Finansavtaleloven § 47

Finansavtaleloven § 47

Finansinstitusjoners frarådningsplikt ved utlån til forbrukere

Kandidatnummer: 692

Leveringsfrist: 27.04.2009

Til sammen 16 220 ord

27.04.2009

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING 1

1.1 Oppgavens tema og avgrensning 1

2 RETTSKILDEBILDET 3

2.1 Finansavtalelovens forarbeider 3

2.2 Rettspraksis 4

2.3 Uttalelser fra Bankklagenemnda 4

2.4 Forholdet til det nye forbrukerkredittdirektivet 6

3 RETTSTILSTANDEN I DE ANDRE NORDISKE LANDENE 8

3.1 Danmark 8

3.2 Sverige 8

3.3 Finland 9

3.4 Oppsummering 10

4 LOVFESTING AV FRARÅDNINGSPLIKTEN 10

4.1 Tidligere rettstilstand 10

4.2 Lovens bakgrunn 12

4.3 Hensyn bak frarådningsplikten 12

5 BEGREPENE I FINANSAVTALELOVEN § 47 15

5.1 Finansinstitusjon 15

5.2 Forbruker 17

5.2.1 ”Fysisk person” – grensen mot juridisk person 17

5.2.2 Avgrensningen mot næringsvirksomhet 19

5.2.3 Krav om synbarhet? 22

5.3 Låneavtale 23

6 FRARÅDNINGSPLIKTENS INNHOLD 25

6.1 Kredittvurderingen 25

6.2 Kriteriene i finansavtaleloven § 47 26

6.2.1 Undersøkelsesplikt? 27

6.2.2 Økonomisk evne 29

6.2.3 Andre forhold 33

6.3 Når inntrer frarådningsplikten? 36

6.3.1 Terskelen for frarådningsplikten 36

6.3.2 Tidspunktet for frarådningsplikten 39

6.4 Formkravet 41

7 VIRKNINGER VED BRUDD PÅ FRARÅDNINGSPLIKTEN 44

7.1 Årsakssammenheng 44

7.2 Rimelighetsvurderingen 45

7.3 Omfanget av lempingen 48

8 FRARÅDNING I FORHOLD TIL SPESIELLE LÅN 49

8.1 Statens lånekasse 49

8.2 Sosiallån 50

8.3 Fleksilån 52

9 VIRKEMIDLER SOM KAN EFFEKTIVISERE FRARÅDNINGSPLIKTEN     54

9.1 Økte kompetansekrav 54

9.2 Gjeldsregister 56

10 AVSLUTTENDE BEMERKNINGER 58

11 LITTERATURLISTE 60

1 Innledning

1.1 Oppgavens tema og avgrensning

Temaet for denne oppgaven er finansinstitusjoners frarådningsplikt etter finansavtaleloven

§ 47, nærmere bestemt ved utlån til forbrukere. Jeg vil i avhandlingen blant annet se på hva som utløser frarådningsplikten og hvilke konsekvenser et brudd på plikten vil ha. Jeg vil også ta for meg ulike tiltak som kan tenkes å gjøre frarådningsplikten mer effektiv.

Finansavtaleloven ble vedtatt av Stortinget den 25. juni 1999 og trådte i kraft 1. juli 2000. Lovens frarådningsbestemmelser finner man i §§ 47 og 60. I tillegg til disse fikk man per

1. januar 2009 en ny lovbestemmelse om frarådning, nærmere bestemt kredittkjøpsloven

§ 9a, som gjør at kredittytere i forbindelse med forbrukerkredittkjøp kan ha en plikt til å fraråde.

Finansavtaleloven § 47, som er hovedfokuset i denne oppgaven, regulerer finansinstitusjoners frarådningsplikt ved utlån til forbrukere. Bestemmelsen lyder; ”dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette.

Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig”.

Frarådningsplikten representerer ikke noe forbud mot at långiveren yter lånet. Poenget er at låntaker, gjennom en frarådning, skal bli advart mot og kunne ta stilling til den risiko for mislighold som foreligger.1

1 NOU 1994:19

I finansavtaleloven § 60(2) oppstiller man en frarådningsplikt overfor kausjonister. Finansinstitusjonen må fraråde dersom kausjonisten alvorlig bør overveie å stille kausjon. På samme måte som etter § 47 skal det legges vekt på både økonomisk evne og andre forhold. Dersom långiveren forsømmer dette, kan kausjonistens ansvar nedsettes for så vidt lemping finnes rimelig. Det samme gjelder dersom långiveren burde ha eller har frarådet forbrukeren å ta opp lånet, jfr. finansavtaleloven § 60(1). I disse tilfellene skal kausjonisten skriftlig underrettes om frarådningen. Jeg kommer ikke til å gå nærmere inn på problemstillinger rundt kausjonstilfellene i denne avhandlingen.

Bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 9a regulerer frarådningsplikten for kredittavtale inngått mellom en kredittyter og en forbruker. Bestemmelsen slår fast at dersom kredittyteren før det inngås avtale om kreditt, eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Denne bestemmelsen er i stor grad utformet med finansavtaleloven § 47 som modell og sistnevnte bestemmelse vil derfor, ved praktiseringen av kredittkjøpsloven § 9a, kunne gi veiledning. I praksis vil det ikke lenger være så interessant å se på hvilke type kreditter som faller utenfor finansavtaleloven. Grunnen til dette er at frarådningsreglene nå er de samme etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven. Jeg kommer ikke til å behandle frarådningsplikten etter kredittkjøpsloven i denne avhandlingen.

2 Rettskildebildet

2.1 Finansavtalelovens forarbeider

Utgangspunket for fastleggelsen av innholdet i frarådningsplikten er ordlyden i finansavtaleloven § 47. I de fleste tilfeller kommer man ikke frem til lovens meningsinnhold kun ved å se på ordlyden, og det er her lovens forarbeider kan være til hjelp. Finansavtalelovens forarbeider er NOU 1994:19 ”Finansavtaler og finansoppdrag”, Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) ”Finansavtaleloven” og Innst.O. nr. 84 (1998-1999) ”Finansavtaleloven”.

Av disse forarbeidene er det særlig lovens NOU som er sentral, da det er mindretallets uttalelser i dette forarbeidet som til slutt vant frem. Flertallet av de som skulle utrede rettsområdet (Banklovkommisjonen) gikk imot forslaget om en lovfestet frarådningsplikt ved låneavtaler inngått med forbrukere.2 Også i lovens Ot.prp. fulgte departementet opp flertallets syn om ikke å lovforankre frarådningsplikten.3 I Innst.O støttet imidlertid justiskomitéen mindretallets vurderinger i NOUen og gikk inn for å lovfeste en frarådningsplikt.4 Komiteen fremmet forslaget om finansavtaleloven § 47 og bestemmelsen ble vedtatt med stor oppslutning i Stortinget.

Lovens forarbeider tillegges vanligvis relativt stor rettskildemessige betydning, og de som anvender loven bør nok i alle fall til en viss grad føle seg bundet av de tolkingsanvisninger forarbeidene gir.5 Man kan i denne sammenheng spørre om det har noen betydning for den rettsskildemessige verdien at NOUen er det sentrale forarbeidet. Normalt er det slik at jo nærmere man kommer vedtakelsen av en lov, jo større vekt legger man på forarbeidet.

Stortinget la imidlertid mindretallets uttalelser i NOUen til grunn og vedtok frarådningsplikten på basis av disse. Jeg kan derfor ikke se at dette forarbeidet skal ha

2 NOU 1994:19

3 Ot.prp.nr.41 (1998-1999)

4 Innst.O nr.84(1998-1999)

5 Xxxxxxx (2001) side 73

mindre vekt kun fordi uttalelsene kommer fra et mindretall og det stammer fra et tidlig stadium i lovprosessen.

2.2 Rettspraksis

Rettspraksis supplerer lovteksten og forarbeidene når man skal komme frem til et tolkingsresultat, og er således en viktig rettskildefaktor. Vekten avhenger imidlertid av flere ting, blant annet fra hvilken instans avgjørelsen kommer. Det er først og fremst avgjørelser fra Høyesterett som gis stor rettskildemessig betydning.

Svært få saker som omhandler frarådningsplikten har nådd helt opp i rettssystemet. Det foreligger imidlertid en del underrettspraksis på området. Disse vil ha relevans ved praktiseringen av frarådningsplikten, selv om de ikke har samme rettskildemessige verdi som dommer fra Høyesterett.

Noe av grunnen til at det foreligger relativt lite rettspraksis, sammenlignet med andre områder innenfor obligasjonsretten, kan være at finansavtaleloven er relativt ny. Den avgjørende årsaken er nok imidlertid at Bankklagenemnda behandler flertallet av sakene og at deres uttalelser i de fleste tilfeller blir stående som det endelige resultatet.

2.3 Uttalelser fra Bankklagenemnda

Bankklagenemnda ble opprettet i 1988, som følge av en avtale mellom bankforeningene og Forbrukerrådet. Regelverket for Bankklagenemndas virksomhet er nedfelt i den såkalte Hovedavtalen6 (heretter avtalen). Ifølge avtalens § 1-1(2) er formålet med klageordningen å gi forbrukere et sted å henvende seg dersom de vil klage på en finansinstitusjon.

Bankklagenemnda har ingen avgjørelsesmyndighet og uttalelsene er kun rådgivende, jfr. avtalens § 2-3(2)1.pkt. Dersom uttalelsene går imot innklagede finansinstitusjon, skal

6 xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxxx.xx

institusjonen gi en begrunnet tilbakemelding innen tre uker dersom de ikke kommer til å rette seg etter uttalelsen. På grunn av denne tilbakemeldingsordningen respekterer finansinstitusjonene i de fleste tilfeller nemndas avgjørelse. Det kan også virke som institusjonene har en høy grad av lojalitet til nemndas uttalelser og derfor viser tilbakeholdenhet med å fravike avgjørelsene.7

Bankklagenemnda er satt sammen av personer med særlig sakkunnskap på rettsområdet, og man får derfor en spesialisert vurdering av sakene som klages inn for organet. Man skal ikke se bort fra at de som sitter i Bankklagenemnda har større kompetanse og bredere erfaring i forhold til ulike problemstillinger innen rettsområdet, enn de ordinære domstolene.

Når det gjelder rettskildeverdien av nemndsavgjørelser generelt, kom Høyesterett med noen bemerkninger rundt dette i Rt. 1984 s. 248. Bemerkningene gjaldt praksis fra Næringslivets Konkurranseutvalg, som på samme måte som Bankklagenemnda avgir rådgivende uttalelser. Selv om ordningen med Næringslivets Konkurranseutvalg er eldre enn Bankklagenemnda, har man en langt mer begrenset praksis fra dette utvalget. Høyesterett uttalte i den aktuelle saken at ”De responsa som avgis av et organ som Næringslivets Konkurranseutvalg binder ikke domstolene, selv om jeg er enig i at det ofte vil være

naturlig å tillegge dem betydelig vekt”.8 Det er med dette derfor grunn til å tro at domstolene vil innta samme holdning til Bankklagenemndas praksis.9

Vekten av Bankklagenemndas avgjørelser beror også på hvilket annet materiale som foreligger. Dersom det dreier seg om spørsmål det ikke finnes annet rettskildematerial om, må nemndsavgjørelsene veie tungt. Hensynet til alle sakene som er blitt avgjort tilsier at det skal sterke grunner til før domstolene velger avvikende prinsipper. På områder der de rettslige rammene er mer fastlagte kan også nemndas praksis tillegges betydning, om ikke i

7 Hagstrøm (2003) side 57

8 Se dommens side 258

9 Xxxxxxxx (2003) side 57-58

like stor utstrekning. Når det kommer til de klassiske rettsområdene, som har omfattende lovgivning, rettspraksis og teori, vil uttalelsene som utgangspunkt ikke ha annen vekt enn sin overbevisningskraft.10

Som tidligere nevnt, er det sjelden finansinstitusjonene ikke retter seg etter nemndas uttalelser. Dette kan bety at uttalelsene fra Bankklagenemnda etter hvert kan få en normativ virkning, ved at det skapes en praksis. Dersom denne praksisen blir etterfulgt kan den gå over til å bli sedvane, og dette er en rettskildefaktor domstolene legger vekt på.11

Reelt sett er Bankklagenemnda blitt det sentrale tvisteløsningsorgan mellom finansinstitusjoner og forbrukere. Saksbehandlingen er enkel og kostnadsfri, og den allsidige sammensetningen av nemnda tilsier at det gjennomgående blir truffet avgjørelser som er forsvarlige og reflekterer innsikt i bankjuridiske spørsmål.12

2.4 Forholdet til det nye forbrukerkredittdirektivet

Det kan reises spørsmål om hvilke konsekvenser det nye forbrukerkredittdirektivet kan få for gjeldende rett; vil frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47 kunne beholdes dersom det nye direktivet gjennomføres i norsk rett. Dette vil i så fall ha betydning for om man kan opprettholde den forbrukerbeskyttelse man har per i dag.

Kommisjonen la i september 2002 frem et forslag om harmonisering av medlemsstatenes lover og bestemmelser om forbrukerkreditt. På bakgrunn av til dels omfattende endringsforlag fra Europaparlamentet, fremsatte Kommisjonen i 2005 et revidert direktivforslag. Direktivforslaget ble ved Rådets vedtak 7. april 2008 endelig vedtatt i EU, og direktiv 2008/48/EF erstatter dermed det eksisterende direktiv om forbrukerkreditt, 87/102/EØF. Etter Justisdepartementets tilrådning ble det 18. april 2008 oppnevnt et

10 Hagstrøm (2003) side 58

11 Xxxxxxxx (2000) side 10-11

12 Hagstrøm side (2003) side 57

utvalg til å revidere kredittkjøpsloven og foreslå endringer i finansavtaleloven. Fristen for utvalgets arbeid er 1. mai. 2009.13

Direktivet inneholder ingen uttrykkelig plikt for finansinstitusjoner til å gi rådgivning til forbrukere med hensyn til om det ut i fra økonomisk evne bør tas opp lån eller ikke.

Direktivets artikkel 5 nr.1 pålegger imidlertid långiver å overholde prinsippet om ansvarlig kredittgivning ved å informere forbrukeren i forkant av avtalen og å foreta den nødvendige kredittsjekk av forbrukeren før avtale inngås. Etter artikkel 5 nr.6 påhviler det långiver en forpliktelse til å sette forbrukeren i stand til selv å foreta et fornuftig valg i forhold til om avtale bør inngås eller ikke.14

Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, jfr. artikkel 22 nr. 1. Dette innebærer at medlemsstatene ikke kan beholde eller innføre andre nasjonale bestemmelser enn de som fremgår av direktivet. Med mindre direktivet uttrykkelig sier noe annet, innebærer dette at nasjonal lovgivning ikke kan gå lenger i å verne forbrukere på de områder som reguleres av direktivet.15

Det er imidlertid opp til det enkelte medlemsland å bestemme hvordan rådgivningen etter artikkel 5 nr.6 skal gis, med hensyn til form, omfang, samt hvem som skal yte den. En frarådning vil være en direkte måte å forklare forbrukeren at hans økonomisk evne tilsier at det bør vises tilbakeholdenhet med å inngå en låneavtale. Samtidig vil det fra långivers ståsted ikke være uforsvarlig å yte lånet, slik at dette skal nektes. Det antas dermed at en frarådningsplikt i nasjonal lovgivning vil ligge innenfor den frihet det enkelte medlemsland er gitt i henhold til direktivets artikkel 5 nr.6.16

13Se Europaportalen på Regjeringens nettsider

14 NOU 2007:5

15 NOU 2007:5

16 NOU 2005:7

3 Rettstilstanden i de andre nordiske landene

Da de andre nordiske landene bygger på mange av de samme rettstradisjonene som Norge, kan det være av interesse å sammenligne vår måte å regulere ulike rettsområder på med deres. Dette kan være med på å sette de norske reglene i perspektiv. I dette kapitlet vil jeg kort se om Danmark, Sverige eller Finland har bestemmelser som regulerer finansinstitusjoners frarådningsplikt ved utlån til forbrukere, og i så fall på hvilken måte dette kommer til uttrykk i landenes regelverk.

3.1 Danmark

Man har ingen regler om frarådningsplikt i Danmark. Bestemmelsen om at en finansiell virksomhet skal handle ”redelig og lojalt overfor sine kunder” vil være det som ligger nærmest en frarådningsplikt, jfr. lov om finansieringsvirksomhed (LBK nr 286 af 04/04/2006) § 43(1). Det følger av kravet til ”redelig forretningsskikk” at finansinstitusjoner har en lojalitetsplikt når de gir råd til forbrukere. Dette innebærer blant annet at forbrukeren skal gis så mye informasjon, samt på en slik måte, at vedkommende kan treffe sin beslutning om å ta opp lån på et velinformert grunnlag.17 Dersom finansinstitusjonen ser indikasjoner på at forbrukeren kan få problemer med å tilbakebetale lånet, skjerpes imidlertid kravet og det kan oppstå en plikt til å fraråde låneopptaket.18

3.2 Sverige

Situasjonen i Sverige er ikke ulik den i Danmark. Det finnes ingen lovbestemmelser som pålegger långiver å fraråde forbrukere å ta opp lån. Konsumentkreditlag § 5 er det som ligger nærmest en frarådningsplikt. I denne bestemmelsen fastslås det at forbrukerens interesser skal ivaretas med tilbørlig omsorg, samt at det foreligger en plikt for långiveren

17 NOU 2005:7

18 Schmauch (2001)

til å foreta en kredittvurdering av forbrukeren. Imidlertid foreligger det ingen uttrykkelige regler om nøyaktig hvilke opplysninger som skal innhentes ved kredittprøvingen.19

Högsta Domstolen har avsagt to avgjørelser som tar for seg spørsmålet om frarådningsplikt.20 I begge tilfellene var saksforholdet slik at ansatte hadde påtatt seg lån som de lånte videre til sin arbeidsgiver. Arbeidsgiveren gikk senere konkurs og de ansatte ble dermed sittende igjen med store gjeldsforpliktelser. Låntakerne (de ansatte) hevdet at långiveren burde ha frårådet lån under slike omstendigheter. Domstolen ga uttrykk for at plikten til kredittprøving har til formål å stadfeste om låntakeren har mulighet til å oppfylle de økonomiske vilkårene i låneavtalen, og at noe annet ikke kan utledes fra konsumkreditlagen § 5. Långiveren har ingen plikt til å vurdere rimeligheten av hvordan forbrukeren velger å benytte seg av lånet. Retten gikk imidlertid ennå et skritt videre og uttrykte at selv der det foreligger brudd på plikten til å foreta en kredittvurdering, kan det kun unntaksvis bli snakk om å lempe forbrukerens tilbakebetalingsplikt. Dette måtte, etter rettens mening, i så fall hjemles i avtalslagen § 36.21

3.3 Finland

Heller ikke i Finland har man bestemmelser som lovfester en frarådningsplikt for långivere eller andre kredittytere. Det vurderes imidlertid opprettelse av et kredittregister som har til formål å forhindre at det gis mer lån enn låntaker kan betjene.22 I denne sammenheng kan man trekke en parallell til spørsmålet om man i Norge skal opprette et gjeldsregister.23

19 NOU 2007:5

20 NJA 1996 s. 3 og NJA 1999 s. 304

21 Schmauch (2001)

22 NOU 2007:5 pkt 4.2.3

23 Se mer om dette i avhandlingens kap 9.2

3.4 Oppsummering

Det er per i dag ingen av de andre nordiske landene som, på samme måte som Norge, har lovfestet en frarådningsplikt ved utlån til forbrukere. Vurderingen om en forbruker bør ta opp lån er blitt innfortolket i lojalitetsplikten kontraktspartene imellom.24 Norge kan på dette området dermed sies å være et foregangsland. Man kan imidlertid ikke trekke noen slutning om hvorvidt en lovfestet frarådningsplikt er en bedre løsning enn å basere seg på alminnelige lojalitetsprinsipper. Det kan være at det i de andre nordiske landene foreligger et sterkt forbrukervern på dette rettsområdet, til tross for at plikten til å fraråde ikke har kommet uttrykk i en lovbestemmelse. Dette er imidlertid noe jeg ikke har sett nærmere på, da det faller utenfor avhandlingens rammer.

4 Lovfesting av frarådningsplikten

I dette kapitlet vil jeg først helt kort ta for meg den tidligere rettstilstanden på frarådningspliktens område, før jeg videre ser på bakgrunnen for og hensynene bak lovfestingen av frarådningsplikten.

4.1 Tidligere rettstilstand

Før finansavtaleloven fantes det ingen lovfestet frarådningsplikt. Det var imidlertid på ulovfestet grunnlag utviklet en plikt til å fraråde, basert på avtaleloven §§ 30, 33 og 36 og ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold. Denne ulovfestede frarådningsplikten ble lagt til grunn i Rt. 1959 s. 1048, som ga opphavet til læren om ”håpløst foretagende”. I denne dommen ble salg av en eiendom kjent ugyldig etter avtaleloven § 33 fordi det for

xxxxxxxx måtte ha vært ”åpenbart” at kjøperen ikke kunne oppfylle kontrakten. Det ble i dommen formulert et krav om at det måtte dreie seg om et ”håpløst foretagende” før man kunne oppstille et krav om frarådning. Som et resultat av dommen har det i ettertid blitt

24 NOU 2007:5

antatt at frarådningsplikten ved låneopptak har vært snever og gjort betinget av at det for lånegiveren fremsto som tilnærmet umulig for låntakeren å oppfylle gjeldsforpliktelsene. 25

Innholdet av den ulovfestede frarådningsplikten ble i tiden etter dommen i 1959 påvirket av det økende fokus på forbrukervern og lojalitet i kontraktsforhold. Denne stadig mer forbrukervennlige utviklingen ble fremhevet i Rt. 2003 s. 1252. Her ga Høyesterett utrykk for, etter å ha vist til dommen fra 1959 om ”håpløst foretagende” og den senere utviklingen av forbrukervernet og lojalitetsplikter i kontraktsforhold, at en långivers frarådningsplikt var mer omfattende i 1994 enn i 1959.26 Domstolen slo med dette fast at det ikke lenger skulle like mye til før en plikt til å fraråde gjorde seg gjeldende.

I lovens forarbeider er det antatt at lovbestemmelsen i finansavtaleloven § 47 hovedsakelig er en kodifisering av det som allerede anses å følge av avtaleloven §§ 30, 33 og 36 og ulovfestede regler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold.27 Man kan imidlertid spørre om dette stemmer, da frarådningsbestemmelsen på flere måter skiller seg fra de alminnelige ulovfestede reglene. For det første må det antas at terskelen for når plikten inntrer er lavere. Ifølge finansavtaleloven § 47 er det tilstrekkelig at låntakeren ”alvorlig bør overveie å avstå fra lånet”. For det andre antyder lovteksten at finansinstitusjonen har en plikt til å foreta en bredere vurdering ved at det ikke kun er ”økonomisk evne”, men også ”andre forhold” på låntakerens side som må tas i betraktning.28

Det er antatt at regelen om frarådningsplikten kan åpne for en rettsutvikling med skjerpede krav til finansinstitusjonene. Bestemmelsen i finansavtaleloven § 47 kan gi føringer for den aktsomhetsplikt institusjonene har, også i de tilfeller som faller utenfor finansavtalelovens virkeområde.29

25 Hansen (2005)

26 Xxxxxx (2005)

27 NOU 1994:19

28 Xxxxxxxx (2003) side 166

29 Hagstrøm (2003) side 167

4.2 Lovens bakgrunn

Det var ikke tilfeldig at spørsmålet om regulering av finansavtaler ble tatt opp på slutten av 1980-årene. Den private bruken av banktjenester hadde eskalert gjennom dette tiåret og de da gjeldende banklover inneholdt i liten grad privatrettslige regler for finansavtaler og finansoppdrag.30

En annen faktor som bidro til diskusjonen rundt frarådingsplikten var finanskrisen på slutten av 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet. Det hastet med å få redusert de negative effektene av gjeldskrisen for fysiske personer, og gjeldsordningsloven trådte i kraft 1. januar 1993, etter kort lovforberedelse. Mens gjeldsordningsloven skulle bidra til å redusere negative effekter av en allerede oppstått gjeldskrise, var noe av baktanken med frarådingsplikten å redusere risikoen for at gjeldskrise igjen skulle oppstå. 31 En plikt til å fraråde skulle forhindre uheldige låneopptak.32

Under forberedelsene til finansavtaleloven var lovfesting av en frarådningsplikt et omstridt tema. Et mindretall blant Banklovkommisjonens medlemmer foreslo en lovfestet plikt til å fraråde, mens flertallet mente dette ville være unødvendig og uheldig. 33 Det var imidlertid mindretallets synspunkter som til slutt vant frem og man endte opp med frarådningsbestemmelsen i finansavtaleloven § 47.

4.3 Hensyn bak frarådningsplikten

I norsk rett er hovedregelen kontraktsfrihet. Dette innebærer at en i utgangspunktet står fritt til å bestemme om og hvem man vil inngå avtale med, samt hvilken form og hvilket innhold avtalen skal ha. Den som inngår en avtale har som utgangspunkt også risikoen for egne disposisjoner og forutsetninger, noe man kan si den lovpålagde frarådningsplikten og

30 Tolnay og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

31 Hveem (2009) side 243

32 NOU 1994:19

33 NOU 1994:19

konsekvensen av denne bryter med.34 Man kan se det slik at de hensyn som talte for å innføre en frarådningsplikt ble ansett sterkere enn hensynet til kontraktsfriheten på dette området.

Det viktigste hensynet bak finansavtaleloven må antas å være forbrukervernet. Som tidligere nevnt fikk man på 80- og 90-tallet et økt behov for privatrettslig regulering av finansavtaler og finansoppdrag.35 Mange av bestemmelsene i finansavtaleloven, herunder finansavtaleloven § 47, er gitt med tanke på forbrukerbeskyttelse.

I forarbeidene til finansavtaleloven kommer det frem at de viktigste hensynene bak frarådningsplikten er hensynet til lojalitet i kontraktsforhold og hensynet til låntakers betalingsevne. Man vil hindre at forbrukere tar opp lån de sannsynligvis ikke makter å betjene på vanlig måte.36

Som den profesjonelle part er det sannsynlig at finansinstitusjonen har en kompetanse og erfaring som låntakeren selv ikke besitter. Dette tilsier at det er nærmere finansinstitusjonen enn forbrukeren å avdekke om det vil være økonomisk uforsvarlig å ta opp lån.37 Finansinstitusjonens sakkunnskap og erfaring bør dermed komme forbrukeren til gode i form av frarådning der dette er på sin plass.38

I tillegg til disse fremtredende hensynene, kan bestemmelsen om frarådningsplikten også ha andre, mer indirekte målsetninger. For det første kan regelen gi finansinstitusjoner er ekstra oppfordring til å hindre kredittgivning til forbrukere som ikke har noen realistisk oppfatning om egen økonomi.39 Dette kan tenkes å bidra til at man får bedre systemer for

34 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

35 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

36 NOU 1994:19

37 Innst.O. nr. 84 (1998-99)

38 NOU 1994:19

39 NOU 1994:19

kredittvurdering. Regelen kan også ha en samfunnsøkonomisk betydning ved at den kan være med på å hindre en ny bankkrise tilsvarende den man opplevde på slutten av

80-tallet.40

En plikt til å fraråde vil også kunne føre til større rettferdighet kreditorene imellom. Siden brudd på finansavtaleloven § 47 er rettet mot den enkelte långiver kan den bidra til likebehandling av kreditorene. På denne måten kan bestemmelsen sies å virke preventivt. Gjeldsordningsloven har et reparerende formål, og omfatter alle kreditorer. Xxxxx er nært beslektet med annen konkursrettslig lovgivning41 og er dermed av en annen karakter enn regelen om frarådningsplikten.42

I sammenheng med dette vil jeg kort nevne at gjeldsordningsloven i 2003 ble endret og

§ 4-8(i) trådte i kraft. Bestemmelsen slår fast at gjeld som stammer fra lån som åpenbart skulle ha vært frarådet i henhold til finansavtaleloven § 47 kan gis dårligere dekning enn andre krav, med mindre det vil virke særlig urimelig overfor enkelte fordringshavere. Dette gjelder imidlertid kun gjeld som har oppstått i de tilfeller der det har forekommet et åpenbart brudd på frarådningsplikten.

40 Xxxxxx (2005)

41 Konkursloven og dekningsloven

42 NOU 1994:19

5 Begrepene i finansavtaleloven § 47

For å forstå innholdet i frarådningsplikten kan det være hensiktsmessig å se nærmere på terminologien som benyttes i finansavtaleloven § 47. Jeg vil i dette kapitlet ta for meg begrepene finansinstitusjon, forbruker og låneavtale.

5.1 Finansinstitusjon

Her vil ta for meg hvilke virksomheter som faller inn under finansavtaleloven. Dette har betydning for hvem som må overholde frarådningsplikten.

Frarådningsplikten knytter seg til långiver, som er begrepet som blir benyttet i finansavtaleloven § 47. Etter finansavtaleloven § 1(1) er långiver ”finansinstitusjon eller lignende institusjon” som driver med ”avtaler og oppdrag om finansielle tjenester”.

Finansavtaleloven gir ingen definisjon av ”finansinstitusjon”. Her må man se hen til NOUen43 som slår fast at begrepet skal forstås på samme måte som i finansieringsvirksomhetsloven §§ 1-3 og 1-4. Dette innebærer at ”finansinstitusjon” også omfatter spare- og forretningsbanker, selskap eller annen institusjon som omfattes av forsikringsvirksomhetsloven, finansieringsforetak og kredittinstitusjoner, herunder filial av slik institusjon.

Hva som er ”lignende institusjoner” fremkommer av finansavtaleloven § 1(2) og inkluderer blant annet statsbank, finansmeglerforetak og samvirkeforetak.

Finansavtaleloven § 1(4) bestemmer at kapittel 3, som omfatter frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47, kommer til anvendelse også i de tilfeller en kommune eller fylkeskommune er långiver.44 Etter finansavtaleloven § 1(5)(b) kan det ved forskrift

43 NOU 1994:19

44 Se mer om dette i avhandlingens kap 8.2

bestemmes at visse institusjoner skal være unntatt nærmere bestemte regler i loven. Statens Lånekasse er fritatt for frarådningsplikten etter denne bestemmelsen.45

For at finansavtaleloven skal komme til anvendelse må i utgangspunktet én av avtalens parter være en profesjonell institusjon. Imidlertid finner man bestemmelser som regulerer rettsforholdet mellom to parter selv om ingen av disse er en finansinstitusjon.

Finansavtaleloven § 45 (2) fastslår at bestemmelsene i kapittel 3, herunder finansavtaleloven § 47, kommer til anvendelse i forholdet mellom låntaker og den fordringen blir overdratt til. Dette gjelder selv om ingen av fordringsforholdets parter etter overdragelsen er finansinstitusjon eller lignende institusjon.46 Uten samtykke fra låntaker kan fordringen imidlertid kun overdras til nærmere bestemte institusjoner, jfr. finansavtaleloven § 45(1).

Regelen i finansavtaleloven § 45(2) er gitt for å forhindre at lovens bestemmelser omgås, for eksempel ved at långivers fordring transporteres til en finansinstitusjon etter at avtale er inngått. Det samme må gjelde selv om låneavtalen formelt sett ikke er inngått mellom en låntaker og en finansinstitusjon, og det heller ikke skjer en etterfølgende transport, dersom en finansinstitusjon likevel er den reelle långiver.47

Man kan stille spørsmål om hva som skjer dersom en norsk borger tar opp lån i utlandet, eller hos en utenlandsk finansinstitusjon som opererer i Norge. 48 Problemstillingen er her om de utenlandske finansinstitusjonene må rette seg etter finansavtalelovens frarådningsbestemmelse.

En utenlandsk finansinstitusjon vil være ”finansinstitusjon” etter finansavtaleloven § 1 dersom den er etablert med datterselskap i Norge. Finansinstitusjon som ikke er etablert,

45 Se mer om dette i avhandlingens kap 8.1

46NOU 1994:19

47 NOU 1994:19

48 Boge (2002)

eller kun er etablert med filial, vil ikke omfattes. Det er imidlertid vedtatt tvingende regler om lovvalg i finansavtaleloven § 3 for å bøte på dette. Dersom vilkårene som stilles i § 3 litra a, b eller c er oppfylt, skal norsk rett gjelde for låneavtalen. Dette innebærer at utenlandske finansinstitusjoner som opererer overfor forbrukere i det norske markedet må innrette seg etter finansavtalelovens regler. Man har disse reglene for å unngå at internasjonaliseringen av finansmarkedene uthuler det forbrukervern finansavtaleloven gir.49

5.2 Forbruker

Her ser jeg på hvem bestemmelsen om frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47 er gitt til fordel for. Dette har betydning i forhold til hvem som har krav på å bli frådet og dermed mulighet til å gjøre virkninger av brudd på plikten gjeldende. Dersom man faller inn under forbrukerbegrepet har dette også betydning for om lovens bestemmelser anses preseptoriske i det enkelte tilfellet, jfr. finansavtaleloven § 2(1) 1.pkt.

Finansavtaleloven § 47 gjelder for låntakere som er forbrukere. Forbruker er definert i finansavtaleloven § 2(1) som ”en fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet”. Bestemmelsen stiller dermed opp to

kumulative vilkår som må være oppfylt for at man skal bli få stilling som forbruker. Jeg vil først ta for meg hva som ligger i kravet om at man må være en ”fysisk person”, for deretter å se på grensen mot næringsvirksomhet.

5.2.1 ”Fysisk person” – grensen mot juridisk person

Forbrukerbegrepet man finner i finansavtaleloven er ikke ulikt det man finner i andre lover som har til formål å verne forbrukere. Eksempler på dette er forbrukerkjøpsloven § 1(3) og håndverkertjenesteloven § 1(2). Praksis rundt disse bestemmelsene vil dermed kunne være relevant når man vil finne innholdet i forbrukerbegrepet etter finansavtaleloven.

49 Boge (2002)

Finansavtalene omhandler penger, som er en fungibel og i de fleste tilfeller ikke-fysisk ytelse. Selve kontraktsytelsen er derfor til liten hjelp når man skal avgjøre om avtaleparten er forbruker eller næringsdrivende. Dette er et særtrekk ved finansavtatalene som gjør det nødvendig å fastlegge innholdet i forbrukerbegrepet på en annen måte.50

Forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2(1) er knyttet til begrepet ”fysisk person”, som ligger tett opptil den definisjonen som brukes i EUs forbrukerkredittdirektiv 87/102/EØF, samt også i annet EU-regelverk på forbrukervernområdet.51

Direktiv 87/102/EØF erstattes imidlertid av det nye forbrukerdirektivet 2008/48/EF.52 I det gamle direktivet defineres forbruker i artikkel 1 nr.2, litra a. Denne definisjonen skiller seg ikke nevneverdig fra den beskrivelsen av forbruker som finnes i det nye direktivet 2008/48/EF artikkel 3, litra a. Det nye direktivet viderefører både kravet om at man må være en ”fysisk person” og at det ikke må være snakk om ”ervervsmessig virksomhet”. Jeg vil derfor anta at direktiv 2008/48/EF ikke endrer på det forbrukerbegrep som ble lagt til grunn da finansavtaleloven ble vedtatt.

Selv om loven stiller som krav at man må være en ”fysisk person”, kan tilfeller hvor vedkommende opptrer på vegne av en organisert gruppe, som for eksempel en syklubb eller en foreldregruppe, kunne omfattes av forbrukerbegrepet.53 Man kan videre stille spørsmål om juridiske personer, som i praksis fremstår som en samling forbrukere, omfattes av forbrukerbegrepet. Ifølge finansavtalelovens forarbeider stenger vilkåret om at man må være en ”fysisk person” for at juridiske personer kan anses som forbrukere.

Dermed vil borettslag, boligsameier, idrettsforeninger og lignende grupper falle utenfor lovens anvendelsesområde.54

50 Vinje (2006)

51 Ot.prp.nr.41(1998-1999)

52 Se mer om dette i avhandlingens pkt 2.4

53 Ot.prp.nr.41 (1998-1999)

54 Ot.prp.nr.41 (1998-1999)

Det kunne nok være hensiktsmessig at juridiske personer i noen sammenhenger falt innenfor finansavtalelovens virkeområde. Det er ikke til å komme bort fra at for eksempel små aksjeselskaper i mange tilfeller er den svake part i møte med finansinstitusjoner.

Kunnskap og profesjonalitet kan variere betraktelig mellom ulike selskaper og man kan tenke seg at noen av disse derfor kunne hatt behov for det vernet som ligger i finansavtalelovens regler.

Praktiske grunner tilsier også at det i visse tilfeller bør gjøres unntak fra loven. Beboere i et borettslag er et illustrerende eksempel i denne sammenheng. I realiteten vil det være slik at disse ikke har noe annet valg enn å opptre samlet, i motsetning til eiere av eneboliger. Dette betyr at beboere i borettslag vil ha et dårligere vern enn andre grupper boligeiere, noe som i og for seg er urimelig. Man kan dermed si at reelle hensyn taler for at det ikke foretas en forskjellsbehandling og at loven i slike tilfeller kommer til anvendelse også på juridiske personer.55

Det er grunn til å tro at man avgrenser mot juridiske personer fordi det i praksis kan være utfordrende å trekke en klar grense mellom ulike tilfeller. Det er vanskelig å vite hvilke næringsdrivende som i samme grad som forbrukere har behov for vern gjennom preseptoriske regler, og hvilke næringsdrivende som vil være bedre tjent med den fleksibilitet som ligger i fravikelige lovbestemmelser.56 Også forutberegnelighet i rettstilstanden taler for at man trekker en klar grense.

5.2.2 Avgrensningen mot næringsvirksomhet

Etter finansavtaleloven § 2(1) er det i tillegg til at låntaker må være en ”fysisk person” et vilkår at ”avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet”. Dette innebærer at man kan oppfylle kravet om å være en ”fysisk person”, men allikevel

55 NOU 1994:19

56 Ot.prp.nr.41 (1998-1999)

falle utenfor finansavtalelovens forbrukerbegrep. Formålet med låneopptaket blir i disse tilfellene det sentrale for å avgjøre om låntaker etter loven kan anses som forbruker.

Loven gir ingen definisjon av hva som regnes som næringsvirksomhet. Det avgjørende må være at det dreier seg om virksomhet i låntakers egen regi, som etter sin art er egnet til å skape et økonomisk overskudd. Man kan finne veiledning i den rettspraksis som er utviklet i skatteretten, rundt kravet om at en virksomhet må ha ”økonomisk karakter” før den kan danne grunnlag for beregning av skatt. I BKN-03032 synes Bankklagenemnda å ha lagt til grunn at når bankkundens lånefinansierte verdipapirinvesteringer var å anse som ”virksomhet” i skattemessig forstand, måtte vedkommende også anses som næringsdrivende i forhold til finansinstitusjonen. Det er imidlertid antatt at man ikke kan foreta direkte analogi fra skatteretten.57

Som nevnt må virksomheten pågå i låntakers egen regi for at den kan anses som næringsvirksomhet. Dette innebærer at vanlige arbeidsforhold faller utenfor. Det er videre kun aktiviteter av en viss varighet som kan betegnes som næringsvirksomhet. I tillegg til dette må man også trekkes en grense mot passive investeringer. At låntaker får inntekter som følge av den finansavtale som er inngått er dermed ikke tilstrekkelig for at det skal foreligger næringsvirksomhet.58

Finansavtaleloven § 47 avgrenser mot ”næringsvirksomhet” i motsetning til ”ervervsvirksomhet”. Dette innebærer at de tilfeller lønnmottakere finansierer anskaffelse av ting som skal anvendes i et ansettelsesforhold vil bli ansett som forbrukerforhold.59

I de tilfeller en finansavtale knytter seg både til forbruker- og næringsformål må man se hvilket av formålene som utgjør den største delen. Låntaker anses som forbruker med mindre avtalen hovedsakelig er knytte til næringsformål, noe som fremgår direkte av

57 Vinje (2006)

58 Vinje (2006)

59 NOU 1994:19

lovens ordlyd.60 Dersom låntaker har inngått flere låneavtaler må det foretas en vurdering av hver enkelt avtale for å avgjøre om formålet hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet. Hvis det er klart at flere formelt adskilte avtaler i realiteten utgjør ett kontraktsforhold må imidlertid avtalen vurderes samlet.61

En annen problemstilling er der låneavtalen løper over lang tid og man skal avgjøre hvilket tidspunkt vurderingen om hovedsakelighetsvilkåret skal knyttes til. Her må man antakelig ta utgangspunkt i tidspunktet for avtaleinngåelsen. Med mindre det skjer en så stor endring i vilkårene at man kan si det foreligger en ny avtale, kan ikke endringen i bruken medføre omdefinering av låntakers status. Dette synspunktet ble lagt til grunn i BKN-01089. I denne saken hevdet klager at det var tidspunktet da kausjonisten ble krevet og ikke tidspunktet for avtaleinngåelsen som var avgjørende for kausjonistens forbrukerstatus. Bankklagenemnda var ikke enig i dette.62 Man må kunne anta at det samme synspunkt ville blitt lagt til grunn dersom saken omhandlet en låntaker og ikke en kausjonist.

Dersom ektefeller i fellesskap opptar lån i anledning den ene ektefellens næringsvirksomhet, skal forholdet mellom den andre ektefellen og finansinstitusjonen anses som et forbrukerforhold. Dette med mindre også den andre ektefellen er tilknyttet næringsvirksomheten som utøves. Det skal med andre ord ikke foretas identifikasjon mellom ektefellene.63

Etter finansavtaleloven § 2(2) 3.pkt er det slik at bestemmelsene i kapittel 3, herunder § 47, ikke kan fravikes til skade for låntakeren dersom låntakeren er en fysisk person og lånet er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører låntakeren. Det forutsettes imidlertid at godet ikke hovedsakelig er tilknyttet låntakerens næringsvirksomhet. Spørsmålet blir her om

60 Vinje (2006)

61 Vinje side 303

62 Vinje side 303

63 NOU side 95-96

frarådningsplikten kommer til anvendelse der låntakeren tar opp lån til næringsvirksomhet med sikkerhet i sin bolig.

Denne problemstillingen var oppe i Rt. 2004 s. 145, en kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksforholdet var at låntakeren tok opp et lån på nesten 2,5 millioner kroner mot sikkerhet i sin bolig. Bakgrunnen for låneopptaket var at låntakeren ville involvere seg i forretningsvirksomhet. Lånet ble imidlertid misligholdt og boligen til låntakeren ble solgt på tvangsauksjon. Låntakeren hevdet at banken burde ha frårådet lånet fordi han falt inn under forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2(2).

Kjæremålsutvalget slo fast at finansavtaleloven § 47 er begrenset til å gjelde låneavtaler overfor forbrukere, og at forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2(1) 2.pkt måtte legges til grunn. Det avgjørende var at de opprinnelige låneavtaler som ble inngått i denne saken ble inngått som ledd i næringsvirksomhet. Finansavtaleloven § 2(2) 3.pkt utvider ikke anvendelsesområdet for § 47. Dette betyr at finansinstitusjoner ikke har noe plikt til å fraråde i de tilfeller der låntaker tar opp lån i næringsvirksomhet, men stiller sikkerhet i personlige formuesgoder.

5.2.3 Krav om synbarhet?

Man kan spørre om det oppstilles et krav om at finansinstitusjonen forstår at låntaker er forbruker. Sett fra låntakers side er spørsmålet om det kan gjøres gjeldende at finansinstitusjonen har brutt frarådningsplikten, selv om vedkommende på tidspunktet for avtaleinngåelsen ikke fremsto utad som forbruker.

I finansavtalelovens NOU gis det uttrykk for at det ikke oppstilles noe krav om synbarhet for finansinstitusjonen ved anvendelse av forbrukerbegrepet i § 2(1).64 Det er derfor ingen forutsetning for låntakers forbrukerstatus at finansinstitusjonen forstår at den som tar opp lån gjør dette i egenskap av å være forbruker.

64 NOU 1994:19

Man må imidlertid avgrense mot tilfeller der det foreligger svikaktig opptreden fra forbrukerens side. Det er ikke rimelig at forbrukeren skal kunne late som om lånet blir tatt opp i forbindelse med næringsvirksomhet, for i ettertid å påberope seg forbrukerstatus og hevde at frarådningsplikten ikke er blitt overholdt. Dette kan også begrunnes i lojalitetshensyn. Det er grunn til å tro at slike forhold vil kunne rammes av avtalerettslige ugyldighetsregler, samt ulovfestede ugyldighetsregler basert på lojalitetsbetraktninger.

I en dom fra Eidsivating lagmannsrett, LE-2003-14787, ble det i lånesøknaden oppgitt at lånet skulle brukes i forbindelse med næringsvirksomhet, mens det i virkeligheten ble brukt til et personlig formål. Spørsmålet var her om finansinstitusjonen til tross for dette skulle ha frarådet. I denne avgjørelsen uttalte lagmannsretten at ”det er således formålet som er oppgitt ved låneopptaket som er avgjørende, ikke hva lånet faktisk er benyttet til”, og frarådningsplikten kunne ikke anses forsømt. Det vil være urimelig å oppstille et krav om at finansinstitusjonen skal etterprøve hva lånet faktisk blir brukt til, med mindre det foreligger omstendigheter ved avtaleinngåelsen som gir en oppfordring til dette.

5.3 Låneavtale

Jeg vil her se på hva en låneavtale er, samt om frarådningsplikten gjelder for alle typer låneavtaler så lenge den annen part er forbruker.

Finansavtaleloven § 47 regulerer de tilfeller det blir inngått en låneavtale mellom en finansinstitusjon og en forbruker. Imidlertid finnes det ikke noen definisjon av ”låneavtale” i finansavtaleloven. Låneforpliktelser kjennetegnes ved at kreditor (her finansinstitusjon) stiller et pengebeløp til debitors (her forbruker) disposisjon i lånetiden. Lånebeløpets omfang vil normalt være angitt enten som en bestemt sum eller som en bestemt ramme. Det er stiftelsesgrunnlaget som regulerer omfanget av forpliktelsen mellom finansinstitusjonen og forbrukeren.65

Ordlyden i finansavtaleloven §§ 47 og 44(1) setter ingen begrensninger i forhold til hva slags lånetyper som faller inn under loven. Det er imidlertid de typiske lån til forbrukere kapittel 3 er beregnet på, og omfatter både nedbetalingslån og rammekreditter66. Reglene kommer også til anvendelse på lignende kreditter, jfr. finansavtaleloven § 44(2) 1.pkt.

Man har valgt å gjøre det på denne måten for å sikre likebehandling, samt for å unngå at reglene blir omgått.67 Lignende kreditt omfatter imidlertid ikke kausjoner og andre former for garanti.68

Bestemmelsene gjelder ikke for kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven, jfr. finansavtaleloven § 44 (2) 1.pkt. Kjøp av løsøre på kreditt, kontokredittavtaler, forbrukerleie og ytelse av forbrukertjenester på kreditt faller dermed utenfor finansavtalelovens anvendelsesområde.

Reglene i kapittel 3 gjelder heller ikke avtaler om faktoring eller leiefinansiering, jfr. finansavtaleloven § 44(2) 2.pkt. Leiefinansiering er unntatt fordi denne finansieringsformen skiller seg fra de vanlige låneavtalene og velges ofte av næringsdrivende på bakgrunn av skattemessige hensyn. Faktoring er unntatt fordi dette ikke er særlig aktuelt for forbrukere, da grunnlaget for avtalen er kundefordringer. Behovet for regulering til vern for forbrukere er derfor lite når det kommer til disse finansieringsformene.69

Det stilles for øvrig en del krav til hvilken informasjon låneavtalen skal inneholde, jfr. finansavtaleloven § 48. Jeg vil imidlertid ikke gå nærmere inn på dette, da det faller utenfor avhandlingens rammer.

66 Se mer dette i avhandlingens pkt 8.3 nedenfor

67 Ot.prp.nr.41 (1998-1999)

68 NOU 1994:19

69 NOU 1994:19

6 Frarådningspliktens innhold

I dette kapitlet tar jeg for meg innholdet i frarådningsplikten slik den fremkommer i finansavtaleloven § 47. Jeg vil se om finansinstitusjoner har en undersøkelsesplikt, samt hvilke krav som stilles til finansinstitusjoners vurdering av låntakers økonomiske evne og andre forhold. Videre ser jeg på frarådningspliktens skjæringspunkt, med tanke på terskel og tidspunkt. Formkravet som fremgår av frarådningsbestemmelsen behandles til slutt.

Først vil jeg imidlertid kort ta for meg kredittvurderingen. Det er ved hjelp av denne vurderingen finansinstitusjonen tar stilling til om frarådningsplikten bør komme til anvendelse.

6.1 Kredittvurderingen

Kredittvurderingen består av å skaffe informasjon, samt å foreta en tilfredsstillende vurdering av den innsamlede informasjonen.70 Ved søknader om lån til fysiske personer baseres kredittvurderingen vanligvis på tre sentrale forhold; betalingsvilje, - evne og sikkerhet. Når det gjelder betalingsviljen, vurderes denne blant annet med utgangspunkt i kredittgivers egen og andres erfaring med kundens betalingsvilje. De viktigste faktorene ved vurderingen av kundens betalingsevne anses å være; inntekt, faste utbetalinger, likviditet, egenkapital og netto formue. Som dokumentasjon på inntekt er det vanlig å be om selvangivelse og eventuelt ligningsoppgave.71

Finansinstitusjonene foretar kredittvurderinger ved hjelp av såkalte scoringmodeller. Det som først og fremst er utslagsgivende, i forhold til hvor mye lån som kan innvilges, er forholdet mellom låntakers inntekt og gjeld. Det blir imidlertid også lagt vekt på andre faktorer som kan virke inn på betalingsevnen. Dette kan være omstendigheter som alder, sivilrettslig status, ansettelsesforhold og lignende. Man legger den relevante informasjonen inn i modellen og ender opp med en score. Jo bedre denne scoren er, jo gunstigere vilkår

70 Boge (2002)

71 Utredning om gjeldsregister i Norge side 19

har man mulighet til å oppnå i forhold til lånebeløp, rente og lignende. Det er imidlertid slik at ordlyden i finansavtaleloven § 47 taler for at finansinstitusjonenes kredittvurdering må være konkret og bygge på individuelle forhold som ikke nødvendigvis blir fanget opp av kredittscoresystemer.72 Scoringmodeller kan dermed være et godt utgangspunkt, men individuelle omstendigheter må også bli tatt i betraktning.

Et eksempel på at det stilles grunnleggende krav til finansinstitusjonens vurdering av låntakers økonomiske evne er BKN-08054. Her var tilfellet at det i lånesøknaden ikke ble bedt om opplysninger rundt låntakers gjeldsbelastning. Finansinstitusjonen foretok heller ingen undersøkelser vedrørende låntakers gjeldsbelastning før lånet ble innvilget.

Bankklagenemnda kom frem til at finansinstitusjonen burde ha bedt låntaker om å opplyse hvilken gjeld hun hadde og kredittvurderingen ble som et resultat av dette ansett for å være mangelfull.73

6.2 Kriteriene i finansavtaleloven § 47

Ifølge finansavtaleloven § 47 inntrer frarådningsplikten når långiver må anta at ”økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet”. Dette innebærer at det kan være den økonomiske evnen alene som tilsier at lånet ikke bør opptas. Videre kan det være en kombinasjon av manglende økonomisk evne og andre forhold hos låntaker, eller det kan utelukkende være andre forhold som gjør at lånet bør frarådes.74

Før jeg tar for meg vurderingsgrunnlagene ”økonomisk evne” og ”andre forhold”, ser jeg om det for finansinstitusjoner kan oppstilles en undersøkelsesplikt.

72 Xxxxxx (2005)

73 Også i BKN-02024 mente nemnda at finansinstitusjonens kredittvurdering ikke kunne anses som forsvarlig.

74 NOU 2007:5

6.2.1 Undersøkelsesplikt?

Spørsmålet er om finansinstitusjonen under kredittvurderingen har en plikt til aktivt å innhente informasjon og i så fall hvor langt denne plikten kan strekkes. Dette er relevant i forhold til om låntaker kan påberope seg brudd på frarådningsplikten begrunnet i at finansinstitusjonen ikke har foretatt tilstrekkelige undersøkelser.

Ordlyden i finansavtaleloven § 47 oppstiller ikke eksplisitt noen undersøkelsesplikt for finansinstitusjonene. I forarbeidene legges det til grunn at en plikt til å fraråde ikke pålegger finansinstitusjonene aktivt å innhente opplysninger om låntaker har økonomi til å betjene lånet. Man må imidlertid regne med at finansinstitusjonene i egen interesse har rutiner som sikrer at forsvarlig kredittprøving foretas. Dette kan også utledes av alminnelige krav til god bankskikk.75

Utgangspunktet er at låntaker selv har risikoen for at det finnes tilstrekkelige midler til tilbakebetaling av lånet. Frarådningsplikten fraviker imidlertid dette ved å pålegge finansinstitusjonen å foreta en vurdering av hvorvidt låntaker bør avstå fra låneopptaket. På bakgrunn av dette kan man vel si at det implisitt foreligger et krav om at vurderingen må foretas på et forsvarlig grunnlag. I praksis betyr dette at finansinstitusjonen bør sørge for at et minimum av informasjon innhentes.76

Formålet med frarådningsplikten er å opplyse om risiko. Finansinstitusjonen skal synliggjøre risikoen tilknyttet låntakers egne forhold. I og med at finansinstitusjonen er den profesjonelle part i forholdet, er det naturlig at denne pålegges ansvaret for at relevante forhold belyses. Dette tilsier at det ikke er tilstrekkelig å holde seg til den informasjon den annen part fremlegger uoppfordret.77

75 NOU 1994:19

76 Boge (2002)

77 Boge (2002)

Jeg vil i denne sammenheng vise til dommen i Rt. 1995 s. 1540 der Høyesterett ga uttrykk for at det må innhentes informasjon om skattbar inntekt og utleggsforretninger.

Begrunnelsen for dette var at disse opplysningene ble ansett for å være av vesentlig betydning for bedømmelsen av låntakers økonomi.78 Dette er opplysninger av grunnleggende betydning for en kredittvurdering. Man må kunne anta at kredittvurderingen vil bli ansett som uforsvarlig i de tilfeller finansinstitusjonen ikke innhenter informasjon om forhold av så sentral betydning. Om det i noen tilfeller må innhentes informasjon om andre, ikke så vesentlige forhold, gir denne dommen ikke noe svar på.

Xxxxxx ordlyd og forarbeider tilsier imidlertid at det ikke kan være meningen at långiver skal ha en altfor omfattende undersøkelsesplikt for å avdekke forhold av betydning for frarådingsplikten. Således kan det neppe stilles krav om at lånesaksbehandleren må kartlegge for eksempel om andre i finansinstitusjonen sitter med relevante opplysninger. Heller ikke kan det pålegges noen særlige eksterne undersøkelser eller innhenting av eksterne opplysninger.79 Hensynet til forbrukervernet må veies opp mot hensynet til en kostnadseffektiv bankdrift. Dette kan også komme forbrukerne til gode, fordi man ellers vil risikere økte kostnader som til slutt veltes over på låntakerne i form av gebyrer eller økt utlånsrente.80

Finansinstitusjonen vil som regel være interessert i all informasjon som kan ha betydning for kredittvurderingen. Man kan imidlertid spørre om det foreligger lovmessige hindringer for at en finansinstitusjon ber låntaker oppgi visse type opplysninger. Dette kan for eksempel være informasjon tilknyttet arbeidsløshet, skilsmisse eller sykdom. Det kan tenkes at å etterspørre slike opplysninger vil være i konflikt med reglene om personvern. For å avgjøre dette må det foretas en konkret vurdering av om det foreligger et saklig behov for opplysningene i forhold til formålet med innhentingen. Det aktuelle formålet vil

78 I denne saken var det en kausjonist og ikke en låntaker som var saksøker, men man kan anta at utfallet hadde blitt det samme om saksøker var låntaker.

79 Hveem (2009) side 246

80 Boge (2002)

her være å sikre at finansinstitusjonen har et tilstrekkelig informasjonsgrunnlag for å kunne foreta en forsvarlig kredittvurdering. Om det kan sies å foreligge et saklig behov, vil bero på konkrete omstendigheter i det enkelte tilfellet. Det er dette som blir avgjørende i forhold til om det å etterspørre opplysningene strider mot personvernreglene.

En litt annerledes problemstilling oppstår der finansinstitusjonen sitter med opplysninger som vil kunne utløse frarådningsplikten, men som institusjonen ikke kan videreformidle til lånetaker grunnet taushetspliktsregler. Et eksempel på dette kan være at institusjonen også er bankforbindelsen til selger, og i denne anledning har fått opplysninger om salgsgjenstanden. I slike spesielle tilfeller må finansinstitusjonen enten innhente samtykke til å dele opplysningene med låntaker, eller den må avslå søknaden dersom frarådningsplikten ikke kan oppfylles uten å bryte taushetsplikten.81

6.2.2 Økonomisk evne

Ifølge finansavtaleloven § 47 må långiver, ved vurderingen om låntaker bør avstå fra låneopptaket, ta långivers økonomiske evne i betraktning. Problemstillingen blir hvilke krav som oppstilles til finansinstitusjonens vurdering av låntakers økonomiske evne.

At man har økonomisk evne innebærer at man er i stand til å betjene sine forpliktelser etter hvert som de forfaller. Grunnlaget for den økonomiske evnen er derfor tilstrekkelig med likvide midler. For å ta stilling til om låntaker har ordnet økonomi kan det også være relevant å se på om vedkommende har gjort opp sine tidligere forpliktelser, både overfor långiver og andre kreditorer.82 I utgangspunktet vil nok långiver være tilbakeholden med å yte lån dersom det hefter tvil ved låntakers betalingsvilje. Dette kan imidlertid fravikes, for eksempel dersom låntaker har en fornuftig forklaring på den manglende betalingsviljen og kan sannsynliggjøre at dette er et tilbakelagt stadium.83 Denne problemstillingen var oppe i

81 NOU 1994:19

82 Boge (2002)

83 Hveem (2009) side 247-248

LE-2003-5641. Her ga domstolen utrykk for at betalingsanmerkninger kan si noe om hvordan låntaker tidligere har skjøttet sine betalingsforpliktelser. Xxxxxx mente imidlertid at frarådningsplikten knytter seg til om låntaker i fremtiden har økonomisk evne til å betjene lånet.

Frarådningsplikten bør inntre dersom långiver må anta at låntaker ikke vil ha økonomisk evne til å betjene lånet i henhold til de vilkår som avtales. Det skal ikke bare legges vekt på lånets størrelse og renteforpliktelser, men også lånets avdragsprofil. Plikten til å fraråde inntrer ikke bare der lånet er for stort i forhold til låntakers økonomi, men også i de tilfeller nedbetalingsplanen er urealistisk. Begrunnelsen for dette er at mislighold av avdrag vil kunne være oppsigelsesgrunn og dermed føre til ytterligere betalingsproblemer for låntaker.84

Når det i forarbeidene gis uttrykk for at frarådningsplikten skal hindre at låntaker tar opp lån som ikke vil kunne nedbetales på vanlig måte, kan dette tale for at lånet skal kunne betjenes ved hjelp av låntakers løpende inntekter.85 På grunn av dette vil plikten til å fraråde inntre uavhengig av om det er stilt betryggende sikkerhet, for eksempel i form av pant eller kausjon.86

Ved vurderingen av låntakers økonomiske evne bør finansinstitusjonen ta hensyn til at inntektsevnen, over en lengre periode, av ulike grunner vil kunne komme til å variere. Et tilfelle er der man på tidspunktet for låneopptaket nærmer seg slutten av studiet. Her er det sannsynlig at man i nær fremtid kommer til å ha en betydelig økning i inntekten, noe som bør vektlegges ved kredittvurderingen. Motsatt er det nok slik at finansinstitusjonen ikke kan ta ekstraordinære inntekter i betraktning. Dette ble lagt til grunn i BKN-04108, hvor låntaker et år hadde en inntektspost utenom det vanlige. Inntektsposten ført til at den samlede inntekten dette året ble uvanlig stor, sammenlignet med låntakers senere

84 NOU 1994:19

85 Xxxxxx (2005)

86 NOU 1994:19

årsinntekter. Nemnda uttalte at inntekten måtte anses som en ekstraordinær inntekt dette ene året og skulle således ikke vært lagt til grunn ved kredittvurderingen. Selv om avgjørelsen ikke omhandler finansavtaleloven § 47, må man anta at det samme vil bli lagt til grunn ved en vurdering av økonomisk evne etter denne bestemmelsen.

I noen tilfeller vil innvilgelse av lån være basert på låntakers antakelser om fremtidig inntektsevne. Her kan det tenkes at det, ved avtaleinngåelsen, er et misforhold mellom lånets størrelse og låntakers økonomi. Det er imidlertid ikke nødvendigvis rettsstridig eller kritikkverdig av finansinstitusjonen å la låntakers noe mer optimistiske syn på tilbakebetalingsevnen vinne frem, og dermed innvilge lån. En låntaker vil som regel ha informasjon om egne inntektsmuligheter og vil være i posisjon til å påvirke betalingsevnen, ved å øke inntekten eller redusere kostnadene.87 I BKN-03097 slo nemnda imidlertid fast at finansinstitusjoner ikke kan legge til grunn låntakeres åpenbart urealistiske forventninger om fremtidig inntekt uten å risikere å komme i ansvar. Dette kan tale for at finansinstitusjoner må være mer kritiske når det kommer til den økonomiske vurderingen av mer usikre tilfeller.

Av forarbeidene fremgår det at finansinstitusjonen skal ta renteforpliktelser i betraktning ved vurderingen av låntakers økonomisk evne. Problemstillingen er hvilken betydning en eventuell renteøkning har for frarådningsplikten. Man kan spørre om finansinstitusjonen må ta hensyn til hva låntakers samlede gjeldsbyrde, som et resultat av en renteøkning, vil kunne komme til å bli. Et slikt tilfelle var oppe i BKN-08044. I forbindelse med kjøp av en borettslagsleilighet opptok låntakerne førstehjemslån på ca 600 000 kroner. Låntakernes andel av fellesgjelden i borettslaget var på litt over 2 millioner kroner. Banken hadde ved kredittvurderingen tatt hensyn til renteøkning på førstehjemslånene, men ikke på fellesgjelden. Bankklagenemnda slo fast at banken burde ha avdekket at låntakerne ville kunne få en altfor stor gjeldsbyrde ved en eventuell renteøkning på fellesgjelden, og banken skulle derfor ha frarådet låneopptaket.

87 Hveem (2009) side 246-247

Det kan være av interesse å se hvilken sikkerhetsmargin finansinstitusjoner generelt legger inn i forhold til renteøkning. Det fremgår av Kredittilsynets boliglånsundersøkelse88 fra 2007 at de fleste av finansinstitusjonene som var med i undersøkelsen, opererer med 2–5 prosentpoengs påslag på den dagsaktuelle renten i sine vurderinger av gjeldsbetjeningsevne. De fleste finansinstitusjonene rapporterte at de opererer med tentative grenser for hva slags gjeldsgrad som kan aksepteres, men disse kan fravikes dersom låntakers likviditetsoverskudd vurderes til å være godt. 89

Et annet spørsmål er hvilken betydning det har at flere i fellesskap tar opp lån. Her er problemstillingen om låntakernes økonomiske evne skal vurderes samlet eller hver for seg. Ordlyden i finansavtaleloven § 47 tilsier at det skal foretas en vurdering av hver enkelt låntaker. Utgangspunktet er dermed at finansinstitusjonen har en frarådningsplikt i forhold til den enkelte låntaker, også ved låneopptak der det er flere skyldnere. Det er imidlertid slik at forholdet skyldnerne imellom kan være av en slik karakter at det er hensiktsmessig med en samlet vurdering.90

I BKN-06092 tok låntaker opp lån med sin samboer. Xxxxxxxx hevdet senere at banken skulle, på grunnlag av en individuell vurdering av samboerne, ha frarådet ham låneopptaket. Nemnda la imidlertid til grunn at paret samlet sett hadde økonomi til at lånet burde kunne betjenes og det var derfor ikke grunnlag for å fraråde. En avgjørelse som går i motsatt retning er BKN-07060. Denne saken omhandlet et ektepar som refinansierte sine lån. Her uttalte nemnda at til tross for at ektefellene samlet sett bedret sin økonomiske stilling, måtte det legges til grunn at refinansieringen reelt sett belastet den ene låntakers økonomi i en slik grad at hun burde ha vært frarådet lånet. Med andre ord burde ektefellenes økonomiske evne ha blitt vurdert hver for seg.

88 Denne undersøkelsen retter seg mot finansinstitusjoner som praktiserer utlån med pant i bolig.

89 Boliglånsundersøkelsen 2007 side 7-8

90 Xxxxxx (2005)

Praktiske hensyn taler for at man skal kunne foreta en samlet vurdering av ektefeller og samboere. I de fleste tilfeller er det slik at disse har felles økonomi, hvor både inntekter og utgifter deles. Det er dessuten sannsynlig at de fleste låneopptak ville blitt frarådet dersom kun den ene ektefellen/samboeren stod som lånetaker, i og med at den enes økonomi alene ofte ikke vil være tilstrekkelig til å betjene for eksempel et boliglån.

Et forhold som kan ha stor betydning for låntakers økonomiske evne er uførhet. I

BKN-02024 var låntaker 100 % ufør. Xxxxxx bemerket at finansinstitusjonen burde ha tatt hensyn til at det etter reglene om uføretrygd er begrenset hvor mye man kan tjene uten at man mister trygdeytelsen. Institusjonen burde således ha skjønt at denne omstendigheten ville virke inn på låntakers mulighet til å betjene lånet.91

En lignende problemstilling ble behandlet i BKN-06114. Her var klager 100 % arbeidsufør og hadde søknad om trygd inne til behandling. Nemnda mente at finansinstitusjonen burde ha skjønt at dette ville ha stor betydning for klagerens økonomiske situasjon, og skulle på bakgrunn av denne omstendigheten ha kommet med en frarådning. Dette tilfellet omhandlet frarådning i forhold til kausjonist, men man må kunne legge til grunn at vurderingen ville blitt den samme dersom klager var hoveddebitor.

6.2.3 Andre forhold

Ifølge finansavtaleloven § 47 har långiver, ved vurderingen om låntaker bør avstå fra låneopptaket, en plikt til å ta ”andre forhold” i betraktning. Problemstillingen blir hvilke omstendigheter som faller inn under ”andre forhold” og dermed kan utløse frarådningsplikten.

91 Et lignende tilfelle var oppe i BKN-07060. Her var låntaker trygdet og hadde en del problemer etter et slag i 2000. Dette var en omstendighet som burde ha blitt vektlagt ved vurderingen av låntakerens økonomiske evne.

Xxxxxxx mellom forhold som er relevante for låntakerens ”økonomiske evne” og ”andre forhold” er ikke skarp. Omstendigheter som isolert sett kan karakteriseres som ”andre forhold” vil på grunn av sammenhengen kunne betegnes som ”økonomisk evne” fordi de vil kunne påvirke låntakers inntektsmuligheter.92

Finansavtaleloven § 47 gir ingen veiledning med hensyn til hva kriteriet innebærer, og ordlyden favner dermed svært vidt. Forarbeidene legger til grunn at med ”andre forhold” menes for eksempel at finansinstitusjonen i forbindelse med finansiering av kjøp av en leilighet oppdager at kunden er i ferd med å betale betydelig over markedspris.93 For å illustrere dette eksemplet, viser forarbeidene til en avgjørelse avsagt av fransk høyesterett

24. februar 2003. Her ble gjelden til et ektepar lempet blant annet fordi långiveren ble antatt å ha kjennskap til misforholdet mellom pantelånet og panteobjektets verdi uten å informere låntakerne.94 Hvis man legger dette til grunn, pålegges finansinstitusjoner med andre ord en plikt til å ivareta låntakeres interesse i å unngå lite gunstige lånefinansierte investeringer.95

Det kan imidlertid ikke være meningen å pålegge finansinstitusjonen noen omfattende rådgivningsplikt i privatøkonomiske forhold.96 Selv om finansinstitusjonen har plikt til å sørge for at grunnlaget for vurderingen av lånesøknaden er forsvarlig, kan det nok bare i spesielle tilfeller oppstilles en undersøkelsesplikt rundt tekniske og personlige forhold.97

Man kan spørre om omstendigheter som yrke og bosted kan danne grunnlag frarådningsplikten. I prinsippet kan dette ha betydning for låntakers fremtidige mulighet til å betjene lånet. Dette kan synes som noe vagt å basere en frarådning på. Unntak kan

92 Xxxxxx (2005)

93 NOU 1994:19

94 NOU 1994:19

95 Boge (2002)

96 Hagstrøm (2003) side 167

97 Xxxxxx (2005)

imidlertid gjøres dersom finansinstitusjonen sitter med konkret kunnskap, for eksempel informasjon om at hjørnesteinsbedriften skal flytte hele avdelinger til andre deler av landet eller til utlandet, med den konsekvens at visse grupper ansatte må finne seg noe annet å gjøre. Dette vil etter forholdene direkte kunne påvirke låntakers evne til å betjene gjelden.98

Når det kommer til finansinstitusjonens vurdering av personlige forhold er BKN-09010 av interesse. Xxxxxxxx hadde i denne saken en spiseforstyrrelse som innebar overspising.

Størstedelen av lånebeløpene ble derfor, ifølge låntaker, benyttet til innkjøp av mat. Låntaker mente at finansinstitusjonen burde ha tatt hans situasjon i betraktning og frarådet låneopptaket. Nemnda kom frem til at det ikke var holdepunkter for at banken ved innvilgningen av lånene hadde fullt innblikk i låntakers helsesituasjon. Det kunne derfor på bakgrunn av dette ikke oppstilles en frarådningsplikt. Hvilken vekt en finansinstitusjon må tillegge slik informasjon dersom den har konkret kunnskap om forholdet, gir ikke uttalelsen noe svar på. Antakelig må man legge til grunn at finansinstitusjoner ikke har plikt, og sannsynligvis heller ikke rett, til å etterspørre opplysninger av så sensitiv og personlig karakter som i dette tilfellet.99

I BKN-03108 ble det lagt vekt på alder og forsørgerbyrde. Låntaker var i dette tilfellet 49 år og alenefar til et barn på 12 år. Både alderen og det faktum at lånetaker var aleneforsørger medførte begrensninger i forhold hvilke jobbmuligheter låntaker hadde, som igjen fikk innvirkning på betjeningsevnen. Nemnda la til grunn at finansinstitusjonen burde ha lagt vekt på disse forholdene ved vurderingen om låneopptaket skulle frarådes.

I utgangspunktet vil et stort antall forskjellige omstendigheter kunne falle inn under kriteriet ”andre forhold” i finansavtaleloven § 47. Man må i denne sammenheng ta formålet med frarådningsplikten i betraktning, som er å forhindre at låntaker tar opp lån vedkommende ikke vil være i stand til å betjene.100 På bakgrunn av dette er det naturlig at

98 Hveem (2005) Hveem side 110

99 Se mer om dette i avhandlingens pkt 6.2.1

100 NOU 1994:19

”andre forhold” direkte eller indirekte må ha betydning for låntakers økonomiske evne før det kan være aktuelt å tillegge forholdet noen betydning.101

Kravene som stilles til finansinstitusjonens vurdering må også ses i sammenheng med at det er i rollen som fagperson at finansinstitusjonens representant plikter å vise omsorg for den annen part. Det kunne derfor være naturlig å innskrenke begrepet ”andre forhold” til hva som normalt kan knyttes opp mot denne rollen. Grensen bør derfor gå ved de forhold som finansinstitusjonens representant i sin rolle som fagperson er nærmest til å kjenne og til å forstå betydningen av.102 Dersom låntaker gir inntrykk av manglende personlige forutsetninger for å kunne vurdere konsekvensene av sine valg, kan det tenkes at kravet til finansinstitusjonens vurdering skjerpes.103 Motsatt kan det også få betydning for vurderingen at låntaker har uvanlig gode forutsetninger.

6.3 Når inntrer frarådningsplikten?

Ifølge finansavtaleloven § 47 inntrer frarådningsplikten når långiver ”må anta” at låntaker ”alvorlig bør overveie” å avstå fra lånet. I det følgende vil jeg se på hva som skal til for at denne terskelen er overtrådt. Vurderingstemaene dette knyttes til er ”økonomisk evne” og ”andre forhold”. Man må her ta stilling til hvor alvorlig situasjonen må være før frarådningsplikten inntrer, og hvilken aktsomhet som stilles til finansinstitusjonens vurdering av situasjonen. Jeg tar også for meg på hvilket tidspunkt denne vurderingen skal finne sted.

6.3.1 Terskelen for frarådningsplikten

Utgangspunktet er at frarådningsplikten inntrer når långiver forstår at det vil være umulig for låntaker å betjene den gjeld det søkes om. I de tilfeller låntaker ikke vil kunne klare å

101 Boge (2002)

102 Boge (2002)

103 Xxxxxx (2005)

betjene lånet kan man vel stille spørsmål om finansinstitusjonen er villig til å innvilge lån i det hele tatt. Videre vil frarådningsplikten inntre dersom det er et klart misforhold mellom lånet og låntakers økonomi, eller forholdet ellers fremstår som tvilsomt.104

Etter ordlyden i finansavtaleloven § 47 er det ikke nødvendig at finansinstitusjonen har konkret kunnskap om et forhold, for at vilkåret ”må anta” skal være oppfylt. Institusjonen kan dermed ikke dekke seg bak at den ikke kjente til omstendigheter av betydning for kundens betalingsevne. En slik omstendighet kan for eksempel være at det er kommet forslag om nye, strengere skatteregler av direkte betydning for kundens betalingsevne. Et annet eksempel kan være at långiver antar at bygdas hjørnesteinsbedrift bare vil kunne fortsette å drive i noen få måneder fremover, med den konsekvens at låntaker blir arbeidsledig.105

Selv om det ikke kan oppstilles et krav om sikker kunnskap, må man imidlertid bygge vurderingen etter finansavtaleloven § 47 på mer eller mindre konkrete holdepunkter. I forarbeidene blir det uttalt at formålet med frarådningsplikten er å hindre at låntaker tar opp lån som sannsynligvis ikke vil kunne bli betjent på vanlig måte.106 Dette kan tale for at det må foreligge en sannsynlighetsovervekt for at frarådningsplikten skal inntre. Det er ikke meningen at finansinstitusjoner skal foreta synsing uten noen nærmere begrunnelse, for deretter å innta en frarådingsplikt i lånetilbudet. Dersom en slik praksis hadde blitt akseptert, kunne man risikere at frarådningsplikten ville blitt brukt som en sikkerhetsventil. Konsekvensen av dette kunne tenkes å bli at en frarådning ikke ville bli tillagt den nødvendige vekt der dette virkelig var på sin plass.107

Man kan spørre om lånets formål kan ha innvirkning på terskelen for når frarådning skal skje. I BKN-02024 kan det virke som Bankklagenemnda legger til grunn at dette er tilfelle. Nemnda la i denne saken vekt på at det ikke hadde fremkommet opplysninger som tilsa at

104 NOU 1994:19

105 Hveem (2009) side 245

106 NOU 1994:19

107 Hveem (2009) side 245

låntaker var i en prekær situasjon og hadde behov for lånet til et nødvendig formål. Dersom dette hadde vært tilfelle kunne innvilgelsen av lån etter omstendighetene ha vært forsvarlig. Dette kan tyde på at terskelen heves når formålet med lånet er nødvendig sett fra låntakers ståsted.

Spørsmålet er videre hvor alvorlig den økonomiske situasjonen må være, eller av hvor stor betydning de andre forholdene må være, før frarådningsplikten inntrer. Etter tidligere ulovfestet rett måtte det dreie seg om et ”håpløst foretagende” 108, før det kunne oppstilles et krav om å fraråde. Dette medførte at terskelen lå svært høyt før man kunne si at finansinstitusjoner hadde forsømt sin frarådningsplikt.109 Det er klart at frarådningsplikten etter finansavtaleloven ikke oppstiller et like strengt krav. Etter finansavtaleloven § 47 er det nok til å utløse långivers frarådningsplikt at låntaker ”alvorlig bør overveie å avstå fra” å ta opp lånet.110

Det kan tenkes at man må skille mellom tilfeller hvor grunnlaget for frarådningen er basert på faktiske forhold og der den er basert på fremtidige forhold.111 Kjente og sannsynlige regleendringer eller endringer i låntakers situasjon skal tas hensyn til dersom de representerer en markert risiko sett fra lånetakerens side.112 Dette tyder på at frarådningsplikten er begrenset til de tilfeller hvor det er overveiende sannsynlig at låntaker kommer til å misligholde sin forpliktelse. Det gjelder dermed et sterkere krav til alvorlighetsgrad i slike tilfeller.113

Det er vanskelig å si konkret hvor terskelen for frarådningsplikten går, da dette vil avhenge av omstendighetene i det enkelte tilfellet.

108 Ser mer om dette i avhandlingens pkt 4.1

109 Xxxxxx (2005)

110 Hagstrøm (2003) side 166

111 Boge (2002)

112 NOU 1994:19

113 Boge (2002)

6.3.2 Tidspunktet for frarådningsplikten

Ifølge finansavtaleloven § 47 er det slik at frarådningsplikten ikke bare knyttes til tidsrommet før låneavtale inngås, men fortsetter å løpe frem til lånet utbetales.

Finansavtalelovens frarådningsbestemmelse skiller seg her fra det som ellers er vanlig i kontraktsretten, der partene selv har risikoen for omstendigheter som inntrer etter at avtale er inngått.

Man må ved vurderingen av frarådningsplikten ta utgangspunkt i situasjonen slik den er på tidspunktet for avtaleinngåelsen. Som tidligere nevnt må finansinstitusjonen også ta hensyn til kjente og sannsynlige regelendringer, samt endringer i låntakers situasjon.

Forutsetningen for dette er imidlertid at forholdet representerer en markert risiko sett fra låntakers perspektiv.114

Konsekvensen av at frarådningsplikten fortsetter å løpe frem til utbetalingen av lånet, er at låntaker har mulighet til å meddele at lånet likevel ikke ønskes tatt opp, til tross for at bindende avtale er inngått.115 Det er rimelig at låntaker får ta mulighet til å trekke seg ut av avtaleforholdet dersom risikoen blir vurdert til å være for stor. Som en begrunnelse for dette skjæringstidspunktet, vises det i forarbeidene til låntakers rett til førtidig tilbakebetaling, jfr. finansavtaleloven § 53(1). 116 Dersom det ikke hadde vært samsvar mellom finansavtaleloven §§ 47 og 53, ville loven være lite konsekvent.

Videre kan man spørre om denne betingede og foreløpige bundetheten gjelder for begge parter. Spørsmålet er med andre ord om finansinstitusjonen også har rett til å gå fra avtalen dersom den kommer frem til at risikoen, for dens egen del, blir for stor. Det er ingen grunn til å tro at noen av partene har interesse av å holde på et avtaleforhold som sannsynligvis ikke blir mulig å gjennomføre etter sitt innhold. Frarådningspliktens skal verne forbrukere mot å påta seg en risiko de ikke evner å se konsekvensene av. Det ville derfor være uheldig

114 NOU 1994:19

115 Hansen (2005)

116 NOU 1994:19

om dette skulle kunne brukes som et argument for å tvinge finansinstitusjonen til å inngå en ugunstig avtale. Hensynet til likevekt i avtaleforholdet må her kunne påberopes av finansinstitusjonen. På bakgrunn av dette må man kunne anta at begge parter kun er foreløpig bundet av avtalen.117

Så lenge finansinstitusjonen ikke er endelig bundet av avtalen kan den, som sagt, velge å trekke seg fra avtaleforholdet. Konsekvensen av dette blir at låntaker går glipp av det forventede lånebeløp. Dette taler for at långiver også skal ha mulighet til å forelegge nye, mindre gunstige betingelser for låntaker inntil endelig bundethet foreligger. For at endring av låneavtalen skal kunne foretas, er det en imidlertid en forutsetning at vilkårene i finansavtaleloven § 49 er oppfylt.118

Frarådningsplikten er ikke begrenset til førstegangsstiftelse av lån, men gjelder inngåelse av enhver låneavtale. Dette betyr at bestemmelsen også får anvendelse i for eksempel refinansieringstilfeller, som blant annet omfatter økning av eksisterende gjeld eller rammekreditt.119 Finansinstitusjonen må derfor på nytt ta stilling til om låntaker bør frarådes, når ny avtale om økning av gjelden inngås.120

En liknende problemstilling er om finansinstitusjonen plikter å foreta en ny kredittvurdering av låntaker i tidsrommet mellom avtaleinngåelse og utbetaling av lånet. En avveining mellom hensynet til forbrukervern og hensynet til effektiv drift taler for at en ny kredittvurdering må kunne begrenses til de tilfeller hvor det går lang tid mellom aksept av lånetilbudet og utbetaling av lånet. Det samme kan tenkes å være tilfelle der spesielle omstendigheter gir finansinstitusjonen en oppfordring til å foreta en ny kredittvurdering.121

117 Boge (2002)

118 Boge (2002)

119 Ser mer om dette i avhandlingens pkt 8.3

120 Xxxxxx (2005)

121 Boge (2002)

Finansinstitusjonen kan ikke holdes ansvarlig for opplysninger av betydning for låntakers økonomi den først blir kjent med etter at lånet er blitt utbetalt. Forholdene som begrunner frarådningsplikten må dermed være synlige for finansinstitusjonen før lånet utbetales.122

6.4 Formkravet

Her ser jeg på hvilke formelle krav som stilles til måten frarådningsplikten formidles til låntaker.

Finansavtaleloven § 47 krever at frarådningen skal skje skriftlig. Skriftlighetskravet er imidlertid ikke til hinder for at opplysninger og meldinger gis i elektronisk form dersom kunden ønsker dette, jfr. finansavtaleloven § 8(1).

Kravet til skriftlighet må antas å bygge på en forutsetning om at en skriftlig advarsel vil markere alvoret på en klarere måte enn en muntlig frarådning. Skriftlighet er nok sett på som det beste alternativet også fordi det i etterkant blir lettere å dokumentere om låntaker ble frarådet og hvor tydelig frarådningen var.123 Hvis finansinstitusjonen ved en eventuell rettskonflikt med låntaker skulle påstå at det er frarådet muntlig, og låntaker bestrider dette, vil tvilsrisikoen ligge på finansinstitusjonen.124 Man kan nok anta at det først og fremst av bevishensyn er innført et krav om skriftlig frarådning.

Jeg vil i denne sammenheng peke på forarbeidene som omhandler frarådningsplikten etter kredittkjøpsloven § 9a. For at frarådningsbestemmelsen etter denne loven skal anses overholdt, er det et krav om at frarådningen er konkret utformet i forhold til den enkelte låntaker. Frarådningsplikten vil dermed ikke kunne anses oppfylt dersom kredittyter har tatt inn en standardformulering i avtaledokumentet som gis kredittsøker.125 Kravet til

122 Xxxxxx (2005)

123 Xxxxxx (2005)

124 Hveem (2005) side 110

125 NOU 2007:5

skriftlighet spesifiseres med dette for frarådning etter kredittkjøpsloven. Det ble imidlertid ikke foretatt en tilsvarende spesifisering i forarbeidene til finansavtaleloven § 47.

Det kan imidlertid spørres om skriftlig informasjon alltid er den mest hensiktsmessige løsningen. Man må ta i betraktning at de forbrukere som vanligvis trenger mest veiledning og vern, erfaringsmessig også har vanskeligst for å ta til seg skriftlig materiale. Det kan virke som at det råder en oppfatning om at bare forbrukere får skriftlig informasjon, er deres interesser ivaretatt. En betenkelighet ved et slikt synspunkt er at når skriftlig informasjon er gitt, anses finansinstitusjonen for å ha gjort sitt.126 I mange tilfeller kan det tenkes at muntlig rådgivning, i tillegg til skriftlig frarådning, kunne være hensiktsmessig. Man kunne for eksempel forut for avtaleinngåelse arrangere et møte, en rådgivningstime eller lignende, hvor man gikk igjennom risikoen tiknyttet låneavtalen.

Unnlatt oppfyllelse av frarådningsplikten vil, ifølge forarbeidene til finansavtaleloven, foreligge dersom finansinstitusjonen har frarådet, men på en altfor vag måte tatt omstendighetene i betraktning.127 Man kan i denne sammenheng spørre om det i noen tilfeller kan gjøres unntak fra eller oppstilles ytterligere krav til frarådningen utover skriftlighetskravet.

BKN-07105 og BKN-07137 kan i denne sammenheng være av interesse. Disse sakene omhandler frarådning i forhold til kausjonist etter finansavtaleloven § 60(2), men man må anta at uttalelsene også vil ha relevans for skriftlighetskravet etter finansavtaleloven § 47. I den første av sakene uttalte nemnda at formålet med frarådningsbestemmelsen, etter finansavtaleloven § 60(2), er at kausjonisten skal bli frarådet på en slik måte at vedkommende gis en reell mulighet til å tenke gjennom situasjonen. Finansinstitusjonen hadde i forbindelse med låneopptaket avholdt et kort møte, hvor klagerne stilte mer eller mindre uforberedt. Dette medførte at de ikke fikk anledning til å områ seg. En vurdering av kausjonistenes økonomi og omstendighetene ved avtaleinngåelsen tilsa derfor at en skriftlig

126 Hagstrøm (2003)

127 NOU 1994:19

frarådning ikke var tilstrekkelig. På bakgrunn av dette la nemnda til grunn at finansinstitusjonen ikke hadde oppfylt sin frarådningsplikt.

I den andre saken, BKN-07137, bekreftet nemnda det resultat den hadde kommet frem til i BKN-07105. Bankklagenemnda uttalte at det vanligvis må anses å være tilstrekkelig at banken gir kausjonisten en frarådning på den måten finansavtaleloven § 60(2) gir anvisning på, men at det i noen tilfeller kan tenkes at finansinstitusjonen allikevel kan komme i ansvar. Nemnda legger med dette til grunn at det må foretas en vurdering i det enkelte tilfellet når man skal avgjøre om det, utover skriftlighetskravet, kan oppstilles ytterligere krav.

BKN-03108 går i motsatt retning. Her var situasjonen at det ikke ble gitt noen skriftlig erklæring om at lånet ikke burde opptas. Ved låneopptaket ble imidlertid låntakers underskrift avkrevet på en salgsfullmakt som ga finansinstitusjonen rett til å selge låntakers bolig ved mislighold. Nemnda delte seg i et flertall og et mindretall i denne saken. Flertallet mente at en skriftlig frarådning neppe var noe sterkere signal enn den salgsfullmakten banken krevde låntakers underskrift på. Det var derfor unødvendig med en egen, skriftlig frarådning i tillegg til salgsfullmakten. Mindretallet mente imidlertid at bruk av salgsfullmakt åpenbart var ment å gi en utvidet sikkerhet for långiver og ikke kunne likestilles med en skriftlig frarådning som har et helt annet formål, og som retter seg direkte mot låntaker. Mindretallet mente derfor at salgsfullmakten manglet den ekstra advarselen som en skriftlig frarådning ville ha representert. Utfallet ble imidlertid at skriftlighetskravet i finansavtaleloven § 47 ble ansett oppfylt, da dette var flertallets syn på saken.

På bakgrunn av dette må man kunne konkludere med at det må foretas en helhetsvurdering i det enkelte tilfellet når man skal avgjøre om formkravet er oppfylt, og frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47 er overholdt.

7 Virkninger ved brudd på frarådningsplikten

Ifølge finansavtaleloven § 47 medfører brudd på frarådningsplikten at ”låntakers

forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig”. Lempingen har først og fremst et sanksjonsformål, og kan være med på å gjøre frarådningsplikten mer effektiv. I tillegg til dette kan lempingen sies å ha et reparerende formål, ved at den kan redde låntaker ut av sine økonomiske problemer.128

I dette kapitlet vil jeg se på virkningene av at det foreligger brudd på frarådningsplikten. Først ser jeg på kravet om årsakssammenheng, før jeg videre tar for meg den helhetsvurderingen som skal foretas i de tilfeller plikten er forsømt, herunder hvilke omstendigheter som kan virke inn på omfanget av lempingen. Til slutt ser jeg på hvilke lempingssanksjoner som kan være aktuelle.

7.1 Årsakssammenheng

Utgangspunktet for lemping er at det er blitt påvist at frarådningsplikten ikke er overholdt. Videre må den manglende frarådningen ha gitt seg utslag i at den annen part har fått problemer med å innfri sine forpliktelser, som en følge av at lånet ble tatt opp.129 Det må med andre ord foreligge en årsakssammenheng mellom unnlatt frarådning og betalingsproblemene.130

Når man skal se på om det foreligger årsakssammenheng må man sammenligne med et hypotetisk hendelsesforløp. Man vurderer sannsynligheten for at låntaker ville tatt hensyn til en eventuell fraråding dersom denne hadde vært utført på den måten loven anviser.

Under denne vurderingen må det tas hensyn til låntakers personlige forutsetninger og andre

128 NOU 1994:19

129 Boge (2002)

130 NOU 1994:19

omstendigheter rundt låneopptaket. Det må også legges vekt på om finansinstitusjonen på noen annen måte har gitt lånetaker et sterkt signal om å overveie å avstå fra lånet.131

I BKN-03108132 ble en salgsfullmakt, av flertallet i nemnda, ansett som tilstrekkelig frarådning i og med at den ga et klart signal til låntaker om risikoen ved låneopptaket. Mindretallet mente at en salgsfullmakt ikke var nok til å ivareta frarådningsplikten. Videre hadde mindretallet i denne saken noen interessante bemerkninger hva angår kausalitet. De mente at man i den aktuelle saken ikke kunne se bort fra at en skriftlig frarådning kunne hatt betydning for låntakers avgjørelse om å ta opp ytterligere lån. De bemerket også at det generelt ikke må stilles for høye krav til sannsynliggjøring av at manglende frarådning har hatt betydning. For høye krav til kausalitet innebærer at bevisbyrden legges på låntaker, noe som harmonerer dårlig med frarådningspliktens formål. Kravet om årsakssammenheng ble imidlertid ansett oppfylt i denne saken, da flertallet mente at salgsfullmakten ga et sterkt signal om risikoen ved låneopptaket, og låntaker til tross for dette tok opp lånet. Jeg mener mindretallets uttalelser er av interesse fordi de gir et innblikk i hvordan Bankklagenemnda vurderer årsakssammenheng.

Xxxxxx hadde noen bemerkninger i forhold til årsakssammenheng også i BKN-05104. I denne saken hadde låntaker tatt opp lån for å bygge bolig. Klanderverdige forhold på låntakers og entreprenørens side gjorde at gjelden ble større enn først antatt. I denne saken uttalte nemnda at ”selv om banken må sies å ha forsømt seg, er imidlertid låntakers forhold dominerende, og det er ikke grunn til å anta at frarådning hadde hatt noen virkning”.

7.2 Rimelighetsvurderingen

Etter finansavtaleloven § 47 kan lemping foretas ”så vidt dette finnes rimelig”. Ordlyden åpner dermed for en helhetsvurdering som gjør at man kan finne en passende reaksjon i det

131 Xxxxxx (2005)

132 Også omtalt i avhandlingens pkt 6.4

enkelte tilfellet.133 Spørsmålet blir hvilke omstendigheter som kan ha innvirkning på omfagnet av lempingen.

Ved vurderingen av hva som er rimelig lemping, vil det være relevant å legge vekt på hvor grov overtredelsen av frarådningsplikten er.134 Her må man blant annet se på finansinstitusjonens opptreden i forkant av låneopptaket. Finansinstitusjonens markedsføring og saksbehandlingen kan være momenter av betydning i denne sammenheng.135

I forhold til finansinstitusjonens markedsføring og saksbehandling, kan BKN-02024 være av interesse. Her avslo finansinstitusjonen i første omgang lånesøknaden fordi den mente inntekten til låntaker var for lav. Institusjonen etterspurte dokumentasjon på ekstrainntekt, noe de senere fikk av lånetaker. Lånet ble på grunnlag av opplysningene om ekstrainntekten innvilget. Formålet med lånet ble imidlertid aldri etterspurt og finansinstitusjonen foretok heller ikke noen nærmere undersøkelser rundt dette. Nemnda mente at kredittvurderingen på denne bakgrunn var kritikkverdig. Det ble også lagt vekt på at lånet ble tilbudt gjennom markedsføring i aviser, og låntakers ansvar ble som en følge av disse omstendighetene lempet.

Grovheten av finansinstitusjonens overtredelse ble i BKN-08044136 tillagt vekt ved omfanget av lempingen. Nemnda la spesielt vekt på at kredittvurderingen var utilstrekkelig, da finansinstitusjonen ikke hadde tatt låntakernes fremtidige gjeldsbyrde i betraktning.

Låntakerne var to unge førstegangsetablerte på boligmarked, noe finansinstitusjonen skulle ha tatt hensyn til ved kredittvurderingen. Låntakernes ansvar ble som en følge av finansinstitusjonens forsømmelser lempet fullt ut.

133 NOU 1994:19

134 NOU 1994:19

135 Xxxxxx (2005)

136 Se mer om denne uttalelsen i avhandlingens pkt 6.2.2

Et annet forhold som kan virke inn på omfanget av lempingen er i hvilken grad låntaker selv kan bebreides for låneopptaket. Dersom låntaker forstår at lånet ikke vil kunne betjenes, vil dette tale mot lemping.137 Dette ble slått fast i BKN-08054, hvor nemnda mente at låntaker selv måtte forstå at gjeldsbyrden ble for stor. Dette forholdet fikk betydning for omfanget av lempingen.

En lignende problemstilling var oppe i BKN-07060. I denne saken ønsket et ektepar å selge boligen og refinansiere gjeld. Imidlertid var det allerede på forhånd antatt at salget ikke ville dekke gjelden som var sikret med pant i boligen. Xxxxxx mente derfor at låntakerne i dette tilfellet hadde et betydelig medansvar, siden det var de som, til tross for situasjonen, ønsket denne løsningen. Denne omstendigheten fikk betydning for lempingen.

I de tilfeller låntaker bevisst har gitt uriktige opplysninger om egne økonomiske forhold og dette har hatt betydning for finansinstitusjonens vurdering av låntakers økonomiske evne, vil lemping være utelukket.138Dette ble slått fast i BKN-03097 og BKN-08091 der nemnda ga uttrykk for at det i de tilfeller låntaker holder tilbake eller gir mangelfull informasjon, må legges til grunn at det ikke foreligger brudd på frarådningsplikten i det hele tatt. Slike omstendigheter var låntakerne selv nærmest til å bære risikoen for.

Et tilsvarende synspunkt har blitt lagt til grunn også i tilfeller finansinstitusjonen har vært i en tvangslignende situasjon, jfr. BKN-09022 og BKN-05104. I den første saken ble det innvilget lån til et boligprosjekt. Etter hvert som prosjektet skred frem, viste det seg imidlertid at det ikke var så lønnsomt som først antatt. Spørsmålet var om banken på noe tidspunkt skulle ha frarådet klager å øke sin belåning i forbindelse med boligprosjektet.

Nemnda la til grunn at på det tidspunkt banken ble klar over at prosjektet ikke var spesielt lønnsomt, var banken i en tvangslignende situasjon. En nektelse av å øke lånerammen kunne ha økt bankens tapsrisiko på prosjektet i betydelig grad. Nemnda konkluderte med at

137 NOU 1994:19

138 NOU 1994:19

banken ikke hadde hatt noen frarådningsplikt ved de låneopptak der den hadde vært i en uforskyldt tvangslignende situasjon.

I den andre saken, BKN-05104, kom nemnda frem til at det enten var forhold på låntakers eller entreprenørens side som medførte at en bolig ble dyrere enn kontraktssummen.

Nemnda la til grunn at banken var i en tvangslignende situasjon fordi huset i alle parters interesse måtte ferdigstilles. Det kunne bare være aktuelt å vurdere om banken hadde en frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47 ved de låneopptak banken ikke hadde vært i en uforskyldt tvangslignende situasjon.

Bankklagenemnda har ved vurderingen av om lemping skal foretas også lagt vekt på om låntaker faktisk har lidt et økonomisk tap. Dette var tilfellet i BKN-05122 der nemnda kom frem til at låntaker ikke hadde sannsynliggjort at det forelå økonomisk tap. Selv om frarådningsplikten i utgangspunktet var forsømt, fikk dette etter omstendighetene ingen betydning.

Man ser også at Bankklagenemnda har lagt vekt på hvem lempingen er til fordel for. I BKN-03140 var låntaker avgått ved døden, og nemnda syntes ikke det var rimelig at arvingene skulle nyte godt av en eventuell lemping. Forsømt frarådning fikk dermed ingen betydning.

7.3 Omfanget av lempingen

Det er låntakers forpliktelser som er grunnlaget for lempingen og omfanget av forpliktelsene vil fremgå ved en tolking av låneavtalen. I de tilfeller frarådningsplikten etter

§ 47 er forsømt, og man etter en helhetsvurdering kommer frem til at lemping bør skje, er spørsmålet hvilke sanksjoner som kan iverksettes.139

139 Boge (2002)

I forarbeidene nevnes flere mulige lempingsalternativer; reduksjon av restfordringen, reduksjon/bortfall av renten, forlengelse av nedbetalingstiden eller at flere slike tiltak kombineres. Når det skal bestemmes hvilken type lemping som passer best, vil dette variere i de ulike tilfellene og må avgjøres som en del av rimelighetsvurderingen.140

Dersom låntaker skulle lide økonomisk tap utover det lempingen etter finansavtaleloven

§ 47 kan reparere, kan det antakelig søkes dekning for kravet ved hjelp av de alminnelige erstatningsrettslige reglene. Jeg vil imidlertid ikke gå nærmere inn på dette, da det faller utenfor avhandlingens rammer.

8 Frarådning i forhold til spesielle lån

I dette kapitlet ser jeg på hvordan frarådningsplikten virker inn på lån som skiller seg fra de ordinære låneopptak.

8.1 Statens lånekasse

Hovedregelen for virkeområdet til finansavtaleloven finner man i § 1.141 I finansavtaleloven § 1(5) åpnes det for at det kan gis forskrifter om lovens virkeområde, herunder at enkelte bestemmelser i loven ikke skal gjelde for visse institusjoner.

Lånekassen er en institusjon som ved forskrift 142 er unntatt frarådningsplikten. Institusjonen tilbyr utdanningslån til studenter så lenge studiet det søkes støtte til er et godkjent studium. Det blir ikke foretatt en tradisjonell kredittvurdering av låntaker, noe som betyr at Lånekassen ikke kan fraråde et låneopptak på bakgrunn av økonomisk evne eller andre forhold. Når økonomien i samfunnet generelt går dårlig er det naturlig at også

140 Se mer om dette i avhandlingens pkt 7.2 141 Se mer om dette i avhandlingens pkt 5.1 142 FOR-2000-06-30 nr 653 § 3

Lånekassen opplever låntakere som sliter med betalingsproblemer og man kan i denne sammenheng derfor spørre hvorfor Lånekassen ble unntatt fra reglene om frarådning.143

Utdanningslån fra Lånekassen gis til personer som på tidspunktet for låneopptaket, i de fleste tilfeller, ikke har økonomisk evne til å påta seg en ordinær låneforpliktelse i den størrelsesorden utdanningslånet representerer. Dersom det ikke hadde blitt gjort unntak fra finansavtaleloven § 47 kunne det tenkes at de fleste lånsøkere ville blitt frarådet, og mange ville ikke ha fått innvilget lån i det hele tatt. Dersom personer med manglende økonomisk evne skulle blitt utestengt fra den type studiefinansiering Lånekassen tilbyr, ville dette i realiteten innebære at denne gruppen også ble utestengt fra muligheten til å ta en utdanning. Dette ville stride mot oppfatningen om at utdanning skal være et gode som tilkommer alle og ikke bare de med sterk økonomi.144

Lånekassens fritak fra frarådningsplikten må dermed sees i lys av sosialpolitiske og utdanningspolitiske argumenter. På bakgrunn av dette er det lettere å se og akseptere at denne formen for låneopptak ikke kan baseres på den tradisjonelle kredittvurderingen hvor økonomisk evne er avgjørende for om lånet innvilges eller ikke.145

8.2 Sosiallån

Ifølge finansavtaleloven §§ 1(4) og 44 (1) 2.pkt kommer lovens kapittel 3 til anvendelse også i de tilfeller der långiver er en kommune eller en fylkeskommune. Dette innebærer at frarådningsplikten i § 47 også gjelder for kommuner som tilbyr forbrukere sosiallån.146

Frarådningen gjøres normalt på bakgrunn av en kredittvurdering. Sosiallån tilbys imidlertid normalt til personer som på tidspunktet for låneopptaket ikke oppfyller de alminnelige krav

143 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

144 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

145 Tolnay og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

146 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

til økonomisk evne. Nettopp manglende økonomisk evne er imidlertid et vilkår for at man skal være kvalifiserte til å motta sosialhjelp, jfr. sosialtjenesteloven § 5-4 jfr. § 5-1. Man må videre se hen til sosialtjenesteloven § 5-4(2) der det bestemmes at økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet. Dette betyr i praksis at økonomisk stønad i form av lån som hovedregel ikke skal ytes dersom låntaker ikke vil kunne betjene lånet.147

Man kan spørre om det er fornuftig å la finansavtaleloven § 47 komme til anvendelse ved denne type lån. Indikasjoner på manglende økonomisk evne vil medføre et skjerpet krav til kredittvurderingen, som igjen kan lede til økte kostnader for kommunens vedkommende. Resultatet av kredittvurderingen vil normalt tilsi at det inntrer en plikt til å fraråde. Der resultatet er et annet må man anta at vilkårene for å motta sosiallån heller ikke er til stede. Dette innebærer at de ressurser som brukes i forbindelse med en skjerpet kredittvurdering kan være bortkastet.148

Dersom frarådningsplikten blir forsømt, vil konsekvensen være at låntaker kan få lempet sine forpliktelser i den grad det finnes rimelig. Også på bakgrunn av dette kan det tenkes at kravene til korrekt gjennomføring av frarådningsplikten skjerpes, og kostnadene som et resultat av dette øker. Denne kostnaden kan lett oppfattes som noe unødvendig, da resultatet av en kredittvurdering på forhånd ofte vil være gitt.149

Man kan imidlertid ikke ignorere det faktum at låntakere som får innvilget sosiallån er i en særlig utsatt og sårbar situasjon. På bakgrunn av den dårlige økonomiske evnen er det sannsynlig at de blir avvist av de fleste alminnelige långivere. Man er derfor nødt til å ta hensyn til at det er denne gruppen mennesker som kan ha størst behov for det forbrukervern som ligger i en frarådning.

147 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

148 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

149 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

8.3 Fleksilån

Fleksilån, også kalt boligkreditt eller rammelån, er en låneform som tilbys de som kan stille god sikkerhet. Lånet innvilges, etter en ordinær kredittvurdering, normalt innenfor 60-80 % av forsvarlig verdi på pantobjektet. Minimumsstørrelsen på kredittrammen er vanligvis

500 000 kroner. Låntaker disponerer, uten videre spørsmål fra banken, sin kredittramme fritt over nettbank. Avtalen tillater normalt opptil seks kostnadsfrie uttak i året og låntaker nedbetaler anvendt kreditt etter eget ønske.150

Spørsmålet er hvordan finansavtaleloven § 47 kommer til anvendelse ved denne låneformen. Problemstillingen oppstår dersom grunnlaget for avtaleforholdet endrer seg. Lånetaker vil ved inngangen av avtaleforholdet gjennomgå en kredittvurdering, og det er på dette tidspunkt finansinstitusjonen tar stilling til hvorvidt låneopptaket bør frarådes.

Poenget med fleksilån er å gi låntaker en relativt stor kredittramme som fritt kan disponeres, både med hensyn til tidspunkt og formål. Det er dermed ikke umulig å tenke seg at det kan oppstå problemstillinger rundt denne type låneform.151

En avtale om fleksilån sier ingenting om når låntakers kreditt kommer til anvendelse. Dette innebærer at kreditten kan stå urørt i flere år før den blir benyttet. Det er fullt mulig å se for seg en situasjon hvor låntakers økonomiske evne kan ha forandret seg vesentlig mellom tidspunktet for kredittvurderingen og tidspunktet for når låntaker velger å benytte seg av lånet. Det kan også tenkes å ha oppstått andre forhold som ville ha utløst frarådningsplikten dersom låntaker måtte igjennom en ny kredittvurdering.152

Man kan på bakgrunn av dette spørre om det er tilstrekkelig at finansinstitusjonen tar stilling til frarådningsplikten kun ved første gangs kredittvurdering. Alternativet er at institusjonen risikerer å få lempet sitt krav på bakgrunn av manglende frarådning, idet låntaker på et senere tidspunkt velger å benytte seg av lånet. Dette forutsetter imidlertid at

forholdene er slik at låntaker ville ha blitt frarådet låneopptaket dersom en ny kredittvurdering hadde funnet sted.153

Ifølge finansavtaleloven § 47 inntrer frarådningsplikten før låneavtale inngås eller lånet utbetales.154 I tilfellet med fleksilån vil det siste være når låntaker velger å benytte seg av kreditten. Man kan i denne sammenheng trekke en parallell til håndverkertjenesteloven

§ 7(1) og (2), der frarådningsplikten inntrer før avtale er inngått, i tillegg til at den fortsetter å løpe gjennom arbeidets gang. Det er imidlertid en markant forskjell mellom denne type avtaler og låneavtaler, da en håndverker vil ha nær og løpende kontakt med sin oppdragsgiver. Dette betyr at håndverkeren fortløpende vil kunne ta stilling til om en frarådning bør finne sted.155 En finansinstitusjon vil ikke ha samme mulighet til forløpende å vurdere en låntakers økonomiske evne og andre forhold av relevans for frarådningsplikten.156

Formålet med frarådningsplikten er først og fremst å verne forbrukere mot å ta opp lån de sannsynligvis ikke klarer å betjene. Det er imidlertid fremhevet i finansavtalelovens forarbeider at forbrukerhensynet må avveies mot hensynet til effektiv drift.157 Det er derfor tvilsomt at lovgivers intensjon har vært at finansinstitusjonen må foreta en ny kredittvurdering hver gang låntaker anvender en innvilget kreditt. Et krav om ny vurdering må kunne begrenses til de tilfeller hvor det går særlig lang tid mellom den første kredittvurderingen og anvendelse av kreditten.158 Tilsvarende kan et krav om ny kredittvurdering oppstå dersom långiver blir gjort oppmerksom på at nye og relevante forhold foreligger.

153 Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx (2005)

154 Se mer om dette i avhandlingens pkt 6.3.2

155 Boge (2002)

Man kan legge til grunn at det etter frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47 som hovedregel ikke kan oppstilles noe krav om forløpende kredittvurdering for denne type låneavtaler. Noe annet er imidlertid at det kan være i långivers egen interesse å foreta ny kredittvurdering der endringer i låntakers situasjon tilsier at det kan foreligge en økt risiko ved avtalen.159

9 Virkemidler som kan effektivisere frarådningsplikten

I dette kapitlet tar jeg for meg virkemidler som potensielt kan gjøre frarådningsplikten mer effektiv. De ulike tiltakene kan gi finansinstitusjoner bedre forutsetninger for å foreta en riktigere vurdering i det enkelte tilfellet, og gjennom dette bedre den forbrukerbeskyttelse frarådningsplikten er ment å gi.

9.1 Økte kompetansekrav

Under dette punktet ser jeg på om frarådningsplikten kan effektiviseres ved at det stilles større krav til kompetanse hos de som foretar kredittvurderinger og innvilger lån på vegne av finansinstitusjonene.

Det fremgår av finansavtaleloven § 47 at finansinstitusjonen skal legge vekt på økonomisk evne og andre forhold når den tar stilling til om låntaker skal frarådes. En del av kredittvurderingen innebærer en skjønnsmessig vurdering av de opplysninger man har innhentet om forbrukeren. For at kredittvurderingen skal kunne utøves forsvarlig, forutsettes det en viss kompetanse hos finansinstitusjonens ansatte. Det finnes imidlertid ingen bestemmelser i finansavtaleloven som sier noe om hvilken kompetanse långivers representant bør ha for å kvalitetssikre kredittvurderingen.160

Lovgivningen gir heller ingen definisjon av begrepet rådgivning. En umiddelbar assosiasjon er at det dreier seg om råd eller anbefalinger knyttet til økonomiske disposisjoner. Rådgivning kan i denne sammenheng for eksempel være valg av lånetype, avdragsfrihet og fast eller flytende rente på hele eller deler av lånet.161

Den 15. desember 2003 kom det fra en styringsgruppe nedsatt av Finansnæringens Hovedorganisasjon, Verdipapirfondenes forening, Finansforbundet og Sparebankforeningen en rapport som utreder kompetansekrav for finansielle rådgivere. Bakgrunnen for nedsettelsen av denne gruppen var det økende behovet for å konkretisere et minstekrav til kompetanse blant finansielle rådgivere.162 Rapporten som ble utarbeidet omhandler kompetansekrav ved finansiell rådgivning ved investering, og ikke i forhold til kredittvurdering. Man kan imidlertid spørre om det ikke vil være hensiktsmessig med en slik gjennomgang også i forhold til kredittvurdering og rådgivning ved låneopptak.

Kredittilsynet har varslet at de i fremtiden kommer til å legge mer vekt på forbrukerhensyn, og fokuset på rådgivernes kompetanse kan med dette bli større.163 En virkning av at kompetansekrav stilles til de som representerer finansinstitusjonene, kan være at man i større grad unngår uheldige låneopptak. Økt kompetanse kan lede til bedre forutsetninger for å foreta grundige vurderinger. Dette kan øke sjansen for at man i de ulike tilfellene til slutt kommer frem til riktig resultat. At finansinstitusjonenes representanter får bedre forutsetninger for å foreta kredittvurderinger kan dermed gjøre frarådningsplikten mer effektiv.

161 Hveem (2009) side 209

9.2 Gjeldsregister

Under dette punktet ser jeg på om det bør opprettes et gjeldsregister. Med gjeldsregister menes en landsdekkende fortegnelse over myndige privatpersoners lånesaldi slik de er til enhver tid. 164

Problemstillingen er om et slikt register vil være et hensiktsmessig virkemiddel for å bedre kredittvurderingen, som igjen kan føre til en effektivisering av frarådningsplikten. I denne sammenheng må man også ta i betraktning om opprettelse av et gjeldsregister vil kunne komme i konflikt med personvernet.

Låntakers gjeldssituasjon kan for mange finansinstitusjoner være en utfordring. Det er ikke å komme bort fra at noen låntakere holder tilbake opplysninger165 om gjeldsposter de mener er negative for kredittverdigheten. Det kan også være slik at låntaker faktisk mangler oversikt over egne gjeldsforpliktelser. Det er forholdsvis uproblematisk å kontrollere gjeldsposter låntaker oppgir, men det er vanskeligere å kontrollere gjeldsposter det ikke blir gitt informasjon om i det hele tatt. Per i dag er finansinstitusjonene derfor i stor grad avhengige av at de opplysninger låntaker gir er korrekte.166

Dette medfører at finansinstitusjonene i praksis ikke har noen reell mulighet til å foreta en fullstendig vurdering av låntakers økonomiske situasjon. Man kan tenke seg at lånesøknader i større grad vil bli frarådet dersom finansinstitusjoner, gjennom et gjeldsregister, har tilgang på korrekt informasjon om låntakers eksisterende forpliktelser.167 For at et gjeldsregister skal kunne effektivisere kredittvurderingen, må det ha en høy grad av pålitelighet. Gjeldsregisteret må derfor inneholde en oversikt over all relevant gjeld og

164 Utredning om gjeldsregister i Norge

165 Noe som for øvrig kan være straffbart

opplysningene må være korrekte. Det er derfor viktig at gjeldsregisteret løpende oppdateres.168

Innføringen av et gjeldsregister vil kunne ha konsekvenser for frarådningsplikten. Dersom finansinstitusjonen forsømmer frarådningsplikten, kan låntakers forpliktelser lempes.

Motstykket til dette er at betalingsproblemer på bakgrunn av at den enkelte unnlater å opplyse om eksisterende gjeld ikke kan føre til lemping. I utgangspunktet kan finansinstitusjoner per i dag ansvarsfritt basere seg på opplysninger gitt av låntaker, når muligheten for kontroll ikke er til stede. Innføring av et gjeldsregister kan endre dette slik at finansinstitusjoner får en plikt til å sjekke opplysningene i gjeldsregisteret før lån innvilges.169

Opprettelsen av et gjeldsregister vil kunne komme i konflikt med personvernet. Enkeltindivider har som regel et grunnleggende ønske om å ha kontroll over opplysninger om seg selv, og spesielt de som anses som personlige. Ved vurderingen om den enkeltes samlede lånesaldi skal inngå i et gjeldsregister, må man ta hensyn til at dette kan oppleves som et inngrep i den enkeltes personlige sfære. Et annet problem i denne sammenheng er at informasjonen som finnes i et gjeldsregister må være tilgjengelig for de som har behov for opplysningene. Dette innebærer i praksis at gjeldsregisteret må være åpent for et stort antall mennesker, noe som kan føre til økt fare for misbruk.170

Før et gjeldsregister opprettes, må man derfor stille personvernhensynet opp mot hensynene som begrunner etableringen av et slikt register. Helt forenklet kan man si at dersom hensynet til enkeltpersoner, som opptar lån på basis av manglende informasjon om eksisterende gjeld, veier tyngre enn hensynet til personvernet generelt, kan et gjeldsregister forsvares.171 Hensynet til forbrukerne tilsier at kredittvurderingen blir så god at ingen får

168 Utredning om gjeldsregister i Norge

169 Utredning om gjeldsregister i Norge

mulighet til å pådra seg gjeld de ikke klarer å betjene. Hensynet til finansinstitusjonene tilsier at beslutninger om å yte lån bør kunne treffes på så riktig grunnlag som mulig.172 Et gjeldsregister vil kunne gi institusjonene mulighet for en bedret kredittvurdering av sine låntakere.

Selv om hensynet til personvernet representerer et tungtveiende argument mot opprettelse av et gjeldsregister, finnes det også klare fordeler ved et slikt register. Opprettelsen av et gjeldsregister vil mest sannsynlig gjøre kredittvurderingen lettere, mer effektiv og mer pålitelig.173 Dette vil i så fall resultere i en effektivisering av frarådningsplikten, som igjen kan hindre at forbrukere tar opp lån de ikke vil være i stand til å betjene.

10 Avsluttende bemerkninger

Til slutt kan man stille det vanskelige spørsmålet om frarådningsplikten etter finansavtaleloven § 47 har fått sin tiltenkte virkning. Man må vurdere om innføringen av frarådningsbestemmelsen faktisk har medført et styrket forbrukervern på rettsområdet.

Dersom man sammenligner gjeldende rett med rettstilstanden før lovfestingen av frarådningsplikten, kan det i utgangspunktet virke som at finansinstitusjonenes ansvar er blitt skjerpet. Å måle dette helt konkret er imidlertid vanskelig, da vurderingen etter frarådningsplikten i stor grad er skjønnsmessig. Frarådningsplikten er av enkelte blitt kritisert for å være en såkalt ”papirbestemmelse”, som ikke har noen særlig praktisk betydning. Det kan imidlertid tenkes at bestemmelsen kan være mer aktuell i økonomiske nedgangstider. Det vil være interessant å se om Bankklagenemnda, i tiden fremover, merker en økning i saker der låntaker hevder at långiver har forsømt sin frarådningsplikt.

172 Utredning om gjeldsregister i Norge

173 Utredning om gjeldsregister i Norge

Mange finner det nok til vanskelig å forstå logikken i at en finansinstitusjon finner det forsvarlig å gi et lånetilbud, på samme tid som låneopptaket frarådes. For mange kan dette virke motstridende og kanskje noe forvirrende.174 Ved innføringen av frarådningsplikten ble risikoen for uansvarlig långivning i utgangspunktet flyttet lenger mot finansinstitusjonen. Imidlertid kan en se det slik at en konkret fraråding vil kunne ha som konsekvens at risikoen flyttes tilbake til låntaker.175 Det kan virke som at det nå er enklere for finansinstitusjonen å gi et lånetilbud i de tilfeller der låntakers betjeningsevne ikke er helt tilfredsstillende. Det kan hevdes at når låntaker mottar en frarådning sammen med lånetilbudet, plasseres risikoen for uansvarlig låneopptak på låntaker selv. I så fall er det slik at finansinstitusjonen helgarderer seg; den gir et lånetilbud samtidig som den sikrer seg mot kritikk og mot ansvar for uansvarlig kredittgivning.176

Så langt foreligger det visstnok ingen eksempler, i rettspraksis eller Bankklagenemndas praksis, på at en låntaker har fått lempet sitt gjeldsansvar i et tilfelle der det er foretatt frarådning.177 Det gjenstår å se hvilken retning utviklingen av frarådningsplikten tar i fremtiden.

174Hveem (2009) side 242

175Hveem (2005) side 109

176Hveem (2005) side 113-114

177Hveem (2005) side 109

11 Litteraturliste

Lover

1918 Lov om avslutning av avtaler, om fulmagt og ugyldige viljeserklæringer av 31. mai 1918 nr. 4 (avtaleloven)

1984 Lov om fordringshavernes dekningsrett av 8. juni 1984 nr. 59 (dekningsloven)

1984 Lov om gjeldsforhandling og konkurs av 8. juni 1984 nr. 58 (konkursloven)

1985 Lov om kredittkjøp m.m. av 21. juni 1985 nr.82 (kredittkjøpsloven)

1988 Lov om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner av

10. juni 1988 nr. 40 (finansieringsvirksomhetsloven)

1989 Lov om håndverkertjenester m.m for forbrukere av 16. juni 1989 nr. 63 (håndverkertjenesteloven)

1991 Lov om sosiale tjenester m.v. av 13. desember 1991 nr. 81 (sosialtjenesteloven)

1992 Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner av 17. juli 1992 nr. 99 (gjeldsordningsloven)

1999 Lov om finansavtaler og finansoppdrag av 25. juni 1999 nr.46 (finansavtaleloven)

2002 Lov om forbrukerkjøp av 21. juni 2002 nr. 34 (forbrukerkjøpsloven)

Utenlandske lover

Lov om LBK nr 286 af 04/04/2006 [Danmark] finansieringsvirksomhed

Konsumentkreditlag Konsumentkreditlag (1992:830) [Sverige]

Avtalslagen Lag (1915:218) om avtal och andra rättshandlingar på förmörgenhetsrättens område [Sverige]

Forskrifter

2000-06-30 nr. 653 Forskrift om unntak fra og tilpasninger til lov 25.juni 1999

nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning

Forarbeider

Norges offentlige utredninger

NOU 1994:19 Finansavtaler og finansoppdrag

NOU 2007:5 Frarådningsplikt i kredittkjøp

Odelstingsproposisjoner

Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) Om lov om finansavtaler og finansoppdrag

(finansavtaleloven)

Innstillinger

Innst.O. nr. 84 (1998-99) Innstilling fra justiskomiteen om lov om finansavtaler og

finansoppdrag (finansavtaleloven)

Direktiver

87/102/EØF Rådsdirektiv av 22.desember 1986 om tilnærming av medlemsstatenes lover og forskrifter om forbrukerkreditt

2008/48/EF Rådsdirektiv av 23.april 2008 om forbrukerkredittavtaler og om opphevelse av rådsdirektiv 87/102/EØF

Praksis

Høyesterett

Rt. 2004 s. 145

Rt. 2003 s. 1252

Rt. 1995 s. 1540

Rt. 1984 s. 248

Rt. 1959 s. 1048

Underretter

LE-2003-14787 LE-2003-5641

Bankklagenemnda

BKN-09108 BKN-09022 BKN-09010 BKN-08091 BKN-08054 BKN-08044 BKN-07137 BKN-07105 BKN-07060 BKN-06114 BKN-06092 BKN-05122 BKN-05104 BKN-03140 BKN-03108 BKN-03097 BKN-03032 BKN-02024 BKN-01089

Utenlandske dommer

Sverige:

NJA 1996 s. 3

NJA 1999 s. 304

Bøker

Xxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxxxxxxxxxxx, 5.utgave ved Xxx X. Xxxxxxxx, Oslo, 2001 Xxxxxxxx, Xxxxx Obligasjonsrett, 3.utgave, Oslo, 2003

Kapitler i bøker

Xxxxx, Xxx Xxxxxx Xxxxxxx ansvar ved rådgivning og kredittgivning. I:

Finansiella kriser - betalingssystem och skuldförhållanden. 1.utgave. Stockholm, 2009, side 203-257

Bankers frarådingsplikt etter finansavtaleloven – har den noen fornuftig mening? I: 8 Perspektiver på finansiel rådgivning. 1.utgave. København, 2005, side 100-118

Artikler

Xxxx, Xxxxxx Særavhandling: Finansinstitusjonenes frarådningsplikt etter

finansavtaleloven, Bergen, 2002

Xxxxxxxx, Xxxxx Xxxxxxxxxxx av Bankklagenemndas uttalelser. I:

Bankklagenemndas praksis. 2000, side 8-12

Xxxxxx, Xxxxx Xxxxx Finansinstitusjoners frarådningsplikt noen utviklingslinjer. I:

Tidsskrift for forretningsjuss. 2005, side 234-259

Xxxxxxxx, Xxxxxx Særavhandling: Bankers rådgivaransvar – en skandinavisk

översikt. Lund, 2001

Xxxxxx og Xxxxxxx Xxxxxx Særavhandling: Finansavtalelovens frarådningsregler – falsk

forbrukerbeskyttelse?. Kristiansand, 2005

Xxxxx, Xxxxx X. Forbrukerbegrepet i finansavtaleloven. I: Lov og rett. 2006,

side 298-316

Nettdokumenter

Hovedavtale for Bankklagenemnda

Tilgang: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxxx.xx/xxx/Xxxxxxxxxxx%0000000000.xxx

Kompetansekrav til finansielle rådgivere

Tilgang: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxxx.xx/Xxxxxxxxx/Xxxxxxx_xxxxxxxxxxxxxx_xxx_xxxxxxxxxxx_x%X0

%83%C2%A5digvere_BGtjn.pdf

Utredning om gjeldsregister i Norge

Tilgang: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxx.xx/xxxxxx/XXX/Xxxxxxxxxxxxx/Xxxxxxxxxxxxxx_xxxxx_00000000_000 758.pdf

Boliglånsundersøkelsen 2007

Tilgang: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxxxxx.xx/xxxxxxx/xxxx_xxx/00/00/00Xxx000.xxx

Europaportalen – direktiv om forbrukerkredittavtaler Tilgang: xxxx://xxx.xxxxxxxxxxx.xx/xx/xxx/xxxxxxxxxxxxxx/xxx-

notatbasen/notatene/2006/nov/direktiv-om-forbrukerkredittavtaler-.html?id=543305

Annet

Justisdepartementets lovavdeling, brev til datatilsynet av 27.09.2006; Finansavtaleloven

§ 47 – innhenting av opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom i forbindelse med søknad om lån. (Publisert: JDLOV-2005-9112)