Andre betraktninger. I intervjuet med respondenten fra Equinor kommer det frem at implementeringsprosessen har vært krevende og uoversiktlig (moving-target). Det har vært engasjert ressurser på tvers av konsernet og problemstillingene har stadig endret seg. Fokuset har vært på å sikre etterlevelse av den nye standarden som ikke synes å være verken nødvendig eller en forbedring, foruten at det nå er mer kontroll på selskapets leieavtaler. Den største utfordringen var IT-systemer som sikret fullstendighet, trolig er dette er koblet sammen med leieavtalenes omfang og kompleksitet samt leiekomponenters bruk i utviklingsaktiviteter. BW Offshore hadde i regnskapsåret mer enn 2,5 ganger så mye finansiell utleie som bruksrett eiendeler, ifølge IASB vil dette trolig gjøre implementeringen av standarden lettere. Likevel henviser posten «Administrative expenses» i resultatregnskapet til noten om leieavtaler, som gjør det påfallende å tro at selskapet hadde betydelige implementeringskostnader. I alle Equinors vurderinger har etterlevelse av standarden vært kritisk. Dette kommer frem i selskapets håndtering av lisens-operatør problematikken hvor selskapet ikke avveier XXXXX’x tolkning mot den bransjebestemte løsningen. Aker BP på sin side opplyser om at de har valgt å nettoføre lisens-operatør forpliktelser dersom det finnes en direkte kobling mellom leieavtalen og lisensen. Det virker for meg at en slik kobling mellom en anskaffelse og dens formål vil være lett tilgjengelig, og at en slik løsning er nærmere bransjeløsningen enn IFRIC’s føringer. Når det kommer til utskilling av ikke-leie komponenter virker terskelen for dette ganske høy. Utskilling av klare serviceelementer som vedlikehold og mannskap gjøres når det handler om ganske betydelige summer. Respondenten fra Equinor forklarer at leieavtaler hvor utskilling er gjort er det av hensyn til konsistens med kontrakter som bare inneholder ikke leie - komponenter, og hvor serviceelementene kunne utgjøre så mye som halvparten til en tredjedel av kontraktssummen. XXXX’x uttalte grense for leieavtaler med lav verdi synes overkjørt av selskapenes egne vesentlighetsvurderinger når selskapene er av relativt store. Equinor velger å ikke vise leieavtaler på egne linjer i balanseoppstillingen selv om bruksrett- eiendeler og leieforpliktelser utgjorde 3,4% og 3,7% av eiendeler og egenkapital/gjeld, dette er ett valg som skiller seg ut. Alle selskap i sektoren benytter seg av den modifiserte retrospektive implementeringsmetoden. Aker BP skiller se...
Andre betraktninger. Av leieavtaler benytter Gyldendal seg bare av husleie. Selskapet opplyser også om at samtlige kontrakter er blitt gjennomgått for å sikre fullstendighet ved implementering. Effektene er ryddig presentert både punktvis og tabellarisk, og det aner meg at implementeringen har vært ukomplisert. SATS opplyser i årsregnskapet om at hvorvidt opsjoner med rimelig sikkerhet blir benyttet vurderes innen ett år før opsjonstidspunktet, som slår meg som ett merkverdig prinsippvalg. Europris informerer om at opsjonsvurderinger er vanskelige da praksis er at det fremforhandles gunstigere avtaler ved leieperiodes slutt, spørs her om dette substansmessig kan sammenstilles med en «rimelig sikker» opsjon som standarden ikke fanger opp. I tillegg til bruksrett-eiendeler har SATS inkludert en egen linje for «leasehold improvements» i balansen. SATS har utvalgets klart mest ekstremene balanseutvidelse som følge av standarden med bruksrett-eiendeler som utgjør 55% av totale eiendeler. Det kan spekuleres i om effekten av standarden også er grunnen til at konsernet som eneste i utvalget har valgt å benytte seg av en full retrospektiv implementeringsmetode med omarbeidelse av sammenligningstall. Implementeringsmetoden fører med seg en forsinket front loading på hele 299 millioner som føres mot egenkapitalen.
Andre betraktninger. Respondenten fra SalMar forteller at de ikke startet med implementeringsarbeidet før på høsten 2019. Kontraktene var lite kompliserte og bestod av rundt 20 avtaler som ble balanseført. Lerøy opplyser om at leieavtaler er av lav verdi dersom som den underliggende eiendelen har lavere verdi enn 50.000 NOK som er tilnærmet lik IASB’s oppfordring. SalMar betrakter en leieavtale som av lav verdi dersom den samlede forpliktelsen er på under 500.000 NOK årlig. Selv om XxxXxx har mer enn tre ganger større bokverdi slår dette meg som ett stort sprik. Utskilling av ikke leie-komponenter gjøres på brønnbåter og servicebåter som inneholder serviceelementer som mannskap hos Lerøy og SalMar. I Xxxx’x regnskap finner jeg ikke opplysninger angående dette. Respondenten fra XxxXxx mener utskilling av ikke leie- komponenter var det mest krevende med implementeringen. Konsumsektoren inneholder større innslag av tabellarisk informasjon om leieavtaler. Lerøy har eksempelvis tabell hvor leieavtaler er inndelt etter type aktør på utleiepart, og i balansen er det presentert egen linje for «leieforpliktelser ovenfor kredittinstitusjoner».