Rettighetssubjektet. Markedsføringslovens regler beskytter innehaveren mot andres utnyttelse av know- how. Dette forutsetter at noen har en eksklusiv rett til å bestemme over egen know- how, herunder å gi andre en slik rett. Markedsføringsloven angir ikke direkte hvem som er rettighetshaveren til teknisk know-how. Lovens system er imidlertid et vern for ”næringsdrivendes interesser”, det synes derfor å være en forutsetning etter loven at rettigheten i alle fall ligger eksklusivt til et firma eller en bedrift. Dette kan en også tolke ut av ordlyden i markedsføringsloven § 28 for bedriftshemmeligheter. Rettighetsforholdet internt mellom den enkelte bedrift og ansatte følger ikke av markedsføringsloven, men det er på det rene at markedsføringslovens §§ 28 og 29 legger føringer på også de ansattes bruk av teknisk know-how og bedriftshemmeligheter. Det er derfor et naturlig utgangspunkt at bedriften er rettighetshaver til all know-how som skapes i bedriften. Den nærmere reguleringen må imidlertid bero på kontraktsforholdet mellom den ansatte og bedriften. I mangel av avtaleregulering kan det imidlertid være grunnlag for å trekke visse analogier fra lov om arbeidstakeroppfinnelser.
Rettighetssubjektet. Xxxxx og kontrakten har visse likhetstrekk når det kommer til hvem som får patentretten til oppfinnelser som utvikles. Den grunnleggende tanken bak lovens regulering er at den individuelle skaperen skal lønnes for sin skapervirksomhet. Det er den kreative, nyskapende, intellektuelle virksomheten som gir rettigheter. Dette har gitt seg utslag i at oppfinneren som utgangspunkt råder over sin oppfinnelse og skal kunne registrere og skaffe seg eneretten til den økonomiske utnyttelsen av gjenstanden. Dette utgangspunktet har også kontrakten, den som skaper en oppfinnelse får rettighetene. Leverandøren får rettighetene til de oppfinnelser som leverandøren eller leverandørgruppen utvikler, med mindre selskapets innsats er av en slik karakter at selskapet i praksis er skaperen. En oppfinnelse vil gjerne komme som et resultat av en felles intellektuell innsats av bakgrunnsmateriell i form av kunnskap, kompetanse, teknologi og forskning. I tillegg kommer partenes økonomiske innsats. Hvem som er skaperen eller oppfinneren etter loven vil i stor grad bero på en vurdering av den totale innsatsen. Det er imidlertid ikke tilfellet under kontrakten. Skaperen under kontrakten er den som har bidratt hovedsakelig til det idemessige grunnlaget for oppfinnelsen. En ser at regelen i prinsippet er lik for kontrakten og patentloven, men kontrakten nyanserer kravet til hvilken innsats som er det avgjørende for rettighetene til oppfinnelsen. Kontrakten begrenser også alternativene for fordelingen av rettigheter mellom leverandøren og selskapet i forhold til lovens utgangspunkt. Ved fravær av kontraktsregulering ville en kunne komme i en situasjon hvor to bedrifter, gjennom sin egen og sine arbeidstakeres innsats, ville bli sameiere i en oppfinnelse. Sameieloven legger føringer på partenes utnyttelse av oppfinnelsen, hvor utgangspunktet ville vært normal bruk i forhold til partenes eierandel. Dette er ikke en mulighet under kontrakten. Rettighetene til oppfinnelser etter kontrakten havner enten hos selskapet, eller hos leverandøren. Løsningen for fordeling av rettigheter under kontrakten har sine åpenbare styrker og svakheter. Å fjerne sameie som et alternativ gjennom kontraktsregulering av eiendomsretten er en veldig hensiktsmessig løsning. Et system hvor det oppstod sameiekonstellasjoner i enhver oppfinnelse som ble gjort ville ikke bare være særdeles vanskelig å praktisere, men faren for utvasking av den enkelte parts immaterielle rettigheter gjennom sameiernes utnyttelse av same...
Rettighetssubjektet. Markedsføringsloven bygger på en forutsetning om at bedriften som besitter den aktuelle tekniske know-how har rettighetene.69 Dette er et utrykk for at eiendomsretten tilfaller den som skaper eller utvikler den tekniske know-how. Kontrakten regulerer eiendomsretten til informasjon systematisk på samme måte som oppfinnelser. Leverandøren, i kraft av å være skaperen, har eiendomsretten til utviklet informasjon, og selskapet skal på bakgrunn av nærmere bestemte innsats få eiendomsretten. Forskjellen ligger også her i at loven gir rettigheten til den som skaper informasjonen, mens kontrakten gir rettigheten til den som i størst grad har bidratt til grunnlaget for skapelsen.70 Ettersom kontrakten regulerer hvem som får rettighetene til teknisk know-how på stort sett samme måte som for oppfinnelser, har reguleringen de samme styrker og svakheter. Den store forskjellen mellom reguleringen av oppfinnelser og teknisk know-how, ligger i at loven ikke eksplisitt regulerer hvem som er rettssubjektet for teknisk know-how. Dette medfører at behovet for en presis kontraktsregulering av denne typen immaterielle rettigheter øker.