Anvendelse av nasjonale reguleringer under restriksjonsforbudet. I Seco og Xxxx godtok ikke domstolen anvendelse av nasjonale regler overfor utstasjonerte arbeidstakere fordi de aktuelle reglene virket in- direkte diskriminerende. Reglene var nøytralt utformet, men virk- ningen gikk primært ut over utenlandske virksomheter. Reguleringer som diskriminerer, kan bare rettferdiggjøres etter traktatens unntaks- bestemmelser, jf. art. 55 jf. 46 EF (art. 62 jf. 52 TFEU).163 holder vi utenfor i det følgende. Dette Allerede året etter Xxxx slo EF-domstolen fast at art. 49 EF (art. 56 TFEU) ikke bare oppstiller et forbud mot slik nasjonalitetsbasert diskriminering, men også forbyr restriksjoner som virker likt for innenlandske og utenlandske virksomheter. I den grunnleggende Säger formulerte domstolen restriksjonsforbudet slik: ”Det må først påpekes at Traktatens artikkel 59 [EØF; art. 49 EF/art. 56 TFEU] ikke bare krever at enhver diskriminering av en tjenesteyter på grunn av dennes nasjonalitet elimineres, men også avskaffelse av enhver restriksjon selv om den gjelder uten forskjell for nasjonale tjenesteytere og tjenesteytere fra andre medlemsstater, når den er egnet til å forby eller på annen måte hindre virksomheten til en tjenesteyter som er etablert i en annen medlemsstat hvor han lovlig leverer tilsvarende tjenester” (avsnitt 12). Restriksjonsforbudet hadde tidligere bidratt til å åpne for varefriheten, og det supplerer og effektiviserer diskrimineringsforbudet.164 I Säger forbeholdt domstolen restriksjonsforbudet for tilfeller der tjenesten selv krysser grenser.165 I Guiot166 anvendte domstolen restriksjonsfor- 163 Kompliserende her er at det ikke alltid er opplagt hva som er ikke- diskriminerende restriksjoner og indirekte diskriminering.
