Rettspraksis. Det er lite høyesterettspraksis om dette spørsmålet. Dommene som omhandler temaet er fra begynnelsen av forrige århundre. Av annen praksis er en voldgiftsdom inntatt i RG 1972.53 (flekkmassedommen) relevant. I ND1982.264 (Bomek- dommen)er det inntatt en avgjørelse fra Bodø namsrett. Det foreligger en nyere lagmannsrettsdom inntatt i RG 2003.514. I det følgende skal tre relevante høyesterettsdommer fra begynnelsen av 1900 – tallet behandles. Disse er Rt 1909.734 (tømmerdommen), Rt 1910.231 (kudommen) og Rt 1912.263 (jernskrapdommen). Tømmerdommen handler om hvorvidt det forelå en ”virkelig eiendomsoverdragelse” til diverse tømmer. Høyesterett mente at dette var tilfellet, og gav kjøperne separatistrett uten overlevering. Høyesterett kommer, i motsetning til underretten, til at en overdragelseserklæring og individualisering var tilstrekkelig til å fravike kravet til tradisjon som vilkår for eiendomsovergang. I kudommen sto konflikten om retten til delvis forskuddsbetalte kyr. Høyesteretts flertall gav boet beslagsrett, fordi det ikke forelå en ”virkelig eiendomsoverdragelse” som konkursboet måtte respektere. Eiendomsretten gikk ikke over på kjøperen på avtaletidspunktet. Høyesterett setter som kvalifikasjonskrav til eiendomsoverdragelen, hvis den ikke overføres mellom partene på avtaletidspunktet, at den skal være ”virkelig” ved at kyrne ”utleveres”. Det er mulig at dommen kan tolkes slik at retten setter krav til notoritet og publisitet gjennom utleveringskravet. Det sies imidlertid ikke noe om hvorvidt dette er nødvendig også i tilfelle eiendomsretten virkelig er gått over mellom partene på avtaletidspunktet. Jeg tolker kudommen slik at det ikke kan utelukkes at kjøperen i så fall ville hatt separatistrett. I jernsskrapdommen var det forskuddsbetalt jernskrap som voldte problemer. Retten gav kjøperen medhold uten overlevering, fordi skrapet var tilstrekkelig individualisert. Retten drøfter om eiendomsretten var godt over som følge av individualisering. Også denne dommen handler om hva som skal til for eiendomsrettens overgang, der dette ikke fremgår av partenes avtale. Her mente retten at individualiseringen var tilstrekkelig for at kjøperen skulle ha eiendomsrett i forhold til konkursboet. Dommen nevner ikke overlevering som rettsvernkrav. Retten nevner heller ikke at man i dette tilfellet gjorde et unntak fra et overleveringskrav, som begrunnet et krav til individualisering. Se om dette i punkt 2.5. Dommene handler om eiendomsrettens overgang - ikke rett...
Rettspraksis. Rt. 1991 s. 574 Rt. 1998 s. 276 RG 1986 s. 344 Agder lagmannsrett dom LA-2011-068797 Asker og Bærum tingrett sak 11-012660TVI-AHER/2
Rettspraksis. Høyesterett behandler hvert år mellom to og fem forsikringssaker knyttet til FAL 1989. Innenfor skadeforsikring er det nettopp saker knyttet til uriktige opplysninger etter § 8-1 som er en av de hyppigst forekommende.11
Rettspraksis. Rt-1992-1105. Rt-2000-1811 (Finanger I).
Rettspraksis. Avtalepartene skal, for å nå målsetningen om å komme fram til en mest mulig ensartet anvendelse og tolkning av bestemmelsene i denne avtale, stadig følge med på utviklingen i rettspraksis ved Det europeiske fellesskapets domstol og utviklingen i rettspraksis ved de kompetente domstoler i Island og Norge vedrørende disse bestemmelsene og bestemmelsene i lignende overleveringsinstrumenter. Til dette formål skal det etableres en mekanisme for å sikre jevnlig utveksling av slik rettspraksis.
Rettspraksis. Norsk Retstidende:
Rettspraksis. Det er over 10 år siden NS 8401 og NS 8402 ble vedtatt, men det foreligger likevel svært liten rettspraksis knyttet til standardene, og – med unntak av en dom fra Borgarting som gjaldt fastlegging av kontraktsomfanget under NS 8402 gjennom tolkning av e‐postkorrespondanse‐ ingen som gjelder endring i konsulentkontrakter. Derfor vil det meste av relevant rettspraksis være knyttet til de andre kontraktsstandardene nevnt ovenfor. I den grad slik praksis er egnet til å belyse bakgrunnsretten, vil den ha betydning for tolkningen av konsulentkontraktene. I forhold til adgangen til endringer etter anskaffelsesreglene er det heller ingen rettsavgjørelser i overrettene som er relevante. Dette er imidlertid ikke så unaturlig, da disse spørsmålene gjerne dukker opp et stykke inn i relativt langvarige kontraktsforhold. Konkurrerende tilbydere mister fort interessen for utviklingen av et kontraktsforhold de ikke er part i, og vil derfor ha liten grunn til å gå til søksmål hvis terskelen for adgangen til endringer blir overskredet. Videre har konkurrerende tilbydere en alternativ klageadgang til Klagenemda for offentlige anskaffelser (KOFA) med vesentlig lavere prosesskostnader, og dette vil sannsynligvis dempe villigheten til å gå til sivilt søksmål. KOFA‐ praksis som rettskilde behandles nedenfor.
Rettspraksis. Rt. 1911 s. 417 Rt. 2015 s. 276 Bori I
Rettspraksis. Høyesterettspraksis Rt. 1917 s. 673. Rt. 1984 s. 28. Rt. 1987 s. 442. Rt. 1988 s. 1078. Rt. 1989 s. 1318. Rt. 2001 s. 369. Rt. 2002 s. 696. Rt. 2002 s. 1110. Rt. 2002 s. 1155. Rt. 2003 s. 612. Rt. 2007 s. 1489. Rt. 2010 s. 961. Rt. 2010 s. 1345. Rt. 2012 s. 1729.
Rettspraksis. Rettspraksis har hatt stor betydning for utviklingen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold. Det finnes noen sentrale dommer som har omhandlet problemstillinger rundt dette emnet. Disse dommene vil bli kort omtalt senere i denne avhandlingen. Lojalitetsplikten kommer til anvendelse både i forbrukerkontrakter og i kommersielle kontrakter. Domstolene har derfor tatt stilling til lojalitet i ulike type kontrakter. Andre instanser som har blitt brukt er voldgiftsdomstoler, og forsikringsskadenemnda er hyppig brukt i forsikringsavtaler. Den ulovfestede lojalitetsplikten i kontraktsforhold har sitt utspring i rettspraksis, og er først og fremst utviklet i domstolene. Gjennom flere dommer har Høyesterett tatt stilling til om det eksisterer en ulovfestet lojalitetsplikt. I Rt.1988 s. 1078 presiserer Høyesterett at det i kau- sjonsforhold som i kontraktsforhold ellers, må stilles krav til aktsom og lojal opptreden fra kreditors side overfor kausjonisten.3En annen dom som er av relevans er, Rt.1989 s. 689 hvor saksforholdet omhandler lojalitetsplikten i forsikringsforhold. I denne avgjørelsen presiserer Høyesterett at det må oppstilles krav til lojalitet i forholdet mellom forsikrings- selskap og forsikringstager. Dette vil ha stor betydning for innholdet i sviksbegrepet.4I for- sikringsretten er det helt vanlig med supplerende tvisteløsninger til domstolene. Nemndene av aktualitet er forsikringsskadenemnda, avkortningsnemnda og forsikringsklagekontoret.5 Avgjørelser fra disse nemndene er ikke bindende, men de er likevel brukt som rettskilde- 3 Rt.1988.s 1078 (s.1084) 4 Rt.1989 s. 689 (s.703)