Målsetning, virkeområde og definisjon Eksempelklausuler

Målsetning, virkeområde og definisjon. Standardens målsetning er å sikre at leietakere og utleiere gir relevant informasjon ved tro gjengivelse av transaksjoner. Som gir ett grunnlag for brukerne av finansiell informasjon til å vurdere effekten leieavtaler har på en enhets finansielle stilling, økonomiske resultater og kontantstrømmer. Ved anvendelse av standarden skal enheten vurdere betingelsene i kontrakter, men også all annen relevant informasjon som også berører standardens vurderinger («all relevant facts and circumstances»), og konsistent behandle kontrakter av lik karakter og betingelser på lik måte (IASB, 2016b). Standarden skal anvendes på alle leieavtaler, inkludert rettigheter fra framleie, med unntak for noen få eiendeler som biologiske eiendeler etter IAS 41 og lete-rettigheter for ikke-fornybar energi (IASB, 2016b). Definisjonen av en leieavtale er at man overfører en rett til kontroll over bruken av en identifisert eiendel for en tidsperiode i bytte mot ett vederlag (IASB, 2016b). Definisjonen er lik som i IAS 17 men veiledningene er forskjellige (PwC, 2016). At det kan identifiseres en eiendel kan være implisitt eller eksplisitt i kontrakten. Det kan være eiendeler som kan fysisk avskilles, eller det vesentligste av kapasiteten til en større identifiserbar eiendel (Bernhoft et al., 2018). Retten til å kontrollere bruken tilfaller enheten dersom den har rett på de vesentligste av økonomiske fordeler som eiendelen gir, og rett til å bestemme bruken (Bernhoft et al., 2018). Om en kontrakt er eller inneholder en leieavtale skal tas stilling til ved kontraktens starttidspunkt (at inception), og senere revurdering skal bare gjøres dersom vilkårene i kontrakten endres. Om det foreligger en leieavtale skal vurderes for hvert separerbare komponent i kontrakten (IASB, 2016b). Starttidspunktet er det tidligste av datoen for leieavtalen eller datoen bindende avtale ble inngått (Bernhoft et al., 2018). En leiekontrakt skal dekomponeres i leieavtaler dersom en identifisert eiendel «hverken er svært avhengig av, eller svært innbyrdes forbundet med, de andre eiendelene i kontrakten», og at den identifiserte eiendelen kan dras nytte av uavhengig av ressurser som er tungt tilgjengelig (Bernhoft et al., 2018). Ikke leie -komponenter, som mannskap og serviceavtaler, skal skilles ut av leieavtaler. Men som en praktisk tilnærming åpner standarden likevel for at det kan gjøres som prinsippvalg for hver klasse av underliggende eiendeler å ikke skille ut ikke leie -komponenter (Bernhoft et al., 2018). ...