Sikkerhetspolitikk Eksempelklausuler

Sikkerhetspolitikk. Sikkerhetspolitikk er ifølge Xxxxx «betegnelsen på de tiltak og aktiviteter som er ment å skulle influere på de rent maktmessige forhold mellom statene» (1967, s. 21). Målsettingen med disse tiltakene er å redusere de ytre trusler mot et lands suverenitet, territorielle integritet og politisk handlefrihet (Regjeringen, u.d.). Et land må selv skaffe midler gjennom militær makt eller gjennom andre politiske midler for å sørge for politisk handlefrihet og innflytelse. Dette er spesielt vanskelig for mindre land som ikke har makt nok til å kunne sikre egen suverenitet og handlefrihet dersom en annen større aktør ønsker å forhindre dette. Et lite land har begrenset innflytelse i det internasjonale miljø, og utenriks- og sikkerhetspolitikken bør gjenspeile dette. Det vil for eksempel gagne Norge å fremme legitimiteten til folkeretten og å sørge for at flere aktører ratifiserer disse reglene. For små stater med mindre innflytelse er det viktig at rett går foran makt (Tamnes s.50). I tillegg må mindre land innse at de alene ikke kan stå imot en stormakt, og de må spille etter de spillereglene som de større aktørene setter, en såkalt realisme på hvilken begrenset innflytelse små stater har internasjonalt og hvordan et rettferdig internasjonalt system gagner de som er maktmessig underlegne. En slik realisme om Norges posisjon og innflytelse internasjonalt har gjort at Norge har belaget seg på å balansere forholdet sitt mellom større stater. Dette kalles for balansegang. Det er to ordpar som brukes i denne teksten til å beskrive denne balansegangen. De er avskrekking og beroligelse, og integrasjon og avskjerming.