Common use of Klager Clause in Contracts

Klager. Klager viser til at det er et vilkår etter krrl. § 3-11 at ervervet gir mulighet for å utnytte vesentlig markedsmakt. Således er det ikke tilstrekkelig at ervervet gir mulighet for utnyttelse av markedsmakt. Det vises i denne forbindelse til uttalelser i juridisk teori31 og Konkurransetilsynets retningslinjer punkt 3.1.1. Det vises også til ECONs rapport II punkt 5. Klager legger til grunn, med utgangspunkt i partenes markedsandel i det klager oppfatter som relevant marked, at ervervet ikke vil føre til vesentlig markedsmakt. Og selv om tilsynets definisjon av relevant marked legges til grunn, vil ikke partene kunne opprettholde vesentlig høyere priser enn hva som er laveste mulig produksjonskostnad, jf. tilsynets definisjon av markedsmakt i nevnte retningslinjer. Dette gjelder også selv om partene i denne delen av markedet isolert sett har en høy markedsandel. Med hensyn til sistnevnte viser klager til at Konkurransetilsynet ikke grep inn mot Mills erverv av Xxxxx produksjon av gult fett, selv om dette medførte en konsentrasjonsøkning lik den tilsynet har lagt til grunn. Klager mener at tilsynets påståtte strategi med ”second branding” i vedtaket punkt 7.2 er merkelig. Det er en kjent strategi å introdusere nye produkter på markedet for å redusere muligheten for konkurrenter. Å ta eksisterende produkter å skape prisforskjeller for å redusere muligheten for konkurranse synes etter klagers oppfatning imidlertid ikke rasjonelt. (…)32 Det vises videre til at sterke kunder vil hindre muligheten til å kunne øke prisene uten å miste omsetning. Dette innebærer etter klagers oppfatning at selv om tilsynets definisjon av relevant marked opprettholdes, vil partene som følge av en sterk etterspørselsside ikke kunne utnytte eventuell markedsmakt. De dominerende installatørfirmaene har sammen eller hver for seg en betydelig forhandlingsstyrke overfor grossistene, herunder nevner klager Bravida Norge AS, YIT, Sønnico Installasjon AS og Siemens AS, Divisjon Installasjon. Klager påpeker også at tilsynet ser bort fra at Bravida har uttalt at dersom partene øker sine priser vil salget bli dårligere. Det understrekes også at en stor andel av resterende installatører er organisert i egne kjeder/sammenslutninger som gjør dem til sterke forhandlingspartnere mot grossistene. Dette er for eksempel Elproffen, Elfag, Norges Eliten, Nexans og Sikringen. For øvrig tilbakeviser klager påstanden fra Konkurransetilsynet i brev av 23. juli 2004 om at det ikke deler partenes oppfatning om at omkring 60 prosent av salget i proffmarkedet går til store kunder. Klager understreker at de selv vet best hvem det selges til. For øvrig er klager kritisk til uttalelsen fra Adax AS som tilsynet viser til. Det anføres videre at tilsynet konsentrerer sine undersøkelser og bekymringer mot installatørene. Imidlertid er klagers direkte kunder grossistene. Sett hen til at grossistmarkedet består av noen få store aktører vil det være umulig for partene å øke prisen i særlig grad. Videre vises det til at de langt fleste grossistene er enten nordiske eller internasjonale leverandører som enkelt vil kunne bruke sine kontakter i andre land til å skaffe leveranser hvis prisen skulle stige uforholdsmessig i Norge. For øvrig vises til at mange av installatørenes kunder er profesjonelle entreprenører som selvsagt er opptatt av pris. Klager anfører i denne sammenheng også at det ikke er tatt hensyn til betydningen av større og mindre utbyggingsprosjekter, særlig der det benyttes anbud med direkte forespørsel fra utbygger. Ved

Klager. Klager mener at Konkurransetilsynet har lagt en for snever avgrensning av relevant produktmarked til grunn. Produktmarkedet bør omfatte alle former for panelovner, oljefylte veggovner, oppvarming ved sentralvarmeanlegg med vannbåren varme (VVS), kaminer, varmepumper, varmekabler og til en viss grad ulike typer frittstående ovner. Det vises til at utviklingen i totalmarkedet for varmeprodukter avdekker økt konkurranse for panelovner fra andre oppvarmingsprodukter. ECONs undersøkelse avdekker at salget av panleovner har blitt redusert de senere årene, nettopp fordi etterspørrere har gått over til konkurrerende alternativer for oppvarming. Særlig har det skjedd en stor økning i salget av vannbårne systemer og varmepumper til fortrengsel for panelovner. Denne utviklingen er også ønsket av myndighetene. Det vises til at ENOVA i de senere år har argumentert for og gjennomført kampanjer for bruk av andre energikilder enn strøm til bruk som oppvarming. Tilsynet har heller ikke tatt hensyn til at flere elgrossister selger både panelovner, sentralvarmesystemer, varmepumper og i noen grad frittstående ovner. Sluttbrukerne vil således kunne kjøpe konkurrerende oppvarmingsprodukter hos samme leverandør. Dette medfører økt konkurranse mellom produktene ved at det blir lettere for kundene å substituere seg fra et produkt til et annet. Klager viser for øvrig til at det i forbindelse med en henstilling fra Glen Dimplex Group til Office of Fair Trading i Storbritannia ble slått fast at magasinerende og elektriske ovner bare er et vilkår etter krrl. § 3-11 at ervervet gir mulighet for å utnytte vesentlig markedsmakt. Således er det ikke tilstrekkelig at ervervet gir mulighet for utnyttelse av markedsmakt. Det vises i denne forbindelse blant mange alternativer til uttalelser i juridisk teori31 og Konkurransetilsynets retningslinjer punkt 3.1.1. Det vises også til ECONs rapport II punkt 5varmeoverføring. Klager legger til grunn, med utgangspunkt i partenes markedsandel i det klager oppfatter som relevant marked, at ervervet ikke vil føre til vesentlig markedsmakt. Og selv om tilsynets definisjon av relevant marked legges til grunn, vil ikke partene kunne opprettholde vesentlig høyere priser enn hva som er laveste mulig produksjonskostnad, jf. tilsynets definisjon av markedsmakt i nevnte retningslinjer. Dette gjelder også selv om partene i denne delen av markedet isolert sett har en høy markedsandel. Med hensyn til sistnevnte viser klager til at Konkurransetilsynet ikke grep inn mot Mills erverv av Xxxxx produksjon av gult fett, selv om dette medførte en konsentrasjonsøkning lik den tilsynet har lagt til grunn. Klager mener at tilsynets påståtte strategi med ”second branding” i vedtaket punkt 7.2 er merkelig. Det er en kjent strategi å introdusere nye produkter på markedet for å redusere muligheten for konkurrenter. Å ta eksisterende produkter å skape prisforskjeller for å redusere muligheten for konkurranse synes etter klagers oppfatning imidlertid ikke rasjonelt. (…)32 Det vises videre til at sterke kunder vil hindre muligheten til å kunne øke prisene uten å miste omsetning. Dette innebærer etter klagers oppfatning at selv om tilsynets definisjon av relevant marked opprettholdes, vil partene som følge av en sterk etterspørselsside ikke kunne utnytte eventuell markedsmakt. De dominerende installatørfirmaene har sammen eller hver for seg en betydelig forhandlingsstyrke overfor grossistene, herunder nevner klager Bravida Norge AS, YIT, Sønnico Installasjon AS og Siemens AS, Divisjon Installasjon. Klager påpeker også at tilsynet ser bort fra at Bravida har uttalt at dersom partene øker sine priser vil salget bli dårligere. Det understrekes også at en stor andel av resterende installatører er organisert i egne kjeder/sammenslutninger som gjør dem til sterke forhandlingspartnere mot grossistene. Dette er for eksempel Elproffen, Elfag, Norges Eliten, Nexans og Sikringen. For øvrig tilbakeviser klager påstanden fra Konkurransetilsynet dypt uenig i tilsynets påstand i brev av 23. juli 2004 om at ECON ikke fokuserer på de sentrale spørsmål ved hvordan man avgrenser et marked. For nærmere om dette vises til ECONs notat av 20. xxxxxx x.å. s. 4. Klager mener at elektriske oljefylte veggovner har samme funksjon som panelovner, og derfor må tilhøre samme relevante produktmarked som panelovner. Det vises til at de fire konkurrentene Nobø, Dimplex, LVI AB og ADAX AS oppfatter produktet som direkte konkurrerende og et substitutt for panelovner. Klager er også kritisk til at tilsynet gir inntrykk av å ha gjennomført en SSNIP-test, mens det i realiteten ikke er innhentet eller fremlagt empiriske data som støtter Konkurransetilsynets konklusjon. Herunder vises til at tilsynet kun har lagt avgjørende vekt på uttalelser fra LVI AB om at en prisøkning på 5-10 prosent ikke vil være nok til å bytte over til elektriske oljefylte veggovner. Det har ikke vært mulig for klager å få sjekket hva LVI AB faktisk har ment, ettersom det ikke deler partenes oppfatning om er skrevet noe referat fra dette møtet. Det påpekes også at omkring 60 prosent ingen sluttkunder, som faktisk bestemmer hvilket produkt som skal kjøpes, er spurt av salget tilsynet i proffmarkedet går forbindelse med hva som skjer ved en prisøkning på panelovner i forhold til store kunderelektriske oljefylte veggovner. Klager understreker henviser også til situasjonen i Sverige, der elektriske oljefylte veggovner over tid har overtatt store deler av markedet på bekostning av panelovner. Klager mener at denne utviklingen også vil komme til Norge, spesielt dersom prisen på panelovner skulle stige. Klager mener at sentralvarmesystemer benyttes på samme måte som panelovner til oppvarming av boliger og næringsbygg. Virkeområdet og det behov som skal dekkes, er fullstendig sammenfallende. Det at produktene har forskjellig utforming er ikke avgjørende. Klager viser for øvrig til utviklingen i totalmarkedet for varmeprodukter som avdekker en økt konkurranse fra vannbåren varme. Sistnevnte har fra 1997 frem til 2003 økt sin andel av totalmarkedet fra 11,5 prosent til mer enn 40 prosent, mens elektriske ovner i samme periode har hatt en nedgang fra 87 prosent til mindre enn 58 prosent. Kundenes valg over tid viser således at vannbasert varme stadig vinner markedsandeler på bekostning av panelovner. Videre er klager uenig med Konkurransetilsynet i at vannbåren varme er en betydelig dyrere form for oppvarming enn bruk av panelovner. Det understrekes at tilsynet har valgt å legge til grunn gammel informasjon (før 1998) fra NELFO. Klager legger frem nyere beregninger, foretatt av Varmeinfo, som viser at det er liten forskjell i pris mellom vannbåren varme og panelovner, når totalkostnaden over 10 år regnet som nåverdi legges til grunn. Det vises også til at et system med vannbåren varme vil ha betydelig lengre levetid og at forskjellen mellom de selv vet best hvem det selges tilto produktene over tid vil bli marginal. Videre mener klager at kostnadene ved å installere et sentralvarmeanlegg ikke kan sees isolert, ettersom investeringskostnadene over tid vil nedbetales. Det må også tas hensyn til at et system med vannbåren varme vil kunne øke verdien på boligen som fås igjen ved et eventuelt salg. Det er også uklart for klager hvor opplysningene som Konkurransetilsynet legger til grunn for panelovner, er hentet fra. Klager på sin side viser til at NELFO legger til grunn at totale kostnader for panelovner er 35.000 kroner og ikke 20.000 – 28.800 kroner som Konkurransetilsynet legger til grunn i vedtaket. For øvrig har tilsynet heller ikke tatt hensyn til tilskuddsordninger fra ENOVA som skal stimulere til investering for å redusere forbruket av elektrisitet. Klager er klager for øvrig kritisk til uttalelsen fra Adax AS som tilsynet viser tiltilsynets vurdering i brev av 23. juli d.å. om at styringssystemer til panelovner er ekstrautstyr, ettersom andre beregninger beskriver den komplette kostnaden ved oppvarmingssystemer. Klager fremhever videre at en ren kostnadsanalyse uansett ikke vil være avgjørende for om vannbåren varme og panelovner anses for å være i samme relevante marked. Det anføres videre avgjørende er hva etterspørrerne anser som substitutter og hva de faktisk foretar seg i markedet. Dette har tilsynet etter klagers oppfatning ikke undersøkt tilstrekkelig. Klager mener tilsynet baserer sin konklusjon på at tilsynet konsentrerer sine undersøkelser kundene angivelig liker vannbaserte systemer bedre enn panelovner, og bekymringer mot installatøreneat det er høyere investeringskostnader ved vannbaserte systemer enn ved panelovner. Imidlertid er klagers direkte kunder grossisteneTilsynet overser derfor i for stor grad andre faktorer en pris som relevante ved definisjonen av produktmarkedet. Sett hen Herunder viser klager til at grossistmarkedet består i dagens marked velger over 40 prosent av noen få store aktører vil det være umulig alle som bygger ny enebolig i Norge vannbåren oppvarming til fortrengsel for partene å øke prisen i særlig gradpanelovner og andre former for oppvarming. Videre Dette er etter klagers oppfatning en meget klar indikasjon på at etterspørrerne ser på produktene som substituerbare. Det samme er tilfellet for næringsbygg, der enkelte etterspørrere ønsker panelovner og andre former for oppvarming, mens andre velger vannbåren varme eller varmepumper. Det vises det videre til at de langt fleste grossistene i 2003 ble panelovner benyttet bare i 35 prosent av alle næringsbygg. Også dette gir en helt klar indikasjon på at panelovner og vannbåren varme er enten nordiske eller internasjonale leverandører substitutter og tilhører samme relevante produktmarket. Klager er uenig med Konkurransetilsynet i at kaminer ikke er et fullgodt alternativ til panelovner, og mener det må legges avgjørende vekt på at kunder er av motsatt oppfatning. Xxxxxxx, vil etter klagers oppfatning kunne fungere som enkelt vil kunne bruke sine kontakter hovedvarmingskilde til fortrengsel for andre oppvarmingskilder, som eksempel panelovner. Kaminer kan også eventuelt suppleres med andre oppvarmingsprodukter. Klager viser til opplysninger fra ENOVA som grunnlag for at kaminer er i andre land samme marked som panelovner. ENOVA uttaler at 25 prosent av alle norske boliger har vedfyring som viktigste oppvarmingskilde, og at over 80 prosent har mulighet til å skaffe leveranser hvis prisen skulle stige uforholdsmessig fyre med ved. De senere årene har også pelletskaminer dukket opp som et effektivt alternativ til tradisjonell vedfyring. ENOVA understreker også at biobrensel (ved og pellets) kan benyttes til sentral oppvarming av bolig via fyrkjele. Klager antar at frittstående ovner (oljefylte gulvovner, varmevifter, reflektorovner og frittstående elektriske ovner) tilhører samme relevante produktmarked som panelovner. Klager mener at mange også benytter frittstående ovner som hovedoppvarmingskilde, for eksempel i Norgeleiligheter, og at panelovner på samme måte som frittstående ovner kan fungere som bioppvarminskilde. Herunder understreker klager at ønsket om fleksible løsninger, der brukerne kan velge mellom ulike typer oppvarming, ikke er behandlet av tilsynet. Det vises i denne sammenheng til myndighetenes oppfordring om ikke kun å gjøre seg avhengig av strøm som energikilde, noe som taler for at man er inne i en utvikling der kundene ønsker fleksible løsninger med bruk av kombinasjoner av oppvarmingsprodukter. For øvrig mener klager at Konkurransetilsynet gir utrykk for subjektive udokumenterte vurderinger når det gjelder disse produktene, og at de derfor ikke kan tillegges vekt. Etter klagers oppfatning møter panelovner også sterk konkurranse fra varmekabler. De fleste bad har i dag varmekabler som hovedoppvarmingskilde og bare unntaksvis er det behov for tilleggsoppvarming. Klager mener også det er feil når tilsynet legger til grunn at termostaten ved varmekabler ofte ryker. Det som kan være en svakhet er føleren, men denne kan imidlertid enkelt og rimelig byttes ut. Det vises også til at tidligere var mange bad varmet opp med reflektorovner, men at disse har tapt markedsandeler vesentlig og utgjør i dag bare en liten del av totalmarkedet for elektrisk oppvarming. Klager påpeker også at varmekabler i stor grad blir benyttet i vindfang, entreer/haller etc., samt i økende grad også på soverom og oppholdsrom. Inkluderes også installasjonene som finnes i kjellerstuer og lignende, er det klart at varmekabler er med på å ta andeler fra oppvarming ved panelovner. Det eksisterer også flere typer varmekabler som har gjort at varmekabler i dag er mer aktuelt. Klager mener at varmepumper må omfattes av samme produktmarket som panelovner. Disse brukes både i private boliger og i næringsbygg. Det understrekes også at tilsynet fullstendig hadde oversett disse produktene i varselet. Det vises blant annet til uttalelser fra ENOVA om at varmepumper er energieffektive alternativer til elektrisk oppvarming. Klager viser også til at det har skjedd en meget sterk salgsøkning i varmepumper luft/luft de senere årene. I 1996 ble det i Norge solgt ca. 1.000 varmepumper årlig, mens i 2003 var tallet steget til 35.000. Også prisene på varmepumper har gått betraktelig ned de siste årene, og det er i dag mulig å få kjøpt en varmepumpe helt ned til 5.000 kroner. Klager mener også at tilsynets sterke vekt på innkjøpskostnad og ikke totalkostnad ved oppvarming over en gitt periode ikke gir et riktig bilde. Videre mener klager at det er utilstrekkelig når Konkurransetilsynet i denne forbindelse legger avgjørende vekt på markedsføringen til én aktør på Internett når det gjelder kvalitet og kostnader for slike pumper. For å få et riktig bilde av konkurransesituasjonen og disse produktene, måtte tilsynet etter klagers oppfatning ha foretatt en mer grundig undersøkelse. Det er etter klagers oppfatning heller ikke tatt hensyn til utviklingen i etterspørselen, som viser at det har vært en eksplosjonsaktig økning i salget de siste årene. Videre mener klager det er en feil når Konkurransetilsynet legger til grunn at varmepumper trenger egne distribusjonssystemer. Det vises til at mange av installatørenes kunder er profesjonelle entreprenører det i dag finnes enkelte pumper som selvsagt er opptatt av prisikke trenger et slikt system. Klager anfører i denne sammenheng mener også at det ikke kan sees som et selvstendig argument, slik tilsynet gjør, at det er tatt hensyn behov for tilleggsoppvarming. Det bemerkes også at jord/vann og vann/vann varmepumper vil virke selv om temperaturen er lavere enn – 10 til betydningen –15 grader, i motsetning til hva tilsynet legger til grunn. Klager mener det er feil når Konkurransetilsynet legger til grunn at salget av større panelovner til profesjonelle kunder (grossister/installatører) og mindre utbyggingsprosjektersalg gjennom elektroforretninger til private kunder utgjør to separate markeder, særlig der det benyttes anbud såkalte skillet mellom ”proffmarkedet og privatmarkedet”. Klager henviser til ECONs rapporter på dette punkt som viser hvordan prisene i de to gruppene beveger seg i takt. Dette motbeviser etter klagers oppfatning tilsynets antakelse om at installatører utgjør en egen kjøpergruppe. Det er etter klagers oppfatning liten grunn til at noen kjøpergruppe over tid skal kunne skjerme seg selv og sine nedstrømskunder fra effekten av at andre produkter med direkte forespørsel samme funksjonalitet og substituerbarhet prises lavere. Markedsutviklingen er også dynamisk og alle norske produsenter selger nå panelovner til både husholdninger og profesjonelle kjøpere. (…)3 (…)4 Det ble solgt 130.000 panelovner gjennom denne salgskanalen i 2003. Det vises også til at flere av høringsuttalelsene bekrefter at markedet består av relativt homogene produkter. Dette taler etter klagers oppfatning for at dette er samme marked og ikke to separate markeder slik tilsynet legger til grunn. Klager understreker også at profesjonelle kjøpere ikke vil finne seg i å måtte betale mye høyere pris enn deres sluttkunder kan skaffe produktene for i en elektroforretning. Dersom prisen øker, vil disse kundene også kjøpe ovnene fra utbyggerelektrobutikkene. VedPrisen til private kunder vil således sette en ramme for hva som er akseptabelt overfor profesjonelle kunder. Videre viser klager til at tilsynet legger til grunn at det skal store forskjeller i pris til for at installatørene skal gå over til å kjøpe ovner av elektroforretninger. Så langt partene kan se er ingen aktører spurt om dette. Antagelsen synes etter klagers oppfatninger å bero på gjettinger. Det samme gjelder tilsynets antagelser om hensiktsmessigheten av å kjøpe panelovner i elektroforretninger. Klager viser også til at når det gjelder elektroforretningenes mulighet for tilstrekkelig lager, er ingen spurt om dette. Tilsynets konklusjoner synes også på dette punkt å være basert på gjettinger. Det vises for øvrig til at Elkjøp har et meget stort sentrallager i Jønkøping i Sverige som forsyner alle deres butikker i Norden. (…)5 Klager stiller seg for øvrig uforstående til tilsynets opplysning om at elektroutsalg ikke har tilstrekkelig antall ovner til å dekke etterspørselen.

Klager. Det vil etter klagers oppfatning være umulig å realisere det indre marked dersom Konkurransetilsynets vurderinger legges til grunn. Klager mener det er ingen grunn til å tro at installatørene, eller deres nedstrømskunder, over noen tidsperiode av betydning kan skjerme seg selv mot effekten av ulike priser på produkter med samme funksjonalitet. Installatørene kan derfor etter klagers oppfatning ikke fortsette å kjøpe ”dyre” Siemens-ovner kun fordi de kjenner disse produktene fra før. Dette skyldes at installatørenes egen konkurranseposisjon og konkurranseposisjonen til deres egne nedstrømskunder (eiendomsutviklere, entreprenører, borettslag mv.) vil bli svekket dersom installatørene fortsetter å velge høy prisede produkter fremfor fullt funksjonelle alternative lavprisprodukter. I tillegg mener klager at strukturendringer i det europeiske markedet for industriprodukter nødvendigvis må medføre at en ikke lenger har mange fabrikker for de samme produktene i alle land. Klager viser til at det nettopp er målsetningen med det indre marked å omforme og rasjonalisere europeisk produksjon. Dynamisk markedsutvikling over tid viser at det i mange bransjer vil være nødvendig å foreta konsolideringer i færre industrigrupper. Gevinsten for forbrukerne er at man på denne måten gjennomfører kostnadsbesparelser og ny produktutvikling som kommer dem til gode. Resultatet er at konkurransetrykket økes – ikke senkes. Dersom nasjonale konkurransemyndigheter skulle anlegge et vilkår etter krrl. § 3-11 at ervervet gir mulighet tilsvarende smalt perspektiv på sine lokale markeder for å utnytte vesentlig markedsmakt. Således oppvarmingsprodukter eller andre produkter som tilsynet har gjort, er det ikke tilstrekkelig at ervervet gir mulighet for utnyttelse vanskelig å se hvordan det vil være mulig å gjennomføre effektiviseringer på tvers av markedsmaktlandegrensene. Det vises i denne forbindelse til uttalelser i juridisk teori31 og Konkurransetilsynets retningslinjer punkt 3.1.1. Det vises også til ECONs rapport II punkt 5. Klager legger til grunn, med utgangspunkt i partenes markedsandel i det Samlet sett mener derfor klager oppfatter som relevant marked, at ervervet ikke vil føre til vesentlig markedsmakt. Og selv om tilsynets definisjon av relevant marked legges til grunn, vil ikke partene kunne opprettholde vesentlig høyere priser enn hva som er laveste mulig produksjonskostnad, jf. tilsynets definisjon av markedsmakt i nevnte retningslinjer. Dette gjelder også selv om partene i denne delen av markedet isolert sett har en høy markedsandel. Med hensyn til sistnevnte viser klager til at Konkurransetilsynet ikke grep inn mot Mills erverv av Xxxxx produksjon av gult fett, selv om dette medførte en konsentrasjonsøkning lik den tilsynet har lagt til grunn. Klager mener at tilsynets påståtte strategi med ”second branding” i vedtaket punkt 7.2 er merkelig. Det er en kjent strategi å introdusere nye produkter på markedet for å redusere muligheten for konkurrenter. Å ta eksisterende produkter å skape prisforskjeller for å redusere muligheten for konkurranse synes etter klagers oppfatning imidlertid ikke rasjonelt. (…)32 Det vises videre til at sterke kunder vil hindre muligheten til å kunne øke prisene uten å miste omsetning. Dette innebærer etter klagers oppfatning at selv om tilsynets definisjon av relevant marked opprettholdesøvrige vilkår for inngrep skulle være oppfylt, vil partene bør Konkurransetilsynet benytte sitt ”kan-skjønn” til å avstå fra inngrep i en sak som følge av en sterk etterspørselsside ikke kunne utnytte eventuell markedsmakt. De dominerende installatørfirmaene har sammen eller hver for seg en betydelig forhandlingsstyrke overfor grossistene, herunder nevner klager Bravida Norge AS, YIT, Sønnico Installasjon AS og Siemens AS, Divisjon Installasjon. Klager påpeker også at tilsynet ser bort fra at Bravida har uttalt at dersom partene øker sine priser vil salget bli dårligeredette. Det understrekes også at en stor andel må i denne sammenheng legges betydelig vekt på betydningen av resterende installatører er organisert konkurransesituasjonen i egne kjeder/sammenslutninger som gjør dem til sterke forhandlingspartnere mot grossistene. Dette er for eksempel Elproffen, Elfag, Norges Eliten, Nexans og Sikringen. For øvrig tilbakeviser klager påstanden fra Konkurransetilsynet i brev av 23. juli 2004 om at det ikke deler partenes oppfatning om at omkring 60 prosent av salget i proffmarkedet går til store kunder. Klager understreker at de selv vet best hvem det selges til. For øvrig er klager kritisk til uttalelsen fra Adax AS som tilsynet viser til. Det anføres videre at tilsynet konsentrerer sine undersøkelser og bekymringer mot installatørene. Imidlertid er klagers direkte kunder grossistene. Sett hen til at grossistmarkedet består av noen få store aktører vil det være umulig for partene å øke prisen i særlig grad. Videre vises det til at de langt fleste grossistene er enten nordiske eller internasjonale leverandører som enkelt vil kunne bruke sine kontakter i andre land til å skaffe leveranser hvis prisen skulle stige uforholdsmessig i Norge. For øvrig vises til at mange av installatørenes kunder er profesjonelle entreprenører som selvsagt er opptatt av prishele EØS-området. Klager anfører også i denne sammenheng også at det ikke er tatt hensyn tilsynets inngrep åpenbart utgjør en handelshindring i henhold til betydningen av større og mindre utbyggingsprosjekter, særlig der det benyttes anbud med direkte forespørsel fra utbygger. VedEØS-avtalen.

Klager. Klager mener at ECONs tester gir støtte for at det relevante markedet bør omfatte (…).8 I følge klager indikerer særlig det at ”klager/Ensto” vil beskytte seg mot økt konkurranse fra utenlandske aktører på deres hjemmemarked, Finland, at markedet er større enn Norge. Klager viser til at det i de siste årene har foregått en merkbar harmonisering av produktene, priser og betingelser for panelovner. Prisforskjellene i Norden er relativt små. En prisøkning på 5-10 prosent i Norge vil derfor lett kunne føre til at grossistene kjøper produktene i Sverige eller Finland og selger dem i Norge. Klager viser videre til ECONs rapport II om at priser i andre land, selv når det korrigeres for valutasvingninger, vil begrense mulighetene til å øke prisene i Norge. Dette underbygges av at transportkostnader ved panelovner er helt marginale og at det ikke foreligger noen restriksjoner på eksport eller import. Samlet sett mener klager derfor at det er overveiende sannsynlig at et vilkår etter krrlhvert forsøk på prisøkning i Norge umiddelbart vil føre til import fra Sverige og Finland. § 3-11 Også det faktum at ervervet gir mulighet kundene, det vil si grossistene, er internasjonalt integrert underbygger sannsynligheten for at norske prisøkninger umiddelbart vil bli møtt med mottiltak fra kjøperne. Videre viser klager til at tilsynet i vedtaket legger til grunn at Dimplex i møte med Konkurransetilsynet har opplyst at det er i underkant av 10 prosent prisforskjell mellom Finland og Norge. Klager har ikke kvantifisert en slik prisforskjell. Klager påpeker også at det i vedtaket er sett fullstendig bort fra prislikheter mellom Sverige og Danmark. Videre anfører klager at det faktisk finnes utenlandske aktører, herunder LVI AB og TEGO som selger sine veggovner i Norge. Det taler for at markedet er større enn Norge. I følge klager er Konkurransetilsynets argument om kundenes krav om ”norske” varer og lojalitet ikke holdbar og kan ikke danne grunnlag for å utnytte vesentlig markedsmaktsi at det er særlige konkurransevilkår i Norge som gjør at det norske markedet må anses som et eget separat marked. Således Etter klagers oppfatning kan uttalelsene fra aktører i forbindelse med høringen vanskelig gi et slikt entydig inntrykk. Herunder er det ikke tilstrekkelig at ervervet gir mulighet for utnyttelse av markedsmakt. Det vises kun et fåtall som har avgitt svar som går i denne forbindelse til uttalelser retningen, mens andre har gitt utrykk for at økt pris vil medføre mindre salg og at det ikke er noen spesiell merkevarelojalitet i juridisk teori31 og Konkurransetilsynets retningslinjer punkt 3.1.1dette markedet. Det vises også til ECONs rapport II punkt 5at Bravida, som er en stor aktør i installasjonsmarkedet, legger til grunn at det er det produktet som er billigst som i hovedsak vil bli benyttet. Også partene har opplyst at merkevarelojaliteten oppfattes som labil. Klager legger til grunn, med utgangspunkt i partenes markedsandel i det klager oppfatter som relevant marked, at ervervet ikke vil føre til vesentlig markedsmakt. Og selv om tilsynets definisjon av relevant marked legges til grunn, vil ikke partene kunne opprettholde vesentlig høyere priser enn hva som er laveste mulig produksjonskostnad, jf. tilsynets definisjon av markedsmakt i nevnte retningslinjer. Dette gjelder også selv om partene mener i denne delen av markedet isolert sett har en høy markedsandel. Med hensyn til sistnevnte viser klager til sammenheng at Konkurransetilsynet ikke grep inn mot Mills erverv av Xxxxx produksjon av gult fett, selv om dette medførte en konsentrasjonsøkning lik den tilsynet feilaktig har lagt vekt på at kostnaden ved panelovner er lav sammenliknet med kostnadene til grunninstallering. Det skal angivelig medføre mindre villighet til å bytte produkt og da særlig fra nye utenlandske aktører. Klager mener at tilsynets påståtte strategi tilsynet feilaktig har lagt vekt på at norske kunder er mer krevende enn utlendinger med ”second branding” i vedtaket punkt 7.2 er merkelighensyn til leveringstid etc. Det vises til partenes lange erfaring med eksport til en rekke land, herunder at norske kunder ikke skiller seg spesielt ut med hensyn til levering eller annet. Klager viser videre under dette punkt til at behovet for rask levering løses ved å etablere store lager. Også partene er en kjent strategi avhengig av å introdusere nye produkter på markedet for å redusere muligheten for konkurrenter. Å ta eksisterende produkter å skape prisforskjeller for å redusere muligheten for konkurranse synes etter klagers oppfatning imidlertid ikke rasjoneltha tilstrekkelig store lager. (…)32 Det vises videre 9 Videre viser også klager til at sterke sesongsvingninger er kjent for alle som er etablert eller ønsker å komme inn på dette markedet. Det stiller ikke utlendinger i noen dårligere posisjon enn norske aktører. Klager mener for øvrig at Konkurransetilsynets gjengivelse av møtet med Dimplex i vedtakets s. 16 vedrørende norske kunder ikke er i samsvar med hva som er deres syn. Videre mener klager at tilsynets gjengivelse av Otra Norge AS sin høringsuttalelse er upresis. Otra Norge åpner for at nye aktører kan komme inn på markedet, men mener at dette vil hindre muligheten kreve noe markedsføringsinnsats. Klager viser også til at Dimplex (Siemens) har klart å kunne øke prisene uten å miste omsetningkomme inn på markedet for leveranser til ”profesjonelle kunder”. Selskapet solgte for noen få år tilbake i hovedsak produktene sine til andre Siemens eide virksomheter. Dette innebærer illustrerer, i motsetning til hva Konkurransetilsynet synes å mene, at det er mulig for en aktør å få leveranseavtaler med norske grossister. Grossistene/installatørene er på langt nær så tradisjonsbundne som tilsynet hevder. Utenlandske produsenter eller aktører som benytter utenlandske varemerker, vil således ikke møte en merkelojalitet som hindrer etablering. Det påpekes også at Siemens er et tysk konsern med virksomhet i Norge. Merkevarenavnet til Dimplex sine ovner i Norge er Siemens. Dette er ikke spesielt norsk og selskapet kan vanskelig se at kundene oppfatter produktet som spesielt norsk. Videre anfører klager at mange av kundene, spesielt sluttkundene, neppe vil ha kunnskap om hvor ovnene produseres. Det kan således etter klagers oppfatning ikke være slik at selv om tilsynets definisjon av relevant marked opprettholdes, vil partene som følge av en sterk etterspørselsside ikke kunne utnytte eventuell markedsmaktselskapet stiller spesielt mye bedre i konkurransen enn andre aktører med utenlandske merkenavn. De dominerende installatørfirmaene har sammen eller hver for seg en betydelig forhandlingsstyrke overfor grossisteneKlager viser også til uttalelser fra markedsaktører i forbindelse med høringen, herunder nevner klager Bravida Norge AS, YIT, Sønnico Installasjon Elektro Bodø AS og Siemens AS, Divisjon InstallasjonX.X. Xxxxxx AS som indikerer at markedet er større enn Norge. Klager påpeker også at tilsynet ser bort fra at Bravida har uttalt at dersom partene øker sine priser vil salget bli dårligere. Det understrekes også at en stor andel Partene eksporterer til store deler av resterende installatører er organisert i egne kjeder/sammenslutninger som gjør dem til sterke forhandlingspartnere mot grossisteneverden. Dette gir en klar indikasjon på at markedet også er for eksempel Elproffen, Elfag, Norges Eliten, Nexans og Sikringenstørre enn Norden. For øvrig tilbakeviser klager påstanden fra Konkurransetilsynet klager, jf. ECONs notat av 20. xxxxxx x.å. s. 6-7, tilsynets kritiske merknader i brev av 23. juli 2004 om at det ikke deler partenes oppfatning om at omkring 60 prosent d.å. til bruk av salget i proffmarkedet går til store kunder. Klager understreker at de selv vet best hvem det selges til. For øvrig er klager kritisk til uttalelsen fra Adax AS som tilsynet viser til. Det anføres videre at tilsynet konsentrerer sine undersøkelser og bekymringer mot installatørene. Imidlertid er klagers direkte kunder grossistene. Sett hen til at grossistmarkedet består statistiske metoder for avgrensning av noen få store aktører vil det være umulig for partene å øke prisen i særlig grad. Videre vises det til at de langt fleste grossistene er enten nordiske eller internasjonale leverandører som enkelt vil kunne bruke sine kontakter i andre land til å skaffe leveranser hvis prisen skulle stige uforholdsmessig i Norge. For øvrig vises til at mange av installatørenes kunder er profesjonelle entreprenører som selvsagt er opptatt av pris. Klager anfører i denne sammenheng også at det ikke er tatt hensyn til betydningen av større og mindre utbyggingsprosjekter, særlig der det benyttes anbud med direkte forespørsel fra utbygger. Vedgeografisk marked.