Innholdsfortegnelse

Stiftelse av felles gjeldsansvar mellom ektefeller

Kandidatnummer: 755

Leveringsfrist: 25.04.2016

Antall ord: 15 541

Innholdsfortegnelse

1 INNLEDNING 1

1.1 Problemstillingen 1

1.2 Avhandlingens metode 2

1.3 Rettskildebildet 3

1.4 Rettslige utgangspunkter 3

2 AVTALER MELLOM EKTEFELLER 4

2.1 Avtalerettens regler for avtaleinngåelse 4

2.1.1 Avtaleinngåelse etter bindende partsutsagn 5

2.1.2 Handlinger som avtalestiftende rettsfakta – konkludent adferd 6

2.2 Er avtalemodellen anvendelig på spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller? 7

2.2.1 Hvordan er ekteskap forskjellig fra forholdet mellom vanlige markedsaktører?7

2.2.2 Hvordan kan bruk av avtalemodellen føre til urimelige resultater? 9

2.2.3 Oppsummering 9

3 NÆRMERE OM STIFTELSESGRUNNLAG FOR FELLES GJELDSANSVAR

........................................................................................................................................ 10

3.1 Ekteskapsloven § 40 10

3.2 Nærmere om Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s.1666 11

3.2.1 Rt. 1990 s. 1226 11

3.2.1.1 Analyse av dommen 12

3.2.1.2 Oppsummering 14

3.2.2 Rt. 1996 s. 1666 15

3.2.3 Vurdering av høyesterettspraksis 16

3.3 Finnes det eksempler på underrettspraksis hvor innbyrdes ansvar er fastsatt på annet grunnlag enn avtale? 17

3.3.1 Hva sier lagmannsrettene selv er rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller? 17

3.3.1.1 Oppsummering 20

3.3.2 Nærmere om momentene i lagmannsrettsdommene 20

3.3.3 Momenter som lagmannsrettene legger vekt på i flere dommer 21

3.3.3.1 Partenes grad av medvirkning til lånopptaket 21

3.3.3.2 Betydningen av sameie 25

3.3.3.3 Felles interesser 28

3.3.3.4 Praktisk ordning 30

3.3.4 Sakspesifikke momenter 32

3.3.4.1 Hvem er kreditor? 33

3.3.4.2 Felleseie 33

3.3.4.3 Har eiendelens art betydning? 34

3.3.5 Konklusjon 35

4 OPPSUMMERING OG PERSPEKTIVER 36

5 LITTERATURLISTE 38

5.1 Juridisk litteratur 38

5.2 Høyesterettspraksis 38

5.3 Lagmannsrettspraksis 39

5.4 Statistikk 39

1 Innledning

1.1 Problemstillingen

Spørsmålet i denne oppgaven er hvilke stiftelsesgrunnlag innbyrdes gjeldsansvar mellom ek- tefeller kan ha.

I felles gjeldsforhold skiller man gjerne mellom ansvar utad og ansvar innad. Ansvaret utad refererer til debitor eller debitorenes forhold til kreditor. Hvem som har ansvar utad er derfor bestemt av en tolkning av avtalen mellom debitor (her ektefellen eller ektefellene) og kreditor. Ansvaret innad refererer til ansvarsforholdet mellom ektefellene. Det at en eller begge er an- svarlig utad, betyr ikke at det samme gjelder i forholdet innad.

At ansvaret utad kan gi uttrykk for en annen realitet enn ansvaret innad er ikke et fenomen som bare oppstår mellom ektefeller. Et godt eksempel på dette er ordningen hvor en person kausjonerer for en annens lån overfor en kreditor. Det er her på det rene at begge hefter over- for kreditor. Likevel er det slik at i forholdet mellom debitorene er det bare den ene som er ansvarlig. Det er som regel skriftlige avtaler som er grunnlag for slike. Dette gjør at det både rettslig og bevismessig kan være uproblematisk å hevde at bare den ene er ansvarlig innad, selv om begge hefter utad.

Spørsmål knyttet til innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, er ofte mer problematiske. Det- te er et utslag av at ektefeller ikke diskuterer slike spørsmål på samme måte som andre aktører i samfunnet. Karakteristikker ved et livsfelleskap kan gjøre det unaturlig og tilsynelatende unødvendig å inngå skriftlige avtaler om slike forhold. Dette fører til at domstolene kan stå overfor en vanskelig oppgave når de skal bestemme hva som har vært realiteten mellom ekte- fellene. Dette er et reelt problem, men ikke direkte spørsmålet for denne oppgaven. Denne oppgaven skal søke å finne frem til hvilke rettsgrunnlag vi har for etablering av innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, og da vil ikke bevisproblematikken stå i fokus. Når det gjelder dette rettslige spørsmålet, er det uomstridt at avtale mellom ektefellene kan utgjøre rettsgrunn- laget. Spørsmålet er om det også har utviklet seg et rettsgrunnlag basert på ulovfestede regler, utenfor avtalekonstruksjonen.

Ansvar for gjeld er, på samme måte som for eierforhold, et tema som ikke nødvendigvis ska- per strid mens ektefellene fortsatt er gift. Man har gjerne et boliglån, billån og noen kreditt- kort, og man bruker inntektene sine til å betale ned på disse lånene og dekke forbruksutgiftene fortløpende. Måten ektefeller velger å gjøre dette på kan variere sterkt. Noen ektepar priorite- rer regninger etter forfallsdato og tenker ikke så mye over hvilken ektefelle hver regning til- hører. Kanskje har de felleskonto. Andre ektefeller har en sterkt delt økonomi der hver gjør opp for seg uten innblanding av den andre. Det er mange måter for ektefeller å ordne økono- mien på mens de er gift, men som regel inngår hver enkelt ordning i en større sammenheng

med bakgrunn i samlivet generelt. Selv om man kan krangle om gjeld og hvem som skal beta- le det mens man er gift, blir det først når man skiller seg at temaet virkelig blir satt på spissen og kan bli gjenstand for rettslige tvister.

Det er likevel ikke slik at alle uenigheter om gjeld blir dratt over i skilsmisseoppgjøret. De- lingsregelen i el. § 58 angir som utgangspunkt at ektefellers formuer skal deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld. Der samlede aktiva overstiger den samlede gjelden, går derfor begge parter som regel i pluss etter oppgjøret. Etter ekteskapslovens regler kan man imidlertid ikke dele sin egen gjeld med den andre ektefellen etter endt ekteskap, og det kan derfor oppstå spørsmål om hvem som skal bære med seg gjelden ut av ekteskapet. Det er gjerne i disse situ- asjonene, at spørsmålet om gjeldsansvar blir satt på spissen.

Problemet har blitt mer aktuelt med tiden. Vi lever i en tid hvor det blir tatt opp mer og mer gjeld. Statistikker fra SSB viser at i 2004 hadde under 10 prosent av norske husstander gjeld som var større enn 3 ganger husstandens samlede inntekt.1 I 2012 var dette tallet 15,2 pro- sent.2 De husstandstypene med høyest gjeldsbelastning i 2012 var par uten barn der hovedinn- tektstakeren var under 30 år, og par med barn under 6 år.3 Samtidig med økningen i gjelden, har det skjedd en sterk vekst i formuen. Mellom 2011 og 2012 økte den gjennomsnittlige nettoformuen for norske husstander med 8 prosent.4 Dette forklares med en økning i realkapi- talen som består først og fremst av primærboligen.5

Man ser derfor en tendens til at unge mennesker i etableringsfasen tar opp gjeld samtidig som verdien av boligene deres øker. Så lenge boligprisene fortsetter å øke mens disse menneskene betaler ned på gjelden sin, vil ikke forholdet mellom gjeld og aktiva utvikle seg i en negativ retning. Hvis de skiller seg går de fortsatt i pluss. Spørsmålet blir hva som skjer hvis boligpri- sene går ned. Med så mye gjeld er det stor fare for at den samlede gjelden på boligene og for- bruksgjeld vil overstige ektefellenes formue. I et slikt tilfelle vil spørsmålet om hvem som er ansvarlig for den enkelte gjeldsposten øke i betydning.

1.2 Avhandlingens metode

Formålet med oppgaven er å foreta en rettsdogmatisk analyse av rettstilstanden, i hovedsak basert på domstolspraksis. Dette fordi problemstillingen ikke er tydelig lovregulert. Loven angir utgangspunktet for problemstillingen, men regulerer det ikke uttømmende. Derfor må

1 Statistisk sentralbyrå (2010)

2 Statistisk sentralbyrå (2014)

3 Ibid

4 Ibid

5 Ibid

løsningen søkes i en analyse av tilgjengelig rettspraksis fra Høyesterett, lagmannsrettene og juridisk teori.

Ved å foreta en diskusjon med utgangspunktet i disse rettskildene skal jeg oppstille noen kjer- nepunkter for hvordan spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller løses de lege lata.

Til slutt skal jeg i kapittel 4 oppsummere og drøfte hvorfor spørsmålet er av betydning for familieretten i et større perspektiv.

1.3 Rettskildebildet

Ekteskapsloven § 40 og § 41 er de bestemmelsene som handler om ektefellers gjeldsansvar. Det er imidlertid bare el. § 40 som også gjelder innbyrdes gjeldsansvar, slik at dette er den relevante bestemmelsen i forhold til denne oppgaven. Ekteskapsloven avløste ektefelleloven av 1927. I den grad rettspraksis stammer fra tiden da ektefelleloven var den gjeldende loven, vil denne også være relevant.

Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller er ikke omhandlet i forarbeidene til ekteskapsloven. Argumenter fra forarbeidene vil brukes der dette er relevant for oppgaven, men forventes å spille en liten rolle i den videre fremstillingen.

Det foreligger to høyesterettsdommer hvor innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller har vært et spørsmål: Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s. 1666. Analysen av disse vil følgelig utgjøre en viktig del av oppgaven.

Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar har kommet opp relativt ofte for underrettene. En ana- lyse av rettspraksis fra lagmannsrettene vil derfor ta en sentral plass i den videre fremstilling- en.

1.4 Rettslige utgangspunkter

Utgangspunktet for ektefellenes ansvar for gjeld følger av § 40. Etter denne bestemmelsen kan ikke en ektefelle «stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er sær- skilt hjemmel for det». Dette gjelder i utgangspunktet ansvaret utad, men det følger av retts- praksis og juridisk teori at det også gjelder forholdet innad mellom ektefeller.6

6 Sverdrup (2015) Note 163

I rettspraksis er det likevel lagt til grunn at ektefellene kan hefte for gjeld i det innbyrdes for- hold selv om de ikke hefter sammen utad. Grunnlaget for dette er i utgangspunktet avtale mel- lom ektefellene, og i Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s.1666 har Høyesterett sagt at slike avtaler kan være stilltiende og basert på forutsetninger mellom partene.

2 Avtaler mellom ektefeller

Grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar er i utgangspunktet avtale. I den første delen av dette kapittelet skal jeg derfor gi en oversikt over hovedregler og sentrale trekk ved avtaleinngåelse. Et hoved tema i denne delen er om vurderingen av hvorvidt avtale er inngått skiller seg av- hengig av om partene er gift eller ikke.

Det er også reist spørsmål i juridisk teori om avtalemodellen i det hele tatt er anvendelig som stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.7 Grunnen til dette skal jeg se nærmere på i del to av dette kapittelet.

2.1 Avtalerettens regler for avtaleinngåelse

Avtaler om innbyrdes gjeldsansvar er formuerettslige. Formuerettslige avtaler kan inngås av alle myndige mennesker og har ikke sammenheng med ekteskap. Disse avtaler er regulert av den alminnelige avtaleretten.8 For ektefellers sin del, er dette imidlertid bare et utgangspunkt. Partenes stilling som ektefeller kan påvirke hvordan disse avtalene blir tolket9 og kanskje også hvordan de blir inngått.

Om bindende avtale er kommet i stand er et av hovedspørsmålene i avtaleretten. Dette spørs- målet er kjent som disposisjonsspørsmålet og vurderingstemaet for dette spørsmålet er om det etter en helhetsvurdering kan sies å foreligge tilstrekkelig enighet mellom partene om å være forpliktet.10 Enighet som grunnlag for binding er en nødvendig følge av kontraktsfrihetsprin- sippet. Man har retten til å velge fritt om man skal inngå eller ikke inngå en bindende avtale i kraft av selvbestemmelsesretten vi alle har som mennesker.11

Enighet om å være forpliktet vil gjerne komme til uttrykk gjennom såkalte disposisjonskrite- rier12, eller avtalestiftende rettsfakta13, som er utviklet gjennom rettspraksis og juridisk teori.

7 Se Sverdrup 2013 s. 575-586

8 Lødrup 2011 s. 313

9 Ibid s. 314

10 Xxxxxxxx 2014 s. 60, Giertsen 2014 s. 3

11 Xxxxxxxx 2014 s. 26

12 Ibid s. 59

13 Hov 2009 s. 82

Relevante disposisjonskriterier vil imidlertid variere sterkt fra avtale til avtale avhengig av den konkrete situasjon og livsområde. Dette er et utslag av formfrihetsprinsippet i norsk avta- lerett. Det at det ikke finnes krav på formen til avtaler gjør at det ikke finnes begrensninger på måter avtaler kan inngås på.14 Problemet er ofte at en part nekter for at de har ment å binde seg. Dette kan gjøre det vanskelig å fastslå noen felles partsvilje i ettertid.

Spørsmålet i disse tilfellene vil være om løftemottageren har fått berettigede forventninger om at avtale er kommet i stand.15 Dette er et utslag av forventningsprinsippet, som er det for- muerettslige prinsippet om at en parts berettigede forventninger kan skape rettighetsposisjo- ner.16 For spørsmålet om avtaleinngåelse, betyr dette at hvis en part har fått en berettiget for- ventning om at avtale er kommet i stand, kan dette føre til binding for den andre parten.

Vurderingstemaet for dette spørsmålet er utviklet i rettspraksis og angitt i flere høyesteretts- dommer. En sentral dom som omhandler dette er Rt. 2001 s. 1288 (Gate Gourmet). Tvisten gjaldt spørsmålet om bindende avtale var inngått etter en anbudskonkurranse. Entreprenør firmaet PEAB AS mente at Gate Gourmet AS hadde gitt dem oppdraget og krevde erstatning for den positive kontraktsinteressen. Høyesterett ga PEAB AS medhold. Høyesterett skriver på side 1300 at Gate Gourmet AS «har opptrådt på en slik måte at PEAB hadde rimelig grunn til å tro at selskapet hadde fått oppdraget».

Vurderingstemaet for spørsmålet om en part har fått berettigede forventninger om at avtale har kommet i stand er derfor om den andre parten har gitt dem «rimelig grunn til å tro» at bin- dende avtale er inngått.

2.1.1 Avtaleinngåelse etter bindende partsutsagn

Avtaleinngåelse etter avtalelovens system skjer etter en utveksling av tilbud og aksept. Det er derfor nødvendig med en utveksling av partsutsagn for at binding skal skje på den måten som er beskrevet i avtaleloven. Avtaleloven sier imidlertid ingenting om innholdet i bindende partsutsagn. Spørsmålet om noen har bundet seg etter avtalelovens regler må derfor løses etter ulovfestede regler utviklet i rettspraksis. Vurderingstemaet vil være om partsutsagnet er egnet til å skape berettigede forventninger om binding hos mottageren.17 Det er ikke mulig å opp- stille en uttømmende liste av momenter som vil ha betydning i en slik vurdering. I rettspraksis foretas det en helhetsvurdering av alt som har foregått mellom partene.18

14 Xxxxxxxx 2014 s. 60

15 Ibid s. 32

16 Ibid s. 29

17 Hov 2009 s. 85

18 Xxxxxxxx 2014 s. 67

Dette har betydning for tolkning av partsutsagn om gjeldsansvar fremsatt av ektefeller. Det vil være slik at partenes stilling som ektefeller vil kunne påvirke tolkningen av utsagn fordi at livsfelleskapet utgjør konteksten som utsagnene må tolkes på bakgrunn av. Hvordan dette kan skje er et interessant spørsmål, men noe som analysegrunnlaget mitt ikke gir muligheten for å gå nærmere inn på. Analysegrunnlaget for denne oppgaven er rettspraksis fra Høyesterett og lagmannsrettene og det er ingen dommer fra mitt utvalg hvor tolkning av xxxxxxxxxxx har vært et tema.

2.1.2 Handlinger som avtalestiftende rettsfakta – konkludent adferd

Et utslag av formfrihetsprinsippet er at det ikke kreves skriftlige eller muntlige partsutsagn for at bindende avtale skal inngås.19 Mange rettslige bindende avtaler inngås i det daglige uten at utsagn utveksles. Et alminnelig eksempel er at man går i en butikk, tar en vare ned fra hylla, tar den til kassen og betaler. Alt kan skje uten at man har sagt et ord. Man har likevel inngått en bindende avtale om kjøp av varen.20

På samme måte som ved utsagn, vil handlinger ha rettsvirkninger hvis de kan sies å etablere berettigede forventinger om at avtale er kommet i stand. 21 I avtalerettslige fremstillinger fin- nes det lister over mulige disposisjonskriterier. Mange av disse vil også ha betydning for vur- deringen av om ektefeller har inngått bindende avtaler om å dele gjeldsansvar. Det er likevel slik at andre disposisjonskriterier vil kunne være relevante selv om de ikke inngår i slike lis- ter. Hva som er et relevant disposisjonskriterium må utledes av en tolkning av rettskildene.22 På ekteskapsrettens område vil dette være rettspraksis hvor inngåelse av avtaler mellom ekte- feller er et tema.

Det er antatt i juridisk teori at karakteristikker ved livsfelleskap påvirker hvordan avtaler inngås mellom ektefeller. Det må aksepteres at avtaler som er inngått av ektefeller får et «be- skjedent dispositivt uttrykk» og at mye kan være underforstått mellom partene.23 Dette betyr at noe som ikke ville blitt oppfattet som en avtale mellom to vanlige markedsaktører, kan bli akseptert når partene er ektefeller. Sagt på en annen måte, skal det mindre til for at ektefeller binder seg overfor hverandre.

19 Ibid s. 97

20 Hov 2009 s. 95

21 Xxxxxxxx 2014 s. 97

22 Ibid s. 90

23 Sverdrup 1997 s. 152

Dette er ikke problematisk sett i forholdet til den alminnelige avtaleretten. Så lenge man har grunnlag for å si at partene har oppnådd enighet om å være forpliktet, spiller det ingen rolle hvordan denne enigheten har kommet til uttrykk. Sett på denne måten, er avtaleinngåelsesme- kanismen svært fleksibel. Med et teoretisk ubegrenset antall relevante disposisjonskriterier, kan man tilpasse spørsmålet om avtale er inngått til å passe alle livsområder. Begrensningen er om det er enighet om å være bundet som ligger til grunn.

2.2 Er avtalemodellen anvendelig på spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller?

Til tross for at avtalemodellen er svært fleksibel, er det reist spørsmål om hvor anvendelig avtalekonstruksjonen er på formuerettslige ordninger mellom ektefeller.24 I denne delen av oppgaven skal jeg se nærmere på grunnene til at tradisjonelle avtaler kan være uegnet som stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Argumentet er at forholdet mellom ektefeller skiller seg så vidt betydelig fra forholdet mellom vanlige markedsaktører, at ved å holde seg strengt til avtalekonstruksjonen ved fastslåing av gjeldsansvar mellom ekte- feller, vil man komme til urimelige resultater. Dette kan ha ført til at domstolene har utviklet et ulovfestet stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar enn avtale etter den tradisjonelle avtalemodellen.

Jeg skal derfor først se på det som skiller forholdet mellom ektefeller fra forholdet mellom vanlige markedsaktører. Deretter skal jeg drøfte hvorvidt det å holde seg strengt til avtalemo- dellen vil kunne lede til urimelige resultater i tvister om gjeldsansvar mellom ektefeller.

2.2.1 Hvordan er ekteskap forskjellig fra forholdet mellom vanlige markedsaktører?

Avtalemodellen er utviklet med tanke på alminnelige markedsaktører. Forholdet mellom disse skiller seg vesentlig fra forholdet mellom ektefeller. Disse forskjellene kan gjøre enighet til en størrelse som er vanskelig eller umulig å finne igjen i disposisjoner mellom ektefeller.

Markedsaktører inngår, som regel, et forhold med hverandre for å oppnå en gjensidig økono- misk fordel. Ett eksempel kan være mellom en bank og en bedriftskunde som skal låne peng- er. Banken legger vekt på at de går i pluss når pengene er betalt tilbake med renter. Kunden får samtidig kapital som kan investeres og gi videre vekst for egen bedrift. Grunnene til at mennesker inngår ekteskap skiller seg vesentlig fra dette. Det er nok tilfellet at ønsket om å sikre seg økonomisk kan være av betydning for valget om å gifte seg for noen. Det er likevel slik at det er ønsket om å øke livskvaliteten ved å knytte livet sitt til et annet menneske som er

24 Se Sverdrup 2013 s. 575-586

grunnlaget for de fleste ekteskapsinngåelsene. I dette kan økonomiske forhold spille en liten eller helt fraværende rolle. Med markedsaktører kan man enklere rekonstruere forutsetninger på inngåelsestidspunktet ved å finne frem til hva som ville gitt dem størst økonomisk gevinst. Ektefeller kan handle ut fra helt andre motiver. Ektefeller forventer ikke ytelse mot ytelse på samme måte som markedsaktører. Ofte kan man ha et ønske om å gjøre noe for ektefellen som man rent pengemessig taper på.25

Ekteskap skiller seg også fra avtale på et annet grunnleggende nivå. Avtalen er som regel for- holdet to markedsaktører har til hverandre.26 Ingen avtale er lik ingen forhold, og hele forhol- det mellom markedsaktører er ofte regulert av avtalen.27 Forholdet hos ektefeller er av en helt annen art. Det er ikke det at partene er gift som definerer forholdet. Forholdet kan heller ikke beskrives ved å ramse opp alle de forskjellige forpliktelsene partene har overfor hverandre. Dette gjør det igjen vanskeligere å finne ut hva som har vært partenes forutsetninger. I et langvarig og komplekst forhold mellom markedsaktører, vil forhistorien ofte gi en pekepinn på om partene har ment å binde seg denne gangen. Forhistorien til ektefeller omfatter som regel alt som har skjedd mellom ektefellene, også det rent personlige som ikke umiddelbart har noe med økonomi å gjøre.

Det at ekteskap er et komplekst forhold der økonomiske hensyn spiller inn i forskjellig grad, kan gjøre det vanskelig å fastslå hva det er ektefellene har blitt enige om i ettertid. Som sagt ovenfor diskuterer ektefeller ofte selv ganske betydelige økonomiske disposisjoner på samme måte som alminnelige markedsaktører.

En annen sak er at ektefeller ofte ikke kan ha tenkt på spørsmålet om gjeldsansvar før de fak- tisk står overfor en skilsmisse. Når man gifter seg tenker man gjerne at det kommer til å vare livet ut. Man tenker som regel det samme når man tar opp lån til å kjøpe felles hus eller når kredittkort brukes til å dekke felles utgifter. Hvem som har ansvaret for disse gjeldspostene innad er ikke alltid viktig mens man er gift. Man deler ofte eiendeler og utgifter på samme måte som man deler alt annet i et samliv.28 Alt henger sammen. Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar blir bare viktig hvis man skilles. Hvordan kan man da forvente at det skal fore- ligge enighet mellom ektefeller om ansvar for gjeldsposter når dette bare har praktisk betyd- ning ved en eventuell skilsmisse som man ikke forvente vil inntreffe?

25 Sverdrup 2013 s. 578

26 Ibid

27 Dette utgangspunktet begrenses vesentlig i dagens blandingsøkonomi. Se Xxxxxxxx 2014 s. 26

28 Sverdrup 2013 s. 579

2.2.2 Hvordan kan bruk av avtalemodellen føre til urimelige resultater?

Når partene ikke har tenkt på spørsmålet om gjeldsansvar, kan de heller ikke blitt enige om det. Holder man seg til avtalemodellen i disse tilfellene, må følgen være at ansvaret innad samsvarer med ansvaret utad. Det er ikke dermed sagt at dette resultatet vil samsvare med det som er rimelig.

Et eksempel som kan illustrere hvordan avtalemodellen kan slå urimelig ut kan være det føl- gende: Lønnen strekker ikke alltid til for to ektefeller på slutten av måneden. Det kan hende da at man må kjøpe ting til familien på kreditt. Det er imidlertid bare mannen som har kreditt- kort, slik at det er alltid hans kort som blir belastet. Ektefellene har en felleskonto som de be- laster alle regninger med. I dette tilfelle vil jeg tro at de fleste mener at det er rimelig at også kvinnen blir ansvarlig for gjelden. Mannen har jo tross alt bare brukt kortet til å kjøpe nød- vendigheter til familien. Det virker også som om det bare er tilfeldigheter som har ført til at bare han er ansvarlig utad. Samtidig ville det vært helt plausibelt om kvinnen hadde sagt at hun aldri tenkte over hvem som var ansvarlig for gjelden. For henne har det ingen betydning fordi at felleskontoen blir belastet med regningene uansett. Det samme kan sies for mannen. Han har aldri tenkt på ansvarsspørsmålet fordi at begge er med å betale kredittkortgjelden og han har ingen grunn til å tro at det vil bli annerledes i fremtiden. Hva skjer da hvis de skilles og man må bestemme seg for hvem som skal bære gjelden videre? I mange tilfeller vil nok kvinnen være enig i at det mest rimelige er at hun også bærer gjelden i forbindelse med selve skiftet. Her har man et avtalegrunnlag på skiftetidspunktet. Hva om hun derimot sier at selv om hun var med å betale ned på gjelden, så har hun aldri ment at hun skulle være ansvarlig for den? Det å faktisk være med på å betale en gjeldspost er ikke nok til å forplikte seg til å bære gjelden på avtalemessig grunnlag.29 Partenes forutsetninger kan heller ikke være til hjelp i denne situasjonen, da ingen av partene har tenkt på hva som ville skjedd dersom det ble skilsmisse og følgelig ikke forutsatt noe om det. I dette tilfelle blir det vanskelig å se hvordan kvinnen kan være forpliktet på avtalemessig grunnlag, selv om dette føles ut som et urimelig resultat.

2.2.3 Oppsummering

Som vist til ovenfor, kan en streng bruk av avtalekonstruksjonen føre til urimelige resultater i noen saker, og dette kan være en grunn til at det eventuelt har utviklet seg et annet ulovfestet grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, der avtalekonstruksjonen er forlatt. Domstolene kan ha forsøkt å løse saker på en måte som fremstår som rimelig, og har som en følge av dette beveget seg vekk fra avtalemodellen. Det at det kan være vanskelig å finne be-

29

vis for hva ektefellene har blitt enige om, kan også få domstolene til å legge mer vekt på hva som vil fremstå som et rimelig resultat i det konkrete tilfellet.

3 Nærmere om stiftelsesgrunnlag for felles gjeldsansvar

I denne delen av oppgaven skal jeg foreta en analyse av rettskildene for å svare på hva som er stiftelsesgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.

Jeg skal først foreta en dypere analyse av lovens ordlyd og vise at domstolene allerede har forlatt avtalemodellen som eneste stiftelsesgrunnlag for en sammenlignbar formuesordning: sameie mellom ektefeller. Deretter skal jeg analysere de to høyesterettsdommene som om- handler innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Til slutt skal jeg analysere åtte lagmanns- rettsdommer for å svare på hvordan dette spørsmålet er løst i lagmannsrettspraksis.

3.1 Ekteskapsloven § 40

El. § 40 lyder: «En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det»

Utgangspunktet er, som sagt ovenfor, at bestemmelsen er en referanse til både gjeldsansvar utad og innad.30 Det følger videre av rettspraksis at gjeldsansvar innad må stiftes på «særskilt rettsgrunnlag» jf. Rt. 1996. s.1666 side 1669. Slikt rettsgrunnlag kan være stilltiende og forut- setningsvis avtale mellom ektefellene.31

Xxxxxx ordlyd regulerer ikke stiftelsesgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar uttømmende. Det er ikke engang uttrykkelig sagt at ansvar innad kan stiftes på grunnlag av avtale mellom ekte- fellene. Dette må man gå til andre rettskilder for å finne frem til. Likevel er det et alminnelig formuerettslig prinsipp at gjeldsansvar stiftes på grunnlag av avtale, hvilket også må gjelde mellom ektefeller.

Ordlyden gir ingen veiledning om andre grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar enn avtale. Det finnes imidlertid et eksempel på at domstolene har utviklet andre ulovfestede regler for stiftel- se av en formuerettslig ordning som i utgangspunktet bare kunne stiftes ved avtale. Dette er de ulovfestede regler om stiftelse av sameie mellom ektefeller.

Stiftelse av sameie mellom ektefeller har mye til felles med stiftelse av gjeldsansvar mellom ektefeller. Det er til og med sagt at regelen i el. § 40 om at hver ektefelle hefter alene for den

30 Sverdrup (2015) Note 163

31 Ibid

gjelden de selv stifter er det naturlige motstykket til den fri rådighet over egne eiendeler i el. §

31.32 I begge tilfeller er det klart at utgangspunktene som er angitt i disse bestemmelsene kan fritt endres på grunnlag av avtale mellom ektefeller. I begge tilfeller er det også akseptert at disse avtalene kan være basert på stilltiende forutsetninger.33 For sameie sin del har det likevel utviklet seg et supplerende grunnlag for stiftelse av sameie mellom ektefeller. Det er nå slik at sameie stiftes på ulovfestet grunnlag der begge parter har bidratt til ervervelsen av eiendelen, og anskaffelsen har vært et fellesprosjekt for partene.34 Avtalegrunnlaget er forlatt, men mo- menter som ville hatt betydning i en avtalerettslig vurdering, har fortsatt betydning for drøf- telsen av om det er stiftet sameie på ulovfestet grunnlag.35

Dette gir ikke i seg selv noen argument for at det har utviklet seg et lignende ulovfestet grunn- lag for stiftelse av gjeldsansvar mellom ektefeller. Det viser imidlertid at domstolene har alle- rede utvidet stiftelsesgrunnlaget på et lignende område og at de har muligheten til å gjøre det igjen.

3.2 Nærmere om Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s.1666

Spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller har vært behandlet av Høyesterett to ganger.

3.2.1 Rt. 1990 s. 1226

I den første dommen fra 1990 (Rt. 1990 s. 1226) var et av spørsmålene hvorvidt begge ekte- feller var ansvarlig for en bankgjeld på 185 000 kroner. Mannen hadde undertegnet gjeldsbre- vet mens kvinnen hadde undertegnet som skyldner på pantobligasjonen. Lånet avløste fire tidligere lån hvorav partene var enige om felles ansvar for ett av dem. De øvrige tre var to kassakredittlån og ett gjeldsbrevlån. Også disse hadde avløst andre, tidligere lån. Lånene var sikret ved pant i kvinnens særeiebolig. Kvinnen hadde noen ganger undertegnet som skyldner, og andre ganger kun samtykket til tinglysningen som hjemmelshaver. Gjelden var brukt ho- vedsakelig til mannens lastebilforretning, men også til parets løpende fellesutgifter.

Dommen er avsagt under sterk dissens, Xxxxxxxxxx kom til at kvinnen var innbyrdes ansvarlig for mannens bankgjeld.

32 Lødrup 2011 s. 155

33 Se Lødrup 2011 s.133 om stilltiende avtaler mellom ektefeller om sameie

34 Ibid s.135

35 Ibid

3.2.1.1 Analyse av dommen

Flertallet sier ikke uttrykkelig hva som er det rettslige grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Når flertallet sier på side 1232 at partene «må ha ment i sitt innbyrdes for- hold å forplikte seg», viser imidlertid dette til et avtalerettslig grunnlag for ansvaret. Mindre- tallet er derimot mye klarere på hva de mener er det rettslige grunnlaget for gjeldsansvar. På side 1234 sier mindretallet følgende: «Ankemotparten er bare ansvarlig dersom hun uttrykke- lig har påtatt seg slikt ansvar, eller dersom hun ut fra den foreliggende situasjon må anses å ha samtykket i at gjelden stiftes på begges ansvar». Mindretallet er derfor klarere på at vurde- ringstemaet er om kvinnen har forpliktet seg på avtalerettslig grunnlag. Mindretallet sier vide- re at uttrykkelig avtale ikke er nødvendig. Vurderingstemaet for mindretallet er om hun kan

«anses å ha samtykket i at gjelden stiftes på begges ansvar». Svaret til dette vil man finne ved å se på den «foreliggende situasjonen». Mindretallet viser derfor til en konkret vurdering av omstendighetene rundt lånopptaket.

Flertallet og mindretallet legger forskjellige faktum til grunn for sine resultater. På side 1232 sier førstvoterende at partene har hatt «én økonomi» og har «dradd lasset sammen». Mindre- tallet mener derimot på side 1234, at det var mannen som «hadde hånd om økonomien». An- nenvoterende legger til grunn at kvinnen har hatt lite innflytelse på hva låneopptakene skulle brukes til og at det har vært «liten grad» av felles drøftelser om økonomien.

Flertallet og mindretallet har også en annen oppfatning av omstendighetene rundt underteg- ning av pantobligasjonen. Flertallet viser til at kvinnen noen ganger har undertegnet som skyldner på pantobligasjonen og andre ganger bare samtykket til pantsettelsen. Dette mener flertallet var en tilfeldig følge av bankens rutiner.36 Mindretallet mener derimot at kvinnen bare har signert på papirer når mannen har bedt om det.37

Flertallet og mindretallet har likevel vært enige om hva lånene er brukt til. Begge legger til grunn at lånene er brukt i mannens lastebilvirksomhet men også til parets felles forbruksutgif- ter.

Det synes å være forskjellige oppfatninger på hvordan denne dommen kan tolkes og hva som er grunnlaget for flertallets resultat. Det er ingen tvil om at flertallet og mindretallet har lagt forskjellige faktum til grunn. Spørsmålet er hvordan dette har påvirket resultatet. En oppfat- ning er at flertallets vurdering må ses på bakgrunn av at kvinnen har undertegnet som skyld- ner på noen av pantobligasjonene. Spørsmålet for flertallet synes da å være om kvinnens an-

36 Side 1232

37 Side 1234

svar utad innebar noen realitet mellom ektefellene.38 Dermed blir det at ektefellene hadde «én økonomi» og hadde «dratt lasset sammen», momenter som tilsa at forholdet utad reflekterte realiteten mellom ektefellene. Mindretallet mener derimot at bare mannen var ansvarlig utad. Der flertallet bare må finne holdepunkter for at ansvarsforholdet utad også reflekterte ansvaret innad, må mindretallet finne holdepunkter for det motsatte. Mindretallet krever at det er inng- ått avtale mellom ektefellene som grunnlag for innbyrdes ansvar og etterlyser konkrete holde- punkter i faktum for dette jf. «uttrykkelig … påtatt seg slik ansvar» og «ut fra den foreliggen- de situasjon må ha anses å ha samtykket …» på side 1234. Da mindretallet ikke finner slike holdepunkter, må resultatet bli at hun ikke er ansvarlig innad for banklånet.

En annen tolkning av dommen innebærer at flertallet har ment at det forelå en avtale mellom ektefeller basert på partenes forutsetninger. Ifølge denne tolkningen mener flertallet at forhis- torien til lånopptaket har ført til at partene har hatt en felles forutsetning om at begge skulle bære ansvar for lånet. Det vises til at flertallet har sagt at det er «naturlig å gå ut fra at ektefel- lene ved de ulike låneopptak opp gjennom årene, må ha ment i sitt innbyrdes forhold å for- plikte seg i felleskap». 39

Et annet synspunkt er at vurderingen av parets økonomi som sammenblandet har gjort at fler- tallet legger til grunn at partene hadde «mer eller mindre uttrykkelige forutsetninger»40 om å være forpliktet i felleskap. Det er også nevnt at rimelighetsbetraktninger må ha spilt en rolle i flertallets avgjørelse. 41 Det vises til at det hadde vært urimelig om kvinnen ble sittende igjen med boligeiendommen, som bare ble overført til hennes særeie for å beskytte den mot kredito- rer, mens mannen ble sittende igjen med all gjelden.42

Flertallets votum har vært kritisert i juridisk teori. Det er sagt at dersom flertallet har vurdert faktum slik at paret har «ment» å forplikte seg, har de kommet til riktig resultat.43 Flertallets vurdering av faktum kritiseres imidlertid da det å ha stått som skyldner på tidligere pantobli- gasjoner og det å ha hatt en sammenblandet økonomi ikke er nok til å vise konkludent atferd fra kvinnen.44 En oppfatning som går enda lengre er at dersom det at ekteparet hadde «én økonomi» og «dradd xxxxxx sammen» alene hadde vært grunnlaget for at kvinnen ble ansvarlig

38 Sverdrup 1997 s. 161

39 Holmøy 2013 s. 267

40 Strøm Bull 1994 s. 792

41 Ibid s. 793

42 Ibid

43 Holmøy 2013 s. 268

44 Ibid.

for mannens bankgjeld, kunne man sagt at Høyesterett allerede hadde statuert gjeldsansvar på ulovfestet grunnlag.45

Andre mener derimot at det ikke er noe å utsette på flertallets votum. Det vises til at Høyeste- rett i denne dommen har stilt «svært beskjedne krav»46 når det gjelder hva som må ha kommet til uttrykk for at binding skal skje. Likevel samsvarer resultatet best med hva som må ha vært partenes berettigede forventninger, jf. forventningsprinsippet.47 En annen oppfatning er at denne dommen viser hvor vanskelig den konkrete vurderingen av faktum i disse saker kan være, men at flertallets votum har mest for seg fordi resultatet er det rimeligste alternativ.48

3.2.1.2 Oppsummering

Omtalen av dommen i juridisk teori har vist at dommen har blitt tolket på forskjellige måter. Det er ingen tvil om at flertallet og mindretallet tolker bevisene ulikt og legger et forskjellig faktum til grunn. Det er heller ingen tvil om at dette leder dem til å vurdere saken ulikt. Det er likevel forskjellige oppfatninger av hva som er det rettslige grunnlaget for dommen. Et syns- punkt er at flertallet må ha ment at kvinnen var ansvarlig utad for å kunne komme til det re- sultatet at hun var ansvarlig for gjelden. De fleste mener likevel at flertallet må ha kommet til at det forelå en avtale mellom ektefellene om å bære ansvaret sammen. Det er videre vist til at konkrete omstendigheter rundt låneopptakene og rimelighetsbetraktninger har spilt en rolle for flertallet.

Jeg vurderer det slik at en tolkning som innebærer at flertallet har lagt til grunn at bare man- nen var ansvarlig utad må være den riktige. Dette støttes av at flertallet på side 1232 sier at partene i sitt «innbyrdes forhold» har ment å forplikte seg i felleskap.

På denne bakgrunn mener jeg derfor at dommen ikke er holdbar hvis man mener at avtale er grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Disposisjonsspørsmålet i avtaleret- ten er om det etter en helhetsvurdering kan sies å foreligge tilstrekkelig enighet mellom parte- ne om å være forpliktet.49 Der det ikke finnes noen skriftlige eller muntlige utsagn om an- svarsforholdet og ingen andre disposisjonskriterier kan det ikke foreligge avtale. Selv om av- taler inngått mellom ektefeller ofte har beskjedent «dispositivt uttrykk»50, må det fortsatt fore- ligge noe som tilsier at partene har ment å binde seg. Det at partene har hatt en sammenblan-

45 Sverdrup 1997 s. 161

46 Xxxxxxxx 2014 s. 88

47 Ibid

48 Strøm Bull 1994 s. 793

49 Xxxxxxxx 2014 s. 60

50 Sverdrup 1997 s. 152

det økonomi generelt kan ikke være nok til å binde noen til et spesifikt lån på et avtalerettslig grunnlag. Jeg skjønner at et resultat som førte til at kvinnen fikk betydelige verdier og man- nen ble sittende igjen med mye gjeld ville virke urimelig. Spesielt hvis man legger flertallets faktum til grunn og mener at partene tok like mye ansvar for familiens økonomi generelt og at kvinnen hadde vært ansvarlig for tidligere lån. Jeg mener likevel at disse betraktninger ikke kan brukes for å argumentere for ansvar basert på avtalegrunnlag for det siste lånet.

3.2.2 Rt. 1996 s. 1666

Spørsmålet i dommen var hvorvidt kvinnen var ansvarlig innad for et lån på 300 000 kroner som ble brukt til å pusse opp ekteparets felles hjem. Bare mannen hadde signert under lånepa- pirene og hadde ansvaret utad. Lånet var sikret i huset og kvinnen hadde samtykket i pantset- telsen. Mannen hadde opprinnelig lånt 600 000 til oppussingsprosjektet. Det forelå enighet mellom partene om at kvinnen var medansvarlig for dette lånet. Høyesterett avgjør at kvinnen er medansvarlig innad for tilleggslånet på 300 000 kroner.

Xxxxxxxxxxx skriver på side 1669 at ansvar innad krever et «særskilt rettsgrunnlag». Når Høy- esterett kommer til at slikt rettsgrunnlag foreligger er det basert på at kvinnen visste om lånet, at lånet gikk til å pusse opp parets felles hjem og at hun var medeier i huset.

Det at ansvaret er basert på avtalerettslig grunnlag kommer mye tydeligere frem i denne dommen enn i Rt. 1990 s. 1666. For det første, kommer partenes forutsetninger mye sterkere frem. Partenes forutsetninger er et disposisjonskriterium fordi det sier gjerne noe om partenes vilje til å binde seg.51 I Rt. 1990 s. 1226 ble lånene brukt hovedsakelig på mannens lastebilfor- retning, men også til dels på partenes fellesutgifter. I denne dommen har lånet utelukkende vært brukt på å pusse opp parets felles hjem. Oppussingen var et felles prosjekt og kvinnen var medansvarlig for det opprinnelige lånet som ble tatt opp. Når man starter opp et slikt pro- sjekt og er med på å ta opp et lån for få det gjennomført, må det være forutsatt mellom partene at man også er med på å få prosjektet sluttført.

Videre kan prosjektets art virke inn. Høyesterett sier på side 1669 at slike prosjekter ofte en- der opp med å koste mer enn man opprinnelig hadde tenkt. Denne muligheten må kvinnen også vært klar over da hun ble med på å starte opp prosjektet og ta opp det opprinnelige lånet. Det er mye som taler for at parter som starter opp slike prosjekter sammen, har som forutset- ning å ferdigstille arbeidet selv om det skulle overskride budsjettet. Man kan jo ikke bo på en byggeplass.

51 Xxxxxxxx 2014 s. 92

Det at kvinnen var medeier i huset har også blitt tillagt vekt av Høyesterett på side 1669. Det- te kan være fordi at man antar at noen som eier et hus vil ha større forutsetninger for å gjøre det som er nødvendig for å ferdigstille et byggearbeid enn en som bare bor der.

Resultatet samsvarer også med forventningsprinsippet. Det kan sies at kvinnen har gitt man- nen en berettiget forventning om at hun også anså seg selv ansvarlig for tilleggslånet. Hun har vært med på å starte et byggeprosjekt og finansiere det med lånopptak. Etter å ha skapt disse berettigede forventninger hos mannen, kan hun ikke høres i ettertid med at hun ikke anså seg selv som ansvarlig for tilleggslånet når hun ikke har sagt noe til mannen. Selv om man aksep- terer at ektefeller ofte ikke uttrykkelig diskuterer økonomiske forhold, kan man si at kvinnen hadde skapt en plikt for seg selv å si ifra til mannen hvis ikke hun ville være med på et nytt låneopptak. Passivitet som disposisjonskriterium er ikke nevnt i domspremissene. Det er imid- lertid en kjent sak i avtaleretten at man kan binde seg ved å opptre passivt etter å ha skapt be- rettige forventinger hos en medkontrahent.52 Det kan hende at dette har spilt en rolle for Høy- esterett, men gir uansett dommen enda mer preg av å være bygget på tradisjonelle avtaleretts- lige betraktninger.

3.2.3 Vurdering av høyesterettspraksis

Dommen fra 1990 må sies å ha begrenset rettskildemessig verdi. Den er nå 26 år gammel og avsagt under sterk dissens. Videre, foreligger det uenighet i juridisk teori om hvordan dom- men kan tolkes og den har vært gjenstand for kritikk i ettertid. Rt. 1996 s. 1666 veier tyngre enn dommen fra 1990. Den er enstemmig og det er sagt uttrykkelig at gjeldsansvar mellom ektefeller krever «særskilt rettsgrunnlag» (s. 1669). Videre er det alminnelig antatt i juridisk teori at det rettslige grunnlaget for ansvaret var avtale basert på stilltiende forutsetninger.53

Spørsmålet etter dette blir om disse to høyesterettsdommer løser hovedproblemstillingen i denne oppgaven. Kan man på bakgrunn av høyesterettspraksis svare på spørsmålet om det kun er avtale som er grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller?

Dommen fra 1990 gikk langt i å akseptere innbyrdes gjeldsansvar på tynt avtalerettslig grunn- lag. Dette har imidlertid ikke blitt fulgt opp av andre høyesterettsdommer som viser den sam- me tendensen slik at det ikke er nok til å vise en forandring i rettstilstanden. Dommen fra 1996 hviler på et mye tryggere avtalerettslig grunnlag. Dommen er imidlertid løst konkret slik at det er ikke gitt at man kan trekke ut noen prinsipper på hvordan en sak med færre avtale- rettslige holdepunkter ville blitt løst i dag.

52 Ibid

53 Lødrup 2011 s. 161

Det er ikke mulig å si at Høyesterett har fastslått at kun avtale kan være grunnlaget for inn- byrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Spørsmålet som gjenstår er imidlertid hva som regnes som relevante rettsfakta for stiftelse av innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.

3.3 Finnes det eksempler på underrettspraksis hvor innbyrdes ansvar er fastsatt på annet grunnlag enn avtale?

Høyesterett har løst tvister om innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller to ganger. Likevel gjenstår det mange ubesvarte spørsmål. Det er vanskelig å tolke hva som er grunnlaget for resultatet i Rt. 1990 s.1266 som er dessuten avsagt under sterk dissens og kritisert i juridisk teori. Den andre dommen er klarere og enstemmig. Til gjengjeld er saken løst veldig konkret slik at det er vanskelig å trekke ut generelle prinsipper som vil gi veiledning i de sakene hvor faktum er annerledes. For å få et bedre overblikk over hvordan spørsmålet om innbyrdes gjeldsansvar løses i praksis, må man derfor foreta en analyse av underrettspraksis.

Denne analysen baseres på åtte lagmannsrettsdommer hvor innbyrdes gjeldsansvar har vært et spørsmål. I fem av dommene ble resultatet ikke felles gjeldsansvar mellom partene. I de øvri- ge tre var det motsatt resultat. I seks av dommene har gjeldsposten vært knyttet til eiendom. Av de to siste gjelder en skattegjeld og den andre studiegjeld. To av dommene kom forut i tid for Rt. 1990 s. 1266, fire kom mellom Rt. 1990 s. 1266 og Rt. 1996 s. 1666 og to etter. Den eldste dommen er fra 1986 og den nyeste fra 2005.

Hensikten med å analysere disse dommene er å finne frem til hva som er stiftelsesgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller. Som et ledd i dette skal jeg analysere hvordan lagmannsrettene selv formulerer rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar. Deretter skal jeg se nærmere på de enkelte momentene som lagmannsrettene legger vekt på i vurderingene.

3.3.1 Hva sier lagmannsrettene selv er rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller?

Lagmannsrettene har formulert rettsgrunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller på forskjellige måter. Dommene kan deles opp i tre grupper med tanke på dette. I den første gruppen finner vi dommer hvor det kommer klart frem at lagmannsrettene søker etter et avta- lerettslig grunnlag. I den andre gruppen, er avtalerettslige betraktninger ikke mulig å finne igjen. I den tredje gruppen er det ikke uttrykkelig nevnt et rettslig grunnlag.

Jeg skal se først på de fire dommene hvor lagmannsrettene formulerer seg tydelig om avtale som det rettslige grunnlaget for gjeldsansvar.

Den eldste dommen er fra 198654 og gjelder studiegjeld i lånekassen som ble tatt opp av man- nen. Han påsto at kvinnen også var ansvarlig for lånet fordi at det hadde blitt brukt til felles utgifter. Etter å ha slått fast at det ikke foreligger noen hjemmel i lov for at kvinnen også skal være ansvarlig for gjelden sier lagmannsretten «Det finnes ikke bevist at A på noe avtaleretts- lig grunnlag har påtatt seg ansvar for B’s studielån».55 Lagmannsretten går ikke nærmere inn på hva disposisjonskriteriene for en slik avtale vil være men er klar på at avtale er grunnlaget for gjeldsansvar for kvinnen. Lagmannsretten sier likevel at saken har budt på slik tvil at saksomkostningene bør oppheves.56 Denne dommen kom 4 år før Rt. 1990 s. 1266 slik at det kanskje ikke er så overaskende at lagmannsretten formulerer seg på denne måten. Utgangs- punktet for gjeldsansvar er jo avtale på alle livsområder og spørsmålet om dette kunne være annerledes for ektefeller var ennå ikke kommet opp for Høyesterett.

En annen dom hvor lagmannsretten formulerer seg tydelig om avtalegrunnlaget er LE-1993- 3267. Tvisten gjaldt ansvar for gjeld som ble tatt opp av mannen. Lagmannsretten avgjorde at kvinnen var medansvarlig innad. Lånet var sikret i parets fellesbolig og var en utvidelse av et tidligere lån. Pengene ble brukt til finansiering og oppussing av boligen samt til å betale ned kvinnens billån og til fellesutgifter. Her sier lagmannsretten at hjemmel for gjeldsansvar kan være «særlig forpliktelsesgrunnlag av avtalerettslig karakter».57 Senere i samme avsnitt sier lagmannsretten at for medansvar må det foreligge «klare holdepunkter».58 Dette er en nokså restriktiv holdning til hvordan gjeldsansvar kan stiftes. Dette kan virke noe overaskende med tanke på at denne dommen kom etter Rt. 1990 s. 1266 hvor det at partene hadde «dradd lasset sammen»59 og hatt «én økonomi» var nok til at kvinnen ble ansvarlig.

Den tredje dommen hvor rettsgrunnlaget er tydelig formulert som avtale er LE-1993-1051 hvor mannen påsto at kvinnen var medeier i hans bolig og derfor også ansvarlig for restlånet. Lagmannsretten kommer til at kvinnen ikke var medeier og heller ikke ansvarlig for lånet. Lagmannsretten sier at spørsmålet må løses etter den tidligere ektefelleloven, men at resultatet også ville bli det samme etter ekteskapsloven. Retten fastslår at ektefelleloven § 7 ikke gir grunnlag for å forplikte den annen ektefelle ved lånopptak. Lengre opp i dommen sier lag- mannsretten imidlertid at det kan foreligge «særlig grunnlag» for å anta at kvinnen har «påtatt seg» ansvar. Uttrykket «påtatt seg» viser til et avtalerettslig grunnlag.

54 RG 1986 s. 793

55 RG 1986 s. 793 s.796

56 Ibid

57 LE-1993-3267

58 Ibid

59 Rt. 1990 s.1226 side 1232

Den siste dommen i gruppen er LG-2005-28534. Også her bruker lagmannsretten uttrykket

«påtatt seg» når rettsgrunnlaget formuleres. Saken gjelder gjeld knyttet til en båt som ble kjøpt av mannen før ekteskapet. Han mente at kvinnen var medeier og ansvarlig for lånet. Lagmannsretten kom til at hun ikke var ansvarlig. Lagmannsretten viser til el. § 40. For at kvinnen skal bli ansvarlig sier retten at det må foreligge «et rettsstiftende moment som inne- bærer at hun har påtatt seg denne byrden». Senere i dommen blir det uttrykt enda klarere at lagmannsretten har søkt etter en avtale mellom ektefellene for å kunne begrunne ansvar. Xxxxxxxxxxxxxx sier følgende når den konkluderer at kvinnen ikke er ansvarlig for gjelden knyttet til båten:

«Selv om det mellom ektefeller kan være grunner til å anta at disposisjoner skjer ufor- melt, må det like fullt kreves at det foreligger konkrete disposisjoner, konkludent ad- ferd eller andre forhold som gir grunnlag for å anta at det har vært en felles forutset- ning om at et lån opptatt av den ene, skal bæres av begge» (min utheving)

Dette sitatet viser at lagmannsretten i denne dommen har holdt seg til en tradisjonell avtaler- ettslig modell i vurderingen av kvinnens ansvar for gjeld.

I den andre enden av skalaen finnes dommene fra gruppe 2. I disse dommene synes ikke for- muleringen av det rettslige grunnlaget å være knyttet til avtalekonstruksjonen.

LG-1995-933 gjelder ansvar for gjeld stiftet av mannen. Han påsto at han måtte ta opp lånet for å dekke restgjelden etter salget av boligen. Bare mannen hadde hjemmel til boligen som ble bygd under ekteskapet. Xxxxxxxxxxxxxx fant at kvinnen ikke var medansvarlig på bak- grunn av bevisbyrdebetraktninger. Lagmannsretten viser til el. § 40 som det rettslige grunnla- get for vurderingen. Videre sier retten om gjeld som er pådratt under ekteskapet at gjelden «i fravær av uttrykkelig avtale om annet, gjerne vil fremstå som felles når det under ekteskapet har vært felleseie mellom ektefellene». Det synes som om lagmannsretten sier at utgangs- punktet for gjeld pådratt under ekteskap, er at den vil være felles ved felleseie, med mindre det foreligger uttrykkelig avtale om annet. Hvis lagmannsretten har ment dette, har de forlatt avtalekonstruksjonen.

I RG-1996-138 synes lagmannsretten heller ikke å legge til grunn at avtale er det rettslige grunnlaget for gjeldsansvar innad mellom ektefeller. I denne dommen gjelder tvisten ansvar for restlån etter at boligen ble solgt med tap. Kvinnen ble funnet medansvarlig innad for rest- lånet. Xxxxxxxxxxxxxx sier at «spørsmålet i saken blir om leilighet nr. --- i Ravnåsen boretts- lag er ervervet av B og A i fellesskap eller av A alene». Lagmannsretten har i denne dommen ikke sagt noe som helst om avtale som grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.

Avgjørelsen av spørsmålet om gjeldsansvaret synes å bero fullt ut på om kvinnen er sameier i boligen eller ikke.

I to av dommene er det ikke uttrykkelig sagt hva som er rettsgrunnlaget for innbyrdes gjelds- ansvar. Disse dommene utgjør den tredje gruppen av dommer fra mitt utvalg.

I RG-1989-767 var spørsmålet om ansvar for gjeld knyttet til kvinnens forretning. Retten fant at mannen ikke var ansvarlig. Lagmannsretten sier at «det springende punktet» er om partene hadde en «sammenfiltret økonomi» med hensyn til forretningen. Det som derfor må tolkes i denne dommen er de momentene som lagmannsretten legger vekt på når de avgjør at mannen ikke er ansvarlig for gjelden. Det er likevel interessant at lagmannsretten uttrykker seg på denne måten før høyesterettsdommen fra 1990 har kommet. Høyesterett fant at kvinnen var ansvarlig etter å ha vurdert det slik at ektefellene hadde «én økonomi»60.

Heller ikke i LG-2000-2083 kommer det frem hva som er rettsgrunnlaget. Her var et av spørsmålene hvorvidt kvinnen var medansvarlig innad for mannens skattegjeld. Lagmannsret- ten kom til at hun måtte bære medansvar for gjelden. Retten viser til el. § 40 før den angir spørsmålet om gjelden til å være «om det foreligger særskilt hjemmel slik at A er forpliktet for gjelden eller deler av den». Det er ikke nærmere angitt hva som lagmannsretten legger i

«særskilt hjemmel».

3.3.1.1 Oppsummering

Analysen viser at det i halvparten av dommene er angitt et avtalerettslig utgangspunkt for vurderingen av om innbyrdes gjeldsansvar er stiftet. Av de øvrige fire dommene, synes det i to av dommene som om avtalegrunnlaget ikke utgjør det rettslige utgangspunktet for lag- mannsrettenes vurdering. I de to siste, er ikke det rettslige utgangspunktet angitt.

3.3.2 Nærmere om momentene i lagmannsrettsdommene

Analysen av lagmannsrettenes formuleringer av det rettslige grunnlaget kan ikke alene svare på spørsmålet om avtale er det rettslige grunnlaget for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefel- ler i lagmannsrettspraksis. I høyesterettsdommene foretas det en konkret vurdering av for- skjellige momenter. Man må derfor analysere de forskjellige momentene som lagmannsrette- ne legger vekt på når spørsmålet om gjeldsansvar avgjøres. Det som blir klart når man gjør dette, er at uavhengig av hvordan rettsgrunnlaget er formulert, er det vurderingene av de en- kelte momentene som blir avgjørende for resultatet.

60 Rt. 1990 s.1266 s. 1232

Spørsmålet blir derfor om momentene som lagmannsrettene legger vekt på viser til at partene har vært enige om å sammen være ansvarlig for gjelden. Hvis de gjør dette, har lagmannsret- ten avgjort at avtale er grunnlaget for ansvaret, uavhengig av hvordan de selv har formulert hva som er rettsgrunnlaget. Hvis, derimot, lagmannsrettene kommer til medansvar innad mel- lom ektefellene basert på momenter som ikke viser til enighet mellom partene, har de fastsatt ansvar på annet ulovfestet grunnlag enn avtale.

Med dette som vurderingstema skal jeg vise hvilke momenter som inngår i rettenes vurde- ringer og videre, at de ikke alltid peker på avtalerettslige vurderinger. Det er imidlertid ikke mulig å oppstille en uttømmende liste over momenter som kan være relevante. Det er mange momenter som går igjen, men også mange som er saksspesifikke. Jeg skal søke å fokusere på de momentene som går igjen i flere dommer og på momenter som reiser de mest interessante spørsmål i forhold til oppgavens hovedspørsmål om hva som er stiftelsesgrunnlaget for inn- byrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.

3.3.3 Momenter som lagmannsrettene legger vekt på i flere dommer

Det er særlig fire momenter som går igjen i flere av dommene fra utvalget. Disse er 1) parte- nes grad av medvirkning til lånopptaket, 2) om eiendelen gjelden er knyttet til er i sameie,

3) om lånet har tjent begge parters felles interesser og 4) om grunnen til at bare en er ansvar- lig utad er som følge av en praktisk ordning mellom ektefellene.

3.3.3.1 Partenes grad av medvirkning til lånopptaket

I denne delen skal jeg vise at partenes grad av medvirkning til lånopptaket er et vesentlig moment for lagmannsrettene når de skal vurdere om det er stiftet felles gjeldsansvar mellom partene. Hva det vil si å medvirke varierer etter hvilken type gjeld det er snakk om. Når gjel- den knytter seg til en eiendel, vil partenes grad av aktivitet rundt kjøpet være det som lag- mannsrettene ser mest på. Disse dommene utgjør flertallet av dommene fra mitt utvalg og dette har vært et vesentlig moment i alle sammen. Dette momentet er imidlertid også viktig når gjelden ikke knytter seg til en eiendel. I disse tilfellene vil lagmannsretten vurderer graden av aktivitet rundt andre omstendigheter som knytter seg til gjelden. Det er en sterk tendens til at en større grad av medvirkning leder til ansvar for gjelden. I de tre dommene hvor resultatet er eneansvar har det vært liten grad av medvirkning rundt lånopptaket.61 Det er imidlertid én dom i utvalget, LE-1995-933, som går imot denne tendensen og hvor lagmannsretten mente at partene skulle bære ansvaret sammen selv om kvinnen hadde utvist liten aktivitet rundt kjøpet av boligen.

Dette er et moment som kan vise til avtalerettslige vurderinger fra lagmannsrettenes side. Har man vært aktiv rundt et huskjøp for eksempel, kan det argumenteres med at man har skapt en forventning hos den andre om at man har ansett seg selv som forpliktet til å bære huslånet, selv om man ikke uttrykkelig har sagt dette.

På den andre siden, er det ikke gitt at slik medvirkning til stiftelse av gjeld skal resultere i ansvar basert på avtalerettslig grunnlag. I et ekteskap er det plausibelt at man kan ha vært ak- tiv rundt det praktiske som følger med et huskjøp, uten å ha ofret en eneste tanke på gjeldsan- svarsforholdet hvis det skulle være slutt på samlivet. I dette tilfellet er det imidlertid få som vil mene at det er urimelig at begge parter skal bære gjelden. Har man medvirket til at gjelden er stiftet, burde man også være med på å ta konsekvensene av det valget. Spørsmålet er bare om avtale bare har blitt et navn for resultatet av slike rimelighetsvurderinger.62 Ansvar basert på en «stilltiende og forutsetningsvis» avtale kan på denne måten bli en løsning på at ansvar burde være resultatet, selv om ingen av partene har tenkt på den situasjonen de nå har havnet opp i.

3.3.3.1.1 Glidende overgang

Det er en glidende overgang mellom tilfeller hvor dette momentet viser til et avtalerettslig grunnlag for ansvar og hvor det viser til annet ulovfestet grunnlag. Jeg skal vise dette ved å sammenligne RG 1996 s. 138 og LE-1993-3267 hvor resultatet ble medansvar for begge par- ter men på forskjellig grunnlag slik jeg vurderer det. Partenes grad av medvirkning til lånopp- taket er likt i begge saker. I RG 1996 s. 138 sier lagmannsretten at «begge utviste stor aktivitet for å finne en leilighet». Xxxxxxx skrev en «mengde» søknaker, var med på visning og snak- ket med selgeren under diskusjonen om salgsbetingelsene. Hun var også med i møtet med banken i forbindelse med søknaden om lån. Videre måtte hun legge frem dokumentasjon på lønn, slik at hennes økonomi også ble vurdert i forbindelse med kjøpet. I LE- 1993-3267 medvirket kvinnen også til lånopptaket. Xxxxxxxxxxxxxx sier at paret «samarbeidet om kjøpet av felles bolig og om hvilken oppussing de anså ønskelig». Dette samarbeid inkluderte vurde- ring av økonomien i forbindelse med kjøpet av boligen og refinansieringen av lånet.

Man ser at i begge saker har kvinnene medvirket til lånopptaket. Forskjellen er at i RG 1996 s. 138 ble kvinnens økonomi vurdert av banken i tillegg til mannens i forbindelse til lånoppta- ket. Dette er etter min mening det faktum som taler sterkest for ansvar basert på avtalerettslig grunnlag. Dette viser tydelig til at kvinnens medansvar innad har vært en forutsetning for lå- net. I LE-1993-3267 imidlertid har paret bare vurdert økonomien seg imellom. Å vurdere økonomien i forbindelse med et lånopptak på en slik uformell måte ektefellene imellom viser

62 Sverdrup 1997 s. 161

ikke automatisk til at man har vurdert spørsmålet om gjeldsansvar. En slik vurdering kan ha rettet seg mot parets evne til å betale avdrag og renter på lånet. Det at man er enig om å være med på nedbetalingen av et lån, betyr ikke at man har påtatt seg ansvar for det.63

LG-2000-2083 er interessant fordi gjelden ikke knytter seg til en eiendel men består i man- nens skattegjeld. I denne dommen ble også resultatet medansvar for kvinnen. Lagmannsretten legger vekt på at kvinnen har vist en stor grad av aktivitet rundt alle sider av familiens øko- nomi. Hun har styrt både mannens lastebilvirksomhet og gårdsdriften og det var hun som tok seg av bilaghåndtering og betaling av fakturaer. Retten la til grunn at mannen overlot den økonomiske styringen til kvinnen. Etter min mening hviler denne dommen på et trygt avtaler- ettslig grunnlag. Begge parters oppførsel peker på at de har hatt en avtale om at kvinnen skul- le ta seg av den økonomiske side av familiens økonomi, inkludert lastebilforretningen. Når hun har påtatt seg dette ansvaret på avtalerettslig grunnlag, må dette innebære en forutsetning om at hun også skulle bære medansvar for gjeld som oppsto som en følge av de valgene hun tok.

3.3.3.1.2 LE-1995-933

Til tross for tendensen i utvalget til at medvirkning leder til ansvar, er det en dom som skiller seg ut fra de andre. LE-1995-933 er etter min mening et eksempel på at lagmannsretten har brukt «tomme» avtalerettslige begreper for å sette navn på et resultat som retten mener at ri- melig. Dette skal jeg vise ved å peke på lagmannsrettens behandling av kvinnens medvirkning til lånopptaket.

I denne dommen fant lagmannsretten at kvinnen ville vært ansvarlig for gjelden til tross for lite aktivitet rundt kjøpet. Xxxxxxxxxxxxxx skriver:

«… mannen har vært den rådende når det gjaldt styringen av ektefellenes felles økono- mi. I det alt overveiende økonomiske prosjekt – anskaffelsen av enebolig innbefattet bygging og finansiering – har mannen hele tiden vært hovedaktøren. Hustruens rolle var passiv – men hun har vært enig, eller i hvert fall ikke uenig i mannens disposisjoner vedrørende anskaffelsen av boligeiendommen …»

I denne dommen har kvinnen hatt en passiv rolle med hensyn til boligkjøpet og ikke vært ut- trykkelig enig i mannens disposisjoner. Likevel finner lagmannsretten at hun ved «konkludent adferd» ville ha forpliktet seg til å bære gjelden på avtalerettslig grunnlag dersom mannens forklaring hadde blitt lagt til grunn. Dommen skiller seg derfor betydelig fra de andre dom-

63 Ibid s. 163

mene hvor resultatet ble medansvar innad. Xxxxxxx har vært passiv og ikke uttrykkelig enig i mannens disposisjoner, likevel mener retten at hun har utvist konkludent adferd. Det at kvin- nen har forholdt seg passiv til mannens disposisjoner er sammenlignbar med mannen i RG 1989 s. 767 hvor resultatet ble eneansvar. I denne dommen hadde mannen ikke vist noen «en- tusiasme» da kvinnen startet opp sin forretning men heller ikke motsatte seg at hun gjorde et forsøk. Lagmannsretten legger vekt på denne passiviteten når den kommer frem til at bare kvinnen skal være ansvarlig for forretningens gjeld.

LE-1995-933 er en av de to dommene fra utvalget hvor formuleringen av det rettslige grunn- laget for innbyrdes gjeldsansvar ikke synes å være knyttet til en avtalerettslig konstruksjon. Det at lagmannsretten i tillegg avfeier kvinnens passivitet og manglende aktivitet rundt byg- ging av boligen styrker dette inntrykket. Problemet med denne dommen er likevel at retten har kommet til at kvinnen ikke er ansvarlig fordi de mener det ikke er bevist at gjelden er knyttet til restgjeld etter salg av boligen. Dette gjør at vurderingen av momentet medvirkning til lån- opptaket ikke har vært bestemmende for resultatet.

3.3.3.1.3 Oppsummering

Partenes grad av medvirkning til lånopptaket er et moment som lagmannsrettene har lagt vekt på i syv av dommene fra mitt utvalg. I tre av de fire dommene hvor lagmannsrettene har kommet til medansvar, har begge parter utvist stor grad av aktivitet og medvirkning. Dette momentet har etter min mening pekt på ansvar med grunnlag i stilltiende og forutsetningsvis avtale i både RG 1996 s. 138 og LG-2000-2083. I LE-1993-3267 mener jeg at dette ikke nød- vendigvis har vært tilfellet. Xxxxxxx har vært aktiv og medvirket til lånopptaket men ikke nødvendigvis på en måte som viser til enighet om å være forpliktet. Dette viser etter min me- ning til at det vil være en glidende overgang mellom de tilfellene hvor dette momentet viser til et avtalerettslig grunnlag for ansvar, og de tilfellene hvor grunnlaget vil være et annet ulovfes- tet grunnlag. Det som vil være viktig er graden av medvirkning i seg selv.

I den andre enden av skalaen ligger LE-1995-933 hvor lagmannsretten har forlatt avtalemo- dellen ved å ikke legge vekt på kvinnens passivitet. Det er interessant at dommen går imot tendensen i alle de andre dommene men vanskelig å trekke noe generelt ut av dette, da lag- mannsrettens behandling av kvinnens passivitet ikke ble bestemmende for resultatet i dom- men.

Det at resultatet har vært eneansvar i de øvrige dommene hvor en part ikke har medvirket noe særlig til lånopptaket, viser at dette er et moment som det legges stor vekt på i lagmanns- rettspraksis. Har en part ikke medvirket eller vært aktiv rundt et lånopptak, viser denne analy- sen at lagmannsrettene vil komme til eneansvar for den som er ansvarlig utad.

3.3.3.2 Betydningen av sameie

I seks av dommene i utvalget, er gjelden det tvistes om knyttet til en eiendel. I alle disse dommene unntatt én er det bare en ektefelle som har hjemmel til eiendelen. I disse sakene påstår den ektefellen som har hjemmel til eiendelen at den andre er medeier som grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar. Sameievurderingen er derfor en sentral del av gjeldsansvarsvurde- ringen i disse dommene.

Utgangspunktet er imidlertid at ansvar for gjeld ikke kan følge av sameieforholdet alene64 og at den som har stiftet gjelden må selv bære ansvaret for den. For å illustrere dette, kan man ta det følgende eksempelet. En mann og en kvinne kjøper en bolig sammen. Kvinnen finansierer sin halvpart av kjøpet ved oppsparte midler og mannen tar opp lån for å dekke hans halvpart. I dette tilfellet er det på det rene at kvinnen ikke er ansvarlig innad for lånet selv om hun eier halvparten av boligen.65 Temaet er også berørt i en av dommene fra utvalget. I LE-1993-1051 slår lagmannsretten fast at det at en eiendel er et tingsrettslig sameie ikke er tilstrekkelig til å begrunne ansvar. Lagmannsretten sier likevel at «et sameie kan likevel bety at partene har påtatt seg å dele gjeldsansvar, selv om gjelden bare er stiftet av den ene». Slik jeg tolker lag- mannsretten sier de at hvis sameie er stiftet ved avtale, må også ansvar for gjeld knyttet til eiendelen følge med.

3.3.3.2.1 Gjeldsansvaret følger eierforholdet

Til tross for utgangspunktet om at sameie ikke er tilstrekkelig som grunnlag for gjeldsansvar er resultatet i alle lagmannsrettsdommene hvor sameie har vært et tema i mitt utvalg, likevel at gjeldsansvar følger eierforholdet. Der hvor det er funnet at ektefellen er medeier, har de også vært ansvarlig for gjelden og vice versa. Jeg skal vise at jo nærmere gjelden er knyttet til eiendelen, jo viktigere blir sameievurderingen for resultatet. Der hvor hele eiendelen er finan- siert ved lånopptak, er sameievurderingen bestemmende for resultatet. 66 Som et eksempel på at dette momentet tillegges liten vekt der gjelden ikke er nært knyttet opp til eiendelen viser jeg til LE-1993-3267. I denne dommen ble resultatet medansvar for kvinnen. Deler av gjelden hadde blitt brukt til å finansiere kjøpet av boligen som begge ektefeller eiet med en halvpart hver. Lånet hadde imidlertid også gått til oppussing av boligen og til fellesutgifter. Lånet had- de senere blitt refinansiert og utvidet og brukt til videre oppussing, en ferie som begge ekte-

64 Sverdrup 1997 s. 152,

65 Strøm Bull 1994 s. 795

66 Se Lødrup 2011 s. 143 hvor det står at der mesteparten av en eiendel er finansiert ved lån som står ubetalt på tvistetidspunktet er eierforholdet og gjeldsansvaret to sider av samme sak. I disse tilfellene vil tvisten kunne løses ved å fastsette eierforholdet etter en konkret vurdering etter de ulovfestede reglene for sameie mellom ektefeller. Det rettslige grunnlaget for fastsettelsen av gjeldsansvaret er i disse tilfellene derfor ikke avtale.

fellene dro på og nedbetaling av kvinnens billån. Det opprinnelige lånet ble derfor brukt til mye annet enn bare kjøp av boligen. Etter at lånet ble refinansiert og utvidet ble det i enda mindre grad knyttet til kjøpet av boligen. Lagmannsretten vurderer flere andre momenter før det til slutt skrives at partene var «forøvrig» enige om at de skulle eie boligen med en halvpart hver. Ordet «forøvrig» tyder på at momentet ikke har hatt blitt tillagt mye vekt.

Som støtte for at sameievurderingen blir bestemmende for resultatet av gjeldsansvarsvurde- ringen der gjelden er nært knyttet til eiendelen vises det til RG 1996 s. 138. I denne dommen gjaldt tvisten ansvar for et huslån som finansierte huskjøpet og som var ubetalt på tvistetids- punktet. Resultatet ble medansvar og sameiespørsmålet er hele vurderingstemaet for dom- men.67 Også i dommer hvor resultater har blitt eneansvar for gjelden, har sameievurderingen tatt stor plass hvor gjelden er nært knyttet til en eiendel. I LG-2005-28543 var gjelden knyttet til en båt som mannen eide før partene ble sammen. Etter å ha slått fast hva som er rettsgrunn- laget for innbyrdes gjeldsansvar, går lagmannsretten i gang med en drøftelse rundt eieforhol- det i båten. Kvinnen er ikke medeier og kan derfor ikke være ansvarlig for gjelden. I RG 1989

s. 767 ble resultatet igjen eneansvar. Tvisten gjaldt gjeld som oppsto som en følge av at det gikk dårlig med kvinnens forretning. Paret var samboere, men spørsmålet ville måtte løses på samme måte om de hadde vært gift.68 Vurderingstemaet for lagmannsretten er hvorvidt parte- ne hadde en «sammenfiltret økonomi» med hensyn til forretningen. Etter en konkret vurdering kommer retten frem til at mannen ikke er medeier og derfor ikke ansvarlig for gjelden. I den- ne dommen ser vi derfor at spørsmålet om gjeldsansvar i realiteten er et spørsmål om sameie.

3.3.3.2.2 Grunnlag for gjeldsansvaret følger av grunnlaget for sameie

Som vist ovenfor er sameievurderingen bestemmende for resultatet hvor gjelden er nært knyt- tet til en eiendel. Derfor vil det i mange tilfeller være slik at hvor sameie er etablert på grunn- lag av de ulovfestede regler for sameie mellom ektefeller og samboere, vil også gjeldsansvar være etablert på dette grunnlaget. Siden avtalekonstruksjonen er forlatt for sameievurderingen i disse tilfellene, vil det også være det for gjeldsansvarsvurderingen. LG-1995-933 er et ek- sempel på at dette har skjedd i en dom fra mitt utvalg. Dommen gjelder spørsmålet om kvin- nen er ansvarlig for restlånet etter at boligen ble solgt til en pris som ikke dekket byggekost- nadene. Lagmannsretten kommer til at bare mannen er ansvarlig for lånet på bakgrunn av be- visbyrdebetraktninger. Lagmannsretten sier imidlertid at det er «meget som kan tale» for at boligen og innbo er «innbrakt i felleskap, og at det er naturlig å anse de forpliktelser de hver for seg har pådratt seg i det innbyrdes forhold som felles forpliktelser». Lagmannsretten kommer til dette etter en sameievurdering hvor det legges vekt på at kvinnen bidro til anskaf-

67 Lagmannsretten formulerer spørsmålet slik: «spørsmålet i saken blir om leilighet nr.--- i Ravnåsen borettslag er ervervet av B og A i felleskap eller av A alene».

68 Strøm Bull 1994 s. 799

felsen av boligen. Xxxxxxxxxxxxxx sier også at kvinnen ikke har hatt en aktiv rolle i xxxxxxxxx- xxx men at hun ikke har vært «uenig i mannens disposisjoner vedrørende anskaffelsen av bo- ligeiendommen». Man ser her at lagmannsretten har tatt en vurdering av om kvinnen er med- eier som er helt løsrevet fra avtalekonstruksjonen og som fokuserer på hennes bidrag til an- skaffelsen. Da gjeldsansvaret følger av at hun er medeier i huset på dette grunnlaget, kan lag- mannsretten ikke påstå at hun har «pådratt seg» ansvar for gjelden. I denne dommen ser man derfor at lagmannsretten har kommet til at kvinnen ville vært ansvarlig for gjelden på et annet ulovfestet grunnlag enn avtale. Lagmannsretten kommer imidlertid til eneansvar grunnet be- visbyrdebetraktninger.

Det er likevel slik at stilltiende og forutsetningsvis avtale også kan være grunnlag for sameie. Derfor vil det i noen tilfeller være slik at der sameie er etablert ved avtale, vil gjeldsansvaret følge av det samme grunnlaget. Jeg viser igjen til RG 1996 s. 138 som et eksempel på dette. Lagmannsretten kommer etter en konkret vurdering av hvem som «i realiteten» har bidratt til ervervet og «hva formålet var med anskaffelsen» frem til at kvinnen er medeier i boligen. Deretter sier lagmannsretten at kjøpet av boligen var et «fellesforetakende» og at en naturlig tolkning av dette er at ektefellene skulle være sammen om forpliktelsene også. Ved å se på hvem som har bidratt til ervervet og slått fast at kjøpet var et fellesforetakende synes det som om lagmannsretten foretar en sameievurdering basert på de ulovfestede regler for sameie mel- lom ektefellene. Når man ser nærmere på momentene i vurderingen, ser man likevel sterke innslag av avtalerettslige momenter. Lagmannsretten legger vekt på at begge parter var like engasjert og aktive rundt boligkjøpet, og at de hadde en felles interesse i å kjøpe boligen. Lagmannsretten legger også til grunn at begges økonomi ble vurdert av banken i forbindelse med boliglånet slik at det må ha vært forutsatt at begge skulle være ansvarlig. I denne saken vurderer jeg det slik at lagmannsretten også kunne ha funnet at kvinnen var medeier på grunn- lag av at det forelå stilltiende avtale om sameie mellom ektefellene. Dersom man har avtalt at man skal eie en bolig sammen, er det også naturlig å anta at man også har avtalt at begge skal være ansvarlig for lånet som finansierer kjøpet.

3.3.3.2.3 Oppsummering

Etter disse dommene kan man legge til grunn at sameie er et tungtveiende moment i vurde- ringen av om det er oppstått innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller når gjelden er knyttet til en eiendel. I tilfeller hvor sameie ikke har oppstått er det vanskelig å se hvordan en ektefel- le skal bli ansvarlig for den andres gjeld uten uttrykkelig avtale. I tilfeller hvor sameie har oppstått er det mer nærliggende å tro at begge er ansvarlige for gjelden. Dette er kanskje ikke så overraskende. Hvis man er medeier og i en posisjon hvor man kan dra nytte av eventuelle prisstigninger ved salg av en eiendel, er det naturlig at man også må bære risikoen hvis ikke

salgssummen dekker kjøpsprisen. Dette er et rimelig og logisk utgangspunkt. I juridisk teori er det også sagt at gjeldsansvar burde følge eieforholdet.69 Likevel mener jeg at denne be- grunnelsen for gjeldsansvar kan være problematisk dersom grunnlaget for innbyrdes gjeldsan- svar skal være avtale. Grunnen til dette er at stiftelse av sameie mellom ektefeller ikke krever avtale. Det som kreves etter ulovfestet rett er at begge har bidratt til anskaffelsen og at erver- velsen har vært et felles prosjekt. Hvis man etter en konkret vurdering kommer frem til at sameie har oppstått på dette grunnlaget, er avtalekonstruksjonen forlatt. Sameievurderingen smitter over på vurderingen av gjeldsansvaret der dette momentet har vært avgjørende. Gjeldsansvar blir i disse tilfellene en nødvendig følge av at sameie har oppstått fordi at det er rimelig og logisk, ikke fordi at det var avtalt.

3.3.3.3 Felles interesser

Om lånene har tjent begge ektefellers interesser har vært et moment av betydning i fire av dommene fra utvalget og taler for at ansvaret skal bæres sammen.70 Omvendt, kan det at lånet har skadet en parts interesser tale for at ansvaret ikke skal deles. I LG-2005-28543 fant lag- mannsretten at kvinnen ikke var ansvarlig for et lån som mannen tok opp for å kjøpe en båt før paret ble sammen. Ekteparet hadde en anstrengt økonomi og lagmannsretten sier at «båt- lånet bidro til dette i betydelig grad». I denne dommen ser man derfor at lånet har skadet kvinnens interesser.

3.3.3.3.1 Momentet danner ikke grunnlag for gjeldsansvar alene

I utgangspunktet kan ikke dette momentet vise til at det har vært enighet mellom ektefellene om å være forpliktet. Det at begge parter har fått nytte av et lån, gir ikke noe selvstendig ar- gument for at begge har ment å forplikte seg til å bære ansvar for lånet. Selv om det kan virke rimelig at den som har fått glede av et lån også er med på å betale den tilbake. Det at momen- tet ikke kan danne grunnlag for gjeldsansvar alene kan vises ved å se på LE-1993-1051. Kvinnen ble her ikke medansvarlig for restlånet etter salget av mannens bolig. I denne dom- men var boligen kjøpt etter at ekteskapet var inngått og tjente som felles bolig ikke bare til ekteparet men også til parets felles barn. Dette blir ikke nevnt av lagmannsretten i denne dommen selv om dette er et moment av betydning i RG-1996-138, hvor kvinnen ble ansvarlig for boliglånet.

3.3.3.3.2 Felles interesser brukt som tilleggsmoment i en avtalerettslig vurdering

69 Se Lødrup 2011 s. 161 hvor Xxxxxxxx skriver at «det ville vært et dårlig resultat om en ektefelle satt med hele ansvaret mens den andre fikk en medeiendomsrett»

70Se RG-1996-138, LE-1993-3267, LG-2000-2084 og LG-1995-933

Momentet kan likevel ha betydning i en avtalerettslig vurdering ved at det kan være med å styrke et argument om at det var forutsatt at begge skulle være ansvarlige.71 Dette vil avhenge av konteksten i den enkelte dommen. I to av dommene fra utvalget har det at lånet har tjent begge ektefellers felles interesser vært et tilleggsmoment i en avtalerettslig vurdering. I RG 1996 s. 138 kom lagmannsretten til at kvinnen var ansvarlig for et boliglån som sto i mannens navn. Lagmannsretten sier at «det synes klart at B og A har hatt en felles interesse i å anskaffe bolig til bruk for seg og deres felles barn». I denne dommen hadde kvinnens økonomi vært vurdert av banken i forbindelse med lånopptaket, noe som jeg mente ga dommens resultat en avtalerettslig begrunnelse. I denne dommen kan det at boligen skulle tjene begge parters felles interesser derfor sies å styrke den forutsetningen mannen hadde om at begge skulle være an- svarlige for lånet. Den andre dommen hvor momentet har tjent som et ledd i en avtalerettslig vurdering er LG-2000-2084. Resultatet var at kvinnen ble medansvarlig for mannens skatte- gjeld. Lagmannsretten har lagt vekt på er at paret har tatt et bevisst valg om å nedprioritere nedbetalingen av denne gjelden til fordel til for nedbetaling av gjeld knyttet til bilen og gårds- driften. Dette var for å sikre eiendommen og oppgraderingen av gårdsdriften. Siden dette må- let var i begges interesser, kan man derfor si at det å ikke betale ned på skattegjelden har tjent kvinnens interesser. Da denne dommen hviler på et trygt avtalerettslig grunnlag (se punkt 3.3.3.1.), mener jeg at dette momentet har vært med på å styrke forutsetningen mannen hadde om at begge var ansvarlige for skattegjelden.

3.3.3.3.3 Felles interesser brukt som tilleggsmoment i en rimelighetsvurdering

I to dommer fra utvalget har momentet vært brukt som et tilleggsmoment i en rimelighetsvur- dering hvor avtalekonstruksjonen er forlatt. I LE-1993-3267 ble kvinnen ansvarlig for lån som ble brukt til oppussing og finansiering av parets bolig, felles forbruk og nedbetalingen av kvinnens billån. Lagmannsretten sier at lånene «har bidratt til det økonomiske grunnlag for begge parters livsførsel». I denne dommen hadde paret samarbeidet om oppussing og vurde- ringen av økonomien, noe som jeg argumenterte for ikke kunne automatisk føre til at dom- mens resultat hviler på et avtalerettslig grunnlag. Slik jeg vurderer det, er ikke det at lånet tjente begge parters felles interesser brukt som et argument fordi det styrker forutsetningen om at begge var med på å bære gjelden i denne dommen. I denne saken er lånet delvis brukt for å betale ned kvinnens særgjeld. Dette gjør at hun har tjent direkte på lånopptaket. Dette gjør at det ville fremstå som enda mer urimelig om ikke hun måtte være med på å bære ansva- ret for lånet.

I LG-1995-933 har lagmannsretten kommet til at mannen er ansvarlig alene på grunn av be- visbyrdebetraktninger. Lagmannsretten legger vekt på at lånet har tjent begge parters felles

71 Lødrup 2011 s. 162

interesser. Lagmannsretten sier at «opptaket av gjeldsbrevlånet var nødvendig blant annet for i forbindelse med salget å kunne avregne pantheftede forpliktelser på den boligeiendom ekte- fellene hadde anskaffet under ekteskapet». Under punkt 3.3.3.1. argumenterte jeg for at lag- mannsretten hadde foretatt en vurdering som ikke var basert på tradisjonelle avtalerettslige betraktninger men heller på rimelighetsbetraktninger. Etter min argumentasjon, har derfor det at lånet har tjent begge parteres felles interesser blitt brukt som et moment i denne rimelig- hetsvurderingen.

3.3.3.3.4 Oppsummering

Om lånet har tjent begge ektefellers interesser er brukt som et tilleggsmoment i de dommene som jeg har analysert fra utvalget. Momentets betydning som avtalerettslig moment vil derfor avhenge av konteksten i dommene for øvrig. Jeg har vurdert det slik at dette momentet er brukt som et tilleggsmoment i en avtalerettslig vurdering i både LG-2000-2084 og i RG 1996 s. 138 men ikke i LG-1995-933 eller LE-1993-3267.

3.3.3.4 Praktisk ordning

Det at lagmannsrettene har ment at ansvaret utad bare har vært et resultat av en praktisk ord- ning mellom ektefellene har vært et moment av betydning i tre av de fire dommene hvor ret- ten har kommet til at begge parter er medansvarlig innad for gjelden. Jeg inkluderer LG-1995- 933 i dette selv om lagmannsretten tilslutt kom til at bare mannen skulle bære gjelden på grunn av bevisbyrdebetraktninger. I den siste dommen fra utvalget hvor lagmannsretten kom til at ansvaret skulle deles, har ikke dette momentet vært nevnt. I LG-2000-2084 gjelder tvis- ten imidlertid ansvaret for mannens skattegjeld. Det blir derfor vanskelig å se hvordan det at bare mannen var ansvarlig utad kunne være utslag av en praktisk ordning. Det er ingen alter- nativ ordning når det gjelder skattegjeld.

Det at ansvaret utad bare er utslag av en praktisk ordning er et moment av betydning i alle dommer hvor lagmannsrettene har kommet til at partene skulle bære gjelden sammen, er for så vidt logisk. Har man kommet frem til at man ikke skal legge til grunn ansvarsforholdet utad, må man ha en grunn til dette.

3.3.3.4.1 Lagmannsrettene vurderer partenes bidrag

Det som er imidlertid interessant å se fra dommene er at lagmannsrettene har sett på partenes bidrag til ekteskapet i et større perspektiv ved vurderingen av om forholdet utad bare gir ut- trykk for en praktisk ordning mellom ektefellene. De har sett på hvordan begge parter har bidratt til ekteskapet både økonomisk og gjennom ulønnet arbeid i hjemmet. Hvis de finner at begge parter har bidratt like mye, mener retten at dette gir uttrykk for at ansvarsforholdet utad for det aktuelle lånet bare var utslag av en praktisk ordning. Det virker som at lagmannsrette- ne legger til grunn at dersom ekteparet har delt forpliktelsene mellom seg på alle andre områ-

der, skal dette også være tilfellet med gjelden det tvistes om. Dette mener jeg kan vanskelig gi uttrykk for en avtalerettslig tilnærming. Det at en part har bidratt til ekteskapet på lik fot kan ikke sees på som uttrykk for at de har ment å forplikte seg til å bære en spesifikk gjeldspost.

I LE-1993-3267 ble lån brukt på finansiering av boligkjøp, oppussing av boligen, felles utgif- ter og nedbetaling av kvinnens særgjeld. Lagmannsretten legger til grunn at lånene ble tatt opp og administrert av mannen fordi at dette var mest praktisk. Retten viser til at det var man- nen som i det vesentlige hadde arbeidsinntekt. Lagmannsretten legger ikke vekt på kvinnens anførsel om at hun ikke hadde inntekt til å kunne betjene lånet. Dette er noe overaskende hvis man ser spørsmålet fra et avtalerettslig perspektiv. Det har formodningen mot seg at noen ville påtatt seg ansvar for et lån som de ikke kunne betjene. Grunnen til at lagmannsretten ikke legger vekt på dette er at ordningen «kun skyldes at ektefellene fant det praktisk og hen- siktsmessig at hun på et visst tidspunkt av samlivet var hjemme og tok seg av deres felles barn».

3.3.3.4.2 Arbeid i hjemmet som grunnlag for gjeldsansvar

Man ser i LE-1993-3267 at kvinnens hjemmearbeid har blitt brukt som et moment i gjeldsan- svarsvurderingen. Det vil si at kvinnens arbeid i hjemmet har vært med på å skape forpliktel- ser i form av ansvar for mannens gjeld. Hjemmearbeid som grunnlag for medeiendomsrett ble først statuert av Høyesterett i Husmorsdommen (Rt. 1975 s. 220). I denne dommen hadde mannen bidratt til anskaffelsen med sin arbeidsinntekt og ved arbeid i fritiden. Det ble funnet at kvinnen hadde bidratt indirekte til ervervelsen ved å ta seg av huset og tre barn. Ved å mu- liggjøre mannens bidrag, hadde hun lagt grunnlaget for sameie. Det at husarbeid kan gi med- eiendomsrett er nå lovfestet i el. § 31 (3). Det som ikke ble lovfestet er at husarbeid kan danne grunnlag for gjeldsansvar. Grunnen til dette kan være at Husmorsdommen kom på et tids- punkt da Norge var i oppgangstider.72 Bestemmelsen skulle sikre at kvinner fikk ta del i ver- dier som de hadde vært med å skape.73 Spørsmålet om gjeldsansvar hadde ikke samme fokus fordi boligprisene gikk opp.

Spørsmålet kom på spissen da Norge kom i nedgangstider og boligprisene begynte å synke. Da man før hadde tvister hvor en part hevdet å være medeier for å kunne få en del av boligens verdi, fikk man nå det motsatte situasjon hvor parten som hadde hjemmel til boligen påsto at den andre var medeier for å slippe å måtte bære restgjelden alene. Det alminnelige synspunk- tet fra juridisk teori er at det med medeiendomsrett bør følge ansvar for gjeld knyttet til eien- delen.74 Et spørsmål kan likevel være om vurderingen av sameie skal være annerledes når

72 Strøm Bull 1994 s. 798

73 Ibid

74 Lødrup 2011 s. 161

medeiendomsrett fører til forpliktelse og ikke berikelse. Et synspunkt er at sameievurderingen må være lik enten resultatet fører til gevinst eller tap men at det kan tenkes at det er forskjel- ler.75 Etter min mening, kan det i noen tilfeller tenkes å være rimelig at vurderingen blir an- nerledes når sameie vil føre til tap for parten. Det kan fremstå som urimelig at den som bare har bidratt indirekte til nedbetaling av gjeld blir ansvarlig for et stort lån som de ikke har mu- lighet til å betjene. Særlig hvis grunnen til at denne parten ikke har stort inntekt er på grunn av at begge parter hadde lagt opp til de skulle være hjemme istedenfor å gjøre karriere. Dette har imidlertid ikke blitt lagt vekt på av lagmannsretten i LE-1993-3267. Lagmannsrettens resultat innebærer tvert imot at konsekvensene av lånet vil bli vanskeligere for kvinnen å bære enn mannen på grunn av en avgjørelse ektefellene tok i felleskap.

3.3.3.4.3 Oppsummering

I tre av dommene hvor lagmannsrettene har kommet frem til at begge parter er medansvarlig innad for gjelden har lagmannsrettene lagt vekt på at ansvaret utad gir uttrykk for en praktisk ordning. 76 Lagmannsrettene gjør dette ved å se på om ekteparet generelt har delt forpliktel- ser. Forpliktelsene kan være av økonomisk art, men rettene legger også vekt på partenes uløn- nede arbeid. Som sagt ovenfor, kan ikke slike generelle betraktninger vise til ansvar for en spesifikk gjeldspost ut i fra en avtalerettslig tilnærming.

3.3.4 Sakspesifikke momenter

De mer saksspesifikke momenter som jeg skal behandle er: 1) hvem som er kreditor for gjel- den, 2) om partene har felleseie og 3) eiendelens art når gjelden er knyttet til en eiendel.

Grunnen til at jeg har valgt ut akkurat disse momentene er at lagmannsrettens behandling av dem kaster lys på spørsmålet om det bare er avtale som kan danne grunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller.

75 Strøm Bull 1994 s. 798

76 Dette momentet ble også lagt vekt på av lagmannsretten i RG-1996-138. Det at bare mannen betalte avdrag og renter fra sin lønnskonto var utslag av en praktisk ordning mellom ektefellene er uttrykkelig nevnt. Lagmannsret- ten viser til at begge ektefeller var i lønnet arbeid og at begge dekket løpende felles utgifter.

I LG-1995-933 har ikke lagmannsretten brukt uttrykket praktisk ordning. Retten har likevel lagt vekt på at kvin- nen tjente penger og at pengene ble «kanalisert til den felles økonomi». Denne dommen viser igjen betydningen av ulønnet arbeid ved at lagmannsretten legger vekt på at begge parter har delt husarbeid på likeverdig vis.

3.3.4.1 Hvem er kreditor?

Dette er et moment som er spesifikk til RG 1996 s. 138. I denne saken hadde ekteparet lånt penger fra banken for å finansiere boligkjøpet. Xxxxxx hadde imidlertid også fått 50 000 kro- ner av sine foreldre for å gi direkte til selger «under bordet». Han påsto at dette var et lån som også kvinnen var ansvarlig for på samme grunnlag som for banklånet. Lagmannsretten frifant imidlertid kvinnen for dette.

Lagmannsretten sier at det er uklart om pengene var ment som gave eller lån. Man kan imid- lertid stille spørsmålet om det at pengene ble ytet av mannens foreldre og ikke fra banken har vært et moment av betydning. Det er ingen andre dommer som jeg har sett på hvor lånesum- men som tvisten dreide seg om kom fra private personer. Det er derfor ikke mulig å gjøre en sammenligning. Man kan imidlertid spørre seg om lagmannsretten mente at det var urimelig at kvinnen ble ansvarlig for et lån som kom fra mannens foreldre. Det kan i hvert fall vanske- lig tenkes at lån fra foreldre skal behandles annerledes enn lån fra banken i en avtalerettslig vurdering.

Ansvaret for banklånet i denne dommen syntes å hvile på et avtalerettslig grunnlag. Det er derfor interessant at lagmannsretten ikke foretok den samme vurderingen med hensyn til pengene som kom fra mannens foreldre. Etter min vurdering tyder dette på at lagmannsretten også i denne dommen har vurdert ansvarsspørsmålet på bakgrunn av andre hensyn enn de rent avtalerettslige.

3.3.4.2 Felleseie

Av alle dommene er dette bare nevnt i LG-1995-933. I denne dommen kom lagmannsretten til at bare mannen var ansvarlig på bakgrunn av bevisbyrdebetraktninger. Resultatet ville imid- lertid blitt at kvinnen var medansvarlig innad for restlånet etter huset ble solgt, dersom man- nens forklaring hadde blitt lagt til grunn.

Lagmannsretten sier om gjeld pådratt under ekteskapet når ektefellene har fullstendig felleseie at «slik gjeld … i fravær av uttrykkelig avtale om annet, gjerne vil fremstå som felles når det under ekteskapet har vært felleseie mellom ektefellene». Som begrunnelse for dette viser lag- mannsretten til at det er mer «nærliggende å anta at partene internt har forutsatt felles ansvar» sett hen til de konsekvensene som felleseie medfører ved et eventuelt bodeling. Dette tyder på at lagmannsretten har lagt mye vekt på det at ektefellene har hatt felleseie i denne saken.

Etter min mening er det problematisk at lagmannsretten ser ut til å forutsette at felleseie er et bevisst valg mellom ektefeller. Felleseie er ofte ikke et valg, men det man ender opp med fordi at det er lovens normalordning. I sakens faktum, var det ingenting som tydet på at parte- ne hadde hatt noe bevisst forhold til om de skulle ha særeie eller felleseie. Det var derfor ing-

enting som pekte på at de hadde tenkt på konsekvensene av å ha felleseie. Derfor synes be- grunnelsen om at ansvar må være forutsatt mellom ektefellene i dette tilfelle noe oppkonstru- ert. Spørsmålet om det skal mindre til for å bli ansvarlig for gjeld når gjelden knytter seg til eiendeler som er felleseie enn eiendeler som er særeie er for så vidt interessant. Det er likevel ingen dommer i mitt utvalg hvor partene har hatt særeie. Dermed gir ikke mitt analysegrunn- lag nærmere foranledning for å gå inn på dette.

Jeg har allerede argumentert for at lagmannsretten har forlatt avtalekonstruksjonen som grunnlag for ansvar i denne dommen. Lagmannsrettens vurdering av betydningen av felleseie i dette tilfellet styrker dette inntrykket betraktelig. Det synes som om lagmannsretten nesten forutsetter at felleseie i seg selv skal være tilstrekkelig som grunnlag for innbyrdes ansvar mellom ektefeller. Dette går imot hovedregelen i el. § 40 som sier at ektefeller ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre.

3.3.4.3 Har eiendelens art betydning?

Dette er et moment som er spesifikk nevnt i RG 1989 s. 767. I denne saken mente kvinnen at mannen var medansvarlig innad for underskuddet fra hennes næringsvirksomhet. Xxxxxxxx- retten kommer til at bare kvinnen var eier av forretningen og dermed hadde eneansvar for underbalansen. Lagmannsretten sier at «det ved vurderingen av det underliggende forhold mellom partene tillegges vesentlig at A alene var ansvarlig utad for forretningens forpliktelser og at det dreier seg om næringsvirksomhet som er forbundet med stor risiko».

Det at lagmannsretten har sagt at «vesentlig vekt» skal legges på forholdet utad når gjelden knytter seg til forretning, reiser spørsmålet om eiendelens art kan ha noe å si for vurderingen av gjeldsansvar også på andre måter.

Et av disse spørsmål er om aktivitet rundt ervervelsen av en forretning skal tillegges mindre vekt enn ved ervervelsen av en bolig. I RG 1989 s. 767 hadde mannens fysiske bidrag til for- retnings drift vært begrenset. Han hadde likevel skutt 50 000 kroner inn i forretningen på et tidlig stadium. Xxxxxxxxxxxxxx velger å ikke legge vekt på dette og mener at dette bare var

«hjelp til A i en kritisk situasjon». Det er likevel vanskelig å forestille seg at dette bidrag had- de blitt tillagt så liten vekt om eiendelen det hadde vært snakk om var en bolig.

I LG-1995-933 hadde kvinnen utvist en lignende grad av aktivitet og enighet rundt mannens økonomiske disposisjoner i forhold til boligen som mannen gjorde med kvinnens forretning i RG 1989 s. 767. Likevel finner lagmannsretten at hun har vist konkludent adferd ved at hun har bidratt både økonomisk og med ulønnet arbeid til den felles økonomi.

RG 1989 s. 767 er den eneste dommen i mitt utvalg hvor gjelden knytter seg til en forretning. Med grunnlag i denne dommen virker det likevel slik at det er vanskeligere å bli ansvarlig for gjeld som knytter seg til en forretning enn til gjeld som knytter seg til en bolig, når bare en ektefelle står ansvarlig utad. Lagmannsretten viser til at en næringsvirksomhet er forbundet med stor risiko. Dette kan gjøre at det kreves klarere holdepunkter for at det foreligger avtale før man kan bli ansvarlig for gjeld som er knyttet til den andre ektefellens næringsvirksomhet. Analysegrunnlaget gir imidlertid ikke anledning til å gå nærmere inn på dette spørsmålet.

3.3.5 Konklusjon

I min analyse av lagmannsrettspraksis har jeg delt opp og behandlet momentene hver for seg. Jeg har vist at partenes grad av medvirkning ikke automatisk viser til stilltiende og forutset- ningsvis avtale mellom ektefeller om å dele gjeldsansvar, men at det kan gjøre det. Dette vil følge av den konkrete situasjonen. I tilfeller hvor gjelden er knyttet til en eiendel som bare den ene parten har hjemmel til, vil gjeldsansvaret innad følge av det reelle eieforholdet. Grunnla- get for gjeldsansvaret vil derfor følge av grunnlaget for sameie. I noen tilfeller vil dette være de ulovfestede regler for stiftelse av sameie mellom ektefeller og andre ganger, stilltiende og forutsetningsvis avtale mellom ektefellene. Det at partenes felles interesser er tjent av lånopp- taket vil fungere som et tilleggsmoment til partenes medvirkning til lånopptaket og eieforhol- det, men vil ikke danne gjeldsansvar i seg selv. Til slutt vil det legges vekt på at partene har delt alle typer forpliktelser mellom seg. Dette vil gi uttrykk for at gjeldsansvaret utad for spe- sifikke gjeldsposter er en praktisk ordning mellom ektefeller, slik at det ikke legges vekt på dette i vurderingen av ansvaret innad. I tillegg til disse hovedmomentene vil det kunne legges vekt på andre momenter som er mer saksspesifikke.

Analysen av de åtte lagmannsrettsdommene i mitt utvalg viser at det har utviklet seg et ulov- festet grunnlag annet enn avtale for stiftelse av innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller i lagmannsrettspraksis. Mange av momentene er preget av en avtalerettslig tankegang og det vil være en glidende overgang mellom de tilfeller hvor ansvar er fastsatt på grunnlag av stilltien- de avtale mellom ektefellene, og tilfeller hvor grunnlaget er en konkret vurdering av forskjel- lige momenter.

Poenget er likevel at det ikke kreves en stilltiende avtale for at ansvar skal oppstå mellom ektefeller. Det at det kan foreligge en avtalerettslig tankegang bak vurderingen av noen mo- menter endrer ikke dette. En slik tankegang preger også vurderinger av om sameie har opp- stått mellom ektefeller.77 Det er likevel på det rene at avtalegrunnlaget er forlatt i disse tilfel- lene.

77 Se Lødrup 2011 s. 135

4 Oppsummering og perspektiver

I min analyse av lagmannsrettspraksis har jeg vist at det har utviklet seg et supplerende ulov- festet stiftelsesgrunnlag for innbyrdes gjeldsansvar mellom ektefeller, hvor avtalekonstruksjo- nen er forlatt. Dette betyr imidlertid ikke at Høyesterett vil bruke dette grunnlaget til å fastset- te felles gjeldsansvar i fremtiden. Høyesterett kom i nærheten av å fastsette et slikt grunnlag i Rt. 1990 s. 1266. Dommen var imidlertid avsagt under sterk dissens og ble kritisert i juridisk teori. Dommen gir dermed ikke gode nok holdepunkter for å si at det har utviklet seg et sup- plerende ulovfestet grunnlag for felles ansvar i tillegg til avtale.

Man kan likevel betvile viktigheten av å få dette spørsmålet avklart. Det er ingenting som tyder på at lagmannsrettene kommer til dårlige resultater når tvister om innbyrdes gjeldsan- svar kommer opp. Jeg har også argumentert for at det er en glidende overgang mellom saker hvor ansvar er basert på stilltiende avtale og hvor grunnlaget er et annet ulovfestet grunnlag. Det kan derfor stilles spørsmål ved om det er så viktig om man setter «stilltiende og forutset- ningsvis avtale» som navnelapp på resultater selv om det noen ganger ikke gjenspeiler virke- ligheten.

Jeg mener allikevel det er viktig å få en avklaring på dette spørsmålet. Dette er fordi en slik avklaring vil bidra til å plassere avtalerettens rolle i ekteskap i et større perspektiv. I juridisk teori har denne rollen vært gjenstand for diskusjon både de lege lata og de lege ferenda. Den- ne diskusjonen er viktig i dag på grunn av endinger i samfunnsforholdene som former ekte- skapet som institusjon og dermed relasjonene mellom ektefeller. Jeg skal oppsummere denne diskusjonen ved å ta utgangspunkt i to artikler og trekke ut de momentene som jeg vurderer som de mest relevante i forhold til denne oppgaven. Den ene artikkelen stiller spørsmål ved bruk av formueretten som bakgrunnsrett i tvister mellom ektefeller.78 Den andre er i stor grad et svar på denne artikkelen og argumenterer for bruk av formuerettslige prinsipper til å løse ekteskapsrettslige tvister. 79

Xxxxxxxx hevder at avtaleretten ikke passer som modell for å beskrive og regulere forholdet mellom ektefeller.80 Formueretten er utviklet med tanke på markedskrefter slik at streng bruk av disse prinsippene vil føre til resultater hvor ekteskapets felleskapshensyn ikke blir tilstrek- kelig ivaretatt. Markedet er i sin natur individualistisk, og markedsaktører har et stort ansvar for å bevare sine egne interesser. Her er det akseptert at man lar egne interesser gå på bekost-

78 Se Sverdrup 2013

79 Se Bekkedal 2015

80 Sverdrup 2013 s. 586

ning av xxxxxx, så lenge man opptrer redelig. Markedets individualistiske natur kan sies å dår- lig gjenspeile livsfelleskapets realiteter. Viktigere er kanskje at det å kreve at ektefeller skal opptre som vanlige markedsaktører overfor hverandre undergraver det grunnleggende felles- kapet som burde ligge til grunn for ekteskap.

Bekkedal, på den annen side, hevder at avtalemodellen er fleksibel nok til å ta høyde for livs- felleskapets særegenheter.81 Han sier videre at Høyesterett beveger seg i formuerettslig ret- ning slik at dette best gir uttrykk for gjeldende rett.82 Det kan hevdes at ved å bevare for- mueretten som bakgrunnsrett for ekteskapsforhold, vil man oppnå større frihet for ektefeller. Selvfølgelig vil ansvar for egne handlinger og disposisjoner (eller mangel på slike) også følge med en slik frihet. Denne tendensen er i tråd med samfunnsutviklingen ellers. Kvinner har oppnådd større likestilling i samfunnet og er i mindre grad avhengige av sine ektefeller øko- nomisk. Det er i dag mindre behov for regler som vil beskytte den «svake» parten i ekteskaps- forhold. Man kan derfor stole på hver part til å ta vare på seg selv. Han hevder at denne indi- vidualistiske tilnærming er i tråd med grunnleggende hensyn som ligger til grunn for ektes- kapsloven. Ekteskapslovens regler skal ikke få folk til å vegre seg for å inngå ekteskap. Der- for skal loven gjøre ekteskap attraktiv ved å øke individets frihet og ikke gripe inn i den.83

Spørsmålet om hvordan felles gjeldsansvar stiftes mellom ektefeller burde derfor ikke bare være et spørsmål for underrettene. Når spørsmålet sees i lys av den pågående debatten i juri- disk teori, mener jeg at temaet bør løftes opp og behandles av Høyesterett slik at det gis tyde- lige signaler om hvordan ekteskap kommer til å bli regulert i dag og i fremtiden.

81 Bekkedal 2015 s. 155

82 Bekkedal 2015 s. 152

83 Bekkedal 2015 s. 167

5 Litteraturliste

5.1 Juridisk litteratur

Bekkedal 2015: Xxxxxxxx, Xxxxxx, «Kontraktsrettens betydning på familierettens område» Xxxxxxx venner Nr. 03 (2015) s. 150-186

Giertsen 2014: Xxxxxxxx, Xxxxx, Avtaler, 3. utg., 2014 Universitetsforlag, Oslo 2014

Holmøy 2013: Xxxxxx, Xxxx, Xxxxx Xxxxxx, Xxxx Xxxxxx, Ekteskapsloven med kommentarer, Bind 1, 3. utg., Gyldendal, Oslo 2013

Hov 2009: Xxx, Xx, Xxx Xxxxxx Xxxxxxx, Alminnelig avtalerett, Papinian, Oslo 2009

Lødrup 2011: Xxxxxx, Xxxxx, Xxxx Xxxxxxxx, Familieretten, 7. utg., Xxxxx Xxxxxx og Xxxx Xxxxxxxx, Oslo 2011

Strøm Bull 1994: Xxxxx Xxxx, Xxxxxx, «Gjeldskrise og skilsmisse» Tidsskrift for rettsvitenskap, (1994) s. 786-807

Sverdrup 1997: Xxxxxxxx, Xxxx, Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv, Universi- tetsforlaget, Oslo 1997

Sverdrup 2013: Xxxxxxxx, Xxxx, «Passer avtalemodellen til livsfellesskapets logikk?»

Velferd og rettferd: Festskrift til Xxxxxxx Xxxxxxxx, (2013) s. 575-586

Xxxxxxxx: Xxxxxxxx, Xxxx, «Kommentar til ekteskapsloven», I: Norsk lovkom- mentar nettversjon. [Sitert 20/04/2016]

Xxxxxxxx 2014: Xxxxxxxx, Xxxx, Avtalerett, 9. utg., Gyldendal, Oslo 2014

5.2 Høyesterettspraksis

Rt. 1990 s. 1266

Rt. 1996 s. 1666

Rt. 2001 s. 1288 (Gate Gourmet)

5.3 Lagmannsrettspraksis

RG 1986 s. 793 (Gulating)

RG 1989 s. 767 (Eidsivating)

RG 1996 s. 138 (Eidsivating) LE-1993-1051 (Eidsivating) LE-1993-3267 (Eidsivating) LG-1995-933 (Gulating)

LG-2000-2083 (Gulating) LG-2005-28534 (Gulating)

5.4 Statistikk

SSB 2010: Statistisk sentralbyrå Hushalda sine inntekter og formue, 2008 (2010), xxxxx://xxx.xxx.xx/xxxxxxx-xx-xxxxxxx/xxxxxxxxxxxx/xxxxxxxx/xxx/0000-00-00 [sitert 20/04/2016]

SSB 2014: Statistisk sentralbyrå Hushalda sine inntekter og formue, 2012 (2014), xxxxx://xxx.xxx.xx/xxxxxxx-xx-xxxxxxx/xxxxxxxxxxxx/xxxxxxxx/xxx [sitert 20/04/2016]