Krav om midlertidig stansing og tilbakeføring. I CELF II fastslo EU-domstolen at nasjonale domstoler ikke nødvendigvis kan nøye seg med å stanse forhandlingene og avvente Kommisjonens beslutning om støttens forenelighet med det indre marked.80 Etter omstendighetene kan nasjonale domstoler ha en plikt til å gi konkur- renten medhold i et krav om midlertidig beskyttelse. EU-domstolen viste til at dersom den nasjonale domstolen nøyde seg med å stanse saken i påvente av Kommisjonens avgjørelse, ville dette ha samme virkning som en de facto avvisning av krav om midlertidig beskyttelse av privates rettigheter etter iverksettelsesforbudet.81 Om plikten til å sørge for midlertidig be- skyttelse uttalte EU-domstolen at det var tre vilkår: «The obligation to give a ruling without delay on the application for safeguard measures does not require the court before which that application is brought actually to adopt such measures […] There is an obligation to adopt safeguard measures only if the conditions justifying such measures are satisfied, namely, that there is no doubt regarding the clas- sification as State aid, that the aid is about to be, or has been, implemented, and that no exceptional circumstances have been found which would make recovery inappropriate. If those conditions are not satisfied, the national court must dismiss the application.»82 Konkurrenten har følgelig rett til midlertidig beskyttelse der disse tre vilkårene er oppfylt. Dermed gir CELF II ikke rom for å anvende ytterligere vilkår i nasjonal rett.83 Det stilles for eksempel ikke krav om at konkurrenten må påvise et særlig behov eller at markedet er spesielt 78 C-1/09 CELF II premiss 30. Dette er gjentatt i C‑284/12 Lufthansa premiss 31.
