VEILEDNING FOR

MELDING NR. 2 UTGITT 1982, REVIDERT 2011

VEILEDNING FOR

SYMBOLER OG DEFINISJONER I GEOTEKNIKK

IDENTIFISERING OG KLASSIFISERING AV JORD

NORSK GEOTEKNISK FORENING

NORWEGIAN GEOTECHNICAL SOCIETY

FORORD

Formålet med denne veiledningen er å gi retningslinjer som bør anvendes i alle norske etater og firmaer som arbeider med oppgaver av geoteknisk art.

Dokumentet er utarbeidet av Grunnundersøkelseskomiteen i Norsk Geoteknisk Forening for revisjon av Melding 2 ”Symboler og definisjoner i geoteknikk” (NGF 1982). Dokumentet bygger på og har samme prinsipielle struktur som NS-EN ISO 14688-1:2002 og -2:2004, men er utvidet med nasjonale bestemmelser og retningslinjer innen klassifisering og identifisering av jord. Utdrag av nevnte standarder er gjengitt etter avtale med Standard Online.

Veiledningen omhandler følgende emner: Referanser

Begreper og definisjoner Identifisering og beskrivelse av jord Klassifisering av jord

Jordartenes mekaniske egenskaper

Tegningssymboler for rapportering av geotekniske undersøkelser Denne reviderte veiledningen avløser:

Veiledning for symboler og definisjoner i geoteknikk. Presentasjon av geotekniske undersøkelser (NGF 1982).

Komitémedlemmer: X.X. Xxxxxxxxxx, X. Xxxxxxxx, X. Xxxxx, X. Xxxxxxx, X.

Xxxxxxxx, X. Xxxxxxx, X. Xxxxxxx, X. X. Xxxxxx, X. Xxxxxxx. Xxx Xxxx Xxxxxxxxxx har vært engasjert som saksbehandler for utarbeidelse av dokumentet.

Utgiver og forhandler: Norsk Geoteknisk Forening

Postboks 3930 Ullevål Stadion 0806 Oslo

NGFs MELDINGER

Arbeider utført av komiteer og utvalg i Norsk Geoteknisk Forening (NGF), utgis som NGF- meldinger. Vi ønsker at disse publikasjonene skal bidra til at faget styrkes også utenfor foreningens medlemsrekker. Kommentarer til Meldingens innhold rettes til NGFs sekretær eller direkte til Grunnundersøkelseskomiteens medlemmer. Meldingene er fritt nedlastbare i pdf-format fra NGF’s hjemmeside (xxxx://xxx.xxx.xx/).

NGF's styre

INNHOLDSFORTEGNELSE

FORORD 2

NGFs MELDINGER 3

1. OMFANG 7

2. REFERANSER 7

3. BEGREPER OG DEFINISJONER 8

3.1 Jord 8

3.1.1 Identifisering av jord 8

3.1.2 Geologisk struktur 8

3.1.3 Diskontinuitet 8

3.1.4 Organisk innhold 8

3.1.5 Gradering 8

3.1.6 Fraksjon 8

3.1.7 Plastisitet 8

3.1.8 Vulkansk jord 8

3.2 Klassifisering 8

3.2.1 Klassifisering av jord 8

3.2.2 Jordgrupper 8

3.2.3 Graderingstall 9

3.2.4 Krumningskoeffisient 9

3.2.5 Vanninnhold 9

3.2.6 Flytegrense 9

3.2.7 Plastisitetsgrense (utrullingsgrense) 9

3.2.8 Plastisitetsindeks 9

3.2.9 Flyteindeks 9

3.2.10 Konsistensindeks 9

3.2.11 Densitetsindeks (relativ lagringstetthet) 9

3.2.12 Udrenert skjærfasthet 9

3.2.13 Poretall 9

3.2.14 Porøsitet 10

3.2.15 Kompressibilitetsindeks 10

4. IDENTIFISERING AV JORD 10

4.1 Generelt 10

4.2 Partikkelstørrelse 12

4.3 Velgraderte jordarter 12

4.3.1 Generelt 12

4.3.2 Hovedfraksjoner 12

4.3.3 Sekundære fraksjoner 13

4.3.4 Betegnelser basert på korngradering 14

4.4 Gradering 16

4.5 Kornform 16

4.6 Lagringstetthet (densitetsindeks ID) 17

4.7 Plastisitet 17

4.8 Sensitivitet 17

4.9 Organiske jordarter 18

4.9.1 Torv og annen organisk jord 18

4.9.2 Humus 18

4.9.3 Torv 18

4.9.4 Xxxxx og dy 19

4.9.5 Mold, matjord 19

4.9.6 Regler for benevning 20

4.10 Vulkansk jord 20

4.11 Diskontinuiteter og lagdeling 20

4.11.1 Vekslende lagdeling 21

4.12 Geologiske tilleggsopplysninger 21

4.12.1 Xxxxxxxxxxxx xxxxxxxxxxx 00

4.12.2 Innhold, sammensetning og utseende 21

4.12.3 Endring av xxxxxxxxx etter at den er avsatt 21

5. METODER FOR IDENTIFISERING OG BESKRIVELSE AV JORD 21

5.1 Bestemmelse av fordeling av partikkelstørrelse 21

5.2 Bestemmelse av partikkelform 21

5.3 Bestemmelse av mineralinnhold 22

5.4 Bestemmelse av finstoffinnhold 22

5.5 Bestemmelse av jordfarge 22

5.6 Bestemmelse av fasthet i tørr tilstand 23

5.7 Bestemmelse av dilatans 23

5.8 Bestemmelse av plastisitet 23

5.9 Bestemmelse av sand, silt og leirinnhold i jord 23

5.10 Bestemmelse av kalkinnhold 24

5.11 Metoder for identifisering og beskrivelse av organisk innhold 24

5.12 Bestemmelse av graden av nedbryting av torv 24

5.13 Metoder for identifisering og beskrivelse av vulkansk jord 24

5.14 Bestemmelse av konsistens 25

6. PRINSIPPER FOR KLASSIFISERING AV JORD 25

6.1 Generelt 25

6.2 Fraksjoner 25

6.3 Partikkelstørrelsesfordeling (korngradering) 26

6.4 Plastisitet 27

6.5 Organisk innhold 27

7. ANDRE PRINSIPPER FOR JORDARTSKLASSIFISERING 27

7.1 Generelt 27

7.2 Korrelasjon for densitet av sand og grus 27

7.3 Udrenert skjærfasthet av finkornig jord 28

7.4 Konsistensindeks 29

7.5 Andre parametere 29

8. JORDARTENES MEKANISKE EGENSKAPER 29

8.1 Sonderingsmotstand 29

8.2 Skjærfasthet 29

8.2.1 Generelt 29

8.2.2 Effektive skjærfasthetsparametre 30

8.2.3 Udrenert skjærfasthet 30

8.2.4 Betegnelse av leire og udrenert skjærfasthet 31

8.3 Deformasjonsegenskaper 31

8.3.1 Generelt 31

8.3.2 Bestemmelse av modultall 32

8.3.3 Empiriske verdier 32

8.3.4 Deformasjoners tidsforløp 32

8.4. Strømningsegenskaper 33

8.4.1 Generelt 33

8.4.2 Hastigheter 33

8.5. Telefarlighet 33

8.6. Komprimering 34

8.6.1 Generelt 34

8.6.2 Jordarten 34

8.6.3 Vanninnholdet 35

8.6.4 Komprimeringsarbeidet 35

9. RAPPORT 36

9.1 Opptegning i plan 37

9.1.1 Tegningssymboler 37

9.1.2 Nivåer og dybder (i meter) 37

9.2. Opptegning i profil 38

9.2.1 Generelt 38

9.2.2 Forboring 38

9.2.3 Avslutning av boring 38

9.2.4 Grunnvannstand og poretrykk 39

9.2.5 Sondering 39

9.2.6 Vingeboring 44

9.2.7 Prøveserie 45

9.3 Forkortelser 46

9.3.1 Boringsutstyr 46

9.3.2 Vannstand 47

10. LITTERATURLISTE 47

VEDLEGG A 49

VEDLEGG B 50

1. OMFANG

Denne meldingen etablerer de grunnleggende prinsipper for identifisering og klassifisering av jord på grunnlag av de materialer og massekarakteristikker som oftest benyttes for jord til ingeniørformål. Den generelle identifikasjon og beskrivelse av jord er basert på et fleksibelt system og dekker material- og massekarakteristikker bestemt i laboratoriet og felt ved visuelle og manuelle teknikker. Detaljer er gitt for de individuelle karakteristikker for identifisering av jord, ved hjelp av vanlige beskrivende uttrykk, inkludert de som benyttes i feltarbeid.

De relevante karakteristikkene kan variere, og det kan derfor være behov for mer detaljerte underkategorier av de beskrivende og klassifiserende uttrykkene for spesielle prosjekter eller materialer.

Klassifiseringsprinsippene deler jord inn i klasser med lignende oppbygning og geotekniske egenskaper for bruk innen ingeniørformål som:

• Fundamentering

• Grunnforbedring

• Veier og jernbaner

• Demninger og diker

• Dammer

• Dreneringssystemer

Prinsippene kan benyttes for naturlige jordarter og produserte materialer.

Prinsippene kan benyttes både på naturlige jordarter og jord som er bearbeidet av mennesker.

2. REFERANSER

Dette dokumentet bygger på eller refererer til internasjonale standarder, forskrifter og bestemmelser som er nevnt nedenfor.

NS-EN 1997-1:2004+NA:2008 Eurokode 7, Geoteknisk prosjektering, Del 1: Allmenne regler. 2008, Standard Norge.

NS-EN 1997-2:2007+NA:2008 Eurokode 7, Geoteknisk prosjektering, Del 2: Regler basert på grunnundersøkelser og laboratorieprøver. 2008, Standard Norge.

NS-EN ISO 14688-1:2002 Geoteknikk - Identifisering og klassifisering av jord - Del 1: Identifisering og beskrivelse

NS-EN ISO 14688-2:2004 Geoteknikk - Identifisering og klassifisering av jord - Del 2:

Klassifiseringsprinsipper

NS-EN ISO 14689-1:2003 Geoteknikk - Identifisering og klassifisering av berg - Del 1:

Identifisering og beskrivelse

ISO 3310-1:2000 Sikt: Tekniske krav og undersøkelser – Del 1: Sikt av metallduk

ISO 3310-2:1999 Sikt: Tekniske krav og undersøkelser – Del 2: Sikt av perforert metallplate

ISO 710-1 Graphical symbols for use on detailed maps, plans and geological cross-sections -- Part 1: General rules of representation, 1974, Standard Norge. Oslo

ISO 710-2 Graphical symbols for use on detailed maps, plans and geological cross-sections -- Part 2: Representation of sedimentary rocks, 1974, Standard Norge. Oslo

3. BEGREPER OG DEFINISJONER

Ved anvendelse av denne meldingen skal følgende begreper og definisjoner brukes:

3.1 Jord

Sammensetning av mineralpartikler og/eller organisk materiale i form av avsetninger, noen ganger med organisk opprinnelse, som kan separeres med enkle mekaniske hjelpemidler, og som inkluderer varierende mengder av vann og luft (og noen ganger andre gasser).

Merknad 1: Begrepene er også brukt for bearbeidet grunn, som består av erstattet naturlig jord eller produserte materialer som fremviser lignende egenskaper, for eksempel knust stein, ovnsslagg og flygeaske.

Merknad 2: Jord kan ha steinstruktur og teksturer kan eksistere. Jord har vanligvis mindre fasthet enn berg.

3.1.1 Identifisering av jord

Navngiving og beskrivelse av jord på grunnlag av gradering, type materialer og karakteristikker av mineralene og/eller organisk innhold og plastisitet.

3.1.2 Geologisk struktur

Variasjon i komposisjon, inkludert lagdeling og diskontinuiteter.

3.1.3 Diskontinuitet

Lagdeling (plan), sammenføyninger, sprekker, svakhetssoner og forskyvninger.

3.1.4 Organisk innhold

Materiale bestående av planter og/eller med animalsk organisk innhold, samt omdanningsprodukter av slike materialer, for eksempel humus.

Merknad 1: Organisk materiale har vanligvis veldig høyt vanninnhold.

3.1.5 Gradering

Måling av jordartens partikkelstørrelse og fordeling.

3.1.6 Fraksjon

Del av jordartens partikkelstørrelser som ligger innenfor definerte partikkelgrenser.

3.1.7 Plastisitet

Egenskap ved en finstoffholdig jord til å forandre sin mekaniske oppførsel når vanninnholdet endres.

3.1.8 Vulkansk jord

Pyroklastiske materialer produsert og formet av eksplosivt vulkansk utbrudd, for eksempel pimpstein, slagg og vulkansk aske.

3.2 Klassifisering

3.2.1 Klassifisering av jord

Inndeling av jord i jordgrupper på grunnlag av visse karakteristikker, kriteria og dannelse.

3.2.2 Jordgrupper

Jordarter med likeartet oppbygning og geotekniske egenskaper.

3.2.3 Graderingstall

CU: Mål for kornfordelingskurvens helning i området fra d10 til d60 CU = d60ld10

Merknad 1: d10 og d60 er partikkelstørrelsen dvs. siktåpningen som 10 % og 60 % av materialets masse passerer ved sikting.

3.2.4 Krumningskoeffisient

CC: Mål for krumning av graderingskurven innenfor området fra d10 til d60. CC = (d30)2/(d10·d60)

3.2.5 Vanninnhold

w: Massen av vann som kan fjernes fra jorda, vanligvis ved uttørking, uttrykt i prosent av tørr masse.

3.2.6 Flytegrense

wL: Vanninnhold der finstoffholdig jord går over fra flytende til plastisk form. Bestemmes ved flytegrenseforsøk (i Norge ved konusforsøk -finhetstall).

3.2.7 Plastisitetsgrense (utrullingsgrense)

wP: Vanninnhold der finstoffholdig jord blir for tørr til å være i plastisk tilstand. Bestemmes ved plastisitetsgrenseforsøk.

3.2.8 Plastisitetsindeks

IP: Numerisk forskjell mellom flyte- og plastisitetsgrense for finstoffholdige jordarter.

IP = wL-wP

3.2.9 Flyteindeks

IL: Numerisk forskjell mellom det naturlige vanninnholdet og plastisitetsgrensen uttrykt i prosent av IP.

Il = 100·(w-wP)/IP

3.2.10 Konsistensindeks

IC: Numerisk forskjell mellom flytegrensen og det naturlige vanninnhold uttrykt som en prosentvis andel av IP.

IC = 100·(wl-w)/IP

3.2.11 Densitetsindeks (relativ lagringstetthet)

ID: Indeks for grove jordarter (sand og grus) som avhenger av poretallet (e) ved naturlig lagring og hvordan dette forholder seg til største (emax) og minste poretall (emin) bestemt i laboratoriet.

ID =100 ⋅(emax

e−) / (emax

e−min )

3.2.12 Udrenert skjærfasthet

cu: Skjærfasthet for jord ved udrenerte forhold.

3.2.13 Poretall

e: Forhold mellom volum porer Vv og volum fast stoff i en jordart Vs e = Vv / Vs .

3.2.14 Porøsitet

n: Forholdet mellom volum porer Vv og prøvens totalvolum V n = Vv / V

3.2.15 Kompressibilitetsindeks

Cc: Kompressibilitetsindeksen er definert av sammenhengen:

Cc = −

Δe lg[(σ' + Δσ') /

σ'] = −

Δe Δ(lg

σ')

Merknad 1: Δe er endringen i poretallet (negativ verdi når Δe avtar) og Δe/Δ(lgσ’) er endringen i poretallet Δe for en relativ økning av effektivspenning fra til lgσ’ til lg(σ’ + Δσ’).

4. IDENTIFISERING AV JORD

4.1 Generelt

Jord kan bestå av enten mineralsk materiale, organisk materiale eller en blanding av disse. Innhold av finstoff og humus kan gjøre materialet plastisk (formbart). Stort sett faller skillet i plastisitet mellom friksjonsjord og kohesjonsjord. Kornstørrelse, plastisitet og organisk innhold er fundamentale faktorer for karakterisering av en jordart i geoteknisk henseende.

Underkapitlene 4.2 til 4.10 gir jordartskarakteristikker som muliggjør identifisering av jord med tilstrekkelig nøyaktighet for generell beskrivelse. En mer presis identifisering og klassifisering basert på korngradering, plastisitet eller organisk innhold kan oppnås ved forsøk i laboratoriet (kap. 4.3.4). I tillegg til identifisering av jorden, jordens tilstand og spesielle sekundære komponenter, bør også andre forhold ved jorden som kalkinnhold, partikkelstørrelse, overflateruhet av partikler, lukt, vanlige navn og geoteknisk klassifisering inngå i identifiseringen. Identifisering og beskrivelse, benyttede metoder og supplerende forsøk skal utføres i henhold til kap.7.

Identifisering og beskrivelse av jord følger generelt flytdiagrammet i Figur 1.

Ble jorden avsatt ved naturlige

prosesser?

NEI

JA

Figur 1 Flytdiagram for identifisering og beskrivelse av jord

Figur 1

NATURLIG JORD

Melding Nr. 2

Inneholder

jorden organisk JA

materiale og har den organisk odør?

Veiledning for symboler og definisjoner i geoteknikk Identifisering og klassifisering av jord

Flytdiagram for identifisering og beskrivelse av jord (NS-EN ISO 14688-1)

NEI

Har jorden lav densitet?

NEI

Fjern steiner og blokker (> 63 mm)

JA Veier de mer enn resten

av jordprøven?

NEI

NEI

Er kornene sammenklistret

når prøven er JA

ORGANISK JORD

våt?

MEGET GROVKORNET JORD

GROVKORNET JORD

FINKORNET JORD

VULKANSK JORD

ORGANISK JORD

FYLLMASSER

Er de fleste partiklene

> 200 mm?

Er de fleste partiklene

> 2 mm?

Norsk Geoteknisk Forening

Viser Jorden

lav plastisitet, dilatanse,

silkeaktig følelse ved berøring, faller sammen i vann

Inneholder jorden naturlige materialer?

JA

NEI

JA

BLOKKER

NEI

STEINER

JA

GRUS

NEI

SAND

JA

SILT

og tørker raskt?

NEI

LEIRE

Beskriv i henhold til 5.13

Beskriv i henhold til 5.11

Beskriv som for naturlige jordarter

Beskriv andel, tilstand og type jordkomponenter

Beskriv kornfraksjoner i henhold til 4.3.3

Beskriv kornfordeling Beskriv kornform

Beskriv sammensetning i henhold til 4.11 Beskriv farge i henhold til 5.5

Beskriv densitet

Føy til annen informasjon

Føy til geologisk opprinnelse i henhold til 4.12

Beskriv kornfraksjoner i henhold til 4.3.3 Beskriv kornfordeling

Beskriv kornform

Beskriv sammensetning i henhold til 4.11 Beskriv farge i henhold til 5.5

Beskriv densitet

Legg tilbake blokker og steiner Føy til annen informasjon

Føy til geologisk opprinnelse i henhold til 4.12

Beskriv finere kornfraksjoner i henhold til 4.3.3 Beskriv plastisitet i henhold til 4.7

Beskriv organisk innhold i henhold til 4.9 Beskriv sammensetning i henhold til 4.11 Beskriv farge i henhold til 5.5

Beskriv konsistens i henhold til 5.14 Xxxx tilbake blokker og steiner

Føy til annen informasjon

Føy til geologisk opprinnelse i henhold til 4.12

Beskriv finere kornfraksjoner i henhold til 4.3.3

Beskriv plastisitet i henhold til 4.7 Beskriv sammensetning i hht. til 4.11 Beskriv farge i henhold til 5.5

Beskriv konsistens i henhold til 5.14 Føy til annen informasjon

Føy til geologisk opprinnelse i henhold til 4.12

Skill mellom

fyllmasser med kontrollert utlegging og omplasserte fyllmasser

Revidert 2011

Side 11

(ukontrollert utlegging)

4.2 Partikkelstørrelse

Partikkelstørrelse er en av de grunnleggende egenskapene for betegnelse av mineralsk jord, der partikkelfraksjoner for inndeling med hensyn på jordens mekaniske egenskaper benyttes. Tabell 1 viser betegnelser som skal benyttes for hver jordfraksjon og dens underfraksjoner.

Basisjord er jord med ensartet gradering, det vil si at de består av partikler av kun en størrelsesorden som spesifisert i Tabell 1 (for eksempel grus Gr, fin sand FSa, grov silt CSi).

Den første bokstaven i forkortelsen av jordfraksjonen er stor bokstav.

Tabell 1 Fraksjonsinndeling for benevning av jordarter (NS EN ISO 14688-1)

Fraksjon		Symbol 1)	Kornstørrelse
Grovinndeling	Fininndeling		(mm)
Blokk og stein
	Stor blokk	LBo	> 630
	Blokk	Bo	200 - 630
	Stein	Co	63 - 200
Grus		Gr	2.0 - 63
	Grov grus	CGr	20 - 63
	Middels grus	MGr	6.3 - 20
	Fin grus	FGr	2.0 - 6.3
Sand		Sa	0.063 - 2.0
	Grov sand	CSa	0.63 - 2.0
	Middels sand	MSa	0.2 - 0.63
	Fin sand	FSa	0.063 - 0.2
Silt		Si	0.002 - 0.063
	Grov silt	CSi	0.02 - 0.063
	Middels silt	MSi	0.0063 - 0.02
	Fin silt	FSi	0.002 - 0.0063
Leir		Cl	≤ 0.002

1) Symbolene anvendes ikke i Norge. Detaljer i Vedlegg A.

4.3 Velgraderte jordarter

4.3.1 Generelt

De fleste jordarter er velgraderte og består av primære og sekundære bestanddeler. Disse er gitt i substantivform for beskrivelse av primær bestanddel, samt av ett eller flere adjektiver for de sekundære bestanddelene (for eksempel: sandig grus xxXx, xxxxxx leire grCl).

Velgraderte jordarters betegnelse skal beskrives med små bokstaver.

Lagdelte jordarter skal beskrives med små, understrekte bokstaver etter den primære bestanddelen (for eksempel: grusig leire med tynne lag av sand grClsa)

4.3.2 Hovedfraksjoner

Hovedfraksjonene basert på % masse bestemmer de ingeniørmessige egenskapene til jorden. De kan angis med store bokstaver.

For meget grove jordarter er den prinsipielle fraksjonen det relevante innholdet av de meget grove fraksjonene som vil dominere i forhold til øvrige fraksjoners masseandel. Innholdet av den meget grove massen bør separeres fra prøven før man identifiserer de øvrige fraksjonene.

For grove jordarter er den prinsipielle fraksjonen det relevante innholdet av de grove fraksjonene som vil dominere i forhold til øvrige fraksjoners masseandel. Sammensatte grove jordarter har et innhold av fine fraksjoner (silt og/eller leir) som ikke er avgjørende for de ingeniørmessige egenskapene til jorden.

Merknad 1: De fine fraksjonene betraktes ikke som bestemmende for egenskapene til en sammensatt jordart hvis jorden viser ingen, eller bare svært lav, tørr fasthet i forsøket beskrevet i kap.5.6, eller viser svært lav plastisitet når den blir testet i henhold til kap.5.8.

I begge tilfeller skal betegnelsen på jordarten baseres på den fraksjonen som identifiserer det grove materialet, kfr. 4.2 eks. grus, sand, middels grus, fin sand.

For finstoffholdig jord er den viktigste fraksjonen den finkornige delen som bestemmer jordartens ingeniørmessige egenskaper.

For velgraderte jordarter er det finstoffdelen som bestemmer jordartens ingeniørmessige egenskaper.

Merknad 2: De fine fraksjonene er ansett som bestemmende for karakteristikkene for en sammensatt jord hvis den er av minst middels tørr fasthet som bestemt i forsøket beskrevet i kap.5.6, eller den viser en viss plastisitet som bestemt i forsøket beskrevet i kap.5.8.

I begge tilfeller skal jorda beskrives som enten leir eller silt, avhengig av plastisiteten til de fine fraksjonene, og ikke i henhold til graderingen. Identifikasjonen skal være basert på kap. 5.6, 5.7, 5.8 eller 5.9.

Merknad 3: Den minste størrelse av en jordprøve som er nødvendig for en nøyaktig identifikasjon øker med maksimal partikkelstørrelse.

4.3.3 Sekundære fraksjoner

Sekundære og lavere fraksjoner avgjør ikke men vil påvirke de ingeniørmessige egenskapene til jorden. De sekundære fraksjonene skal beskrive den prinsipielle fraksjonen i adjektivform, og plasseres i henhold til deres relevans og innhold, som vist i de følgende eksempler:

- Sandig grus

- Grovsandig, fin grus

- Middels sandig silt

- Fingrusig, grov sand

- Siltig, fin sand

- Fingrusig, grovsandig silt

- Middels sandig leire

Hvis grove sekundære fraksjoner er til stede i svært små eller svært store forhold, skal benevnelsen ”liten” eller ”svært” innlede den klassifiserende beskrivelsen. For en finstoffholdig jord der egenskapene er bestemt av de fine fraksjonene, skal jordarten beskrives som silt eller leire. Dette gjøres ved å kontrollere innholdet av fine sekundære bestanddeler, og

bestemme materialets plastisitetsegenskaper ved forsøkene beskrevet i kap. 5.6, 5.7, 5.8 og 5.9.

For grovkornet jord skal det for jordfraksjoner som er tilstede i omtrentlig like store mengder plasseres en skillestrek mellom de relevante betegnelsene, for eksempel grus/sand (Gr/Sa) eller fin/medium fin sand (FSa/MSa).

4.3.4 Betegnelser basert på korngradering

4.3.4.1 Etter leirinnhold

Beskrivelse av jordarter etter innholdet av leir (≤ 2 μm):

> 30 % leirinnhold: Jordarten angis bare som leire.

15 - 30 % leirinnhold: Jordarten angis som leire med de øvrige fraksjoner i adjektivsform i den utstrekning det er av betydning for klassifisering av jordarten.

5 - 15 % leirinnhold: Jordarten angis i adjektivsform som leirig.

< 5 % leirinnhold: Angis ikke, eventuelt beskrives materialet som leirfattig.

4.3.4.2 Etter innhold av silt

Når innholdet av leir (≤ 2 μm) er mindre enn 15 % beskrives jordarten etter følgende:

> 45 %	siltinnhold:	Jordarten angis som silt med de øvrige
		fraksjoner i adjektivsform i den utstrekning
		det er av betydning for klassifisering av
		jordarten.
15 - 45 %	siltinnhold:	Jordarten angis i adjektivsform som siltig.
< 15 %	siltinnhold:	Angis ikke.

Fraksjonene leir og silt angis i masseprosent av materiale mindre enn 20 mm. Mengden av frasiktet materiale, d.v.s. materiale større enn 20 mm, bør angis (i masseprosent av totalt materiale).

4.3.4.3 Betegnelse etter innhold av xxxx, xxxx og xxxxx

Når innholdet av leir (≤ 2 μm) er mindre enn 15 % beskrives jordarten etter følgende:

> 60 % sand, grus eller steininnhold: Jordarten angis i substantivform med de

øvrige fraksjoner i adjektivsform i den utstrekning det er av betydning for klassifisering av jordarten.

20 - 60 % sand, grus eller steininnhold: Jordarten angis i adjektivsform som sandig,

grusig eller steinig.

< 20 % sand, grus eller steininnhold: Angis ikke.

Fraksjonene sand og grus angis i masseprosent av materiale mindre enn 63 mm. Mengden av frasiktet materiale, d.v.s. materiale større enn 63 mm, angis (i masseprosent av totalt materiale) og inngår i klassifiseringen (se også Tabell 10).

4.3.4.4 Xxxxx xxxxxxxxxx

Når ingen fraksjoner kvalifiserer til substantiv brukes ordet jordmateriale som substantiv med de enkelte fraksjoner benevnt i adjektivsform etter avtakende masseandel.

4.3.4.5 Morene

Morene er en usortert breavsetning som kan inneholde alle kornstørrelser fra leir til blokk.

Morenematerialene benevnes generelt som morene med de forskjellige fraksjoner i adjektivsform etter avtakende masseandel.

Eks.: Sandig morene, grusig sandig morene.

Morene som inneholder mer enn 5 masseprosent leir benevnes spesielt etter følgende:

> 15 % leirinnhold: Jordarten beskrives som moreneleire med de øvrige fraksjoner i adjektivsform.

5 - 15 % leirinnhold: Jordarten beskrives i adjektivsform som leirig morene med de øvrige fraksjoner i adjektivsform i den utstrekning disse er av betydning for karakterisering av morenen..

Eks.: Leirig siltig morene, leirig sandig morene. Sandig moreneleire.

Materialfraksjonene angis i masseprosent av materiale mindre enn 63 mm. Mengden av frasiktet materiale, d.v.s. materiale større enn 63 mm, bør angis (i masseprosent av totalt materiale).

Figur 2 Eksempler på korngraderingskurver med angitt klassifisering.

4.4 Gradering

For karakterisering av korngraderingen skal graderingstallet CU = d60/d10 normalt brukes. Hvis dette av praktiske grunner ikke lar seg gjøre kan koeffisienten d75/d25 benyttes. Også maksimal kornstørrelse dmax og midlere kornstørrelse d50 kan angis.

Tabell 2 Betegnelser basert på graderingstallet CU

Betegnelse	CU = d60/d10 (-)
Ensgradert	< 6
Middels gradert	6 - 15
Velgradert	> 15

4.5 Kornform

Kornformen gis betegnelse etter forholdet mellom flisighet (bredde/tykkelse) og stenglighet (lengde/tykkelse). Xxxxxxxxx settes lik den minste maskevidde i det stavsikt kornet kan passere og bredden lik den minste maskevidde i det maskesikt som kornet kan passere. Kornets lengde måles direkte. Kornformbetegnelsene fremgår av Figur 3 nedenfor.

I tillegg til kornformbetegnelsen angis om kornet er kantet, kantavrundet, rundet eller godt rundet. For materialer som inngår i standard sorteringer angis om materialet er knust (K), naturlig (N) eller delvis knust (NK). Overflaten betegnes som glatt eller ru.

Figur 3 Definisjoner av kornform

4.6 Lagringstetthet (densitetsindeks ID)

Jordarters relative lagringstetthet er definert som densitetsindeks ID i 3.2.11, Omtrentlige angivelser av lagringstetthet er gitt i Tabell 3.

Tabell 3 Betegnelse av lagringstetthet basert på densitetsindeksen ID

Lagringstetthet	ID (%)
Løs	< 30
Middels	30 – 80
Tett	> 80

Merknad 1: En mer detaljert inndeling av betegnelser for lagringsfasthet er angitt i Tabell 13, men for norske forhold benyttes betegnelsene vist i Tabell 3.

4.7 Plastisitet

Jord som tillater bestemmelse av konsistensgrenser i henhold til forsøket beskrevet i kap.5.8 sies å ha plastiske egenskaper. Fastsetting av plastisitet, samt identifisering av jorden som enten silt eller leire, kan utføres ved spesifikke forsøk beskrevet i kap. 5.6, 5.7, 5.8 eller 5.9. Etter disse testene kan jorda klassifiseres som:

Tabell 4 Betegnelse av plastisitet basert på plastisitetsindeksen Ip

Betegnelse av leire	Betegnelse av plastisitet	Ip (%)
Lite plastisk	Lav	< 10
Middels plastisk	Middels høy	10 - 20
Meget plastisk	Høy	> 20

I internasjonal sammenheng vil inndelingen være en annen da norske leirer er relativt lite plastiske.

4.8 Sensitivitet

Sensitivitet er forholdet mellom udrenert skjærfasthet av uforstyrret og omrørt

materiale. S

t = cu / cur

hvor cu er uforstyrret og cur omrørt verdi.1

Tabell 5 Betegnelse basert på sensitivitet

Betegnelse av leire	Betegnelse av sensitivitet	St (-)
Lite sensitiv	Lav	< 8
Middels sensitiv	Middels	8 - 30
Meget sensitiv	Høy	> 30

1 Betegnelsen cur benyttes også for omrørt skjærfasthet

Med kvikkleire forstås en leire som i omrørt tilstand har skjærfasthet cur < 0,5 kPa.

4.9 Organiske jordarter

4.9.1 Torv og annen organisk jord

Betegnelsen av jord som hovedsakelig inneholder organisk stoff er oppsummert i Tabell 6. Torv har generelt sett lav densitet og en distinkt lukt. Torv identifiseres og beskrives i henhold til graden av oppløsning. Dette blir bestemt ved å presse sammen massen i våt tilstand, se Tabell 7, samt i henhold til massens fiberinnhold.

I tilfeller der det foreligger et organisk materiale med mineralbestanddeler bør disse beskrives med kvalitative betegnelser, for eksempel fin sandig torv.

Tabell 6 Benevnelse av organiske materialer.

Benevnelse	Beskrivelse
Fibrig torv	Fibrig struktur, lett gjenkjennelig plantestruktur, viser noe styrke.
Delvis fibrig torv, mellomtorv	Gjenkjennelig plantestruktur, ingen styrke i planterestene.
Amorf torv, svarttorv	Ingen synlig plantestruktur, svampig konsistens
Gytje og dy	Nedbrutt struktur av organisk materiale, kan inneholde mineralske komponenter.
Humus	Planterester, levende organismer sammen med ikke- organisk innhold (utgjør vanligvis topplaget).
Mold, matjord	Sterkt omvandlet organisk materiale med løs struktur.

4.9.2 Humus

Humus er en fellesbetegnelse på organisk materiale i jordarter. Små mengder med fordelt organisk innhold i en jord kan produsere en distinkt lukt (se kap. 5.11) og farge. Intensiteten av lukten og fargen indikerer mengden av organisk innhold og bør beskrives.

Målt innhold av humus i mineraljordartene bør angis i masseprosent av tørrstoff. Da måleresultatet avhenger sterkt av hvilken analysemetode som benyttes, skal metoden angis (gløding, lutekstraksjon, syretest).

4.9.3 Torv

Torv er mer eller mindre omvandlede planterester. Etter formuldingsgraden klassifiseres torv i henhold til von Post skala H1 - H10 (Ref. 14):

Tabell 7 Klassifisering av torv etter von Post skala

Type torv	Klasse	Kjennetegn
Fibertorv	H1	Helt uomvandlet torv, rent vann utskilles ved krysting av torven. Lett synlige planterester.
	H2	Nesten uomvandlet torv, vannet som utskilles ved krysting er nesten helt klart og fargeløst. Lett synlige planterester.
	H3	Meget lite omvandlet, svakt gjørmeholdig torv. Vannet som utskilles ved krysting er gjørmeholdig. Torvfibrene presses ikke mellom fingrene ved krysting, opprinnelig torvstruktur er synlig.
	H4	Lite omvandlet, noe gjørmeholdig torv. Vannet som utskilles ved krysting er gjørmeholdig. Torven blir noe gjørmete ved krysting, men opprinnelig struktur er synlig.
Mellomtorv	H5	Noe omvandlet, gjørmete torv. Planterester svakt synlige. Noen fibre presses mellom fingrene sammen med gjørmete vann ved krysting. Den krystede torven er gjørmete.
	H6	Noe omvandlet, gjørmete torv. Planterester lite synlige. Mindre enn en tredjedel av torven presses mellom fingrene ved krysting. Den krystede torven er meget gjørmete.
	H7	Mye omvandlet, meget gjørmete torv. Planterester lite synlige. Omlag halvparten av torven presses mellom fingrene ved krysting. Utskilt væske har fast konsistens.
Svarttorv	H8	Mye omvandlet torv. Planterester meget lite synlige. Omlag to tredjedeler av torven presses mellom fingrene ved krysting. Gjenværende materiale er for det meste røtter og motstandsdyktige fibre.
	H9	Nesten fullstendig omvandlet, gjørme-lik torv. Nesten ingen planterester er synlige. Nesten all torven kan presses mellom fingrene ved krysting.
	H10	Fullstendig omvandlet torv. Ingen planterester er synlige. All torven kan presses mellom fingrene ved krysting.

4.9.4 Xxxxx og dy

Gytje og dy består av vannavsatte plante- og dyrerester. De kan virke fete og elastiske.

Gytje viser vanligvis organisk struktur og har en gråbrun eller grågrønn farge som blir lysere ved tørking. Grovgytje viser tydelig struktur, fingytje mindre tydelig.

Dy er en strukturløs masse rik på utfelte humuskolloider av brunsvart farge, som ikke blir lysere ved tørking. Overgangsformer mellom disse tilstandene finnes.

4.9.5 Mold, matjord

Mold er sterkt omdannet organisk materiale med løs struktur. Matjord er det øvre moldholdige jordlag.

4.9.6 Regler for benevning

Når innholdet av det organiske materiale utgjør mer enn 20 prosent av tørrstoffet, benyttes den organiske jordarts navn alene. Når innholdet ligger mellom 20 og 6 prosent, benyttes den organiske jordarts navn i substantivform, mens det mineralske innhold angis i adjektivform. Ligger innholdet mellom 6 og 2 prosent, benyttes den mineralske jordarts navn i substantivform, mens det organiske innhold angis i adjektivform.

Eksempler på benevning: Leirig gytje, sandig torv, gytjeholdig leire, humusholdig sand.

4.10 Vulkansk jord

Generelt er partikler av vulkansk opprinnelse porøse og densiteten av vulkansk jord er relativt lav. Jorden innehar en karakteristisk farge som avhenger av egenskapene til opprinnelsesmagmaen eller -bergarten. Vulkansk jord som hovedfraksjon er identifisert og beskrevet i henhold til partikkelstørrelsen, strukturen og fargen (se Tabell 8 nedenfor).

Tabell 8 Klassifisering av vulkansk jord (NS EN ISO 14688-1)

Terminologi		Partikkelstørrelse (mm)	Beskrivelse
Vulkansk stein		> 63	-
Vulkansk grus (lapilli)	-	> 2,0 < 63	-
	Pimpstein		Partiklene er porøse og hvite
	Porøs basalt		Partiklene er porøse og svarte
Vulkansk aske	Vulkansk sand	≤ 2,0	Jordarten viser spesielle egenskaper avhengig av området.
	Tuff		Jordarten har i de fleste tilfeller et eget lokalt navn.

4.11 Diskontinuiteter og lagdeling

Begrepet diskontinuitet er brukt for å beskrive overflater i jorden som skiller jord i forskjellig typer plane flater eller svake lag i jorden. De fleste diskontinuiteter faller i en av to store grupper:

a) Avsatte diskontinuiteter som er et resultat av måten jorden ble avsatt på eller formet, som for eksempel plane avsetningsflater som vanligvis er parallelle, men som kan vise sedimentære strukturer som krysslagdeling eller gradert lagdeling. Slike forekomster kan ikke være mekaniske diskontinuiteter og skal beskrives ut i fra tykkelsen til laget mellom de plane flatene.

b) Mekaniske diskontinuiteter som inkluderer mekaniske svakheter i jorda som en konsekvens av krymping, issmelting, utvasking av salter i marine leirer eller tektonisk spenning. Sprekker, svakhetssoner (kvikkleire) og forskyvninger er eksempler på slike diskontinuiteter. Svakhetssoner og forskyvninger kan også være en konsekvens av tidligere bevegelser i jordmassene.

Diskontinuiteter kan ha en betydelig innflytelse på jordens ingeniørmessige egenskaper, og forekomstens hyppighet og utbredelse uttrykkes ved å notere innbyrdes avstand. Mengde og rekkefølge av mellomrom mellom diskontinuitetene kan også angis. Hvis diskontinuiteter forekommer kan de beskrives ved hjelp av metodene i NS-EN ISO 14689-1:2003.

4.11.1 Vekslende lagdeling

Vekslende lagdeling er en sekvens av forskjellige jordlag med varierende tykkelse og utstrekning som er gitt en fellesbetegnelse av praktiske grunner (tynne lag, hyppige endringer i lagene). Egenskapene til det enkelte laget skal beskrives, og også veldig tynne lag skal inkluderes.

4.12 Geologiske tilleggsopplysninger

Beskrivelsen av jord bør, der det er mulig, inkludere den geologiske opprinnelsen til jorda. Denne skal også indikere egenskaper og mineralkomposisjon, også før testresultater er tilgjengelige. Nedenfor er angitt en del eksempler på tilleggsopplysninger som det kan være av interesse å ta med ved beskrivelsen av jordarter.

4.12.1 Avsetningens opprinnelse

Eksempler på opprinnelse kan være: Morene, flyvesand, xxxxx xxxxx, elvesand, forvitringsgrus, skjellsand, fyllmasse.

4.12.2 Innhold, sammensetning og utseende

Eksempler på beskrivelse kan være: Kvartssand, fyllittgrus, blokk- og steininnhold, trerester, innhold av skjell, jernsulfid, saltinnhold, kalkinnhold, lagdeling og farge.

4.12.3 Endring av xxxxxxxxx etter at den er avsatt

Eksempler på endringer kan være: Overkonsolidert, forvitret, utvasket, oppsprukket, sementert, resedimentert, omdannet til tørrskorpe.

5. METODER FOR IDENTIFISERING OG BESKRIVELSE AV JORD

5.1 Bestemmelse av fordeling av partikkelstørrelse

For å bestemme fordelingen av partikkelstørrelsen skal jordprøven fordeles på en flat overflate eller i håndflaten. Fordeling av partikkelstørrelser i prøven skal sammenlignes med en graderingsstandard (jordprøver) hvor ulike kornfraksjoner er sortert i henhold til Tabell 1.

Da partikler av silt og leire ikke er synlige for det blotte øye skal metodene i kap. 5.4, 5.6, 5.7 og 5.9 brukes for å bestemme karakteristikkene til slike materialer.

5.2 Bestemmelse av partikkelform

I tilfeller med grove fraksjoner skal partikkelformen beskrives ut fra kantetheten til partiklene. Denne indikerer graden av avrunding i kanter og hjørner, partiklenes generelle form, og deres overflateegenskaper. Terminologi som benyttes til dette formålet er som regel kun aktuell for bruk i grus og større fraksjoner, og er gitt i nedenstående tabell. Det er vanlig praksis å estimere midlere kantethet og avrunding ved å bruke standard diagrammer.

Tabell 9 Beskrivelse av partikkelform (NS EN ISO 14688-1)

Parameter	Partikkelform
Kantethet/rundethet	Meget kantet Kantet Kantavrundet Avrundet Meget avrundet
Form	Kubisk Flat Stenglig
Overflatetekstur	Ru Glatt

5.3 Bestemmelse av mineralinnhold

Mineralfordelingen for enkeltpartikler i en jordprøve identifiseres i henhold til geologiske metoder. Navn på mineralene, sammen med eventuelle tynne overflatelag, skal inkluderes i beskrivelsen av jordprøven. Når det foretas en feltundersøkelse av grovfraksjonene er en håndlupe ofte nødvendig.

Merknad 1: Gruspartiklene er vanligvis bergartsfragmenter, for eksempel sandstein, kalkstein og flint. Sand og andre finere partikler er generelt individuelle mineralpartikler som kvarts, glimmer, feltspat og leirmineraler. Grus- og sandpartikler kan være dekket med mineralsk materiale, inkludert kalk eller jernoksid. Krystaller, for eksempel gips i leire og pyritt i kalk, kan være tilstede.

5.4 Bestemmelse av finstoffinnhold

For identifisering av velgradert jord skal de fine fraksjonene i en liten prøve vaskes ut og det resterende grovmateriale beskrives på grunnlag av partikkelstørrelse og -form, type materiale og andre spesielle sammensetninger. Varigheten og grundigheten av utvaskingsprosessen og undersøkelsen av produktet indikerer type og prosentandel av finstoff.

5.5 Bestemmelse av jordfarge

Jordens farge vil, selv om den påvirkes av lokale forhold, ofte bestemmes av materialinnholdet og -fordeling. Fargen muliggjør ofte påvisning av forskjellen mellom mineralsk og organisk jord. Referanse til fargen av organisk jord og torv er gitt i kap. 4.9.

Det er viktig å identifisere fargen av en fersk kuttet overflate i fullt dagslys fordi noen jordtyper forandrer farge veldig raskt i luft. Et eksempel på dette er finstoffholdig jord som inneholder jernoksid i mengder som ofte har en olivengrønn farge når de er mettet med ferskvann, men som raskt oksiderer til rødt når flaten blir utsatt for luft. Farge som forandres på grunn av oksidering eller uttørking bør alltid noteres.

Et fargekart gir god hjelp for å oppnå entydige beskrivelser i bestemmelser utført av forskjellige personer.

5.6 Bestemmelse av fasthet i tørr tilstand

Fastheten i tørr tilstand gir informasjon om plastisiteten til jorden og derfor også oppførsel og identifisering av materialet som silt eller leire. For å bestemme den tørre fastheten av en jordprøve må den tørkes. Prøvens motstand når den blir oppsmuldret eller pulverisert mellom fingrene er et mål på den tørre fastheten til jorden, noe som bestemmes av typen og prosentandel finstoff i jorden. Det skilles mellom følgende beskrivelser:

a) Lav fasthet: Tørr jord går i oppløsning ved et lett til moderat fingertrykk.

b) Middels tørr fasthet: Tørr jord går i oppløsning ved et kraftig fingertrykk og blir til fragmenter som fortsatt viser kohesjon.

c) Høy tørr fasthet: Tørr jord går ikke lenger i oppløsning ved fingertrykk og kan kun deles i større deler.

Merknad 1: Lav tørr fasthet karakteriserer blant annet silt. Høy tørr fasthet karakteriserer leire, hvis den ikke er forårsaket av sementering. En blanding av leire og silt har generelt sett middels tørr fasthet.

5.7 Bestemmelse av dilatans

Hvordan friksjonsjord som ristes dilaterer (utvides) indikerer innholdet av silt og leir. En fuktet prøve av 10 mm – 20 mm størrelse ristes i hånden. Prøven blir skinnende ved at vann kommer til syne på prøvens overflate. Når prøven presses mellom fingrene forsvinner vannet. Innholdet av silt og leir kan anslås fra tiden det tar for vannet å komme til syne og forsvinne igjen når prøven ristes og presses.

Merknad 1: Vannet kommer til syne og forsvinner raskt for silt, mens risting og pressing ikke har den samme effekten på leire. Jo saktere vann kommer til syne på prøvens overflate, jo lavere innhold av silt og høyere innhold av leire.

5.8 Bestemmelse av plastisitet

For å bestemme plastisitetsgrensen skal en fuktig prøve rulles ut på en glatt overflate og tråder på omtrent 3 mm i diameter formes under håndflaten. Tråden rulles gjentatte ganger i håndflaten til vanninnholdet blir lavt nok til at tråden smuldrer ved den angitte diameter. Plastisitetsgrensen er da nådd.

a) Lav plastisitet: En prøve som har kohesjon, men som ikke kan rulles til tråder på omtrent 3 mm.

b) Høy plastisitet: En prøve som kan rulles ut i tynne tråder.

Se også kap. 4.7.

Merknad 1: Lav plastisitet kjennetegnes av et høyt innhold silt, mens høy plastisitet samsvarer med et høyt leirinnhold.

5.9 Bestemmelse av sand, silt og leirinnhold i jord

For å undersøke jordens innhold av sand, silt eller leire, kan en liten jordprøve gnis mellom fingrene, og om nødvendig under vann. Innholdet av sandfraksjoner kan bestemme ut i fra hvilken grad materiale føles grovkornig. Grov silt kan også føles grovkornig, men de enkeltstående partiklene kan ikke sees med det blotte øye.

Merknad 1: Leirholdig jord føles såpeaktig og klistrer seg til fingrene og kan bare fjernes ved vask. Siltig leire føles glatt å ta på, de tørre jordpartiklene som klistrer seg til fingrene kan lett blåses bort eller fjernes ved å klappe hendene sammen.

For å undersøke en leire for innhold av leir- eller silt-partikler kan en prøve med sin naturlige fuktighet kuttes med kniv. En skinnende kuttflate indikerer innhold av leire, mens en tørr snittflate karakteriserer silt eller leirholdig, sandig silt med lav plastisitet. For en rask bedømmelse kan prøven kuttes med en fingernegl eller smøres utover en flate.

5.10 Bestemmelse av kalkinnhold

Kalkinnholdet bestemmes ved en tilsetting av dråper av fortynnet saltsyre (HCl) (3:1 eller 10

%). De følgende karakteristikker kan benyttes for klassifisering:

a) Kalkfri (0), hvis tilsettingen av HCl ikke medfører brusing

b) Kalkholdig (+), hvis tilføringen av HCl medfører en tydelig, men ikke vedvarende brusing

c) Høyt kalkinnhold (++), hvis tilføringen av HCl medfører sterk og vedvarende brusing

Det skal bemerkes at i våt eller fuktig leirholdig jord vil reaksjonen vanligvis forekomme med noe forsinkelse.

Advarsel: Saltsyre kan produsere giftige gasser når den tilføres jord med kjemisk innhold.

5.11 Metoder for identifisering og beskrivelse av organisk innhold

Lukten av jord er en indikator på hvorvidt den er uorganisk eller organisk. Fersk, fuktig organisk jord har generelt en muggaktig lukt som kan identifiseres ved å varme opp en fuktig prøve. Råtnende og råttent organisk innhold kan gjenkjennes ved lukt av hydrogensulfid (H2S) som kan intensiveres ved å helle fortynnet saltsyre på prøven. Tørr uorganisk leire har en jordlig odør etter å ha blitt fuktet.

5.12 Bestemmelse av graden av nedbryting av torv

Graden av nedbrytning av torv kan bestemmes ved å presse en våt prøve i hånden (se Tabell 7). Hvis man presser prøven, og dette ikke gir noe utpresset masse fordi torven er for tørr, skal nedbrytingsgraden av torven fastsettes på grunnlag av et visuelt inntrykk: De viktigste fraksjonene av godt opprettholdte planterester som er gjenkjennelige i intakt til moderat oppløst torv, og ingen planterester i høy- eller fullstendig nedbrutt torv (se også kap. 4.9 og Tabell 7).

5.13 Metoder for identifisering og beskrivelse av vulkansk jord

Jord fra områder med vulkansk aktivitet kan identifiseres som vulkansk hvis den inneholder pimpstein og slagg. En annen metode er å måle innholdet av vulkansk glass ved utvasking av jorden. Hvis en mer nøyaktig identifisering kreves er det nødvendig å analysere de fysiske og kjemiske egenskapene til bestanddelene i jorden.

5.14 Bestemmelse av konsistens

Konsistensen av kohesjonsjord kan bestemmes i et enkelt forsøk og muliggjøre følgende identifikasjoner og beskrivelser:

a) En jordprøve kan beskrives som veldig bløt hvis den kan presses ut mellom fingrene når den klemmes i hånden.

b) En jordprøve kan beskrives som bløt hvis den kan formes ved lett fingertrykk.

c) En jordprøve kan beskrives som middels fast hvis den ikke smuldrer mellom fingrene, men kan rulles til en streng med 3,0 mm diameter under håndflaten uten å smuldre.

d) En jordprøve kan beskrives som fast hvis den smuldrer og bryter sammen når den rulles til en tråd med 3,0 mm diameter.

e) En jordprøve kan beskrives som meget fast hvis den har tørket ut og har lys farge, og den ikke lenger kan formes men smuldrer under trykk. Prøven kan penetreres av en tommelfingernegl.

Denne inndelingen er tilnærmet, spesielt for materialer med lav plastisitet.

6. PRINSIPPER FOR KLASSIFISERING AV JORD

6.1 Generelt

Jord skal klassifiseres i jordgrupper med utgangspunkt i deres natur og sammensetning. Det tas ikke hensyn til jordens vanninnhold eller densitet, men følgende karakteristiske forhold skal tas i betraktning:

• Partiklenes størrelsesfordeling (korngradering)

• Plastisitet

• Organisk innhold

• Opprinnelse

Merknad 1: Noen prinsipper for jordklassifisering er gitt i Vedlegg A.

6.2 Fraksjoner

Jord er en blanding av materiale med varierende partikkelstørrelse, gruppert i fraksjoner spesifisert i kap. 4.2.

Klassifikasjon av grov og svært grov jord skal baseres på partikkelstørrelsesfordelingen alene (se kap.4.3 og Tabell 1).

Tabell 10 Klassifisering av meget grov jord. (NS EN ISO 14688-2)

Fraksjon	Masseprosent (%)	Terminologi
Blokk	< 5 5 til 20 > 20	Lavt blokkinnhold Middels blokkinnhold Høyt blokkinnhold
Stein	< 10 10 til 20 > 20	Lavt steininnhold Middels steininnhold Høyt steininnhold

Merknad 1: Klassifiseringen av svært grov jord krever en svært stor prøve. Det er ikke mulig å ta representative prøver fra borehull for å benytte denne klassifiseringen.

I tilfeller der jord er sammensatt av både fine og grove fraksjoner skal klassifiseringen basere seg både på plastisitet og kornfordeling (se kap.4.3 og 4.4 samt kap. 5.8).

6.3 Partikkelstørrelsesfordeling (korngradering)

Partikkelstørrelsen og dens fordeling i jorden bestemmes ved en mekanisk analyse beskrevet i det følgende:

• Separasjon av de grovere fraksjonene ved å sikte en serie med standard sikt i henhold til ISO 3310-1 og ISO 3310-2.

• Bestemmelse av de finere fraksjonene ved en godkjent prosess (for eksempel sedimentering og optiske metoder).

Resultatet av sikte- og sedimentasjonsprosessen plottes inn i en korngraderingskurve (se Figur 2).

Ved angivelse av de grove fraksjonene kan det skilles mellom godt og dårlig gradert materiale, samt materiale med sprang i partikkelfordelingen. I denne forbindelsen gir krumningskoeffisienten CC (se pkt 3.2.4) og graderingstallet CU kvantitative måter å beskrive formen til korngraderingskurven. Hvis særskilte partikkelstørrelser er fraværende brukes begrepet partikkelsprang. Medianen d50 av graderingskurven, sammen med CU og CC kan også benyttes for å indikere partikkelstørrelsesfordelingen.

Tabell 11 Form på korngraderingskurve. (NS EN ISO 14688-2)

Betegnelse	CU (-)	CC (-)
Velgradert	> 15	1 < Cc < 3
Middels gradert	6 til 15	< 1
Ensgradert	< 6	< 1
Spranggradert	Vanligvis høy	Alle verdier (vanligvis < 0,5)

Merknad 1: Betegnelsene angitt i Tabell 11 (NS-EN ISO 14688-2, Ref. 18) har litt annerledes grenseskiller for CU enn Tabell 2. For norske formål benyttes Tabell 2.

6.4 Plastisitet

De fine fraksjonene i jorden, representert ved leire og silt og innhold av leirmineraler alene eller i blanding med grovere materialer, er vanligvis klassifisert i henhold til plastisitetsegenskapene. Dette blir bestemt på grunnlag av forsøk i laboratorier for bestemmelse av flytegrense wL og plastisitetsgrense wP (se kap. 4.7).

Graden av plastisitet av fin jord bør klassifiseres med de følgende begreper:

• Ikke-plastisk (jordart hvor leire/silt-fraksjonen utgjør en liten andel)

• Lav plastisitet

• Middels plastisitet

• Høy plastisitet

6.5 Organisk innhold

Når jord med organiske bestanddeler er klassifisert i henhold til organisk innhold (se Tabell 12) skilles det mellom organisk jord og mineraljord med organisk innhold.

Tabell 12 Klassifisering etter organisk innhold. (NS EN ISO 14688-2)

Jord	Organisk innhold (< 2 mm) % av tørr masse
Lavt organisk innhold	2 til 6
Middels organisk innhold	6 til 20
Høyt organisk innhold	>20

Merknad 1: Selv om innhold av organisk materiale klassifiseres som lavt, kan det påvirke jordartens geotekniske egenskaper.

Klassifisering av grov og sammensatt organisk jord er basert på typen av organisk innhold i jorden, den genetiske opprinnelsen og graden av nedbryting av de organiske bestanddelene. Regler for benevning er angitt i 4.9.6.

7. ANDRE PRINSIPPER FOR JORDARTSKLASSIFISERING

7.1 Generelt

Det finnes mange kvantifiserende begreper som kan brukes for å beskrive jord som omfatter densitet, udrenert skjærfasthet og plastisitet.

7.2 Korrelasjon for densitet av sand og grus

Begrepene for klassifisering av densitetsindeks ID er meget løs, løs, middels tett, tett og meget tett (se Tabell 13). Densitetsindeksen kan relateres til resultatene i feltundersøkelser (se for

eksempel NS-EN 1997-2, Ref 16). Slike feltundersøkelser kan for eksempel være: Dynamisk prøving (DP) i henhold til NS-EN ISO 22476-2, Standard Penetration Test (SPT) i henhold til NS-EN ISO 22476-3, trykksondering i henhold til NS-EN ISO 22476-1 og pressiometerforsøk (PMT) i henhold til ISO 22476-4, ISO 22476-6 og ISO 22476-8. Noen av disse dokumentene er under utarbeidelse.

Tabell 13 Korrelasjoner for densitetsklassifisering for sand og grus. (NS EN ISO 14688-2)

Begrep	Densitetsindeks ID (%)
Meget løs	0 til 15
Løs	15 til 35
Middels tett	35 til 65
Tett	65 til 85
Meget tett	85 til 100

Merknad 1: Betegnelsene angitt i Tabell 13 (NS-EN ISO 14688-2, Ref. 18) er mer detaljert enn betegnelsene angitt i Tabell 3. For norske formål benyttes Tabell 3.

7.3 Udrenert skjærfasthet av finkornig jord

Begreper som benyttes for bestemmelse av udrenert skjærfasthet i henhold til resultater fra laboratorie- og feltforsøk er gitt i Tabell 14.

Tabell 14 Klassifisering med hensyn på udrenert skjærfasthet. (NS EN ISO 14688-2)

Betegnelse for leire	Udrenert skjærfasthet cu(kPa)
Svært lav	<10
Meget lav	10 til 20
Lav	20 til 40
Middels	40 til 75
Høy	75 til 150
Meget høy	150 til 300
Svært høy	>300

Merknad 1: For feltformål kan udrenert skjærfasthet måles med enkle manuelle metoder, for eksempel lommepenetrometer eller inspeksjonsvingebor.

Merknad 2: Betegnelsene for leire angitt i Tabell 14 (NS-EN IOSO 14688-2 har andre grenseverdier og er mer detaljert enn betegnelsene angitt i Tabell 17 i pkt. 8.2.3. For norske formål benyttes Tabell 17.

Finkornig jord kan også klassifiseres i henhold til sensitiviteten som er forholdet mellom uforstyrret og omrørt udrenert skjærfasthet (se kap. 4.8). Sensitiviteten er lav (< 8), middels (8-30) eller høy (>30). Jord med omrørt fasthet cur < 0,5 kPa klassifiseres som kvikkleire.

7.4 Konsistensindeks

Begreper brukt for bestemmelse av konsistensindeks IC av silt og leire (se kap. 3.2.10) er gitt i Tabell 15.

Tabell 15 Klassifisering med hensyn på konsistensindeks. (NS EN ISO 14688-2)

Konsistens av silt og leire	Konsistensindeks IC (%)
Meget bløt	< 25
Bløt	25 til 50
Fast	50 til 75
Hard	75 til 100
Meget hard	> 100

Disse underkategoriene kan være omtrentlige, særlig i materialer med lav plastisitet. Fastheten til en leire trenger heller ikke å være konstant for en gitt konsistensindeks. Flyteindeksen kan også brukes som et alternativ.

7.5 Andre parametere

Andre parametere kan også benyttes til klassifisering for spesielle anvendelser:

• Tørr densitet

• Aktivitet (leire)

• Mineralogi

• Metningsgrad

• Permeabilitet

• Kompressibilitetsindeks

• Svelleindeks

• Karbonindeks

8. JORDARTENES MEKANISKE EGENSKAPER

8.1 Sonderingsmotstand

Tolkning av sonderingsmotstanden med henblikk på jordartenes mekaniske egenskaper kan gjennomføres for enkelte sonderingsmetoder, se kapittel 9.2.

8.2 Skjærfasthet

8.2.1 Generelt

De fleste jordarter har en viss evne til å motstå spenninger som påføres. Spenningene kan oppstå som følge av utgravninger, belastning fra byggverk, skred og lignende. Det er i første

rekke jordartenes evne til å motstå (hurtig påførte) skjærspenninger som avgjør hvor mye belastning de tåler før de bryter sammen.

8.2.2 Effektive skjærfasthetsparametre

En jordarts skjærfasthet, τf avhenger av effektivspenningen normalt på bruddplanet:

τf = c + σ' ⋅tan

φ(a= +') σtan⋅

der:

c = kohesjon (kPa)

a = c/tan φ= attraksjon (kPa)

φ = friksjonsvinkel (o)

σ' = effektiv normalspenning = σ - u (kPa)

σ = total normalspenning (kPa) u = poretrykk (kPa)

Parametrene φ og c (eller a) kan bestemmes ved treaksialforsøk i laboratoriet. Spenningsforholdene ved forsøket bør velges mest mulig representative for det tilfellet som skal analyseres.

(Karakteristiske og dimensjonerende verdier for skjærfasthet velges i forhold til NS-EN 1997: Geoteknisk prosjektering, Del 1: Allmenne regler (NS-EN 1997-1:2004+NA:2008, Ref. 15) og NS-EN 1997: Geoteknisk prosjektering, Del 2: Regler basert på grunnundersøkelser og laboratorieprøver (NS-EN 1997-2:2007+NA:2008, Ref. 16).

Typiske variasjonsområder for tan φ og a er angitt i Statens vegvesens Håndbok 016 Geoteknikk i vegbygging, kap. 2 (Ref. 11)

8.2.3 Udrenert skjærfasthet

Udrenert skjærfasthet cu er et mål for udrenert skjærfasthet i finkornige jordarter. Udrenert skjærfasthet cu kan uttrykkes ved hjelp av totalspenningene som virker på materialet:

cu = (σ1 − σ3 ) / 2

Ved brudd oppstår ofte store deformasjoner og omrøring som medfører at skjærfastheten svekkes, såkalt omrørt skjærfasthet cur.

Udrenert skjærfasthet, cu kan bestemmes både i laboratorium og felt. Målemetoden angis ved indeks ifølge tabellen nedenfor. Angående sensitivitet, se kap. 4.8.

Tabell 16 Bestemmelse av udrenert skjærfasthet cu.

Udrenert skjærfasthet	Målemetode
cuC	Aktivt treaksialforsøk (compression test)
cuE	Passivt treaksialforsøk (extension test)
cuD	Direkte skjærforsøk
cufc (uomrørt ), curfc (omrørt)	Konusforsøk (fall-cone test)
cuuc	Enkelt trykkforsøk (unconfined compression test)
cufv (uomrørt), curfv (omrørt)	Vingeborforsøk (field vane test)
cucptu	Trykksondering (med poretrykksmåling)

8.2.4 Betegnelse av leire og udrenert skjærfasthet

Betegnelse av leire og udrenert skjærfasthet gis i henhold til Tabell 17 nedenfor: Tabell 17 Betegnelse av leire og udrenert skjærfasthet.

Betegnelse av leire	Betegnelse av skjærfasthet	cu (kPa)
Meget bløt	Svært lav	< 10
Bløt	Lav	10 - 25
Middels fast	Middels	25 – 50
Fast	Høy	> 50

Merknad 1: Andre grenseverdier og en mer detaljert inndeling av betegnelser for leire er angitt i Tabell 14, men for norske forhold benyttes betegnelsene vist i Tabell 17.

8.3 Deformasjonsegenskaper

8.3.1 Generelt

En jordarts primære motstand mot deformasjon er gitt ved materialets (deformasjonsmodul):

M = Δσ'/ ε

Hvor ε er tøyningen forårsaket av effektivspenningsendringen Δσ'.

I praksis vil en (eventuelt en kombinasjon av to) av følgende regnemodeller kunne representere en jordarts deformasjonsmotstand:

1) M = kons tan t

(overkonsolidert jord for spenninger lavere enn σc’, eventuelt ved svelling)

2) M = m ⋅

aσ ⋅'

(sand, grus, grov silt)

3) M = m ⋅' (leire, fin silt for spenninger høyere enn σc’)

m = modultall

σa = referansespenning = 100 kPa

σc’ = prekonsolideringsspenning

Primærtøyningen (relativdeformasjonen) ε0-1 når effektivspenningen økes fra σo' til σ1', blir for de respektive regnemodellene:

Deformasjonen (setningen) av et jordlag med tykkelse H er gitt ved:

δ = ∑ ε ⋅H

0−H

8.3.2 Bestemmelse av modultall

Modultallet m kan finnes ved laboratorieforsøk, vanligvis i ødometer. Basert på valgt regnemodell foretas bestemmelsen av m fra σ' - ε eller σ' - M kurver.

Modultallet for friksjonsjordarter bestemmes alternativt ved feltforsøk (CPTU, skruplate).

Forsøksbetingelsene, for eksempel hovedspenningsforholdet, må tilpasses det praktiske problem, og m-verdien tas ut slik at det blir best mulig overensstemmelse med måleverdiene i det aktuelle spenningsområdet.

8.3.3 Empiriske verdier

Nedenstående Tabell 18 gir en grov orientering om hvilke modultallverdier som kan forventes for norske jordarter:

Tabell 18 Erfaringsverdier for modultallet m.

Sand (regnemodell 2)		Leire (regnemodell 3)
Lagring	m (-)	Vanninnhold	m (-)
Løs	< 100	Høyt (> 50 %)	< 10
Middels	100 - 250	Middels	10 – 30
Fast	> 250	Lavt (< 25 %)	> 30

8.3.4 Deformasjoners tidsforløp

Tiden (t) for en viss konsolideringsgrad (Up %) er gitt ved: t = Tp H2/cv

Tp = tidsfaktor avhengig av Up og tøyningsfordelingen med dybden.

H = drensvegens lengde

cv = konsolideringskoeffisient, bestemmes normalt ved ødometerforsøk i laboratoriet

Norske leirer har normalt cv = 2 - 25 m2/år, mens utenlandske høyplastiske leirer kan ha langt lavere verdier.

For silt og sand kan cv variere fra hundre til flere tusen ganger disse verdier.

8.4. Strømningsegenskaper

8.4.1 Generelt

Den vannmengde som under gitte ytre betingelser strømmer gjennom en jordart er bestemt av materialets permeabilitet:

k = q/Ai

der:	q	= vannmengde pr. tidsenhet som strømmer gjennom flaten A
	A i	= brutto areal normalt på strømretningen = Δh/Δl = gradient i strømretningen

Begrepet hydraulisk konduktivitet kan også benyttes for beskrivelse av jordarters vannledningsevne.

8.4.2 Hastigheter

Den nominelle hastighet som bestemmer vanngjennomgangen kalles filterhastigheten: v = q/A = ki

En tilnærmet korrekt verdi for midlere vannhastighet i porene er gitt ved porevannshastigheten:

vp = v/n

hvor n er jordartens porøsitet.

8.5. Telefarlighet

Jordartenes telefarlighet bedømmes ut fra den korngradering jordarten har, som vist i Tabell 19 nedenfor:

Tabell 19 Telefarlighetsklassifisering

Telefarlighetsklassifisering
Telefarlighetsgruppe	Av materiale < 20 mm
	Masseprosent (%)			Eksempel på jordarter
	< 2 µm	< 20 µm	< 200 µm
Ikke telefarlig (T1)		< 3		Sand, grus, torv, myrjord
Litt telefarlig (T2)		3 – 12		Sand, grus, morene (sandig, grusig)
Middels telefarlig (T3)	1)	> 12	< 50	Sand, morene (leirig) Leire med > 40 % < 0.002 mm
Meget telefarlig (T4)	< 40	> 12	> 50	Leire med < 40 % < 0.002 mm, silt, morene (siltig)

1) Også jordarter med mer enn 40 % < 2 µm regnes som middels telefarlige T3.

Eksempler på kornfordelingskurver for jordmaterialer innen de enkelte telegrupper er vist i Figur 4.

Figur 4 Eksempler på telefarlighetsklassifisering ( i hht. Statens vegvesen Ref. 21)

8.6. Komprimering

8.6.1 Generelt

I praksis er det ofte ønskelig eller nødvendig og forbedre jordens mekaniske egenskaper. Dette kan gjøres på flere måter, men en vanlig måte i anleggsteknikken er å benytte komprimering, for eksempel i forbindelse med forbehandling av byggegrunn, veg- og flyplassbygging, dambygging etc. Komprimering kan defineres som en tilsiktet pakning av jordmaterialet for å forbedre de mekaniske egenskapene. Derved oppnås øket styrke, redusert kompressibilitet og redusert permeabilitet.

Et laboratorieforsøk benyttes som referanse for å bestemme materialets komprimerings- egenskaper (Standard Proctor). Materialet tilsettes økende mengder vann og stampes inn i en stålsylinder med kjent energimengde. De betingelser som gir best komprimeringsresultat uttrykkes som maksimal tørrdensitet ρdmax ved optimalt vanninnhold wopt.

Ved komprimering av et materiale er følgende tre faktorer særlig bestemmende for resultatet:

• Jordarten

• Vanninnholdet

• Komprimeringsarbeidet

8.6.2 Jordarten

Tørrdensitet av det ferdig komprimerte materiale avhenger av jordarten. Figur 5 viser eksempler på hvilke resultater som oppnås ved komprimering av forskjellige jordarter i laboratoriet. Figur 5 viser også sammenhengen mellom vanninnhold og tørrdensitet for de enkelte jordarter.

Figur 5 Sammenheng mellom vanninnhold og tørrdensitet

8.6.3 Vanninnholdet

Dersom det benyttes samme komprimeringsarbeid og samme jordart, vil komprimeringsresultatet avhenge av vanninnholdet. Figur 5 viser at ved et visst vanninnhold oppnås størst tørrdensitet (ρdmaks). Dette vanninnhold kalles optimalt vanninnhold (wopt).

Ved grovkornige, permeable jordarter influeres ikke resultatet så sterkt av vanninnholdet fordi vannet dreneres ut under komprimeringen.

Fordi finkornige jordarter er tette, er det ikke mulig å redusere vanninnholdet vesentlig ved komprimering. Komprimeringen vil i første rekke bestå i at klumper brytes ned til en homogen masse med minst mulig luftfylte hulrom.

8.6.4 Komprimeringsarbeidet

Komprimering kan i prinsippet utføres etter tre forskjellige metoder. Disse er:

• Statisk trykk.

• Støtvirkning.

• Vibrering.

I felt velges egnet komprimeringsutstyr til det formål som er aktuelt. Både komprimeringsresultat, praktisk gjennomføring og materialtype må vurderes.

For alle jordarter vil en økning i komprimeringsarbeidet normalt resultere i en økning av den maksimale tørrdensitet, samt en minsking i optimalt vanninnhold. Dette er illustrert på Figur 5

for morenematerialer, der den stiplete kurven gjelder for et mindre komprimeringsarbeid (Standard Proctor) enn den heltrukne (Modifisert Proctor).

9. RAPPORT

Resultatet av geotekniske undersøkelser skal sammenstilles i en grunnundersøkelsesrapport som skal utgjøre en del av den geotekniske prosjekteringsrapporten i henhold til NS-EN 1997- 1 Eurokode 7 Geoteknisk prosjektering.

Grunnundersøkelsesrapporten bør vanligvis bestå av:

- presentasjon av tilgjengelig geoteknisk informasjon herunder geologiske forhold og relevante data

- geoteknisk evaluering av informasjonen med angivelse av de forutsetninger som danner grunnlag for tolkning av prøvingsresultatene.

Presentasjonen av geoteknisk informasjon skal inkludere

- faktiske opplysninger fra felt- og laboratorieundersøkelser

- dokumentasjon av de metodene som er brukt til å utføre feltundersøkelser og laboratorieprøvinger

Dokumentasjonen skal baseres på prøvingsrapporter beskrevet i NS-EN 1997-2. I tillegg bør rapporten inkludere følgende informasjon:

- navn på rådgivere og underentreprenører

- hensikten med og omfanget av den geotekniske undersøkelsen

- tidsrommet som felt- og laboratorieundersøkelsene er gjennomført innenfor

- befaring av byggeområdet

- byggeplassens geologi og registrerte jordarter

- prosedyrer for prøvetaking, transport og lagring av prøver

- tabellarisk sammenstilling av utførte undersøkelser med angivelse av mengder

- annen relevant informasjon (se NS-EN 1997-1)

Symbolene i ISO 710-1 og 710-2 bør benyttes til å beskrive jord i tegnforklaring for borhull eller på ingeniørgeologiske kart.

9.1 Opptegning i plan

9.1.1 Tegningssymboler

9.1.2 Nivåer og dybder (i meter)

Eksempel:

Over linjen:

Kote terreng (12.8) eller elvebunn, sjøbunn ved boring i vann.

Ut for linjen:

Boret dybde i løsmasser (18.5). Eventuelt boret dybde i fjell angis etter plusstegn (+3.0).

Under linjen:

Kote antatt fjell (-5.7). Antas at fjell ikke er påtruffet angis ~.

Stedsangivelse

Hver boring bør gis et nummer, og/eller stedsangivelse i form av koordinater eller lengde og utmål fra en basis.

Tegningsgrunnlag Plantegningen skal inneholde angivelse av tegningsgrunnlaget (kart, arkitektskisse, håndtegnet kartskisse eller lignende). 0 - punkt for høyder og koter og utgangspunkt for

nivellement skal angis. Nøkkelkart skal medtas. Hvis mulig skal koordinatnett avmerkes på plantegningen.

9.2. Opptegning i profil

9.2.1 Generelt

9.2.2 Forboring

Forboret, inkludert skovling. Forboret med tyngre utstyr

9.2.3 Avslutning av boring

Boring avsluttet (Årsak ikke angitt).

Antatt stein, blokk eller fast grunn.

Antatt fjell, berg.

Ring rundt avsluttet boring indikerer at bergindikator er brukt. Boret i fjell. (Hvis overgangen er usikker settes spørsmålstegn).

Boret i fjell og kjerne opptatt.

9.2.4 Grunnvannstand og poretrykk

Vannstand målt i

a) Åpent hull eller rør.

b) Rør med lokk. Angivelse av kote og måledato.

Poretrykk, u, fremstilles i et diagram. En teoretisk linje for hydrostatisk trykkfordeling γwz kan vises.

9.2.5 Sondering

Borhullet markeres med en enkel tykk strek. 9.2.5.1 Enkel sondering

Boringer som bare har til hensikt å registrere dybder til fjell eller

fast lag uten registrering av neddrivingsmotstand. Avslutning av boring som angitt under pkt. 2.3.1.

Ved enkel sondering med slagbormaskin og sondering med fjellrigg kan borsynk vises som sek/m.

9.2.5.2 Dreiesondering

Vertikallasten i

Forboret Ø 50

Alt. 1 Forboringsdybde markeres og diameter angis i mm. kN angis på borhullets venstre side. Endring

belastning vises med tverrstrek. Synk uten dreining markeres med skyggelegging eller raster.

Dreining:

Hel tverrstrek for hver 100 halvomdreining. Halv tverrstrek for hver 25 halvomdreining. Mindre enn 100 halvomdreininger ved å skrive antall halvomdreininger på høyre side.

Neddriving ved slag på boret vises med kryss, slagantall og redskap kan angis. Xxxxxx neddrivingsmåte vises med hel tverrstrek. Stolpens bredde skal være 3 mm ved M 1 : 200. Bredden øker lineært med målestokken.

Alt 2 Forboringsdybde markeres og diameter angis i mm. Resultatene fra dreieboringen tegnes opp i diagrammet idet man langs den horisontale akse avsetter antall halvomdreininger pr. m synk av xxxxx. Selve borhullet markeres ved en vertikal strek som akse i diagrammet.

Belastningen angis som ved alt. 1. Neddriving ved slag kan anføres som vist.

Tabell 20 Sonderingsmotstand målt med dreiebor

Sonderingsmotstand	Vertikal last (kN)	Synk i m pr. 25 halve omdreininger	Xxxxxx halve omdreininger pr. m
Meget liten	< 1		0
Liten	1	> 0,7	< 35
Middels	1	0,2 – 0,7	35 - 125
Stor	1	0,1 – 0,2	125 - 250
Meget stor	1	< 0,1	> 250

9.2.5.3 Ramsondering

Boret med konisk spiss rammes ned i grunnen ved hjelp av lodd. Rammemotstanden Q0 angis som brutto rammeenergi kNm pr. m synk av xxxxx.

Q0 = WH/s

der: W = tyngde av lodd (kN) H = fallhøyde (m)

s = synk i m pr. slag

Tabell 21 Sonderingsmotstand målt ved ramsondering

Sonderingsmotstand	Qo (kNm/m)
Meget liten	< 10
Liten	10 - 50
Middels	50 - 100
Stor	100 - 200
Meget stor	> 200

Ved ramsondering anbefales benyttet utvidet spiss etter internasjonal standard med tverrsnitt 10 cm2 (lett) - 20 cm2 (tung), loddets tyngde 10 - 63.5 kg og fallhøyde 0.5 - 0.75 m. (ISO 22476-2). Foranstående motstand gjelder for borlengder < 25 m.

9.2.5.4 Dreietrykksondering

Boret med spesielt utformet spiss penetreres med konstant hastighet (3 m/min) og rotasjonshastighet (25 rpm). Målt nedpressingskraft FDT vises mot dybde..

Øket rotasjonshastighet vises med kryss. "Pumping" (gjentatt kjøring opp og ned) anføres som vist.

9.2.5.5 Totalsondering

Totalsondering kombinerer prinsippene for dreietrykksondering og bergkontrollboring og benytter en modifisert borekrone med tilbakeslagsventil. Metoden starter som en dreietrykksondering. Når videre nedtrengning stopper, økes rotasjonshastigheten og om nødvendig aktiviseres også vannspyling. Hvis dette ikke gir videre nedtrengning, aktiviseres også slaghammeren samtidig

som rotasjonshastigheten økes.

Hvis bløtere grunn påtreffes, returneres til dreietrykkmodus. Dreietrykk-modus:

Målt nedpressingskraft FDT vises mot dybde..

Øket rotasjonshastighet vises med kryss. "Pumping" (gjentatt kjøring opp og ned) anføres.

Bergkontroll-modus

Bruk av spyling/slag registreres med skravur på borprofil. I tillegg plottes spyletrykk og bortid (synk pr m).

9.2.5.6. Standard Penetration Test

N angir antall slag pr. 30 cm synkning av prøvetaker. I borhullet markeres de opptatte prøvers beliggenhet.

For Standard Penetration Test (SPT) med bruk av split-spoon prøvetaker benyttes rør med 2 " ytre diameter, tyngde av lodd

0.65 kN, fallhøyde 0.76 m.

Tabell 22 Sonderingsmotstand målt med SPT.

Sonderingsmotstand	Xxxxxx slag pr. 0,3 m synk
Meget liten	< 4
Liten	4 – 10
Middels	10 – 30
Stor	30 – 50
Meget stor	> 50

9.2.5.7 Trykksondering (CPT) med poretrykksmåling (CPTU)

I en trykksondering (CPT = Cone Penetration Test) presses en sonde, vanligvis med areal 10 cm2, og med diameter Ø 35,7 mm kontinuerlig ned i grunnen med standardisert penetrasjonshastighet 2 cm/sek. Utstyr og terminologi er vist i Figurene 6 og 7. Under nedpressingen registreres spissmotstand qc og sidefriksjon fs .

Figur 6 Symboler i CPTU

Trykksondens spissgeometri og størrelse er standardisert.

Metoden benevnes trykksondering med poretrykksmåling (CPTU) når spissmotstand qc, sidefriksjonen fs og poretrykket u registreres samtidig. Anbefalt plassering for måling av poretrykk er like bak trykksondens koniske del, med benevning u2. Registrert spissmotstand må korrigeres for poretrykkseffekter før bruk.

Figur 7 Definisjoner og dimensjoner for trykksonde.

Borhullet markeres med enkel tykk strek. Korrigert spissmotstand qt, registrert sidefriksjon fs og poretrykk vises i diagram mot dybde. Tabell 23 nedenfor illustrerer klassifisering av sonderingsmotstanden ut ifra korrigert spissmotstand (qt).

Tabell 23 Sonderingsmotstand målt med CPT(U)

Sonderingsmotstand	Spissmotstand qt (MPa)
Meget liten	< 2.5
Liten	2.5 - 5.0
Middels	5 – 10
Stor	10 – 20
Meget stor	> 20

9.2.6 Vingeboring

Skjærfasthetene cuv og cuvr angis i kPa med tegnet +. Verdier merket (+) ansees ikke representative.

Borhullet markeres med enkel tykk strek. Målt skjærfasthet presenteres i diagram mot dybde.

9.2.7 Prøveserie

9.2.7.1 Materialsymboler

Ved blandingsjordarter som for eksempel morene kombineres symboler. 9.2.7.2 Presentasjon av laboratoriedata

(1) Dybden fra terreng. Ved boring i vann, fra elvebunn eller sjøbunn.

(2) Jordartsbeskrivelse. Grunnvannsstanden kan angis.

(3) Materialsymboler.

(4) Prøvens beliggenhet angis ved skråstrek, eventuelt påføres prøvenummer.

(5) Verdier som faller utenfor diagrammet angis med tall og markeres med pil. I sand kan angis både feltverdier og beregnede verdier tilsvarende vannmettet materiale.

(6) Tyngdetetthet γ i kN/m3, alternativt densitet ρ i kg/m3. Eventuelt kan i sand også angis beregnet verdi tilsvarende vannmettet materiale.

(7) Skjærfasthet cu angis i kpa

(8) Sensitivitet St angis i hele tall.

(9) Glødetap angis i %.

Kolonner for andre materialegenskaper kan inngå.

9.2.7.3 Symboler for laboratoriedata

Tabell 24 Symboler for laboratoriedata

Laboratorieanalyser	Bokstavsymbol	Tegn- symbol	Anmerkninger
Vanninnhold Naturlig vanninnhold Plastisitetsgrense Flytegrense	w wP wL	•
Tyngdetetthet/densitet
Tyngdetetthet	γ
Densitet Tørr densitet Korndensitet	ρ ρd ρs
Porøsitet Poretall	n e
Skjærfasthet, udrenert Konusforsøk (uomrørt/omrørt) Enaksialt trykkforsøk	cufc/curfc cuuc	▽/▼ 
Sensitivitet	St
Organisk materiale
Innhold av organisk karbon	Oc
Glødetap	Ogl
Xxxxxxxxxxxx	Xxx
Formuldningsgrad	vP

Forøvrig benyttes bokstavsymboler beskrevet i ISO-standarder.

9.3 Forkortelser

Følgende forkortelser kan benyttes i plan og profil:

9.3.1 Boringsutstyr

BB Bergbor

DR Xxxxxxxx

EL Elektrisk sonde

PK Kjerneprøver i berg

PR Prøvetaking i løsmasser

PZ Piezometer (poretrykksmåler) RB Rambor

SK Skovlbor

SL Slagbor

SP Spylebor

VB Vingebor

DT Dreietrykksondering TS Totalsondering

CPT Trykksondering (Cone Penetration Test)

CPTU Trykksondering med poretrykksmåling (Cone Penetration Test Undrained) SPT Standard Penetration Test

9.3.2 Vannstand

HRV Høyeste regulerte vannstand LRV Laveste regulerte vannstand HHV Høyeste høyvannstand

LLV Laveste lavvannstand HV Normal høyvannstand LV Normal lavvannstand MV Normal middelvannstand V Vannstand (dato angis)

GV Grunnvannstand (Dato angis) DFV Dimensjonerende flomvannstand MFV Maks. påregnelig flomvannstand

10. LITTERATURLISTE

1. Melding nr. 1 Praktisering av SI-enheter innen geoteknikk. . 1982, Norsk Geoteknisk Forening: Oslo.

2. Melding nr. 3 Veiledning for utførelse av dreiesondering.

1982, rev. 1989, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

3. Melding nr. 4 Veiledning for utførelse av vingeboring

1982, rev.1989, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

4. Melding nr. 5 Veiledning for utførelse av trykksondering

1982, rev. 2010, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

5. Melding nr.6 Veiledning for måling av grunnvannstand og poretrykk

1982, rev. 1989, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

6. Melding nr. 7 Veiledning for utførelse av dreietrykksondering. .

1982, rev. 1989, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

7. Melding nr. 8 Kommentarkoder for grunnundersøkelser. 1992, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

8. Melding nr. 9 Veiledning for utførelse av totalsondering

1994, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo

9. Melding nr. 10 Beskrivelsestekster for utførelse av grunnundersøkelser

rev.2008, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

10. Melding nr. 11 Veiledning for utførelse av prøvetaking

1997, rev. 2011, Norsk Geoteknisk Forening, Oslo.

11. Statens vegvesn, Håndbok 016 Geoteknikk i vegbygging, Vegdirektoratet, Oslo, 2010.

12. Statens vegvesen, Håndbok 018 Vegbygging, Vegdirektoratet, Oslo 2011.

13. Statens vegvesen, Håndbok 280 Geoteknisk felthåndbok, Vegdirektoratet, Oslo 2010.

14. Von Post, Xxxxxxx, Upplysninger rørande Sveriges Geologiska Undersøknings torvmarksrekognosering, Sveriges Geologiska Undersøkning, Serie D, no. 52, Stockholm 1921.

VEDLEGG A

(NS EN ISO 14688-2)

Prinsipper for klassifisering av jord

Den vanligste fremgangsmåten ved klassifisering er å skille jordarter på grunnlag av korngradering og plastisitet. Det skilles mellom de relative kornfraksjonsstørrelsene bestemt for hele prøven for de grovkornige fraksjonene, og på plastisiteten for de mer finkornige fraksjonene (se Tabell A.1)

Prinsippene for klassifisering tilpasset spesielle geologiske forhold eller ingeniørmessige problemstillinger er presentert i denne meldingen.

Utvidelser og presisering av disse prinsippene for nasjonale prosjekter kan foretas og et eksempel er vist i Tabell A.1. Spesielle klassifiseringsregler forventes å kvantifisere grensene og reglene for slik kategorisering.

Tabell A.1

Kriterier	Jordarts- gruppe	Kvanti- fisering	Betegnelse på grupper med likeartede egenskaper			Videre inndeling
fuktig jord ikke klebrig	meget grov- korning	flest kron > 200 mm flest korn > 63 mm	Bo Co	xBo boCo saCo, grCo	coBo sagrCo	krever spesiell vurdering
	grovkornig	flest korn > 2 mm flest korn > 0, 63 mm	Gr Sa	coGr saGr, grSa siGr, clGr orSa	coSaGr sasiGr, grsiSa siSa, clSa, saclGr	korngradering, form på kurve, densitet, permeabilitet
fuktig jord klebrig	finkornig	lavplastisk dilatant plastisk ikke-dilatant	Si Cl	saSi clSi, siCl orSi, orCl	sagrSi saclSi sagrCl	platisitet vanninnhold skjærfasthet, sensitivitet, kompressibilitet
mørk farge lav densitet	organisk		Or	saOr, siOr	clOr	krever spesiell vurdering
ikke naturlig avsetning	utlagte masser	fyllmasser	Mg	xMg	produserte masser	krever spesiell vurdering
					relokerte naturlige masser	som for naturlige masser
Symboler
jordart Blokker Stein Grus Sand Silt Leire Organisk Fyllmasser	hoved- betegnelse Bo Co Gr Sa Si Cl Or Mg	Sekundære betegnelser bo co gr Gr(gr) og Sa(sa) kan inndeles i fin F(f), medium sa M8m) eller grov G(g) si cl or - x kombinasjon med alle mulige komponenter				jordarter som krever spesiell vurdering bør klassifiseres i henhold til gitte prosjektkrav

Merknad 1: Symbolbetegnelsene benyttes vanligvis ikke i norsk praksis, se Tabell 1.

VEDLEGG B

Eksempel på rapportvedlegg med tegningsforklaring