Common use of Oppsummering Clause in Contracts

Oppsummering. Både spesialitetsprinsippets og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør at de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter i en tolkingsprosess. Inntrykket er at retten ofte mener de har kommet fram til det riktige resultat ved bruk av de generelle avtalerettslige tolkingsmomentene. I forlengelsen av dette føyer de til uklarhetsregelen eller spesialitetsprinsippet, fordi dersom tolkingen etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, vil resultatet uansett bli det samme ved bruk av disse. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det avtalerettslige regelverket. Dette kan være en del av forklaringen på at retten er forsiktig, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglen, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkevidde. Når man velger den tolking som gir en rimelig og balansert løsning av 126 xxxx://xxxx.xx.xx/xxxxxxxx/xxxx/xxxxxxx0000.xxx, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, og det at man tar hensyn til kontraktspraksis på området, må ofte regnes som utfylling. Det er min oppfatning at det er etter slike utfyllende vurderinger, at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer til sin rett. Tolkingsreglene er på mange måter å anse som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåter. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- og rimelighetsbetraktninger, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet være at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen og ikke erverver, selv om dette ikke er direkte regulert i avtalen. Ut fra rettspraksis kan man legge til grunn at domstolene lettere utfyller en kontrakt når det gjelder å oppstille begrensninger i en ubegrenset forpliktelse eller rettighet, enn å tillegge en part særlige rettigheter som han ikke har noen klar hjemmel for i kontrakten. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved bruk av uklarhetsregelen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen ikke får et tilstrekkelig vern. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalen, men likevel ha et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettigheter, som etter en naturlig oppfatning av hva som er rimelig når det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes i favør av opphavsmann uansett om han eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdet. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har forfattet kontrakten. Hvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdet, og til og med har forfattet avtalen, vil opphavsmannen tape i henhold til uklarhetsregelen, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke funnet noe i rettspraksis som direkte indikerer hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann i alle fall må kunne anses som like ”sterk” part som erverver, om ikke mer kyndig enn erverver. Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i denne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, selv om det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens område, vil kanskje være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i spørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men etter Rt. 2001 s. 872, er det i følge Høyesterett slik at spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av eiendomsrett på grunn av ordlyden i dommen. Xxxxxxxx begrenser ikke den restriktive fortolkingsnormen til overdragelse av opphavsrett jfr. ”…uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favør.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før det foreligger annen entydig Høyesterettspraksis, som støtter denne tolkingen av spesialitetsprinsippet. Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker i anvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. 2001

Oppsummering. Både spesialitetsprinsippets og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør Gjennom avhandlingen er det fastlagt at de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter i det eksisterer en tolkingsprosessulovfestet kontraheringsplikt for til- bydere av eID på øverste sikkerhetsnivå. Inntrykket Denne kontraheringsplikten er at retten ofte mener de partiell. Tilbyderne har kommet fram adgang til å avvise forespørsel om utstedelse av eID dersom det riktige resultat ved bruk av de generelle avtalerettslige tolkingsmomenteneforeligger «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. I forlengelsen av dette føyer de til uklarhetsregelen eller spesialitetsprinsippet, fordi dersom tolkingen etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, vil resultatet uansett bli det samme ved bruk av disse. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det avtalerettslige regelverket. Dette kan være Hvorvidt «saklig grunn» foreligger beror på en del av forklaringen på at retten er forsiktig, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglen, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkevidde. Når man velger den tolking som gir en rimelig og balansert løsning av 126 xxxx://xxxx.xx.xx/xxxxxxxx/xxxx/xxxxxxx0000.xxx, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, og det at man tar hensyn til kontraktspraksis på området, må ofte regnes som utfyllingkonkret vurdering. Det er min oppfatning derfor ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av når tilbyderne har saklig grunn til kon- traheringsnektelse. Gjennom avhandlingen har jeg imidlertid kartlagt noen retningslinjer for når saklig grunn kan, og ikke kan, foreligge. For det første påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av de lovbestemte kravene som gjelder for utstedelse av eID. Dersom utstedelse av eID vil være i strid med lovbestemte krav for utste- delse vil tilbyderne ha «saklig grunn» til kontraheringsnektelse. Dette er fordi en privatrettslig kontraheringsplikt ikke kan foreligge samtidig som et offentligrettslig krav pålegger kontrahe- ringsnektelse. For det andre påvirkes tilbydernes kontraheringsplikt av deres forpliktelser etter diskrimine- ringsforbudet. Systembetraktninger taler for at det må være en sammenheng mellom den pri- vatrettslige kontraheringsplikten og den offentligrettslige plikten til å ikke diskriminere. Selv om rettsvirkningene av diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven primært er oppreisning og erstatning, eksisterer det en plikt til å kontrahere når plikten til å ikke-diskrimi- nere sees i sammenheng med den ulovfestede kontraheringsplikten. Selv om pliktene delvis sammenfaller står de ikke i et én-til-én-forhold. Gjennom avhandlingen har det blitt klart at en kontraheringsnektelse kan være i strid med kontraheringsplikten selv om den ikke er i strid med diskrimineringsforbudet. Tilbydernes forpliktelser etter slike utfyllende vurderingerden ulovfestede kontraheringsplikten strekker seg dermed lenger enn forpliktelsene etter diskrimineringsforbudet. Tilbyderne er også forpliktet av diskrimineringsforbudets krav om tilgjengelighet og plikt til universell utforming. Etter en nærmere gjennomgang av disse forpliktelsene taler gode grunner for at disse forpliktelsene ikke til hinder for at det foreligger «saklig grunn» til kontraherings- nektelse når eID-ordningen ikke er tilstrekkelig tilpasset personer med funksjonsnedsettelse. Forpliktelsene innebærer likevel en plikt for tilbyderne til å tilpasse hovedløsningen slik at den kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse eller til å tilby alternative løsninger. Mang- lende tilpasning vil utgjøre indirekte diskriminering. Med disse retningslinjene fastsatt er det mulig å vurdere konkret hvorvidt begrunnelsene tilby- derne påberoper seg utgjør saklig grunn til kontraheringsnektelse. I avhandlingen har jeg sett nærmere på seks utvalgte typetilfeller, at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer til sin rett. Tolkingsreglene er på mange måter å anse som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåterherunder påberopte grunnlag for kontraheringsnektelse. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- avvisningsgrunnlagene knytter seg særlig til brukergruppene utenlandske statsborgere, personer med kriminelt rulleblad og rimelighetsbetraktningerpersoner som bistås av verge. Som det fremgår av analysen i kapittel 7 er det varierende hvorvidt de utvalgte nektelsesgrunnlagene utgjør saklig grunn eller ikke. Gjennom konkrete vurderinger av de utvalgte typetilfellene har jeg kommet frem til at tilby- derne har saklig grunn til kontraheringsnektelse dersom personen ikke oppfyller legitimasjons- kravet i selvdeklarasjonsforskriften, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som dersom personen er fratatt rettslig handleevne på en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når slik måte at det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet være at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen og ikke erverver, selv om dette ikke er direkte regulert i avtalen. Ut fra rettspraksis kan man legge til grunn at domstolene lettere utfyller en kontrakt når det gjelder å oppstille begrensninger i en ubegrenset forpliktelse eller rettighet, enn å tillegge en part særlige rettigheter som han ikke har noen klar hjemmel for i kontrakten. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved påvirker bruk av uklarhetsregelen eID eller dersom bankenes forpliktelser etter hvitvaskingsloven danner grunnlag for avvisning. Nektelse på grunnlag av manglende RFID-brikke, manglende norsk fødselsnummer eller fordi en person bistås av verge med den rettslige handleevnen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen be- hold er ikke får et tilstrekkelig vernsaklig begrunnet. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalen, men likevel ha et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettigheter, som etter en naturlig oppfatning Samtlige av hva som de tre sistnevnte kontraheringsnektelsene vil også utgjøre diskriminering. Det er rimelig når det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes i favør av opphavsmann uansett om han eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdet. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har forfattet kontrakten. Hvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdet, og til og med har forfattet avtalen, vil opphavsmannen tape i henhold til uklarhetsregelen, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke funnet noe i rettspraksis som direkte indikerer også tvilsomt hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann i alle fall må kunne anses som like ”sterk” part som erverver, om ikke mer kyndig enn erverver. Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i denne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, selv om det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens område, vil kanskje være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i spørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men etter Rt. 2001 s. 872, er det i følge Høyesterett slik at spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av eiendomsrett bankenes nektelse på grunn av ordlyden manglende opprettelse av kundeforhold utgjør saklig grunn. Avhandlingen illustrerer at det eksisterer flere tilfeller hvor tilbydere av eID kan ha saklig grunn til kontraheringsnektelse. Det er dermed klart at myndighetenes mål om at alle innbyggere i dommenNorge skal ha mulighet til å få utstedt eID på øverste sikkerhetsnivå ikke kan nås gjennom dagens system. Xxxxxxxx begrenser ikke den restriktive fortolkingsnormen Videre har det gjennom avhandlingen blitt avdekket flere problemer knyttet til overdragelse av opphavsrett jfr. ”…uklare avtaler tolkes restriktivt dagens system, noe jeg vil vurdere i opphavsmannens favørdet følgende kapittelet om rettspolitiske betraktninger.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før det foreligger annen entydig Høyesterettspraksis, som støtter denne tolkingen av spesialitetsprinsippet. Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker i anvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. 2001

Oppsummering. Både spesialitetsprinsippets og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør at de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter Formålet med analysen vi nå har foretatt, er å kunne plassere avtaler om finansiell leasing i en tolkingsprosessstørre sammenheng. Inntrykket På denne måten er det enklere å videre gjøre rede for de mulige grunnlag konkursboet har til å få dekning i den merverdi avtalen kan representere for leasingtaker. Analysen over viser at retten ofte mener de avtaler om finansiell leasing reelt sett har kommet fram en del likheter med avtaler om kjøp på kreditt. Privatrettslig ser vi at store deler av den økonomiske risiko som gjerne forbindes med eiendomsretten, overføres til det riktige resultat ved bruk av de generelle avtalerettslige tolkingsmomenteneleasingkunden. I forlengelsen av dette føyer de Avtalen selv fører likevel til uklarhetsregelen at leasingkunden aldri får full rettslig eller spesialitetsprinsippet, fordi dersom tolkingen etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, vil resultatet uansett bli det samme ved bruk av disse. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det avtalerettslige regelverketfaktisk rådig- het over leasinggjenstaden(e). Dette kan være en del er med på å gi avtalene karakter av forklaringen på at retten er forsiktigleieavta- 76 NRS 14 pkt. 23 le. Det samme gjør bransjens behandling av avtaler om finansiell leasing, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglen, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkevidde. Når man velger den tolking som gir en rimelig og balansert løsning av 126 xxxx://xxxx.xx.xx/xxxxxxxx/xxxx/xxxxxxx0000.xxx, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, og det at man tar hensyn til kontraktspraksis på området, må ofte regnes som utfylling. Det er min oppfatning at det er etter slike utfyllende vurderinger, at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer til sin rett. Tolkingsreglene er på mange måter å anse som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåter. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- og rimelighetsbetraktninger, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet være at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen og ikke erverver, selv om dette ikke er direkte regulert i avtalen. Ut fra rettspraksis kan man legge til grunn at domstolene lettere utfyller en kontrakt når det gjelder å oppstille begrensninger i en ubegrenset forpliktelse eller rettighet, enn å tillegge en part særlige rettigheter som han ikke har noen klar hjemmel for i kontrakten. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved bruk av uklarhetsregelen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen ikke får et tilstrekkelig vern. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalen, men likevel ha et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettigheter, som etter en naturlig oppfatning av hva som er rimelig når det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes i favør av opphavsmann uansett om han eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdet. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har forfattet kontrakten. Hvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdet, og til og med har forfattet avtalen, vil opphavsmannen tape i henhold til uklarhetsregelen, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke funnet noe i manglende rettspraksis som direkte indikerer hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelengår i motsatt retning av slik bransjepraksis. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann Offentligrettslig deler klassifiseringen seg i alle fall må kunne anses to; skatterettslig behandles avtalene som like ”sterk” part som erververleieavtaler, om ikke mer kyndig enn erverver. Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i denne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, selv om mens det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens område, vil kanskje være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i spørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men etter Rt. 2001 s. 872, er det i følge Høyesterett slik at spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av eiendomsrett på grunn av ordlyden overføringen av økonomisk risiko behand- les som kjøp på kreditt i dommenregnskapsretten. Xxxxxxxx begrenser ikke I analysen har vi bevisst utelatt reelle hensyn og rimelighetsvurderinger. Vi har ønsket å redegjøre for leasingavtalers plass i konkurs slik den restriktive fortolkingsnormen er og praktiseres i dag. Derfor har bransjepraksis og manglende rettspraksis for oss veiet tyngst. De reelle hensyn mv. er det opp til overdragelse av opphavsrett jfrlovgiver å anvende dersom de finner det nød- vendig å endre lovgivningen rundt leasinginstituttet. ”…uklare Vår konklusjon er med dette at avtaler tolkes restriktivt om finansiell leasing i opphavsmannens favør.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før sin alminnelighet må behandles som en form for leie i forhold til beslagsretten. Såfremt det foreligger annen entydig Høyesterettspraksisrettsvern for avtalen, som støtter denne tolkingen av spesialitetsprinsippet. Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker har konkursboet derfor ingen beslagsrett i anvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. 2001leasinggjenstan- den.

Oppsummering. Både spesialitetsprinsippets Problemstillingen i denne avhandlingen har vært å finne ut av lojalitetspliktens grenser i kontraktsforhold. For å belyse problemstillingen valgte jeg noen utvalgte kontraktstyper. Forbrukeravtaler, kommersielle avtaler og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør forsikringsavtaler. Gjennom denne oppgaven ville jeg ta opp en hypotese om at de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter i lojalitetsplikten for avtaler mellom to profesjonelle parter vil være annerledes enn mellom parter med en tolkingsprosessaktør som er sterkere enn den andre. Inntrykket Hypotesen min har vært at lojalitetsplikten er annerledes avhengig av type kontrakt. Det jeg har funnet ut av er at retten ofte mener utgangspunktet er at kravet til lojalitet gjelder i alle kontrakter.91For- brukeravtaler er som hovedregel beskyttet av forbrukerlovgivningen. Man finner utslag av lojalitetsplikten i mange bestemmelser som omhandler forbrukere. Flere av bestemmelsene i kjøpsloven er basert på lojalitetsprinsippet.92I denne avhandlingen har jeg vært inne på avtaler mellom forbruker og finansinstitusjoner. Veilednings og frarådingsplikten har vært sentral i drøftelsen av grensene for lojalitetsplikten. Likhetstrekkene som går igjen, er at det aller største ansvaret for å opptre lojalt ligger hos den profesjonelle aktør. I forbrukerkjøp vil det gjelde selger og i kontakt med finansinstitusjonen vil det være typisk hos banken. Etter norsk rett eksisterer det ikke noen generell opplysningsplikt, og partene har ansvaret for egne forutsetninger og forventningene de har kommet fram til det riktige resultat ved bruk avtalen.93Opplysningsplikten er som nevnt mange ganger et utslag av de generelle avtalerettslige tolkingsmomenteneden ulovfestede lojalitetsplikten, og den vil være anvend- bar i alle type avtaler. Villedende opplysninger eller mangelfulle opplysninger kan være brudd på lojalitetsplikten. Det finnes bestemmelser i kontraktslovgivningen som omtaler opplysningsplikten. Dette er en sentral del i alle avtaletypene jeg har vært inne på. I forlengelsen av dette føyer de til uklarhetsregelen eller spesialitetsprinsippetforsik- ringsavtaler eksisterer det en opplysningsplikt for forsikringstakeren, fordi dersom tolkingen etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, mens det i kommersi- elle avtale ikke vil resultatet uansett bli eksistere en like sterk opplysningsplikt. I hvert fall når det samme ved bruk av dissegjelder rene 91 Rt. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det avtalerettslige regelverket. Dette kan være en del av forklaringen på at retten er forsiktig, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglen, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkevidde. Når man velger den tolking som gir en rimelig og balansert løsning av 126 xxxx://xxxx.xx.xx/xxxxxxxx/xxxx/xxxxxxx0000.xxx, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, og det at man tar hensyn til kontraktspraksis på området, må ofte regnes som utfylling1988 s. 1078 92 Xxxxxx (2007) s. 605 93 Nazarian (2007) s.359 spekulasjonsavtaler. Det er min oppfatning ikke dermed sagt at man kan finne på hva som helst i en kom- mersiell avtale. Høyesterett tok stilling til dette i Haughom-dommen, hvor manglende opp- lysning fra den en part førte til at avtalen ble erklært ugyldig. Det er hevet over enhver tvil at det er etter slike utfyllende vurderinger, forskjeller på lojalitetspliktens grenser i forbrukerav- taler og kommersielle avtaler. Hvor strengt den blir bedømt avhenger av hvilke parter som er involvert. For å kunne finne ut av hypotesen min er det rettspraksis som har vært den sentrale rettskildefaktoren. Med tanke på at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer til sin rett. Tolkingsreglene den ulovfestede lojalitetsplikten er på mange måter å anse som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåter. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- og rimelighetsbetraktninger, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet være at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen og ikke erververutviklet gjennom rettspraksis, selv om dette ikke er direkte regulert den i avtalen. Ut fra rettspraksis kan man legge til grunn at domstolene lettere utfyller en kontrakt når det gjelder å oppstille begrensninger senere tid har blitt lovfestet i en ubegrenset forpliktelse eller rettighetrekke lovbestemmel- ser, enn eksisterer det ingen generell lovfestet lojalitetsplikt. I kommersielle avtaler har man prøvd å tillegge en part særlige rettigheter som han ikke har noen klar hjemmel lage standardkontrakter i bransjen, for i kontraktenå kunne ivareta partenes interesse. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved bruk av uklarhetsregelen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen ikke får et tilstrekkelig vern. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalenDet er vanskelig å konkretisere lojalitetsplikten, men likevel ha et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettigheter, som etter en naturlig oppfatning av hva som er rimelig når det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes i favør av opphavsmann den følger uansett om han den verken er stadfes- tet i avtalen eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdetloven. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har forfattet kontrakten. Hvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdet, og til og med har forfattet avtalen, Hensynene vil opphavsmannen tape være ulike i henhold til uklarhetsregelen, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke funnet noe i rettspraksis som direkte indikerer hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann i alle fall må kunne anses som like ”sterk” part som erverver, om ikke mer kyndig enn erverver. Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i denne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, selv om det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens område, vil kanskje være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i spørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men etter Rt. 2001 s. 872, er det i følge Høyesterett slik at spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av eiendomsrett på grunn av ordlyden i dommen. Xxxxxxxx begrenser ikke den restriktive fortolkingsnormen til overdragelse av opphavsrett jfr. ”…uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favørde ulike kontraktsområdene.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før det foreligger annen entydig Høyesterettspraksis, som støtter denne tolkingen av spesialitetsprinsippet. Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker i anvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. 2001

Oppsummering. Både spesialitetsprinsippets og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør at de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter Utformingen av kontrakter i en tolkingsprosess. Inntrykket er at retten ofte mener de har kommet fram til det riktige resultat ved bruk av de generelle avtalerettslige tolkingsmomentene. I forlengelsen av dette føyer de til uklarhetsregelen eller spesialitetsprinsippet, fordi dersom tolkingen etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, vil resultatet uansett bli det samme ved bruk av disse. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det avtalerettslige regelverket. Dette kan flerleddede forhold viser seg i praksis å være en større utfordring enn man i utgangspunktet forventer. Som avhandlingen har vist, er det mange spørsmål som bør tas opp til vurdering ved kontrahering med underleverandører i offshorekontrakter. Hovedkontrakten inneholder opptil flere bestemmelser som eksplisitt skal videreføres til underkontrakten, men også en del av forklaringen på at retten er forsiktig, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglenbestemmelser som bør videreføres, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkeviddeat dette er direkte uttalt i hovedkontrakten. Når man velger den tolking som gir en rimelig Norsk Fabrikasjonskontrakt detaljregulerer partenes rettigheter og balansert løsning av 126 xxxx://xxxx.xx.xx/xxxxxxxx/xxxx/xxxxxxx0000.xxx, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktningerplikter i stor grad, og det kan vanskelig sees at man tar hensyn kontrakten kommer til kontraktspraksis sin fulle rett dersom back to back-prinsippet ikke blir fulgt helt ut. Grunnen til det er at bruken av underleverandører i virksomheten er meget omfattende. De store leverandørene er avhengige av oppfyllelseshjelp fra underleverandører av forskjellige grunner. Dette er belyst tidlig i avhandlingen. Leverandørens plikter og rettigheter kan vanskelig sees oppfylt dersom leverandørens underleverandører ikke har oppfylt på områdetsamme vilkår som han er forpliktet til å gjøre. Den store hovedregel er at leverandøren er ansvarlig for sine underleverandører, og at forpliktelser overfor selskapet ikke xxxxxx selv om det er andre enn leverandøren selv som utfører kontraktsarbeidet. Leverandøren innehar flere valgmuligheter vedrørende kontraheringsmuligheter med underleverandør, og som avhandlingen har vist, er det back to back-prinsippet som oftest kommer til anvendelse. For at prinsippet skal optimaliseres kreves det mer enn en ren speiling av hovedkontrakten nedover i kontraktshierarkiet. Leverandørens viktigste oppgave ved kontrahering med underleverandør, er å legge kontrakten til rette slik at han selv ikke kommer i misligholdssituasjon overfor selskapet. I tillegg må ofte regnes han sørge for at underleverandør får de samme rettigheter han selv har overfor selskapet. Kontraktsadministrasjonen er strengt regulert i NF 05, og det er mange frister som utfyllingtil enhver tid skal overholdes. Det er min oppfatning særlig i de bestemmelser der frister nedover i hierarkiet er av betydning at underkontrakten må særtilpasses. Mange av kontraktens bestemmelser innehar generelle standardiserte frister som ”uten ugrunnet opphold” og ” innen rimelig tid”. Disse fristene kan fort by på problemer når flere ledd med oppfyllelseshjelpere er involvert, og det er etter slike utfyllende vurderinger, viktig å påse at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer alle ledd får tilstrekkelig med tid til sin rettå oppfylle innen utløp av fristen. Tolkingsreglene På entrepriserettens område er på mange måter å anse det utformet en egen standard til bruk ved underentrepriser. En liknende standard til bruk ved underleveranser i fabrikasjonskontrakter ville helt klart lettet mye av det kontraktsadministrative arbeidet som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåter. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- og rimelighetsbetraktninger, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet være at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen og ikke erverver, selv om dette ikke er direkte regulert i avtalen. Ut fra rettspraksis kan man legge til grunn at domstolene lettere utfyller en kontrakt når det gjelder å oppstille begrensninger i en ubegrenset forpliktelse eller rettighet, enn å tillegge en part særlige rettigheter som han ikke har noen klar hjemmel for i kontrakten. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved bruk av uklarhetsregelen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen ikke får et tilstrekkelig vern. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalentidkrevende, men likevel ha like fullt nødvendig, i utarbeidelsen av kontrakter til bruk ved underleveranser. En enklere teknikk som vil gi alle parter et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettighetertilfredsstillende resultat er ønskelig. Back to back-varianten gir langt på vei tilfredsstillende resultater, som etter en naturlig oppfatning av hva som er rimelig når men det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes fortsatt mange forhold som må tas i favør betraktning ved inngåelse av opphavsmann uansett om han eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdet. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har forfattet kontrakten. Hvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdetunderkontrakter, og til og med har forfattet avtalenen ren speiling vil på ingen måte fungere optimalt, vil opphavsmannen tape i henhold til uklarhetsregelenhverken for selskap, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke funnet noe i rettspraksis som direkte indikerer hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann i alle fall må kunne anses som like ”sterk” part som erverver, om ikke mer kyndig enn erverver. Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i denne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, selv om det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens område, vil kanskje være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i spørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men etter Rt. 2001 s. 872, er det i følge Høyesterett slik at spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av eiendomsrett på grunn av ordlyden i dommen. Xxxxxxxx begrenser ikke den restriktive fortolkingsnormen til overdragelse av opphavsrett jfr. ”…uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favørleverandør eller underleverandør.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før det foreligger annen entydig Høyesterettspraksis, som støtter denne tolkingen av spesialitetsprinsippet. Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker i anvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. 2001

Oppsummering. Både spesialitetsprinsippets og uklarhetsregelens subsidiære natur gjør at Ovenfor har vi sett på ulike prosessuelle sider ved konkurrentens håndhevelse av iverksettel- sesforbudet i henhold til de ofte blir støttemomenter eller tilleggsargumenter i en tolkingsprosesskrav EØS-retten stiller. Inntrykket er at retten ofte mener de har kommet fram Konkurrentens muligheter til det riktige resultat ved bruk av de generelle avtalerettslige tolkingsmomentene. I forlengelsen av dette føyer de til uklarhetsregelen eller spesialitetsprinsippetå håndheve iverksettelsesforbudet gjennom ugyldighetssøksmål, fordi dersom tolkingen synes å være uproblematisk etter tolkingsmomentene skulle etterlate noen tvil, vil resultatet uansett bli det samme ved bruk av disse. Videre gir tolkingsreglenes utbredelse særlig tyngde til argumentasjonen. Hensynet til konsekvens og harmoni tilsier at bruk av tolkingsregler kan få relativt stor betydning for utviklingen av det avtalerettslige regelverket. Dette kan være en del av forklaringen på at retten er forsiktig, og ofte bare henviser til spesialitetsprinsippet og uklarhetsreglen, uten å komme inn på deres spesifikke anvendelsesområde eller rekkevidde. Når man velger den tolking som gir en rimelig og balansert løsning av 126 xxxx://xxxx.xx.xx/xxxxxxxx/xxxx/xxxxxxx0000.xxx, lest 28 mars, 2009 kontraktsforholdet, legger man til grunn den regel som etter eget skjønn gir det rimeligste resultat. Slike alminnelige rimelighets- og rettferdighetsbetraktninger, og det at man tar hensyn til kontraktspraksis på området, må ofte regnes som utfyllingnorsk rett. Det er min oppfatning vist at det – etter all sannsynlighet – gjel- der et krav om tvungent prosessfellesskap der konkurrenten angriper en kontrakt han mener innebærer ugyldig statsstøtte. Samtidig er etter slike utfyllende vurderinger, det også påpekt at spesialitetsprinsippet og uklarhetsregelen kommer til sin rettdette neppe skaper særlige pro- blemer for konkurrentens håndhevelse av iverksettelsesforbudet i praksis. Tolkingsreglene er på mange måter Gjennomgangen har også vist at konkurrentens håndhevelse av iverksettelsesforbudet i en viss grad synes å anse som veiledende synspunkter og gir anvisning på aksepterte juridiske begrunnelsesmåter. Disse springer ofte ut fra alminnelig rettferds- og rimelighetsbetraktninger, eller hva som ut fra reelle hensyn fremtrer som en fornuftig løsning. Dette blir ekstra tydelig i spesialitetsprinsippets anvendelse. Der spesialitetsprinsippet etter sin ordlyd i åvl. utfordre den tradisjonelle tolkningen av tvisteloven § 39 a må regnes som en avgrensende nesten innskrenkende regel, gir den ulovfestede, generelle regelen et utvidende eller analogisk preg til spesialitetsprinsippet. Når 1-3 når det gjelder spesialitetsprinsippet må utgangspunktet adgang- en til stansing av generelle støtteordninger. Det synes likevel ikke å være absolutte hindringer mot slike søksmål etter norsk rett.381 Ekvivalensprinsippet innebærer videre at nye rettigheter til et verk tilfaller opphavsmannen midlertidig sikring er aktuelt etter tvistelovens regler også der vilkårene i CELF II ikke er oppfylt. Gjennomgangen av reglene om midlertidig sik- ring, har vist at konkurrentens krav om midlertidig stansing og ikke erververtilbakeføring i stor grad lar seg forankre i tvisteloven, selv om dette vilkårene riktignok ikke alltid passer like godt. Der er direkte regulert vilkåre- ne i avtalenCELF II er oppfylt, kan det imidlertid oppstå behov for at enkelte vilkår enten tolkes i samsvar med presumsjonsprinsippet eller tilsidesettes etter tvisteloven § 1-2 eller EØS-loven § 2. Ut fra rettspraksis Det ble også pekt på at reglene om sikkerhetsstillelse og erstatning neppe hindrer konkur- renten i håndhevelsen av iverksettelsesforbudet på en måte som strider mot EØS-retten. Endelig ble det vist at konkurrenten kan man legge til grunn få fastsettelsesdom for at domstolene lettere utfyller støttegiver plikter å kreve tilbake støtten. Det ble imidlertid også påpekt at en kontrakt når det gjelder å oppstille begrensninger i slik dom ikke nødvendigvis tilfører kon- kurrenten mer enn en ubegrenset forpliktelse eller rettighet, enn å tillegge en part særlige rettigheter som han fastsettelsesdom om at støttegiveren har brutt iverksettelsesforbudet. 381 Med mulig forbehold for tilfeller der Stortinget ennå ikke har noen klar hjemmel for vedtatt en støtteordning i kontraktenstrid med iverksettel- sesforbudet. Utgangspunktet at opphavsmannen får de nye rettighetene til et verk vil etter min oppfatning ivareta hensyn til rettferdighet og rimelighet når spesialitetsprinsippets ensidige vern benyttes. Ved bruk av uklarhetsregelen i slike tilfeller kan det tenkes at opphavsmannen ikke får et tilstrekkelig vern. Opphavsmannen kan anses mest kyndig og ha forfattet avtalen, men likevel ha et behov for vern mot at slike faktorer fører til at andre erverver rettigheter, som etter en naturlig oppfatning av hva som er rimelig når det er tale om åndsverk, tilhører opphavsmannen. Spesialitetsprinsippet skal tolkes i favør av opphavsmann uansett om han eller hun må vurderes som den sterke part i kontraktsforholdet. Uklarhetsregelen er derimot partsnøytral og tolkes mot den som anses mest kyndig eller den som har forfattet kontrakten. Hvis situasjonen er den at opphavsmannen er den sterkeste part i kontraktsforholdet, og til og med har forfattet avtalen, vil opphavsmannen tape i henhold til uklarhetsregelen, men fremdeles vinne fram ved bruk av spesialitetsprinsippet. Spørsmålet blir da om spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen og om uklarhetsregelen i det hele tatt har noen posisjon på opphavsrettens område. Jeg har ikke funnet noe i rettspraksis som direkte indikerer hvorvidt spesialitetsprinsippet har forrang foran uklarhetsregelen. I Alcatel dommen kunne man kanskje ane konturene av en situasjon der opphavsmann i alle fall må kunne anses som like ”sterk” part som erverver, om ikke mer kyndig enn erverver. Uklarhetsregelen hadde kanskje gitt et rimeligere resultat i denne situasjonen.127 Her ble i alle fall spesialitetsprinsippets ”natur” gitt forrang, selv Selv om det skulle være i strid med XXX-retten at det ikke var henvist til direkte. Spørsmålet om uklarhetsregelen kan reises søksmål for å hindre Stor- tinget i det hele tatt kommer til anvendelse på overdragelser på opphavsrettens områdeå vedta en generell støtteordning, vil kanskje synes dette uansett å være avhengig av om spesialitetsprinsippet får anvendelse på uklare avtaler om eiendomsrett til åndsverk. Hvis svaret er at spesialitetsprinsippet ikke får anvendelse i spørsmålet om eiendomsrett, åpner det seg et anvendelsesområde for uklarhetsregelen.128 Spesialitetsprinsippets anvendelse på overgang av eiendomsrett er diskutert, men en skranke som må gjelde etter Rt. 2001 s. 872, er det i følge Høyesterett slik at spesialitetsprinsippet får anvendelse også på overdragelse av eiendomsrett på grunn av ordlyden i dommen. Xxxxxxxx begrenser ikke den restriktive fortolkingsnormen til overdragelse av opphavsrett jfr. ”…uklare avtaler tolkes restriktivt i opphavsmannens favørnorsk rett.”129 Den rettskildemessige verdien av denne dommen vil nok ikke være helt klar før det foreligger annen entydig Høyesterettspraksis, som støtter denne tolkingen av spesialitetsprinsippet. Annen rettspraksis, og da spesielt underrettspraksis, spriker i anvendelsen av prinsippet fra den generelle tolkingsnormen som anvendes i Rt. 2001