Utstasjonering og lønnskonkurranse under restriksjonsforbudet. Dommen i Rush hadde også en annen og ikke mindre viktig dimen- sjon. I et obiter dictum som utvidet et lignende obiter dictum i Seco,160 uttalte domstolen: ”Finally, it should be stated, in response to the concern expressed in this connection by the French Government, that Community law does not pre- clude Member States from extending their legislation, or collective labour agreements entered into by both sides of industry, to any person who is em- ployed, even temporarily, within their territory, no matter in which country the employer is established; nor does Community law prohibit Member States from enforcing those rules by appropriate means …” (Rush, avsnitt 18). Dette ledet frem til det forslaget og den lovgivningsprosessen som re- sulterte i utstasjoneringsdirektivet. Kommisjonen fryktet trolig verts- statenes respons til avgjørelsen og et utkast til direktiv om utsending ble foreslått etter kort tid.161 Innflytelsesrike vertsstater var imidlertid lite interessert i sekundærlovgivning som begrenset de mulighetene Rush ga dem.162 ”Senderstater”, først og fremst Storbritannia og Portu- gal, var på sin side sterkt imot at vertsstatsregulering skulle kunne gis anvendelse. Først i 1996 ble direktivet om utsending av arbeidstakere vedtatt, med tre års implementeringsfrist til 16. desember 1999. I den mellomliggende perioden, fra 1991, ble det avsagt en rekke dommer i EU-domstolen om slike problemstillinger som var på trappene med direktivet. Det er klart nok at disse avgjørelsene, som er avsagt direkte på grunnlag av traktatreglene (primærretten), er avsagt med viten om det kommende direktivet. De har stor betydning også etter at direk- tivet trådte i kraft, ettersom sekundærlovgivning må anvendes innen- for primærrettens alminnelige skranker.
