Avgrensningen mot næringsvirksomhet Eksempelklausuler

Avgrensningen mot næringsvirksomhet. Etter finansavtaleloven § 2(1) er det i tillegg til at låntaker må være en ”fysisk person” et vilkår at ”avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet”. Dette innebærer at man kan oppfylle kravet om å være en ”fysisk person”, men allikevel 55 NOU 1994:19 56 Ot.prp.nr.41 (1998-1999) falle utenfor finansavtalelovens forbrukerbegrep. Formålet med låneopptaket blir i disse tilfellene det sentrale for å avgjøre om låntaker etter loven kan anses som forbruker. Loven gir ingen definisjon av hva som regnes som næringsvirksomhet. Det avgjørende må være at det dreier seg om virksomhet i låntakers egen regi, som etter sin art er egnet til å skape et økonomisk overskudd. Man kan finne veiledning i den rettspraksis som er utviklet i skatteretten, rundt kravet om at en virksomhet må ha ”økonomisk karakter” før den kan danne grunnlag for beregning av skatt. I BKN-03032 synes Bankklagenemnda å ha lagt til grunn at når bankkundens lånefinansierte verdipapirinvesteringer var å anse som ”virksomhet” i skattemessig forstand, måtte vedkommende også anses som næringsdrivende i forhold til finansinstitusjonen. Det er imidlertid antatt at man ikke kan foreta direkte analogi fra skatteretten.57 Som nevnt må virksomheten pågå i låntakers egen regi for at den kan anses som næringsvirksomhet. Dette innebærer at vanlige arbeidsforhold faller utenfor. Det er videre kun aktiviteter av en viss varighet som kan betegnes som næringsvirksomhet. I tillegg til dette må man også trekkes en grense mot passive investeringer. At låntaker får inntekter som følge av den finansavtale som er inngått er dermed ikke tilstrekkelig for at det skal foreligger næringsvirksomhet.58 Finansavtaleloven § 47 avgrenser mot ”næringsvirksomhet” i motsetning til ”ervervsvirksomhet”. Dette innebærer at de tilfeller lønnmottakere finansierer anskaffelse av ting som skal anvendes i et ansettelsesforhold vil bli ansett som forbrukerforhold.59 I de tilfeller en finansavtale knytter seg både til forbruker- og næringsformål må man se hvilket av formålene som utgjør den største delen. Låntaker anses som forbruker med mindre avtalen hovedsakelig er knytte til næringsformål, noe som fremgår direkte av 57 Vinje (2006) 58 Vinje (2006)