Ironien. Evnen til i det hele tatt å fundere, iallfall omkring dets egen død, ble beskrevet av Xxxxxxxx og, som vi etter hvert skal se, av Xxxxxx som «mot naturen». Dienstag påpeker hvordan skillet (selv-/tids-/døds-)bevisstheten skaper mellom mennesket og naturen, ikke bare tar det fra dyrenes nåtid og gjør det til et temporalt vesen, men også forvandler det til en historisk skapning. For selv om nåtiden virker likt på dyr og mennesker, er det bare mennesker som sanser denne virkningen: Animals, like humans, lose whatever it is they possess every moment. But only humans feel the pain of that loss, since only human consciousness retains a sense of these things as past. (Dienstag, 2006: 23) Det at håp ofte leder til skuffelse, og våre drømmers mål glir fra fremtid til bitter fortid gjør at Dienstag, på vegne av pessimismen, konkluderer at «all in all, time-consciousness is a bad deal from the perspective of human happiness» (Ibid.). Menneskets historisitet springer ut fra dets tidsbevissthet, da opplevelser «akkumuleres og samhandler», ikke bare i individets bevissthet, men også i artens felles minne, gjennom skriftlig og muntlig overføring mellom generasjonene. Det vi kaller fremskritt finner sted. En generasjon lærer av den forrige, og lærdommen legger til rette for videre utvikling av teknologi, filosofi, og alt annet som er menneskeskapt. Pessimismen påpeker hvordan denne kunnskapsutviklingen fjerner mennesket ytterligere fra dyrene, fra naturen, og fra øyeblikket. Som den berømte snøballen som ruller nedover skråningen og blir større og større, bygger tidsbyrden på seg selv og hopes opp ved denne mekanismen. Akkumulasjon av kunnskap er i så måte en kilde til ulykke for mennesket, og det som tilsynelatende er iterative forbedringer er da egentlig heller, om ikke regresjon, så iallfall en trinnvis progresjon mot undergangen: [I]f humans were happier as animals than as conscious beings, then as primitive, ignorant conscious beings they remain happier than as more developed and civilized ones. Since the reality of temporal existence is transience, decay and death, happiness is found in illusion. The piercing of illusion may be counted as a philosophical, and even a moral, advance. But if we knew of the consequences beforehand, and cared about our happiness, such insight would not be pursued. (Ibid.: 27) Historiens ironi er tofoldig, og det første ironiske elementet er, som beskrevet i sitatet over, at det som på overflaten fremstår som framgang – som forbedring – o...
