

90 NSPL §§ 19-20 og 19-21, Meland (2006) s. 176-178

91 Meland (2006) s. 93

verkstedet ikke skal ha ansvar overfor kjøper. Videre står det at ”Kjøper skal holde Verkstedet skadesløs for personskader, inkludert dødsfall, som måtte inntre på den tid hvor han eller de er om bord på skipet eller på områdene til enten Verkstedet eller dets underleverandø- rer…medmindre slik personskade, inkludert dødsfall, er forårsaket av grov uaktsomhet av Verkstedet eller noen av dets ansatte eller agenter eller underleverandører.”92 Videre nevnes at det samme gjelder for skade på deres eiendeler. Xxxxx ledd regulerer kjøper og hans repre- sentanters ansvar overfor verkstedet. Reguleringen er lik verkstedets ansvar i første ledd, altså at kjøper ikke har ansvar for verkstedet og at verkstedet plikter å holde kjøper skadesløs for slike skader med mindre disse tap, skader eller ødeleggelser er forårsaket av grov uaktsomhet fra kjøpers side.

Denne reguleringen bygger også på ”knock for knock” prinsippet hvor hver av partene bærer ansvaret og risiko for egne ansatte og sitt eget utstyr. Den gjensidige ansvarsfraskrivelsen og plikten til å holde hverandre skadesløs gjelder ikke bare for partene men også underleverandø- rer. Dette fremgikk av utfallet i voldgiftsdom ND 1988 side 308, Kranskipet Uglen som ble skadet under et løfteoppdrag for et verksted. Voldgiftsretten kom frem til at verkstedet har påtatt seg objektivt ansvar etter kontrakten for skade på skipet mens det befant seg på ”place of operations”, dette tolket voldgiftsretten i vid forstand. Det var heller ikke utvist uaktsomhet av slik art som kunne påvirke verkstedets ansvar.93

Bull (1988) gir en oversikt over alternative løsningsmodeller enn knock for knock slik den er anvendt i petroleumskontraktene. Han deler opp i tre modeller som han kaller gjensidig uakt- somhetsmodell, ensidig uaktsomhetsmodell og ensidig objektivtansvar-modell. I den første modellen blir tapet hvor det rammer med mindre det er utvist ansvarsbetingende uaktsomhet fra den annen part side. Dette ligner på løsningen i Skip 2000 ved ansvar for tap eller skade på person eller gjenstander under kontraktarbeidet. Fordeler med denne modellen er at den er balansert samtidig som den ivaretar prevensjonshensynet bedre enn i knock for knock regule- ringen i NF 15. Ulempen er at denne varianten skaper oppgjørstekniske problemer på samme måte som den alminnelige erstatningsrettslige tapsplasseringsmodellen og den kan føre til overlappende forsikringer. Dermed vil denne varianten kunne føre til tid og kostnadskrevende prosesser ved slike tap og føre til høyere forsikringsutgifter.94

Den ensidige uaktsomhetsmodellen er en kombinasjon av løsningen under knock for knock og gjensidig uaktsomhetsmodell. I denne modellen blir skade og tap i den ene parts risikosone liggende selv når skaden eller tapet er forårsaket av uaktsomhet fra den annen part side, mens

92 Skip 2000, Artikkel V (5)

93 ND 1988 s. 308

94 Bull (1988) s. 356

i den andres risikosone vil uaktsomhet føre til at tapet blir flyttet til den skadevoldende part. Denne modellen er ikke balansert og det blir en uheldig løsning da poenget og hovedhensyn bak ”knock for knock” reguleringen faller bort. Den siste modellen gjør det samme som ensi- dig uaktsomhetsmodellen bare i en enda større utstrekning. Begge de siste modellene er ikke særlig balansert samtidig som de ikke har fordelene som i ”knock for knock” prinsippet hvor man får oppgjørstekniske fordeler og økonomiske fordeler både ved at man slipper tid og kostnadskrevende prosesser eller nødvendigvis rasjonelle forsikringsløsninger.95

5.1.3 Indirekte tap

Verkstedet har et totalansvar for skipet, og har derfor ansvar for skipets totalitet dets enkelte deler selv om disse er produsert av underleverandører. Verkstedet skal ifølge art. X (3) a) ”ikke ha noe annet ansvar for skade eller tap forårsaket som en konsekvens av mangelen , bortsett fra reparasjon eller fornyelse av de av skipets del/deler som er blitt beskadiget som en direkte og umiddelbar følge av mangelen uten noen mellomliggende årsak”.96 Dersom en mangel fører til skade på andre deler av skipet vil verkstedet risikere å bli ansvarlig for hele tapet dersom skaden eller tapet som er en følge av mangelen. Verkstedet har på den annen side ikke ansvar for konsekvensansvar ut over skade eller tap på selve skipet. Denne bestem- melsen inneholder også en ansvarsbegrensning for verkstedets ansvar ved indirekte tap der det står at ”Verkstedet skal under enhver omstendighet ikke ha ansvar for slik konsekvensskade som beskrevet i denne bestemmelsen over…”97 Her skal partene fylle inn maksgrense enten et maks beløp eller prosent av opprinnelig kontraktspris. Denne absolutte grense ble satt for å imøtekomme verkstedets behov for å kunne dekke sitt ansvar med forsikringer.98

5.1.4 Sammenfatning

Det er flere ganske tydelige forskjeller mellom NF 15 og Skip 2000. Det første er at NF har en mer omfattende og detaljert regulering generelt og om ansvarfordelingen. Skip kontraktene har utviklet seg til å bli mer og mer omfattende med årene og har en mer detaljert regulering nå enn tidligere, da dette var et av svakhetene ved de tidligere utgavene. Likevel er NF bety- delig mer omfattende og detaljregulert.

En annen forskjell på disse to standardene er eiendomsovergangen av kontraktsgjenstanden og følgelig hvordan eiendomsretten påvirker ansvar og forsikringsreguleringen. Kontraktsarbei-

95 Bull (1988) s. 356

96 Skip 2000 art. X (3)

97 Skip 2000 art. X (3)

98 Meland (2006) s. 164-166

det, skipet i dette tilfelle, eies av verkstedet frem til levering, selv om kjøper betaler underveis i arbeidet. For å gi kjøper sikkerhet for sine innbetalinger er dette i Skip 2000 løst ved at kjø- per får sikret sin rett til skipet ved at kontrakten registreres i skipsbyggingsregisteret, og at verkstedet plikter å minimum ha forsikringer som dekker kjøpers innbetalinger med renter, som også er førsteprioritet ved forsikringsutbetalinger.

Det er generelt mindre krav til forsikring i reguleringen i Skip enn i NF. Dette gjelder både krav til tegning av forsikringer og varigheten av forsikringen. Partene må i større grad selv sørge for at de har de nødvendige forsikringer ut over de som er nevnt over.

En stor likhet mellom Skipsbyggingsstandarden og NF standarden er at begge anvender ”knock for knock” prinsippet i reguleringen av person og tingsskade i forbindelse med kon- traktsarbeidet. Begge kontraktene har en gjensidig ansvarsfraskrivelse hvor partene sier fra seg retten til å kreve erstatning fra den annen part ved person eller tingskade. NF kontrakten drar denne ansvarsfraskrivelsen noe lengre da dette gjelder ”uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form” 99 fra den annen parts side, mens det i Skip 2000 er begrenset til med mindre skaden er forårsaket av grov uaktsomhet fra den annen parts side, jf. art. V (5). Rek- kevidden av ansvarsfraskrivelsen i NF 15 drøftes under i punkt 6.2. Men ordlyden i NF 15 kontra Skip 2000 tyder på at ansvarsfraskrivelsen i NF 15 går lengre enn i Skip 2000.

5.2 NS 8405

5.2.1 Tap av eller skade på kontraktsgjenstanden

Reguleringen av skade på kontraktsarbeidet og materialer i byggetiden er viktig i disse kont- raktene fordi det ofte vil være mange aktører på en byggeplass og store muligheter for skade. Bestemmelsene angir hvem som bærer risikoen ved slik skade og gjelder uavhengig om par- tene kan lastes for skaden. Skader vil ofte være dekket av forsikringer hos en av partene.100

Kontraktens punkt 40 regulerer eiendomsretten til kontraktarbeidet og materialer. Hovedfunk- sjon med denne bestemmelsen er å regulere eiendomsovergangen som igjen har betydning for partenes kreditorer og risikofordelingen mellom partene. Likt som er i NF15 blir også i NS 8405 kontraktarbeidet ”byggherrens eiendom etter hvert som det utføres”.101 I følge det sam-

99 NF. Art. 30.1 annet ledd og art. 30.2 annet ledd

100 Kolrud mfl. (2004) s.173

101 NS 8405 pkt. 40.1

me punktet blir materialene som skal inkorporeres i kontraktarbeidet ”byggherrens eiendom når han har betalt dem.”102

Punkt 17 første og annet ledd regulerer en av hovedreglene i entrepriseretten, nemlig at risi- koen følger funksjonsfordelingen. I første ledd står det at ”Inntil overtakelse har funnet sted, bærer entreprenøren risikoen for materialer og det som til enhver tid er utført av kontraktar- beidet. Det samme gjelder for materialer som byggherren har fremskaffet og overgitt i entre- prenørens besittelse”.103 Ved skade eller feil som følge av uhell eller feil plikter entreprenøren å utbedre, omlevere eller foreta eventuelle tiltak for å levere kontraktsmessig uavhengig av om entreprenøren er å bebreide eller har utvist noen form for skyld. Entreprenøren skal ifølge pkt. 11.2 også dekke utgiftene ved utbedring av skade innenfor hans risikoområde og dette skal skje innen kontraktsmessig leveringstid. Reguleringen omfatter arbeider som til enhver tid er utført og materialer som skal brukes til utførelsen av kontraktarbeidet.104

Annet ledd er et unntak fra entreprenøren risiko og kommer til anvendelse dersom ”skaden er forårsaket av byggherren”.105 Utrykket ”forårsaket” stiller krav til årsakssammenheng mellom skade og byggherrens handling. Det er derimot ikke oppstilt noen krav til skyld hos byggher- ren. Det er altså tilstrekkelig at skaden har årsakssammenheng med byggherrens- eller hans sideentreprenørers handling for at ansvaret eller risikoen overføres. Denne reguleringen inne- bærer at byggherren bærer risikoen for feil han eller hans sideentreprenører foretar. Konse- kvensen av dette er at han må bære det økonomiske ansvaret for kostnadene ved utbedring og entreprenøren kan kreve endret ferdigstillelsespunkt, jf. pkt. 24.1 c) og pkt. 25.2 c).

Tredje ledd regulerer unntak fra entreprenørens ansvar for skade på kontraktarbeidet i bygget- iden for skade på grunn av ”ekstraordinære og upåregnelige omstendigheter som krig, opprør, naturkatastrofer m.m.”106 Det skal mye til for at unntaket kommer til anvendelse på grunn av at det kreves at omstendighetene er ”ekstraordinære og upåregnelige”, altså må årsaken ligge utenfor hva man med rimelighet måtte kunne ta i betraktning ved kontraktsinngåelse, og i tillegg kreves det årsakssammenheng mellom den ekstraordinære og upåregnelige omstendig- het og skaden.107

102 NS 8405 pkt. 40.1

103 NS 8405 pkt. 17 første ledd

104 Marthinussen, Xxxxxxxxx, Xxxxxxx, (2010) s 235-238

105 NS 8405 pkt. 17 annet ledd

106 NS 8405 pkt. 17 tredje ledd

107 Xxxxxxxxxxxx, Xxxxxxxxx og Xxxxxxx (2010) s 242-243

Unntaket i tredje ledd ligner det som følger av NF 15 art. 29.2 hvor leverandøren er fritatt for omkostningsansvar ved skade eller tap grunnet krig, atomskader eller terror. Forskjellen er at bestemmelsen i NF 15 er uttømmende for dette unntaket som fører til at det ikke er rom for en skjønnsmessig vurdering av hva som faller innenfor. Bestemmelsene omhandler en form for force majeure tilfeller hvor force majeure situasjonen fører til skade på kontraktsgjenstanden eller materialer. Formålet er å regulere hvem som skal bære omkostningene ved disse særlige tilfellene, der utfallet er at kontraktsgjenstanden eller materialer er skadet under utføring av arbeidet.

Byggherren bærer risikoen for ”følgene av feil, uoverensstemmelser og ufullstendigheter eller utilstrekkelig veiledning i kontraktsdokumenter og tegninger, beskrivelser og beregninger som han har levert”,108 jf. pkt. 19.2. Etter pkt. 19.5 annet ledd bærer også byggherren risi- koen for arbeid og materialer som byggherren leverer eller krever brukt. Men etter hovedrege- len påhviler det entreprenøren å anskaffe nødvendige materialer og produkter til kontrakts utførelsen, så denne bestemmelsen gjelder kun hvis det er uttrykkelig avtalt at byggherren skal levere materialer og produkter.

Også i entrepriseforhold vil begge parter ha interesse av at det tegnes forsikring som dekker skade på kontraktsgjenstanden. For byggherren er det viktig at entreprenøren økonomisk sett er i stand til å utbedre skader eller tap som oppstår under byggetiden. For entreprenøren er forsikringsdekningen på kontraktsgjenstanden viktig da det er han som bærer risikoen for kontraktsgjenstanden frem til levering.109 I entreprisekontrakten er det entreprenøren som plikter å holde kontraktarbeidet forsikret, dette følger av kontraktens pkt. 10.1:”Er ikke annet avtalt, skal entreprenøren holde forsikret det som til enhver tid er utført av kontraktarbeidet, materialer byggherren har betalt på forskudd for, samt materialer byggherren har overgitt i entreprenørens besittelse.”110

Pkt. 10 regulerer videre blant annet varigheten av forsikringen som er frem til overdragelse av hele kontraktsarbeidet. Det vil si at forsikringen må utvides ved eventuelle forsinkelser og at forsikringsreguleringen gjenspeiler risikoovergangen. Etter pkt. 10.1 fjerde ledd skal byggher- ren skal være medforsikret.

I likhet med NF 15 er det Entreprenøren som i utgangspunktet har ansvaret for tap eller skade på kontraktsgjenstanden under utførelsen av kontraktarbeidet. Begge kontraktene har unntak fra leverandørens/entreprenørens risiko for noen force majeure tilfeller som er oppstilt i be-

108 NS 8405 pkt. 19.2

109 Kolrud mfl. (2004) s. 98

110 NS 8405 pkt. 10.1

stemmelsen og tilfeller der skade eller tap er forvoldt eller forårsaket av selskapet/byggherren. Fordelingen av ansvaret etter ansvarsbetingende forhold er en av hovedreglene i NS 8405 mens i NF 15 skiller denne bestemmelsen seg fra resten av ansvarsfordelingen i kontrakten. Bestemmelsen regulerer hovedsakelig et økonomisk ansvar som påvirker hvem som skal stå for omkostningene ved utbedringsarbeidet men kan noen ganger også føre til utsatt leverings- tidspunkt. Det er i begge kontraktene leverandøren eller entreprenøren som står for utbed- ringsarbeidet.

Måten forsikringene for skade på kontraktsgjenstanden og materialer før levering er fordelt i NS 8405 er derimot helt motsatt av i NF 15. I NS 8405 er det entreprenøren som plikter å teg- ne denne forsikringen mens i NF 15 er selskapet som plikter å holde kontraktsgjenstanden og materialene forsikret under kontraktsgjennomføringen. Omkostningsfordelingen ved skade eller tap på kontraktsgjenstanden i NS skiller seg dermed vesentlig fra samme regulering i NF. Løsningen er likevel ikke så forskjellig hvis man ser nærmere på sammenhengen med forsik- ringsreguleringen. At entreprenøren er forpliktet til å holde kontraktsarbeidet og materialer forsikret under byggetiden innebærer at kostnadene for forsikringen indirekte dekkes som en del av kontraktssummen. Derfor vil det i realiteten være byggherren som bærer kostnadene av forsikringen. Det er derfor ikke så stor forskjell mellom NS 8405 og NF 15 på dette punktet som det først virker som. Det har blitt diskutert, blant annet ved innføringen av NS 8405, om det ville vært mer hensiktsmessig og oversiktlig om byggherren heller hadde tegnet en samlet prosjektforsikring slik som i petroleumskontraktene. Dette har Xxx-Xxxxx Xxxxx også drøftet hvor han kommer frem til at det ville vært en mer hensiktsmessig løsning også i entreprise- kontrakter at det er byggherren som pålegges denne forsikringen. Dette begrunner han med at man etter denne løsningen vil oppnå en mer rasjonell forsikringsdekning og redusere faren for hull i dekningen.111

5.2.2 Ansvar ved skade på person eller ting tilhørende den annen part og tredjemannskrav

Den klassiske modellen for plassering av tap og skade innenfor kontrakter i entrepriseforhold bygger på en erstatningsrettslig tankegang. Utgangspunktet i kontrakten er at om det har opp- stått tap hos den ene part som kan føres tilbake til erstatningsbetingende forhold hos den an- nen part, bæres den økonomiske belastning av skadevolderen og der dette ikke er tilfelle blir tapet der det rammer. Forsikringer hos de forskjellige partene har ingen betydning for hvem som bærer tapet.112

111 Kolrud mfl. (2004) s.98-100, Xxxxx, Entreprisekontrakter og forsikring, s. 19-22

112 Bull (1988), s. 337

Kontrakten regulerer ansvar for skade på person, eiendom tilhørende den annen kontraktspart og tredjemannsforhold i pkt. 42. Pkt. 42.1 regulerer partenes varslingsplikt. Ved skade på den andre parts person eller eiendom sier pkt. 42.2 at entreprenøren er ”erstatningsansvarlig over- for byggherren i den utstrekning dette følger av alminnelige erstatningsregler.”113 Tilsvarende gjelder for byggherren ved skade på entreprenørens person, ansatte eller ting, dette følger av annet ledd Det sentrale er henvisningen til alminnelige erstatningsregler. Alminnelige erstat- ningsregler krever at det foreligger ansvarsgrunnlag, økonomisk tap og årsakssammenheng mellom handling og tap eller skade. Ansvarsgrunnlaget kan være ulovfestet culpaansvar, ar- beidsgiveransvar114, det ulovfestede objektive ansvaret eller annet lovfestet ansvar. Hvorvidt det foreligger ansvar må bero på en konkret vurdering av det enkelte tilfelle. Dette vil derfor ofte føre til at en domstol må avgjøre tvister vedrørende hvem som skal bære tapet. Spørsmål vedrørende vilkåret om årsakssammenheng foreligger kan også måtte avgjøres ved en konkret vurdering av hvorvidt skaden eller tapet er en påregnelig følge av skadevoldende handling. Skader som skyldes mangler ved kontraktarbeidet blir i siste ledd i 42.2 henvist til mangels reguleringen i kontraktens pkt. 36.115

Pkt. 42.3 regulerer skade på miljø og tredjemann, både på person eller ting. I NS 8405 regnes også selvstendige oppdragstakere hos byggherren som tredjemenn. Hovedregelen er at det er byggherren som svarer for disse typer skader. Dette begrunnes med at det er byggherren som styrer prosjektet og instruerer entreprenøren. Det er to unntak hvor entreprenøren må svare for skade på miljø eller på tredjemann. Det ene er dersom entreprenøren har forsømt varslings- plikten kontrakten pålegger han i pkt. 42.1, og det andre er hvis entreprenøren for øvrig utvi- ser uaktsomhet. I begge tilfellene må det foreligge årsakssammenheng mellom entreprenørens manglende varsling eller uaktsomhet og skaden. Reguleringen gjelder ansvarsfordelingen mellom kontraktspartene, med andre ord regressadgangen mellom partene.116

Hvis ikke annet er avtalt skal entreprenøren etter pkt. 10.2 tegne ansvarsforsikring som skal dekker erstatningsansvar for skade han og hans underentreprenører påfører byggherrens eller tredjemanns person eller ting i forbindelse med arbeidet. Både forsikring for kontraktsgjen- standen og forsikring for skade på person og ting skal altså tegnes av entreprenøren. Ansvars- forsikringen skal kun dekke de skader entreprenøren kan bli ansvarlig for, og forsikringen gjelder kun skader som påføres i forbindelse med arbeidet.117

113 NS 8405 pkt. 42.2

114 Skadeerstatningsloven §2-1

115 Xxxxxxxxxxxx, Xxxxxxxxx og Xxxxxxx (2011) s. 706-722

116 Kolrud (2004) s. 527-528

117 Kolrud mfl. (2004) s. 105-108

Reguleringen av ansvar på skade på person eller eiendom er svært forskjellig i NS 8405 fra NF 15. Mens NF 15 velger en ansvarsfordeling basert på risikosoner hvor ansvarsbetingende forhold hos partene ikke har noen betydning, går NS 8405 helt motsatt vei da kontrakten hen- viser til alminnelige erstatningsregler hvor ansvarsgrunnlaget er helt avgjørende for hvem som har ansvar for skaden og skal bære de økonomiske konsekvensene. Vilkåret om årsakssam- menheng i NS og i alminnelige erstatningsregler har heller ingen betydning for ansvarsforde- lingen i NF. Det er kun hvem som rammes som har betydning siden det etter ”knock for knock” systemet er meningen at tapet blir der det rammer.

Betydningen av disse forskjellene er stor. Den som er ansvarlig for noe etter den ene kontrak- ten vil ikke nødvendigvis være det etter den andre kontrakten. Prosessen ved slike skader vil også være svært forskjellige, hvor det etter NF 15 vil være klart hvor ansvaret ligger i det ska- den inntreffer, vil det etter NS 8405 kunne kreves hjelp av domstolene for å finne ut hvor an- svaret ligger. Forskjellene gir uttrykk for det som er et av hovedhensynene bak ansvarsregule- ringen i NF 15, nemlig hensynet til en forutsigbar og kalkulerbar ansvarsfordeling mellom partene. Et annet viktig moment for hvorfor reguleringen er som den er etter knock for knock prinsippet, er ønske om å unngå tidkrevende og kostbare prosesser som kreves for å avgjøre hvorvidt det foreligger ansvarsgrunnlag og årsakssammenheng og hvor ansvaret dermed skal plasseres. Et tredje hensyn som taler for ansvarsfordelingen NF har valgt er hensynet til en rasjonell forsikringsregulering. Reguleringen har som formål å unngå dobbeltforsikring og samtidig unngå hull i forsikringsdekningen hvor det er risikoområder som ikke dekkes av no- en av partenes forsikring.118

På den annen side vil ansvarsreguleringen med bakgrunn i alminnelig erstatningsrett kunne begrunnes av hensyn til rettferdighet der den som har skyld i tapet må bære den økonomiske belastning. Et annet argument for reguleringen i NS 8405 er preventive hensyn. Ved at ansva- ret ilegges den som har skyld i skaden, kan det tenkes at partene opptrer mindre uaktsomt for å unngå å bli ansvarlig for økonomiske konsekvenser. Som Bull (1998) uttaler er modellen rettferdig men skaper en del rettslige problemer. De rettslige problemene han tar opp er krite- riene for erstatningsbetingende forhold, betydningen av skadelidtes forhold, identifikasjons- spørsmål og betydning av eventuelle ansvarsfraskrivelser. Han nevner også praktiske proble- mer med denne løsningen som for eksempel at tapsoverføring både er tidkrevende, dyrt og det kan være bevisproblemer knyttet til den.119

118 Se punkt 4.3, Bull (1988) s. 349-353

119 Bull (1988) s. 337

5.2.3 Indirekte tap

I NS 8405 reguleres ansvar ved indirekte skader og tap i punkt 36 om mangel ved kontrakts- arbeidet og erstatningsansvar. Også indirekte tap er i denne kontrakten knyttet til hvorvidt det foreligger årsakssammenheng og hvilken skyldgrad som foreligger. I denne bestemmelsen er kravet at skaden eller tapet forvoldt ved grov uaktsomhet eller forsettlig av entreprenøren for at byggherren kan kreve tapet erstattet. Dette er i samsvar med gjeldende rett om at man ikke kan fraskrive seg ansvar for sine grovt uaktsomme eller forsettlige handlinger.120

NS 8405 følger også her alminnelige regler og har ikke som NF 15 ansvarsfraskrivelse heller ved erstatning for indirekte tap. En annen forskjell er at NF 15 har en egen generell bestem- melse som regulerer indirekte tap, mens i NS 8405 henger denne bestemmelsen sammen med mangelsreguleringen. Det er heller ingen total begrensning av entreprenøransvaret i entre- prisekontrakten. På dette området er kontraktstypene ganske forskjellige da risikoen for kon- sekvenstap i petroleumsvirksomheten er av en helt annen karakter enn i virksomheten for ent- reprise. Petroleumsvirksomheten er på mange måter en mer risikofylt virksomhet hvor det er mulighet for at det oppstår betydelige skader og tap til så store summer at det er et stort behov for begrensninger i leverandørens ansvar.

5.2.4 Sammenfatning

Ansvars og forsikringsreguleringen i NS 8405 er veldig forskjellig fra tilsvarende regulering i NF 15. Reguleringen for ansvar for tap av eller skade på kontraktsgjenstanden og materialer under bygging er i realiteten ikke så forskjellige. Byggherren blir eier av kontraktsgjenstanden etter hvert som den blir til og entreprenøren har ansvaret og risikoen for den i byggetiden så lenge ikke skaden eller tapet er et resultat av force majeure situasjonene som er nevnt i be- stemmelsen eller er forvoldt av byggherren. Dette er veldig likt på reguleringen i NF 15, for- skjellen er at det i entrepriskontrakten er entreprenøren som plikter å holde kontraktsgjenstan- den forsikret under byggetiden, mens det i petroleumskontrakten er selskapet som skal tegne denne type forsikring. I realiteten er ikke denne forskjellen så stor som nevnt fordi denne for- sikringen trolig vil bli dekket under totalprisen byggherren må betale.

Når det kommer til ansvarsfordelingen ved skade og tap på person og ting tilhørende den an- nen part eller tredjemann er kontraktene helt forskjellige. NS 8405 henviser til alminnelige erstatningsregler mens NF 15 følger knock for knock prinsippet hvor man fraskriver seg retten til å kreve erstatning fra hverandre etter alminnelige erstatningsregler.

120 Kolrund mfl. (2004) s. 431-

5.3 Sammenfatning

Entreprisekontrakten og fabrikasjonskontrakten er begge mer omfattende og detaljregulerte enn skipsbyggingskontrakten. Dette gjelder også ansvar og forsikringsreguleringen. Men selv om entreprisekontrakten og fabrikasjonskontrakten har en omfattende regulering av ansvars- fordelingen og hvilke forsikringer de plikter å tegne er det store forskjeller på disse regule- ringene. Den ene forskjellen er at det er entreprenøren i entrepriseretten som plikter å holde kontraktarbeidet forsikret frem til levering. Dette er motsatt i NF 15 der det er selskapet som plikter å tegne denne forsikringen.

Den andre store forskjellen mellom entrepriskontrakten og fabrikasjonskontrakten er ansvars- fordelingen ved skade på person eller gjenstander hvor det i NS 8405 blir henvist til alminne- lige erstatningsregler hvor det er krav til årsakssammenheng og den som har skyld i skaden også bærer de økonomiske konsekvenser av det. I NF 15 derimot anvendes knock for knock systemet hvor meningen er at tapet blir der det rammer uavhengig av ansvarsbetingende for- hold eller hvem som forårsaket skaden eller tapet. Dette begrunnes med behovet for en forut- sigbar ansvarsfordeling og for å unngå tidkrevende og kostbare prosesser for å finne ut hvem som har ansvar for hvilke skader.

NF 15 og Skip 2000 har en likere regulering av ansvar ved skade på person og ting i leveran- dør- og selskapsgruppen, henholdsvis verksted og kjøper. Begge tar utgangspunkt i ”knock for knock” prinsippet hvor ansvarsfordelingen tar utgangspunkt i hvor skaden inntreffer frem- for ansvar etter alminnelige kontraktsrett hvor årsakssammenheng og ansvarsbetingende for- hold avgjør hvem som skal bære kostnadene for skaden. ”Knock for knock” systemet er noe mer begrenset i Skip 2000 da den er unntatt der skaden eller tapet skyldes grov uaktsomhet hos den annen part.

Både i entrepriskontrakten og skipsbyggingskontrakten er reguleringen for indirekte tap an- nerledes enn i petroleumskontrakten. Begge har denne reguleringen plassert under bestem- melsen for mangler mens NF har en egen bestemmelse som regulerer ansvarsfordelingen ved egne indirekte tap. NF 15 har også her en fastsatt ansvarsfraskrivelse hvor partene plikter å holde hverandre skadesløs også for slike skader og tap. Skip 2000 har også satt en begrens- ning i verkstedets ansvar både til ansvar for følgeskader begrenset til de som gjelder på ski- pets deler og en beløp eller prosentvis begrensning som partene fastsetter i den enkelte kon- trakt. Denne grensen gjelder for tap og skade som følger av feil og er derfor litt annerledes enn globalbegrensningen i NF 15 som er en grense for det totale ansvaret leverandøren kan komme opp i. NS 8405 har ingen totalbegrensning eller ansvarsfraskrivelse ved indirekte tap. Dette kan skyldes at det er store forskjeller i risikobildet i disse virksomhetene. Petroleums-

virksomheten har en mer omfattende risiko for enorme økonomiske konsekvenser ved tap eller skader og det er derfor et større behov for både regelen om skadesløsholdelse slik at par- tene kan dekker sine egne risikoområder med forsikring og for en ansvarsbegrensning for le- verandøren. I skipskontrakter kan også konsekvensene bli store i de verste tilfellene, derfor er verkstedets ansvar begrenset til å gjelde skipets deler og for sikkerhets skyld er det tatt med en beløp eller prosentvis grense.

6 Enkelte problemstillinger knyttet til ansvarsreguleringen

6.1 Innledning

I dette kapitelet vil det gjøres rede for tolkning av standarden og forskjellige synspunkter på hvorvidt bakgrunnsretten, da særlig avtl. §36, eventuelt vil kunne påvirke ansvarsreguleringen i standardkontraktene.

Tolkningen av standardkontrakter må ses i sammenheng med måten de er kommet til på og derfor kan slik tolkning ligne mer på lovtolkning enn avtaletolkning. Den objektive forståelse av ordlyden er derfor viktig, dette kommer frem i flere Høyesterettsdommer blant annet Rt. 2010 s. 961 og Rt. 1986 s.1386 der alminnelig avtaletolkning ilegges mindre vekt.121

Ved alminnelig rimelighetssensur etter avtaleloven §36 må standarden i større grad enn i al- minnelige kontrakter bedømmes som et hele og ikke hvert punkt isolert. Dette er fordi stan- dardkontrakten på noen punkter kan virke urimelige for den ene part men det kan være gode grunner for det og veies opp på andre områder i kontrakten. Dette begrunnes også med at det i alminnelighet forutsettes at partene i denne typen standardkontrakter har kommet frem til en rimelig, balansert og hensiktsmessig fordeling av rettigheter og plikter for sin bransje og kon- traktstype.122

121 Xxxxxxxxx (2013) s.416

122 Haaskjold (2013) s. 428

6.2 Gyldigheten og rekkevidden av ansvarsreguleringen i standardkontraktene

6.2.1 Innledning

Prinsippet om kontraktsfrihet gir stort spillerom for standardkontraktene til å formuleres etter partenes ønske. Det er noen regler som viker fra prinsippet om kontraktsfrihet, disse tar særlig sikte på å ivareta en eventuell ”svakere part” i kontraktsforholdet og sørge for at ikke kon- traktsvilkårene blir ubalanserte eller urimelige for den svakere part. Disse preseptoriske regle- ne blir i noen tilfeller fraveket i standardvilkårene. Dette kan skyldes forskjellige grunner hvor det enten er gjort ubevist, ved for eksempel at partene ikke kjente til regelen eller at den er ufravikelig eller at bestemmelsen er kommet til etter standarden, eller i mange tilfeller hvor dette er gjort ved full bevissthet fra partenes side. Grunner til at dette gjøres er at partene har kommet frem til en mer hensiktsmessig regulering av et område, at lovbestemmelsen ikke passer særlig godt til denne type kontrakter, eller andre sider ved denne kontraktstypen gjør det nødvendig med en annerledes regulering av disse områder.123

Avtaleloven §36 gir en generell adgang til å tilsidesette ansvarsfraskrivelser som er urimelige eller strider med god forretningsskikk. I NF 15 er det ansvarsfraskrivelsen særlig der skade eller tap er forårsaket av uaktsom eller forsettlig adferd hos den annen part som er av interes- se.

6.2.2 Rettspraksis

Når standardvilkårene strider mot preseptoriske bestemmelser i loven er utgangspunktet at vilkårene i standarden skal settes til side for de preseptoriske reglene. Men Høyesterett har i noen tilfeller gått litt i motsatt retning i tilfeller med godt innarbeidede avtalte standarder ( ” agreed documents” ). Disse standardene er et resultat av forhandlinger mellom representanter fra begge parters side for å lage vilkår som sørger for balanse i kontraktsforholdet. Et eksem- pel fra rettspraksis er Rt. 1973.737 Hamar Kapp-fergen hvor Høyesterett utaler at løsningen i de avtalte standardvilkårene må kunne utgjør et viktig element under tolkningen av den pre- septoriske bestemmelsen. Høyesterett begrunner standardkontraktens betydning med måten standarden er blitt til på, det at standarden har vært praksis over lang tid og at reglen som stri- der mot den preseptoriske reglen har gode grunner for seg. Derfor kom Høyesterett enstem- mig frem til at standardvilkåret skulle legges til grunn.124

123 Bull, Standardkontrakter som privat lovgivning, (1988) s. 99-114

124 Rt. 1973 s. 737

I Rt. 1994.626 Kaiinspektørdommen, som dreide seg om en ansvarsbegrensning i en stan- dardkontrakt for spedisjonsoppdrag (NSAB-75), la Høyesterett ikke avgjørende vekt på skyldgraden alene men la til grunn en mer helhetlig vurdering av kontraktsforholdet. I denne dommen skilles det mellom grov uaktsomhet utøvd av ledelsen eller av ansatte utenfor ledel- sen. Det konkluderes her med at han som var skyld i skaden ikke kunne identifiseres med le- delsen, men ikke hvordan det eventuelt ville påvirket saken om han kunne identifiseres med ledelsen. Det gir allikevel et signal om at det er av betydning hvem som har utøvd uaktsom- het. I følge Juridisk teori må det være en viss adgang til å fraskrive seg ansvaret for sine ansat- tes grove uaktsomhet og forsett, men ikke av ledelsen. Høyesterett la videre til grunn at i følge juridisk teori og voldgiftspraksis kan ansvar for ansattes grovt uaktsomme handlinger fraskri- ves i kontraktsforhold mellom næringsdrivende, særlig når avtalen er såkalte ”agreed docu- ments”. Det ilegges også vekt at ansvarsreguleringen har nær sammenheng med forsikringene og hensynet til forutberegnelighet og klare løsninger for kontraktspartene. Dette taler for at forsikringshensynet ilegges stor vekt i Høyesterett.125

Trans-Tind dommen i 1984 gjaldt tilsidesettelse av avtalte ansvarsbegrensninger i nærings kontrakter, hvor anvisning om tørketider fra en malingsprodusent ikke ble fulgt. Her drøftes det hvorvidt grovt uaktsomme og forsettlige handlinger fra den ene parts side kan føre til til- sidesettelse av ansvarsbegrensninger i kontrakt.. Voldgiftsretten henviser til forskjellig juri- disk teori blant annet Xxx Xxxxxxxxx uttalelse om at spørsmålet er ”om hvorvidt kontrahenten forsettlig eller grovt uaktsomt har påført motparten tap”. Altså ikke om kontrahenten har opp- trådt grovt uaktsomt eller forsettlig, men at han forsettlig eller grovt uaktsomt har påført den annen part tap. Voldgiftsretten legger denne løsningen til grunn og uttaler at det er ”handling- er som kan skade medkontrahenten og som av den grunn karakteriseres som grovt uaktsom- me.”126

6.2.3 Juridisk teori

Xxxxxx uttaler i sin kommentarutgave til NS 8405 at ved forhandlingene til NS 8405 ble kom- promisser inngått forutsatt at ”standarden ble vurdert som en helhet og praktisert som en hel- het.”127 Dette fremgår også av kontraktens forord, hvor det anbefales at standarden anvendes uten endringer eller avvik.128 Standardkontraktene representerer som en helhet en generell balanse mellom partene som er et resultat av mange års arbeid, forhandlinger og drøftelser

125 Rt. 1994 s. 626, Xxxxxxxx (1996) s. 424

126 ND 1984 s. 404, s. 433

127 Kolrud mfl. (2004), s. 38

128 NS 8405, Punkt 1.0 Forord

mellom representanter fra begge sider. Kolrud påpeker at store avvikelse fra standarden fort vil ødelegge balansen mellom partene og at det da vil ”kunne bli en urimelig ubalanse med fare for tilsidesettelse etter avtl. §36”129 Her gis det også utrykk for hvor viktig det er at stan- dardkontraktene anvendes helhetlig for å opprettholde balansen mellom partene som disse tar sikte på. Ved justeringer i standardene kan balanseforholdet og formålet med standarden bli ødelagt.

I masteroppgaven til Xxxxxxxxx Xxxx Xxxx (2004) drøftes rekkevidden av ansvarsfraskrivelse- ne ved skade på eller tap av kontraktsgjenstanden, på person eller gjenstander under kon- traktsforholdet. Han tar for seg forhold som bør ilegges vekt ved eventuell anvendelse av ri- melighetsstandarden som taler for en vid adgang til å kunne fraskrive seg ansvar i disse kont- raktene. Momentene han vektlegger er forsikringenes betydning, behovet for kalkulerbare risiko, forutberegnelig ansvarsplassering og kontaktens tilblivelseshistorie. Forsikringens be- tydning gjelder hensynet til en rasjonell forsikringsfordeling grunnet den store risikoen i den- ne bransjen og de betydelige summene skader eller tap kan komme opp i. Partene er derfor avhengige av å dekke sine ansvarsområder gjennom forsikring og systemet etter ”knock for knock” prinsippet tar sikte på å få en mest mulig rasjonell forsikringsregulering ved å unngå dobbeltforsikring men samtidig dekke alle risikoområder så det ikke er hull i forsikringsdek- ningen. I tillegg er ansvarsreguleringen og forsikringsreguleringen tilpasset hverandre og må derfor vurderes helhetlig. Sogn (2004) uttaler at ”forsikringsrettslige hensyn som kontraktens risikofordeling bygger på tillegges betydelig vekt ved rimelighetsvurderingen.”130 Det andre forholdet. Videre trekker han frem partenes behov for kalkulerbare risikoer og en forutbereg- nelig ansvarsplassering. Som tidligere nevnt skaper den omfattende skaderisikoen i bransjen behov for risikobegrensning og en klar og forutberegnelig ansvarsplassering for partene. I kontrakter hvor det er fare for så store beløp ved skader eller tap vil behovet for forutberegne- lighet måtte ilegges betydelig større vekt enn i kontrakter med mindre fremtredende tapsrisi- ko. Man finner lignende regulering i blant annet sjølovens kapittel 10 hvor ansvaret for oljesøl kanaliseres til skipets eier og beløpsbegrensning. Her plikter også eier av skipet å tegner for- sikringer som dekker ansvaret. I tillegg må kontraktens tilblivelseshistorie ilegges betydelig vekt. Disse standardene har kommet til stand gjennom forhandlinger over mange år mellom representanter, med god innsikt i rettslige og faktiske forhold, fra begge parters side.131

Kaasen (2013) drøfter også denne problemstillingen. Et argument for at det skal mye til for å tilsidesette kontraktens ansvarsregulering er at ansvarsfordelingen i prinsippet er gjensidig. Begge fritar hverandre for disse typene ansvar. Det neste argumentet er at ansvarsfordelingen

129 Kolrud mfl. (2004) s. 39

130 Ness (2004) s. 34

131 Ness (2004), s. 30-43, Simonsen (1999) s. 380-381

er i et system der detaljregulerte forsikringer er gjort til en obligatorisk del av reguleringen og derfor må hele systemet rimelighetsvurderes som en helhet. Betydning av forsikringene kommer frem i Kaiinspektørdommen (som beskrevet over), de svenske motivene til avtl. §36 og av Xxxxx som uttaler at ”betydningen av forsikring kan knapt overvurderes i denne sam- menheng”.132 Måten ansvarsreguleringen er oppstilt kan minne mer om en ordnet tapsforde- ling enn ansvarsfraskrivelse. Dermed blir konsekvensen en annen enn dersom tapet ville rammet skadelidte, nemlig at det dekkes av partenes forsikringer. Så lenge den skadelidte part har forsikring som faktisk dekker tapet, slik som kontraktens system pålegger han, kan risiko- fordelingen vanskelig ses som urimelig.133

Det fremgår tydelig flere steder i ansvarsreguleringen at partenes plikt til skadesløsholdelse gjelder uten hensyn til ”ansvarsbetingende forhold i noen form”. Kaasen utaler at ”En slik ordlyd i et ”agreed document” etablert av meget profesjonelle parter er så klar at det skal me- get til å sette den til side ut fra konkrete rimelighetsbetraktninger e.l., for eksempel på grunn- lag av avtl. §36”,134 videre uttaler han at ”Regelen inngår dessuten i et samlet system av an- svars- og forsikringsregulering som må ”rimelighetsvurderes” i sammenheng”.135 Dette taler også for en vid adgang til ansvarsfraskrivelser i standardkontraktenes ansvarsregulering, i dette tilfelle i NF 15.

Dermed er det avgjørende spørsmål hvorvidt forsikringens klausuler opprettholdes uavhengig av skadevolders opptreden. I utgangspunktet har assurandøren uttrykkelig fraskrevet seg ret- ten til å kreve regress mot den annen part, da dette pålegges partene etter kontrakten, jf. art. i .

31. Dette inngår som et av elementene i ”knock for knock” systemet og har direkte betydning for rekkevidden av reguleringen. Etter FAL. §4-9 første ledd er assurandøren ikke ansvarlig for en sikret som forsettlig har fremkalt forsikringstilfellet. Dermed tilsidesettes forsikringsre- guleringen hvis forsikringstilfellet er skapt forsettlig på grunnlag av FAL. §4-9. Etter annet ledd kan også dekningen nedsettes eller falle bort dersom sikrede selv har fremkalt forsik- ringstilfellet ved grov uaktsomhet ved annen forsikring enn ansvarsforsikring. Ved ansvars- forsikringer vil regressfrafallet dermed opprettholdes også der skaden eller tapet skyldes grov uaktsomhet fra en av de medforsikredes side.136

På grunnlag av disse synspunktene vil leverandøren ikke kunne påberope seg den avtalte an- svarsfraskrivelsen når tapet er forvoldt ved forsett av hans ledende personell dersom opptre-

132 Xxxxx (2001) s. 41

133 Bull (1988) s. 349 Kaasen (2013) s 749-754

134 Kaasen (2013), s. 778

135 Kaasen (2013), s. 778

136 Kaasen (2013) s. 754-757

denen anses som en hensynsløs tilsidesettelse av selskapets interesser. Ved egen grov uaktsom fra leverandørens side må flere faktorer trekkes inn i vurderingen men et viktig moment er betydningen av kombinasjonen av faktorer som har betydning i fabrikasjonskontraktene. Det første at det er et ”agreed document” hvor reguleringen er et resultat av grundige forhandling- er mellom meget profesjonelle parter. Hensikten med rimelighetsklausulen blir i et slikt for- hold mindre viktig da det ikke er en svak part som bør beskyttes mot ubalanse i kontraktsfor- holdet. Det andre er at ansvarsfraskrivelsene er gjensidig. Det tredje er at ansvarsfraskrivelsen må ses i sammenheng med forsikringsordningen som er fastsatt i kontrakten og til sist at regu- leringen må anses som en nødvendig del av et helhetlig og kommersielt fornuftig i kontrakter av denne type og størrelse. Kaasen (2013) uttaler avslutningsvis at fabrikasjonskontraktens ansvarsfraskrivelse etter hans mening også gjøres gjeldende også når misligholdet, skaden eller tapet skyldes leverandørens egen grove uaktsomhet. For at ansvarsfraskrivelsene skal tilsidesettes må det påvises at ansvaret skyldes ”forsett fra leverandørens ledende personell, med innsikt i at konsekvensen ville innebære en hensynsløs tilsidesettelse av selskapets inter- esser”137

Kaasen (2005) tar også opp temaet i festskrift til Norsk Hydros hundre års jubileum. Han me- ner det avgjørende er ”en samlet bedømmelse av om leverandørens opptreden fremtrer som hensynsløst overfor selskapet”.138 Videre hevder han at et vilkår for at avtalte ansvarsbegrens- ninger skal settes til side ved forsettlig kontraktsbrudd i hvert fall må være at leverandørens mislighold fører til at selskapet påføres et tap og leverandøren må være klar over at han mis- ligholder og at selskapet vil bli påført et tap som følge av misligholdet. I følge Xxxxxx (2005) må den grovt uaktsomme eller forsettlige handlingen som påberopes være kvalifisert klander- verdig, hensynsløs , sterk illojal eller lignende overfor den annen part.139

6.2.4 Sammenfatning

Det fremgår av både teori og rettspraksis at det skal mye til for at ansvarsreguleringen, hvor partene gjensidig fraskriver seg ansvar for visse skadetilfeller, vil bli tilsidesatt av rime- lighetssensur som i avtl. §36. Dette blir begrunnet med at en slik tilsidesettelse må bygge på en vurdering av det enkelte kontraktsforholdets egenart og omstendighetene ved avtaleforhol- det med hensyn til kommersielle behov og avtalesituasjonen i sin helhet. Forhold som er av betydning for denne vurderingen og som trekker mot en vid adgang til å fraskrive seg ansvar er betydningen av forsikringene, sammenhengen mellom ansvarsreguleringen og forsikrings- reguleringen, partenes behov for forutsigbarhet og kalkulerbare risikoer, måten kontraktstan-

137 Kaasen (2013) s. 759

138 Kaasen (2005) s. 253

139 Kaasen (2005) s. 253

xxxxxx er kommet til gjennom mange års forhandlinger mellom representanter fra begge sider av kontraktsforholdet og til slutt at partene i slike kontraktsforhold er meget profesjonelle. Det legges også vekt på hvor tydelig ordlyden i NF kontrakten er på at ansvarsfordelingen gjelder uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form. Det åpens ikke for en vurdering av hvilke ansvarsforhold som omfattes av denne ordlyden og med en så klar ordlyd skal det mye til får å sette den til side.

Ved forsett og i noen tilfeller kan grov aktsomhet kan avtalte ansvarsfraskrivelser tilsidesettes. Som både Xxxxxxxx og Xxxxxx hevder må forsettet eller den grove uaktsomhet kvalifisert klanderverdig og være rettet mot det tapet han påfører den annen kontraktspart. Det er dermed ikke tilstrekkelig at handlingen i seg selv er grovt uaktsom eller forsettlig.

7 Avslutning

Målet med denne avhandlingen har vært å gi en nærmere redegjørelse av ansvars- og forsik- ringsreguleringen i NF 15 ved skader og tap på kontraktsgjenstanden, personer eller gjenstan- der under kontraktsforholdet.

Risikofordelingen i petroleumskontrakten NF 15 følger hovedsakelig ”knock for knock” prin- sippet og legger opp til en ansvarsplassering uavhengig av skyld, hvor ansvarsplasseringen gjenspeiler fordelingen av partenes plikt til å tegne forsikringer. Bakgrunnen for reguleringen er et ønske om å gi partene en oversiktlig og forutsigbar ansvarsfordeling, sørge for rasjonelle forsikringsløsninger, balanse i kontraktsforholdet og å unngå tidkrevende og kostbare proses- ser for plassering av ansvar ved slike tap eller skader.

Ansvar og forsikringsreguleringen er tilpasset kontrakter med mange involverte parter og iva- retar behovet for forutsigbarhet og behovet for en oversiktlig og praktisk ansvarsfordeling. Når det er mange underleverandører vil alminnelig kontraktsrett og erstatningsrett ført til et veldig uoversiktlig risikobilde hvor det er vanskelig å beskytte seg selv mot store uforutsette utgifter og tap utenfor dens kontroll. Ved at risikosonene og partenes plikt til forsikringer er klargjort i kontrakten vet partene hvilke risikoer de bærer og hvilke forsikringer begge partene må ha for å dekke alle risikoområdene. Dette fører til forutsigbarhet og trygghet i kontrakts- forholdet og at partene får mest mulig rasjonelle forsikringsløsninger.

Fremstillingen har også tatt for seg tilsvarende ansvars- og forsikringsreguleringen i to stan- dardkontrakter innenfor bransjer med mange av de samme utfordringene, henholdsvis NS 8405 og Skip 2000. Disse er sammenlignet med NF 15 for å se nærmere på forskjeller og lik- heter ved ansvarsreguleringen, bakgrunnen og hensynene bak reguleringen.

Vi ser ved denne sammenligningen at de tre standardkontraktene har valgt forskjellige syste- mer for ansvars og forsikringsfordelingen NF 15 går lengst i å ha en ansvarsfordeling uav- hengig av skyld hvor det avgjørende er i hvilken risikosone skaden eller taper rammer. Stan- dardkontraktene i entrepriseretten har valgt en helt annen løsning, hvor ansvaret plasseres etter hvem som har skyld i skaden eller tapet. Hvis det ikke foreligger skyld blir skaden eller tapet der det rammer. Skipsbyggingskontrakten har en litt mildere variant av ”knock for knock” prinsippet hvor skaden eller taper blir der den rammer med mindre det er utvist grov uaktsomhet. NF 15 går også lengst i å begrense leverandøransvaret. Forskjellene gjenspeiler forskjellene i bransjene da det i petroleumsvirksomheten er størst skaderisiko og der omfanget av en skade kan bli mest betydelig.

Videre kom det frem gjennom juridisk teori og rettspraksis at det er en vid adgang til å fra- skrive seg ansvar i standardkontrakter, i dette tilfellet i petroleumsvirksomheten, på grunn av at ansvarsfraskrivelsene er gjensidige, måten standarden er kommet til på, partenes behov for forutsigbarhet, forsikringenes betydning og partenes høye profesjonelle nivå. Grensen settes imidlertid ved forsett og i noen tilfeller grovt uaktsomhet der partene som har skyld i tapet eller skaden var klar over at han handlet forsettlig eller grovt uaktsomt og at handlingen ville føre til skade eller tap for den annen part.

Litteraturliste

Juridisk litteratur

Xxxxx, Xxx-Xxxxx, Entreprisekontrakter og forsikring, I: Norsk Forenings Publikasjoner Nr. 70

Xxxx, Xxxx Xxxxx, Standardkontrakter som privat lovgivning, (1988) I: Lov, dom og bok : festskrift til Xxxx Xxxxxxxx 1988. Side 99-114

Xxxx, Xxxx Xxxxx, Tredjemannsdekninger i forsikringsforhold, 1988. Xxxxxxxxx, Xxxxxx, Kontraktsforpliktelser, 2013 2. Utgave 1. Opplag

Xxxxxxxx Xxxxx, Om grensene for ansvarsfraskrivelse, særlig i næringsforhold, Tidsskrift for rettsvitenskap, 1996 s. 421

Xxxxxxxx, Xxxxx, Obligasjonsrett, 2011, 2. Utgave.

Xxxxxx, Xxxx, Ansvarsbegrensning i fabrikasjonskontrakter, Industribygging og rettsutvikling I: Juridisk festskrift i anledning Hydros 100-års jubileum, Bergen 2005

Xxxxxx, Xxxx, Petroleumskontrakter Kompendium, 2012

Xxxxxx, Xxxx, Petroleumskontrakter med kommentarer til NF 05 og NTK 05, 2013 3. Opplag Xxxxxx, Xxxxx Xxxxx mfl., NS 8405 kommentarutgave, 2004

Xxxxxxxxxxxx, Xxxx, Xxxxxxxxx, Xxxxxx, Xxxxxxx, Xxxx Xxxxxx, NS 8405 med kommentarer,

3.utgave, 1. Opplag 2010

Xxxxxx, Xxxxxxx, Skipsbygging, 2006, 1. Opplag

Xxxx, Xxxxxxxxx Sogn, Ansvarsfordeling og forsikring i petroleumskontrakter: en vurdering av gyldigheten og rekkevidden av ”knock for knock”-prinsippet, 2004

Xxxxx, Xxxx, Lastehåndtering- og forvaringstjenester. I: Marlus 271 (2001). Side 29-48

Xxxxxxxx, Xxxxx, Kreditors mangelsbeføyelser – særlig for tilvirkningskontraktene, I: Xxxxxxx venner, 1999, side 305

Xxxxxxxx, Xxxx, Avtalerett, 7. Utgave 1. Opplag 2009 Oslo

Rettsavgjørelser

ND 1984 s. 404

ND 1988, s. 308

Rt. 1967 s. 1248

Rt. 1973 s. 737

Rt. 1973 s. 967

Rt. !986 s. 1386

Rt. 1991 s. 719

Rt. 1994 s. 626

Rt. 2002 s. 1155

Rt. 2010 s. 961

Stavanger tingrett 30. Juli 2003 sak 98-00401 A

Lovgivning

Kong Xxxxxxxxx Xxx Xxxxxx Norske (NL) Lov av 15. April 1687

Lov 13. Mai 1918 nr. 4 om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæ- ringer (avtaleloven)

Lov 13. Juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (Skadeerstatningsloven)

Lov 13 mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven)

Lov 16. Juni 1989 om forsikringsavtaler (forsikringsavtaleloven) Lov 24. Juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (Sjøloven)

Kontrakter

NF 15 – Norsk Fabrikasjonskontrakt 2015

NS 8405 – Norsk Bygge- og Anleggskontrakt 8405

NSAB – Norsk Speditørforbunds Alminnelige Bestemmelser NSPL - Norsk Sjøforsikringsplan 1996

Skip 2000 – Norsk Standard Skipsbyggingskontrakt 2000