Rettspraksis Eksempelklausuler
Rettspraksis. Det er lite høyesterettspraksis om dette spørsmålet. Dommene som omhandler temaet er fra begynnelsen av forrige århundre. Av annen praksis er en voldgiftsdom inntatt i RG 1972.53 (flekkmassedommen) relevant. I ND1982.264 (Bomek- dommen)er det inntatt en avgjørelse fra Bodø namsrett. Det foreligger en nyere lagmannsrettsdom inntatt i RG 2003.514. I det følgende skal tre relevante høyesterettsdommer fra begynnelsen av 1900 – tallet behandles. Disse er Rt 1909.734 (tømmerdommen), Rt 1910.231 (kudommen) og Rt 1912.263 (jernskrapdommen). Tømmerdommen handler om hvorvidt det forelå en ”virkelig eiendomsoverdragelse” til diverse tømmer. Høyesterett mente at dette var tilfellet, og gav kjøperne separatistrett uten overlevering. Høyesterett kommer, i motsetning til underretten, til at en overdragelseserklæring og individualisering var tilstrekkelig til å fravike kravet til tradisjon som vilkår for eiendomsovergang. I kudommen sto konflikten om retten til delvis forskuddsbetalte kyr. Høyesteretts flertall gav boet beslagsrett, fordi det ikke forelå en ”virkelig eiendomsoverdragelse” som konkursboet måtte respektere. Eiendomsretten gikk ikke over på kjøperen på avtaletidspunktet. Høyesterett setter som kvalifikasjonskrav til eiendomsoverdragelen, hvis den ikke overføres mellom partene på avtaletidspunktet, at den skal være ”virkelig” ved at kyrne ”utleveres”. Det er mulig at dommen kan tolkes slik at retten setter krav til notoritet og publisitet gjennom utleveringskravet. Det sies imidlertid ikke noe om hvorvidt dette er nødvendig også i tilfelle eiendomsretten virkelig er gått over mellom partene på avtaletidspunktet. Jeg tolker kudommen slik at det ikke kan utelukkes at kjøperen i så fall ville hatt separatistrett. I jernsskrapdommen var det forskuddsbetalt jernskrap som voldte problemer. Retten gav kjøperen medhold uten overlevering, fordi skrapet var tilstrekkelig individualisert. Retten drøfter om eiendomsretten var godt over som følge av individualisering. Også denne dommen handler om hva som skal til for eiendomsrettens overgang, der dette ikke fremgår av partenes avtale. Her mente retten at individualiseringen var tilstrekkelig for at kjøperen skulle ha eiendomsrett i forhold til konkursboet. Dommen nevner ikke overlevering som rettsvernkrav. Retten nevner heller ikke at man i dette tilfellet gjorde et unntak fra et overleveringskrav, som begrunnet et krav til individualisering. Se om dette i punkt 2.5. Dommene handler om eiendomsrettens overgang - ikke rett...
Rettspraksis. Det foreligger en del relevant rettspraksis.8 For spørsmålet om norsk underrettspraksis9 som rettskilde er et tradisjonelt utgangspunkt å minne om at Grunnloven § 88 tillegger Høyesterett kompetanse å dømme som siste instans.10 Dette har i juridisk teori gitt grunnlag for en bred debatt om rettpraksis, som rettskilde, prejudikater, eller argumentasjonskilde. Ytterpunktene er en totalt avvisende holdning til underrettspraksis versus et mer åpent syn knyttet til kildenes nærmere kvalitet.11 Det fører for langt for et innledende rettskildekapittel å gå inn på denne debatten, og det skal kun gis noen korte
Rettspraksis. Rt 1890 s. 75
Rettspraksis. Rettspraksis har høy rettskildemessig verdi ved løsningen av spørsmål rundt fraktavtalene, slik den også har ved løsning av andre juridiske spørsmål. De fleste avgjørelser som angår sjørettslige spørsmål publiseres i domssamlingen Nordiske Domme i Sjørettsanliggender (ND).11 Der publiseres også avgjørelser fra de andre nordiske landene samt voldgiftsavgjø- relser. Disse voldgiftsavgjørelsene vil kunne ha like mye rettskildemessig vekt som avgjø- relser av ordinære domstoler.12
Rettspraksis. Det er over 10 år siden NS 8401 og NS 8402 ble vedtatt, men det foreligger likevel svært liten rettspraksis knyttet til standardene, og – med unntak av en dom fra Borgarting som gjaldt fastlegging av kontraktsomfanget under NS 8402 gjennom tolkning av e‐postkorrespondanse‐ ingen som gjelder endring i konsulentkontrakter. Derfor vil det meste av relevant rettspraksis være knyttet til de andre kontraktsstandardene nevnt ovenfor. I den grad slik praksis er egnet til å belyse bakgrunnsretten, vil den ha betydning for tolkningen av konsulentkontraktene. I forhold til adgangen til endringer etter anskaffelsesreglene er det heller ingen rettsavgjørelser i overrettene som er relevante. Dette er imidlertid ikke så unaturlig, da disse spørsmålene gjerne dukker opp et stykke inn i relativt langvarige kontraktsforhold. Konkurrerende tilbydere mister fort interessen for utviklingen av et kontraktsforhold de ikke er part i, og vil derfor ha liten grunn til å gå til søksmål hvis terskelen for adgangen til endringer blir overskredet. Videre har konkurrerende tilbydere en alternativ klageadgang til Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA) med vesentlig lavere prosesskostnader, og dette vil sannsynligvis dempe villigheten til å gå til sivilt søksmål. KOFA‐ praksis som rettskilde behandles nedenfor.
Rettspraksis. Når standardvilkårene strider mot preseptoriske bestemmelser i loven er utgangspunktet at vilkårene i standarden skal settes til side for de preseptoriske reglene. Men Høyesterett har i noen tilfeller gått litt i motsatt retning i tilfeller med godt innarbeidede avtalte standarder ( ” agreed documents” ). Disse standardene er et resultat av forhandlinger mellom representanter fra begge parters side for å lage vilkår som sørger for balanse i kontraktsforholdet. Et eksem- pel fra rettspraksis er Rt. 1973.737 Hamar Kapp-fergen hvor Høyesterett utaler at løsningen i de avtalte standardvilkårene må kunne utgjør et viktig element under tolkningen av den pre- septoriske bestemmelsen. Høyesterett begrunner standardkontraktens betydning med måten standarden er blitt til på, det at standarden har vært praksis over lang tid og at reglen som stri- der mot den preseptoriske reglen har gode grunner for seg. Derfor kom Høyesterett enstem- mig frem til at standardvilkåret skulle legges til grunn.124
Rettspraksis. Høyesterettsavgjørelser:
Rettspraksis. Høyesterettspraksis Underrettspraksis LB-2016-164672 LB-2016-27940
Rettspraksis. Den sentrale rettskilden for å fastslå innholdet i speditørenes retensjonsrett er norsk rettsprak- sis. Det er fire forholdsvis nye høyesterettsdommer, som gjelder sider ved speditørenes koblede retensjonsrett. To av disse behandler den koblede retensjonsretten direkte1, mens de øvrige dommene behandler omfanget av den koblede retensjonsretten når den kolliderer med andre sikkerhetsretter.2 Jeg gjennomgår disse dommene i større detalj senere i oppgaven. Det finnes videre en lagmannsrettsdom som har behandlet spørsmålet i nyere tid. Denne dommen har noen interessante synspunkter, som ikke har blitt videreført i etterfølgende rettspraksis.3 Det finnes dessuten to eldre høyesterettsdommer4 som tar opp spørsmål tilknyttet kravet om konneksitet.
1 Rt. 1973 s. 967 og rt. 2013 s. 129 2 Rt. 1985 s. 298 og rt. 2008 s. 920 3 RG.1995 s. 52, se punkt 4.5
Rettspraksis. Teori, etc Avhl Kjl Buofl Husll Osv Betydningen av standarder: (agreed documents) Ofte mer detaljerte enn kontraktslovene