Presentasjon av tema. Tema for denne fremstillingen er virksomhetsoverdragelser som skjer i form av aksjekjøpsavtaler. Jeg skal se på erstatning ved garantibrudd i slike avtaler, og analysere hvilke rettslige prinsipper som gjelder for utmålingen. Jeg skal ta for meg to særlige problemstillinger som kan oppstå i den forbindelse. Virksomheter kan overdras fra en part til en annen, blant annet gjennom salg. For aksjeselskaper kan dette skje ved salg av aksjene i selskapet eller ved salg av innmaten i selskapet.1 Det er er ikke uvanlig at selger garanterer for ulike forhold ved den underliggende virksomheten, og slike garantier blir typisk samlet i en garantikatalog som inntas som del av kjøpekontrakten. Garantiene kan være forskjellige i utforming og innhold, men har til felles at de innebærer et tilsagn fra selger til kjøper om ulike forhold ved aksjene eller den underliggende virksomheten. Garantiene kan si noe om hva partene har avtalt om virksomhetens beskaffenhet, og bidrar til å fastlegge hvilke krav kjøper kan stille til virksomheten som overdras. Sånn sett bidrar de i å fordele risiko mellom partene. I tillegg kan de tjene som et ansvarsgrunnlag for erstatning ved at de kan statuere tilsikringsansvar.2 Dersom det foreligger garantibrudd i forbindelse med en aksjeoverdragelse, vil det kunne utløse erstatningansvar. Erstatningsansvaret kan reguleres av aksjekjøpsavtalen, og kan følge av lov 13 mai 1988 nr. 27 om kjøp (kjøpsloven). Etter kjøpslovens § 40 og § 67 er utgangspunktet at erstatningen skal dekke det økonomiske tapet som er en følge av kontraktsbruddet. Når kjøpsgjenstanden er aksjer og transaksjonen innebærer en virksomhetsoverdragelse, oppstår noen særlige utfordringer ved erstatningsutmålingen. Et innledende spørsmål er hvem sitt tap man skal ta utgangspunkt i ved beregningen: tapet for kjøper eller tapet for selskapet? I slike tilfeller må man ta stilling til hvorvidt det skal tas utgangspunkt i den direkte økonomiske konsekvensen garantibruddet har for den underliggende virksomheten, eller i tapet for kjøper, da særlig i form av redusert aksjeverdi. Et annet spørsmål er hva som er indirekte tap ved slike avtaler etter garantibrudd. Begge disse problemstillingene skal jeg forsøke å besvare i det følgende. Jeg vil se hvordan partenes avtale kan regulere problemstillingene, og hvordan disse kan suppleres og tolkes i lys av bakgrunnsretten.
Presentasjon av tema. En tariffavtale er en avtale mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeidsforhold. Mens den individuelle arbeidsavtale inngås mellom den enkelte arbeidstaker og dennes arbeidsgiver, er tariffavtalen en kollektiv avtale som har bindende virkning for flere arbeidstakere. Selv om begge avtaletyper regulerer arbeidsforhold, fungerer de i utgangspunktet som reguleringsinstrument på to forskjellige nivå. Forholdet mellom disse to nivåene reiser en rekke spørsmål. Tema for denne oppgaven er de virkninger tariffavtalen har for den individuelle arbeidsavtalen. Tariffavtalen er en kollektiv regulering av arbeids- og lønnsvilkår,1 og innehar derfor bestemmelser av stor betydning i det enkelte arbeidsforhold. På denne måten er tariffavtalen rent kvalitativt et viktig rammeverk i de berørte arbeidsforhold. Det er derfor sentralt å avklare hvilken virkning tariffavtalen har for den individuelle arbeidsavtalen. Videre viser forskning at det på arbeidsgiversiden i privat sektor er en organisasjonsgrad på i underkant av 70 prosent.2 Oppgavens problemstilling vil også være relevant i de tilfeller arbeidsgiver ikke er organisert, men likevel har en tariffavtale, enten i form av lokal avtale eller direkteavtale. Det forutsettes altså for oppgaven at arbeidsgiver er tariffbundet. Tariffbundne virksomheter kan enten ha ansatte som er bundet til samme tariffavtale som virksomheten selv, ansatte som er uorganisert eller ansatte som er bundet til en annen tariffavtale enn den arbeidsgiveren er bundet til. De to sistnevnte gruppene vil samlet betegnes som utenforstående arbeidstakere.3 Arbeidsgivers tariffavtale vil imidlertid være av betydning i alle disse tre relasjoner.4 Dette illustrerer hvordan tariffavtalen også kvantitativt er av stor betydning i norsk arbeidsliv, hvilket aktualiserer oppgavens problemstilling ytterligere.
Presentasjon av tema. Denne bacheloroppgaven vil ta for seg temaet demokrati, i lærebøker for ungdomsskolen. Dette vil vi presentere gjennom en komparativ litteraturanalyse, basert i lærebøkene Makt og Menneske – Samfunnskunnskap 101, Undervegs – Samfunnskunnskap 8-102 og Monitor 3 – Samfunnskunnskap Grunnbok3. Det vi vil finne ut er hvordan disse tre lærebøkene i samfunnskunnskap vektlegger kunnskap om, i og for demokrati i teksten og i oppgavene, dette er tre begrep som vil bli utbrodert ytterligere i teorikapittelet av denne oppgaven.
Presentasjon av tema. Avhandlingen omhandler finansielle leasingavtalers stilling ved konkurs; herunder konkursboets rett til å nyttiggjøre den merverdi en slik avtale kan representere. Avtaler om finansiell leasing av en gjenstand er mye brukt ved anskaffelse av driftsmidler i næringsvirksomhet. Finansiell leasing karakteriseres ved at et leasingselskap (leasinggiver) står som utleier av et formuesgode til en leietaker (leasingkunden) som i termi- ner i en gitt minimumsperiode nedbetaler det leasinggiver betalte for dette, med tillegg av renter. Etter endt minimumsperiode, blir leasingkunden inne- haver av en eksklusiv rett til videre leie av objektet til en meget gunstig pris. En avtale om finansiell leasing vil når den er nedbetalt, ofte ha en merverdi for leasingkunden. Dette gjelder både i tiden før og etter minimumsperioden er over. Verdien vil normalt være høyere jo nærmere minimumsperiodens utløp man er. Dersom leasingkunden går konkurs, er det denne merverdien konkursboet ønsker å nyttiggjøre seg av slik at den kan gå til dekning av de krav leasing- takerens kreditorer har i boet. For at dette skal kunne gjøres, er det en forutsetning at konkursboet har be- slagsrett i den rett som representeres i den finansielle leasingavtalen. I Norge har det, siden leasinginstituttet ble etablert, vært uenigheter rundt konkursboets rett til beslag i finansielle leasingavtaler. 1 I hovedsak sentre- rer diskusjonen seg rundt klassifiseringen av slike avtaler. Teoretikere som tar til orde omkring temaet, klassifiserer stort sett avtalene som innkjøpskre- ditt med pantesikkerhet for leasingselskapet, mens leasingselskapene hol- der fast på at avtalen er en avtale om leie. Den juridiske teorien rundt temaet hevder at deres redegjørelse i stor grad har vært ment for å kartlegge jussen de lege lata. 2 Likevel har praksis vært å behandle finansiell leasing som en avtale om leie.
Presentasjon av tema. Avhandlingens tema er hvordan lisensavtalen påvirkes av at patenthaveren går konkurs. Av- handlingen pretenderer ikke å være en uttømmende redegjørelse for alle problemstillinger som kan oppstå i relasjon til lisensavtalen og konkurs. Til det er både ordgrensen og tiden til disposisjon for knapp. Jeg vil derimot forsøke å gi en oversikt over de problemstillingene som viser i hvilken grad lisensavtalen legger begrensninger på boets mulighet til å forvalte kon- kursdebitors patentrettigheter, herunder boets mulighet for å tre inn i lisensavtalen, samt hvil- ke av avtalens rettigheter lisenstaker kan gjøre gjeldende også under konkursen.
Presentasjon av tema. Utveksling og behandling av informasjon er grunnleggende for avtaleslutninger. Norsk avtalerett bygger tradisjonelt sett på at avtalebinding oppstår etter regler om tilbud og aksept, jfr. Lov om avslutning av avtaler, om fuldmagt og om ugyldige viljeserklæringer (avtaleloven) av 31. mai 1918 nr. 04. Vår digitale tidsalder har åpnet for nye effektive metoder for elektronisk handel og inngåelser av avtaler. I dag er det vanlig å benytte seg av en PC koblet opp mot Internett for å kommunisere med andre. Selv om lovgivningen som hovedregel er teknologinøytral, dukker det likevel opp nye rettslige problemsstillinger når ny teknologi anvendes innenfor kommunikasjon. Et eksempel på dette kan være der et tilbud er fremsatt skriftlig på papir, men blir akseptert elektronisk. Vil bindende avtale være inngått? En annen problemstilling kan knyttes til ordlyden i en lovbestemmelse, for eksempel om når rettsvirkninger inntrer når meldingen”har kommet frem” i et datanettverk som Internett. Selv om det klare utgangspunkt i avtaleretten er avtale- og formfrihet, finnes det likevel enkelte bestemmelser i lovverket stiller opp som formkrav for avtaleinngåelse, som for eksempel krav om skriftlighet. Digitale kommunikasjonsmetoder og formater endres stadig. De får hele tiden nye anvendelsesområder, og blir tatt i bruk av stadig flere. Det er myndighetens mål at elektronisk kommunikasjon og bruk av nett som infrastruktur for samhandling skal bli like akseptert, tillitsvekkende og ha samme juridiske holdbarhet som tradisjonell skriftlig kommunikasjon og dokumentasjon. Utenfor rettsområdet er det i tillegg en målsetting om at hele den norske befolkning skal ha tilgang til PC i løpet av 2007.1 På denne bakgrunn er behovet for en rettslig klarering høyst aktuell. Jeg har valgt dette temaet på bakgrunn av min interesse for nye digitale medier og rettslige problemstillinger rundt dette. I historisk perspektiv anser jeg bruk av digital teknologi som et paradigmeskifte på lik linje med den industrielle revolusjon. I vår del av verden kan man knapt tenke seg funksjoner som ikke blir behandlet digitalt.
Presentasjon av tema. Temaet i oppgaven er den særlige lojalitetsplikten bustadoppføringslova og håndverkertjenesteloven pålegger den profesjonelle part overfor bestiller når denne er forbruker. Bustadoppføringslova av 13. juni 1997 nr. 43 (heretter buofl.) med sine Byggblanketter 3425, 3426, 3427 og 3428, er det normale avtaleverket mellom en forbruker og en leverandør når det skal oppføres ny bolig. Lov om håndverkertjenesteloven av 16. juni 1989 nr. 63 (heretter hvtjl.) gjelder for oppdrag om bestemte tjenester (reparasjoner, vedlikehold, installasjoner, ombygging m.m.) som yrkesutøvere(tjenesteytere) skal utføre i ervervsmessig virksomhet og hovedsakelig til personlig bruk for oppdragsgiverne (forbrukerne). ”I den alminnelige kontraktsrett har det utviklet seg et ulovfestet krav til lojalitet som ikke bare gjelder for ved stiftelsen av kontraktsforpliktelser, men så lenge de består.1” I buofl. og hvtjl. er lojalitetsplikten lovfestet og gitt et mer konkret innhold. De mest aktuelle bestemmelsene er buofl. §§ 7, 8 og 13 (2) og hvtjl. §§ 5, 7 og 8. Hovedtanken bak lojalitetsplikten er at de profesjonelle partene forventes å kjenne til hvilke rettsregler som regulerer deres næringsvirksomhet. Dette kan man ikke i så stor grad forvente av en forbruker, og man har derfor utvidet de profesjonelle parters plikter. De får en ytterligere forpliktelse for å yte aktsom og lojal opptreden overfor forbrukeren pga. hans forutsatte svakere stilling. Lojalitetsplikten omtales gjerne som biforpliktelser i juridisk teori.
Presentasjon av tema. Den faktiske situasjonen oppgaven forutsetter har oppstått er at et aksjeselskap har inngått en avtale med en person som har en form for tilknytning til selskapet, for eksempel gjennom å være aksjeeier. Denne nærheten mellom avtalepartene vil kunne medføre at medkontrahentens personlige interesser settes foran selskapsinteressene. Det er flere årsaker til at dette er problematisk. En av grunnene er at man i § 4-1 har nedfelt prinsippet om at alle aksjer gir lik rett i selskapet, og en avtale mellom selskapet og aksjeeier vil kunne være et i uoverensstemmelse med dette prinsippet. Videre kan slike avtaler utgjøre en fare for misbruk av selskapskapitalen, hvilket er problematisk blant annet fordi selskapets ansvar overfor kreditorene begrenset til den innskutte selskapskapitalen.1 Aksjeloven2 § 3-8 kan ses som et virkemiddel for å ivareta særlig disse to prinsippene.3 Bestemmelsen inngår som en del av aksjelovens kapitalregler, men som jeg skal vise senere, er den en nokså atypisk bestemmelse som reiser spesielle problemstillinger. Paragrafen oppstiller, under visse forutsetninger, særskilte krav til saksbehandlingen av avtaler med noen som kan sette sine personlige interesser foran selskapsinteressene. Bestemmelsen fraviker med dette det alminnelige utgangspunktet om at styret i aksjeselskapsretten ikke har noen plikt til å forelegge saker for generalforsamlingen.4 Spørsmålet i denne oppgaven er hva som skal til for at det foreligger en «avtale» etter denne bestemmelsen, og hvilke typer avtaler som faller inn under bestemmelsens virkeområde.