Krysskulturell forskning. Krysskulturell forskning er når studiet finner sted mellom mennesker av ulik bakgrunn, arv og praksiser. I mitt tilfelle utførte jeg feltarbeidet mitt i en kultur jeg ikke var kjent med. Dette var min første reise til et afrikansk land, og som en hvit, ung jente, var forskjellene mellom meg og mine informanter nokså stor. Når man utfører krysskulturell forskning, er det viktig å være klar over vår posisjonalitet, og effekten den har på måten vi utfører forskningen på, og hvordan menneskene vi snakker med oppfatter oss. Posisjonalitet inkluderer ulike aspekter som for eksempel rase, kjønn, utdanning, seksualitet og alder. Alle disse elementene spiller en rolle fordi vi ikke er nøytrale vitenskapelige observatører, urørt av konteksten hvor forskningen finner sted (Skelton, 2001). Disse er alle fysiske aspekter ved en selv som en ikke kan kontrollere. Det finnes imidlertid andre faktorer ved sin framtoning en kan kontrollere, slik som måten man kler seg på og måten man opptrer på. Derfor er det viktig at man kler seg på en kulturell respektfull måte (Scheyvens & Storey, 2003). Dette var noe jeg var veldig oppmerksom på, både i kontakt med informantene mine og generelt i samfunnet. Jeg brukte for eksempel alltid skjørt og bukser som gikk nedenfor knærne. Når jeg snakket med CEO kledde jeg meg ekstra smart for å gi et inntrykk av meg selv som ”profesjonell”. Xxxx & Xxxxxx (2001) referer til Rose (1997) som sier at er det vanskelig å vite og forstå vår posisjonering fult ut. Skelton (2001) mener det er viktig å erkjenne de mange ulikhetene som eksisterer mellom deg selv som forsker, og menneskene du snakker med. Og det er viktig at man tar de ulikhetene, og gjør dem til en del av forskningen, i stedet for å ignorere dem (ibid). Det er vanskelig å vite hvordan min posisjonalitet påvirket min forskning. Men jeg vet det spilte en rolle. For det første var det at menneskene var nysgjerrige på meg. Mange var opptatt av, og syntes det var spennende at jeg var en ung, hvit jente alene i Uganda, og dermed tiltrakk jeg meg mye oppmerksomhet fra menneskene rundt meg. Jeg ble hele tiden minnet på at jeg var en muzungu, og selv om dette ikke ble sagt på en negativ måte, var det med å understreke at jeg var annerledes. I noen tilfeller tror jeg at nysgjerrigheten folk hadde på meg, gjorde det lettere å få folk til å snakke med meg. De ønsket å vite hvorfor og hva jeg gjorde der, og i mange tilfeller følte jeg at de ville lære meg om livet i Afrika. Når jeg snakket med klient...
