Machokultur. I Forsvaret snakkes det ofte om den såkalte «machokulturen». Begrepet macho brukes gjerne om menn med barsk, tøff og maskulin fremtoning (Xxxxxxx, 2021). Forsvaret har lenge har vært et mannsdominert yrke, hvor det gjerne har vært fokus på at man skal være tøff, sterk og ikke vise tegn til svakhet. Videre kan denne kulturen kjennetegnes ved et fremtredende konkurranseelement, som kan føre til at handlinger man gjør og avgjørelser man tar baserer seg på å ikke virke svak (Bragstad, 2008). Personellet i Forsvaret evalueres hvert år, og denne kontinuerlige evalueringsprosessen kan bidra til å skape et konkurranseinstinkt. En slik kultur kan føre til at det blir vanskeligere for Forsvarets personell å vise sårbare sider av seg selv, eller dele ting som kan føre til at man fremstilles som svak. I denne oppgaven viser vi i hovedsak til kultur i team innad i en organisasjon. Kulturen i teamet vil derimot gjerne være et produkt av kulturen i organisasjonen. Forsvaret som organisasjon vil altså legge grunnlaget for hvordan kulturen i teamet vil være.
Machokultur. Basert på uttalelser fra respondentene kan det tyde på at en machokultur er til stede i baseforsvar: «Vi hadde litt machokultur, hehe. Den gjengen som jeg reiste med så er det mye gutta krutt som har jobbet sammen i alle år» (Respondent 1). Oppfatningen av machokulturen i baseforsvar gjenspeiles også av respondent 3 ved spørsmål om sårbarhetskulturen i avdelingen: Det er litt både og. Det er det. For på den ene siden så er det jo litt sånn så står man veldig nært, og det er en, en god åpenhet der og mulighet for å dele ting da. Men samtidig som er det jo og en, det er jo en veldig sånn i min enhet sånn prestasjonskultur da, og krigerkultur. Som gjør at det er nok ikke så lett å vise sårbarhet, nødvendigvis. Kan jeg se for meg (Respondent 3). Dette kan tolkes dithen at selv om man har lagt et grunnlag hvor det er ønskelig med åpenhet og muligheten til å dele, kan det likevel oppfattes som vanskelig å vise seg sårbar. Respondent 1 forsterker dette når vedkommende forteller om terskelen for å gjøre seg sårbar under oppholdet: I all hovedsak er det mye fokus i Forsvaret på at man skal være sårbar. Før man drar ut på oppdrag har man prest og folk som snakker om støtteapparat … Sånn utover så lyser det jo at man skal kunne være sårbar. Så er det noe annet hvilken kultur man har igjen, og hvilken kultur man kjenner på i sin gjeng (Respondent 1). Det er rimelig å anta at machokulturen i stor grad påvirker hvor mye personellet ønsker og tør å åpne seg, til tross for at det snakkes om og legges til rette for gjennom støttefunksjoner. Dersom den generelle oppfatningen i avdelingen er at det er tabu å vise sårbarhet, vil det sannsynligvis være vanskelig for enkeltpersoner å bryte med dette. Dette kan forklares gjennom Xxxxx Xxxxxxx (2016) teori om kulturens ulike nivåer (Schein, 2016, s. 18). Selv om man gjennom verdier og normer ønsker å etablere en åpenhetskultur hvor det er rom for å vise sårbarhet, vil de grunnleggende antakelsene på dypere plan kunne overskygge/dominere. De grunnleggende antakelsene vil nemlig være det som foregår «inne i hodet» på medlemmene og påvirker hvordan man tenker og handler (Xxxxxxxx & Xxxxxxxx, 2020, s. 125). Ofte vil man ikke engang være klar over hvilke antakelser man bærer med seg. I denne sammenhengen kan det bety at selv om man gjennom organisasjonens verdier og normer ønsker å ha en åpen kultur, er det mulig at de grunnleggende antakelsen hemmer dette i praksis da mange fortsatt innerst inne kjenner på at det er tabu å åpne seg o...