Samtale. En annen form for støtte, som i grunn er i forlengelsen av temaet samhold, kan være samtale. I noen miljøer kan det være utbredt å ha slike «støttesamtaler» med en fagkyndig, gjerne i form av veiledningssamtaler eller til og med terapi2. Allikevel er nok majoriteten av slik støtte i langt mindre grad så formelt, og en debriefingssamtale etter hendelser kan vel så godt være uten noe «veiledersnakk» av betydning (Xxxxxx & Handal, 2014). En stor del av stressmestringen kan være å kunne dele problemene en har gjennom en samtale (Flin, 1996). Og ettersom at stress er knyttet til emosjoner kan det være naturlig å tenke seg at det ville vært lurt å snakke om emosjoner i samtalen. Uttrykkelse av stressor-relaterte emosjoner viser seg nemlig å kunne styrke følelsen av velvære hos individer som er under stress. Effekten varierer noe avhengig av hhv. karakteristikkene til stressorene, individene, sosial kontekst, men generelt sett er det en medierende faktor (Stanton & Low, 2012). Dette støttes også av Xxxxxxxx et al. (2014) som undersøkte effekten av å dele en stressende situasjon med en som opplevde det samme.
Samtale. I forlengelsen av den emosjonelle støtten blir samtale et naturlig verktøy å benytte seg, i tillegg til å være et middel mange aspiranter pekte på. Respondent 1 påpekte blant annet dette i det tidligere sitatet, hvor det ble påpekt at en ønsket ferdighet ville være å vite hva en skulle si når andre har det vanskelig. I tillegg til ønsket om å være kapabel til å snakke med andre når de har tungt har de fleste respondentene i en eller annen form uttrykt positive erfaringer med å snakke om sine egne utfordringer. Etter spørsmål om hvordan vedkomne støttet seg til andre for å håndtere egne følelser svarte respondent 5: I dette utsagnet kommer det altså tydelig frem hvordan en bare ved å lufte sine egne tanker kan oppnå positive effekter. Det kreves ikke nødvendigvis en formell «støttesamtale», og det bygger oppunder Xxxxxx’ og Handals påstand om at samtaler ikke trenger noen faglig tyngde og «veiledersnakk» for å være stressmodererende (Xxxxxx & Handal, 2014). En annen ting fire av fem respondenter pekte på ved støtte generelt, og samtaler spesifikt, var at de opplevde en positiv og stressreduserende effekt av å snakke med og være rundt andre som befinner seg i samme situasjon. Videre ble det også påpekt hvordan de kjente seg igjen i andres reaksjoner og hvordan dette var betryggende. I denne sammenheng er det interessant å trekke inn et eksperiment gjennomført av Xxxxxxxx, Xxx og Xxxxxxxx (2014). Her ble par satt sammen i oppgaver forbundet med stress (eks. holde en tale), for så å måle opplevd stress. I situasjoner hvor paret opplevde like følelser virket det å snakke om følelsene beroligende og stressdempende. Det viste seg at det økte opplevelsen av nærhet og i tillegg validerte individenes egne forståelser. Dette kan tenkes å gi menneskene en opplevelse av sikkerhet og forutsigbarhet i situasjonen, som i seg selv er faktorer som assosieres med dempede stressresponser. Det ser dog ut til at det er en forutsetning at paret som gjennomgår samme situasjon også opplever samme respons. Dersom den ene i paret eksempelvis opplevde mindre stress enn den andre, kunne dette være en faktor som virket styrkende for opplevd stress. Dette kan være fordi de ikke kjenner igjen sin stressrespons i andre, og således finner seg selv utenfor «normalen» (Xxxxxxxx, Xxx, & Xxxxxxxx, 2014). Forsøket har flere paralleller til respondentenes utsagn, men på den andre siden kan det synes å være mindre viktig at medaspirantene opplevde samme respons, sammenlignet med forsøket til Xxxx...