Tema og problemstilling. Etter at kontrakt er inngått mellom en oppdragsgiver og en valgt leverandør kan det oppstå behov for å foreta endringer. Det er ikke uvanlig at oppdragsgivers preferanser forandrer seg under kontraktens løpetid eller at det oppstår nye behov som følge av ytre omstendigheter. Dette gjelder særlig for langvarige eller komplekse kontrakter. Det kan typisk oppstå behov for tilleggsleveranser eller forlengelse av kontraktsperioden. Det kan også oppstå behov for utskiftninger og endringer som følge av teknologisk utvikling under kontraktens løpetid, noe som særlig er aktuelt der kontraktsgjenstanden er knyttet til utviklingen av et IT-system. Andre endringer kan være konvertering av vederlaget til annen valuta, justering av vederlaget eller at kontrakten endres fra leie til kjøp. I andre tilfeller kan det tenkes å oppstå tvist mellom oppdragsgiver og leverandør. For å løse tvisten kan det være ønskelig for partene å inngå et forlik som innebærer visse endringer i kontrakten. Eksempelvis kan det tenkes at et mulig forlik går ut på prisavslag, fristforlengelse eller at kontraktens omfang reduseres betraktelig for å avhjelpe det problemet som har oppstått. Spørsmålet som reises i avhandlingen er om man kan løse slike behov ved å endre en allerede inngått kontrakt eller om slike forandringer skal anses som en helt ny anskaffelse som er undergitt de vanlige reglene for offentlige anskaffelser. Utgangspunktet i norsk rett er at avtaler er bindende og skal holdes slik de er inngått. Partene har imidlertid stor avtalefrihet, slik at endringsbehov kan imøtekommes ved at kontraktspartene fritt kan avtale endringer seg imellom. Når oppdragsgiver er underlagt regelverket for offentlige anskaffelser, stiller dette seg annerledes. Regelverket for offentlige anskaffelser setter sterke begrensninger på partenes avtalefrihet, blant annet ved at oppdragsgiver har en kunngjøringsplikt og ved at det oppstilles krav om åpne og gjennomsiktige prosesser frem til en kontraktsinngåelse. Dette er begrunnet i hensynet til effektiv bruk av samfunnets ressurser og tillit til det offentlige.1 For at regelverket om offentlige anskaffelser ikke skal kunne omgås ved at partene foretar endringer i en inngått kontrakt, må det gjelde visse begrensninger i oppdragsgivers adgang til å foreta endringer. Tidligere var ikke adgangen til endringer i inngått kontrakt regulert i regelverket for offentlige anskaffelser, og kontraktsfasen ble ansett for å bli regulert av kontraktsretten. Det var derfor leng...
Tema og problemstilling. Temaet for denne avhandlingen er hvordan Norsk Totalkontrakt 2015 («NTK») og Norske Innkjøpsbetingelser 2016 («NIB») vil virke sammen i en kontraktskjede. Sentralt står en ana- lyse av hvordan kontraktene fungerer back-to-back. NTK og NIB er standardkontrakter1 utarbeidet for tilvirkning til petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Sammen med Norsk Fabrikasjonskontrakt («NF») er NTK av de hyppigst an- vendte kontraktsgrunnlagene ved bestilling av hele installasjoner og komponenter,2 for ek- sempel en oljeplattform. De brukes derfor normalt i kontraktsforhold mellom et oljeselskap3 («selskapet»), og en hovedleverandør («leverandøren»). NIB er utarbeidet for kontrahering av underleveranser, nærmere bestemt utstyrskomponenter, der hovedkontrakter bygger på NF eller NTK.4 Kontrakter bygget på NIB vil altså normalt være inngått mellom leverandøren og en underleverandør («underleverandøren»).5 Formålet med NIB er at den skal regulere alle sider av kontraktsforholdet mellom leverandø- rer og underleverandører, samtidig som den skal fungere «back-to-back» med hovedkontrak- ter som er basert på NTK eller NF.6 Med «back-to-back» menes, kort og upresist, at under- kontrakten baseres på de samme kontraktsvilkårene som hovedkontrakten.7 Hensikten er å skape en effektiv kontraktskjede.8 I tillegg skal NIB bidra til kostnadsreduksjon i bransjen gjennom standardisering. Endelig er det ved utformingen av kontrakten vektlagt at risiko bør plasseres der den best kan forebygges, slik at man i størst mulig grad unngår at den materiali- serer seg i skade og tap for kontraktspartene.9 Problemstillingen i oppgaven er hvorvidt reguleringen i NIB oppfyller i) hensynet til standar- disering, ii) hensynet til optimal risikoallokering og iii) hensynet til en effektiv kontraktskje-
Tema og problemstilling. Jeg skal i denne oppgaven skrive om avtalefestet pensjon (AFP). Min problemstilling er ”Avtalefestet pensjon. Er det en ordning som bør videreføres?”. Jeg har valgt dette temaet da jeg synes det er et tema som er interessant og aktuelt; både juridisk og samfunnsmessig. AFP er en pensjonsordning som gir arbeidstakerne en mulighet til å slutte helt eller delvis i arbeidet fra fylte 62 år, og likevel få utbetalt pensjon. De er dermed gitt en mulighet til å gå av med pensjon før den ordinære pensjonsalderen i folketrygden på 67 år, jfr. Lov om folketrygd (folketrygdloven) av 28 feb. Nr. 19. 1997 (ftrl.) § 19-4. Antallet AFP- pensjonister har øket jevnt, fra noen få tusen det første året til 37 395 mottakere i dag.1 AFP-ordningen ble inngått som tariffavtale mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) i 1988, og ordningen blir finansiert av organisasjonene og staten. AFP-ordningen er ikke en fast ordning. Den varer ut den avtalte tariffperioden. Partene kan velge om de vil forlenge avtalen, eller den kan bringes til opphør. Det arbeides nå med en pensjonsreform som har som mål og tre i kraft i 2010,2 og det er usikkert hva som kommer til å skje med AFP-ordningen videre fremover. I forbindelse med lønnsoppgjøret våren 2006, ble det fra Regjeringens side besluttet at skattefordelene i AFP-ordningen og reglene for poengopptjening skal videreføres til 1. januar 2010.3 Dette er betinget av at partene samarbeider om et moderat lønnsoppgjør og
Tema og problemstilling. Temaet for denne avhandlingen er lojalitetspliktens grenser i kontraktsforhold. Hvor sterk lojalitetsplikten er, vil avhenge av hva slags kontraktsforhold det er snakk om. Formålet med lojalitetsplikten er ikke å undergrave den andre kontraktsparts interesser ved å opptre illojalt. Gjennom avtalen som er inngått mellom de ulike parter er det en berettiget forvent- ning om at partene stiller seg bak avtalen og opptrer noenlunde lojalt overfor denne. I alle avtaler kan det være ulike årsaker som gjør avtalen mer komplisert enn på det tidspunktet den ble inngått. Derfor er det viktig å opplyse om eventuelle vanskeligheter eller andre ulemper som kan oppstå i løpet av kontraktsforholdet. I denne avhandlingen vil jeg finne mer ut av hva lojalitetspliktens grenser er i kontraktsfor- hold. Med grensene for lojalitetsplikten mener jeg hvilke handlinger som ligger innenfor og utenfor lojalitetsplikten, og hvilke parter lojalitetsplikten spiller sterkest inn for. Et kon- traktsforhold innebærer plikter og rettigheter for begge parter, overholdelsen av lojalitets- plikt er nettopp en slik plikt. Gjennom denne avhandlingen skal jeg belyse hvor langt lojali- tetsplikten strekker seg i ulike typer kontrakter. Lojalitetspliktens gjennomslagskraft vil avhenge av hvilket rettsområde man befinner seg på. I det følgende vil jeg vise at styrke- forholdet mellom partene vil være av stor betydning for lojalitetsplikten. Hypotesen min i denne avhandlingen vil være at praksisen for hvor sterk lojalitetsplikten er, er forskjellig i ulike rettsområder. Grensedragningen kan vise seg å være en vanskelig kunst.
Tema og problemstilling. Problemstillinga i avhandlinga er om gjeldande norsk rett må endrast i samband med implementering av reglane om avtaler om tilknytta kreditt, som fylgjer av forbrukarkredittdirektiv. I 2002 la Europakommisjonen fram eit forslag om å harmonisere medlemsstatanes lover og administrative føresegn om forbrukarkreditt.1 Kommisjonen framsette i 2005 eit revidera direktivforslag, som vart handsama i Rådet og Europaparlamentet. Resultatet blei forbrukarkredittdirektivet 2008/48/EF 2, som erstattar det eksisterande direktiv om forbrukarkreditt 87/102/EØF.3 Noreg har si tilknyting til EU gjennom EØS-avtalen. EØS-avtalen er underteikna av EU og Noreg, Island og Liechtenstein. Stortinget vedtok 15. juni 2009 at direktivet skal implementerast i Noreg.4 Implementeringa skal skje innan 12. mai 2010.5 Direktivet regulerar mellom anna opplysningsplikt, fråråingsplikt og marknadsføring i samband med utlån av pengar.6 Denne avhandlinga handsamar temaet avtale om tilknytta kreditt. Eg har vald å skrive om avtaler om tilknytta kreditt fordi temaet reiser juridisk interessante tolkingsspørsmål knytt til definisjonen og verknaden av tilknytta kreditt, samt kva som må gjerast i norsk rett for å oppnå harmonisering. Direktivet regulerar i all hovudsak kredittavtala mellom forbrukar og kredittytar, jf. artikkel 1. Avtale om tilknytta kreditt er derimot eit trepartsforhold, slik at 1 St.prp. nr. 63 (2008-2009)
Tema og problemstilling. Hovudproblemstillinga i denne masteroppgåva er kva grenser EØS-avtala set for nasjonal konkurranseregulering av marknadar, og då nærare bestemt i kva grad dei norske styresmaktene sin handlingsfridom til å gi forskrifter etter lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranselova) § 14, vert avgrensa av lov 5. mars 2004 nr. 11 om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler (EØS-konkurranselova) § 7 andre avsnitt, reglane om dei fire fridommane, og Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2005/29/EF af 11. maj 2005 om virksomheders urimelige handelspraksis over for forbrugerne på det indre marked (Handelsdirektivet).2 Konkurranselova § 14 har følgjande ordlyd: «Dersom det er nødvendig for å fremme konkurransen i markedene, kan Kongen ved forskrift gripe inn mot vilkår, avtaler og handlinger som begrenser eller er egnet til å begrense konkurransen i strid med lovens formål.» Ein nærare presentasjon av føresegna vil kome under punkt 1.5 i oppgåva. Med tanke på nasjonal konkurranseregulering etter konkurranselova § 14, er det særleg desse tre nemnde regelsetta Noreg har teke inn gjennom EØS-avtala som er interessante. I det følgjande vil eg først kort presentere dei problemstillingane som desse tre regelsetta reiser overfor konkurranselova § 14. Desse problemstillingane vil så få ein grundigare gjennomgang i del 2, del 3 og del 4 av oppgåva.
Tema og problemstilling. Xxxxx former for offentlige støttetiltak til økonomi og næringsliv er viktige virkemidler for å oppnå politiske målsettinger. EØS-avtalen har imidlertid regler som begrenser EØS-statenes adgang til å gi statsstøtte til foretak og statsstøttereglene er et av grunnelementene i EU- og EØS-samarbeidet. Håndhevelsen av statsstøttereglene er for EFTA-statenes vedkommende lagt til EFTAs overvåkingsorgan (ESA). Det følger av håndhevelsesreglene at støtte som om- fattes av avtalen skal meldes til ESA, og ikke gis før ESA har samtykket. ESA spiller altså en sentral rolle i håndhevelsen av statsstøttereglene.1 Det har lenge vært sikker rett i EU at forbudet mot å gi støtte før den er godkjent av Kommi- sjonen – som gjerne refereres til som iverksettelsesforbudet – kan håndheves av private parter. I EU-sammenheng har det også vært ansett som et problem at potensialet for effektiv håndhe- velse av statsstøttereglene som ligger i privates søksmål for nasjonale domstoler, ikke er ut- løst. Kanskje særlig når det gjelder statsstøtte, kan privat håndhevelse på nasjonalt nivå være effektivt. Dette fordi hverken støttegiver eller støttemottaker vil ha de samme umiddelbare incentiver som en konkurrent i at iverksettelsesforbudet håndheves. Som følge av dette ble det foretatt en studie i 2006 av den nasjonale håndhevelsen av statsstøttereglene, og en oppføl- gingsstudie i 2009 (Oppfølgingsstudien), begge i regi av Kommisjonen. Sistnevnte viste at tendensen til privat håndhevelse av iverksettelsesforbudet ved nasjonale domstoler øker, men at det enda er uforløst potensiale.2 Undersøkelsen fra 2006, og ønsket om å utløse dette poten- sialet, utgjorde noe av bakgrunnen for Kommisjonens retningslinjer for håndhevelse av stats- støttereglene i nasjonale domstoler (Kommisjonens Enforcement Notice). Der uttales følgende: «In spite of the fact that, as highlighted in the Enforcement Study, genuine private en- forcement before national courts has played a relatively limited role in State aid to date, the Commission considers that private enforcement actions can offer considerable bene- fits for State aid policy. Proceedings before national courts give third parties the oppor- tunity to address and resolve many State aid related concerns directly at national level. In addition, based on the jurisprudence of the Court of Justice of the European Commu- nities (‘ECJ’), national courts can offer claimants very effective remedies in the event of
Tema og problemstilling. Tema for denne analysen er aksjeeieravtalers virkning for partenes rettsetterfølgere. Det er i prinsippet to alternative løsninger som kan danne sluttproduktet i analysen. Den første løsningen går ut på at etterfølger ikke er bundet av avtalen, og at han kan se bort fra den i sin egenskap av å være aksjeeier. Den andre løsningen er at etterfølger er bundet av avtalen, og må etterleve den på lik linje med de andre avtalepartene, eller selge aksjen til en som er villig til å tre inn i avtalen. Det er ikke tvilsomt at etterfølger kan tre inn i avtalen etter de alminnelige regler for avtaleslutning. Men det forekommer også at partene forsøker å regulere etterfølgers stilling i avtalen. Det kan videre tenkes at etterfølger bindes til avtalen på annen måte, for eksempel gjennom mangel på aktsom god tro, eller ved at avtalen simpelthen er en heftelse på aksjen, som følger med ved erverv eller annen overdragelse. En problemstilling er om avtalens bestemmelser, eller avtalen som sådan, kan få rettsvern.13 Her blir diskusjonen knyttet til hvorvidt objektive, og for så vidt synbare kriterier, kan knytte aksjeeieravtalen til aksjen. Aktuelle kriterier kan være at selskapet er notifisert om avtalen, eller enkelte av dens bestemmelser, eller at disse er innført i et aksjeeierregister.14 Videre kan avtalen, eller enkelte av dens bestemmelser være registrert på selgers konto i Verdipapirsentralen (VPS). Det skal også undersøkes om det kan knyttes
Tema og problemstilling