SKREKKELIG FILOSOFI ELLER FILOSOFISK SKREKK?. 44 KAPITTEL 3: HOUSE OF LEAVES, EN PESSIMISTISK LESNING 47 3.1 OM KAPITTELET 47 3.3 HOUSE OF LEAVES: CECI N’EST PAS UN ROMAN 49 3.3.1 Utforming 51 3.4 HANDLINGSSAMMENDRAG HOUSE OF LEAVES 53 3.4.1 The Navidson Record 54 3.4.2 Xxxxxx Xxxxxx 57 3.5 OM LITTERÆRE SKIKKELSER OG FORSVARSMEKANISMER 58 3.5.1 Xxxxxx og tomheten 60 3.5.2 Xxxxxx vei til sublimering 66 3.5.3 Navidsons siste ekskursjon 69 3.6.1 HOUSE OF LEAVES: SAMMENDRAG AV ANALYSEN 74 3.6.2 Refleksjoner rundt videre arbeid 75 Da jeg i begynnelsen av masterløpet, på høsten 2014, skulle lage en skisse av det foreliggende prosjektet, var jeg usikker på hva jeg kom til å ende opp med å skrive om. Jeg hadde noen ideer til potensielle oppgaver, men ingen av disse så ut til å være gjennomførbare. Så jeg halte ut tiden, og sluttet nærmest å gå på masterskisseseminarene, for å slippe å måtte innrømme at jeg enda ikke hadde bestemt meg for en problemstilling. Sent i oktober fikk jeg heldigvis øynene opp for noe. Det skjedde omtrent samtidig: Jeg leste essayet Den sidste Messias, hørte en podcastepisode1 om In the Dust of This Planet, og fant ut at både den og The Conspiracy Against the Human Race hadde vært inspirasjon for min favorittserie på TV, True Detective. Det tok ikke lang tid før jeg hadde lest både Dust og Conspiracy, og med ett kunne jeg ikke la være å tenke på ei bok jeg hadde lest flere år tidligere: House of Leaves (eller bare House). Denne ble lest på nytt, og det var ikke lenger noe tvil om hva jeg skulle skrive min masteroppgave om. Xxxxxxx beskriver i Xxxx hvordan skrekklitteratur og filosofisk pessimisme med fordel kan leses om hverandre, inn i hverandre, og dermed berike forståelsen av begge. Jeg ønsket å forsøke dette med Xxxxxx og House.
SKREKKELIG FILOSOFI ELLER FILOSOFISK SKREKK?. Leser man Zapffes filosofiske verker med de rette øynene, fortoner de seg som skrekkfortellinger av samme sort som Gaimans Other People eller Poes The Pit and the Pendulum, altså det Xxxxxxx kaller abstrakt skrekk. I Lovecrafts cosmic horror omhandler narrativet ofte oppdagelsen av det likegyldige kosmos. Åpningsavsnittet i The Call of Cthulhu er et godt eksempel på forfatterens signal til leseren om hva slags historie hen nå skal få lese, men fremstår også som en mer generell påstand om verden: The most merciful thing in the world, I think, is the inability of the human mind to correlate all its contents. We live on a placid island of ignorance in the midst of black seas of infinity, and it was not meant that we should voyage far. The sciences, each straining in its own direction, have hitherto harmed us little; but some day the piecing together of dissociated knowledge will open up such terrifying vistas of reality, and of our frightful position therein, that we shall either go mad from the revelation or flee from the deadly light into the peace and safety of a new dark age. (Xxxxxxxxx, 2011: 355) Det er gitt i disse fortellingene, som hos Zapffe, at folk flest ikke går rundt og til enhver tid lider av verdensangst, men er flittige brukere av overnevnte forsvarsmekanismer, da helt automatisk og ubevisst. Både Xxxxxxx eksistensielle pessimisme og skrekksjangeren dreier seg om det fåtallet individer som opplever hverdagen som «terroriserende» og handler (i mange tilfeller) om deres møte med sannheten om livet. Denne sannheten kan selvfølgelig anta fantastiske former i skrekksjangeren, men på det allegoriske nivået er det tydelige likheter mellom skjønnlitteraturen og filosofien. Neste kapittel nærmer seg temaet fra litteraturens side: Hvordan reagerer romankarakterer på møtet med det legemliggjorte paradoksale? 46 Kapittel 3: House of Leaves, en pessimistisk lesning