OMTALE AV MIRZA MUJEZINOVIC
OMTALE AV XXXXX XXXXXXXXXXX
Großstadtarchitektur mellom ambisjon og motiv
I Norge har vi hatt tradisjon for at store bedrifter bygger seg hovedkontorer som de selv skal eie og drifte, som et arnested for firmaet og som en viktig del av merkevarebyggingen. Men Statoilbygget er er utleiebygg, der Norges største bedrift skal holde hus de neste 15 årene. Deretter – hvem vet? Hvordan løses en slik oppgave?
Er arkitektur mulig når Norges største og viktigste bedrift skal utvikle sitt nye kontor- bygg, i samarbeid med et eiendomsselskap med tunge offentlige og private interesser, og et arkitektkontor som er en del av ett av Norges største arkitekturkonsern? Hva slags arkitek-
skape et IT- og kunnskapssenter i verdensfor- mat, noe som ble støttet av Jagland-regjeringen og senere ble befestet gjennom Stortinget.
I 2001 solgte staten den attraktive tidligere flyplasstomten på 316 mål til IT Fornebu Eien-
dom AS og KLP Eiendom AS for 700 millioner
Statoilbygget er skreddersydd for en fleksibel fremtid. Statoil har en leieavtale på 15 år, men byggets arkitektur er også programmert for flere leietakere. The Statoil building is tailored to a flexible future. Statoil has a 15-year rental agreement, but the architecture is also programmed to take multiple tenants.
Xxxxx Xxxxxxxxxxx er arkitekt-
utdannet ved Columbia University i New York. Han driver Malarchitecture AS.
tur oppstår innenfor en kontekst definert av storskalakapitalen og de overordnete kapital- interessene?
Leietageren – den globale aktøren
I 2006 begynte forhandlingene om sammenslå- ingen av Statoil og Hydro. I desember samme år ble operasjonen med kodenavn ”Color” inn- ledet etter at det endelig ble gitt politisk klar-
kroner. Med dette begynte eiendomseventyret. Midt på 2000-tallet var IT Fornebu organisert gjennom tre sidestilte selskaper: IT Fornebu AS (med ansvar for å forvalte og utvikle visjonen om IT-Fornebu), IT Fornebu Eiendom AS (som utviklet og driftet eiendoms- og bygningsmas- sen), og IT Fornebu Inkubator AS (som utviklet nye bedrifter i tett samarbeid med ulike gründere). Blant selskapets eiere var – foruten
en var å serve IT-bransjen: de skulle spe- sialisere seg på interiører og kontorbygg. To måneder senere sprakk IT-boblen. For å unngå det klassiske scenariet hvor unge arkitekter tilbringer de første fem år
med prosjektering av garasjer og tilbygg, måtte de legge om strategien. Målet var å komme i posisjon uten nødvendigvis
å gå den lange veien. Svaret lå i å jobbe
terte i at Dark AS kom på eiersiden med 52 % av aksjene i Arkitekturlaboratoriet AS (a-lab).4 Det skulle ta litt tid før det nye kontoret kom i posisjon: de første to årene var det bare Xxxx og Xxx som var ansatt i bedriften, og hverdagen handlet mye mer om illustrasjonsarbeid i Photo-
I profesjonalitetens navn
Xxx Xxxx forklarer at a-labs interesse for de store prosjektene var definert av
potensialet slike byggeoppgaver har: det er flere muligheter i de store prosjektene enn i de små, ikke bare fordi budsjettene er større, men også fordi kundene er mer profesjonelle – man slipper å lære kunden hva hus er. Men hva skjer når
signal for firmafusjonen. Hydro ble i papirene
Xxxx Xxxxx – Telenor AS, Selvaag Gruppen AS,
nettverksbasert for å komme i kontakt
byggherren er blitt kunde, og når denne
kalt ”Blue”, mens Statoil fikk tilnavnet ”Red”, i tilfelle utenforstående skulle få tak i papirene. Finansielle rådgivere fra investeringsbanken Xxxxxx Xxxxxxx i London skulle representere Statoil, mens Hydro valgte Goldman Sachs fra New York. Finansekspertene fløy inn til Oslo, samtidig som utvalgte nøkkelmedarbeidere i Statoil og Hydro satt i forhandlinger på den ærverdige restaurerte Vækerø hovedgård, ikke så langt fra stedet hvor det nye konsernet
skulle få sitt nye tilholdssted. I oktober 2007 var sammenslåingen et faktum.1
Byggherren – utvikleren med portefølje
Ti år tidligere var ting begynt å skje på Forne- bu. IT Fornebu ble dannet på initiativ fra Xxxx Xxxxx og Norsk Investorforum. Visjonen var x
Xxxxxxxx-Xxx Gruppen AS, X. Xxxxxxxxxx AS, Xxxxxx Xxxxxxxxxxxxxxx AS, DnB ASA, Det norske Veritas AS, Handelshøgskolen BI, LO og SINTEF.2 Statens eierandel ble forvaltet gjennom SIVA SF med direkte tilknytning til Nærings- og handelsdepartementet.
Arkitekten – kontoret med forretnings- planen
Året 2000 var IT-bølgen på sitt høyeste. To tretti år gamle arkitekter, Xxxx Xxxxxxxxx og Xxx Xxxx, bestemte seg for å prøve sin arkitektlykke. Xxxx forlot Bovim-Fuglu-Svingen Arkitekter, Xxx sluttet hos Lund Hagem. Planen var å starte opp i leiligheten til Xxx med ett oppdrag: et interiørprosjekt for Toltech, en bedrift som jobbet med internettløsninger. Forretningside-
med en spesifikk type kunder. Dette betød også at de måtte være en del av en mye større struktur.
Samtidig begynte Xxxx AS å bygge et konsern hvor man skulle ha flere typer kontorer innenfor en større familie. Det å tenke konsern innen arkitektbransjen var da ganske nytt – selv om arkitekten
X.X. Xxxxxx hadde forsøkt på 1960-tallet, ved å spalte opp sitt store kontor til flere enheter: arkitektur-, interiør- og plan.3 Det som var annerledes med det nye Dark-konsernet var etableringen av paral- lelle arkitektfirmaer (som skulle senere konkurrere om samme type oppdrag). Xxxxxxxxx og Xxxx innledet en dialog med det nye konsernet, noe som resul-
"Statoil er verdens 57. største selskap, med tilgang på ekspertise i verdens- klasse. Mer seriøst kan det ikke bli."
shop enn om prosjektering. Det store gjennombruddet kom med Barcode-pro- sjektet i 2003, i samarbeid med MVRDV, etterfulgt av førstepris i en invitert arkitektkonkurranse for Portalbygget (i regi av IT Fornebu), samt førstepris i den åpne arkitektkonkurransen for det nye kulturhuset i Hammerfest i 2004.
kunden vet hva hus er? IT Fornebu er i dag et av de tyngste utviklerselskapene i Norge, med en imponerende eierporte- følje. Statoil er verdens 57. største selskap, med tilgang på ekspertise i verdensklasse. Mer seriøst kan det ikke bli. En slik top notch-kontekst skaper et rammeverk der profesjonalitet, pålitelighet og forventing om ett produkt eller en tjeneste ligger sentralt. Dette smitter over på arkitekten
– flotte ideer og kunstnerisk utfoldelse er en ting, men saklighet blir essensielt i denne sammenhengen.
I dette feltet har a-lab manøvrert godt.
Det nye Statoil-bygget virker perfekt tilrettelagt til den ytelsen det skal levere: bygget er skreddersydd for en fleksibel
På grunn av programmets størrelse måtte det store volumet brytes opp i mindre deler – i fem treetasjes lameller som etter arkitektenes mening skulle gi en menneskelig skala. Because of the size of the programme, the volume was divided into smaller parts – five three-storey blocks which, according to the architects, also provided a human scale.
Statoilbygget er skreddersydd for en fleksibel fremtid. Statoil har en leieavtale på 15 år, men byggets arkitektur er også programmert for flere leietakere. The Statoil building is tailored to a flexible future. Statoil has a 15-year rental agreement, but the architecture is also programmed to take multiple tenants.
fremtid. IT Fornebu vet nøyaktig hva de får. Statoil har en leieavtale på femten år, men byggets arkitektur er også program- mert for flere leietagere. De fire vertikale kommunikasjonssjaktene som binder to og to lameller sammen gjør det mulig
å seksjonere bygget, noe som elegant speilvender de predefinerte markeds- mekanismene. Lamellenes tverrsnitt
ambisjonen, og den nødvendige kunn- skapen. Ambisjonen handler om å klare å omsette ideer til en bygget form, og kunnskapen om å sikre at denne omset- ningen kan utføres slik at den tjener den overordnete arkitektoniske ambisjonen. a-lab jobbet kontinuerlig med forskjellige
met. Bygget fikk sin i dag gjenkjennelige form – som forresten fungerer mye bedre på nært enn på langt hold. Fotavtrykket ble minimalisert, slik at det omkringlig- gende landskapsrommet kunne beholde sin åpenhet mot sjøen, noe som ble muliggjort gjennom de store utkragnin- gene. Det interessante her er at a-lab klarte å få byggherren til å gå med på
som arkitektene. Men hva skjer hvis man betrakter dette bygget innenfor ram- mene av den samtidsarkitekturen den umiskjennelig er en del av? Spørsmål om motiver og referanser er uunngåelig. Dette handler ikke nødvendigvis om i hvor stor grad bygget ligner på et annet bygg, men hvor godt arkitektene har klart å reprodusere kjente motiver og
utendørs, til det offentlige forrommet – noe som skal gi transparens og likhetsfølel- se, i tråd med god norsk bedriftskultur. På omvisningen traff jeg da også på konsern- sjef Xxxxx Xxxx idet han var på vei inn. Dette åpne landskapsrommet mot sjøen er perfekt dandert og dekket med pent
ner man altså et av Oslos største bygg. Motivlisten kunne fortsette. Statoil-
bygget har sugd til seg mange motiver og referanser fra ulike nasjonale og interna- sjonale tradisjoner. Det fremstår imid- lertid ikke som problematisk, da disse motivene bygger opp under hverandre, samtidig som de innordner seg byggets hovedhensikt – å være et fleksibelt og ra-
tillater kontinuerlig ommøblering, og
denne akrobatikken. Arkitektene brukte
referanser som sirkulerer i samtidsarki-
sjonelt kontorbygg med et klart uttrykk.
kan optimaliseres for skiftende behov. Statoil-bygget, med sin programmerte fleksibilitet og funksjonalitet parret med en klar ikonografi, kan leses som en direkte oversettelse av de forventningene den store kapitalen har. Men hva med arkitekturen?
IT-Fornebu og Statoil er to svært pro- fesjonelle aktører, som vet hva en velfun- gerende bygning er. Hadde de i det hele tatt behov for en arkitekt? Er det rom
for det arkitektoniske i et slikt storskala- prosjekt, eller kan prosjektet avfeies som utviklervennlig byggeri som ikke oppnår annet enn maksimum tilfredsstillelse av storkapitalens forventninger? To aspekter som taler i a-labs favør er den projiserte
"Kan prosjektet avfeies som utviklervennlig bygge- ri som ikke oppnår annet enn maksimum tilfreds- stillelse av storkapitalens forventninger?"
alternative modeller som testet byggets ytelse: fra varierende volumstørrelser til forskjellige logistiske skjema. Arki- tektene fikk blant annet byggherren til å avlive sin store gullhøne – den gamle
parkeringsgarasjen som fungerte som IT Fornebus inntektsmaskin – for nettopp å åpne opp det arkitektoniske spillerom-
sin kunnskap om reguleringsverktøy til å sikre det ønskede formuttrykket og dets minimale fotavtrykk – noe som gjorde at bygget ikke kunne ese ut, samtidig som man måtte unngå eksterne søyler.
Byggets form ble dermed låst allerede i reguleringen, eventuelle forandringer ville forutsette justering av de overord-
nete premissene, noe som ville ha utsatt den planlagte innflyttingsdatoen. Den arkitektoniske ambisjonen ble sikret fordi arkitektene hadde forståelse for bruken av plan- og juridiske verktøy.
O tempora! O mores!
Statoil-bygget er et ordentlig bygg, like seriøst som byggherrene og like ambisiøst
tekturen. Som tidligere nevnt er byggets hovedtema de store utkragingene – et heroisk motiv som har preget arkitektu- ren de siste femten årene, og som har fått sitt store crescendo i den nederlandske skolen. For å løse klimaskillet i atriet har arkitekten i tillegg brukt et triangulert dobbeltkurvet tak, med klare referanser til Fosters British Museum – det var til og med den samme leverandøren som leverte glasstaket.
På grunn av programmets størrelse måtte det store volumet brytes opp i mindre deler – i fem treetasjes lameller som etter arkitektenes mening skulle gi en menneskelig skala. For å nå sin arbeids- plass fra parkeringsanlegget må alle først
"Resultatet er et svært godt, men relativt uinter- essant bygg, da det virker mer som et ekko av en velkjent formal og konsep- tuell ikonografi."
klippet gress, inkludert det uunngåelige landskapsmotivet: en tilfeldig plassert, men perfekt avrundet knaus som forsiktig stikker frem, omkranset av gresset som forsterker den myke vellformen – en refe- ranse som er mye brukt i prosjektene til de såkalte ”Osloskole-arkitektene”. Men like ved dette beherskede landskapet fin-
Resultatet er et svært godt, men relativt uinteressant bygg, da det virker mer som et ekko av en velkjent formal og konsep- tuell ikonografi, enn som et bygg som ba- ner vei for nye arkitekturbilder. Kanskje er det ikke så rart, siden prosjektet måtte innordne seg den superprofesjonaliserte konteksten definert både av byggets leietager og byggets eier: det de skulle få måtte være innenfor deres kjente refe- ranseverden, både den kvalitative og den kvantitative.
Signalet
Det mest kritiske momentet i Statoil- bygget ligger i den store arkitektoniske trefoldigheten: forholdet mellom byggets
Volumene dyttes inn i hverandre med en halvannen-meters overgripende sone, som gjør at det henger mellom å være en luftig Mikado-lignende komposisjon og en mer sammenvokst storform. The volumes are pushed together with an overlap of some 1,5 metres. The resulting composition teeters on the brink of melting into one large form.
I dette prosjektet har a-lab klart å identifisere det spesifikke arkitektoniske spillerommet og har handlet deretter.
A-lab have succeeded in identifying and making use of the specific architectural potential in this project.
idé, dens oversettelse til form, og byggets skala. Ofte påstås det at arkitekturens idé- verden er universell, og at de samme ide- ene kan appliseres både på store og små byggeoppgaver – en utdatert og klisjéfylt holdning som xxxxxx igjen fra tiden da arkitekten anså seg selv som et allvitende kunstnerisk geni. Ideene vil være betin- get av den skalaen byggeoppgaven har, og hver skala har sine begrensninger og friheter definert av de spesifikke kunn- skapsfelt som er nødvendige for en saklig tilnærming til byggeoppgaven. Ideen
bak Statoil-byggets grep med de fem lamellene stablet opp på hverandre er troverdig, men måten den blir artikulert på er uheldig i forhold til byggets skala. Volumene dyttes inn i hverandre med en halvannen-meters overgripende sone, noe som forsterkes i fasaden ved at him- lingen under utkragningene flukter med overkanten på vindusfeltene. Dette har nok med rasjonaliteten i konstruksjonen å gjøre, men denne sonen burde ha vært artikulert annerledes (enten gjort mye
mindre, eller lamellene skulle vært mye større). Slik det fremstår, henger bygget mellom å være en luftig mikado-lignende komposisjon og en mer sammenvokst storform.
"Statoil-bygget sender et signal om at det prøver å avstigmatisere storskala- arkitekturen i Norge."
Men en ting er sikkert: a-lab har prøvd hardt. På omvisningen snakket prosjekt- leder Xxxxxxx Xxxxxxx med innlevelse både om de store og de små detaljene
– møtene mellom tregulv og trevegg, hvordan de horisontale og de vertikale plankene skulle flukte med hverandre, om skreddersydd sentralkjøkken i rust- fritt stål, plassering og totalintegrering av brannvarslingsutstyr, osv. Alt dette ser man: både arkitekten og entreprenøren
har gjort en grundig jobb. Statoil-bygget sender et signal om at det prøver å avstig- matisere storskala-arkitekturen i Norge: det store prosjektet tegnes fortsatt av arkitekten, han/hun er delaktig i de valg som tas. I dette prosjektet har a-lab klart å identifisere det spesifikke arkitektonis- ke spillerommet og har handlet deretter. Man kan være enig eller uenig i visse valg, men dette bygget gjenspeiler arki- tekten mer enn den mektige utvikleren eller den globale leietageren. Avstigmati- seringen går ut på at man, som arkitekt, ikke anser seg selv som på utsiden eller
i opposisjon til de kreftene som utløser det store prosjektet, men som en aktør som gjennom sitt kunnskapsdomene er en direkte medspiller med disse. Det gjør Statoil-bygget til Großstadtarchitektur, en arkitektur med sine egne lover og former, enten vi liker det eller ikke.5
Xxxxx Xxxxxxxxxxx
Grofistadt architecture between ambition and motive
Building appraisal by Xxxxx Xxxxxxxxxxx
What kind of architecture do you get when Norway’s largest company needs new headquarters, and is served by
a major property developer and one of the country’s largest architecture practices? With such a constellation, is architecture even possible? asks Xxxxx Xxxxxxxxxxx.
Xxxxxxxxxxx traces the history of the project, from the fusion of Statoil with Hydro in 2007, through the redevelop- ment of the Fornebu peninsula after the decommissioning of the airport and the establishment of a-lab as part of
the larger parent company Dark. Since their early thirties, a-lab founders Xxxx Xxxxxxxxx and Xxx Xxxx aimed at spe- cialising into architectural solutions for the office sector, says Xxxxxxxxxxx. The prospect of dealing with professional clients was one of the attractions.
But this corporate terrain has been successfully negotiated. The building seems tailor-made for a flexible future, coupled with a clear iconography that reflects the expectations of a big client. The architectonic idea is xxxxxxxxxx, and the execution thorough. This, as well as the scale of all aspects of the endeavour, makes the Statoil building into a kind of Großstadtarchitektur, subject only to the laws and rules of its own definition, whether we like it or not.
Xxxxx Xxxxxxxxxxx is an architect, trai- ned at Columbia University in New York. He runs Malarchitecture AS.
Noter
1 Xxxxxxx Xxxxx, Xxxxxx Xxxxxxx, Xxxxxxxx Xxxxx, "Operasjon COLOR", i Dagens Næringsliv Morgen, 19.12.2006, side 4. Se også www. xx.xx/xxxxxxxx/xxxxxx/xxxxxxx000000. ece.
2 PLAN 01/2005, side 47.
3 Platous plankontor heter Norcon- sult, et av Norges store konsulent- firmaer.
4 Ifølge xxxxxxxx.xx har Dark AS- konsernet en eierandel på 52 % i Placebo Effects AS, 90 % i Zinc AS, 100 % i Dark Arena AS, 50.50 % i Dark Arkitekter AS, 100 % i Project Barcode AS, 51 % i To Pluss To Arkitekter AS, 100 % i Dark Prosjekt AS og 52 % i A-lab AS. Se også: www. xxxxxxxx.xx/xxxxxxx/xxxxxxx/xxx- kas/946749745.
5 Begrepet er tatt fra Xxxxxx Xxxxxx- seimer og boken Großstadtarchitek- tur fra 1927.