Innledning og problemstilling. Tilsvarende som i forrige kapittel er det pakkelisensens vederlagsstørrelse som også i dette kapitlet danner grunnlaget for den aktuelle konkurranserettslige problemstillingen. Vederlagsstørrelsen knyttes imidlertid her opp mot pakkelisens betingelser og materielle innhold som det sentrale vurderingstemaet. Det er ikke selve prisfastsettelsen, men påtvingelsen av lisensvilkårene som her utgjør grunnlaget for spørsmålet om misbruk av framførelsesorganisasjonenes dominerende stilling i strid med artikkel 54, litra a. Spørsmålet er hvorvidt framførelsesorganisasjonenes lisensiering gjennom en altomfattende pakkelisens innebærer urimelige forretningsvilkår for brukerne av framførelsesrettigheter til musikk. Spørsmålet om oppdeling av repertoaret i pakkelisensen kan forklares som et ønske fra brukerne om en lisens for framførelsesrettigheter til musikk med vilkår som er tilpasset deres faktiske behov. Enkelte brukergrupper vil i denne sammenheng mene at de ved en altomfattende pakkelisens betaler for en mer omfattende lisens enn de til enhver tid har behov for. Formålet med en oppdeling av repertoaret i pakkelisensen vil for brukerne være å oppnå en korresponderende lavere vederlagsstørrelse, og det er på denne bakgrunn at spørsmålet om vederlagsstørrelsen kan sies å danne grunnlaget for problemstillingen. Problemstillingen blir dermed om framførelsesorganisasjonenes nektelse av oppdeling av repertoaret i pakkelisensen er en rimelig lisensbetingelse, sett i forhold til begrensningen i brukernes valgfrihet på markedet for framførelsesrettigheter til musikk.
Innledning og problemstilling. I dette kapittelet vil det foretas en gjennomgang av hvordan risikooverføringsklausulene tol- kes, i form av konkret avtaletolkning. Med avtaletolkning menes prosessen som går ut på å fastlegge innholdet i en avtale eller en bestemmelse i en avtale.41 Dette må gjøres med bak- grunn i ordinære tolkningsregler. Det alminnelige utgangspunkt for tolkningen er partenes avtale. Med avtale forstås her både de individuelle vilkår som er avtalt og bestemmelsen i NS 8407. Partene står fritt til å ordne sine rettsforhold seg imellom, og i tråd med avtalefriheten må også domstolen sørge for at avtalen blir avgjørende for innholdet i ytelsesplikten. Avtalen må tolkes i den kontekst den er fremkommet, og andre forhold enn ordlyden vil være med å klarlegge meningsinnholdet. I entreprisekontrakter er det regelmessig et høyt antall dokumenter som utgjør avtalen mellom partene. Dokumentet partene har undertegnet på, er det som gjerne kalles «avtaledokumentet». I praksis er det nærmest en ufravikelig regel at dette dokumentet er øverst i hierarkiet, hvilket medfører at det ved motstrid vil gå foran alle andre partutsagn.42 Dersom det etter en vurdering av ordlyd og kontekst fortsatt er uklart hvordan avtalen skal tolkes, er det nødvendig å se på andre partsspesifikke momenter. Hovedregelen er at avtalen i tvilstilfeller skal tolkes i samsvar med bakgrunnsretten, med andre ord en utfylling av avtalen.43 Fremgår det som rimelig klart at partene har ment at avta- len skal gå foran bakgrunnsretten, skal domstolen bøye seg for dette. Dersom avtalens regule- ring er ubalansert og/ eller lite rimelig, skal det midlertid mer til før avtalen slår gjennom i forhold til deklaratorisk bakgrunnsrett. En urimelig ansvarsfraskrivelse er sånn sett det klas- siske eksempelet. Selv om det fremgår som rimelig klart at partene har ment at avtalen skal gjelde, vil dommerne ofte velge bakgrunnsrettens løsning.44
Innledning og problemstilling. 1.1 Forholdet mellom kollektive avtaler og konkurranseretten I Norge vokste lovreguleringen av kollektive avtaler frem i starten av 1900-tallet og var et resultat av mange års med arbeidskamp for å bedre arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår. Arbeidstakerne hadde før dette liten mulighet til å forbedre sine arbeidsvilkår da de isolert hadde dårlig forhandlingskraft. Det ble derfor opprettet fagforbund for å samle arbeidstakere i forhandlinger med arbeidsgivere. Dette førte til at også arbeidsgivere på sin side samlet seg i organisasjoner. Kollektive avtaler var resultatet av forhandlingene mellom organisasjonene som representerte arbeidslivets parter. I 1915 ble arbeidstvistloven lovfestet1 og tariffavtaler ble dermed særskilt regulert og adskilt fra den alminnelige avtalerett. Xxxx Xxxx som blant annet var delaktig i utarbeidelsen av loven, skrev i etterkant at: Denne retten er et resultat av at tariffavtalen som skapes mellom organisasjonene er bindende og ufravikelig for organisasjonene og deres medlemmer jf. arbeidstvistloven §6. Videre skrev Xxxx at organiseringen og tariffavtalen har skapt «(…) en viss balanse i maktforholdet mellom kapital og arbeid»3. På 1900-tallet ble det i større grad gjort reguleringer også på konkurranserettens område. Behovet for sterkere regulering var blant annet begrunnet i utviklingen og veksten av det nasjonale og internasjonale markedet. I konkurranselovens §104 er det oppstilt et forbud mot:
Innledning og problemstilling. Som vi har pekt på innledningsvis (i punkt 1.23) ble temaet ”arbeids- klausuler” tatt opp i Regjeringen Stoltenberg IIs politiske plattform, ”Soria Moria-erklæringen”, i 2005. Det var et uttalt politisk mål for den regjeringen at arbeidstakere fra de nye EU-stater ”må bys de 135 Se Evju 2009b, s. 3flg, 2009d, s. 251. 136 Nå § 1, etter endringslov 19. juni 2009 nr. 42 137 Jf. NOU 1997: 21, kap. 10.5.2.