Tilknytningsperson. Når barnet er ca. ni måneder gammel, utvikler det en såkalt objektkonstans. Foreldrene representerer trygghet for barnet, og før dette er utviklet vil fraværet av mor eller far føre til at barnet føler seg utrygg (Drugli, 2014). Som tidligere nevnt er menneskebarnet avhengig av noen som kan ta hånd om det, også i barnehagen. Xxxxxx trenger derfor en omsorgsperson, som kan fungere som en trygg base og hjelpe barnet å regulere sine følelser, noe jeg kommer tilbake til senere i oppgaven. I barnehagen heter dette tilknytningsperson eller primærkontakt. Som tilknytningsperson har man særlig ansvar for et eller flere barn i tilvenningsperioden (Xxxxxxxxxx, 2013). Barnet trenger tid til å være sammen og bli kjent med den nye personen i nærvær av sine foreldre. Barnet har et behov for å føle seg trygg med minst en pedagog, for så gradvis kunne knytte seg til de andre pedagogene i barnehagen (Broberg et al., 2014). Når barnet har etablert trygghet hos sin xxxxxxxxxxxxxxxxxx, må man aktivt jobbe for å ”kjede” barnet sammen med de andre i personalgruppa, og senere de andre barna (Drugli, 2014).
Tilknytningsperson. Xxxx Xxxxxx hevder at barnet til en hver tid søker en omsorgsperson (Xxxxxxx et al. 2014). Mor eller far er personer det er naturlig at barnet har knyttet seg til i løpet av sin første levetid. Ettersom foreldrene ikke er tilstede når barnet er i barnehagen, er det avhengig av en annen omsorgsperson (Drugli, 2014). Dette er en person som kan fungere som barnets trygge base. Å ha en tilknytningsperson eller primærkontakt i barnehagen kan ha stor betydning for barnets trivsel. Ved å ha en person i barnehagen som sin nærmeste omsorgsperson, legger personalet til rette for at barnet får mest mulig ut av barnehageoppholdet (Xxxxxxxxxx, 2013). Og det er jo det som er målet. Under intervjuene diskuterte vi betydningen av at barnet får en tilknytningsperson eller en primærkontakt. En informant forteller at hun syntes det er positivt at hvert barn får tildelt en tilknytningsperson, og at det er en trygghet for barnet i denne overgangen. Hun forteller videre at hun er opptatt av å jobbe med relasjonen til dette barnet, og at dette gir forholdet dem imellom en god start. Hun forteller videre at hun senere har en jobb å gjøre med tanke på de andre barna hun ikke har fått et like godt forhold til. Når tilknytningsbarnet har begynt å bli trygg, må en som voksen litt etter litt jobbe med relasjonene til resten av barnegruppa (Drugli, 2014). Målet er til slutt at hvert enkelt barn skal føle seg trygge på alle de voksne på avdelingen. Xxxxxxx mener en annen informant at det ikke nødvendigvis er en god ide at barnet får en tilknytningsperson. Hun hevder det er viktig at må alle i personalet må være aktive med alle barna fra første dag. Det er viktig at de ansatte i barnehagen har en felles forståelse for å ta kontakt med alle barna i denne perioden, og ikke bare spesielt til to eller tre barn, som man ville gjort ved å være primærkontakt. På den ene siden er det en trygghet at barnet får tildelt en primærkontakt det kan forholde seg til, som kan fungere som en trygg base for barnet. Tilknytningspersonen vil være et mellomledd mellom det kjente, som er foreldrene, og det ukjente, som er alt barnehagen har å by på i løpet av den første tiden. På den andre siden kan det virke noe hemmende å tildele hvert barn en tilknytningsperson, ettersom barnet er i barnehagen over en lenger tidsperiode enn tilknytningspersonen i løpet av en dag. Hva skjer så med barnet de dagene hvor tilknytningspersonen begynner sent på jobb, og barnet er det første som kommer på morgningen? Eller om barn...