Empati. Sosial kompetanse
Empati. E mpati kommer fra det greske ordet empatheia som betyr lidelse og betyr å forstå/innta en annens ståsted eller synsvinkel, og ha evne til innlevelse. Vi mener at empati er en av de viktigste egenskapene å utvikle hos barn. Det sies at empati er en medfødt evne, men de voksne i barnets omgivelser påvirker om denne evnen utvikles. I barnehagen er det viktig at vi fokuserer på empati og det å ha forståelse for egen atferd, egne følelser- andre barn, deres atferd og deres følelser. Empati i barnehagen læres progressivt- først gjennom oppfattelse av barns ulike mimikk, deretter gjennom konsekvenstenkning/forståelse (hva skjer dersom jeg gjør dette?). I tillegg til å ha stort fokus på dette i hverdagen, har vi egne empatigrupper for alle barn i alderen 2-6 år. Empatigruppene foregår i egne rom med en ansatt fra hver avdeling som har ansvaret for å gjennomføre gruppene, observere barnegruppen mellom hver arbeidsøkt og jobbe med aktuelle caser.
Empati. Empati er et viktig fenomen innen psykisk helsearbeid. Hummelvoll (2012) beskriver empati som den evnen en har til å kunne leve seg inn i andres følelsesliv. Det gir en forutsetning for medlidenhet som skaper engasjement for å fremme den lidende sin beste interesse (Hummelvoll, 2012). Empati krever både nærhet og avstand. Empatibegrepet består av både et emosjonelt og et kognitivt aspekt. Empati handler ikke om å identifisere seg med pasienten ettersom man da kan bli for nær og handlingslammet. Igjen vil det ha en uheldig side dersom avstanden blir for stor. Man har da ikke sjansen til å føle på problemene til den andre. Derfor kreves det en god balanse mellom nærhet og avstand for å ha en empatisk forståelse (Strand, 1990). I følge Xxxxxx & Xxxxxx referert i Hummelvoll (2012) handler empati om å oppfatte den andres subjektive verden mest mulig presist. Den empatiske forståelsen beskrives som en prosess med fire faser. De fire fasene består av; identifikasjon, inkorporering, gjenlyd og løsrivelse. I den første fasen, identifikasjon, prøver man bevisst å ta imot pasientens opplevelser. Deretter kjenner man på følelsene som vekkes og prøver med det å sette seg inn i pasientens sted ved bruk av inkorporering. Gjenlydsfasen består av et samspill mellom pasientens følelser som nå er internalisert i hjelperen, og de opplevelsene hjelperen har selv. Man vil her være dypt opptatt av perspektivet til pasienten, men samtidig føle seg som en selvstendig person. Løsrivelse er den siste fasen hvor hjelperen går tilbake til sin egen identitet og med det løsriver seg fra den personlige involveringen i pasienten. Man vil i denne fasen kunne benytte seg av pasientens opplevelse sammen med refleksjon og kunnskap for å kunne respondere tilbake på en nyttig måte (Hummelvoll, 2012).