Oppsummering I dette notatet har vi forsøkt å gi en relativt kort sammenfatning av den norske mikromodellen. Den norske mikromodellen omfatter de strukturene som kjennetegner og preger norske virksomheter, både knyttet til hvordan man samarbeider i organisasjoner og hvordan inntektene av verdiskapingen fordeles mellom de ansatte og eierne. Oppmerksomheten har særlig vært rettet mot utviklingen av dagens avtaleverk, hvor tariffavtalen utgjør et skjelett som binder sammen lønnspolitikk og samarbeid på samfunnsnivå med organiseringen av arbeidet i den enkelte bedrift. Samtidig har vi understreket hvordan tariffavtalen ikke er tilstrekkelig for å lykkes med partssamarbeidet. Et vellykket partssamarbeid fordrer også at ledelsen i organisasjonene ønsker å anvende avtaleverket som et strategisk konkurransefortrinn for å lykkes med utvikling og produktivitetsvekst med hjelp av de ansattes medvirkning. Det siste kapittelet drøfter empirisk litteratur som knytter fagforeningers utbredelse i organisasjoner til produktivitet. Fagforeninger kan potensielt påvirke produktiviteten i bedrifter ved å endre de enkelte innsatsfaktorenes marginalproduktivitet, eller gjennom å påvirke hvor effektivt bedrifter klarer å kombinere innsatsfaktorene for å produsere en bestemt mengde output. Det har hittil foreligget lite kvantitativ forskning som studerer disse sammenhengende empirisk i Norge, men vi har presentert et knippe helt nye studier som løfter denne problemstillingen. Disse studiene viser tegn til at fagforeningene spiller en positiv rolle for investeringer i både ny teknologi og kompetanse i den enkelte virksomhet gjennom å komprimere lønnsforskjeller. Videre har vi presentert to studier som viser at fagforeninger har en positiv innvirkning på produktivitet også når vi kontrollerer for sammensetningen og kvaliteten på arbeids- og kapitalinnsatsen. Denne positive effekten ser imidlertid ut til å forutsette at bedriften har inngått en tariffavtale, og at partssamarbeidet har en tilstrekkelig stor oppslutning blant medarbeiderne i bedriften. Med dette resultatet kan vi trekke fram tre forutsetninger for å lykkes med partssamarbeid på arbeidsplassen:
1. En tariffavtale som forankrer et institusjonelt rammeverk for samarbeid
2. En ledelse som aktivt søker å ta i bruk rammeverket for å lykkes med vekst og utvikling
3. En tilstrekkelig oppslutning blant de ansatte som organiserer seg og engasjerer seg i partssamarbeidet Selv om vi i dette notatet har konsentrert oss om virkninger av det lokale partssamarbeidet for produktiviteten i den enkelte bedrift, er det naturlig å legge til grunn at disse effektene også gir gevinster i makro. Kanskje er det norske partssamarbeidet én av forklaringene på den høye produktiviteten vi har i Norge. Samtidig vil partssamarbeidet i makro og måten vi har valgt å organisere arbeidslivet på ha betydning for utøvelsen av det lokale partssamarbeidet. Det at lønnsforhandlingene til dels er sentralisert, samtidig som streik eller annen arbeidskamp ikke kan benyttes i forbindelse med lokale forhandlinger, påvirker trolig relasjonen mellom tillitsvalgte og ledere. Det gir derfor ikke nødvendigvis mening å sammenlikne virkninger av fagforeninger på tvers av land, rett og slett fordi fagforeningene opererer innenfor ulike institusjonelle kontekster og dermed også får en annen funksjon. Det er ellers mange ubesvarte spørsmål om virkninger av det norske partssamarbeidet. Selv om flere av de siterte studiene i dette notatet anvender informasjon om relative lønnsforskjeller innad i bedrifter, har vi lite empirisk kunnskap om hvordan lønnsdannelsen egentlig foregår innad i den enkelte bedrift, og hvordan den varierer med ulike markedsstrukturer. Ulike markedsstrukturer vil også være av betydning for i hvilken grad bedrifter er i stand til å velte økte lønnskostnader ved innføring av en tariffavtale over på kunder i produktmarkedene i form av økt pris. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan ledelse i organisasjonene interagerer med avtaledekning og organisasjonsgrad. Det finnes flere kvalitative casestudier innenfor organisasjonsforskningen som belyser dette spørsmålet, men vi er ikke kjent med at det foreligger kvantitativ forskning på området. Én fruktbar tilnærming kan være å koble på informasjon om arbeidsgivers organisering i arbeidsgiverorganisasjoner. Videre er det behov for mer forskning – både kvalitativ og kvantitativ – som graver dypere i hva de identifiserte produktivitetsvirkningene av fagorganisering består i. Det vil være særlig interessant med studier som nærmere på betydningen av tillitsvalgtapparatet og de ulike representative ordningene som ligger i tariffavtalene.
