Sammenfatning. Det er flere ganske tydelige forskjeller mellom NF 15 og Skip 2000. Det første er at NF har en mer omfattende og detaljert regulering generelt og om ansvarfordelingen. Skip kontraktene har utviklet seg til å bli mer og mer omfattende med årene og har en mer detaljert regulering nå enn tidligere, da dette var et av svakhetene ved de tidligere utgavene. Likevel er NF bety- delig mer omfattende og detaljregulert. En annen forskjell på disse to standardene er eiendomsovergangen av kontraktsgjenstanden og følgelig hvordan eiendomsretten påvirker ansvar og forsikringsreguleringen. Kontraktsarbei-
Sammenfatning. Ansvars og forsikringsreguleringen i NS 8405 er veldig forskjellig fra tilsvarende regulering i NF 15. Reguleringen for ansvar for tap av eller skade på kontraktsgjenstanden og materialer under bygging er i realiteten ikke så forskjellige. Byggherren blir eier av kontraktsgjenstanden etter hvert som den blir til og entreprenøren har ansvaret og risikoen for den i byggetiden så lenge ikke skaden eller tapet er et resultat av force majeure situasjonene som er nevnt i be- stemmelsen eller er forvoldt av byggherren. Dette er veldig likt på reguleringen i NF 15, for- skjellen er at det i entrepriskontrakten er entreprenøren som plikter å holde kontraktsgjenstan- den forsikret under byggetiden, mens det i petroleumskontrakten er selskapet som skal tegne denne type forsikring. I realiteten er ikke denne forskjellen så stor som nevnt fordi denne for- sikringen trolig vil bli dekket under totalprisen byggherren må betale. Når det kommer til ansvarsfordelingen ved skade og tap på person og ting tilhørende den an- nen part eller tredjemann er kontraktene helt forskjellige. NS 8405 henviser til alminnelige erstatningsregler mens NF 15 følger knock for knock prinsippet hvor man fraskriver seg retten til å kreve erstatning fra hverandre etter alminnelige erstatningsregler. 120 Kolrund mfl. (2004) s. 431-
Sammenfatning. Entreprisekontrakten og fabrikasjonskontrakten er begge mer omfattende og detaljregulerte enn skipsbyggingskontrakten. Dette gjelder også ansvar og forsikringsreguleringen. Men selv om entreprisekontrakten og fabrikasjonskontrakten har en omfattende regulering av ansvars- fordelingen og hvilke forsikringer de plikter å tegne er det store forskjeller på disse regule- ringene. Den ene forskjellen er at det er entreprenøren i entrepriseretten som plikter å holde kontraktarbeidet forsikret frem til levering. Dette er motsatt i NF 15 der det er selskapet som plikter å tegne denne forsikringen. Den andre store forskjellen mellom entrepriskontrakten og fabrikasjonskontrakten er ansvars- fordelingen ved skade på person eller gjenstander hvor det i NS 8405 blir henvist til alminne- lige erstatningsregler hvor det er krav til årsakssammenheng og den som har skyld i skaden også bærer de økonomiske konsekvenser av det. I NF 15 derimot anvendes knock for knock systemet hvor meningen er at tapet blir der det rammer uavhengig av ansvarsbetingende for- hold eller hvem som forårsaket skaden eller tapet. Dette begrunnes med behovet for en forut- sigbar ansvarsfordeling og for å unngå tidkrevende og kostbare prosesser for å finne ut hvem som har ansvar for hvilke skader. NF 15 og Skip 2000 har en likere regulering av ansvar ved skade på person og ting i leveran- dør- og selskapsgruppen, henholdsvis verksted og kjøper. Begge tar utgangspunkt i ”knock for knock” prinsippet hvor ansvarsfordelingen tar utgangspunkt i hvor skaden inntreffer frem- for ansvar etter alminnelige kontraktsrett hvor årsakssammenheng og ansvarsbetingende for- hold avgjør hvem som skal bære kostnadene for skaden. ”Knock for knock” systemet er noe mer begrenset i Skip 2000 da den er unntatt der skaden eller tapet skyldes grov uaktsomhet hos den annen part. Både i entrepriskontrakten og skipsbyggingskontrakten er reguleringen for indirekte tap an- nerledes enn i petroleumskontrakten. Begge har denne reguleringen plassert under bestem- melsen for mangler mens NF har en egen bestemmelse som regulerer ansvarsfordelingen ved egne indirekte tap. NF 15 har også her en fastsatt ansvarsfraskrivelse hvor partene plikter å holde hverandre skadesløs også for slike skader og tap. Skip 2000 har også satt en begrens- ning i verkstedets ansvar både til ansvar for følgeskader begrenset til de som gjelder på ski- pets deler og en beløp eller prosentvis begrensning som partene fastsetter i den enkelte kon- trakt. Denne gren...
Sammenfatning. Det fremgår av både teori og rettspraksis at det skal mye til for at ansvarsreguleringen, hvor partene gjensidig fraskriver seg ansvar for visse skadetilfeller, vil bli tilsidesatt av rime- lighetssensur som i avtl. §36. Dette blir begrunnet med at en slik tilsidesettelse må bygge på en vurdering av det enkelte kontraktsforholdets egenart og omstendighetene ved avtaleforhol- det med hensyn til kommersielle behov og avtalesituasjonen i sin helhet. Forhold som er av betydning for denne vurderingen og som trekker mot en vid adgang til å fraskrive seg ansvar er betydningen av forsikringene, sammenhengen mellom ansvarsreguleringen og forsikrings- reguleringen, partenes behov for forutsigbarhet og kalkulerbare risikoer, måten kontraktstan- 137 Kaasen (2013) s. 759 138 Kaasen (2005) s. 253 139 Kaasen (2005) s. 253 xxxxxx er kommet til gjennom mange års forhandlinger mellom representanter fra begge sider av kontraktsforholdet og til slutt at partene i slike kontraktsforhold er meget profesjonelle. Det legges også vekt på hvor tydelig ordlyden i NF kontrakten er på at ansvarsfordelingen gjelder uten hensyn til ansvarsbetingende forhold i noen form. Det åpens ikke for en vurdering av hvilke ansvarsforhold som omfattes av denne ordlyden og med en så klar ordlyd skal det mye til får å sette den til side. Ved forsett og i noen tilfeller kan grov aktsomhet kan avtalte ansvarsfraskrivelser tilsidesettes. Som både Xxxxxxxx og Xxxxxx hevder må forsettet eller den grove uaktsomhet kvalifisert klanderverdig og være rettet mot det tapet han påfører den annen kontraktspart. Det er dermed ikke tilstrekkelig at handlingen i seg selv er grovt uaktsom eller forsettlig.
Sammenfatning. Det følger av drøftelsen ovenfor at det danske systemet for selskap- og aksjonærbeskatning i stor grad hviler på samme hensyn som de norske bestemmelsene. Det er betydelige likheter i hvordan systemet for utbyttebeskatning er utformet i praksis. Det er ikke overraskende, da Norge og Danmark hører hjemme i den samme rettstradisjonen. Den danske skatteretten bygger i betydelig utstrekning på begreper og konstruksjoner fra selskapsretten. Det samme er tilfellet i norsk skat- terett. I norsk skatterett er imidlertid selskapsretten inkorporert i skatteretten, via lovlighetsvilkå- ret i sktl. § 10-12, 1. ledd og § 2-38, 2. ledd litra a. Forbindelsen mellom selskapsrett og skatterett er dermed sterkere i det norske systemet.
Sammenfatning. I drøftelsen av lovlighetsvilkåret ovenfor er det blitt sondret mellom prosessuelle bestemmelser og materielle bestemmelser. For de materielle bestemmelsene må lovlighetsvilkåret forstås som tilnærmet absolutt.132 Det innebærer at praktisk talt enhver overtredelse av asl. § 8-1 vil anses som en «vesentlig» feil, slik at skattesubjektet mister retten til skjermingsfradrag eller fritaksme- tode, jf. sktl. § 10-12, 1. ledd og § 2-38, 2. ledd litra a. Det er mulig den nye utformingen til asl. § 8-1 på sikt vil føre til at dette endrer seg.133 Det strenge lovlighetsvilkåret for de materielle utbyt- tebestemmelsene må forstås i sammenheng med den historiske bakgrunnen.134 Allerede under aksjeskatteloven av 1969 forutsatte § 8 at utbyttet måtte ligge innenfor selskapets frie egenkapi- tal, for at selskapet skulle få fradrag for utbyttet ved statsskatteligningen.
Sammenfatning. Det fremgår av drøftelsen ovenfor at det er sammenheng mellom den selskapsrettslige ugyldig- hetslæren og det skatterettslige lovlighetsvilkåret. Feil som medfører at utbyttet må anses som ulovlig utdelt i henhold til sktl. § 10-12, 1. ledd og § 2-38, 2. ledd litra a, er i stor grad feil som kan føre til at utbyttebeslutningen kjennes ugyldig, jf. asl. § 5-22. Dette ble forutsatt i forarbeide- ne fra skattereformen av 1992.196 Det er også lagt til grunn i administrative uttalelser avsagt i senere tid.197 Samspillet mellom disse rettsvirkningene kan forårsake adskillige rettsanvendelsesspørsmål. Dis- se kan komme på spissen dersom ugyldigheten utløser tilbakeføringskrav etter asl. § 3-7, 1. ledd. Skattesubjektet kan havne i en situasjon der han skattlegges for en inntekt som var innvunnet på hans hånd, men som senere er blitt tilbakeført.198 På den andre siden vil denne tilbakeføringen være en mulighet for skattesubjektet for å avverge følgene av at utbyttet er ulovlig utdelt. Det er fordi det er en viss adgang til å tilbakeføre ulovlig utdelt utbytte med skatterettslig virkning. Om- gjøring eller reversering av utbyttebeslutningen kan antagelig ikke anses som et reelt alternativ. Den foreliggende retts- og ligningspraksisen er relativt entydig i at omgjøring eller reversering av utbyttevedtak ikke skal tillegges virkning skatterettslig.199 Lignings-ABC for 2013 legger til grunn at det bør være en viss omgjøringsadgang.200 Det er imidlertid uvisst hvilken vekt dette vil tillegges, da det foreligger langvarig og klar retts- og ligningspraksis for den motsatte løsningen. 195 Lignings-ABC 2008 s. 35 pkt. 3 196 Ot.prp.nr.35 (1990-1991) s.197 197 Utv. 2003 s. 796 FIN og Utv. 2004 s. 232 SKD 198 Se avhandlingens avsnitt 5.4.1 199 Se avhandlingens avsnitt 5.5.2 200 Lignings-ABC 2013 s. 32 pkt. 3.3
Sammenfatning. I redegjørelsen ovenfor er det blitt forsøkt påvist at ulovlige utbytteutdelinger kan føre til erstat- ningsansvar, jf. revl. § 8-1 eller asl. § 17-1. Et viktig spørsmål er hva den nye utformingen til asl. § 8-1 vil innebære i forbindelse med dette. Under den tidligere versjonen av asl. § 8-1 var det i 231 Xxxxxxxx (2010) s. 86 232 Lignings-ABC 2013 s. 32 pkt. 3.3 stor grad regnskapsmessige størrelser som anga selskapets utbytteadgang.233 Dersom utdelingen var lovlig etter § 8-1, 1. og 2. ledd var den som regel også forenlig med kravet til «forsiktig og god forretningsskikk» etter asl. § 8-1, 4. ledd. Hvis utbytteutdelingen lå innenfor disse rammene kunne man legge til grunn at aksjeutbyttet var lovlig, jf. sktl. § 10-12, 1. ledd og § 2-38, 2. ledd litra a. I dag er flere av disse regnskapsmessige skrankene bortfalt. Det er lovgivers intensjon at utbytteadgangen i betydelig utstrekning skal bero et skjønnsmessig kriterium om selskapet har forsvarlig egenkapital og likviditet, jf. asl. § 8-1, 4 .ledd jf. § 3-4. En erstatningsrettslig følge av dette er en hevning av aktsomhetskravet til styremedlemmene. Selv om det foreligger utbyttead- gang etter asl. § 8-1 1. og 2. ledd, må styret foreta en vurdering av om utdelingen er forsvarlig i henhold til selskapets egenkapital og likviditet. En uforsvarlig vurdering av dette vil kunne med- føre erstatningsansvar etter asl. § 17-1. 233 Se avhandlingens avsnitt 2.3
Sammenfatning. Det fremgår av dette dokumentet at Nkoms vurdering av ekomloven § 2-4 tredje og fjerde ledd ikke nødvendigvis skiller juridisk mellom kontraktsmessige endringer eller faktiske endringer. Man ser allikevel at det kan være behov for å skille mellom disse typer endringer i dette dokumentet. Utgangspunktet er at enhver forandring av opprinnelig avtale, er en kontraktsmessig endring. Det ligger større praktiske utfordringer med å identifisere hva som er en «endring» etter ekomloven § 2-4 der tilbyderne foretar faktiske endringer, enn når det er snakk om kontraktsmessige endringer. Nkom tolker bestemmelsen slik at det i utgangspunktet skal lite fravik eller forandring til for at også faktisk endringer faller inn under ekomloven § 2-4. Noe som igjen utløser plikt for tilbyderne til å varsle sluttbrukere på en hensiktsmessig måte om endringen av avtaleforholdet. Varselet skal både i form og innhold gjøre sluttbruker i stand til å kunne ta stilling til om han eller hun, ved ensidig endring etter ekomloven § 2-4 tredje og fjerde ledd, ønsker å benytte seg av retten til å heve avtalen. I de tilfeller der sluttbruker ønsker å heve avtalen etter en ensidig endring, må det skilles mellom de tilfeller der den ensidige endingen skjer i avtaler mellom tilbyder og sluttbruker som er i eller utenfor bindingstid. For sluttbrukere som ikke er i bindingstid fremkommer det av ekomloven § 2-4 at de har rett til å heve avtalen med virkning fra det tidspunktet endringen vil tre i kraft, jf. tredje ledd, tredje setning. For sluttbrukere som er i bindingstid må endringen være til «ugunst» for at det foreligger samme rett til å heve avtalen etter ekomloven § 2-4. Når hevingsrett først foreligger, skal dette komme klart frem i varselet, og det skal i varselet også fremkomme at hevingsretten er kostnadsfri. Lovendringen som trådte i kraft 1. juli 2013 opprettholder sluttbrukers rett til å heve avtalen uten kostnader både i og utenfor bindingstid. Retten til vederlagsfri heving ble spesifisert, ved at det nå understrekes i forarbeidene at dette utelukker gebyr av pønal karakter og gebyr som tar sikte på å kompensere for tilbyders utgifter eller inntektstap som følge av avviklingen av avtalen. Avslutningsvis minnes det om at eksemplene med «typetilfeller» gitt i dette dokumentet kun er å anse som veiledende for vurderinger etter ekomloven § 2-4. Om noe er å anse som en «endring» eller til «ugunst» må vurderes konkret etter en skjønnsmessig helhetsvurdering, der momentene skissert i dette ...
Sammenfatning. I pkt. 2 ble problemstillingen om det finnes en ulovfestet adgang for å fremme et direkte mis- ligholdskrav behandlet. Ut ifra rettspraksis og utvikling i lovgivning fremstår det som at det foreligger et grunnlag for å fremme et ulovfestet direkte misligholdskrav, men innholdet av retten er mer uklar. Det fremstår som at Høyesterett forsøker til en viss grad å koble sammen rekken av høyesterettsdommer som har behandlet den ulovfestede adgangen for direkte mis- ligholdskrav. Disse bindes sammen gjennom at det vises at hjemmelsmannen sine «beskyttel- sesverdige interesser» særlig har blitt ilagt vekt tidligere. Dette momentet kan også forankres i forarbeidene til kjøpsloven, som også har vært et utgangspunkt for flere andre lover på kon- traktsområdet som regulerer direkte misligholdskrav. «Beskyttelsesverdige interesser» frem- står derfor å være et sentralt moment ved vurderingen. Som et moment kan det forstås som en skjønnsmessig vurdering, men «et element i denne vurderingen er om den direktekravet rettes mot, kommer dårligere ut enn det han hadde grunn til å regne med ved inngåelse av kontrak- ten».142 Dette utsagnet konkretiserer delvis innholdet av hjemmelsmannen sine «beskyttelses- verdige interesser». Denne begrensningen peker til at rettighetene og forventningene som H kan utlede angående sin risikoeksponering etter kontrakten vil være sentrale ved vurderingen. Hvis en ulovfestet adgang vil medføre at dette risikoeksponeringen forandres vil dette kunne utgjøre «beskyttelsesverdige interesser» som kan tilsi at det ikke bør gis en adgang for et di- rekte misligholdskrav. Videre taler utsagnet for at etterfølgende praksis mellom H og D ikke vil kunne utgjøre en begrensning eller forbedring for K, ettersom forventningstidspunktet for H settes til inngåelsestidspunktet. At det foretas en avskjæring av hvilke forventninger H kan ha angående sitt ansvar til inngåelsestidspunktet vil også rettsteknisk være en enklere regel enn å inkludere etterfølgende håndheving av avtalen. Når det gjelder hvilken modell som skal benyttes på ulovfestet grunnlag fremstår den rettsteknisk enkleste løsningen at subrogasjons- modellen blir benyttet. Dette selv om man kan tenke seg situasjoner hvor K kan slå mynt på dette, men som poengtert under pkt. 2.4 avhenger dette av forutsetninger som K ikke rår eller nødvendigvis har kunnskap om. Noe som gjør at det ikke er så aktuelt. 142 HR-2018-648-A, som igjen viser til Veidekke s. 663 I pkt. 3 ble problemstillingen om K kan fremme ...