Bruk av fadder. Fadderordningen har vært veldig begrenset under utprøvingen av ”Bo for livet modellen”. Det er kun to deltakerne i ”Bo for livet” som har hatt en fadder (én i hver av de to prosjektene). I boligtiltaket har det ikke vært prøvd ut å bruke faddere ettersom det ble tatt opp med beboerne, og de ikke ønsket/ så noe behov for dette. Kun én av de prosjektleder har snakket med har hatt fadder. En annen har fått tilbud om fadder men ønsket ikke dette fordi han syntes det ble kunstig/ unaturlig. Han synes det holder med kontakt med de andre i prosjektet. En av deltakerne sier han kunne tenkt seg og vært det selv for ”å gi noe tilbake”. I det ene prosjektet prøvde de ut at den som hadde bodd lengst i boligen skulle være fadder for den nye. Men det var ikke så vellykket fordi de ”trakk hverandre ned”. Kontakten mellom dem var derfor ikke positiv. Personen prosjektleder har snakket med som har fadder setter pris på det fordi den andre ”skjønner veldig godt hva jeg går igjennom, og fadderen kan ”fortelle hvordan hun/han har taklet ulike situasjoner jeg står oppi”. Det trekkes fram både av deltakere og av ansatte at de som er i prosjektet/ tiltaket har kontakt med hverandre selv om man ikke har noen ”fadderordning”, noe de setter pris på og som er naturlig for dem. De møtes og har noe kontakt, om enn i ulik grad. Noen betrakter hverandre som ordentlige venner mens andre har lite med hverandre å gjøre, og har litt mer ”overfladisk” kontakt når de møtes på terrassen for en kaffekopp eller lignende. Mer om dette under 5.7. om sosialt nettverk. Fadderordningen har ikke blitt så omfattende som vi først hadde tenkt i prosjektet, men det er gjort noen erfaringer som kan sies og ha vært litt ulike. For den som hadde en positiv relasjon erstatter på en måte ”fadder” en ”frivillig”, men i tillegg har denne personen personlig erfaring som vi så i teorikapittelet at kunne være et positivt bidrag til utvikling. Hvor stor innvirkning den har hatt på livet til personen er vanskelig å si, men vi tenker at det er en positiv, om enn noe begrensende faktor. Fadderen blir en rollemodell og et godt eksempel på at man kan få det til! Der man har opplevd at fadderordning har hatt en negativ effekt tenker vi at man ikke har truffet i forhold til at personen har ”kommet langt nok” på sin egen vei i rehabiliteringen til å være fadder.
