SELSKAPETS ANSVAR. 16.1 I henhold til bestemmelsene 16.3 til 16.8, aksepterer Selskapet ansvar for død, skade eller sykdom forårsaket av uaktsomme handlinger eller unnlatelser av Selskapet og alle som leverer tjenester som inngår i Feriepakken. Selskapets ansvar er begrenset, i den grad konvensjonene nevnt i bestemmelsene 16.4 til 16.14 er anvendelige. Selskapets ansvar overfor Passasjerene er også regulert av internasjonale konvensjoner som er nevnt herunder (se punkt 16.4 til 16.14), som begrenser ansvaret til Transportøren. Selskapet er ikke ansvarlig for følgende feil eller manglende ytelser:
a) feil som kan tilskrives Passasjeren.
b) en uforutsigbar eller uunngåelig handling eller utelatelse fra en tredjepart uten tilknytning til utføring av enhver tjeneste som skal utføres i henhold til Kontrakten;
c) en uvanlig uforutsigbar omstendighet utenfor Selskapets kontroll og/eller den som leverer tjenester som inngår i Feriepakken, hvis konsekvenser ikke kunne vært unngått, selv om all forsiktighet hadde blitt utøvd, inkludert (men ikke begrenset) til) en hendelse Force Majeure; eller
d) en begivenhet som Selskapet og/eller den som leverer tjenester som inngår i Feriepakken, ikke med all rimelig forsiktighet kan ha forventet eller forestilt seg.
16.2 For krav som ikke omfatter personskade, død eller sykdom eller som ikke er underlagt konvensjonene nevnt i pkt. 16.4 til 16.14, skal Selskapets ansvar for ukorrekt utførelse av Kontrakten være begrenset til maksimalt tre ganger prisen som den berørte Passasjeren betalte for Feriepakken (ikke inkludert forsikringspremier og endringsgebyrer).
16.3 All transport (på land, sjø eller i lufta) er underlagt de Betingelser for transport som er utferdiget av den faktiske Transportøren. Disse kan begrense eller ekskludere ansvar. De er uttrykkelig innlemmet i disse Bestillingsbetingelsene og anses for å være uttrykkelig godkjent av Passasjeren ved Bestilling. Kopi av disse vilkårene er tilgjengelig på forespørsel fra Selskapet.
16.4 Transport av Passasjerer og deres bagasje i luften er underlagt ulike internasjonale konvensjoner ("internasjonale luftkonvensjoner"), inkludert Warszawa-konvensjonen fra 1929 (som endret ved Haag-protokollen fra 1955 eller Montreal-protokollen fra 1999 eller annet) eller Montreal-konvensjonen fra 1999. I den utstrekning Selskapet som en ikke- utøvende luftfartstransportør kan være ansvarlig overfor Passasjerer i forbindelse med transport i lufta, gjelder vilkårene i de internasjonale luftkonvensjonene og er in...
SELSKAPETS ANSVAR. Art. 30.2 er en parallell til art. 30.1 og regulerer risikofordelingen ved skade som rammer sel- skapsgruppen. Likt som i art. 30.1 fraskriver selskapet seg retten til å fremme disse kravene mot leverandøren eller leverandørgruppen og forplikter seg til å holde leverandørgruppen skadesløs ved krav fra andre medlemmer av selskapsgruppen. Ansvarsreguleringen her er altså identisk med ansvarsreguleringen i art. 30.1 for leverandøren. Likt som leverandøren gjør i art. 30.1, fraskriver også selskapet seg retten til å fremme erstatning i anledning skader på personer eller ting tilhørende noen medlem av selskapsgruppen, og forplikter seg til å hol- de leverandørgruppen skadesløs dersom slikt krav skulle blitt reist. Også andre ledd er lik art.
30.1 der selskapet plikter, så langt det er praktisk mulig, å videreføre denne reguleringen i underkontraktene med medlemmene av selskapsgruppen. Det er også nær sammenheng mellom ansvarsreguleringen i art 30.2 og forsikringsregule- ringen i 31.1, som pålegger selskapet å tegne forsikringer for de viktigste delene av sin risiko- sone altså på skade på kontraktsgjenstanden og selskapets leveranser. Skader og tap som vol- des av kontraktsgjenstanden i selskapets risikosone er en mer aktuell bestemmelse enn paral- lellen i art. 30.1, da det er selskapet som stort sett har med kontraktsgjenstanden etter levering og i garantiperioden. Dette gjelder skader eller tap ”voldt” av kontraktsgjenstanden og må inngå i selskapets risikosone (selskapsgruppen).55 I tilfeller der en skade i selskapets risikosone skyldes mangel ved kontraktsgjenstanden kom- mer denne i konflikt med art. 25.3 tredje ledd som regulerer mangelstillfeller. I motsetning til i art. 30.2 hvor selskapet bærer risikoen pålegger art. 25.3 tredje ledd leverandøren å betale erstatning for mangler. Både Xxxxxx (2013) og Bull (1988) hevder i sine drøftelser av problemstillingen at ansvarsreguleringen i art. 30 bør gis forrang. Dette begrunner de med at det ellers ville stride med den grunnleggende ideen bak ansvarsreguleringen nemlig hensynet til forutsigbarhet.56 Kaasen trekker også inn argumentet at ordlyden trekker i samme retning da den sier at ansvarsreguleringen gjelder når skade voldes av kontraktsgjenstanden i dens levetid, altså forutsetningsvis av feil og mangler. Leverandørens alminnelige erstatningsan- 54 Kaasen (2013) s. 782-784 55 Kaasen (2013) s. 784-786