Kunnskapsintensive organisasjoner Eksempelklausuler

Kunnskapsintensive organisasjoner. Videre snakker Xxxxxx (2009, s. 82) om hvordan såkalte kunnskapsintensive organisasjoner klarer å skape utvikling gjennom å fokusere på både gammel- og ny kunnskap, samt eksplisitt- og taus kunnskap. En kunnskapsintensiv organisasjon følger en prosess, bestående av tre steg: kunnskapskreasjon, kunnskapskodifisering og kunnskapsinnhenting- og deling (Hislop, 2009, s. 82). Kunnskapskreasjon er når eksperter på fagområder tilpasser produktet eller tjenesten for mottakeren. I Hislop (2009, s. 82) refereres det til artikkelen «Control – What Control?» (2003), hvor Xxxxxx Xxxxxxxxx og Xxxxx Xxxx viser til at ett av karaktertrekkene til kunnskapsintensive organisasjoner er «deres kapasitet til å løse komplekse problemer gjennom kreative og innovative løsninger». Her blir både kunnskap man sitter på og ny kunnskap tatt inn for å tilpasse seg hverandre slik at den mest skreddersydde løsningen kommer fram (Hislop, 2009, ss. 82-83). Den andre delen av prosessen, kunnskapskodifisering, går ut på å skrive ned og omgjøre både taus- og eksplisitt kunnskap slik at det blir anvendelig for hele organisasjonen, både i nåtid og framtid (Hislop, 2009, s. 83). Ifølge Xxxxxx (2009, s. 83) byr det også på noen utfordringer, blant annet vil mye av den tause kunnskapen være vanskelig å gjøre eksplisitt. I tillegg vil mye av den tause kunnskapen være tidsrelevant, og vil ikke kunne benyttes ved senere anledninger, noe som gjør den mindre relevant å kodifisere (Hislop, 2009, s. 83). Videre vil nødvendigvis ikke alle de ansatte kunne dele den tause kunnskapen de sitter på (Hislop, 2009, s. 83). Fraværet av deling kan være bevisst, gjennom å gjøre seg selv relevant og verdifull, men også ubevisst ettersom man kan besitte en mengde taus kunnskap. (Hislop, 2009, s. 83). Kunnskapsinnhenting- og deling er den siste delen av prosessen som beskrives for å kunne kategorisere en organisasjon som kunnskapsintensiv. Det innebærer delingen og integreringen av forskjellige kunnskapsorganer, både mellom arbeidere i kunnskapsintensive organisasjoner og ansatte fra klientorganisasjoner (Hislop, 2009, s. 83). Man kan vurdere relevansen i at Kadettsamfunnet skal dele og integrere kunnskap med klientorganisasjoner, men det er også mulig å se på medlemmene som klientene i et slikt øyemed. På grunn av dette behovet for å tilegne seg og dele kunnskap, og grensene for kodifisering som finnes, brukes andre måter vanligvis av mennesker, prosjekter og organisasjoner for å tilegne seg og dele relevant kunnskap ...