Fornyings- og administrasjonsdepartementet Eksempelklausuler

Fornyings- og administrasjonsdepartementet. (FAD) har pålagt statlige virksomheter å kreve at deres leverandører sender elektronisk faktura og kreditnota i samsvar med EHF-standarden, og har anbefalt alle offentlige virksomheter å gjøre det samme. Oslo kommune velger å følge anbefalingen fra FAD. Dette innebærer at EHF-standarden vil være det eneste alternativet for leverandører som skal i gang med å sende elektroniske fakturaer til kommunen. E2B-formatet vil kunne benyttes videre av de leverandørene som allerede sender elektronisk faktura i dette formatet.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet. (FAD) eller den FAD gir fullmakt, kan fastsette andre bestemmelser/annen godtgjørelse enn de som fremgår av denne særavtale. Ved endring av bestemmelser/godtgjørelser, skal dette skje i samråd med hovedsammenslutningene.

Fornyings- og administrasjonsdepartementet. 18.10.2006 - kongeleg resolusjon. I utkast til nytt regelverk som ble sendt på høring i 2005 ble det ikke foreslått endringer i regelen om bruk av kontraktsstandarder, men det kom merknader bl.a. fra Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og byggebransjen der det ble bedt om at regelen ble endret. Departementet uttalte etter dette: Dette begrunnes bl.a. med at «Innspela syner at det er fleire uklare sider ved regelen som kan føre til utryggleik og diskusjonar mellom innkjøparar og leverandørar.» Bestemmelsen det var tale om å endre gjelder spørsmålet om statelige oppdragsgivere skulle pålegges en mer konsekvent bruk av de fremforhandlede standardvilkårene, eller om bestemmelsen i § 3-11 skulle stå som en mer uforpliktende ordensbestemmelse for partene i bransjen. Det kan etter mitt syn vanskelig ses at en konsekvent bruk av disse skulle føre til mer diskusjoner og uttrygghet mellom partene - slik departemente begrunner sitt standpunkt med. Det som kan sies er at det i forarbeidene reises flere argumenter for ikke å gjøre seg for sterkt forpliktet til standardens løsninger. Mellom annet fremheves partenes samarbeidforhold og en eventuell prisdrivende effekt. Når det gjelder det konkrete tillegget om at ingen urimelig risiko skal føres over til leverandøren for forhold som han ikke har kontroll over og der kostnaden ikke kan estimeres på forhånd, kan dette vanskelig arumenteres mot med at det vil føre til «utryggleik og diskusjonar». Forarbeidene viser også til at balanserte regler i kontraktssituasjonen bidrar til å lette samarbeidet mellom partene. Videre uttaler departementet (i den kgl. res.) at det «er òg tvilande til om det er føremålsteneleg å regulere innhaldet i avtalen mellom innkjøparar og leverandørar utover det som går fram av gjeldande forskrift.» . Dette samsvarer med tilbakeholdenheten som fremkommer i Ot.prp.24 mot å regulere kontraktsvilkårene i regelverket for offentlige anskaffelser, da dette er ment å gi regler for prosessen frem til kontrakt inngås. Det blir her gjort et bevisst valg av departementet. En ønsker ikke å legge bånd på avtalefriheten på dette området. Dette er en legitim instilling for lovgiver på området. Det som med dette skaper en brist i helheten av regelverket, er at forskriften pr. idag pålegger leverandørene en omfattende begrensning i å kunne ta forbehold mot avvik fra standardens løsninger. Resultatet blir nødvendigvis etter dette at det åpnes for at store offentlige innkjøpere (som protesterte mot den tidligere end...